Onsdag 27.08.2014: Wivenhoe Town v Brantham Athletic

 

Det var klart for siste dag med fotball på min august-tur, og jeg skulle forflytte meg fra Great Yarmouth ned til Wivenhoe, i utkanten av Colchester. Jeg hadde på ingen måte dårlig tid, snarere tvert imot, så etter å ha fått servert en full english breakfast og sjekket ut fra Lyndhurst Hotel kort før fristen klokka 10.30, satt jeg meg rett og slett ned på en benk for å nyte sola nede ved Britannia Pier. Der ble jeg sittende en times tid å lese i «Route 66»-boka jeg hadde kjøpt ved mitt besøk hos AFC Emley, før jeg omsider lot en taxi frakte meg til togstasjonen. På Asda-supermarkedet bak stasjonen slo jeg i hjel ytterligere litt tid ved å raske med meg noen matvarer jeg skulle ha med tilbake til Norge.

 

Og hvem husker ikke de snadderaktige Tiger Nuts?? De innbakte peanøttene med ost og bacon ble vel trukket tilbake fra det norske markedet for flere år siden, og hadde egentlig gått i glemmeboka. Da jeg ved en tilfeldighet oppdaget disse, endte jeg derfor opp med å hamstre en betydelig mengde av disse godsakene. Men for ikke å redusere mine skriverier til en matblogg, får jeg heller fortsette beretningen med å fortelle at jeg hoppet på 12.17-toget til Norwich. Derfra gikk turen videre til Colchester, og ved Colchester stasjon (tidligere Colchester North) fant jeg ut at jeg skulle slå i hjel ytterligere litt tid med en pitstop på den nærliggende puben The Bricklayers. Etter å gått den korte turen opp på Bergholt Road, fant jeg imidlertid ut at puben var stengt frem til klokka 16! Dermed var det bare å returnere til stasjonen.

 

Med bagen på slep var det begrenset hva jeg kunne finne på av aktiviteter. Colchester Zoo går for å være en av Europas fineste dyreparker, og hadde sikkert vært en fin måte å slå i hjel litt tid på, men både det og andre eventuelle utflukter måtte dermed utgå. I stedet bestemte jeg meg for å ta toget videre de få minuttene inn til stasjonen Colchester Town, mer sentralt i Englands eldste by. Rett ved stasjonen ligger ruinene av det gamle benediktinerklosteret St. Botolph’s Priory, og etter en rask kikk trasket jeg opp til Short Wyre Street, hvor jeg slo meg ned på den koselige puben Little Crown. Her fikk jeg også ladet telefonene mens jeg tok livet med ro der jeg satt med godt lesestoff og godt drikke. En jovial gruppe med stamkunder var det også her, og jeg fikk både en og to ganger påfyll i glasset før jeg omsider bestemte meg for å bryte opp.

 

Toget til Wivenhoe tok kun åtte minutter, og klokka viste kvart over seks da jeg steg av toget. Wivenhoe er en liten by nordøst i grevskapet Essex, omtrent en halv norsk mil sørvest for Colchester. Tidligere fungerte byen som en havneby for Colchester, i en tid da båtene ikke kom seg lenger opp elven Colne enn dette. I tillegg har den lille byens næringsveier vært fiske og skipsbygging – og går man et stykke tilbake i tid foregikk det også lyssky virksomhet her da Wivenhoe var et senter for smugling. Store deler av bebyggelsen ned mot elven Colne er verneverdig, og i dag bor det i underkant av 7 500 personer i byen.

 

Wivenhoe Towns hjemmebane, Broad Lane, ligger utenfor den nordlige utkanten av byen, omgitt av enger og åkre. Klubben har holdt til her siden 1978, etter å ha betalt £2 500 for det som tidligere var en gulrot-åker. Med rundt tre kilometer fra stasjonen var apostlenes hester ikke noe alternativ all den tid jeg slepte på min store bag, og en taxi ble praiet. Snart kunne jeg stige av i de landlige omgivelsene som omgir Broad Lane – for tiden offisielt omtalt som Maple Tree Car Stadium. Ikke akkurat like sjarmerende, men jeg fikk raskt betalt meg inn med £6 i inngangspenger, og ytterligere £1 for et kampprogram som viste seg å være overraskende tykt og innholdsrikt. Jeg oppsøkte klubbhuset, der den store baren merkelig nok var stengt, men fikk da i det minste slengt fra meg bagen der bak et biljardbord som sto i hjørnet. Og dermed var jeg klar for å foreta min sedvanlige runde rundt banen.

 

Inngangspartiet er på den ene kortsiden, der man kommer inn på siden bak tribunen som står der. Her har man klubbhuset umiddelbart på venstre hånd, og her kom jeg nå ut etter å ha satt fra meg bagen. Jeg startet min runde med å gå over på langsiden til venstre for meg, og her er det lite av fasiliteter bortsett fra såkalt hard standing. Derimot er det lagt opp til mer enn nok av underholdning for barna som er med foreldre på kamp, der det på gresset i bakkant både var hengt opp volleyball-nett og satt opp to små fotballmål. Det var noe merkelig med proporsjonene på denne langsiden (for eksempel den relativt store avstanden mellom sidelinjen og muren som omkranser banen), men dette kan nok ha noe å gjøre med at det tidligere sto en tribune her.

 

På bortre kortside er det en ganske standard ståtribune som strekker seg hele banens bredde. Denne ble satt opp i perioden da klubben kratret kraftig i pyramiden sent i 1980- og tidlig i 1990-årene, og her tror jeg det passer bra å gjøre en pause i stadion-beskrivelsen. Det er nok like greit å først fortelle litt om klubben og denne perioden før vi beveger oss videre herfra, da dette i aller høyeste grad kan settes i sammenheng med anlegget og hvordan det nå fremstår. Så her kommer en ørliten dose Wivenhoe-historie..

 

Klubben spilte tidligere i lokale ligaer som Brightlingsea & District League, Colchester and East Essex League, og Essex & Suffolk Border League, men i sin første sesong på Broad Lane vant de sistnevnte og rykket opp i Essex Senior League. I 1986 ble de deretter forfremmet til Isthmian League, som den gang hadde tre nivåer. Fire år senere hadde de klatret opp til denne ligaens øverste nivå, som den gang var nivået under det vi i dag kjenner som Conference Premier. Det var først her klatringen stoppet, og 10. plassen i deres debutsesong på nivået står som historisk bestenotering i ligasammenheng.

 

Wivenhoe Town var på denne tiden heftig subsidiert, men da pengene forsvant på midten av 1990-årene, gikk det også nedover med klubben – både økonomisk og sportslig. To strake nedrykk ble fulgt opp av en periode der klubben var på randen av konkurs, og etter årtusenskiftet (i 2008) kom også nedrykket tilbake til det som nå er step 5 – denne gang i form av Eastern Counties League. I løpet av perioden da man klatret opp til Isthmian Premier påbegynte man som nevnt dessuten en omfattende oppgradering av stadionet. Og her kan vi kanskje fortsette beskrivelsene fra min runde rundt Broad Lane.

 

På den andre langsiden står nemlig hovedtribunen nærmest som et minnesmerke over hvordan klubbens friske satsning møtte veggen. Her var man i ferd med å bygge en større hovedtribune da pengesekken plutselig ble snørt igjen, og fortsatt står fundamentet og deler av skjelettet der like uferdig som da arbeidet stoppet opp for rundt 20 år siden. Kun midtpartiet ble ferdigstilt, og utgjør nå anleggets sittetribune med sine 161 seter. I forkant av denne står de to laglederbenkene på hver sin side av denne seksjonen. På nærmeste kortside – ofte kalt «car park end» – er det en ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde. Denne er ganske identisk med den som står på motsatt ende av banen, og de to ble da også satt opp samtidig i løpet av den nevnte storhetsperioden. Bortenfor tribunen her er altså klubbhuset, med flere bord satt ut på en liten plass i forkant, og delvis bortgjemt har man en også klubbsjappe som holder til i en brakke bortenfor «spillertunnelen».

 

Den nevnte ståtribunen på «car park end» hadde for øvrig i løpet av sommeren vært gjenstand for en original konkurranse, der supportere og lokale bedrifter ble invitert til å kjøpe lodd for £1, og hvor vinneren ville få velge et sponsornavn på tribunen for den kommende sesongen. Vinneren ble innehaveren av Miles Barbering Service, og følgelig er The Miles Barbering Service Stand navnet på tribunen denne sesongen. Blant en rekke interessante og artige forslag må jeg si at The Dragon’s Lair var et noe bedre navn, i og med at klubbens kallenavn er The Dragons. Men jeg skulle gjerne sett at man hadde trukket ut de som foreslo enten «Premier League Kills Football Stand» eller «Stand Against Modern Football». Det hadde vært meget interessant å se om klubben faktisk hadde valgt å følge opp om en av de hadde vunnet.

 

Den store baren var av en eller annen grunn fortsatt stengt, men fra klubbens tea bar vis-à-vis fikk jeg i hvert fall en flaske med Bulmers. Nippende til den gylne nektaren tok jeg meg over til klubbsjappa borte ved hjørneflagget, og i tillegg til en interessant samtale fikk jeg også for £3 en pin til min samling. Deretter satt jeg meg midlertidig ned ved et av de nevnte bordene for å ta en nøyere kikk på det gode programmet. For tredje gang på få dager skulle jeg se kamp i Eastern Counties League Premier Division, og kveldens motstander var Brantham Athletic som hadde tatt turen fra den andre siden av Suffolk-grensen. Wivenhoe hadde startet sesongen med 0-1-2 på de tre første i ligaen, og hjemmesupporterne forventet en tøff kamp, samtidig som de også slo fast at det denne sesongen nok i første rekke handler om å beholde plassen.

 

Kampen startet som en nokså tam forestilling, og det ble med noen halvsjanser begge veier der avslutninger opp på tribunene – og over tribunene og ut av stadionet – vitnet om at siktet ikke ennå var helt fininnstilt. Dragons-kaptein Ben Connell headet utenfor målet til bortekeeper Joe Fowler, men etter som tiden gikk var det gjestende Blue Imps som hadde stadig mer ball. Men til tross for mye ballinnehav var de ikke i stand til å utgjøre noen alvorlig offensiv trussel, og det virket å passe Wivenhoe bedre når de kunne ligge bakpå og satse mer på kontringer. På en av disse måtte Imps-keeper Fowler utenfor feltet og heade ballen, og Andy Schofield burde nok gjort bedre enn å sende avslutningen sin ut av anlegget. Det begynte allerede å minne veldig om en 0-0-kamp, men ti minutter før pause fosset Hasan Ayten opp sin høyre kant. Da Andy Schofield inne i feltet først oppdaget at ballen befant seg rett ved ham, fikk han vendt opp og satt inn 1-0.

 

Brantham forsøkte å svare umiddelbart, men avslutningen fra Sean Gunn skremte først og fremst de som hadde parkert ute på parkeringsplassen. Et lite minutt senere var det imidlertid langt mer fare på ferde da gjestene stormet i angrep og Simon Mann ble spilt fri på sin venstre kant. Han forsøkte å lobbe over hjemmekeeper Peter Haxell, som med nød og neppe fikk slått ballen i egen tverrligger, og forsvarer Tyler Rogers fikk klarert slik at hjemmelaget kunne gå til pause med en knapp ledelse. Og jeg kunne få påfyll i glasset.

 

Med nye forfriskninger benyttet jeg pausen til en prat med en kar i Wivenhoe-apparatet som kunne fortelle litt mer om både den uferdige tribunen og klubbens fall etter «storhetstiden». Andre omgang startet noe mer fartsfylt, der flere innlegg i rask rekkefølge skapte tilløp til panikk i gjestenes forsvar. Deretter fikk Branthams spiller Jourdan Kiwomya prisen for sesongens hittil mest klønete forsøk på filming. Hans komiske forsøk på å filme seg til straffe ble dessverre ikke straffet av dommeren, men kanskje var det i stedet rettferdigheten som skjedde fyllest da Wivenhoe like etter doblet ledelsen. Hasan Ayten skapte ved flere anledninger problemer for gjestene på sin høyre kant, men det var nok en god dose flaks med i bildet da hans innlegg tilsynelatende ble tatt av vinden, gikk i bue over hodet på keeper Fowler, og falt ned i bortre hjørnet til 2-0. Et fantastisk mål var det, men han virket i det minste å være ærlig nok til øyeblikkelig å gi signal om at det ikke hadde vært helt tilsiktet.

 

Brantham var nå åpenbart rystet, og den roen de tidligere hadde hatt i deler av spillet sitt, virket nå være borte. De presset riktignok på for en redusering, men et Wivenhoe som forsvarte seg bra fikk da også mer rom når de kom fremover – noe de nå også gjorde hyppigere og med flere spillere. Vertene levde imidlertid farlig da en corner endte med flipperspill inne i feltet deres, og Simon Mann hadde dessuten en mulighet der han headet rett på keeper Haxell. Etter en periode med spill som bølget frem og tilbake, kunne vertene satt spikeren i kista da Hasan Ayten ble spilt gjennom, men alene med keeper fikk han en altfor heftig touch slik at vinkelen ble for spiss, og avslutningen gikk i nettveggen. Brantham presset kraftig på mot slutten, og både Mann og Jack Cowley hadde gode muligheter. Keeper Haxell måtte flere ganger i aksjon i sluttminuttene, men drøyt fem og et halvt minutt med overtid kunne hjemmelaget og majoriteten av de 82 tilskuerne juble over sesongens første tre-poenger.

 

Etter kampslutt var nå sannelig også klubbhusets bar i ferd med å åpnes, og jeg nøyde meg med en kjapp j2o før jeg ringte etter taxi. 22.23-toget var det siste fra Wivenhoe, og jeg hadde ikke til hensikt å bli strandet i denne landlige delen av Essex. Hjemmefolket var selvsagt fornøyde, og mange av de hadde allerede begynt å se frem mot FA cupkamp tre dager senere. Manager Mo Osmans gutter hadde allerede slått ut Enfield 1893, og skulle nå i «førkvalifiseringsrunden» opp mot Isthmian-klubben Barkingside på Cricklefields Stadium, der Barkingside nå banedeler med Ilford. Snart var det på tide å ta bagen over skulderen og gå ut, så jeg ønsket lykke til både mot Barkingside og med resten av sesongen, takket for meg og gikk ut for å hoppe i den ventende drosjebilen.

 

Jeg skulle altså fly hjem fra Gatwick klokka 05.50 på morgenen, og ved ankomst London Liverpool Street vurderte jeg først å slå i hjel en halvtime ved å ta en pint på en av de nærliggende pubene. Men plutselig gikk det opp for meg at tuben nok var i ferd med avslutte for kvelden, og jeg stresset ned i undergrunnen. Der kunne jeg konstatere at kveldens siste Circle Line via Embankment til Victoria straks var ventet. Med snaue to minutter til gode rakk jeg det, og etter å ha sneglet meg ned til Victoria kunne jeg etter hvert sette meg på toget til Gatwick. Da gjensto det bare å slå i hjel fire-fem timer på flyplassen – lettere sagt enn gjort når deres baggage drop ikke åpnet før etter klokka 03.00! Min august-tur hadde uansett kommet til sin ende, og etter 18 kamper på 16 dager var det som vanlig en flott tur. Forhåpentligvis blir det ikke altfor lenge til neste gang..

 

English ground # 204:
Wivenhoe Town v Brantham Athletic 2-0 (1-0)
Eastern Counties League Premier Division
Broad Lane, 27 August 2014
1-0 Andy Schofield (36)
2-0 Hasan Ayten (50)
Att: 82
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 03.10.2014: Dagenham & Redbridge v Exeter City
Previous game: 26.08.2014: Gorleston v Fakenham Town

More pics

 

 

 

 

 

Tirsdag 26.08.2014: Gorleston v Fakenham Town

 

Min lange august-tur gikk inn i avslutningsfasen, og det var på tide å sette kursen mot det østlige England der turen skulle avsluttes. Etter å ha inntatt frokost på en lokal pub, satt jeg meg på toget fra Birmingham New Street og forlot Englands nest største by. Etter togbytter i Peterborough og Norwich, kunne jeg fire timer og tre kvarter senere spasere ut av stasjonen i Great Yarmouth. Jeg tok meg raskt til Lyndhurst Hotel, rett ved Britannia Pier, og ble umiddelbart sjekket inn av den trivelige verten. Nede ved strandpromenaden kryr det av restauranter og andre serveringssteder på Marine Parade, og på Beach House Cafeteria valgte jeg å innta en tidlig middag i form av en herlig tradisjonell rett. Lever og bacon ble servert med brun saus og moste poteter, og lever-bitene var større enn jeg noen gang har sett de. Etter denne herlige kulinariske opplevelsen, var det på tide å bevege seg, og jeg tuslet opp Regent Road for å finne bussholdeplassen utenfor kjøpesenteret Market Gates.

 

Vis-à-vis bussholdeplassen her ligger Wetherspoons-puben The Troll Cart, og jeg unnet meg både en j2o og en pint med Strongbow mens jeg benyttet meg av deres WiFi og slo i hjel litt tid. Da jeg bestemte meg for å krysse veien, sto allerede en buss med nummer 2 i panna og ventet, så jeg hoppet på og betalte £4,20 for en dagsbillett. Vi krysset elven Yare, og etter drøyt 20 minutter på bussen kunne jeg stige av på en av holdeplassene langs Brasenose Avenue, rett ved Girton Road. Herfra gikk jeg via sistnevnte og Oriel Road, inn i Woodfarm Lane, der Emerald Park snart dukket opp på min venstre hånd etter rundt ti minutters gange. Her er alt veldig grønt, men med drøyt 75 minutter til avspark var telleapparatene foreløpig ikke betjent. I samme øyeblikk kom det to karer for å åpne sjappa, og de kommenterte lattermildt at de hadde å gjøre med en early bird som hadde til hensikt å drikke baren tørr.

 

Men da jeg skulle betale meg inn, kom jeg på at jeg hadde glemt å gjøre et viktig ærend før jeg hoppet på bussen i Great Yarmouth. Utrolig nok hadde jakten på en minibank gått i glemmeboken, og med kun drøye £10 i kontanter i lomma, måtte jeg bite i det sure eplet og ta beina fatt igjen. Karene kunne fortelle at den nærmeste minibanken nok var nede på Brasenose Avenue, og deres veibeskrivelse ledet meg via en snarvei gjennom parken ved siden av klubbens stadion. Heseblesende fant jeg frem til butikken med minibank på utsiden, men den var selvsagt ute av drift! Og med norske bankkort og kredittkort gikk det heller ikke an å ta ut penger i forbindelse med et varekjøp i butikken. Dermed måtte jeg traske videre tilbake i retning Great Yarmouth, helt opp til postkontoret på Magdalen Way. Her fikk jeg omsider tatt ut penger, men med godt over 20 minutters gange tilbake til Emerald Park, valgte jeg å la en taxi frakte meg tilbake til bestemmelsesstedet.

 

Gorleston-on-Sea ligger umiddelbart sør for Great Yarmouth – rett nord for grevskapsgrensen til Suffolk. De to har nærmest vokst sammen, og Gorleston-on-Sea utgjør i dag en del av Great Yarmouth. Gorleston var tidligere et senter for sildefiske, men i likhet med sin større nabo i nord, er det i dag en seaside resort med turisme som den viktigste næringsveien. Mange av disse blir nok tiltrukket av den flotte sandstranda Edwardian Beach. Det bor rundt 6 000 i selve Gorleston-on-Sea, som tidligere faktisk hadde to jernbanestasjoner. En ubrukelig dose trivia er at den lille byen var åsted for den kraftigste vinden som noen gang har blitt målt i Storbritannia. Under en kraftig storm i 1987 registrerte man en vind på voldsomme 122mph – noe som tilsvarer rett i underkant av 200 km/t eller rundt 55 m/s, så med Nordsjøen som nærmeste nabo er det i hvert fall liten tvil om at det ligger forblåst til.

 

Emerald Park er hjemmebane for Gorleston FC, og i løpet av de siste par sesonger har det flere ganger blitt varslet om forestående flytting til nytt stadion. Dette var i hvert fall en medvirkende årsak til at jeg nå hadde valgt å avlegge et besøk, men tidligere på turen hadde jeg hørt rykter om at flytteplanene foreløpig er lagt på is. Dette måtte jeg undersøke nærmere, og vel tilbake på Emerald Park kunne jeg betale meg inn med £6. For £1,50 rasket jeg også med meg et eksemplar av kveldens kampprogram, som viste seg å være overraskende tykt og innholdsrikt. Men før jeg gransket det nærmere, skulle selvsagt Emerald Park gås nøyere etter i sømmene, og jeg la ut på min runde rundt banen – med klokka.

 

Man kommer inn på den ene langsiden, men den skal vi komme tilbake til, for de tre andre sidene er ganske enkle å beskrive. De sørger rett og slett for et anlegg som fremstår som en miniatyr av Glanford Park – hjemmebanen til Scunthorpe United. Det er ikke hverdagskost i non-league at alle tribunene henger sammen, men det gjør disse tre på Emerald Park. Det vil si at begge kortsidene strekker seg over hele banens bredde, mens det samme er tilfelle på bortre langside. Disse tre tribunene er også ganske identiske, og består hovedsakelig av ståplasser. Her og der er imidlertid noen små seksjoner med plastseter installert, og uvanlig for non-league er det faktisk også røykeforbud på alle disse tre tribunene.

 

Tilbake på langsiden der jeg hadde kommet inn, er det et lappeteppe av forskjellige seksjoner, tribunekonstruksjoner og bygninger, og det er også her Emerald Park har mest karakter. Og hvor ofte ser man en stor traktor parkert inne på selve anlegget? Gorleston FCs eksemplar tok seg kanskje en velfortjent hvil der den sto bortgjemt bak en av konstruksjonene her. En grønnmalt brakkelignende bygning strekker seg nedover denne langsiden, og virker å huse både kontorer, styrerom og en stor tea bar. Et overbygg gir tak over hodet ved en seksjon som virket å være en liten sittetribune for klubbrepresentanter. Ellers er det mye hard standing her, men helt nederst begynner faktisk de(n) nevnte sammenhengende tribunen(e) allerede her, før den fortsetter over på nærmeste kortside på sin «ferd» rundt store deler av anlegget.

 

Omsider fant jeg da også frem til baren, som viste seg å ligge bortgjemt i et frittstående bygg bak «lappeteppet» på nærmeste langside. Skjønt, bortgjemt er kanskje å ta i når det tross alt var skiltet med et stort skilt som jeg av en eller annen grunn først presterte å overse. Inne i den koselige baren fikk jeg bartenderen til å fiske en flaske Strongbow ut av kjøleren, og fikk samtidig byttet £3 mot en pin, før jeg kunne sette meg ned å granske det interessante programmet nøyere. Kveldens kamp dreide seg altså om ligapoeng i Eastern Counties League Premier Division, der Gorleston hadde startet ligasesongen med to seire og en uavgjort. Kveldens gjester var nyopprykkede Fakenham Town, og The Ghosts er nok først og fremst ute etter å igjen etablere seg i Premier Division, der de spilte store deler av 1990-årene.

 

Jeg hadde Gorleston som en favoritt i denne kampen, og de fikk da også en drømmestart. Kun ett minutt og 15 sekunder var spilt da spissen Ally McKenna utnyttet nøling og slurv i gjestenes forsvar, og satt inn 1-0. Det betød at McKenna hadde scoret i samtlige fire ligakamper så langt. Det var imidlertid bortelaget som tok spillemessig kontroll over banespillet og spilte seg frem til flere gode sjanser. Spissene Ben Boyce og Robbie Harris var meget livlige og skapte stadig problemer for Gorleston. Boyce var nære på da hans heading etter drøye ti minutter traff tverrliggeren. Etter en serie av innlegg fra kantene kom omsider utligningen etter et innlegg fra Dion Frary. Det forandret retning i forsvarer Tom Daniels, og fikk en merkelig bue som syntes å utmanøvrere Greens-keeper Jack Whatmough. Ballen så ut til å stusse i tverrliggeren før den på merkelig vis gikk i mål via ryggen til keeper Whatmough! Klokka viste 19 minutter, og det sto 1-1 i målprotokollen, men ingen syntes å vite hvem som hadde vært sist på ballen – heller ikke den dresskledde herren fra Gorleston-ledelsen som også fungerte som speaker. Da jeg senere pratet med ham hadde de tydeligvis bestemt seg for at det var et selvmål av Tom Daniels.

 

The Ghosts fortsatte å presse, og sju minutter senere hadde de snudd kampen med et flott mål fra spissen Robbie Harris. Han tok seg forbi flere spillere og vred seg unna deres taklingsforsøk, og etter at hans første skudd ble blokkert, satt han inn returen ved å plassere ballen i hjørnet nede ved den ene stolpen. Hjemmelaget våknet litt til igjen, og Max Kirby headet et frispark i tverrliggeren. Med tre minutter til pause skar Bradley Hough inn i feltet fra sin høyrekant og skrudde ballen rundt Fakenham-keeper Tom Rix, men igjen sto aluminiumen i veien da ballen smalt i stolpen. Dermed sto det 1-2 da spillerne gikk i garderoben.

 

For min del ble pausen benyttet til litt samtale med den nevnte herremannen som hadde speaker-jobben, men som helt åpenbart også hadde en høyere posisjon i Greens-apparatet. Ikke minst var jeg interessert i å høre mer om forvirringen rundt stadion-situasjonen, og til tross for at de så sent som i løpet av forrige sesong signerte en forlengelse av leiekontrakten, bekreftet han at de fortsatt kan komme til å flytte på seg i løpet av et par år, etter å ha hatt tilhold på Emerald Park siden 1983. En eiendomsutvikler er nemlig interessert i å bygge boliger der klubben hjemmebane nå ligger, og klubben skal ha arbeidet med planer for et nytt stadion. Imidlertid er det foreløpig et par hindringer i veien, og de nye planene som nå skal foreligge har foreløpig ikke blitt lagt frem for de lokale styresmakter. Denne usikkerheten skal også ha vært medvirkende til at klubben valgte å trekke sin søknad om opprykk til step 4 i løpet av forrige sesong, da de til slutt endte på fjerdeplass. Gorleston har tidligere vunnet Eastern Counties League ved fire anledninger, og han utelukket ikke at de på sikt kanskje ville søke igjen på et senere tidspunkt. Men han virket tvilende til om det ville bli aktuelt denne sesongen.

 

Gorleston forsøkte helt tydelig å holde ballen mer på bakken da de kom ut etter pause, og tilropene fra manager Richard Daniels understreket dette. Men det stoppet til stadighet helt opp da de nærmet seg 16-meteren til Fakenham, og de endte opp med igjen å ty til lange håpefulle baller opp mot spissene. En av disse holdt da også på å bære frukter da Ally McKenna snappet opp en svak heading tilbake mot keeper, men hans avslutning gikk utenfor. Kort etter at vi hadde passert halvspilt andre omgang, gikk det fra vondt til verre for de grønne. I en duell om ballen kolliderte hjemmekeeper Jack Whatmough og Ghosts-spiss Ben Boyce, og etter over fem minutter med behandling måtte keeperen kaste inn håndkledet. Uten reservekeeper på benken ble midtbanespiller Luke Goreham satt innpå, og tok Whatmoughs plass i mål. To minutter senere kom imidlertid utligningen etter frekt forarbeid av Chad Pillar. Med ryggen mot mål og omringet av forsvarere, hælsparket han ballen gjennom til Max Kirby, som fullførte sitt løp inn i feltet ved å sette inn sitt første mål for Gorleston og utligne til 2-2.

 

Det var kun uavgjort i et snaut minutt, og Robert Harris sendte igjen gjestene i føringen da han vred seg fri, rundet «keeper» Goreham og satt inn sitt andre mål for kvelden. Fem minutter senere kunne Fakenham satt spikeren i kista, men skuddet til Ben Boyce smalt i stolpen. Og med sju minutter igjen av ordinær tid utlignet Gorleston igjen. Max Kirby sendte en crossball inn i feltet, og på uforklarlig vis scoret Mathew Gilchrist kveldens perle da han nærmest stupheadet ballen i eget mål. Keeper Tom Rix hadde ikke en sjanse, og det sto 3-3. Gorleston presset nå plutselig kraftig, og virket å være nærmest et vinnermål der de i lange perioder beleiret Fakenham-feltet fullstendig. I stedet fikk de en på trynet da gjestene kontret ett minutt på overtid. George Brooks sendte i vei et skudd som gikk i bue utenfor «stand-in»-keeper Gorehams rekkevidde, og i mål til 3-4. De sorte og gule hadde vunnet en underholdende kamp på dramatisk vis, og kunne ta med seg tre poeng hjem til det nordlige Norfolk.

 

Jeg hadde ikke hastverk, og satt meg ned i baren med en flaske Strongbow. Der var det merkelig nok høy stemning og latter blant hjemmefolket, men jeg fant snart ut at latteren hadde bakgrunn i skadefryd og at det gjaldt Manchester Uniteds ydmykende 0-4-tap for MK Dons i ligacupen. Jeg skal ikke nekte for at også undertegnede fant det nokså fornøyelig, selv om det var et lite skår i gleden at det samtidig betød suksess for franchise-klubben fra den usjarmerende byen Milton Keynes. Noen påpekte lattermildt at med den tilsynelatende totale mangel på tålmodighet i dagens toppfotball, ville man kanskje våkne opp til nyheten om at ManUs nederlandske manager hadde fått sparken. Selv godtet jeg meg faktisk enda mer over et resultat i en turnering jeg overhodet ikke har interesse for, og til og med føler forakt for – nemlig Celtics exit fra «Champions» League. Ja, så smålig kan jeg faktisk være! Men som noen påpekte…det var «kun» sluttresultatet, og UEFAs regime med Blatter og hans korrupte pamper vil etter sigende kanskje komme til det ufyselige Glasgow-lagets redning.

 

Jeg var imidlertid mer interessert i å høre om de tilstedeværendes forventninger for sine respektive lag denne sesongen. Hjemmefolket håpet å kunne kopiere, eller aller helst overgå, forrige sesongs fjerdeplass. Samtidig var litt usikre på om de ville kunne kjempe helt i tittelkampen, der de ikke overraskende pekte ut tittelforsvarer Hadleigh United som favoritt sammen med Norwich United. Et lite utvalg av Fakenham-spillere og -trenere hadde de samme favorittene, mens de selv var mest opptatt av å gjøre en god sesong og etablere seg i divisjonen igjen. Jeg drakk opp, og i stummende mørke gikk jeg snart på gangveien gjennom parken ved siden av, på vei mot bussholdeplassen for å rekke 22.50-bussen. Jeg slo fra meg tanken om å ta en kjapp siste pint på The Troll Cart, og gikk i stedet tilbake til Lyndhurst Hotel for å ta kvelden.

 

English ground # 203:
Gorleston v Fakenham Town 3-4 (1-2)
Eastern Counties League Premier Division
Emerald Park, 26 August 2014
1-0 Ally McKenna (2)
1-1 Jack Whatmough (og, 19)
1-2 Robert Harris (26)
2-2 Max Kirby (74)
2-3 Robert Harris (75)
3-3 Mathew Gilchrist (og, 83)
3-4 George Brooks (90+1)
Att: 122
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

Next game: 27.08.2014: Wivenhoe Town v Brantham Athletic
Previous game: 25.08.2014: Bolehall Swifts v Nuneaton Griff

More pics

 

 

 

 

Mandag 25.08.2014: Bolehall Swifts v Nuneaton Griff

 

Siste mandag i august er i England og Wales ensbetydende med bank holiday Monday, og da jeg oppdaget at kampen hos Gornal Athletic lot seg kombinere med ytterligere en kamp med avspark klokka 19.45, bestemte jeg meg for å gå for en dobbel. Ikke lenge etter kampslutt på Garden Walk i Lower Gornal satt jeg derfor kursen tilbake mot Birmingham for å ta meg til dagens andre kamp. Opprinnelig hadde jeg kikket på Rocester og deres hjemmekamp med Heath Hayes, men da denne mandagen også ble benyttet til å drive vedlikeholdsarbeid på jernbanelinjene vest og nordvest for Birmingham, rammet det blant annet togtrafikken mellom Birmingham og Wolverhampton, samt et lite stykke videre nordover. Med buss som erstatning for tog gjorde det at jeg derfor ikke ville kunne ta meg til den delen av Staffordshire i tide. I stedet fant jeg et annet alternativ i samme liga men i divisjonen under, der Bolehall Swifts skulle ta imot Nuneaton Griff til kamp i den nye Midland Football League Division One. Bolehall Swifts holder til i Tamworth, og da jeg hadde fått bekreftet at jeg ville kunne ta meg dit i god tid, ble disse planene spikret.

 

Da jeg omsider hoppet av bussen fra Dudley på Navigation Street, rett ved siden av Birmingham New Street stasjon, fant jeg ut at jeg faktisk hadde nok av tid til å stikke opp og sjekke inn på Britannia-hotellet oppe på New Street. Jeg hadde tidligere på formiddagen slengt fra meg bagen der, men fikk nå bragt den opp på rommet akkurat tidsnok til å unngå et toalettrelatert «uhell» etter den lange bussturen. Jeg var snart på farten igjen, og returnerte til Birmingham New Street, der jeg steg på 18.49-toget til Nottingham. Jeg ble med de snaue 20 minuttene nordøstover til Tamworth, der jeg igjen hoppet av. Det er ikke altfor langt i luftlinje fra Tamworth stasjon til Swifts hjemmebane Rene Road, men blant annet elven Anker sørger for at veien går i en voldsom bue av en omvei som visstnok tar bortimot en halvtime å gå. Derfor hoppet jeg i en taxi som fraktet meg til bestemmelsesstedet. Bolehall er rett og slett en bydel i markedsbyen Tamworth, og sistnevnte var hovedstad i det tidligere kongedømmet Mercia. I dag er kanskje Tamworth bedre kjent for sin Snowdome, som er Vest-Europas første innendørs alpinbakke med ekte snø. I tillegg var det i denne byen at bilfabrikanten Reliant produserte sin legendariske og beryktede trehjuling Robin.

 

Vi ankom Rene Road, og jeg så straks at fotballklubbens hjemmebane er tilknyttet et større kompleks med flere andre bygg. Deres store bar ligger i et bygg på utsiden av selve fotballanlegget, og her slo jeg meg foreløpig ned med en pint Strongbow. Det var allerede en rekke personer her som helt tydelig var groundhoppere, og det hadde kommet tilreisende fra blant annet både Burnley, Norwich og Leicester. Her var det ingen stensiler med lagoppstillinger, men en døv groundhopper på nabobordet hadde åpenbart fått mast seg til en liste der lagoppstillingene var sirlig notert for hånd. En person fra klubbledelsen avleverte denne, og da jeg ikke hadde hjerte til å spørre ham om en egen kopi nøyde jeg meg med å fotografere originalen. Med drøye kvarteret til avspark fikk rastløsheten meg til å tømme glasset for å betale meg inn, og £5 fattigere kunne jeg ta meg ned gangveien mot selve banen.

 

Jeg hadde fått nyss om at de muligens hadde noen pins ved inngangspartiet, men karen der ba meg oppsøke formann Les Fitzpatrick. Men allerede før han hadde snakket ferdig kom Fitzpatrick, som var overrasket over salget av pins denne kvelden. Han kunne fortelle at han hadde en i lomma, og jeg kjøpte den for noe stive £4. Dette var medvirkende til at jeg i farten glemte å raske med meg et kampprogram, og jeg hadde kommet helt ned til banen da jeg måtte gå de snaue 30-40 meterne tilbake. Der ble jeg til min store skuffelse fortalt at det siste kampprogrammet ble solgt til en person som betalte seg inn idet jeg returnerte! Karen lovet å si fra om han skulle komme over et ekstra eksemplar blant folket i ledelsen, og foreløpig var det ikke annet å gjøre enn å svelge skuffelsen og trøste meg med en nærmere kikk på fotballstadionet Rene Road.

 

Ved siden av denne gangveien mellom baren og banen ligger nok en større murbygning som jeg antar huser diverse kontorer i tillegg til garderober, toaletter etc. Forbi dette kommer man inn på banens langside, der det ikke finnes noe av fasiliteter bortsett fra de to lags laglederbenker. Både her og på bortre (venstre sett herfra) kortside gjør mangelen på fasiliteter at tilskuerplassene består av såkalt hard standing langs gjerdet som omkranser banen. Midt på bortre langside står derimot tribunen med navnet «Founded 1953 Stand». Dette er en nokså original ståtribune i den forstand at en mur i forkant gjør at den må entres på en av flankene, og i tillegg går det flere skillevegger i mur som strekker seg ganske langt ut fra bakveggen, og som nærmest deler denne tribunen inn i flere «båser». Over på nærmeste kortside står det bak mål en stor sittetribune som må sies å dominere anlegget. Den strekker seg ikke særlig mer enn 1/3 av banens bredde, men den ser så mye større ut da det er usedvanlig høyt under taket. Inne på denne tribunen består sitteplassene av rader med trebenker som er festet i betongavsatsene. Foran i «panna» på denne tribunen står det Welcome to Bolehall Swifts, og dermed har den fått det offisielle og originale(?) navnet «Welcome to Bolehall Swifts Stand. Man kan si hva man vil om oppfinnsomheten i Bolehall-bydelen, men det er vel langt bedre enn et usjarmerende sponsornavn som skal byttes med jevne mellomrom. Og de to tribunene gir også anlegget en viss egenart, i tillegg til at de nå også ga ly for regnet.

 

På ståtribunen på bortre langside traff jeg også på et kjent fjes i form av groundhopperen fra Norwich som jeg tidligere kjenner fra Kempster-forumet og som jeg også møtte da jeg tidlig forrige sesong besøkte Ash United. Han var i følge med et par andre groundhoppere, og vi ble stående å prate litt i minuttene før avspark. Hjemmelaget hadde startet ligasesongen i Midland Football League Division One med 3-0-2 på fem kamper i ligaen. De hadde vunnet begge bortekampene, men kun en av de tre hjemmekampene. Og en drøy uke i forveien hadde de måttet gi tapt i FA cupens Extra preliminary round med knepent tap for et av lagene jeg hadde sett tidligere på dagen, nemlig Dudley Town, der Swifts mente seg slått av et omdiskutert vinnermål. Nuneaton Griff på sin side hadde fått virkelig bakoversveis da de samtidig ble slått ut av samme turnering etter å ha fått 0-10 i sekken på besøk hos Coleshill Town. I ligaen sto de med 2-0-3 på fem kamper, og alle syntes å forvente en jevn kamp, slik en av de lokale hevdet gjerne er tilfelle når Swifts og Griff møtes til dyst.

 

Det startet da også ganske jevnspilt, og vertene hadde hatt en halvsjanse før gjestenes Connor Faulconbridge sendte i vei et skudd som fikk en skummel stuss i det våte gresset, og Swifts-keeper Paul Hathaway måtte slenge seg for å få slått til corner. Det ble til en ny corner som ble headet like utenfor av Jake Brown. Etter 17 minutter tok hjemmelaget ledelsen da et frispark kun ble klarert ut til Ryan Millerchip, som nylig hadde meldt overgang fra nettopp Nuneaton Griff. Han la opp til Tyler Brownlees som fra rundt 16-meterstreken avsluttet ned i bakken, og ballen spratt i en bue over Griff-keeper Dave Watson. Få minutter senere feilbedømte Watson spretten i en lang ball, som seilte over hodet hans, og David Yonwin kunne løpe forbi og sette ballen i det tomme målet. Dommeren hadde imidlertid allerede blåst for en tidligere forseelse i angrepet. Men vertene hadde nå initiativet, of Chris Sturridge-Packer sendte i vei et godt skudd som tvang frem en god redning fra keeper Watson. Plutselig slo Griff tilbake da Tom Bates etter flott forarbeid av Jake Brown sendte i vei et skudd som snek seg inn via den ene stolperoten. Snaue ti minutter igjen til pause, og det sto 1-1. Helt på tampen av omgangen sendte Swifts-spiller Adam Goodby i vei et vanvittig skudd som keeper Watson på utrolig vis reddet med mer flaks enn dyktighet, og 1-1 sto seg til pause etter en omgang der hjemmelaget hadde vært noe bedre.

 

Det ble tid til en rask pint i baren, der jeg fikk slått av en prat med en person i Swifts-apparatet – mon tro om det var klubbsekretær Phil Crowley. Vedkommende kunne uansett fortelle at selv om de på midten av 1990-årene var med å stifte Midland Alliance, som altså var en step 5-liga, har de ingen ambisjoner om opprykk . Den gang endte deres opphold på step 5 med nedrykk tilbake til Midland Combination etter to sesonger, etter å ha endt nest sist i begge sesongene. Midland Alliance og Midland Combination slo seg sommeren 2014 sammen for å danne den nye Midland Football League, der Swifts nå spiller på nivå to av denne ligaen. Han påsto at klubben egentlig er mer enn tilfreds med spill på step 6, og at man føler at de befinner seg på sin rette plass i pyramiden. Det ble påpekt at de uansett lever i skyggen av byens storlag Tamworth FC, som de selvsagt ikke på noen måte kan drømme om å kunne konkurrere med hva gjelder hverken ressurser eller tilskuertekke, og det er jo et godt poeng. Jeg var tilbake på ståtribunen idet lagene kom tilbake på banen, og en for meg ukjent groundhopper som hadde fått med seg min mangel på kampprogram, kom nå bort. Han hevdet at han vet hvor irriterende det er å ikke få program, og siden han hadde kjøpt to, tilbød han meg ett av sine. Han hadde gitt £1 for det, så jeg ga ham £2 og takket hjertelig for hjelpen.

 

Bolehall Swifts startet andre omgang friskt, og stormet i angrep på jakt etter et nytt ledermål. Tidlig i omgangen hadde de en god mulighet til å få dette da en god Chris Cowley så sin avslutning reddet på streken av Griff-forsvarer Kris Bryan. Ti minutter ut i omgangen gikk imidlertid Bryan fra å være helt til å bli syndebukk. Chris Cowley etterlot seg svimle Griff-spillere ute på sin venstrekant, og det påfølgende innlegget ble headet i eget mål av stakkars Kris Bryan, etter at han ble presset av Sturridge-Packer. Dermed hadde hjemmelaget igjen tatt ledelsen, men nå startet en periode der Griff presset for ny utligning. Hjemmekeeper Hathaway sørget med en flott redning for å hindre Tom Bates i å score sitt andre for kampen på et frispark. Og etter hvert som klokka gikk var det igjen Swifts som var farligst der de stadig kom på skumle kontringer. I forbindelse med en av disse ble innbytter Paul Lapworth meid ned av Griff-keeper Watson utenfor 16-meteren, og sistnevnte ble nok kun reddet fra rødt kort av det faktum at en av hans forsvarere hadde kommet seg inn i feltet. Både det påfølgende frisparket og returen ble flott parert av Watson, og Griff tvang helt på tampen frem et par gode sjanser til en sen utligning, men Swifts klarte å holde ut og sikret seg alle tre poengene.

 

Etter kampslutt slo jeg meg ned i baren med en pint Strongbow, og fikk raskt selskap av flere personer fra Swifts-apparatet som tydeligvis syntes det var gjevt med gjester fra Norge. De var vennligheten selv, og karen som hadde betjent inngangspartiet kunne dessuten korrigere sin tidligere uttalelse om at tilskuertallet var 57, da det nå hadde blitt rettet til 60. Jeg vil anslå at 20-25 av disse var groundhoppere, men det ble hevdet at det var omtrent på dette nivået tilskuertallet pleide å ligge. Da jeg skulle ringe taxi, ble jeg i stedet tilbudt gratis skyss tilbake til stasjonen, og takket selvsagt ja til det. Dermed kunne jeg unne meg en siste pint i godt selskap før jeg takket for gjestfriheten og ble av det jeg mistenker var klubbsekretæren skysset tilbake til Tamworth stasjon for å rekke 22.35-toget tilbake til Birmingham. Det gikk opp for meg at han faktisk hadde tenkt seg tilbake til Rene Road, som han utelukkende hadde forlatt kun for å skysse meg til stasjonen. Det finnes knapt grenser for gjestfriheten, hjelpsomheten og vennligheten man møter i non-league! Jeg takket så høflig jeg kunne og sendte ham av gårde med de beste lykkeønskninger før jeg satt meg på toget. Og etter nok en lang dag – med to fotballkamper – gikk jeg ved ankomst Birmingham direkte tilbake til hotellrommet for å finne senga.

 

English ground # 202:
Bolehall Swifts v Nuneaton Griff 2-1 (1-1)
Midland Football League Division One
Rene Road, 25 August 2014
1-0 Tyler Brownlees (17)
1-1 Tom Bates (35)
2-1 Kris Bryan (og, 55)
Att: 60
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £4

 

Next game: 26.08.2014: Gorleston v Fakenham Town
Previous game: 25.08.2014: Gornal Athletic v Dudley Town

More pics

 

 

 

 

Mandag 25.08.2014: Gornal Athletic v Dudley Town

 

Da jeg sover tungt våknet jeg ikke av larmen fra den tungt trafikkerte ringveien få meter fra hotellet, men jeg var likevel nokså tidlig oppe og kunne fra hotellvinduet i sjette etasje se hvordan pendlerne stresset seg på jobb der nede på North Circular Road. Etter å ha forsynt meg av hotellets varme frokostbuffet ble morgenstellet unnagjort, før det var var på tide å sjekke ut fra Travelodge Wembley. I løpet av natten hadde det begynt å regne, og nå var det såpass ufyselig at den kjedelige spaserturen tilbake til Stonebridge Park var enda mindre fristende enn dagen før. Dermed ble taxi bestilt, og snart satt jeg på tubens Bakerloo Line sørøstover mot sentrale London og Marylebone, der jeg skulle bytte til tog.

 

På London Marylebone tok jeg plass på 09.36-toget til Birmingham Moor Street, og to timer senere kunne jeg gå ut av sistnevnte stasjon. Jeg oppsøkte straks Britannia-hotellet på New Street, der det som ventet ikke var klart for innsjekking, men jeg fikk i hvert fall slengt fra meg bagen. Det var så kjapt unnagjort at jeg hadde tid til en pitstop på puben Briar Rose der jeg unnet meg en ørliten lunsj før jeg gikk opp for å ta bussen fra Colmore Row. Buss nummer 140 kom snart kjørende, og etter 40 minutter kunne jeg stige av på busstasjonen i Dudley.

 

Her ville jeg benytte anledningen til å ta en liten kikk på statuen av byens store fotball-sønn, Duncan Edwards. Han omtales av mange som en av de beste engelske spillere gjennom tidene, til tross for at han kun var 21 år gammel da han døde som følge av skadene han pådro seg under den berømte flyulykken i München som i februar 1958 rammet Manchester Uniteds Busby babes. Dessverre var nå statuen midlertidig flyttet mens det foregår diverse oppgraderings-arbeid i gågata og på torget. Derfor fant jeg i stedet en taxi og beordret sjåføren i retning Lower Gornal og Garden Walk, hjemmebanen til Gornal Athletic.

 

Gornal består av de tre tidligere landsbyene Upper Gornal, Lower Gornal, og Gornal Wood. Disse har til sammen en innbyggertall på rundt 13 000 og utgjør et forstadsområde noen få kilometer vest for Dudley. Sistnevnte kalles innimellom Black Countrys hovedstad, og har en lang historie innen gruvedrift og diverse industri, men fremstår nå ganske nedslitt. Det har ikke hjulpet at det store kjøpesenteret Merry Hill i nærliggende Briary Hill tilsynelatende har gjort Dudley sentrum til nærmest en spøkelsesby. Byens egen jernbanestasjon ble lagt ned i 1964, og det har også vært en jevn utflytting herfra de siste årene, ettersom blant annet gruvene og annen industri gradvis har blitt borte. Dudley har ofte blitt kalt en av Englands største byer uten city-status, men innbyggertall på 2-300 000 er svært misvisende da disse gjerne inkluderer et langt større byområde som også omfatter selvstendige byer som Stourbridge, Kingswinford og Briary Hill. Mens Dudley «kommune» ganske riktig har noe i underkant av 200 000 innbyggere, antas derimot selve Dudley by å ha en befolkning på rundt 80 000. For mange er byen nå kanskje mest kjent for sin prisbelønnede dyrehage, Dudley Zoo.

 

Jeg ble sluppet av utenfor Garden Walk med rundt en time og et kvarter til avspark, og inngangspartiet var foreløpig ikke betjent. Derimot var det åpnet en port slik at jeg kunne ta en liten kikk inn på anlegget som en lengre periode hadde stått på min liste over ønskede destinasjoner. Men regnet som nå ankom, og som tydeligvis hadde fulgt etter meg opp fra London, gjorde at jeg ganske umiddelbart søkte tilflukt i klubbens bar, som entres fra utsiden. Til tross for at den er delvis noe sliten, er den ganske koselig, og og ved bardisken følte jeg nesten at jeg satt i en pub omgitt av stamgjester. Karen bak disken tappet en pint Strongbow til meg, og fortalte at siden printeren hadde blitt levert til reparasjon ville det ikke bli noe program til dagens kamp. Det var en stor skuffelse, men i det minste var det et ørlite plaster bak såret at han hadde pins til salg bak disken, og for £3 sikret jeg meg en til min samling.

 

Gornal Athletic rykket i 2012 opp fra West Midlands (Regional) League til Midland Alliance, der de debuterte med en sterk tredjeplass. Forrige sesong ble imidlertid dramatisk. Da Andy Wyton tok over som ny manager i februar 2014 var han klubbens tredje manager den sesongen, og The Peacocks slet i bunnen av tabellen. Han hentet hele 14 spillere fra sin tidligere klubb – og lokalrival – Dudley Town, og disse 14 skal ha vært registrert for begge lag. Da Gornal fikk beskjed om at disse spillerne ikke kunne benyttes, anket de avgjørelsen, men fortsatte å bruke de aktuelle spillerne under ankeprosessen. Klubben hevder at de fikk klarsignal til å gjøre dette, mens ligaen tilbakeviser dette. Enden på visa var at Gornal Athletic sportslig sett havnet på trygg grunn, seks poeng over nedrykkssonen. Men de ble ilagt en poengstraff på ett poeng pr spiller, og altså trukket hele 14 poeng. Dette førte laget ned på jumboplassen, og dermed nedrykk. Og med det er altså Gornal Athletic tilbake i West Midlands (Regional) League.

 

Hjemmefolket i baren bekreftet at målsetningen er en retur til step 4, der Midland Alliance nå har blitt til Midland Football League etter en sammenslåing med Midland Combination. Den nye ligaen har hele fire divisjoner, men i tillegg til deres egen step 6-divisjon vil også West Midlands (Regional) League fortsatt være en feederliga til deres øverste divisjon. Men de innrømmet at de vet meget godt hvor tøft det er å ta seg opp herfra, der i utgangspunktet kun vinneren har muligheten til opprykk. Ikke minst forventer de tøff konkurranse fra Malvern Town og føniks-klubben AFC Bridgnorth, og var usikre på om de kunne være en tittelkandidat allerede denne sesongen. De fire første ligakampene hadde gitt 2-1-1, og dagens motstander var ingen ringere enn nettopp den lokale rivalen Dudley Town.

 

Jeg fikk av noen supportere høre hvordan det de til tider har vært flere episoder og ufinheter de to imellom, spesielt etter manager Wytons overgang fra Dudley Town til Gornal Athletic. Av flere klubber Dudley Town måtte banedele med i løpet av to lengre perioder i eksiltilværelse, var nettopp Gornal Athletic en av disse, da The Robins tilbragte to sesonger på Garden Walk Stadium rundt årtusenskiftet. Den spesielle historien om Dudley-klubbens dramatiske og triste exit fra deres gamle Sports Ground er nok kjent blant mange, og utfordringene i ettertid ble da også dekket i Mike Baylys glimrende bok «Changing Ends». Flere kilder hevder at The Sports Ground i Dudley lenge var det største stadionet i non league, og da det åpnet i 1930-årene var det rundt 16 500 tilstede for åpningskampen (visse kilder hevder at kapasiteten på det meste var drøye 30 000). På begynnelsen av 1980-årene spilte klubben seg opp i Southern League, og i 1985 rykket de for første gang opp til Southern League Premier Division – som den gang var ett opprykk fra det vi i dag kjenner som Conference Premier. Men ikke mange dager etter at tittelen ble sikret etter sesongens siste kamp hjemme mot Stourbridge, inntraff «katastrofen» som det kan leses mer om i denne glimrende artikkelen.

 

Tilknyttet anlegget var også en cricketbane, og på morgenen før en kamp her fant banemannen et hull på 40 fot i omkrets der grunnen hadde rast sammen. Sportsanleggene var nemlig bygget på toppen av en av de mange kalksteins-gruvene i byen, og selv om denne nå var stengt ble det ansett som såpass farlig at tilskuerne ble advart i form av skilting at de oppholdt seg på anlegget på eget ansvar. Både cricket- og fotballbanen ble umiddelbart stengt grunnet faren for nye ras. Dette førte Dudley Town ut i en eksiltilværelse mens man syslet med planer om sikring av området som ville sørge for trygg retur til deres hjemmebane innen 1990. Dette skjedde imidlertid aldri, og da The Robins i 1988 i stedet flyttet inn på sin nye hjemmebane Round Oak Stadium i Briary Hill, tydet lite på en retur til The Sports Ground. Dudley Town befant seg dessuten snart i alvorlige økonomiske problemer, og måtte forlate Round Oak anlegg i 1996. Året etter så de seg også nødt til å si fra seg plassen i Southern League og legge ned driften.

 

 

Klubben ble imidlertid reformert og fikk innpass i West Midlands (Regional) League, der de fortsatt oppholder seg. Og etter en ny og lengre periode med banedeling har de nå igjen en egen hjemmebane i form av det usjarmerende flerbruksanlegget Dell Stadium. Dette ligger i Briary Hill, og klubben har hatt som en uttalt målsetning å returnere til selve Dudley. Den gamle Sports Ground, som ikke ble vurdert som trygg nok til å huse sportsfasiliteter, ble (etter årevis med forfall, og etter flere ganger å ha fungert som tilholdssted for sigøynere som slo seg ned her) merkelig nok funnet mer enn trygg nok til å være åsted for en handelspark som nå ligger der det gamle anlegget en gang sto. Samtidig har klubben på sikt uttalte ambisjoner om en retur til Southern League, men for tiden ser det vel ikke akkurat enkelt ut å skulle oppfylle disse. Et par av hjemmesupporterne mente å vite at det ikke sto altfor bra til i Dudley Town, og spådde en ny konkurs innen et par sesonger – i så tilfelle for fjerde gang i klubbens historie (dersom man inkluderer rundt et tiår i dvale etter første verdenskrig), men vi får da håpe så ikke skjer.

 

 

Med et lite kvarter til avspark var det på tide å ta seg inn for å ta en kikk på anlegget, og etter å ha betalt de £5 som ble avkrevd i inngangspenger, kunne jeg utforske Garden Walk Stadium. Man kommer inn på den ene langsiden, der klubbhuset med sin bar altså ligger på utsiden rett ved siden av inngangspartiet. Her kommer man faktisk inn øverst på den etter forholdene store ståtribunen som gir anlegget sin egenart. Her står man under åpen himmel, og denne ståtribunen strekker seg over halve banens lengde der den er bygget inn i den store gressvollen som er å finne på denne langsiden. På kortsiden til venstre sett herfra er det ingen fasiliteter, men kun såkalt hard standing og knapt nok det.

 

På bortre langside er det imidlertid en tribunekonstruksjon som gir tak over hodet midt på denne langsiden. Den strekker seg vel drøyt 1/3 av banens lengde, og her er det en blanding av ståplasser og sitteplasser. Det var her jeg installerte meg for å søke ly for regnet, for heller ikke på den andre kortsiden er det noe som helst av fasiliteter; kun hard standing. Herfra ser man også hvordan den store tribunen på nærmeste kortside egentlig er to seksjoner av ulik høyde. En noe mindre seksjon rett nedenfor klubbhuset og garderobene var sperret av, og det er over denne at spillerne går ned trinnene fra garderoben og ut på banen via en «gangvei» med gelender på hver side. Lenger bort går det over i en seksjon som er mer opphøyet, og bak hjemmelagets laglederbenk i mur (eller var det kanskje passende nok områdets spesialitet, kalkstein?) er det en liten seksjon med seter, før det altså igjen går over i utelukkende ståtribune.

 

Kampen startet, og det var snart en tett og jevn batalje som utspilte seg. Finspillet og de store sjansene uteble, men flere heftige dueller vitnet om at silkehanskene i det minste hadde blitt lagt igjen i garderoben. Halvtimen hadde såvidt blitt passert da gjestenes Andy Arnold skjøt i tverrliggeren, og gjestene begynte å få et ørlite overtak. Derfor var det heller ikke helt ufortjent da de tok ledelsen med ti minutter til pause. Gornal-keeper Richard Kennedy måtte gi retur på et frispark, og Alex Byatt satt inn 0-1. Det sto seg også til pause, og i regnet hastet jeg mot baren for å søke tilflukt med en pint.

 

En kar fra Dudley-apparatet ble samtalepartner i pausen, og i mangel på kampprogram og lagoppstillinger bekreftet han hvem de forskjellige spillerne var. Videre stilte han seg uforstående til hjemmesupporterens tidligere uttalelse om en mulig snarlig konkurs for The Robins, selv om han innrømmet at ting kunne stått bedre til for øyeblikket. Han kunne også fortelle litt mer om deres gamle Sports Ground, og slo fast at selv om deres nåværende Dell Stadium langt fra er noen ideell hjemmebane, er de selvsagt fornøyd med å ha den som hjemmebane slik at de i det minste slipper å banedele i eksil. Og han avsluttet med å understreke hvor vanskelig det er å skulle sikre seg en ny hjemmebane inne i selve Dudley.

 

Etter pause var det et helt annet hjemmelag som kom ut i andre omgang, og med godt spill tok de kontroll over kampen i sin jakt på utligning. Halvveis ut i omgangen fikk de sin belønning da Ross Love steg til værs på en dødball og headet kontant i mål bak Robins-keeper James Scarratt. Med 1-1 i protokollen gikk kampen inn i en fase med stillingskrig og mye duellspill midt på banen. Det gikk mot uavgjort da Gornal satt innpå debutant Josh McKenzie, som de hadde sikret seg fra Bromsgrove Sporting. Den kontroversielle spissen ble i 2011 utestengt fra all fotball i tre år for å ha slått en dommer mens hans spilte for Redditch United. Etter en mølje inne i feltet sørget han imidlertid for en fin debut i Gornal-drakta da han i kampens 84. minutt headet The Peacocks i føringen med med 2-1.

 

Hjemmelaget sto imot det som kom av sene forsøk fra Dudley Town, og lokaloppgjøret endte dermed med 2-1 seier til Gornal Athletic. Denne dagen var siste mandag i august, og dermed bank holiday Monday. Det er ofte ensbetydende med muligheten for å se flere kamper, og jeg hadde tenkt meg direkte tilbake for å sette kursen mot Tamworth, der jeg skulle se Bolehall Swifts. Taxi hadde blitt bestilt til klokka 17.00, og jeg rakk såvidt å stikke hodet innom baren et par minutter for å takke for meg og ønske lykke til (og å få bekreftet at tilskuertallet var 101) før taxien kom for å skysse meg tilbake til Dudley sentrum. Og snart befant jeg meg igjen på bussen tilbake til Birmingham.

 

English ground # 201:
Gornal Athletic v Dudley Town 2-1 (0-1)
West Midlands (Regional) League Premier Division
Garden Walk, 25 August 2014
0-1 Alex Byatt (36)
1-1 Ross Love (68)
2-1 Josh McKenzie (84)
Att: 101
Admission:£5
Programme: None
Pin badge: £3

 

Next game: 25.08.2014: Bolehall Swifts v Nuneaton Griff
Previous game: 24.08.2014: Tottenham Hotspur v Queens Park Rangers

More pics

 

 

 

 

Søndag 24.08.2014: Tottenham Hotspur v Queens Park Rangers

 

Etter en god natts søvn var jeg igjen tidlig oppe, og det var på tide å forlate Ipswich og sette kursen mot hovedstaden. Da det denne søndagen ble gjort vedlikehold på jernbanelinjene utenfor Ipswich, foregikk første etappe med buss som erstatning for tog. Heldigvis dreide det seg kun om den korte turen til Manningtree, der jeg noen måneder tidligere også byttet tog ved mitt besøk på Harwich & Parkestons fantastiske Royal Oak. Og etter en snau halvtime på bussen rakk jeg å unne meg en kjapp røykepause før den ti minutter lang togturen til Colchester, der 08.06-toget til London snart kom inn på perrongen. På turen fra Ipswich hadde jeg blitt oppmerksom på to norske karer som nå tilfeldigvis satt seg vis-à-vis, og det viste seg at disse også hadde vært på Old Farm derbyet dagen før. En av de var også Ipswich Town-supporter mens den andre var Luton Town-supporter, og jeg ble sittende å prate med disse den drøye timen toget brukte inn til London. Jeg måtte glise litt for meg selv da det tilfeldigvis kom frem at en av de hadde kjøpt boken min, som han hevdet å være svært fornøyd med. Det var da enda godt, ellers kunne det kanskje blitt litt pinlig da jeg røpet at jeg var forfatteren.

 

Men fra spøk til revolver – eller Halvor om man vil: Ved ankomst London Liverpool Street gikk de to for å slenge fra seg bagasjen på et hotell i nærheten, mens jeg forsøkte å orientere meg vedrørende ferden videre. Det var lettere sagt enn gjort da toget jeg hadde siktet meg inn på ikke var blant avgangene som figurerte på de store skjermene inne på stasjonen. Etter å ha hentet et frokost-smørbrød inne på en WHSmith, gikk jeg nøyere til verks og fant snart riktig plattform for lokaltoget som skulle ta meg til Silver Street, som var stasjonen etter White Hart Lane på somletogets ferd mot endestasjonen Enfield Town. Det var altså Tottenham Hotspur og deres møte med Queens Park Rangers som sto på menyen denne søndagen, da jeg gjorde noe så sjeldent som å velge meg et oppgjør i Premier League. Skjønt, å si at jeg valgte det er vel å ta meget hardt i all den tid de eneste tre kampene på menyen denne dagen alle var oppgjør i Premier League. At jeg først hadde vært svært lunken er ingen overdrivelse, og jeg så opprinnelig for meg en fotballfri dag, mens jeg fortsatte å saumfare terminlistene etter andre mer interessante alternativer lenger ned i fotballpyramiden. Da det ikke dukket opp noe, besluttet jeg likevel at det om ikke annet var en mulighet til å se White Hart Lane før også den blir historie, og valgte til slutt å bestille billett før det ble helt utsolgt.

 

Da jeg i juli besøkte Great Yarmouth Town, overnattet jeg på et B&B-etablissement tvers over veien for klubbens hjemmebane The Wellesley. Dette ble drevet av den ivrige Spurs-supporteren Steve (og hans kone) som var særdeles imponert over min reisevirksomhet rundt om i fotball-England. Vi har holdt kontakten, og han hadde tilbudt seg å oppbevare bagen min i bilen sin under kampen. Derfor ble jeg med toget en stasjon forbi White Hart Lane og hoppet av på Silver Street, da dette var nærmere stedet han pleier å parkere. Sidegata Colyton Way var møtestedet, og han hadde bedt meg være der senest klokka 11.30. Jeg var der tre kvarter tidligere enn dette, og fant snart ut at jeg ville vente i puben White Hart på hjørnet av Colyton Way og den travlere hovedåren Fore Street, som er en fortsettelse av Tottenham High Road. Før jeg forlot parkeringsplassen i Colyton Way kunne jeg forresten se med egne øyne hvor tamme revene har blitt i London-metropolen, da en rev tuslet forbi kun en meter fra meg og snuste rundt søppelcontainerne mens en restauranteier sto rett ved siden av og kastet matavfall! Både jeg og reven tuslet ned til White Hart, og mens reven forsvant inn blant boligblokkene, unnet jeg meg en pint mens jeg bladde i dagens Non League Paper som jeg hadde funnet på Liverpool Street.

 

Tidligere hadde Tottenham faktisk en landlig beliggenhet en norsk mil eller to nord-nordøst for Charing Cross, som man gjerne bruker som London sentrums målepunkt, og området var fra 1500-tallet populært blant de mer velstående londonerne som benyttet området til diverse former for rekreasjon. Kong Henry VIII skal selv ha jaktet i skogen(e) Tottenham Woods. Bosetningen som har vært her i over tusen år ble etter hvert spist opp av Stor-London som spredte seg nordover. Ikke minst var det en følge av jernbanens ankomst med billige pendlertog og et stort antall rimelige boliger som ble bygget i området. Dette tiltrakk seg store mengder av folk fra arbeideklassen og den nedre middelklasse som bosatte seg her. I dag er situasjonen en annen, og området omtales gjerne som et av de aller «farligste» i hele Storbritannia. Tottenham er nå en av landets mest flerkulturelle områder, med en usedvanlig høy andel av såkalte etniske minoriteter. Med enorme problemer i forhold til gjengkriminalitet, narkotika, arbeidsløshet, og vold er ikke dette et området der fremmede bør utforske sidegatene som går ut fra Tottenham High Street, og både «Broadwater Farm»-opptøyene og de omfattende opptøyene som i 2011 spredte seg til andre deler av landet startet nettopp her.

 

Før pinten med cider var gjort kål på kom Steve inn sammen med sin far som han hadde tatt med seg. De gikk over til bookmakeren vis-à-vis puben mens jeg tømte glasset, og snart fikk jeg slengt fra meg bagen i bagasjerommet på Steves bil. Deretter spaserte vi nedover Fore Street, som snart ble til Tottenham High Street, og Steve fortalte at de hadde til hensikt å stikke innom en café for å få seg litt mat, slik de pleide å gjøre før hjemmekamper. Det var fortsatt tidlig, og det fristet egentlig ikke noe særlig med flere pints for øyeblikket, så i stedet for å utforske hjemmepubene i området valgte jeg å bli med på café. Jeg var egentlig ikke sulten, men samtidig hadde jeg kun spist et lite smørbrød, og det var en fristende meny. Euro Café gjør tydeligvis svært god butikk på kampdager, for det var stappfullt i det lille lokalet. Vi måtte vente minst 15-20 minutter på i det hele tatt å få et bord, og Steve virket være på fornavn med majoriteten av de tilstedeværende – både innehaverne og Spurs-supporterne som ladet opp til kamp med et måltid. Jeg valgte meg en eggeomelett med bacon og løk, som på typisk engelsk vis ble servert med pommes frites, i tillegg til salat. Steve insisterte på å spandere og nektet å ta imot penger, og etter et godt måltid tuslet vi videre nedover mot White Hart Lane.

 

Vi avtalte møtested for etter kampslutt, og mens Steve og faren gikk for å ta seg inn på South Stand tok jeg en svipptur innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling. Etter å ha køet i drøye fem minutter fikk jeg omsider betalt de £2,50, og utenfor byttet jeg også £3,50 mot et eksemplar av dagens kampprogram før også jeg for å finne min plass på nedre del av South Stand – også kalt Park Lane Stand. Dette er kortsiden bak det ene målet, og den har to nivåer slik også de andre tribunene har (i tillegg til at langsidene har en rad med VIP-bokser). Jeg hadde fått plass ut mot en av sidene, ikke langt fra det vestlige hjørnet der bortefansen ble plassert (på begge nivåer). På storskjermen øverst på North Stand (alias Paxton Road Stand) på motsatt kortside kunne jeg se karen som nede på gressmatta forsøkte å bygge opp til «dette store London-derbyet», men jeg klarte dessverre ikke å la meg engasjere voldsomt. En kjapp kikk i programmet hjalp heller ikke. Det var utseendemessig så fint som man kan forvente av en PL-klubb, og såpass tjukt at blekka hadde “rygg”, men det var ikke så mye av innholdet som interesserte undertegnede. Jeg brukte et minutt eller to på å bla meg gjennom, og har vel ikke åpnet det siden, men nå er neppe jeg særlig representativ for publikum som denne dagen befant seg her og som nok fant langt større interesse for artiklene om PL-divaer og utenlandske lykkejegere enn det jeg gjorde. Bare en kikk på listen over alle de utenlandske spillerne i de to lags tropper gjorde at engasjementet sank ytterligere til et nytt bunnnivå.

 

Denne kampen innebar for meg faktisk et lite jubileum da den markerte mitt stadion nummer 200 i engelske fotball. Jeg vil påstå at jeg var «heldigere» da jeg markerte 100 engelske stadioner på en langt mer interessant destinasjon på Stonebridge Road, den fantastiske hjemmebanen til Ebbsfleet United. Dette er ikke akkurat ting jeg bruker energi på, da det kun er tall, men jeg bestemte meg nå for å fortrenge negativiteten og forsøke å gi kampen en sjanse. Et av kampens poenger var QPR-manager Harry Redknapps retur til White Hart Lane, der han var Spurs-manager i fire år frem til klubben på det jeg fortsatt vil hevde var uforklarlig vis besluttet seg for å sparke ham. At han fortsatt har en høy stjerne blant Spurs-fansen var tydelig om man skal dømme ut fra alle sanger og tilrop som ble ham til del, mens utlendingen som nå er Spurs-manager knapt ble nevnt. Redknapp satt nok imidlertid ikke særlig pris på det han så ute på banen, der hjemmelaget allerede fra start tok kontroll og skapte flere sjanser. Emmanuel Adebayor hadde allerede vært nære på med en heading like over, da han serverte Nacer Chadli som dempet ballen på brystet og satt inn 1-0 bak QPR-keeper Robert Green. Adebayor kunne selv doblet ledelsen kort etter, men har nok avsluttet bedre tidligere. Det var tidlig klart at QPR måtte ta vare på de sjansene de fikk om de skulle ha forhåpninger om poeng, men da de mot spillets gang fikk en mulighet, avsluttet Matt Phillips over tverrliggeren til Spurs-keeper Hugo Lloris.

 

Det var som å se menn mot smågutter, og den gode dansken Christian Eriksen sendte i vei et frispark fra 25 meter som smalt i tverrliggeren. Etter halvtimen doblet Spurs ledelsen da forsvarer Eric Dier headet inn 2-0 med sitt andre mål på like mange kamper, og sju minutter senere scoret Chadli sitt andre for dagen og sørget for 3-0 med et mål som senere på kvelden fikk ekspertene på Match Of The Day til å ta helt av da målet kom etter 48 pasninger innad i Spurs-laget, for den som liker slikt. Noen av bortesupporterne i hjørnet hadde allerede fått nok og gikk mot utgangene, mens de gjenværende brukte litt tid på å summe seg og heller fortsette sin vokale støtte med en porsjon selvironi. Stemningen var faktisk ikke verst, og folket på hjemmetribunen var i ekstase – om man faktisk kan legge til grunn at den store gruppen med asiater rundt meg faktisk var entusiastiske på grunn av kampen og ikke på grunn av de utallige selfies de til stadighet tok. Igjen hadde jeg flaks med mitt valg av sete, der jeg som majoriteten av tilskuerne på dette feltet fikk lov til å stå. Det eneste de to lagenes supportergrupperinger syntes å være enige om var at begge hater Chelsea og Arsenal, og på storskjermen kunne vi se Redknapps nye assistent, Spurs-legenden Glen Hoddle, frenetisk gjøre notater. 3-0 sto seg til pause, men når sant skal sies kunne like gjerne ledelsen vært dobbelt så stor. Jeg hadde ikke til hensikt å stå i en endeløs kø for overprisede forfriskninger, og tilbragte pausen ved å sjekke opp reiseruta videre etter kampslutt.

 

Tidligere Spurs-spiller Steven Caulkner kunne straffet sine tidligere lagkamerater (skjønt så hyppig som lykkejegerne flytter på seg i dagens toppfotball er det vel ikke mange av de igjen) tidlig i andre omgang, men hans heading gikk like over. I stedet var det Spurs som økte til 4-0 tjue minutter ut i omgangen da Danny Rose gjorde forarbeidet, og den tidligere Arsenal-spilleren Adebayor sendte sin tidligere erkerival opp i en 4-0 ledelse. Andre omgang var en nedtur i forhold til første, da Spurs virket tilfreds med tingenes tilstand og QPR virket å ha resignert. Danny Rose gjorde sitt beste for å gi de en hjelpende hånd da han med i underkant av ti minutter igjen satt ballen i eget mål, men dommeren hadde allerede dømt frispark for Spurs. Om kampen ikke klarte å engasjere meg nevneverdig, ble jeg i det minste vitne til en maktdemonstrasjon fra Tottenham i en underholdende første omgang. Det var på forhånd kampen jeg minst hadde sett frem til, og ironisk nok var det også den jeg betalte mest for å se. £37 er latterlig, og enda latterligere er det å vite at man i PL kan bli utsatt for langt verre! £37 for en enkelt kamp er faktisk over halvparten av beløpet jeg ble fortalt at en Mossley-supporter hadde gitt for sitt sesongkort! Men på den positive siden; å se en frustrert og deprimert Rio Ferdinand som nærmest virket å være på gråten under sin debut…det gjorde så godt og var så festlig at det kanskje var verdt inngangspengene alene!

 

Da dommeren blåste av forlot jeg umiddelbart White Hart Lane, og hadde allerede rukket å ta meg en røyk da Steve og hans far kom. Han var selvsagt fornøyd, og jeg måtte innrømme at førsteomgangen tross alt hadde vært underholdende. Og selv om ligaen i seg selv ikke er av interesse for meg lenger, var det i hvert fall greit å få besøkt White Hart Lane før det er for sent. Rett ved siden av har man nemlig allerede begynt så smått med arbeidet på klubbens nye stadion. Etter å ha tatt farvel med Steve og hans far, dro jeg med meg bagen tilbake til Silver Street stasjon. Herfra tok jeg toget den korte veien ned til Seven Sisters, hvor jeg hoppet av og byttet til tubens Victoria Line. Denne bragte meg til Euston, der jeg omsider hoppet på London Overground-toget til Watford Junction. Jeg skulle imidlertid ikke så langt, men hoppet av på Stonebridge Park, der jeg tok fatt på turen til Travelodge Wembley hotellet. Etter rundt et kvarters gange i kjedelige omgivelser kunne jeg sjekke inn. Jeg vurderte å ta en tur ut for å sjekke noen lokale puber og kanskje unne meg en klassisk engelsk søndagsmiddag. Omgivelsene i hotellets nærområdet består imidlertid av diverse industri og næringsvirksomhet og ikke minst åtte filer med trafikk rett på utsiden, der trafikken suste forbi på en av Londons store ringveier. En sjekk på nettet viste at nærmeste pub var en temmelig drøy spasertur unna oppe i Alperton, så jeg valgte i stedet å tilbringe søndagskvelden på hotellet, med middag i dets restaurant og tidlig retrett til hotellsenga.

 

English ground # 200:
Tottenham Hotspur v Queens Park Rangers 4-0 (3-0)
Premier League
White Hart Lane, 24 August 2014
1-0 Nacer Chadli (12)
2-0 Eric Dier (30)
3-0 Nacer Chadli (37)
4-0 Emmanuel Adebayor (65)
Att: 36 109
Admision: £37
Programme: £3,50
Pin badge: £2,50

 

Next game: 25.08.2014: Gornal Athletic v Dudley Town
Previous game: 23.08.2014: Ipswich Wanderers v Thetford Town

More pics

 

 

 

Lørdag 23.08.2014: Ipswich Wanderers v Thetford Town

 

Etter å ha sett et noe skuffende Old Farm derby, spaserte jeg ut av Portman Road for å raskt som svint få tak i en taxi. Klokka hadde passert 14.00 med over fem minutter, og hadde tenkt meg til dagens andre kamp, med avspark klokka 15.00. Flere groundhoppere hadde i løpet av turen forsikret om at Ipswich Wanderers’ hjemmebane Humber Doucy Lane garantert ville falle i smak og bli en av turens høydepunkt i så måte, og mens jeg så en rekke overbetalte lykkejegere utpå matta på Portman Road, hadde jeg allerede begynt å se frem mot mitt nå etterlengtede besøk hos Ipswich Wanderers.

 

Jeg var derfor ivrig etter å komme meg ut til Humber Doucy Lane, et par kilometer øst for Ipswich sentrum, og kun et par hundre meter fra Ipswich Towns treningsanlegg langs Playford Road. Jeg hadde dessverre ikke tatt høyde for at snuten skulle sperre av deler av byen i forbindelse med dagens Old Farm oppgjør, og taxiholdeplassen på Wolsey Street var for anledningen ikke i bruk. Grunnet dette surret jeg bort ytterligere ti minutters tid, men hjulpet av en hyggelig lokal eldre herremann fant jeg da omsider en betjent drosjeholdeplass noen få hundre meter lenger inn i sentrum.

 

Dermed gikk turen snart østover, selv om vi under deler av kjøreturen stampet i trafikk. Men rundt halv tre kunne jeg endelig betale sjåføren og hoppe ut utenfor et anlegg som selv fra utsiden er veldig blått. Både blikk-gjerdet som omkranser anlegget og baksiden på mur-tribunene er malt i blått, og jeg gikk ned mot det blåmalte inngangspartiet mellom to blåmalte brakker for å betale meg inn ved å gi £6 til karen i den blåmalte bua ved telleapparatene. Deretter fikk han ytterligere £1 for å rekke meg et eksemplar av dagens kampprogram, og jeg kunne foreta min sedvanlige lille runde rundt banen.

 

Jeg kom inn nederst på den ene langsiden, ved siden av klubbhuset og dens bar som ligger i hjørnet her. Ved siden av dette, foran inngangen, er det en åpen plass med noen benker, stoler og bord, og her satt nå flere personer og koste seg i solen. Og tilbaketrukket fra dette sto det en vogn som fungerte som matutsalg. Denne langsiden har dessuten hele tre tribuner som ligger på rekke og rad nedenfor denne lille åpne plassen. Også innvendig er mye av anlegget malt i enten blått eller blå og hvite striper, og det er også tilfelle for de to første av disse tre tribunene. Først er det en fjong ståtribune i mur, og dette er nok også den lengste tribunen på denne langsiden.

 

Omtrent midt på står det en mindre sittetribune i samme stil, og med fire seterader. Denne har også klubbnavnet i «panna» foran på tribunen. Bortenfor denne finner man en vaklevoren ståtribune, skjønt det er vel mer riktig å si at det er ståplasser med en vaklevoren konstuksjon i gamle stillas-deler som holder oppe et blikktak som gir tak over hodet. Kanskje vurderer man å installere flere seter, for det sto flere tilsynelatende nye seter her, mens det ved siden av denne tribunen sto et par stabler med steinblokker. Jeg måtte glise for meg selv da jeg så at en hobbyentreprenør tydeligvis har vært i sving ut mot den ene siden av denne tribunen. Her har noen nemlig stablet tre stabler med steinblokker, lagt et par planker over, og deretter satt et plastsete på disse for å lage seg en egen sitteplass. Kun i non league…

 

Bak målet på bortre kortside er det ingen fasiliteter, kun såkalt hard standing. Og selvsagt det ytre blikkgjerdet som omkranser anlegget, i tillegg til en vegg av fine trær på utsiden som strakk seg opp over gjerdet og forhåpentligvis stopper majoriteten av ballene som farer over mål – om man da ikke har en vanvittig imaginær ryggsekk på seg i skuddøyeblikket.. I det bortre hjørnet her var det for tiden ikke mulig å ta seg over på bortre langside uten å måtte klatre over det indre gjerdet rundt selve banen og kutte over gressmatta nede ved hjørneflagget. Men her var det nå en rekke spillere i oppvarming, så jeg snudde og gikk i stedet tilbake for å gå rundt.

 

Borte langside er uansett interessant i den forstand at det ved første øyekast og/eller på avstand kan se ut som om det er en eneste lang tribuneseksjon som strekker seg omtrent 3/4 av banens lengde. I stedet er det faktisk tre forskjellige seksjoner som er ganske like, og som minnet meg litt om den ene kortsiden på Melkshams Towns hjemmebane The Conigre. Her, som der, står klubbnavnet skrevet i store bokstaver på blikkveggen bak på tribunen(e). Men mens det på The Conigre er én tribune, er det på Humber Doucy Lane altså tre tribuneseksjoner. Disse er ganske identiske, bortsett fra lengde, der den midterste delen kun er en bitteliten seksjon. Men takkonstruksjonen, som er nokså identisk med den vaklevorne nederste tribunen på motsatt langside, henger for så vidt delvis sammen. Også her fremstår den som nokså vaklevoren, og blikkplatene som utgjør veggen lener seg flere steder både hit og dit.

 

På kortsiden nærmest klubbhuset og inngangspartiet, er det også en ganske lignende konstruksjon som gir tak over hodet til de som står bak mål. Denne seksjonen strekker seg vel rundt halve banens bredde, og nærmere klubbhuset står det en – eller muligens flere sammenhengende – tre-bygning som igjen strekker seg bortover mot baren i hjørnet. Humber Doucy Lane er utvilsomt et anlegg som virkelig oser karakter, og selv om jeg etter hvert hadde fått høye forventninger grunnet all rosen, ble jeg på ingen måte skuffet. Det er rett og slett en skjult(?) perle, og for øvrig også et godt eksempel på hva en god dose maling kan gjøre for anleggets karakter.

 

Det var endelig på tide å oppsøke anleggets bar, og med en pint Aspalls satt jeg meg ned for å kikke i det ikke altfor omfattende programmet. De hadde da fått med den mest vesentlige informasjonen, selv om jeg savnet blant annet litt om hjemmelagets historie. På spørsmål fra mannen bak baren måtte jeg innrømme å være den norske groundhopper, og Tim Richardson som viste seg å være både bar manager og social secretary var selve bildet på britisk gjestfrihet. Han måtte beklage at de ikke hadde flere pins på lager, men foreslo å sende meg en da de fikk ny forsyning. Jeg bestilte meg i stedet en ny pint – denne gang i plastglass for å ta med ut – og gikk ut for å se kampen sparkes i gang.

 

Ved klubbhusets inngang ble jeg stående å granske lagoppstillingene som var skrevet opp på en tavle som hang på veggen der. Og jeg hadde ikke før tatt oppstilling ved det indre gjerdet som omkranser banen før Tim kom for å fortelle at en av de faste supporterne hadde gått med på å selge meg sin pin. Det ordner seg i non league, og etter å ha forsikret meg om at supporteren var ok med dette, ga jeg ham £3 for bidraget til min samling. Jeg hadde stilt meg opp på høyde med den ene 16-meteren, og snart lød dommerens fløyte for første gang over Humber Doucy Lane denne lørdag ettermiddagen.

 

Ipswich Wanderers spiller i Eastern Counties League Premier Division, og er nyopprykket etter opprykket fra denne ligaens Division One i våres. Før kampstart toppet de faktisk tabellen etter 7 poeng på tre kamper. De hadde sesongåpnet med seier 4-0 hjemme mot Diss Town, før de fulgte opp med borteseier mot lokalrival Whitton United. Sistnevnte vant forrige sesongs Division One foran Ipswich Town, men nå måtte de altså gi tapt. Deretter hadde Wanderers tatt et sterkt poeng med 2-2 hjemme mot tittelforsvarer Hadleigh United etter å ha ledet to ganger. Og nå toppet altså Wanderers tabellen på målforskjell foran Hadleigh United, men de to var da også de eneste to som allerede hadde spilt tre kamper.

 

Blant klubbene som hadde vunnet begge sine kamper og dermed hadde 100% poengfangst var Thetford Town (Godmanchester Rovers og Norwich United var de to andre), og nettopp The Brecklanders var dagens motstander. Nå er det jo veldig tidlig å snakke om hvem som er ubeseiret og uten poengtap etter to-tre kamper, men hjemmelaget forventet uansett en tøff kamp mot en klubb som forrige sesong ble nummer 16. Nå var det ikke altfor mange bortefans som hadde tatt turen ned fra Norfolk, men en av disse håpet at de kunne gjøre det enda bedre denne sesongen, og kanskje kjempe på øvre halvdel av tabellen.

 

Spissen Paris Tuwizana kunne gitt vertene en drømmestart i kampens første minutt, men etter at han hadde pirket ballen forbi Thetfords keeper og kaptein Scott Cruickshank, ble ballen i siste øyeblikk klarert av en forsvarer. Like etter la Tuwizana opp til makker Craig Jennings som skjøt over, og på motsatt banehalvdel ble hjemmekeeper Jack Spurling testet i form av et skudd fra Ryan Pearson. Drøye 8 minutter var spilt da Wanderers-forsvarer James Buckle la inn i feltet, og Paris Tuwizana skjøt fra kort hold i mål til 1-0 for hjemmelaget.

 

Ti minutter senere kunne hjemmelaget doblet ledelsen da Jack Severy la igjen i feltet. Igjen kom ballen til Tuwizana, men hans heading gikk denne gang i tverrliggeren. Thetford tok en periode litt over etter dette, og spilte seg frem til flere sjanser. Ryan Pearson skjøt like utenfor, og Aaron Joseph tvang frem en redning fra keeper Spurling som måtte slå til corner. På tampen av omgangen kunne Craig Jennings doblet hjemmelagets ledelse, men hans avslutning skrudde på feil side av bortre stolpe. Dermed tok lagene pause med hjemmelaget i ledelsen.

 

Jeg hadde i løpet av første omgang flyttet meg over til ståtribunen på nærmeste kortside da det en kort periode begynte å regne, og her sto en gjeng hjemmesupportere som gjorde sitt beste for å skape stemning med sang og rop. De kunne bekrefte at den store rivalen er Whitton United, og fortalte dessuten at flere av de også er Ipswich Town-supportere. Men mens noen fortsatt har sesongkort på Portman Road og følger begge klubbene, fortalte de at flere har som undertegnede blitt desillusjonert med den moderne fotballen. Disse hevdet at de fortsatt følger resultatene til byens fotball-storebror og ønsker de alt godt, men at de samtidig følte at klubben i stadig mindre grad representerte dem da den i takt med den moderne fotballen generelt blir stadig mer businessorientert og andelen av utlendinger (både eiere, managere og spillere) og lykkejegere har nådd et skyhøyt nivå i de øverste divisjonene, samtidig som flere selvsagt også pekte på at det har blitt altfor dyrt.

 

Pausen ble benyttet til å få litt for i skrotten, og etter å ha betalt £3 for en cheeseburger med bacon og løk måtte den skylles ned med en ny pint Aspalls. £3,40 var vel noe stivt, men Tim insisterte nå på at denne runden var på huset. Han fortalte ellers at jeg var den tredje nordmann her allerede denne sesongen, og at også de to andre hadde vært her i forbindelse med et besøk på Portman Road. Jeg jattet med, og klarte å heller få sporet samtalen over på klubbens ambisjoner som nyopprykket lag denne sesongen.

 

Han hevdet at de i utgangspunktet var fornøyd med å etablere seg igjen i Premier Division, men håpet samtidig at de kan hevde seg et stykke opp på tabellen, og kanskje på øvre halvdel. Selv om de foreløpig toppet tabellen – dog med denne ene kampen mer spilt – mente han at det ikke var veldig realistisk å tro at de vil bli å finne helt oppe i toppen ved sesongslutt. Han forventet imidlertid at Hadleigh United igjen blir vanskelige å ha med å gjøre, og var enig med min magefølelse om at et Norwich United uten poengtap kan vise seg å bli en meget sterk tittelkandidat. Ikke overraskende avviste han ganske spontant muligheten for å søke om opprykk til step 4 både denne sesongen og på litt lenger sikt, da klubben er mer enn fornøyd med å spille i Eastern Counties League.

 

Thetford-manager Mark Scott hadde brukt pausen til å sette innpå spissen James Dean, og navnebroren til den tidligere skuespillerstjernen og tenåringsidolet brukte ikke lang tid på å markere seg. Et drøyt minutt ut i andre omgang hadde kanskje ikke hjemmeforsvaret våknet etter pausen, for de var utrolig passive da Dean ble spilt gjennom. Han løftet ballen over en utrusende Jack Spurling i Wanderers-målet og utlignet til 1-1. Og nå gikk kampen inn i en periode der det virkelig bølget frem og tilbake med sjanser begge veier.

 

Hjemmelagets Luke Read – sønn av manager Glenn Read – headet like utenfor etter et innlegg fra Jack Severy, mens målscorer Dean var nære på å gi Thetford ledelsen med et skudd like utenfor. 20 minutter ut i omgangen var Wanderers igjen i føringen etter godt angrepsspill. Dean Pleasance kombinerte flott med Craig Jennings, og pasningen fant kaptein David Head som plasserte ballen i mål bak keeper Cruickshank og sørget for hjemmeledelse 2-1. Thetford forsøkte å svare, men vertenes keeper Spurling reddet forsøkene fra både Dean og Shane Leech. Sistnevnte hadde også gjestenes siste sjanse, og forsøkte å vri ballen inn i bortre hjørne, men ballen gikk på feil side av stolpen. Og da Craig Jennings avsluttet like over gjestenes mål, endte det med en ikke ufortjent hjemmeseier 2-1.

 

Nå er det jo som kjent ofte en heftig rivalisering mellom Suffolk og Norfolk, og innimellom ropene om at de var «top of the league», kom det mot slutten også nidviser om Norfolk fra den vokale hjemmefansen. Det skal ha for noen humoristiske fremføringer, og deres skildring av det de mente var en typisk Norfolk-famile bragte i hvert fall frem smilet hos undertegnede: «Your sister is your mother, your cousin is your lover, you’re all fucking each other, you’re the Norfolk family». Jeg skal ikke kommentere på deres kvaliteter som hverken sangere eller tekstforfattere, men de skapte i hvert fall litt stemning på en kamp som kun tiltrakk seg noe skuffende 53 tilskuere. På vei tilbake til baren innrømmet da også Tim at dette var litt skuffende, men han var selvsagt fornøyd med de tre poengene.

 

Jeg hadde overhodet ikke dårlig tid, og valgte å bli igjen i godt selskap i klubbhusets bar, der jeg nå tydeligvis skulle introduseres for bortimot alt som kunne krype og gå av trenerapparat og klubbledelse. Tim hadde nærmest blitt helt sjokkert da jeg hadde vist ham reiseplanen for min reise, og ba meg til stadighet vise den frem til andre som hoderystende slo fast at 18 kamper på 16 dager og så mye reising på kryss og tvers grenser til galskap. Tim hadde da i hvert fall et godt poeng da han var villig til å sette penger på at jeg måtte være singel.

 

Nå har det jo i sommer vært mye debatt om Greg Dykes idiotiske forslag om en ny divisjon i Football League – en «League 3» der man også vil gi plass til storklubbenes reservelag! Skjønt, hele bakgrunnen for forslaget er vel nettopp å gjøre storklubbene til lags ved å få inn deres reservelag høyt oppe i den ordinære pyramiden. Jeg ville derfor høre litt hva Tim og de andre mente; de som tross alt spilte i en liga der man slipper til reservelag. Nå kan de visst ikke rykke opp til Eastern Counties Premier Division, men da Ipswich Wanderers forrige sesong spilte i Division One møtte de jo flere av disse reservelagene.

 

Jeg fikk høre om hvordan man opplever en voldsom publikumssvikt under disse kampene. Ikke bare har de en total mangel på reisende fans, men hjemmesupporterne gidder heller ikke komme for å se førstelaget spille ligakamper mot reservelag. Dette fører selvsagt til tapte inntekter både ved telleapparatene og ikke minst i klubbhusets bar, og det er jo dette majoriteten av non-league klubber i stor grad lever av. I tillegg hevdet Tim at de ved bortekamper mot disse reservelagene flere ganger har møtt bortimot stengte dører og en total mangel på mottakelse og hospitality i form av te etc, slik ligaen vel «krever». Han hevder at selv reservelagenes moderklubber nesten gir blaffen i reservekampene, og at majoriteten av personalet derfor ikke engang møter opp for å bemanne bar, matservering etc, som derfor holdes stengt.

 

Eastern Counties har jo de siste årene “lidd” under tapet av flere klubber som har tatt steget videre oppover i pyramiden uten at noen har kommet ned igjen på lang tid, og problemet i ligaens nedslagsområdet er mangelen på klubber fra feederligaer som kan eller vil erstatte disse. Mange har rett og slett ikke anlegg som oppfyller de etter hvert strenge stadionkravene på step 5/6, og derfor har man sett seg nødt til å hente inn disse reservelagen. Til alt overmål ble antallet reservelag i ECL Division One noe motvillig økt denne sommeren. Derfor var Tim glad for at Wanderers rykket opp da de gjorde, slik at de slipper dette denne sesongen. Hadde det motsatte vært tilfelle ble det hevdet at flere fra klubbledelsen ville telt på knappene og vurdert sitt engasjement i klubben. Kanskje Greg Dyke burde ta kontakt med klubber i denne og andre ligaer som gjør seg slike erfaringer, men han er vel altfor opptatt der han har satt fast nesa i anus på PL-folket…om han i det hele tatt er klar over at disse non-league ligaene faktisk eksisterer.

 

Jeg ble sittende mye lenger enn planlagt, og hadde det utrolig trivelig i godt selskap. Da jeg omsider vurderte å ringe en taxi ble jeg overtalt av Tim til å bli igjen for både ett og to glass til på hans regning, og før jeg visste ordet av det hadde klokka passert 20.00! Først i halv ni tiden kunne jeg takke for et utrolig koselig besøk hos en fantastisk vennlig og gjestfri klubb. Jeg ønsket oppriktig lykke til denne sesongen før jeg steg inn i taxien og beordret drosjekusken i retning Bridge Guest House. På vei dit merket jeg at det til og med begynte å gå litt rundt oppe i topplokket, så det var nok uansett på tide å trekke seg tilbake etter nok en flott dag.

 

English ground # 199:
Ipswich Wanderers v Thetford Town 2-1 (1-0)
Eastern Counties League Premier Division
Humber Doucy Lane, 23 August 2014
1-0 Paris Tuwizana (9)
1-1 James Dean (47)
2-1 David Head (65)
Att: 53
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 24.08.2014: Tottenham Hotspur v Queens Park Rangers
Previous game: 23.08.2014: Ipwich Town v Norwich City

More pics

 

 

 

Lørdag 23.08.2014: Ipswich Town v Norwich City

 

Jeg hadde vært redd for at jeg med såpass lite søvn skulle forsove meg, men da alarmen ringte på et «ukristelig» tidspunkt, kom jeg meg heldigvis straks opp og kunne konstatere at klokka viste 04.40! Etter et kjapt morgenstell snek jeg meg ut fra The Dalesman Hotel og trasket gjespende den korte veien opp til Darlington stasjon, der 05.18-toget til London ble varslet å være i rute. Etter kun drøyt fire og en halv times søvn valgte jeg å driste meg til en ekstra blund på veien sørover. Heldigvis våknet jeg som bestilt et lite kvarter før vi ankom Peterborough, der jeg hoppet av for å bytte tog. Etter snaut tre kvarter på Peterborough stasjon kunne jeg omsider stige ombord på toget til Ipswich, og da det både var endestasjon og min destinasjon for dagen, kunne jeg trygt lukke øynene og duppe av igjen.

 

Klokka halv ti våknet jeg opp idet vi stoppet på Ipswich stasjon, og jeg kunne stabbe meg ut av stasjonen. Jeg hadde booket rimelig rom på Bridge Guest House, og gikk de få meterne ned veien og under jernbanebrua som sannsynligvis har gitt etablissementet sitt navn, før jeg straks krysset over for å få slengt fra meg bagasjen. Den unge asiaten som åpnet var høflig nok og tok imot bagen som han sa han ville bære opp på rommet mitt når det var klart. Og dermed for jeg av gårde igjen, der jeg krysset elven Orwell og beveget meg mot sentrum.

 

Denne dagen var det klart for det heftige Old Farm oppgjøret, der erkerivalene Ipswich Town og Norwich City skulle barke sammen til kamp om poeng i Championship. Kampen ble tidlig flyttet til tidlig avspark klokka 12.15, og da det utgjorde en fin mulighet for å besøke både Ipswich Town og Ipswich Wanderers på en og samme dag, var det ikke noe å lure på. Man skulle jo dessuten tro at dersom man først skal besøke Portman Road, ville Old Farm oppgjøret være et interessant kampvalg i så måte. Og da jeg i løpet av forrige Englandstur noen uker i forveien først fikk ringt og bestilt billett (£32, takk!) til tross for restriksjoner, var dette det som var starten på planleggingen av denne lengre turen.

 

Ipswich er en av Englands eldste byer, og med sine rundt 135 000 innbyggere – og ytterligere snaue 50 000 i drabantbyer og omland – er det den største byen i Sufolk. Hjemmefolket hauser selv opp «bondeknøl»-stempelet, og landbruk og landbruksrelatert industri har da også hatt – og har fortsatt – en viktig posisjon i byen og distriktet. Til tross for at klokka ikke engang hadde slått 10 glass, var nå allerede snuten på plass i et temmelig stort antall som stadig vokste. Da jeg saumfarte nettet etter overnattingssteder lurte jeg på om Riverside Hotel hadde lagt ned hotelldriften, men da jeg ruslet over den nevnte broen over Orwell kunne jeg se at en mengde bortesupportere i gult og grønt i hvert fall festet høylytt nede på deres uteservering. Selv hadde jeg kurs mot Portman Road for å ta en tidlig kikk rundt banen. Grunnet blant annet snut, veisperringer og masse folk brukte jeg imidlertid noe lengre tid på min utvendige runde rundt anlegget enn jeg hadde regnet med, men jeg hadde slett ikke dårlig tid.

 

Utenfor anlegget står det statuer av to manager-legender for både Ipswich Town og det engelske landslaget. Ved hjørnet av Cobbold Stand (tidligere Portman Stand) og Sir Bobby Robson Stand står statuen av Sir Alf Ramsey, mens Sir Bobby Robson er å se langs Portman Road utenfor langsiden Cobbold Stand. Jeg fikk også stukket hodet innom klubbsjappa for å kjøpe meg en pin til min samling, før jeg fant ut at tiden var moden for å oppsøke en pub for å unne meg dagens første pint og oppleve litt pre-match stemning. Av de aktuelle serveringsstedene falt valget på Drum & Monkey i nærliggende Princes Street.

Drum & Monkey er når sant skal sies ingen klassisk pub, men snarere en bar. Og en norsk bekjent Ipswich-supporter og groundhopper som jeg traff ved mitt besøk hos Cheltenham Town for snart to år siden så jeg ikke noe til. Han ga beskjed om at han var på enten Drum & Monkey eller The Black Horse, så jeg går ut fra at han valgte sistnevnte. Men for alt jeg vet kan han ha vært inne på Drum & Monkey også, for her ble det virkelig sild i tønne i den grad at det faktisk ble rent slitsomt! Er det kanskje alderen som begynner å tynge? Vi får ikke håpe det.. Stemningen var i hvert fall høy blant Town-fansen som så frem mot Old Farm oppgjøret etter tre sesonger uten møter med erkefienden fra Norfolk.

Etter to pints i plastglass, minus det som ble skvulpet ut i trengselen, var jeg fornøyd og gikk utenfor. Dørvaktene hadde tydeligvis stengt for ytterligere gjester, med en kø for å komme inn og begge lokalene fylt opp til randen, men jeg hadde uansett fått min dose og tuslet i stedet tilbake mot Portman Road med en drøy halvtime til avspark. Utenfor byttet jeg £3 mot et kampprogram av typisk god Football League standard – glossy og flott utseende og tjukt og fullstappet med forskjellig stoff…men samtidig med lite stoff som faktisk interesserer undertegnede voldsomt i disse dager. Jeg hadde kjøpt billett til nederste nivå av Bobby Robson Stand, der hjemmefolket lager mest rabalder, og fant plassen min ut på siden mot West Stand (som jeg fortsatt velger å kalle den til tross for at den de siste tiårene har blitt «belemret» med en rekke forskjellige sponsornavn, slik tiden dessverre tydeligvis krever).

Portman Road domineres til en viss grad av de to kortsidene, der de to nye tribunene speiler hverandre og rager over langsidene. Både der jeg sto på Sir Bobby Robson Stand, og på Sir Alf Ramsey Stand på motsatt kortside, er det snakk om moderne og nokså anonyme toetasjes tribuner der det øvre nivået er større enn det nedre. Disse ble åpnet med ett års mellomrom rett etter årtusenskiftet, og er langt nyere enn tribunene på de to langsidene. Cobbold Stand har også to nivåer, i tillegg til en rad med VIP-bokser. Og til høyre for der jeg sto har West Stand tre nivåer, og også denne har en rad med VIP-bokser. Langsidene har da også mer karakter enn sine to nye motparter – kanskje grunnet blant annet deres mer gammeldagse tak, men jeg skulle gjerne vært her da Portman Road fortsatt hadde sine gamle klassiske ståtribuner.

Ipswich Town hadde startet ligasesongen med hjemmeseier over Fulham, før to bortekamper hadde gitt ett poeng etter tap i Reading og uavgjort mot Birmingham City. Gjestene på sin side hadde tapt åpningskampen borte mot Wolverhampton Wanderers, mens de deretter reiste seg med hjemmeseire over «Udinese-reservene» fra Watford samt Blackburn Rovers. Bortefansen vil naturlig nok ha forhåpninger om umiddelbar retur til Premier League, men Championship blir nok igjen tøff både i topp og bunn. Hva hjemmesupporterne gjaldt håpet de – om man skal tro min meget engasjerte sidemann – å kunne kjempe om playoff, og på den måten kjempe om opprykk til penge-ligaen alle higer etter å befinne seg i.

Jeg hadde sett frem til dette oppgjøret, og det var i hvert fall en heftig atmosfære inne på Portman Road. Og til min store glede viste det seg at de fleste på min tribuneseksjon valgte å stå slik at jeg kunne se kampen stående. Det var jo også med nettopp dette for øyet at jeg hadde bestilt min billett akkurat her, i håp om at det skulle være tilfelle. Forrige gang kanarifuglene hadde vært på besøk her hadde det endt med pinlig hjemmetap 1-5, men jeg hadde ingen tro på et slikt resultat i dag, og forventet en tett og jevn kamp et derby verdig, med Ipswich-spillere som spilte med 188% innsats og hjertet utenpå drakta.

Det startet da også ganske lovende for vertene som gikk ut i et høyt tempo, men de klarte ikke å spille seg frem til de helt store sjansene. Det ble med et par halvsjanser i regi av David McGoldrick og Daryl Murphy, men om Norwich hadde problemer innledningsvis, dro de tross alt kanskje nytte av et lengre opphold i spillet da deres forsvarer Ryan Bennett måtte ut med skade meget tidlig for å erstattes av Javier Garrido. For etter et kvarters tid hadde gjestene tydeligvis begynt å finne ut av spillet til The Tractor Boys.

Halvsjanser for Lewis Grabban og Steven Whittaker var kanskje et signal om hva som skulle komme, for etter drøyt halvspilt omgang tok de gule og grønne ledelsen etter at en corner kun ble klarert ut til Alexander Tettey, som headet ballen inn i feltet igjen. Slik jeg oppfattet situasjonen ble offsiden opphevet av hjemme-forsvarer Christophe Berra som lå nede etter en duell, og mens hjemmelaget stoppet opp for å kikke på linjemannen kunne Lewis Grabban heade inn 0-1. Hans fjerde mål på fire kamper etter overgangen fra AFC Bournemouth i sommer. Det hadde ligget i kortene noen minutter, da Ipswich virket å la bortelaget ta over styringen av midtbanen, og selv om vertene inn mot pause forsøkte å presse frem en utligning var det noe halvhjertet over de, og hverken McGoldrick, Cole Skuse eller den gamle Reading-kjenningen Jay Tabb klarte å treffe mål med sine avslutninger.

Dermed sto det 0-1 til pause, og siden det hverken fristet med dårlig øl i plastglass til nytelse under en tribune eller overprisede oppskrytte paier uten stort av tilbehør, valgte jeg å bli sette meg ned å vente på andre omgang. Jeg skal jo ikke slakte serveringen ved Portman Road uten å ha prøvd, men man vet gjerne hva man får i Football League, og jeg har etter hvert blitt svært bortskjemt i non-league! Ipswich presset i starten av andre omgang, men jeg syntes de virker noe tannløse, selv om jeg ikke før hadde tenkt den tanken før spissen Dayl Murphy misbruke en stor sjanse da han headet utenfor fra meget god posisjon etter et innlegg fra Tabb.

Slik sjansesløsing hadde i hvert fall ikke hjemmelaget råd til, og de holdt på å bli straffet umiddelbart da Grabban et lite minutt senere fikk et vanvittig rom å boltre seg i. Han satt fart rett mot mål, men hans avslutning gikk like over målet til hjemmekeeper Dean Gerken. Grabban hadde i løpet av de neste minuttene ytterligere to store sjanser, der han først så sitt skudd reddet av Gerken, for deretter å komme alene med keeperen, men en dårlig touch gjorde at han fikk for skrått hold etter å ha passert Gerken.

Norwich stormet nå i angrep gang på gang, og hjemmelaget skal prise seg lykkelig over at det fortsatt kun sto 0-1. Men på et eller annet vis klarte de å holde seg inne i kampen, og Town-manager Mick McCarthy gjorde med snaue 20 minutter igjen et trippelbytte. Vertene tok seg da også litt sammen igjen mot slutten, da de presset på for utligning. Men det ville seg ikke offensivt for The Blues, og kanarifuglene kunne juble over tre poeng. I motsetning til sin motpart McCarty har Norwich-manager Neil Adams selv erfaring fra Old Farm oppgjørene som spiller for de gule og grønne, og hans reaksjon ved full tid vitnet om at det i hvert fall for noen av aktørene nede på banen fortsatt betyr noe.

Dette var nemlig min innvending i ettertid av det jeg må innrømme var et skuffende derby. Når sant skal sies virket det nesten som om det kun var på tribunen og for supporterne at dette var en spesiell kamp. For en som har har opplevd flere av øyrikets heftigste rivaliseringer i lavere divisjoner, var det som utspilte seg på banen en liten nedtur, og ikke minst var jeg i så måte skuffet på Ipswich Towns vegne (eller var muligens dette noe urettferdig ovenfor Ipswich, som tross alt møtte et Norwich som nok har en bedre stall og med latterlige summer paraply-penger fra den hersens Premier League?). Manager McCarthy kan skrive så mange ord han vil i kampprogrammet om at spillerne har blitt klar over oppgjørets betydning for supporterne. Men det reiser et betimelig spørsmål:

Hvordan kan man i dagens moderne toppfotball forvente at spillere uten den minste lokale, regionale eller til og med nasjonale tilknytning skal kunne forstå betydningen slike heftige tradisjonsrike rivaliseringer har for lokalbefolkning og fans? Der det tidligere sto lokal stolthet på spill, og selv de ikke-lokale spillerne visste de måtte prestere i disse kampene om de skulle få tjene sin (den gang langt mer beskjedne) lønn i klubben, består gjerne spillertroppene i dag av såkalte journeymen blottet for lojalitet, og som er fornøyd så lenge de får sjekken med sin enorme ukelønn som gjerne tar oss vanlige dødelige flere år å tjene opp.

Ikke minst gjelder det den uheldige invasjonen av utenlandske spillere (og eiere og managere), for hvilket grunnlag har en franskmann, afrikaner, italiener eller sør-amerikaner for å forstå en lokal rivalisering i en engelsk provins? De bryr seg ikke om hva motstanderen heter, og en rivalisering vil nok for dem kun være en vanlig kamp på lik linje med alle de andre kampene. Når det blir for mye av dette i et lag, vil noen si at klubben da er i ferd med å miste sin sjel og ikke lenger representerer lokalsamfunnet de en gang representerte, men snarere blitt redusert til en business. Men slik har dessverre dagens moderne toppfotball blitt, og dette er dessverre en “forbannelse” de i stor grad har bragt over seg selv.

Vi har dessverre ikke lenger noe som heter klubbspillere, slik tilfellet var tidligere da spillere gjerne spilte mesteparten av eller hele sin karriere for en og samme klubb. Og i forhold til en minkende intensitet i tradisjonelle rivaliseringer er nok dette hovedgrunnen. I dag skifter spillerne gjerne klubb hyppigere enn mange skifter på senga, og en spiller som en uke hevder at Real Madrid har vært hans livslange drøm hevder uka etter det alltid har vært hans ønskedrøm å spille for Manchester United eller Chelsea eller Manchester City eller Arsenal eller Liverpool eller…(?)!! De kysser klubblogoen på drakta én helg, for så å kysse klubblogoen til deres største rival helgen etter. Med slike spillere/lykkejegere på laget sier det seg selv at de tradisjonelle rivaliseringene ikke vil kunne bety stort for de som faktisk er ute på banen. Og ikke minst: den vanvittig mengden av disse hersens låne-overgangene som man i disse dager ser i fotballen hjelper heller ikke akkurat! Kanskje er det på tide å gjeninnføre den strengere grensen på antall lånespillere man kan bringe inn i løpet av en sesong, og i tillegg også innføre en grense for hvor mange spillere man kan låne ut!

Disse siste avsnittene var på ingen måte myntet spesielt på Ipswich Town, men forestillingen som hadde vært noe tammere enn jeg forventet fikk meg til å tenke over dette på generelt grunnlag. Men om ikke annet slapp jeg heldigvis å se Tettey score! Jeg er glad jeg var til stede på Portman Road denne dagen, men skal ikke legge skjul på at tankene under deler av kampen allerede hadde begynte å gå i retning Ipswich Wanderers, dit jeg nå skulle. I løpet av turen hadde jeg ved flere anledninger fått høre rosende omtale av både klubben og deres herlige stadion, og det som ved planleggingen av turen var ment å være desserten etter hovedretten, ble nå i stedet sett frem til som hovedretten etter forretten. Og med det forlot jeg Portman Road for å finne en taxi til Humber Doucy Lane.

 

English ground # 198:
Ipswich Town v Norwich City 0-1 (0-1)
Championship
Portman Road, 23 August 2014
0-1 Lewis Grabban (24)
Att: 25 245
Admission: £32
Programme: £3
Pin badge £3

Next game: 23.04.2014: Ipswich Wanderers v Thetford Town
Previous game: 22.08.2014: Tow Law Town v Esh Winning

More pics

 

 

 

 

Fredag 22.08.2014: Tow Law Town v Esh Winning

 

Før jeg forlot Stalbridge Hotel, gikk jeg over til det store Asda-supermarkedet på andre siden av veien for å kjøpe meg litt frokost til togruten jeg hadde foran meg. Morgenstellet ble unnagjort og taxi ble tilkalt, og snart var jeg på plass ved Liverpool South Parkway, der jeg startet reisen tilbake til Darlington. Etter togbytte i York ankom jeg Darlington rundt klokka halv to, og gikk de få meterne ned Victoria Road til The Dalesman Hotel, hvor jeg jeg også overnattet da jeg forrige sesong besøkte Shildon. Det er en koselig pub som har rimelige rom til leie i andre etasje, men rommet mitt var ikke klart riktig ennå, så jeg slo meg ned med en j2o mens jeg ventet på at det skulle klargjøres. Og allerede før jeg hadde drukket opp kunne de fortelle at det var klart, slik at jeg kunne slenge fra meg bagen og slappe av litt på rommet.

 

Jeg hadde opprinnelig hatt andre planer denne dagen, og de hadde gått ut på å se Saltash United spille hjemmekamp i South West Peninsula League helt nede i Cornwall, der Saltash befinner seg rett over Cornwall-siden av elven Tamar som utgjør grensen mellom Devon og Cornwall. Utfordringen hadde vært at jeg dagen etter (lørdag) hadde spikret en Ipswich-dobbel med Ipswich Town klokka 12.15 og Ipswich Wanderers klokka 15, og dette hadde jeg tenkt å løse ved å etter Saltash-kampen ta nattoget fra Plymouth til London klokka 23.55 for å rekke frem i tide. Men så..

 

Da jeg søndagen før hadde kjøpt Non League Paper ble jeg plutselig oppmerksom på at en interessant kamp hadde blitt flyttet til denne fredagen. Tow Law Town var en av de gjenværende Northern League destinasjoner som en stund hadde fristet, og da deres lokaloppgjør mot Esh Winning ble omberammet til fredag kveld, begynte jeg umiddelbart å sjekke mulighetene for en forandring av planene. Spørsmålet var først og fremst om det lot seg gjøre å ta seg til Ipswich i tide lørdag morgen, og jeg fant ut at jeg med 05.18-toget(!!) fra Darlington ville kunne være i Ipswich klokka halv ti.

 

Neste utfordring var transporten tilbake fra Tow Law, der siste buss tilbake gikk i god tid før kampslutt. Jeg så imidlertid at jeg ville kunne ta en taxi de få kilometerne til Crook og enkelt rekke siste buss derfra. Og når min groundhopper-kompis Lee Stewart fortalte at han hadde tenkt seg på kampen med sin bedre halvdel Katie, og sågar tilbød meg skyss til Crook etter kampen, da var det kun en liten ting igjen å sjekke opp. En telefon ble tatt til The Dalesman Hotel som bekreftet at de hadde ledig rom, og beslutningen ble tatt. Jeg hadde litt dårlig samvittighet overfor Saltash United, som nå har blitt offer for min planendringer to eller tre ganger (skjønt forrige gang var det grunnet avlysning), men jeg så nå frem til min visitt på det som gjerne omtales som den engelske pyramidens kaldeste bane.

 

Jeg gikk snart ned i puben i første etasje for å unne meg en pint mens jeg slo i hjel litt tid. Der havnet jeg i trivelig selskap med en gjeng stamkunder hvorav en faktisk opprinnelig var fra Tow Law. Han og hans kompis fra Shildon gjentok rådet om å kle seg varmt selv i august, som jeg ofte har hørt i forbindelse med Tow Law. Flere groundhoppere har rådet meg til å legge min visitt der enten til helt i starten av sesongen eller helt på tampen, og stamkundene nikket nå samtykkende til dette. Tiden hadde omsider flydd såpass at jeg tømte mitt andre glass og ruslet mot Tubwell Row, der mange av bussene fra Darlington har avgang.

 

Jeg hadde slett ikke dårlig tid, men bestemte meg for å ta 16.10-bussen til Tow Law for å teste pubene der før kamp. Etter at jeg sjekket inn hadde jeg imidlertid oppdaget at jeg tilsynelatende hadde reist fra Liverpool uten å få med tannbørsten min, og jeg fikk det for meg at jeg lynraskt skulle raske med meg en tannbørste fra Tesco-butikken ved bussholdeplassen, men havnet bak en ufattelig treg skapning i bortimot full burka. «Spøkelseskladden» presterte å kløne så lenge med den eneste selvbetjeningsautomaten som var operativ at jeg, uoppmerksom på hva klokka faktisk var, så bussen kjøre av gårde idet jeg kom ut. Men det er tydelig at buss XI i hvert fall ikke kjører et sekund senere enn det den skal. Og til alt overmål – den forsvunne tannbørsten dukket selvsagt senere opp et annet sted i bagasjen!

 

Det var en time til neste avgang, og jeg benyttet anledningen til å teste varene hos først The Golden Cock og deretter på Hole In The Wall, før jeg for sikkerhets skyld tok oppstilling på bussholdeplassen over ti minutter før planlagt avgang. Nå er det ikke gjort i en håndvending å ta seg til Tow Law, og bussen bruker over en time og tjue minutter fra Darlington, der den på flere deler av strekningen kjører en skikkelig melkerute. Til sammenligning kjører man visst fra Darlington til Tow Law på en drøy halvtime med personbil. Ikke bare kjører bussen tydeligvis hele Bishop Auckland rundt, men på strekningen herfra til Tow Law tar den en rekke omveier. Klokka hadde såvidt passert halv sju da jeg steg av på holdeplassen Tow Law Mart. Med ankomst en time senere enn planlagt måtte pubrunden utgå, og jeg svingte i stedet ned Ironworks Road for å umiddelbart oppsøke stadionet med samme navn.

 

Den lille byen Tow Law vokste frem rundt et jernverk og gruvedrift, og ligger høyt oppe i høylandet rundt to mil vest for Durham, ved den østlige kanten av Penninene. Så sent som i 1851 sto det kun én bygning her, men etter oppdagelsen av jernmalm hadde befolkningen ti år senere økt til 2 000. Dette området er også en del av kullfeltene i County Durham, og etter at også gruvedriften kom hadde innbyggertallet på begynnelsen av 1880-årene nådd en topp på drøye 5 000. Her var det en rekke gruver, og den største av disse hadde alene over 1 000 arbeidere ansatt. Med denne industrien hadde selvsagt også jernbanen for lengst kommet, og det gikk tog hit frem til 1965. I dag er innbyggertallet igjen nede på rundt 2 000, og Tow Law ligger meget utsatt til for vær og vind. Å kalle det en forblåst utpost vil ikke være å overdrive.

 

Stadionet Ironworks Road dukket straks opp på høyre side av veien med samme navn, og jeg betalte de £5 som krevdes i inngangspenger. Et program pålydende £1 ble også kjøpt inn, før jeg ble fortalt at inngangen fra banen til baren ennå ikke var åpen. Han lovet imidlertid å huske meg om det fortsatt var tilfellet etter at jeg hadde foretatt min runde rundt banen, og dermed la jeg ut for å ta klubbens hjemmebane nærmere i øyesyn. Men først skal det kanskje nevnes at Ironworks Road er det fotballstadion i den engelske pyramiden som ligger nest høyest over havet – kun Buxton ligger noen få meter høyere. Men Buxton ligger overhodet ikke så åpent og forblåst til! Tilfeldighetene ville tydeligvis slik at jeg på denne turen besøkte en rekke av de høyestliggende banene, da besøket i Tow Law betød at jeg på min august-tur hadde besøkt både nr 2, 4 (Mossley), 5 (AFC Emley) og 7 (Stalybridge Celtic) på denne listen i løpet av halvannen uke.

 

Jeg kom inn på den ene kortsiden, ved siden av klubbhuset som også huser klubbens bar. Den ligger her ut mot siden av denne kortsiden, og bortenfor denne er det et parti med klassisk ståtribune under åpen himmel, før man nærmest bortre langside finner en murbygning som blant annet huser toaletter. Det er en ganske merkbar helling på banen nedover mot denne bortre langsiden, og på sistnevnte har man såkalt hard standing frem til hovedtribunen midt på langsiden. Dette er en sittetribune med seter i klubbens sorte og hvite farger, og også murveggen i bakkant er malt i hvite og svarte striper med en logo i midten. Her er også den nedre muren i forkant av tribunen ut mot banen malt i svart og hvitt, og klubbens kallenavn «Lawyers» er tydelig fra store deler av anlegget. Laglederbenkene i mur står malt i sort og hvitt på hver sin side av denne ganske flotte tribunen. Videre bortover mot bortre kortside er det igjen hard standing.

 

I tillegg til hovedtribunen er det nok ståtribunen på bortre kortside som gir anlegget sin karakter. Den strekker seg i nesten hele banens bredde, og her står man på tre-fire lave betongtrinn. Noe originalt har man i hver ende satt inn omtrent et dusin seter som står ved siden av hverandre, og også her har veggen inne på tribunen fått påmalt en logo. Taket på denne tribunen har tre forskjellige seksjoner med ulik høyde, der den følger banens helling ned mot bortre langside. Denne hellingen ser man godt fra motsatt langside, der man oppe på en liten gressvoll – på anleggets høyeste punkt – kan stå på en klassisk ståtribune under åpen himmel. De som står bakerst på denne skal etter sigende stå der den gamle jernbanelinjen pleide å gå, og i følge historien skal en togfører en gang ha stoppet toget for å spørre hva stillingen var.

 

Ut mot parkeringsplassen bak denne tribunen har man også en egen vindturbin, og jeg vil tro at den svært sjelden stopper! Ironworks Road er et sjarmerende stadion som også byr på en flott utsikt over områdets heilandskap. Ellers er det kanskje noe overraskende at flomlys først ble installert her i 1992. På vei rundt anlegget hadde jeg også slått av en prat med en eldre kar som kunne fortelle at banen faktisk var bygget oppå en gammel gruve som hadde blitt fylt igjen! Han kunne også fortelle litt om FA Vase finalen på Wembley i 1998, da de tapte 0-1 for Tiverton Town. Ellers så vil nok mange vite at det var fra Tow Law Town at Newcastle United i sin tid hentet selveste Chris Waddle; senere strateg på det engelske landslaget. Mer ukjent er det da kanskje at managerlegenden Sir Bobby Robson vokste opp få kilometer unna, i Langley Park, og hadde tittelen Life President i klubben.

 

Tow Law Town har nå spilt sammengengende i Northern League siden 1920, og er den klubben som har spilt flest kamper i verdens nest eldste liga. Denne har de også vunnet tre ganger – to ganger på rad i 1920-årene, og senest i 1994/95 da de vant ligaen overlegent med 14 poeng. Også i FA Cupen har de gjort seg bemerket, og det var spesielt tilfelle da de i 1967/68 gjorde sin beste innsats ved å ta seg til andre ordinære runde. Etter å ha tatt seg av South Bank, Crook Town, Ashington og South Shields i kvalifiseringsrundene, var Football League klubben Mansfield Town besøkende i første ordinære runde. Kampen måtte først utsettes, men på andre forsøk fikk ligaklubben en skikkelig lekse da The Lawyers vant 5-1 med 5 500 tilskuere på plass! I neste runde spilte de uavgjort mot FL-klubben Shewsbury Town, og det ble klart at vinneren av omkampen ville få hjemmekamp mot selveste Arsenal. Shrews ble dessverre for sterke og vant omkampen i Shropshire, men Shrewsburys manager Frank McGee hevdet at «Arsenal ble spart en skjebne verre enn døden – en reise til Tow Law i januar!».

 

Vel tilbake på nærmeste kortside traff jeg på Lee og Katie…eller i det minste sistnevnte, som kunne fortelle at Lee var i baren. Og det var dit jeg hadde tenkt meg. En flaske Bulmers ble kjøpt inn, og for £3,50 fikk jeg kloa i en pin fra bak baren. Deretter kunne jeg omsider sette meg ned for å bla litt i programmet mens jeg samtalte med Lee og Katie, som hadde tatt turen fra Peterlee. Tow Law Town befinner seg nå som kjent i Northern Division Two etter nedrykket i 2012, og hadde startet sesongen med 1-1-2 på de fire første. Kveldens motstander var lokalrival Esh Winning (som ikke ligger lenger unna enn at en jeg snakket med hevdet å en gang ha sett en omgang på hver av anleggene selv om kampene startet likt), og de hadde hatt en enda verre start. Deres sesongåpning hadde faktisk vært en av de største snakkisene i Northern League sirkuset, og etter å startet med å tape hele 0-10 hjemme for Northallerton Town hadde de «fulgt opp» med tre ytterligere tap slik at de nå sto med 0-0-4 og grusomme 2-25 i målforskjell på kun fire kamper!

 

De mente imidlertid å ha sett en spillemessig bedring i siste kamp, men samtidig som Lee hevdet at gjestene hadde en mulighet i kveld, mente han også at begge klubber nok vil slite på nedre halvdel denne sesongen. Etter å ha endt som jumbo forrige sesong ble jo Esh Winning kun reddet fra nedrykk av Whitehavens degradering grunnet ikke oppfylte stadionkrav, så kanskje vil det være målsetning nok i seg selv å unngå jumboplassen og eventuelt nedrykk denne sesongen. For Tow Law sin del vil det jo være naturlig å anta at den tradisjonsrike klubben nok har ambisjoner om å på sikt ta seg tilbake til Division One, men skal man tro Lee og andre vi samtalte med er det lite trolig at det vil være noe som helst tema denne sesongen, som trolig blir tøff.

 

Sammen med Lee og Katie tok jeg oppstilling under åpen himmel på ståtribunen på den ene langsiden, og at Lee er et kjent ansikt i non-league kretser i nordøst er lett å se, da en rekke personer kom bort for å slå av en prat med ham. Dette inkluderte flere personer i apparatet til Esh Winning, og jeg burde kanskje ikke blitt overrasket da Lee fortalte at han tidligere hadde vært involvert i klubben. Slik sett var han en perfekt sidemann å ha da han hadde inngående kjennskap til de aller fleste av spillerne på banen, og dette var selvsagt et svært godt supplement til stensilen med lagoppstillinger som jeg hadde sikret meg.

 

Kampen startet jevnspilt og med få sjanser, men med en rekke dueller. Nå er ikke banens helling like drøy som hos eksempelvis Hallam, men kanskje var det heller ikke tilfeldig at begge lagene syntes å foretrekke å angripe på motsatt side – nederst i «bakken». Utfra sesonginnledningen hang gjestene overraskende godt med, så Lee vet nok hva han snakker om. Og etter 18 minutter tok de også ledelsen ved kaptein Lee Hall, uten at hjemmekeeper David Moffat kunne lastes. Hjemmelaget forsøkte å svare, men klarte ikke å skape de helt store problemer for The Stags, som heller ikke hadde altfor mye å komme med. De var stopperparene som imponerte mest på Ironworks Road, godt hjulpet av ikke altfor imponerende angrepsspill. Og til tross for at hjemmelaget kanskje fortjente en utligning, gikk lagene til pause på stillingen 0-1.

 

Lee håpet på sin gamle klubb og var således fornøyd, men hjemmefansen var selvsagt mindre tilfreds da forfriskninger ble inntatt i pausen. I tillegg kunne jeg kose meg med en nydelig mince pie med mushy peas, som kostet rimelige £2,20. Imidlertid så jeg lite til de beryktede elementene av vertenes supportergruppe The Misfits, som fikk rykte på seg etter klubbens FA Vase innsats i 1998, da media beskrev deres herjinger på vei mot Wembley ved å hevde at de etterlot seg «a trail of destruction». Kanskje har disse nå i stedet funnet veien til West Auckland..? Men fra spøk til alvor, hjemmefansen samtykket med tungt hjerte i Lee’s påstand om at The Lawyers ikke var i nærheten av å kunne gjøre seg forhåpninger om noen retur til Division One denne sesongen. Man virket i stedet å ha stor tro på Ryhope Colliery Welfare, Seaham Red Star, Team Northumbria og Washington, mens Lee advarte mot å avskrive Hebburn Town.

 

Da jeg fortsatt befant meg i døråpningen i ferd med gjøre kål på min Bulmers, gikk det et par minutter før jeg kom på at jeg i likhet med Lee hadde glemt å starte klokka for andre omgang, men hjemmelaget fortsatt å presse for utligning uten å skape de helt store mulighetene. Drøye ti minutter ut i omgangen fikk de imidlertid sjansen de ventet på, og Robbie Bleming satt inn 1-1. Lee kunne informere at han typisk nok har en fortid i Esh Winning, og dermed scoret mot gamle lagkamerater. Nå hadde det dessuten blitt såpass surt at Lee, som allerede var kledd i boblejakke, valgte å ta på seg den medbragte lua og tre den godt nedover ørene. Jeg var nok ikke den eneste som nå hadde tro på at vertene skulle fullføre snuoperasjonen, men etter hvert som klokka tikket og de store sjansene uteble, virket det å ebbe ut med en poengdeling.

 

Men rett etter at de sorte og hvite hadde hatt en god sjanse ved kaptein Simon Ord, tok Esh Winning en kontring som endte med at en av deres spillere ble lagt i bakken. Med åtte minutter igjen pekte dommeren på straffemerket, og Karl Turner satt sikkert inn 1-2. Resten av kampen kan vel best beskrives som et stadig press fra hjemmelaget som til og med sendte opp keeperen på et par dødballer. Gjestene på sin side var selvsagt fornøyd med resultatet, og forsvarte seg frenetisk og med nebb og klør. Og selv om Lee kanskje ikke var spesielt overrasket, var det en liten overraskelse for meg at det var Esh Winning som kunne juble da dommeren omsider blåste av. Deres første poeng for sesongen, og attpåtil tre av de.

 

De vil nok likevel slite denne sesongen, og tross alt var de allerede før sesongstart avskrevet som klar jumbo av flere såkalte eksperter, men de vil nok i hvert fall ikke gi seg uten kamp. Først og fremst var jeg denne kvelden skuffet over det jeg så av Tow Law Town, og jeg forsto nå godt hvorfor mange mener de ikke er noen kandidat til øvre halvdel av tabellen. Det er bare å håpe at de snart kan få skuta på rett kjøl igjen, for det er en veldig fin klubb. Og selv om ingen har noen automatisk rett til opprykk etc, så er de også et lag som med sin historie absolutt hører hjemme i Division One. Slik de fremsto ser det dessverre ut som om det heller blir bunnkamp i Division Two, slik Lee spådde.

 

Det var snart på tide å gjøre vendereis, og Lee foreslo at de i stedet for å slippe meg av i Crook kunne slippe meg av ved Durham togstasjon. Dette mente han ville få meg tilbake til Darlington kjappere enn somlebussen fra Crook, og en rask sjekk viste at dette stemte. I tillegg hadde jeg med togpasset mitt, så da sparte jeg i tillegg de pundene bussen ville kostet. Etter å nesten ha rotet seg bort i en av County Durhams mindre steder mens de skulle vise meg stadionet til en Northern League-klubb (mon tro om det ikke var Brandon United), kom vi da frem til Durham slik at jeg kunne takke så meget for skyss.

 

Få minutter senere kom toget sørover, og jeg ble med det ene stoppet ned til Darlington mens jeg bladde litt mer i kveldens kampprogram. Selv om hadde en grytidlig start og skulle opp i otta, unnet jeg meg likevel en siste pint på The Dalesman. Tow Law Town og Ironworks Town hadde vært et spennende bekjentskap, men kanskje burde jeg en gang returnere for å se en kamp i januar, for virkelig å få oppleve hva Englands kaldeste fotballbane har å by på!?

 

English ground # 197:
Tow Law Town v Esh Winning 1-2 (0-1)
Northern League Division Two
Ironworks Road, 22 August 2014
0-1 Lee Hall (18)
1-1 Robbie Bleming (56)
1-2 Karl Turner (84)
Att: 63
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge £3,50

 

Next game: 23.08.2014: Ipswich Town v Norwich City
Previous game: 21.08.2014: Richmond Mags v West Kirby reserves

 

More pics

 

 

 

 

Torsdag 21.08.2014: Richmond Mags v West Kirby reserves

 

Jeg hadde bestilt frokost til klokka 8, og hadde antydninger til dårlig samvittighet da jeg var litt vel ivrig med snooze-funksjonen og først kom ned som sistemann en snau halvtime senere enn det jeg hadde forespeilet. Men jeg ble servert en deilig full english breakfast, og snart kunne jeg sjekke ut fra Castle Tavern. Det var nesten trist å måtte forlate usedvanlig flotte Richmond, men en ny kamp sto på dagens program. Derfor gikk jeg for siste gang (i hvert fall i denne omgang) over det store torget for å hoppe på buss X26. Den var i rute, og brukte en halvtime på å frakte meg opp til Darlington, der jeg skulle bytte til tog.

 

Dette var denne dagen som hadde gitt meg mest hodebry ved planleggingen av turen. Opprinnelig hadde jeg grunnet et minimalt utvalg vurdert en fotballfri dag, men fortsatte samtidig å saumfare terminlistene etter alternativer. En mulighet var å se reservelagsfotball, og reservene til Ashton Town hadde i hvert fall hjemmekamp, men jeg ser mye heller førstelagsfotball, selv om det skulle vise seg å være enda lenger ned i pyramiden. Torsdag er gjerne en meget vanskelig dag, men til slutt fant jeg to klubber hvis førstelag hadde hjemmekamp denne dagen. CMB (Chew Moor Brook) i West Lancashire League Division Two (tilsvarende non-leagues step 9, eller nivå 13 totalt) holder til utenfor Bolton, ved drabantbyen Lostock, og jeg begynte å helle mot denne. Men så fant jeg en kamp i West Cheshire League Division Two (non-leagues step 8), der Liverpool-klubben Richmond Mags skulle spille hjemme. Imidlertid hadde jeg i det lengste ventet med å booke noe denne dagen i håp om at en av omkampene i FA Cupen mot formodning skulle bli satt opp denne dagen. Så heldig var jeg imidlertid ikke..

 

Det var først dagen før, på toget fra Manchester til Darlington, at jeg til slutt bestemte meg. Det var på et meget begrenset grunnlag at jeg måtte ta min beslutning, da jeg ikke hadde vært i stand til å finne noe særlig av bilder fra noen av de to respektive anlegg, i tillegg til at begge klubber faktisk var hittil ukjente for meg. Det som talte mot Richmond Mags var at deres motstander var et reservelag (en del slike spiller jo i West Cheshire League) i form av West Kirby reserves, men samtidig virket deres anlegg ha en muligens noe mer sentral beliggenhet og medføre en enklere reisevei. For Chew Moor Brook sin del skjerpet det ikke akkurat min interesse at de hadde valgt å basere sin logo på logoen til det brasilianske landslaget (som den var nærmest en slags kopi av). Og da jeg etter å ha sjekket overnattingsmuligheter fant losji til £20 ble det til syvende og sist avgjørende for at jeg falt ned på Richmond Mags. Denne klubben holder til i bydelen Mossley Hill i det sørøstlige Liverpool, og etter et togbytte i York satt jeg meg på toget til scouser-byen, der jeg rundt halv tre hoppet av på Liverpool South Parkway. Denne stasjonen betjener også byens flyplass, og i så måte er det noe overraskende at man ikke har en taxiholdeplass. Jeg fikk imidlertid ringt en drosje som snart skysset meg ned til Stalbridge Hotel på St. Mary’s Road, i Garston-området av byen. Der fikk jeg snart sjekket inn, men stusset umiddelbart på at rommet jeg hadde fått tildelt hadde to enkeltsenger og en dobbeltseng. Jeg hadde ikke til hensikt å dele rom med noen ukjente, men betjeningen var nå som sunket i jorden, slik at jeg ikke fikk forhørt meg om dette. Etter å ha dobbeltsjekket bookingen fikk jeg bekreftet at jeg skulle ha enerom, og slo meg til ro med at jeg nok kun hadde blitt gitt et større rom grunnet mangel på enkeltrom.

 

Etter å ha fått ladet telefonene og lest litt i min nyinnkjøpte «Route 66»-bok fra Emley, spaserte jeg tilbake mot Liverpool South Parkway – med en innlagt pitstop på puben The New Wellington. Fra Liverpool South Parkway tok jeg et lokaltog som fraktet meg to stopp nordvestover til Mossley Hill, og herfra gikk jeg de snaue ti minuttene til Heron Eccles. Dette er en stor offentlig park, der jeg snart så at det var flere fotballbaner. Det store gressarealet var dessuten åpenbart populært blant områdets hundeeiere. Jeg antok ganske korrekt at klubben spiller sine kamper på den sentrale banen med parkens eneste bygg ved siden av. Dette murbygget huser garderober og toaletter, og bortsett fra dette er det overhodet ingenting av fasiliteter. Ved siden av er det for øvrig en innegjerdet mindre fotballbane og en ballbinge. Her er det ingen inngangspenger, ingen kampprogram, ingen lagoppstillinger…ingen verdens ting! En håndfull personer som tydeligvis tilhørte en av klubbenes lagledelse sto ved inngangen til det nevnte bygget og noterte ned det jeg regnet med var lagoppstillingene. Men på spørsmål om det var tilfelle fikk jeg noen merkelige blikk som nærmest spurte hva i all verden jeg ville, og et ikke spesielt imøtekommende svar om at det ikke hadde blitt til ferdige lagoppstillinger riktig ennå.

 

Uten at det egentlig var noe å se på gikk jeg en runde rundt banen mens jeg ventet på avspark klokka 18.30. Jeg hadde allerede begynt å sette spørsmålstegn ved hvorvidt jeg hadde valgt riktig kamp denne dagen, og vurderte et lite øyeblikk å forlate Heron Eccles for heller å forlyste meg på en av pubene jeg hadde passert på spaserturen fra stasjonen. Men jeg valgte å bli, og da kampen startet tok hjemmelaget en tidlig ledelse da Ryan Miller satt inn 1-0 allerede i kampens tredje minutt. Vertene var da også det beste laget etter som kampen skred frem, uten at det var noen imponerende forestilling jeg var vitne til. West Cheshire League er jo en feeder-liga til North West Counties League, men det er kanskje en grunn til at det siden Vauxhall Motors’ opprykk på slutten av 1980-årene kun er Cammell Laird og Runcorn Town som har tatt steget opp herfra. Og de var selvsagt fra ligaens øverste divisjon (Division One), mens kampen jeg nå var vitne til var på enda et nivå lenger ned. Det hjalp ikke på inntrykket at det i denne ligaens er det kun i Division One at man benytter egne linjemenn, og i de lavere divisjoner er det trenerne selv som løper langs linja med flagget. Skjønt, det er kanskje å ta litt hardt i, da de i denne kampen sjelden beveget seg lenger enn 5-10 meter fra midtstreken. Der luntet de rundt og hevet nå og da flagget for innkast eller offside i forbindelse med situasjoner som gjerne fant sted bortimot 20 meter lenger ned i forhold til der de befant seg. Det er vanskelig å rapportere noe særlig fra kampen da jeg heller ikke ante hvem spillerne var, men vertene var et strå hvassere og da dommeren blåste av kunne de ta pause med en knapp men fortjent ledelse.

 

For andre dag på rad så jeg altså en Richmond-klubb, men i forhold til det jeg dagen før hadde opplevd i North Yorkshire, kunne det jeg nå erfarte i Liverpool utspilt seg i en helt annen verden. Ikke minst var det utrolig å tenke på at en klubb som Harwich & Parkeston – der deres fantastiske stadion Royal Oak er blant mine absolutte favoritter – nå befinner seg på samme nivå som dette (etter at de ved sesongslutt valgte bort opprykk tilbake til Eastern Counties League for å i stedet ta ytterligere et frivillig steg ned; til Essex & Suffolk Border League Division One)! Men nå er jo på ingen måte Harwich & Parkeston noen typisk step 8-klubb (eller step 7 for den saks skyld), så en slik sammenligning blir naturligvis temmelig urettferdig. Jeg hadde oppdaget en eldre kar som sto og bladde i utgivelsen The Football Traveller, og man finner knappest noe sterkere signal om at man har med en groundhopper å gjøre. Han var nokså lokal, og kunne fortelle at det tross alt finnes noen klubber i denne ligaen som har mer fasiliteter og til og med utgir kampprogram, men han måtte innrømme at majoriteten av disse befinner seg i ligaens øverste divisjon. Jeg hadde en utfordrende oppgave da jeg forsøkte å telle meg manuelt frem til et tilskuertall, og dette var slett ikke enkelt da anlegget ikke engang har laglederbenker, slik at både trenere og spillere står sammen med eventuelle tilskuere langs gjerdet som omkranser selve banen. Og bortsett fra meg og denne groundhopperen virket tilskuerne stort sett å bestå av spillernes kjærester etc. Jeg måtte glise litt for meg selv da den eldre groundhopperen hevdet at en kvinne som gikk tur med hunden 50 meter lenger bort hadde stoppet opp i minst et par minutter; noe han hevdet var lenge nok til at han ville inkludere henne i dagens publikumstall.

 

Richmond Mags ble i 1997 stiftet som Richmond Rovers, og har siden den gang gjennomgått et voldsomt antall navnebytter – via Richmond Raith Rovers, Richmond RR Jacobs, tilbake til Richmond Raith Rovers, Richmond Raith Rovers Mags…og såvidt jeg kunne gjøre rede for har man nå droppet «Raith Rovers»-navnet, selv om det fortsatt er tilstedeværende på klubbens ikke altfor godt oppdaterte hjemmeside. I området er det også en Mags-klubb som har aldersbestemte lag med håpløse navn som Mags Milan, Mags Barca, Mags Madrid, Mags Atletico etc (Hva i all verden er galt med tradisjonelle engelske navn?? Men dette er kanskje dessvere en del av utviklingen der jeg på mine rundreiser ser stadig flere engelskmenn i bl.a spanske drakter, og til og med landslagsdrakter fra Brasil, Italia, og selv erkerival Argentina etc!) ,men jeg er usikker på om disse faktisk er tilknyttet samme klubb, selv om mye tyder på det. Dette, eller bakgrunnen for bruken av navnet til den skotske klubben, fikk jeg ikke klarhet i, men i løpet av en meget kort prat med en av trenerne fikk jeg i hvert fall vite at klubben på sikt har ambisjoner om opprykk til Division One, men at de hadde tapt sesongens første kamp borte mot reservene til Vauxhall Motors (hvis førstelag nå spiller i divisjonen over etter sommerens frivillige degradering). Også West Kirby reserves hadde tapt sin første kamp (borte mot Willaston), og en av trenerne innrømmet at de nok sto overfor en tøff sesong. De hadde en god mulighet til å utligne tidlig i andre omgang, men hjemmelaget tok snart initiativet igjen, og etter et snaut kvarter doblet de ledelsen med et meget flott mål som hadde skapt begeistring på langt større arenaer. Collife Kamara hadde en god kamp, og fra snaue 25 meter sendte han i vei et skudd som suste i bue over keeperens rekkevidde og fant nettmaskene oppe i krysset. Etter dette var det mest stillingskrig, og hjemmelaget virket fornøyd med resultatet. Gjestene fikk dermed mer ball, men uten at det klarte å sette Mags-keeperen på de helt store prøvene. Med få minutter igjen hadde de imidlertid en gyllen mulighet, men da avslutningen ble for svak endte det med 2-0 og hjemmeseier.

 

Det var ingen grunn til å bli stående og se dum ut i denne parken, og etter å bestemt meg for at antall tilskuere må ha vært 12, gikk jeg sammen med den eldre groundhopperen tilbake mot Mossley Hill stasjon. Idet vi forlot Heron Eccles begynte det å regne, og mens groundhopperen gikk for å ta bussen valgte jeg å dukke inn på den store puben The Rose of Mossley, der jeg koste meg med en pint mens jeg ventet på at regnet skulle gi seg. Etter den korte togturen tilbake til Liverpool South Parkway gikk jeg igjen innom The New Wellington for en siste pint, og siden jeg ikke hadde spist siden lunsj stakk jeg også innom en pizzasjappe. Tilbake på hotellrommet hadde jeg heldigvis fortsatt det store rommet for meg selv, og mens jeg spiste pizzaen min kunne jeg reflektere litt over hvorvidt jeg endelig hadde funnet en nedre grense for hva jeg faktisk synes er interessant. Jeg tror imidlertid ikke det er så enkelt som å si at det under et gitt nivå blir automatisk uinteressant, selv om man sikkert har hele ligaer og divisjoner med anlegg som er enda mer spartanske og uinteressante enn Heron Eccles. Det er bare det at når man kommer ned på et nivå som eksempelvis step 8, så er det bare lenger mellom de interessante klubbene og destinasjonene, og man må i stedet lete seg frem til de som faktisk er interessante. Eksempelvis har jeg de siste par ukene sett min groundhopper-kollega i nordøst, Lee Stewart, legge ut spennende bilder fra Murton FC som spiller i Durham Alliance. Så min konklusjon er at man ikke kan trekke slike slutninger basert på kun hvilket nivå det er, da dette snarere avhenger av de respektive ligaer, divisjoner, og ikke minst klubber.

 

English ground # 196:
Richmond Mags v West Kirby reserves 2-0 (1-0)
West Cheshire League Division Two
Heron Eccles, 21 August 2014
1-0 Ryan Miller (3)
2-0 Collife Kamara (59)
Att: 12 (hc)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 22.08.2014: Tow Law Town v Esh Winning
Previous game: 20.08.2014: Richmond Town v Hartlepool FC

More pics

 

 

 

 

Onsdag 20.08.2014: Richmond Town v Hartlepool FC

 

Overnatting i Manchester har nå blitt ensbetydende med frokost på kaféen Home Sweet Home på Edge Street i Northern Quarter, der jeg nok en gang mesket meg med Manchesters beste full english breakfast før jeg gikk den korte veien tilbake til hotellet for å pakke sammen og sjekke ut. Snart var jeg på vei nordøstover, og etter togbytte i York kunne jeg stige av i Darlington. Men jeg for fortsatt ikke fremme ved dagens destinasjon, og snart betalte jeg £5 for å la Arrivas buss nummer X27 frakte meg over grensen fra County Durham og inn i North Yorkshire. Da vi kjørte inn i idylliske Richmond la jeg merke til et skilt som tyder på at man faktisk har en norsk vennskapskommune i form av Nord-Fron, der det vel er Vinstra som er administrasjonssentrum. Gudene vet hvordan det har seg..

 

Richmond var altså min destinasjon for dagen, og jeg steg snart av på Market Place, midt i hjertet av den lille markedsbyen. Og her snakker vi virkelig idyll! Jeg forelsket meg sporenstreks i stedet, og vil på stående fot påstå at det nok vinner prisen for koseligste destinasjon på mine fotballreiser rundt om på balløya. Richmond er det engelske stedsnavn som hyppigst har blitt kopiert rundt om i verden, med hele 57 forskjellige «Richmonds», og jeg nøler ikke med å vedde på at North Yorkshires variant er det mest sjarmerende og idylliske. Tidligere gikk det også tog hit, men som man kanskje forstår er stasjonen for lengst nedlagt (i 1968). Byens brosteinsbelagte torg (Market Place) er blant de største av sitt slag i Storbritannia, og det var på den ene siden av dette torget at jeg hadde booket rom på Castle Tavern, der jeg gikk for å sjekke inn. Jeg hadde til og med blitt oppgradert til dobbeltrom med privat bad, og hadde utsikt ut mot Market Place, der det meste av det som skjer i Richmond tydeligvis foregår.

 

Richmond ligger nordvest i grevskapet North Yorkshire, i distriktet kalt Richmondshire, og helt på grensen til nasjonalparken Yorkshire Dales. Det bor drøyt 8 000 mennesker i byen, hvis største turistattraksjon nok er borgen Richmond Castle – bygget fra 1071 og årene etter, under den normanniske invasjon og okkupasjon av England. I nærheten av Richmond ligger den britiske armés største garnison, Catterick Garrison, som er base for hele 13 000 mannskaper – og dette er planlagt fordoblet innen 2020! Men rent bortsett fra dette så er det turismen som er den viktigste næringsvei i selve Richmond, som dessuten er meget bakkete. Borgen og byens sentrum ligger oppe på toppen av en ås, med elven Swale rennende forbi nede i «dalen».

 

Jeg kunne ikke gjemme meg bort på hotellrommet i en så flott by, så jeg tok en spasertur for å kikke meg rundt. Utenfor det store torget er det et utall av smale brosteinsbelagte smug, og et av disse førte meg til den nevnte borgen. Jeg droppet å betale £5 for å gå innenfor og kikke, da jeg først hadde andre planer, men fulgte i stedet stien Castle Walk som går rundt utsiden av borgen i idylliske omgivelser. Fra baksiden (i forhold til torget) gikk stien mellom borgen og en skrent som stupte ned mot elven Swale langt der nede. Og på andre siden av elven der nede kunne jeg se Richmond Towns hjemmebane Earls Orchard. Jeg dreide inn på en annen sti som, ved hjelp av noen trapper hvis høye trappetrinn holdt på å gjøre kål på knærne, førte meg ned på Riverside Road. Ved enden av denne går det en bro over elven, der flere sportsfiskere hadde vadet ut eller sto på steinene langt ute i elven. Her var det virkelig idyll! Og på den andre siden av denne fikk jeg straks Earls Orchard på min venstre hånd.

 

Jeg hadde gått dit ned for å ta noen bilder mens lysforholdene var bra og sola samarbeidsvillig. På parkeringsplassen sto det flere biler parkert, og jeg konstaterte raskt at det langs banens ene langside går en offentlig tursti som tydeligvis også er svært populær blant byens hundeeiere. Ute på selve banen var en ensom sjel i ferd med å klippe gresset. Jeg kunne med en gang slå fast at anlegget i seg selv er meget spartansk, uten noe som helst av tribunefasiliteter. Skal man se kamp her, må man stå på gresset langs gjerdet som omkranser banen. Og det eneste av fasiliteter er en liten bygning som skulle vise seg å huse blant annet garderober. Den befinner seg ved parkeringsplassen bak nærmeste mål, og herfra gikk jeg nå over på bortre langside hvor jeg snudde meg…

 

…og så umiddelbart hvorfor anlegget tross mangel på fasiliteter har fått slik voldsomt rosende omtale. Jeg har i lengre tid fått anbefalt Richmond Town som tumleplass for mine groundhopper-aktiviteter, og det er (med fare for å gjenta meg selv) ene og alene på grunn av den fantastisk idylliske beliggenheten. Over på den andre langsiden er det kun den nevnte turstien og en rekke trær som skiller banen fra elven som renner ikke mange meter unna. Og i bakgrunnen her domineres utsikten totalt av Richmond Castle som tårner majestetisk over på den andre siden av elven. Finnes det i det hele tatt noe stadion i pramiden som kan konkurrere med en slik setting?? Jeg tillater meg å tvile!

 

Banemannen ble nok nysgjerrig, og kom bort for å «forhøre» meg, og det var starten på en trivelig samtale der vi faktisk ble stående og prate i godt over en halvtime. Mest oppsiktsvekkende var det at han i en bisetning kom inn på temaet om mulig flytting, og jeg holdt på å sette isteen min i halsen der jeg måtte stille oppfølgingsspørsmål. Med anleggets beliggenhet vil man aldri kunne få noen byggetillatelse for å sette opp tribunekonstruksjoner og ikke minst flomlys her, og det er et must om man skal ha forhåpninger om opprykk til Northern League. Og noe overraskende mente han at det på sikt er det klubben gjerne vil! For ordens skyld kan jeg for de som ikke er klar over det informere om at Richmond Town nå spiller i Wearside League, som altså er en feeder-liga til Northern League. Jeg takket for praten og lovet å komme tilbake til kampstart klokka 18.30, og på veien fikk jeg med meg et råd om å gå litt videre opp i veien, da det er der «alle som kommer hit tar bildene fra».

 

Jeg fulgte rådet, og ved et steingjerde rett rundt svingen – der det var gjerdet inne en liten skrent som muligens fungerte som beitemark mellom veien og banen – kunne jeg knipse noen flotte blinkskudd før jeg snudde for å returnere til byens torg. Det var mer anstrengende enn man skulle trodd, for bakkene i Richmond er også usedvanlig bratte! Men etter litt blodslit kunne jeg stikke hodet inn på The Town Hall Hotel for å få litt mat i skrotten. Det var imidlertid tre kvarter til man igjen startet matservering, men menyen så så fristende ut at jeg bestemte meg for å komme tilbake etter en svipptur tilbake på Castle Tavern, der jeg tok en pint for høflighets skyld. Da klokka hadde passert 17 med ti minutter krysset jeg igjen torget med rumlende mage, og nå var det ganske riktig matservering på The Town Hall Hotel. Jeg bestilte den tradisjonelle retten Cumberland Sausage Ring, servert med potetstappe, Yorkshire pudding, erter og løksaus.

 

Etter dette eminente herremåltidet kunne jeg igjen returnere til Earls Orchard, der spillerne nå var i gang med oppvarmingen, og jeg valgte igjen å først ta turen opp i svingen for å ta noen flere bilder i solskinnet. Dermed betalte jeg meg inn med £2 i inngangspenger, og jammen hadde de ikke også en gledelig overraskelse på lager i form av et kampprogram. Jeg byttet £1 mot et eksemplar som riktignok var nokså enkelt (i realiteten to A4 ark med trykk på begge sider, brettet til å bli et 8 siders (ustiftet) program. Men det er bedre enn ingenting, og jeg satt så absolutt pris på det. Det er i realiteten kun ett sted å se kampen fra på Earls Orchard, for hvorfor vil noen velge et annet sted enn bortre langside der man kan se kampen med flott utsikt mot borgen i bakgrunnen? Og det var her jeg tok oppstilling og raskt leste gjennom programmet.

 

Det var altså ligakamp i Wearside League, og kveldens motstander var Hartlepool FC. Lee Stewart, en kjenning med inngående kjennskap til det som rører seg av non-league fotball i nordøst, hadde «advart» meg om at det muligens ikke ville bli noen stor forestilling da begge lag er spådd en svært tung sesong. Og da jeg leste i programmet forsto jeg hva slags problemer i hvert fall hjemmelaget har hatt. De sto med 1-0-3 etter fire kamper, og det var nesten komisk å lese kampomtalen fra hjemmekampen mot Seaton Carew, der de hadde ligget under 0-2 etter to minutter, for så å få straffespark imot seg i kampens tredje minutt! For ordens skyld hadde straffen blitt reddet, men det endte med tap 2-4. I forrige ligakamp borte mot Horden Colliery Welfare hadde det imidlertid blitt virkelig stygt da hjemmelaget hadde vunnet 7-0. Richmond Town hadde startet den kampen med kun ti spillere etter at flere spillere ikke hadde møtt opp! Det vanker nå bot for klubben, og det ble i programmets leder tatt et oppgjør med spillere som hadde sviktet klubben og sine lagkamerater. Den nye manageren Andy Ferguson har tydeligvis ingen enkel jobb.

 

Vertenes stortap i forrige kamp var kanskje grunnen til at Hartlepool-laget (som også de sto med tre poeng etter fire kamper) gikk hardt ut og stormet i angrep. De hadde allerede sløst bort flere gode sjanser da de etter et snaut kvarter fikk en corner. Danny Naylor servet, og på første stolpe stusset Jamie Davis inn ledermålet. Fullt fortjent og lite å si på, og Hartlepool FC fortsatte å presse på, men avleveringene og avslutningene sto ikke alltid helt i stil med innsatsen. Det gikk en del tid ved at spillerne selv ofte måtte hoppe over gjerdet og løpe etter baller, og da jeg på et tidspunkt skulle hjelpe til som ballgutt hadde selvsagt ballen havnet inne i et heftig kratt med brennenesle som rakk meg til livet, og jeg mistenkte snart at ikke olabuksa hadde vært helt beskyttende! På overtid av første omgang fikk gjestene en gyllen mulighet til å doble ledelsen da dommeren muligens noe strengt pekte på straffemerket etter en takling fra Ben Holmes. Gjestene nummer 5, David Thompson, steg frem…og sendte ballen i stolpen og ut. Dermed sto det fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause.

 

Pausen ble for min del benyttet til å ta en kikk i klubbhuset, der jeg før kamp hadde fått avfotografere lagoppstillingene ved å stikke hodet inn i dommergarderoben. Det var tydeligvis salg av enkle ting som brus og sjokolade etc her, men karen bak disken måtte beklage at han overhodet ikke hadde noe brus for øyeblikket. Han lovet at det skulle være fylt opp til neste kamp, uten at det hjalp meg stort. Imidlertid gjorde han det godt igjen ved å selge meg sin pin, siden de egentlig var utsolgt, og jeg ga ham £3 slik at han kunne kjøpe seg en ny når de bestilte flere. Tilbake på sidelinjen ble det også litt samtale med en kar jeg hadde småpratet litt med i perioder av første omgang, men selv om han var far til en av ungguttene som spilte sin andre kamp for Hartlepool FC måtte han innrømme at han kjente svært dårlig til både klubbene og ligaen.

 

Det var et helt annet hjemmelag som kom på banen i andre omgang, og plutselig var det de som dominerte. De spilte seg frem til en rekke sjanser, og Hartlepool-keeper Shaun Scotter måtte varte opp med et par gode redninger. På motsatt side av banen hadde nå gjestene kun en og annen kontring å komme med, og deres 16 år gamle Ryan Bell ropte på straffe uten at dommeren lot seg overbevise. Richmond Town presset på for en utligning, men det ville seg ikke helt. En meget jovial linjemann som var i kontinuerlig passiar med undertegnede og et par andre på sidelinjen hevdet til og med at han håpet hjemmelaget skulle få sin utligning. På spørsmål om han hadde lov til å si det, lo han god og mente at han kun mente de hadde gjort seg fortjent til det, og det var det ikke vanskelig å være enig i.

 

Han presterte til og med å forhøre meg om min rundreise i England mens han samtidig passet linjemanns-gjerningen på upåklagelig vis og innimellom løpeturer opp og ned langs sidelinjen. Og hvem sier at menn ikke kan multitaske?!? Det begynte å haste for hjemmelaget som nå nærmest hadde beleiret gjestenes 16-meter, og på overtid ble de jammen tildelt straffe da keeper Scotter noe klønete meide ned Chris Ducket. I kampens andre tilleggsminutt ble Scotter sendt feil vei av Michael Elliott som satt straffesparket i motsatt hjørne og utlignet til 1-1 med det som var et av de siste sparkene på ballen. Slett ikke ufortjent på bakgrunn av andre omgang, og etter den imponerende forvandlingen lurte jeg litt på hva manager Ferguson hadde sagt i pausen. For øvrig talte jeg meg frem til et høyst uoffisielt tilskuertall på 52.

 

Jeg ønsket lykke til, og den joviale linjedommeren kom bort for å ønske meg god tur videre på min rundreise. Etter en kort prat med ham og et par andre samlet jeg krefter til igjen å gå løs på bakkene opp mot Market Place, og for å gjøre en lang historie kort endte jeg opp med å tilbringe kvelden på Castle Tavern i selskap med bartenderen og en håndfull stamgjester, før jeg en gang etter klokka elleve trakk meg tilbake til mitt rom og la meg i den komfortable dobbeltsenga etter en trivelig og interessant dag i en fantastisk liten by.

 

English ground # 195:
Richmond Town v Hartlepool FC 1-1 (0-1)
Wearside League
Earls Orchard, 20 August 2014
0-1 Jamie Davis (15)
1-1 Michael Elliot (pen, 90+2)
Att: 52 (hc)
Admission: £2
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 21.08.2014: Richmond Mags v West Kirby reserves
Previous game: 19.08.2014: Mossley v Northwich Victoria

More pics