Blackfield & Langfield v Hamworthy United 05.01.2016

Tirsdag 05.01.2016: Blackfield & Langley v Hamworthy United

 

Rett over veien for Stalbridge Guest House i Garston-området i Liverpool sydlige utkant ligger en stor ASDA-butikk, og til dette supermarkedet gikk jeg for å kjøpte meg frokost i form av smørbrød og juice, som ble tatt med til Liverpool South Parkway, der jeg startet dagens togreise sørover til Southampton. Jeg skulle egentlig bytte i enten Wolverhampton eller Birmingham, men både vedlikeholdsarbeid og de voldsomme flommene som hadde rammet store deler av Storbritannia sørget for mer tog-surr både her og der, og for å unngå et midlertidig problemområde i Basingstoke-området valgte jeg å reise via London. Etter bytte i Runcorn kom jeg meg dit ned og tok meg med tube fra Euston til Waterloo, der jeg satt meg på toget til Weymouth, og etter nesten fem timer på reisefot kunne jeg omsider stige av ved Southampton Central.

 

Jeg hadde betalt £39 for overnatting ved The Star Hotel på High Street midt inne i sentrum, og siden jeg var så drittlei å slepe rundt på min store bag, var jeg såpass lite lysten på den rundt kvarter lange spaserturen at jeg betalte £1 for å bli fraktet dit av en av byens City Link-busser. Bakgrunnen for mitt valg om å komme ned til sørkysten denne dagen var ønsket om å se kamp på Isle of Wight, der Cowes Sports har en tilsynelatende svært flott og klassisk hovedtribune, men deres hjemmekamp mot Bemerton Heath Harlequins hadde dessverre allerede blitt avlyst grunnet det våte været. En backup-løsning på Isle of Wight var Newport (IoW), men også deres kamp ble snart offer for regnværet. Min groundhopper-kompis Paul ‘Splodge’ Proctor er klubbsekretær i Fareham Town, og han hadde allerede et par dager i forveien fortalt meg at deres kamp også ville bli avlyst, selv om han offisielt ikke hadde lov til å offentliggjøre slikt før på kampdagen eller tidligst dagen før. Nå var det på tide å kontakte ham for litt råd fra en lokal kjentmann.

 

Han foreslo Lymington Town sin kamp mot Fleet Town i grevskapscupen, da han hevdet at de har blant områdets beste gressmatter, men også denne kampen ble snart avlyst sammen med en rekke andre. Av alternativene jeg sto igjen med hadde Splodge roset underlaget også hos Blackfield & Langley, og de kunne nå via Twitter berette at de regnet med kamp, slik at jeg begynte å helle mot dette alternativet. Jeg har hørt det sies at man ikke skal ta avgjørelser på tom mage, og selv om det nok ikke var helt slike avgjørelser det da først og fremst har blitt henvist til, valgte jeg å innta en middag mens jeg tok den endelige beslutningen. Rett ved siden av The Star Hotel ligger Wetherspoons-puben The Standing Order, og mens jeg inntok en Aberdeen Angus rump steak besluttet jeg å gå for kamp hos Blackfield & Langley.

 

Med avgjørelsen fattet og reiseruta sjekket, gikk jeg for å finne riktig bussholdeplass utenfor kjøpesenteret WestQuay, og kunne snart betale £7,30 for en returbillett til Blackfield, som er en landsby som ligger en drøy mil sør for Southampton. Vi befinner oss altså i grevskapet Hampshire, og for andre kveld på rad skulle jeg nå få se fotball med industri som bakteppe, da Blackfield & Langleys hjemmebane ligger rett ved det store Fawley Refinery. Dette er Storbritannias største og et av Europas mest avanserte oljeraffineri av sitt slag. Det eies vel nå av Esso, og det jobber nesten 2 500 kun ved dette anlegget som etter sigende står for hele 20% av Storitannias kapasitet på området. Buss nummer 9 mot Fawley brukte imidlertid en evighet på å komme seg ut av Southampton, der den stampet i en vanvittig kork, og da vi omsider kom over til Totton-siden av elven Test, hadde jeg sittet på bussen i nesten en time allerede! Men omsider kunne jeg hoppe av ved holdeplassen Rollestone Crossroads; rett nord for landsbyen Blackfield – eller sagt på en annen måte; mellom Blackfield, Fawley og Holbury.

