Onsdag 06.01.2016: Newcastle U18s v AFC Wimbledon U18s
Ny dag og nye muligheter. Eller skal man kanskje si ny dag og nye avlysninger? Det var nemlig realitetene da jeg etter frokost tok bussen opp til Southampton Central for å starte den lange turen opp til Newcastle. Jeg hadde nemlig igjen valgt meg den herlige geordie-byen som base da jeg blinket meg ut Brandon United v Whickham i Durham County Cup, men jeg visste allerede at de ikke ville bli spilt, da Brandon United tok kontakt dagen før for å informere meg om at kampen allerede hadde blitt avlyst. Det betød at jeg nå dro nordover med håp om at Norton & Stockton Ancients v Bedlington Terriers ville overleve værgudenes herjinger. Etter å ha tatt meg opp til London og krysset metropolen med tube fra Waterloo til Kings Cross sovnet jeg på ferden nordover fra London, og våknet først da vi stoppet i Durham. Synd jeg ikke våknet litt tidligere, for de siste ti minuttene og turen til Newcastle kom jeg i snakk med en snerten frøken som satt tvers overfor meg og viste seg å være en Skrewdriver-fan som i tillegg til god musikksmak fortalte at hun nå skulle hjem til Skottland sammen med sine to unger.
Jeg hadde betalt £35 for overnatting ved Surtees Hotel i Newcastle sentrum, og der jeg la meg ned på senga for å sjekke status, fant jeg snart ut at også kampen hos Norton & Stockton Ancients i Northern League også hadde blitt avlyst. Frustrert kunne jeg dermed konstatere at jeg sto uten alternativer som lot seg kombinere med mitt valg av base i Newcastle. Det var i seg kanskje litt ironisk, all den tid frykten for kansellering var hovedgrunnen til at jeg etter hvert valgte å endre min opprinnelige plan om å se Frome Town v Dorchester Town i Southern League. Samtidig som prisene for overnatting i Frome denne dagen var meget stive, fant jeg også ut at jeg ved avlysning der ville være «fanget» i Frome uten mulighet til å ta meg tilbake etter kamp eventuelle andre steder. Men slik tilfeldighetene ville det, overlevde kampen hos Frome Town i motsetning til kampene i nordøst. Det hjelper ikke å gråte over spilt melk, og det hjelper like lite å ergre seg over avgjørelsen og ønske at man likevel hadde valgt Frome.
Jeg tok en siste kikk i Non-League Paper i håp om at jeg hadde oversett noe, men måtte resignert innse at de gikk mot en fotballfri dag. Men så ble jeg kontaktet av min unge venn Connor Lamb som kunne informere om at Newcastle Uniteds unggutter denne kvelden ville spille kamp mot AFC Wimbledon i FA Youth Cup på St. James’ Park. Jeg pleier jo ikke å være altfor interessert i se reservelag, ungdomslag, kvinnefotball og andre ting som Connor i større grad gjør, men i mangel på alternativer valgte jeg å gi det en sjanse. Kampen skulle ha avspark klokka sju, og ungdomslaget som normalt spiller andre steder skulle i kveldens anledning benytte selveste St. James’ Park. Det viste seg etter hvert at Connor fikk sin far til å kjøre seg slik at han slapp å ta buss, og jeg foreslo puben The Strawberry som møtested. Men det var fortsatt tid til å innta en tidlig middag, og under en spasertur ned i det koselige området i og rundt den bratte Side stakk jeg innom puben The Akenside Traders for å unne meg en herlig Giant Cumberland Sausage Curl servert med potetmos, erter og brun saus.
Etter en pitstop tilbake på hotellet spaserte jeg til The Strawberry og satt meg ned med en pint Woodpecker i denne flotte puben, som for øvrig har en stor mengde fotball-memoribilia på veggene. Med rundt tre kvarter til kampstart ankom Connor, som faktisk viste seg å være overraskende lite kjent i Newcastle, men jeg fikk guidet ham ned til The Strawberry, der vi ble sittende et kvarters tid mens jeg drakk opp den nye pinten jeg akkurat hadde kjøpt. Overraskende var det også å høre at Connor, som tross alt har sett en god del fotball i nordøst, faktisk aldri tidligere hadde vært på St. James’ Park. Vår felles kjente Lee Stewart hadde ment at dette kanskje hadde bakgrunn i hans Sunderland-sympatier, men jeg ville da trodd at han kanskje ville vært til stede på et og annet lokaloppgjør mellom de to. Jeg har jo tidligere vært på en omvisning på St. James’ Park, samtidig som jeg også senere har benyttet anledningen til å ta en kikk rundt anlegget (noen av bildene er fra den gang), men nå skulle vi altså begge se kamp her for første gang – selv om jeg sannsynligvis i større grad enn Connor vil føle at jeg må returnere for å se en kamp med førstelaget.
