Rochdale Town v Northwich Flixton Villa 14.04.2014

 

Mandag 14.04.2014: Rochdale Town v Northwich Flixton Villa

 

For første dag på turen kunne jeg sove så lenge jeg ville, og først like etter klokka ti forlot jeg tilværelsen under dyna for å hoppe i dusjen. Med hensikt hadde jeg ikke betalt ekstra for frokost ved Britannia Sachas denne gang, men gikk i stedet et par kvartaler opp til Koffee Pot for å innta en full english breakfast der. Stedet miner vel mest om en amerikansk diner, men er blant stedene der den tradisjonelle frokosten fortsatt inkluderer black pudding. Spørsmålet var nå hva jeg skulle slå i hjel tiden med i Manchester før jeg satt kursen mot kamp i Castleton, der det var avspark klokka 20.00. Det var heller ingen bekjente i området som hadde mulighet for å finne på noe på dagtid, men jeg hadde et par ess i ermet.

 

I det fine vårværet spaserte jeg rolig den korte veien opp til Manchester Victoria stasjon, der National Football Museum ligger vis-à-vis i den fancy Urbis-bygningen. Jeg avla museet et besøk også i september 2012, men det er jo alltid greit tidsfordriv, og selv om jeg stort sett hadde en følelse av deja-vu, var det også et par nye ting og utstillinger. I foajeen hadde de også det originale Premier League trofeet som også i år skal deles ut til sesongens ligavinner. Men selv fant jeg nok fotoutstillingen der noe mer interessant; en fotoutstilling med Northern League som tema i anledning verdens nest eldste ligas feiring av sitt 125 års jubileum. Halvannen times tid ble tilbragt i museet før jeg igjen var på farten.

 

Manchester Victoria er for tiden under oppussing, og metro-stasjonen som er tilknyttet denne var derfor midlertidig stengt. Men få minutters gange unna kunne jeg på holdeplassen Shudehill putte £5 på en automat og få et dagskort for metroen. Ved holdeplassen Cornbrook hoppet jeg av og byttet til en trikk mot Eccles, som jeg ble med til holdeplassen Harbour City. Derfra vandret jeg gjennom Salford Quays området, nøt det fine været, og satt meg til og med ned på en benk med Non-League Paper en drøy halvtimes tid. Men målet med utflukten hit var Imperial War Museum North, som er (som navnet sier) den nordlige «filialen» av det prisbelønnede museet. Endelig hadde jeg godt med tid til å avlegge en ordentlig visitt her, og etter å ha fordypet meg i interessante utstillinger om ikke minst første og andre verdenskrig, hadde klokka tikket ytterligere drøye to timer mot kvelden.

 

Jeg valgte en annen rute tilbake, og spaserte ned forbi Old Trafford, og følte jeg måtte ta en kjapp fotoseanse omkranset av et utall turister så godt som utelukkende fra andre kontinenter. Herfra gikk jeg rett ned Warwick Road, til Old Trafford metro-stopp. Og etter et nytt bytte ved Cornbrook var jeg tilbake på Market Street tidsnok til å kunne innta en pubmiddag. Etter en tur innom hotellrommet kunne jeg endelig traske tilbake til Manchester Victoria for å sette meg på somletoget til Leeds som forlot perrongen idet klokka slo 18.00. Jeg skulle imidlertid ikke så langt, og etter kun et lite kvarter hoppet jeg av i Castleton.

 

Det er en forstad til Rochdale, belliggende snaue to kilometer sørvest for Rochdale sentrum og rundt 13 kilometer nord-nordøst for sentrale Mancchester. Og da var jo spørsmålet hvorvidt Rochdale Town hadde blitt stiftet her under et annet navn for å å bytte navn i et forsøk på å utvide sitt nedslagsfest, eller om det var en klubb stiftet i Rochdale som senere hadde flyttet hit ut. Svaret er det første; klubben ble 1924 stiftet som St. Gabriels, og spilte under dette navnet frem til 1990, da de tok navnet Castleton Gabriels. Først i 2008 tok de dagens navn nettopp for å forsøke lokke til seg fans fra et større område, og i tillegg til at de fikk storebror Rochdale AFCs velsignelse har det nå blitt knyttet visse bånd mellom de to.

 

Ved planlegging av turen var det flotte bilder fra klubbens hjemmebane som fikk meg til å velge denne destinasjonen, men jeg begynte å stusse da det plutselig dukket opp en hjemmekamp også dagen etter på teminlista. Klubben bekreftet via Twitter at dette stemte, da de har vært plaget med en rekke avlysninger, slik at de nå måtte spille åtte kamper på ti dager (etter å også ha spilt 3 kamper de foregående seks-sju dagene)!! Det var et voldsomt program som ga assosiasjoner til Guernseys vanvittige sesongavslutning forrige sesong. Det har nok i så måte heller ikke vært noen fordel at de banedeler med rugby league klubben Rochdale Mayfield (og deres ungdomsklubb). Fotballklubben har spilt her siden 1979, men anlegget har siden blitt tatt over av rugbyklubben, og man kan jo dermed ikke klage på akkurat det.

 

Etter 10-15 minutters gange nedover Heywood Road ankom jeg Butterworth Park med halvannen time til avspark. Senere har anlegget fått det langt mindre sjarmerende navnet Castleton Sports Centre, og diverse skilt på området utenfor levnet liten tvil om at det nå er rugbyklubben som nå regjerer her. Telleapparatene var fortsatt ikke bemannet, men en kar som ankom samtidig som meg sa at det var bare å gå inn og ta en kikk. Han hadde for øvrig kommet for å se sin sønn Callum Smith som spiller for hjemmelaget, og bekreftet at det selvsagt kom til å bli et par tøffe uker med et slikt kampprogram. Og med det entret jeg Butterworth Park for å ta en runde rundt det sjarmerende anlegget.

 

For sjarmerende var det virkelig! Man kommer inn på den ene langsiden, bak den karakteristiske hovedtribunen med sitteplasser. Denne står midt på langsiden med laglederbenkene i mur på hver sin side, og på taket har den en konstruksjon som minner mest om en brakke med vinduer ut mot banen. På baksiden av denne har det vært en tretrapp som nå var revet ned og lå som pinneved i en haug bak tribunen. På flanken ned mot kortsiden på høyre hånd er det en liten seksjon med ståplasser under tak. Den nevnte kortsiden har samme type ståtribune under tak som strekker seg i hele banens bredde, mens det midt på bortre langside er en liten tribune med to seterader. Den andre kortsiden byr på enkle ståplasser med tre betongavsatser under åpen himmel. Butterworth Park er et stadion som har masser av karakter, og ikke minst gjelder det langsiden med den spesielle hovedtribunen.

 

Med min runde unnagjort, fulgte jeg den andre karens tips om å oppsøke klubbhusets bar. Den ligger på utsiden av portene, og viste seg å være overraskende stort. To forskjellige avdelinger var det der; en med fjonge salonger og en annen mer nøkternt møblert med stoler og bord som i en liten kantine. Det er jo følgelig rugbyklubben som driver denne og får inntektene herfra, men deres representant bak bardisken virket positiv til at fotballklubben banedelte der, selv om jeg raskt fikk intrykk av at hans fotballinteresse ikke var altfor stor. Han tappet i hvert fall en god pint med Strongbow som jeg satt meg ned med.

 

Jeg hadde hørt stygge rykter om at det ikke ville bli noe kampprogram, og fikk dette bekreftet av en dame som imidlertid tilbød seg å ta adressen min og sende meg ett når de fikk ordnet det. Man kan jo imidlertid spørre seg hvor dette skal komme fra om de ikke har trykket det, eller hvorfor det heller ikke fantes noen program fra datoen kveldens utsatte kamp opprinnelige skulle vært spilt (det kan legges til at en groundhopper jeg møtte i Dunston senere i uka kunne fortelle at det samme hadde vært tilfellet da han hadde vært der to uker tidligere). Med kamp nesten hver dag er det selvsagt en utfordring om man skal trykke program på toppen av det hele, så kanskje har de rett og slett gitt opp det prosjektet.

 

På en tabell som ble toppet (og vunnet) av Nelson, hadde Rochdale Town følgelig kamper til gode på de fleste andre lag, og heng på sjetteplassen. Opp til femte var det imidlertid over 20 poeng, så kanskje kunne sjetteplass være en realistisk målsetning. Kveldens motstander i North West Counties League Division One var tabelljumbo Northwich Flixton Villa – en ung klubb som i 2005 ble stiftet under navnet Woodley FC, og som senere har blitt mest kjent som feederklubb for kriserammede Northwich Victoria.

 

De fleste er vel kjent med vanstyret av sistnevnte klubb som har gått fra å være en non-league storhet til en middelmådighet på step 4, etter at klubbens eier har støtt fra seg supporterne som har startet egen klubb – 1874 Northwich, som i sin første ligasesong kjemper i toppen (opprykket røyk på målstreken) av samme divisjon som jeg skulle se kamp i denne kvelden. De spiller nå for langt større tilskuermasser enn moderklubben som få dager tidligere spilte kamp i NPL Division One North foran 85 tilskuere (den nye supportereide klubben snitter hittil 320 tilskuere denne sesongen, to nivåer lenger ned i pyramiden).

 

Det var ikke akkurat trengsel i telleapparatene, og etter å ha tømt glasset gikk jeg for å betale mine £5. Kvinnen jeg hadde snakket med måtte for øvrig også beklage at hun hadde solgt deres siste pin forrige kamp, men på oppfordring lovet hun i det minste å få kopiert opp listen over lagoppstillingene slik at jeg kunne få den i pausen. Jeg tenkte å stille meg på bortre langside, men nede i det ene hjørnet ble jeg stående å snakke med en eldre kar som skulle bli en samtalepartner under deler av kampen. Han var opprinnelig Manchester United-supporter som nå hadde flyttet fra Salford til Bolton og hadde gått lei den moderne toppfotballen slik at han heller kikket på diverse non-league kamper i regionen.

 

Klokka passerte åtte og kampen kunne omsider blåses i gang noen minutter forsinket. Og allerede fra start tok vertene iniativet på en underlag som nok ikke var det enkleste. En stor flekk ute på den ene kanten var dekket av sand der min sidemann kunne berette at det få dager tidligere hadde vært et gjørmebad. Men det lot ikke til at The Angels lot seg affisere der de presset de grønnkledde gjestene bakover, og kampens første mål ble snart satt inn av Jason Hill. Få minutter senere var det nevnte Callum Smith som økte til 2-0, og karen jeg hadde snakket med tidligere kunne juble stolt over junior.

 

Og som om ikke det var nok satt Callum Smith inn sitt andre like etter. Det sto 3-0 etter kun drøye kvarteret spilt, og man fikk følelsen av at dette fort kunne bli virkelig stygt. Min sidemann hadde spådd enveiskjøring og luftet muligheten for at det kunne bli tosifret, og jeg begynte nå virkelig å lure på om han kunne ha rett. Man skulle tro at vertene var slitne med sitt tøffe kampprogram, men de viste ingen tegn til det i første omgang der de fortsatte å presse på. Gjestene skapte ikke all verden, og de halvsjansene som kom ble greit håndtert av hjemmekeeper Gareth Fleming. Og når sant skal sies hadde vertene vært nærmere både fire og fem før dommeren blåste for pause på stillingen 3-0.

 

Min samtalepartner tok med seg sin hund av typen «Bolivar» og satt kursen mot baren, dit jeg også hadde tenkt meg. Og over en pint Strongbow fikk jeg høre mer om hans frustrasjon over den moderne fotballen. Da han nå hadde bodd noen tiår i Bolton var han ikke minst oppgitt over at byen nå står uten et eneste fotballstadion innenfor bygrensene (Bolton Wanderers spiller jo nå som kjent i Horwich laaangt utenfor bysentrum), og han hevdet at Bolton faktisk nå var den største engelske byen som ikke hadde en eneste fotballklubb som spilte sine hjemmekamper innenfor bygrensene. Samtidig kom den kvinnelige klubbrepresentanten fra tidligere med en kopi av lagoppstillingen til meg slik hun hadde lovet, og dermed kunne jeg også feste navn til de forskjellige spillerne når andre omgang startet.

 

Noe overraskende var det gjestene som hadde et par skumle angrep ganske umiddelbart, og fire minutter var spilt av omgangen da Gareth Grant satt ballen i mål og reduserte til 3-1. Umiddelbart virket de å få fornyet energi, men kampen gikk snart inn i en periode uten altfor mange sjanser. Snart våknet imidlertid vertene til liv igjen for alvor, og rett etter at de hadde truffet aluminiumen gjenopprettet de tremålsledelsen da Luke Bradbury satt inn 4-1 med 20 minutter igjen. Kun to minutter senere fullførte Callum Smith sitt hattrick, og da kunne en stolt far juble hemningsløst fra sin posisjon bak laglederbenkene.

 

Da det tikket mot 85 minutter ville også Kristian Evans melde seg på, og satt inn 6-1, og da samme mann satt inn 7-1 med ett minutt igjen syntes jeg nesten litt synd på bortekeeper Scott Ludford. Men rett fra avspark pyntet gjestene igjen på resultatet da Steven Owens fastsatte sluttresultatet til 7-2. Med et lag som inneholdt navn som Mohammed Ali, Osman Omar, Ahmed Abu, Ali Omar og Ibrahim Adbirashid, var jeg kanskje heldig med bortelagets målscorere i forhold til min kamprapport. Vel, det var uansett en overbevisende seier som fort kunne vært enda større. Rett og slett en maktdemonstrasjon, men gjestene er nok ingen spesielt god målestokk.

 

Jeg hadde ingen realistisk mulighet til å rekke 21.55-toget tilbake til Manchester uten å utføre en bragd på mellomdistanseløp, og den slags lek med livet var uaktuelt. Planen var uansett å ta en siste pint i klubbhusets bar mens jeg ventet på neste tog klokka 22.55. Der fikk jeg også æren av å regne ut at de betalende tilskuerne hadde vært hele 21 i tallet. Litt over halv elleve takket jeg for meg og ønsket lykke til før jeg spaserte tilbake til Castleton stasjon. Toget var i rute, og 20 minutter senere steg jeg av på Manchester Victoria og kunne legge ut på dagens siste lille spasertur tilbake til hotellet. Rochdale Town hadde vært et trivelig bekjentskap. Jeg fant snart senga, for dagen etter skulle jeg igjen vende kursen sørover – dog ikke så altfor tidlig denne gang.

 

English ground # 158:
Rochdale Town v Northwich Flixton Villa 7-2 (3-0)
North West Counties League Division One
Butterworth Park (Castleton Sports Centre), 14 April 2014
1-0 Jason Hill (9)
2-0 Callum Smith (13)
3-0 Callum Smith (17)
3-1 Gareth Grant (49)
4-1 Luke Bradbury (70)
5-1 Callum Smith (72)
6-1 Kristian Evans (84)
7-1 Kristian Evans (89)
7-2 Steven Owens (90)
Admission: £5
Programme: None
Att: 21



 

Next game: 15.04.2014: Tunbridge Wells v Holmesdale
Previous game: 13.04.2014: AFC Fylde v Skelmersdale United (@ Stockport County)

 

More pics 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg