Fredag morgen skulle jeg igjen av gårde til England, men innen den tid skulle jeg få med meg en siste kamp her hjemme. På Fredrikstad Stadion skulle nemlig FFKs G19-lag ta imot Sarpsborg 08 til cupkamp, og det hadde Jon Erik og jeg bestemt oss for at vi skulle få med oss. Vi hadde jo en uke tidligere fått med oss Interkrets-oppgjøret mellom de to på Sarpsborg Stadion, da de hadde hatt én omgang hver, men 08 hadde trukket det lengste strået med 2-1. Nå håpet vi og FFK på revansje i cupen, og Jon Erik bestemte seg for å kjøre inn. Han plukket opp både meg og sin søster på veien, og snart kunne vi parkere i byen og gå bort til Bergmanns, som denne gang hadde blitt avtalt som møtested.
Der satt allerede klubbens SK, Linda, og snart kom som avtalt også Marius Hoff. Det ble ladet opp til kamp med Blegen-pizza og godt drikke til, før vi gikk mot stadion. Det var gratis inngang, og etter å ha gått inn hovedtribunen, gikk vi over til Sørsia for å henge opp våre flagg og ta oppstilling på Ståplass Sør, der det etter hvert også dukket opp et knippe andre supportere. Nå gjaldt det å støtte ungguttene så de forhåpentligvis kunne ta seg av særpingene og ta seg videre i cupen.
For å gjøre en lang historie kort, ble det også denne gang en kamp der lagene hadde hver sin omgang. Denne gang var det FFK som var klart best før pause, og etter ti minutter sendte Stian Bendvold rødbuksene i ledelsen 1-0. FFK hadde initiativet og burde puttet flere mål før pause, men det sto 1-0 halvveis, og hjemmelaget skulle få angre på de misbrukte sjansene. Etter hvilen var det nemlig 08 som tok stadig mer over etter en jevnspilt start, og utligningen kom ved Oskar Waagan Wisth med fem minutter igjen. Det hadde da kanskje ligget litt i kortene en liten stund, men det var likevel skuffende etter en kamp der FFK totalt sett hadde vært best. På overtid fikk de en mulighet til å gjeninnta ledelsen, men den ble misbrukt, og da gikk det mot ekstraomganger.
Vi hadde vært litt usikre på om det ville bli ekstraomganger eller om man gikk rett til straffespark, og det viste seg altså å bli ekstraomganger. Imidlertid spiller G19 tydeligvis fortsatt kun 2 x 5 minutter ekstraomganger, og akkurat det er det vel på tide å gjøre noe med nå. Dette er spillere som fint klarer ordinære ekstraomganger, og flere av de ute på banen har jo også flere kamper for sine respektive A-lag. Uansett ble det ingen flere mål i løpet av ekstraomgangene, og dermed skulle det avgjøres på straffespark. De ble dessverre tatt mot målet i motsatt ende av banen, mot en folketom tribune. FFK brant sine to første straffer, og da blir det vanskelig å vinne en straffesparkkonkurranse. Det var dermed sarpingene som vant den 3-4 og avanserte til neste runde. Nå var det bare å komme seg hjem for å pakke.
Revisit:
Fredrikstad G19 v Sarpsborg 08 G19 1-1 AET (1-0, 1-1) – 3-4 on pens
Norwegian G19 Cup
Fredrikstad Stadion, 25 August 2022
1-0 Stian Bendvold (11)
1-1 Oskar Waagan Wisth (86)
Att: 183 (h/c)
Admission: Free
Det sies at alle gode ting er tre, og denne tirsdagen skulle Stig-André Lipper og jeg gjøre vårt tredje forsøk i år (eller var det til og med fjerde??) på å besøke Tveterbanen. Tidligere forsøk hadde måttet utgå grunnet reservelag som ikke klarte å stille, og som ikke akkurat hjalp på frustrasjonen rundt at disse reservelagene fortsatt får operere i den ordinære ligaen snarere enn i egne reserveligaer som jeg mener man burde hatt. Denne gangen var det i hvert fall et annet førstelag som skulle stå for motstanden, og gjorde det uansett derfor også litt ‘gjevere’, og det var bare å håpe at Aremark nå kunne stille mot Tveter.
Det viste det seg at de heldigvis kunne, og vi avtalte bussholdeplassen ved Hafslund hovedgård som møteplass. Jeg glemte at det var omkjøring «halve Borge rundt» grunnet stengingen av Moumbekken bru, og mens Fredrikstad kommune den formiddagen hadde informert om at veien var åpen igjen, hadde de imidlertid ikke tatt seg bryet med å fortelle at åpningen deretter ble utsatt på ubestemt tid. Informasjonen på bussholdeplassen var nå også fullstendig fraværende, men heldigvis kom det snart en buss mot Sarpsborg, slik at jeg var på plass ved avtalt møtested kun noen få minutter forsinket.
Med et lite kvarter til avspark ankom vi Tveterbanen og kunne parkere på parkeringsplassen utenfor klubbhuset, der et skilt minnet om at hester og «mopder» ikke var ønsket videre inn i lysløypa. Det var her Lippert denne kvelden skulle fullføre Østfold-kretsen, og dermed vil ha sett kamper på alle kretsens baner som for tiden brukes fast av et A-lag. Det er ingen dårlig prestasjon, men nå får han vel fort minst én ny bane å huke av neste år også. Vi var i hvert fall fornøyde med å endelig skulle få se kamp på Tveterbanen, og det til og med på herlig naturgress, som man dessverre ikke lenger er altfor bortskjemt med her til lands.
Tveter IL ble stiftet i 1934, men har nå vært bort borte fra fotballen noen år, så det var derfor gledelig å ha de tilbake. Kanskje er det ønsketenkning å håpe at tilsvarende kan skje med klubber som Torsnes, Kongsten, Lande etc etc?? Tveterbanen ligger uansett inne i skogen mellom den sørlige enden av Isesjøen og Tvetervann – i det som var gamle Skjeberg kommune. I 1976 ble Tveterhytta reist her, men den brant ned i 1993. Året etter ble en ny og større utgave av Tveterhytta åpnet. Et skur nede ved banen har et stadionur på taket, men klokka der har nok for lengst sluttet å gå. Rundt selve banen er det ikke noe av tilskuerfasiliteter, men mye trær og buskas.
I 7. divisjon Østfold avdeling 3 hadde det i stadig større grad fremstått som en duell mellom Borgen 2 og nettopp Tveter. Etter at begge hadde spilt 12 kamper, sto Borgen 2 med 33 poeng og hadde to poeng ned til Tveter. Derfra ned til de andre var det allerede ni poeng. Aremark lå for ordens skyld på en sjuendeplass med 11 poeng. Tveter måtte ha tre poeng for å holde følge med Borgen 2 i et håp om å kunne ta de til slutt (de to skal møtes en gang til med Borgen 2 som hjemmelag), og det var jo grunn nok alene til å håpe de skulle klare det slik at vi kanskje heller kan få opp et førstelag. Tveter har jo også imponert når jeg har sett de tidligere i år, og har dessuten en rekke storseire, slik at jeg tviler på hvorvidt det har vært noen fordel for de å få 3-0 på walkover når motstanderne ikke har møtt opp.
Vi lurte litt på om Aremark ikke har reservedrakter, for de spilte rett og slett med fule overtrekksvester over sine drakter som er nokså like Tveter sine. Allerede i kampens tredje minutt tok Tveter ledelsen på et straffespark, og det var faktisk keeper Henrik Leinum som gikk frem og scoret. Om det ikke var direkte overraskende at Tveter tok ledelsen, var det kanskje noe mer overraskende at vi måtte vente til 25 minutter var passert før vi fikk en ny scoring. Det var Aleksander Bach Kruse som scoret fra en corner og noterte seg for sitt første av etter hvert tre scoringer. Emil Tønnesen ble kreditert 3-0 etter en halvtime, og Sander Bøhaugen Andreasson sørget for at det sto 4-0 til pause.
Om Tveter ledet fortjent til pause, var det ingenting mot det som skulle komme i den andre omgangen. Allerede i det første minuttet satt Soleiman Sharifi inn 5-0, og kun to minutter senere sørget Kristian Rød for 6-0. Vi begynte å mistenke at dette kunne bli virkelig stygt, og syntes litt synd på Aremark. I det 53. minutt satt Sharifi inn sitt andre, og to minutter etter gjorde Kruse det samme med en kjempescoring. Vi nærmet oss timen da Tønnesen satt inn 9-0, og i det 73. minutt var det tosifret etter et selvmål. Aleksander Bach Kruse scoret ti minutter senere til 11-0 med et skudd som endret retning og dalte i mål bak keeper, og to minutter senere kranglet Dennis Fosby seg på ved å øke til 12-0. På overtid fikk også Emil Tønnesen sitt tredje og fastsatt sluttresultatet til 13-0 etter det som må kunne kalles en enveiskjøring.
Det vi var nokså sikre på ville være kveldens største seier i kretsen, viste seg imidlertid ikke å være det, for samtidig hadde Torp faktisk valset over Fredrikshald med hele 17-0 og tangert klubbrekorden (som stammer fra høsten 2018 og en kamp mot Trosvik som jeg faktisk overvar). Uansett var det bare å la seg imponere av Tveter, samtidig som det var vanskelig å ikke ha litt sympati med et Aremark som kjempet på til tross for at det ble stadig styggere sifre. Det ble også stadig mindre tvil om at dette vil stå mellom Borgen 2 og Tveter, og det blir en spennende tvekamp. Så vidt jeg har fått med meg, er det vel også en rekke tidligere Borgen-gutter med i Tveter, så det i seg selv er jo i så fall et ekstra element i den duellen.
Norwegian ground # 210:
Tveter v Aremark 13-0 (4-0)
7. divisjon Østfold avd. 3
Tveterbanen, 23 August 2022
1-0 Henrik Leinum (3)
2-0 Aleksander Bach Kruse (26)
3-0 Emil Tønnesen (31)
4-0 Sander Bøhaugen Andreassen (38)
5-0 Soleiman Sharifi (46)
6-0 Kristian Rød (48)
7-0 Soleiman Sharifi (53)
8-0 Aleksander Bach Kruse (55)
9-0 Emil Tønnesen (60)
10-0 Own goal (og, 73)
11-0 Aleksander Bach Kruse (83)
12-0 Dennis Fosby (85)
13-0 Emil Tønnesen (90+2)
Att: 29 (h/c)
Admission: Free
Etter en fotballfri søndag, var det klart for kamp igjen. FFK skulle spille bortekamp mot KFUM Oslo, og vi hadde tenkt å ta turen inn til hovedstaden. Jon Erik hadde planlagt å kjøre inn selv, og sammen med søster kom han for plukke meg opp før vi kjørte via Rolvsøy for å også plukke opp Christian Hansen fra hans arbeidsplass. Dermed kunne vi omsider sette kursen mot Ekeberg, og ankom i god tid før avspark. Her skulle FFK nå forsøke å snu en svak trend mot en klubb de har slitt mye med i senere år. Bortebilletter til 200 kroner hadde vi kjøpt på forhånd, og med nesten en time time til kampstart tok vi oss innenfor. Skjønt, jeg ble stående en stund å snakke med banehopper Tom Børkeeiet utenfor borteinngangen, mens Jon Erik tok med seg flaggene våre og fikk arrangert de på innsiden.
Dette de nå for tiden kaller KFUM Arena, er for meg fortsatt Ekeberg kunstgress # 1, mens KFUM Arena ligger på motsatt side av veien, der vi etter å ha parkert kunne se at det tilsynelatende ikke er gjort noe som helst der siden de flyttet ‘midlertidig’ over veien for å oppgradere eller bygge nytt stadion der. Uansett er det bortimot uforståelig at banen de nå spiller på kan brukes på nivå to av norsk fotball, men dispensasjonene deles vel som vanlig rundhåndet ut. For å sammenligne med et land jeg selv kjenner godt, ville dette anlegget ikke vært i nærheten av å oppfylle kravene for spill på nivå 10 av den engelske pyramiden. Og deres er det heller ikke slik at man får stadig fornyet dispensasjon. Om ting ikke er på stell ved opprykk, får man en frist til å utbedre punktene det gjelder, og om ikke det har blitt gjort på vårparten neste sesong, er det ingen nåde, men degradering som gjelder.
Under vårt besøk her borte sesong, måtte bortefansen stå på en midlertidig tribune bak det ene målet og se kampen gjennom et stort nett som var så finmasket at man fikk hodepine av mindre. Nå hadde vi heldigvis blitt flyttet over til en seksjon på den bortre langsiden, på en ny midlertid tribune, og nettet hadde visst etter det jeg forsto Brann-fansen nylig gjort en god jobb med å rive ned. I motsetning til FFK, kjempet KFUM om opprykk til Eliteserien, men likevel hadde en spiller som Ayoub Aleesami gått rett inn i deres startellever til tross for å ha blitt vraket i FFK. KFUM var naturlige favoritter både i kraft av sin tabellplassering, form, og historikken ved innbyrdes møter de senere år.
Etter at spillerne hadde klart å krysse over fra garderobebygget via en fotgjengerovergang over en heftig trafikkert vei som måtte sperres av vakter(!!), fikk de visstnok 897 tilskuerne se en første omgang som var en nitrist forestilling. Det var KFUM som etter hvert tok litt tak og var nærmest scoring, men det sto 0-0 til pause. Tidlig i andre omgang ble FFK reddet av Håvar Jenssen som reddet skuffet fra Moussa Nije, men ikke lenge etter lå ballen i nota. Et passivt FFK-forsvar lot Tore André Sørås få fritt spillerom til å sette inn 1-0, og verre skulle det bli fem minutter senere. KFUM tok frispark mens FFK «sov», og trillet rett og slett ballen frem til Moussa Nije som enkelt kunne sette inn 2-0 mens FFK så på. Fullstendig utilgivelig! Innbytter Kingsley Innocent tente et ørlite håp med redusering i det 69. minutt, men det kom aldri noe stormløp fra FFK etter dette, og kampen endte 2-1. Det var bare å komme seg hjemover igjen.
Revisit:
KFUM Oslo v Fredrikstad 2-1 (0-0)
1. divisjon
Ekeberg kunstgress 1, 22 August 2022
1-0 Tore André Sørås (53)
2-0 Moussa Nije (58)
2-1 Kingsley Innocent (69)
Att: 897
Admission: 200 NOK
Vi hadde allerede sett én kamp denne dagen, Jon Erik og jeg, da vi forlot Skarsjövallen i Ljungskile, der hjemmelaget Ljungskile SK hadde slått Qviding FIF med 3-1. Nå skulle vi videre mot dagens andre kamp, for jeg hadde funnet en kamp med avspark klokka 16.00 oppe i Vänersborg-traktene, og da hadde vi en time og ti minutter på oss til å tilbakelegge en strekning som av Google Maps ble beregnet til å ta 40-45 minutter, så det var overhodet ikke noe problem.Vi valgte ruten om Lilla Edet og deretter E45 opp til Trollhättan, og orienterte oss derfra frem til Vargön og Hallevi IP, der Wargöns IK skulle være vertskap for Sjuntorps IF.
Det dreide seg om en toppkamp i Division 5 Västergötland Västra, og det hadde åpenbart blitt slått på stortromma for å markere hjemmelagets ligakamp nummer 1 000. Vargön er for øvrig et tettstet som ligger omtrent 5 kilometer øst for Vänersborg og en drøy mil nord-nordøst for Trollhättan. Stedet hører til Vänersborg kommune og har rundt 5 000 innbyggere. Vargön var opprinnelig kun navnet på en øy ute i Göta älv, mens tettstedet het Rånnum da jernbanen kom i 1867. Industrien ved Vargön var dominerende, med blant annet Wargöns AB som var en papirfabrikk og senere utvidet med et smelteverk, og etter hvert ble Vargön også betegnelsen på hele tettstedet. I dag heter fabrikken Vargön Alloys AB, og er en stor produsent av ferrolegeringer. Det sies at fabrikken her i Vargön alene bruker minst 0,5% av hele Sveriges strømforbruk.
Da vi parkerte på utsiden av Hallevi IP, så vi fort at det ganske riktig var invitert til fest, med gratis inngang, hoppeslott og andre ting for barna, flere boder med matservering etc. I tillegg var visst denne kampen kun avslutningen på en dag med feiring av klubben, for tidligere på dagen hadde tydeligvis også kvinnelaget vært i aksjon. I inngangspartiet lå det en bunke med kampprogrammer man kunne forsyne seg fra. Skjønt, å kalle det et kampprogram for dagens kamp var nok å ta i, for det var en 4 siders blekke i A4-format som tok for seg hele sesongen, med en stensil med dagens lagoppstillinger stukket inni. Men det er jo for så vidt mer enn man tilbys på de aller fleste kamper i Norge, selv om det ikke nødvendigvis er så mye som skal til.
Det er kanskje mye vanskeligere her hjemme når man tross alt ikke alltid vet om begge lag stiller og det blir kamp, om kampen plutselig omberammes på få timers varsel, eller om man til og med ikke vet hvor kampen skal spilles før noen få minutter før avspark! Nei, da virker ting mer på stell i Sverige, og her får man i langt større grad også se fotball på gress. Ved Hallevi har man tre eller fire baner, og kun én av disse har kunstgress. Det fikk oss til å fastslå vemodig at det i Norge hadde vært omvendt; om en eneste gressbane i det hele tatt hadde fått bli igjen. Hovedbanen her har selvsagt gress som dagens kamp skulle spille på, og det var et yrende folkeliv med mange barnefamilier som hadde tatt turen.
Wargöns IK ble stiftet i 1974, ved en sammenslåing av stedets to store bandyrivaler; Wargöns SK og Storegårdens BK. Tidligere drev man også med bandy (selvsagt), alpint, friidrett, langrenn og tennis, men i dag begrenser det seg til fotball, bordtennis og futsal. For å holde oss til fotballen, har det i Vargön blitt spilt organisert fotball siden 1908, med flere klubber som opp gjennom årene har representert stedet, men som har kommet og gått. I dag er Wargöns IK den eneste fotballklubben i Vargön. I 1984 spilte de i Division 3, og det året var vel det også ensbetydende med tredje nivå av svensk fotball. I dag er de altså å finne i Division 5, som er ensbetydende med svensk fotballs nivå sju.
Hallevi IP har som mange andre svenske arenaer et flott inngangsparti, og er også et trivelig sted å se fotball. På nærmeste langside har man en åpen og etter forholdende nokså stor tribune med trebenker anlagt i gressvollen. På motsatt langside er det også noen benker, i tillegg til en artig, liten tribune som bærer preg av å være hjemmesnekret og byr på en noe begrenset sikt grunnet grener fra et stort eiketre. Det er i det hele tatt en rekke store trær som omkranser anlegget, og det bidrar til at det blir et koselig sted å se kamp. Begge de to kortsidene følger en oval som gjør at man der står litt lenger fra banen, og uten noen tilskuerfasiliteter, men den ene langsiden har et stort stadionur av typen man gjerne ser i Sverige, med muligheter for å oppdatere fra andre utvalgte kamper i eksempelvis samme divisjon eller avdeling.
Som jeg flyktig var inne på, var det altså duket for en toppkamp på Hallevi denne dagen. Wargöns IK toppet nemlig avdelingen etter 15 kamper. De sto med 12-3-0, hadde følgelig sanket 39 poeng, og var også ubeseiret hittil i årets serie. De hadde fire poeng ned til toer Sjuntorps IF og treerer IFK Trollhättan, og ytterligere to poeng ned til firer Trollhättan Syrianska. Deretter var de en ti poengs luke ned til neste lag. Denne dagen var det nettopp Sjuntorps IF som kom på besøk, slik at vi skulle få se nummer én mot nummer to, og speaker kunne ønske velkommen til festen og introdusere de to lags spillere før kampen ble sparket i gang.
Etter den underholdende kampen – og spesielt førsteomgangen – vi hadde fått se i Ljungskile tidligere på dagen, var det lenge langt mindre engasjerende det som skjedde ute på den flotte gressmatta på Hallevi. Det var stillingskrig og svært lite av interesse som skjedde foran de to målene, da det virket som om de to lagene klarte å nøytralisere hverandre totalt. Av det som skjedde ute på banen hadde det egentlig ikke vært noe å fortelle om da lagene tok pause, og speaker kunne fortelle at det var hele 411 tilskuere på kampen. Hvordan de har regnet seg frem til det med gratis inngang og folk som gikk ut og inn, vet jeg ikke, men imponerende for nivå sju var det i hvert fall, og her ser man hva man kan få til med litt initiativ og innsats. Speaker informerte også om at boden med thaimat ville stenge klokka fem, så vi ble enige om å haste dit bort for å få oss litt mat derfra, som for øvrig falt godt i smak.
Andre omgang fortsatte litt i samme spor som den første, og kampen trengte virkelig et mål for å åpnes opp litt. Det fikk vi etter 70 minutter, da Anders Lundborg sendte hjemmelaget i føringen 1-0 etter et hjørnespark. Nå tok faktisk kampen skikkelig fyr, for kun to minutter senere fikk gjestene straffespark som Tobias Berntsson omsatte i mål og utlignet. De tok ikke lang tid før vertene igjen var i føringen, for i det 77. minutt fant Ola Rebelius nettmaskene og sørget for 2-1. Tre minutter senere var det igjen nettsus, og denne gang var det Johan Hermansson som fastsatte sluttresultatet til 3-1. Det tok litt tid, men få fikk litt underholdning til slutt, og for Wargöns IK hadde nok ‘fotbollens dag’ vært en suksess, samtidig som A-laget deres ser ut til å gå mot opprykk.
Vi gikk snart mot bilen for å starte hjemturen, og snart kunne vi legge bak oss både Hallevi IP og platåbergene Hunnevi og Hallevi – sistnevnte for øvrig et av stedene som visse kilder hevder å ha vært stedet der Valhall lå. Da vi kjørte gjennom Uddevalla, kunne vi forresten konstatere at Rimnersvallen dessverre nå er revet, og så ut som en byggeplass. Det var bare å komme seg hjemover, og der ble det etter hvert en aldri så liten tur ned på vår lokale Rodgers Pub. Det ville bli en fotballfri søndag, men mandag ville vi igjen være klare til å følge FFK borte når de skulle gjeste KFUM Oslo. Det hadde nok en gang vært en fin fotball-dag i Sverige.
Swedish ground # 29:
Wargöns IK v Sjuntorps IF 3-1 (0-0)
Division 5 Västergötland Västra
Hallevi, 20 August 2022
1-0 Anders Lundborg (71)
1-1 Tobias Berntsson (pen, 73)
2-1 Ola Rebelius (77)
3-1 Johan Hermansson (80)
Att: 411
Admission: Free
Det var Jon Erik som luftet tanken om en tur til Sverige, men jeg var ikke vond å be da han ymtet frempå om å muligens se en kamp der. Han hadde kikket på hjemmekampen til Ljungskile SK med kampstart klokka 13.00, og da jeg så at det gikk an å kombinere med kamp hos Wargöns IK, ble vi enige om at dette var en fin dobbel. Dermed var det bare å gjøre seg klar til han kom for å plukke meg opp, og tidlig lørdag formiddag satt vi kursen mot svenskegrensen og Bohuslän. Snaut halvannen time senere befant vi oss i Ljungskile, som er et tettsted med omtrent 4 000 innbyggere, og som sorterer under Uddevalla kommune, landskapet Bojuslän og länet Västra Götaland.
Ljungskile ligger ved sjøen, og i det lille tettstedets sentrum hadde vi tenkt å kanskje få oss en räksmörgås før kamp. Vi endte i stedet opp med å kjøpe noe litt enklere (og ikke minst raskere) fra en kolonialbutikk der, og fikk også tatt ut noen svenske kroner fra en minibank. Vi merket oss for øvrig begge to at Ljungskile SK tydeligvis er svært flinke til å promotere seg og sine kamper i lokalmiljøet. Plakater som fortalte om dagens kamp hang godt synlig i vinduene i samtlige butikker, i tillegg til at det også var hengt opp lignende plakater på en rekke andre strategiske steder. Det skulle godt gjøres å ikke få med seg at det var kamp på Skarsjövallen denne søndagen. Det er mange klubber som kunne hatt noe å lære her!
Skarsjövallen ligger ikke akkurat sentralt plassert i Ljungskile, men snarere et stykke inne i en skog utenfor tettstedet. Vi fikk orientert oss frem dit, og med rundt 25 minutter til avspark parkerte vi på parkeringsplassen, og kunne gå i bua på utsiden for å gå til innkjøp av billetter pålydende 150 svenske kroner. Det var muligens også kampprogram å få der, men det gikk meg foreløpig hus forbi da jeg ikke la merke til noe slikt før jeg i pausen observerte en kar med det som så ut som et kampprogram. Han var da også den eneste jeg så med dette i løpet av kampen, så kanskje var det noe annet.
Ljungskile Sportsklubb ble stiftet i 1926, og gjorde seg først bemerket for alvor med en vanvittig klatring i divisjonene i 1990-årene. I 1990 spilte klubben på nivå seks av svensk fotball, men rykket opp fire år på rad. Det endte imidlertid ikke der, for deres tredje sesong på nivå to endte også i opprykk, slik at de var klare for den svenske toppdivisjonen Allsvenskan. På dette tidspunktet kom ‘badedraktkongen’ Panos Papadopoulos på banen med en seks års sponsoravtale som gjorde at klubben dessverre fik lov til å spille under sponsornavnet Panos Ljungskile. Det ble med én sesong (1997) før de rykket rett ned igjen til Division 1 Södra. I 2000 kom den nye Superettan inn på nivå to, og det året ble det nytt nedrykk. Det virket kanskje som om eventyret var over, men i 2004 rykket de opp igjen, og i 2007 sikret de seg ny retur til Allsvenskan.
2008-sesongen endte nok en gang med umiddelbart nedrykk, men denne gang via kvalifisering og to uavgjorte kvalik-kamper mot Brommapojkarna som tok plassen på bortemål. Ljungskile SK holdt seg i Superettan frem til 2016, og har i årene siden den gang byttet på å spille i Division 1 og Superettan. Uansett har de for lengst nå etablert seg som Bohusläns beste klubb, og den beste mellom Göteborg-området og Østfold. Ikke verst av en klubb fra et såpass lite sted, og som spilte på nivå seks så sent som i 1990, som vi var inne på. Jon Erik hadde som vanlig heller ikke problemer med å komme i kontakt med folk, så snart fikk vi også høre litt mer om klubben fra et par supportere han kom i snakk med etter å ha hentet seg en kaffe i kiosken.
Det var i 1984 at klubben flyttet inn og åpnet Skarsjövallen som sin nye hjemmebane, men i flere år skal det ha vært en temmelig spartansk arena. Først i 1994 begynte man å ta inngangspenger, og først året etter ble veien opp til stadionet asfaltert. Ting har skjedd siden den gang, og publikumsrekorden på 7 128 betalende tilskuere stammer fra en hjemmekamp mot IFK Göteborg under Allsvenskan-sesongen 2008. Det er mer enn dobbelt så mange mennesker som den gang bodde i Ljungskile! Det er vel også mer enn dagens kapasitet på anlegget som har to tribuner – én på hver langside. Den ene av disse er en sittetribune, mens den andre er en blanding med et stort ståfelt. Og så har man deilig naturgress som underlag på hovedbanen; noe man selvsagt er langt mer bortskjemt med i Sverige enn her hjemme.
Division 1 Södra ble toppet av den tidligere storklubben GAIS, som ledet ganske suverent så langt, med en ti poengs luke ned til en trio som ble toppet av nettopp Ljungskile foran erkerivalen IK Oddevold og FC Trollhättan, med Falkenbergs FF hakk i hæl. Dagens motstander var Göteborg-klubben Qviding FIF, og for deres del var der snarere bunnkampen som skapte behov for poeng, for de lå nest sist med kun IFK Malmö bak seg, og med fire poeng opp til Oskarshamns AIK over streken. Det var duket for et spennende oppgjør der både Jon Erik og jeg hadde hjemmelaget Ljungskile som en favoritt før kampstart.
Vi skulle bli vitne til en underholdende kamp, og spesielt første omgang bød på mye fint angrepsspill. Vertene tok oppskriftsmessig føringen i det åttende minutt, da Ken Akamatsu satt inn 1-0. Det tok imidlertid ikke Qviding lang tid å utligne, for to minutter senere hadde Yllo Podrimcaku rundet keeper og trillet ballen i mål til 1-1. Det var en rekke sjanser begge veier, og spesielt vertene imponerte med herlig angrepsspill og flott fotball, men klarte foreløpig ikke å notere seg for flere scoringen til tross for flere gode muligheter og en rekke mønsterangrep. Det sto derfor 1-1 halvveis, og vi følte vi foreløpig hadde fått god valuta for pengene.
Om ikke andre omgang kanskje var fullt like underholdende som den første, fikk vi fortsatt se god en del god fotball, og det ble et stadig mer overtak for hjemmelaget. I det 72. minutt fikk tok de endelig ledelsen igjen fullt fortjent, og det var Victor Andersson som sørget for jubel blant hjemmefolket ved å besørge 2-1. Sju minutter senere tegnet også Samuel Ohlsson seg på scoringslista, og fastsatt med det sluttresultatet til 3-1. En fortjent hjemmeseier for Ljungskile som fortsetter å jage opprykk tilbake til Superettan. Selv skulle vi jage videre mot neste kamp, og den skulle finne sted oppe i utkanten av Vänersborg, så det var bare å komme seg av gårde.
Swedish ground # 28:
Ljungskile SK v Qviding FIF 3-1 (1-1)
Division 1 Södra
Skarsjövallen, 20 August 2022
1-0 Ken Akamatsu (8)
1-1 Ylli Podrimcaku (10)
2-1 Victor Andersson (72)
3-1 Samuel Ohlsson (79)
Att: 505
Admission: 150 SEK
Jeg hadde dagen før kommet tilbake til Norge, og her er det som fotball-supporter alt annet enn enkelt å planlegge. Jeg kunne eksempelvis aldri reist rundt i fotball-Norge slik jeg ofte gjør i Storbritannia, med lange og nøye planlagte reiseruter, forhåndsbestilte bestilte hoteller, og kampprogram planlagt på forhånd. Her hjemme er det rett og slett for usikkert, og man må ta all eventuell info med en klype salt. I år har det vært verre enn noen gang, og det virker til tider å være et sjansespill å planlegge for en kamp i breddefotballen, der det har vært en endeløs rekke av kamper som har blitt avlyst eller utsatt, gjerne fordi bortelaget ikke klarer å stille. Dette hadde vært tilfelle dagen før da vi for andre gang forsøkte å besøke Tveterbanen men ble offer for dette, og det bør nå være på tide å i hvert fall få reservelagene inn i egne ligaer igjen!
For andre dag på rad ble det nå klart at plan A måtte utgå, for en eller annen gang etter sent torsdag kveld hadde HSV v Kambo blitt utsatt på lovlig kort varsel, men uten noe informasjon fra klubbene så vidt jeg kunne se. Den forsvant rett og slett bare fra NFF sine sider noen timer før kampstart. Samtidig kan man jo nevne at en klubb som Moss 2 som spiller såpass høyt oppe som i 4. divisjon tilsynelatende ikke evner å planlegge hvor de skal spille sine hjemmekamper engang denne høsten, før minutter før kampstart. Sitter de i garderoben og slår kron og mynt minutter før avspark?? Uansett er det helt amatørmessig, og det er så mye å ta tak i, for breddefotballen har nå et problem, men nok om det i denne omgang.
Da det heller ikke denne gang ble noe besøk til Soon Arena for å se HSV, var det bare å legge andre planer. Jeg hadde heldigvis ikke dratt innover mot byen for å ta toget ennå da jeg oppdaget det, og kunne kikke på alternativene. Det endte opp med en lokal løsning der Begby skulle ta imot Rygge i 5. divisjon, og Christian Hansen uttrykte interesse for å ta turen han også. Mens han skulle gå opp, vant latsabben i meg slik at undertegnede tok bussen ned til Fredrikstadbrua og derfra til Begby. Christian fant tydeligvis ut at det tok litt lenger tid enn et kvarter å gå fra Borgehallen, og ringte for å si far at han ble litt forsinket. Imens hadde man gjort seg klar til avspark på Begby Aren, der to tabellnaboer skulle møtes.
Etter en svak på sesongen har Begby fått mer fart på sakene, for inn har kommet Jørgen Fog som virkelig har fått skikk på laget som nå lå på en 10. plass, kun målforskjellen bak et Rygge som var kveldens motstander. Fog ga klar beskjed til sine spillere om at de som ikke var ‘på’ etter fem minutter ville bli byttet ut, og det virket å gi den ønskede effekt, for Begby gikk ut i hundre. Allerede i kampens tre minutt sto det 1-0 etter scoring av Benjamin Jensen, og det var vel samme mann som to minutter senere var veldig nære ny scoring da han traff stolpen. Om ikke Begby klarte å holde helt det samme trykket, virket de å egentlig ha full kontroll, og selv om Rygge kom litt mer med og fikk et par halvsjanser også de, var Begby klart best. Fem minutters tid før pause kom det fortjente andre målet, og Benjamin Jensen var igjen involvert da har gikk ned til linja og la inn til Jørgen Sande Johansen som sørget for at det sto 2-0 halvveis.
I pausen kunne jeg ta en kikk på hvordan det går med arbeidet med den nye banen, og fikk høre at den forventes åpnet i løpet av ikke mange ukene. Ute på banen følte jeg at Begby aldri var alvorlig truet, og de hadde tilsynelatende kontroll på Rygges farlige mann, Henrik Wold. Det hjalp ikke for Rygge at deres keeper måtte byttes ut med en blodig nese, og et kvarter ut i andre omgang økte Jørgen Sande Johansen til 3-0 med sitt andre for kvelden. Etter halvspilt omgang noterte han seg også for hattrick da han satt inn 4-0, og ytterligere ti minutter frem i tid fastsatt Igor Makaruk sluttresultatet til 5-0 ved å sette inn en retur. Fullt fortjent seier til Begby, og med det kunne vi etter hvert traske hjemover.
Denne torsdagen var det hjemreise fra Storbritannia med fly hjem fra Edinburgh, men jeg hadde ikke før landet på Gardermoen og satt meg på toget før det ble lagt planer om ny kamp allerede denne kvelden. Opprinnelig hadde planen uansett vært å dra på kamp sammen med Stig-André Lippert, med Tveterbanen som destinasjon, men for andre gang i år hadde våre planer om et besøk der falt i fisk grunnet en motstander som trakk seg. Denne gang var det igjen et andrelag som ikke klarte å stille, og det er i ferd med å bli en fullstendig parodi. Det er på tide å få reservelagene inn i en egen liga igjen! Og i en avdeling der Tveter og Borgen 2 kjemper en knallhard kamp om tittelen og opprykk, og gjerne vinner stort over en rekke lag, slik at målforskjellen til slutt kan avgjøre, kan man jo spørre seg hvor stor fordel det egentlig er for Tveter når de blir tilkjent en 3-0-seier på walkover.
Tveter måtte altså utgå igjen, men jeg hadde merket meg at FFKs G19-lag skulle spille Interkrets-kamp mot G19-laget til rivalen Sarpsborg 08 på Sarpsborg Stadion, og en samtale med Jon Erik bekreftet at han var interessert i å ta turen for å se på ungguttene. Jeg hadde knapt kommet meg hjem for å slenge fra meg bagasjen og hente flagg før Jon Erik kom for å plukke meg opp, og dermed kjørte vi opp til drabantbyen ved fossen. Det ble ikke noe bedre å kjøre til Sarpsborg av at Moumbekken bru hadde blitt stengt mens jeg var i England, slik at det var omkjøring «halve Borge rundt», men vi kom da frem og fikk parkert utenfor Sarpsborg Stadion.
Fredrikstads G19-lag lå etter åtte runder sist av de åtte lagene i Interkrets A med sine ni poeng; á poeng med Lillestrøm. De to hadde imidlertid kun ett poeng opp til trioen Kongsvinger, Stabæk og Nordstrand, og det var i det hele tatt en jevn tabell som ble toppet av Bærum som med sine 19 poeng toppet fem poeng foran nettopp oppkomlingene fra Sarpsborg 08. Det var gratis inngang på Sarpsborg Stadion, og etter å ha tatt oss innenfor, gikk vi over på den ene kortsiden, der vi installerte oss og hang opp våre flagg (flere flagg enn folk; i hvert fall denne gang) i påvente av avspark ute på plastsavannen.
FFK fikk den første skikkelige sjansen i kampens tiende minutt, da Tarik Mrakovic (som kom fra nettopp 08) headet i tverrliggeren rett foran oss. Det var imidlertid hjemmelaget 0,8 som scoret minuttet etter, og Oskar Waagan Wisth var målscorer. 1-0, og fem minutter senere var sarpingene på ferde igjen. De kom på en hurtig kontring, og igjen var det Oskar Waagan Wisth som scoret sitt andre. Vi hadde så vidt passert kvarteret, og det sto 2-0. Utover i omgangen var da også hjemmelaget det beste laget, og de virket å ha full kontroll frem mot pause, og kunne med litt hell også økte ytterligere, men det sto fortsatt 2-0 halvveis.
Det var et helt annet FFK-lag som kom på banen etter hvilen, og tidlig i omgangen fikk de straffespark som Tarik Mrakovic scoret på mot gamle lagkamerater. 2-1, og nå var det kamp igjen. FFK presset på, og der 08 hadde vært best før pause, var det uten tvil FFK som var best i andre omgang, slik at de to hadde hver sin omgang. Dessverre ville ikke ballen i mål flere ganger for bortelaget, og dermed endte det med hjemmeseier 2-1. Gutta syntes tydeligvis det var artig at noen hadde kommet for å heie på de, og tok seg en tur bort til oss. Mrakovic ble stående igjen for en lengre og hyggelig samtale, og det er også en lovende kar. Allerede en uke etter skulle disse to G19-lagene møtes igjen til cupkamp på Fredrikstad Stadion, og det vurderte vi å få med oss.
Revisit:
Sarpsborg 08 G19 v Fredrikstad G19 2-1 (2-0)
G19 Interkrets
Sarpsborg Stadion, 18 August 2022
1-0 Oskar Waagan Wisth (11)
2-0 Oskar Waagan Wisth (16)
2-1 Tarik Mrakovic (pen, 49)
Att: 142 (h/c)
Admission: Free
Turen skulle avsluttes med kamp oppe i Skottland, så det var dit jeg satt kursen etter å ha sjekket ut fra County Hotel i Newcastle og kommet meg på toget mot Edinburgh. Mitt togpass hadde nå utløpt, og gjaldt denne gang uansett kun for England, så jeg hadde betalt £19,30 for en billett på 09.53-toget og forbindelse videre til Glasgow. LNER-toget ble akkurat forsinket nok til at jeg ikke ville rekke det opprinnelige toget videre fra Edinburgh, men fikk bekreftet at billetten ville være gyldig også på de neste togene. Glasgow skulle altså være min base, og etter at jeg omsider ankom Glasgow Queen Street, var det bare å tusle ned mot St Enoch og Premier Inn-hotellet der. £58 hadde jeg betalt for overnatting der, og jeg fikk sjekke inn tidlig og installere meg på rom 312.
Glasgow skulle kun være min base, for kveldens kamp skulle finne sted i Ardrossan, men før jeg dro utover mot kysten, unnet jeg meg en haggis-pizza på Wetherspoons-puben The Crystal Palace. I og med at det dagen etter igjen ville være togstreik, var det varslet at det også ville få visse konsekvenser allerede denne kvelden, så jeg måtte også sjekke opp om jeg ville komme meg tilbake igjen til Glasgow. Det fikk jeg etter hvert bekreftet at jeg ville, slik at jeg kunne betale £9,40 for en returbillett og komme meg med toget. Etter rundt 40 minutter steg jeg av i Saltcoats, der utvalget av puber så noe bedre ut enn i Ardrossan, og rett overfor stasjonen ligger The One Bar, som ble første stopp. Deretter gikk turen videre til Bobby’s Bar, og deretter Albion Bar, før jeg var raskt innom Wetherspoons-puben The Saltcot etterfulgt av en retur til jernbanestasjonen.
Etter å ha toget den korte turen videre, steg jeg av ved Ardrossan Town stasjon. Ardrossan er en by som ligger på den skotske vestkysten; i det ‘grevskapet’ North Ayrshire. Byen har rundt 10 500 innbyggere, og har i stor grad vokst sammen med nabobyene Saltcoats og Stevenston. De tre utgjør sammen et byområdet som omtales som ‘The Three Towns’. Det antas å være rundt 1140 at Ardrossan Castle ble reist, og byen vokste senere frem rundt denne borgen. Den vokste først og fremst på 1700- og 1800-tallet takket være sin beliggenhet ved kysten. Havnen ble brukt til å eksportere kull og råjern til Europa og Nord-Amerika, og Ardrossan ble også et senter for skipsbygging, som i dag er en saga blott etter at konkurranse fra utlandet sørget for stans i 1950-årene.
Fra Ardrossan går det ferjer over til Brodick på Isle of Arran, og også til Campeltown. Tidligere gikk det også ferjer til både Belfast og Isle of Man, men disse rutene opphørte for mange år siden. Inntrykket jeg fikk var av en noe sliten kystby. Jeg hadde registrert at det lå to puber like ved stasjonen, og jeg var lykkelig uvitende om at Castlehill Vaults (aka Alfie’s Bar) er en Celtic-pub da jeg entret den for å kjøpe meg en pint. Dette fikk jeg først vite senere, på kveldens kamp, da en kar som hadde befunnet seg der fortalte at de ikke hadde sagt noe til meg fordi de skjønte jeg ikke var lokal. Charlie’s Bar var byens Rangers-pub, fortalte han, og det hadde også vært mitt neste stopp før jeg gikk mot kveldens kamparena; Winton Park.
Veien gikk over høyden der ruinene av nevnte Ardrossan Castle ligger, og som har gitt byen sitt navn. Restene av den gamle borgen er imidlertid gjerdet inn for å hindre adkomst, visstnok fordi løse steiner skal gjøre det utrygt. The var troppene til Oliver Cromwell som ødela borgen i 1648, og mye av steinen ble tatt med til Ayr for å bygge et fort der. En legende sier at Ardrossan Castle er hjemsøkt av gjenferdet til selveste William Wallace, som sies å vandre rundt i ruinene på stormfulle netter. Jeg så imidlertid ikke noe til hverken ham eller andre, hverken døde eller levende, på min tur over høyden, inntil jeg kom meg ned på den andre siden og traff på en som var ute og gikk tur med hunden. Kort etter ankom jeg Winton Park, som jeg nå endelig skulle få besøkt.
Ardrossan Town Rovers sin hjemmebane hadde nemlig figurert svært høyt på min ønskeliste en god stund, og med rundt tre kvarter til avspark kunne jeg betale meg inn med £6 og ta en kikk på herligheten. Det var dessverre ikke noe kampprogram, men det er for så vidt heller ikke noe jeg tar som en selvfølge i West of Scotland League Division Three. Etter å ha kikket meg litt rundt og med attrå tatt den flotte hovedtribunen nærmere i øyesyn, oppsøkte jeg klubbhusets bar der jeg kom i snakk med et par klubbrepresentanter. Det var også der den nevnte karen kom bort for å fortelle meg at jeg hadde valset inn i en Celtic-pub ikledd Rangers-jakke og en trøye som neppe heller falt i smak der. Neste stopp var matutsalget, som til tross for reklameskiltet der faktisk ikke hadde paier, men en burger dugde det også.
Ardrossan Winton Rovers ble stiftet i 1900, og spilte fra 1903 i den skotske Junior-fotballen. Jeg får igjen presisere at det skotske Junior-begrepet innen fotballen ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men at det snarere er et eget forbund med et eget ligasystem som opererer parallelt med den ‘ordinære’ ligastrukturen som de fleste kjenner til. Dette er så vidt jeg vet unikt for Skottland. Den store turneringen er Scottish Junior Cup, og der har Ardrossan Winton Rovers tre ganger spilt seg frem til semifinale, men aldri tatt seg til finale. Uansett forble klubben i Junior-fotballen frem til 2020, men de siste årene har det virkelig skjedd voldsomme ting i denne delen av skotsk fotball som har snudd opp ned på veldig mye.
Det var ikke første gang Junior-pyramiden har gjennomgått omveltninger, men i 2018 og 2019 så man et stort antall av klubber fra dens East Region (som er en av tre regioner i Junior-fotballen) søke seg til East of Scotland League som opererer i den ‘ordinære’ pyramiden, som en av feederligaene til Lowland League. Etter samtaler om en ny West of Scotland League ble deretter det en realitet i 2020, da samtlige 63 West Region-klubber var blant søkerne til denne nye ligaen – inkludert Ardrossan Winton Rovers. De var en av klubbene som til slutt valgte å stå over den første sesongen, grunnet Covid-pandemien som uansett satt en stopper for ting, men spiller nå i West of Scotland League Division Three, som er ensbetydende med nivå ni av den skotske fotballpyramiden.
Winton Park skal være like gammel som klubben, og har dermed vært deres hjemmebane siden starten i 1900. Anleggets virkelige skatt som har vært hovedårsaken til min iver etter å avlegge et besøk, er den herlige hovedtribunen som etter sigende skal stamme fra 1956. En av veteranene som tydeligvis har lenger fartstid enn som så bekreftet at det årstallet nok kunne stemme bra. Til den ene siden for tribunen er det et overbygg, mens det på den andre siden er et parti med terracing under åpen himmel. En lignende seksjon er det også på den ene kortsiden. Bortre langside har hard standing og noen lave trinn med betongavsatser, og et overbygg helt i den ene enden. Samme type fasiliteter er å finne på den andre kortsiden. Winton Park er et herlig sted å se fotball for de av oss som setter pris på gamle, klassiske anlegg med tonnevis av karakter.
Man skal imidlertid kjenne sin besøkelsestid, for det er skumle skyer i horisonten. Det virket som om det flotte hovedtribunen var stengt av, og en kar fortalte at den snart kan bli revet. Det vil i så fall være tragisk, og jeg kjente hvordan en følelse av tristhet og oppgitthet trengte seg på idet han sa det. Lystigere blir det imidlertid ikke, for jeg ble også fortalt at planen er å fjerne naturgresset og erstatte det med kunstgress. Etter det jeg ble fortalt, skulle dette etter planen skje i 2024. For de som vil besøke og se kamp på Winton Park i all sin prakt, gjelder det altså å ikke vente for lenge. Ayr-kysten har hatt – og har fortsatt – en rekke flotte stadioner, og Winton Park er virkelig en av de. I hvert fall enn så lenge.
Ardrossan Winton Rovers hadde startet sesongen med å vinne begge sine hjemmekamper hittil, mens de sto med ett poeng på sine to bortekamper, og dermed 2-1-1 og sju poeng etter fire kamper totalt. Dagens bortelag var Kello Rovers, og de hadde vunnet alle sine kamper, og toppet dermed tabellen før kveldens dyst. Det var bare å hente forsyninger i baren og suge til seg inntrykkene på Winton Park før avspark i det som altså skulle være turens siste kamp. Planen hadde jo vært å bli til slutten av måneden, men grunnet den kommende togstreiken hadde jeg bestemt meg for å dra hjem på torsdagen og heller ta en svipptur over igjen i forbindelse med bank holiday weekenden siste helgen i august, og dette var en flott arena å avslutte denne første august-turen på.
Hjemmelaget fikk en god start da de allerede etter fem minutter tok ledelsen. De fikk et frispark bortimot 25 meter fra mål, og David Gray sendte rett og slett ballen rett i nettaket til stor jubel fra hjemmefansen. De kunne også sett sine helter doble ledelsen, for de hadde etter dette flere sjanser, men gode innlegg ble ikke omsatt, eller man gikk i offside. Det betalte de for etter et snaut kvarter, da Kello kontret inn 1-1 med Mark Armour som målscorer. Armour kunne notert seg for nok en scoring få minutter etter, mens Blair Docherty testet Kello-keeperen. Like før pause tok hjemmelaget igjen ledelsen da Reece Wilson skar inn i feltet og lobbet ballen over den utrusende keeperen og i mål til 2-1. Det var heller ikke ufortjent at dette var pauseresultatet.
Vertene hadde også et par gode sjanser tidlig i andre omgang, men disse ble misbrukt, og da slo i stedet Kello til igjen i omgangens sjuende minutt. Stuart Anderson headet inn 2-2, og vi var igjen like langt. Blair Docherty hadde en god mulighet til å sende Winton tilbake i føringen, men skuddet gikk over, og deretter fikk vertene et skudd for baugen da Aidan Ferris fikk se det røde kortet tjue minutter ut i omgangen. Likevel skapte Winton et par gode muligheter til å gjeninnta ledelsen, samtidig som også Kello var farlig frempå. Begge lag gikk for seieren, men det gikk mot en uavgjort da Kello scoret vinnermålet i det tredje overtidsminuttet. Hjemmelaget ropte på offside da Greig Richmond satt inn 2-3, og det luktet også litt offside av det, men det ble godkjent, og dermed endte det med borteseier.
Jeg kunne takke for meg og forlate herlige Winton Park for å traske mot jernbanestasjonen Ardrossan South Beach, som jeg skulle ha toget tilbake fra. Det kom som planlagt slik at jeg kom meg tilbake til Glasgow, og der bestemte jeg meg for å sjekke ut Shilling Brewing Company. Mon tro hvorfor jeg aldri vært innom der tidligere, for det var et fint sted å leske strupen, selv om det ikke er byens billigste skjenkested, og deres P-O-G sour fra Vault City Brewing var jo bortimot himmelsk. Etter dette ene glasset trasket jeg imidlertid tilbake til Premier Inn-hotellet og trakk meg tilbake for å få litt søvn før returen til Norge dagen etter.
Dagen etter var det begrenset med tog, men likevel gikk det i hvert fall halvtimesruter mellom Glasgow Queen Street og Edinburgh, og etter å ha tatt undergrunnen fra St. Enoch til Buchanan Street, kom jeg meg med et av disse togene. Jeg steg av ved Haymarket og tok derfra trikken ut til Edinburgh Airport, hvor jeg skulle fly hjem fra. Der fikk jeg meg også en herlig full scottish breakfast ved serveringsstedet Hudson Street – som selvsagt inkluderte deilig haggis – før Norwegian fikk frakte meg tilbake over Nordsjøen og til Gardermoen. Jeg skulle som nevnte tilbake til Storbritannia igjen en drøy uke senere, men nå var det først bare å komme seg hjem…og deretter rett på kamp i Sarpsborg, av alle steder.
Scottish ground # 57:
Ardrossan Winton Rovers v Kello Rovers 2-3 (2-1)
West of Scotland League Division Three
Winton Park, 17 August 2022
1-0 David Gray (6)
1-1 Mark Armour (14)
2-1 Reece Wilson (45)
2-2 Stuart Anderson (52)
2-3 Greig Richmond (90+3)
Att: 188 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Denne tirsdagen skulle ferden fortsette nordover, og jeg skulle ha base i en av mine favorittbyer (og sannsynligvis min favoritt blant store engelske byer) – nemlig Newcastle. Jeg skulle imidlertid ikke tilbringe altfor lang tid der, for kveldens kamp skulle spilles et annet sted, men jeg tok et noe tidligere tog enn opprinnelig planlagt. I Newcastle hadde jeg betalt £45 for overnatting ved County Hotel, rett over veien for jernbanestasjonen, og fikk allerede sjekke inn. Siden en mikropub jeg hadde tenkt å sjekke ut viste seg å ikke åpne før senere på ettermiddagen, nøyde jeg meg med en pint på Gunner Tavern før jeg etter hvert gjorde meg klar for å ta toget til Seaham, der kveldens kamp i Northern League skulle finne sted.
Det er ingen hemmelighet at jeg har satt pris på Northern League, som i en lang periode var den utvilsomt sterkeste av ligaens på non-leagues step 5 og 6 (eller nivå 9 og 10 totalt engelske pyramiden om man vil). Dette hadde først og fremst bakgrunn i klubbenes manglende vilje til å ta steget opp og forlate Northern League, som for øvrig er verdens nest eldste eksisterende liga. Det har det blitt en endring på de siste årene, og Northern League har derfor mistet flere av sine sterkeste klubber som har tatt steget opp og blitt erstattet av andre klubber fra sine feeder-ligaer i nordøst. Seaham Red Star er imidlertid en klubb jeg foreløpig ikke hadde fått besøkt, til tross for at en visitt der hadde stått på min ønskeliste en stund. Det skulle nå bøtes på.
Jeg valgte å dra tidlig ned til Seaham for å også utforske byen og dens puber, og togturen dit ned tok en halvtimes tid. Seaham er en by med rundt 22 000 innbyggere, og den ligger helt nordøst i grevskapet County Durham – ut mot Nordsjøen, med fine strender. For å plassere den ytterligere, ligger den én mil sør for Sunderland, og drøyt to mil øst for grevskapshovedstaden Durham. Seaham var frem til siste halvdel av 1800-tallet en et lite jordbrukssamfunn, men vokste deretter grunnet kullgruvene som ble anlagt, og havna som ble brukt til å skipe ut kullet. I en av gruvene her – Seaham Colliery – var det i 1880 en stor ulykke der en eksplosjon under bakken drepte over 160 mennesker. Tidlig i 1990-årene hadde samtlige av områdets gruver stengt, og den lokale økonomien ble hardt rammet, samtidig som det resulterte i en høy arbeidsledighet.
Etter å ha tuslet innover mot sentrum, ble første stopp Wetherspoons-puben The Hat & Feathers, siden jeg merket at det var på tide med litt mat. Etter å ha satt til livs en peri peri chicken, ble j2o byttet ut med cider da neste stopp ble Oddfellows Arms, men det var først etter at jeg hadde forsøkt to puber som begge syntes å ha stengt. Det virker som om pandemien kanskje har vært spikeren i kista for en del puber i området. På vei inn til sentrum hadde jeg passert puben The Inn Between, og det ble nå foreløpig siste stopp før jeg bestemte meg for å sette kursen mot Seaham Park og kveldens kamp. Seaham Park ligger på andre siden av byen, og siden jeg ikke nå følte for en halvtimes spasertur, betalte jeg £1,90 for å la en av bussene frakte meg dit ut.
Jeg ankom Seaham Park med rett i underkant av halvannen time til kampstart, og betalte meg inn med £6. For ytterligere £1,50 kunne jeg også putte et eksemplar av kveldens kampprogram i veska og ta meg over til klubbhusets bar på den ene langsiden. Der kunne jeg sette meg ned og kikke nærmere på det 20 siders kampprogrammet med litt godt i glasset, og det gikk heller ikke lang tid før man kom og delte ut stensiler med kveldens lagoppstillinger mens en delegasjon fra kveldens bortelag Thornaby entret og slo seg ned. Jeg hadde for øvrig for hørt meg med mine banehopper-venner Katie og Lee om de ville ta turen, siden de tross alt bor i nærheten, men Lee skulle selv spille kamp, slik at de dessverre ikke kom seg til Seaham Park denne kvelden.
Seaham Red Star tok navnet fra puben der de ble stiftet i 1973, og spilte det første året i Houghton & District League, før de allerede året etter fikk innpass i Northern Alliance. Etter tre sesonger der, ville de prøve seg i Wearside League, som opererer på samme nivå, men som ble ansett som sterkere, og i hvert fall var det på dette tidspunktet. For å få lov å bruke anlegget som da ble eid av stedets Colliery Welfare, spilte klubben forresten på dette tidspunktet under navnet Seaham Colliery Welfare Redstar. Uansett tok de nivået i Wearside League, og de hadde allerede rasket med seg et par lokale cuper da de i 1982 vant både Wearside League-tittelen og den ligaens ligacup. Det var imidlertid første etter den påfølgende sesongen at de fikk innpass i Northern League og dens Division Two.
I 1987 tok de igjen dagens navn, og våren 1988 var en andreplass nok til å sikre opprykk til Division One, som i kraft av at Northern League er en av de som har beholdt logikken, er den ligaens toppdivisjon. I 1993 vant de ligacupen, og året etter noterte de seg for en tredjeplass i ligaen, men i 2000 overgikk de det med en andreplass som fortsatt er deres bestenotering i ligaen. To år senere endte de imidlertid sist og fikk oppleve nedrykk for første gang. Det ble nesten enda verre, for problemer i ledelsen gjorde at man ga beskjed om at klubben ville trekke seg fra Northern League. Responsen var imidlertid slik at man fikk på plass en ny komite som trakk tilbake oppsigelsen, og klubben slo da etter hvert også tilbake. Nå har de vært tilbake i Northern Division One siden opprykket våren 2015.
Seaham Park – eller Town Park, som den også kalles – skal ha blitt åpnet i 1930, og hadde tidligere vært hjemmebane for både Seaham Colliery Welfare og Seaham United da Seaham Town flyttet inn her i 1978. De hadde da en voldsom jobb med å få fikset det forfalne anlegget, der gjerdet var så ødelagt at det ga fri ferdsel for lokale vandaler. Paviljong-byggets tak var så full av hull at det sies at man hadde en fin utsikt opp mot himmelen, og selve banen var totalt gjengrodd. Klubben brettet opp ermene og fikk skikk på anlegget, og etter at det nevnte paviljong-bygget først hadde blitt lappet på, ble det totalt renovert i 1982. Det har nå fått et karakteristisk blått tak, og røde karmer og møner. To år senere ble en tribune reist ved siden av. Senere har den fått selskap av en tribune på motsatt langside.
Flomlys kom for øvrig på plass allerede 1979, etter at klubben meldte seg på og vant en turnering sponset av Phillips der premien var nettopp et nytt sett med flomlys. Bortsett fra tribunene, består tilskuerfasilitetene rundt banen av noen seksjoner med terracing og for øvrig hard standing under åpen himmel. Jeg trivdes ved Seaham Park. Hjemmelaget sto med 0-1-3 og ett fattig poeng etter sine fire kamper hittil i årets ligasesong, mens gjestene fra Thornaby på sin side sto med 1-0-3 og dermed tre poeng på sine fire kamper hittil. For ordens skyld var det foreløpig Ashington og Whickham som hadde fått den beste starten med fire seire av fire mulige, men det var selvsagt veldig lenge igjen av sesongen som akkurat hadde startet.
Det var Thornaby som kom best i gang, og allerede i kampens femte minutt tok de ledelsen da Craig Hutchinson sendte i vei en kanon som fra bortimot 25 meter suste inn i nettmaskene oppe i krysset. 0-1. Kampen falt snart litt i kvalitet, og begge lag virket å slite med å skape noe særlig og å få frem den siste avgjørende pasningen. Det endret seg etter en halvtime, da Reece Kenney spilte glimrende gjennom til Craig Hutchinson som scoret sitt og Thornabys andre for kvelden. 0-2. Vertene hadde sin største sjanse før pause i form av et skudd som ble blokkert glimrende av Dylan McAvoy og reddet av Thornaby-keeper Quinaceo Hunt. I det 37 minutt var Craig Hutchinson på ferde igjen, og denne gang passet han til sin bedre plasserte lillebror Alex som kunne øke ledelsen og sørge for at det sto 0-3 til pause.
I pausen fikk jeg kjøpt meg litt mat, og en herlig pai med mushy peas (ertestuing) og gravy (brun saus) var ytterligere et deilig prov på at jeg var tilbake i nord. Jeg følte vel egentlig at kampen var avgjort, men mye kan skje på 45 minutter, og snaut tjue minutter ut i den andre omgangen sendte hjemmelagets Morgan Dart i vei et skudd som snek seg under Thornaby-keeperen. Seaham presset på, og med fem minutter igjen endte en serie av dødballer til vertene med at Dan Hailes fikk kjempet inn 2-3. Nå var det kamp igjen! På overtid sendte til og med Seaham Red Star sin keeper opp på dødballer, men de fikk aldri noen utligning, slik at det endte 2-3 foran 127 betalende tilskuere.
Jeg bestemte meg for å ganske raskt spasere tilbake mot stasjonen, der Island Social Club ligger rett på andre siden av veien. Jeg hadde tid til en pint der, og gikk inn for å høre om de serverte ikke-medlemmer. Det gjorde de, og karen bak disken insisterte også på å sjekke opp for meg om 22.19-toget tilbake til Newcastle faktisk gikk, siden han mente det hadde vært så mye tull med togene den siste tiden. Det gjorde det heldigvis, for det var siste toget tilbake, og etter å ha tømt glasset og takket for meg, kom jeg meg med tilbake til Newcastle. Jeg vurderte å finne en pub som fortsatt var åpen, men valgte i stedet å krysse over til County hotel for å trekke meg tilbake og finne senga med en bok.
English ground # 547:
Seaham Red Star v Thornaby 2-3 (0-3)
Northern League Division One
Seaham Park, 16 August 2022
0-1 Craig Hutchinson (5)
0-2 Craig Hutchinson (31)
0-3 Alex Hutchinson (37)
1-3 Morgan Dart (65)
2-3 Daniel Hailes (87)
Att: 127
Admission: £6
Programme: £1,50
Det var på tide å forflytte seg et stykke nordover igjen, men i første omgang ikke lenger enn til East Midlands. Dagen startet uansett med en frokost på Wetherspoons-puben The Harpsfield Hall i Hatfield, før jeg gikk de få meterne tilbake til Travelodge-hotellet, pakket snippesken, sjekket ut av rom 137, og gikk utenfor for å vente på taxien som hadde blitt bestilt. Den fraktet meg til Hatfield stasjon, og derfra gikk turen ned til London Kings Cross, før den gikk nordover igjen med tog fra London St. Pancras mot Leicester, der jeg skulle ha base. Ved ankomst Leicester valgte jeg å unne meg en pitstop på puben The Parcel Yard, rett ved siden av stasjonen, og da glasset var tømt, gikk jeg for å sjekke inn ved Premier Inn-hotellet et steinkast unna. Der hadde jeg betalt £47,50 for overnatting, og rommet var klart slik at jeg kunne sjekke inn, og dermed fikk jeg raskt installert meg på rom 710 før jeg var på farten igjen.
Kveldens kamp skulle finne sted i Barwell, ute på bygda i det sørvestlige Leicestershire, men før jeg busset dit hadde jeg tid til å forlyste meg litt i Leicester. The King’s Head hadde fått gode skussmål, men jeg hadde ikke før kommet inn døra før en Rangers-fan hadde sett min Rangers-trøye og bondefanget meg inn i en samtale med hans kamerat som var Celtic-fan. Også stedets ‘landlord’ viste seg å være Celtic-fan, men det var når sant skal sies egentlig ikke noe dårlig vannhull av den grunn. Jeg tok meg likevel videre til The Rutland & Derby Arms etter ett glass, og samme prosedyre ble fulgt der, før jeg gikk for å komme meg med buss nummer 158. Etter å ha punget ut £4,60 for en returbillett, ble jeg med den rundt tre kvarter lange turen til Barwell, der jeg etter hvert steg av.
Barwell er en stor landsby som ved siste folketelling hadde drøyt 9 000 innbyggere, og den ligger som nevnt i det sørvestlige Leicestershire; et stykke sørvest for Leicester, og rett nordøst for den større naboen Hinckley. Barwell var frem til nyere tid et regionalt senter for skoproduksjon. Ellers var landsbyen julaften 1965 åsted for et av de mest omfattende tilfeller av meteorittregn registeret i Storbritannia. En artig historie i kjølevannet av dette omhandler en bileier som fikk sin bil knust og fikk beskjed om at forsikringsselskapet ikke dekket skaden fordi det var en «Guds handling». Han gikk deretter til den lokale presten fordi han mente kirken derfor burde sørge for erstatning; uten hell.
Jeg hadde tatt en tidligere buss en nødvendig til Barwell, fordi jeg rett og slett ville sjekke ut landsbyens puber. Denne lille pub-til-pub-runden startet ved The Red Lion, og gikk videre til The Queens Head, som er landsbyens eldste pub og visstnok også nest eldste bygning. Siste pub ble Blacksmiths Arms, og etter et glass der var det bare å tusle mot kveldens kamparena, Kirkby Road. Ruta gikk opp veien med samme navn, inntil jeg svingte til høyre inn mot stadionet. Foran dette ligger også cricketbanen til Barwell Cricket Club, og idet jeg kom dit så jeg også Barwell Sports Bar, alias The Barn. Dette var tydeligvis stedet der det lades opp, og brukes åpenbart som en bar for både fotball- og sikkert også cricketklubben.
Barwell FC ble stiftet i 1992, som et resultat av en sammenslåing mellom de to klubbene Barwell Athletic og Hinckley FC (som ikke skal forveksles med hverken tidligere Hinckley United eller dagens Hinckley AFC). Barwell Athletic spilte i Leicestershire Senior League, mens Hinckley FC spilte noe høyere opp i Midland Combination, og det var sistnevntes plass i ligasystemet den nye klubben overtok. De var i 1994 med å stifte Midland Alliance (som i 2014 igjen fusjonerte med Midland Combination og ble til dagens Midland Football League. Barwell vant Leicestershire and Rutland Senior Cup i 1997, og Midland Alliance sin ligacup i 2006, etter å ha slått Leamington i finalen. Etter å ha endt på andreplass i ligaen i 2008, vant de Midland Alliance og sikret opprykk til step 4.
Der ble de plassert i Northern Premier League Division One South, og vant tittelen på første forsøk. I stedet for spill i Northern Premier League Premier Division ble de flyttet over i Southern League Premier Division, der de etter en 7. plass i 2013 som (fortsatt) bestenotering ble flyttet over igjen til NPL etter to sesonger. Der befant de seg frem til 2018 da de igjen ble flyttet tilbake til Southern League, der de fortsatt befinner seg i det som nå er den ligaens Premier Division Central. Det er for ordens skyld identisk med non-league step 3; eller nivå sju totalt, for de uinnvidde. Der skulle de i dag mot en klubb som har gått under minst to ganger, men som siden 2017 er tilbake igjen under navnet Ilkeston Town og som nå også var nyopprykket til denne divisjonen.
Jeg hadde fått sterke signaler på at det Barwell ikke lenger produserer et fysisk kampprogram, men det var likevel en skuffelse å få dette bekreftet da jeg betalte meg inn med £10. Skuffelsen var imidlertid enda større da jeg så at Barwell har valgt å erstatte gressmatta på Kirkby Road med kunstgress. Jeg må innrømme at det ikke akkurat hjalp på entusiasmen at kveldens oppgjør ville spilles på en plastsavanne, men det var ikke noe å gjøre med. Kirkby Road domineres ellers av hovedtribunen som står midt på den ene langsiden. På denne langsiden er det også to andre overbygg, og det er også et ute på flanken av den ene kortsiden. Mesteparten av dette har kommet på plass siden 1996, i takt med klubben klatring i pyramiden.
Barwell hadde tapt sine to første ligakamper; hjemme mot Hitchin Town og borte mot Bedford Town. Ilkeston Town hadde notert seg for uavgjort både borte mot Tamworth og hjemme mot Leiston. Det var Barwell som startet best, og de fikk et tidlig straffespark. Brady Hickey gjorde ingen feil da han sendte Barwell i føringen 1-0 fra straffemerket allerede i kampens tredje minutt. Barwell hadde sjanser til å øke, før også Ilkeston Town yppet seg litt, men de store sjansene uteble, og det sto fortsatt 1-0 en ikke altfor underholdende førsteomgang. Selv om jeg kanskje burde spart pengene når en klubb på dette nivået ikke gidder å ta seg bryet med et kampprogram, valgte jeg å benytte anledningen til å få meg en burger og en Bovril.
Andre omgang fortsatte litt i samme spor som den første, med lite av store sjanser, frem til det 63. minutt, da Deen Master fant nettmaskene og økte hjemmelagets ledelse til 2-0 for deretter å bli byttet ut få minutter senere. I det 70. minutt fikk gjestene fra Derbyshire sin redusering da Zak Goodson satt inn 2-1 på bakerste stolpe. Etter dette var det Ilkeston som presset på for en utligning, men det nærmeste de kom var et skudd som ble flott reddet av Barwell-keeperen, og dermed kunne 455 tilskuere se at det endte 2-1. Det var ikke noe å nøle etter, så jeg gikk raskt tilbake mot bussholdeplassen for å ta bussen tilbake til Leicester. Nå var Kirkby Road i hvert fall besøkt, selv om jeg var litt for sent ute. Ved retur til Leicester var det bare å trekke seg tilbake og finne senga med en bok.
English ground # 546:
Barwell v Ilkeston Town 2-1 (1-0)
Southern League Premier Division Central
Kirkby Road, 15 August 2022
1-0 Brady Hickey (pen, 3)
2-0 Deen Master (63)
2-1 Zak Goodson (71)
Att: 455
Admission: £10
Programme: None (online only)
