Tirsdag 16.08.2022: Seaham Red Star v Thornaby
Denne tirsdagen skulle ferden fortsette nordover, og jeg skulle ha base i en av mine favorittbyer (og sannsynligvis min favoritt blant store engelske byer) – nemlig Newcastle. Jeg skulle imidlertid ikke tilbringe altfor lang tid der, for kveldens kamp skulle spilles et annet sted, men jeg tok et noe tidligere tog enn opprinnelig planlagt. I Newcastle hadde jeg betalt £45 for overnatting ved County Hotel, rett over veien for jernbanestasjonen, og fikk allerede sjekke inn. Siden en mikropub jeg hadde tenkt å sjekke ut viste seg å ikke åpne før senere på ettermiddagen, nøyde jeg meg med en pint på Gunner Tavern før jeg etter hvert gjorde meg klar for å ta toget til Seaham, der kveldens kamp i Northern League skulle finne sted.
Det er ingen hemmelighet at jeg har satt pris på Northern League, som i en lang periode var den utvilsomt sterkeste av ligaens på non-leagues step 5 og 6 (eller nivå 9 og 10 totalt engelske pyramiden om man vil). Dette hadde først og fremst bakgrunn i klubbenes manglende vilje til å ta steget opp og forlate Northern League, som for øvrig er verdens nest eldste eksisterende liga. Det har det blitt en endring på de siste årene, og Northern League har derfor mistet flere av sine sterkeste klubber som har tatt steget opp og blitt erstattet av andre klubber fra sine feeder-ligaer i nordøst. Seaham Red Star er imidlertid en klubb jeg foreløpig ikke hadde fått besøkt, til tross for at en visitt der hadde stått på min ønskeliste en stund. Det skulle nå bøtes på.
Jeg valgte å dra tidlig ned til Seaham for å også utforske byen og dens puber, og togturen dit ned tok en halvtimes tid. Seaham er en by med rundt 22 000 innbyggere, og den ligger helt nordøst i grevskapet County Durham – ut mot Nordsjøen, med fine strender. For å plassere den ytterligere, ligger den én mil sør for Sunderland, og drøyt to mil øst for grevskapshovedstaden Durham. Seaham var frem til siste halvdel av 1800-tallet en et lite jordbrukssamfunn, men vokste deretter grunnet kullgruvene som ble anlagt, og havna som ble brukt til å skipe ut kullet. I en av gruvene her – Seaham Colliery – var det i 1880 en stor ulykke der en eksplosjon under bakken drepte over 160 mennesker. Tidlig i 1990-årene hadde samtlige av områdets gruver stengt, og den lokale økonomien ble hardt rammet, samtidig som det resulterte i en høy arbeidsledighet.
Etter å ha tuslet innover mot sentrum, ble første stopp Wetherspoons-puben The Hat & Feathers, siden jeg merket at det var på tide med litt mat. Etter å ha satt til livs en peri peri chicken, ble j2o byttet ut med cider da neste stopp ble Oddfellows Arms, men det var først etter at jeg hadde forsøkt to puber som begge syntes å ha stengt. Det virker som om pandemien kanskje har vært spikeren i kista for en del puber i området. På vei inn til sentrum hadde jeg passert puben The Inn Between, og det ble nå foreløpig siste stopp før jeg bestemte meg for å sette kursen mot Seaham Park og kveldens kamp. Seaham Park ligger på andre siden av byen, og siden jeg ikke nå følte for en halvtimes spasertur, betalte jeg £1,90 for å la en av bussene frakte meg dit ut.
Jeg ankom Seaham Park med rett i underkant av halvannen time til kampstart, og betalte meg inn med £6. For ytterligere £1,50 kunne jeg også putte et eksemplar av kveldens kampprogram i veska og ta meg over til klubbhusets bar på den ene langsiden. Der kunne jeg sette meg ned og kikke nærmere på det 20 siders kampprogrammet med litt godt i glasset, og det gikk heller ikke lang tid før man kom og delte ut stensiler med kveldens lagoppstillinger mens en delegasjon fra kveldens bortelag Thornaby entret og slo seg ned. Jeg hadde for øvrig for hørt meg med mine banehopper-venner Katie og Lee om de ville ta turen, siden de tross alt bor i nærheten, men Lee skulle selv spille kamp, slik at de dessverre ikke kom seg til Seaham Park denne kvelden.
Seaham Red Star tok navnet fra puben der de ble stiftet i 1973, og spilte det første året i Houghton & District League, før de allerede året etter fikk innpass i Northern Alliance. Etter tre sesonger der, ville de prøve seg i Wearside League, som opererer på samme nivå, men som ble ansett som sterkere, og i hvert fall var det på dette tidspunktet. For å få lov å bruke anlegget som da ble eid av stedets Colliery Welfare, spilte klubben forresten på dette tidspunktet under navnet Seaham Colliery Welfare Redstar. Uansett tok de nivået i Wearside League, og de hadde allerede rasket med seg et par lokale cuper da de i 1982 vant både Wearside League-tittelen og den ligaens ligacup. Det var imidlertid første etter den påfølgende sesongen at de fikk innpass i Northern League og dens Division Two.
I 1987 tok de igjen dagens navn, og våren 1988 var en andreplass nok til å sikre opprykk til Division One, som i kraft av at Northern League er en av de som har beholdt logikken, er den ligaens toppdivisjon. I 1993 vant de ligacupen, og året etter noterte de seg for en tredjeplass i ligaen, men i 2000 overgikk de det med en andreplass som fortsatt er deres bestenotering i ligaen. To år senere endte de imidlertid sist og fikk oppleve nedrykk for første gang. Det ble nesten enda verre, for problemer i ledelsen gjorde at man ga beskjed om at klubben ville trekke seg fra Northern League. Responsen var imidlertid slik at man fikk på plass en ny komite som trakk tilbake oppsigelsen, og klubben slo da etter hvert også tilbake. Nå har de vært tilbake i Northern Division One siden opprykket våren 2015.
Seaham Park – eller Town Park, som den også kalles – skal ha blitt åpnet i 1930, og hadde tidligere vært hjemmebane for både Seaham Colliery Welfare og Seaham United da Seaham Town flyttet inn her i 1978. De hadde da en voldsom jobb med å få fikset det forfalne anlegget, der gjerdet var så ødelagt at det ga fri ferdsel for lokale vandaler. Paviljong-byggets tak var så full av hull at det sies at man hadde en fin utsikt opp mot himmelen, og selve banen var totalt gjengrodd. Klubben brettet opp ermene og fikk skikk på anlegget, og etter at det nevnte paviljong-bygget først hadde blitt lappet på, ble det totalt renovert i 1982. Det har nå fått et karakteristisk blått tak, og røde karmer og møner. To år senere ble en tribune reist ved siden av. Senere har den fått selskap av en tribune på motsatt langside.
Flomlys kom for øvrig på plass allerede 1979, etter at klubben meldte seg på og vant en turnering sponset av Phillips der premien var nettopp et nytt sett med flomlys. Bortsett fra tribunene, består tilskuerfasilitetene rundt banen av noen seksjoner med terracing og for øvrig hard standing under åpen himmel. Jeg trivdes ved Seaham Park. Hjemmelaget sto med 0-1-3 og ett fattig poeng etter sine fire kamper hittil i årets ligasesong, mens gjestene fra Thornaby på sin side sto med 1-0-3 og dermed tre poeng på sine fire kamper hittil. For ordens skyld var det foreløpig Ashington og Whickham som hadde fått den beste starten med fire seire av fire mulige, men det var selvsagt veldig lenge igjen av sesongen som akkurat hadde startet.
Det var Thornaby som kom best i gang, og allerede i kampens femte minutt tok de ledelsen da Craig Hutchinson sendte i vei en kanon som fra bortimot 25 meter suste inn i nettmaskene oppe i krysset. 0-1. Kampen falt snart litt i kvalitet, og begge lag virket å slite med å skape noe særlig og å få frem den siste avgjørende pasningen. Det endret seg etter en halvtime, da Reece Kenney spilte glimrende gjennom til Craig Hutchinson som scoret sitt og Thornabys andre for kvelden. 0-2. Vertene hadde sin største sjanse før pause i form av et skudd som ble blokkert glimrende av Dylan McAvoy og reddet av Thornaby-keeper Quinaceo Hunt. I det 37 minutt var Craig Hutchinson på ferde igjen, og denne gang passet han til sin bedre plasserte lillebror Alex som kunne øke ledelsen og sørge for at det sto 0-3 til pause.
I pausen fikk jeg kjøpt meg litt mat, og en herlig pai med mushy peas (ertestuing) og gravy (brun saus) var ytterligere et deilig prov på at jeg var tilbake i nord. Jeg følte vel egentlig at kampen var avgjort, men mye kan skje på 45 minutter, og snaut tjue minutter ut i den andre omgangen sendte hjemmelagets Morgan Dart i vei et skudd som snek seg under Thornaby-keeperen. Seaham presset på, og med fem minutter igjen endte en serie av dødballer til vertene med at Dan Hailes fikk kjempet inn 2-3. Nå var det kamp igjen! På overtid sendte til og med Seaham Red Star sin keeper opp på dødballer, men de fikk aldri noen utligning, slik at det endte 2-3 foran 127 betalende tilskuere.
Jeg bestemte meg for å ganske raskt spasere tilbake mot stasjonen, der Island Social Club ligger rett på andre siden av veien. Jeg hadde tid til en pint der, og gikk inn for å høre om de serverte ikke-medlemmer. Det gjorde de, og karen bak disken insisterte også på å sjekke opp for meg om 22.19-toget tilbake til Newcastle faktisk gikk, siden han mente det hadde vært så mye tull med togene den siste tiden. Det gjorde det heldigvis, for det var siste toget tilbake, og etter å ha tømt glasset og takket for meg, kom jeg meg med tilbake til Newcastle. Jeg vurderte å finne en pub som fortsatt var åpen, men valgte i stedet å krysse over til County hotel for å trekke meg tilbake og finne senga med en bok.
English ground # 547:
Seaham Red Star v Thornaby 2-3 (0-3)
Northern League Division One
Seaham Park, 16 August 2022
0-1 Craig Hutchinson (5)
0-2 Craig Hutchinson (31)
0-3 Alex Hutchinson (37)
1-3 Morgan Dart (65)
2-3 Daniel Hailes (87)
Att: 127
Admission: £6
Programme: £1,50
Next game: 17.08.2022: Ardrossan Winton Rovers v Kello Rovers
Previous game: 15.08.2022: Barwell v Ilkeston Town
This trip on a map
