Wigan Athletic v Gillingham 07.01.2016

Torsdag 07.01.2016: Wigan Athletic v Gillingham

 

Torsdag er ikke normalt en ukedag hvor man har særlig med valgmuligheter hva gjelder fotballkamper i den engelske fotball-pyramiden; det er snarere som regel en dag som ofte ikke byr på en eneste kamp, og der man stort sett må ta til takke med det man får. Etter hvert som britene blir stadig mer pysete og været har skapt stadige problemer, og avlysningene de siste sesongene har vært mange, vil man jo mot slutten av sesongen kunne få noen omberammede torsdagskamper her og der, men torsdag er og blir en ukedag som gjerne byr på store utfordringer når man leter etter en kamp. Derfor var det litt spesielt at det denne torsdag en var satt opp ikke mindre enn tre kamper denne dagen.

 

Easington Colliery har jo gjort seg bemerket med valg av torsdag som sin midtuke-kampdag, og denne sesongen har jeg jo allerede vært der tre torsdager. Denne kvelden var det hjemmekamp mot Spennymoor Town i Durhams grevskapscup. Noe mer overraskende var det kanskje at også Buxton hadde valgt torsdagskvelden til å kjempe med lille Pinxton om avansement i Derbyshire Senior Cup. Men i Wigan Athletics tilfelle var det et av TV-selskapenes avgjørelse om å gjøre Wigan Athletic v Gillingham til TV-kamp som resulterte i at League One-oppgjøret ble torsdagskamp, og da jeg hadde besøkt de to andre (som uansett begge ble avlyst) valgte jeg meg Wigan som en ny destinasjon til tross for at det må innrømmes at jeg følte det litt som et pliktløp.

 

Før jeg forlot Newcastle inntok jeg en herlig full scottish breakfast inne på togstasjonen, og mett og fornøyd kunne jeg dermed sette meg på toget. Jeg hadde opprinnelig planlagt å reise via Carlisle, men usikkerheten rundt flommen i Cumbria gjorde at jeg i stedet valgte meg et senere tog og en annen rute. Turen gikk nå med 11.10-toget som fraktet meg så langt som til Manchester Victoria, der jeg byttet tog og tok løs på andre og siste etappe. Omtrent fem minutter før klokka slo halv tre spaserte jeg ut av Wigan Wallgate stasjon og kunne orientere meg frem til Premier Inn-hotellet der jeg hadde betalt £39 for overnatting. Jeg sjekket meg selv raskt inn og kunne slenge fra meg bagasjen og legge meg nedpå og lese litt.

 

Wigan er en by beliggende mellom Manchester og Liverpool, helt vest i grevskapet Greater Manchester. Byen ble grunnlagt i romertiden under navnet Coccium, og var tidligere et senter for tekstilindustri og kullgruvevirksomhet. Den er grunnet George Orwells skriverier kanskje mest kjent for Wigan Pier. De som forventer en pir som i Brighton eller Blackpool vil nok bli skuffet, men beliggende ved Leeds-Liverpool kanalen er den nå gjort om til bl.a et museum. Mange vil vite at Wigan også er en utpreget rugby-by, der fotballen i lang tid hadde store problemer med å få skikkelig fotfeste. Det er kanskje ikke så rart all den tid Wigan Warriors er tidenes mest suksessfull klubb i engelsk rugby league. Wigan har i dag rundt 100 000 innbyggere i selve bykjernen, men om man regner med de de nærliggende områder så er tallet langt høyere.

 

Jeg hadde planer om å møte en venninne i byen etter kamp, og spurte da også om hun ville være med, men hun måtte jobbe frem til etter kampstart og er uansett langt større fan av Wigan Warriors og ikke interessert i fotball. Etter å ha avtalt med henne spaserte jeg den korte veien tilbake til området rundt byens to togstasjoner, der jeg unnet meg en pint på puben The Swan & Railway. Jeg måtte spørre meg selv om hva som hadde skjedd med denne puben, og om den hadde blitt en «homo-pub», for klientellet bar preg av at de kvinnelige gjestene var langt mer mannlige enn de metroseksuelle fjollene av noen hannkjønn som svinset rundt. Det var nok tilfeldig, for jeg fant ikke noen informasjon om dette, og det var ukjent også for min venninne, men det ble uansett med den ene pinten før jeg gikk over veien til bussholdeplassen og betalte £2,10 for skyss med buss nummer 628.

 

Jeg steg av ved en holdeplass nede ved Scot Lane, noen få minutters gange fra kveldens kamparena, og det hadde begynt å dryppe så smått fra oven igjen. I likhet med kjeltringene i UEFA som med sitt sponsorreglement kalte dette anlegget for Wigan Athletic Stadium da klubben spilte i Europa, skulle jeg gjerne unngått sponsornavn, men DW Stadium har dessverre aldri hatt noe annet, og DW er da i det minste initialene til Dave Whelan som var mannen bak (og også mannen bak firmaet som nå sponser) dette anlegget. Jeg har tidligere sett det fra utsiden fra toget, og visste jo selvsagt at det ikke var voldsomt spennende greier som møtte meg rent arkitektonisk, men jeg kunne snart konstatere ved selvsyn at DW Stadium faktisk ikke er noe mindre spennende på utsiden enn det er innvendig.

 

Ved kampen i Runcorn tre dager tidligere hadde den gamle grinebiteren Tony Morehead ytret ønske om å røyke fredspipe, og ba meg vente på ham utenfor billettkontoret. Etter å der ha fått beskjed om at de foretrakk at jeg betalte meg inn med cash i inngangspartiet, stakk jeg snuta innom klubbsjappa og konstaterte at pins ikke var blant deres varesortiment. Klokka nærmet seg kvart over sju og det begynte nå og regne, slik at jeg ikke gadd å vente lenger. Jeg fant en programselger og byttet £3 mot et eksemplar av dagens program, før jeg betalte £15 for inngang på bortetribunen. Jeg valgte meg denne av flere grunner: For det første regnet jeg med at dette ville øke muligheten for å få se kampen stående, noe som åpenbart uansett ikke ville vært noe problem denne dagen. For det andre hadde jeg, selv om resultatet egentlig var nokså irrelevant for meg, nok større sympatier for Gillingham enn for et Wigan Athletic jeg aldri har hatt helt sansen for.

 

Kanskje det ville vært annerledes dersom jeg hadde sett de som fast innslag i de lavere divisjoner i deres tid på Springfield Park, i stedet for å forbinde de med et kjipt stadion og de senere års storhetstid der Dave Whelans penger sørget for en tilværelse i Premier League. Det burde være unødvendig å si at jeg gjerne skulle sett kampen spilt på Springfield Park, der klubben holdt til i 67 år, men den er altså dessverre historie, og Wigan Athletic flyttet i 1999 inn på det som i dag lyder navnet DW Stadium. Det gjorde de sammen med Wigan Warriors som hadde spilt enda lenger på sitt fantastisk flotte Central Park, der de hadde holdt til siden 1902. DW Stadium består av fire enkeltstående tribuner med navn etter kompassretningene. East Stand (aka The Boston Stand) er den største med plass til godt over 8 000 tilskuere. På motsatt langside huser West Stand (eller The Springfield Stand) blant annet garderober og kommentatorplasser. De to kortsidene er temmelig identiske med plass til rett i underkant av 5.500, og det er på North Stand at bortesupporterne blir plassert.

 

Foreløpig – og til langt ut i kampen – var høydepunktet faktisk den meget vakre brunetten som serverte meg mat før kampen. Wigan er jo også kjent for sine paier, og kanskje spesielt meat & potato pies, og etter å ha betalt £2,60 for å smake på disse fikk den da også klart godkjent, selv om jeg vil påstå at tilsvarende pai var både billigere og enda bedre i Chorley. Den var i hvert fall langt bedre enn en ikke spesielt god hot dog jeg betalte £3 for og som ble servert med et nesten frossent brød. Der og da var jeg mest glad for at jeg kunne skylle ned med en pint Carling cider til £3,60 før jeg tok plass helt øverst på North Stand.

 

Da Wigan Athletic ble stiftet i 1932 hadde det allerede vært gjort fire forsøk på å etablere en fotballklubb i rugby-byen, men både Wigan County, Wigan United, Wigan Town og Wigan Borough hadde nokså raskt gått under. Klubben søkte om medlemskap i Cheshire County League, og fikk først avslag, men etter at klubben Manchester Central gikk konkurs fikk de likevel være med. Allerede i sin andre sesong vant de denne ligaen våren 1934, og det var kun den første av tre strake ligatitler. Da man startet opp igjen etter andre verdenskrig slet de mer, og etter å ha endt sist i 1947 ble de ikke gjenvalgt til tross for sine meritter før krigens utbrudd. Dermed tok de i stedet plass i Lancashire Combination, som de vant fire ganger før de i 1961 returnerte til Cheshire County League (det skal nevnes at disse to er de to ligaene som i 1982 slo seg sammen for å stifte North West Counties League). Her rakk de å vinne ytterligere en ligatittel før de i 1968 var med å stifte Northern Premier League. Wigan Athletic etablerte seg der raskt som et topplag, og etter å ha endt på andreplass i den nye ligaens to første sesonger, vant de tittelen i 1971. Ny tittel ble vunnet i 1975, og i de ti sesongene de tilbragte i NPL var de kun to ganger dårligere enn tredjeplass. I denne perioden var de også tapende finalist i FA Trophy i 1972.

 

Etter hele 34 ganger å ha søkt uten suksess ble Wigan Athletic endelig stemt inn i Football League i 1978, da de erstattet Southport etter en jevn avstemning. Klubben har to ganger vunnet Football League Trophy siden den gang, men det var først etter årtusenskiftet at det virkelig begynte å skje ting også i ligaen. I 2003 rykket de opp fra nivå tre etter å ha tatt divisjonstittelen, og to år senere sikret de seg opprykk til selveste Premier League ved å ta andreplassen i det som nå hadde blitt til Championship. Der holdt de seg mot alle odds i åtte sesonger, med 10. plassen i debutsesongen som beste plassering, før de i 2013 måtte returnere til Championship. Samme sesong som de rykket ned hadde de da også sin største triumf, da storfavoritt Manchester City ble senket i FA Cup-finalen på Wembley, med Ben Watsons heading på overtid som sikret de troféet. To år etter denne triumfen og det nevnte nedrykket endte det med nytt nedrykk forrige sesong, slik at klubben nå er tilbake på nivå tre.

 

Det var denne kvelden duket for et viktig oppgjør i toppen av League One, og tabellen viste at nyopprykkede Burton Albion toppet ett poeng foran kveldens gjester, Gillingham, som imidlertid hadde en kamp mer spilt enn The Brewers. Deretter fulgte Walsall og Coventry City henholdsvis tre og fire poeng bak lederne (også Coventry med en kamp mer spilt), mens vertskapet Wigan Athletic befant seg på femteplass med ti poeng opp til Burton. Gillingham stilte for anledningen i rødt, og en av supporterne kunne informere meg om at manager Justin Edinburgh for tredje kamp på rad satset på samme startellever. Denne supporterne bekreftet også at han etter sesongen så langt nå har håp om at klubben kan returnere til nivå to elleve år etter at de måtte forlate Championship, men slo også fast at det blir tøft kamp om beinet.

 

De første drøye ti minuttene var like kjedelige som anlegget, der lagene åpenbart følte hverandre på tennene uten at det skjedde noe som helst av interesse. Først etter et snaut kvarter fikk vi kveldens første sjanse, men den var til gjengjeld stor da gjestenes Bradley Dack sendte i vei et frispark som smalt i stolpen helt oppe i krysset. Michael Jacobs hadde like etter vertenes første halvsjanse, men skjøt rett på Gills-keeper Stuart Nelson, før Jason Pearce var akkurat for kort til å få tåa på et skummelt innlegg. Gills hadde igjen vært frempå med et blokkert skudd fra Ryan Jackson da de tok ledelsen etter 24 minutter. Dack fant Dominic Samuel, som nylig forlenget sitt lån fra Reading, og Royals-spilleren løp fra forsvarer Jason Pearce og sendte ballen forbi keeper Jussi Jaaskelainen til 0-1. Hjemmelaget responderte bar med to gode muligheter i rask rekkefølge, men Stuart Nelson så sitt skudd reddet og en umarkert Andy Kellett klarte på en eller annen måte å heade utenfor fra god posisjon. De siste ti minuttene før pause foregikk spillet stort sett midt på banen, og på en måte ble den dermed avsluttet litt som den startet.

 

Gillingham startet andre omgang best, og hadde flere sjanser til øke i åpningsminuttene, med Bradley Dack involvert i så godt som samtlige av disse. Fra hans corner sendte Dominic Samuel ballen over på volley. Deretter la han opp for både Ryan Jackson og John Egan, før han selv prøvde seg på en spektakulær volley som ble blokkert av Craig Morgan, og Dack var sannelig også mannen som fikk en litt for heftig touch da han skulle ta ballen forbi Wigan-keeper Jaaskelainen. Sju minutter ut i omgangen ga Gills-presset resultater, og det var innbytter Doug Loft som med et presist innlegg fant Rory Donnelly bak i feltet, og sistnevnte headet inn 0-2. Det føltes nokså fortjent, men Wigan skulle vise at de på ingen måte hadde gitt opp.

 

Rett etter at Will Grigg fikk sitt skudd blokkert av John Egan, resuserte Wigan drøyt ti minutter etter Gillinghams andre scoring. En høy ball inn i feltet ble headet ned av Michael Jacobs, og Will Grigg hadde en enkel jobb med å redusere til 1-2. Kun drøyt tre minutter senere var hjemmelaget à jour da Max Power sendte i vei et skudd fra rundt 25 meter. Han hadde kanskje power i sitt skudd, men Gills-keeper Nelson burde absolutt gjort bedre der han kun klarte å slå styre ballen inn i eget mål i et forsøk på å parere. Dermed hadde 0-2 blitt til 2-2 på kort tid, og for første gang kunne jeg virkelig høre deler av hjemmepublikummet våkne til liv. Etter en periode med stillingskrig ble det drama i sluttminuttene da begge lag jaktet utligning og det var muligheter begge veier i en kamp som nå foregikk i et høyt tempo.

 

For gjestene skjøt Dack like utenfor, mens Samuel i god posisjon avsluttet svakt og rett på keeper, og da Wigan slet med å klarere skjøt også John Egan nærmest rett i klypene på Jaaskelainen. Donervon Daniels har en fortid som lånespiller i Gillingham, og innimellom de nevnte mulighetene hadde også han to sjanser. Først skrudde han ballen centimetere utenfor stolpen, før han på overtid fikk en kraftfull heading blokkert av Bradley Garmstone. I kampens sjette tilleggsminutt fikk vertene imidlertid et hjørnespark, og inne i feltet steg Craig Morgan høyest av alle og headet inn seiersmålet. Wigan hadde snudd 0-2 til 3-2 foran 7 923 tilskuere, og jeg må innrømme at jeg følte litt med Gillingham som lenge hadde ledet fortjent. Over åtte minutters tilleggstid ble spilt før dommeren omsider blåste av til stor jubel fra hjemmemanager Gary Caldwell og hans utvalgte. Gills-folket hadde imidlertid en lang vei hjem. Eller som noen av de lokale tenårings-supporterne ropte på utsiden: «It”ll be a long way back north for you, Gillingham cunts!». Man kan jo bare undre seg om hvordan det står til med geografi-undervisningen i Wigan-skolene.

 

For min del hadde jeg vurdert buss også tilbake, men valgte å gå da det tross alt hadde sluttet å regne. Jeg sendte en melding til min venninne om at jeg ble ti minutters tid forsinket grunnet sen kampslutt, men kom meg da omsider til avtalt møtested utenfor Wigan Wallgate stasjon, og vi trakk oss ganske snart tilbake til hotellet, etter en pint på veien. Det var til slutt en spennende kamp jeg fikk være vitne til, og jeg må kunne si meg fornøyd med denne dagen. Hva DW Stadium gjelder så er den nå i hvert fall besøkt slik at jeg ikke vil ha noe behov for å returnere. Og som avslutning på kvelden fikk jeg av min venninne også en liten innføring i emnet Wigan Warriors, som fortsatt er en langt større publikumsmagnet i byen enn Wigan Athletic. Og i den rugby-gale byen Wigan tviler jeg på at det vil endre seg med det første.

English ground # 317:
Wigan Athletic v Gillingham 3-2 (0-1)
League One
DW Stadium, 7 January 2016
0-1 Dominic Samuel (25)
0-2 Rory Donnelly (53)
1-2 Will Grigg (64)
2-2 Max Power (68)
3-2 Craig Morgan (90+6)
Att: 7 923
Admission: £15
Programme: £3
Pin badge: n/a

 

Next game: 08.01.2016: Brantham Athletic v Hadleigh United
Previous game: 06.01.2016: Newcastle United U18s v AFC Wimbledon U18s

 

More pics

 

 

Newcastle United U18s v AFC Wimbledon U18s 06.01.2016


Onsdag 06.01.2016: Newcastle U18s v AFC Wimbledon U18s

 

Ny dag og nye muligheter. Eller skal man kanskje si ny dag og nye avlysninger? Det var nemlig realitetene da jeg etter frokost tok bussen opp til Southampton Central for å starte den lange turen opp til Newcastle. Jeg hadde nemlig igjen valgt meg den herlige geordie-byen som base da jeg blinket meg ut Brandon United v Whickham i Durham County Cup, men jeg visste allerede at de ikke ville bli spilt, da Brandon United tok kontakt dagen før for å informere meg om at kampen allerede hadde blitt avlyst. Det betød at jeg nå dro nordover med håp om at Norton & Stockton Ancients v Bedlington Terriers ville overleve værgudenes herjinger. Etter å ha tatt meg opp til London og krysset metropolen med tube fra Waterloo til Kings Cross sovnet jeg på ferden nordover fra London, og våknet først da vi stoppet i Durham. Synd jeg ikke våknet litt tidligere, for de siste ti minuttene og turen til Newcastle kom jeg i snakk med en snerten frøken som satt tvers overfor meg og viste seg å være en Skrewdriver-fan som i tillegg til god musikksmak fortalte at hun nå skulle hjem til Skottland sammen med sine to unger.

 

Jeg hadde betalt £35 for overnatting ved Surtees Hotel i Newcastle sentrum, og der jeg la meg ned på senga for å sjekke status, fant jeg snart ut at også kampen hos Norton & Stockton Ancients i Northern League også hadde blitt avlyst. Frustrert kunne jeg dermed konstatere at jeg sto uten alternativer som lot seg kombinere med mitt valg av base i Newcastle. Det var i seg kanskje litt ironisk, all den tid frykten for kansellering var hovedgrunnen til at jeg etter hvert valgte å endre min opprinnelige plan om å se Frome Town v Dorchester Town i Southern League. Samtidig som prisene for overnatting i Frome denne dagen var meget stive, fant jeg også ut at jeg ved avlysning der ville være «fanget» i Frome uten mulighet til å ta meg tilbake etter kamp eventuelle andre steder. Men slik tilfeldighetene ville det, overlevde kampen hos Frome Town i motsetning til kampene i nordøst. Det hjelper ikke å gråte over spilt melk, og det hjelper like lite å ergre seg over avgjørelsen og ønske at man likevel hadde valgt Frome.

 

Jeg tok en siste kikk i Non-League Paper i håp om at jeg hadde oversett noe, men måtte resignert innse at de gikk mot en fotballfri dag. Men så ble jeg kontaktet av min unge venn Connor Lamb som kunne informere om at Newcastle Uniteds unggutter denne kvelden ville spille kamp mot AFC Wimbledon i FA Youth Cup på St. James’ Park. Jeg pleier jo ikke å være altfor interessert i se reservelag, ungdomslag, kvinnefotball og andre ting som Connor i større grad gjør, men i mangel på alternativer valgte jeg å gi det en sjanse. Kampen skulle ha avspark klokka sju, og ungdomslaget som normalt spiller andre steder skulle i kveldens anledning benytte selveste St. James’ Park. Det viste seg etter hvert at Connor fikk sin far til å kjøre seg slik at han slapp å ta buss, og jeg foreslo puben The Strawberry som møtested. Men det var fortsatt tid til å innta en tidlig middag, og under en spasertur ned i det koselige området i og rundt den bratte Side stakk jeg innom puben The Akenside Traders for å unne meg en herlig Giant Cumberland Sausage Curl servert med potetmos, erter og brun saus.

 

Etter en pitstop tilbake på hotellet spaserte jeg til The Strawberry og satt meg ned med en pint Woodpecker i denne flotte puben, som for øvrig har en stor mengde fotball-memoribilia på veggene. Med rundt tre kvarter til kampstart ankom Connor, som faktisk viste seg å være overraskende lite kjent i Newcastle, men jeg fikk guidet ham ned til The Strawberry, der vi ble sittende et kvarters tid mens jeg drakk opp den nye pinten jeg akkurat hadde kjøpt. Overraskende var det også å høre at Connor, som tross alt har sett en god del fotball i nordøst, faktisk aldri tidligere hadde vært på St. James’ Park. Vår felles kjente Lee Stewart hadde ment at dette kanskje hadde bakgrunn i hans Sunderland-sympatier, men jeg ville da trodd at han kanskje ville vært til stede på et og annet lokaloppgjør mellom de to. Jeg har jo tidligere vært på en omvisning på St. James’ Park, samtidig som jeg også senere har benyttet anledningen til å ta en kikk rundt anlegget (noen av bildene er fra den gang), men nå skulle vi altså begge se kamp her for første gang – selv om jeg sannsynligvis i større grad enn Connor vil føle at jeg må returnere for å se en kamp med førstelaget.

 

Connor fortalte at det var Lees bedre halvdel Katie som i forbifarten hadde nevnt denne kampen for ham dagen før, og for min del var det første gang jeg skulle stifte bekjentskap med denne turneringen. Jeg må innrømme at jeg var overraskende blank hva gjelder kunnskap om den og hvilke spillere som kan representere klubbene. Jeg har vel egentlig aldri tenkt over dette, men ville nok kanskje trodd at det var U21-lagene, og der viste jeg min manglende kunnskap da Connor kunne fortelle at man i FA Youth Cup har å gjøre med enda yngre spillere i form av U18-lagene. Turneringen fungerer ellers på samme måte som FA Cupen, men spillerne i årets FA Youth Cup måtte være mellom 15 og 18 år den 31 august 2015.

 

AFC Wimbledons unggutter hadde imponert ved å ta seg av Watford i forrige runde, og hadde før det slått ut Ebbsfleet United og Woking. Newcastle United på sin side hadde med nød og neppe tatt seg av Ilkeston med en knepen borteseier 3-2, og Connor hevdet at han med bakgrunn i dette hadde tro på en overraskende Wimbledon-seier denne kvelden. Med tanke på at Ilkeston den siste tiden har vært en skikkelig talentfabrikk, med en rekke spillere som har kommet av samlebåndet for å ta steget opp i blant annet Football League, skal man kanskje ikke legge altfor mye i det enkeltresultatet, men samtidig skal vel en klubb som Newcastle ta seg greit av lille Ilkeston. Og Wimbledon hadde tross alt imponert, så resultatet var i hvert fall ikke gitt på forhånd, selv om Newcastle United var favoritter. Som forventet var det ikke trykket opp noe program til dagens kamp, og noe overraskende ble det heller ikke delt ut stensiler med lagoppstillingene slik det var forespeilet, men ved hjelp av Twitter fikk vi oppdatert oss på lagoppstillingene.

 

St. James’ Park har vært klubbens hjemmebane siden 1892, og har siden gjennomgått flere utbedringer og totalrenoveringer. Men den er og blir et landemerke der den beliggende på en høyde kan ses fra store deler av Newcastle. Hovedtribunen er Milburn Stand på den ene langsiden, oppkalt etter legenden Jackie Milburn. Herfra ser man over på East Stand, som er St. James’ Parks minste, og den glimrende sentrumsnære beliggenheten har gjort videre utbygging her vanskelig grunnet verneverdige bygninger på utsiden. Etter Sir Bobby Robson’s død har det vært planer om å døpe om East Stand til Sir Bobby Robson Stand, men foreløpig er det ikke gjort. Den mest vokale hjemmefansen holder tradisjonelt til på Gallowgate End, og det er her man visstnok går med planer om mulig utbygging som vil kunne øke den totale kapasiteten til rundt 60 000. På motsatt kortside finner man Leazes End (offisielt Sir John Hall Stand), og det er oppe i den svimlende høyden her at bortesupporterne normalt blir plassert. Høydeskrekk er nok ikke noe særlig her, men man får til gjengjeld en fantastisk utsikt både over banen, byens skyline og omegn. I forbindelse med dagens kamp var det imidlertid kun East Stand som var åpen, og følgelig var det der vi tok plass etter å ha betalt oss inn med £3.

 

Det var gjestene fra London som tok initiativet og skapte de første sjansene, og Alfie Egan var uheldig da hans avslutning traff stolpen. Like etter var Wimbledon frempå igjen da Newcastle-keeper Paul Woolston parerte et skudd og returen havnet hos Dan Ano, men United-kaptein Ben Pollock var reddende engel med en glimrende blokkering. Newcastle måtte på sin side vente 27 minutter på sin første ordentlige sjanse, da et innlegg fra Callum Smith ble headet på mål av Lewis McNall, men Dons-keeper William Mannion ryddet opp. Kort etter var vertene nære på å ta ledelsen da Sean Longstaff sendte i vei et frispark, og med keeper Mannion som tilskuer smalt ballen i tverrliggeren. I stedet slo Wimbledon nesten umiddelbart til i motsatt ende av banen da Jake Trodd rotet bort ballen og Alfie Egan løftet den over en utrusende Newcastle-keeper Paul Wolston. Dermed 0-1, og det var også en fortjent ledelse londonerne etter hvert kunne ta med seg inn i garderoben.

 

Newcastle hadde en jobb å gjøre, og selv om de selv hadde truffet tverrliggeren, kunne de ha ligget under med mer enn ett mål ved pause, og de var de tydelig innstilt på å gjøre noe med da de etter pause gikk rett i angrep. Det var ikke engang spilt et minutt av andre omgang da Mackenzie Heaney spilte gjennom Lewis McNall som en mot en med keeper Mannion sendte ballen forbi Dons-målvakten og i mål til 1-1. 52 sekunder hevdet Connor at det tok, og Newcastle hang bedre med i andre omgang, men Alfie Egan tvang igjen frem en god redning fra hjemmekeeper Woolston. Samme mann reddet til corner da Dan Ano utnyttet en misforståelse i forsvaret. Det var spilt omtrent en time da hjemmefansen trodde de hadde tatt ledelsen i form av et frispark fra Longstaff som ble flikket videre av Ben Pollock. Ballen gikk i bue over Dons-keeperen, men ble reddet på streken av Paul Kalambayi som fikk headet unna.

 

På dette tidspunktet ble jeg og Connor oppsøkt av to vakter som ba oss følge med dem under tribunen. Vi stilte oss naturlig nok undrende til hva dette gjaldt, men en vakt med høyere rang krevde en forklaring på hvorfor Connor gjorde notater og stadig kikket på sin mobiltelefon. Han fikk svar som sant var at han tok notater for sin kamprapport, og fulgte opp med å forklare at de hadde hatt problemer med ulovlig gambling, og at det var dette de mistenkte oss for. Med en rask unnskyldning fikk vi returnere til våre plasser tidsnok til å se at både McNall og Callum Smith hadde muligheter til å gi hjemmelaget ledelsen. Mens Connor begynte å frykte ekstraomganger, skrudde Wimbledon opp et lite hakk, og med tre minutter igjen måtte keeper Magpies-Woolston slå et skudd fra Dan Ano til corner.

 

Fra denne corneren havnet ballen hos Alfie Egan som ankom på bakerste stolpe og headet ballen i mål. 1-2 etter 87 minutter, og londonerne var igjen i ferd med å sørge for en liten skrell. Newcastle United jaktet desperat en utligning, men kom aldri nærmere enn en corner som ble headet utenfor, og dermed endte det med 1-2 og avansement til 5. runde (åttendedelsfinalene) for AFC Wimbledon. Mens Connor stakk for å møte sin far som skulle hente ham, returnerte jeg til The Strawberry, der en gruppe bortefans feiret det de kalte en historisk seier. Etter en pint eller to trakk jeg meg etter hvert tilbake til hotellet etter nok en dag som ikke hadde vært helt som planlagt. Jeg hadde i hvert fall fått sett en kamp, og som min groundhopper-kompis Paul Ferguson sa det: Jeg fikk sannsynligvis tatt en kikk på en og annen fremtidig Northern League-spiller som nok vil komme til å spille i den ligaen fordi de i PL-klubben vil bli oversett til fordel for noe middelmådig utenlandsk rask som synes mer spennende fordi de har fransk pass.

English ground # 316:
Newcastle United U18s v AFC Wimbledon U18s 1-2 (0-1)
FA Youth Cup, 4th Round
St. James’ Park, 6 January 2016
0-1 Alfie Egan (32)
1-1 Lewis McNall (46)
1-2 Alfie Egan (87)
Att: 915
Admission: £3
Programme: None

 

Next game: 07.01.2016: Wigan Athletic v Gillingham
Previous game: 05.01.2016: Blackfield & Langley v Hamworthy United

 

More pics

 

 

Blackfield & Langfield v Hamworthy United 05.01.2016

Tirsdag 05.01.2016: Blackfield & Langley v Hamworthy United

 

Rett over veien for Stalbridge Guest House i Garston-området i Liverpool sydlige utkant ligger en stor ASDA-butikk, og til dette supermarkedet gikk jeg for å kjøpte meg frokost i form av smørbrød og juice, som ble tatt med til Liverpool South Parkway, der jeg startet dagens togreise sørover til Southampton. Jeg skulle egentlig bytte i enten Wolverhampton eller Birmingham, men både vedlikeholdsarbeid og de voldsomme flommene som hadde rammet store deler av Storbritannia sørget for mer tog-surr både her og der, og for å unngå et midlertidig problemområde i Basingstoke-området valgte jeg å reise via London. Etter bytte i Runcorn kom jeg meg dit ned og tok meg med tube fra Euston til Waterloo, der jeg satt meg på toget til Weymouth, og etter nesten fem timer på reisefot kunne jeg omsider stige av ved Southampton Central.

 

Jeg hadde betalt £39 for overnatting ved The Star Hotel på High Street midt inne i sentrum, og siden jeg var så drittlei å slepe rundt på min store bag, var jeg såpass lite lysten på den rundt kvarter lange spaserturen at jeg betalte £1 for å bli fraktet dit av en av byens City Link-busser. Bakgrunnen for mitt valg om å komme ned til sørkysten denne dagen var ønsket om å se kamp på Isle of Wight, der Cowes Sports har en tilsynelatende svært flott og klassisk hovedtribune, men deres hjemmekamp mot Bemerton Heath Harlequins hadde dessverre allerede blitt avlyst grunnet det våte været. En backup-løsning på Isle of Wight var Newport (IoW), men også deres kamp ble snart offer for regnværet. Min groundhopper-kompis Paul ‘Splodge’ Proctor er klubbsekretær i Fareham Town, og han hadde allerede et par dager i forveien fortalt meg at deres kamp også ville bli avlyst, selv om han offisielt ikke hadde lov til å offentliggjøre slikt før på kampdagen eller tidligst dagen før. Nå var det på tide å kontakte ham for litt råd fra en lokal kjentmann.

 

Han foreslo Lymington Town sin kamp mot Fleet Town i grevskapscupen, da han hevdet at de har blant områdets beste gressmatter, men også denne kampen ble snart avlyst sammen med en rekke andre. Av alternativene jeg sto igjen med hadde Splodge roset underlaget også hos Blackfield & Langley, og de kunne nå via Twitter berette at de regnet med kamp, slik at jeg begynte å helle mot dette alternativet. Jeg har hørt det sies at man ikke skal ta avgjørelser på tom mage, og selv om det nok ikke var helt slike avgjørelser det da først og fremst har blitt henvist til, valgte jeg å innta en middag mens jeg tok den endelige beslutningen. Rett ved siden av The Star Hotel ligger Wetherspoons-puben The Standing Order, og mens jeg inntok en Aberdeen Angus rump steak besluttet jeg å gå for kamp hos Blackfield & Langley.

 

Med avgjørelsen fattet og reiseruta sjekket, gikk jeg for å finne riktig bussholdeplass utenfor kjøpesenteret WestQuay, og kunne snart betale £7,30 for en returbillett til Blackfield, som er en landsby som ligger en drøy mil sør for Southampton. Vi befinner oss altså i grevskapet Hampshire, og for andre kveld på rad skulle jeg nå få se fotball med industri som bakteppe, da Blackfield & Langleys hjemmebane ligger rett ved det store Fawley Refinery. Dette er Storbritannias største og et av Europas mest avanserte oljeraffineri av sitt slag. Det eies vel nå av Esso, og det jobber nesten 2 500 kun ved dette anlegget som etter sigende står for hele 20% av Storitannias kapasitet på området. Buss nummer 9 mot Fawley brukte imidlertid en evighet på å komme seg ut av Southampton, der den stampet i en vanvittig kork, og da vi omsider kom over til Totton-siden av elven Test, hadde jeg sittet på bussen i nesten en time allerede! Men omsider kunne jeg hoppe av ved holdeplassen Rollestone Crossroads; rett nord for landsbyen Blackfield – eller sagt på en annen måte; mellom Blackfield, Fawley og Holbury.

 

Her spiller Blackfield & Langley ved et nokså lite spennende kompleks som heter Gang Warily Community & Recreation Centre. Dette huser ikke bare fotball, men en rekke andre aktiviteter, i tillegg til at det er ved siden også er anlagt en skate-park for ungdom. Det var ved første øyekast også like sjarmløst som høres ut, med en hovedbygning der aktiviteten i øyeblikket syntes å være relatert til et treningssenter e.l som holder til der inne. Jeg undret først på om man måtte gå gjennom dette bygget, men en av hjemmelagets spillere som kom kjørende pekte ut inngangspartiet til fotballdelen av anlegget på siden av dette bygget, som også huser både garderober og den slags. I den bakre delen av dette bygget fant jeg i underetasjen også klubbhusets bar, og siden inngangspartiet ikke ennå var bemannet slo jeg meg ned der med en pint Strongbow til £3,20. Det gikk ikke mange minuttene før en kar kom med kveldens programmer, og jeg betalte £1 for et eksemplar som jeg satt meg ned for å lese i.

 

Blackfield & Langley ble stiftet i 1935, og spilte i mindre, lokale ligaer frem til de i 1950 fikk innpass i Hampshire League. Da 1970-årene ble til 1980-årene befant de seg på nivå fire i denne ligaen, men i løpet av 1980-årene spilte de seg opp på dens øverste nivå og ble snart et topplag. I 2000 tok de så steget opp i Wessex League, som fire år senere utvidet med en andredivisjon. The Watersiders hadde endt nest sist og ble flyttet ned i den nye Division Two, som to år senere byttet navn til Division One, og i 2009 sikret de seg opprykk til Wessex League Premier Division, der de fortsatt befinner seg. Våren 2013 vant de sågar ligatittelen i Wessex League. Kampprogrammet virket med første øyekast overraskende tykt, men jeg oppdaget raskt noe av grunnen. Det er for eksempel ikke vanskelig å utgi en tjukk blekke nå man presenterer sin egen spillerstall ved å gi en hel side til hver enkelt spiller og hans statistikk.

 

Uansett så kunne tabellen fortelle at tittelkampen foreløpig ser ut til å stå mellom føniksklubben Salisbury FC og Horndean, som begge hadde 44 poeng på sine 18 kamper. Horndean er det altså det laget som i størst grad har klart å holde følge med den nye Salisbury-klubben, og det ville vært ganske morsomt om de kunne snyte de forhåndstippede storfavorittene, men så lenge Horndean uansett ikke har søkt seg til step 4, skal det kanskje godt gjøres å hindre Salisbury i å rykke opp. Fem poeng bak tetduoen fulgte AFC Portchester, og sju poeng bak lå Sholing. Blackfield & Langley befant seg på femteplass, ni poeng bak lederne. Dagens gjester var Hamworthy United, som hadde tatt turen fra Poole-traktene, og som fra sin 12. plass (av 21) hadde 22 poeng opp til teten og dermed var nærmere nedrykkssonen.

 

Plutselig fikk jeg i klubbhusets bar også selskap av to kjente fjes; nemlig to groundhoppere fra Leicester som jeg tidligere har støtt på ved en rekke anledninger. Spesielt Alan har jeg flere ganger sett kamper sammen med, både hos Wednesfield, Hanworth Villa og flere andre steder. Etter å ha tømt glasset benyttet jeg anledningen til å betale meg inn med £6 og ta en nøyere kikk på Gang Warily. Det er som sagt et langt mer funksjonelt enn karakterfylt annlegg, og fremstår nokså enkelt. Fotballbanen entres på den ene kortsiden, og det er kun på langsiden til venstre sett herfra at det finnes en ordentlig tribune. Dette er en moderne prefabrikert sittetribune, og like til siden for denne står en brakke som fungerer som matutsalg. Bortsett fra denne nevnte tribunen er det stort sett kun hard standing rundt resten av anlegget, men på motsatt langside er et parti med overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere.  På denne langsiden står også laglederbenkene, og på utsiden av denne langsiden er det flere ballbinger med kunstgress, med det nevnte store raffineriet lysende i bakgrunnen.

 

Etter en tung periode i slutten av november og begynnelsen av desember, hadde kveldens hjemmelag tilsynelatende funnet formen med fire strake seire, hvorav tre i ligaen. For Hamworthy United sin del hadde de på sin side tapt fem av sine seks siste kamper, slik at favorittstempelet lå hos vertene. Bortelaget ga meg for øvrig assosiasjoner til West Ham United, for selv om det med et navn som Hamworthy United ikke er unaturlig at klubben lyder kallenavnet The Hammers, stopper heller ikke likhetene der. De spiller også i samme farger, og selv logoen gir assosiasjoner til storklubben fra øst-London. Jeg fikk forresten høre at de hadde hatt visse utfordringer med å få alle sine spillere til å stille, slik at de måtte gjøre en rekke rokkeringer fra sist kamp.

 

Det var et tungt og vanskelig underlag som møtte spillerne, og gjestene la tydelig opp til en taktikk der de forsøkte å ikke gi hjemmelaget for mye ro med ball og gjøre det så vanskelig som mulig å spille seg gjennom forsvaret. Det siste er vel egentlig en selvfølge, men taktikken syntes en lang stund å fungere, der hjemmelaget hadde initiativet men ikke lyktes å skape stort av betydning mot et kompakt Hammers-forsvar. Snaut fire minutter før pause tok til alt overmål gjestene også ledelsen på en sjelden visitt inne i Blackfield-feltet. Connor Phillips var mannen som satt inn 0-1, men kun to minutter senere var vi like langt da Samuel Lanahan utlignet til 1-1. Det sto seg til pause, og selv om det nok var en skuffelse for Hammers-manager Shane Traynor at man nok en gang ikke klarte å holde å ledelsen, hadde nok han likevel grunn til å være mer fornøyd med første omgang enn sin motpart Glenn Howes hos vertene. Til tross for at hjemmelaget hadde hatt mye ball og styrt kampen, hadde gjestene nemlig klart å frustrere de, og slagplanen syntes å fungere helt frem til det glapp ved utligningsmålet.

 

Deler av første omgang hadde jeg sett ved siden av en kar som med råflott fotoutstyr knipset bilder fra kampen, og mens jeg nå satt til livs en baconburger slo jeg av en prat med denne fyren. Les fortalte at han bor i Lymington, men at han følger Basingstoke Town tett, og fotograferer fra en rekke kamparenaer i Hampshire. Jeg svarte bekreftende på hans spørsmål om hvorvidt jeg hadde vært på Basingstoke Towns hjemmebane The Camrose, og kom dermed til å nevne den irriterende episoden hvor jeg etter kamp den dagen presterte å glemme programmet på bussen. Han insisterte på å gjøre et forsøk på å hjelpe med å skaffe dette programmet, som jeg aldri senere har sett hverken på Ebay eller andre steder, og etter min hjemkomst ser det sannelig ut som om han har lyktes! Jeg fikk ellers et innblikk i hvor mye penger som tydeligvis er involvert i foto-bransjen, for han kunne fortelle at utstyret han hadde med seg kostet rundt £20 000! Og som ikke det var nok sto han allerede på venteliste for å sikre seg en nyere og mer oppdatert modell.

 

Men tilbake til fotballen, og etter pause var det igjen et scenario der hjemmelaget hadde mye ball uten å skape stort mot et hardt kjempende Hammers-lag. Omtrent ved halvspilt omgang klarte imidlertid hjemmelaget å snu kampen da de fikk den sjansen de trengte. Immanuel Soetan hadde nylig meldt overgang fra Lymington Town, og det var han som nå satt inn 2-1 og sørget for at kampen var snudd. Fem minutters tid etter dette ble bortelaget redusert til ti mann da tidligere Blackfield & Langley-spiller Kane Daysh fikk direkte rødt kort etter en takling på målscorer Soetan. Dette førte til dytting og knuffing, og det gikk en stund før han kom seg av banen mens han fortsatt var i verbal krangel med tidligere lagkamerater. Det skal også sies at Daysh så ut til å skli på underlaget idet han skulle sette inn en takling, slik at det nok ikke var en hensiktsmessig stygg takling.

 

Hele hjemmelagets støtteapparat hadde også invadert banen for å fortelle dommeren hvor stygg episoden var og at han måtte gi rødt kort, men omsider kom alle seg av banen som ikke hadde noe å gjøre der, slik at vi kunne fortsette. Jeg mistenkte at det nå kunne sprekke bakover for gjestenes ti mann, men de la ned en solid innsats og klarte å unngå ytterligere baklengs, selv om det likevel ble null poeng av det. Det hadde vært en kamp med få målsjanser, men foran 68 betalende tilskuere endte det altså med hjemmeseier 2-1 i det som viste seg å være den eneste kampen som ble spilt i Wessex League denne tirsdagskvelden. For min del gjensto bare å takke Les for praten, slå i hjel en liten halvtime med en pint i baren mens jeg pratet litt med trivelige representanter for hjemmelaget, og spasere tilbake til bussholdeplassen for å returnere til Southampton. Med avlysningen hos Cowes Sports hadde dagen ikke blitt helt som ventet, men jeg fikk da om ikke annet med meg en kamp likevel.

English ground # 315:
Blackfield & Langley v Hamworthy United 2-1 (1-1)
Wessex League Premier Division
Gang Warily, 5 January 2016
0-1 Connor Phillips (41)
1-1 Samuel Lanahan (43)
2-1 Immanuel Soetan (68)
Att: 68
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 06.01.2016: Newcastle United U18s v AFC Wimbledon U18s
Previous game: 04.01.2016: Runcorn Town v North Shields

 

More pics

 

 

Runcorn Town v North Shields 04.01.2016

Mandag 04.01.2016: Runcorn Town v North Shields

Etter noen dagers med vekslende hell i Skottland var det altså på tide å avslutte det kaledonske eventyret for denne gang og returnere til England. Jeg droppet frokosten ved Premier Inn-hotellet i Dundee og gikk nokså tidlig over veien for å sette meg på toget som skulle ta meg den første etappen ned til Edinburgh. Som tidligere nevnt var det i løpet av mine snaue to døgn i Dundee aldri det minste tegn til et gløtt av solen, men kun en konstant mørk himmel som dumpet regn ned på byen med voldsom intensitet. Utenfor turistattraksjonen som er Scotts gamle skip RRS Discovery hadde fortauet og deler av veien i løpet av helgen utviklet seg til å bli en liten innsjø. Siden jeg hadde droppet frokosten før avreise, lot jeg første toget videre fra Edinburgh gå uten meg og unnet meg i stedet en eninent full scottish breakfast ved stasjonspuben The Nor’ Loch.

 

Det skal nevnes at jeg opprinnelig hadde planlagt den vestlige ruten ned fra Skottland; via Glasgow og ned gjennom Cumbria og Lancashire, men de voldsomme flommene hadde sørget for at denne linjen allerede i flere dager hadde vært stengt mellom Glasgow og Carlisle, og var ventet å være det helt til starten av februar! Mett og fornøyd kunne jeg uansett fortsette reisen, og neste etappe gikk ned til York, der jeg benyttet ventetiden til å snappe opp dagens utgave av Non-League Paper (som man åpenbart ikke får tak i i Skottland), slik at jeg hadde nytt interessant lesestoff på turen videre herfra. Den gikk mot Liverpool med Transpennine Express, og etter lang reise fra Dundee kunne jeg omsider stige av på stasjonen Liverpool South Parkway.

 

Denne stasjonen har merkelig nok ikke noen taxiholdeplass, til tross for at den er et viktig knutepunkt og også betjener Liverpool Airport. Men jeg har også tidligere overnattet ved Stalbridge Guest House, der jeg nå hadde betalt £20 for overnatting, og husket ganske godt veien til dette etablissementet som ligger 10-15 minutters spasertur fra den nevnte stasjonen. Etter at den trivelige verten hadde fått sjekket meg inn, hadde jeg tid til å slappe av og lese litt på senga mens jeg ga mobiltelefonene en liten opplading, før jeg unnet meg en pitstop og en pint på puben The Masonic på vei tilbake til togstasjonen. Etter en rast tømte jeg glasset og trasket videre mot stasjonen for å sette kursen mot Runcorn.

 

Denne dagen hadde tidlig i planleggingsstadiet av turen gitt meg litt hodebry, og da en kamp der Redditch United og Solihull Moors skulle gjøre opp i Birmingham Senior Cup først ble beremmet til denne dagen men nesten umiddelbart flyttet til mandagen etter, sto jeg igjen med en meny der eneste nye destinasjon for meg var Tower Hamlets. Samtidig vurderte jeg også revisits til ikke minst Hitchin Town, men da FA Vase-oppgjøret mellom North Shields og Runcorn Town endte uavgjort og dermed gikk til omkamp fattet jeg straks håp om at denne omkampen ville bli mandagskamp denne uken. Runcorn Town har nemlig denne sesongen hatt for vane å bruke mandag som kampdag for sine hjemmekamper i midtuken, og det viste seg at min mistanke var korrekt. Selv om Runcorn-klubben og North West Counties League offentliggjorde mandag som kampdag tok det imidlertid flere dager før det ble endelig bekreftet, angivelig fordi North Shields i utgangspunktet var lite lystne på mandagskamp.

 

Nøyaktig åtte minutter tok toget fra Liverpool South Parkway til Runcorn, som er en industriby i grevskapet Cheshire. Den ligger ved elven Merseys sydlige bredd, der den kjente elven gjør en sving, og med en slik geografisk plassering har Runcorn også vært en såkalt cargo-havn. Etter den industrielle revolusjon var Runcorn en liten nokså avsidesliggende landsby, men på 1700-tallet ble den en såkalt health resort før man mot slutten av det århundret begynte å anlegge havnen der. På 1800-tallet ble det etablert betydelig industri av forskjellig slag – ikke minst produksjon av blant annet såpe, og den kjemiske industrien var utover 1900-tallet den viktigste delen av byens økonomi. De andre industriene er i stor grad forsvunnet, men den kjemiske industrien er fortsatt viktig i Runcorn.

 

På 1960- og 1970-årene ble det anlagt en såkalt new town øst for den allerede eksisterende bykjernen, og disse har nå smeltet sammen slik at innbyggertallet i Runcorn nå har passert 70 000. Rett på andre siden av Mersey ligger byen Widnes mot nord, og broen Runcorn Silver Jubilee Bridge som forbinder de to er i seg selv en attraksjon. Ellers har man fra Runcorn snaut 13 kilometer nordøstover til Warrington og rundt to og en halv mil vest-nordvestover til Liverpool. Men nå var det fotballen jeg hadde kommet for, og selv opp groundhopper-paret Lee og Katie hadde tatt turen fra County Durham og forsøkte å lokke meg med på pubbesøk ved stedets Wetherspoons-pub, valgte jeg i stedet å traske rakt til kveldens kamparena. Det viste seg å være en noe kronglete vei som ikke minst er mye lenger enn nødvendig da man gå en veldig lang omvei rundt hele anlegget før man kommer til innkjørselen.

 

Det var foreløpig ikke stor aktivitet her, og med halvannen times tid til avspark var det kanskje ikke så rart. Inngangspartiet, som nås i enden av en nokså lang grusvei som leder til anlegget. Dette var foreløpig ikke bemannet, og karene som gjorde sine forberedelser der pekte meg tilbake i retning av en stor bygning på utsiden som huser klubbens bar. Pavilions Sports Complex huser ikke bare denne fotballklubben, men også en cricketklubb og muligens enda flere sportsklubber. Utenfor selve banen til Runcorn Town er det en annen fotballbane hvis ustelte gressmatte og forfalne gamle tribuner tydeligvis ikke hadde vært i bruk på en stund. I baren fikk jeg byttet £2,80 mot en pint Carling cider som jeg nippet til mens jeg leste litt i Non-League Paper.

 

Runcorn Town har har røtter tilbake til 1967 og stiftelsen av klubben under navnet CKD, som faktisk spilte sine første sesonger i Runcorn Sunday League. I 1974 tok de steget opp i Warrington & District League og slo seg året etter sammen med ICI Weston (antakelig en klubb som representerte kjemi-giganten ICI sitt anlegg like ved, som nå drives av Ineos) og tok navnet Mond Rangers. Under dette navnet spilte de seg opp i Cheshire League, der de fortsatt befant seg da de tok dagens navn så sent som i 2005. Fem år senere fikk de innpass i North West Counties League og debuterte ved å sikre seg andreplass i sin første sesong og dermed opprykk til NWCL Premier Division. Der fulgte de opp med ny andreplass og virket å ha etablert seg som et topplag. De har siden den gang også vært fast søker om opprykk til step 4, og så også denne sesongen.

 

Dagens kamp dreide seg imidlertid om FA Vase og omkamp i tredje runde mellom Runcorn Town og de regjerende mestrene North Shields, etter at det opprinnelige oppgjøret i nordøst hadde endt uavgjort 1-1. Det skal også nevnes at kveldens kamp hadde vært gjenstand for en baneinspeksjon allerede klokka 10 på formiddagen, men den ble bestått, i motsetning til det som var tilfelle med kampen jeg en stund hadde vurdert hos Tower Hamlets. Ved min ankomst var det allerede en håndfull tilreisende supportere fra North Shields til stede i baren, og de økte sakte men sikkert i antall. Men en drøy halvtime til avspark drakk jeg opp og gikk for å betale meg inn med £5 og fikk et voldsomt sjokk da de fortalte at de allerede var utsolgt for program!

 

Med godt under halvparten av de etterhvert 178 betalende tilskuerne allerede innenfor er dette noe bortimot en skandale, og så godt som hele kontingenten av bortesupportere satt fremdeles i baren på utsiden. Jeg forsøkte raskt å ordne et program ved å oppsøke klubbens kontorer inne på anlegget, og jeg ble henvist til en kar som lovet å sende meg en online-versjon om jeg ga ham min email-adresse (noe de aldri gjorde!). Det er i og for seg ingen total katastrofe, men det er likevel noe jeg finner voldsomt irriterende, og jeg var langt fra den eneste som ergret seg over dette denne kvelden i Runcorn!

 

Selve Runcorn Towns hjemmebane ved Pavilions har nok sett mange endringer de siste årene etter at klubben klatret i pyramiden, og man kommer inn i hjørnet på den ene kortsiden. På denne kortsiden har man såkalt hard standing, og det er også tilfelle på motsatt kortside der det imidlertid virker noe mindre utbygd. Fra inngangspartiet får man på sin høyre hånd langsiden med bygget som huser blant annet de nevnte klubbkontorene. Mellom dette bygget og inngangspartiet er det et lite parti der stående tilskuere har tak over hodet. Bortenfor det nevnte bygget er det en større prefabrikert tribune for stående tilskuere. På motsatt langside har man to tribuner; en sittetribune og en ståtribune, og nede ved hjørnet mot nærmeste kortside har man en tea bar.

 

En lokal kar kunne for øvrig fortelle meg at den tidligere nevnte banen som ligger ubrukt rett ved siden av faktisk er den tidligere hjemmebanen til klubben Runcorn Albion, som visstnok spiller i Warrington & District League. En annen kar mente imidlertid at den tidligere hadde blitt benyttet av en eller flere klubber tilknyttet de(n) kjemiske fabrikken(e) på andre siden av veien, men for alt jeg vet kan dette være identisk med Albion-klubben. Ut fra beskrivelsen skjønner man kanskje at man ved Pavilions virkelig har et bakteppe av industri, der anleggene til Ineos og Viridor dominerer området. Førstnevntes store anlegg for produksjon av kaustisk soda og klor-baserte kjemikalier ruver både på andre siden av veien og også som nærmeste nabo på samme side av veien, mens Viridor sitt anlegg er et av Storbritannias største gjenvinnings- og forbrenningsanlegg av sitt slag. Dessverre var fotoforholdene slik at dette var vanskelig å dokumentere med et mobilkamera, men jeg har fått låne et bilde eller to av Lee Stewart, tillegg til ett helt avslutningsvis tatt i dagslys ved en tidligere anledning av Russell Cox (hans blogginnlegg kan leses her).

 

Runcorn Town hadde startet sin FA Vase-sesong i første kvalifiseringsrunde, og hadde i tur og orden vunnet hjemmekamper mot Litherland REMYCA, Barnton, Abbey Hey og Garforth Town. Noen vil huske at North Shields forrige sesong vant Wembley-finalen i FA Vase ved å komme bakfra for deretter å slå Glossop North End 2-1 etter ekstraomganger, og som regjerende mester hadde først kommet inn i andre ordinære runde, der de på hjemmebane hadde slått Ashington 3-0. Klubbene fra Northern League har jo i det hele tatt dominert denne turneringen de siste årene, der troféet seks av de syv siste sesongene har havnet hos en representant fra Northern League. Etter at Runcorn Town hadde klart uavgjort i nordøst var det imidlertid flere som hadde tro på at de skulle klare brasene på hjemmebane, men selv om North Shields ikke på noen måte virker å være like sterke som de var forrige sesong, var jeg ikke helt overbevist, og hadde fortsatt bortelaget som en knepen favoritt før kampstart.

 

Jeg hadde i det minste klart å få tak i et stensil med lagoppstillingene, og North Shields startet med sju av spillerne som også spilte Wembley-finalen fra start forrige sesong. To av disse var også involvert i de første sjansene, der Michael McKeown skrudde et frispark rundt muren og rett i armene til Runcorn-keeper Danny Lever, mens Ben Richardson skjøt like utenfor etter fint forarbeid av Gary Ormston. Vertene hadde etter en snaut kvarter en sjanse da James McShane headet over, men det var North Shields som hadde klart mest å by på fremover den første drøye halvtimen. McKeown var igjen på farten, og hans innlegg fant Dan Brown som headet like utenfor. Etter at hjemmelagets Sean Kelly sendte et skudd i nettveggen, var Dan Brown igjen frempå like før pause med en avslutning som gikk like over. Dermed 0-0 til pause.

 

Jeg hadde sett første omgang sammen med Lee og Katie og deres passasjer Shaun Smith, og vi fikk også selskap av en annen groundhopper-kompis, Anthony Robinson, i tillegg til andre groundhoppere som blant annet Graeme Holmes og grinebiteren Tony Morehead. Pavilions’ mest populære samtaleemne i pausen var hvorvidt det i det hele tatt hadde blitt trykket opp et program, og mange stilte seg tvilende til dette. Anthony kunne imidlertid trekke opp et eksemplar som bevis på at så var tilfelle, men det kan neppe ha vært spesielt mange! En gruppe North Shields-supportere fortalte at ingen av deres fans hadde fått tak i et program, og at dette også gjaldt selv deres klubbsekretær! Jeg har jo selv tidligere vært vitne til «gribber» som kjøper opp en stor bunke med programmer for å tjene penger på de ved å selge de på Ebay, men det virket ikke å være tilfelle her, og da er det nok kun så enkelt som at de trykket opp altfor få programmer. Dårlig planlegging kan man kanskje kalle det!

 

Etter et første omgang i høyt tempo, var det langt slappere saker som ble vist frem tidlig i andre omgang, og flere av de rundt meg begynte allerede å spekulere i at det kunne gå mot uavgjort 0-0 og ekstraomganger. Chris Lester hadde skutt like utenfor for vertene da gjestenes Dean Holmes imidlertid sendte vertene i føringen da han omsatte kampens til da første virkelig store sjanse etter en drøy time. Ben Richardson vendte opp og fant Holmes inne i feltet, og sistnevnte kunne pirke inn 0-1. Runcorn-manager Simon Burton gjorde samtlige tre bytter i sin jakt på utligning, men vertene hadde problemer med å finne ut av et disiplinert og solid North Shields-forsvar som styrt av en god kaptein Kevin Hughes tvang hjemmelaget til å avslutte fra distanse. Et frispark fra Paul Shanley skapte dog litt hodebry i gjestenes forsvar før keeper Sean McCafferty fikk ryddet opp, men da innbytter Warren Bellew skjøt utenfor på overtid var det hjemmelagets siste sjanse, og dommeren blåste av med North Shields som seierherrer.

 

I neste runde ventet bortekamp mot vinneren av South Shields og Morpeth Town, og jeg hadde personlig en følelse av at North Shields uavhengig av utfallet der dermed ville møte den kanskje største favoritten til tittelen. Lee spådde umiddelbart at et eventuelt møte mellom South Shields og North Shields ville bli en såkalt all ticket game med fullt hus og flere tusen tilskuere, men nå skulle det senere vise seg at det ble Morpeth Town. Uansett var det en tøff kamp som ventet North Shields. Anthony hadde tilbudet meg skyss tilbake til Runcorn stasjon, og vi hadde nå fått hastverk. Da det hadde tatt meg over 25 minutter å gå fra stasjonen, var det et kjærkomment tilbud som gjorde at jeg rakk 21.56-toget tilbake til Liverpool South Parkway og dermed slapp å vente på 23.07-toget. Jeg unnet meg igjen en pitstop og en pint ved The Masonic på spaserturen tilbake til hotellet, der jeg straks fant senga etter en lang dag.


English ground # 314:
Runcorn Town v North Shields 0-1 (0-1)
FA Vase, 3rd Round replay
Pavilions, 4 January 2016
0-1 Dean Holmes (62)
Att: 178
Admission: £6
Programme: Sold out! (apparently £1,50)
Pin badge: £3

 

Next game: 05.01.2016: Blackfield & Langley v Hamworthy United
Previous game: 03.01.2016: Forres Mechanics v Wick Academy

 

More pics

 

 

Forres Mechanics v Wick Academy 03.01.2016


Søndag 03.01.2016: Forres Mechanics v Wick Academy

 

Jeg hadde stort sett lagt gårsdagens fiasko og et for min del sterkt redusert program bak meg da jeg våknet i Dundee og unnet meg en frokost ved Premier Inn-hotellet før jeg foretok en siste sondering av dagens alternativer. Dundee var selvsagt først og fremst valgt som base denne helgen på grunn av Dundee-derbyet som dagen før hadde blitt spilt uten meg til stede, men jeg så tidlig at jeg ved overnatting her uansett ikke ville ha det minste snev av håp om å rekke frem til eventuelle kamper i England denne søndagen. Der var det først og fremst Bishops Cleeve og deres hjemmekamp som vekket interesse, men uten mulighet til å kunne ta seg dit valgte jeg å likevel ta en ekstra natt i Dundee, der jeg i hvert fall hadde PL-kampen St. Johnstone v Aberdeen i bakhånd.

 

Det skulle vise seg å ikke være så altfor galt, for ikke bare endte kampen i Bishops Cleeve med å uansett bli avlyst, men i løpet av desember måned dukket det også opp en rekke alternativer i Skottland denne dagen. Det hadde først og fremst bakgrunn i at flere kamper i Highland League ble omberammet til denne dagen, i tillegg til at det også dukket opp et alternativ i Junior-pyramiden (som egentlig hadde jule- og nyttårspause ytterligere en ukes tid) i form av hjemmekamp hos Ardrossan Winton Rovers, som jeg tidligere har skottet litt på med interesse. Flere av dagens hjemmelag i Highland League lå nærmest etter hverandre langs toglinjen mellom Aberdeen og Inverness, og det totalt ufyselige været i Dundee gjorde at jeg etter hvert valgte å satse på at en av disse ville overleve.

 

Dermed droppet jeg St. Johnstone-kampen og valgte meg den mer spennende destinasjonen Keith som første alternativ, men naboen Huntly som første backup. Men først denne dagen spaserte jeg etter frokost ut i drittværet i Dundee for å ta en nærmere kikk på byens to fotball-storheter. Rett ved siden av hotellet, nede ved «fjorden» Firth of Tay, ligger Robert Falcon Scott sitt skip RRS Discovery som bragte ham og Ernest Shackleton til Antarktis, og det har nå blitt musemusskip, men ved denne attraksjonen var jeg nå mest opptatt av å ikke blåse til sjøs i de voldsomme vindkastene som gjorde at regnet kom piskende sidelengs. Etter noen få minutters spasertur innover i sentrum fant jeg holdeplassen for buss nummer 22, og betalte £3,60 for en dagsbillett. Etter ti minutters tid kunne jeg stige av ved en holdeplass drøyt fem minutters gange fra de to fotballstadionene, med Dens Park som den jeg først fikk fremfor meg.

 

For de som har sett hvor tett hjemmebanene til for eksempel Blackpool-klubbene Squires Gate og Blackpool Wren Rovers ligger, så er det vanskelig å overgå, men med to store stadioner som Dens Park og Tannadice Park er det noe ganske annet og temmelig spesielt. De to ligger kun få meter fra hverandre og er ligafotballens to nærmeste naboer i Storbritannia. Dens Park er det mest klassiske av de to, men måtte på slutten av 1990-årene gjennom en oppgradering for å imøtekomme PL-krav. Dundee Uniteds Tannadice Park er faktisk enda eldre, selv om det var andre klubber som spilte der de første årene, og det er uansett enda mer modernisert etter en oppgradering i løpet av 1990-årene. Våt til skinnet returnerte jeg til en bussholdeplass for å ta meg tilbake til hotellet, der jeg rakk å tørke litt før det på tide å vende oppmerksomheten mot dagens kamp.

 

Jeg hadde blinket meg ut 11.11-toget mot Aberdeen, men før jeg startet den snaut halvannen times lange etappen dit opp kunne jeg konstatere at kampen i Huntly var avlyst, og jeg hadde ikke før satt meg på toget før også kampen i Keith bukket under. Forres Mechanic varslet imidlertid at deres kamp mot Wick Academy etter all sannsynlighet ville spilles, og dermed falt valget på denne, selv om det betød en lenger reisevei enn planlagt da Forres ligger nærmere Inverness enn de tidligere nevnte destinasjonene. På togturen nordover fikk jeg også gjennom togvinduet sett hjemmebanen til Arbroath, som jeg gjerne besøker ved en senere anledning. Fra Aberdeen var det ytterligere halvannen times tid med tog, men hos ScotRail har man i det minste gratis WiFi på de aller fleste tog, og dette var en luksus jeg skulle savne etter å ha forlatt Skottland senere på turen.

 

Forres er en by med omtrent 12 500 innbyggere, som ligger i regionen Moray, omtrent fire norske mil øst-nordøst for Inverness og snaut to mil vest for Elgin. Vi befinner oss altså temmelig langt nord, og betydelig lenger nord enn jeg noen gang tidligere hadde vært i Storbritannia. Med en drøy halvtime til avspark steg jeg av toget i Forres og orienterte meg frem til Mosset Park, som er hjemmebanen til Forres Mechanics, og etter snaut ti minutters gange så jeg dagens kamparena foran meg. Jeg betalte meg inn med £8 og ble fortalt at det dessverre ikke hadde blitt trykket noe program i anledning dagens kamp, som faktisk var den første på Mosset Park siden 14. november! Men stensiler med lagoppstillingene ble i hvert fall delt ut.

 

Forres Mechanics ble stiftet i 1884, og er faktisk den eldste klubben i det nordlige Skottland. De var i 1893 med å stifte Highland League, og er sammen med Clachnacuddin de eneste som har spilt der fra starten og som fortsatt befinner seg i denne ligaen, som for øvrig har klubber som Inverness Caledonian Thistle, Ross County, Peterhead og Elgin City som tidligere medlemmer. Forres Mechanics har i løpet av denne tiden vunnet Highland League to ganger; i 1986 og 2012. Sesonen etter sistnevnte triumf markerte de seg ved å kun tape 0-1 for Rangers da de møtte Glasgow-gigantene i den skotske FA Cupen. Denne cupen markerte de seg forresten i i 1950-årene, da de to ganger på tre år spilte seg frem til femte runde. Mechanics-suffikset er selvsagt også bakgrunnen for at klubben kalles The Can Cans – eller forkortet bare The Cans.

 

Uten at jeg har noen tidligere visitter i denne ligaen bak meg, har jeg jo sett bilder fra både her og der, og det ser ut til å stemme når Mosset Park ofte beskrives som et nokså typisk Highland League-stadion. Det begrunnes først og fremst med at tilskuerfasilitetene består av en enkelt hovedtribune, mens de for øvrig er gressbanker av typen som FA har lagt for hat i England. Det er tydeligvis ikke tilfelle nord for grensen, og Mosset Park er uansett et koselig anlegg. Hovedgrunnen til dette er naturlig nok blikkfanget som er den store klassiske hovedtribunen, som er opphøyer fra bakken og entres via innvendige trapper på siden. De som vil sitte her må ut med ytterligere £2 om man skal tro skiltene der, men det er uansett en flott sak, som også huser et matutsalg der jeg betalte £1,80 for en scotch pie.

 

Highland League tabellen ble før dagens kamper toppet av Brora Rangers, som sto med 64 poeng på 25 kamper, men som hadde Cove Rangers og (etter sigende hardt satsende) Formartine United henholdsvis seks og åtte poeng bak seg, men de to hadde tre kamper til gode på Brora. Disse tre hadde skilt seg litt ut, og når jeg først er inne på Aberdeen-klubben Cove Rangers så kan det nevnes at også deres hjemmekamp mot Inverurie Loco Works var et alternativ denne dagen, men de flyttet fra sin hjemmebane Allan Park ved sesongslutt forrige sesong. De håper at deres nye Calder Park skal være klart til neste sesong, men spiller foreløpig på andre arenaer, og denne dagen var den aktuelle arenaen Spain Park, hjemmebanen til Junior-klubben Banks O’Dee. Da dette også ser ut til å være et langt tristere og mer typisk moderne anlegg var det imidlertid i beste fall en siste backup-plan om alt skulle bli avlyst på min vei opp til togbyttet i Aberdeen.

 

Men tilbake til det som nå var mer vesentlig, og det var at vertene Forres Mechanics befant seg på en 11. plass av 18 klubber. Med sine 30 poeng hadde de langt opp til de nevnte tetlagene, men samtidig hadde de med kun 20 spilte kamper også kamper til gode på de fleste andre, og samtlige av klubbene foran seg på tabellen. En av disse var dagens gjester Wick Academy, som hadde tatt den lange turen til Mosset Park. De lå to plasser foran sitt vertskap for dagen, og det skilte seks poeng til deres fordel, men de hadde også spilt en kamp mer. Dette skyldes ikke bare avlysninger i ligaen, men også innsatsen i FA Cupen der oppgjøret mot Junior-klubben Linlithgow Rose som ble utsatt en rekke ganger.

 

Mens man gjorde unna de siste forberedelser før avspark kom jeg tilfeldigvis i prat med en lokal kar som kunne fortelle litt mer om klubben, og jeg lyttet interessert til hans anekdoter fra rivaliseringen med klubber som Nairn County. En annen tidligere rival var Elgin City, som sammen med Peterhead forlot Highland i 2000 for å bli med i den skotske Football League. Også dette hadde han synspunkter på, og gjorde et poeng av at Elgins lokaloppgjør i øyeblikket, etter Peterheads opprykk, er så langt unna som i Montrose. Plutselig og uten forvarsel penset han imidlertid over på temaer som engelsk Premier League og Van Gaals innsats og fremtid i Manchester Unitedm så jeg benyttet anledningen til å takke for praten under påskudd av å ville ta en kjapp runde for å knipse noen bilder.

 

Kampen hadde da akkurat blitt sparket i gang, og hjemmelaget hadde litt å revansjere etter at de seks dager tidligere hadde tapt hele 0-4 på besøk hos Inverurie Loco Works, men jeg var ikke mer enn halvveis på min runde da de i kampens femte minutt tok ledelsen. Tidligere Inverness-spiller Aaron McLellan hadde en glimrende kamp på høyrekanten, mens spissen Lee Fraser ledet angrepsrekka med bravur. Sistnevnte spilte med en slags beskyttelse etter å ha fått en finger ut av ledd i forrige kamp, men det var han som var mannen bak dagens første mål da han fant georgiske Dachi Khutsishvili som satt inn 1-0. Liam Baxter hadde et par muligheter til å doble ledelsen, men klarte ikke å utnytte noen av disse, og Wick kom inn i kampen og spilte nå god fotball på en nokså gjørmete Mosset Park.

 

Gjestenes Steven Harrison ble spilt gjennom nærmest alene med hjemmekeeper Stuart Knight, men sistnevnte vant den duellen. Han kunne imidlertid ikke hindre scoring etter 21 minutter da Sam Mackay fra bortimot 35 meter sendte i vei et skudd som duppet inn i mål til 1-1. Før pause måtte Forres-keeper Knight igjen i aksjon da han parerte et skudd fra Gary Manson, og også returen fra Richard MacAdie ble reddet. På motsatt side av banen var Liam Baxter igjen på ferde, men da Wick-keeper Sean McCarthy vartet opp med en flott redning på hans avslutning, sto det 1-1 da dommeren blåste for halv tid.

 

Etter pause sto kampen og vippet frem til Liam Baxter fikk sitt mål etter en times spill. Etter flott forarbeid av Aaron McLellan og Lee Fraser fikk han trukket seg fri og skutt. Wick-keeperen parerte, men det virket som om ballen deretter traff Baxter og spant over streken. Dermed 2-1, og den gode McLellan var like etter minutter fra å øke ledelsen, men i stedet slo Wick tilbake etter 81 minutter. Davie Allan lurte offside-fella til et passivt Forres-forsvar, og utlignet til 2-2. Vertene forsøkte å riste av seg skuffelsen og jaktet på nytt vinnermålet, og Khutsishvili gjorde forarbeidet for innbytter Fraser Forbes, men Wick-keeperen reddet skuddet, og returen fra Lee Fraser ble blokkert på glimrende vis av en sklitaklende Wick-forsvarer. Helt på tampen headet Lee Fraser like utenfor, mens Simon Allan sendte i vei et frispark fra 25 meter som hadde skummel retning mot vinkelen, men Wick-keeper MCCarthy var igjen på pletten.

 

Dermed endte det med poengdeling og 2-2 etter en underholdende kamp, og hvis dette var representativt for Highland League så er det ingen grunn til å ikke anbefale et dykk ned i denne ligaen. Hjemmemanager Charlie Rowley var skuffet over at seieren glapp, men sa seg tross alt fornøyd med det hans utvalgte hadde vist ute på banen. Jeg ønsket lykke til og fant ut at klubben har en liten bar oppe i andre etasje inne i tribunebygget. Da toget tilbake til Aberdeen ikke gikk før 17.40 var det et greit sted å slå i hjel litt tid, og jeg betalte £2,85 for en boks Strongbow dark fruits. På spaserturen tilbake til stasjonen presterte jeg å gå feil, og fikk dermed en litt lenger vei enn planlagt, men rakk likevel toget med god margin.

 

Heldigvis var toget i rute, for jeg hadde kort tid på meg til å bytte i Aberdeen, men drøyt ni og en halv time etter at jeg forlot Dundee var jeg tilbake i en by der det voldsomme drittværet fortsatt herjet. Fra min ankomst i Dundee på lørdagen og til jeg dro mandag morgen var det aldri så mye som antydning til at den minste solstråle skulle bryte gjennom det tykke skydekket på den mørke himmelen hvorfra regnet bøttet ned, og sammen med den kraftige vinden gjorde det mitt inntrykk av Dundee til nokså lite lystig. Forhåpentligvis – og sannsynligvis – er det langt trivelige når værgudene er i noe bedre lune. Mitt kaledonske eventyr var over for denne gang, og dagen etter skulle jeg forlate Skottland med kurs sørover for å tilbringe resten av turen i England.

Scottish ground # 7:
Forres Mechanics v Wick Academy 2-2
Highland League
Mosset Park, 3 January 2016
1-0 Dachi Khutsishvili (5)
1-1 Sam Mackay (22)
2-1 Liam Baxter (61)
2-2 Davie Allan (82)
Att: ??? ( Estimate: around 150+)
Admission: £8
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 04.01.2016: Runcorn Town v North Shields
Previous game: 02.01.2016: Alloa Athletic v Falkirk

 

More pics

 

 

03.01.2016: En kikk på Tannadice Park (Dundee United)


Søndag 03.01.2016: Tannadice Park (Dundee United)

 

Jeg befant meg i Dundee i forbindelse med Dundee-derbyet som dagen før ble spilt uten min tilstedeværelse, etter at jeg til min store fortvilelse og frustrasjon ble stående fast i Newcastle grunnet togkluss, og dermed ikke ankom Dundee før kampen var ferdigspilt. Nå var det imidlertid ny dag og nye muligheter, og før jeg vendte oppmerksomheten mot dagens kamp, ville jeg benytte anledningen til å ta en kikk på hjemmebanene til de to store Dundee-klubbene. Jeg hadde allerede trosset drittværet og tatt en kikk på Dundees hjemmebane Dens Park, og nå var turen kommet til Dundee United og deres hjemmebane Tannadice Park, som de fleste vil vite ligger usedvanlig nærme naboen og rivalen.

 

For de som har sett hvor tett hjemmebanene til for eksempel Blackpool-klubbene Squires Gate og Blackpool Wren Rovers ligger, så er det vanskelig å overgå, men med to store stadioner som Dens Park og Tannadice Park er det noe ganske annet og temmelig spesielt. De to ligger kun få meter fra hverandre og er ligafotballens to nærmeste naboer i Storbritannia. Det er egentlig temmelig vilt å se med egne øyne hvor nært de ligger hverandre, og det har jo ikke manglet på folk som har hevdet at de burde banedele. Heldigvis virker ikke dette spesielt aktuelt for tiden, men det var et tema mens Skottland håpet på å få tildelt EM i 2008, og kan nok blåses liv i igjen dersom en ny slik søknad skulle bli et tema.

 

Mens Dens Park i disse dager fremstår som et langt mer klassisk anlegg med mye mer karakter, er faktisk Tannadice Park eldre – og det til tross for at Dundee United først ble stiftet i 1909; ti år etter at Dundee flyttet inn på Dens Park. Allerede i 1870-årene ble det spilt fotball der Tannadice Park nå ligger, men den gang het det Clepington Park, og ble benyttet av den tidligere klubben Dundee East End. Junior-klubben Dundee Violet og et par andre klubber benyttet også denne hjemmebanen på forskjellige tidspunkt i 1880- og 1890-årene, mens de altså har vært hjemmebane før Dundee United helt siden denne klubbens oppstart i 1909.

 

Opprinnelig ble de stiftet under navnet Dundee Hibernian, og det i seg selv er et tegn på at klubbens røtter var (og er til en viss grad fortsatt) å finne i byens irske immigrant-samfunn. Etter at de nesten gikk konkurs i 1923 tok man dagens navn i et forsøk på å tiltrekke seg et bredere publikum. Klubben er også kjent for sine oransje drakter, men opprinnelig spilte de også i grønt og hvitt, og det var først sent i 1960-årene at de for første gang brukte de nåværende klubbfarger. Historisk sett er de uten tvil lillebroren i forhold til Dundee FC, men slik har det ikke vært i de senere år.

 

Klubbens opptur startet for alvor med ansettelsen av manager Jerry Kerr i 1959, og han sikret i sin første sesong opprykk til øverste nivå. Der holdt de seg helt frem til 1995, og hadde da rasket med seg en og annen triumf. Den skotske ligatittelen ble vunnet i 1982, og de fulgte opp med å påfølgende sesong ta seg helt til semifinalene i den gjeve europacupen for serievinnere, der de tross hjemmeseier 2-0 i første kamp tapte 2-3 sammenlagt for senere tapende finalist Roma. Tre sesonger senere var de tapende finalist i UEFA Cupen (en forgjenger til dagens fjollete Europa League) da IFK Göteborg trimferte.

 

Den skotske FA Cupen ble vunnet i både 1994 og 2010, mens de har vært tapende finalist hele åtte ganger. Den skotske ligacupen er også vunnet to ganger, mens man har tapt finalen fem ganger. Etter å ha måttet ta turen ned etter det nevnte nedrykket i 1995 returnerte de på første forsøk, og de har igjen holdt seg i toppdivisjonen siden den gang. Men nå ser det denne sesongen stygt ut for deres del, og det ser ut som om årets Dundee-derby blir de siste på en stund…i hvert fall en sesong.

 

Tannadice Park fremstår i dag som et moderne anlegg, og mye av karakteren forsvant med oppgraderingen i 1990-årene. Den store toetasjes tribunen George Fox Stand ble åpnet i 1992 på den ene langsiden, mens hovedtribunen Main Stand på motsatt langside ble forlenget og senere (i 2003) omdøpt til Jerry Kerr Stand. Denne er for øvrig opprinnelig fra 1962, men har altså blitt noe sterilisert siden den tid, i tråd med ligaens og FAs stadionkrav. I 1994 ble den toetasjes tribunen East Stand åpnet på den ene kortsiden, mens man på motsatt kortside har en tidligere ståtribune i form av West Stand (kalt ‘The Shed’), som har blitt gjort om til sittetribune ved at man boltet fast seter.

 

Etter å ha kikket meg rundt de to Dundee-anleggene var det omsider på tide å spasere tilbake til bussholdeplassen, der jeg våt til skinnet kunne returnere til hotellet for å tørke meg litt før jeg gikk for å ta toget nordover med kurs mot dagens kamp. Dessverre ble det ikke noe Dundee-derby på Dens Park for meg denne gang, og som sagt vil det etter denne sesongen kunne bli en stund til neste gang, men det hadde vært artig å få med seg en gang i fremtiden.

 

 

 

03.01.2016: En kikk på Dens Park (Dundee)


Søndag 03.01.2016: Dens Park (Dundee)

 

Jeg befant meg i Dundee i forbindelse med Dundee-derbyet som dagen før ble spilt uten min tilstedeværelse, etter at jeg til min store fortvilelse og frustrasjon ble stående fast i Newcastle grunnet togkluss, og dermed ikke ankom Dundee før kampen var ferdigspilt. Nå var det imidlertid ny dag og nye muligheter, og før jeg vendte oppmerksomheten mot dagens kamp, ville jeg benytte anledningen til å ta en kikk på hjemmebanene til de to store Dundee-klubbene. I et vanvittig drittvær spaserte jeg noen få minutter innover i sentrum og fant holdeplassen for buss nummer 22, og betalte £3,60 for en dagsbillett. Etter ti minutters tid kunne jeg stige av ved en holdeplass drøyt fem minutters gange fra de to fotballstadionene, med Dens Park som det jeg først av de to fikk fremfor meg.

 

For de som har sett hvor tett hjemmebanene til for eksempel Blackpool-klubbene Squires Gate og Blackpool Wren Rovers ligger, så er det vanskelig å overgå, men med to store stadioner som Dens Park og Tannadice Park er det noe ganske annet og temmelig spesielt. De to ligger kun få meter fra hverandre og er ligafotballens to nærmeste naboer i Storbritannia. Det er egentlig temmelig vilt å se med egne øyne hvor nært de ligger hverandre, og det har jo ikke manglet på folk som har hevdet at de burde banedele. Heldigvis virker ikke dette spesielt aktuelt for tiden, men det var et tema mens Skottland håpet på å få tildelt EM i 2008, og kan nok blåses liv i igjen dersom en ny slik søknad skulle bli et tema. Dens Park er det mest klassiske av de to, men måtte på slutten av 1990-årene gjennom en oppgradering for å imøtekomme PL-krav.

 

Dundee FC ble stiftet i 1893, og fikk umiddelbart innpass i den skotske Football League som det året utvidet med en andredivisjon. Dundee ble imidlertid plassert rett i den øverste divisjonen, og har holdt seg der i store deler av sine historie. Klubben hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1960-årene, da selveste Bill Shankley ledet klubben til deres første og hittil eneste ligatittel i 1962. Påfølgende sesong tok de seg helt til semifinalen i det som den gjeveste europacupen, som den gang (før Champions League-våset) var serievinnercupen. Både Köln, Sporting Lisboa og Anderlecht ble slått ut før man måtte gi tapt for AC Milan i semifinalene. Etter å ha tapt klart i Milano hjalp det lite at returkampen på Dens Park ble vunnet.

 

Dundee har også vunnet den skotske FA Cupen i 1910, og tre ganger den skotske ligacupen (i 1952, 1953 og 1974). Senere har de også to ganger vunnet Challenge Cup, som vel kan beskrives som en slags skotsk variant av engelskmennenes Football League Trophy. Dette har da også sammenheng med at klubben i de senere år i langt større grad enn tidligere har hatt visitter på nivå to. Fra 2005 tilbragte de til og med hele sju sesonger på det nivået, før de rykket opp til Premier League. Det endte med umiddelbart nedrykk, men de slo denne gang tilbake på første forsøk da de sikret seg opprykk som divisjonsvinner i 2014.

 

Dens Park ble åpnet i 1899 da klubben flyttet fra sin tidligere hjemmebane Carolina Port, og har altså vært deres hjemmebane siden den gang. I dag er det først og fremst de to kortsidene, Bobby Cox Stand og Bill Shankley Stand, som fremstår som mer moderne enn resten av anlegget. Opprykket i 1999 gjorde at de tidligere ståtribunene her dessverre måtte erstattes av nye sittetribuner som kom på plass i løpet av kun 82 dager i forkant av sesongstarten i 1999. Disse to er nå temmelig like av utseende og har begge en tilskuerkapasitet på rundt 3 000.

 

Imidlertid er det på langsidene at man fortsatt kan finne mest spor av anleggets tidligere karakter, og på hovedtribunen Main Stand ser man tydelige bevis på at anlegget tidligere var noe ovalt da det også har vært åsted for greuhound racing. Midt på denne tribunen sitter man dermed lenger fra banen enn ute på flankene. Både innvendig ut fra utsiden bærer den fortsatt preg av å være en klassisk tribune, og den har støttepilarer som gjør det fin å se på men potensielt litt mindre fin å se ut fra. På motsatt langside har man den tidligere ståtribunen South Stand som kun strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og her ser har ser man straks at det er snakk om en klassisk tribune. Dessverre ble også den i 1990-årene sterilisert noe og omgjort til sittetribune, men om man ikke lenger kan se fotball stående på Dens Park, så tar i hvert fall også South Stand seg godt ut fortsatt; så lenge det varer.

 

Hva gjelder South Stand så offentliggjorde klubben i 2007 at man hadde planer om å selge deler av tomten bak denne tribunen og deretter erstatte den med en ny tribune. Våren 2008 annonserte klubben at man regnet med snarlige «positive nyheter» angående dette, men heldigvis ble det deretter helt stille. Jeg hadde uansett fått en rask kikk rundt utsiden av Dens Park, og hastet videre i drittværet bortover mot Dundee Uniteds Tannadice Park.

 

 

 

Alloa Athletic v Falkirk 02.01.2016

Lørdag 02.01.2016: Alloa Athletic v Falkirk

 

Jeg følte meg heldigvis en god del bedre da jeg våknet denne lørdagen og startet dagen med en taxitur fra Express Rooms inn til Newcastle stasjon og en eminent full scottish breakfast inne på stasjonen. Men så startet de virkelige problemene for første gang på turen! Jeg hadde denne dagen planlagt en skotsk dobbel der rosinen i pølsa skulle være Dundee-derbyet på Dens park med tidlig avspark klokka 12.30. Dette var en av grunnen til at jeg dagen før hadde valgt meg Newcastle som base, slik at med dagens første tog skulle klare og komme meg til Dundee tidsnok til å slenge fra meg bagasjen på hotellet og ta meg til Dens park. Dundee v Dundee United var også den eneste kampen på turen som jeg på forhånd hadde kjøpt billett til, og jeg så den faktisk som en av de forventede høydepunktene på turen, før planen var å sette kursen mot Alloa, der det var sent avspark. Men slik skulle det ikke gå, takket være tog-kluss.

 

07.43-toget til Edinburgh rullet inn på Newcastle stasjon som planlagt, men vi ble sittende uten at toget forlot perrongen, og når det begynte å nærme seg fem minutter over planlagt avgangstid begynte man å lure. Da kom etter hvert beskjeden over høyttaleranlegget om at Virgin-toget ikke lenger ville gå mot Skottland, men at det ville returnere til London da det hadde oppstått problemer på linjen nord for Newcastle. Frustrerte passasjerer måtte dermed gå av toget, men et Cross Country-tog sto fortsatt oppført med forsinket avgangstid klokka 07.58, og jeg var blant flere som gikk for å ta plass der. Men så var det samme historien også der, da de nå kunne fortelle at en kjøreledning hadde blitt revet ned mellom Morpeth og Berwick, og all togtrafikk nord for Newcastle ble innstilt mens personell fra Network Rail sjekket skadeomfanget.

 

Tog etter tog nordover ble kansellert, og det rådet fullstendig kaos på stasjonen, der ingen kunne fortelle hvor lang tid dette ville ta. Da også 08.42-toget mot Aberdeen også ble kansellert, betød det at min siste sjanse til å rekke kampen i Dundee gikk fløyten, og det var en blanding av fullstendig oppgitthet, frustrasjon og raseri som nå skyllet over meg ved tanken på at jeg nå ikke ville komme meg på kampen. Billettkjøpet viste seg dermed altså å penger rett i dass, og likeledes satt jeg nå med en bindende hotellreservasjon i Dundee, der jeg hadde betalt £64 for to netters overnatting ved byens Premier Inn. Uten Dundee-derbyet som del av en dobbel ville jeg valgt en annen destinasjon denne dagen, men jeg følte likevel ikke for å anse såpass mye penger som totalt tapt, og avventet derfor ytterligere mens kaoset rådet.

 

Der observerte jeg også en kar i Dundee-jakke som åpenbart også hadde tenkt seg på samme kamp og fått sine planer spolert. Han bekreftet at han hadde tenkt seg på kampen, men at han i hvert fall ikke hadde kastet bort penger på kampbillett da han jobbet for klubben. Selv om han var ganske ordknapp tok han senere på dagen kontakt via Twitter og beklaget at han hadde vært i noe bortimot en sjokktilstand. Samtidig skal man heller ikke glemme at det kunne vært langt verre, for på stasjonen var det en rekke frustrerte familier som fortalte at de mistet flyet sitt fra Edinburgh. Jeg sto og snakket med en slik familie som nå fikk sin tur til Milano ødelagt, og de hadde blitt fortalt at man kunne søke om erstatning, men at togselskapene kun dekker utgifter for togbillett og ikke andre utgifter, selv om det er de som er skyld i at man ikke rekker andre ting man har betalt for. Dette må visst gå på reiseforsikring, og jeg besluttet der og da at det i mitt tilfelle ikke engang var verdt å ta den kampen.

 

Først etter rundt to timers venting fikk man på plass busser som skulle frakte reisende til Edinburgh (og stasjoner på veien dit), og jeg tok plass på den første bussen som kjørte direkte mot den skotske hovedstaden. Sjåføren informerte om at turen ville ta omtrent to og en halv time (mot normalt rundt halvannen time med tog), og det var for lengst klart at dagens Dundee-derby på Dens Park ville gå av stabelen uten meg til stede. Jeg fikk meg om ikke annet litt søvn på bussen, og da vi ble sluppet av utenfor jernbanestasjonen i Edinburgh satt jeg meg snart på neste tog mot Dundee. På veien kunne jeg konstatere at vi passerte rett på utsiden av hjemmebane til Raith Rovers, som for øvrig så nokså fiffig ut. Men jeg var fortsatt svært lite lystig, og raseriet nærmest boblet innvendig da jeg omsider ankom Dundee rundt klokka halv tre – sannsynligvis få minutter etter at kampen der var ferdig.

 

Jeg ankom altså Dundee akkurat tidsnok til å spasere over til Premier Inn-hotellet tvers over veien for stasjonen, sjekke raskt inn og slenge fra meg bagasjen, før jeg returnerte til stasjonen for å egentlig reise tilbake samme vei jeg kom fra! Jeg måtte nemlig nå til Stirling for der å foreta et raskt togbytte for å komme meg til Alloa. Etter drøyt tre kvarter ankom jeg Stirling, og da gjensto kun rundt ti minutter til Alloa, som er en by i området Clackmannanshire. Den ligger på nordsiden av «fjorden» Firth of Forth og har snaut 20 000 innbyggere. Alloas økonomi var tidligere sterkt avhengig sin viktige havn og handel med fastlands-Europa, men dette avtok i konkurranse med mer moderne havner andre steder, og i 1970 ble den store havnen i Alloa lagt ned. Byens jernbanestasjon hadde blitt lagt ned to år tidligere, men ble 40 år senere gjenåpnet i 2008, og det passet meg ganske bra denne dagen.

 

Fra denne jernbanestasjonen er det rundt ti minutters gange langs Clackmannan Road før man ankommer Recreation Park, som har vært hjemmebane for Alloa Athletic siden 1895. Her ankom jeg med drøyt tre kvarter til avspark, som originalt nok var satt til klokka 17.15 for å bli vist på TV. Jeg avleverte mine £16 og tok meg inn på det som skulle vise seg å være borteseksjonen. Jeg hadde ikke sett noe skilting som signaliserte noe slikt, og fikk først inntrykk av at det ikke var segregert, men så snart at så var tilfelle, der jeg plutselig var avskåret fra både klubbsjappe og det som faktisk viste seg å være en liten bar i et bygg ved siden av hovedtribunen. Etter å ha byttet £2 mot et program og knipset noen bilder fra denne seksjonen, fikk jeg imidlertid forklart situasjonen for en av vaktene som lot meg hoppe elegant(?) over sperringene.

 

Alloa Athletic ble i 1878 stiftet under navnet Clackmannan County, og tok navnet Alloa året etter, før de i 1883 tok dagens navn. De måtte vente til 1921 før de fikk innpass i den skotske Football League, da ligaen igjen blåste liv i sin andredivisjon som hadde blitt lagt ned under første verdenskrig. Alloa Athletic debuterte ved å vinne denne divisjonen på første forsøk og rykke opp på øverste nivå, men oppholdet blant eliten varte kun en sesong før de rykket ned igjen som jumbo. Først våren 1939 var de tilbake etter å ha endt på 2. plass i andredivisjon, men påfølgende sesong ble tidlig avbrutt grunnet andre verdenskrig, og da man startet opp igjen etter krigen ble Alloa plassert i det som nå het Division B (nivå to), og har foreløpig aldri returnert til øverste nivå.

 

I 1999/00-sesongen vant de imidlertid den skotske Challenge Cup, som er en slags skotsk versjon av Football League Trophy, og der deltaker-klubbene kommer fra Championship, League One og League Two. Denne rangeres naturlig nok bak både FA Cupen og ligacupen, og det var Inverness Caldeonian Thistle som den gang ble slått 5-4 på straffer etter en finale som endte 4-4 etter ekstraomganger. Så sent som i 2011 befant de seg i den skotske ligaens kjellerdivisjon, men sikret opprykk etter å ha tatt divisjonstittelen i daværende Third Division (nå League Two) den våren, før de året etter besørget et andre strake opprykk da 2. plass ble fulgt opp med playoffsuksess etter å tatt seg av Brechin City og Dunfermline Athletic. Dermed er de nå å finne i det som også i Skottland nå heter Championship; så lenge det varer.

 

Jeg kunne nå fullføre min fotoseanse rundt Recreation Park, der jeg personlig likte best kortsiden Clackmannan Road End. Her har man en liten ståtribune som rett bak mål gir tak over hodet til de som står på den midterste delen av kortsiden. På motsatt kortside står bortesupporterne under åpen himmel, eller de gjorde i hvert fall denne dagen, men de hadde da også til sin rådighet den midlertidige sittetribunen Hilton Road Stand på den ene langsiden. Denne ble satt opp i 2008, har etter sigende 519 seter, og også ut som en midlertidig tribune. På den andre langsiden har man anleggets Main Stand, som er forhøyet fra bakken og entres i forkant. Den byr på sitteplasser og strekker seg omtrent halve banens lengde, men på begge sider av denne er det fasiliteter som klubbsjappa, matutsalg, og den nevnte lille baren.

 

Fortsatt var jeg i faretruende dårlig humør da jeg stakk hodet innom denne baren, men med Magners som eneste cider-variant valgte jeg å avstå og heller betale 70 pence for en boks Coca Cola. Der fant jeg i det minste stensiler med lagoppstillingene, og rasket til meg et av disse før jeg bladde litt i programmet. De var et program med flott utseende som fikk absolutt godkjent, men da det åpenbart hadde gått i trykken før man feiret jul var det ikke alt som nå var like relevant. Da tenker jeg kanskje spesielt på en tabell som hevdet å være fra 21 desember, og som dermed var totalt uinteressant. Det er forresten bare å håpe at klubbsjappa normalt sett er langt bedre enn det som var tilfelle ved mitt besøk, før det var virkelig triste greier. I hyllene lå det kun en håndfull gamle programmer, og en person som åpenbart bemannet den fortalte at det ikke var noen varer på lager for øyeblikket!

 

Som jeg var inne på så kan Alloa Athletics tilværelse i Championship gå mot slutten, for til tross for håpløst utdaterte tabeller i programmet, kan jeg fortelle at Alloa befant seg på jumboplassen med kun 8 poeng på sine 18 kamper. De hadde dermed sju poeng opp til Livingston og St. Mirren som var de to lagene foran dem. Dagens motstander kjempet i motsatt ende av tabellen, der de sammen med Hibernian var alene om å gi Rangers en viss kamp om tittelen. De tre har skilt seg ut til de grader, og Rangers ledet an tre poeng foran Hibs og Falkirk. Fra de to sistnevnte var det allerede hele 14 poeng ned til firer Raith Rovers, og denne trioen går dermed mot minst playoff-plass. Alloa-manager Jack Ross hadde en tøff og voksen oppgave foran seg med å igjen styre Alloa til sikker plass på tabellen.

 

Før jeg tok oppstilling på Clackmannan Road End betalte jeg £1,50 for en mince pie som var så fettete at jeg tok meg i å undres over om den faktisk var frityrstekt! Men slik skal de visst være i Skottland. Samtidig begynte det å regne igjen, og jeg søkte dermed ly under taket på Clackmannan Road End. Falkirk var i fin form med tre strake seire uten baklengsmål, og seier over selveste Rangers før det igjen. Det var derimot hjemmelaget som ute på kunstgresset fikk den første sjansen etter kun 20 sekunder, men Michael Duffy skjøt like over målet til Falkirk-keeper Danny Rogers. Blair Alston fikk deretter en lignende mulighet på motsatt side av banen, men med samme utfall. Sekundene tikket mot kvarteret spilt da Falkirk tok ledelsen etter en noe snodig corner fra Alston. Han sendte ballen helt over til Luke Teahy ute på rundt tjue meter på motsatt side av banen, og han la opp til Will Vaulks som løsnet skudd. Alloa-keeper Andrew McNeil måtte gi retur, og John Baird var å pletten og satt inn 0-1.

 

The Bairns dominerte i denne perioden totalt, og Baird var nære på å doble ledelsen da han vendte opp og sendte i vei et skudd med kurs for vinkelen. Han ble kun stoppet av en glimrende redning fra McNeil, og kort etter var det forsvarer Dougie Hill som var reddende engel for Alloa da han blokkerte Lee Millers skudd. Falkirk presset på for å avgjøre kampen, men The Wasps holdt stand slik at det sto 0-1 til pause. De siste minuttene før hvilen hadde de til og med en god periode der de med litt hell kunne utlignet, men Falkirk-keeper Rogers reddet flott på skuddet fra Robbie Crawford. Jeg hadde bestemt meg for å ikke la den skandaløse starten på dagen ødelegge opplevelsen, og klarte faktisk å glemme dette under kampen, før jeg i pausen kikket på resultatene og konstaterte at både Rangers og Hibs hadde vunnet sine kamper (førstnevnte med hele 6-0 borte mot Dumbarton) samtidig som jeg så at Dundee-derbyet hadde endt med hjemmeseier 2-1 til Dundee.

 

For hjemmelagets del var det nok ikke spesielt gunstig at St. Mirren også hadde vunnet, men de gule- og sort-stripede hadde etter pause en god periode uten at de klarte å true Falkirk-målet i nevneverdig grad. Andre omgang var i det hele tatt en nokså lite uspektakulær affære av typen britene gjerne kaller «scrappy». Falkirk ropte på straffe da Blair Alston fyrte av et skudd som traff armen på Robbie Crawford, men dommeren virket nok korrekt spillet videre. Falkirk-manager Peter Houston forsøkte å endre kampbildet igjen med et par bytter, og en av disse innbytterne var Kevin O’Hara, som kort etter sin inntreden så et skummelt skudd blokkert, mens Will Vaulks ikke klarte å følge opp til tross for et akrobatisk forsøk. Dermed endte det med borteseier 0-1 foran 1 176 tilskuere; hvorav 748 som kunne reise fornøyde hjem til Falkirk.

 

Noen av disse var i likhet med meg med 19.41-toget tilbake til Stirling, og sørget for at jeg fikk et flashback til fjortisfylla på det verste. Etter et drøyt kvarter på Stirling stasjon kunne jeg omsider sette meg på toget tilbake til Dundee, der jeg steg av omtrent i samme øyeblikk som byens kirkeklokker markerte at klokka var ni. Jeg hadde vurdert å ta en tur inn i Dundee sentrum for å unne meg en sen matbit ved en av pubene der, men været innbød ikke akkurat til dette, og uansett hadde det dårlige humøret returnert til en viss grad, slik at jeg i stedet gikk direkte tilbake til Premier Inn-hotellet for en tidlig kveld. Jeg hadde ved planlegging av turen vært mest bekymret for at det var det våte været som ville skape problemer, men da jeg for første gang på turen virkelig møtte motgang var det altså i stedet forårsaket av tog-kluss. Man kan jo selvsagt si at dette igjen sannsynligvis var en konsekvens av været, og regnet skulle uansett flere ganger skape problemer i form av avlyste kamper på resten av turen.

Scottish ground # 6:
Alloa Athletic v Falkirk 0-1 (0-1)
Championship
Recreation Park, 2 January 2016
0-1 John Baird (15)
Att: 1 176
Admission: £16
Programme: £2
Pin badge: n/a

 

Next game: 03.01.2016: Forres Mechanics v Wick Academy
Previous game: 01.01.2016: Heanor Town v Shepshed Dynamo

 

More pics

 

 

 

Heanor Town v Shepshed Dynamo 01.01.2016


Fredag 01.01.2016: Heanor Town v Shepshed Dynamo

 

Etter noen dager i Skottland hadde jeg dagen før tatt meg ned til Newcastle for å tilbringe nyttårsaften i den herlige geordie-byen, uten at jeg faktisk lot meg friste ut på det vanvittige utelivet av den grunn, selv om jeg et øyeblikk var inne på tanken. Jeg hadde imidlertid en nokså tidlig start dagen etter, og det var en av to grunner til at Newcastle ble valgt som base nyttårsaften og første nyttårsdag. På årets første dag var det nemlig kamp i Heanor i Derbyshire, og jeg måtte derfor komme meg sørover fra Skottland dagen før. Men da jeg 2. januar skulle nordover igjen til Skottland og Dundee, var jeg samtidig avhengig av å våkne opp langt nok nord til at jeg kunne rekke frem til tidlig avspark i Dundee. Det skulle vise seg å bli en fiasko, men det er en annen historie vi får komme tilbake til. Samtidig hadde jeg heller ikke tatt høyde for at bussruten fra sentrale Newcastle ut mot Benwell, der Express Rooms ligger, sluttet å gå utpå ettermiddagen på nyttårsaften og heller ikke ble kjørt første nyttårsdag.

 

Derfor måtte jeg starte nyttårsdagen med å ringe en taxi som tok meg inn til togstasjonen i Newcastle, der jeg også måtte konstatere at Centurion Bar sitt lille spiseri inne på stasjonen også holdt lukket foreløpig, slik at jeg måtte forkaste idéen om deres eminente full scottish breakfast for heller å ty til smørbrød fra Sainbury’s. Dermed ble det medbragt frokost som jeg tok med meg på 09.42-toget som skulle ta meg ned til Sheffield. Etter drøyt to timer på toget hadde jeg et kvarter på meg til å bytte tog i stålbyen, og 12.06-toget var i rute slik at vi ankom Langley Mill som planlagt klokka ti over halv ett. Under planleggingen av turen hadde jeg fått inntrykk av at det også denne dagen ville gå busser mellom Langley Mill til Heanor, men jeg fant senere ut at dette ikke stemte. Derfor benyttet jeg en tidligere utprøvd plan.

 

Da jeg sommeren 2011 besøkte Eastwood Town (før klubben gikk konkurs og senere «gjenoppsto» i ny drakt under navnet Eastwood Community FC) benyttet jeg også Langley Mill stasjonen, som ligger mellom Eastwood i øst og Heanor i vest, nesten nøyaktig der grensen går mellom Derbyshire og Nottinghamshire. Den gang stakk jeg innom Railway Tavern for en pint, og pubens landlord ringte etter hvert en taxi for meg. Denne puben ligger et steinkast fra Langley Mill stasjon, og var denne formiddagen tilsynelatende samlingssted for en gruppe eldre skinheads og scooter boys. Jeg mente å huske at det befant seg et taxifirma i gaten rett bak denne puben, men etter en pint kunne den trivelige vertinnen bak baren – etter å ha forhørt seg med en eldre lokal kar – fortelle at så ikke lenger var tilfelle. Hun tilbød seg imidlertid å tilkalle en drosjebil for meg, og dermed satt jeg kursen mot Heanor.

 

Heanor er altså en liten by som ligger i Derbyshire, 13 kilometer nordøst for Derby, og som sagt rett ved grevskapsgrensen østover mot Nottingham. Den har et innbyggertall på rundt 20 000, og er et av mange samfunn i denne regionen der gruvedrift sto sentralt. Kullgruvene var sammen med tekstilindustrien de absolutt viktigste næringsveiene, og store deler av befolkningen var ansatt i disse industriene. Begge er imidlertid nå historie i Heanor etter nedgangen på andre halvdel av forrige århundre. Etter en taxitur på sju-åtte minutter ble jeg sluppet av utenfor Town Ground, der det allerede var en del personer innenfor. Jeg betalte meg inn med £5, og for ytterligere £1 fikk jeg overrakt et eksemplar av dagens kampprogram før jeg kunne stikke snuta innenfor og ta en nærmere kikk på anlegget.

 

Town Ground er et anlegg der fotballklubben deler med cricket; noe som gjør at den ene langsiden er åpen. Her var det kun en rekke reklameskilt som skilte de to, og på bortre kortside består tilskuerfasilitetene kun av såkalt hard standing under åpen himmel. Man kommer inn på den andre kortsiden, og her er det imidlertid en tribune som gir tak over hodet til tilskuere som kan hvile akterspeilet på benkerader i tre. Her finner man også et bygg som jeg huser både garderober og diverse andre fasiliteter, mens selve klubbhuset (med sin bar) ligger lenger ned på andre siden av den nevnte tribunen, mellom fotballbanen og cricketbanen. På langsiden sett til venstre herfra står det en tribune som er til forveksling lik, men denne er noe større og gir tak over hodet til stående tilskuere. Foran denne finner man for øvrig laglederbenkene, og jeg likte meg umiddelbart ved Town Ground.

 

Selv om det hadde blitt spilt fotball under navnet Heanor Town allerede fem år tidligere, ble dagens klubb stiftet i 1883. De spilte i flere Midland-baserte ligaer, som de tidligere utgavene av Midland League, der de i perioder gikk ut og inn av ligaen med nokså stor hyppighet. De var i 1961 med å starte en reformert utgave av denne ligaen, som i 1982 slo seg sammen med Yorkshire League for å stifte Northern Counties East League. Etter fire år i sistnevnte liga trakk de seg og var i stedet med å stifte Central Midlands League, som de vant ved to anledninger før de i 2008 tok steget opp i East Midlands Counties League. Etter at den ble vunnet i 2011 tok de igjen steget opp i NCEL, før de ble flyttet sidelengs til den nye Midland Football League før inneværende sesong. Det skal også nevnes at Heanor Town ved seks anledninger har nådd FA Cupens første ordinære runde, selv om de fire første gangene var på 1800-tallet da det var færre runder. Men både i 1958/59 og 1963/64 gjentok de denne bragden. Det kan også nevnes at både Nigel Clough og Nigel Pearson spilte for Heanor Town i sin ungdom.

 

Midland Football League og dens forgjengere har de siste årene hatt tradisjon for å arrangere flere kamper på første nyttårsdag nokså uavhengig av ukedag. Dette året var det imidlertid slik at dagen etter var en lørdag, og etter hvert bestemte flere av hjemmelagene seg i rask rekkefølge for å flytte sin kamp til lørdagen. Det gjaldt flere av kampene jeg opprinnelig vurderte, som kampene hos blant annet både Walsall Wood og tittelutfordrer Alvechurch. Av kampene i denne ligaen gjensto til slutt kun Heanor Town og Bromsgrove Sporting i divisjonen under, og da jeg allerede har besøk det herlige stadionet til sistnevnte valgte jeg meg Heanor Town og deres viktige hjemmekamp mot Shepshed Dynamo.

 

Inne i baren så jeg straks et kjent ansikt som satt der og slappet av med en pint, og etter å ha betalt £3,05 for en pint Strongbow slo jeg meg ned sammen med den tyske groundhopperen Jens. Vi fikk snart selskap av en annen groundhopper, Luke fra Worthing-området, som hadde fått skyss med ‘The Wycombe Wanderer’, Russell Cox. En kikk i programmet avslørte at det fikk absolutt godkjent, og det hadde flere interessante saker og artikler. Store deler av det viste seg også å være forfattet av Groundhop UK-arrangør Chris Berezai, som jeg traff på der noe senere, og han kunne fortelle at man nå jobber med å få til en groundhop i North West Counties League. Som sagt var det ventet en rekke groundhoppere, men de hadde ankommet i et antall som var nokså overraskende. Av andre fjes traff jeg på både Peter Miles, Eddie McGowen, Tony Morehead med barnebarn og en kompis fra Manchester, samt flere jeg ikke er i stand til å sette navn på.

 

Tabellen talte sitt tydelige språk, der tittelkampen foreløpig så ut til å stå først og fremst mellom føniksklubben Hereford og Alvechurch. Hereford ledet tabellen med 19-1-3 og 58 poeng på sine 23 kamper, men selv om Alvechurch lå tolv poeng bak hadde de hele fem kamper til gode etter en rekke frustrerende avlysninger. Heanor befant seg på tredjeplass á poeng med Alvechurch, men med kun en kamp til gode på Hereford. Både Sporting Khalsa på fjerde og Shepshed Dynamo på femte hadde i likhet med Alvechurch kun spilt 18 kamper, og med fire kamper til gode på Heanor hadde de henholdsvis fem og elleve poeng opp til dagens vertskap.

 

Heanor Town hadde vunnet sin siste kamp fire dager tidligere, men hadde gått på to tap før det (hvorav et i ligacupen), og det virket faktisk som om hverken de eller Shepshed Dynamo helt hadde gitt opp håpet om ligatittelen. Det var nok altfor langt frem, og i motsetning til Heanor har heller ikke Shepshed Dynamo søkt om opprykk denne sesong…kanskje noe overraskende? Leicestershire-klubben kom uansett fra to strake seire, men hadde nå ikke spilt kamp siden 28 november(!) etter å ha fått samtlige av sine desember-kamper avlyst. Før avspark traff jeg også på den alltid blide groundhopperen Rob Waite, som er mannen bak den glimrende bloggen The 66POW, og han fortalte at han nå har trukket seg fra sine verv i Staveley Miners Welfare for å ta seg jobb i Mansfield Town. Og siden jeg nevner Mansfield; min groundhopper-kompis Neil fra Mansfield hadde tilbudt meg skyss tilbake til Langley Mill etter kamp, men han var vel omtrent den eneste groundhopperen der som jeg hittil ikke hadde støtt på.

 

Det var ikke akkurat voldsomt med målsjanser i innledningen av kampen, uten at det på noen måte var kjedelig av den grunn. Det var en heftig, intens og til tider amper batalje som utspilte seg foran det som skulle vise seg å være 403 betalende tilskuere. De fikk se at den første reelle sjansen tilfalt gjestene da et innlegg fra Michael Reeve ikke ble skikkelig håndtert av Heanor-keeper Joe McCormack, som imidlertid fikk tak i ballen på andre forsøk foran flere luskende Dynamo-spillere. Etter 24 minutter tok Dynamo imidlertid ledelsen, men hvem var det egentlig som scoret?? Lee Miveld sendte ballen mot mål, men etter mølja som fulgte ble Neil Prenderville senere kreditert (noe som også ble stående på FAs Full-Time sider), selv om Heanor-forsvarer Jordan Simpson nok var sist på ballen der den gikk via hans fot og inn via tverrliggeren da han forsøkte å klarere inne på streken. Det sto uansett 0-1.

 

Fem minutter senere kunne gjestene doblet ledelsen da Matt Langham headet innlegget til Michael Reeve i mål, men linjemannen hadde markert for offside. Heanor svarte, men Joe Naylor skjøt like utenfor, og da skuddet fra Jamie Clarke gikk forbi en sjanseløs Dynamo-keeper Jack Hartopp sto stolpen i veien, og ballen smalt i aluminiumet. Like før pause var også Chris Bettney nære da hans skumle frispark var akkurat for høyt og landet oppå nettaket. Dermed sto det fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause og undertegnede gikk for å unne seg en pint. I matutsalget gjorde de nok god butikk denne agen, for køen virket aldri å bli mindre enn rundt 20 personer, og heldigvis hadde jeg allerede før kampstart betalt £2,50 for en steak pie med mushy peas og brun saus, slik at jeg nå slapp å bruke pausen til dette. Imidlertid stakk jeg raskt hodet innom den nye flotte klubbsjappa som har en imponerende utvalg for en klubb på dette nivået, og etter å ha sikret meg en pin til min samling oppdaget jeg også at germaneren Jens allerede hadde gått til innkjøp av min pausepint som han sto og ventet med på utsiden av baren.

 

Hva nå enn Heanor-manager Glen Clarence sa i pausen, så det ut til å virke tidlig i omgangen, for etter fem minutter av andre omgang utlignet de da gjestene ikke klarte å klarere skikkelig. Ballen havnet hos Jamie Clarke som igjen fant Jay Cooper med en stikker, og han rundet enkelt keeper og satt ballen i det tomme målet. Om første omgang var underholdende, så var andre omgang et lite fyrverkeri, og Heanor var uheldige som ikke tok ledelsen da et skudd fra Kieran Debrouwer smalt i stolpen. Like etter var Dynamo-forsvarer Daniel Chapman reddende engel med en fantastisk takling som hindret en uidentifisert Heanor-spiller i å komme alene med keeper. Men selv om det nå var Heanor som presset på, var det gjestene som igjen tok ledelsen etter 63 minutter. Igjen var det Michael Reeve som la innlegg, og det ble møtt av Liam Read som sendte ballen forbi keeper McCormack og opp i nettaket til 1-2.

 

Snaut fem minutter senere økte gjestene sin ledelse da Dom Brennan spilte ballen over hjemmeforsvaret og fant Matt Langham som fikk kontroll og fintet bort en mann før han plasserte ballen i mål til 1-3. Ytterligere fem minutter senere fikk hjemmelaget igjen nytt håp etter denne kalddusjen, da en Dynamo-forsvarer i muren brukte hånda til å stoppe et frispark fra Debrouwer og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Keeper Hartopp gikk rett vei, men klarte ikke å stoppe straffesparket fra Jamie Clarke, som reduserte til 2-3. Men så startet det virkelige dramaet! I et forsøk på å komme fort i gang igjen fortsatte Clarke sitt løp mot mål for å hente ballen, men da han skulle forsere keeper Hartopp var sistnevnte akkurat i ferd med å reise seg, og i et forsøk på å unngå kollisjon med keeperen hoppet Clarke nærmest bukk over Hartopp, som ble liggende igjen og måtte ha flere minutter med behandling.

 

Dette førte til en lang pause der det var både dytting, knuffing og peking, før dommeren etter sikkert fem minutter dro opp det røde kortet for Clarke, og Heanor var dermed redusert til ti mann. Det virket lovlig strengt for det som må kunne kalles et uhell, og mitt førsteinntrykk var da også at keeperen gjorde svært mye ut av det i «beste» PL-stil. Hvor vondt gjør det egentlig å få skrittet til en mann i bakhodet? Etter å ha sett video av situasjonen igjen skal jeg imidlertid ikke beskylde Hartopp for regelrett filming, men noe merkelig syntes det fortsatt for meg, og jeg fastholder at jeg synes det røde kortet var svært strengt. Russell Cox festet episoden på video, selv om hans klipp slutter noe brått, men man kan jo gjøre opp en mening selv, eller se høydepunktene som Heanor Town selv har lagt ut.

 

Uansett gjorde dette jobben svært vanskelig for hjemmelaget, som ikke var spesielt med dommerens innsats. Manager Clarence ville ikke uttale seg altfor kraftig i frykt for reaksjoner fra ligaen og/eller FA, og i forbindelse med denne kampen ville det i disse dager heller ikke overraske stort om en slik kritikk ville blitt karakterisert som «rasisme». Denne dommeren hadde da også flere noe merkelige avgjørelser. På et tidspunkt da bortelaget drev uthaling av tid blåste han av Dynamo-keeperen for dette inne på 5-meteren, men valgte deretter å droppe ballen rett utenfor 16-meterstreken. Og til stor ergrelse og misnøye fra hjemmefolket blåste han av kampen etter kun rundt fire minutters tilleggstid, da det nok ville vært mer riktig med bortimot det dobbelte. Dermed var det manager John Stocking og hans Shepshed Dynamo som kunne ta med seg alle tre poengene hjem til Leicestershire og Butthole Lane.

 

Mens de fleste kjente fjesene forlot Town Ground ganske umiddelbart, hadde jeg omsider funnet Neil som gikk med på å ta et glass i baren og vente på at trafikken avtok noe før vi dro. Da vi etter hvert satt kursen mot Langley Mill klarte Neil å kjøre feil slik at vi plutselig fikk dårlig tid, og da vi passerte jernbanestasjonen kunne jeg se at toget mitt allerede var i ferd med å forlate perrongen. Heldigvis var det kun en halvtime til neste tog, slik at jeg igjen stakk snuta innom Railway Tavern for en rask pint mens jeg søkte ly for regnet som hadde startet i løpet av andre omgang. Et togbytte ble igjen foretatt i Sheffield, men på turen derfra og opp mot Newcastle ble jeg plutselig ganske dårlig. Jeg var kvalm og frossen, og måtte til slutt oppsøke toalettet for å kaste opp. Det var nesten som om inntaket av cider hadde blitt litt for heftig, men med kun 6 pints eller så i løpet av en lang dag rimer ikke det helt heller. Jeg begynte å bekymre meg for at jeg var i ferd med å bli syk. Jeg stakk i Newcastle innom Wetherspoons-puben Union Rooms, der en sen middag bestående av Doom Bar ale pie med potetmos, ertestuing og brun saus hjalp litt på formen, men jeg var fortsatt ikke i kanonform da jeg etter en taxitur tilbake til Express Rooms krøp tidlig til køys.

English ground # 313:
Heanor Town v Shepshed Dynamo 2-3 (0-1)
Midland Fotball League Premier Division
Town Ground, 1 January 2016
0-1 Niall Prenderville (25)
1-1 Jay Cooper (51)
1-2 Liam Read (64)
1-3 Matt Langham (69)
2-3 Jamie Clarke (pen, 76)
Att: 403
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 02.01.2016: Alloa Athletic v Falkirk
Previous game: 31.12.2015: Blochairn Star v St. Roch’s

 

More pics

 

 

Blochairn Star v St. Roch’s 31.12.2015


Torsdag 31.12.2015: Blochairn Star v St. Roch’s

 

Nyttårsaften er ofte en dag da det er usedvanlig vanskelig å finne fotballkamper såfremt det ikke tilfeldigvis er en lørdag, og denne gangen var det i tillegg på en torsdag, som som kjent også er en vrien ukedag. Via en skotsk nettside hadde jeg imidlertid klart å finne det jeg trodde var dagens eneste fotballkamp i Storbritannia. Det dreide seg om en treningskamp der den skotske Junior-klubben St. Roch’s skulle benytte anledningen til å teste formen mot amatørklubben Blochairn Star. Disse klubbene er nære naboer i den østlige delen av Glasgow, og kampen skulle opprinnelig spilles på Provanmill Park, hjemmebanen til St. Roch’s, selv om de tidlig advarte mot at den avhengig av blant annet været kunne flyttes til Blochairn Stars hjemmebane Glenconner Park. Dette passet uansett ganske bra med mine planer, som den dagen gikk ut på å forflytte seg fra Glasgow ned til Newcastle, og jeg bestemte meg for å benytte anledningen til å få med meg denne kampen før jeg midlertidig forlot Skottland.

 

Etter frokost var det tid til å lese litt i en medbragt bok før jeg sjekket ut og slet meg opp til en bussholdeplass i en av sidegatene til Buchanan Street, ikke langt fra Glasgow Queen Street stasjon. Derfra var det vel buss nummer 19A som fraktet meg østover mens jeg fulgte med på kartet, og etter et drøyt kvarter kunne jeg stige av nesten rett utenfor Provanmill Park – eller James McGrory Park, som er det nye navnet på hjemmebanen til St. Roch’s. Den ble i 2013 omdøpt til ære for mannen som også ble en legende i Celtic og skal inneha den britiske scoringsrekorden med 550 mål – hvorav 485 i den skotske toppdivisjonen (og 408 av disse igjen i ligaen) samt flere andre lignende rekorder. Klubben hadde bedt meg møte opp ved deres hjemmebane, til tross for at det etter hvert ble klart at kampen ville spilles hos Blochairn Star.

 

Inne i klubbhuset var det allerede noen fremmøtte, og selv om det var meget tidlig takket jeg nei til en kopp te og valgte meg heller en boks Strongbow fra kjøleskapet. Klokka var i ferd med å passere tolv, og dette hadde vært opprinnelig klokkeslett for avspark for dagens kamp, men det ble senere utsatt til 13.45 da det passet folket bedre. Jeg hadde allerede tatt en liten kikk rundt Provanmill Park, hvis gressmatte bar preg av de store nedbørsmengdene den siste tiden, og jeg forsto godt at de ikke ville risikere den ytterligere med å spille en ubetydelig kamp her mens Junior-pyramiden hadde jule- og nyttårs-pause. Jeg hadde heldigvis droppet joggesko for medbragte vintersko for anledningen, men de fikk unngjelde nokså heftig i det som noen steder var et lite gjørmebad. Provanmill Park er er koselig lite anlegg, som visse steder fremstår som temmelig forsømt og falleferdig, men med en solid dose karakter. En nøyere beskrivelse får imidlertid leses et annet sted. Etter dette forklarte noen av klubbrepresentantene at de hadde noen frivillige som ville gjøre visse utbedringer og oppgraderinger, og de pekte og forklarte hva de hadde i tankene, før jeg ble vist rundt i klubbhusets indre.

 

Selv om kampen nå ikke skulle spilles her, møttes man for å skifte her for deretter å kjøre den korte turen ned til det langt mer spartanske anlegget ved Glenconner Park. St. Roch’s-manager Andy Cameron var også involvert i klubbens styre, og virket som en virkelig ildsjel med et utall jern i ilden i driften av klubben. Han var også identisk med karen som jeg hadde vært i dialog med på Twitter, og mannen som hadde gitt meg en liten omvisning, og nå fortalte han at jeg ville få skyss av Tam(?). Dette viste seg å være nok en trivelig kar som jobbet som taxisjåfør i Glasgow, og jeg kastet omsider bagen min inn i hans drosje før vi kjørte de få minuttene ned til Glenconner Park. Dette er et meget spartansk anlegg av typen som etter sigende blir mer og mer vanlig i spesielt amatørfotball, og som i Storbritannia gjerne kalles caged ground. Det er kort fortalt en nitrist kunstgressbane som er rammet inn av et høyt gjerde, og totalt uten tilskuerfasiliteter slik at publikum rett og slett står langs sidelinjen. Således var det også vanskelig å skille klubbrepresentanter fra ordinære tilskuere når man skulle telle de fremmøtte, men jeg falt til slutt ned på 44, og det var for øvrig gratis inngang.

 

Siden kampen nå ble spilt på hjemmebanen til Blochairn Star, velger jeg å anse de som hjemmelag, og det lille jeg kan fortelle om den klubben er at de spiller i amatørligaen Strathclyde Saturday Morning League, og man forventet ikke at de skulle kunne gi voldsom motstand til et St. Roch’s som spiller sin Junior-fotball i West Region Central District First Division, der de er nyopprykket etter tredjeplassen i Division Two forrige sesong. Da amatørlaget tydeligvis hadde hatt visse utfordringer med å stille fullt lag, var det en håndfull St. Roch’s-spillere som for anledningen spilte for motstanderen, og det gjorde jo sitt til at kampen i seg selv nok fikk ytterligere begrenset interesse. Jordan Logan sendte St. Roch’s i føringen i det 18. minutt, og ti minutter senere doblet Martin Shiels ledelsen slik at Junior-klubben ledet 2-0 til pause. I løpet av første omgang hadde jeg blitt kontaktet av Scott Struthers via Twitter, da han hadde fått meg seg at jeg var der. Han er delegat for skotske FA og UEFA, og jobber blant annet med å gradere stadioner, i tillegg til å være groundhopper.

 

Han kom i pausen over for en prat, og kunne til og med låne meg en ekstra paraply når det begynte å regne. Han kunne fortelle at man her tidligere hadde en av mange såkalte «black ash pitches» som var vanlige i Glasgow, og spesielt øst i byen var dette underlaget fra 1920-tallet meget utbredt, til tider langt mer enn gress. En slags variant kan ses her eller her. Dette var nytt for meg, og det var interessant å høre mer om dette. Mon tro om han ikke fortalte at selv Celtic Park lenge hadde slikt underlag. Han kunne også fortelle at man noe tidligere denne dagen hadde spilte en treningskamp også hos Petershill, som ikke er langt unna. Tilbake til nåtiden startet andre omgang ute på kunstgresset på Glenconner Park økte St. Roch’s til 3-0 ved Chris McFadyen, før amatørklubben fikk et trøstemål ved St. Roch’s spiller Darryl Naismith som reduserte mot egne lagkamerater. Kampen hadde som sagt begrenset interesse, men jeg fikk i hvert fall med meg en kamp for jeg forlot Glasgow. Det gjorde jeg ved at Tam tilbud seg å skysse meg til Glasgow Queen Street i taxien sin, og jeg takket for meg etter et møte med mange en rekke trivelige mennesker. Etter et togbytte i Edinburgh kom jeg meg til Newcastle sent på ettermiddagen, og til tross for at det var litt fristende å feire nyttårsaften ute på byens vanvittige uteliv, valgte jeg en stille og rolig kveld på Express Rooms, der jeg hadde betalt £52 for to natters overnatting.

Scottish ground # 5:
Blochairn Star v St. Roch’s 1-3 (2-0)
Friendly
Glenconner Park, 31 December 2015
0-1 Jordan Logan (18)
0-2 Martin Shiels (28)
0-3 Chris McFadyen (53)
1-3 Darryl Naismith (69)
Att: 44 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 01.01.2016: Heanor Town v Shepshed Dynamo
Previous game: 30.12.2015: Motherwell v St. Johnstone

 

More pics