Tirsdag 15.04.2014: Tunbridge Wells v Holmesdale
Til tross for at jeg nok en gang hadde en nokså lang reise foran meg, slapp jeg å stå opp i otta denne dagen. I løpet av de siste par turene har Koffee Pot blitt et fast åsted for inntak av frokost i Manchester, i kraft av å fortsatt servere black pudding med sin full english breakfast. Så også denne morgenen, og klokka hadde passert 10 da jeg mett og tilfreds kunne traske ned til Manchester Piccadilly i ro og mak for å sette meg på 10.55-toget sørover til London. To timer og ti minutter senere steg jeg av på London Euston, og kunne la tubens Northern Line frakte meg til London Bridge for å starte siste etappe med 13.53-toget til Tunbridge Wells. Og ytterligere tre kvarter senere ankom jeg dagens destinasjon; fasjonable Royal Tunbridge Wells i det vestlige Kent.
Byen ligger rett ved grevskapsgrensen til East Sussex, og har et rykte som fasjonabel bastion for den konservative middelklassen – noe som ikke minst har blitt ironisert over gjennom en fiksjonell skribent som for noen tiår siden var fast bidragsyter av leserinnlegg i avisene under navnet «Disgusted of Tunbridge Wells». Likheten med navnet til nabobyen Tonbridge kan være en kilde til forvirring, men det er ikke tilfeldig at de to har nokså like navn. For å drive litt historietime, kan det fortelles at da man oppdaget kilden som ga byen Wells-suffikset i navnet, ble den oppkalt etter nabobyen Tonbridge som på den tiden ble skrevet…Tunbridge!
Sola skinte og det var ganske varmt, så etter en røykepause bestemte jeg meg for å ta en taxi til byens Travelodge i stedet for å slepe på den tunge bagen i et kvarters tid med hovedsakelig (ikke altfor bratt riktignok) oppoverbakke. Planen var å spasere ned til The Pantiles, det idylliske gamle sentrum av byen som har blitt en turistattraksjon i seg selv. Men da jeg først tenkte å lade en av telefonene litt først, fant jeg ut at jeg tydeligvis må ha forlagt laderen på toget. Så da ble det i stedet en spasertur inn i nåtidens sentrum for å finne en passende lader. To elektronikksjapper senere ble jeg uten fangst pekt i retning av en mobilsjappe der vedkommende bak disken vartet opp med korrekt vare, som jeg byttet til meg for £10.
Jeg hadde avtalt å møte Pat, en gammel Reading-kompis som nå er bosatt i Bexhill. Han var på jobb i Tonbridge og hadde meldt fra at han ville svinge innom. Men i stedet for å gå ned til The Pantiles satt jeg meg på puben The Opera House og inntok et måltid av typen mixed grill mens jeg ventet på ham. Dette er en Wetherspoons-pub noe utenom det vanlige. Som navnet røper er det nemlig en gammel opera, men bokser og balkonger fortsatt intakt. Faktisk gjør de fortsatt en gang i året ære på byggets historie ved å arrangere opera med billettsalg også for bokser og balkonger som da blir åpnet. Men jeg hadde helt andre ting på hjernen enn opera denne dagen, og idet jeg fullførte mitt måltid kom Pat. Han påsto at parkering ikke var det enkleste i Tunbridge Wells, og foreslo straks å kjøre ned til The Pantiles før å ta et glass på en kneipe der. Som sagt så gjort, og med en cider til undertegnede og cola til Pat ble vi sittende og prate halvannen times tid før han tilbød seg å gi meg skyss til Culverden Stadium før han vendte snuta hjemover.
Opprinnelig var det ikke Tunbridge Wells jeg blinket meg ut denne dagen, men snarere Dorking FC. Deres Meadowbank har vært en ønsket destinasjon (en av mange) i lengre tid, og endelig skulle jeg få avlegge et besøk…trodde jeg. Men slik skulle det ikke gå, for de lokale myndighetene er så til de grader ivrige etter å få fjernet fotballklubben for å selge den attraktive sentrumstomten til en supermarkedkjede at de tydeligvis nærmest går over lik. Dette har tidligere resultert i rettssak som fotballklubben vant, men denne sesongen har det igjen vært trøbbel. To ganger denne sesongen har de fått sitt stadion stengt etter at mangler har blitt avslørt (angivelig etter tips fra Mole Valley local council?). Først var det målene som var et par centimetere for lave, og da klubben raskt fikk ordnet det og var tilbake igjen på Meadowbank…ja, da kom det ikke lenge etter et tips om at en av garderobene ikke oppfyller ligakravene. Det har ikke klubben råd til å utrede, og dermed må resten av sesongen spilles på bortebane – noe jeg fant ut halvannen uke før avreise. Jeg er dessverre også stygt redd for at det kanskje ikke vil bli arrangert flere kamper på Meadowbank, for det går stygge rykter om banedeling med naboklubben Dorking Wanderers og til og med en mulig sammenslåing de to imellom. Bare å krysse fingerene!
