Solihull Moors v Yeovil Town 15.11.2016

Tirsdag 15.11.2016: Solihull Moors v Yeovil Town

 

Klokka var i ferd med å passere 10.00 da jeg som anvist forlot rommet med nøkkelen i døra og gikk ned i puben for å ta meg ut via bakveien. Frokost var ikke inkludert i de £29 jeg hadde betalt for overnattingen ved Golden Lion i Middlewich, men på parkeringsplassen på utsiden hadde de faktisk en vogn der de drev matutsalg med både frokost- og lunsj-meny. Jeg valgte meg en egg & bacon bap som jeg tok med ned til bussholdeplassen, og jeg burde vel ha ventet med å spise den til buss nummer 37 hadde fraktet meg de sju minuttene til Winsford stasjon, der jeg uansett hadde en halvtimes tid å vente på toget. For om ikke den nye hvite jakka mi hadde fått kjørt seg nok kvelden før, da jeg to ganger presterte å gå på trynet, fikk den nå gjennomgå med litt rennende eggeplomme da jeg utålmodig skulle ta en bit mens jeg ventet på 10.27-bussen.

 

Enda hardere gikk det utover genseren, og selvsagt kom bussen akkurat nå mens jeg på beste vis forsøkte å redusere skaden med en serviett. Sammen med et snodig blikk fikk jeg av sjåføren utlevert en enkeltbillett pålydende £2,70, og etter den korte turen kunne jeg takke for skyss og benytte ventetiden på Winsford stasjon til å skifte genser. Jeg hadde sett meg ut 11.08-toget som skulle frakte meg direkte til Birmingham New Street, og etter at toget ankom i rute, tok denne etappen en time og ti minutter. Siden det ikke var innsjekking før klokka 14.00, valgte jeg å slå i hjel litt tid med en flaske j2o på Wetherspoons-puben The Briar Rose, der jeg også leste litt mer i søndagens Non-League Paper og etter hvert en medbragt bok.

 

Under planleggingen av denne turen, var dette en dag der jeg tidlig blinket meg ut oppgjøret Seaham Red Star v Marske United i Northern League, som jeg virkelig så frem til. Det gikk imidlertid ikke mange dagene før jeg registrerte at denne kampen hadde blitt fjernet fra terminlista for å bli omberammet, siden Northern League nå ville benytte denne dagen til å arrangere kamper sin ligacup. Etter en rekke nye studier av kamputvalget, var det ikke noe som utmerket seg i like stor grad, selv om jeg vurderte en lang tur ned til Bashley, og ikke minst en tur til Lincoln United, samt en rekke andre alternativer. Helgen før min avreise var det første ordinære runde i sesongens FA Cup, og eventuelle omkamper ville også kunne være aktuelle. Av disse merket jeg meg først og fremst Solihull Moors’ omkamp på hjemmebane, men jeg valgte til slutt å utsette avgjørelsen og ta en endelig beslutning på søndagen…to dager før.

 

I løpet av helgen hadde jeg egentlig helt mest mot Solihull Moors og omkampen på deres Damson Park, og endelig beslutning ble tatt søndag kveld etter å for siste gang ha saumfart kampoppsettet i blant annet Non-League Paper. Når jeg de siste par årene har hatt base i Birmingham, har jeg ofte overnattet ved Rollason Wood Hotel oppe i Erdington-området, der man ofte får særdeles billig kost og losji, men da prisen i løpet av min periode med betenkningstid hadde gått opp fra £27 til £39, valgte jeg like gjerne å betale £42 for en langt mer sentral base ved et annet hotell jeg opp gjennom årene har brukt hyppig – nemlig Britannia Hotel på New Street. Da jeg ankom litt over klokka 14.00, var det allerede kø for å få sjekket inn, og datasystemet hadde tydeligvis bestemt seg for å krangle, men etter et kvarters tid med venting fikk jeg installert meg på det store dobbeltrommet jeg tydeligvis hadde blitt oppgradert til.

 

Etter å ha slappet av litt på rommet var det tid for en liten spasertur langs New Street – der man var i ferd med å gjøre klar en rekke boder for julegateåpning – før jeg bestemte meg for å gå for å ta toget til Birmingham International. Buss 966 går i rute mellom Erdington og Solihull, og det var denne bussen som skulle frakte meg den ikke altfor lange veien fra bussholdeplassen ved flyplassen til holdeplassen ved den store Land Rover-fabrikken rett ved siden av Damson Park. National Express West Midlands opererer hverken med returbilletter eller vekslepenger, så jeg gikk til innkjøp av en dagsbillett til £4 og betalte med riktig veksel som jeg hadde lagt til side med dette i tankene. Etter en kort busstur steg jeg av der ute i landskapet et sted mellom Solihull og Birmingham International Airport.

 

Solihull ligger snaut halvannen mil sørøst for Birmingham sentrum, og anses gjerne for å være blant de mest velstående byene i West Midlands. I motsetning til Birmingham fant aldri den industrielle revolusjon helt veien til Solihull, som ved inngangen til forrige århundre fortsatt var en liten markedsby med drøyt 7 500 innbyggere. I dag er innbyggertallet rundt 95 000 i selve byen, som også har en rekke drabantbyer og et omland som gjør at Solihull ‘kommune’ har over 205 000 innbyggere. Befolkningsveksten skuldes flere faktorer, som “oppryddingen” i slumområdene i Birmingham og ikke minst det faktum at store landområder ble gjort tilgjengelig for bygging av boligfelt som tiltrakk seg mennesker fra alle deler av landet. I tillegg var oppgraderingen av en lokal flyplass til det som i dag er Birmingham International Airport en faktor, sammen med åpningen av den nevnte bilfabrikken som i dag tilhører Land Rover. Den ble et bombemål under krigen da man laget flymotorer til luftforsvaret her.

 

Damson Park ligger altså et lite stykke utenfor byen, i Solihulls nord-nordøstlige utkant, og inngangspartiene hadde fortsatt ikke åpnet da jeg etter noen minutters spasertur fra bussholdeplassen ankom med nesten en time og tre kvarter til avspark. Solihull Moors har ikke bare bar én bar i sitt klubbhus på utsiden, men visstnok hele tre, og jeg betalte £3,25 for en pint Strongbow og slo meg ned på et av bordene. Foreløpig var det alt annet enn trangt om plassen, men det var ventet storinnrykk, og på utsiden av klubbhuset var de i full gang med blant annet grilling av burgere. Det var her ikke noe mushy peas å få med min cheese & onion pie, som i stedet kom med pommes frites og brun saus (muligens er Solihull litt for langt sør til at man skal forvente mushy peas). Jeg befant meg snart i samtale med en eldre lokal kar som kanskje ikke kan kalles en groundhopper, men snarere en fotballentusiast som likte å reise rundt på kamper i distriktet.

 

Mens vi satt der og småpratet kom det en kar forbi med et kampprogram, og mannen som åpenbart tilhørte klubbledelsen tilbød seg å hente to eksemplarer til oss fra styrerommet. Han fikk £3 av hver, og vi kunne ta en kikk i det gode programmet. Snart begynte det også å strømme på med folk, og også supporterbussen(e) fra Yeovil hadde åpenbart ankommet. Etter å ha tømt det andre glasset, benyttet jeg anledningen til å stikke ut for å betale meg inn med £14 før jeg returnerte til klubbhusets bar for en siste pint før kampstart. Vi fikk også slått av en prat med et par Yeovil-supportere som slo seg ned på nabobordet og fortalte at de var sterke i troen på avansement til andre runde, der bortekamp mot Luton Town ventet vinneren av kveldens omkamp.

 

Solihull Moors ble stiftet så sent som i 2007, da de to klubbene Solihull Borough og Moor Green slo seg sammen. Sistnevnte var den eldste av de to og vel også den noe mer meritterte. Den nye klubben tok plassen til Moor Green i Conference North, mens de valgte å benytte Solihull Boroughs hjemmebane Damson Park som sin hjemmebane. Deres ligahistorie så langt tar ikke all verdens tid å berette om, da den inntil forrige sesong hadde vært nokså udramatisk. De første sesongene var de å finne på nedre halvdel av tabellen, mens de senere ved noen anledninger var oppe og snuste på playoff. Så, nærmest ut av det blå, vant de forrige sesong den tøffe Conference North etter en imponerende sesong under ledelse av manager Marcus Bignot. Dermed opprykk til non-leagues ypperste selskap, der de nå i ferd med å gjøre sin debutsesong.

 

Marcus Bignot har imidlertid gjort sitt, og han hadde vært det store samtaleemnet i dagens opp mot denne kampen, da han hadde blitt hentet til managerjobben i Grimsby Town. Erstatteren var den unge manageren Liam McDonald, som hadde blitt lokket fra Hednesford Town, og som nå skulle få sin ilddåp i kveldens omkamp. Hans nye klubb hadde med avansementet til de ordinære rundene allerede tatt seg lenger i FA Cupen enn noen gang tidligere i sin korte historie i verdens gjeveste cupturnering. Selv om gjestene fra Somerset var de flestes favoritt, hadde da også Moors imponert i første møte på Huish Park, der de som bortelag kom fra to måls underlege og sikret 2-2 og omkamp mot motstand fra divisjoner høyere. Slik sett skulle de heller ikke avskrives, og jeg så for meg en mer åpen affære enn det mange tilsynelatende spådde.

 

Det var på tide å ta seg inn på Damson Park, der det nå var lange køer utenfor inngangspartiet med en halvtimes tid til avspark. Heldigvis hadde jeg nå min billett slik at jeg fikk bruke sideinngangen, og kunne kikke meg rundt på et allerede godt besatt Damson Park før kampstart. Dette har var som sagt hjemmebanen til Solihull Borough, og da de i 1989 solgte sin tidligere hjemmebane Widney Lane hadde de neppe trodd at det skulle gå elleve år før de igjen ville ha et eget hjem. Denne perioden i eksil ble tilbragt med banedeling hos Redditch United og senere hos Moor Green mens de forsøkte å ruste opp en meget enkel bane på en tomt de hadde kjøpt i Tamworth Lane i Shirley. Dette viste seg imidlertid svært problematisk da den lå i et såkalt grøntbelte, og samtlige av utrolige 36 søknader om byggetillatelse ble avslått!

 

I 1999 rettet de i stedet oppmerksomheten mot en tomt som huset en nedlagt nattklubb og en driving range som var en del av et gammelt golf-anlegg. Det nye anlegget som etter hvert fikk en prislapp på £2 millioner ble snart en realitet, og den gamle nattklubben ble bygget om til dagens klubbhus, mens golfanleggets driving range på snedig vis ble forvandlet til en ståtribune. Fra 2005 var det Moor Green sin tur til å banedele hos Solihull Borough, etter at deres hjemmebane The Moorlands brant ned etter brannstiftelse, og to år senere slo de to seg altså sammen. Damson Park er en salig blanding av forskjellige fasiliteter, og bortre kortside har kun såkalt hard standing. Det var også tilfelle på bortre kortside, men der har man nå også satt opp en sittetribune med et meget midlertidig preg helt nederst mot den nevnte kortsiden.

 

På den andre kortsiden, ved siden av inngangspartiet, har man tribunen som står der det tidligere var en driving range, uten at man klarer å se dette. Dette er nå en blanding av sittetribune og ståtribune, og det var her den harde kjernen av hjemmefans hadde samlet seg. På nærmeste langside er hovedtribunen Main Stand tilknyttet det nevnte ombygde klubbhuset, og snodig nok har man på taket av denne tribunen installert en ekstra “etasje” i form av en slags “balkong” hvor klubbfunksjonærer, sponsorer og annet fintfolk fra sin utkikkspost kan få glimrende oversikt over banen…og nærliggende Birmingham International Airport. Før jeg tok en kjapp runde rundt banen tok jeg en kikk innom klubbsjappa, men måtte skuffet innse at de for utsolgt for pins. Men nå var det klart for kamp!

 

Hjemmelaget hadde reklamert for kampen ved å kalle den sin største kamp noensinne, og deres spillere responderte med å starte friskt. Det endte dog med et par avslutninger utenfor, før det jevnet seg mer ut, og i en nokså sjansefattig første omgang var det etter hvert gjestene som tok litt over og fikk de største mulighetene. Darren Ward hadde allerede skutt like over da Tom Eaves så sin heading bli reddet på streken av Moors-forsvarer Jordan Gough. Otis Khan testet deretter Moors-keeper Nathan Vaughan, som fikk slått over til corner. For hjemmelaget sin del var det foreløpig ikke de største farlighetene de skapte for Glovers-keeper Artur Krysiak, som hadde få problemer med de avslutningene som kom på mål. Dermed målløst til pause, og jeg hadde allerede en skummel følelse om at dette kunne gå til ekstraomganger, slik at jeg benyttet pausen til å sjekke bussalternativene ved en eventuell senere kveld enn forventet.

 

Om første omgang var nokså sjansefattig, må det samme kunne sies om andre omgang, som fortsatte i noenlunde samme spor. Det var temmelig jevnspilt ute på banen, men det føltes kanskje som om Yeovil hadde et ørlite overtak da de virket litt skumlere fremover – ikke at det florerte med farligheter akkurat, og Moors-forsvaret viste seg vanskelig å bryte ned. Omari Sterling-James fikk også en halvsjanse for vertene, men vinkelen ble for spiss for den tidligere Alvechurch-spilleren. Like etter var det dårlig nytt for vertene da keeper Vaughan gikk ned med skade. Etter flere minutter med behandling måtte han kaste inn håndkledet og ble erstattet av reservekeeper Danny Lewis. Klokka tikket mot full tid, og på overtid kunne Moors sikret avansementet da keeper Krysiak måtte gi retur og Shepherd Murombedzi fikk deres største mulighet i ordinær tid, men Krysiak leverte igjen en flott parade som sørget for ekstraomganger.

 

Blant annet takket være behandlingen av Vaughan endte andre omgang så sent at jeg allerede stilte meg sterkt tvilende til om jeg i det hele tatt ville rekke siste buss tilbake, og jeg måtte bestemme meg for om jeg ville gå før kampslutt eller å friste lykken med en taxi. Etter alle de målløse minuttene var det typisk at vi fikk scoring allerede i ekstraomgangenes tredje minutt! Det var innbytter Francois Zoko som avanserte med ballen og sendte den i mål med et langskudd som gikk via undersiden av tverrliggeren. 0-1, og jubel blant Somerset-folket. Ryan Hedges kunne kort etter avgjort, men innbytter Lewis i Moors-målet holdt sitt lag inne i kampen. Nå var det plutselig liv i kampen, og Sterling-James hadde like etter en god mulighet til å utligne, men hans avslutning snek seg utenfor stolpen.

 

The Moors måtte imidlertid ikke vente lenge på sin utligning, for etter at Sterling-James ble hindret av Liam Shepherd. Så mente i hvert fall dommeren som pekte på straffemerket, og Akwasi Asante gjorde ingen feil da han satt inn 1-1 i ekstraomgangenes niende minutt. Deretter døde det hen igjen, og kampen bar nå i periodevis preg av spillere som slet med strekk og diverse andre småskader. Det var åpenbart at det gikk mot straffesparkkonkurranse, og mens lagene byttet side hadde jeg benyttet anledningen til å forhøre meg med en av vaktene som kunne berolige med at man i klubbhuset hadde telefon med direktelinje til en lokal taxisentral, og at drosjebilene plukket opp i veien på utsiden. Dermed var det bare å glemme hele bussen og forberede seg på straffer, men i det som var omtrent kampens siste spark, gikk et innlegg fra bortelagets Ryan Hodges i stolpen mens hjemmepublikummet gispet.

 

Det hele skulle altså avgjøres på straffer, og hjemmelaget vant myntkastet slik at det skulle foregå foran deres fans. Yeovil Town startet, men bommet på to av sine tre første straffer – Ryan Dickson skjøt utenfor, og innbytter Danny Lewis reddet straffen fra Tom Eaves – mens Solihull Moors scoret på sine tre første. Selv om Zoko satt inn Yeovils fjerde straffe, kunne Omari Sterling-James sende Midlands-laget videre. Han scoret, og dermed holdt det med åtte straffer for å kåre Solihull Moors som vinner. Det var selvsagt duket for invasjon av banen der hjemmefolket feiret avansement til andre ordinære runde, og jeg ble stående og observere noen minutter før jeg gikk for å ringe en taxi som riktig nok kom etter 10-15 minutter. Det hadde vært knyttet litt spenning til om det ville bli tilskuerrekord på Damson Park, men 1 460 var over 500 mindre enn tilskuertallet fra Tranmeres nylige visitt i ligaen. Det virket for meg som om det var langt flere der, og jeg hadde tippet over 2 000. Ut fra samtaler jeg hørte da tilskuertallet ble annonsert, var jeg tydeligvis heller ikke den eneste, men det får så være.

 

Drosjekusken fraktet meg raskt og rimelig tilbake til Birmingham International slik at jeg fikk kastet meg på et av togene inn til Birmingham New Street. Den lille november-turens siste kamp var unnagjort, og nå gjensto kun returen fra Heathrow til Gardermoen dagen etter. Jeg hadde opprinnelig planlagt ytterligere en dag på balløya for å se Frome Town v Chesham United, men jeg valgte å droppe det av en eneste grunn. Om enten Frome eller Chesham eller begge hadde spilt uavgjort i FA Trophy-runden som ble avholdt 12. november, ville kampen bli omberammet, og jeg ville blitt sittende med et hotell i Frome som enten ville vært svinedyrt eller inkludere bindende reservasjon, og det er heller ikke særlig mange steder hvor man kan se kveldskamp i midtuka for så å komme seg tilbake til Frome med kollektivtransport. Nå unngikk begge omkamp, men det kunne jeg ikke vite da jeg booket, og jeg var denne gang ikke villig til å ta sjansen. Greit å heller bruke pengene til å spare opp til en heftig romjuls- og nyttårs-tur!

English ground # 375:
Solihull Moors v Hanley Town 1-1 AET (0-0, 0-0) – 4-2 on penalties
FA Cup, 1st Round Replay
Damson Park, 15 November 2016
0-1 Francois Zoko (93)
1-1 Akwasi Asante (pen, 99)
Att: 1 460
Admission: £14
Programme: £3
Pin badge: n/a

 

Next game: 26.12.2016: Wingate & Finchley v Staines Town
Previous game: 14.11.2016: Winsford United v Hanley Town

 

More pics

 

 

Winsford United v Hanley Town 14.11.2016

Mandag 14.11.2016: Winsford United v Hanley Town

 

Jeg hadde overhodet ingen hast med å forlate Sheffield, og hadde derfor avtalt å møte en gammel flamme som tilfeldigvis hadde fri denne dagen. Etter å ha startet dagen med frokost på mitt Premier Inn-hotell, gikk jeg derfor ut for å møte Kimberley, og vi hadde et par timer til å hygge oss før vi brøt opp fra Bankers Draft. Hun hadde et sykehusbesøk på agendaen, mens undertegnede på sin side skulle sette kursen mot Cheshire. Igjen valgte latsabben i meg å ta trikken de to holdeplassene fra Castle Square ned til jernbanestasjonen, der jeg hadde siktet meg inn på et tog med avgang klokka 12.11. Etter å først ha booket et hotell i Crewe, hadde jeg funnet et bedre og billigere alternativ i Middlewich, som dermed ble valgt som dagens base, og selv om veien dit ikke var så altfor lang, innebar den både flere togbytter og en etappe med buss.

 

Første del av reisen gikk med tog til Stockport, mens den korte andre togetappen gikk derfra til Wilmslow. Derfra gjensto et kvarters togtur ned til Sandbach, før den siste etappen skulle gå med buss nummer 37 opp til Middlewich. Etter å ha orientert meg frem til den nærliggende bussholdeplassen som Google Maps anbefalte, var det slett ingen holdeplass å finne der – i hvert fall ikke på riktig side av veien. En lokal eldre herremann som spaserte forbi klødde seg i hodet og forbannet seg på at bussholdeplassen vitterlig hadde vært nettopp her. Jeg så nå buss 37 komme borte i veien, og nå var det intet annet å gjøre enn å håpe at sjåføren uansett ville stoppe. Det gjorde han heldigvis, og etter å ha fortalt at holdeplassen nylig hadde blitt flyttet til andre siden av krysset, fikset han meg en dagsbillett til £5,30. Jeg skulle nemlig benytte denne bussruta også senere denne dagen, både til og fra kamp.

 

Etter i underkant av et kvarter på bussen kunne jeg stige av et steinkast fra puben Golden Lion i Middlewich få minutter før klokka slo 14.00. Det var fortsatt en times tid til innsjekking, og derfor benyttet jeg anledningen til å gjøre noe jeg uansett hadde planlagt; nemlig å ta en kikk på Middlewich Towns hjemmebane Seddon Street. Takket være et innlegg på en groundhopper-blogg, hadde jeg blitt oppmerksom på at de hadde fasiliteter som må sies å være nokså enestående for non-leagues step 8. Det så ut til at man i klubbhuset nå var opptatt med å arrangere bingo, om man skal dømme etter både skiltet på utsiden og de grå kvinne-frisyrene jeg skimtet toppen av der jeg snek meg forbi vinduene og inn gjennom den åpne porten.

 

En noe mer omfattende omtale av Seddon Street og Middlewich Town kan finnes et annet sted, men det slo meg som sagt at dette må være det klart beste anlegget i Cheshire League Division One. Begge kortsidene byr kun på såkalt hard standing, men midt på den ene langsiden står en meget karakteristisk og fjong tribune. Tilskuerne som velger å se kampen herfra må entre den via en liten trapp i hver ende, og opphøyd fra bakken har de to rader med plastseter til disposisjon. Det spesielle er at man rett under seg har to innbytterbenker som er bygget inn i tribunen, og om man skal dømme ut fra finerplatene og plankene som hadde blitt spikret fast i gulvet oppe på tribunen, kan det tyde på at noen har endt opp nede på innbytterbenken etter å ha gått gjennom gulvet. På motsatt langside er det også en tribune, og dette er et noe mindre overbygg i mur, som dog er noe merkelig plassert delvis bak ytterligere to sammenhengende laglederbenker i mur. Jeg lurte først på om det var en erstatning for de andre laglederbenkene, men det skulle ikke overraske meg om lagene rett og slett benytter samtlige – med lagene på hver sin side av banen.

 

Etter min lille runde rundt på Seddon Street, var det bare å spasere tilbake til Golden Lion for å sjekke inn, eller i hvert fall ta seg en pint mens man ventet på å få sjekket inn. Det viste seg imidlertid at puben var stengt frem til klokka 15.00, så det var bare å sette seg ned med en bok og vente på utsiden en halvtimes tid. Jeg fikk omsider sjekket inn, og etter at den sjarmerende jenta bak disken hadde vist meg til rommet, fikk jeg installert meg og slappet av en halvtimes tid før jeg gikk ned i puben for å unne meg en pint mens jeg ga den stakkars telefonen min en liten time med lading. Én pint ble til to, og jeg ble også fristet til å gå til innkjøp av en av deres hjemmelagde pork pies. Min favoritt-type hva paier gjelder, og servert med sennep var den intet mindre enn fantastisk. Jeg var fristet til å kjøpe en til, men det var greit å begrense seg før jeg skulle på kamp og således teste paiene også ved Winsford United.

 

Jeg valgte å ta 17.27-bussen til Winsford, og nærmest vantro konstaterte jeg igjen at det ikke var tegn etter bussholdeplassen som Google Maps anbefalte. Til alt overmål var dette stedet der jeg tidligere hadde gått av bussen, men da hadde jeg ikke tenkt i de baner, slik at jeg ikke registrerte at det her kun var en lyktestolpe med en søppelkasse på. Det var bare å bli stående til buss 37 kom, og sjåføren stoppet han… Lattermildt hevdet han at han holdeplassen fortsatt var i bruk, og benektet kjennskap til at den skulle være flyttet, før han nærmest spørrende mente at de nok bruker lyktestolpen og søppelkassa som ‘landemerke’ for holdeplassen. Snodige greier, men jeg kom meg da til Winsford, der jeg etter ganske nøyaktig ni minutter på bussen kunne takke for skyss og stige av i krysset Station Road / Kingsway. Det var bare å labbe oppover sistnevnte til jeg etter få minutter fikk kveldens kamparena på min høyre hånd, få meter fra puben The Top House, som nå var mitt mål.

 

Winsford er en by som ligger midt i grevskapet Cheshire, ved elven Weaver. Den vokste frem rundt saltgruveindustrien, etter at elven ble kanalisert og muliggjorde frakt med lektere til havnene i Runcorn og Liverpool. Byen har i dag rett i overkant av 30 000 innbyggere, og deles i to av den nevnte elven. Egentlig deles byen gjerne inn i tre deler, med Wharton på den østlige siden av elven og Over på den vestlige, med bydelen Swanlow and Dene like sør for sistnevnte. Winsford United spiller i Wharton-delen som altså er øst for elven, og der slo jeg meg ned med en pint på puben Top Hat, som er nærmeste nabo til klubbens hjemmebane. Fra uteserveringen eller røykearealet i bakgården ser man over til anleggets inngangsparti, der det foreløpig så nokså dødt ut, til tross for en viss aktivitet på parkeringsplassen. Men mens jeg sto der og speidet over, kom jeg i prat med det som viste seg å være klubbens ‘groundsman‘, som før han svelget unna pinten sin og forsvant, tipset meg om at klubbhusets bar allerede var åpen, så jeg fulgte hans eksempel ved å tømme glasset og fartet over dit.

 

Winsford United ble i 1883 stiftet under navnet Over Athletic; noe som tyder på at de hadde sitt opphav på vestsiden av elven. De spilte faktisk i walisiske Combination Football League før de tok dagens navn og senere la ned driftet en gang før første verdenskrig, men da freden igjen hadde senket seg startet de opp igjen og var i 1919 med å stifte Cheshire County League. De var etter hvert et fast innslag i denne ligaen som de vant de to ganger (i 1921 og 1977) før den i 1982 slo seg sammen med Lancashire Combination for å danne dagens North West Counties League. I 1987 prøvde Winsford United seg i Northern Premier League, der de fikk være med da denne ligaen utvidet med en andre divisjon. Etter 2. plass våren 1992 rykket de opp i NPLs toppdivisjon, der de debuterte med ny 2. plass – klubbens beste ligaplassering, der kun ligavinner Southport sto mellom de og opprykk til Conference.

 

Etter dette gikk det tyngre, og våren 2000 rykket de ned som jumbo, før de sesongen etter fulgte opp med et andre strake nedrykk, slik at de igjen befant seg i NWCL. To år senere ble det et tredje nedrykk på fire sesonger. Det var først i 2007 at The Blues returnerte til NWCLs toppdivisjon, der de har befunnet seg siden, og kveldens kappestrid mot Hanley Town dreide seg om ligapoeng i North West Counties League Premier Division. Det skal også nevnes at Winsford United har sett en og annen kjent spiller ikle seg deres drakt, og den mest navngjetne er nok den walisiske keeperlegenden Neville Southall, som gikk derfra til Bury – før han senere skulle bli en Everton-legende. Han var selvsagt å se på en såkalt timeline som prydet en av veggene inne i klubbhuset (for øvrig en svært god idé), som jeg fant frem til ved å gå rundt på baksiden av anlegget.

 

Der inne fikk jeg lesket strupen med en pint Strongbow til £3, mens jeg samtalte litt med en av de få fremmøtte. Det var fortsatt rundt halvannen time til kampstart, så det var stort sett spillere og lagledere som foreløpig sto for aktiviteten, i tillegg til ildsjelene som klargjorde matutsalg og den slags. Snart kom imidlertid en kar med kveldens kampprogram, og jeg benyttet anledningen til å bytte £2 mot et eksemplar som viste seg nokså tjukt og innholdsrikt. For vertene var kveldens kamp den første av seks strake hjemmekamper, og de kunne trenge poeng etter å ha falt ned på 17. plass, etter å ha tapt tre av de fire siste kampene. De hadde dog spilt færre kamper enn noe annet lag i divisjonen, men hadde tøff motstand i et Hanley Town som befant seg på 7. plass.

 

NWCL har de siste årene bydd på en voldsom kamp om opprykksplassen herfra, og forrige sesong var det den step 5-ligaen med flest søkere. Igjen ser det ut til å bli et voldsomt race om tittelen og opprykket, og det vil tilsynelatende stå mellom Runcorn Town, Atherton Collieries, Bootle, Runcorn Linnets og 1874 Northwich. Disse fem har fått en solid luke i toppen av tabellen, og i kveldens kampprogram registrerte jeg at det for Runcorn Towns del nok har noe å gjøre med at storscoreren Craig Cairns allerede hadde registrert seg for 36 mål denne sesongen, og vi var ikke engang halvveis i november! Jeg fikk inntrykk av at Winsford United kan være villige til å søke opprykk igjen når og om det skulle føles riktig, men at det neppe blir denne sesongen. Til det er nok den nevnte femmerbanden for langt foran til at det skulle være noe poeng. Hanley Town på sjuende lå for eksempel 19 poeng bak ledende Runcorn Town, og 11 poeng bak 1874 Northwich på 5. plassen, og det med en og to flere kamper spilt. Mellom Hanley Town og Winsford United skilte det ti plasseringer, men kun åtte poeng, og da hadde Winsford hele fem kamper til gode på sine gjester fra ‘the Potteries’.

 

Det var på tide å ta en titt på anlegget, og jeg gikk gjennom klubbhuset for å se meg rundt. Det var etter tiden i walisisk fotball at klubben flyttet inn her, på det som da het Great Western Playing Field. Senere har man omdøpt stadionet til Barton Stadium etter R.G. Barton, som var den ledende kraften i komiteen som blåste liv i klubben igjen etter første verdenskrig. Det spesielle med dette stadionet er at det tidligere også ble brukt til hundeveddeløp, slik at det er ovalt – eller mer presist; elliptisk. På langsiden med klubbhuset har man en herlig og gammel tribune som fremstår nærmest som et overbygg på det nevnte klubbhuset, og der har man noen rader med seter. Ellers er det mye hard standing, og det er også tilfelle på begge kortsidene, mens man på den andre langsiden har et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. Det er også der man finner laglederbenkene, og jeg hadde via Twitter blitt oppfordret til å møte opp der i løpet av kampen for å treffe en gruppe som kalte seg ‘The Firm’.

 

Det skal selvsagt også nevnes at protest-klubben 1874 Northwich spiller sine kamper her, og det hadde nok vært interessant å være til stede når de møter Northwich Victoria – klubben de ga opp etter årevis med den notoriske eieren Jim Rushe og hans vanstyre – i Cheshire Senior Cup i januar. Men det er en avsporing, og etter å ha fått påfyll i glasset, gikk jeg som planlagt for å teste paiene hos ‘Debs Cafe’ som serverer mat til hungrige tilskuere. £2,50 for en steak pie med mushy peas og brun saus må kunne sies å være et røverkjøp, og denne herligheten fikk meg til å reflektere over hvor deilig det var å være tilbake i non-league. Stakkars PL/FL-folket som betaler langt mer for langt kjipere og masseproduserte paier som man stort sett ikke engang får slik deilig tilbehør til. Og med det slo kanskje karmaen inn, da jeg skle og datt på ræva mens jeg helte saus over meg selv og slo tinningen i en av setene i enden på en av seteradene! Det var bare å komme seg på beina og få tørket av seg selv og den hvite(!) nye jakka mi, for deretter å spise opp før det etter hvert var på tide å forberede seg på avspark.

 

Gutta i ‘The Firm’ sto ganske riktig ved laglederbenkene, og en av de kunne fortelle om det han mente var seks endringer i startoppstillingen i forhold til laget som hadde møtt Barnton en uke tidligere. Det var hjemmelaget som fikk den første sjansen, og det var en stor mulig Tom Wakefield fikk da han ble spilt gjennom allerede etter et par minutter, men han klarte ikke å omsette i scoring. I stedet skulle første omgang bli et sorgens kapittel for de blåkledde, og i det 13. minutt fikk Daniel Cope stå helt umarkert på bakre stolpe og enkelt heade inn 0-1. Gjestene fra Stoke doblet ledelsen kun tre minutter senere da Jonathan Sheldon scoret direkte på et frispark fra rundt 25 meter – for øvrig et totalt unødvendig frispark sett fra vertenes ståsted. Winsford presset på i et forsøk på å komme tilbake i kampen, men til tross for en del ballinnehav klarte de ikke å true målet til bortekeeper Joe Hemmings, og i tilleggstiden av første omgang sørget en litt merkelig manøver fra en Winsford-forsvarer (som dukket da et innlegg ble slått inn i feltet) for at Jonathan Higham kunne heade inn 0-3.

 

Det var dermed pauseresultatet da lagene gikk i garderoben etter det som Winsford Uniteds del var en katastrofalt dårlig første omgang. Det kunne blitt enda verre da Hanley Town umiddelbart kunne puttet sitt fjerde etter at vi startet opp igjen, men Winsford-keeper Michael Langley var på pletten. Og kanskje hadde Winsford-manager Lee Duckworth brukt hårføneren i garderoben, for hjemmelaget fremsto nå langt bedre der de presset på for å få en tidlig redusering og komme seg inn i kampen igjen. Fem minutter ut i omgangen fikk de nettopp det da et frispark ble slått inn i feltet og Harry Brazel headet kontant i mål. 1-3, og det var fortsatt lenge igjen. Var det likevel håp for de blå?

 

Det trodde man i hvert fall da ballen igjen lå i Hanley-nettet etter en times spill. Tom Wakefield satt ballen i mål i duell med keeper Hemmings, men jubelen stilnet da linjemannen hadde flagget for angrep på keeper og målet ble annullert. Kanskje noe billig, da sistnevnte først og fremst så ut til å ha blitt satt ut av spretten som ga ballen en kinkig skru, men keeper er jo ofte nokså fredet i disse dager. Med ti minutters tid igjen kokte det over da Brazel satt inn en heftig takling på Hanley-kaptein Joshua Thorpe, og sistnevnte reagerte med å slå til ham. Som om ikke det var nok, bestemte hans lagkamerat og målscorer Jonathan Sheldon for å følge opp med å lugge(!) Brazel kraftig i hans lange manke, og begge Hanley-spillerne fikk se det røde kortet. Hjemmefolket ble styrket i troen på at de mot ni mann skulle kunne komme tilbake, men etter at de hadde presset på store deler av omgangen, spilte de seg kun frem til én sjanse etter dette, og Tom Wakefield avsluttet rett på keeper. Dermed endte det 1-3 foran 154 betalende tilskuere.

 

Det som vel var kveldens siste buss tilbake til Middlewich hadde avgang klokka 22.27, og jeg hadde derfor tid til å unne meg en pint til i klubbhuset, der jeg også fikk surret meg til å betale £2,50 for en pin til min samling. Jeg ønsket god tur hjem til både gutta i ‘The Firm’ og en lokal groundhopper jeg hadde pratet med før kampstart, og registrerte for øvrig at jeg nå faktisk hadde både sår og antydning til kul i tinningen. Snakker om kløne…og jeg var ikke helt ferdig riktig ennå! Etter en prat med noen skuffede representanter for hjemmefolket, takket jeg for meg og ønsket lykke til. Det hadde vært et trivelig besøk hos Winsford United, men nå var det bare å lange ut mot bussholdeplassen. På et mørkt strekke på veien dit ned gikk jeg da også på trynet igjen da jeg presterte å skli på en ansamling med våte blader. Den nye hvite jakka fikk virkelig kjørt seg denne kvelden! Bussen var i hvert fall i rute slik at jeg kom meg tilbake til Golden Lion og kunne unne meg med en siste pint og en pose ekte pork scratchings før jeg trakk meg tilbake og tok kvelden.

English ground # 374:
Winsford United v Hanley Town 1-3 (0-3)
North West Counties League Premier Division
Great Western Playing Field (aka Barton Stadium), 14 November 2016
0-1 Daniel Cope (13)
0-2 Jonathan Sheldon (16)
0-3 Jonathan Higham (45+1)
1-3 Harry Brazel (51)
Att: 154
Admission: £6
Pin badge: £2,50

 

Next game: 15.11.2016: Solihull Moors v Yeovil Town
Previous game: 13.11.2016: Chesterfield v Sheffield United

 

More pics

 

 

14.11.2016: En kikk på Seddon Street (Middlewich Town)


Mandag 14.11.2016: Seddon Street (Middlewich Town)

 

Jeg befant meg i Cheshire i forbindelse med kamp hos Winsford United, og da jeg få minutter før klokka to steg av et steinkast fra puben Golden Lion i Middlewich, der jeg hadde booket overnatting, var det fortsatt en times tid til innsjekking. Derfor benyttet jeg anledningen til å gjøre noe jeg uansett hadde planlagt; nemlig å ta en kikk på Middlewich Towns hjemmebane Seddon Street. Takket være et innlegg på en groundhopper-blogg, hadde jeg blitt oppmerksom på at de hadde fasiliteter som må sies å være nokså enestående for non-leagues step 8. Det så ut til at man i klubbhuset nå var opptatt med å arrangere bingo, om man skal dømme etter både skiltet på utsiden og de grå kvinne-frisyrene jeg skimtet toppen av der jeg snek meg forbi vinduene og inn gjennom den åpne porten.

 

Det som først slo meg var som sagt at dette må være det klart beste anlegget i Cheshire League Division One. Begge kortsidene byr kun på såkalt hard standing, men midt på den ene langsiden står en meget karakteristisk og fjong tribune. Tilskuerne som velger å se kampen herfra må entre den via en liten trapp i hver ende, og opphøyd fra bakken har de to rader med plastseter til disposisjon. Det spesielle er at man rett under seg har to innbytterbenker som er bygget inn i tribunen, og om man skal dømme ut fra finerplatene og plankene som hadde blitt spikret fast i gulvet oppe på tribunen, kan det tyde på at noen har endt opp nede på innbytterbenken etter å ha gått gjennom gulvet. På motsatt langside er det også en tribune, og dette er et noe mindre overbygg i mur, som dog er noe merkelig plassert delvis bak ytterligere to sammenhengende laglederbenker i mur. Jeg lurte først på om det var en erstatning for de andre laglederbenkene, men det skulle ikke overraske meg om lagene rett og slett benytter samtlige – med lagene på hver sin side av banen.

 

Middlewich Town har en historie som kan spores tilbake til klubben Middlewich Athletic, som i hvert fall eksisterte siden 1912. Denne klubben tok i 1952 plass i det som da het Mid-Cheshire League, som de vant ved fem anledninger i perioden frem til 1975, før de prøvde seg i den ikke lenger eksisterende Cheshire County League (som i 1982 slo seg sammen med Lancashire Combination og dannet dagens North West Counties League). I 1985 var de tilbake i Mid-Cheshire League, men i 1996 tok de steget opp i North West Counties League, der de spilte tre sesonger i denne ligaens andredivisjon før de slo seg sammen med Middlewich Town Youth og tok navnet Middlewich Town. Noen kilder oppgir derfor dette som klubbens stiftelsesår, men uansett: samtidig returnerte klubben igjen til Mid-Cheshire League.

 

Denne ligaen endret i 2007 navn til Cheshire League, og Middlewich Town fortsatte å kjempe i toppen noen år, før det for noen år siden begynte å gå litt tyngre, og våren 2014 rykket de ned i ligaens andre nivå etter å ha endt sist. Der befinner de seg fortsatt, og det betyr altså at de spiller på det som er non-leagues step 8 – eller nivå 12 totalt om man vil. Jeg tar gjerne en tur tilbake hit for å se kamp en gang i fremtiden, men nå var det på tide å forlate sjarmerende Seddon Street for å spasere tilbake til Golden Lion og vente på at de åpnet, slik at jeg kunne sjekke inn og rette fokus mot kveldens kamp i Winsford.

 

 

More pics

 

 

Chesterfield v Sheffield United 13.11.2016

Søndag 13.11.2016: Chesterfield v Sheffield United

 

Jeg var litt vel ivrig med snooze-funksjonen denne søndagen, og den snaue timen med ekstra søvn gikk på bekostning av min planlagte hotellfrokost, men jeg hadde sikkert ikke vondt av å avstå fra en dag med full english breakfast. Etter å ha sjekket ut fra Premier Inn-hotellet benyttet jeg i stedet den korte spaserturen ned til Moston jernbanestasjon til å stikke innom en lokal sjappe for å raske med meg et smørbrød, og sannelig hadde han ikke også tatt inn dagens utgave av Non-League Paper som selvsagt også havnet i min handlekurv. Etter å ha flydd over fra Belfast til Manchester kvelden før, hadde jeg valgt overnatting i Manchester-området i frykt for å miste siste kveldstog mot Sheffield, så nå benyttet jeg i stedet formiddagen til å ta meg dit ned.

 

Forsinkelsen på 10.25-toget fra Moston var heldigvis kun på et par minutter, og Northern Rail-toget fraktet meg den korte turen ned til Manchester Victoria, der det bare var å bytte til trikk for å ta seg til Manchester Piccadilly. Da dette også var Remembrance Day-helgen, skulle det selvsagt være markeringer britene verdig. De er vanvittig flinke til slikt, og også denne dagen skulle det markeres – noe som blant annet innebar at busser og trikker ville stoppe opp i to minutter presis klokka 11.00. Jeg rakk å komme meg av trikken på Piccadilly noen få minutter før så skjedde, og fikk i stedet med meg markeringen inne på togstasjonen, der alt stoppet opp i et par minutter før det ved siste trompet-støt ble normal aktivitet igjen. 11.18-toget mot Cleethorpes fraktet meg så langt som til Sheffield, der jeg byttet til et av de mange togene med Chesterfield som første stoppested på sin ferd sørover.

 

På agendaen denne søndagen sto et besøk til Chesterfields nye hjemmebane, og det var grunnen til at jeg allerede kvelden før hadde flydd over fra Belfast. Ved avreise fra Belfast følte jeg at jeg gjerne skulle vært lenger i byen, og var litt usikker på om jeg hadde tatt et riktig valg i så måte, men selv om dagens kamp og stadion ikke var den jeg hadde sett mest frem til, var det selvsagt en god mulighet til å besøke et stadion på en ukedag da det ofte er lite på menyen, og dermed krysse av for nok et FL-stadion jeg ikke trengte å bruke en mer travel kampdag på ved en senere anledning. I tillegg skulle jeg treffe min groundhopper-kompis Neil fra Mansfield, som hadde fikset billetter til oss, og siden han skulle kjøre til Chesterfield hadde han gått med på at jeg kunne slenge fra meg bagen i hans bil slik at jeg slapp å sjekke inn i Sheffield på vei ned til Chesterfield.

 

Chesterfield er en markedsby som ligger nordøst i grevskapet Derbyshire, snaut fire norske mil nord for Derby, og drøyt to mil sør for Sheffield. Byen har rett i overkant av 100 000 innbyggere, og beliggende ved kullfeltene i Midlands har man lange tradisjoner med gruvedrift. Chesterfield er dog kanskje mest kjent for det såkalte “Crooked Spire” – det merkelig vridde tårnet på kirken Saint Marys and All Saints, som kan ses på langavstand og har gitt kallenavn til fotballklubben jeg denne dagen skulle se. Legendene er mange, men én forteller at tårnet bøyde seg for å se nærmere på en jomfru som giftet seg i kirken. En annen mener at det var selveste djevelen som i smerte hoppet over kirken og slo spiret ut av stilling etter å ha blitt skodd feil av en lokal smed. Chesterfield er videre kjent for sitt marked som er blant de største i landet.

 

Nå hadde jeg andre ting fore i Chesterfield, og møteplass var puben The White Swan rett ved siden av den nevnte kirken inne i sentrum, fem minutters gange eller så fra jernbanestasjonen. Den ble valgt fordi den tilsynelatende hadde en forholdsvis stor parkeringsplass rett ved siden av, og etter å ha ankommet Chesterfield i rute ti over halv ett, trasket jeg dit opp. Et par minutter etter min ankomst kom Neil inn og fortalte at han hadde parkert et annet sted da han ikke hadde funnet innkjørselen til denne parkeringsplassen. Vi unnet oss en rask pint før vi trasket av gårde mot dagens kamparena, der det skulle være avspark klokka 14.15, og Neils bil var parkert på veien dit, slik at jeg fikk slengt fra meg pikkpakket i hans bagasjerom. Chesterfields nye hjemmebane ligger nord for sentrum, og etter 25 minutters gange hadde vi det foran oss, og vi kunne oppsøke billettluka for å hente ut billettene.

 

Med den nokså lokale rivalen Sheffield United på besøk var kampen flyttet til søndag, i tillegg til at det ble iverksatt visse billettrestriksjoner. Tilsynelatende besto de dog først og fremst i at det ikke ville bli salg av billetter på kampdagen (ei heller dagen før), og man har da sett strengere tiltak tatt i bruk, så Neil hadde ikke hatt problemer med sin bestilling, selv om jenta i billettluken syntes å stusse litt da hun ba ham å oppgi sin postkode. Mansfield-adresser er kanskje ikke det mest dagligdagse for Spireites-fan, og de fleste vil vel kjenne til rivaliseringen mellom Chesterfield og Mansfield Town, som uten tvil må kunne sies å være meget heftig. Disse oppgjørene er bortimot en garanti for at gruvestreikene i 1970-årene og beskyldninger om streikebryteri hagler fra selv fans som er født de siste par tiårene; selvsagt ledsaget av en strøm av andre skjellsord og nokså ufine kallenavn.

 

Et oppgjør mellom de to hadde selvsagt ikke vært å forakte, og ikke minst på gamle klassiske Saltergate – aka Recreation Ground. Jeg kom meg dessverre aldri til Chesterfields tidligere tumleplass, som nå dessverre for lengst har blitt erstattet med boliger, men jeg skulle gitt nokså mye for en tidsmaskin og muligheten til å se dagens kamp der, snarere enn på det nye anlegget som har hatt et par forskjellige sponsornavn, men som jeg velger å omtale som Whittington Moor etter navnet man brukte under planleggingsstadiet med henvisning til den nærliggende ytre bydelen med samme navn. Det nye anlegget er ikke veldig spennende eller originalt, selv om det heller ikke er av verstingene hva nybygg gjelder, og klubben har selvsagt fått et funksjonelt sett flott og moderne stadion.

 

Etter lenge å ha operert med 1866 som stiftelsesår, mener man nå at det ikke finnes bevis for noe slikt for året etter – i 1867. Uansett er Chesterfield en gammel klubb, og ble startet opp av spillere fra Chesterfield Cricket Club. Klubben har stort sett oppholdt seg i Football Leagues to laveste divisjoner, og de fleste titler i troféskapet er herfra. Chesterfield Town, som de da het, ble valgt inn i Football Leagues andredivisjon i 1899 (på bekostning av Blackpool, som returnerte året etter), og debuterte med en 7. plass. Etter ti år var det slutt, da de i 1909 ble erstattet av Lincoln City etter å vært et bunnlag i flere strake sesonger, og de returnerte til Midland League hvor de hadde kommet fra. I 1921 var de imidlertid tilbake uten Town-suffikset, og de tok plass i den nordlige avdelingen av ligaens nye regionaliserte tredjedivisjon. Etter å ha vunnet denne divisjonen for andre gang i 1936, holdt de seg på nest øverste nivå frem til 1951, med 4. plass i 1946/47 som historisk bestenotering.

 

Siden den gang har Chesterfield hatt tilhold i ligaens to nederste divisjon, og mest oppmerksomhet har de vel fått for sin innsats i FA Cupen, der de i 1996/97-sesongen gjorde furore ved å ta seg helt til semifinalen. Den nokså lokale kjempen Nottingham Forest var blant ofrene, og denne triumfen ar man levd lenge på. Det var til slutt Middlesbrough som i semifinalen knuste drømmen om å bli første lag fra nivå tre i finalen – og da første etter 0-3 i omkampen etter 3-3 i det første møtet, der Chesterfield til alt overmål fikk et mål feilaktig annullert. Dommer David Elleray er fremdeles ikke tilgitt, og bør vel velge andre feriemål enn Chesterfield. Chesterfield er selvsagt også kjent som klubben der Gordon Banks – muligens tidenes beste keeper – gjorde sin debut.

 

Han kunne de kanskje hatt bruk for denne sesongen, for etter å ha åpnet sesongen med to seire og en uavgjort på sine tre første ligakamper, har det senere vært et sorgens kapittel. The Spireites sto nå med kun ett poeng på de åtte siste i ligaen, og hadde kun én seier på de siste 13 ligakampene (1-2-10). Ikke spesielt ideelt når motstander var et virkelig formlag, og Sheffield United hadde hatt en helt motsatt utvikling på sin ligasesong, der de sto uten seier på sine fire første, men nå sto uten tap på de neste 11 kampene (8-3-0), og hadde med seier muligheten til å innta andreplassen. For Chesterfield sin del betød Shrewsbury Towns hjemmeseier over Oxford United dagen før at The Spireties nå var jumbo i League One, og med fem poeng opp til trygg plass kunne et poeng eller tre gjort seg.

 

Etter en kikk innom klubbsjappa hadde jeg også sikret meg en pin til min samling (£3), og vi kunne ta oss rundt til langsiden East Stand. Der fikk vi også tid til å kjøpe noe vomfyll, og i tillegg til å betale £3 for en chicken balti pie og £3,50 for en pint Carling cider, spanderte jeg også en pai på Neil, som takket nei til en ny pint da han måtte kjøre hjem etter kamp. Det var da også det minste jeg kunne gjøre siden han hadde ordnet billetter til oss. Etter at vi hadde inntatt de temmelig ordinære paiene og jeg hadde tømt plastglasset, fant vi omsider frem til våre seter nesten helt øverst på langsiden East Stand, og denne tribunen er nokså lik Main Stand på motsatt langside, med først og fremst den forskjellen at sistnevnte har en rekke VIP-bokser og den slags helt øverst. Begge disse langsidene har buede tak, og ingen av hjørnene er fylt inn, slik at man altså har fire enkeltstående tribuner. Kortsidene er igjen temmelig like, og bortefansen hadde fylt North Stand til høyre for oss, men hjemmefolket skulle skape mest liv på motsatt ende av banen. Blades-fansen hadde også fått en stor seksjon på den nordlige flanken av East Stand.

 

Selv om Chesterfield slet i ligaen, kom de faktisk fra to strake seire i henholdsvis FA Cup og Football League Trophy, og manager Danny Wilson håpet nok at man kunne ta med seg dette inn i ligaen når The Spireites skulle opp mot en av hans tidligere arbeidsgivere. I forhåndsomtalen hadde ikke minst media vært opptatt av hvorvidt Ched Evans ville score mot sin tidligere klubb, og mannen som nå har blitt renvasket for voldtektsanklagene (etter å ha sonet to og et halvt år i fengsel!) var i hvert fall involvert da hjemmelaget sjokket sine gjester allerede i kampens andre minutt. Evans trakk seg fri og la opp til Jon Nolan som hamret ballen opp i nettaket bak Blades-keeper Simon Moore, og hans første mål for Chesterfield gjorde at det sto 1-0.

 

For gjestene var det innledningsvis Kieron Freeman som fremsto som den største trusselen, da Blades først og fremst fikk sine muligheter på kontringer. Utover i omgangen spilte de seg mer inn i kampen, men Chesterfield imponerte i måten Blades-sjansene gjerne ble begrenset til langskudd. Spireites-keeper Ryan Fulton måtte imidlertid varte opp med en god redning på et av disse, da Mark Duffy fyrte løs. Jeg satt hele omgangen med følelsen av at gjestene fortsatt ville komme tilbake og snu dette, men det var Chesterfield som før pause var nærmest ny scoring, og de var uheldige som ikke doblet ledelsen da Ian Evatt headet i tverrliggeren etter en corner fra Jay O’Shea. Dermed gikk lagene i garderoben med 1-0 på resultattavla, og det var selvsagt Chesterfield-fansen svært fornøyd med.

 

De var på dette tidspunktet selvsagt lykkelig uvitende om hva som skulle komme. Selv benyttet jeg anledningen til å ta en røykepause på utsiden, for her slipper man i hvert fall ut røykerne i pausen. Mens jeg sto der ute ble jeg oppmerksom på en flott detalj utenfor East Stand, der man har en såkalt ‘Memorial garden’ for blant annet Chesterfield-spillere som har falt i krig, og denne var for anledningen selvsagt pyntet med kranser og den slags. Tilbake på tribunen kunne vi se at dommeren allerede noen få minutter ut i andre omgang åpenbart ga klar beskjed til hjemmelagets spillere om at han ikke satt pris på uthaling av tiden. Hadde Chesterfield allerede begynt å tenke i de baner? Etter at Billy Sharp hadde vært frempå for gjestene, hadde imidlertid Ched Evans en mulighet, og selv om keeper Moore fikk en hånd på ballen, så den ut til å fortsatt ha retning mot mål, men en forsvarer fikk klarert.

 

Det gikk dog ikke lenge før United fikk sin utligning, og den kom etter et innlegg fra kanten som ble headet i mål av Kieron Freeman. 1-1, og nå fulgte en periode der kampen åpnet seg opp og begge lag syntes å ville gå for alle tre poengene. Ched Evans fikk en siste sjanse før han ble byttet ut, mens Daniel Lafferty headet like utenfor for gjestene. The Blades tok etter hvert helt tydelig over banespillet, og spesielt etter at manager Chris Wilder gjorde offensive bytter, presset de Chesterfield bakover. Med snaut tjue minutter igjen ga det resultater da John Fleck vant ballen fra veteranen Ritchie Humphreys og skjøt i mål fra like utenfor 16-meteren. 1-2, og kampen var snudd. Blades-fansen feiret fortsatt hemningsløst da Chesterfield-keeper Fulton igjen måtte plukke ballen ut av nettmaskene etter at målsniken Billy Sharp hadde headet i mål på bakre stolpe.

 

Vi hadde så vidt passert 80 spilte minutter da siste rest av Chesterfield-håp ble fjernet av en gammel kjenning. Innbytter Leon Clarke har tidligere vært på lån hos nettopp Chesterfield, og han var mannen som besørget 1-4 da han skjøt i mål fra rundt tjue meter. Keeper Fulton burde kanskje kunnet ta akkurat den, men kampen var uansett avgjort, og Spireites-fansen stormet mot utgangene mens Mansfield-supporter Neil humret for seg selv og hadde problemer med å skjule sin begeistring. Resten av kampen var en formalitet, og da Jay O’Shea misset en kjempesjanse til å redusere helt på tampen, endte det 1-4 foran 8 451 tilskuere. Skjønt, mange av disse hadde allerede forlatt åstedet da dommeren blåste av, men jeg vil tippe at samtlige 2 761 Blades-supportere fortsatt var der for å hylle sine helter som for anledningen var kledd i svart og oransje.

 

Atmosfæren hadde tidvis vært overraskende god, når tilskuerne innimellom de langt mer rolige periode virkelig gikk inn for å skape stemning, og vi hadde også fått se det som nå må fremsto som den kanskje største opprykksfavoritten (skjønt, det sa jeg om Sheffield United også de to foregående sesongene). Vi spaserte tilbake til sentrum og ble stående og prate litt ved Neils bil før han satt kursen tilbake til Mansfield. Selv valgte jeg å stikke innom serveringsstedet Einstein’s for å innta en middag der, og det viste seg å være en liten bit av Deutschland midt i Chesterfield sentrum. Jeg endte opp med å bestille en porsjon curry würst med diverse tilbehør, samt en pint cider, og det falt virkelig i smak.

 

Nå gjensto det bare å ta seg opp til Sheffield for å sjekke inn, og ved ankomst Sheffield hadde det begynt å regne, slik at jeg valgte å ta trikken de to holdeplassene fra stasjonen opp til Castle Square – et kvartal fra Premier Inn-hotell i Angel Street, der jeg hadde betalt £35,50 for overnatting. Etter å ha sjekket inn og installert meg, kom jeg meg omsider ut og tok en svipptur opp til puben Bankers Draft for å unne meg en pint. Det ble imidlertid med denne ene pinten, før jeg returnerte til hotellet og tok tidlig kvelden med filmer på TV. Selv om det hadde vært litt trist å gå fra The Oval i Belfast til langt mindre det langt mindre sjarmerende stadionet i Whittington Moor, hadde det vært nok en fin dag med groundhopping, og så skal det selvsagt sies at det er få stadioner som ikke vil oppleves som et antiklimaks etter et besøk på The Oval. Chesterfields nye stadion var heller ikke riktig den verstingen jeg hadde fryktet, men jeg skulle fortsatt likt å sett dagens kamp på Saltergate.

English ground # 373:
Chesterfield v Sheffield United 1-4 (1-0)
League One
Whittington Moor, 13 November 2016
1-0 Jon Nolan (2)
1-1 Kieron Freeman (54)
1-2 John Fleck (72)
1-3 Billy Sharp (73)
1-4 Leon Clarke (81)
Att: 8 451
Admission: £25
Programme: £3
Pin badge: £3

 

Next game: 14.11.2016: Winsford United v Hanley Town
Previous game: 12.11.2016: Glentoran v Coleraine

 

More pics

 

 

Glentoran v Coleraine 12.11.2016

Lørdag 12.11.2016: Glentoran v Coleraine

 

Etter eskapadene kvelden før, kunne jeg da jeg våknet nok en gang konstatere at jeg ikke er 23 år lenger. Formen var nokså slapp, men det hadde jeg håp om at en skikkelig ‘Ulster Fry’ ville bøte på. Jeg hadde fått noen frokost-tips dagen før, men da jeg foreløpig ikke følte for en lenger spasertur enn strengt tatt nødvendig, nøyde jeg med å krysse over til Harlem Café rett rundt hjørnet fra hotellet. Det var vel muligens også det etablissementet taxisjåføren hadde anbefalt da han i de tidlige nattetimer hadde skysset meg hjem fra Taughmonagh Social Club kvelden før, og selv om serveringsstedene her midt i det nokså turistifiserte strøket av sentrum opererer med noe stivere priser enn alternativet på Sandy Row som jeg egentlig hadde vurdert, hadde jeg overhodet ingen verdens ting å utsette på ‘Ulster Fry’-frokosten jeg fikk servert.

 

Den hjalp da også markant på formen, men klokka var allerede i ferd med å passere 11.30, og jeg hadde nå rett og slett glemt at jeg hadde planer om å oppsøke en boksignering med UDA-mannen Frank Portinari. Da jeg senere kom på det, hadde jeg for lengst betalt £3,40 for en dagsbillett for Metro-bussene i Belfast, tatt buss 4A østover til en av holdeplassene på Newtownards Road, unnagjort et ærend på postkontoret der, og tatt en liten spasertur for å kikke på noen av områdets mange murals. Det var først da jeg ladet opp til kamp med en cider på Raven Social Club at jeg kom på mine tidlige planer, og da var det allerede for sent. Men det var heller ikke helt tilfeldig at jeg stakk innom nettopp dette stedet.

 

Denne helgen var det også en kontingent med skotske Rangers-supportere, og en av disse var Barry McNeil, som er identisk med mannen som hjalp meg med en borte-billett i Rangers-seksjonen da jeg i våres besøkte Falkirk. Han og sannsynligvis også hans reisefølge hadde planer om å benytte Belfast-helgen til å se de to samme kampene som meg, og selv om jeg ikke hadde sett noe til ham hverken før, under eller etter kampen på Windsor Park kvelden før, hadde han denne formiddagen tatt kontakt for å fortelle at Raven Social Club var deres møtested. Jeg hadde ikke før bestilt meg en forfriskning før jeg fikk kontrabeskjed om at taxisjåføren deres faktisk ikke hadde peiling hvor dette var og at de derfor hadde dratt til ‘Welders’, som jeg regnet med var Harland & Wolff Welders Social Club.

Da jeg hadde tømt i meg den gylne nektaren var klokka rundt kvart over ett, og selv om det kun ville vært en ørliten omvei på et kvartal eller to, tenkte jeg som så at det var like greit å heller sette kursen rett mot dagens kamparena. Jeg ivret rett og slett voldsomt etter å få tatt The Oval nærmere i øyesyn, for hjemmebanen til Glentoran var rett og slett hovedgrunnen til at jeg i det hele tatt begynte å planlegge denne turen. Sagt på en annen måte: uten kamp her denne lørdagen, ville det ganske sikkert ikke blitt noen november-tur. The Oval figurerte nemlig helt på toppen av en tenkt liste over mine prioriterte fotball-reisemål, og grunnen til dette er at det nå igjen er planer om å totalrenovere (les: sterilisere) det fantastiske anlegget.

The Oval ligger altså i det østlige Belfast, på øst-siden av elven Lagan, ikke langt fra de enorme dokk-områdene som har spilt en så viktig rolle i byens historie. Jeg nevnte Harland & Wolff Welders, som også er en fotballklubb som holder til ikke langt fra The Oval, og som navnet tilsier ble denne klubben stiftet av sveisere ved verftet Harland & Wolff, der man finner verdens største tørrdokk. Det var her man bygget blant annet alle skipene til White Star Line; inkludert RMS Titanic, og i den forbindelse kan det nevnes at Titanic-museet så absolutt er å anbefale. Verftets to enorme kraner Samson og Goliath har blitt landemerker i seg selv der de kan ses fra lang avstand, og også når man er inne på The Oval ruver de i bakgrunnen når man ser i deres retning.

Glentoran ble stiftet i 1882, og sammen med erkerivalen Linfield går de gjerne under betegnelsen ‘Belfast’s big two‘. De to Belfast-klubbene har nemlig dominert nordirsk fotball – ikke minst etter at Belfast Celtic forsvant i 1949 – og de har mellom seg vunnet hele 74 av de 115 ligatitlene siden den nordirske ligaen startet opp i 1890 (hele 51 for Linfield, og 23 for Glentoran). Etter at Linfield vant de tre første ligatitlene, vant The Glens sin første i 1894, og før utbruddet av første verdenskrig hadde de plusset på med ytterligere fire titler, i tillegg til at de i 1914 vant sin første av etter hvert 22 titler i den nordirske cupen. Samme år ble det arrangert en europeisk turnering ved navn Vienna Cup, og den ble også vunnet av Glentoran til tross for at en datidens storhet som Burnley var blant deltakerne.

I 1960-årene skulle Glentoran også markere seg med flere gode enkeltresultater i Europa, samtidig som de i perioden 1964-1972 vant fem ligatitler som tok totalen opp i 15 ligatitler. I Europa gjorde de som nevnt flere gode kamper mot større navn, og dette var gjerne i form av svært hederlige uavgjort-resultater på hjemmebane. At bortekampene mot disse større klubbene ble tapt er en annen historie, men man holdt Panathinaikos til 2-2 i serievinnercupen i 1964/65, før man tapte knepent 2-3 borte. Påfølgende sesong i UEFA Cup-forgjengeren Fairs Cup ble det 3-3 hjemme mot Anderlecht og et knepent tap 0-1 borte. I 1966/67-utgaven av cupvinnercupen var det Rangers som ble holdt til uavgjort 1-1 før skottene vant returmøtet i Glasgow.

 

Det som imidlertid ofte blir trukket frem som Glentorans største øyeblikk i Europa er møtet med storheten Benfica i 1967/68-utgaven av serievinnercupen. Portugiserne hadde superstjernen Eusebio på laget, men det var The Glens som tok ledelsen på The Oval, og John Colrain sitt mål etter ti minutter så lenge ut til å være vinnermålet. Tommy Jackson hadde markert Eusebio totalt ut av kampen, men noen få minutter før slutt kom sistnevnte til sin eneste sjanse den dagen, og det var nok til at han scoret og sørget for 1-1. Etter heltemodig innsats i returkampen klarte Glentoran uavgjort 0-0 i Lisboa, men Benfica gikk dermed videre på bortemål, og gikk som kjent etter hvert helt til finalen mot Manchester United. 1967 var det for øvrig Glentoran med sine spillere og under ledelse av spillende manager John Colrain som under navnet Detroit Cougars deltok i United Soccer Association, som var et forsøk på å etablere en profesjonell fotball-liga i USA, men det er en helt annen historie.

 

I 1973/74-sesongen tok Glentoran seg faktisk helt til kvartfinalen av den europeiske cupvinnercupen, der de dog måtte gi tapt for Borussia Mönchengladbach. Fire år senere var de et misset straffespark fra et uavgjortresultat hjemme mot selveste Juventus i den gjeveste europacupen (altså serievinnercupen). Det er nå lenge siden storhetstidene, og de siste årene har vært nokså tunge med Glentoran som en middelhavsfarer. Siste ligatittel kom i 2009, og de siste fem sesongers ligaplasseringer er 6-4-5-6-6. I det minste vant de våren 2015 nok en tittel i den gjeveste hjemlige cupen da Portadown ble slått 1-0 i finalen. Dette var Glentorans tittel nummer 22 i den turneringen (hvorav fire strake i 1980-årene), og i tillegg har de selvsagt en rekke titler i både ligacup og andre mindre cupturneringer.

 

Glentoran har selvsagt fostret en rekke kjente spillere opp gjennom årene, men den kanskje største av dem alle glapp gjennom fingrene på de. En ung lokal gutt med navn George Best ble ofte tatt med på Glentoran-kamp av sin bestefar, og var Glens-fan. Han ble da også vurdert av klubben, men de bestemte seg for at han var “for liten og lett”. Doh! Jeg tipper at det var en og annen som etter hvert angret på akkurat den beslutningen, for speideren Bob Bishop så noe helt annet, og resten er – som de sier – historie. I min historie om dette besøket til Belfast skal det kanskje også nevnes at jeg hadde vurdert en svipptur bortom Wilgar Park i Strandtown, et lite stykke lenger øst. Der skulle Dundela spille kamp klokka 14.00, og jeg hadde vurdert å kikke innom før kamp for å ta en kikk. Synd det ikke var avspark eksempelvis klokka 12.00, slik at jeg kunne fått med meg begge, og jeg valgte som sagt nå uansett å sette kursen rett mot The Oval.

 

Der jeg nå kom gående østover langs Mersey Street, kunne jeg se den høye hovedtribunen ruve over bygningene her og der, og jeg kjente nærmest blodet bruse allerede før jeg med sommerfugler i magen dreide til venstre inn i Parkgate Drive og så herligheten foran meg i all sin prakt – i hvert fall det man kan se fra utsiden her. Der jeg fotograferte heftig mens jeg nærmet meg inngangspartiet, var det nok tydelig at jeg var en fotballturist, og en kar som drev innsamling til et veldedig formål utenfor inngangspartiet kunne lattermildt fortelle at de tydeligvis har blitt temmelig vant til dette. Han fortalte om besøkende fra både Luxemburg, Tyskland, Sveits, Belgia, samt øvrige deler av Storbritannia i forbindelse med siste hjemmekamp, og det virket ikke som han helt forsto hvorfor horder av groundhoppere denne sesongen har valfartet til fantastiske The Oval.

 

The Oval er uansett en populær destinasjon for groundhoppere og andre fotballsupportere som vet å sette pris på klassiske anlegg, men nå har de nevnte oppgraderingsplanene ført til at mange nå valfarter hit for å få det med seg før det er for sent. The Oval har etter hvert blitt temmelig slitent, og det er da heller ikke første gang man vurderer slike og lignende planer. Helt siden 2002 har det blitt snakk om en mulig flytting, og i 2012 la Glentoran frem planer om å bygge et nytt stadion i byens Titanic Quarter, mens det året etter gikk sterke rykter om at en eiendomsutvikler var i ferd med å legge inn et bud på The Oval, som ville rives for å gjøre plass til boliger (sågar sosialboliger). Heldigvis har dette foreløpig ikke blitt noe av, men sent i fjor dukket det igjen opp skumle planer på horisonten.

 

Det var flere alternativer som ble vurdert, og et av disse var bygging av et helt nytt stadion rett på andre siden av hovedveien Sydenham By-Pass (A2), som sammen med jernbanelinja mellom Belfast og Bangor går rett utenfor bortre langside. Etter at man fikk bevilget penger fra det offentlige til å utbedre fasilitetene ved enten å bygge nytt stadion eller å totalrenovere The Oval, var det en diskusjon frem og tilbake vedrørende hva man ville velge, og i våres fikk vi vite at man tydeligvis har gått for en løsning der man vil bli på The Oval. Den som måtte tro at disse planene vil sikre den klassiske arenaens fortsatte eksistens må imidlertid tro om igjen, for det er ingen liten oppgradering man ser for seg. Alt som er av tribuneseksjoner vil nemlig jevnes med jorda og erstattes med nye tribuner, samtidig som gressmatte skal snus 90 grader. Det skal bli til et stadion med en kapasitet på rundt 8 000, hvorav omtrent 6 000 skal være sitteplasser.

 

Men når vil dette skje?? Det er ikke godt å si, for man har vært temmelig vage på akkurat dette. Signalene har tydet på at man kanskje vil starte arbeidet etter sesongslutt, men siden noen har ymtet frempå om muligheter for en oppstart i løpet av inneværende sesong, aktet jeg ikke å ta sjansen på å vente for lenge, i frykt for å gå glipp av denne herligheten. Det er vel lite trolig at man går for sistnevnte løsning, og da er det vel egentlig mer sannsynlig at man også vil starte 2017/18-sesongen her, men det var greit å benytte anledningen til et besøk så fort som overhodet mulig. Karen jeg snakket med på utsiden av inngangspartiet hadde faktisk liten tro på at de nevnte planene ville settes ut i livet i det hele tatt! Hans argument var at “dette er Glentoran, så her tar ting tid, og ender gjerne med at ting blir lagt på is”. Jeg takket for praten og betalte meg inn med £10. På innsiden kvittet jeg meg med ytterligere £3 for å motta et eksemplar av dagens kampprogram.

 

Jeg kom inn på den ene langsiden, der man entrer et åpent område mellom inngangspartiet og den veldig grønne hovedtribunen som ruver der. The Oval har vært klubbens hjemmebane siden 1892, og om man nå ender opp med å snu gressmatta slik man planlegger, så vil det faktisk ikke være første gang det skjer. Også i 1903 ble den nemlig snudd 90 grader. The Oval har en interessant historie, og i 1941 ble den totalskadet under et tysk bomberaid mot de nærliggende dokkanleggene. Begge de to Grandstand-tribunene man da hadde ble fullstendig ødelagt, og på selve banen var det enormt krater som i årevis senere skapte store problemer med drenering og oversvømmelser skapt av elven Connswater. Det var først i 1949 at Glentoran igjen kunne spille kamper her, og det var stort sett opp til klubbens supportere å bygge opp igjen fasilitetene ved The Oval.

 

Dagens hovedtribune ble reist i 1953, og hadde opprinnelig en paddock med ståplasser i forkant, men denne har for lengst fått installert seter og blitt omgjort til en ‘family stand’ som nå utgjør den nedre seksjonen av hovedtribunen. Det større øvre nivået entres via trapper fra utsiden (baksiden) og byr på en blanding av treseter og nyere plastseter. 2 720 tilskuere kan hvile akterspeilet på hovedtribunen, og det bratte øvre nivået byr også på en enestående utsikt over både dokkområdet med de nevnte kjempe-kranene, og Cave Hill som ruver over byen i bakgrunnen. Etter at jeg omsider klarte å rive meg vekk fra det flotte skuet og tatt meg ned igjen på bakkenivå, benyttet jeg anledningen til å kikke raskt innom klubbsjappa, der jeg betalte £3 for en pin til min samling. Det fristet å slå meg ned med en forfriskning i serveringslokalet der, men jeg ville først fullføre min runde rundt det herlige anlegget.

 

Man skjønner hvordan The Oval har fått sitt navn (selv om den i sannhetens navn er mer elliptisk enn oval), for til begge sider for hovedtribunen har man klassisk ståtribune med betongavsatser som under åpen himmel strekker seg ned mot hjørnene og svinger rundt over på kortsidene. Slik fortsetter de over på den bortre langsiden, der man har anleggets andre tribune. I det nordvestlige hjørnet, ved siden av Railway Stand, satt man – uvisst av hvilken grunn – i 1995 opp et enormt skilt med teksten “JESUS”. Dette fikk en del oppmerksomhet, men ble fjernet i 2010. Tribunen på bortre langside kalles altså Railway Stand på grunn av den nevnte toglinjen på utsiden, og dette var tidligere en ståtribune der de samme klassiske seksjonene med terracing fortsatte under overbygget. I senere år har dette blitt omgjort til en sittetribune med en kapasitet til 2 070 tilskuere ved at man har boltet fast seter til betongavsatsene.

 

Det skal også nevnes at noen av seksjonene med åpen ståtribune (som altså går rundt hele anlegget, kun avbrutt av de nevnte tribuneseksjonene) er sperret av etter at sikkerhetshysteriet også her har tatt overhånd. I langt større grad enn installasjon av seter på tidligere stå-seksjoner er dette grunnen til at anleggets kapasitet er langt lavere enn tidligere. Kapasiteten på 26 556 er nå av sikkerhetshensyn, og noen kilder oppgir nå at den tillatte kapasiteten nå er så lav som 6 050. Da kan man til sammenligning tenke på at tilskuerrekorden er fra en europacupkamp mot Rangers høsten 1966, da 55 000 sto som sild i tønne. Der jeg gikk langs seteradene på Railway Stand så jeg snart at jeg ikke ville kunne gå rundt banen, for ved enden av denne tribunen var en seksjon bortenfor sperret av med høye gjerder malt i klubbens farger (grønt, rødt og svart).

 

Imidlertid så jeg noe annet der inne på tribunen; nemlig et kjent groundhopper-fjes. Paul Brockett har jeg truffet en rekke steder rundt om i England, og også han hadde altså benyttet anledningen til å ta turen til Belfast denne helgen, der han nå gikk med et par andre groundhoppere. Han hadde i motsetning til undertegnede fulgt rådet fra Laurence Reade om å ta kontakt med klubbsekretæren for å melde sin ankomst og forhøre seg om mulighetene for en liten omvisning. Jeg syntes for egen del at det ble litt vel påtrengende, men Paul & Co hadde uansett blitt belønnet med en omvisning oppe i premie-rommet og de øvrige indre gemakker. Han kunne også fortelle at han hadde fått servert en historie som vitnet om at de nevnte stadion-planene nok vil skje likevel.

 

Det var da også de signalene man absolutt fikk ved å kikke i det meget gode programmet, som blant flere interessante artikler inneholdt en sak om en bok som snart ville være ute for salg. “There’s A Green Sward Called The Oval” må kunne sies å være et kjærlighets-produkt, der forfatteren (og klubbens tidligere program-redaktør) Sam Robinson valgte å skrive en 224 siders bok (med 64 sider med bilder) om The Oval og dens spennende historie da han plutselig innså den reelle muligheten for at det klassiske anleggets tid faktisk går mot slutten, og at det denne gang synes å være en realitet. Den var ikke ute riktig ennå, men etter min hjemkomst fra denne turen har jeg for øvrig bestilt meg et eksemplar som jeg virkelig ser frem til å fordype meg i.

 

Siden veien videre var sperret, var det bare å snu for å ta seg over på den østlige kortsiden for en kikk der. Overfor betongsavsatsene er det her en gress-skråning som gir flott utsikt over banen, og der var mens jeg sto her på denne kortsiden at jeg også plutselig registrerte et trekke ved anlegget som i disse dager er litt spesielt. Til tross for anleggets form er det for øvrig ikke løpebaner eller lignende, men i forkant av tribuneneseksjonene er det fortsatt et høyt gjerde som omkranser banen – nærmest slik man husker de fra engelsk fotball i 1970- og 1980-årene. Nå har det riktignok godt hardt for seg ved flere anledninger når spesielt Linfield har vært på besøk, men det spørs om ikke disse gjerdene nå først og fremst fortsatt står der fordi man rett og slett ikke har fått surret seg til å fjerne de.

 

Paul hadde av klubbsekretæren blitt fortalt at det klokka 14.30 ville bli avholdt en seremoni utenfor hovedtribunen i forbindelse med ‘Remembrance Day’. Slikt tar ikke britene lett på, og vi gikk selvsagt for å overvære dette. En representant fra Glentorans klubbledelse holdt en kort tale, og representanter fra begge klubber og militæret la ned kranser før klubb-presten (ja, her er det tydeligvis ikke unormalt at klubbene har en egen prest!) tok ordet og seremonien ble avsluttet med et minutts stillhet.
“They shall grow not old, as we that are left grow old:
Age shall not weary them, nor the years condemn.
At the going down of the sun and in the morning,
We will remember them.”

 

En kikk på tabellen i programmet kunne også avsløre at NIFL Premiership ble toppet av Belfast-rivalen Crusaders, som dermed ligger godt an til å ta sin tredje strake ligatittel, mens Linfield var nærmeste konkurrent tre poeng bak. Glentoran har som nevnt hatt noen ganske tunge sesonger der de ikke minst har slitt økonomisk, og de befant seg helt nede på 9. plass av de tolv klubbene i toppdivisjonen. Det sier kanskje litt om situasjonen i den tidligere storklubben at flere av supporterne sa seg enige med det man ga uttrykk for i programmet; nemlig at ambisjonen for sesongen nå må være å sikte seg inn på sjetteplassen før tabellen deles i to, og dette vil også kvalifisere for playoff om deltakelse i Europa League. Opp til Glenavon på sjetteplassen var det før denne serierunden fire poeng.

 

The Glens hadde i hvert fall sett bedring den siste tiden, og de var nå ubeseiret på de fem siste ligakampene, med 11 poeng av 15 mulige (3-2-0), slik at man hadde et berettiget håp om at dette ville fortsette når Coleraine denne lørdagen kom på besøk. Coleraine la beslag på femteplassen, som er identisk med plasseringen de fikk forrige sesong, og hadde ti poeng opp til ledende Crusaders, fire poeng ned til Ards på sjuende, og seks poeng ned til Glentoran. Jeg hadde registrert hvordan flere mente at Glens-fansen ikke er den mest tålmodige, og etter 0-0 i forrige hjemmekamp mot bunnlaget Portadown hadde laget blitt pepet av banen. Før kamp var det for øvrig lett å høre at krisen i Portadown var et hett samtaletema, der de nå har fått en heftig poengtrekk, og manager Vinny Arkins har langet ut mot forbundet som han mener forfølger klubben. Men også det er en annen historie.

 

Gary Haveron er manager for Glentoran, og han hadde nok som nevnt et berettiget håp om å fortsette rekken av kamper der The Glens er ubeseiret, men i det som var en nokså begredelig kamp følte jeg allerede nokså tidlig at det var gjestene fra Coleraine som virket noe skarpere når de kom fremover. Jordan Allan fikk den første skikkelige sjansen da han ble spilt gjennom, men Glens-keeper (og kaptein) Elliott Morris reddet med en benparade. Hjemmelaget svarte med et skudd fra Curtis Allen, men Christopher Johns i Coleraine-målet hadde få problemer. The Bannsiders burde tatt ledelsen da Jordan Allan igjen var på ferde like for pause, mens hans avslutning gikk utenfor målet til hjemmekeeper Morris, og sistnevnte måtte like etter i ilden igjen. Han vartet opp med en helt fantastisk redning da Adam Mullen fikk stå alene foran mål, og det var dermed målløst da lagene gikk i garderoben.

 

I pausen benyttet jeg anledningen til å traske litt vekk fra min posisjon i det sørøstlige hjørnet for å speide litt etter skotske Barry, men blant de 1 675 betalende tilskuerne så jeg aldri snurten av ham. Etter å ha kjøpt meg en brus i kiosken kunne jeg også konstatere at ingen av mine innkjøpte lodd viste seg å være vinnerloddet i dagens ’50/50 draw’, så jeg tok igjen oppstilling på den østlige kortsiden og bladde litt mer i programmet mens jeg ventet på at spillerne igjen skulle entre banen for andre omgang. Det hadde så vidt begynt å mørkne, og flomlysene hadde for lengst blitt slått på da vi startet opp igjen, og det var Coleraine-manager Oran Kearney som fikk grunn til å juble tidlig i andre omgang.

 

Allerede i omgangens andre minutt ble Jamie McGonigle spilt gjennom av Darren McCauley, og han gjorde ingen feil da han sendte ballen forbi keeper Morris og inn i Glens-nettet. 0-1. Gjestene kunne økt ytterligere, og Glentoran hadde sin keeper å takke for at ikke McAuley ikke doblet ledelsen fra en corner. Etter rundt en time spilt var Morris igjen redningsmannen da Jordan Allan utnyttet nølende forsvarsspill og snappet opp en heading tilbake til keeper. Morris reddet hans avslutning, mens Bradley Lyons noen minutter senere skjøt like utenfor. Glentoran hadde nå lite å svare med, og skapte lite offensivt. Jeg fikk heller aldri se den tidligere Rangers-spissen på banen for The Glens, og det nærmeste Glentoran kom en utligning var Chris Laverys volleys som etter halvspilt andre omgang gikk utenfor målet til Coleraine-keeper Johns.

 

I stedet kunne Lyons satt spikeren i kista med sju-åtte minutter igjen, men hverken han eller McGonigle klarte å doble ledelsen, og da Curtis Allen headet hjemmelagets siste sjanse utenfor endte det med borteseier 0-1. Misfornøyde hjemmefans hadde da allerede i flere titalls minutter kommet med mishagsytringer og oppgitte utrop, og majoriteten av de fremmøtte forlot The Oval frustrerte. Selv skulle jeg fly tilbake til Manchester denne kvelden, og hadde slengt fra meg bagen på hotellet inne i sentrale Belfast, slik at jeg nå måtte haste dit og hente den før jeg satt kursen mot flyplassen. Jeg følte imidlertid at jeg måtte unne meg et lite minutt der jeg snudde meg og tok en siste kikk utover The Oval før jeg forlot det fantastiske stadionet. La det ikke være noen tvil – The Oval ble umiddelbart et av mine absolutte favorittstadioner.

 

Nede på Newtownards Road kom snart buss 4B som fraktet meg tilbake til sentrum, og fra Donegal Square var det kort vei til Park Inn Radisson-hotellet, der jeg raskt fikk plukket opp bagasjen. Derfra var det bare å spasere over til Europa Buscentre for å ta buss 300 til flyplassen, og det hele hadde faktisk gått så radig at jeg nå med nød og neppe rakk 17.30-bussen i stedet for å måtte vente på 18.00-avgangen slik jeg hadde forventet. Tre kvarter senere steg jeg av utenfor Belfast International i god tid før avgang for EasyJets avgang til Manchester klokka 20.15. Jeg skulle gjerne vært lenger i Belfast, men hotell var temmelig dyrt denne lørdagen (i tillegg til at mange var fullbooket), og i tillegg var det best å komme seg over til England allerede denne kvelden siden jeg også hadde planlagt kamp på søndagen.

 

Med søndagskamp i Chesterfield hadde jeg vurdert overnatting i Sheffield allerede fra lørdag til mandag, men med planlagt landing i Manchester 21.10 tok jeg ikke sjansen på at en eventuell forsinkelse skulle føre til at jeg mistet 21.47-toget som jeg ville være avhengig av. Det viste seg å ikke være noe problem da vi også landet godt før tiden, men slikt vet man jo aldri, og jeg hadde til slutt endt opp med å booke et hotell i Manchester-området – eller mer presist i Moston, nesten helt oppe i Oldham. Manchester hadde nemlig igjen vist seg nokså dyrt på en lørdag, og jeg måtte til slutt punge ut £67 for overnatting ved Premier Inn Oldham Broadway. Etter å ha tatt meg dit opp med buss 181 fra sentrale Manchester, kunne jeg kanskje hørt om noen av mine Oldham-kompiser var klar for en pint, men etter en lang dag stupte jeg i stedet rett til sengs og ble liggende å se på høydepunktene fra dagens runde i Football League før jeg sovnet.

Northern Irish ground # 2:
Glentoran v Coleraine 0-1 (0-0)
NIFL Premiership
The Oval, 12 November 2016
0-1 Jamie McGonigle (47)
Att: 1 675
Admission: £10
Programme: £3
Pin badge: £3

 

Next game: 13.11.2016: Chesterfield v Sheffield United
Previous game: 11.11.2016: Northern Ireland v Azerbaijan

 

More pics

 

 

Nord-Irland v Aserbajdsjan 11.11.2016

Fredag 11.11.2016: Nord-Irland v Aserbajdsjan

 

Jeg hadde håpet å kunne foreta en oktober-tur som inkluderte årets Western League Hop, men måtte dessverre innse at den denne gang måtte utgå. Da jeg litt senere i stedet så muligheten for en liten november-tur, var det imidlertid en aldri så liten trøst, og ikke minst ivret jeg nå voldsomt etter et gjensyn med Belfast og et besøk ved Glentorans fantastiske hjemmebane The Oval, som var hovedårsaken til at jeg i det hele tatt begynte å kikke på muligheten for å ta turen over. Jeg hadde bestilt plass på SAS sitt formiddagsfly til Manchester denne fredagen, og hadde der en time og et kvarter på å bytte til EasyJet sitt fly til Belfast. Etter at SAS-maskinen også landet noe tidligere enn planlagt, viste det seg også å være mer enn nok av tid. Vel fremme på Belfast International, var det bare å vente på buss 300 til sentrale Belfast, og etter at den kom nokså forsinket kunne jeg betale £10,50 for en returbillett og la den frakte meg de 45 minuttene ned til Europa Buscentre i Belfast sentrum.

 

Jeg hadde brukt mine fars Eurobonus-poeng til å booke overnatting ved Park Inn by Radisson på Clarence Street West, et par minutters gange fra bussterminalen, og jeg fikk raskt sjekket inn før jeg umiddelbart var på farten ut døra igjen. Klokka var nå nemlig i ferd med å bli fem, og jeg hadde planer for kvelden som først og fremst gikk ut på at jeg skulle møte min kompis Ulster Jim. Etter at jeg startet planleggingen av turen, oppdaget jeg nemlig at Nord-Irland skulle spille VM-kvalifiseringskamp mot Aserbajdsjan på Windsor Park denne fredagen, og Ulster Jim hadde vært behjelpelig med å ordne meg en billett til kampen som hadde blitt utsolgt flere uker i forkant. Nordiren som nå bor i West Midlands og som i lengre tid har styrt klubbsjappa til Stourbridge, traff jeg første gang for snart fire år siden, under et besøk til Stourbridge, og vi har holdt kontakten siden den gang.

 

Møtested var Laverys Bar, og da jeg ankom der få minutter over fem, var Jim og et par av hans kumpaner i ferd med å tømme sine glass, og vi benyttet anledningen til å flytte oss over rundt hjørnet til The Royal Bar på Sandy Row. Der kunne jeg unne meg turens første pint mens vi ladet opp med herlig lojalistisk live-musikk, og et par norske kompiser som hadde tatt seg en helgetur var allerede på plass. De hadde ikke tenkt seg på kampen, men hadde i likhet med flere engelske kompiser som ville ankomme utover ettermiddagen og kvelden reist over hovedsakelig for å unne seg en helgetur med kompiser i forbindelse med Remembrance Day-helgen og diverse arrangementer i forbindelse med dette. Jim fikk de £35 som han hadde lagt ut for billetten som ville gi meg adgang til North Stand, og stemningen sto i taket der vi rakk å helle innpå to-tre pints før de av oss som skulle på kamp brøt opp for å driste oss ut i regnet og spasere de rundt tjue minuttene ned til Windsor Park.

 

Windsor Park er hjemmebane både for den nordirske fotballstorheten Linfield og det nordirske landslaget, og har fått sitt navn etter det område av sør-Belfast det ligger i. For å ta litt raskt om Belfast, så burde det vel være unødvendig å fortelle at det er Nord-Irlands største by og administrasjonssenter. Med det relativt nye bygrensene ble innbyggertallet i selve Belfast by i 2014 beregnet til 333 000, men om man inkluderer omliggende områder som det vil være naturlig å se på som en del av storbyområdet, vil dette tallet i stedet være drøyt 585 000. Belfast spilte en vesentlig rolle i den industrielle revolusjon, og var frem til midten av 1900-tallet et betydelig globalt industrisentrum. Byen ligger ved elven Lagan, og er fortsatt hjemsted for verdens største tørrdokk. De enorme kranene ved verftet Harland and Wolff er da også kjente landemerker, og det var blant annet her Titanic ble bygget (den delen av byen skulle jeg igjen stifte nærmere bekjentskap med dagen etter).

 

Da man i 1903 begynte byggingen av Windsor Park, var det etter et design av stadion-arkitekten fremfor noen – skotten Archibald Leitch, men da det ble åpnet i 1905 så det nok en ganske annerledes ut enn det gjør i dag. Lenge var det kun én sittetribune i form av en klassisk Grandstand som sto på langsiden der man i dag har South Stand, og i forkant av denne hadde man en ‘paddock’ med ståtribune. De tre andre sidene hadde ståtribune, og kortsiden The Kop var den eneste under åpen himmel. På det meste hadde Windsor Park en kapasitet på 60 000, men i 1960-årene ble den andre kortsiden, the Railway End, omgjort til sittetribune, og i 1980-årene ble deretter ståtribunen på North Stand revet og erstattet med en ny toetasjes sittetribune. Anlegget ble renovert ytterligere i 1996, da også ståtribunen på The Kop ble rasert og erstattet med den nye sittetribunen Kop Stand. Så sent som i fjor startet man igjen en ny oppgradering av Windsor Park, der nå også Grandstand-tribunen dessverre ble revet og erstattet med den nye South Stand. Samtidig fant man sprekker i fundamentet på en av tribunene, slik at man også valgte å erstatte begge kortsidene. Begge langsidene har for øvrig nå to nivåer, mens kortsidene har ett stort nivå.

 

Jeg skulle gjerne vært her før den gamle Grandstand forsvant, men det hjelper lite å tenke slik, og man finner langt kjipere anlegg enn Windsor Park. Det at den nordirske fansen skulle vise seg å skape en flott atmosfære var da også medvirkende til et godt inntrykk. Men la oss ikke foregripe begivenhetenes gang. Der Ulster Jim fortsatte mot inngangen til The Kop, dreide jeg inn mot inngangen til North Stand og kunne omsider søke ly for regnet ved å dukke inn under sistnevnte tribune. Der fikk jeg byttet £4 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, og ytterligere £3 ble også betalt for fanzinen Everywhere We Go, som denne gang hadde blant annet en omfattende gjennomgang av det nordirske landslagets tur til Frankrike i sommerens EM-sluttspill. Jeg fikk også anledningen til å dytte en burger i truten, siden jeg ikke hadde spist stort siden avreise fra Gardermoen.

 

Nå vi først er inne på sommerens EM, så var (i hvert fall for min del) Nord-Irland et særdeles velkomment og friskt pust, så lenge det varte. Dette var da også første gang de deltok i et EM-sluttspill, men de har jo som kjent tidligere vært med i VM-sluttspill. Da Peter McParlands scoringer var medvirkende til at de tok seg helt til kvartfinalen i 1958-VM, var det selvsagt noe før min tid, men jeg husker godt deres deltakelse i både 1982-VM i Spania og 1986-VM i Mexico. Det noe spesielle med Nord-Irland er jo at dagens nordirske fotballforbund IFA (Irish Football Association) og landslaget i perioden frem til 1921 representerte hele Irland, før FAI (Football Association of Ireland) ble stiftet som fotballens øverste organ i den irske republikk og det som i dag er Irland.

 

Som en rak motsetning til situasjonen i Norge, er nå entusiasmen voldsom rundt landslaget i Nord-Irland, og man håper nok å igjen kunne kvalifisere seg til et VM. Gruppeseieren vil selvsagt gå til Tyskland, men da de andre lagene i gruppa er Aserbajdsjan, Norge, San Marino og Tsjekkia, er det s slett ikke utenkelig at nordirene skal kunne klare andreplassen og dermed få muligheten til å kvalifisere seg til Russland-VM i 2018 via playoff. Norge er nok slik de fremstår for tiden kun en marginalt større trussel en San Marino, og på forhånd ville nok de fleste si at Tsjekkia blir den hardeste utfordreren i så måte. Det var imidlertid Aserbajdsjan som la beslag på andreplassen etter tre runder, og laget fra Kaukasus hadde faktisk til gode å slippe inn mål så langt. De hører jo egentlig hjemme i Asia, men lagene fra Kaukasus er jo medlemmer av UEFA, og Aserbajdsjans kamper hadde vært alt annet enn målfester så langt. Tyskland ledet med maksimal uttelling og 9 poeng, mens Aserbajdsjan på andre hadde 7 poeng (2-1-0 og en målforskjell på 2-0). Nord-Irland på tredje hadde 4 poeng (1-1-1, men de hadde møtt både Tyskland og Tsjekkia borte) og ville passere sine gjester med seier. For ordens skyld hadde Norge 3 poeng, Tsjekkia 2 poeng og San Marino 0 poeng.

 

Dette må kunne sies å ha vært en nøkkelkamp for Michael O’Neill og hans utvalgte, for med tap ville det se veldig tøft ut, mens man med seier derimot ville skaffe seg et godt utgangspunkt foran kampene i 2017. Aserbajdsjan har under sin trener Robert Prosinecki – den gamle kroatiske storspiller – imidlertid vist seg vanskelige å bryte ned, og hans bortelag hadde tidlig et par halvsjanser som satt et lite støkk i hjemmepublikummet. Mens regnet økte i styrke, tok nordirene dog gradvis over kontrollen, ledet an av ikke minst en glimrende Chris Brunt. Shane Ferguson hadde allerede fått en god mulighet og avsluttet i nettveggen, og Brunt hadde headet rett på keeper da vertene tok ledelsen i det 27. minutt. Et innkast ble stusset videre av Jonathan ‘Jonny’ Evans, og Kyle Lafferty kunne sette inn 1-0 til voldsom jubel. Tretten minutter senere ble ledelsen doblet da Chris Brunt sendte et utsøkt innoverskrudd frispark inn i feltet, der ballen traff pannebrasken til Gareth McAuley, og det var like lite å utsette på hans heading som besørget 2-0 og ikke ga Aserbajdsjan-keeper Kamran Aghayev noen særlig sjanse. Nordirenes ledelse virket komfortabel da de gikk i garderoben ved pause.

 

Aserbajdsjan skapte et par farligheter tidlig i andre omgang, og innbytter Deniz Yilmaz ble spilt gjennom av det som vel var Ruslan Gurbanov, men en utrusende Michael McGovern i det nordirske målet fikk avverget. I stedet fikk hjemmelaget igjen kampen inn i sitt spor. Deres press uten ball sørget for at gjestene fikk liten tid med ball, og en rekke ganger ble de stresset til feilpasninger som førte til at vertene vant igjen ballen. Flere mål lå nesten litt i kortene, og tjue minutter ut i andre omgang fikk Nord-Irland sitt tredje. Vertene viste styrke på dødball, og også dette målet kom fra en dødball – denne gang fra et hjørnespark som fant Conor McLauglin på første stolpe, og han headet i mål til 3-0 med sitt første landslagsmål. Kampen var avgjort, og “Will Grigg’s on fire” runget igjen over Windsor Park, slik den hadde gjort da han noen minutter tidligere hadde kommet innpå, og en rekke andre anledninger i løpet av kampen. En Chris Brunt som hadde spilt med bandasjert hodet etter en skade han pådro seg tidlig i første omgang, fikk æren av å sette kronen på verket i det 83. minutt. Brunt gikk jo glipp av sommerens EM med en skade, og således var det kanskje et lite plaster på såret da han fastsatte sluttresultatet til 4-0 med et skudd fra like utenfor 16-meteren. Muligens fikk kaptein Steven Davis en ørliten touch som gjorde at ballen så ut til å endre litt retning, men Brunt ble kreditert og 18 404 kunne juble over tre poeng – det vil si med unntak av den lille kontingenten fra Aserbajdsjan.

 

Det var altså godt besatt på et stadion som nå oppgis å ha en kapasitet på 18 614, og høljregnet la ingen demper på jubelscenene. Spesielt på The Kop hadde det vært voldsom stemning kampen gjennom, og jeg tror ikke det var en eneste person på denne tribunen som ikke sto oppreist i samtlige 90 minutter. Nord-Irland hadde dermed også tatt seg forbi Aserbajdsjan, som for øvrig også hadde blitt passert av et Tsjekkia som ikke uventet beseiret Norge. Jeg hadde tatt med meg en liten sammenleggbar paraply med det varslede skybruddet i tankene, men den hadde jeg selvsagt lagt igjen på Royal Bar, så nå måtte jeg traske tilbake i drittværet. Det var bare å trekke Pelsall Villa-lua godt ned over ørene og lange ut langs gater der vannet nå rant i strie strømmer og hadde laget store vannpytter. Heldigvis hadde jeg på meg en delvis vannavstøtende jakke, slik at jeg kunne blitt langt våtere enn det jeg var da jeg igjen dukket inn på Royal Bar og av en kompis fikk overrakt min paraply tjue minutters tid etter at jeg egentlig hadde bruk for den.

 

Nå hadde også flere kompiser fra Birmingham og omegn ankommet, og det ble snart bestemt at vi skulle ta en taxi ned til Taughmonagh Social Club, der jeg også tilbragte et par kvelder i juli. Dette etablissementet ligger enda lenger sør i Belfast, og en liten taxitur senere steg jeg ut av drosjebilen….og mistet kveldens kampprogram rett i en enorm vannpytt, slik at det skulle vise seg å bli totalt ødelagt (jeg må nok gå til anskaffelse av et nytt eksemplar til min samling). For å gjøre en lang historie kort, ble det noen timer med begersvinging i trivelig selskap før jeg fikk personalet til å ringe en taxi for å frakte meg tilbake til hotellet før det ble altfor sent. Den ankom litt før klokka to, og det hadde allerede vært en temmelig fuktig kveld. Nå var det på tide å få seg litt søvn for turens forventede høydepunkt dagen etter.

Northern Irish ground # 1:
Northern Ireland v Azerbaijan 4-0 (2-0)
FIFA World Cup Russia 2018, Qualifying Group C
Windsor Park, 11 November 2016
1-0 Kyle Lafferty (27)
2-0 Gareth McAuley (40)
3-0 Conor McLauglin (66)
4-0 Chris Brunt (83)
Att: 18 404
Admission: £35
Programme: £4

 

Next game: 12.11.2016: Glentoran v Coleraine
Previous game: 15.10.2016: Drøbak/Frogn v Oslojuvelene
Previous UK game: 31.08.2016: Annfield Plain v Richmond Town

 

More pics

 

 

November-tur 2016

 

Dessverre måtte jeg etter hvert innse at det ikke ville bli noen oktober-tur, og at høstens Western League Hop dermed måtte foregå uten meg, men nå er jeg i stedet klar for en november-tur. Denne vil ta meg over til Nord-Irland og Belfast (jeg krysser fingrene for at mitt fly til Manchester er noenlunde i rute da jeg har en time og et kvarter på meg til å bytte), der Glentorans hjemmebane The Oval er ventet å bli turens store høydepunkt. Foreløpig reiserute er som følger:

 

Fredag 11. November:
Nord-Irland v Aserbajdsjan  (WC Qualification)


Det var først etter at jeg valgte meg ut denne helgen for å få med meg Glentoran at jeg fant ut at det også på fredagen skulle spilles fotball i Belfast. Heltene fra sommerens EM-sluttspill skal forsøke å kvalifisere seg også for VM i Russland 2018, og tar imot Aserbajdsjan på Windsor Park. Kampen er nå for lengst utsolgt, men takket være min kompis Ulster Jim og hans uvurderlige hjelp får jeg nå med meg denne kampen, da han skal ha skaffet meg en billett. Overnatting i Belfast.

 

Lørdag 12 November:
Glentoran v Coleraine  (NI Prem)

The Oval er hovedgrunnen til at det i det i hele tatt blir tur denne gang, for intet stadion rangerer for øyeblikket høyere på en tenkt liste over mine ønske-destinasjoner hva stadioner angår. Fantastiske The Oval skal snart dessverre jevnes med jorda for å bygges om totalt, og mens det i seg selv er intet mindre enn en tragedie, har det heller ikke vært spesielt enkelt å finne ut når dette vil skje, bortsett fra at det er nært forestående. Mange har snakket om at man vil vente til etter sesongslutt med å starte rivingsarbeidet, mens andre uttrykker frykt for at det kan skje i løpet av sesongen, og jeg akter ikke å ta noen sjanse. Jeg vil slenge fra meg bagasjen på hotellet den formiddagen, og plukke den opp etter kamp, for jeg flyr tilbake til Manchester den kvelden og overnatter i Moston-området.

 

Søndag 13 November:
Chesterfield v Sheffield United  (League One)

Jeg benytter søndagen til å få med meg et FL-oppgjør, og min kompis (og Mansfield Town-supporter!) Neil har ordnet meg billett til kampen hos et Chesterfield som jo er erkerivalene til hans helter. Jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på Saltergate, men har dessverre ingen tidsmaskin, så Chesterfields nye kjipe stadion får duge for denne gang. Overnatting i Sheffield.

 

Mandag 14 November:
Winsford United v Hanley Town  (NWCL Prem)

Mandag kveld vil jeg få med meg oppgjøret Winsford United v Hanley Town i North West Counties League Premier Division. Etter at siden med kampoppsettet på NWCLs hjemmeside har levd sitt eget liv noen dager, ser det nå igjen ut som om den vil gå som planlagt, og jeg ser frem til et besøk ved Barton Stadium, som fortsatt skal bære preg av at det tidligere også har vært åsted for hundeveddeløp. Overnatting er booket i Crewe, men i skrivende stund vurderer jeg sterkt å avbestille og heller booke et krypinn i Middlewich. I så fall vil jeg nok prøve å også få tatt en kikk på den tilsynelatende interessante hjemmebanen til Middlewich Town.

 

Tirsdag 15 November:
TBC (bestemmes senere; sannsynligvis søndag 12/11)

Da jeg først begynte å se på mulighetene for denne turen, blinket jeg meg ganske umiddelbart ut oppgjøret Seaham Red Star v Marske United i Northern League, men denne kampen har nå dessverre for lengst blitt omberammet, og jeg har ikke vært kar om å finne noe som i like stor grad frister. Denne dagen domineres av forskjellige ligacuper og grevskapscuper, og jeg har valgt å holde denne datoen åpen i tilfelle det skulle dukke opp en interessant omkamp i FA Trophy eller mot formodning FA Vase (der omkamper dessverre nå er en sjeldenhet). Om jeg skulle velge meg en cupkamp så er det noen kamper i NPLs ligacup jeg kunne valgt meg, mens Ramsgate v Ebbsfleet United er et interessant alternativ i Kent Senior Cup. Skjønt, spørsmålet er hvor interessant det vil bli om f.eks. Ebbsfleet stiller et reservepreget lag. Det er bare å vente å se hvor jeg ender opp.. Hjemreise onsdag.

Jeg snuste opprinnelig på muligheten til å bli en dag til, og reise hjem på torsdagen. I den forbindelse kikket jeg på oppgjøret Frome Town v Chesham United i Southern League, og jeg fant også ut at hotell i Frome var billigere enn vanlig. Denne prisen steg imidlertid raskt de neste dagene, mens jeg ventet for å se om de to klubbene tok seg videre i FA Trophy. Om en eller begge klubbene i neste runde av denne turneringen må ha omkamp, vil det nemlig sørge for at ligakampen må omberammes, og med begge lag videre er jeg rett og slett ikke villig til å risikere å bli sittende i Frome med et dyrt hotellrom jeg ikke kan avbestille. Dermed hjemreise onsdag.