Lørdag 24.08.2013: Falmouth Town v Saltash United
Jeg hadde en meget lang reise ned til Cornwall foran meg, og etter en dusj forlot jeg i grålysningen mitt krypinn i Southampton. Klokka var rundt halv sju da jeg gikk den korte veien fra Mayview Guest House ned til Southampton Central på veier som bar preg av at det hadde kommet en liten nattlig skur; muligens et forvarsel på de voldsomme mengder regn som var meldt senere på dagen i de østlige områder av sør-England. Denne lørdagsmorgenen var det fortsatt meget stille på stasjonen, og jeg måtte innse at jeg her ikke ville få kjøpt meg noen frokost.
Jeg hoppet på 06.53-toget, og etter rundt 50 minutter kunne jeg under et togbytte i Reading konstatere at stasjonen her er totalt bygget om, og heller ikke her fikk jeg tid til å gå til innkjøp av frokost. På den lange etappen herfra ned til Truro var det imidlertid servering, og etter å ha oppsøkt vognen med utsalg fikk jeg omsider inntatt en frokost bestående av varm bacon-baguette og juice. Mens toget rullet vestover og etter hvert sørvestover satt jeg og duppet av med jevne mellomrom. Og drøye fire timer etter avgang Reading kunne jeg unne meg en etterlengtet røykepause i Truro før jeg hoppet på et nytt tog for dagens siste etappe.
20 minutter tok toget fra Truro til stasjonen Falmouth Town, der jeg klokka 13.11 omsider kunne stige av nesten seks og en halv time etter jeg forlot Southampton. Jeg skulle møte en venninne fra Cornwall som skulle tilbringe dagen i Falmouth med meg, og hun hadde sagt seg villig til å være med på kamp. Men først ville jeg slenge fra meg bagasjen på Tudor Court Hotel. Jeg var i kontakt med min venninne som kunne opplyse om at hun var rett rundt hjørnet, og snart kom Gillian gående inn på parkeringsplassen foran stasjonen. Vi gikk snart opp bakken (en av MANGE bakker i Falmouth!) de få hundre meterne opp til hotellet, men fikk der en overraskelse.
Min booking av et dobbeltrom hadde blitt registrert som et enkeltrom da jeg hadde booket det for en person. Ok, så hadde vi begge gjort en feil. Men ekteparet som drev stedet ordnet opp og fikk fikset oss et dobbeltrom på Lynford Guest House, som vi hadde passert rett etter vi gikk fra togstasjonen. En koselig landlady innlosjerte oss, og da jeg nå hadde kastet bort unødvendig tid fikk jeg henne til å ringe en taxi for å ta oss til Bickland Park. Det var uansett planen å rekvirere en drosjebil dit ut, da det er et meget drøyt stykke å gå.
Klokka var ikke langt fra å slå to glass da vi hoppet av utenfor Bickland Park, og vi entret klubbens bar (eller Social Club om man skal være korrekt) på utsiden. Det viste seg å være et meget koselig publignende lokale som helt tydelig også holder åpent utenom fotball og som leies ut til andre formål. Med henholdsvis en pint Strongbow og et glass Bacardi & Cola i hånden kunne vi til slutt sette oss ned og ha en uforstyrret samtale. For første gang på turen dreide pre-match samtalen seg ikke om fotball, men jeg advarte om at mitt fokus de kommende to timene nok ville være fotball, og at jeg ville gjøre det godt igjen etter kampen.
Falmouth Town skulle ta imot Saltash United til kamp om poeng i South West Peninsula League Premier Division, og hjemmelaget hadde tapt sine fire første ligakamper. Motstanderne kommer fra Saltash helt øst i Cornwall, der man ser over til Plymouth og Devon over elven Tamar. De sto med en seier og ett tap før dagens kamp. Jeg hadde en stund ønsket å overvære en kamp i Cornwall, og jeg hadde falt litt for bildene jeg tidligere hadde sett fra Bickland Park. Men så går den da også for å være av det ypperste Cornwall har å by på hva gjelder fotballstadioner.
Etter påfyll i glassene nærmet det seg avspark og vi betalte oss inn med £5 per snute, samt £1 for et kampprogram. Vel innenfor så jeg umiddelbart hvorfor Bickland Park høster lovord. I tillegg til en betydelig sum tilbød oljegiganten Shell å bygge et nytt stadion for klubben i bytte mot at de fikk overta klubbens gamle hjemmebane Ashfield. Dette nye anlegget er Bickland Park som sto ferdig i 1957, og det er tydelig at man på denne tiden fortsatt kunne det å bygge stadioner med karakter. Inngangspartiet med telleapparatene var for øvrig med på flyttelasset fra Ashfield den gang, og dermed har man også et minne om sitt forrige hjem.
Vi kom inn på kortsiden ut mot Bickland Hill, i hjørnet mellom denne og langsiden med hovedtribunen. Vi sto rett og slett høyt over banen og kikket ned på spillerne som varmet opp nede på matta. Langs hele denne langsiden er nemlig en eneste stor gressvoll der den flotte hovedtribunen er bygget inn i denne, og den entres øverst på tribunen. Her finnes på hver side en trapp som tar deg ned til tribunens inngang. Hovedtribunen har sitteplasser i form av benker, og tar seg virkelig flott ut. Tilbake på nærmeste kortside er det ståplasser i så godt som hele banens bredde, delvis under tak og med trinn og avsatser her og der. Denne seksjonen har også flust av karakter og heller heftig nedover fra inngangspartiet til det gradvis flater ut.
Min runde rundt banen førte meg over på bortre langside, der to små trinn nesten var begravet i nedtråkket, vissent villniss. Midt på denne siden kan stående supportere kan søke ly under taket på det som best kan beskrives som et muligens noe vaklevorent bølgeblikk-skur. Tilsvarende kan supportere stå bak mål på bortre kortside, der man på det midtre partiet har tak over hodet og bølgeblikk i ryggen.
Det hadde ikke vært spilt mange minutter før jeg fikk en dårlig følelse på Falmouths vegne. Forsvarsspillet virket slett, og gjestene slapp flere ganger til altfor lett. Og etter 10 minutter sto det 0-1 da Jon Hoyles fikk nok rom inne i Falmouth-feltet til å plassere ballen i bortre hjørne utenfor keeper Danny Burrows’ rekkevidde. The Ashes hadde flere muligheter til å doble ledelsen, men Falmouth ble reddet av gjestenes ineffektivitet i avslutningsfasen. Og to minutter før pause ble Saltash straffet da et svakt tilbakespill av Lewis Russell ble snappet opp av Paul Cox. Alene med keeper Tom Blackler gjorde han ingen feil, og noe ufortjent kunne Falmouth ta med seg 1-1 inn i garderoben.
Det ble selvsagt gitt tillatelse til å oppsøke baren i pausen, og en kar jeg snakket kort med hevdet at hjemmelaget i sesonginnledningen har slitt med en del fravær. Gillian på sin side hevdet at hun nok hadde lest alle reklameskilt på stadion, men jeg beroliget henne med at det kun var en omgang igjen. Jeg tømte glasset og gjorde klar for å returnere til kampen, men gentleman som jeg er ventet jeg utålmodig på at Gillian skulle gjøre kål på drinken sin.
Da vi omsider tok plass på hovedtribunen var det akkurat tidsnok til å se Saltash igjen gå i ledelsen etter 53 minutter. Et innlegg fra kanten ble av Aaron Cusack headet ned til Dimitri Kanaki som med venstrebeinet kontant satt inn 1-2. Saltash fortsatte å presse på, og spesielt Sam Hughes utmerket seg, men så var det dette med effektiviteten da. Etter 63 minutter klarte de imidlertid omsider å sette spikeren i kista. Hughes tok selv affære, spilte vegg med målscorer Hoyles, og fyrte av et flott skudd som suste inn i krysset.
Etter dette virket det som om Saltash tok foten noe av gasspedalen uten at det noen gang var noe som tydet på ny spenning. Mot slutten fikk dog Falmouth en stor sjanse til å pynte på resultatet da Paul Cox rundet keeper, men en forsvarer kom seg tilbake akkurat tidsnok til å redde hans avslutning på streken. Dermed endte det 1-3 i en kamp der Saltash strengt tatt burde vunnet klarere.
Jeg huket tak i en kar som bekreftet at han hadde tilknytning til hjemmelaget, og han oppga dagens tilskuertall til å være “hele” 76. Videre bekreftet han at de hittil hadde vært noe svekket med fravær, men at de håpet å snart kunne starte poengfangsten og avansere noe på tabellen. Jeg hadde ellers merket meg en noe rufsete sesonginnledning for Bodmin Town, som de siste sesongene har dominert denne ligaen. Han kunne fortelle at Bodmin i sommer har mistet noen av sine mest sentrale spillere, og spådde at et lag som Plymouth Parkway ville kunne utfordre deres hegemoni denne sesongen. Han advarte også om det nyopprykkede Godolphin Atlantic som i fjor vant ligaens Division One West, og som synes ha tatt nivået med storm. Om han ikke tippet Newquay-laget helt oppe i den ypperste tittelkamp spådde han de i hvert fall som en mulig dark horse.
Jeg klarte til slutt å rive meg løs og ny runde ble bestilt i den koselige baren. Og mens vi satt her kom jeg plutselig på at jeg hadde lest om et tidligere norsk innslag i Falmouth Town. Min samtalepartner fra tidligere kom inn bekreftet han dette, og senere research viser at en Gunnar Garfors spilte for klubben i perioden 1995-98. Han er vel her hjemme kanskje mest kjent fra karrieren som måljeger i Førde. Jammen klarte ikke Falmouth-karen også å trylle frem en pin som han kom med idet jeg bestilte det jeg lovet skulle bli siste runde.
Ikke altfor lenge etter kom vår taxi, og vi forlot fantastiske Bickland Park. Om det skulle være noen tvil: et deilig og idyllisk stadion i en herlig del av verden! Turen gikk inn i sentrum, der jeg slo på stortromma med middag på The Packet Station. Mette og fornøyde satt vi en stund og snakket inntil vi tok trakk oss tilbake til hotellet. Falmouth – eller Aberfala om vi skal bruke det korniske (ja, det heter tydeligvis det på norsk) språket – og Cornwall (Kernow) er deilig, og den lange turen ned var virkelig verdt det.
English ground # 126:
Falmouth Town v Saltash United 1-3 (1-1)
South West Peninsula League Premier Division
Bickland Park, 24 August 2013
0-1 Jon Hoyles (10)
1-1 Paul Cox (43)
1-2 Dimitri Kanaki (53)
1-3 Sam Hughes (65)
Att: 76
Admission: £5
Programme: £1
Next game: 26.08.2013 Ash United v Cove
Previous game: 23.08.2013: Sholing v Blackfield & Langley