Vel, Tunbridge Wells’ Culverden Stadium har da også vært på min radar en stund, og var således langt fra noen dårlig erstatning. Pat svingte inn grusveien som leder til klubbens stadion, til tross for at jeg tilbød meg å hoppe av ved starten av denne. På parkeringsplassen der takket jeg Pat for skyss og hyggelig selskap, og ønsket god tur hjem. Deretter betalte jeg de £6 som ble avkrevd i inngangspenger og gikk samtidig til innkjøp av et absolutt godt kampprogram som var priset til £1,50. Med det unnagjort kunne jeg ta et nærmere kikk på Culverden Stadium og foreta den sedvanlige runden.
Man kommer inn bak det ene målet, og går først forbi inngangen til klubbhuset på høyre hånd før man kommer ut på selve «tribunene». På denne kortsiden er det fra naturens side en liten gressvoll, og her er det ståplasser i form av betongtrinn som man kan si er anlagt inn i gressvollen. På langsiden til venstre for meg sto det på den ene siden en midlertidig tribune som på avstand best kan beskrives som et stillas med noen noen avsatser for ståplasser. Jeg lurte først på om de var i ferd med å bygge en ny tribune, men en supporter kunne fortelle at denne konstruksjonen ble satt opp i forbindelse med den mye omtalte kampen mot Shildon i forrige sesongs første semifinale av FA Vase, og at den har blitt stående stort sett ubrukt siden. Senere på kvelden kunne en klubbrepresentant røpe at de dog også har vært inne på tanken om å bygge noe permanent på denne langsiden, der man for øvrig også finner laglederbenkene.
På den bortre kortsiden er det bak mål ingen verdens ting av fasiliteter, men på den andre langsiden finner man derimot anleggets dominerende konstruksjon – en sittetribune i mur og tre, som strekker seg majoriteten av banens lengde. Denne har tre klart separate seksjoner, og må trygt kunne sies å være meget fjong. I programmet kunne man da også lese en uttalelse fra manager Martin Larkin som levner liten tvil om at Culverden Stadium vil være klarert for spill på step 4. Her hevder han nemlig at klubben «nå har både stadion, ledelse og supportere» som holder Isthmian-standard. En kar jeg snakket med senere fortalte at to forskjellige karer fra FA hadde vært på besøk, og mens den ene fant to bagateller han mente måtte utredes hadde den andre gitt anlegget tommelen opp uten slike betingelser.
Det er jo også slike ambisjoner de har, Tunbridge Wells, og at de har fanbasen er det liten tvil om. De har de klart høyeste tilskuersnittet i sin liga, og blant de aller høyest på hele step 5, samtidig som man husker den imponerende støtten de hadde på tribunen under fjorårets finale i FA Vase. De har da også hele sesongen vært involvert i tetkampen i Southern Counties East League, der det tidlig ble klart at det ville stå mellom tre klubber. Men da de tre dager før mitt besøk ga fra seg en 2-1-ledelse og tapte 2-3 hjemme for ledende Whyteleafe, betød vel det farvel til tittelhåpet for denne sesongen.
De mest optimistiske nektet imidlertid å gi opp før det var teoretisk umulig, men med 8 poeng opp til Whyteleafe virket det meget tøft med fire kamper igjen å spille. Mellom der lå også Ashford United to poeng bak Whytelafe og seks foran The Wells, og optimistene pekte på at de selv skulle møte Ashford United en gang til, mens Ashford også skulle til Whytelafe. Ashford hadde også en tøff bortekamp mot Erith Town denne kvelden, men først og fremst måtte Tunbridge Wells selv vinne om de skulle ha det minste håp om noe som helst. Motstander denne kvelden var Holmesdale, en middelhavsfarer som befant seg rett under midten av tabellen og ikke hadde all verden å spille for annet enn æren.
Jeg oppsøkte klubbhusets bar og bestilte en pint Strongbow som jeg nippet til mens jeg tuslet rundt i lokalet og kikket på diverse memorabilia på veggen – mye av det knyttet til innsatsen i FA Vase forrige sesong. Og selv om de ikke hadde pins til salgs (det skulle de visstnok utvide repertoaret med til neste sesong) så bet jeg meg merke i et hefte som var utgitt nettopp til minne om FA Vase-innsatsen. Det ble solgt for £5, og jeg stakk et eksemplar i posen min. Det er jo gjerne semifinalen mot Shildon man husker de for forrige sesong, og Shildon-folket vil sannsynligvis hevde til sin død at kampen på gjørmete Culverden aldri burde vært spilt.
Senere på turen fikk jeg høre av Shildon-folket selv at deres manager Gary Forrest skal ha vært svært kritisk til spill før kamp og til og med tilbudt seg å selv betale for reisen ned igjen for å få kampen utsatt til en annen dato. Det er jo ikke vanskelig å forstå at de føler det slik, men man skal også huske at det var i returkampen på egen hjemmebane at de egentlig tapte semien etter å ha ledet 3-0 i returkampen og 3-2 sammenlagt. Samtidig elsker jeg slike kamper og blir aldri lei av de fantastiske bilde fra Edgar Street i 1972, da Ronnie Radford scoret sitt vanvittige mål og Hereford United sto for en av tidenes giant killing. Det er allerede for lite av slikt i dagens fotball, og det er vel nokså usannsynlig at den nevnte Hereford-kampen i dag ville blitt spilt.
Det dro seg mot avspark, og jeg tok oppstilling bak det nærmeste målet, der også den harde kjernen av hjemmefansen sto. De hadde hengt opp flagg på gjerdet bak og utviste stor humor med å harselere med hjembyens rykte som meget posh. Et artig eksempel på dette var en sang som virket å være en favoritt: «Oh Tunbridge Wells is wonderful, it’s full of lawyers, doctors and architects…».Imidlertid kan jeg vel egentlig ikke huske å ha sett en eneste bortesupporter, men Holmesdale er heller ikke den store publikumsmagneten. Men lagene hadde i alle fall kommet på banen, og kampen ble sparket i gang.
Det var ikke uventet hjemmelaget som tok kontrollen fra start, og spillet foregikk stort sett inne på de gulgrønne gjestenes banehalvdel. Wells-spillerne startet en kanonade mot Holmesdale-målet, og allerede etter et par minutter hadde de hatt flere sjanser. Etter fem minutter traff de også stolpen, og var uheldige som ikke tok ledelsen. Borte-keeper Alex Hyde hadde nok å henge fingrene i, men det som ikke gikk utenfor eller over ordnet han opp i. Jeg, og sikkert mange med meg, hadde en følelse av at et mål lå i lufta og at det kun var et tidsspørsmål før Tunbridge Wells fikk hull på den berømte byllen.
Men så…etter et kvarters tid med bortimot enveiskjøring falt kampen i kvalitet. Hjemmelaget klarte ikke lenger å skape stort, og det utviklet seg til å bli en ussel forestilling som stort sett utspilte seg på midtbanen og besto av mye balltap og feilpasninger. Men også Holmesdale hadde hatt et par tilløp til halvsjanser nå, og noe overraskende var det plutselig gjestene som tok ledelsen da JP Collier fyrte løs fra rett utenfor 16-meteren. Hjemmekeeper Chris Oladogba måtte kapitulere, og det sto overraskende 0-1. Man skulle tro at dette var nok til å vekke Wells til live igjen, men omgangen ebbet ut og lagene tuslet i garderoben med en temmelig overraskende ledelse til gjestende Holmesdale.
Over et glass i pausen var jeg i passiar med noen av hjemmesupporterne, og nå fikk jeg faktisk første bevis på at det faktisk er delte meninger om hvorvidt opprykk til step 4 er ønskelig. Jeg fikk riktignok inntrykk av at mange er for, men jeg snakket også med enkelte som ikke var særlig begeistret for tanken. Ikke minst var det tydeligvis flere som hadde fått smaken på FA Vase og gjerne kunne tenke seg et nytt forsøk i den turneringen. Jeg trøstet de med at det ville de nå få en ny mulighet til neste sesong, før jeg tømte glasset og gikk for å kjøpe meg noe mat fra bua i hjørnet utenfor.
Cheeseburger med bacon og løk ble inntatt mens jeg konstaterte at omgangen startet slik den første hadde sluttet. Holmesdale var selvsagt svært tilfreds med stillingen og gjorde ikke stort ut av seg, bortsett fra å drøye tid – noe de allerede hadde begynt med. Det gikk vel minst et minutt hver gang de vant en dødball, og samtidig gikk de nå også hyppigere etter frispark og gikk ofte ganske lett i bakken. Men det virket da også som om Tunbridge Wells manglet totalt fantasi og kreativitet over spillet sitt, og de røde virket nesten som om de var litt motløse etter å ha innsett at toget hadde gått i en sesong som lenge så så lovende ut. I tillegg hadde den varme vårdagen blitt til en nokså kjølig aften i Kent.
Vertene visste kanskje ikke at Ashford United var i ferd med å tape 0-2 for Erith Town (uten at det til slutt betød noe for Wells), men plutselig ut av det blå kom likevel utligningen omsider etter 77 minutter. Et frispark ble stusset mot mål, og innbytter Richard Sinden styrte inn 1-1 med foten. Og nå våknet hjemmelaget igjen! De stormet i angrep på jakt etter ledermålet, og to ganger (på henholdsvis en heading og et langskudd) måtte Holmesdale-keeper Alex Hyde prestere gode redninger da han fikk fingertuppene på ballen og slått den over. Nå var det virkelig trøkk både på banen og på tribunen bak målet. Med sju minutter igjen av ordinær tid tok hjemmelaget ledelsen da Ian Parsons sendte i vei et glimrende skudd fra kanten av 16-meteren. Keeper Hyde fikk en hånd på ballen, men kunne ikke hindre den i å finne nettmaskene.
Tunbridge Wells hadde snudd kampen og så ut til å gå mot tre poeng i en kamp der de sett bort fra to korte perioder gjorde alt annet enn å imponere. Men på overtid surret de det til da de mistet ballen på midtbanen og Holmesdale stormet i angrep. Benja Ogunseye avsluttet nede i hjørnet ved nærmeste stolpe, og keeper Oladogba burde ha reddet. Men ballen gikk under ham, og Holmesdale hadde utlignet til 2-2. Oladogba lå fortvilet rett ut på gressmatta mens publikum kom med trøstende tilrop som der og da kanskje ikke hjalp stort. Det var også tid til litt mer drama da Holmesdale igjen var i angrep og ropte på straffespark. Det var voldsomme reaksjoner da dommeren vinket spillet videre og sekunder etter blåste av til 2-2 og poengdeling.
Om ikke Tunbridge Wells’ tittelhåp var ute før kampen så var det ingen tvil om at det var tilfelle nå. Men hjemmefolket tok det hele med fatning, og smilte samtykkende til at de i det minste fikk en ny mulighet i FA Vase neste sesong. Selv unnet jeg meg en siste pint i klubbhuset, der jeg kom i snakk med en av Holmesdale-spillerne. Han ville høre min mening om den sene straffesituasjonen, og da jeg innrømmet at jeg nok ikke ville dømt straffe sa han seg noe overraskende enig og påsto han hadde hevdet det samme overfor lagkamerater som påsto det motsatte. Han kunne dessuten bekrefte at Holmesdale hører hjemme i Bromley, ikke mange minuttene fra Hayes Lane, der både Bromley og deres leietaker Cray Wanderers spiller. På et anlegg et par steinkast unna spiller de for et publikum som visstnok typisk er 20-30 i tallet. Mens han gikk for å sosialisere med sine lagkamerater drakk jeg opp, takket for meg, ønsket hjemmefolket bedre lykke neste sesong, og bestilte en taxi som snart kom for å kjøre meg tilbake til hotellet.
English ground # 159:
Tunbridge Wells v Holmesdale 2-2 (0-1)
Southern Counties East League
Culverden Stadium, 15 April 2014
0-1 JP Collier (35)
1-1 Richard Sinden (77)
2-1 Ian Parsons (83)
2-2 Benja Ogunseye (90+2)
Att: 205
Admission: £6
Programme: £1,50
Next game: 16.04.2014: Lewes v Wingate & Finchley
Previous game: 14.04.2014: Rochdale Town v Northwich Flixton Villa
