Søndag 13.11.2016: Chesterfield v Sheffield United
Jeg var litt vel ivrig med snooze-funksjonen denne søndagen, og den snaue timen med ekstra søvn gikk på bekostning av min planlagte hotellfrokost, men jeg hadde sikkert ikke vondt av å avstå fra en dag med full english breakfast. Etter å ha sjekket ut fra Premier Inn-hotellet benyttet jeg i stedet den korte spaserturen ned til Moston jernbanestasjon til å stikke innom en lokal sjappe for å raske med meg et smørbrød, og sannelig hadde de ikke også tatt inn dagens utgave av Non-League Paper som selvsagt også havnet i min handlekurv. Etter å ha flydd over fra Belfast til Manchester kvelden før, hadde jeg valgt overnatting i Manchester-området i frykt for å miste siste kveldstog mot Sheffield, så nå benyttet jeg i stedet formiddagen til å ta meg dit ned.
Forsinkelsen på 10.25-toget fra Moston var heldigvis kun på et par minutter, og Northern Rail-toget fraktet meg den korte turen ned til Manchester Victoria, der det bare var å bytte til trikk for å ta seg til Manchester Piccadilly. Da dette også var Remembrance Day-helgen, skulle det selvsagt være markeringer britene verdig. De er vanvittig flinke til slikt, og også denne dagen skulle det markeres – noe som blant annet innebar at busser og trikker ville stoppe opp i to minutter presis klokka 11.00. Jeg rakk å komme meg av trikken på Piccadilly noen få minutter før så skjedde, og fikk i stedet med meg markeringen inne på togstasjonen, der alt stoppet opp i et par minutter før det ved siste trompet-støt ble normal aktivitet igjen. 11.18-toget mot Cleethorpes fraktet meg så langt som til Sheffield, der jeg byttet til et av de mange togene med Chesterfield som første stoppested på sin ferd sørover.
På agendaen denne søndagen sto et besøk til Chesterfields nye hjemmebane, og det var grunnen til at jeg allerede kvelden før hadde flydd over fra Belfast. Ved avreise fra Belfast følte jeg at jeg gjerne skulle vært lenger i byen, og var litt usikker på om jeg hadde tatt et riktig valg i så måte, men selv om dagens kamp og stadion ikke var den jeg hadde sett mest frem til, var det selvsagt en god mulighet til å besøke et stadion på en ukedag da det ofte er lite på menyen, og dermed krysse av for nok et FL-stadion jeg ikke trengte å bruke en mer travel kampdag på ved en senere anledning. I tillegg skulle jeg treffe min groundhopper-kompis Neil fra Mansfield, som hadde fikset billetter til oss, og siden han skulle kjøre til Chesterfield hadde han gått med på at jeg kunne slenge fra meg bagen i hans bil slik at jeg slapp å sjekke inn i Sheffield på vei ned til Chesterfield.
Chesterfield er en markedsby som ligger nordøst i grevskapet Derbyshire, snaut fire norske mil nord for Derby, og drøyt to mil sør for Sheffield. Byen har rett i overkant av 100 000 innbyggere, og beliggende ved kullfeltene i Midlands har man lange tradisjoner med gruvedrift. Chesterfield er dog kanskje mest kjent for det såkalte “Crooked Spire” – det merkelig vridde tårnet på kirken Saint Marys and All Saints, som kan ses på lang avstand og har gitt kallenavn til fotballklubben jeg denne dagen skulle se. Legendene er mange, men én forteller at tårnet bøyde seg for å se nærmere på en jomfru som giftet seg i kirken. En annen mener at det var selveste djevelen som i smerte hoppet over kirken og slo spiret ut av stilling etter å ha blitt skodd feil av en lokal smed. Chesterfield er videre kjent for sitt marked som er blant de største i landet.
Nå hadde jeg andre ting fore i Chesterfield, og møteplass var puben The White Swan rett ved siden av den nevnte kirken inne i sentrum, fem minutters gange eller så fra jernbanestasjonen. Den ble valgt fordi den tilsynelatende hadde en forholdsvis stor parkeringsplass rett ved siden av, og etter å ha ankommet Chesterfield i rute ti over halv ett, trasket jeg dit opp. Et par minutter etter min ankomst kom Neil inn og fortalte at han hadde parkert et annet sted da han ikke hadde funnet innkjørselen til denne parkeringsplassen. Vi unnet oss en rask pint før vi trasket av gårde mot dagens kamparena, der det skulle være avspark klokka 14.15, og Neils bil var parkert på veien dit, slik at jeg fikk slengt fra meg pikkpakket i hans bagasjerom. Chesterfields nye hjemmebane ligger nord for sentrum, og etter 25 minutters gange hadde vi det foran oss, og vi kunne oppsøke billettluka for å hente ut billettene.
Med den nokså lokale rivalen Sheffield United på besøk var kampen flyttet til søndag, i tillegg til at det ble iverksatt visse billettrestriksjoner. Tilsynelatende besto de dog først og fremst i at det ikke ville bli salg av billetter på kampdagen (ei heller dagen før), og man har da sett strengere tiltak tatt i bruk, så Neil hadde ikke hatt problemer med sin bestilling, selv om jenta i billettluken syntes å stusse litt da hun ba ham å oppgi sin postkode. Mansfield-adresser er kanskje ikke det mest dagligdagse for Spireites-fan, og de fleste vil vel kjenne til rivaliseringen mellom Chesterfield og Mansfield Town, som uten tvil må kunne sies å være meget heftig. Disse oppgjørene er bortimot en garanti for at gruvestreikene i 1970-årene og beskyldninger om streikebryteri hagler fra selv fans som er født de siste par tiårene; selvsagt ledsaget av en strøm av andre skjellsord og nokså ufine kallenavn.
Et oppgjør mellom de to hadde selvsagt ikke vært å forakte, og ikke minst på gamle klassiske Saltergate – aka Recreation Ground. Jeg kom meg dessverre aldri til Chesterfields tidligere tumleplass, som nå dessverre for lengst har blitt erstattet med boliger, men jeg skulle gitt nokså mye for en tidsmaskin og muligheten til å se dagens kamp der, snarere enn på det nye anlegget som allerede har hatt et par forskjellige sponsornavn, men som jeg velger å omtale som Whittington Moor etter navnet man brukte under planleggingsstadiet med henvisning til den nærliggende ytre bydelen med samme navn. Det nye anlegget er ikke veldig spennende eller originalt, selv om det heller ikke er av verstingene hva nybygg gjelder, og klubben har selvsagt fått et funksjonelt sett flott og moderne stadion.
Etter lenge å ha operert med 1866 som stiftelsesår, mener man nå at det ikke finnes bevis for noe slikt før året etter – i 1867. Uansett er Chesterfield en gammel klubb, og ble startet opp av spillere fra Chesterfield Cricket Club. Klubben har stort sett oppholdt seg i Football Leagues to laveste divisjoner, og de fleste titler i troféskapet er herfra. Chesterfield Town, som de da het, ble valgt inn i Football Leagues andredivisjon i 1899 (på bekostning av Blackpool, som returnerte året etter), og debuterte med en 7. plass. Etter ti år var det slutt, da de i 1909 ble erstattet av Lincoln City etter å vært et bunnlag i flere strake sesonger, og de returnerte til Midland League hvor de hadde kommet fra. I 1921 var de imidlertid tilbake uten Town-suffikset, og de tok plass i den nordlige avdelingen av ligaens nye regionaliserte tredjedivisjon. Etter å ha vunnet denne divisjonen for andre gang i 1936, holdt de seg på nest øverste nivå frem til 1951, med 4. plass i 1946/47 som historisk bestenotering.
Siden den gang har Chesterfield hatt tilhold i ligaens to nederste divisjoner, og mest oppmerksomhet har de vel fått for sin innsats i FA Cupen, der de spesielt i 1996/97-sesongen gjorde furore ved å ta seg helt til semifinalen. Den nokså lokale kjempen Nottingham Forest var blant ofrene, og denne triumfen har man levd lenge på. Det var til slutt Middlesbrough som i semifinalen knuste drømmen om å bli første lag fra nivå tre i finalen – og da først etter 0-3 i omkampen etter 3-3 i det første møtet, der Chesterfield til alt overmål fikk et mål feilaktig annullert. Dommer David Elleray er fremdeles ikke tilgitt, og bør vel fortsatt velge seg andre feriemål enn Chesterfield. Chesterfield er selvsagt også kjent som klubben der Gordon Banks – muligens tidenes beste keeper – gjorde sin debut.
Han kunne de kanskje hatt bruk for denne sesongen, for etter å ha åpnet sesongen med to seire og en uavgjort på sine tre første ligakamper, har det senere vært et sorgens kapittel. The Spireites sto nå med kun ett poeng på de åtte siste i ligaen, og hadde kun én seier på de siste 13 ligakampene (1-2-10). Ikke spesielt ideelt når motstander var et virkelig formlag, og Sheffield United hadde hatt en helt motsatt utvikling på sin ligasesong, der de sto uten seier på sine fire første, men nå sto uten tap på de neste 11 kampene (8-3-0), og hadde med seier muligheten til å innta andreplassen. For Chesterfield sin del betød Shrewsbury Towns hjemmeseier over Oxford United dagen før at The Spireties nå var jumbo i League One, og med fem poeng opp til trygg plass kunne et poeng eller tre gjort seg.
Etter en kikk innom klubbsjappa hadde jeg også sikret meg en pin til min samling (£3), og vi kunne ta oss rundt til langsiden East Stand. Der fikk vi også tid til å kjøpe noe vomfyll, og i tillegg til å betale £3 for en chicken balti pie og £3,50 for en pint Carling cider, spanderte jeg også en pai på Neil, som takket nei til en ny pint da han måtte kjøre hjem etter kamp. Det var da også det minste jeg kunne gjøre siden han hadde ordnet billetter til oss. Etter at vi hadde inntatt de temmelig ordinære paiene og jeg hadde tømt plastglasset, fant vi omsider frem til våre seter nesten helt øverst på langsiden East Stand, og denne tribunen er nokså lik Main Stand på motsatt langside, med først og fremst den forskjellen at sistnevnte har en rekke VIP-bokser og den slags helt øverst. Begge disse langsidene har buede tak, og ingen av hjørnene er fylt inn, slik at man altså har fire enkeltstående tribuner. Kortsidene er igjen temmelig like, og bortefansen hadde fylt North Stand til høyre for oss, men hjemmefolket skulle skape mest liv på motsatt ende av banen. Blades-fansen hadde også fått en stor seksjon på den nordlige flanken av East Stand.
Selv om Chesterfield slet i ligaen, kom de faktisk fra to strake seire i henholdsvis FA Cup og Football League Trophy, og manager Danny Wilson håpet nok at man kunne ta med seg dette inn i ligaen når The Spireites skulle opp mot en av hans tidligere arbeidsgivere. I forhåndsomtalen hadde ikke minst media vært opptatt av hvorvidt Ched Evans ville score mot sin tidligere klubb, og mannen som nå har blitt renvasket for voldtektsanklagene (etter å ha sonet to og et halvt år i fengsel!) var i hvert fall involvert da hjemmelaget sjokket sine gjester allerede i kampens andre minutt. Evans trakk seg fri og la opp til Jon Nolan som hamret ballen opp i nettaket bak Blades-keeper Simon Moore, og hans første mål for Chesterfield gjorde at det sto 1-0.
For gjestene var det innledningsvis Kieron Freeman som fremsto som den største trusselen, da Blades først og fremst fikk sine muligheter på kontringer. Utover i omgangen spilte de seg mer inn i kampen, men Chesterfield imponerte i måten Blades-sjansene gjerne ble begrenset til langskudd. Spireites-keeper Ryan Fulton måtte imidlertid varte opp med en god redning på et av disse, da Mark Duffy fyrte løs. Jeg satt hele omgangen med følelsen av at gjestene fortsatt ville komme tilbake og snu dette, men det var Chesterfield som før pause var nærmest ny scoring, og de var uheldige som ikke doblet ledelsen da Ian Evatt headet i tverrliggeren etter en corner fra Jay O’Shea. Dermed gikk lagene i garderoben med 1-0 på resultattavla, og det var selvsagt Chesterfield-fansen svært fornøyd med.
De var på dette tidspunktet selvsagt lykkelig uvitende om hva som skulle komme. Selv benyttet jeg anledningen til å ta en røykepause på utsiden, for her slipper man i hvert fall ut røykerne i pausen. Mens jeg sto der ute ble jeg oppmerksom på en flott detalj utenfor East Stand, der man har en såkalt ‘Memorial garden’ for blant annet Chesterfield-spillere som har falt i krig, og denne var for anledningen selvsagt pyntet med kranser og den slags. Tilbake på tribunen kunne vi se at dommeren allerede noen få minutter ut i andre omgang åpenbart ga klar beskjed til hjemmelagets spillere om at han ikke satt pris på uthaling av tiden. Hadde Chesterfield allerede begynt å tenke i de baner? Etter at Billy Sharp hadde vært frempå for gjestene, hadde imidlertid Ched Evans en mulighet, og selv om keeper Moore fikk en hånd på ballen, så den ut til å fortsatt ha retning mot mål, men en forsvarer fikk klarert.
Det gikk dog ikke lenge før United fikk sin utligning, og den kom etter et innlegg fra kanten som ble headet i mål av Kieron Freeman. 1-1, og nå fulgte en periode der kampen åpnet seg opp og begge lag syntes å ville gå for alle tre poengene. Ched Evans fikk en siste sjanse før han ble byttet ut, mens Daniel Lafferty headet like utenfor for gjestene. The Blades tok etter hvert helt tydelig over banespillet, og spesielt etter at manager Chris Wilder gjorde offensive bytter, presset de Chesterfield bakover. Med snaut tjue minutter igjen ga det resultater da John Fleck vant ballen fra veteranen Ritchie Humphreys og skjøt i mål fra like utenfor 16-meteren. 1-2, og kampen var snudd. Blades-fansen feiret fortsatt hemningsløst da Chesterfield-keeper Fulton igjen måtte plukke ballen ut av nettmaskene etter at målsniken Billy Sharp hadde headet i mål på bakre stolpe.
Vi hadde så vidt passert 80 spilte minutter da siste rest av Chesterfield-håp ble kunst totalt av en gammel kjenning. Innbytter Leon Clarke har tidligere vært på lån hos nettopp Chesterfield, og han var mannen som besørget 1-4 da han skjøt i mål fra rundt tjue meter. Keeper Fulton burde kanskje kunnet ta akkurat den, men kampen var uansett avgjort, og Spireites-fansen stormet mot utgangene mens Mansfield-supporter Neil humret for seg selv og hadde problemer med å skjule sin begeistring. Resten av kampen var en formalitet, og da Jay O’Shea misset en kjempesjanse til å redusere helt på tampen, endte det 1-4 foran 8 451 tilskuere. Skjønt, mange av disse hadde allerede forlatt åstedet da dommeren blåste av, men jeg vil tippe at samtlige 2 761 Blades-supportere fortsatt var der for å hylle sine helter som for anledningen var kledd i svart og oransje.
Atmosfæren hadde tidvis vært overraskende god, når tilskuerne innimellom de langt mer rolige periode virkelig gikk inn for å skape stemning, og vi hadde også fått se det som nå må fremsto som den kanskje største opprykksfavoritten (skjønt, det sa jeg om Sheffield United også de to foregående sesongene). Vi spaserte tilbake til sentrum og ble stående og prate litt ved Neils bil før han satt kursen tilbake til Mansfield. Selv valgte jeg å stikke innom serveringsstedet Einstein’s for å innta en middag der, og det viste seg å være en liten bit av Deutschland midt i Chesterfield sentrum. Jeg endte opp med å bestille en porsjon curry würst med diverse tilbehør, samt en pint cider, og det falt virkelig i smak.
Nå gjensto det bare å ta seg opp til Sheffield for å sjekke inn, og ved ankomst Sheffield hadde det begynt å regne, slik at jeg valgte å ta trikken de to holdeplassene fra stasjonen opp til Castle Square – et kvartal fra Premier Inn-hotell i Angel Street, der jeg hadde betalt £35,50 for overnatting. Etter å ha sjekket inn og installert meg, kom jeg meg omsider ut og tok en svipptur opp til puben Bankers Draft for å unne meg en pint. Det ble imidlertid med denne ene pinten, før jeg returnerte til hotellet og tok tidlig kvelden med filmer på TV. Selv om det hadde vært litt trist å gå fra The Oval i Belfast til det langt mindre sjarmerende stadionet i Whittington Moor, hadde det vært nok en fin dag med groundhopping, og så skal det selvsagt sies at det er få stadioner som ikke vil oppleves som et antiklimaks etter et besøk på The Oval. Chesterfields nye stadion var heller ikke riktig den verstingen jeg hadde fryktet, men jeg skulle fortsatt likt å sett dagens kamp på gode gamle Saltergate.
English ground # 373:
Chesterfield v Sheffield United 1-4 (1-0)
League One
Whittington Moor, 13 November 2016
1-0 Jon Nolan (2)
1-1 Kieron Freeman (54)
1-2 John Fleck (72)
1-3 Billy Sharp (73)
1-4 Leon Clarke (81)
Att: 8 451
Admission: £25
Programme: £3
Pin badge: £3
Next game: 14.11.2016: Winsford United v Hanley Town
Previous game: 12.11.2016: Glentoran v Coleraine