Connor fortalte at det var Lees bedre halvdel Katie som i forbifarten hadde nevnt denne kampen for ham dagen før, og for min del var det første gang jeg skulle stifte bekjentskap med denne turneringen. Jeg må innrømme at jeg var overraskende blank hva gjelder kunnskap om den og hvilke spillere som kan representere klubbene. Jeg har vel egentlig aldri tenkt over dette, men ville nok kanskje trodd at det var U21-lagene, og der viste jeg min manglende kunnskap da Connor kunne fortelle at man i FA Youth Cup har å gjøre med enda yngre spillere i form av U18-lagene. Turneringen fungerer ellers på samme måte som FA Cupen, men spillerne i årets FA Youth Cup måtte være mellom 15 og 18 år den 31 august 2015.
AFC Wimbledons unggutter hadde imponert ved å ta seg av Watford i forrige runde, og hadde før det slått ut Ebbsfleet United og Woking. Newcastle United på sin side hadde med nød og neppe tatt seg av Ilkeston med en knepen borteseier 3-2, og Connor hevdet at han med bakgrunn i dette hadde tro på en overraskende Wimbledon-seier denne kvelden. Med tanke på at Ilkeston den siste tiden har vært en skikkelig talentfabrikk, med en rekke spillere som har kommet av samlebåndet for å ta steget opp i blant annet Football League, skal man kanskje ikke legge altfor mye i det enkeltresultatet, men samtidig skal vel en klubb som Newcastle ta seg greit av lille Ilkeston. Og Wimbledon hadde tross alt imponert, så resultatet var i hvert fall ikke gitt på forhånd, selv om Newcastle United var favoritter. Som forventet var det ikke trykket opp noe program til dagens kamp, og noe overraskende ble det heller ikke delt ut stensiler med lagoppstillingene slik det var forespeilet, men ved hjelp av Twitter fikk vi oppdatert oss på lagoppstillingene.
St. James’ Park har vært klubbens hjemmebane siden 1892, og har siden gjennomgått flere utbedringer og totalrenoveringer. Men den er og blir et landemerke der den beliggende på en høyde kan ses fra store deler av Newcastle. Hovedtribunen er Milburn Stand på den ene langsiden, oppkalt etter legenden Jackie Milburn. Herfra ser man over på East Stand, som er St. James’ Parks minste, og den glimrende sentrumsnære beliggenheten har gjort videre utbygging her vanskelig grunnet verneverdige bygninger på utsiden. Etter Sir Bobby Robson’s død har det vært planer om å døpe om East Stand til Sir Bobby Robson Stand, men foreløpig er det ikke gjort. Den mest vokale hjemmefansen holder tradisjonelt til på Gallowgate End, og det er her man visstnok går med planer om mulig utbygging som vil kunne øke den totale kapasiteten til rundt 60 000. På motsatt kortside finner man Leazes End (offisielt Sir John Hall Stand), og det er oppe i den svimlende høyden her at bortesupporterne normalt blir plassert. Høydeskrekk er nok ikke noe særlig her, men man får til gjengjeld en fantastisk utsikt både over banen, byens skyline og omegn. I forbindelse med dagens kamp var det imidlertid kun East Stand som var åpen, og følgelig var det der vi tok plass etter å ha betalt oss inn med £3.
Det var gjestene fra London som tok initiativet og skapte de første sjansene, og Alfie Egan var uheldig da hans avslutning traff stolpen. Like etter var Wimbledon frempå igjen da Newcastle-keeper Paul Woolston parerte et skudd og returen havnet hos Dan Ano, men United-kaptein Ben Pollock var reddende engel med en glimrende blokkering. Newcastle måtte på sin side vente 27 minutter på sin første ordentlige sjanse, da et innlegg fra Callum Smith ble headet på mål av Lewis McNall, men Dons-keeper William Mannion ryddet opp. Kort etter var vertene nære på å ta ledelsen da Sean Longstaff sendte i vei et frispark, og med keeper Mannion som tilskuer smalt ballen i tverrliggeren. I stedet slo Wimbledon nesten umiddelbart til i motsatt ende av banen da Jake Trodd rotet bort ballen og Alfie Egan løftet den over en utrusende Newcastle-keeper Paul Wolston. Dermed 0-1, og det var også en fortjent ledelse londonerne etter hvert kunne ta med seg inn i garderoben.
Newcastle hadde en jobb å gjøre, og selv om de selv hadde truffet tverrliggeren, kunne de ha ligget under med mer enn ett mål ved pause, og de var de tydelig innstilt på å gjøre noe med da de etter pause gikk rett i angrep. Det var ikke engang spilt et minutt av andre omgang da Mackenzie Heaney spilte gjennom Lewis McNall som en mot en med keeper Mannion sendte ballen forbi Dons-målvakten og i mål til 1-1. 52 sekunder hevdet Connor at det tok, og Newcastle hang bedre med i andre omgang, men Alfie Egan tvang igjen frem en god redning fra hjemmekeeper Woolston. Samme mann reddet til corner da Dan Ano utnyttet en misforståelse i forsvaret. Det var spilt omtrent en time da hjemmefansen trodde de hadde tatt ledelsen i form av et frispark fra Longstaff som ble flikket videre av Ben Pollock. Ballen gikk i bue over Dons-keeperen, men ble reddet på streken av Paul Kalambayi som fikk headet unna.
På dette tidspunktet ble jeg og Connor oppsøkt av to vakter som ba oss følge med dem under tribunen. Vi stilte oss naturlig nok undrende til hva dette gjaldt, men en vakt med høyere rang krevde en forklaring på hvorfor Connor gjorde notater og stadig kikket på sin mobiltelefon. Han fikk svar som sant var at han tok notater for sin kamprapport, og fulgte opp med å forklare at de hadde hatt problemer med ulovlig gambling, og at det var dette de mistenkte oss for. Med en rask unnskyldning fikk vi returnere til våre plasser tidsnok til å se at både McNall og Callum Smith hadde muligheter til å gi hjemmelaget ledelsen. Mens Connor begynte å frykte ekstraomganger, skrudde Wimbledon opp et lite hakk, og med tre minutter igjen måtte keeper Magpies-Woolston slå et skudd fra Dan Ano til corner.
Fra denne corneren havnet ballen hos Alfie Egan som ankom på bakerste stolpe og headet ballen i mål. 1-2 etter 87 minutter, og londonerne var igjen i ferd med å sørge for en liten skrell. Newcastle United jaktet desperat en utligning, men kom aldri nærmere enn en corner som ble headet utenfor, og dermed endte det med 1-2 og avansement til 5. runde (åttendedelsfinalene) for AFC Wimbledon. Mens Connor stakk for å møte sin far som skulle hente ham, returnerte jeg til The Strawberry, der en gruppe bortefans feiret det de kalte en historisk seier. Etter en pint eller to trakk jeg meg etter hvert tilbake til hotellet etter nok en dag som ikke hadde vært helt som planlagt. Jeg hadde i hvert fall fått sett en kamp, og som min groundhopper-kompis Paul Ferguson sa det: Jeg fikk sannsynligvis tatt en kikk på en og annen fremtidig Northern League-spiller som nok vil komme til å spille i den ligaen fordi de i PL-klubben vil bli oversett til fordel for noe middelmådig utenlandsk rask som synes mer spennende fordi de har fransk pass.
English ground # 316:
Newcastle United U18s v AFC Wimbledon U18s 1-2 (0-1)
FA Youth Cup, 4th Round
St. James’ Park, 6 January 2016
0-1 Alfie Egan (32)
1-1 Lewis McNall (46)
1-2 Alfie Egan (87)
Att: 915
Admission: £3
Programme: None
Next game: 07.01.2016: Wigan Athletic v Gillingham
Previous game: 05.01.2016: Blackfield & Langley v Hamworthy United