Min planlagte jule- og nyttårstur begynner sakte men sikkert å ta form, selv om det fortsatt gjenstår et par beslutninger jeg må ta. Jeg ser imidlertid for meg noe slikt som dette:
Lørdag 27. desember: Eastbourne Town v Eastbourne United (Sussex County League Division One)
Lokaloppgjøret i Eastbourne frister meg ned til kysten i East Sussex, der jeg har booket hotell i Eastbourne. Den stadig skiftende værmeldingen ser imidlertid i øyeblikket ikke særlig lystig ut, der det meldes om kraftoge regnbyger hele natten og formiddagen. Den lokale David Bauckham (mannen bak den eminente siden Pyramid Passion) forteller meg at The Saffrons ikke takler regn så altfor godt, så her er det bare å krysse fingrene for at været blir bedre enn det varsles om i skrivende stund, og at det blir kamp på idylliske The Saffrons. Jeg har som vanlig sett meg ut en rekke back up kamper i Sussex, i tilfelle avlysning. Men om en eventuell avlysning skulle komme tidlig nok, vil jeg også vurdere å droppe Eastbourne (der jeg kun har betalt £20 for overnatting) for å muligens bli i London-traktene…hvor det blant annet kan være muligheter for en dobbel i form av North Greenford United og Harrow Borough. Men fingre og tær er krysset for fotball i Eastbourne.
Søndag 28. desember: Weymouth v Arlesey Town (Southern League Premier Division)
Om ikke kampen er en like stor godbit som tilfellet var da jeg forrige måned skulle se Weymouth v Poole Town, vil jeg uansett gjøre et nytt forsøk på å besøke Wessex Stadium (eller Bob Lucas Stadium om man vil). Den gang førte en avlysning til stor skuffelse og frustrasjon, så fingrene er igjen krysset for at det ikke blir tilfellet denne gang. I så fall vil jeg slite med å finne alternativer, med Weymouths nokså isolerte geografiske plassering. Værvarselet ga grunn til bekymring for kun en dag eller to siden, men ser nå langt bedre ut (sannsynligvis på bekostning av Eastbourne dagen før). Hotell er booket i Weymouth.
Mandag 29. desember: Newcastle Town v Mickleover Sports (NPL Division One South)
Jeg hadde visse problemer med å bestemme meg denne dagen, der Yeovil Town v Leyton Orient lenge ble vurdert – spesielt ettersom værutsiktene i The Potteries var nokså dystre, med heftig regn og snø. Nå ser det bedre ut, og om de varslede minusgradene ikke vil skape problemer, blir jeg å finne her. Hotell er booket i Stoke-on-Trent.
Tirsdag 30. desember: Walton Casuals v Corinthian Casuals (Isthmian League Division One South)
Et besøk på Waterside Stadium i Walton-on-Thames frister langt mer enn sjermløse nybygg i Derby og Wigan på en dag der utvalget er begrenset. Rom er booket ved Travelodge-hotellet rett ved Walton-on-Thames togstasjon.
Onsdag 31. desember: Fotballfri (i Reading?)
Tradisjonen tro tilbringer jeg kanskje nyttårsaften i Reading, selv om jeg denne gang fortsatt er litt usikker grunnet den enorme reiseveien det medfører dagen etter.
Torsdag 1. januar: Barrow v AFC Fylde (Conference North)
Jeg har et ønske om å besøke både Barrow og Weymouth, og begge har to hjemmekamper i løpet av min tur. Begge spiller de både 28/12 og 1/1, og da jeg med besøk i Weymouth 27/12 ikke vil kunne nå opp til Barrow i tide dagen etter, blir mitt besøk denne dagen. Et toppoppgjør i Conference North blir det også! Barrows nye amerikanske krøsus av en eier har varslet en oppgradering av Holker Street som en del av sin søken etter å få klubben tilbake til Football League, og jeg vil få med meg et besøk her før dette arbeidet starter. Jeg venter på bekreftelse av en hotellbooking a Barrow.
Fredag 2. januar: Thetford Town v Ely City (Eastern Counties League Premier Division)
Jeg har fått bekreftet av Thetford Town at kampen på deres Mundford Road vil bli spilt fredag kveld, og jeg regner med å være til stede på det som ser ut som et flott og sjarmerende anlegg. Eneste alternativ var Boldmere St. Michaels v Coleshill Town, men denne gang falt valget på Norfolk og Thetford.
Lørdag 3. januar: Blackpool Wren Rovers v Lostock St. Gerards (West Lancashire League Premier Division)
På en dag der en voldsom andel av klubbene som rager høyt på min liste spiller borte, kan det være en fin anledning til å besøke en klubb hvis liga stort sett kun spiller lørdagskamper – i hvert fall i vinterhalvåret. Min tankegang er at interessante klubber høyere opp i pyramiden uansett vil være enklere å besøke ved en senere anlening, da de spiller flere midtukekamper. Blackpool Wren Rovers spiller faktisk vegg i vegg med Squires Gate (disse to MÅ da være to to klubbene hvis hjemmebaner ligger nærmest hverandre), og i tillegg kun få minutters gange fra AFC Blackpool, og deres Bruce Park ser herlig falleferdig ut. Måtte værgudene stå meg bi.. Bury Town v Maidstone United var et interessant alternativ all den tid jeg vil våkne i Norwich, men denne helgen byr også på en rekke utfordringer med vedlikeholdsarbeid på jernbanen og “bus replacement” i området rundt Bury St. Edmunds. Hotell er booket i Blackpool.
Søndag 4. januar: Nuneaton Town v Bristol Rovers (Conference Premier)
Forhåpentligvis vil jeg klare å styre klar av den verste fristelsen Blackpools uteliv har å by på, eller i det minste avslutte lørdagskvelden tidsnok til at det blir besøk på Liberty Way i Nuneaton denne søndagen. Hotell er booket i Coventry.
Mandag 5. januar: Burnley v Tottenham Hotspur (FA Cup 3. runde)
Lenge var Kilmarnock v C*ltic den eneste kampen på balløya denne dagen, og jeg hadde innstilt meg på en tur over den skotske grensen. Så ble FA Cup kampen mellom AFC Wimbledon og Liverpool flyttet til denne mandagen, uten at det forandret noe på mine planer. Kingsmeadow er allerede besøkt, jeg er langt mindre interessert i selve kampen enn TV-selskapene (som i sin søken etter sensasjons-journalistikk kommer til å gnåle i det uendelige om FA Cup finalen i 1988, som om det var samme Wimbledon-klubb som den gang seiret), og ikke minst tviler jeg på at det er store muligheter til å sikre seg en billett. Men da også Burnley v Tottenham for få dager siden også ble flyttet til denne dagen, endret jeg raskt programmet. I det som er en kopi av FA Cup finalen i 1962, anså jeg muligenheten for å få seg en billett til å være bedre, samtidig som Turf Moor er blant de få anleggene på de to øverste divisjoner som fortsatt frister litt til besøk. Og da slipper jeg også å se de vemmelige grønne og hvite fra Glasgow 😉 Kampbillett er handlet inn, og jeg venter på bekreftelse av hotellbooking i Burnley.
Tirsdag 6. januar: Frickley Athletic v Blyth Spartans (NPL Premier Division)
Lenge lutet jeg mot Mangotsfield United v Merthyr Town denne dagen, selv om overnattingsprisene i Bristol ikke var de billigste. Frickley v Blyth var på sin side en av kampene jeg vurderte heftigst for 3. januar, men den ble jo flyttet som følge av Blyth Spartans’ avansement i FA Cupen, og omberammet til denne dagen. Forhåpentligvis vil de mot alle odds ha avansert igjen når jeg blir å finne på Westfield Lane i South Elmsall.
Onsdag 7. januar: Pontefract Collieries v Lincoln Moorlands Railway (Northern Counties East League Division One) – ??
Alternativ: Gateshead v Woking (Conference Premier) Morpeth Town v North Shields (Northern League Division One) Burgess Hill Town v Folkestone Invicta (Isthmian League Division One South) North Leigh v Stratford Town (Southern League ligacup)
Denne dagen skaper fortsatt voldsom hodebry for meg, og jeg har på ingen måte bestemt meg. Stadionmessig frister nok Pontefract Colleries langt mer enn spesielt Gatesheads kjipe friidrettsanlegg, men sistnevnte vil nok være et langt tryggere valg i tilfelle dårlig vær. Sistnevnte vil imidlertid også (og denne gang først og fremst) kunne fungere som en backup om jeg velger meg Morpeth Town. Jeg har virkelig noe å tygge på hva gjelder denne dagen.. Så får vi se om jeg velger en destinasjon oppe i nord, eller setter kursen sørover for å få en enklere reisevei til flyplassen dagen etter. Jeg heller fortsatt mot Pontefract Collieries, med Morpeth Town som et meget fristende alternativ. Decisions, decisions..
Da jeg i 8-tiden gikk ned for å innta frokost var jeg fortsatt irritert over gårsdagens avlysning(er), men jeg forsøkte å se fremover mot en ny dag der jeg forhåpentligvis igjen skulle få sett litt fotball. Etter en full english tok jeg bagen på skulderen og trasket til Weymouth togstasjon for å sette meg på 08.53-toget mot Bristol Temple Meads. Jeg skulle imidlertid bare sitte på så langt som til Castle Cary, der jeg etter ganske nøyaktig en time kunne hoppe av og unne meg en ekstra lang røykepause. Det var 35 minutters venting på toget ned til Plymouth, og like før klokka halv ett kunne jeg spasere ut av Plymouth stasjon. Det er en kort spasertur til St. Rita Hotel, der jeg hadde booket rom for £30, og dette er også stedet hvor jeg overnattet da jeg i mars så hatoppgjøret Plymouth Argyle v Exeter City.
Den gang fikk jeg aldri helt tid til å utforske byen Plymouth så nøye som jeg ville, men det hadde jeg tenkt å rette på denne gang. Etter å ha fått sjekket inn noe tidlig, gikk jeg tilbake forbi togstasjonen og nedover den brede paradegaten av en gågate som går nedover mot Plymouth Hoe. Dette er en stor park spekket med krigsminnesmerker; noen av de ganske enorme. Her står også landemerket Smeaton’s Tower, fyrtårnet som for snart 150 år siden ble demontert og flyttet hit for å etter hvert bli et av Plymouths aller mest kjente landemerker. Plymouth har en lang historie med militær tilstedeværelse, og ved siden av Plymouth Hoe ligger citadellet fra 1666 (mange av byens festningsverk stammer for øvrig fra 1300-tallet) ruvende over Plymouth Sound som utgjør en naturlig havn for byen som fortsatt har vest-Europas største marinebase.
Jeg rundet odden med citadellet og kom inn mot den gamle bydelen Barbican, med sine koselige havn, brolagte gater og gammel sjarmerende bebyggelse. Denne bydelen er i seg selv en turistattraksjon, og det er også her man finner The Mayflower Steps, der pilegrimsfedrene i 1620 la ut med skuta Mayflower for å bosette Amerika. Jeg hadde blitt anbefalt puben The Ship, som var å finne i en av de koselige husene innerst i havna, og jeg forsto snart hvorfor. Puben som er eid av St. Austell Brewery er koselig, og menyen fristet såpass at jeg igjen unnet meg et to retters måltid bestående av calamari til forrett fulgt av honey roasted ham & eggs. Mett og fornøyd kunne jeg deretter tusle den korte veien opp til Bretonside Bus Station.
Western Greyhounds buss nummer 576 skulle helt til Bude, via Callington og Lauceston, men så langt skulle jeg på langt nær. Jeg kjøpte en returbillett til Saltash, og etter en rundtur i Plymouth krysset vi elven Tamar, og etter snaue 25 minutter på bussen kunne jeg gå av på Callington Road, få meter fra Saltash Uniteds hjemmebane Kimberley Park – eller Kimberley Stadium om man vil. Jeg fikk kun et glimt gjennom en av portene, for ellers var gjerdet rundt banen for høyt til at jeg fikk innsyn, og det var foreløpig ingen aktivitet ved anlegget. Ikke så overraskende med rundt tre timer til kampstart, men jeg hadde planlagt ytterlige en pitstopp i Saltash før det var klart for kamp, så jeg ruslet ned til puben The Union Inn.
Denne puben ligger helt nede ved vannet rett ved siden av de store broene som gir både biltrafikk og tog muligheten til å krysse elven Tamar, som her også utgjør grensen mellom Devon og Cornwall – med Plymouth beliggende på Devon-siden og Saltash i Cornwall. Av broene er jernbanebroen Royal Albert Bridge den mest kjente, og den åpnet allerede i 1859. For biltrafikken var det først i 1962 at Tamar Bridge åpnet, og før dette var det nederste punktet den kunne krysses helt oppe ved landsbyen Gunnislake, omtrent to norske mil lenger nord. Ferjene som hadde gått her i en evighet var nok ikke det beste alternativet, da det var svært begrenset hvor mange kjøretøyer de kunne frakte, og de ble snart borte. Tamar Bridge er uansett også den første hengebro i verden der man utvidet antall filer (fra tre til fem). Fra toget hadde jeg på en av mine tidligere turer sett puben Union Inn langt der nede da vi krysset elven, og den er godt synlig der dens fasade faktisk er malt i Union Jack-mønster.
Saltash ligger som sagt helt øst i Cornwall, med grenseelven Tamar som nærmeste nabo, og med Plymouth på den andre siden. Byens historie er da også sterkt knyttet til denne elven og ferjetrafikk på den. Man mener at den første Saltash-ferjen for over et årtusen siden ble etablert av fiskere for å frakte personer som skulle til klosteret St. Germans eller nærliggende Tremanton Castle. Saltash har i dag et innbyggertall på omtrent 15 000, og på cornish (eller kornisk som vi vel sier i Norge) heter byen Essa. Det holdt med å snakke engelsk på Union Inn, der jeg bestilte meg en pint Olde English og satt meg ned med en medbragt bok. Valget om å teste en pint av Sam’s Dry Traditional Devon cider var ikke like vellykket, så jeg valgte å returnere til Olde English mens jeg begynte å vurdere turen tilbake til Kimberley Park.
Veien jeg hadde gått ned til puben (som for øvrig også har flere murals på sine andre vegger) gikk via en bakke som må være noe av det bratteste jeg noen gang har opplevd. I tillegg er den lang, og selv der den høyt der oppe flatet ut, er det oppoverbakke nesten hele veien tilbake til Kimberley Park. Derfor valgte jeg i frykt for hjertestans å bestille en taxi som lovet å plukke meg opp litt over klokka seks. De holdt ord, og den kvinnelige sjåføren kunne lattermildt opplyse om at de lokale ikke gikk opp den beryktede bakken, men brukte en omvei rundt. Hun kjørte rett forbi stadionet, da hun trodde jeg skulle til byens rugbystadion, men da jeg gjorde henne oppmerksom på at vi passerte stadionet fikk hun snudd og sluppet meg utenfor et Kimberley Park der nå var langt mer aktivitet enn hva tilfellet var tidligere på dagen.
Jeg betalte mine £5 og ble stående å snakke litt med karen som betjente telleapparatene. Da jeg på direkte spørsmål måtte svare som sant var at jeg kom fra Norge, ble han tydeligvis så imponert at han tilsynelatende følte for å informere samtlige tilstedeværende om dette. En kar spurte om jeg var den norske groundhopperen som hadde blitt omtalt på nettet, og jeg måtte bekrefte det første selv om jeg stilte meg uforstående til noe slik informasjon på nettet. Det viste seg at noen hadde lest min reiserute på Kempster-forumet og postet på forumet til ligaens hjemmeside at de ville få norsk besøk denne kvelden. Programmene ankom, og det ble insistert på at jeg fikk det gratis slik at jeg slapp å betale de 50p som normalt krevdes.
Det var da også et stusselig 4 siders lite hefte som i tillegg til forsiden kun inneholdt klubbens terminlister, en side med telefonnumre til sponsorene, samt baksiden med spillerlistene. En eldre kar jeg snakket med i baren kunne senere fortelle meg at han var programansvarlig inntil i sommer, men at han nå følte han måtte ha en pause, og tydeligvis har man slitt noe med å erstatte vedkommende og hans innsats. Dette var ellers tredje gang Saltash United sto på min reiserute. Første gang var helt i slutten av desember 2013, da jeg dagen før fant ut at deres kamp allerede var avlyst, og valgte å heller se Atherton Collieries enn å reise den lange veien fra Carlisle til Saltash forgjeves. Andre gang var noen måneder senere, da jeg i løpet av turen ble mer fristet av en kamp som ble omberammet. Men alle gode ting var tre, og denne kvelden skulle jeg endelig se kamp i Saltash.
Hjemmelaget hadde hatt en imponerende sesong i South West Peninsula League Premier Division, og lå på andreplass med statistikken 14-0-2. Enda mer imponerende var det kanskje at de nå kom fra ni strake seire i ligaen, og ville innta tabelltoppen med ny seier denne kvelden. Det var nemlig kun to poeng opp til ledende Ivybridge Town som også hadde spilt tre kamper mer. Man forventet dog tøff motstand av dagens motstander St. Blazey, som på sin side sto med 9-2-4 og 13 poeng opp til Saltash, men med én kamp til gode. Inne i baren kunne bartenderen i samråd med et av styremedlemmene slå fast at de klubbene som velger å søke opprykk til step 5 (Western League Premier) må bli blant de to beste, men at ingen av de to ønsket det. Imidlertid hevdet de at formannen nå visstnok var svært lysten på dette, så det skal bli spennende å se hva de til slutt velger å gjøre.
Det er jo ingen enkel sak å ta steget oppover i pyramiden før klubbene som befinner seg såpass langt nede i sørvest. Det er Falmouth Town et godt eksempel på, der de til tross for gode sportslige resultater nesten brakk rykken og fortsatt sliter økonomisk. Problemer har jo også Truro City hatt de senere år, før de fikk inn nye investorer. South West Peninsula League minner på en måte litt om Northern League ved at klubbene tradisjonelt i hovedsak er lite lystne på å ta steget videre oppover. Siden SWPL ble stiftet i 2007 er det kun Buckland Athletic som har forlatt denne ligaen og tatt turen opp i Western League. Det var jo for øvrig også kun Buckland Athletic (2 ganger) og Bodmin Town (4 ganger) som hadde vunnet denne ligaen inntil Plymouth Parkway tok tittelen forrige sesong. Og også de valgte å bli i SWPL. Som et apropos; disse tre klubbene er merkelig nok også de eneste som har vunnet denne ligaens ligacup, og det er hittil kun én sesong (av sju) der vinneren av ligaen ikke også har vunnet ligacupen!
Jeg fant ut at de solgte pins ved telleapparatene, og fikk kjøpt en for £3 før jeg omsider fikk tatt en runde rundt banen. Det meste som er å se er imidlertid på denne langsiden der også klubbhuset er å finne. Ved siden av klubbhuset og inngangspartiet står anleggets eneste tribune. Dette er en ganske fjong sak av en sittetribune, med to seksjoner med 4-5 benkerader. Bortsett fra dette er det ingen tribunefasiliteter ved resten av anlegget, og både på bortre langside og på begge kortsidene er publikum henvist til å eventuelt stå på bakken. På bortre langside står dessuten også laglederbenkene. Da jeg gikk tilbake mot klubbhuset så jeg også at det har et matutsalg i den ene enden. Men først ventet en ny pint i baren.
Den glimrende formen tatt i betraktning var det kanskje ikke så rart at hjemmefolket var optimistiske og hadde tro på en tiende strake seier til tross for at de ikke forventet noen walkover. De tilreisende fra St. Blazey, som også hadde med en håndfull supportere, forventet også en tøff kamp og utropte sitt vertskap til klare favoritter. De fortalte også at de ikke regnet med å kunne blande seg inn i toppkampen, og at de var storfornøyd med sin tilværelse i denne ligaen. En person mente også å vite at det har dukket opp et mulig hinder for salget av Falmouth Towns herlige hjemmebane Bickland Park, der jeg ved min visitt faktisk så nettopp Saltash United vinne. Vedkommende mente at verdien på tomten hadde sunket betraktelig grunnet oppdagelsen av en klausul som begrenser tomtens bruksområde, uten at jeg er i stand til å være mer detaljert eller bekrefte dette. Det ville uansett glede meg stort om det eventuelt vil kunne redde det fantastiske anlegget, men på den annen side vil det være trist om det vil kunne føre til Falmouth Towns undergang. De har jo tross alt dessverre varslet at de sannsynligvis er avhengige av å selge denne tomten for å kunne overleve.
Det nærmet seg avspark med stormskritt, og jeg rakk såvidt å bestille meg en liten matbit før jeg tok oppstilling på nærmeste langside for å se kampen sparkes i gang. Siden jeg tross alt befant meg i Cornwall, var det vel bare rett og rimelig at matbiten ble en (cornish) pasty – den korniske «nasjonalretten» fremfor noen. Mens den gikk ned på høykant kunne jeg se at kampen startet nokså jevnspilt. Jeg hadde notert lagoppstillingene fra skjemaene til klubbens speaker, men hadde for øyeblikket forlagt disse notatene slik at jeg dessverre ikke hadde noen forutsetning for å feste navn til de forskjellige spillere riktig ennå. Det er imidlertid ingen tvil om at det var vingen Matt Cusack som etter 12 minutter sendte The Ashes i føringen med en utsøkt volley som fra distanse seilet inn i mål bak bortekeeper Dave Painter.
I mål for hjemmelaget sto Cory Harvey, som var den andre Plymouth-keeperen som ble hentet hit på lån denne sesongen, og på en avslutning fra Ray Spear leverte han den første av flere gode redninger denne kvelden. Spears makker Seb Broomfield var også frempå og testet Harvey, før Jon Hoyles skjøt like over for vertene. Etter en drøy halvtime doblet hjemmelaget ledelsen da et innlegg fra Dave Trott ble styrt i eget mål av en uheldig Dave Barker. Ikke direkte ufortjent, men samtidig vil nok gjestene føle at de hadde vært på høyde. Da dommeren blåste for pause hadde det nemlig vært en jevnspilt omgang, der forskjellen først og fremst lå i at Saltash hadde vært giftigere foran mål.
I pausen ble jeg oppsøkt av en kar som presenterte seg som SWPLs league secretary Phil Hiscox. Det viste seg at det var han som sto bak det nevnte foruminnlegget på nettet, der han hadde informert om min tilstedeværelse, og nå ville han gjerne overrekke meg et eksemplar av denne sesongens ligahåndbok for SWPL. Det kunne jeg selvsagt ikke takke nei til! Ellers i baren var selvsagt hjemmefolket fornøyd med å lede, selv om de innrømmet at det hadde vært jevnt. Om dette sto seg ville de som sagt overta tabelltoppen fra Ivybridge. De fleste så imidlertid på St. Austell som en langt større trussel, der de lå seks poeng bak Saltash, men med tre kamper mindre spilt. De sto på tabellen oppført med 13-1-1, men hadde i realiteten 13-0-1 om man ser bort fra kampen der Bovey Tracey ikke stilte. Phil kunne fortelle at man merkelig nok ikke lenger registrerer dette som seier til det andre laget, men at det på tabellen blir registrert som uavgjort for deretter å gi det ene laget to plusspoeng (og minuspoeng til det ikke møtende laget). Snodig variant! I løpet av samtalen med Phil kom vi innpå nivåforskjellen mellom SWPL og Western League Premier Division, og han var helt enig i min teori om at at majoriteten av lagene i SWPL Premier ville klart seg fint i Western League Premier.
St. Austell ble altså av samtlige utropt til den store ligafavoritten i SWPL Premier, mens man av erfaring heller ikke helt ville avskrive et lag som Bodmin Town riktig ennå. Fjorårsvinner Plymouth Parkway har åpnet litt svakt sammenlignet med i fjor, og skal ha mistet noen sentrale spillere. Men nå var det klart for andre omgang, og vi kunne se at gjestene (ved Ray Spear?) tidlig satt ballen i mål, og de fleste trodde nok de var vitne til en redusering. Gleden var imidlertid kortvarig for St. Blazey da linjemannen hadde vinket febrilsk for en forseelse i forkant av scoringen, og etter en samtale med sin assistent valgte dommeren å annullere. De grønne og sorte gjestene hadde slett ikke gitt opp, og både Broomfield og Aaron Spear var blant de som satt hjemmelagets innlånte keeper Harvey på kraftigst prøve.
Dave Trott kunne da også økt ytterligere for vertene, men etter halvspilt omgang satt de likevel inn det som man vel kunne anta var spikeren i kista. Lee Bevan la inn, og midtstopper Lewis Russel headet kontant i mål uten at keeper Painter kunne gjøre stort. 3-0 etter 68 minutter. Kampen virket avgjort, men likevel var det sjanser begge veier, og gjestene hadde et par gode muligheter til å redusere på tampen. Men kampen ebbet ut med et noe flatterende 3-0 resultat, og med det mener jeg ikke at det var en ufortjent seier, men at kampen var langt jevnere enn resultatet til slutt tilsa. Som sagt; forskjellen lå i evnen til å sette ballen i nota, og der hadde Saltash vært best da de sikret seg sin tiende strake seier i ligaen!
Jeg hadde blinket meg ut 22.39-bussen tilbake til Plymouth, og ble dermed igjen for en pint som ble til to mens jeg samtalte litt med forskjellige representanter for de to lag – blant de Saltash-manager Martin Burgess, som selvsagt var strålende fornøyd med tre nye poeng. Det er en trivelig gjeng der, og mens jeg bestilte nok en pint ble jeg oppfordret til å forsyne meg av matfatet med diverse godsaker før spillerne tømte det fullstendig. Omsider takket jeg for meg og ønsket lykke til, og gikk over veien for å ta bussen. 576-bussen var også i rute, og etter et snaut kvarter kunne jeg hoppe av ved De La Hay Avenue og krysse Alma Road for å finne senga ved St. Rita Hotel. Dagen etter var det klart for hjemreise som ville starte med en lang tur opp fra Plymouth til London. Turen hadde som vanlig gått så altfor fort, og fortsatt irriterte jeg meg over gårsdagens avlysning(er) i Dorset. Men det hadde tross alt vært en fin tur, og jeg ser allerede frem til min etter hvert årvisse jule- og nyttårs-tur.
English ground # 221: Saltash United v St. Blazey 3-0 (2-0) South West Peninsula League Premier Division Kimberley Park, 26 November 2014 1-0 Matt Cusack (12) 2-0 Dave Barker (og, 33) 3-0 Lewis Russell (68) Att: 97 Admission: £5 Programme: Free (otherwise 50p) Pin badge: £3
Tirsdag 25.11.2014: En frustrasjonens dag i Dorset
Denne natten var det ingen brannalarm som vekket meg, og rundt klokka halv ni kunne jeg forlate hotellet Nitenite og spasere den korte veien til Birmingham New Street, der jeg la ut på en ny nokså lang reise. Denne dagen gikk ferden sørover, og med innkjøpt frokost kunne jeg stige på 09.04-toget som skulle frakte meg den første etappen ned til Winchester. To timer og tjue minutter senere rakk jeg akkurat en kjapp røyk før jeg tok 11.33-toget videre til Weymouth. Kvart over ett ankom jeg omsider Weymouth som endelig destinasjon for dagen, og gikk de drøyt fem minuttene for å sjekke inn på Arcadia Guest House, der jeg hadde betalt £30 for kost og losji.
Weymouth ligger ved den engelske kanal, helt sør i grevskapet Dorset – en drøy norsk mil sør for Dorchester. Det er en typisk seaside resort der turismen er alfa og omega. Spesielt om sommeren kommer det haugevis av turister for å nyte byens flotte strender. I tillegg er havna viktig, der det går ferjer til kanaløyene Jersey og Guernsey. Weymouth ligger dessuten omtrent midt på den såkalte Jurassic Coast – et kysstrekke på som strekker seg 155 kilometer fra Swanage til Exmouth, og som står på UNESCOs verdensarvliste. Dette var selvsagt også grunnen til at dagens toppkamp i Southern League Premier Division mellom Weymouth og Poole Town hadde fått navnet «El Jurasico» av festlige sjeler som annonserte for Dorset-derbyet.
Med innsjekkingen unnagjort var jeg snart på farten igjen, og unnet meg en matbit på The Handmade Pie & Ale House, som rett over veien for togstasjonen fristet meg inn med sin meny. Den var faktisk så fristende at jeg også unnet meg en forrett i form av squid – altså blekksprut, som jeg mesket meg med mens min håndlagde ham, leek & onion pie ble tilberedt. Etter et slikt (aldeles fortreffelig) herremåltid burde jeg kanskje spasert ut til Wessex Stadium, der jeg hadde tenkt å ta en kikk på Weymouths hjemmebane mens det fortsatt var lyst. Det er imidlertid en meget drøy vei ut til Weymouths nokså nye stadion som sto ferdig i 1987, og som er et av svært få nybygde stadioner som har fristet meg til besøk. Derfor kastet jeg meg i en taxi og beordret drosjekusken i retning av stadionet som nå kalles Bob Lucas Stadium, til ære for mann som i en årrekke tjente klubben som klubbpresident før han til slutt måtte gi tapt for kreften. Klokka var rundt halv fire da jeg ble sluppet av utenfor og kunne ta en kikk på stadionet.
Det ble imidlertid med en utvendig kikk da anlegget var låst uten mulighet til å komme seg innenfor, og det var ingen aktivitet å se. Jeg gikk over parkeringsplassen og rundt til utsiden av det som er hovedtribunen på den ene langsiden, og innså at jeg måtte vente til nærmere kampstart senere på kvelden med å få tatt en kikk på – og bilder av – anleggets innside, som jeg ut fra bilder å dømme er overbevist om at er flottere enn utsiden. Det nærmeste jeg kom var en kikk gjennom en lukket port, der innsynet begrenset seg til siden av hovedtribunen. Derfor bestilte jeg taxi inn til sentrum, der jeg satt meg ned på Wetherspoons-puben The Swan for å snylte på deres WiFi mens jeg nippet til en pint.
Regnet hadde i hvert fall avtatt noe mens jeg tidligere hadde mesket meg med mitt måltid på The Homemade Pie & Ale House. På min ferd sørover fra Birmingham hadde jeg møtt på regnet omtrent ved Oxford, og siden hadde det regnet konstant. Det var ikke noe voldsomt skybrudd, men konstant regn som var som heftigst mens jeg hadde søkt tilflukt med blekksprut og pai. Det var dog varslet store nedbørsmengder utover sen ettermiddag og kveld, men jeg hadde via Twitter blitt beroliget av klubben som mens jeg byttet tog i Winchester slo fast at kampen ikke sto i fare. Det var godt å høre, da denne kampen – sammen med besøket på Penydarren Park i Merthyr – skulle være turens store høydepunkt.
Poole Town har jo så langt denne sesongen vært bortimot utilnærmelige i Southern League Premier Division, der de sto med imponerende 14-2-1 på sine 17 ligakamper. Det kvalifiserte til tabelltopp til tross for at de hadde kamper til gode på samtlige andre klubber…bortsett fra Weymouth, som med fasiten 11-2-2 hadde 9 poeng opp til Poole, men to kamper til gode. De to ser ut til å utkjempe en duell om tittelen og det automatiske opprykket, og jeg forventet meg et durabelig toppoppgjør jeg virkelig hadde sett frem til. Flere ganger under kampen på Villa Park dagen før tok jeg da også meg selv i å drømme meg bort til Dorset og Weymouth. Derfor var det også så utrolig bittert da jeg nå sjekket Twitter og nesten satt cideren i vrangstrupen.
Weymouth FC hadde tweetet meg beskjeden «Game off – sorry»! Det veritable ballesparket slo helt luften ut av meg, og jeg følte meg ikke veldig lystig der jeg satt og furtet mens jeg bladde i Non League Paper for å sjekke dagens kamper. Weymouth ligger ikke akkurat ideelt til om man må lete etter alternative kamper, der byen ligger nærmest «isolert» som endestasjon på jernbanelinjen som går hit. Jeg hadde på forhånd blinket meg ut oppgjøret Wimborne Town v Fleet Town som «plan B». Dette dreide seg om Southern League Division One South & West, og jeg registrerte at de hadde annonsert pitch inspection klokka 16. Det var nå en halv time over, og nærmere opplysninger var ikke offentliggjort til tross for at Fleet Town også etterlyste resultat av denne. Mens de tydeligvis hadde valgt å reise fra Hampshire, bestemte jeg meg for å ringe opp klubben før jeg la ut på en slik reise.
Karen som svarte kunne bekrefte at det etter all sannsynlighet ville bli kamp, etter at en lokal dommer hadde klarert banen for kamp. Jeg spurte en ekstra gang da det ville ta meg nesten to timer opp til deres hjemmebane The Cuthbury. Igjen presiserte han at han ikke kunne garantere noe, men hevdet at i verste fall ville kampen nå starte for deretter å bli avbrutt av dommeren om det ble for ille. Det var godt nok for meg, som valgte å gamble på dette, og snart fikk jeg pisket en drosjekusk i retning Weymouth stasjon, der jeg kastet meg på London-toget som nå skulle frakte meg til Poole. Der hadde jeg en snau halvtime på meg til å bytte fra tog til buss, før det var klar for ytterligere en halvtime på buss nummer 3 nordover til Wimborne Minster. Fra bussholdeplassen tar det snaue ti minutter å gå til klubbens hjemmebane, The Cuthbury, og jeg slo følge med en lokal kar som også skulle på kampen.
Vi ankom The Cuthbury med rundt en time til avspark, og tente flomlys er ofte et godt tegn. Telleapparatene var imidlertid ubemannet, og før vi gikk inn i klubbhusets bar (hvis inngang er på utsiden rett ved siden av telleapparatene) stakk vi hodet inn for å konstatere at matta ikke så så aller verst ut. Mens jeg tenkte å ta en runde for å knipse noen bilder først, stakk min ledsager inn i klubbhuset…og kom fort ut igjen for å fortelle at kampen nå var avlyst!! Sjokkert snudde jeg om og inntok baren, der spillere og personell tilknyttet klubben bekreftet at en annen dommer hadde kommet for å ta en ny vurdering etter det de hevdet hadde vært en skikkelig skur en snau time tidligere. Der og da var det intet annet å gjøre enn å konstatere at dagen i Dorset hadde vært en voldsom bomtur.
Wimborne-folket kunne se frem mot helgens møte med AFC Hornchurch i FA Trophy så mye de ville..da ville jeg være tilbake i Norge. Resignert bestilte jeg en pint med cider for å slukke sorgene, og ble sittende apatisk og oppgitt. Etter å ha tømt glasset tenkte jeg i det minste gjennomføre min runde rundt banen, men nå var flomlysene skrudd av, og de aller fleste bildene fra tidligere ble dessuten av en eller annen merkelige grunn totalt ubrukelige. Jeg bestilte meg nok en pint, men det hjalp ikke akkurat på humøret å sjekke kampoppsettet i Non League Paper for å se hvor jeg kunne ha vært! Returen til Weymouth bød nå på to eller tre busser, så jeg bestemte meg i stedet for å ta en taxi direkte til Poole for å ta toget derfra. Wimbornes bartender bestilte taxi for meg, og £18 fattigere befant jeg meg etter hvert igjen utenfor jernbanestasjonen i Poole, hvor jeg snart kunne hoppe på toget de rundt 40 minuttene tilbake til Weymouth.
Irritert strenet jeg over veien til The Railway Tavern for å slukke sorgene ytterligere. Der satt en kar fra Nottingham som også hadde blitt offer for avlysningen i Weymouth. Det er bare sørgelig når engelskmennene ikke lenger klarer å drive utendørsidrett når det er sjanse for at man blir våt. Jeg opplevde intet voldsomt skybrudd denne dagen; kun konstant regn som stort sett ikke var verre enn litt kraftig duskregn. Man kan jo undre seg over hva de ville ment om dagens aktører, de som spilte for noen tiår siden. En av de mest berømte kamper i FA Cupen er fra gjørmebadet på Edgar Street, da Ronnie Radfords fantastiske mål var medvirkende til at Southern League-klubben Hereford United slo ut Newcastle United i 1972, mens et annet kjent klipp er fra kampen mellom Derby County og Manchester City på Baseball Ground i 1977, da straffesparkmerket hadde blitt vasket vekk av gjørme og måtte males på nytt. Herlige bilder! Og ingen av disse kampene ville nok blitt spilt i dag. Det eneste argumentet jeg kan ha litt forståelse for er at man ikke vil ødelegge banen, men spilte man så mye færre kamper før i tiden da?? Neppe! Det som var en sport for skikkelige mannfolk har blitt kapret av en generasjon med pysete divaer.
Weymouth skal om ikke annet ha ros for at de tok kontakt og informerte meg om avlysningen nokså tidlig, men dette var tydeligvis ikke godt nok for Nottingham-karen i puben, som jeg oppfattet som noe urimelig da han mente de burde satt opp store skilt på togstasjonen og informert samtlige av byens taxisjåfører slik at han hadde sluppet bomturen ut til Wessex Stadium. Han hevdet at hans klubb Notts County ville gjort nettopp dette, samt åpnet baren for å by de tilreisende supporterne på en gratis drink. Jeg tillater meg å tvile på om dette faktisk er kutyme i Nottingham-klubben, og gjorde ham ellers oppmerksom på at det faktisk var snakk om Southern League og ikke Football Leagues tredjedivisjon (League One). Han mente at det var nettopp derfor de befant seg i non-league, og det hjalp ikke at jeg kunne fortelle at jeg også i Football League har blitt offer dette. Jeg drakk opp og returnerte til hotellet, der jeg var altfor irritert til å kunne konsentrere meg om boka mi. Det var bare å håpe på bedre hell i morgen.
Klokka var ikke engang kvart på seks om morgenen da jeg våknet av at voldsomt leven som følge av at brannalarmen gikk!!! Noe omtåket fikk jeg hoppet i klærne og karret meg ned trappene sammen med andre trøtte tryner. Idet jeg ankom resepsjonen ble vi møtt av en person som kunne meddele at det hadde vært falsk alarm, men da jeg returnerte til senga ble jeg liggende godt over en halvtime før jeg sovnet igjen. Ingen god start på dagen, men da jeg i 9-tiden endelig valgte å stå opp var jeg likevel frisk og rask og klar til å innta en frokost på hotellets restaurant. Dessverre ingen black pudding på menyen, men da Premier Inn-hotellene tilbyr en variant av full english der man kan bestille så mye man vil, kompenserte jeg med et par ekstra sausages og baconskiver.
Jeg bestemte meg denne morgenen for å forlate Bishop Auckland med toget i stedet for bussen, slik jeg hadde gjort ved forrige besøk. Stedets togstasjon er ikke den hyppigst trafikkerte, og befinner seg i tillegg på andre siden av byen, men da det var en avgang som passet meg godt, fikk jeg snart hotellresepsjonen til å bestille en taxi til klokka 11, og jeg kunne starte dagens reise. Første etappe gikk altså med tog de rundt 25 minuttene fra Bishop Auckland til Darlington, der jeg etter en kjapp røykepause kunne hoppe på 12.06-toget som skulle ta meg videre ned til Birmingham. Rett før klokka halv tre steg jeg av på Birmingham New Street og orienterte meg frem til hotellet Nitenite, der jeg for første gang skulle overnatte.
Innsjekkingen ble raskt unnagjort, og jeg gikk snart den korte turen tilbake til Birmingham New Street, da jeg tenkte ta en svipptur opp til Villa Park for å ta en kikk på stadionet i dagslys. Jeg hoppet av ved toget ved Aston stasjon, og gikk den ikke altfor lange veien derfra til Villa Park – forbi puben The New Adventurers, som jeg vurderte som et mulig åsted for en pre-match pint senere. Jeg har tidligere sett Villa Park fra toget ved flere anledninger, og eksteriøret ser da unektelig flott ut, med plenty av karakter. Om de bare ikke hadde rasert den gamle Trinity Road Stand rundt årtusenskiftet. Sukk.
Jeg hadde vært noe usikker på valg av kamp denne dagen, og var i utgangspunktet litt mer fristet av et besøk hos Harrogate Railway Athletic. Med spikret kamp i Weymouth dagen etter, var jeg imidlertid ikke så lysten på den voldsomme reiseveien, og så etter kamper lenger sør. De aller fleste som hadde hjemmekamp denne mandagen hadde dog allerede blitt besøk, og selv om et gjensyn med Top Field i Hitchin fristet noe, var jeg mest lysten på en ny destinasjon. Det sto til slutt mellom Aston Villa og Binfield, men da sistnevntes kamp var i Hellenic Leagues ligacup var jeg usikker på hva de to lagene ville stille av mannskap, og om det ville være et kampprogram. I tillegg var jeg også litt engstelig for avlysning, og da det uansett var en fin anledning til å besøke Villa Park, endte jeg opp med å spikre denne.
Fra utsiden tar likevel Villa Park seg meget godt ut, spesielt sammenlignet med alle de nye anonyme anleggene som de senere år har skutt opp som paddehatter. Det var synet av Holte End som nå først møtte meg, og fasaden her er virkelig flott og storslagen. Ut mot Witton Lane står langsiden Doug Ellis Stand, som tidligere lød navnet Witton Lane Stand, og etter en rask kikk her gikk jeg opp foran Holte End og inn på Trinity Road. Archibald Leitch er fotballarkitekten fremfor noen, og mange mener at tribunen som tidligere sto her med sin fantastiske fasade var hans absolutte mesterverk. Det er synd og skam at den i 2001 ble erstattet med dagens nye versjon, som på ingen måte kan måle seg hverken utvendig eller innvendig. Men den er om ikke annet litt artig i den forstand at den er bygget ut over veien som har gitt den navn.
Utenfor Trinity Road Stand står også statuen av mannen som anses som grunnleggeren av Football League; William McGregor. «I beg to tender the following suggestion…» begynte hans brev til en håndfull klubber i 1888, og dette er også inskripsjonen på den flotte statuen. Den siste tribunen er kortsiden North Stand, der jeg for £30 hadde sikret meg billett til dagens kamp mot Southampton. Jeg kunne fått en billett til £25 på nederste nivå, men da ikke utsikten virket spesielt god unnet jeg meg litt bedre utsikt når jeg først skulle besøke. På andre siden av parkeringsplassen utenfor denne tribunen ligger klubbsjappa, der jeg benyttet anledningen til å gå til innkjøp av en pin til min samling. Deretter gikk jeg den korte veien ned til Witton stasjon for å ta toget tilbake inn til sentrum, der jeg hadde avtalt et møte.
Svenskene Joakim og Stefan er groundhoppere fra Umeå, og hadde tatt til orde for et møte da vi i august var på samme kamp i Eastleigh. Den gang førte manglende internett til at det utgikk, men Joakim hadde nå igjen vært i kontakt da de også skulle på Villa Park denne kvelden. Vi hadde nå fått utvekslet telefonnummer, slik at jeg fikk sendt ham en melding, og vi avtalte å møtes på Wetherspoons-puben The Briar Rose. De hadde klart å gå seg bort, og kom derfor noe forsinket, men snart kunne vi bestille mat som ble inntatt mens vi samtalte om våre turer og andre ting. Begge hadde tidligere vært på Villa Park, og det er kanskje ikke så unaturlig siden Stefan er Villa-supporter. Joakim er derimot QPR-supporter, og de to kunne fortelle at de dagen før hadde sett Hull v Tottenham, mens de dagen etter skulle se Dartford v Chester.
De hevdet å ha møtt et stort antall svensker, men hadde imidlertid ikke støtt på mine to Gøteborg-kompiser Johan og Håkan som jeg traff i Cardiff på fredagen, og som også var på KC Stadium i Hull på søndagen. Men det er tydelig at engelsk fotball (og også groundhopping?) har blitt stadig mer populært også i Sverige. Etter en middag der jeg også fikk en god innføring i temaet Björklöven, var det på tide å bryte opp da klokka hadde passert seks. De to svenskene måtte imidlertid innom hotellet, så jeg tok farvel og gikk igjen inn på Birmingham New Street stasjon for å ta toget til Witton. Denne stasjonen er noe nærmere Villa Park – i hvert fall North Stand – men er ikke riktig like hyppig betjent. Etter ti minutter kunne jeg imidlertid stige av og dukke inn på The Witton Arms, rett over veien.
Denne puben har to avdelinger med egen inngang for bortesupportere, men jeg måtte betale £1 for å komme forbi dørvaktene. Jeg ante fred og ingen fare der jeg bestilte en pint Strongbow, men jeg hadde ikke før begynt å nippe til den før jeg observerte en rekke Celtic-effekter på veggene. De solgte til og med T-trøyer for det som tydeligvis er deres egen Celtic supporterklubb! Jeg angret øyeblikkelig på det ene pundet jeg hadde donert, men slo fra meg tanken om å sette fra meg pinten og kreve det tilbake. I stedet tømte jeg glasset på noen få minutter, og strøk deretter på dør da jeg ikke lenger følte for å oppholde meg der. Jeg var inne på tanken om å besøke den verneverdige puben Barton Arms, men den skal ligge et kvarters gange unna, så med en time til kampstart valgte jeg heller å slentre mot Villa Park.
Stadionet ligger kun et lite steinkast fra puben jeg hadde den tvilsomme æren å besøke, og på veien fikk jeg byttet £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram. Det hadde en nostalgisk gammeldags forside og var ellers som forventet av en klubb på dette nivået. Jeg fikk scannet min billett og entret North Stand, der jeg betalte ågerprisen £2,10(!) for en Bovril som jeg tok med meg opp på øvre nivå. Der kunne jeg skue utover Villa Park, som jeg ikke overraskende må si tar seg langt bedre ut fra utsiden enn fra innsiden – men det var jeg da også klar over, og når sant skal sies er det vel heller ikke blant de kjipeste anleggene i ligaen!
Til høyre for meg ruvet Trinity Road Stand med sine tre etasjer der den langt flottere forgjengeren tidligere sto, og til venstre for meg hadde allerede Southampton-fansen allerede inntatt hjørnet på Doug Ellis Stands øverste nivå, i hjørnet nærmest North Stand. Bak motsatt mål ble Holte End sakte men sikkert fylt gradvis mer opp av Villa-fansen – om man kan bruke uttrykket å «fylle opp» stadionet om det jeg var vitne til på Villa Park denne mandagskvelden. Det skulle etter hvert vise seg å være kun 25 311 tilskuere til stede – det laveste tilskuertall på Villa Park i ligasammenheng siden desember 1999.
Aston Villa hadde i sist kamp spilt 0-0 borte mot West Ham, men sto før det med seks strake tap, og hadde rotet seg ned i nedrykksstriden. Southampton på sin side har jo vært en stor positiv overraskelse, og kom fra fem strake seire i alle turneringer og imponerende 11-1-1 på de tretten siste. Hjemmelaget feiret sitt 140 års jubileum, og hadde invitert en rekke gamle profiler fra deres lange historie. For min egen del var det kanskje det mest interessante som skjedde på Villa Park denne kvelden, der gamle Villa-helter som Jimmy Rimmer, Brian Little, Des Bremner, Nigel Spink, Chris Nicholl, Gary Shaw, Charlie Aitken, Ken McNaught, Kenny Swain og Tony Morley ble paradert ut på banen for å motta hyllest.
Det nærmet seg omsider avspark klokka åtte, og dette var visstnok Paul Lamberts kamp nummer 100 som manager for Villa, men det var ingen festfotball han hadde lagt opp til. Et Villa uten suspenderte Christian Benteke og flere skadde spillere, ikke minst forsvarer Fabien Delph, la seg i forsvar og satset tydeligvis på kontringer allerede fra start. Southampton på sin side var uten Steven Davis, men stilte for første gang i sin 129 år lange historie med 11 landslagsspillere fra start. Bare så synd at kun et fåtall er engelske.. Southampton virket å ta kontrollen fra start, akkurat som deres fans var mest høylytte på tribunen, der de klaget sin nød over en billettpris på £41 for en kamp som vises på TV.
Ute på banen skjedde det imidlertid svært lite foran målene, og det var en nokså kjedelig affære frem til et samlet Villa Park i det tjueførste minutt markerte 40-årsdagen for IRAs feige terroraksjon som kostet 21 mennesker livet i forbindelse med bombingen av en Birmingham-pub. Villa hadde skammelig nok opprinnelig sagt nei til å holde noen form for markering, men etter press fra bl.a supportere måtte de gi seg til slutt. Det skulle da også bare mangle.. Etter en snau halvtime seilet en lang klarering fra en god Ciaran Clark gjennom Saints-forsvaret, og da keeper Fraser Forster nølte med å komme ut havnet han på mellomdistanse, slik at Gabriel Agbonlahor kunne plassere ballen i mål til 1-0.
Dette var kun Villas andre scoring på åtte kamper, mens det var gjestenes første baklengs på 439 minutter, så noe overraskende var det vel. Nå begynte det imidlertid å skje litt mer, og Sadio Mané avsluttet på akrobatisk vis på mål, men Villa-keeper Brad Guzan leverte en glimrende enhåndsredning. Det var Southampton som hadde mest ball og som presset, men de klarte ikke å skape særlig med faktiske sjanser mot et defensivt Villa som kjempet hardt til tross for at de til tider virket noe nervøse. Ciaran Clark kjempet som en løve mens Agbonlahor var frisk og skummel fremover når Villa kom på sine kontringer. Det var vel likevel kanskje ikke helt fortjent at lagene gikk i garderoben med ledelse 1-0 til Aston Villa, selv om det heller ikke var snakk om noe direkte ran.
Jeg holdt meg på stedet hvil i pausen, der jeg forgjeves forsøkte å få internettdekning – noe som faktisk skulle seg vise komplett umulig fra det øyeblikket jeg entret Villa Park til jeg var ti meter utenfor portene etter kampen. Blokkerer de muligens signalene til alle som ikke benytter seg av deres WiFi-tjenester?? Saints-manager Ronald Koeman gjorde i pausen den forandringen at han trakk den gamle Reading-spilleren Shane Long ned på kanten, mens han kjørte serberen Dusan Tadic inn sentralt. Og da kampen igjen ble blåst i gang var det da også S’oton som fortsatte å presse stadig heftigere på for utligning.
Ciaran Clark var på rett sted til rett tid for vertene da han blokkerte og klarerte en avslutning fra Mané. Morgan Schneiderlin fyrte løs, men igjen fikk Clark kastet seg i veien. Victor Wanyama spilte fri José Fonte, men Graziano Pelle hadde ett skonummer for små føtter til å få tåa på hans skumle innlegg. En utligning lå i lufta, men med drøye kvarteret igjen gjorde Villa-manager Lambert noen endringer. Darren Bant kom innpå for Carlos Sánchez, og Agbonlahor ble trukket ned på venstrekanten i et 4-5-1 system med Andreas Weimann på motsatt flanke. Og foreløpig stå Villa-forsvaret imot.
Tadic fyrte løs for gjestene, men Guzan fikk bokset unna, og kort etter fikk Villa en gyllen mulighet til å avgjøre. Weimann fosset i angrep og spilte inn til Agbonlahor som selv burde skutt fra god posisjon. I stedet spilte han tilbake til Weimann som skjøt over fra en ikke like god posisjon, til tydelig ergrelse for Villa-supporterne på Holte End. De fikk angre bittert da Southampton med snaue ti minutter igjen fikk sin velfortjente utligning. En oppvisning i angrepsspill fra backene, mente noen ved siden av meg, og det var da også et flott angrep. Ryan Bertrand, på lån fra Chelsea, stormet opp på sin side og driblet seg fri, Hans innlegg fant Nathaniel Clyne som hadde timet løpet sitt glimrende, og kunne sette inn 1-1.
Southampton kunne ha tatt alle poengene helt på tampen, men det ebbet ut med 1-1 og poengdeling. Selv om Villa kanskje har mest grunn til å være fornøyd med det, vil de ikke ha vært fornøyd med å ha spilt åtte kamper uten seier. For Southampton var det kanskje to tapte poeng, men de var om ikke annet fortsatt ubeseiret på de siste seks. Idet buingen fra Holte End var i ferd med å gå over til applaus for egne spilleres innsats, forlot jeg Villa Park og gikk nedover mot Witton stasjon. Jeg hadde ingen forhåpninger om å rekke 21.56-toget, og vurderte pub-alternativene da jeg ble oppmerksom på at det ble satt opp ekstratog. Etter noen minutters køing på vei opp til perrongen kom jeg meg dermed snart tilbake til sentrum hvor jeg straks returnerte til hotellet for å få litt søvn før den lange reisen neste dag.
English ground # 220: Aston Villa v Southampton 1-1 (1-0) Premier League Villa Park, 24 November 2014 1-0 Gabriel Agbonlahor (29) 1-1 Nathaniel Clyne (81) Att: 25 311 Admission: £30 Programme: £3 Pin badge: £3
De kvinnelige vertinnene fra kvelden før var ikke å se der de mest sannsynlig fortsatt lå til sengs med kuppelhue, men undertegnede var tidlig oppe og frisk og rask. Et annet kvinnemenneske disket da også opp med en full english breakfast før jeg like etter klokka ni forlot Rollason Wood Hotel i Birmingham-bydelen Erdington. Ved togstasjonen Gravelly Hill fikk jeg hoppet på lokaltoget inn til Birmingham New Street, der jeg for alvor kunne starte ferden nordøstover med tog til Durham. Ved sistnevnte stasjon hoppet jeg av etter drøye tre timer på toget, og spaserte ned til Durham Bus Station, der jeg hadde tid til å saumfare sentrumsgatene etter et eksemplar av Non League Paper. Det hadde skuffende nok ikke vært å oppdrive ved Birmingham New Street, men etter noen minutter fant jeg da det jeg var på jakt etter i Durham, slik at jeg fornøyd kunne sette meg på 13.40-avgangen til bussrute nummer 6.
Jeg hadde altså opprinnelig vært meget usikker på denne dagens destinasjon, spesielt ettersom jeg dagen før hadde befunnet meg i Merthyr Tydfil i tjukkeste Wales. Crystal Palace v Liverpool ville jeg kunne rukket, men dette ble forkastet da Palace frekt nok krevde at jeg måtte kjøpe billett til ytterligere en kamp for å få lov til å betale ågerprisen £50 for en billett til denne kampen. Totalt uaktuelt! Jeg hadde derfor delvis belaget meg på å debutere som tilskuer i den walisiske pyramiden ved å se Port Talbot Town, men da FA Vase-oppgjøret Bishop Auckland v 1874 Northwich ble flyttet til denne søndagen var jeg vel aldri i tvil om at jeg ville få med meg denne godbiten. Det var da også grunnen til at jeg etter lørdagskampen i Merthyr hadde satt kursen mot Birmingham for å gjøre unna halve reisen lørdag kveld. County Durham og Bishop Auckland var altså nå min destinasjon for dagen.
På bussen kom jeg i prat med en eldre groundhopper som satt og leste i det fantastiske bladet Groundtastic, og jeg lurte først på om det var et nytt nummer jeg ikke ennå hadde fått, men det viste seg å være et gammelt eksemplar. Karen kunne fortelle at han var fra Birtley, og beklaget gjentatte ganger at han fortsatt hadde visse problemer med både tale og hukommelse etter et slag. Han var dog trivelig selskap på den rundt tre kvarter lange bussturen til Tindale-området, der jeg hoppet av på hjørnet av Dilks Street og Maude Terrace, etter at søndagsruten omsider hadde sneglet seg gjennom hele Bishop Auckland. Mens den eldre karen ble med ytterligere ett stopp, svingte jeg ned Dilks Street og kunne snart sjekke inn på Premier Inn-hotellet jeg også bodde på da jeg en fredagskveld i januar ble offer for avlysning ved Heritage Park. Fingrene hadde nå vært krysset i håp om at denne visitten ikke skulle ende i tilsvarende frustrasjon og skuffelse.
Bishop Auckland ligger som nevnt oppe i nordøst, i County Durham – snaut to norske mil nordvest for Darlington, og like langt sørvest for Durham by. Mye av stedets tidligere historie dreier seg om biskopen av Durham, som hadde sin bolig nettopp her. Dette gjenspeiles da også i den første delen av stedsnavnet. Som med så mange andre steder i denne regionen har ellers kullgruvedrift vært en viktig industri også i Bishop Auckland. Denne industrien har lange tradisjoner her, men det var først etter jernbanens ankomst tidlig på 1800-tallet og den industrielle revolusjon at den virkelig skjøt fart. Med jernbanen kunne kullet enklere fraktes til utskipningshavner etc, og da 1800-tallet ble til 1900-tallet var rundt 16 000 personer ansatt i områdets mange gruver. I dag er alle gruvene og jernverkene for lengst stengt, og andre næringsveier har tatt over. Bishop Auckland har i dag rett i underkant av 25 000 innbyggere.
Etter å ha slengt fra meg bagen og pustet ut spaserte jeg igjen de få hundre meterne fra hotellet bort til Heritage Park, langs hovedveien som ennå ikke har fått gangvei eller fortau, slik at jeg måtte gå i grøfta. Utenfor Bishop Aucklands nye stadion sto det en liten gruppe groundhoppere og ventet på at klokka skulle bli 15.00. Med avspark en time senere, var det i forbindelse med en privat tilstelning bestemt at det var da man ville åpne portene. Både John McClure, John Main og Nigel Taylor er kjente navn i det engelske groundhopper-miljøet, og disse var nå blant de fremmøtte som holdt min samtalepartner fra bussen med selskap. Etter en fem-ti minutters samtale med disse ble da også portene åpnet, og jeg kunne betale mine £6 i inngangspenger. Et kampprogram ble også kjøpt inn til den noe originale prisen £1,20, og fikk etter hvert klart godkjent.
Grunnet denne private dåpsfesten som fant sted i klubbens lokaler ble det opplyst om at baren ikke ville åpne før klokka 15.30, og jeg var langt fra den eneste som benyttet anledningen til å foreta en runde rundt banen. Heritage Park kan på ingen måte måle seg med klubbens fantastiske gamle Kingsway, som av mange besøkende groundhoppere rangeres svært høyt oppe på listen over favorittstadioner, til tross for at den ene langsiden der ble delt med cricketklubben (det kan ses på dette bildet). Etter å ha flyttet ut fra Kingsway i 2001, spilte The Two Blues flere år i eksil (hos både Spennymoor, Shildon, og West Auckland Town) før de høsten 2010 kunne flytte inn på nye Heritage Park. De er nok i så måte bare overlykkelige over å være tilbake i hjembyen igjen, og Heritage Park er nok i hvert fall funksjonelt sett et godt anlegg for klubben.
Jeg kom inn på den ene langsiden, rett ved siden av hovedtribunen som dominerer anlegget. Denne står midt på denne langsiden, og øverst på denne er det vinduer ut fra klubbhusets bar i byggets andre etasje. Et av klubbens kallenavn, The Two Blues, viser til Oxbridge-universitetenes farger (lyseblått for Cambridge og mørkere blått for Oxford) da den opprinnelig ble stiftet av teologistudenter ved Oxford- og Cambridge-universitetene som studerte ved Auckland Castle. Men ved denne hovedtribuner har de nøyet seg med seter i én blåfarge. Bak målet til venstre for oss hadde vi anleggets eneste ståtribune under tak, og dette er en nokså modere affære som strekker seg omtrent 2/3 av banens bredde. På bortre langside er det kun såkalt hard standing, med den store Sainsbury’s-sjappa godt synlig over gjerdet i bakgrunnen. Det er også dens tilhørende bensinstasjon bak det andre målet, der fasilitetene for tilskuerne består av en fryktelig lite attraktiv midlertidig tribune som er satt opp.
Det burde vel være kjent for det fleste at føniksklubben Darlington 1883 også har spilt sine kamper her siden sin stiftelse i 2012, og den sistnevnte midlertidige tribunen er tydeligvis deres verk. Mens jeg sto der kom nemlig en av dagens vakter, og han kommenterte at det skal bli en befrielse å få fjernet det «faenskapet». Min samtalepartner fra bussen hevdet å ha hørt om kjepper i hjulene med tanke på Darlingtons flytting hjem til hjembyen, men kanskje røret han igjen, for denne vakten påsto hardnakket at dette fortsatt er kvekernes siste sesong med banedeling på Heritage Park, og at de innen sesongstart neste sesong vil flytte inn med rugbyklubben Darlington RFC på deres Blackwell Meadows. Tilbake ved inngangspartiet ble jeg stående å prate med noen av de fremmøtte groundhopperne mens jeg ventet på at baren skulle åpne. En kar som kom for å henge opp listen med lagoppstillinger hadde dessuten en stensil til overs for undertegnede, og snart åpnet sannelig også baren.
Der kunne jeg betale £2,80 for en pint med Woodpecker, som jeg nippet til mens jeg bladde litt i programmet. Dagens motstander var føniksklubben 1874 Northwich, og det dreide seg om andre runde av FA Vase. Tro det eller ei, men dette er faktisk det lengste Bishop Auckland noensinne har nådd i denne turneringen. Noe merkelig all den tid de er historiens mestvinnende med hele ti triumfer i forgjengeren FA Amateur Cup, men nå befant de seg jo i perioden 1988-2006 i Northern Premier League, og deltok således ikke i FA Vase igjen før i 2006. Northern League har jo stolte tradisjoner i denne turneringen, og hjemmefolket hadde forhåpninger om at det denne sesongens kunne være deres tur også i FA Vase. Imidlertid hadde de store skadeproblemer, ikke minst defensivt. Og de regnet med en tøff kamp, for det var ingen enkel motstander som var på besøk denne søndagen.
1874 Northwich ble stiftet så sent som 15 november 2012, da misfornøyde og frustrerte supportere av den skakkjørte klubben Northwich Victoria med overveldende flertall stemte for å stifte sin egen klubb. Det hadde den dagen kommet frem at den meget upopulære eieren Jim Rushe var truet av personlig konkurs, og det ble bestemt at den nye klubben skulle være eiet og driftet av supporterne selv. 1874 Northwich fikk innpass i North West Counties League, og forrige sesong var deres første i pyramiden. De var ikke snauere enn at de umiddelbart kjempet i toppen av denne ligaens Division One, og de var kun målforskjellen fra andreplass og opprykk. Nå ble det likevel opprykk ettersom toer Formby dessverre valgte å legge ned driften, slik at 1874 Northwich dermed ble tilbudt opprykket til NWCL Premier Division. Der har de så langt kjempet i toppen igjen, og kan kanskje bli en utfordrer til Glossop North End og Runcorn Linnets.
Begge lag hadde entret denne turneringen i andre kvalifiseringsrunde, der 1874 Northwich hadde feid Wigan Robin Park av banen med 9-0, før de i første ordinære runde tok seg av Ashton Town. For dagens verter sin del hadde de slått ut Birtley Town og Holker Old Boys. Det var på tide å tømme glasset og ta oppstilling for å se de to klubbene duellere om en plass i tredje runde, og på langsiden rett ved inngangspartiet traff jeg også på unggutten Connor Lamb, som er karen bak bloggen Connor’s Football Travels og et friskt ungt pust i groundhopper-miljøet. Man kan ikke annet enn å la seg imponerende av en tenåring som foretrekker lokal groundhopping i non league mens hans jevnaldrende helst foretrekker å holde med en (eller til og med flere?) av storklubbene, selv om de måtte befinne seg på motsatt del av landet. Connor ble da også min samtalepartner under store deler av kampen denne søndagen.
Kampen startet spillemessig ganske jevnt, men det var allerede fra start gjestene som virket giftigst og skapte de fleste farlighetene, og allerede etter få minutter sendte Matthew Beadle i vei et varselskudd som gikk like utenfor stolpen. På motsatt side sendte Stuart Thompson et farlig innlegg inn i feltet, men ingen Bishops-spillere klarte få en touch på ballen. I stedet var Beadle igjen frempå for gjestene med et skudd like utenfor, mens et innlegg fra Matthew Ward ville nådd Stuart Wellstead i åpenbar scoringsposisjon om ikke en hjemmeforsvarer hadde fått headet unna. Etter drøye kvarteret fikk hjemmelaget en corner, men Kyle Davis og Glen Lane gikk nok litt i veien for hverandre da en av de fikk avsluttet (uten at undertegnede klarte å se hvem). 1874-keeper Matthew Conkie måtte likevel i aksjon med en god redning for å få slått ballen over. Tre minutter senere tok gjestene ledelsen etter flott forarbeid av Beadle, og innlegget fra Jamie Tandy ble kontant headet i mål av Stuart Wellstead.
Deretter fulgte en god periode for hjemmelaget som nå presset på for utligning, men det stoppet gjerne opp et stykke inne på offensiv banehalvdel, der de for anledningen vinrøde gjestene fikk klarert. Det ble gjerne med langskudd, og keeper Conkie hamlet greit opp med avslutningene fra både Jordan Lavery og Stuart Thompson. Det var slett ikke ufortjent at 1874 Northwich ledet, men i denne perioden var det litt mot spillets gang da de etter en halvtimes spill doblet ledelsen i forbindelse med en corner fra Tandy. Hjørnesparket gikk rett og slett gjennom hele feltet, og på bakerste stolpe kunne Matthew Woolley nokså enkelt bredside inn 0-2. Stemningen sto i taket blant bortesupporterne bak det ene målet, og Connor og de andre groundhopperne var imponert over både bortelagets kvaliteter på banen og deres supportere.
Vertene forsøkte å slå tilbake, og Jamie Poolle gikk på et imponerende raid som bragte ham inn i feltet, men avslutningen gikk rett på bortekeeper Conkie. Glen Lane på sin side så sin avslutning gå over mål, mens en uidentifisert spiller hadde en skummel heading som landet oppå nettaket. Matthew Ward minnet hjemmelaget og keeper Scott Pocklington på at de ikke hadde tatt pause riktig ennå, men et par minutter før hvilen ble det ny spenning. Stuart Thompson fikk ballen på drøye 25 meter, og med sitt andre touch sendte han i vei en suser som fikk nettmaskene oppe i Conkies hjørne til å bule. 1-2! Og da gjestene kort etter ble redusert til ti mann, kunne vertene gå i garderoben med fornyet håp. Jeg så ikke helt episoden, men det ble sagt at Adam Bayley fikk sin (hittil gode) debut ødelagt med rødt kort etter at han skal ha tråkket på hodet til Andrew Johnson i forbindelse med en av stadig flere heftige dueller.
Pausen ble brukt til å innta en kjapp pint med Woodpecker mens jeg samtalte litt med diverse personer. Jeg tok meg selv i å invitere Connor med meg opp i baren for en pint, før jeg kom på at han ikke på langt nær er gammel nok selv om han virker svært moden for alderen. I baren var det fortsatt en salig blanding av supportere og personer som hadde blitt igjen etter dåpsfesten, og representanter for hjemmefansen var nå sterke i troen på at de skulle kunne snu kampen mot ti mann. Ved et bord i et hjørne hadde den ansvarlige for klubbsjappa satt opp et provisorisk utsalg, og der fikk jeg også byttet til meg en pin mot et bidrag på £3,50. Etter at glasset var tømt ble det også tid til å oppsøke matutsalget i et av hjørnene på motsatt side, der de fristet med Hot roast pork with stuffing and apple sauce til £3,50. Slett ikke å forakte, og mens jeg mottok godsakene ble andre omgang sparket i gang.
Hjemmelaget hadde en god mulighet til å utligne snaue fem minutter ut i omgangen, men Kyle Davis måtte se at hans avslutning gikk på feil side av stolpen. Jeg var nok ikke den eneste som nå forventet et langt mer defensivt 1874 Northwich som ville bli presset kraftig av sitt vertskap, men i stedet var det manager Ian Streets gutter som få minutter etter gjenopprettet tomålsledelsen. En corner ble kun halvveis klarert, og hjemmekeeper Pocklington klarte ikke å holde skuddet fra Stuart Wellstead. Matthew Beadle kunne sette inn returen og sørge for 1-3 åtte minutter ut i omgangen.
Vertenes Andrew Johnson skapte en god mulighet for seg selv med en god prestasjon, men avslutningen sto ikke helt i stil. Deretter var innbytter John Butler frempå da han kun et minutt eller to etter å ha kommet innpå (for Adam Sakr) headet Glen Lanes innlegg på mål og tvang frem en god redning av keeper Conkie. Både Connor og mange med ham uttrykte undring over at ikke Butler hadde startet kampen, og etter drøye timen var han frempå igjen, men hans skrudde avslutning gikk like utenfor stolpen. Bishops-kaptein Sean Tarling kunne like etter prise seg lykkelig over at han slapp unna med gult for en hårreisende takling som jeg vil påstå at de fleste dommere ville belønnet med direkte rødt. Gjestene satt spikeren i kista tjue minutter ut i omgangen da et innlegg fra en god Stuart Wellstead ble ekspedert i mål av Matthew Beadle som på volley besørget sitt andre fra kort hold. 1-4!
Bishop Auckland innså nok nederlaget, men hadde nå igjen en god periode, der Andrew Johnson testet Conkie, og innbytter John Butler var uheldig som ikke scoret på noen av sine to-tre muligheter i løpet av kort tid. Spesielt den ene var stor, da keeper var fullstendig ute av posisjon, og avslutningen ble blokkert på streken av en forsvarer. Og da Glen Lane sendte ballen forbi keeper Conkie, sto det jammen en forsvarer klar til å redde på streken igjen. Bortefansen hadde for lengst begynt å synge om Wembley da jeg fikk høre av Nigel Taylor at Lee Stewart var observert ved laglederbenkene på motsatt side. Med kun et par minutter igjen gikk jeg over for å hilse på, men kom aldri lenger enn til Harvey Harris, som var medarrangør av Northern Leagues Easter Hop i påsken 2014. Det var et hyggelig gjensyn, og mens John Butler sendte kampens siste sjanse rett på Conkie snakket jeg raskt med Harris inntil dommeren snart blåste av med 1-4 som sluttresultat og et ikke helt ufortjent avansement for gjestene.
Harvey Harris forsvant raskt ut av portene etter kampslutt, og Lee må ha gjort det samme, for han var ikke å se. Derfor returnerte jeg i stedet til baren, hvor det heller ikke var mange igjen av groundhopperne. Det ble for øvrig opplyst om at dagens tilskuertall var 382; noe som skapte undring hos noen av groundhopperne som har besøkt Heritage Park ved flere anledninger. De tippet alle at 500+ var mer riktig, men jeg mistenkte at de resterende gjestene fra dåpsfesten kanskje ikke var regnet med. I ettertid ble uansett tilskuertallet om ikke annet oppjustert til 407. Med en ny pint Woodpecker i hånden pratet jeg igjen litt med noen av de fremmøtte, og hjemmefansen nøyet seg med å fastslå at Bishop Auckland for tiden er alt annet enn forutsigbare, og det var mer enn en av deres supporterne som brukte betegnelsen «a Jekyll & Hyde team».
En av de var David Bayles, som utgjør den ene halvparten av hjemmelagets managerteam. Ved bardisken hadde jeg en lengre prat med ham, og han var tydelig oppgitt både over prestasjonen, skadesituasjonen og den manglende stabiliteten. Han hevdet ikke overraskende at det nok var andre som ville kjempe helt i toppen, og mente at Shildon nok fortsatt var favoritt sammen med West Auckland. Samtidig mente han i likhet med meg at man virkelig skal se opp for North Shields, som også han hadde blitt imponert av, mens han regnet med at Marske igjen ville kollapse etter nyttår slik de «har fått for vane». På spørsmål om de likevel ville søke om opprykk til step 4 slik de pleier, hevdet han irritert at det ikke er noen vits om de fortsetter å spille slik, men la straks mer alvorlig til at man slett ikke skal se bort fra en søknad, da de tross alt ønsker seg til tilbake til Northern Premier League.
Det er jo også et uttalt mål for 1874 Northwich, og deres supportere ga klar beskjed om at opprykk er et mål – selv om det ikke på noen måte er noe krav allerede denne sesongen, da spesielt Glossop North End og Runcorn Linnets ser sterke ut. I motsetning til ved Northern League vil vi nok se langt flere søkere fra NWCL Premier, og flere uttrykte forhåpninger om å i løpet av noen år kunne passere Northwich Victoria i pyramiden. Det er litt merkelig å tenke på 1874 Northwich som en «lillebror» til den langt mer tradisjonsrike Victoria, men faktum er at føniksklubben i hvert fall supportermessig allerede har passert deres gamle klubb. De var meget godt representert i County Durham denne søndagen, i kontrast til de 5-10 personene jeg så heie på Northwich Victoria da jeg besøkte Mossley tidlig denne sesongen. En av supporterne fortalte at Jim Rushe fortsatt er involvert, og hadde svært lite pent å si om både ham og andre tilknyttet Northwich Victoria.
Etter ytterligere en pint var det på tide å takke for meg da de ved sju-tiden uansett annonserte siste runde i baren. Jeg ønsket lykke til og trasket tilbake til hotellet, der jeg etter hvert slo meg ned på den tilhørende restauranten Brewers Fayre. Mens jeg leste mer i dagens program og Non League Paper unnet jeg meg en mixed grill og en pint eller to med Strongbow før jeg trakk meg tilbake til hotellsenga med Non League Paper og min medbragte bok. Og for ordens skyld: I tredje runde av FA Vase ble 1874 Northwich trukket mot divisjonskollega Glossop North End. Det blir uten tvil rundens storkamp!
English ground # 219: Bishop Auckland v 1874 Northwich 1-4 (1-2) FA Vase 2nd Round Heritage Park, 23 November 2014 0-1 Stuart Wellstead (19) 0-2 Matthew Woolley (30) 1-2 Stuart Thompson (42) 1-3 Matthew Beadle (53) 1-4 Matthew Beadle (66) Att: 407 Admission: £6 Programme: £1,20 Pin badge: £3,50
Lørdag 22.11.2014: Merthyr Town v Swindon Supermarine
Etter en god natts etterlengtet søvn forlot jeg Gateway Express og spaserte mot togstasjonen i Newport. På veien valgte jeg å svinge innom Rodney Parade for å ta en kikk på Newport Countys hjemmebane, og der var det allerede litt aktivitet i forkant av en rugbykamp som skulle spilles der senere på dagen. En av portene sto halvveis åpen, og jeg snek meg inn for å ta noen bilder. Hazell Stand på den ene langsiden så i hvert fall nokså fjong ut, og etter en rask kikk fortsatte jeg ferden over elven Usk, forbi ruinene av Newport Castle, og ned til jernbanestasjonen. Der gikk jeg til innkjøp av frokost i form av smørbrød før jeg satt meg på toget til Cardiff.
Etter togbytte i den walisiske hovedstaden tok jeg plass på toget til Merthyr Tydfil, som er endestasjon på hovedgrenen til Merthyr Line (der den andre grenen går til Aberdare). Turen opp fra Cardiff tok en drøy time, og med to timers tid til kampstart ankom jeg byen som på folkemunne gjerne kun omtales som Merthyr. Jeg orienterte meg raskt frem gjennom kjøpesenteret Beacons Place slik at jeg kom ut i High Street, og kunne derfra ta fatt på den kvarter lange spaserturen opp til Penydarren Park.
Man skulle kanskje tro at Merthyr Tydfil var byens walisiske navn, men det er faktisk Merthyr Tudful. Byen ligger ved elven Taff, omtrent fire norske mil nord-nordvest for Cardiff – rett sør for Brecon Beacons nasjonalpark, der man finner fjellkjeden med samme navn. Merthyr var før den industrielle revolusjon kun en liten landsby, men store forekomster av blant annet jernmalm og kull gjorde sitt til at Merthyr vokste frem som et viktig senter for gruvedrift og jernverksindustri. På midten av 1800-tallet var faktisk Merthyr Tydfil den største byen i Wales. Etter første verdenskrig så byen en nedgang i disse industriene, og i løpet av 1930-årene stengte de siste gruvene og jernverkene. Arbeidsløsheten var i 1932 på over 80%, og byen som ved folketellingen i 1911 hadde over 80 000 innbyggere, har i dag et innbyggertall på omtrent 60 000.
Nedgangen i disse industriene og den påfølgende arbeidsledigheten var nok en av årsakene til at den opprinnelige Merthyr Town i 1930 mistet plassen i Football League etter sviktende tilskuertall, og ble erstattet av Thames AFC. Merthyr Town hadde blitt stiftet i 1909, og var blant klubbene som i 1920 fikk være med å starte Football Leagues nye tredjedivisjon, med 8. plassen i debutsesongen som bestenotering. Etter 1930 returnerte denne klubben til Southern League, og gikk omsider konkurs i 1934.
Arvtakeren Merthyr Tydfil FC ble stiftet i 1945, og ble snart en dominerende klubb i Southern League. Etter at de debuterte med tredjeplass i 1946/47-sesongen sikret de seg hele fem ligatitler de neste sju sesongene. De var i denne perioden en fast søker til Football League, men til tross for suksessen ble de aldri valgt inn i ligaen igjen. Da Southern League-tittelen igjen ble vunnet i 1988/89 betød det et andre strake opprykk og spill i Conference. Der ble det med seks sesonger før de igjen tok turen ned i Southern League, og i 2010 var det kroken på døra da også denne klubben ble slått konkurs.
Umiddelbart startet man opp dagens klubb, Merthyr Town, som er eiet og driftet av supporterne. Den nye klubben startet opp i Western League Division One, men etter at begge de to første sesongene endte med opprykk var de klar for spill i Southern League Division One South & West. Der befinner de seg fortsatt, etter å ha tapt playoff-finalen de to siste sesongene. Våren 2013 måtte de reise slukøret hjem fra Berkshire etter finaletap for Hungerford Town, mens de forrige sesong sviktet som favoritter hjemme mot Paulton Rovers i finalen. Er alle gode ting tre for Merthyr Town?? Det er i hvert fall mange flere enn kun undertegnede som har de som favoritt til tittel og direkte opprykk denne sesongen.
Penydarren Park ligger virkelig bortgjemt, der den ligger omkranset av trær og kun kan nås via blindveien Park Terrace. I enden av denne så jeg inngangspartiet, og ble pekt i retning av telleapparatene av en kar som tilsynelatende først tiltalte meg på walisisk. Inngangspengene på £9 ble betalt, og jeg fikk med meg en kopi av klubbens siste nyhetsbrev og en enkel gul billett som ga meg adgang til området innenfor portene. Her inne står stadionet på toppen av en liten bakke, og jeg var så ivrig etter en kikk at jeg strenet inn uten å slenge fra meg bagen først. Rykter om en snarlig forestående «oppgradering» av Penydarren Park var hovedgrunnen til at jeg startet planleggingen av denne turen. Jeg har en stund ønsket meg hit, men det er ikke den enkleste destinasjonen å skvise inn når man har ambisjoner om kamper hver dag. Nå var jeg endelig her, og forventet at dagens visitt ville bli turens stadionmessige høydepunkt. Jeg ble ikke skuffet..
Jeg kom med drøyt halvannen time til kampstart inn på langsiden ut mot Park Terrace, og det er også her man finner både klubbhuset og dets bar, garderober og kontorer, i tillegg til klubbsjappa som foreløpig ikke hadde åpnet. Sittetribunen på denne langsiden erstattet en tidligere hovedtribune som dessverre gikk tapt i en brann. Til høyre sett fra denne har man en ståtribune under åpen himmel, der det tidligere kun var en gressvoll, og denne ble anlagt i løpet av perioden Merthyr Tydfil tilbragte i Conference. Øverst på denne ståtribunen er klubbnavnet malt i hvit maling på den svarte muren, og i hjørnet mot hovedtribunen står en murbygning som huser toaletter. En av veggene har fått en mural i form av et kunstverk som viser en rød drage og fotballklubbens navn på walisisk.
En mural som viser klubbens logo er også å finne på en mur oppe i krattet i motsatt hjørne, såvidt over på bortre langside. Her står den i bakkant av de flotte ståtribunene under åpen himmel som flankerer den store tribunen på denne langsiden. Og det er sistnevnte som virkelig er anleggets perle – en fantastisk flott og klassisk ståtribune som alene var verdt inngangspengene. På denne langsiden kan man også se visse spor etter at anlegget har vært mer ovalt da de tidligere også arrangerte hundeveddeløp – og enda tidligere også sykling. Den siste kortsiden er en tribune i nokså lik stil som hovedtribunen, og her er det en blanding av ståtribune og sittetribune, med blå seter installert i deler av tribunen.
Penydarren Park er uten tvil et utrolig flott stadion, men det er nokså merkelig å tenke på at det neppe ville blitt bygget i dag. Ikke bare fordi evnen til å bygge noe som er interessant og har karakter synes å ha gått tapt, men først og fremst fordi anlegget etter sigende faktisk står på toppen av et gammelt romersk fort. Med min runde unnagjort gikk jeg for å oppsøke klubbhusets bar, og kjøpte på veien med meg et eksemplar av dagens kampprogram. £1,70 var den noe originale prisen, og jeg tok det med meg opp i baren, som ligger i hovedtribunens andre etasje, og som nås fra utsiden. Jeg byttet bort £3 mot en pint med Strongbow, og bartenderen sa seg villig til å låse bagen min inn på et rom i enden av lokalet.
Nippende til min pint satt jeg og leste i det interessante programmet da en kar kom bort for å introdusere seg selv. Det viste seg å være Andrew Evans, som skulle bli min «ledsager» denne ettermiddagen. Han var en av flere som hadde fått med seg at jeg skulle besøke, og fortalte at han opprinnelig var Cardiff-supporter som nå foretrakk å følge Merthyr Town etter å ha fått nok av den moderne fotballen og Vincent Tans herjinger. Han introduserte meg for flere Merthyr-fans som faktisk hadde en lignende historie, og bekreftet vel min teori om at min skuffelse over total mangel på stemning ved Cardiff City Stadium kvelden før i stor grad skyldes at en rekke personer i den harde kjernen har forsvunnet og blitt erstattet av en horde nye «plastikk-supportere». En av Andrews kompiser overrakte meg dessuten et eksemplar av fanzinen «Dial M for Merthyr» – et artig og stadig sjeldnere innslag i vår stadig mer nettbaserte hverdag.
Dagens motstander var Swindon Supermarine, og hjemmefolket måtte si seg enige i at de var favoritter. Swindon Supermarine var faktisk semifinalemotstander ved begge anledninger da Merthyr Town de to siste sesonger tok seg til playoff-finalen, men Merthyr-fansen håpet at man denne gang kunne unngå playoff ved å sikre seg direkte opprykk. De måtte vel noe nølende innrømme at de var favoritt også i kampen om tittelen, men av erfaring ville de ikke ta noe som helst for gitt, og advarte mot spesielt Stratford Town, som nå toppet tabellen fem poeng foran Merthyr, men med to kamper mer spilt. Bak disse to fulgte Didcot Town og Taunton Town, og også disse ble ansett å kunne bli tøffe utfordrere i toppkampen.
Jeg benyttet en røykepause til å ta en ny runde rundt banen, og returnerte til baren for en ny pint etter å ha konstatert at klubbsjappa fortsatt ikke var åpen. Andrew kunne fortelle litt om disse oppgraderingsplanene, som dessverre også ser ut til å omfatte den herlige ståtribunen på bortre langside, i tillegg til at man vil forlenge hovedtribunen i den ene enden. Mon tro om det ikke også var planlagt noe med den åpne ståtribunen på bortre kortside.. Det ble for øvrig lagt om til kunstgress i løpet av fjoråret, så der var jeg dessverre for sent ute. Jeg må innrømme å ikke akkurat være noen stor fan, men når sant skal sies glemte jeg fort det når kampen startet. Kanskje har det noe med at resten av anlegget er så flott at det mer enn gjør opp for dette.
Det var snart på tide å ta oppstilling for avspark, og glasset ble tømt før jeg rakk å stikke hodet innom den nå åpne klubbsjappa for å bytte £3 mot en pin til min samling. Merthyr Town sto med tolv strake kamper uten tap (9-3-0) i alle turneringer, og seks strake seire i ligasammenheng. Swindon Supermarine på sin side kom til Wales etter fem strake kamper uten seier i alle turneringer, og 0-2-2 på de fire siste i ligaen. Det lå virkelig an til en hjemmeseier på Penydarren Park, som for tiden faktisk går under navnet Cigg-e Stadium etter en sponsoravtale med en produsent av elektroniske sigaretter. NFF og norske myndigheter hadde nok gått fullstendig og totalt fra konseptene..
Hjemmelaget tok kommandoen fra start, og etter kun få minutter headet Ian Traylor i nettveggen fra god posisjon på bakerste stolpe. Få sekunder senere stormet Merthyr igjen i angrep, men Kyle McLaggon skjøt like utenfor. Ti minutter var passert da Ryan Newman fyrte løs, og Supermarine-keeper Sam Warrell måtte varte opp med en god redning for å hindre hjemmeledelse. Merthyr dominerte fullstendig, og det var kun et tidsspørsmål før scoringen ville komme. Det skjedde sekunder etter at vi hadde passert tjue minutters spill, og målet kom etter en corner. Kyle McLaggons heading ble blokkert, og returen ble reddet på streken, før McLaggon headet inn en meget fortjent ledelse for vertene.
Kun et par minutter senere burde det stått 2-0 etter at Ian Traylor etterlot seg svimle bortespillere på sin vei inn i feltet, men hans avslutning ble igjen reddet på streken. Traylor var igjen på farten like etter, men hans og Jarrad Wrights flotte forarbeid ble resultatløst da McLaggons tå var noen millimetere for kort til å få ordentlig kontakt med innlegget. Etter nølende forsvarsspill fikk Traylor deretter stå helt alene og avslutte, men en utrusende keeper Warrall fikk parert. Ikke lenge etter traff Traylor stolpen etter et frispark fra Gavin Williams (Merthyr-født tidligere walisisk landslagsspiller med lang Football League-erfaring fra blant annet Hereford, Ipswich, West Ham, Yeovil, og de to Bristol-klubbene).
Det var nærmest utrolig at det kun sto 1-0, men snaue fem minutter før pause doblet vertene omsider ledelsen. Kris Leek la inn og McLaggon kunne enkelt styre inn sitt andre fra kort hold. 2-0 til manager Steve Jenkins’ gutter. Gjestene fra Swindon hadde ikke skapt noen verdens ting, bortsett fra et skudd utenfor og en resultatløs corner, og da lagene gikk til pause kunne de nok ærlig talt prise seg lykkelig over at de kun sto 2-0, for når sant skal sies kunne det fort vært både det dobbelte og tredobbelte!
Pausen ble benyttet til å leske strupen med en ny pint mens jeg samtalte litt med et par fremmøtte bortefolk. De innrømmet glatt at pauseresultatet kunne vært langt styggere for deres del, men tippet også de at det tross alt var den sannsynlige seriemesteren de møtte. En av de kunne også fortelle at de nylig hadde ansatt tidligere Forest Green Rovers-manager (selv om de som ikke følger med i lavere divisjoner sikker vil huske ham bedre for sitt langt kortere opphold som manager i selveste Leeds United) Dave Hockaday som «rådgiver» i manager-teamet. Hjemmefansen var på sin side selvsagt fornøyd med det de hadde sett av sine helter, men fastslo også de at ledelsen burde vært en god del større med tanke på alle sjansene de hadde skapt.
Andre omgang startet igjen med Merthyr i førersetet, men om gjestene hadde vært tannløse og Merthyr dominerende i første omgang, endret dette seg noe etter rundt ti minutter av andre omgang. Det ble nå en langt jevnere kamp, der Supermarine hevet seg og for første gang skapte noen utfordringer for et hjemmelag som også virket slappere og mer nølende. Merthyr kunne imidlertid økt til 3-0 da McLaggon rundet keeper og fra spiss vinkel la tilbake til Traylor, men sistnevnte bommet regelrett på ballen. Det straffet seg få minutter senere, da nysigneringen Corey King reduserte til 2-1 etter fint angrepsspill. Det var ti minutter spilt av andre omgang, og det ble stille på Penydarren Park.
Dette var imidlertid starten på noen hektiske minutter, for kun et drøyt minutt senere gjenopprettet Kris Leek tomålsledelsen da han fra bortimot 25 meter sendte i vei en kanonkule som snek seg forbi gjestens keeper og inn i mål helt nede ved stolperota. Men kun halvminuttet senere reduserte Supermarine igjen da et innlegg ikke ble ordentlig klarert, og Harry Etheridge fikk vende opp og sette inn 3-2 bak Martyrs-keeper Tom Bradley. Tre mål på snaue tre minutter, og fem minutter senere var det ny nettsus da Ryan Newman økte til 4-2 med en kandidat til årets mål på Penydarren Park. Han dempet et innlegg elegant på brystet før han på utsøkt vis hamret ballen i nettet med venstrebeinet fra rett innenfor 16-meteren.
En utsøkt takling fra kaptein Ryan Green stoppet en skummel Supermarine-kontring idet bortespilleren skulle avslutte fra god posisjon, og nå tok The Martyrs mer over igjen. Newman avsluttet centimetere utenfor stolpen, mens McLaggon kunne sikret seg matchballen med et hattrick om det ikke hadde vært for en blokkering etter at han vendte opp inne i feltet. Samme mann hadde kort etter en gyllen mulighet da ballen havnet hos ham i god posisjon inne i feltet, men denne gang sleivsparket han over. Supermarine virket nå mer slitne, og de har slitt med store skadeproblemer. Det ble ikke bedre av at to mann måtte ut med skade i løpet av ettermiddagen i Wales. Troppen var allerede så herjet av plager at manager Dave Webb kun hadde tre innbyttere, hvorav en var hans assistent – 40 år gamle Lee Spalding. Og denne kriseløsningen måtte de faktisk også benytte seg av det siste snaue kvarteret!
Innbytter Corey Jenkins fosset oppover venstrekanten og driblet seg inn i feltet, men hans pasning ble ikke omsatt da vedkommende Merthyr-spiller nølet og kom for nærme keeper Warrell da han skulle avslutte. Med snaue fem minutter igjen av ordinær tid ble likevel sluttresultatet fastsatt til 5-2 av innbytter og tidligere Swansea City-spiller Guillermo Bauza. En pasning gikk gjennom hele feltet og fant spanjolen på bakerste stolpe, og han kunne enkelt sette den siste spikeren i Supermarine-kista. Midtstopper Jamie Rewbury kunne headet inn et sjette, men det stoppet på 5-2; identisk med resultatet da de to møttes i forrige sesongs playoff-semifinale. Og faktisk må det kunne sies å ha vært et noe flatterende resultat for gjestene, som virkelig kunne blitt sendt hjem som slakt fra denne kampen.
Tilbake i baren var naturlig nok hjemmefansen storfornøyd med tre poeng, samtidig som de jublet over at Stratford Town hadde gått på et tap i Tiverton. Nå var det kun to poeng opp til tabelltoppen, samtidig som de hadde to kamper til gode og divisjonens suverent beste målforskjell. Gjestene nøyet seg med å fastslå at de hadde tapt for et bedre lag, og at det ikke er mot lag som Merthyr at de i utgangspunktet skal hente sine poeng. Et par av de hevdet at de nok hadde overprestert noe ved å ta seg til playoff de to siste sesongene, og en mente til og med at sesongens mål var å overleve i divisjonen. Kanskje litt defensivt, med tanke på at Bishops Cleeve og Bashley allerede virker hektet av i bunnen. Vi fikk for øvrig rapporter om at nettopp Bashley hadde fått hele elleve i sekken på besøk hos North Leigh, og virker å være i fullstendig oppløsning.
Da jeg besøkte Swindon Supermarine en aldeles ufyselig januarkveld i 2011, hadde jeg fremdeles ikke byttet fra samling av skjerf til den langt enklere (og rimeligere) samlingen av pins, og deres pin har vist seg en utfordring så langt. Jeg tenkte dessverre ikke på å ta kontakt med klubben før kampen i Merthyr, men forhørte meg om noen tilfeldigvis hadde en til salgs. En som visstnok skulle ha var ikke å se, men min samtalepartner som viste seg å være klubbens groundsman tilbød seg å sende meg en i posten. Han nektet først å ta imot penger, men til slutt fikk jeg i det minste prakket på ham tre pund.
En andre post-match pint ble inntatt mens jeg samtalte med fremmøtte hjemme- og bortefans, før bartenderen etter hvert hentet frem bagen min. Jeg hadde blinket meg ut enten 17.38- eller 18.08-toget, i håp om å unnagjøre togbyttet i Cardiff før dagens store rugby-landskamp mellom Wales og New Zealand var ferdig. Det var nemlig varslet fullt kaos og køsystem ved og utenfor Cardiff Central, og jeg ville gjerne være på vei før den tid. Jeg hadde opprinnelig planlagt overnatting i Merthyr Tydfil, for å ta meg til en eventuell søndagskamp derfra dagen etter. Jeg ville såvidt kunne rekke frem til Crystal Palace v Liverpool, men billettprisene startet på vanvittige £50…og ikke minst krevde Palace at man for å få kjøpe billett også måtte kjøpe billett til en andre hjemmekamp! Drit og dra! Den moderne fotballen i et nøtteskall..
I stedet hadde jeg slått meg til ro med å muligens se Port Talbot Town i Welsh Premier League, men da FA Vase-kampen Bishop Auckland v 1874 Northwich ble flyttet til søndag var det straks meget mer interessant. Imidlertid betinget det at jeg måtte unnagjøre deler av reisen nordøstover etter kampen i Merthyr og overnatte et sted på veien. Jeg fant ut at Birmingham passet fint i så måte, og det var snart på tide å forlate Penydarren Park for å rekke 18.08-toget. Kvart på seks sa jeg hwyl fawr til Merthyr Town og klubbens fans, og gikk ut stadionportene der Supermarines buss sto klar til avgang. I ettertid fant jeg ut at deres buss hadde fått motorstopp slik at de ikke hadde fått kjørt før klokka 20, etter at busselskapet omsider hadde sendt en ny buss!
Da gikk reisen smidigere for meg, der jeg akkurat gikk klar av det verste kaoset ved en riktignok meget hektisk Cardiff Central, der det krydde av politi og vakter. Etter å ha blitt «underholdt» en drøy halvtime av en neger som følte for å la hele toget høre hans svært høylytte telefonsamtale om hvor mye han tok i benkpress (noe han sikkert gjentok et tosifret antall ganger), byttet jeg igjen tog ved Bristol Parkway. Ytterligere halvannen time senere ankom jeg omsider Birmingham New Street, der jeg kunne legge ut på siste etappe med lokaltoget den korte veien opp til Gravelly Hill. Fra sistnevnte stasjon var det et lite kvarters gange til Rollason Wood Hotel, der jeg hadde betalt rimelige £26,50 for kost og losji.
Det virket å være god stemning blant folket i hotellets bar, og etter å ha slengt fra meg pikkpakket rundt klokka 22.30, ble jeg fristet til en pint i det lystige selskapet. Det kvinnelige personalet – mor og datter – var selv med på festivitasen og forsynte seg hyppig fra baren. Det var festlig selskap, det skal de ha…og selv om de hadde gjort oppmerksom på at baren ville stenge ved midnatt, endte de opp med å servere både seg selv og oss andre til klokka var over halv to. Da var det uansett på tide for undertegnede å finne køya. Før jeg sovnet ble jeg liggende å lese artikkelen i dagens kampprogram om da Merthyr Tydfil vant hjemmekampen mot selveste Atalanta i den europeiske cupvinnercupen i 1987/88-sesongen. Det var jo på tiden før de walisiske klubbene i den engelske pyramiden ble bannlyst fra den walisiske cupen etter å ha nektet å slutte seg til den walisiske ligaen ved oppstarten av Welsh Premier League i 1992. Vel, det hadde vært en fin (men lang) dag, og jeg stortrivdes på flotte Penydarren Park. Pob lwc til Merthyr Town.
English (pyramid) ground # 218 / Welsh ground # 2:
Merthyr Town v Swindon Supermarine 5-2 (2-0)
Southern League Division One South & West
Penydarren Park, 22 November 2014
1-0 Kayne McLaggon (21)
2-0 Kayne McLaggon (41)
2-1 Corey King (56)
3-1 Kris Leek (58)
3-2 Harry Etheridge (59)
4-2 Ryan Newman (64)
5-2 Guillermo Bauza (85)
Att: 468
Admission: £9
Programme: £1,70
Pin badge: £3
Jeg hadde overnattet i Newport i forbindelse med kampen Cardiff City v Reading, og skulle videre til Merthyr Tydfil for et etterlengtet besøk på Penydarren Park. Men på vei fra hotellet til stasjonen i Newport unnet jeg meg først en svipptur innom Rodney Parade for å ta en kikk på hjemmebanen til Newport County. Her har klubben nå spilt siden sommeren 2012, da de flyttet fra flerbruksanlegget Spytty Park. Rodney Parade deles med rugby union-klubbene Newport RFC og Newport Gwent Dragons, og County forlenget i fjor avtalen om banedeling med å tegne en avtale som foreløpig strekker seg til 2023.
Rodney Parade er litt merkelig i den forstand at da jeg gikk gjennom portene kom jeg kun inn på et område utenfor en av stadionets kortsider, der man rundt en gressplen finner forskjellige bygninger relatert til klubbene som spiller der. En av portene borterst på Town End stå halvveis åpen, og frekt og freidig snek jeg meg innenfor. Denne kortsiden har en ståtribune under åpen himmel. På min høyre hånd hadde jeg Hazell Stand, som faktisk var en liten positiv overraskelse. Dette er en tribune i to nivåer, med sitteplasser oppe og ståplasser i forkant; og det er sistnevnte som gir den en viss karakter.
På motsatt langside er sittetribunen Bisley Stand langt mindre fin å se på, med seter i et antall farger og i en formasjon som kan gjøre en direkte svimmel. Den minner litt om den ikke så attraktive nye West Stand på Leyton Orients Brisbane Road, og setene lener seg nærmest opp mot det som mest av alt ser ut som et moderne kontorbygg. På bortre kortside, South End, står en nokså ny sittetribune under åpen himmel, og heller ikke denne så veldig spennende ut. Mens folk var i ferd med å gjøre klart for en av rugbyklubbenes kamp mot Neath, forlot jeg Rodney Parade og satt kursen mot Newport jernbanestasjon – forbi ruinene av Newport Castle (siste bilde). Destinasjonen var nå Merthyr Tydfil.
