Glentoran v Coleraine 12.11.2016

Lørdag 12.11.2016: Glentoran v Coleraine

 

Etter eskapadene kvelden før, kunne jeg da jeg våknet nok en gang konstatere at jeg ikke er 23 år lenger. Formen var nokså slapp, men det hadde jeg håp om at en skikkelig ‘Ulster Fry’ ville bøte på. Jeg hadde fått noen frokost-tips dagen før, men da jeg foreløpig ikke følte for en lenger spasertur enn strengt tatt nødvendig, nøyde jeg med å krysse over til Harlem Café rett rundt hjørnet fra hotellet. Det var vel muligens også det etablissementet taxisjåføren hadde anbefalt da han i de tidlige nattetimer hadde skysset meg hjem fra Taughmonagh Social Club kvelden før, og selv om serveringsstedene her midt i det nokså turistifiserte strøket av sentrum opererer med noe stivere priser enn alternativet på Sandy Row som jeg egentlig hadde vurdert, hadde jeg overhodet ingen verdens ting å utsette på ‘Ulster Fry’-frokosten jeg fikk servert.

 

Den hjalp da også markant på formen, men klokka var allerede i ferd med å passere 11.30, og jeg hadde nå rett og slett glemt at jeg hadde planer om å oppsøke en boksignering med UDA-mannen Frank Portinari. Da jeg senere kom på det, hadde jeg for lengst betalt £3,40 for en dagsbillett for Metro-bussene i Belfast, tatt buss 4A østover til en av holdeplassene på Newtownards Road, unnagjort et ærend på postkontoret der, og tatt en liten spasertur for å kikke på noen av områdets mange murals. Det var først da jeg ladet opp til kamp med en cider på Raven Social Club at jeg kom på mine tidlige planer, og da var det allerede for sent. Men det var heller ikke helt tilfeldig at jeg stakk innom nettopp dette stedet.

 

Denne helgen var det også en kontingent med skotske Rangers-supportere, og en av disse var Barry McNeil, som er identisk med mannen som hjalp meg med en borte-billett i Rangers-seksjonen da jeg i våres besøkte Falkirk. Han og sannsynligvis også hans reisefølge hadde planer om å benytte Belfast-helgen til å se de to samme kampene som meg, og selv om jeg ikke hadde sett noe til ham hverken før, under eller etter kampen på Windsor Park kvelden før, hadde han denne formiddagen tatt kontakt for å fortelle at Raven Social Club var deres møtested. Jeg hadde ikke før bestilt meg en forfriskning før jeg fikk kontrabeskjed om at taxisjåføren deres faktisk ikke hadde peiling hvor dette var og at de derfor hadde dratt til ‘Welders’, som jeg regnet med var Harland & Wolff Welders Social Club.

Da jeg hadde tømt i meg den gylne nektaren var klokka rundt kvart over ett, og selv om det kun ville vært en ørliten omvei på et kvartal eller to, tenkte jeg som så at det var like greit å heller sette kursen rett mot dagens kamparena. Jeg ivret rett og slett voldsomt etter å få tatt The Oval nærmere i øyesyn, for hjemmebanen til Glentoran var rett og slett hovedgrunnen til at jeg i det hele tatt begynte å planlegge denne turen. Sagt på en annen måte: uten kamp her denne lørdagen, ville det ganske sikkert ikke blitt noen november-tur. The Oval figurerte nemlig helt på toppen av en tenkt liste over mine prioriterte fotball-reisemål, og grunnen til dette er at det nå igjen er planer om å totalrenovere (les: sterilisere) det fantastiske anlegget.

The Oval ligger altså i det østlige Belfast, på øst-siden av elven Lagan, ikke langt fra de enorme dokk-områdene som har spilt en så viktig rolle i byens historie. Jeg nevnte Harland & Wolff Welders, som også er en fotballklubb som holder til ikke langt fra The Oval, og som navnet tilsier ble denne klubben stiftet av sveisere ved verftet Harland & Wolff, der man finner verdens største tørrdokk. Det var her man bygget blant annet alle skipene til White Star Line; inkludert RMS Titanic, og i den forbindelse kan det nevnes at Titanic-museet så absolutt er å anbefale. Verftets to enorme kraner Samson og Goliath har blitt landemerker i seg selv der de kan ses fra lang avstand, og også når man er inne på The Oval ruver de i bakgrunnen når man ser i deres retning.

Glentoran ble stiftet i 1882, og sammen med erkerivalen Linfield går de gjerne under betegnelsen ‘Belfast’s big two‘. De to Belfast-klubbene har nemlig dominert nordirsk fotball – ikke minst etter at Belfast Celtic forsvant i 1949 – og de har mellom seg vunnet hele 74 av de 115 ligatitlene siden den nordirske ligaen startet opp i 1890 (hele 51 for Linfield, og 23 for Glentoran). Etter at Linfield vant de tre første ligatitlene, vant The Glens sin første i 1894, og før utbruddet av første verdenskrig hadde de plusset på med ytterligere fire titler, i tillegg til at de i 1914 vant sin første av etter hvert 22 titler i den nordirske cupen. Samme år ble det arrangert en europeisk turnering ved navn Vienna Cup, og den ble også vunnet av Glentoran til tross for at en datidens storhet som Burnley var blant deltakerne.

I 1960-årene skulle Glentoran også markere seg med flere gode enkeltresultater i Europa, samtidig som de i perioden 1964-1972 vant fem ligatitler som tok totalen opp i 15 ligatitler. I Europa gjorde de som nevnt flere gode kamper mot større navn, og dette var gjerne i form av svært hederlige uavgjort-resultater på hjemmebane. At bortekampene mot disse større klubbene ble tapt er en annen historie, men man holdt Panathinaikos til 2-2 i serievinnercupen i 1964/65, før man tapte knepent 2-3 borte. Påfølgende sesong i UEFA Cup-forgjengeren Fairs Cup ble det 3-3 hjemme mot Anderlecht og et knepent tap 0-1 borte. I 1966/67-utgaven av cupvinnercupen var det Rangers som ble holdt til uavgjort 1-1 før skottene vant returmøtet i Glasgow.

 

Det som imidlertid ofte blir trukket frem som Glentorans største øyeblikk i Europa er møtet med storheten Benfica i 1967/68-utgaven av serievinnercupen. Portugiserne hadde superstjernen Eusebio på laget, men det var The Glens som tok ledelsen på The Oval, og John Colrain sitt mål etter ti minutter så lenge ut til å være vinnermålet. Tommy Jackson hadde markert Eusebio totalt ut av kampen, men noen få minutter før slutt kom sistnevnte til sin eneste sjanse den dagen, og det var nok til at han scoret og sørget for 1-1. Etter heltemodig innsats i returkampen klarte Glentoran uavgjort 0-0 i Lisboa, men Benfica gikk dermed videre på bortemål, og gikk som kjent etter hvert helt til finalen mot Manchester United. 1967 var det for øvrig Glentoran med sine spillere og under ledelse av spillende manager John Colrain som under navnet Detroit Cougars deltok i United Soccer Association, som var et forsøk på å etablere en profesjonell fotball-liga i USA, men det er en helt annen historie.

 

I 1973/74-sesongen tok Glentoran seg faktisk helt til kvartfinalen av den europeiske cupvinnercupen, der de dog måtte gi tapt for Borussia Mönchengladbach. Fire år senere var de et misset straffespark fra et uavgjortresultat hjemme mot selveste Juventus i den gjeveste europacupen (altså serievinnercupen). Det er nå lenge siden storhetstidene, og de siste årene har vært nokså tunge med Glentoran som en middelhavsfarer. Siste ligatittel kom i 2009, og de siste fem sesongers ligaplasseringer er 6-4-5-6-6. I det minste vant de våren 2015 nok en tittel i den gjeveste hjemlige cupen da Portadown ble slått 1-0 i finalen. Dette var Glentorans tittel nummer 22 i den turneringen (hvorav fire strake i 1980-årene), og i tillegg har de selvsagt en rekke titler i både ligacup og andre mindre cupturneringer.

 

Glentoran har selvsagt fostret en rekke kjente spillere opp gjennom årene, men den kanskje største av dem alle glapp gjennom fingrene på de. En ung lokal gutt med navn George Best ble ofte tatt med på Glentoran-kamp av sin bestefar, og var Glens-fan. Han ble da også vurdert av klubben, men de bestemte seg for at han var “for liten og lett”. Doh! Jeg tipper at det var en og annen som etter hvert angret på akkurat den beslutningen, for speideren Bob Bishop så noe helt annet, og resten er – som de sier – historie. I min historie om dette besøket til Belfast skal det kanskje også nevnes at jeg hadde vurdert en svipptur bortom Wilgar Park i Strandtown, et lite stykke lenger øst. Der skulle Dundela spille kamp klokka 14.00, og jeg hadde vurdert å kikke innom før kamp for å ta en kikk. Synd det ikke var avspark eksempelvis klokka 12.00, slik at jeg kunne fått med meg begge, og jeg valgte som sagt nå uansett å sette kursen rett mot The Oval.

 

Der jeg nå kom gående østover langs Mersey Street, kunne jeg se den høye hovedtribunen ruve over bygningene her og der, og jeg kjente nærmest blodet bruse allerede før jeg med sommerfugler i magen dreide til venstre inn i Parkgate Drive og så herligheten foran meg i all sin prakt – i hvert fall det man kan se fra utsiden her. Der jeg fotograferte heftig mens jeg nærmet meg inngangspartiet, var det nok tydelig at jeg var en fotballturist, og en kar som drev innsamling til et veldedig formål utenfor inngangspartiet kunne lattermildt fortelle at de tydeligvis har blitt temmelig vant til dette. Han fortalte om besøkende fra både Luxemburg, Tyskland, Sveits, Belgia, samt øvrige deler av Storbritannia i forbindelse med siste hjemmekamp, og det virket ikke som han helt forsto hvorfor horder av groundhoppere denne sesongen har valfartet til fantastiske The Oval.

 

The Oval er uansett en populær destinasjon for groundhoppere og andre fotballsupportere som vet å sette pris på klassiske anlegg, men nå har de nevnte oppgraderingsplanene ført til at mange nå valfarter hit for å få det med seg før det er for sent. The Oval har etter hvert blitt temmelig slitent, og det er da heller ikke første gang man vurderer slike og lignende planer. Helt siden 2002 har det blitt snakk om en mulig flytting, og i 2012 la Glentoran frem planer om å bygge et nytt stadion i byens Titanic Quarter, mens det året etter gikk sterke rykter om at en eiendomsutvikler var i ferd med å legge inn et bud på The Oval, som ville rives for å gjøre plass til boliger (sågar sosialboliger). Heldigvis har dette foreløpig ikke blitt noe av, men sent i fjor dukket det igjen opp skumle planer på horisonten.

 

Det var flere alternativer som ble vurdert, og et av disse var bygging av et helt nytt stadion rett på andre siden av hovedveien Sydenham By-Pass (A2), som sammen med jernbanelinja mellom Belfast og Bangor går rett utenfor bortre langside. Etter at man fikk bevilget penger fra det offentlige til å utbedre fasilitetene ved enten å bygge nytt stadion eller å totalrenovere The Oval, var det en diskusjon frem og tilbake vedrørende hva man ville velge, og i våres fikk vi vite at man tydeligvis har gått for en løsning der man vil bli på The Oval. Den som måtte tro at disse planene vil sikre den klassiske arenaens fortsatte eksistens må imidlertid tro om igjen, for det er ingen liten oppgradering man ser for seg. Alt som er av tribuneseksjoner vil nemlig jevnes med jorda og erstattes med nye tribuner, samtidig som gressmatte skal snus 90 grader. Det skal bli til et stadion med en kapasitet på rundt 8 000, hvorav omtrent 6 000 skal være sitteplasser.

 

Men når vil dette skje?? Det er ikke godt å si, for man har vært temmelig vage på akkurat dette. Signalene har tydet på at man kanskje vil starte arbeidet etter sesongslutt, men siden noen har ymtet frempå om muligheter for en oppstart i løpet av inneværende sesong, aktet jeg ikke å ta sjansen på å vente for lenge, i frykt for å gå glipp av denne herligheten. Det er vel lite trolig at man går for sistnevnte løsning, og da er det vel egentlig mer sannsynlig at man også vil starte 2017/18-sesongen her, men det var greit å benytte anledningen til et besøk så fort som overhodet mulig. Karen jeg snakket med på utsiden av inngangspartiet hadde faktisk liten tro på at de nevnte planene ville settes ut i livet i det hele tatt! Hans argument var at “dette er Glentoran, så her tar ting tid, og ender gjerne med at ting blir lagt på is”. Jeg takket for praten og betalte meg inn med £10. På innsiden kvittet jeg meg med ytterligere £3 for å motta et eksemplar av dagens kampprogram.

 

Jeg kom inn på den ene langsiden, der man entrer et åpent område mellom inngangspartiet og den veldig grønne hovedtribunen som ruver der. The Oval har vært klubbens hjemmebane siden 1892, og om man nå ender opp med å snu gressmatta slik man planlegger, så vil det faktisk ikke være første gang det skjer. Også i 1903 ble den nemlig snudd 90 grader. The Oval har en interessant historie, og i 1941 ble den totalskadet under et tysk bomberaid mot de nærliggende dokkanleggene. Begge de to Grandstand-tribunene man da hadde ble fullstendig ødelagt, og på selve banen var det enormt krater som i årevis senere skapte store problemer med drenering og oversvømmelser skapt av elven Connswater. Det var først i 1949 at Glentoran igjen kunne spille kamper her, og det var stort sett opp til klubbens supportere å bygge opp igjen fasilitetene ved The Oval.

 

Dagens hovedtribune ble reist i 1953, og hadde opprinnelig en paddock med ståplasser i forkant, men denne har for lengst fått installert seter og blitt omgjort til en ‘family stand’ som nå utgjør den nedre seksjonen av hovedtribunen. Det større øvre nivået entres via trapper fra utsiden (baksiden) og byr på en blanding av treseter og nyere plastseter. 2 720 tilskuere kan hvile akterspeilet på hovedtribunen, og det bratte øvre nivået byr også på en enestående utsikt over både dokkområdet med de nevnte kjempe-kranene, og Cave Hill som ruver over byen i bakgrunnen. Etter at jeg omsider klarte å rive meg vekk fra det flotte skuet og tatt meg ned igjen på bakkenivå, benyttet jeg anledningen til å kikke raskt innom klubbsjappa, der jeg betalte £3 for en pin til min samling. Det fristet å slå meg ned med en forfriskning i serveringslokalet der, men jeg ville først fullføre min runde rundt det herlige anlegget.

 

Man skjønner hvordan The Oval har fått sitt navn (selv om den i sannhetens navn er mer elliptisk enn oval), for til begge sider for hovedtribunen har man klassisk ståtribune med betongavsatser som under åpen himmel strekker seg ned mot hjørnene og svinger rundt over på kortsidene. Slik fortsetter de over på den bortre langsiden, der man har anleggets andre tribune. I det nordvestlige hjørnet, ved siden av Railway Stand, satt man – uvisst av hvilken grunn – i 1995 opp et enormt skilt med teksten “JESUS”. Dette fikk en del oppmerksomhet, men ble fjernet i 2010. Tribunen på bortre langside kalles altså Railway Stand på grunn av den nevnte toglinjen på utsiden, og dette var tidligere en ståtribune der de samme klassiske seksjonene med terracing fortsatte under overbygget. I senere år har dette blitt omgjort til en sittetribune med en kapasitet til 2 070 tilskuere ved at man har boltet fast seter til betongavsatsene.

 

Det skal også nevnes at noen av seksjonene med åpen ståtribune (som altså går rundt hele anlegget, kun avbrutt av de nevnte tribuneseksjonene) er sperret av etter at sikkerhetshysteriet også her har tatt overhånd. I langt større grad enn installasjon av seter på tidligere stå-seksjoner er dette grunnen til at anleggets kapasitet er langt lavere enn tidligere. Kapasiteten på 26 556 er nå av sikkerhetshensyn, og noen kilder oppgir nå at den tillatte kapasiteten nå er så lav som 6 050. Da kan man til sammenligning tenke på at tilskuerrekorden er fra en europacupkamp mot Rangers høsten 1966, da 55 000 sto som sild i tønne. Der jeg gikk langs seteradene på Railway Stand så jeg snart at jeg ikke ville kunne gå rundt banen, for ved enden av denne tribunen var en seksjon bortenfor sperret av med høye gjerder malt i klubbens farger (grønt, rødt og svart).

 

Imidlertid så jeg noe annet der inne på tribunen; nemlig et kjent groundhopper-fjes. Paul Brockett har jeg truffet en rekke steder rundt om i England, og også han hadde altså benyttet anledningen til å ta turen til Belfast denne helgen, der han nå gikk med et par andre groundhoppere. Han hadde i motsetning til undertegnede fulgt rådet fra Laurence Reade om å ta kontakt med klubbsekretæren for å melde sin ankomst og forhøre seg om mulighetene for en liten omvisning. Jeg syntes for egen del at det ble litt vel påtrengende, men Paul & Co hadde uansett blitt belønnet med en omvisning oppe i premie-rommet og de øvrige indre gemakker. Han kunne også fortelle at han hadde fått servert en historie som vitnet om at de nevnte stadion-planene nok vil skje likevel.

 

Det var da også de signalene man absolutt fikk ved å kikke i det meget gode programmet, som blant flere interessante artikler inneholdt en sak om en bok som snart ville være ute for salg. “There’s A Green Sward Called The Oval” må kunne sies å være et kjærlighets-produkt, der forfatteren (og klubbens tidligere program-redaktør) Sam Robinson valgte å skrive en 224 siders bok (med 64 sider med bilder) om The Oval og dens spennende historie da han plutselig innså den reelle muligheten for at det klassiske anleggets tid faktisk går mot slutten, og at det denne gang synes å være en realitet. Den var ikke ute riktig ennå, men etter min hjemkomst fra denne turen har jeg for øvrig bestilt meg et eksemplar som jeg virkelig ser frem til å fordype meg i.

 

Siden veien videre var sperret, var det bare å snu for å ta seg over på den østlige kortsiden for en kikk der. Overfor betongsavsatsene er det her en gress-skråning som gir flott utsikt over banen, og der var mens jeg sto her på denne kortsiden at jeg også plutselig registrerte et trekke ved anlegget som i disse dager er litt spesielt. Til tross for anleggets form er det for øvrig ikke løpebaner eller lignende, men i forkant av tribuneneseksjonene er det fortsatt et høyt gjerde som omkranser banen – nærmest slik man husker de fra engelsk fotball i 1970- og 1980-årene. Nå har det riktignok godt hardt for seg ved flere anledninger når spesielt Linfield har vært på besøk, men det spørs om ikke disse gjerdene nå først og fremst fortsatt står der fordi man rett og slett ikke har fått surret seg til å fjerne de.

 

Paul hadde av klubbsekretæren blitt fortalt at det klokka 14.30 ville bli avholdt en seremoni utenfor hovedtribunen i forbindelse med ‘Remembrance Day’. Slikt tar ikke britene lett på, og vi gikk selvsagt for å overvære dette. En representant fra Glentorans klubbledelse holdt en kort tale, og representanter fra begge klubber og militæret la ned kranser før klubb-presten (ja, her er det tydeligvis ikke unormalt at klubbene har en egen prest!) tok ordet og seremonien ble avsluttet med et minutts stillhet.
“They shall grow not old, as we that are left grow old:
Age shall not weary them, nor the years condemn.
At the going down of the sun and in the morning,
We will remember them.”

 

En kikk på tabellen i programmet kunne også avsløre at NIFL Premiership ble toppet av Belfast-rivalen Crusaders, som dermed ligger godt an til å ta sin tredje strake ligatittel, mens Linfield var nærmeste konkurrent tre poeng bak. Glentoran har som nevnt hatt noen ganske tunge sesonger der de ikke minst har slitt økonomisk, og de befant seg helt nede på 9. plass av de tolv klubbene i toppdivisjonen. Det sier kanskje litt om situasjonen i den tidligere storklubben at flere av supporterne sa seg enige med det man ga uttrykk for i programmet; nemlig at ambisjonen for sesongen nå må være å sikte seg inn på sjetteplassen før tabellen deles i to, og dette vil også kvalifisere for playoff om deltakelse i Europa League. Opp til Glenavon på sjetteplassen var det før denne serierunden fire poeng.

 

The Glens hadde i hvert fall sett bedring den siste tiden, og de var nå ubeseiret på de fem siste ligakampene, med 11 poeng av 15 mulige (3-2-0), slik at man hadde et berettiget håp om at dette ville fortsette når Coleraine denne lørdagen kom på besøk. Coleraine la beslag på femteplassen, som er identisk med plasseringen de fikk forrige sesong, og hadde ti poeng opp til ledende Crusaders, fire poeng ned til Ards på sjuende, og seks poeng ned til Glentoran. Jeg hadde registrert hvordan flere mente at Glens-fansen ikke er den mest tålmodige, og etter 0-0 i forrige hjemmekamp mot bunnlaget Portadown hadde laget blitt pepet av banen. Før kamp var det for øvrig lett å høre at krisen i Portadown var et hett samtaletema, der de nå har fått en heftig poengtrekk, og manager Vinny Arkins har langet ut mot forbundet som han mener forfølger klubben. Men også det er en annen historie.

 

Gary Haveron er manager for Glentoran, og han hadde nok som nevnt et berettiget håp om å fortsette rekken av kamper der The Glens er ubeseiret, men i det som var en nokså begredelig kamp følte jeg allerede nokså tidlig at det var gjestene fra Coleraine som virket noe skarpere når de kom fremover. Jordan Allan fikk den første skikkelige sjansen da han ble spilt gjennom, men Glens-keeper (og kaptein) Elliott Morris reddet med en benparade. Hjemmelaget svarte med et skudd fra Curtis Allen, men Christopher Johns i Coleraine-målet hadde få problemer. The Bannsiders burde tatt ledelsen da Jordan Allan igjen var på ferde like for pause, mens hans avslutning gikk utenfor målet til hjemmekeeper Morris, og sistnevnte måtte like etter i ilden igjen. Han vartet opp med en helt fantastisk redning da Adam Mullen fikk stå alene foran mål, og det var dermed målløst da lagene gikk i garderoben.

 

I pausen benyttet jeg anledningen til å traske litt vekk fra min posisjon i det sørøstlige hjørnet for å speide litt etter skotske Barry, men blant de 1 675 betalende tilskuerne så jeg aldri snurten av ham. Etter å ha kjøpt meg en brus i kiosken kunne jeg også konstatere at ingen av mine innkjøpte lodd viste seg å være vinnerloddet i dagens ’50/50 draw’, så jeg tok igjen oppstilling på den østlige kortsiden og bladde litt mer i programmet mens jeg ventet på at spillerne igjen skulle entre banen for andre omgang. Det hadde så vidt begynt å mørkne, og flomlysene hadde for lengst blitt slått på da vi startet opp igjen, og det var Coleraine-manager Oran Kearney som fikk grunn til å juble tidlig i andre omgang.

 

Allerede i omgangens andre minutt ble Jamie McGonigle spilt gjennom av Darren McCauley, og han gjorde ingen feil da han sendte ballen forbi keeper Morris og inn i Glens-nettet. 0-1. Gjestene kunne økt ytterligere, og Glentoran hadde sin keeper å takke for at ikke McAuley ikke doblet ledelsen fra en corner. Etter rundt en time spilt var Morris igjen redningsmannen da Jordan Allan utnyttet nølende forsvarsspill og snappet opp en heading tilbake til keeper. Morris reddet hans avslutning, mens Bradley Lyons noen minutter senere skjøt like utenfor. Glentoran hadde nå lite å svare med, og skapte lite offensivt. Jeg fikk heller aldri se den tidligere Rangers-spissen på banen for The Glens, og det nærmeste Glentoran kom en utligning var Chris Laverys volleys som etter halvspilt andre omgang gikk utenfor målet til Coleraine-keeper Johns.

 

I stedet kunne Lyons satt spikeren i kista med sju-åtte minutter igjen, men hverken han eller McGonigle klarte å doble ledelsen, og da Curtis Allen headet hjemmelagets siste sjanse utenfor endte det med borteseier 0-1. Misfornøyde hjemmefans hadde da allerede i flere titalls minutter kommet med mishagsytringer og oppgitte utrop, og majoriteten av de fremmøtte forlot The Oval frustrerte. Selv skulle jeg fly tilbake til Manchester denne kvelden, og hadde slengt fra meg bagen på hotellet inne i sentrale Belfast, slik at jeg nå måtte haste dit og hente den før jeg satt kursen mot flyplassen. Jeg følte imidlertid at jeg måtte unne meg et lite minutt der jeg snudde meg og tok en siste kikk utover The Oval før jeg forlot det fantastiske stadionet. La det ikke være noen tvil – The Oval ble umiddelbart et av mine absolutte favorittstadioner.

 

Nede på Newtownards Road kom snart buss 4B som fraktet meg tilbake til sentrum, og fra Donegal Square var det kort vei til Park Inn Radisson-hotellet, der jeg raskt fikk plukket opp bagasjen. Derfra var det bare å spasere over til Europa Buscentre for å ta buss 300 til flyplassen, og det hele hadde faktisk gått så radig at jeg nå med nød og neppe rakk 17.30-bussen i stedet for å måtte vente på 18.00-avgangen slik jeg hadde forventet. Tre kvarter senere steg jeg av utenfor Belfast International i god tid før avgang for EasyJets avgang til Manchester klokka 20.15. Jeg skulle gjerne vært lenger i Belfast, men hotell var temmelig dyrt denne lørdagen (i tillegg til at mange var fullbooket), og i tillegg var det best å komme seg over til England allerede denne kvelden siden jeg også hadde planlagt kamp på søndagen.

 

Med søndagskamp i Chesterfield hadde jeg vurdert overnatting i Sheffield allerede fra lørdag til mandag, men med planlagt landing i Manchester 21.10 tok jeg ikke sjansen på at en eventuell forsinkelse skulle føre til at jeg mistet 21.47-toget som jeg ville være avhengig av. Det viste seg å ikke være noe problem da vi også landet godt før tiden, men slikt vet man jo aldri, og jeg hadde til slutt endt opp med å booke et hotell i Manchester-området – eller mer presist i Moston, nesten helt oppe i Oldham. Manchester hadde nemlig igjen vist seg nokså dyrt på en lørdag, og jeg måtte til slutt punge ut £67 for overnatting ved Premier Inn Oldham Broadway. Etter å ha tatt meg dit opp med buss 181 fra sentrale Manchester, kunne jeg kanskje hørt om noen av mine Oldham-kompiser var klar for en pint, men etter en lang dag stupte jeg i stedet rett til sengs og ble liggende å se på høydepunktene fra dagens runde i Football League før jeg sovnet.

Northern Irish ground # 2:
Glentoran v Coleraine 0-1 (0-0)
NIFL Premiership
The Oval, 12 November 2016
0-1 Jamie McGonigle (47)
Att: 1 675
Admission: £10
Programme: £3
Pin badge: £3

 

Next game: 13.11.2016: Chesterfield v Sheffield United
Previous game: 11.11.2016: Northern Ireland v Azerbaijan

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg