Tirsdag 15.04.2014: Tunbridge Wells v Holmesdale

Til tross for at jeg nok en gang hadde en nokså lang reise foran meg, slapp jeg å stå opp i otta denne dagen. I løpet av de siste par turene har Koffee Pot blitt et fast åsted for inntak av frokost i Manchester, i kraft av å fortsatt servere black pudding med sin full english breakfast. Så også denne morgenen, og klokka hadde passert 10 da jeg mett og tilfreds kunne traske ned til Manchester Piccadilly i ro og mak for å sette meg på 10.55-toget sørover til London. To timer og ti minutter senere steg jeg av på London Euston, og kunne la tubens Northern Line frakte meg til London Bridge for å starte siste etappe med 13.53-toget til Tunbridge Wells. Og ytterligere tre kvarter senere ankom jeg dagens destinasjon; fasjonable Royal Tunbridge Wells i det vestlige Kent.

Byen ligger rett ved grevskapsgrensen til East Sussex, og har et rykte som fasjonabel bastion for den konservative middelklassen – noe som ikke minst har blitt ironisert over gjennom en fiksjonell skribent som for noen tiår siden var fast bidragsyter av leserinnlegg i avisene under navnet «Disgusted of Tunbridge Wells». Likheten med navnet til nabobyen Tonbridge kan være en kilde til forvirring, men det er ikke tilfeldig at de to har nokså like navn. For å drive litt historietime, kan det fortelles at da man oppdaget kilden som ga byen Wells-suffikset i navnet, ble den oppkalt etter nabobyen Tonbridge som på den tiden ble skrevet…Tunbridge!

Sola skinte og det var ganske varmt, så etter en røykepause bestemte jeg meg for å ta en taxi til byens Travelodge i stedet for å slepe på den tunge bagen i et kvarters tid med hovedsakelig (ikke altfor bratt riktignok) oppoverbakke. Planen var å spasere ned til The Pantiles, det idylliske gamle sentrum av byen som har blitt en turistattraksjon i seg selv. Men da jeg først tenkte å lade en av telefonene litt først, fant jeg ut at jeg tydeligvis må ha forlagt laderen på toget. Så da ble det i stedet en spasertur inn i nåtidens sentrum for å finne en passende lader. To elektronikksjapper senere ble jeg uten fangst pekt i retning av en mobilsjappe der vedkommende bak disken vartet opp med korrekt vare, som jeg byttet til meg for £10.

Jeg hadde avtalt å møte Pat, en gammel Reading-kompis som nå er bosatt i Bexhill. Han var på jobb i Tonbridge og hadde meldt fra at han ville svinge innom. Men i stedet for å gå ned til The Pantiles satt jeg meg på puben The Opera House og inntok et måltid av typen mixed grill mens jeg ventet på ham. Dette er en Wetherspoons-pub noe utenom det vanlige. Som navnet røper er det nemlig en gammel opera, men bokser og balkonger fortsatt intakt. Faktisk gjør de fortsatt en gang i året ære på byggets historie ved å arrangere opera med billettsalg også for bokser og balkonger som da blir åpnet. Men jeg hadde helt andre ting på hjernen enn opera denne dagen, og idet jeg fullførte mitt måltid kom Pat. Han påsto at parkering ikke var det enkleste i Tunbridge Wells, og foreslo straks å kjøre ned til The Pantiles før å ta et glass på en kneipe der. Som sagt så gjort, og med en cider til undertegnede og cola til Pat ble vi sittende og prate halvannen times tid før han tilbød seg å gi meg skyss til Culverden Stadium før han vendte snuta hjemover.

Opprinnelig var det ikke Tunbridge Wells jeg blinket meg ut denne dagen, men snarere Dorking FC. Deres Meadowbank har vært en ønsket destinasjon (en av mange) i lengre tid, og endelig skulle jeg få avlegge et besøk…trodde jeg. Men slik skulle det ikke gå, for de lokale myndighetene er så til de grader ivrige etter å få fjernet fotballklubben for å selge den attraktive sentrumstomten til en supermarkedkjede at de tydeligvis nærmest går over lik. Dette har tidligere resultert i rettssak som fotballklubben vant, men denne sesongen har det igjen vært trøbbel. To ganger denne sesongen har de fått sitt stadion stengt etter at mangler har blitt avslørt (angivelig etter tips fra Mole Valley local council?). Først var det målene som var et par centimetere for lave, og da klubben raskt fikk ordnet det og var tilbake igjen på Meadowbank…ja, da kom det ikke lenge etter et tips om at en av garderobene ikke oppfyller ligakravene. Det har ikke klubben råd til å utrede, og dermed må resten av sesongen spilles på bortebane – noe jeg fant ut halvannen uke før avreise. Jeg er dessverre også stygt redd for at det kanskje ikke vil bli arrangert flere kamper på Meadowbank, for det går stygge rykter om banedeling med naboklubben Dorking Wanderers og til og med en mulig sammenslåing de to imellom. Bare å krysse fingerene!

Vel, Tunbridge Wells’ Culverden Stadium har da også vært på min radar en stund, og var således langt fra noen dårlig erstatning. Pat svingte inn grusveien som leder til klubbens stadion, til tross for at jeg tilbød meg å hoppe av ved starten av denne. På parkeringsplassen der takket jeg Pat for skyss og hyggelig selskap, og ønsket god tur hjem. Deretter betalte jeg de £6 som ble avkrevd i inngangspenger og gikk samtidig til innkjøp av et absolutt godt kampprogram som var priset til £1,50. Med det unnagjort kunne jeg ta et nærmere kikk på Culverden Stadium og foreta den sedvanlige runden.

Man kommer inn bak det ene målet, og går først forbi inngangen til klubbhuset på høyre hånd før man kommer ut på selve «tribunene». På denne kortsiden er det fra naturens side en liten gressvoll, og her er det ståplasser i form av betongtrinn som man kan si er anlagt inn i gressvollen. På langsiden til venstre for meg sto det på den ene siden en midlertidig tribune som på avstand best kan beskrives som et stillas med noen noen avsatser for ståplasser. Jeg lurte først på om de var i ferd med å bygge en ny tribune, men en supporter kunne fortelle at denne konstruksjonen ble satt opp i forbindelse med den mye omtalte kampen mot Shildon i forrige sesongs første semifinale av FA Vase, og at den har blitt stående stort sett ubrukt siden. Senere på kvelden kunne en klubbrepresentant røpe at de dog også har vært inne på tanken om å bygge noe permanent på denne langsiden, der man for øvrig også finner laglederbenkene.

På den bortre kortsiden er det bak mål ingen verdens ting av fasiliteter, men på den andre langsiden finner man derimot anleggets dominerende konstruksjon – en sittetribune i mur og tre, som strekker seg majoriteten av banens lengde. Denne har tre klart separate seksjoner, og må trygt kunne sies å være meget fjong. I programmet kunne man da også lese en uttalelse fra manager Martin Larkin som levner liten tvil om at Culverden Stadium vil være klarert for spill på step 4. Her hevder han nemlig at klubben «nå har både stadion, ledelse og supportere» som holder Isthmian-standard. En kar jeg snakket med senere fortalte at to forskjellige karer fra FA hadde vært på besøk, og mens den ene fant to bagateller han mente måtte utredes hadde den andre gitt anlegget tommelen opp uten slike betingelser.

Det er jo også slike ambisjoner de har, Tunbridge Wells, og at de har fanbasen er det liten tvil om. De har de klart høyeste tilskuersnittet i sin liga, og blant de aller høyest på hele step 5, samtidig som man husker den imponerende støtten de hadde på tribunen under fjorårets finale i FA Vase. De har da også hele sesongen vært involvert i tetkampen i Southern Counties East League, der det tidlig ble klart at det ville stå mellom tre klubber. Men da de tre dager før mitt besøk ga fra seg en 2-1-ledelse og tapte 2-3 hjemme for ledende Whyteleafe, betød vel det farvel til tittelhåpet for denne sesongen.

De mest optimistiske nektet imidlertid å gi opp før det var teoretisk umulig, men med 8 poeng opp til Whyteleafe virket det meget tøft med fire kamper igjen å spille. Mellom der lå også Ashford United to poeng bak Whytelafe og seks foran The Wells, og optimistene pekte på at de selv skulle møte Ashford United en gang til, mens Ashford også skulle til Whytelafe. Ashford hadde også en tøff bortekamp mot Erith Town denne kvelden, men først og fremst måtte Tunbridge Wells selv vinne om de skulle ha det minste håp om noe som helst. Motstander denne kvelden var Holmesdale, en middelhavsfarer som befant seg rett under midten av tabellen og ikke hadde all verden å spille for annet enn æren.

Jeg oppsøkte klubbhusets bar og bestilte en pint Strongbow som jeg nippet til mens jeg tuslet rundt i lokalet og kikket på diverse memorabilia på veggen – mye av det knyttet til innsatsen i FA Vase forrige sesong. Og selv om de ikke hadde pins til salgs (det skulle de visstnok utvide repertoaret med til neste sesong) så bet jeg meg merke i et hefte som var utgitt nettopp til minne om FA Vase-innsatsen. Det ble solgt for £5, og jeg stakk et eksemplar i posen min. Det er jo gjerne semifinalen mot Shildon man husker de for forrige sesong, og Shildon-folket vil sannsynligvis hevde til sin død at kampen på gjørmete Culverden aldri burde vært spilt.

Senere på turen fikk jeg høre av Shildon-folket selv at deres manager Gary Forrest skal ha vært svært kritisk til spill før kamp og til og med tilbudt seg å selv betale for reisen ned igjen for å få kampen utsatt til en annen dato. Det er jo ikke vanskelig å forstå at de føler det slik, men man skal også huske at det var i returkampen på egen hjemmebane at de egentlig tapte semien etter å ha ledet 3-0 i returkampen og 3-2 sammenlagt. Samtidig elsker jeg slike kamper og blir aldri lei av de fantastiske bilde fra Edgar Street i 1972, da Ronnie Radford scoret sitt vanvittige mål og Hereford United sto for en av tidenes giant killing. Det er allerede for lite av slikt i dagens fotball, og det er vel nokså usannsynlig at den nevnte Hereford-kampen i dag ville blitt spilt.

Det dro seg mot avspark, og jeg tok oppstilling bak det nærmeste målet, der også den harde kjernen av hjemmefansen sto. De hadde hengt opp flagg på gjerdet bak og utviste stor humor med å harselere med hjembyens rykte som meget posh. Et artig eksempel på dette var en sang som virket å være en favoritt: «Oh Tunbridge Wells is wonderful, it’s full of lawyers, doctors and architects…».Imidlertid kan jeg vel egentlig ikke huske å ha sett en eneste bortesupporter, men Holmesdale er heller ikke den store publikumsmagneten. Men lagene hadde i alle fall kommet på banen, og kampen ble sparket i gang.

Det var ikke uventet hjemmelaget som tok kontrollen fra start, og spillet foregikk stort sett inne på de gulgrønne gjestenes banehalvdel. Wells-spillerne startet en kanonade mot Holmesdale-målet, og allerede etter et par minutter hadde de hatt flere sjanser. Etter fem minutter traff de også stolpen, og var uheldige som ikke tok ledelsen. Borte-keeper Alex Hyde hadde nok å henge fingrene i, men det som ikke gikk utenfor eller over ordnet han opp i. Jeg, og sikkert mange med meg, hadde en følelse av at et mål lå i lufta og at det kun var et tidsspørsmål før Tunbridge Wells fikk hull på den berømte byllen.

Men så…etter et kvarters tid med bortimot enveiskjøring falt kampen i kvalitet. Hjemmelaget klarte ikke lenger å skape stort, og det utviklet seg til å bli en ussel forestilling som stort sett utspilte seg på midtbanen og besto av mye balltap og feilpasninger. Men også Holmesdale hadde hatt et par tilløp til halvsjanser nå, og noe overraskende var det plutselig gjestene som tok ledelsen da JP Collier fyrte løs fra rett utenfor 16-meteren. Hjemmekeeper Chris Oladogba måtte kapitulere, og det sto overraskende 0-1. Man skulle tro at dette var nok til å vekke Wells til live igjen, men omgangen ebbet ut og lagene tuslet i garderoben med en temmelig overraskende ledelse til gjestende Holmesdale.

Over et glass i pausen var jeg i passiar med noen av hjemmesupporterne, og nå fikk jeg faktisk første bevis på at det faktisk er delte meninger om hvorvidt opprykk til step 4 er ønskelig. Jeg fikk riktignok inntrykk av at mange er for, men jeg snakket også med enkelte som ikke var særlig begeistret for tanken. Ikke minst var det tydeligvis flere som hadde fått smaken på FA Vase og gjerne kunne tenke seg et nytt forsøk i den turneringen. Jeg trøstet de med at det ville de nå få en ny mulighet til neste sesong, før jeg tømte glasset og gikk for å kjøpe meg noe mat fra bua i hjørnet utenfor.

Cheeseburger med bacon og løk ble inntatt mens jeg konstaterte at omgangen startet slik den første hadde sluttet. Holmesdale var selvsagt svært tilfreds med stillingen og gjorde ikke stort ut av seg, bortsett fra å drøye tid – noe de allerede hadde begynt med. Det gikk vel minst et minutt hver gang de vant en dødball, og samtidig gikk de nå også hyppigere etter frispark og gikk ofte ganske lett i bakken. Men det virket da også som om Tunbridge Wells manglet totalt fantasi og kreativitet over spillet sitt, og de røde virket nesten som om de var litt motløse etter å ha innsett at toget hadde gått i en sesong som lenge så så lovende ut. I tillegg hadde den varme vårdagen blitt til en nokså kjølig aften i Kent.

Vertene visste kanskje ikke at Ashford United var i ferd med å tape 0-2 for Erith Town (uten at det til slutt betød noe for Wells), men plutselig ut av det blå kom likevel utligningen omsider etter 77 minutter. Et frispark ble stusset mot mål, og innbytter Richard Sinden styrte inn 1-1 med foten. Og nå våknet hjemmelaget igjen! De stormet i angrep på jakt etter ledermålet, og to ganger (på henholdsvis en heading og et langskudd) måtte Holmesdale-keeper Alex Hyde prestere gode redninger da han fikk fingertuppene på ballen og slått den over. Nå var det virkelig trøkk både på banen og på tribunen bak målet. Med sju minutter igjen av ordinær tid tok hjemmelaget ledelsen da Ian Parsons sendte i vei et glimrende skudd fra kanten av 16-meteren. Keeper Hyde fikk en hånd på ballen, men kunne ikke hindre den i å finne nettmaskene.

Tunbridge Wells hadde snudd kampen og så ut til å gå mot tre poeng i en kamp der de sett bort fra to korte perioder gjorde alt annet enn å imponere. Men på overtid surret de det til da de mistet ballen på midtbanen og Holmesdale stormet i angrep. Benja Ogunseye avsluttet nede i hjørnet ved nærmeste stolpe, og keeper Oladogba burde ha reddet. Men ballen gikk under ham, og Holmesdale hadde utlignet til 2-2. Oladogba lå fortvilet rett ut på gressmatta mens publikum kom med trøstende tilrop som der og da kanskje ikke hjalp stort. Det var også tid til litt mer drama da Holmesdale igjen var i angrep og ropte på straffespark. Det var voldsomme reaksjoner da dommeren vinket spillet videre og sekunder etter blåste av til 2-2 og poengdeling.

Om ikke Tunbridge Wells’ tittelhåp var ute før kampen så var det ingen tvil om at det var tilfelle nå. Men hjemmefolket tok det hele med fatning, og smilte samtykkende til at de i det minste fikk en ny mulighet i FA Vase neste sesong. Selv unnet jeg meg en siste pint i klubbhuset, der jeg kom i snakk med en av Holmesdale-spillerne. Han ville høre min mening om den sene straffesituasjonen, og da jeg innrømmet at jeg nok ikke ville dømt straffe sa han seg noe overraskende enig og påsto han hadde hevdet det samme overfor lagkamerater som påsto det motsatte. Han kunne dessuten bekrefte at Holmesdale hører hjemme i Bromley, ikke mange minuttene fra Hayes Lane, der både Bromley og deres leietaker Cray Wanderers spiller. På et anlegg et par steinkast unna spiller de for et publikum som visstnok typisk er 20-30 i tallet. Mens han gikk for å sosialisere med sine lagkamerater drakk jeg opp, takket for meg, ønsket hjemmefolket bedre lykke neste sesong, og bestilte en taxi som snart kom for å kjøre meg tilbake til hotellet.

English ground # 159:
Tunbridge Wells v Holmesdale 2-2 (0-1)
Southern Counties East League
Culverden Stadium, 15 April 2014
0-1 JP Collier (35)
1-1 Richard Sinden (77)
2-1 Ian Parsons (83)
2-2 Benja Ogunseye (90+2)
Att: 205
Admission: £6
Programme: £1,50

Next game: 16.04.2014: Lewes v Wingate & Finchley
Previous game: 14.04.2014: Rochdale Town v Northwich Flixton Villa

More pics

 

Mandag 14.04.2014: Rochdale Town v Northwich Flixton Villa

For første dag på turen kunne jeg sove så lenge jeg ville, og først like etter klokka ti forlot jeg tilværelsen under dyna for å hoppe i dusjen. Med hensikt hadde jeg ikke betalt ekstra for frokost ved Britannia Sachas denne gang, men gikk i stedet et par kvartaler opp til Koffee Pot for å innta en full english breakfast der. Stedet miner vel mest om en amerikansk diner, men er blant stedene der den tradisjonelle frokosten fortsatt inkluderer black pudding. Spørsmålet var nå hva jeg skulle slå i hjel tiden med i Manchester før jeg satt kursen mot kamp i Castleton, der det var avspark klokka 20.00. Det var heller ingen bekjente i området som hadde mulighet for å finne på noe på dagtid, men jeg hadde et par ess i ermet.

I det fine vårværet spaserte jeg rolig den korte veien opp til Manchester Victoria stasjon, der National Football Museum ligger vis-à-vis i den fancy Urbis-bygningen. Jeg avla museet et besøk også i september 2012, men det er jo alltid greit tidsfordriv, og selv om jeg stort sett hadde en følelse av deja-vu, var det også et par nye ting og utstillinger. I foajeen hadde de også det originale Premier League trofeet som også i år skal deles ut til sesongens ligavinner. Men selv fant jeg nok fotoutstillingen der noe mer interessant; en fotoutstilling med Northern League som tema i anledning verdens nest eldste ligas feiring av sitt 125 års jubileum. Halvannen times tid ble tilbragt i museet før jeg igjen var på farten.

Manchester Victoria er for tiden under oppussing, og metro-stasjonen som er tilknyttet denne var derfor midlertidig stengt. Men få minutters gange unna kunne jeg på holdeplassen Shudehill putte £5 på en automat og få et dagskort for metroen. Ved holdeplassen Cornbrook hoppet jeg av og byttet til en trikk mot Eccles, som jeg ble med til holdeplassen Harbour City. Derfra vandret jeg gjennom Salford Quays området, nøt det fine været, og satt meg til og med ned på en benk med Non-League Paper en drøy halvtimes tid. Men målet med utflukten hit var Imperial War Museum North, som er (som navnet sier) den nordlige «filialen» av det prisbelønnede museet. Endelig hadde jeg godt med tid til å avlegge en ordentlig visitt her, og etter å ha fordypet meg i interessante utstillinger om ikke minst første og andre verdenskrig, hadde klokka tikket ytterligere drøye to timer mot kvelden.

Jeg valgte en annen rute tilbake, og spaserte ned forbi Old Trafford, og følte jeg måtte ta en kjapp fotoseanse omkranset av et utall turister så godt som utelukkende fra andre kontinenter. Herfra gikk jeg rett ned Warwick Road, til Old Trafford metro-stopp. Og etter et nytt bytte ved Cornbrook var jeg tilbake på Market Street tidsnok til å kunne innta en pubmiddag. Etter en tur innom hotellrommet kunne jeg endelig traske tilbake til Manchester Victoria for å sette meg på somletoget til Leeds som forlot perrongen idet klokka slo 18.00. Jeg skulle imidlertid ikke så langt, og etter kun et lite kvarter hoppet jeg av i Castleton.

Det er en forstad til Rochdale, belliggende snaue to kilometer sørvest for Rochdale sentrum og rundt 13 kilometer nord-nordøst for sentrale Mancchester. Og da var jo spørsmålet hvorvidt Rochdale Town hadde blitt stiftet her under et annet navn for å å bytte navn i et forsøk på å utvide sitt nedslagsfest, eller om det var en klubb stiftet i Rochdale som senere hadde flyttet hit ut. Svaret er det første; klubben ble 1924 stiftet som St. Gabriels, og spilte under dette navnet frem til 1990, da de tok navnet Castleton Gabriels. Først i 2008 tok de dagens navn nettopp for å forsøke lokke til seg fans fra et større område, og i tillegg til at de fikk storebror Rochdale AFCs velsignelse har det nå blitt knyttet visse bånd mellom de to.

Ved planlegging av turen var det flotte bilder fra klubbens hjemmebane som fikk meg til å velge denne destinasjonen, men jeg begynte å stusse da det plutselig dukket opp en hjemmekamp også dagen etter på teminlista. Klubben bekreftet via Twitter at dette stemte, da de har vært plaget med en rekke avlysninger, slik at de nå måtte spille åtte kamper på ti dager (etter å også ha spilt 3 kamper de foregående seks-sju dagene)!! Det var et voldsomt program som ga assosiasjoner til Guernseys vanvittige sesongavslutning forrige sesong. Det har nok i så måte heller ikke vært noen fordel at de banedeler med rugby league klubben Rochdale Mayfield (og deres ungdomsklubb). Fotballklubben har spilt her siden 1979, men anlegget har siden blitt tatt over av rugbyklubben, og man kan jo dermed ikke klage på akkurat det.

Etter 10-15 minutters gange nedover Heywood Road ankom jeg Butterworth Park med halvannen time til avspark. Senere har anlegget fått det langt mindre sjarmerende navnet Castleton Sports Centre, og diverse skilt på området utenfor levnet liten tvil om at det nå er rugbyklubben som nå regjerer her. Telleapparatene var fortsatt ikke bemannet, men en kar som ankom samtidig som meg sa at det var bare å gå inn og ta en kikk. Han hadde for øvrig kommet for å se sin sønn Callum Smith som spiller for hjemmelaget, og bekreftet at det selvsagt kom til å bli et par tøffe uker med et slikt kampprogram. Og med det entret jeg Butterworth Park for å ta en runde rundt det sjarmerende anlegget.

For sjarmerende var det virkelig! Man kommer inn på den ene langsiden, bak den karakteristiske hovedtribunen med sitteplasser. Denne står midt på langsiden med laglederbenkene i mur på hver sin side, og på taket har den en konstruksjon som minner mest om en brakke med vinduer ut mot banen. På baksiden av denne har det vært en tretrapp som nå var revet ned og lå som pinneved i en haug bak tribunen. På flanken ned mot kortsiden på høyre hånd er det en liten seksjon med ståplasser under tak. Den nevnte kortsiden har samme type ståtribune under tak som strekker seg i hele banens bredde, mens det midt på bortre langside er en liten tribune med to seterader. Den andre kortsiden byr på enkle ståplasser med tre betongavsatser under åpen himmel. Butterworth Park er et stadion som har masser av karakter, og ikke minst gjelder det langsiden med den spesielle hovedtribunen.

Med min runde unnagjort, fulgte jeg den andre karens tips om å oppsøke klubbhusets bar. Den ligger på utsiden av portene, og viste seg å være overraskende stort. To forskjellige avdelinger var det der; en med fjonge salonger og en annen mer nøkternt møblert med stoler og bord som i en liten kantine. Det er jo følgelig rugbyklubben som driver denne og får inntektene herfra, men deres representant bak bardisken virket positiv til at fotballklubben banedelte der, selv om jeg raskt fikk intrykk av at hans fotballinteresse ikke var altfor stor. Han tappet i hvert fall en god pint med Strongbow som jeg satt meg ned med.

Jeg hadde hørt stygge rykter om at det ikke ville bli noe kampprogram, og fikk dette bekreftet av en dame som imidlertid tilbød seg å ta adressen min og sende meg ett når de fikk ordnet det. Man kan jo imidlertid spørre seg hvor dette skal komme fra om de ikke har trykket det, eller hvorfor det heller ikke fantes noen program fra datoen kveldens utsatte kamp opprinnelige skulle vært spilt (det kan legges til at en groundhopper jeg møtte i Dunston senere i uka kunne fortelle at det samme hadde vært tilfellet da han hadde vært der to uker tidligere). Med kamp nesten hver dag er det selvsagt en utfordring om man skal trykke program på toppen av det hele, så kanskje har de rett og slett gitt opp det prosjektet.

På en tabell som ble toppet (og vunnet) av Nelson, hadde Rochdale Town følgelig kamper til gode på de fleste andre lag, og heng på sjetteplassen. Opp til femte var det imidlertid over 20 poeng, så kanskje kunne sjetteplass være en realistisk målsetning. Kveldens motstander i North West Counties League Division One var tabelljumbo Northwich Flixton Villa – en ung klubb som i 2005 ble stiftet under navnet Woodley FC, og som senere har blitt mest kjent som feederklubb for kriserammede Northwich Victoria.

De fleste er vel kjent med vanstyret av sistnevnte klubb som har gått fra å være en non-league storhet til en middelmådighet på step 4, etter at klubbens eier har støtt fra seg supporterne som har startet egen klubb – 1874 Northwich, som i sin første ligasesong kjemper i toppen (opprykket røyk på målstreken) av samme divisjon som jeg skulle se kamp i denne kvelden. De spiller nå for langt større tilskuermasser enn moderklubben som få dager tidligere spilte kamp i NPL Division One North foran 85 tilskuere (den nye supportereide klubben snitter hittil 320 tilskuere denne sesongen, to nivåer lenger ned i pyramiden).

Det var ikke akkurat trengsel i telleapparatene, og etter å ha tømt glasset gikk jeg for å betale mine £5. Kvinnen jeg hadde snakket med måtte for øvrig også beklage at hun hadde solgt deres siste pin forrige kamp, men på oppfordring lovet hun i det minste å få kopiert opp listen over lagoppstillingene slik at jeg kunne få den i pausen. Jeg tenkte å stille meg på bortre langside, men nede i det ene hjørnet ble jeg stående å snakke med en eldre kar som skulle bli en samtalepartner under deler av kampen. Han var opprinnelig Manchester United-supporter som nå hadde flyttet fra Salford til Bolton og hadde gått lei den moderne toppfotballen slik at han heller kikket på diverse non-league kamper i regionen.

Klokka passerte åtte og kampen kunne omsider blåses i gang noen minutter forsinket. Og allerede fra start tok vertene iniativet på en underlag som nok ikke var det enkleste. En stor flekk ute på den ene kanten var dekket av sand der min sidemann kunne berette at det få dager tidligere hadde vært et gjørmebad. Men det lot ikke til at The Angels lot seg affisere der de presset de grønnkledde gjestene bakover, og kampens første mål ble snart satt inn av Jason Hill. Få minutter senere var det nevnte Callum Smith som økte til 2-0, og karen jeg hadde snakket med tidligere kunne juble stolt over junior.

Og som om ikke det var nok satt Callum Smith inn sitt andre like etter. Det sto 3-0 etter kun drøye kvarteret spilt, og man fikk følelsen av at dette fort kunne bli virkelig stygt. Min sidemann hadde spådd enveiskjøring og luftet muligheten for at det kunne bli tosifret, og jeg begynte nå virkelig å lure på om han kunne ha rett. Man skulle tro at vertene var slitne med sitt tøffe kampprogram, men de viste ingen tegn til det i første omgang der de fortsatte å presse på. Gjestene skapte ikke all verden, og de halvsjansene som kom ble greit håndtert av hjemmekeeper Gareth Fleming. Og når sant skal sies hadde vertene vært nærmere både fire og fem før dommeren blåste for pause på stillingen 3-0.

Min samtalepartner tok med seg sin hund av typen «Bolivar» og satt kursen mot baren, dit jeg også hadde tenkt meg. Og over en pint Strongbow fikk jeg høre mer om hans frustrasjon over den moderne fotballen. Da han nå hadde bodd noen tiår i Bolton var han ikke minst oppgitt over at byen nå står uten et eneste fotballstadion innenfor bygrensene (Bolton Wanderers spiller jo nå som kjent i Horwich laaangt utenfor bysentrum), og han hevdet at Bolton faktisk nå var den største engelske byen som ikke hadde en eneste fotballklubb som spilte sine hjemmekamper innenfor bygrensene. Samtidig kom den kvinnelige klubbrepresentanten fra tidligere med en kopi av lagoppstillingen til meg slik hun hadde lovet, og dermed kunne jeg også feste navn til de forskjellige spillerne når andre omgang startet.

Noe overraskende var det gjestene som hadde et par skumle angrep ganske umiddelbart, og fire minutter var spilt av omgangen da Gareth Grant satt ballen i mål og reduserte til 3-1. Umiddelbart virket de å få fornyet energi, men kampen gikk snart inn i en periode uten altfor mange sjanser. Snart våknet imidlertid vertene til liv igjen for alvor, og rett etter at de hadde truffet aluminiumen gjenopprettet de tremålsledelsen da Luke Bradbury satt inn 4-1 med 20 minutter igjen. Kun to minutter senere fullførte Callum Smith sitt hattrick, og da kunne en stolt far juble hemningsløst fra sin posisjon bak laglederbenkene.

Da det tikket mot 85 minutter ville også Kristian Evans melde seg på, og satt inn 6-1, og da samme mann satt inn 7-1 med ett minutt igjen syntes jeg nesten litt synd på bortekeeper Scott Ludford. Men rett fra avspark pyntet gjestene igjen på resultatet da Steven Owens fastsatte sluttresultatet til 7-2. Med et lag som inneholdt navn som Mohammed Ali, Osman Omar, Ahmed Abu, Ali Omar og Ibrahim Adbirashid, var jeg kanskje heldig med bortelagets målscorere i forhold til min kamprapport. Vel, det var uansett en overbevisende seier som fort kunne vært enda større. Rett og slett en maktdemonstrasjon, men gjestene er nok ingen spesielt god målestokk.

Jeg hadde ingen realistisk mulighet til å rekke 21.55-toget tilbake til Manchester uten å utføre en bragd på mellomdistanseløp, og den slags lek med livet var uaktuelt. Planen var uansett å ta en siste pint i klubbhusets bar mens jeg ventet på neste tog klokka 22.55. Der fikk jeg også æren av å regne ut at de betalende tilskuerne hadde vært hele 21 i tallet. Litt over halv elleve takket jeg for meg og ønsket lykke til før jeg spaserte tilbake til Castleton stasjon. Toget var i rute, og 20 minutter senere steg jeg av på Manchester Victoria og kunne legge ut på dagens siste lille spasertur tilbake til hotellet. Rochdale Town hadde vært et trivelig bekjentskap. Jeg fant snart senga, for dagen etter skulle jeg igjen vende kursen sørover – dog ikke så altfor tidlig denne gang.

English ground # 158:
Rochdale Town v Northwich Flixton Villa 7-2 (3-0)
North West Counties League Division One
Butterworth Park, 14 April 2014
1-0 Jason Hill (9)
2-0 Callum Smith (13)
3-0 Callum Smith (17)
3-1 Gareth Grant (49)
4-1 Luke Bradbury (70)
5-1 Callum Smith (72)
6-1 Kristian Evans (84)
7-1 Kristian Evans (89)
7-2 Steven Owens (90)
Att: 21
Admission: £5
Programme: None

Next game: 15.04.2014: Tunbridge Wells v Holmesdale
Previous game: 13.04.2014: AFC Fylde v Skelmersdale United (@ Stockport County)

More pics

 

På menyen denne dagen sto for min del oppgjøret mellom Rochdale Town og Northwich Flixton Villa i North West Counties Division One, og jeg hadde slått ihjel litt tid ved å besøke det spennende Imperial War Museum North. Dette ligger rett i nærheten av Old Trafford, og da jeg spaserte forbi på vei til trikkeholdeplassen måtte jeg nesten ta noen bilder. Jeg var mest av alt sjeleglad for at det ikke var der jeg skulle se kamp denne kvelden, men her er uansett bildene jeg tok:

 

 

Søndag 13.04.2014: AFC Fylde v Skelmersdale United

Jeg bråvåknet og oppdaget til min store forskrekkelse at jeg hadde vært litt vel ivrig med snooze-funksjonen. Kanskje hadde det også blitt litt vel mye gyllen nektar dagen før, for klokka viste 08.20, og jeg innså vel umiddelbart at jeg hadde svært liten mulighet til å rekke 08.38-toget til London, som var første etappe på veien nordvestover til Manchester og Stockport. Planen hadde vært å først sjekke inn på hotellet i Manchester for deretter å dra ut igjen til Stockport, der jeg skulle se finalen i Northern Premier Leagues ligacup. Alternativet var å ta 09.29-toget og heller dra rett på kamp med bagasjen.

Kun to minutter etter at jeg hadde våknet slang jeg imidlertid bagen over skulderen og fant en taxi ventende på utsiden. Dessverre var den allerede booket, men sjåføren bestilte en ny til meg. Og da den få minutter senere svingte rundt hjørnet hadde jeg igjen håp om å kunne rekke toget jeg hadde blinket meg ut. Lyskryss og andre trafikale hindringer var nå en voldsom irritasjon, men da jeg hoppet av utenfor Brighton stasjon hadde jeg fortsatt fire minutter på meg, og rakk mot alle odds å kaste meg på toget et lite minutt før det trillet ut av perrongen. En stressende start på dagen, men nå kunne jeg altså puste lettet ut.

En times tid senere steg jeg av på London Victoria, og da jeg hadde 50 minutter på meg til å rekke det planlagte Manchester-toget fra London Euston hadde jeg tid til både røykepause og å få kjøpt meg et eksemplar av Non-League Paper før tubens Victoria Line fraktet meg de fire stasjonene nordover til Euston. Derfra startet ferden nordover, og de snaue to timer og tjue minuttene til Manchester Piccadilly gikk nokså radig unna med nyinnkjøpt lesestoff som reiseledsager. Britannia Sachas har en flott beliggenhet rett ved Piccadilly Gardens midt i sentrum av Manchester, og jeg fikk sjekket inn til tross for at innsjekking egentlig ikke er før klokka 14.00 (mot at jeg godtok et røykerom, som var det eneste de hadde klart). Med det unnagjort kunne jeg kaste fra meg bagen på hotellrommet og ta den korte togturen ut igjen til Stockport, der jeg snart tilbakela den rundt ti minutter lange spaserturen fra Stockport stasjon til Edgeley Park.

Stockport County hadde tatt på seg jobben med å arrangere NPLs ligacupfinale, og på en dag der det eneste reelle alternativet (jeg anså ikke PL-kamper i Liverpool eller Swansea, eller FA-cup semien mellom Sheffield United og Hull CITY på Wembley som spesielt aktuelt) var Kent Senior Cup-finalen i Tonbridge, skulle jeg endelig besøke en av de stadioner jeg hyppigst har sett gjennom togvinduene. Det var en times tid til avspark da jeg svingte inn i Hardcastle Road og kunne beskue hovedtribunens nokså flotte eksteriør. Samtidig ankom en busslast med Skelmersdale United-supportere.

Begge klubbens spiller jo til daglig i Northern Premier League Premier Division, og et par representanter for Skelmersdale-fansen som jeg snakket kort med var forsiktige optimister hva gjaldt dagens finale, men uttrykte mer skepsis med tanke på ligaen der de hadde gått fra å være tittelutfordrere til å muligens gå glipp av playoff (noe de også gjorde). Supporterne mente at hovedgrunnene til dette er salget av Matty Hughes til Fleetwood Town, i tillegg til en vanvittig skadeliste man hadde slitt med de siste par månedene. Det virker muligens noe merkelig at en enkeltspillers exit skal ha så mye å si, men de hevdet at Matty Hughes faktisk var SÅ viktig for klubben.

Supportere fra AFC Fylde strømmet også på, og de har jo som kjent store ambisjoner med uttalt mål om spill i Football League innen 2022. De hadde på dette tidspunktet innsett at automatisk opprykk ville bli vel tøft, men de har denne sesongen vist seg som et godt cuplag med triumf også i Lancashire Challenge Trophy etter sterk finaleseier 4-1 over Chorley en måned tidligere, så de kan bli å regne med i playoff. For øvrig vil noen vite at klubben er identisk med den som i 2008 vant FA Vase under navnet Kirkam & Wesham. Det satses jo også heftig med planer om nytt stadion, så ambisjonene er det intet i veien med.

Jeg betalte mine £8 for inngang og ytterligere £2 for et offisielt kampprogram, og vel innenfor portene kunne jeg ta en kikk på det tidligere Football League-anlegget. I anledning denne kampen var det kun Edgeley Parks hovedtribune som ble benyttet, og de tre andre tribunene var følgelig sperret av. Vi kom inn nederst på langsiden ved siden av hovedtribunen, og med den åpne Railway End på vår venstre hånd. Anlegget har nå dessverre blitt all seater, og på nevnte Railway End har de rett og slett boltet fast seter i betongavsatsene. Dette er normalt der bortesupporterne blir plassert under åpen himmel, men avhengig av antall og vær kan de også bli plassert på Popular Side som er tribunen på den bortre langside. Bak mål på vår høyre side ruvet den store Cheadle End tribunen, og en vakt ga meg lov til å løpe raskt over dit for å få tatt et ordentlig bilde av Main Stand. Sistnevnte er anleggets flotteste og mest klassiske, og strekker seg noe slikt som drøye to tredjedeler av banens lengde.

Mens jeg sto der og knipset noen bilder ble jeg oppsøkt av en kar som spurte om jeg var den norske Vikinghopper; noe jeg måtte svare bekreftende på. Det var groundhopperen Anthony som hadde tatt turen ned fra Preston, og jeg ble sittende og se kampen sammen med ham. Han hadde for øvrig en nokså interessant teori om hvorfor AFC Fylde foreløpig sliter noe med å tiltrekke seg de helt store tilskuermassene fra sitt omegn. Geografisk hører de jo hjemme i Lancashire-landskapet mellom Preston og Blackpool, og han mente navnebyttet til AFC Fylde vil kunne støte fra seg folk med Preston-sympatier, som det finnes en rekke av i de traktene. Dette begrunnet han igjen med at navnet Fylde umiddelbart vil gi Preston-folket assosiasjoner til Blackpool, og de som har litt kjennskap til rivaliseringer i engelsk fotball vet at det mellom disse to er neget bitre følelser og ondt blod. Om ikke annet en interessant teori..

Det ble tidlig klart at finalen neppe ville bli noen festforestilling, til tross for at AFC Fyldes Sean Cooke hadde en halvsjanse i det første minuttet. Det tok drøye kvarteret før keeperne måtte i aksjon på avslutninger. Uniteds Sean Miller prøvde seg, men Fylde-keeper Ben Hinchliffe hamlet greit opp med skuddet. Sean Cooke var hele kampen den toneangivende offensive spilleren for Fylde, og han var igjen frempå, men Zav Hibbert i Skem-målet hadde tilsvarende kontroll. Det første halvtimen var det stort sett midtbanekamp, men Brad Barnes, Joe Booth og Harry Winter så ut til å vinne akkurat den kampen for hvitkledde AFC Fylde. De virket også å ha meget god defensiv kontroll, og mens midtstopperne Josh Langley og Andy Russell ruvet i forsvaret virket Fylde også noe skumlere når de kom fremover.

Det var likevel ingenting som tydet på at noen scoring lå i lufta da vi nærmet oss halvtimen, og vi fikk allerede bekreftet at kampen ville avgjøres denne dagen, om nødvendig med ekstraomganger og straffesparkkonkurranse. Men vi hadde ikke før sjekket opp dette før Fylde startet en meget god periode der de spilte seg frem til flere gode muligheter i løpet av kort tid. Danny Lloyd-McGoldrick sendte i vei et skudd fra god posisjon, men ballen gikk marginalt utenfor. Cooke var igjen involvert kort etter da han trakk seg fri på kanten, og hans innlegg traff hodet til Harry Winter som headet kontant i mål til 1-0 med ti minutter til pause. Skem hadde en mulighet til å utligne da Sean Miller fyrte løs minuttet før pause, men en god Josh Langley kastet seg frem og fikk blokkert skuddet som virket å ha skummel retning. Dermed sto det 1-0 til AFC Fylde da dommeren blåste for pause.

Ved utgangen var det en rekke illsinte supportere som kjeftet og smalt og klaget sin nød over at vaktene nektet å slippe ut folk for å røyke. De begrunnet dette med at det er en liga-regel, men jeg kjenner ikke til noen slik regel hverken i Conference (som hjemmebanens eier Stockport er medlem av) eller i Northern Premier League, og selv i Football League har jeg denne sesongen opplevd at man fortsatt tillater dette både hos Carlisle, Plymouth og Port Vale, så det er nok heller en dårlig unnskyldning for at de ikke gidder. Jeg gadd uansett ikke å melde meg på i gruppen som kranglet med vaktene, og benyttet heller tiden til å kjøpe meg en pai med brun saus over (men dessverre uten mushy peas, eller ertestuing som man vel kaller det på godt norsk). Med maten og en flaske 7 Up fant jeg tilbake til tribuneplass i god tid før andre omgang startet.

Den startet som den første hadde, med midtbanekrig og en sjansefattig affære der de to lags forsvarere stort sett tok brodden av angrepene. Omgangens første reelle sjanse kom 20 minutter ut i omgangen, og det var Fylde som var nære på å øke da kampens store spiller Cooke la inn til Karl Noone som headet like utenfor. Det var først i de siste drøye ti minuttene at publikum begynte å få noe som minnet om underholdning. Skem-forsvarer Lewis Field kom fremover på et flott raid som for en gangs skyld skapte litt forvirring i Fylde-forsvaret, men Mark Jackson klarte ikke å omsette pasningen i scoring da hans skudd gikk utenfor. Men Skelmersdale måtte nå fremover, og det åpnet opp for kontringer andre veien.

På en av disse kontringene avsluttet Brad Barnes like utenfor. Sean Miller ga i hvert fall aldri opp, og nedla en solid arbeidsinnsats på topp for Skelmersdale. Han tvang frem en sjelden feil hos Fylde-forsvarer Andy Russell og var nære på å få belønning for innsatsen med drøye fem minutter igjen, men hans avslutning gikk også den utenfor. Adam Mourning fikk Skems siste sjanse idet sekundene tikket mot full tid, men hans avslutning led samme skjebne. Og da dommeren blåste av var det hvitkledde Fylde-spillere som kunne strekke armene i været og slippe jubelen løs. The Coasters hadde vunnet sin andre cupturnering for sesongen, og nå ble det rett bak vår posisjon gjort klart for utdeling av medaljer og pokal. “Well done to Fylde! Fantastic game!” annonserte speaker; og den siste påstanden fikk flere rundt oss til å lattermildt spørre seg hvilken kamp han hadde sett.

Etter at slukørede Skem-spillere hadde hentet sine trøstepremier kunne AFC Fylde komme opp for å motta publikums hyllest, og Brad Barnes løftet trofeet til stor jubel fra sine supportere og høflig applaus fra Skem-folket. Deretter var det tid for fotoseanse ute på banen, der de poserte med trofeet. Jeg tok snart farvel med Anthony og spaserte tilbake til Stockport stasjon for å ta toget tilbake til Manchester. Der ble det en stille og rolig kveld med TV-kikking og litterær underholdning i form av en medbragt bok; kun avbrutt av en tur ut for å innta en tradisjonell engelsk søndagsmiddag – roast pork med tilbehør. Og nå hadde jeg heller ingen tidlig avreise i vente dagen etter..

English ground # 157:
AFC Fylde v Skelmersdale United 1-0 (1-0)
Northern Premier League League Cup, Final
Edgeley Park (at Stockport County), 13 April 2014
1-0 Harry Winter (35)
Att: 358
Admission: £8
Programme: £2

Next game: 14.04.2014: Rochdale Town v Northwich Flixton Villa
Previous game: 12.04.2014: Worthing United v Pagham

More pics

Lørdag 12.04. 2014: Worthing United v Pagham

Etter å ha sett Worthing vinne komfortabelt over Guernsey hoppet jeg i taxien og beordret sjåføren i retning Lyons Way, der Worthing United holder til. Etter noen få minutter svingte vi inn foran anlegget som også bærer navnet The Robert Albon Memorial Ground, og det første man ser er det karakteristiske klubbhuset med skråtak som bærer klubbens navn og logo i enden. Inngangspartiet virket ubemannet idet jeg rundet hjørnet, men snart kom en pjokk løpende for å motta min skjerv i form av £6. Et nokså tynt program i svart/hvitt var inkludert, og det inneholdt da det mest vesentlige av informasjon.

Med det unnagjort ble jeg pekt mot en dør rett ved inngangspartiet, der jeg ble fortalt at jeg kunne sette fra meg bagen min. Dette viste seg å være inngangen til klubbusets bar, der jeg fikk plassert pikkpakket under et bord i et hjørne. En halv pint Strongbow ble bestilt for høflighets skyld og svelget nokså raskt unna mens veteranen bak disken lattermildt diskuterte med en svært barmfager skjønnhet hvordan man skjenker en halv pint på øyemål i et pintglass. Den sjarmerende brunetten smilte og lo og var usedvanlig hyggelig og nærmest flørtende. Det var nesten så jeg beklaget at jeg måtte tømme glasset for å ta meg opp trappene til selve banen, men nå var det jo engang fotballen jeg hadde kommet for.

På baksiden av klubbhuset er det nemlig et sett med trapper som fører opp til selve banen, og jeg hadde ikke før forsert trappene før spillerne kom opp samme vei. Jeg rakk akkurat en liten runde rundt banen før spillerne stilte opp for ett minutts stillhet til minne om Hillsborough-tragedien. Det er et temmelig enkelt anlegg, der det eneste som er av tribunefasiliteter er en liten sittetribune midt på den nærmeste langsiden. Det befinner seg rett ved siden av stedet der trappene kommer opp, og på de tre andre sidene er det utelukkende såkalt hard standing med en gressvoll bak. Laglederbenkene befinner seg på motsatt langside, og på toppen av gressvollen bak der gikk det flere hester og gresset, slik at man fikk et noe landlig inntrykk.

Worthing United skulle ta imot Pagham til dyst i Sussex County League Division One, der hjemmelaget igjen har hatt en meget vanskelig sesong. Etter å ha endt sist forrige sesong, ble de benådet grunnet andre klubbers problemer. Denne sesongen er de igjen desidert jumbo, og etter at man slo Newhaven i sesongpremieren sto de før avspark uten ligaseier siden den gang (om vi ser bort fra en tildelt seier grunnet Rye Uniteds exit fra ligaen). Stygge tap har vært gjennomgangsmelodien, og en målforskjell på 20-116 på 33 kamper sier vel det meste. Manager John Foley er den tredje manageren denne sesongen, og det ble hevdet at de også har vært gjennom bortimot tre helt forskjellige spillerstaller i løpet av denne perioden.

Selv om Pagham med sin plassering rundt midten av tabellen ikke hadde noe særlig å spille for, ble det fort klart at det igjen ville kunne bli stygt for The Mavericks. Gjestene kunne allerede ledet da Matthew Wood satt inn 0-1 etter 8 minutter, og de burde økt både en og to ganger før Wood satt inn sitt og Paghams andre etter halvtimen. Et noe komisk øyeblikk var da ballen ble klarert og traff en av hestene som beitet, slik at den skvatt til. Worthing United hadde lite å stille opp med, og måtte nøye seg med en og annen halvsjanse. Men de jobbet faktisk hardt og ga i hvert fall aldri opp, men spissen deres berørte vel faktisk ikke ballen i åpent spill i løpet av hele første omgang. Og da Daren Pearce økte til 0-3 rett før pause var det liten tvil om at kampen allerede var avgjort. Publikum gjorde sitt for å oppildne og oppmuntre vertene i hvite og lyseblå striper, men de måtte likevel tusle ned trappene og i garderoben på stillingen 0-3.

Jeg var en av ikke altfor mange av de 41 tilskuerne som valgte å tilbringe pausen med en pint Strongbow og flørt med min venninne bak bardisken. Inn kom også det som viste seg å være klubbens formann Steve Taylor, som jeg tidvis også ble stående å småprate litt med i løpet av andre omgang. Han syntes først og fremst synd på spillerne i den unge troppen og håpet faktisk at de denne gang ikke ville bli benådet, slik at man heller kunne ta samling i Division Two på nivået under. Han bekreftet dessuten også Worthing-folkets påstand fra tidligere om at det ikke er noen rivalisering mellom de to, og nevnte raskt en klubb som Lancing når Worthing Uniteds rivaler skulle pekes ut. Videre fortalte han at også Arundel (kjent for at deres hjemmebane ligger i flotte omgivelser ved Arundel Castle) har hatt store problemer grunnet flom, og i etterkant slitt såpass økonomisk at klubbens eksistens sto i fare. Da de to møttes hadde Taylor overrakt de en donasjon på £25 som Worthing United-folket hadde samlet inn. Som han sa; ikke noen voldsom sum, men alle monner drar…og det er et godt bilde på hvilket nivå vi opererer på her.

Hva gjelder toppkampen i divisjonen har jo East Preston vært suverene, men Taylor kunne bekrefte at de gikk rykter om at de ikke tilfredsstiller stadionkravene og dermed vil miste opprykket. Han mente at FAs innsigelser dreide seg om problemer med de utvendige toalettene som visstnok ikke skal ha vært tilfresstillende. Det ryktes også at klubben ville påklage avgjørelsen da de hevdet at uværet etter nyttår var skyld i at arbeidet ikke ble utført i tide. Opprykket kan i stedet gå til East Grinstead Town som jeg fikk bekreftet hadde et anlegg som uten tvil være passere nåløyet. På spørsmål om hva som vil skje med Rye United benektet Taylor at de ville kunne returnere til Sussex County League neste sesong, etter å ha trukket seg midt under inneværende sesong. Han mente dessuten at det også var en stor sjanse for at de uansett ville blitt degradert ved sesongslutt grunnet mangler på sitt anlegg.

Andre omgang startet vel egentlig som den første, med Pagham i førersetet mens Worthing United jobbet og slet som best de kunne for å holde de fra livet og selv skape noe offensivt. Det gjorde de noe bedre nå, og kom seg til et noen sjanser. Snaue 20 minutter ut i omgangen fikk gjestene imidlertid straffe, men hjemmekeeper Luke Bonetti vartet opp med en god redning. Pagham økte likevel til 0-4 etter 70 minutter, og Liam O’Connor var målscorer denne gang. Hjemmelaget hang imidlertid nå langt bedre med spillemessig, men jeg mistenker nok Pagham for å muligens å ha tatt foten av gasspedalen en smule. Således fullførte Worthing United den andre omgangen med æren i behold, men med en smultring i målprotokollen for nittende gang denne ligasesongen (på 33 forsøk).

Tilbake i baren ble det nok en pint mens jeg vekslet mellom samtale med Taylor og hans kollegaer og hjelpeløse forsøk på kurtise med fristelsen bak bardisken. Med dyp utringning på toppen og et imponerende puppestell på utstilling tok hun meg flere ganger på fersken i å sende begjærlige blikk, men hun smilte og tappet meg en ny pint. Jeg fikk meg aldri helt til å rive meg løs der fra bardisken i Lyons Way, og da jeg endelig fikk surret meg til å bestille en taxi hadde hadde samtlige spillere forlatt stedet. Kun to-tre personer fra klubbledelsen var tilbake (i tillegg til personalet bak bardisken), og en pre match pint hadde blitt til tre. Jeg klarte dessverre aldri helt å drikke meg modig nok til å be jenta med meg til Brighton der jeg hadde booket hotell, og det angret jeg på mer enn en gang senere den kvelden!

Etter en togtur på drøye 20 minutter kunne jeg stige av i Brighton, der jeg valgte å ta en ny taxi til puben Iron Duke. Jeg hadde ventet litt for lenge med å booke hotell denne lørdagen, og da jeg noen dager før avreise skulle gjøre det var det bortimot umulig å finne overnatting til under £120 i Brighton, som med tanke på tidlig avreise dagen etter var langt bedre egnet enn Worthing. Etter timesvis med leting kom jeg over Iron Duke der jeg booket et enkeltrom med delt bad til den nette sum av £59. Men da jeg hadde sjekket inn og ble pekt i retning trappa opp til overetasjen fikk jeg meg et lite sjokk. Der utenfor et stort bakrom sto noe som minnet mest om en maskulin representant for kvinnegruppa Ottar og inviterte meg inn for å overvære fremføringen av stykket «Gay actually»!! Forferdet stormet jeg opp på rommet og slang fra meg bagen før jeg gikk ut for å forlyste meg litt i byen.

Da jeg kom ned igjen så jeg på TV-skjermene at FA cupens semifinale mellom Arsenal og Wigan var i ferd med å gå til straffekonkurranse, og valgte å ta en pint for høflighets skyld mens jeg fikk med meg utfallet. Inntrykket mitt av Brighton ble ikke bedre av at jeg ble avkrevd hele £4,50 for en pint med Stowford Press!! Dessverre ble det ingen Arsenal-fiasko, og da jeg raskt oppdaget at klientellet hadde en heftig mannlig overvekt og at flesteparten av «mennene» fikk Jan Thomas til å fremstå som en posterboy for maskulinitet, satt jeg fra meg halve pinten og gikk for å finne en annen pub. Dette klientellet og skyhøye alkoholpriser syntes å være normen på pubene i nærheten (i hvert fall de to-tre jeg raskt var innom), der man var mest opptatt av å fortelle om hvilke varer man benyttet seg av friheten til å boikotte grunnet manglende kritikk av russisk behandling av de homofile.

 

Jeg på min side valgte å benytte meg av friheten til å forlate lokalet raskt, og satt i stedet kursen mot en Wetherspoons da jeg regnet med at den store pubkjeden ikke har «råd» til å ha noen form for slike liberale policyer. På The Bright Helm fikk jeg også inntatt en sen middag før jeg trakk meg tilbake til mitt krypinn for natten. Akkurat da følte jeg at jeg var i et slags Sodoma og Gomorra, og angret på at jeg ikke hadde valgt Worthing som base. Og ikke minst angret jeg igjen på at jeg ikke i det minste hadde forsøkt å invitere med meg frøkna fra Lyons Way. Men jeg hadde nok mer godt av å bruke senga til å dyrke søvnkunsten, for jeg hadde tidlig avreise når jeg dagen etter skulle sette kursen nordvestover.

English ground # 156:
Worthing United v Pagham 0-4 (0-3)
Sussex County League Division One
The Robert Albon Memorial Ground (Lyons Way), 12 April 2014
0-1 Matthew Wood (8)
0-2 Matthew Wood (30)
0-3 Daren Pearce (44)
0-4 Liam O’Connor (70)
Att: 41
Admission: £6
Programme: Included

Next game: 13.04.2014: AFC Fylde v Skelmersdale United (@ Stockport County)
Previous game: 12.04.2014: Worthing v Guernsey

More pics

Lørdag 12.04.2014: Worthing v Guernsey

Med lyset fortsatt på og boka jeg hadde lest halvåpen ved siden av meg i senga våknet jeg allerede et par små minutter før klokka slo 06.00. Jeg hadde igjen tidlig avreise, og sto like gjerne opp for å fikse meg litt før jeg gikk for å rekke toget mitt fra Sheffield stasjon. Der gikk jeg til innkjøp av frokost i form av smørbrød og juice før jeg satt meg på 07.29-toget til London. To timer og 50 minutter med søvn senere hoppet jeg av på St. Pancras og kunne snart la tubens Victoria Line frakte meg til nettopp Victoria stasjon. Der gjaldt det nå bare å manøvrere seg frem til korrekt del av toget, som ville dele seg ved Haywards Heath. Fire av vognene ville fortsette mot Littlehampton (noen vil huske at jeg var med på dette også da jeg besøkte nettopp Littlehampton Town tidlig denne sesongen) mens de fire andre ville sette kursen mot Eastbourne. Og denne gang var det sistnevnte del av toget jeg ble med videre til Worthing, der jeg rett etter klokka halv tolv kunne stige av etter over fire timer på reisefot.

Det var svært fristende å foreta en pitstop for å ta en matbit på den flotte puben Grand Victorian Hotel, beliggende tvers overfor Worthing stasjon. Men jeg var hypp på å få slengt fra meg den store bagen jeg drasset på for en stakket stund, og derfor vendte jeg om og trasket i stedet den korte veien til Worthings hjemmebane. Jeg svingte snart inn i Woodside Road, og der på min venstre side så jeg stadionet med samme navn. Jeg passerte en port som bar klubbens initialer, og en murbygning med et skilt som fortalte hvilken klubb som hørte hjemme her. Ved enden av dette murbygget var telleapparatene, der en veteran i obligatorisk sixpence rakte ut en senet neve og mottok £9 i inngangspenger.

Rett på innsiden ble ytterligere £2 levert til en kar i en liten bu som fungerte som programutsalg, og med kampprogrammet i boks vendte jeg oppmerksomheten mot en annen kar som solgte noe som først så ut til å være kampprogram, men som viste seg å være et nystartet magasin for Sussex-fotballen. Jeg ble fortalt at det i dag ble solgt for £1 mot en normal pris av £2, og jeg gikk til innkjøp av et eksemplar som skulle vise seg å by på godt og interessant lesestoff. Jeg kunne skue kjapt utover anlegget, men oppsøkte først klubbhusets bar under hovedtribunen for å sette fra meg bagen i et hjørne før jeg kunne ta runden rundt Woodside Road.

Det er et ganske flott anlegg de har der, Worthing FC, og man kommer inn på den nærmeste kortsidens ene hjørne. Herfra er det en nokså fjong ståtribune under tak som strekker seg i underkant av halve banens bredde, mens betongtrinn fortsetter videre ned mot hjørneflagget. På bortre langside har vi også disse tre betongtrinnene, og på midten av langsiden – der laglederbenkene i hvit betong står – har man tak over hodet i form av en liten stål- og blikk-konstruksjon. Enda enklere er konstruksjonen som gir tak over hodet på en liten del av ståtribunen bak det bortre målet, der man også har disse betongtrinnene. Men det er uten tvil hovedtribunen på den nærmeste langsiden som dominerer Woodside Road, med sitteplasser som nås via trapper i forkant av tribunen som også huser klubbhus, garderober og bar.

Tilbake i baren kunne jeg omsider unne meg en pint Aspalls mens jeg slo av en prat med grønnkledte Guernsey-supportere som allerede var godt representert. Det skulle vise seg at mange av disse var personer med opphav på kanaløya, men som nå var bosatt på fastlandet. Men noen hadde også gjort som laget og tatt turen med fly til Gatwick. De var nå optimistiske med tanke på en plass i playoff, noe de lå godt an til. Men bakfra ble de jaktet av et par klubber, og trengte således flere poeng etter å ha vaklet noe den siste tiden. Bekymring var det også over at de visstnok kun hadde 13-14 kampklare spillere. Kampen hadde for øvrig tidlig kampstart, noe som igjen førte til at jeg var i stand til å kunne gjøre en Worthing/Worthing United dobbel med to kamper i West Sussex-byen denne dagen – noe som igjen var en sterkt medvirkende grunn til at jeg befant meg her.

Jeg var ikke overraskende meget spent på å se Guernseys storscorer Ross Allen i aksjon, og undret meg over hvordan ingen har klart å lokke ham bort fra et Guernsey der supporterne hevder man ikke betaler spillerne. Dette mente de hadde med å gjøre at han skal være lite villig til å forlate kanaløya, men det ble påstått at de fleste klubber i divisjonene over – inkludert Football League – nok har en mappe på spilleren med det vanvittige scoringssnittet. Om dette er tilfellet kan man jo ikke annet enn å ta av seg hatten for en spiller som velger bort muligheten til å spille profesjonelt og tjene flere tusen pund i uka for å bli i hjemklubben.

Ellers er jo Peacehaven & Telscombe allerede suveren vinner av denne divisjonen – Isthmian League Division One South, og siden det ble snakk om penger kan det nevnes som et apropos at de skal ha brukt en del penger på spillere der, uten at det er noen stor hemmelighet. Worthing-folket kunne fortelle at selv forrige sesong da ‘Haven’ befant seg i Sussex County League lokket de til seg flere spillere fra nivåene over – inkludert to-tre Worthing-spillere. Mens jeg først hadde Worthing-fansen i tale spurte jeg om forholdet mellom de og Worthing United, men de avviste umiddelbart om at det var noen som helst form for rivalisering. Worthing er mer opptatt av andre større fisker i regionen, som eksempelvis Bognor Regis Town.

Blant de utsendte fra Guernsey var et kamerateam som filmet hele kampen akkompagnert av en kommentator som fra sin posisjon stående på sidelinjen beskrev det som skjedde til folket som hjemme på Guernsey kunne streame direkte. Intet dårlig tilbud for en klubb på step 4! Før kamp hadde jeg også en samtale med denne karen, og han kunne fortelle mer om klubben – blant annet hvordan noen av spillerne visstnok også spiller for mindre lokale klubber på Guernsey! Han unnskyldte seg og gjorde klar for sending, og det var på tide å hente påfyll i form av cider i plastglass før kampen ble sparket i gang.

Klokka 12.52 (sju minutter senere enn vanlig, slik normen var denne helgen grunnet markering av Hillsborough-tragedien) blåste dommeren for avspark, og gjestene tok tidlig kontrollen og var spillemessig dominerende. Både Josh Steele og Marc McGrath hadde gode forsøk før Dave Rihoy fikk nettkjenning, men gleden var kortvarig da målet ble annulert etter en noe omdiskutert offside-avgjørelse. Ross Allen viste seg ved et par anledninger frem ved gode raid, men det manglet noe på avslutningene. Guernseys oppskrift så ut til å gå ut på å spille ballen over Worthings forsvarsledd mot angripere som stormet mot mål, og det lå et bortemål i luften. Men det ble enten hamlet opp med av hjemmeforsvarere eller keeper Jack Fagan, eller avslutningene gikk utenfor eller over vertenes mål.

Så skjedde det plutselig noe da vi passerte halvspilt første omgang. Kampen jevnet seg mer ut, og Worthing fikk sin første skikkelige sjanse da Will Berry headet like utenfor. George Gaskin så kort etter at Guernsey-keeper Chris Tardif var langt ute og prøvde lykken fra rundt 45 meter, men den frekke lobben hans gikk hårfint utenfor. Berry var igjen frempå, men skjøt utenfor fra god posisjon. Og på motsatt side snurret Ross Allen rundt med tre svimle forsvarere inne i Worthing-feltet, men hans avslutning mot det bortre krysset ble flott reddet av keeper Fagan.

Hjemmelaget kunne tatt ledelsen da Lloyd Dawes spilte gjennom Brannon O’Neill med et frekt hælspark, men backen hadde ikke stilt inn siktet da han avsluttet. Dawes fikk selv sjansen like før pause, men en flott benparade av keeper Tardif hindret hjemmejubel. Mens vi gikk over på overtid kunne i stedet gjestene tatt ledelsen, men etter flott forarbeid av Ross Allen avsluttet McGrath like utenfor. Allen viste ellers glimtvis at han nok er «for» god for dette nivået, men som resten av Guernsey FC hadde han ikke helt dagen.

Pausen ble tilbragt i klubbhusets koselige bar, der jeg med en pint Aspalls slo av en prat med en Worthing-supporter som uttrykte en liten skuffelse over at klubben befant seg på nedre halvdel av tabellen. Men han håpet at de i de kommende sesongene igjen kan melde seg på i tet- og playoff-kampen og kjempe om retur til step 4. En røslig eldre kar (en Millwall supporter skulle det vise seg) som styret og ordnet rundt i lokalet og hentet inn tomme glass. Han kunne takke bukseselene for at buksa ikke falt fullstendig av, men viste frem et halvveis tannløst glis og sa at det bare var å ta med drikkevarene ut. Godt var det, og mens jeg tok oppstilling ved matutsalget ble andre omgang fløytet i gang.

Worthing fosset rett i angrep og Dawes forserte ned til dødlinjen før han la inn i feltet der George Gaskin styrte inn 1-0 før omgangen var et minutt gammel. Forvandlingen var total hva gjaldt Guernsey-laget, og man kunne bare spørre seg hva som hadde skjedd med laget som dominerte de første 25 minuttene av kampen. Nå var de nemlig fullstendig fraværende, og Worthing rullet opp angrep etter angrep. I andre omgangs første ti minutter hadde vertskapet seks gode avslutninger på mål, og burde økt flere ganger. Keeper Tardif måtte i aksjon for å stoppe avslutninger fra både Dawes og Gaskin, og Alex Parsons skjøt to ganger like over/utenfor. O’Neill forsøkte seg uten hell med en vanvittig avslutning fra egen banehalvdel da keeperen var utenfor feltet. Guernsey virket å være i fullstendig oppløsning.

Worthing fortsatte å trykke på for å doble ledelsen, men keeper Tardif holdt Guernsey inne i kampen. Han fikk slått til corner et frispark fra Lee Carey, og den påfølgende corneren ble headet marginalt utenfor av Corey Heath. Med kvarteret igjen ble Dawes og Gaskin erstattet av Ben Pope og Harvey Sparks, men før de markerte seg ble muligens Guernsey snytt for straffespark da Rebels-forsvaret tilsynelatende måtte ty til ulovligheter for å stoppe Ross Allen som ble lagt i bakken. Muligens var det litt kompensasjon inne i bildet da dommeren også overhørte ropene om straffe da Alex Parsons kort etter så ut til å bli felt på motsatt side av banen. Det tok imidlertid ikke lang tid før Parsons igjen var på farten, og hans pasning ble etter 82 minutter kontant ekspedert i mål av innbytter Pope. Og få minutter senere satt den andre innbytteren Franks den berømte spikeren i Guernsey-kista da han fullførte et flott raid med et glimrende skudd fra 20 meter som snek seg inn i det bortre hjørnet.

Det var kanskje en lettelse for The Green Lions da dommeren blåste av få minutter senere, for Worthing kunne – og burde vel også – når sant skal sies vunnet langt mer enn 3-0. Det som hadde sett så bra ut i starten hadde endt med frustrasjon for laget for kanaløya, og i baren begynte fansen deres å snakke om mulighetene for å bli innhentet av lagene som jager bak. Worthing-fansen derimot var ikke overraskende svært godt fornøyd, og hevdet at de i andre omgang hadde spilt sin beste fotball for sesongen. Selv hadde jeg ikke all verdens tid til sosialisering etter kamp, da jeg skulle direkte videre til Worthing United. Men jeg tillot meg drøye fem minutter med passiar i klubbhusets bar før jeg tok bagen over skulderen og gikk ut til min forhåndsbestilte drosjebil.

English ground # 155:
Worthing v Guernsey 3-0 (0-0)
Isthmian League Division One South
Woodside Road, 12 April 2014
1-0 George Gaskin (46)
2-0 Benjamin Pope (82)
3-0 Harvey Sparks (87)
Att: 229
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 12.04.2014: Worthing United v Pagham
Previous game: 11.04.2014: Rotherham United v Bradford City

More pics

 

Fredag 11.04.2014: Rotherham United – Bradford City

 

Etter masse planlegging – og ikke minst voldsomt med hodebry ved valg av kamper og reiserute – var endelig tiden kommet for å starte min mest ambisiøse tur noensinne. Hele 18 kamper var planlagt på 13 dager, og det skulle vise seg å øke til formidable 19 kamper før det var på tide å returnere til moder Norge. Men sett bort fra all planleggingen starter denne beretningen grytidlig en fredags morgen i april. Min snille mor hadde igjen tilbudt seg å kjøre meg til Korsegården på E6, der jeg hoppet på flybussen til Gardermoen. Med min fars bonuspoeng hadde jeg bestilt tur/retur Gardermoen-Heathrow med SAS, og så frem til en komfortabel flytur over på businessklasse. Men da flyet viste seg å være overbooket og dermed stappfullt, var det langt fra like komfortabelt som forespeilet, til tross for at jeg som vanlig hadde sikret meg en vindusplass. I setet ved siden av deiset nemlig ned et enormt kvinnemenneske med et akterspeil så gedigent at skinkene tøt ut på begge sider og lå halvveis oppå låret til både undertegnede og den stakkars sidemannen på andre siden. Det var temmelig trangt, tatt i betraktning at hverken jeg eller den nevnte stakkaren ved midtgangen er blant de aller minste heller. Heldigvis klarte jeg etter en våkenatt å få litt sårt tiltrengt søvn på turen over Ekkofisk, men våknet ved landing og oppdaget at mine stakkars bein hadde sovnet, og de våknet adskillig saktere enn meg.

På stive bein som sakte våknet til liv fikk jeg omsider somlet meg gjennom passkontrollen og plukket opp bagasjen, og da jeg satt meg på Heathrow Express-toget til London var også lemmene tilbake i godt(?) gammelt slag. Turen gikk østover med tubens Circle Line fra Paddington, til St. Pancras der jeg hoppet på toget til Sheffield. Med stålbyen som endestasjon dristet jeg meg også til et par timers ekstra søvn, og våknet som bestilt idet ankomst Sheffield ble annonsert. Ibis-hotellet i byens sentrum har normalt vært min base ved overnatting her, men denne gang falt valget på Travelodge rett ved siden av, da dette nå var billigere. Sheffield hadde også blitt valgt som base fremfor Rotherham da jeg var avhengig av tidlig og rask avreise mot sør-kysten dagen etter. Ved Travelodge var de strikse med policyen, og jeg fikk beskjed om at innsjekking ikke var før klokka 15.00, slik at jeg måtte sitte 20-25 minutter i hotellbaren og vente med en j2o før klokka slo og jeg kunne sjekke inn.

Jeg unnet meg en times tid i hotellsenga med en bok før jeg rastløs tok en spasertur rundt i stålbyen, som endte med en svipptur innom Crucible Theatre – kjent som snooker-sportens mekka, og arrangør av sportens største turneringer, inkludert samtlige verdensmesterskap siden 1977. Her sto tidligere puben Adelphi Hotel, som var stedet der både Yorkshire County Cricket Club, Sheffield Wednesday, Sheffield United, og Sheffield Football Association (i dag Sheffield and Hallamshire County FA) ble stiftet. Jeg var inne på tanken om å sveipe bortom Bramall Lane for å knipse noen flere bilder av eksteriøret der, men jeg slo det fra meg og returnerte i stedet til togstasjonen der jeg satt meg på toget til Rotherham.

Fra Rotherham Central gikk jeg den ikke altfor lange veien langs gangveien ned mot Rotherham Uniteds nye New York Stadium for å sikre meg en billett og ta en kikk på det nye anlegget. I billettluka ble jeg loppet for £22 for en billett på North Stand – det vil si det nordvestlige hjørnet, der damen fant en plass til meg på bakerste rad, slik at jeg økte sjansene betraktelig for å kunne få se kampen stående. En liten runde rundt anlegget avslører ikke uventet at det er langt fra noe hyperinteressant stadion, men finnes det i det hele tatt noe interessant blant alle Football Leagues nybygg da?? Om ikke annet skiller det seg imidlertid noe ut med en høydeforskjell på langsidene, der den dominerede West Stand er høyere enn East Stand. Sistnevnte ligger ut mot elven Don, og er med hensikt bygget noe lavere for å ikke dominere gangveien langs elven for mye, og taket på kortsidene skråner ned mot denne.

Det var på tide å få i seg litt næring, og jeg spankulerte inn i sentrum for å finne et egnet sted for oppladning til kamp. På dette tidspunktet kan jeg opplyse om at jeg ved planlegging av turen hadde til hensikt å oppsøke klubbens gamle ærverdige Millmoor for en kikk på det flotte stadionet som fortsatt står der ubrukt, men av en eller annen merkelig grunn hadde jeg nå fullstendig glemt dette, og det irriterer meg litt i ettertid. Vel, pubene i Rotherham var godt besøkt denne fredag ettermiddagen, og blant de som serverte mat passerte jeg ingen der det var ledige bord. Dermed ga jeg opp jakten på fast føde, og slo meg til ro med å betale £2,25 for en pint Stowford Press på puben The Rhinoceros. Her var det travelt og noe bortimot sild i tønne, men jeg ble stående å prate med en gjeng Millers-supportere som innså at de to direkte opprykksplassene ville gå til Wolves og Brentford, men de var optimistiske med tanke på playoff. Som Reading-supporter (om jeg nå fortsatt kan kalle meg det) ble jeg fortalt hvordan de gjerne henter hjem Adam Le Fondre, siden Reading-manager Nigel Adkins ikke på langt nær bruker ham like ofte som jeg eller andre Reading-fans skulle likt å se.

Etter å ha blitt påspandert nok en pint var det etter hvert på tide å vende tilbake til New York Stadium for å finne plassen min. Hjemmefolket var åpenbart svært stolte av sitt nye anlegg, og da jeg ble spurt om min mening forsøkte jeg å ordlegge meg på en måte som ikke fornærmet noen. På innsiden er den nemlig like uinteressant som på utsiden, og det jeg er mest positiv til er den sentrale beliggenheten. Det skal de ha mye ros for, for det er ikke hverdagskost for disse nye anleggene. Manager Steve Evans blir ofte omtalt som en svært usympatisk fyr (til tross for at han for meg fremsto som svært ydmyk etter tapet mot Wolves en uke senere), men det bør ikke råde tvil om at han er en dyktig trener. Under hans ledelse hadde Rotherham den siste måneden passert lag som Preston og Leyton Orient, og la nå beslag på tredjeplassen. De var nå revansjelystne etter tap mot formsterke Sheffield United tre dager tidligere.

Det var duket for nok et Yorkshire-derby da gjestene på motsatt banehalvdel var Bradford City fra West Yorkshire. De kom til Rotherham med kun en seier på de fem siste, og vertskapet hadde et solid favorittstempel. Til stede i South Yorkshire var også Sky Sports med sine kameraer, og de skulle for første gang direktesende fotballkamp fra New York Stadium. Men TV-seerene ble kanskje ikke voldsomt underholdt av kampens innledning. Mens jeg tok oppstilling på det tilsynelatende eneste stedet på anlegget hvor det var duelort på et par-tre av setene, og speidet skeptisk opp mot stålbjelken over meg der det ganske riktig satt en due, ble kampen sparket i gang. Og det ble tidlig klart at gjestene i Harry Potters Gryffindor-farger hadde kommet med en defensiv innstilling, der de til enhver tid gjorde sitt ytterste for å ha ti mann bak ballen.

Hjemmelaget syntes å slite voldsomt med Bradfords taktikk, og selv om de hadde mye ball hadde de problemer med å skape sjanser. Da virket faktisk Bradford noe skumlere når de tok kontringsmulighetene, og både Kyle Bennett og Jonathan Stead hadde halvsjanser, uten at Millers-keeper Adam Collin ble satt på alvorlig prøve. Michael O’Connor jobbet frenetisk på vertenes midtbane, og han fyrte av et skudd som skiftet retning i spiss Kieran Agard, men området foran mål var fullt av Bradford-forsvarere som fikk klarert. O’Connor var imidlertid på farten kort etter, og hans glimrende pasning fant Ben Pringle, som tvang frem en akrobatisk redning fra Bantams-keeper Jon McLaughlin. Returen falt perfekt for Alex Revell, men med målet åpent var han ute av balanse da han avsluttet over.

Halvtimen var passert da Kieran Agards avslutning gikk gjennom feltet, der spissmakker Revell var centimetere fra å få en tå på ballen på bakerste stolpe. Men selv om Rotherham virket å ha hevet seg noe så holdt gjestenes forsvarsmur stand, og klarte å redusere halvsjansene imot til et minimum. Det var nok kanskje ikke den mest underholdende kamp i den forstand, og da dommeren blåste for pause uten at jeg hittil hadde blitt blink for duemøkk, gikk lagene i garderoben med 0-0. For egen del nøyde jeg meg med å gå til innkjøp av en chicken balti pie siden jeg knapt hadde spist siden en tidlig lunsj i London. De som har oppdaget godsakene man kan få servert i de lavere divisjoner av non-league (og da spesielt i nord) vil kunne vite at de masseproduserte paiene i Football League ikke er helt det samme – uten at det betyr at den ikke var god – men den ble inntatt tilbake på tribuneplass mens jeg bladde litt i et nokså typisk Football League kampprogram jeg tidligere hadde punget ut £3 for.

Andre omgang startet friskere, og et Rotherham-frispark fra Michael O’Connor gikk over og forbi alt som var av både med- og motspillere og smalt i tverrliggeren. Returen havnet hos Nicky Adams, men i Gary Jones har Bradford en ringrev med bøtter av erfaring (ikke minst fra Rochdale, der han innehar klubbrekorden i antall spilte kamper), og han hadde selvsagt rutine nok til å lese spillet slik at han sto perfekt plassert for å blokkere og klarere avslutningen. På motsatt side skapte Adam Reach ved et par anledninger hodebry for backen James Tavernier som ved et par tilfeller var litt ute og kjøre, og han spilte seg frem til et par halvsjanser – blant annet etter flott samspill med Kyle Bennett, men avslutningene utenfor sto ikke i stil. Med timen passert kom Haris Vuckic innpå, og lånespilleren fra Newcastle gjorde seg umiddelbart bemerket. Med sloveneren på banen hevet hjemmelaget seg og virket straks farligere. Han hadde allerede de første minuttene fikse fremspill til både Tavernier, Agard og Pringle som imidlertid ikke klarte å utnytte det. Men The Millers hadde nå en god periode og ble manet frem av publikum.

Vuckic var igjen i begivenhetens sentrum da han ble flott spilt gjennom av Revell, men alene med keeper McLaughlin ble lobben noen centimetere for høy. Sloveneren fyrte løs igjen kort etter, men McLaughlin reddet greit. Deretter var han igjen i servitørrollen da han spilte gjennom Agard, men McLaughlin leste situasjonen godt og kom seg med nød og neppe ut tidsnok til å klarere. Det tikket mot full tid, og frustrasjonen hadde for lengst spredt seg blant hjemmefansen da Rotherham fikk en corner på overtid. Nærmest uhindret snek stopperkjempen Kari Arnason seg inn bak i feltet og steg til værs, og med halve målet gapende foran seg headet han kraftfullt mot mål. Men ballen subbet over tverrliggeren, og foran 9 228 tilskuere (hvorav 1 115 bortefans) ebbet det ut med 0-0. Og selv de mest optimistiske blant Millers-fansen måtte vel nå innse at toget var gått hva gjaldt automatisk opprykk.

Utenfor ble jeg stående å trekke ufrisk luft mens politiet forsøkte gjete Bradford-supporterne tilbake til sine busser. Og snart kom ingen ringere enn Phil Parkinson ut. Den gamle Reading-legenden sa seg nokså fornøyd med ett poeng, og signerte mer enn gjerne mitt kampprogram. Han ønsket også lykke til i Readings kamp om en plass i playoff, og jeg sa adjø til Parky og travet mot togstasjonen. Etter en kort togtur tilbake til Sheffield kom jeg på at jeg fortsatt ikke hadde spist stort, så jeg bestilte meg en pizza fra hotellets bar, og etter en lang dag kunne jeg omsider legge meg under dyna og lese litt før jeg sovnet.

English ground # 154:
Rotherham United v Bradford City 0-0 (0-0)
League One
New York Stadium, 11 April 2014
Att: 9 228
Admission: £22
Programme: £3

Next game: 12.04.2014: Worthing v Guernsey
Previous game: 29.03.2014: Saffron Walden Town v Long Melford

More pics

 

Det er avreise grytidlig i morgen, og jeg tror jeg omsider har klart å bestemme meg for kampprogrammet for den kommende turen. Det blir voldsomme greier – den heftigste turen noensinne – med hele 18 kamper planlagt på 13 dager. Da er det bare å begynne å pakke 🙂

Fredag 11. april:
Rotherham United v Bradford City

Lørdag 12. april:
Worthing v Guernsey (kl 12.45)
Worthing United v Pagham (kl. 15.00)

Søndag 13. april:
AFC Fylde v Skelmersdale United (@ Stockport County kl 15.00)
Finale i NPLs ligacup som spilles i Stockport

Mandag 14. april:
Rochdale Town v Northwich Flixton Villa

Tirsdag 15. april:
Tunbridge Wells v Holmesdale

Onsdag 16. april:
Lewes v Wingate & Finchley

Torsdag 17. april:
Dunston UTS vHebburn Town

Fredag 18. april:
North Shields v West Allotment Celtic (kl. 12.00)
Whitley Bay v Newcastle Benfield (kl 14.30)
Ashington v Crook Town (kl. 18.30)

Lørdag 19. april:
Sannsynligvis Stocksbridge Park Steels v Kings Lynn Town

Søndag 20. april:
Consett v Durham City (kl. 12.00)
Ryton & Crawcrook v Whickham (15.00)

Mandag 21. april:
Billingham Town v Billingham Synthonia (kl. 11.00)
Hartlepool United v Morecambe (15.00)

Tirsdag 22. april:
Harwich & Parkeston v Gas Recreation

Onsdag 23. april:
Bracknell Town v Ardley

 



Lørdag 29.03.2014: Saffron Walden Town v Long Melford

Jeg hadde bestilt en full english breakfast til klokka åtte, og kom ruslende inn som avtalt i tide for siste servering. Utsjekking var allerede klokka 10, og etter å ha ligget på senga og lest litt gjorde jeg meg klar til å reise. Idet klokka passerte hel med ett lite minutt og jeg pakket ned et par småting jeg hadde glemt, sto jammen husverten punktlig og banket på. 4,88 sekunder senere overleverte jeg nøkkel og takket for meg før jeg la ut på spaserturen tilbake til togstasjonen i Peterborough. Men jeg hadde meget god tid der jeg planla å ta 11.18-toget – en time tidligere enn den opprinnelige planen.

Med Peterborough United i Football League Trophy-finale dagen etter, og dermed spillefri denne lørdagen, stusset jeg først over det store politioppbudet rundt London Road og langs veien med samme navn. Men da lovens lange arm bare ble stadig mer mannsterke jo mer jeg nærmet sentrum og togstasjonen, husket jeg at jeg dagen før hadde sett skilt som varslet om midlertidig sperring av flere veier – inkludert deler av hovedinnfartsåren London Road – denne lørdagen, grunnet en marsj. Det viste seg at det var selveste EDL som skulle avholde en stor demonstrasjon i byen, og nå med et par timer i forkant var politiet tydeligvis på vakt.

Jeg fikk presset meg gjennom mengden av snut og funnet frem til rett perrong for Stansted-toget, som skulle ta meg til Audley End. Og jammen fikk jeg ikke et gratis show mens jeg ventet, der et av togene som kom inn bar på et antall av EDLs motdemonstranter som utgjorde et voldsomt freakshow der de tydeligvis forsøkte å overgå hverandre i å se mest mulig skrullete ut, og ikke minst i å være mest mulig skitten og uvasket. Nei, frykten for såpe er kanskje ikke så greit. Omsider kom da også toget mitt, og etter en drøy time på toget kunne jeg stige av på den lille togstasjonen Audley End.

Den betjener den mer kjente lille markedsbyen Saffron Walden, dit det går busser som bruker 5-10 minutter. Og det var buss nummer 301 jeg nå ventet på utenfor stasjonen i det nordvestlige hjørnet av Essex. Da jeg hadde siktet meg inn på retur med en buss fra et konkurrerende selskap gikk jeg til innkjøp av en enveisbillett, og kunne snart hoppe av i idylliske Saffron Walden. Det var markedsdag i den koselige lille byen med snaue 15 000 innbyggere, og på torget kokte det blant lokale og turister der et betydelig antall høkere fallbød en variasjon av varer fra sine boder og telt. Et telt med et spesielt fristende utvalg av diverse bakverk ga meg vann i munnen, og jeg oppsøkte puben The Kings Arms for å få litt lunsj.

Fra den fristende «Ploughmans»-menyen valgte jeg meg en variant der en baguett-lignende sak med honningglasert skinke, sennep og annet tilbehør ble servert med en spennende ostetallerken. Saffron Walden er tydeligvis et populært turistmål, for mens jeg inntok det smakfulle måltidet og nøt en Strongbow var det mange utenlandske stemmer på bordene rundt meg – ikke minst amerikanere. Jeg hadde ankommet byen en time før planen, men hadde ingen problemer med å slå i hjel litt tid, for her var det trivelig. Med drøye halvannen time til kampstart var det imidlertid på tide å komme seg av gårde, og jeg passerte restene av normanner-borgen Walden Castle på min vei til Saffron Walden Towns hjemmebane Catons Lane.

Catons Lane hadde en god stund vært en ønsket destinasjon for undertegnede, og beliggenheten såpass nære Stansted Airport gjorde at det denne dagen passet perfekt som åsted for kamp før jeg skulle fly hjem fra nevnte flyplass etter kampslutt. Ved inngangen til anlegget var det allerede aktivitet, og etter en kikk på utsiden fikk jeg betalt mine inngangspenger og gått til innkjøp av kampprogram. £4 i inngangspenger for en ligakamp kan man ikke klage over, og jeg skulle snart finne ut at kampprogrammet absolutt også forsvarte en pris pålydende £1. Og med det tok jeg meg inn for å ta en granskende runde rundt Catons Lane.

I likhet med byen er klubbens stadion meget idyllisk, og rødfargen til The Bloods går igjen så godt som overalt. Jeg kom inn i hjørnet bak det ene målet, nederst på anlegget, der inngangspartiet er tilknyttet en liten bygning i hvit mur. Lenger bort står det noen brakker som har fått et utbygg over slik at man her kan stå under tak. Her fant jeg også klubbsjappa som denne dagen dessverre holdt stengt. På bortre langside finner man et murhus som huser blant annet klubbens nokså store men koselige bar. Og ved siden av dette bygget står den sjarmerende (og selvsagt rødmalte) hovedtribunen med sine trebenker for å hvile akterspeilet.

På kortsiden nærmest sentrum står det rett bak mål en liten tribune med to rader plastseter og et par trinn med ståplasser. Denne har hatt tak, men det hadde få uker før mitt besøk blåst av under en heftig storm. Ser man mot denne kortsiden har man også byens flotte kirke som idyllisk bakteppe. En noe lignende, men vesentlig større, tribune står også midt på nærmeste langside, der en rekke furutrær gjorde sitt til å skape en koselig stemning. Man har hørt historier om den store eika som var til både glede og frustrasjon der den sto inne på tribunen til St. Albans City, men her ved Catons Lane har man ikke bare ett, men en hel rekke trær inne på anlegget ved siden av tribunene – både på denne langsiden og på kortsiden nærmest sentrum.

En annen ting å merke seg ved Catons Lane er at man ved nærmeste langside har bortimot en meter ned til selve banen, og selv om banen fortsatt har en tydelig antydning til bakke på tvers, ble jeg fortalt at den tidligere var brattere og at sidelinja faktisk var på høyde med det som nå er en liten gressvoll. Ikke rart at Saffron Walden Towns hjemmebane var beryktet for sin ujevne overflate! Dette var da også grunnen til at The Bloods i sin tid ble kastet ut av Isthmian League i 1996. Med min runde fullført gikk jeg inn i klubbhuset og satt fra meg bagen i et hjørne, bestilte en pint med Thatcher’s Gold og satt meg ned ved et bord for å bla litt i dagens kampprogram mens Burnley og Leicester City utkjempet en duell på Sky Sports i bakgrunnen.

Dagens motstander i Eastern Counties League Division One var Long Melford, og hjemmelaget hadde fortsatt et ørlite håp om å kunne ta den tredje og siste opprykksplassen, men det skulle nok mye til, og det er mange om beinet. Whitton United har i følge en kar som slo seg ned ved bordet vært temmelig overlegne, og topper foran Halstead Town som han fortalte er en av The Bloods’ heftigste rivaler for tiden. Historisk sett pekte han på spørsmål også ut lag som Ely City og ikke minst Stansted når rivaler skulle utpekes. The Bloods hadde før kamp seks poeng opp til tredjeplassen, men hadde også både Fakenham Town og Ipswich Wanderers mellom seg og Swaffham Town.

I spillerstallen har hjemmelaget klubbens store sønn Stuart Wardley, som på tampen av 1990-årene gikk fra moderklubben til spill i selveste Queens Park Rangers, der han imidlertid fikk karrieren noe ødelagt av skader. Via senere spill i blant annet Rushden & Diamonds, Torquay United, Leyton Orient og Cambridge United har han nå kommet hjem. Min samtalepartner undret seg ellers på hvordan jeg skulle komme meg til Stansted etter kamp, og tilbød seg å gi meg skyss dit da han bodde få minutter unna. Det var jo et tilbud for godt til å takke nei til, så jeg takket høflig og gladelig ja. Dernest reiste han seg og sa han fikk finne sin plass nederst på langsiden der han pleide å fungere som ballgutt (eller «ball old man» som han kalte det).

På min runde rundt Catons Lane hadde jeg også fått huket tak i en hjelpsom klubbrepresentant som fortalte at klubbsjappa nok ikke ville åpne i dag, men han lovet å fikse en pin til min samling. Og nå kom han inn i baren med både pin, krus og slips. Jeg tok til takke med førstnevnte, før jeg måtte svare på en rekke spørsmål om hvorfor jeg hadde valgt ut denne kampen og hvordan jeg hadde funnet ut om den. Det er ikke første gang jeg får slike spørsmål, og garantert ikke siste. For det er åpenbart nokså overraskende for mange tilknyttet klubber på dette nivået at det faktisk finnes personer utenfor deres landegrenser som har kjennskap til og interesse for deres klubb, liga og terminliste. Men karen var absolutt hyggelig nok han, og ønsket meg et trivelig opphold på Catons Lane. Jeg svarte med å ønske lykke til i kampen, og tok oppstilling langs den ene langsiden for å se kampen sparkes i gang.

Jeg hadde forstått at Saffron Walden Town ikke hadde noen spesielt lystig statistikk mot Long Melford de senere sesonger, og gjestene fikk også en sjanse nesten umiddelbart. En misforståelse mellom Stuart Wardley og keeper Paul Wood (med fortid i nettopp Long Melford) førte til at Jack Durey stjal ballen og sendte den mot mål, men en forsvarer fikk klarert i siste liten. Etter dette våknet hjemmelaget til liv og tok initiativet, selv om de store sjansene uteble og spillet ikke var altfor imponerende innledningsvis. Men da Craig Calver ble felt etter et flott løp inn i feltet, pekte dommeren på straffemerket. Calver var lynraskt oppe og virket først skuffet over at dommeren allerede hadde blåst, men rutinerte Stuart Wardley satt straffen rolig og behersket i mål. Klokka viste 19 minutter og det sto 1-0.

The Bloods hadde et klart spillemessig overtak, men jeg savnet litt mer initiativ og oppfinnsomhet på topp. De største sjansene kom på dødball, og forsvarer Jamie Solkhon hadde tre headinger som imidlertid gikk utenfor, over, eller i klypene til keeper Sam Mansfield, som for øvrig går for å være blant divisjonens aller ypperste. Wardley var heller ikke redd for å fyre av fra lengre hold, men siktet var ikke helt innstilt. Bortsett fra sjansen helt i starten, var det Joe Harvey som kom nærmest for Long Melford i første omgang, da han headet like utenfor etter et innlegg fra Sam Bayliss. Da dommeren blåste for pause var det fullt fortjent at Saffron Walden Town gikk i garderoben med ledelse 1-0.

Pausen ble brukt til forfriskninger i form av en pint Thatcher’s Gold og samtale en gruppe lokale som inkluderte karen som hadde tilbudt meg skyss. De var fornøyd med en ledelse de mente kunne vært noe større, men mente at spillet foreløpig ikke satt helt slik det hadde gjort i de siste to kampene. The Bloods har jo spilt i både Essex Senior League og Eastern Counties League, og flere klaget over lang reisevei til steder som blant annet Great Yarmouth. Hva angår nivået generelt i ECL bekreftet de ikke overraskende at nivået nok har falt noe med rekken av klubber som har forlatt ligaen for å ta steget opp de siste årene. De tvilte imidlertid på at klubber som Dereham Town og Wroxham ville kunne følge i fotsporene til Bury Town og ikke minst Lowestoft Town med ytterligere avansement, og noen mente at spesielt Wroxham snart ville kunne bli å se tilbake på step 5 igjen.

Mens jeg bestilte en cheeseburger med bacon fra matutsalget utenfor ble andre omgang sparket i gang, og igjen var det gjestene som fikk omgangens første sjanse da et skudd fra Nathan Rowe sved fingertuppene til keeper Paul Wood. Men igjen tok The Bloods over, og godt hjulpet av Wardley og den meget friske Ross ‘Rossco’ Laird styrte de midtbanen. Det var imidlertid Craig Calver som igjen var mannen bak da hans innlegg utmanøvrerte gjestenes forsvar, og Shaun Avis kunne ti minutter ut i omgangen løfte ballen forbi keeper Mansfield til 2-0. Calver kunne økt ytterligere for Walden fire minutter senere, men keeper Mansfield vartet opp med en flott redning, og Charlie Davies satt returen utenfor.

Et langt utspill fra Mansfield førte til at Walden-forsvaret feilberegnet spretten, og Jack Durey klarte å ta seg forbi den utrusende Paul Wood før han satt ballen i det tomme målet. 2-1 etter 62 minutter. Men Walden responderte bra, og både Jamie Solkhon og Shaun Avie hadde gode avslutninger før Craig Calver fyrte løs med kvarteret igjen. Det harde skuddet smalt i stolpen så det hørtes over hele Catons Lane, etter at Mansfield på imponerende vis fikk slått den i aluminiumen med fingertuppene. Fra den påfølgende corneren headet Wardley mot mål, og Shaun Avis styrte ballen like over.

Hjemmelaget var nå meget gode, og spesielt Calver skapte stadig defensive problemer for Long Melford. Men etter som det stundet mot 90 minutter tok de foten av gasspedalen og spilte tydeligvis mer for å få klokka til å gå, med korte cornere og søken etter frispark. En liten malurt i begeret mitt var det da en av deres spillere åpenbart kastet seg etter å ha mistet ballen, ble belønnet med frispark for sitt skuespill, og fulgte opp med å blunke smilende til en liten gruppe supportere som applauderte hans innsats og lo av dommerens avgjørelse. Så lenge egne fans godkjenner slike uting blir vi aldri kvitt dritten! Det må slås ned på egne spillere akkurat som man ville gjort med en filmende spiller på motstanderlaget.

Men hjemmelaget holdt ut uten de store problemer, og da dommeren blåste for full tid kunne de juble over en meget fortjent seier som absolutt kunne vært større enn 2-1. Og de aller fleste av de 175 tilskuerne kunne fornøyd sette kursen hjemover eller feire med en pint i baren. Jeg hentet bagen min og møtte min tidligere samtalepartner som nå kjørte meg til Stansted. Etter en hyggelig samtale takket jeg for turen og hoppet av i en rundkjøring et par hundre meter bortenfor terminalen, og dermed var det igjen på tide å returnere til moderlandet. Det blir heldigvis ikke lenge til neste gang, da jeg allerede fredag 11. april starter min enorme «påsketur».

English ground # 153:
Saffron Walden Town v Long Melford 2-1 (1-0)
Eastern Counties League Division One
Catons Lane, 29 March 2014
1-0 Stuart Wardley (pen, 19)
2-0 Shaun Avis (54)
2-1 Jack Durey (62)
Att: 175
Admission: £4
Programme: £1

Next game: 11.04.2014: Rotherham United v Bradford City
Previous game: 28.03.2014: Yaxley v Peterborough Northern Star

More pics

 

Fredag 28. 03.2014: Yaxley v Peterborough Northern Star

 

Inderne på White House View Guest House vartet opp med en full english breakfast før de ringte etter en taxi for meg, og snart hadde drosjekusken sluppet meg av utenfor Oxford togstasjon. Etter en times tid på toget hoppet jeg av på London Paddington og gikk løs på den kjipe strekningen med Circle Line til Kings Cross. Derfra tok jeg toget til Peterborough, hvor jeg ankom etter rundt to timer og tre kvarter på reisefot. Jeg valgte å ta en taxi til Queens Walk Guest House, der en fyr sto utenfor og forbannet stedets landlord som nektet for å ha mottatt noen reservasjon over telefon. Men snart fikk jeg sjekket inn, og tok meg til rette på det komfortable rommet der jeg la meg ned på sengen for å lese litt.

 

Peterborough Uniteds hjemmebane London Road ligger rett borti veien fra der jeg hadde innlosjert meg, og da jeg spaserte inn mot sentrum tok jeg en runde rundt anlegget for å se hva slags vandalisme de har bedrevet med rivingen av ståtribunen Moy’s Terrace, som dessverre skal erstattes av en ny sittetribune. Det var et trist skue der den var jevnet med jorden, og anleggsarbeidere var i full sving der den flotte tribunen en gang sto. Dessverre er planen å fortsette med ytterligere rasering med erstatning av også London Road Terrace, slik at Posh vil føye seg inn i den lange rekken av klubber som har fjernet siste rest av ståtribuner.

 

Da jeg besøkte Peterborough for å se Posh i treningskamp sommeren 2009, spaserte jeg aldri rundt i sentrum, og siden har jeg kun byttet tog i byen en rekke ganger. Nå fikk jeg også erfare at byen har et trivelig indre sentrum, der en rekke selgere av supportereffekter var en påminnelse om at Peterborough United to dager senere skulle spille finale i Football League Trophy mot Chesterfield (en finale de for øvrig vant). Om jeg ikke fikk umiddelbar følelse av vill cupfeber i byen denne fredag ettermiddagen var i hvert fall selgerne et tydelig tegn på at interessen var der. Jeg hadde ikke spist siden frokost, så før jeg oppsøkte byens bussterminal valgte jeg meg Drapers Arms som åsted for inntak av en middag i form en mixed grill – størrelse large.

 

Akkompagnert av konstant og hysterisk ungeskrik fraktet buss nummer 5 meg den drøyt 20 minutter lange melkeruta ut til Yaxley, rett utenfor den sørlige utkanten av Peterborough. Etter å ha funnet løsningen på hva slags rute bussen fulgte rundt i Yaxley, kunne jeg med snaue halvannen time til kampstart hoppe av og gå de drøye ti minuttene langs en mørk landevei og en minst like mørk og tilsynelatende endeløs oppkjørsel som førte til Yaxleys hjemmebane Leading Drove. Her var det allerede aktivitet med en god del biler på parkeringsplassen, og telleapparatene hadde visst akkurat blitt bemannet slik at jeg kunne avlevere £6 i inngangspenger. Ytterligere £1 ble byttet mot et kampprogram som når sant skal sies var noe tynn suppe.

 

Jeg vurderte faktisk mineralvann som forfriskning, og dette ble forsterket av at den eneste cideren de hadde var flasker med Magners. Dermed var det en boks Cola jeg lesket strupen med da jeg bladde meg gjennom all reklamen for å lese de få programartiklene som åpenbart var klippet fra nettsider og lokalmedias forhåndsomtale av lokaloppgjøret mot Peterborough Northern Star, som altså var kveldens motstandere. Begge har vel tatt mål av seg av å være Peterboroughs beste non-league-klubb, men i øyeblikket var det hjemmelaget som ut fra tabellen hadde den rangen. Deres målsetning var nå å sikre en plass blant de seks beste, og det så i utgangspunktet ut som en absolutt overkommelig oppgave.

 

På forhånd hadde jeg lest at Yaxley for flere år siden offentliggjorde store ambisjoner om betydelig oppgradert anlegg og kraftig klatring i pyramiden. Det er i hvert fall helt klart at de ikke har spart på konfekten når man bygget nytt klubbhus, for det er virkelig flott på en moderne måte. Selv klubblogoen i glassdørene i den staselige hovedinngangen hadde de. Leading Drove er imidlertid fortsatt nokså enkelt hva gjelder tribunefasiliteter, men en klubbrepresentant ble lettere forfjamset da jeg spurte om hva som hadde skjedd med disse planene. Muligens ble han noe fornærmet, for han påpekte raskt at de hadde brukt masse penger på flunkende nytt klubbhus og diverse treningsbaner et sted ute i mørket bak stadionet. Da jeg fulgte opp med å spørre om ambisjonen fortsatt var å klatre i pyramiden svarte han at slikt koster mye penger, før han unnskyldte seg og ilte inn på det jeg antar var et kontor.

 

Inngangspartiet på Leading Drove er i hvert fall ikke nymotens, med et gammelt telleapparat montert på siden av en sliten gammel tre-bu. Denne lille bua fungerer tydeligvis også som programutsalg med noen baljer av kampprogrammer, men det er kun plass til et par personer om gangen, inkludert mannen som betjener den. Man kommer inn på Leading Drove midt på den ene langsiden, ved siden av anleggets eneste ordentlige tribune – en sliten gammel affære med en benkerad inni, og som strekker seg herfra og ned mot kortsiden til venstre. Lenger opp i motsatt retning står det som kun kan karakteriseres som et busskur som gir ly til et mindre antall tilskuere. Nederst i hjørnet ved den tidligere nevnte kortsiden ligger det nye klubbhuset i mur. På motsatt langside finner vi igjen en av disse busskurene, og ellers rommer den kun de to laglederbenkene. Bortsett fra dette består fasilitetene (eller mangelen på slike) simpelthen av hard standing – inkludert hele bortre kortside. Store deler av anlegget er også omkranset av en enorm hekk, og det var ikke før et stykke uti kampen at jeg forsto at redskapen en mann hadde på enden av et langt skaft var for å plukke baller ned fra hekken.

 

Ved to møter de to lagene imellom tidligere i sesongen hadde Northern Star vunnet begge, men de var nå uten seier i 2014. Det var før kamp åpenbart at en rekke av de to lags spillere kjente hverandre godt, og mange har tydeligvis spilt for begge klubber. Og kanskje var det en inngående kjennskap til hverandre som var medvirkende til at første omgang ble en tett og sjansefattig affære der det var mest dueller og spill på midtbanen. Jeg merket meg imidlertid raskt Yaxleys spiller nummer 11, lysluggen Rob Hughes. Han var stadig et uromoment som sto bak mye av det The Cuckoos hadde å komme med offensivt. Men selv om det var vertene som nok var det førende laget, var det muligens gjestenes Josh Sanders som kom nærmest scoring i første omgang da hans avslutning gikk i nettveggen. Angriperen Sanders var for øvrig en av fire Star-spillere som hadde deltatt i reservelagets finaleseier over Northampton Spencer i en mindre cupturnering kun to dager i forveien.

 

Mens jeg benyttet pausen til å leske strupen med en j2o samtalte jeg litt med et par supportere, og United Counties League var tema. Det var min debut i denne ligaen, og jeg var litt interessert i hva de mente om nivået sammenlignet med de andre ligaene på step 5, men de virket vel ikke helt oppdatert på de andre ligaene. Imidlertid var det overhodet ingen tvil om at Spalding United ble utropt til divisjonens klart beste lag – til tross for at Yaxley kun tapte knepent i seriekampen i det sørlige Lincolnshire. Det vises jo også klart på tabellen, der Spalding allerede var mestre og klare for step 4. Men det var blandene følelser hva gjalt de suverene mestre, som av noen ble beskyldt for å ha kjøpt seg til tittelen. Men slik vil det vel alltid være.

 

Det ble tidlig klart at andre omgang ville bli mer innholdsrik, og tidlig i omgangen fikk nevnte Rob Hughes kjempetreff da han fyrte løs fra bortimot 30 meter. Skuddet utmanøvrerte Star-keeper Dan George og suste i nettmaskene oppe i hjørnet. Og få minutter senere ble ledelsen doblet til 2-0 da Scott Carson headet inn et innlegg fra John-Paul Duncliffe. Yaxley virket å ha full kontroll og presset for et tredje, men mistet plutselig drivet over spillet sitt, og gjestene reduserte ved tidligere Yaxley-spiller Nicky Deavey som styrte inn 2-1 bak hjemmekeeper Aaron Butcher. Samme mann headet inn utligningen til 2-2 kun tre minutter senere, og Yaxley skulle straffes ytterligere av en tidligere kjenning. For da Kieron Davies ble spilt gjennom av Matt Sparrow, rundet keeper Butcher og satt ballen i mål hadde ikke bare Peterborough Northern Star foretatt en snuoperasjon på kun åtte minutter. Da også Davies er tidligere Yaxley-spiller ble de også til de grader straffet av sine egne denne kvelden. Star-manager Darren Jarvis var i ekstase, mens hans motpart Brett Whaley fortvilte på Yaxley-benken.

 

Resten av kampen ble en spennende affære der Yaxley presset på mens gjestene holdt stand og forsøkte å få klokka til å gå. Og da dommeren blåste av kunne de tilreisende feire kalenderårets første ligaseier. Selv falt jeg omsider for fristelsen og kjøpte meg en pint Carlsberg som jeg nøt mens spillerne begynte å komme inn. Det var nesten litt av den samme følelsen jeg hadde da jeg forrige sesong så lokaloppgjøret Cleethorpes Town v Grimsby Borough, ved at de to klubbenes spillere som sagt omgås tett og mange er tydeligvis kompiser på tvers av lagtilhørighet. Det stundet mot avreise for min del, og flere personer som fant ut av mitt norske opphav og nå for alt i verden ville vite hva jeg mente om et trøstesløst uinteressant emne som Ole Gunnar Solskjær og hans managerinnsats i Premier League gjorde at det ble fremskyndet noe.

 

Jeg strøk på dør og med livet som innsats gikk jeg i bekmørke tilbake samme vei jeg hadde kommet, uten antydninger til veiskulder. Jeg tok oppstilling ved bussholdeplassen vis-à-vis der jeg hadde blitt sluppet av tidligere, og ventet på buss nummer 5s siste avgang tilbake til Peterborough. Mens jeg intetanende sto der kom plutselig nevnte buss i motsatt retning enn jeg hadde forespeilet, og det var først da den hadde passert at jeg forsto at det var min buss som tydeligvis bruker holdeplassen på samme siden av gata for begge retninger. Jeg hadde slitt med mobildekning på mobilen siden jeg ankom Yaxley, men i nødens stund klarte jeg å få søkt meg frem til et taxinummer i Yaxley. Dermed endte kvelden med taxitur tilbake til Queens Walk Guest House, men det kunne vært adskillig verre enn taxiregningen på £7.

 

English ground # 152:
Yaxley v Peterborough Northern Star 2-3 (0-0)
United Counties League Premier Division
Leading Drove, 28 March 2014
1-0 Rob Hughes (60)
2-0 Scott Carter (65)
2-1 Nick Davey (79)
2-2 Nick Davey (81)
2-3 Kieron Davies (86)
Att: 145
Admission: £6
Programme: £1

 

Next game: 29.03.2014: Saffron Walden Town v Long Melford
Previous game: 27.03.2014: Abingdon Town v Highworth Town

More pics