 

Her spiller Blackfield & Langley ved et nokså lite spennende kompleks som heter Gang Warily Community & Recreation Centre. Dette huser ikke bare fotball, men en rekke andre aktiviteter, i tillegg til at det er ved siden også er anlagt en skate-park for ungdom. Det var ved første øyekast også like sjarmløst som høres ut, med en hovedbygning der aktiviteten i øyeblikket syntes å være relatert til et treningssenter e.l som holder til der inne. Jeg undret først på om man måtte gå gjennom dette bygget, men en av hjemmelagets spillere som kom kjørende pekte ut inngangspartiet til fotballdelen av anlegget på siden av dette bygget, som også huser både garderober og den slags. I den bakre delen av dette bygget fant jeg i underetasjen også klubbhusets bar, og siden inngangspartiet ikke ennå var bemannet slo jeg meg ned der med en pint Strongbow til £3,20. Det gikk ikke mange minuttene før en kar kom med kveldens programmer, og jeg betalte £1 for et eksemplar som jeg satt meg ned for å lese i.

 

Blackfield & Langley ble stiftet i 1935, og spilte i mindre, lokale ligaer frem til de i 1950 fikk innpass i Hampshire League. Da 1970-årene ble til 1980-årene befant de seg på nivå fire i denne ligaen, men i løpet av 1980-årene spilte de seg opp på dens øverste nivå og ble snart et topplag. I 2000 tok de så steget opp i Wessex League, som fire år senere utvidet med en andredivisjon. The Watersiders hadde endt nest sist og ble flyttet ned i den nye Division Two, som to år senere byttet navn til Division One, og i 2009 sikret de seg opprykk til Wessex League Premier Division, der de fortsatt befinner seg. Våren 2013 vant de sågar ligatittelen i Wessex League. Kampprogrammet virket med første øyekast overraskende tykt, men jeg oppdaget raskt noe av grunnen. Det er for eksempel ikke vanskelig å utgi en tjukk blekke nå man presenterer sin egen spillerstall ved å gi en hel side til hver enkelt spiller og hans statistikk.

 

Uansett så kunne tabellen fortelle at tittelkampen foreløpig ser ut til å stå mellom føniksklubben Salisbury FC og Horndean, som begge hadde 44 poeng på sine 18 kamper. Horndean er det altså det laget som i størst grad har klart å holde følge med den nye Salisbury-klubben, og det ville vært ganske morsomt om de kunne snyte de forhåndstippede storfavorittene, men så lenge Horndean uansett ikke har søkt seg til step 4, skal det kanskje godt gjøres å hindre Salisbury i å rykke opp. Fem poeng bak tetduoen fulgte AFC Portchester, og sju poeng bak lå Sholing. Blackfield & Langley befant seg på femteplass, ni poeng bak lederne. Dagens gjester var Hamworthy United, som hadde tatt turen fra Poole-traktene, og som fra sin 12. plass (av 21) hadde 22 poeng opp til teten og dermed var nærmere nedrykkssonen.

 

Plutselig fikk jeg i klubbhusets bar også selskap av to kjente fjes; nemlig to groundhoppere fra Leicester som jeg tidligere har støtt på ved en rekke anledninger. Spesielt Alan har jeg flere ganger sett kamper sammen med, både hos Wednesfield, Hanworth Villa og flere andre steder. Etter å ha tømt glasset benyttet jeg anledningen til å betale meg inn med £6 og ta en nøyere kikk på Gang Warily. Det er som sagt et langt mer funksjonelt enn karakterfylt annlegg, og fremstår nokså enkelt. Fotballbanen entres på den ene kortsiden, og det er kun på langsiden til venstre sett herfra at det finnes en ordentlig tribune. Dette er en moderne prefabrikert sittetribune, og like til siden for denne står en brakke som fungerer som matutsalg. Bortsett fra denne nevnte tribunen er det stort sett kun hard standing rundt resten av anlegget, men på motsatt langside er et parti med overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere.  På denne langsiden står også laglederbenkene, og på utsiden av denne langsiden er det flere ballbinger med kunstgress, med det nevnte store raffineriet lysende i bakgrunnen.

 

Etter en tung periode i slutten av november og begynnelsen av desember, hadde kveldens hjemmelag tilsynelatende funnet formen med fire strake seire, hvorav tre i ligaen. For Hamworthy United sin del hadde de på sin side tapt fem av sine seks siste kamper, slik at favorittstempelet lå hos vertene. Bortelaget ga meg for øvrig assosiasjoner til West Ham United, for selv om det med et navn som Hamworthy United ikke er unaturlig at klubben lyder kallenavnet The Hammers, stopper heller ikke likhetene der. De spiller også i samme farger, og selv logoen gir assosiasjoner til storklubben fra øst-London. Jeg fikk forresten høre at de hadde hatt visse utfordringer med å få alle sine spillere til å stille, slik at de måtte gjøre en rekke rokkeringer fra sist kamp.

 

Det var et tungt og vanskelig underlag som møtte spillerne, og gjestene la tydelig opp til en taktikk der de forsøkte å ikke gi hjemmelaget for mye ro med ball og gjøre det så vanskelig som mulig å spille seg gjennom forsvaret. Det siste er vel egentlig en selvfølge, men taktikken syntes en lang stund å fungere, der hjemmelaget hadde initiativet men ikke lyktes å skape stort av betydning mot et kompakt Hammers-forsvar. Snaut fire minutter før pause tok til alt overmål gjestene også ledelsen på en sjelden visitt inne i Blackfield-feltet. Connor Phillips var mannen som satt inn 0-1, men kun to minutter senere var vi like langt da Samuel Lanahan utlignet til 1-1. Det sto seg til pause, og selv om det nok var en skuffelse for Hammers-manager Shane Traynor at man nok en gang ikke klarte å holde å ledelsen, hadde nok han likevel grunn til å være mer fornøyd med første omgang enn sin motpart Glenn Howes hos vertene. Til tross for at hjemmelaget hadde hatt mye ball og styrt kampen, hadde gjestene nemlig klart å frustrere de, og slagplanen syntes å fungere helt frem til det glapp ved utligningsmålet.

 

Deler av første omgang hadde jeg sett ved siden av en kar som med råflott fotoutstyr knipset bilder fra kampen, og mens jeg nå satt til livs en baconburger slo jeg av en prat med denne fyren. Les fortalte at han bor i Lymington, men at han følger Basingstoke Town tett, og fotograferer fra en rekke kamparenaer i Hampshire. Jeg svarte bekreftende på hans spørsmål om hvorvidt jeg hadde vært på Basingstoke Towns hjemmebane The Camrose, og kom dermed til å nevne den irriterende episoden hvor jeg etter kamp den dagen presterte å glemme programmet på bussen. Han insisterte på å gjøre et forsøk på å hjelpe med å skaffe dette programmet, som jeg aldri senere har sett hverken på Ebay eller andre steder, og etter min hjemkomst ser det sannelig ut som om han har lyktes! Jeg fikk ellers et innblikk i hvor mye penger som tydeligvis er involvert i foto-bransjen, for han kunne fortelle at utstyret han hadde med seg kostet rundt £20 000! Og som ikke det var nok sto han allerede på venteliste for å sikre seg en nyere og mer oppdatert modell.

 

Men tilbake til fotballen, og etter pause var det igjen et scenario der hjemmelaget hadde mye ball uten å skape stort mot et hardt kjempende Hammers-lag. Omtrent ved halvspilt omgang klarte imidlertid hjemmelaget å snu kampen da de fikk den sjansen de trengte. Immanuel Soetan hadde nylig meldt overgang fra Lymington Town, og det var han som nå satt inn 2-1 og sørget for at kampen var snudd. Fem minutters tid etter dette ble bortelaget redusert til ti mann da tidligere Blackfield & Langley-spiller Kane Daysh fikk direkte rødt kort etter en takling på målscorer Soetan. Dette førte til dytting og knuffing, og det gikk en stund før han kom seg av banen mens han fortsatt var i verbal krangel med tidligere lagkamerater. Det skal også sies at Daysh så ut til å skli på underlaget idet han skulle sette inn en takling, slik at det nok ikke var en hensiktsmessig stygg takling.

 

Hele hjemmelagets støtteapparat hadde også invadert banen for å fortelle dommeren hvor stygg episoden var og at han måtte gi rødt kort, men omsider kom alle seg av banen som ikke hadde noe å gjøre der, slik at vi kunne fortsette. Jeg mistenkte at det nå kunne sprekke bakover for gjestenes ti mann, men de la ned en solid innsats og klarte å unngå ytterligere baklengs, selv om det likevel ble null poeng av det. Det hadde vært en kamp med få målsjanser, men foran 68 betalende tilskuere endte det altså med hjemmeseier 2-1 i det som viste seg å være den eneste kampen som ble spilt i Wessex League denne tirsdagskvelden. For min del gjensto bare å takke Les for praten, slå i hjel en liten halvtime med en pint i baren mens jeg pratet litt med trivelige representanter for hjemmelaget, og spasere tilbake til bussholdeplassen for å returnere til Southampton. Med avlysningen hos Cowes Sports hadde dagen ikke blitt helt som ventet, men jeg fikk da om ikke annet med meg en kamp likevel.

English ground # 315:
Blackfield & Langley v Hamworthy United 2-1 (1-1)
Wessex League Premier Division
Gang Warily, 5 January 2016
0-1 Connor Phillips (41)
1-1 Samuel Lanahan (43)
2-1 Immanuel Soetan (68)
Att: 68
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 06.01.2016: Newcastle United U18s v AFC Wimbledon U18s
Previous game: 04.01.2016: Runcorn Town v North Shields

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg