Sholing v Blackfield & Langley 23.08.2013


Fredag 23.08.2013: Sholing v Blackfield & Langley

Jeg var fortsatt ikke lei den klassiske engelske frokosten, og hvorfor skulle jeg egentlig være det? Med dagens variant i magen gikk jeg de få meterne fra Lord Nelson hotell til stasjonen Liverpool Lime Street, der jeg startet dagens lange ferd tilbake til sørkysten. Etter togbytte i Wolverhampton begynte reisens virkelige prøvelse, med et stappfullt Bournemouth-tog, og med halve kupeen full av det som tilsynelatende var svært høylytte og irriterende grupper av jentespeidere på vei til helgeleir eller noe i den duren. Snart var jeg i tillegg omringet av kaklende franskmenn, og speiderne virket ikke lenger så slitsomme, der jeg lovet meg selv å investere i bedre hodetelefoner. Men omsider kunne jeg hoppe av toget på Southampton Central, etter over fire og en halv time på reisefot.

The Polygon høres vel strengt tatt kanskje mer ut som en kino, men var i stedet gateadressen for Mayview Guest House; min base for dagen. Etter å ha satt fra meg bagasjen og frisket meg opp, kunne jeg spasere ned langs den lange Above Bar Street, forbi Bargate (den vernede bygningen som er en del av Southamptons bymurer som ble bygget mens normannerne herjet) og videre nedover High Street. Der valgte jeg å innta et pubmåltid og slappe av litt på The Standing Order, før jeg gikk videre for å finne den aktuelle bussholdeplassen. Jeg kunne ikke se den på Briton Street, men skimtet den snart rundt hjørnet et lite stykke oppe på Queensway. Buss nummer X4 stoppet på mitt signal, og jeg lot den frakte meg over elven Itchin. Etter et drøyt kvarter kunne jeg hoppe av på korrekt holdeplass, rett utenfor inngangen til VT Sports Ground – eller Silverlake Arena som nå for tiden er sponsornavnet.

Jeg tuslet opp oppkjørselen der flere spillere nå ankom i sine biler. Det var lite som vitnet om at man hadde åpnet for publikum, men i det jeg konstaterte at klokka nærmet seg ti over seks, dukket det opp en kar som var i ferd med å sette ut et skilt som pekte publikum i retning telleapparatene. Jeg fikk avlevert mine £5 for inngang, og noe av det første som møtte meg innenfor portene var et bygg med logoen til Vosper Thornycroft Pigeon Club. Man driver tydeligvis med mye annet rart enn bare fotball her.

De fleste vil kanskje vite at Sholing ble startet opp under navnet Vosper Thornycroft, som et bedriftslag for firmaet med samme navn; en kjent leverandør av tjenester og utstyr til det britiske forsvaret. Dette ble senere forkortet til VT i 2003; året før de klatret opp fra Hampshire League til Wessex League. Etter at moderselskapet ble kjøpt opp i 2010, tok klubben navnet Sholing etter området de har tilhold i. Siden de ankom Southern League i 2009 har de vært fast innslag i toppen av Division One South & West, men valgte frivillig å ta turen tilbake ned i Wessex League før inneværende sesong.

På kortsiden der jeg entret fikk jeg klubbhuset til venstre for meg, men her var foreløpig ikke baren åpnet. I en bu på min høyre side sto derimot en person i full gang med å henge opp drakter, trøyer, gensere, jakker og skjerf, og på bordet hadde han ytterligere supportereffekter av denne typen, i tillegg til både mansjettknapper, pins, programmer etc. Dagens kampprogram hadde han også, og for £2 sikret jeg meg et eksemplar. En pin gikk jeg også til innkjøp av, før jeg ble stående og slå av en prat. Sholing hadde startet sesongen med tre strake ligaseire og 10-0 i målforskjell, og noe overraskende sa vedkommende at de håpet å kunne kjempe om retur til step 4 etter sesongen.

Jeg tenkte som så at det må jo være en grunn til at de selv ba om degradering, og han fortalte at det hele tiden hadde vært tanken å ta en sesong tilbake i Wessex League for å spare litt penger da de er i ferd med å gjennomføre en ombygging av sitt anlegg. Planen er deretter å ta seg opp igjen, men han advarte mot Winchester City, som i våres tok turen ned sammen med Sholing, og som toppet tabellen ett poeng foran Sholing med en kamp mer spilt. Forvirret slo jeg fast at også Winchester City forrige sesong varslet at de ville søke frivillig degradering (nå endte de jo uansett sist), men han påsto at det var nokså sannsynlig at også de ville søke opprykk etter å ha «samlet seg» i Wessex League.

Jeg tok en runde rundt anlegget, som når sant skal sies ikke var altfor mye å skryte av. Et typisk eksempel på den nyere typen funksjonelle stadioner i non-league, omringet av et gjerde i blikk. På langsiden til høyre for meg sto to tribuner av typen vi kjenner fra disse arenaene; en med seter installert, og en mindre versjon for stående supporterne. Bortsett fra dette er det ingenting bortsett fra ståplasser på flat bakke rundt banen, og dette er tilfelle for hele både bortre kortside og den andre langsiden. Utenfor klubbhuset på nærmeste kortside strekker et stort tak seg godt ut fra bygningen og gir dog ly for de føler for å oppholde seg her. Baren hadde nå åpnet, så jeg entret i håp om en forfriskning.

Skuffet hørte jeg mannen bak baren fortelle at de kun hadde flaske-cider i form av Magners. Jeg bestilte heller en brus mens jeg vurderte å heller smake på ølet, men da han trakk frem «Magners»-flasken som viste seg være Bulmers cranberry cider tok jeg med også en av disse. Jeg ble sittende og bla litt i programmet inntil blikket plutselig falt på noen innrammede plansjer på veggen. Dette viste seg å være illustrasjoner av hvordan ombyggingen av anlegget skal bli, uten at de enkle arkitekttegningene sa meg altfor mye. På spørsmål om når dette vil skje i praksis, svarte en kar at man har begynt på treningsbanen på utsiden og at problemet nå var å få tid under sesongen.

Det var ventet at Sholing denne kvelden ville bli stilt på sesongens hittil største test med regjerende mester Blackfield & Langley på besøk. Gjestene gikk respektløst til verks ikledd drakter som ga ekle assosiasjoner til et vemmelig skotsk lag i grønt og hvitt, men jeg beroliget meg med at de tross alt minnet noe mer om Yeovil Town. Uansett virket hjemmeforsvaret tidlig meget solid, og etter et par halvsjanser til gjestene ble Sholing tildelt frispark like utenfor 16-meteren. Frisparkspesialist Kevin Brewsters avslutning ble bare såvidt reddet på streken.

Det meste som var av sjanser og halvsjanser kom i det hele tatt som følge av dødballer. Halvtimen var passert med to minutter da gjestene fikk corner, og Sholings første baklengs i ligaen var et faktum da Nathan Lynch headet inn 0-1. Vertskapet kastet seg fremover for å få en utligning før pause, men idet klokken var i ferd med å tikke over på tilleggstid kontret i stedet Blackfield & Langley. Craig Feeney gjorde ingen feil, plasserte ballen forbi keeper Matt Brown, og doblet ledelsen for The Watersiders.

Pausen ble brukt til å bestille en cheeseburger med bacon, men da min bovril var nådd drikkbar temperatur var burgeren allerede for lengst inntatt og lagene var klare for andre omgang. Sholing hadde en jobb å gjøre, men det var ikke spilt mange sekundene da Lee Wort i omgangens første minutt dro seg elegant fri og la inn til Ashley Jarvis som satt inn 1-2 fra kort hold. Hjemmelaget fikk blod på tann, men gjestene virket giftige på kontringer, og hadde en periode der de fikk en rekke cornere etter hverandre. Marvin McLean kom innpå for vertene og skapte umiddelbart hodebry for Blackfield & Langley, og han var mannen bak da en avslutning ble reddet på streken.

I det 73. minutt ble Sholing tildelt frispark i god posisjon. «Watch it! A Brewster special» erklærte min sidemann, og som på kommando limte Kevin Brewster ballen oppe i krysset fra rundt 20 meter. 2-2! Med ti minutter igjen av ordinær tid ble gjestene redusert til ti mann, og fire minutter senere ble et frispark slått inn i feltet. Peter Castle satt pannebrasken til og sørget for ellevill jubel blant majoriteten av de 193 tilskuerne, og ikke minst Sholing Ultras (ja, faktisk!) som befant seg på den lille ståtribunen på langsiden. Snuoperasjonen var et faktum, og det var kun i dette øyeblikket jeg skjønte at målscoreren var identisk med den Peter Castle jeg husket fra Readings academy og som i 2003 ble tidenes yngste Reading-spiller i en alder av 16 år og 49 dager.

Gjestene virket nå noe resignerte og hadde intet tilsvar. The Boatmen hadde spilt en imponerende andre omgang og sikret seg tre poeng som kan vise seg meget viktige. Manager Dave Diapers eventuelle «hårføner» i pausen må ha hatt den ønskede effekt. Jeg kan for øvrig ikke gjøre rede for om han er i familie med venstrebacken Marc Diaper, men med et såpass spesielt navn ser jeg ikke bort fra at de deler mer enn det jeg vil anta er en fortid med erting i de tidligere skoleår. Tilbake i den overraskende lille baren nøyde jeg meg med en j2o mens jeg forkastet tanken på å spasere de anslagsvis 20-25 minuttene til bussholdeplassen der bussen tilbake til Southampton ville plukke opp fra. Jeg hadde fortsatt såre og ømme føtter, og de lokale anslo at en taxi tilbake til min base ikke ville koste mer enn 10-12 pund. Da spillerne kom for å innta sitt måltid ringte jeg derfor en taxi, og gikk snart ut for å møte denne etter å ha takket for meg. Tipsene fra de lokale var slett ikke verst, for da turen over Itchen bridge endte utenfor Mayview Guest House viste taksameteret £9,80. Jeg hadde en tidlig start dagen etter, og en meget lang reise, så jeg slukket umiddelbart lyset og krøp under dyna.







English ground # 125:
Sholing v Blackfield & Langley  3-2 (0-2)
Wessex League Premier Division
VT Sports Ground, 23 August 2013
0-1 Nathan Lynch (32)
0-2 Craig Feeney (45)
1-2 Ashley Jarvis (46)
2-2 Kevin Brewster (73)
3-2 Peter Castle (84)
Att: 193
Admission: £5
Programme: £2

Next game: 24.08.2013: Falmouth Town v Saltash United
Previous game: 22.08.2013: Bootle v AFC Liverpool

More pics 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg