Winsford United v Hanley Town 14.11.2016

Mandag 14.11.2016: Winsford United v Hanley Town

 

Jeg hadde overhodet ingen hast med å forlate Sheffield, og hadde derfor avtalt å møte en gammel flamme som tilfeldigvis hadde fri denne dagen. Etter å ha startet dagen med frokost på mitt Premier Inn-hotell, gikk jeg derfor ut for å møte Kimberley, og vi hadde et par timer til å hygge oss før vi brøt opp fra Bankers Draft. Hun hadde et sykehusbesøk på agendaen, mens undertegnede på sin side skulle sette kursen mot Cheshire. Igjen valgte latsabben i meg å ta trikken de to holdeplassene fra Castle Square ned til jernbanestasjonen, der jeg hadde siktet meg inn på et tog med avgang klokka 12.11. Etter å først ha booket et hotell i Crewe, hadde jeg funnet et bedre og billigere alternativ i Middlewich, som dermed ble valgt som dagens base, og selv om veien dit ikke var så altfor lang, innebar den både flere togbytter og en etappe med buss.

 

Første del av reisen gikk med tog til Stockport, mens den korte andre togetappen gikk derfra til Wilmslow. Derfra gjensto et kvarters togtur ned til Sandbach, før den siste etappen skulle gå med buss nummer 37 opp til Middlewich. Etter å ha orientert meg frem til den nærliggende bussholdeplassen som Google Maps anbefalte, var det slett ingen holdeplass å finne der – i hvert fall ikke på riktig side av veien. En lokal eldre herremann som spaserte forbi klødde seg i hodet og forbannet seg på at bussholdeplassen vitterlig hadde vært nettopp her. Jeg så nå buss 37 komme borte i veien, og nå var det intet annet å gjøre enn å håpe at sjåføren uansett ville stoppe. Det gjorde han heldigvis, og etter å ha fortalt at holdeplassen nylig hadde blitt flyttet til andre siden av krysset, fikset han meg en dagsbillett til £5,30. Jeg skulle nemlig benytte denne bussruta også senere denne dagen, både til og fra kamp.

 

Etter i underkant av et kvarter på bussen kunne jeg stige av et steinkast fra puben Golden Lion i Middlewich få minutter før klokka slo 14.00. Det var fortsatt en times tid til innsjekking, og derfor benyttet jeg anledningen til å gjøre noe jeg uansett hadde planlagt; nemlig å ta en kikk på Middlewich Towns hjemmebane Seddon Street. Takket være et innlegg på en groundhopper-blogg, hadde jeg blitt oppmerksom på at de hadde fasiliteter som må sies å være nokså enestående for non-leagues step 8. Det så ut til at man i klubbhuset nå var opptatt med å arrangere bingo, om man skal dømme etter både skiltet på utsiden og de grå kvinne-frisyrene jeg skimtet toppen av der jeg snek meg forbi vinduene og inn gjennom den åpne porten.

 

En noe mer omfattende omtale av Seddon Street og Middlewich Town kan finnes et annet sted, men det slo meg som sagt at dette må være det klart beste anlegget i Cheshire League Division One. Begge kortsidene byr kun på såkalt hard standing, men midt på den ene langsiden står en meget karakteristisk og fjong tribune. Tilskuerne som velger å se kampen herfra må entre den via en liten trapp i hver ende, og opphøyd fra bakken har de to rader med plastseter til disposisjon. Det spesielle er at man rett under seg har to innbytterbenker som er bygget inn i tribunen, og om man skal dømme ut fra finerplatene og plankene som hadde blitt spikret fast i gulvet oppe på tribunen, kan det tyde på at noen har endt opp nede på innbytterbenken etter å ha gått gjennom gulvet. På motsatt langside er det også en tribune, og dette er et noe mindre overbygg i mur, som dog er noe merkelig plassert delvis bak ytterligere to sammenhengende laglederbenker i mur. Jeg lurte først på om det var en erstatning for de andre laglederbenkene, men det skulle ikke overraske meg om lagene rett og slett benytter samtlige – med lagene på hver sin side av banen.

 

Etter min lille runde rundt på Seddon Street, var det bare å spasere tilbake til Golden Lion for å sjekke inn, eller i hvert fall ta seg en pint mens man ventet på å få sjekket inn. Det viste seg imidlertid at puben var stengt frem til klokka 15.00, så det var bare å sette seg ned med en bok og vente på utsiden en halvtimes tid. Jeg fikk omsider sjekket inn, og etter at den sjarmerende jenta bak disken hadde vist meg til rommet, fikk jeg installert meg og slappet av en halvtimes tid før jeg gikk ned i puben for å unne meg en pint mens jeg ga den stakkars telefonen min en liten time med lading. Én pint ble til to, og jeg ble også fristet til å gå til innkjøp av en av deres hjemmelagde pork pies. Min favoritt-type hva paier gjelder, og servert med sennep var den intet mindre enn fantastisk. Jeg var fristet til å kjøpe en til, men det var greit å begrense seg før jeg skulle på kamp og således teste paiene også ved Winsford United.

 

Jeg valgte å ta 17.27-bussen til Winsford, og nærmest vantro konstaterte jeg igjen at det ikke var tegn etter bussholdeplassen som Google Maps anbefalte. Til alt overmål var dette stedet der jeg tidligere hadde gått av bussen, men da hadde jeg ikke tenkt i de baner, slik at jeg ikke registrerte at det her kun var en lyktestolpe med en søppelkasse på. Det var bare å bli stående til buss 37 kom, og sjåføren stoppet han… Lattermildt hevdet han at han holdeplassen fortsatt var i bruk, og benektet kjennskap til at den skulle være flyttet, før han nærmest spørrende mente at de nok bruker lyktestolpen og søppelkassa som ‘landemerke’ for holdeplassen. Snodige greier, men jeg kom meg da til Winsford, der jeg etter ganske nøyaktig ni minutter på bussen kunne takke for skyss og stige av i krysset Station Road / Kingsway. Det var bare å labbe oppover sistnevnte til jeg etter få minutter fikk kveldens kamparena på min høyre hånd, få meter fra puben The Top House, som nå var mitt mål.

 

Winsford er en by som ligger midt i grevskapet Cheshire, ved elven Weaver. Den vokste frem rundt saltgruveindustrien, etter at elven ble kanalisert og muliggjorde frakt med lektere til havnene i Runcorn og Liverpool. Byen har i dag rett i overkant av 30 000 innbyggere, og deles i to av den nevnte elven. Egentlig deles byen gjerne inn i tre deler, med Wharton på den østlige siden av elven og Over på den vestlige, med bydelen Swanlow and Dene like sør for sistnevnte. Winsford United spiller i Wharton-delen som altså er øst for elven, og der slo jeg meg ned med en pint på puben Top Hat, som er nærmeste nabo til klubbens hjemmebane. Fra uteserveringen eller røykearealet i bakgården ser man over til anleggets inngangsparti, der det foreløpig så nokså dødt ut, til tross for en viss aktivitet på parkeringsplassen. Men mens jeg sto der og speidet over, kom jeg i prat med det som viste seg å være klubbens ‘groundsman‘, som før han svelget unna pinten sin og forsvant, tipset meg om at klubbhusets bar allerede var åpen, så jeg fulgte hans eksempel ved å tømme glasset og fartet over dit.

 

Winsford United ble i 1883 stiftet under navnet Over Athletic; noe som tyder på at de hadde sitt opphav på vestsiden av elven. De spilte faktisk i walisiske Combination Football League før de tok dagens navn og senere la ned driftet en gang før første verdenskrig, men da freden igjen hadde senket seg startet de opp igjen og var i 1919 med å stifte Cheshire County League. De var etter hvert et fast innslag i denne ligaen som de vant de to ganger (i 1921 og 1977) før den i 1982 slo seg sammen med Lancashire Combination for å danne dagens North West Counties League. I 1987 prøvde Winsford United seg i Northern Premier League, der de fikk være med da denne ligaen utvidet med en andre divisjon. Etter 2. plass våren 1992 rykket de opp i NPLs toppdivisjon, der de debuterte med ny 2. plass – klubbens beste ligaplassering, der kun ligavinner Southport sto mellom de og opprykk til Conference.

 

Etter dette gikk det tyngre, og våren 2000 rykket de ned som jumbo, før de sesongen etter fulgte opp med et andre strake nedrykk, slik at de igjen befant seg i NWCL. To år senere ble det et tredje nedrykk på fire sesonger. Det var først i 2007 at The Blues returnerte til NWCLs toppdivisjon, der de har befunnet seg siden, og kveldens kappestrid mot Hanley Town dreide seg om ligapoeng i North West Counties League Premier Division. Det skal også nevnes at Winsford United har sett en og annen kjent spiller ikle seg deres drakt, og den mest navngjetne er nok den walisiske keeperlegenden Neville Southall, som gikk derfra til Bury – før han senere skulle bli en Everton-legende. Han var selvsagt å se på en såkalt timeline som prydet en av veggene inne i klubbhuset (for øvrig en svært god idé), som jeg fant frem til ved å gå rundt på baksiden av anlegget.

 

Der inne fikk jeg lesket strupen med en pint Strongbow til £3, mens jeg samtalte litt med en av de få fremmøtte. Det var fortsatt rundt halvannen time til kampstart, så det var stort sett spillere og lagledere som foreløpig sto for aktiviteten, i tillegg til ildsjelene som klargjorde matutsalg og den slags. Snart kom imidlertid en kar med kveldens kampprogram, og jeg benyttet anledningen til å bytte £2 mot et eksemplar som viste seg nokså tjukt og innholdsrikt. For vertene var kveldens kamp den første av seks strake hjemmekamper, og de kunne trenge poeng etter å ha falt ned på 17. plass, etter å ha tapt tre av de fire siste kampene. De hadde dog spilt færre kamper enn noe annet lag i divisjonen, men hadde tøff motstand i et Hanley Town som befant seg på 7. plass.

 

NWCL har de siste årene bydd på en voldsom kamp om opprykksplassen herfra, og forrige sesong var det den step 5-ligaen med flest søkere. Igjen ser det ut til å bli et voldsomt race om tittelen og opprykket, og det vil tilsynelatende stå mellom Runcorn Town, Atherton Collieries, Bootle, Runcorn Linnets og 1874 Northwich. Disse fem har fått en solid luke i toppen av tabellen, og i kveldens kampprogram registrerte jeg at det for Runcorn Towns del nok har noe å gjøre med at storscoreren Craig Cairns allerede hadde registrert seg for 36 mål denne sesongen, og vi var ikke engang halvveis i november! Jeg fikk inntrykk av at Winsford United kan være villige til å søke opprykk igjen når og om det skulle føles riktig, men at det neppe blir denne sesongen. Til det er nok den nevnte femmerbanden for langt foran til at det skulle være noe poeng. Hanley Town på sjuende lå for eksempel 19 poeng bak ledende Runcorn Town, og 11 poeng bak 1874 Northwich på 5. plassen, og det med en og to flere kamper spilt. Mellom Hanley Town og Winsford United skilte det ti plasseringer, men kun åtte poeng, og da hadde Winsford hele fem kamper til gode på sine gjester fra ‘the Potteries’.

 

Det var på tide å ta en titt på anlegget, og jeg gikk gjennom klubbhuset for å se meg rundt. Det var etter tiden i walisisk fotball at klubben flyttet inn her, på det som da het Great Western Playing Field. Senere har man omdøpt stadionet til Barton Stadium etter R.G. Barton, som var den ledende kraften i komiteen som blåste liv i klubben igjen etter første verdenskrig. Det spesielle med dette stadionet er at det tidligere også ble brukt til hundeveddeløp, slik at det er ovalt – eller mer presist; elliptisk. På langsiden med klubbhuset har man en herlig og gammel tribune som fremstår nærmest som et overbygg på det nevnte klubbhuset, og der har man noen rader med seter. Ellers er det mye hard standing, og det er også tilfelle på begge kortsidene, mens man på den andre langsiden har et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. Det er også der man finner laglederbenkene, og jeg hadde via Twitter blitt oppfordret til å møte opp der i løpet av kampen for å treffe en gruppe som kalte seg ‘The Firm’.

 

Det skal selvsagt også nevnes at protest-klubben 1874 Northwich spiller sine kamper her, og det hadde nok vært interessant å være til stede når de møter Northwich Victoria – klubben de ga opp etter årevis med den notoriske eieren Jim Rushe og hans vanstyre – i Cheshire Senior Cup i januar. Men det er en avsporing, og etter å ha fått påfyll i glasset, gikk jeg som planlagt for å teste paiene hos ‘Debs Cafe’ som serverer mat til hungrige tilskuere. £2,50 for en steak pie med mushy peas og brun saus må kunne sies å være et røverkjøp, og denne herligheten fikk meg til å reflektere over hvor deilig det var å være tilbake i non-league. Stakkars PL/FL-folket som betaler langt mer for langt kjipere og masseproduserte paier som man stort sett ikke engang får slik deilig tilbehør til. Og med det slo kanskje karmaen inn, da jeg skle og datt på ræva mens jeg helte saus over meg selv og slo tinningen i en av setene i enden på en av seteradene! Det var bare å komme seg på beina og få tørket av seg selv og den hvite(!) nye jakka mi, for deretter å spise opp før det etter hvert var på tide å forberede seg på avspark.

 

Gutta i ‘The Firm’ sto ganske riktig ved laglederbenkene, og en av de kunne fortelle om det han mente var seks endringer i startoppstillingen i forhold til laget som hadde møtt Barnton en uke tidligere. Det var hjemmelaget som fikk den første sjansen, og det var en stor mulig Tom Wakefield fikk da han ble spilt gjennom allerede etter et par minutter, men han klarte ikke å omsette i scoring. I stedet skulle første omgang bli et sorgens kapittel for de blåkledde, og i det 13. minutt fikk Daniel Cope stå helt umarkert på bakre stolpe og enkelt heade inn 0-1. Gjestene fra Stoke doblet ledelsen kun tre minutter senere da Jonathan Sheldon scoret direkte på et frispark fra rundt 25 meter – for øvrig et totalt unødvendig frispark sett fra vertenes ståsted. Winsford presset på i et forsøk på å komme tilbake i kampen, men til tross for en del ballinnehav klarte de ikke å true målet til bortekeeper Joe Hemmings, og i tilleggstiden av første omgang sørget en litt merkelig manøver fra en Winsford-forsvarer (som dukket da et innlegg ble slått inn i feltet) for at Jonathan Higham kunne heade inn 0-3.

 

Det var dermed pauseresultatet da lagene gikk i garderoben etter det som Winsford Uniteds del var en katastrofalt dårlig første omgang. Det kunne blitt enda verre da Hanley Town umiddelbart kunne puttet sitt fjerde etter at vi startet opp igjen, men Winsford-keeper Michael Langley var på pletten. Og kanskje hadde Winsford-manager Lee Duckworth brukt hårføneren i garderoben, for hjemmelaget fremsto nå langt bedre der de presset på for å få en tidlig redusering og komme seg inn i kampen igjen. Fem minutter ut i omgangen fikk de nettopp det da et frispark ble slått inn i feltet og Harry Brazel headet kontant i mål. 1-3, og det var fortsatt lenge igjen. Var det likevel håp for de blå?

 

Det trodde man i hvert fall da ballen igjen lå i Hanley-nettet etter en times spill. Tom Wakefield satt ballen i mål i duell med keeper Hemmings, men jubelen stilnet da linjemannen hadde flagget for angrep på keeper og målet ble annullert. Kanskje noe billig, da sistnevnte først og fremst så ut til å ha blitt satt ut av spretten som ga ballen en kinkig skru, men keeper er jo ofte nokså fredet i disse dager. Med ti minutters tid igjen kokte det over da Brazel satt inn en heftig takling på Hanley-kaptein Joshua Thorpe, og sistnevnte reagerte med å slå til ham. Som om ikke det var nok, bestemte hans lagkamerat og målscorer Jonathan Sheldon for å følge opp med å lugge(!) Brazel kraftig i hans lange manke, og begge Hanley-spillerne fikk se det røde kortet. Hjemmefolket ble styrket i troen på at de mot ni mann skulle kunne komme tilbake, men etter at de hadde presset på store deler av omgangen, spilte de seg kun frem til én sjanse etter dette, og Tom Wakefield avsluttet rett på keeper. Dermed endte det 1-3 foran 154 betalende tilskuere.

 

Det som vel var kveldens siste buss tilbake til Middlewich hadde avgang klokka 22.27, og jeg hadde derfor tid til å unne meg en pint til i klubbhuset, der jeg også fikk surret meg til å betale £2,50 for en pin til min samling. Jeg ønsket god tur hjem til både gutta i ‘The Firm’ og en lokal groundhopper jeg hadde pratet med før kampstart, og registrerte for øvrig at jeg nå faktisk hadde både sår og antydning til kul i tinningen. Snakker om kløne…og jeg var ikke helt ferdig riktig ennå! Etter en prat med noen skuffede representanter for hjemmefolket, takket jeg for meg og ønsket lykke til. Det hadde vært et trivelig besøk hos Winsford United, men nå var det bare å lange ut mot bussholdeplassen. På et mørkt strekke på veien dit ned gikk jeg da også på trynet igjen da jeg presterte å skli på en ansamling med våte blader. Den nye hvite jakka fikk virkelig kjørt seg denne kvelden! Bussen var i hvert fall i rute slik at jeg kom meg tilbake til Golden Lion og kunne unne meg med en siste pint og en pose ekte pork scratchings før jeg trakk meg tilbake og tok kvelden.

English ground # 374:
Winsford United v Hanley Town 1-3 (0-3)
North West Counties League Premier Division
Great Western Playing Field (aka Barton Stadium), 14 November 2016
0-1 Daniel Cope (13)
0-2 Jonathan Sheldon (16)
0-3 Jonathan Higham (45+1)
1-3 Harry Brazel (51)
Att: 154
Admission: £6
Pin badge: £2,50

 

Next game: 15.11.2016: Solihull Moors v Yeovil Town
Previous game: 13.11.2016: Chesterfield v Sheffield United

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg