Onsdag 20.08.2014: Richmond Town v Hartlepool FC
Overnatting i Manchester har nå blitt ensbetydende med frokost på kaféen Home Sweet Home på Edge Street i Northern Quarter, der jeg nok en gang mesket meg med Manchesters beste full english breakfast før jeg gikk den korte veien tilbake til hotellet for å pakke sammen og sjekke ut. Snart var jeg på vei nordøstover, og etter togbytte i York kunne jeg stige av i Darlington. Men jeg for fortsatt ikke fremme ved dagens destinasjon, og snart betalte jeg £5 for å la Arrivas buss nummer X27 frakte meg over grensen fra County Durham og inn i North Yorkshire. Da vi kjørte inn i idylliske Richmond la jeg merke til et skilt som tyder på at man faktisk har en norsk vennskapskommune i form av Nord-Fron, der det vel er Vinstra som er administrasjonssentrum. Gudene vet hvordan det har seg..
Richmond var altså min destinasjon for dagen, og jeg steg snart av på Market Place, midt i hjertet av den lille markedsbyen. Og her snakker vi virkelig idyll! Jeg forelsket meg sporenstreks i stedet, og vil på stående fot påstå at det nok vinner prisen for koseligste destinasjon på mine fotballreiser rundt om på balløya. Richmond er det engelske stedsnavn som hyppigst har blitt kopiert rundt om i verden, med hele 57 forskjellige «Richmonds», og jeg nøler ikke med å vedde på at North Yorkshires variant er det mest sjarmerende og idylliske. Tidligere gikk det også tog hit, men som man kanskje forstår er stasjonen for lengst nedlagt (i 1968). Byens brosteinsbelagte torg (Market Place) er blant de største av sitt slag i Storbritannia, og det var på den ene siden av dette torget at jeg hadde booket rom på Castle Tavern, der jeg gikk for å sjekke inn. Jeg hadde til og med blitt oppgradert til dobbeltrom med privat bad, og hadde utsikt ut mot Market Place, der det meste av det som skjer i Richmond tydeligvis foregår.
Richmond ligger nordvest i grevskapet North Yorkshire, i distriktet kalt Richmondshire, og helt på grensen til nasjonalparken Yorkshire Dales. Det bor drøyt 8 000 mennesker i byen, hvis største turistattraksjon nok er borgen Richmond Castle – bygget fra 1071 og årene etter, under den normanniske invasjon og okkupasjon av England. I nærheten av Richmond ligger den britiske armés største garnison, Catterick Garrison, som er base for hele 13 000 mannskaper – og dette er planlagt fordoblet innen 2020! Men rent bortsett fra dette så er det turismen som er den viktigste næringsvei i selve Richmond, som dessuten er meget bakkete. Borgen og byens sentrum ligger oppe på toppen av en ås, med elven Swale rennende forbi nede i «dalen».
Jeg kunne ikke gjemme meg bort på hotellrommet i en så flott by, så jeg tok en spasertur for å kikke meg rundt. Utenfor det store torget er det et utall av smale brosteinsbelagte smug, og et av disse førte meg til den nevnte borgen. Jeg droppet å betale £5 for å gå innenfor og kikke, da jeg først hadde andre planer, men fulgte i stedet stien Castle Walk som går rundt utsiden av borgen i idylliske omgivelser. Fra baksiden (i forhold til torget) gikk stien mellom borgen og en skrent som stupte ned mot elven Swale langt der nede. Og på andre siden av elven der nede kunne jeg se Richmond Towns hjemmebane Earls Orchard. Jeg dreide inn på en annen sti som, ved hjelp av noen trapper hvis høye trappetrinn holdt på å gjøre kål på knærne, førte meg ned på Riverside Road. Ved enden av denne går det en bro over elven, der flere sportsfiskere hadde vadet ut eller sto på steinene langt ute i elven. Her var det virkelig idyll! Og på den andre siden av denne fikk jeg straks Earls Orchard på min venstre hånd.
Jeg hadde gått dit ned for å ta noen bilder mens lysforholdene var bra og sola samarbeidsvillig. På parkeringsplassen sto det flere biler parkert, og jeg konstaterte raskt at det langs banens ene langside går en offentlig tursti som tydeligvis også er svært populær blant byens hundeeiere. Ute på selve banen var en ensom sjel i ferd med å klippe gresset. Jeg kunne med en gang slå fast at anlegget i seg selv er meget spartansk, uten noe som helst av tribunefasiliteter. Skal man se kamp her, må man stå på gresset langs gjerdet som omkranser banen. Og det eneste av fasiliteter er en liten bygning som skulle vise seg å huse blant annet garderober. Den befinner seg ved parkeringsplassen bak nærmeste mål, og herfra gikk jeg nå over på bortre langside hvor jeg snudde meg…
…og så umiddelbart hvorfor anlegget tross mangel på fasiliteter har fått slik voldsomt rosende omtale. Jeg har i lengre tid fått anbefalt Richmond Town som tumleplass for mine groundhopper-aktiviteter, og det er (med fare for å gjenta meg selv) ene og alene på grunn av den fantastisk idylliske beliggenheten. Over på den andre langsiden er det kun den nevnte turstien og en rekke trær som skiller banen fra elven som renner ikke mange meter unna. Og i bakgrunnen her domineres utsikten totalt av Richmond Castle som tårner majestetisk over på den andre siden av elven. Finnes det i det hele tatt noe stadion i pramiden som kan konkurrere med en slik setting?? Jeg tillater meg å tvile!
Banemannen ble nok nysgjerrig, og kom bort for å «forhøre» meg, og det var starten på en trivelig samtale der vi faktisk ble stående og prate i godt over en halvtime. Mest oppsiktsvekkende var det at han i en bisetning kom inn på temaet om mulig flytting, og jeg holdt på å sette isteen min i halsen der jeg måtte stille oppfølgingsspørsmål. Med anleggets beliggenhet vil man aldri kunne få noen byggetillatelse for å sette opp tribunekonstruksjoner og ikke minst flomlys her, og det er et must om man skal ha forhåpninger om opprykk til Northern League. Og noe overraskende mente han at det på sikt er det klubben gjerne vil! For ordens skyld kan jeg for de som ikke er klar over det informere om at Richmond Town nå spiller i Wearside League, som altså er en feeder-liga til Northern League. Jeg takket for praten og lovet å komme tilbake til kampstart klokka 18.30, og på veien fikk jeg med meg et råd om å gå litt videre opp i veien, da det er der «alle som kommer hit tar bildene fra».
Jeg fulgte rådet, og ved et steingjerde rett rundt svingen – der det var gjerdet inne en liten skrent som muligens fungerte som beitemark mellom veien og banen – kunne jeg knipse noen flotte blinkskudd før jeg snudde for å returnere til byens torg. Det var mer anstrengende enn man skulle trodd, for bakkene i Richmond er også usedvanlig bratte! Men etter litt blodslit kunne jeg stikke hodet inn på The Town Hall Hotel for å få litt mat i skrotten. Det var imidlertid tre kvarter til man igjen startet matservering, men menyen så så fristende ut at jeg bestemte meg for å komme tilbake etter en svipptur tilbake på Castle Tavern, der jeg tok en pint for høflighets skyld. Da klokka hadde passert 17 med ti minutter krysset jeg igjen torget med rumlende mage, og nå var det ganske riktig matservering på The Town Hall Hotel. Jeg bestilte den tradisjonelle retten Cumberland Sausage Ring, servert med potetstappe, Yorkshire pudding, erter og løksaus.
Etter dette eminente herremåltidet kunne jeg igjen returnere til Earls Orchard, der spillerne nå var i gang med oppvarmingen, og jeg valgte igjen å først ta turen opp i svingen for å ta noen flere bilder i solskinnet. Dermed betalte jeg meg inn med £2 i inngangspenger, og jammen hadde de ikke også en gledelig overraskelse på lager i form av et kampprogram. Jeg byttet £1 mot et eksemplar som riktignok var nokså enkelt (i realiteten to A4 ark med trykk på begge sider, brettet til å bli et 8 siders (ustiftet) program. Men det er bedre enn ingenting, og jeg satt så absolutt pris på det. Det er i realiteten kun ett sted å se kampen fra på Earls Orchard, for hvorfor vil noen velge et annet sted enn bortre langside der man kan se kampen med flott utsikt mot borgen i bakgrunnen? Og det var her jeg tok oppstilling og raskt leste gjennom programmet.
Det var altså ligakamp i Wearside League, og kveldens motstander var Hartlepool FC. Lee Stewart, en kjenning med inngående kjennskap til det som rører seg av non-league fotball i nordøst, hadde «advart» meg om at det muligens ikke ville bli noen stor forestilling da begge lag er spådd en svært tung sesong. Og da jeg leste i programmet forsto jeg hva slags problemer i hvert fall hjemmelaget har hatt. De sto med 1-0-3 etter fire kamper, og det var nesten komisk å lese kampomtalen fra hjemmekampen mot Seaton Carew, der de hadde ligget under 0-2 etter to minutter, for så å få straffespark imot seg i kampens tredje minutt! For ordens skyld hadde straffen blitt reddet, men det endte med tap 2-4. I forrige ligakamp borte mot Horden Colliery Welfare hadde det imidlertid blitt virkelig stygt da hjemmelaget hadde vunnet 7-0. Richmond Town hadde startet den kampen med kun ti spillere etter at flere spillere ikke hadde møtt opp! Det vanker nå bot for klubben, og det ble i programmets leder tatt et oppgjør med spillere som hadde sviktet klubben og sine lagkamerater. Den nye manageren Andy Ferguson har tydeligvis ingen enkel jobb.
Vertenes stortap i forrige kamp var kanskje grunnen til at Hartlepool-laget (som også de sto med tre poeng etter fire kamper) gikk hardt ut og stormet i angrep. De hadde allerede sløst bort flere gode sjanser da de etter et snaut kvarter fikk en corner. Danny Naylor servet, og på første stolpe stusset Jamie Davis inn ledermålet. Fullt fortjent og lite å si på, og Hartlepool FC fortsatte å presse på, men avleveringene og avslutningene sto ikke alltid helt i stil med innsatsen. Det gikk en del tid ved at spillerne selv ofte måtte hoppe over gjerdet og løpe etter baller, og da jeg på et tidspunkt skulle hjelpe til som ballgutt hadde selvsagt ballen havnet inne i et heftig kratt med brennenesle som rakk meg til livet, og jeg mistenkte snart at ikke olabuksa hadde vært helt beskyttende! På overtid av første omgang fikk gjestene en gyllen mulighet til å doble ledelsen da dommeren muligens noe strengt pekte på straffemerket etter en takling fra Ben Holmes. Gjestene nummer 5, David Thompson, steg frem…og sendte ballen i stolpen og ut. Dermed sto det fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause.
Pausen ble for min del benyttet til å ta en kikk i klubbhuset, der jeg før kamp hadde fått avfotografere lagoppstillingene ved å stikke hodet inn i dommergarderoben. Det var tydeligvis salg av enkle ting som brus og sjokolade etc her, men karen bak disken måtte beklage at han overhodet ikke hadde noe brus for øyeblikket. Han lovet at det skulle være fylt opp til neste kamp, uten at det hjalp meg stort. Imidlertid gjorde han det godt igjen ved å selge meg sin pin, siden de egentlig var utsolgt, og jeg ga ham £3 slik at han kunne kjøpe seg en ny når de bestilte flere. Tilbake på sidelinjen ble det også litt samtale med en kar jeg hadde småpratet litt med i perioder av første omgang, men selv om han var far til en av ungguttene som spilte sin andre kamp for Hartlepool FC måtte han innrømme at han kjente svært dårlig til både klubbene og ligaen.
Det var et helt annet hjemmelag som kom på banen i andre omgang, og plutselig var det de som dominerte. De spilte seg frem til en rekke sjanser, og Hartlepool-keeper Shaun Scotter måtte varte opp med et par gode redninger. På motsatt side av banen hadde nå gjestene kun en og annen kontring å komme med, og deres 16 år gamle Ryan Bell ropte på straffe uten at dommeren lot seg overbevise. Richmond Town presset på for en utligning, men det ville seg ikke helt. En meget jovial linjemann som var i kontinuerlig passiar med undertegnede og et par andre på sidelinjen hevdet til og med at han håpet hjemmelaget skulle få sin utligning. På spørsmål om han hadde lov til å si det, lo han god og mente at han kun mente de hadde gjort seg fortjent til det, og det var det ikke vanskelig å være enig i.
Han presterte til og med å forhøre meg om min rundreise i England mens han samtidig passet linjemanns-gjerningen på upåklagelig vis og innimellom løpeturer opp og ned langs sidelinjen. Og hvem sier at menn ikke kan multitaske?!? Det begynte å haste for hjemmelaget som nå nærmest hadde beleiret gjestenes 16-meter, og på overtid ble de jammen tildelt straffe da keeper Scotter noe klønete meide ned Chris Ducket. I kampens andre tilleggsminutt ble Scotter sendt feil vei av Michael Elliott som satt straffesparket i motsatt hjørne og utlignet til 1-1 med det som var et av de siste sparkene på ballen. Slett ikke ufortjent på bakgrunn av andre omgang, og etter den imponerende forvandlingen lurte jeg litt på hva manager Ferguson hadde sagt i pausen. For øvrig talte jeg meg frem til et høyst uoffisielt tilskuertall på 52.
Jeg ønsket lykke til, og den joviale linjedommeren kom bort for å ønske meg god tur videre på min rundreise. Etter en kort prat med ham og et par andre samlet jeg krefter til igjen å gå løs på bakkene opp mot Market Place, og for å gjøre en lang historie kort endte jeg opp med å tilbringe kvelden på Castle Tavern i selskap med bartenderen og en håndfull stamgjester, før jeg en gang etter klokka elleve trakk meg tilbake til mitt rom og la meg i den komfortable dobbeltsenga etter en trivelig og interessant dag i en fantastisk liten by.
English ground # 195:
Richmond Town v Hartlepool FC 1-1 (0-1)
Wearside League
Earls Orchard, 20 August 2014
0-1 Jamie Davis (15)
1-1 Michael Elliot (pen, 90+2)
Att: 52 (hc)
Admission: £2
Programme: £1
Pin badge: £3
Next game: 21.08.2014: Richmond Mags v West Kirby reserves
Previous game: 19.08.2014: Mossley v Northwich Victoria
