Onsdag 17.08.2022: Ardrossan Winton Rovers v Kello Rovers
Turen skulle avsluttes med kamp oppe i Skottland, så det var dit jeg satt kursen etter å ha sjekket ut fra County Hotel i Newcastle og kommet meg på toget mot Edinburgh. Mitt togpass hadde nå utløpt, og gjaldt denne gang uansett kun for England, så jeg hadde betalt £19,30 for en billett på 09.53-toget og forbindelse videre til Glasgow. LNER-toget ble akkurat forsinket nok til at jeg ikke ville rekke det opprinnelige toget videre fra Edinburgh, men fikk bekreftet at billetten ville være gyldig også på de neste togene. Glasgow skulle altså være min base, og etter at jeg omsider ankom Glasgow Queen Street, var det bare å tusle ned mot St Enoch og Premier Inn-hotellet der. £58 hadde jeg betalt for overnatting der, og jeg fikk sjekke inn tidlig og installere meg på rom 312.
Glasgow skulle kun være min base, for kveldens kamp skulle finne sted i Ardrossan, men før jeg dro utover mot kysten, unnet jeg meg en haggis-pizza på Wetherspoons-puben The Crystal Palace. I og med at det dagen etter igjen ville være togstreik, var det varslet at det også ville få visse konsekvenser allerede denne kvelden, så jeg måtte også sjekke opp om jeg ville komme meg tilbake igjen til Glasgow. Det fikk jeg etter hvert bekreftet at jeg ville, slik at jeg kunne betale £9,40 for en returbillett og komme meg med toget. Etter rundt 40 minutter steg jeg av i Saltcoats, der utvalget av puber så noe bedre ut enn i Ardrossan, og rett overfor stasjonen ligger The One Bar, som ble første stopp. Deretter gikk turen videre til Bobby’s Bar, og deretter Albion Bar, før jeg var raskt innom Wetherspoons-puben The Saltcot etterfulgt av en retur til jernbanestasjonen.
Etter å ha toget den korte turen videre, steg jeg av ved Ardrossan Town stasjon. Ardrossan er en by som ligger på den skotske vestkysten; i det ‘grevskapet’ North Ayrshire. Byen har rundt 10 500 innbyggere, og har i stor grad vokst sammen med nabobyene Saltcoats og Stevenston. De tre utgjør sammen et byområdet som omtales som ‘The Three Towns’. Det antas å være rundt 1140 at Ardrossan Castle ble reist, og byen vokste senere frem rundt denne borgen. Den vokste først og fremst på 1700- og 1800-tallet takket være sin beliggenhet ved kysten. Havnen ble brukt til å eksportere kull og råjern til Europa og Nord-Amerika, og Ardrossan ble også et senter for skipsbygging, som i dag er en saga blott etter at konkurranse fra utlandet sørget for stans i 1950-årene.
Fra Ardrossan går det ferjer over til Brodick på Isle of Arran, og også til Campeltown. Tidligere gikk det også ferjer til både Belfast og Isle of Man, men disse rutene opphørte for mange år siden. Inntrykket jeg fikk var av en noe sliten kystby. Jeg hadde registrert at det lå to puber like ved stasjonen, og jeg var lykkelig uvitende om at Castlehill Vaults (aka Alfie’s Bar) er en Celtic-pub da jeg entret den for å kjøpe meg en pint. Dette fikk jeg først vite senere, på kveldens kamp, da en kar som hadde befunnet seg der fortalte at de ikke hadde sagt noe til meg fordi de skjønte jeg ikke var lokal. Charlie’s Bar var byens Rangers-pub, fortalte han, og det hadde også vært mitt neste stopp før jeg gikk mot kveldens kamparena; Winton Park.
Veien gikk over høyden der ruinene av nevnte Ardrossan Castle ligger, og som har gitt byen sitt navn. Restene av den gamle borgen er imidlertid gjerdet inn for å hindre adkomst, visstnok fordi løse steiner skal gjøre det utrygt. The var troppene til Oliver Cromwell som ødela borgen i 1648, og mye av steinen ble tatt med til Ayr for å bygge et fort der. En legende sier at Ardrossan Castle er hjemsøkt av gjenferdet til selveste William Wallace, som sies å vandre rundt i ruinene på stormfulle netter. Jeg så imidlertid ikke noe til hverken ham eller andre, hverken døde eller levende, på min tur over høyden, inntil jeg kom meg ned på den andre siden og traff på en som var ute og gikk tur med hunden. Kort etter ankom jeg Winton Park, som jeg nå endelig skulle få besøkt.
Ardrossan Town Rovers sin hjemmebane hadde nemlig figurert svært høyt på min ønskeliste en god stund, og med rundt tre kvarter til avspark kunne jeg betale meg inn med £6 og ta en kikk på herligheten. Det var dessverre ikke noe kampprogram, men det er for så vidt heller ikke noe jeg tar som en selvfølge i West of Scotland League Division Three. Etter å ha kikket meg litt rundt og med attrå tatt den flotte hovedtribunen nærmere i øyesyn, oppsøkte jeg klubbhusets bar der jeg kom i snakk med et par klubbrepresentanter. Det var også der den nevnte karen kom bort for å fortelle meg at jeg hadde valset inn i en Celtic-pub ikledd Rangers-jakke og en trøye som neppe heller falt i smak der. Neste stopp var matutsalget, som til tross for reklameskiltet der faktisk ikke hadde paier, men en burger dugde det også.
Ardrossan Winton Rovers ble stiftet i 1900, og spilte fra 1903 i den skotske Junior-fotballen. Jeg får igjen presisere at det skotske Junior-begrepet innen fotballen ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men at det snarere er et eget forbund med et eget ligasystem som opererer parallelt med den ‘ordinære’ ligastrukturen som de fleste kjenner til. Dette er så vidt jeg vet unikt for Skottland. Den store turneringen er Scottish Junior Cup, og der har Ardrossan Winton Rovers tre ganger spilt seg frem til semifinale, men aldri tatt seg til finale. Uansett forble klubben i Junior-fotballen frem til 2020, men de siste årene har det virkelig skjedd voldsomme ting i denne delen av skotsk fotball som har snudd opp ned på veldig mye.
Det var ikke første gang Junior-pyramiden har gjennomgått omveltninger, men i 2018 og 2019 så man et stort antall av klubber fra dens East Region (som er en av tre regioner i Junior-fotballen) søke seg til East of Scotland League som opererer i den ‘ordinære’ pyramiden, som en av feederligaene til Lowland League. Etter samtaler om en ny West of Scotland League ble deretter det en realitet i 2020, da samtlige 63 West Region-klubber var blant søkerne til denne nye ligaen – inkludert Ardrossan Winton Rovers. De var en av klubbene som til slutt valgte å stå over den første sesongen, grunnet Covid-pandemien som uansett satt en stopper for ting, men spiller nå i West of Scotland League Division Three, som er ensbetydende med nivå ni av den skotske fotballpyramiden.
Winton Park skal være like gammel som klubben, og har dermed vært deres hjemmebane siden starten i 1900. Anleggets virkelige skatt som har vært hovedårsaken til min iver etter å avlegge et besøk, er den herlige hovedtribunen som etter sigende skal stamme fra 1956. En av veteranene som tydeligvis har lenger fartstid enn som så bekreftet at det årstallet nok kunne stemme bra. Til den ene siden for tribunen er det et overbygg, mens det på den andre siden er et parti med terracing under åpen himmel. En lignende seksjon er det også på den ene kortsiden. Bortre langside har hard standing og noen lave trinn med betongavsatser, og et overbygg helt i den ene enden. Samme type fasiliteter er å finne på den andre kortsiden. Winton Park er et herlig sted å se fotball for de av oss som setter pris på gamle, klassiske anlegg med tonnevis av karakter.
Man skal imidlertid kjenne sin besøkelsestid, for det er skumle skyer i horisonten. Det virket som om det flotte hovedtribunen var stengt av, og en kar fortalte at den snart kan bli revet. Det vil i så fall være tragisk, og jeg kjente hvordan en følelse av tristhet og oppgitthet trengte seg på idet han sa det. Lystigere blir det imidlertid ikke, for jeg ble også fortalt at planen er å fjerne naturgresset og erstatte det med kunstgress. Etter det jeg ble fortalt, skulle dette etter planen skje i 2024. For de som vil besøke og se kamp på Winton Park i all sin prakt, gjelder det altså å ikke vente for lenge. Ayr-kysten har hatt – og har fortsatt – en rekke flotte stadioner, og Winton Park er virkelig en av de. I hvert fall enn så lenge.
Ardrossan Winton Rovers hadde startet sesongen med å vinne begge sine hjemmekamper hittil, mens de sto med ett poeng på sine to bortekamper, og dermed 2-1-1 og sju poeng etter fire kamper totalt. Dagens bortelag var Kello Rovers, og de hadde vunnet alle sine kamper, og toppet dermed tabellen før kveldens dyst. Det var bare å hente forsyninger i baren og suge til seg inntrykkene på Winton Park før avspark i det som altså skulle være turens siste kamp. Planen hadde jo vært å bli til slutten av måneden, men grunnet den kommende togstreiken hadde jeg bestemt meg for å dra hjem på torsdagen og heller ta en svipptur over igjen i forbindelse med bank holiday weekenden siste helgen i august, og dette var en flott arena å avslutte denne første august-turen på.
Hjemmelaget fikk en god start da de allerede etter fem minutter tok ledelsen. De fikk et frispark bortimot 25 meter fra mål, og David Gray sendte rett og slett ballen rett i nettaket til stor jubel fra hjemmefansen. De kunne også sett sine helter doble ledelsen, for de hadde etter dette flere sjanser, men gode innlegg ble ikke omsatt, eller man gikk i offside. Det betalte de for etter et snaut kvarter, da Kello kontret inn 1-1 med Mark Armour som målscorer. Armour kunne notert seg for nok en scoring få minutter etter, mens Blair Docherty testet Kello-keeperen. Like før pause tok hjemmelaget igjen ledelsen da Reece Wilson skar inn i feltet og lobbet ballen over den utrusende keeperen og i mål til 2-1. Det var heller ikke ufortjent at dette var pauseresultatet.
Vertene hadde også et par gode sjanser tidlig i andre omgang, men disse ble misbrukt, og da slo i stedet Kello til igjen i omgangens sjuende minutt. Stuart Anderson headet inn 2-2, og vi var igjen like langt. Blair Docherty hadde en god mulighet til å sende Winton tilbake i føringen, men skuddet gikk over, og deretter fikk vertene et skudd for baugen da Aidan Ferris fikk se det røde kortet tjue minutter ut i omgangen. Likevel skapte Winton et par gode muligheter til å gjeninnta ledelsen, samtidig som også Kello var farlig frempå. Begge lag gikk for seieren, men det gikk mot en uavgjort da Kello scoret vinnermålet i det tredje overtidsminuttet. Hjemmelaget ropte på offside da Greig Richmond satt inn 2-3, og det luktet også litt offside av det, men det ble godkjent, og dermed endte det med borteseier.
Jeg kunne takke for meg og forlate herlige Winton Park for å traske mot jernbanestasjonen Ardrossan South Beach, som jeg skulle ha toget tilbake fra. Det kom som planlagt slik at jeg kom meg tilbake til Glasgow, og der bestemte jeg meg for å sjekke ut Shilling Brewing Company. Mon tro hvorfor jeg aldri vært innom der tidligere, for det var et fint sted å leske strupen, selv om det ikke er byens billigste skjenkested, og deres P-O-G sour fra Vault City Brewing var jo bortimot himmelsk. Etter dette ene glasset trasket jeg imidlertid tilbake til Premier Inn-hotellet og trakk meg tilbake for å få litt søvn før returen til Norge dagen etter.
Dagen etter var det begrenset med tog, men likevel gikk det i hvert fall halvtimesruter mellom Glasgow Queen Street og Edinburgh, og etter å ha tatt undergrunnen fra St. Enoch til Buchanan Street, kom jeg meg med et av disse togene. Jeg steg av ved Haymarket og tok derfra trikken ut til Edinburgh Airport, hvor jeg skulle fly hjem fra. Der fikk jeg meg også en herlig full scottish breakfast ved serveringsstedet Hudson Street – som selvsagt inkluderte deilig haggis – før Norwegian fikk frakte meg tilbake over Nordsjøen og til Gardermoen. Jeg skulle som nevnte tilbake til Storbritannia igjen en drøy uke senere, men nå var det først bare å komme seg hjem…og deretter rett på kamp i Sarpsborg, av alle steder.
Scottish ground # 57:
Ardrossan Winton Rovers v Kello Rovers 2-3 (2-1)
West of Scotland League Division Three
Winton Park, 17 August 2022
1-0 David Gray (6)
1-1 Mark Armour (14)
2-1 Reece Wilson (45)
2-2 Stuart Anderson (52)
2-3 Greig Richmond (90+3)
Att: 188 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Next game: 18.08.2022: Sarpsborg 08 G19 v Fredrikstad G19
Next UK game: 26.08.2022: Histon v Debenham LC
Previous game: 16.08.2022: Seaham Red Star v Thornaby
This trip on a map
