Wigan Athletic v Gillingham 07.01.2016

Torsdag 07.01.2016: Wigan Athletic v Gillingham

 

Torsdag er ikke normalt en ukedag hvor man har særlig med valgmuligheter hva gjelder fotballkamper i den engelske fotball-pyramiden; det er snarere som regel en dag som ofte ikke byr på en eneste kamp, og der man stort sett må ta til takke med det man får. Etter hvert som britene blir stadig mer pysete og været har skapt stadige problemer, og avlysningene de siste sesongene har vært mange, vil man jo mot slutten av sesongen kunne få noen omberammede torsdagskamper her og der, men torsdag er og blir en ukedag som gjerne byr på store utfordringer når man leter etter en kamp. Derfor var det litt spesielt at det denne torsdag en var satt opp ikke mindre enn tre kamper denne dagen.

 

Easington Colliery har jo gjort seg bemerket med valg av torsdag som sin midtuke-kampdag, og denne sesongen har jeg jo allerede vært der tre torsdager. Denne kvelden var det hjemmekamp mot Spennymoor Town i Durhams grevskapscup. Noe mer overraskende var det kanskje at også Buxton hadde valgt torsdagskvelden til å kjempe med lille Pinxton om avansement i Derbyshire Senior Cup. Men i Wigan Athletics tilfelle var det et av TV-selskapenes avgjørelse om å gjøre Wigan Athletic v Gillingham til TV-kamp som resulterte i at League One-oppgjøret ble torsdagskamp, og da jeg hadde besøkt de to andre (som uansett begge ble avlyst) valgte jeg meg Wigan som en ny destinasjon til tross for at det må innrømmes at jeg følte det litt som et pliktløp.

 

Før jeg forlot Newcastle inntok jeg en herlig full scottish breakfast inne på togstasjonen, og mett og fornøyd kunne jeg dermed sette meg på toget. Jeg hadde opprinnelig planlagt å reise via Carlisle, men usikkerheten rundt flommen i Cumbria gjorde at jeg i stedet valgte meg et senere tog og en annen rute. Turen gikk nå med 11.10-toget som fraktet meg så langt som til Manchester Victoria, der jeg byttet tog og tok løs på andre og siste etappe. Omtrent fem minutter før klokka slo halv tre spaserte jeg ut av Wigan Wallgate stasjon og kunne orientere meg frem til Premier Inn-hotellet der jeg hadde betalt £39 for overnatting. Jeg sjekket meg selv raskt inn og kunne slenge fra meg bagasjen og legge meg nedpå og lese litt.

 

Wigan er en by beliggende mellom Manchester og Liverpool, helt vest i grevskapet Greater Manchester. Byen ble grunnlagt i romertiden under navnet Coccium, og var tidligere et senter for tekstilindustri og kullgruvevirksomhet. Den er grunnet George Orwells skriverier kanskje mest kjent for Wigan Pier. De som forventer en pir som i Brighton eller Blackpool vil nok bli skuffet, men beliggende ved Leeds-Liverpool kanalen er den nå gjort om til bl.a et museum. Mange vil vite at Wigan også er en utpreget rugby-by, der fotballen i lang tid hadde store problemer med å få skikkelig fotfeste. Det er kanskje ikke så rart all den tid Wigan Warriors er tidenes mest suksessfull klubb i engelsk rugby league. Wigan har i dag rundt 100 000 innbyggere i selve bykjernen, men om man regner med de de nærliggende områder så er tallet langt høyere.

 

Jeg hadde planer om å møte en venninne i byen etter kamp, og spurte da også om hun ville være med, men hun måtte jobbe frem til etter kampstart og er uansett langt større fan av Wigan Warriors og ikke interessert i fotball. Etter å ha avtalt med henne spaserte jeg den korte veien tilbake til området rundt byens to togstasjoner, der jeg unnet meg en pint på puben The Swan & Railway. Jeg måtte spørre meg selv om hva som hadde skjedd med denne puben, og om den hadde blitt en «homo-pub», for klientellet bar preg av at de kvinnelige gjestene var langt mer mannlige enn de metroseksuelle fjollene av noen hannkjønn som svinset rundt. Det var nok tilfeldig, for jeg fant ikke noen informasjon om dette, og det var ukjent også for min venninne, men det ble uansett med den ene pinten før jeg gikk over veien til bussholdeplassen og betalte £2,10 for skyss med buss nummer 628.

 

Jeg steg av ved en holdeplass nede ved Scot Lane, noen få minutters gange fra kveldens kamparena, og det hadde begynt å dryppe så smått fra oven igjen. I likhet med kjeltringene i UEFA som med sitt sponsorreglement kalte dette anlegget for Wigan Athletic Stadium da klubben spilte i Europa, skulle jeg gjerne unngått sponsornavn, men DW Stadium har dessverre aldri hatt noe annet, og DW er da i det minste initialene til Dave Whelan som var mannen bak (og også mannen bak firmaet som nå sponser) dette anlegget. Jeg har tidligere sett det fra utsiden fra toget, og visste jo selvsagt at det ikke var voldsomt spennende greier som møtte meg rent arkitektonisk, men jeg kunne snart konstatere ved selvsyn at DW Stadium faktisk ikke er noe mindre spennende på utsiden enn det er innvendig.

 

Ved kampen i Runcorn tre dager tidligere hadde den gamle grinebiteren Tony Morehead ytret ønske om å røyke fredspipe, og ba meg vente på ham utenfor billettkontoret. Etter å der ha fått beskjed om at de foretrakk at jeg betalte meg inn med cash i inngangspartiet, stakk jeg snuta innom klubbsjappa og konstaterte at pins ikke var blant deres varesortiment. Klokka nærmet seg kvart over sju og det begynte nå og regne, slik at jeg ikke gadd å vente lenger. Jeg fant en programselger og byttet £3 mot et eksemplar av dagens program, før jeg betalte £15 for inngang på bortetribunen. Jeg valgte meg denne av flere grunner: For det første regnet jeg med at dette ville øke muligheten for å få se kampen stående, noe som åpenbart uansett ikke ville vært noe problem denne dagen. For det andre hadde jeg, selv om resultatet egentlig var nokså irrelevant for meg, nok større sympatier for Gillingham enn for et Wigan Athletic jeg aldri har hatt helt sansen for.

 

Kanskje det ville vært annerledes dersom jeg hadde sett de som fast innslag i de lavere divisjoner i deres tid på Springfield Park, i stedet for å forbinde de med et kjipt stadion og de senere års storhetstid der Dave Whelans penger sørget for en tilværelse i Premier League. Det burde være unødvendig å si at jeg gjerne skulle sett kampen spilt på Springfield Park, der klubben holdt til i 67 år, men den er altså dessverre historie, og Wigan Athletic flyttet i 1999 inn på det som i dag lyder navnet DW Stadium. Det gjorde de sammen med Wigan Warriors som hadde spilt enda lenger på sitt fantastisk flotte Central Park, der de hadde holdt til siden 1902. DW Stadium består av fire enkeltstående tribuner med navn etter kompassretningene. East Stand (aka The Boston Stand) er den største med plass til godt over 8 000 tilskuere. På motsatt langside huser West Stand (eller The Springfield Stand) blant annet garderober og kommentatorplasser. De to kortsidene er temmelig identiske med plass til rett i underkant av 5.500, og det er på North Stand at bortesupporterne blir plassert.

 

Foreløpig – og til langt ut i kampen – var høydepunktet faktisk den meget vakre brunetten som serverte meg mat før kampen. Wigan er jo også kjent for sine paier, og kanskje spesielt meat & potato pies, og etter å ha betalt £2,60 for å smake på disse fikk den da også klart godkjent, selv om jeg vil påstå at tilsvarende pai var både billigere og enda bedre i Chorley. Den var i hvert fall langt bedre enn en ikke spesielt god hot dog jeg betalte £3 for og som ble servert med et nesten frossent brød. Der og da var jeg mest glad for at jeg kunne skylle ned med en pint Carling cider til £3,60 før jeg tok plass helt øverst på North Stand.

 

Da Wigan Athletic ble stiftet i 1932 hadde det allerede vært gjort fire forsøk på å etablere en fotballklubb i rugby-byen, men både Wigan County, Wigan United, Wigan Town og Wigan Borough hadde nokså raskt gått under. Klubben søkte om medlemskap i Cheshire County League, og fikk først avslag, men etter at klubben Manchester Central gikk konkurs fikk de likevel være med. Allerede i sin andre sesong vant de denne ligaen våren 1934, og det var kun den første av tre strake ligatitler. Da man startet opp igjen etter andre verdenskrig slet de mer, og etter å ha endt sist i 1947 ble de ikke gjenvalgt til tross for sine meritter før krigens utbrudd. Dermed tok de i stedet plass i Lancashire Combination, som de vant fire ganger før de i 1961 returnerte til Cheshire County League (det skal nevnes at disse to er de to ligaene som i 1982 slo seg sammen for å stifte North West Counties League). Her rakk de å vinne ytterligere en ligatittel før de i 1968 var med å stifte Northern Premier League. Wigan Athletic etablerte seg der raskt som et topplag, og etter å ha endt på andreplass i den nye ligaens to første sesonger, vant de tittelen i 1971. Ny tittel ble vunnet i 1975, og i de ti sesongene de tilbragte i NPL var de kun to ganger dårligere enn tredjeplass. I denne perioden var de også tapende finalist i FA Trophy i 1972.

 

Etter hele 34 ganger å ha søkt uten suksess ble Wigan Athletic endelig stemt inn i Football League i 1978, da de erstattet Southport etter en jevn avstemning. Klubben har to ganger vunnet Football League Trophy siden den gang, men det var først etter årtusenskiftet at det virkelig begynte å skje ting også i ligaen. I 2003 rykket de opp fra nivå tre etter å ha tatt divisjonstittelen, og to år senere sikret de seg opprykk til selveste Premier League ved å ta andreplassen i det som nå hadde blitt til Championship. Der holdt de seg mot alle odds i åtte sesonger, med 10. plassen i debutsesongen som beste plassering, før de i 2013 måtte returnere til Championship. Samme sesong som de rykket ned hadde de da også sin største triumf, da storfavoritt Manchester City ble senket i FA Cup-finalen på Wembley, med Ben Watsons heading på overtid som sikret de troféet. To år etter denne triumfen og det nevnte nedrykket endte det med nytt nedrykk forrige sesong, slik at klubben nå er tilbake på nivå tre.

 

Det var denne kvelden duket for et viktig oppgjør i toppen av League One, og tabellen viste at nyopprykkede Burton Albion toppet ett poeng foran kveldens gjester, Gillingham, som imidlertid hadde en kamp mer spilt enn The Brewers. Deretter fulgte Walsall og Coventry City henholdsvis tre og fire poeng bak lederne (også Coventry med en kamp mer spilt), mens vertskapet Wigan Athletic befant seg på femteplass med ti poeng opp til Burton. Gillingham stilte for anledningen i rødt, og en av supporterne kunne informere meg om at manager Justin Edinburgh for tredje kamp på rad satset på samme startellever. Denne supporterne bekreftet også at han etter sesongen så langt nå har håp om at klubben kan returnere til nivå to elleve år etter at de måtte forlate Championship, men slo også fast at det blir tøft kamp om beinet.

 

De første drøye ti minuttene var like kjedelige som anlegget, der lagene åpenbart følte hverandre på tennene uten at det skjedde noe som helst av interesse. Først etter et snaut kvarter fikk vi kveldens første sjanse, men den var til gjengjeld stor da gjestenes Bradley Dack sendte i vei et frispark som smalt i stolpen helt oppe i krysset. Michael Jacobs hadde like etter vertenes første halvsjanse, men skjøt rett på Gills-keeper Stuart Nelson, før Jason Pearce var akkurat for kort til å få tåa på et skummelt innlegg. Gills hadde igjen vært frempå med et blokkert skudd fra Ryan Jackson da de tok ledelsen etter 24 minutter. Dack fant Dominic Samuel, som nylig forlenget sitt lån fra Reading, og Royals-spilleren løp fra forsvarer Jason Pearce og sendte ballen forbi keeper Jussi Jaaskelainen til 0-1. Hjemmelaget responderte bar med to gode muligheter i rask rekkefølge, men Stuart Nelson så sitt skudd reddet og en umarkert Andy Kellett klarte på en eller annen måte å heade utenfor fra god posisjon. De siste ti minuttene før pause foregikk spillet stort sett midt på banen, og på en måte ble den dermed avsluttet litt som den startet.

 

Gillingham startet andre omgang best, og hadde flere sjanser til øke i åpningsminuttene, med Bradley Dack involvert i så godt som samtlige av disse. Fra hans corner sendte Dominic Samuel ballen over på volley. Deretter la han opp for både Ryan Jackson og John Egan, før han selv prøvde seg på en spektakulær volley som ble blokkert av Craig Morgan, og Dack var sannelig også mannen som fikk en litt for heftig touch da han skulle ta ballen forbi Wigan-keeper Jaaskelainen. Sju minutter ut i omgangen ga Gills-presset resultater, og det var innbytter Doug Loft som med et presist innlegg fant Rory Donnelly bak i feltet, og sistnevnte headet inn 0-2. Det føltes nokså fortjent, men Wigan skulle vise at de på ingen måte hadde gitt opp.

 

Rett etter at Will Grigg fikk sitt skudd blokkert av John Egan, resuserte Wigan drøyt ti minutter etter Gillinghams andre scoring. En høy ball inn i feltet ble headet ned av Michael Jacobs, og Will Grigg hadde en enkel jobb med å redusere til 1-2. Kun drøyt tre minutter senere var hjemmelaget à jour da Max Power sendte i vei et skudd fra rundt 25 meter. Han hadde kanskje power i sitt skudd, men Gills-keeper Nelson burde absolutt gjort bedre der han kun klarte å slå styre ballen inn i eget mål i et forsøk på å parere. Dermed hadde 0-2 blitt til 2-2 på kort tid, og for første gang kunne jeg virkelig høre deler av hjemmepublikummet våkne til liv. Etter en periode med stillingskrig ble det drama i sluttminuttene da begge lag jaktet utligning og det var muligheter begge veier i en kamp som nå foregikk i et høyt tempo.

 

For gjestene skjøt Dack like utenfor, mens Samuel i god posisjon avsluttet svakt og rett på keeper, og da Wigan slet med å klarere skjøt også John Egan nærmest rett i klypene på Jaaskelainen. Donervon Daniels har en fortid som lånespiller i Gillingham, og innimellom de nevnte mulighetene hadde også han to sjanser. Først skrudde han ballen centimetere utenfor stolpen, før han på overtid fikk en kraftfull heading blokkert av Bradley Garmstone. I kampens sjette tilleggsminutt fikk vertene imidlertid et hjørnespark, og inne i feltet steg Craig Morgan høyest av alle og headet inn seiersmålet. Wigan hadde snudd 0-2 til 3-2 foran 7 923 tilskuere, og jeg må innrømme at jeg følte litt med Gillingham som lenge hadde ledet fortjent. Over åtte minutters tilleggstid ble spilt før dommeren omsider blåste av til stor jubel fra hjemmemanager Gary Caldwell og hans utvalgte. Gills-folket hadde imidlertid en lang vei hjem. Eller som noen av de lokale tenårings-supporterne ropte på utsiden: «It”ll be a long way back north for you, Gillingham cunts!». Man kan jo bare undre seg om hvordan det står til med geografi-undervisningen i Wigan-skolene.

 

For min del hadde jeg vurdert buss også tilbake, men valgte å gå da det tross alt hadde sluttet å regne. Jeg sendte en melding til min venninne om at jeg ble ti minutters tid forsinket grunnet sen kampslutt, men kom meg da omsider til avtalt møtested utenfor Wigan Wallgate stasjon, og vi trakk oss ganske snart tilbake til hotellet, etter en pint på veien. Det var til slutt en spennende kamp jeg fikk være vitne til, og jeg må kunne si meg fornøyd med denne dagen. Hva DW Stadium gjelder så er den nå i hvert fall besøkt slik at jeg ikke vil ha noe behov for å returnere. Og som avslutning på kvelden fikk jeg av min venninne også en liten innføring i emnet Wigan Warriors, som fortsatt er en langt større publikumsmagnet i byen enn Wigan Athletic. Og i den rugby-gale byen Wigan tviler jeg på at det vil endre seg med det første.

English ground # 317:
Wigan Athletic v Gillingham 3-2 (0-1)
League One
DW Stadium, 7 January 2016
0-1 Dominic Samuel (25)
0-2 Rory Donnelly (53)
1-2 Will Grigg (64)
2-2 Max Power (68)
3-2 Craig Morgan (90+6)
Att: 7 923
Admission: £15
Programme: £3
Pin badge: n/a

 

Next game: 08.01.2016: Brantham Athletic v Hadleigh United
Previous game: 06.01.2016: Newcastle United U18s v AFC Wimbledon U18s

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg