Søndag 14.09.2025: Anderlecht v Genk

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Min helgetur til Belgia skulle nå avsluttes med en siste kamp, eller det var i hvert fall tilfelle hva gjaldt fotballdelen av turen. Denne søndagen hadde jeg allerede sett én kamp hos Crossing Schaerbeek når jeg nå altså satt kursen mot helgens siste kamp, og det var ikke noen hvilken som helst kamp, men en storkamp i den belgiske toppdivisjonen der Anderlecht skulle ta imot Genk. Første etappe av turen fra Schaerbeek til Anderlecht gikk med trikk fra holdeplassen Louis Bertrand til stoppet Pétillon i bydelen Etterbeek, der jeg kunne bytte til metroens gule linje 5 og bli med den vestover gjennom sentrum av Brussel og så langt som til stasjonen som på nederlandsk heter Sint-Guido og på fransk Saint-Guidon (jeg foretrekker jo alltid det første). Derfra hadde jeg 8-10 minutters gange foran meg til Anderlechts hjemmebane.

Anderlecht er en av de 19 kommunene som utgjør storbyen Brussel, og i tillegg til fotballklubben med samme navn, er den også kjent for Belgias største marked for små- og storfe og flere slakterier. Her er det også fortsatt en variert industri med produksjon av blant annet både tekstiler, papir, kjemikalier og sjokolade. Det var også under den industrielle revolusjon at folketallet for alvor begynte å øke i et inntil da nokså sparsommelig befolket område. I dag har innbyggertallet i kommunen passert 125 000, og de var sikkert noen av de jeg fulgte fra metrostasjonen og til kveldens kamparena, der jeg med rundt tre kvarter til avspark befant meg på utsiden. Billett hadde jeg etter noe om og men klart å skaffe meg etter å ha lastet ned deres app og punget ut 40 euro, så nå var det bare å finne frem til riktig inngang.

Royal Sporting Club Anderlecht er klubbens fulle navn, men da den ble stiftet i 1908 var det faktisk under navnet Sporting Club Anderlechtois. Etter at de hadd startet 1909/10-sesongen i laveste divisjon, hadde de i 1921 klatret såpass i systemet at de kunne juble over opprykk til toppdivisjonen for første gang. De nesten 14 sesongene rykket klubben opp og ned mellom de to øverste divisjonene hele åtte ganger, og det som på den tiden var mer meritterte byrivaler hånet de som et ‘heislag’. Anderlecht skulle slå knallhardt tilbake, og vi kjenner den jo i dag som Belgias mest meritterte klubb. De vant sin første av foreløpig 34 ligatitler i 1947, og det var bare forsmaken, for Anderlecht skulle dominere belgisk fotball de neste tiårene.

Våren 1964 sikret de seg sin tiende ligatittel, og de fulgte opp med å også vinne alle de fire neste serietitlene. På veien dit passerte de lokalrivalen Union Saint-Gilloise i antall ligatitler, og hadde ikke til hensikt å gi seg der. Våren 1987 var ligatittel nummer 20 i boks. I mellomtiden hadde de også hatt suksess på kontinentet (i en tid da europacupene for øvrig hadde langt mer sjarm og integritet, og ikke bare dreide seg om penger). I 1976/77-utgaven av den europeiske cupvinnercupen spilte de seg frem til finale, og der ble West Ham United slått over to kamper. I den europeiske supercupen møttes vinnerne av cupvinnercupen og den gjeve serievinnercupen, og det var ingen ringere enn den tyske storheten Bayern München, men det var Anderlecht som vant over to kamper.

To år senere var de igjen tilbake i finalen av cupvinnercupen, og denne gang var det østerrikske Austria Wien som ble slått da Anderlecht igjen kunne heve pokalen. Historien gjentok seg også i den europeiske supercupen, der belgierne også vant 1978-utgaven etter å ha slått Liverpool. Mer europeisk suksess fulgte i 1982/83-utgaven av UEFA-cupen, der det denne gang var portugisiske Benfica som måtte gi tapt i finalen. Klubben står som nevnt nå med 34 ligatitler, og den siste kom våren 2017, mens deres niende og foreløpig siste triumf i den belgiske cupen kom i 2007/08-sesongen. Anderlecht er nå faktisk inne i sin lengste tørkeperiode hva gjelder titler siden før deres første seriemesterskap i 1947.

Hva gjelder klubbens hjemmebane, var det i 1917 at stadionet åpnet, og tribunefasilitetene begrenset seg den gang til en tretribune som senere ble erstattet av flere tribuner i betong. Mellom 1983 og 1991 gjennomgikk anlegget en total ombygging og ble samtidig omdøpt fra Émile Versé Stadium til Constant Vanden Stock Stadum etter daværende klubbformann. Nye oppgraderinger til UEFA-standard i 2012 reduserte kapasiteten til 21 500. Etter dette har det vært snakk om et mulig nytt og større stadion, samt muligheter for å bygge et tredje nivå på dagens stadion. Man kom vel hittil lengst med det såkalte Eurostadium som skulle være et stadion med plass til over 62 000 tilskuere og brukes av både Anderlecht og det belgiske landslaget. Det ble til slutt skrinlagt, men Anderlecht ser visst nå på nye planer om et nytt stadion som minst kan doble deres nåværende kapasitet.

Jeg endte faktisk opp med å gå rundt stadionet halvannen gang, for skiltingen som skulle ledet til min seksjon var alt annet imponerende. Det viste seg at jeg hadde passert korrekt inngang og skulle gått inn der det ble skiltet til en annen seksjon for så å ta meg over til korrekt seksjon derfra. En annen tanke som slo meg etter å ha forsert trappene opp til de øverste seteradene i det ene hjørnet, var at de med fordel kanskje kunne vurdert å opplyse hvor storskjermen(e) faktisk er plassert så man kan ta det med i betraktningen når man kjøper billett. Selv om jeg akkurat såvidt det var kunne se hele banen fra mitt sete, sperret den for utsikten flere ganger når ballen var i luften, og jeg måtte gå et stykke ned igjen på tribunen for å få sett hjemmesupporternes tifo på motsatt kortside skikkelig.

Fra et ledig sete et par rader lenger ned så jeg kampen bli sparket i gang. Begge lagene hadde spilt Anderlecht hadde startet den nye sesongen med to seire, men sto nå med 3-0-2 og ni poeng etter sine fem første kamper. Genk hadde på sin side måttet vente til fjerde runde før de noterte seg for sin første seier for sesongen, men kom nå fra to strake seire og sto med 2-1-2 og sju poeng på sine fem kamper. Disse to hadde også spilt én eller to kamper mindre enn så godt som alle de andre i divisjonen. For ordens skyld var det den regjerende mester Union Saint-Gilloise som toppet tabellen med 5-2-0 og 17 poeng på sine sju kamper. St. Truiden lå på en kanskje noe overraskende andreplass, tre poeng bak, men med én kamp mindre spilt. Anderlecht ville eksempelvis ta seg opp på en tredjeplass med hjemmeseier.

Det var også hjemmelaget som yppet seg mest innledningsvis, men det ble foreløpig med tilløp og halvsjanser, og da vi fikk det jeg vil kalle kampens første skikkelig sjanse etter tjue minutters spill, var det Genk som var frempå. En frekk stikker gjennom til Jarne Steuckers var det, men vinkelen ble litt vel spiss, og skuddet gikk i nettveggen. Nærmere kom de fire minutter senere, da et innlegg ble headet i stolpen av Mujaid Sadick. Etter 29 minutter fikk hjemmelagets Tristan Degreef se det røde kortet etter en takling der en motstander fikk smake på knottene hans. Da den neste store sjansen kom på overtid av omgangen, var det imidlertid Anderlechts ti mann som var frempå med en glimrende kontring der ballen endte hos Luis Vázquez. Hans avslutning i god posisjon ble reddet med en fin benparade av Genk-keeperen, og dermed var det målløst halvveis.

Etter en litt tam innledning på andre omgang, eksploderte det i omgangens tolvte minutt da et presist innlegg fant pannebrasken til Luis Vázquez. Hans heading gikk egentlig rett på keeperen, som imidlertid ikke klarte å hindre ballen i å gå i mål, og dermed ledet Anderlecht 1-0. I det 77. minutt prøvde Genk seg med en heading like utenfor, men to minutter senere satt den omsider for gjestene. Et innlegg fra kanten ble fulgt opp av en avslutning som ble forlenget i mål av innbytter Jusef Erabi slik at det sto 1-1. Heller ikke denne kvelden slapp man unna kreftbyllen VAR, som etter hvert brukte flere minutter på å gjøre om et rødt kort til en Genk-spiller til et gult. Det var Genk som presset mot slutten, og et par minutter på overtid fikk de en siste sjanse, men keeper sto i veien for headingen på bakre stolpe. Dermed endte det med 1-1 og poengdeling, og min siste kamp for turen var ved veis ende.

Nå var det bare å nyte siste kveld i den belgiske hovedstaden før hjemreisen på mandag. Rett over veien for Constant Vanden Stock Stadion ligger kneipa Le Penalty, der jeg valgte å slå meg ned med en øl mens jeg ventet på at det skulle blitt mindre hektisk, men etter hvert kunne jeg bli med metroen til stasjonen De Brouckere inne i sentrum av Brussel. Et stenkast derfra ble Bier Central neste stoppested, og der har man virkelig godt utvalg av belgisk øl. Jeg rakk kun én øl før de begynte å stenge, men gikk da videre til Beer Capital, som jeg snart fikk selskap ved bordet av en gruppe tyskere. Etter to-tre øl der takket jeg for meg og tok trikken fra holdeplassen Bourse til Rogier, rett ved mitt hotel. Rett over veien så jeg en KFC, og siden det hadde begynt å rumle litt i magen, tok jeg med meg litt kveldsmat derfra og trakk meg tilbake. Dagen etter skulle jeg altså fly hjem, og det endte faktisk med at jeg dro rett på kamp uten å dra hjemom først, men mer om det i neste kapittel.

Belgian ground # 8:
Anderlecht v Genk 1-1 (0-0)
Pro League
Constant Vanden Stock Stadion, 14 September 2025
1-0 Luis Vazquez (57)
1-1 Jusef Erabi (79)
Att: ???
Admission: 40 euro

Next game: 15.09.2025: Torp v Ås 2
Next belgian game: 05.12.2025: Olympic Charleroi v Patro Eisden Maasmechelen
Previous game: 14.09.2025: Crossing Schaerbeek v RFC Meux

More pics

This trip on a map

Søndag 14.09.2025: Crossing Schaerbeek v RFC Meux

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg våknet denne søndagen i Brussel, der jeg hadde en dobbel på agendaen, men ikke den jeg opprinnelig hadde planlagt og sett for meg. Kveldskampen var riktignok den samme, for jeg hadde klart å sikre meg billett til storoppgjøret mellom Anderlecht og Genk, men det var tid til en kamp også før den tid. Bakgrunnen for at jeg i det hele tatt begynte å se på mulighetene for en tur denne helgen, var at Racing Mechelen spilte hjemmekamp på sitt fantastiske stadion som jeg nå hadde benyttet lørdagskvelden til å besøke, men det var sannelig også litt medvirkende at RRC Boitsfort var satt opp med hjemmekamp på det store Drie Linden stadionet på søndagen slik at den passet perfekt til å bli første del av min søndagsdobbel. Slik skulle det ikke bli…

Det var på fredag morgen, mens jeg satt på Gardermoen og ventet på at man skulle starte boarding, at jeg oppdaget at kampen hadde blitt flyttet fra det store og klassiske stadionet med en oppgitt kapasitet på 40 000 til en av de langt kjipere ‘reservebanene’ på utsiden. Det var overhodet ikke like interessant, så det var bare å ta en ny titt på alternativene. Jeg var også i kontakt med den belgiske stadion-guru Stéphane Lievens for å høre hans vurdering, og endte til slutt med å velge meg et besøk hos Crossing Schaerbeek. Mens jeg inntok frokosten på Hotel City Center foretok jeg en siste vurdering og tok den endelige beslutningen. Da jeg litt senere strøk på dør, var det for å sette kursen mot stadionet med navn Stade Communale Schaerbeek.

Jeg ble med trikken fra holdeplassen Gare Du Nord / Brussel Noordstation og skulle gått av på holdeplassen Waelhem, men satt litt i egne tanker slik at jeg ble med ytterligere én holdeplass før jeg kom meg av på holdeplassen Foyer Schaerbeek. Schaerbeek er en av 19 kommuner som utgjør storbyen Brussel, og den strekker seg ganske langt inn mot det sentrale Brussel. Blant annet ligger jernbanestasjonen Brussel-Nord akkurat innenfor grensene til Schaerbeeks kommune, som litt enkelt forklart derfra og østover. Rundt 130 000 av storbyens innbyggere bor i denne kommunen, og et betydelig antall av de har bakgrunn fra Tyrkia, i tillegg til lag som blant annet Marokko og Kongo. Disse område i den vestlige delen av kommunen utgjør en kontrast til de mer fasjonable villastrøkene litt lenger øst – som i området rundt Josaphat-parken, et lite stenkast fra min destinasjon.

Tidligere var Schaerbeek også kjent for sine mange frukthager med kirsebærtrær, og fortsatt en det flere belgiske ølbryggere som bruker sure kirsebærsorter fra Schaerbeek til fremstilling av kriek-øl. Det var imidlertid ikke kriek-øl i tappekranene på Stade Communale Schaerbeek, men pilsner-øl fra Jupiler. Skjønt, det visste jeg ennå ikke da jeg kom spaserende ned Boulevard Lambermont og fikk se stadionet inne blant trærne i den nordlige delen av den nevnte Josaphat-parken. Klokken 15.00 skulle Crossing Schaerbeek ta imot RFC Meux her, og det var fortsatt omtrent en time og et kvarter til da jeg ankom. Etter å ha betalt meg inn med 12 euro, satt jeg meg som man skjønner ned med en øl, uvitende om hvordan det faktisk hadde sett ut her tidligere.

Da Josaphat-parken ble anlagt på begynnelsen av 1900-tallet, ble det besluttet at en del av parken skulle dedikeres til idrettsområde for fotball, friidrett og tennis, og et stadion ble åpnet i 1914. De originale tretribunene ble erstattet i 1960-årene, og i 1969 flyttet Royal Crossing Club Schaerbeek inn. Våren 1971 var 17 000 tilskuere innenfor portene for å se deres kamp mot storheten Anderlecht. Klubbens opphold i den belgiske toppdivisjonen varte kun i fire sesonger før de raste nedover i divisjonen og i 1991 slo seg sammen med en annen klubb og flyttet nordover til Flandern for å bli til KVV Crossing Elewijt. For stadionet sin del ble det deretter brukt av flere amatørklubber, men forfalt i en slik grad at deler av tribunene til og med ble stengt av sikkerhetshensyn.

Alt dette var jeg uventende om helt til jeg i ettertid så noen av bildene til nevnte Stéphane Lievens sin Facebook-side ‘Brussel Groundhopper’, og dermed oppdaget at det hadde vært et stort og klassisk stadion her. Men det har skjedd mye siden den gang, og det var i 2009 at det ble lagt frem store renoveringsplaner til over ti millioner euro. Helt på tampen av 2012 kunne man åpne det nye idrettskomplekset med blant annet to fotballbaner og to basketballbaner. Jeg tok meg selvsagt i å ergre meg litt over at jeg var for sent ute til å få besøkt det gamle stadionet da jeg så dette i ettertid, men tenkte naturlig nok ikke i de baner der jeg uvitende om alt dette satt der med min øl og ventet på avspark

Hjemmelaget i kampen jeg nå skulle se er for ordens skyld altså ikke identisk med den nevnte klubben som flyttet inn her i 1969. For å finne røttene til dagens Crossing Schaerbeek må vi tilbake til 1945, da en klubb så dagens lys under navnet Union Sportive Albert Schaerbeek. Det var først etter årtusenskiftet at de etter å ha rykket opp flere ganger nådde det øverste nivået av provinsligaene. I 2012 slo de seg deretter sammen med RFC Evere og tok navnet Crossing Schaerbeek Evere; en referanse til klubben som tidligere hadde spilt her. Året etter fjernet de Evere-navnet og tok dagens navn. I 2020 vant de sin provinsliga i en sesong som ble forkortet av Covid, og selv om de rykket opp, ble det samtidig innført en ny divisjon på nivå tre av belgisk fotball, slik at de fortsatt var på nivå fem. Etter to strake opprykk i 2024 og 2025, spiller de imidlertid nå på det nevnte tredjenivået.

På dette nivået har man to avdelinger, hvorav én består av klubber med lisens fra den flamske og nederlandsktalende forbundsdelen Voetbalfederatie Vlaanderen (VV) mens den andre er for klubber tilhørende Association des Clubs Francophones de Football (ACFF), som altså er den fransketalende delen av det belgiske fotballforbundet. Crossing Schaerbeek tilhører sistnevnte, så det var tabellen for Division 1 ACFF jeg måtte ta en titt på. Skjønt det var liten vits å henge seg opp i tabellen, all den tid det kun var sesongens fjerde runde som skulle spilles. Crossing Schaerbeek debuterer altså på dette nivået, og hadde startet sin sesong med seier borte over U23-laget til Standard Liège, men hadde deretter tapt sine to neste kamper. Da hadde de som man skjønner sanket tre poeng, og det var i det minste to poeng mer enn dagens motstander RFC Meux, som hadde åpnet med uavgjort og deretter gått på to tap. Det var for ordens skyld Mons som ledet som de eneste med full pott etter tre kamper.

I minuttene opp til kampstart var det en tilsynelatende endeløs rekke av barn og ikke minst ungdom som åpenbart var tilknyttet klubben som kom marsjerende inn, så det ser ut til å gro godt i de yngre rekker. De tok plass på ståtribunen bak det ene målet, der jeg også befant meg store deler av kampen med unntak av da jeg mot slutten av den første omgangen gikk over på langsiden og benyttet sluttminuttene før pause til å også få tatt noen bilder derfra. I kampens 15. minutt kunne hjemmefansen juble da Stevy Okitokandjo sendte de i ledelsen med 1-0. Fem minutter senere var gjestene farlig frempå med en skummel heading, men vertenes keeper gjorde en god redning da han slo over, og Meux måtte vente til omgangens siste ordinære minutt før de kunne juble over en utligning. Den var det Cyril Van Hyfte som sto for, og hans mål gjorde at det sto 1-1 da lagene gikk i garderoben halvveis.

Tilbake på kortsiden bak mål byttet jeg midlertidig ut øl med brus samtidig som jeg kjøpte meg en hamburger idet kampen ble blåst i gang igjen. I det 53. minutt var jeg akkurat i ferd med å stappe siste bit av hamburgeren i gapet da Crossing tok tilbake ledelsen, og igjen var det Stevy Okitokandjo som denne gang kom stormende litt ute på kanten og satt ballen nede ved stolperota i nærmeste hjørne. 2-1, og meget kort oppsummert så ble det rett og slett ikke flere mål. Ledelsen virket rett og slett ikke alvorlig truet all den tid Meux ikke klarte å skape de helt store sjansene etter dette, og de tre poengene ble igjen i Schaerbeek. Det var ingen grunn til å henge igjen lenger enn nødvendig da dommeren blåste av, så jeg strenet umiddelbart til trikkeholdsplassen for å komme meg mot turens siste kamp, med storheten Anderlecht som vertskap.

Belgian ground # 7:
Crossing Schaerbeek v RFC Meux 2-1 (1-1)
Division 1 ACFF
Stade Communale Schaerbeek, 14 September 2025
1-0 Stevy Okitokandjo (15)
1-1 Cyril Van Hyfte (45)
2-1 Stevy Okitokandjo (53)
Att: ???
Admission: 12 euro

Next game: 14.09.2025: Anderlecht v Genk
Previous game: 13.09.2025: Racing Mechelen v Sportief Rotselaar

More pics

This trip on a map

Lørdag 13.09.2025: Racing Mechelen v Sportief Rotselaar

Min helgetur til Belgia var nå godt i gang, men da jeg våknet i Liège hadde jeg ingen hastverk med å forlate byen, selv om dagens kamp var virkelig noe jeg hadde sett frem til som et forventet høydepunkt på turen. Etter å ha spist frokost tilberedt av de hyggelig damene ved Hotel Les Acteurs, sjekket jeg ut litt før klokken 11, og spaserte ned til trikkeholdeplassen Sauvienière. Derfra ble jeg med trikken sørover så langt som til jernbanestasjonen Liège-Guillemins, som er hovedstasjonen i byen. Der hadde jeg beregnet god tid før jeg skulle videre med toget mot hovedstaden Brussel med avgang klokken 12.00. Som alle andre tog på turen kom det i rute (en forfriskende forandring fra hva vi er vant med her hjemme) og brukte 50 minutter på sin tur til Brussel-Nord, der jeg gikk av.

Det er en av de tre store jernbanestasjonene i den belgiske hovedstaden, og det viktigste knutepunktet for regionaltrafikken. Noen få minutters gange derfra ligger Hotel City Center, der jeg hadde betalt 1 820 kroner for to natters kost og losji. Etter å ha sjekket inn og slappet av litt, spaserte jeg tilbake til Brussel-Nord for å ta toget nordover til Mechelen og lade opp i byen der jeg tross alt skulle se kamp. Min forrige tur til Belgia, tilbake i januar i år, ble en realitet etter at jeg planla turen rundt et besøk og kamp hos Racing Mechelen, men det endte den gang med skuffelse da kampen mot Esperanza Pelt som var forventet å bli turens høydepunkt ble avlyst. Jeg fant meg en plan B, men Racing Mechelen var ikke glemt, og når jeg når var tilbake åtte måneders tid senere, var det igjen en av deres hjemmekamper som var utgangspunktet for at jeg hadde startet planlegging av en tur.

Toget brukte tjue minutter på sin ferd opp til Mechelen, der jeg steg av. Mechelen har rundt 90 000 innbyggere, og ligger midt mellom Belgias to største byer; Brussel og Antwerpen. Byen har en del industri, men er også kjent for sine bryggerier og markeder. Først og fremst er Mechelen også Belgias religiøse hovedstad og sete for erkebiskopen. Oppe ved det store torget Grote Markt finner man den 7-800 år gamle Sint Romboutkatedralen med sitt 97 meter høye tårn, samt flere flotte bygninger som rådhuset, tøyhallen fra 1320 og Schepenhuis fra 1374. Minst en av disse står på UNESCOs verdensarvliste. På vei fra stasjonen og inn til sentrum krysset jeg elven Dijle som renner gjennom byen, og jeg hadde siktet meg inn på De Gouden Vis, som er et av byens skjenkestader som kom med varme anbefalinger og gode skussmål.

Jeg rakk akkurat frem dit tidsnok til å søke ly da det begynte å regne, og det viste seg ganske riktig å være et fint sted for å ta seg en øl. Etter at det som utviklet seg til et realt skybrudd hadde gitt seg, valgte jeg å benytte anledningen til å bevege meg videre og ta en tur opp på nevnte Grote Markt. Der kunne jeg ta en kikk på de flotte bygningene der før jeg testet et nytt vannhull ved navn Makadam, som for øvrig også fikk en klar tommel opp. Det var etter hvert på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp, for jeg ivret etter å komme meg til kveldens kamparena og endelig å få ta en titt på et stadion som en stund hadde figurert meget høyt på min ønskeliste. Jeg valgte å busse dit opp, og kunne snart hoppe av rett utenfor Oscar Vankeseeck Stadion med rundt en time og tre kvarter til avspark.

Racing Mechelen ble i 1904 stiftet under det franske navnet Racing Club de Malines, og 1910/11-sesongen var deres første i den øverste divisjon av belgisk ligafotball. På denne tiden var Racing byens førende klubb, foran FC Malines (dagens KV Mechelen) som de skulle få en heftig rivalisering med. To ganger på rad i slutten av 1920-årene registrerte Racing seg for tredjeplass i ligaen. Det var i 1937 at Racing oversatte sitt navn til nederlandsk og fikk lagt til det royale Koninklijke-suffikset som ikke er så uvanlig i den belgiske fotballen (de kalles også KRC Mechelen av noen). I 1949/50 og 1950/51 gjentok de bedriften med to strake tredjeplasser, men fulgte opp med å sesongen gjøre det enda bedre. Da man våren 1952 gjorde opp status for, hadde Racing Mechelen blitt nummer to i den belgiske ligaen.

Det er fortsatt deres bestenotering i ligasammenheng, men i 1953/54-sesongen gjorde de seg også svært bemerket i den belgiske cupen. De spilte seg frem til finalen, men måtte der gi tapt for Standard Liège. Etter det kom tøffe tider for klubben, men et likevel interessant faktum for endel nordmenn er at Odd Iversen var utenlandsproff i klubben tidlig i 1970-årene. Sammen med Harald Sunde forlot han våren 1970 Rosenborg og signerte for Racing, der han ble i et par år. Klubben var på det tidspunktet på nivå to. Så vidt jeg kan se er 1989/90 Racings siste sesong på øverste nivå, og 2014/15 den siste på nest øverste. Etter sistnevnte sesong raste de faktisk nedover i ligasystemet, og i 2017/18 måtte de ta fatt på spill i de såkalt ‘provinsligaene’ for første gang siden 1906.

De hadde rykket opp én divisjon igjen da Covid sørget for at myndighetene her som de fleste andre steder kansellerte 2020/21-sesongen, men i den påfølgende sesongen vant de sin avdeling og rykket igjen opp til det som nå er nivå fire, der de fortsatt befinner seg. Tweede Afdeling kaller de lokale flamsktalende denne divisjon – andredivisjon på godt norsk. Der opererer man nå med tre avdelinger, hvorav to består av klubber med lisens fra den flamske og nederlandsktalende forbundsdelen Voetbalfederatie Vlaanderen (VV) mens den tredje er for klubber tilhørende Association des Clubs Francophones de Football (ACFF), som altså er den fransketalende delen av det belgiske fotballforbundet.

Det var heldigvis den flamske delen jeg nå var i, og jeg satt selvsagt pris på å komme meg ut av de fransktalende områdene. I forbindelse med kveldens kamp hadde jeg i likhet med forrige gang kjøpt billett på nettet. Sist gang hadde det som kjent endt med avlysning, men jeg hadde overhodet ikke noe problem med å punge ut nye 11 euro når jeg viste at belønningen var at jeg etter alle solemerker skulle få se kamp på en perle av et stadion som jeg har konstatert at med rette har høstet mange lovord fra flere banehoppere med sans for det tradisjonelle. Fra der jeg hadde hoppet av bussen kunne jeg se deler av inngangspartiet, og et øyeblikk senere kom også herligheten av en hovedtribune til syne bak en høy boligblokk. I underetasjen på hovedtribunen har klubben er bar der det var aktivitet, men nå var jeg så ivrig etter å ta en kikk på anlegget at jeg ikke klarte å vente men strenet opp trappene ved siden av for å skue utover kveldens kamparena.

Oscar Vankesbeeck Stadion åpnet i 1923, med en kapasitet på 21 000 hvorav 1 900 sitteplasser, og ble innviet med ligakamp mot Cercle Brugge. Den tidligere hovedtribunen brant ned til grunnen i 1947, og hele klubbarkivet gikk for øvrig også tapt i den brannen. Med inntektene fra en veldedighetskamp klarte man imidlertid raskt å bygge en ny tribune, som er den de har i dag. På den motsatt side – altså den sørlige langsiden – fikk i 1948 et overbygg i tre som skal ha dekket hele den klassiske ståtribunens lengde. Senere ble dette erstattet av et nytt overbygg som kun dekker et større midtparti av en tribune som begynner å se litt sliten ut. På den østlige kortsiden, nærmest der jeg kom inn, er det en klassisk ståtribune uten overbygg, og på utsiden bak den ruver den nevnte høyblokka der flere etter hvert så kampen fra sine verandaer. I 1970- og 1980-årene solgte nemlig klubben tomtene bak begge målene som ble gjenstand for boligbygging.

Ovalen forsvant, og med mindre tribuner der ble kapasiteten redusert fra 21 000 til 13 700. I dag er den ytterligere redusert til det flere kilder virker å være nokså enige om at er en kapasitet på 6 123. Det sies at omtrent 1 300 av disse er sitteplasser på hovedtribunen, som imidlertid også har partier med klassisk ståtribune foran og på siden. Oscar Vankesbeeck Stadion rager svært høyt på listen om jeg skulle rangere de snart 1 200 banene jeg har sett fotball på, og et besøk anbefales på det varmeste for de som liker slike klassiske stadioner. Man bør nok imidlertid ikke vente så altfor lenge i så fall, for selv om skumle planer ble avverget, dukket det opp nye som dessverre kan bety slutten på denne perlen av et stadion.

I 2015 var det planer om å rive stadionet og gjøre det om til et idrettskompleks med boliger, men før man rakk å gjøre noe ugagn, kjøpte byen Mechelen rett og slett stadionet tilbake fra entreprenørselskapet, og Racing Mechelen fikk en leieavtale på 90 år. Da skulle man jo tro at faren var over, men i april 2024 presenterte klubben selv planer om et nytt og mer moderne fotballstadion som de ønsker skal erstatte det nåværende. Jeg kom over en glimrende artikkel på LiberoGuide som kan fortelle at en gruppe Racing-fans har satt seg som mål å redde stadionet eller i hvert fall bevare det i større grad. Jeg bør kanskje også nevne at Oscar Vankesbeeck var en tidligere Racing-spiller som i ung alder også ble president i klubben og deretter politiker og president i det belgiske fotballforbundet.

Inne i klubbens bar var det Jupiler i tappekranene, og en av servitørene bak baren skjenket en øl derfra til meg. Med den i hånd tok jeg en nærmere kikk på de forskjellige pokalene, utmerkelsene, bildene og de øvrige minnene som finnes rundt i lokalet. Liflige dufter gjorde at jeg etter hvert også lot meg friste til innkjøp av en pølse. Det var ingen grunn til å henge seg altfor mye i tabellen for Tweede Afdeling VV gruppe B, siden det tross alt kun var spilt to serierunder. Racing hadde startet med bortetap for Eendracht Termien og uavgjort hjemme mot Wellen, slik at de sto med ett poeng. Motstander Sportief Rotselaar hadde på sin side vunnet borte mot Berchem Sport og tapt hjemme for Cappellen, og sto som man forstår dermed med tre poeng. Forrige sesong tok Racing den siste kvalik-plassen og fikk dermed spille kvalifisering om opprykk, og det var kanskje greit å få sesongens første seier om man hadde som mål å kopiere eller til og med overgå det.

Det nærmet seg avspark, og forventningsfull bestilte jeg påfyll i glasset og tok det med meg opp på tribunene. Endelig skulle jeg få se kamp her! Vi måtte vente til kampens tjuende minutt for å få den første skikkelige sjansen, og den tilfalt gjestene. Et frispark ble slått inn i feltet og headet på mål, men ble slått over av keeper. I det 37. minutt var det Racing sin tur til å prøve seg, og det gikk et unisont og forventningsfullt gisp gjennom publikum, men det gikk over i et sukk da det bare ble nesten. Det var i det hele tatt en sjansefattig første omgang, som jeg samtidig benyttet til å få noen bilder fra forskjellige deler av stadionet, og jeg hadde for så vidt allerede begynt å ‘frykte’ en 0-0-kamp da jeg igjen oppsøkte baren i pausen.

Ganske tidlig i andre omgang var hjemmelaget nære på da ballen ble slått hardt inn langs bakken og gikk gjennom hele feltet. En av Racing-spillerne var et brøkdel av et sekund for sent ute da han kastet seg frem for å styre den inn. En time var spilt da gjestene yppet seg, men etter å ha tråklet seg gjennom og skutt fra god posisjon, måtte de se avslutningen gå over målet. Et lite kvarter senere headet Racing like utenfor, og med drøyt ti minutter igjen av ordinær tid fikk de en ny sjanse etter gode takter og fint spill. Det ble lagt igjen til en spiller som fyrte av fra rundt tjue meter, men skuddet gikk rett på keeper, som ellers kunne fått problemer med den avslutningen om den hadde vært noe bedre plassert. Racing fortsatte å presse på for et seiersmål, og i det 87. minutt skulle det endelig komme.

Det kom på et hjørnespark, og det var Nando Nöstlinger som kontant headet inn 1-0 til jubel fra de fremmøtte. Ledelsen var ikke alvorlig truet i sluttminuttene, så det var nok til at alle tre poengene ble igjen på fantastiske Oscar Vankesbeek Stadion. Det var selvsagt stadionet selv som var stjernen og hovedrolleinnehaver denne kvelden. ‘Ren stadion-porno’, for å sitere min venn og banehopper-kollega Paul ‘Splodge’ Proctor. Det var det ikke vanskelig å si seg enig i, og jeg unnet meg like gjerne et ekstra glass i klubbens bar etter kamp. Der havnet jeg i hyggelig samtale med et par lokale, og tiden flyr etter sigende i godt selskap, men det var etter hvert på tide å komme seg med en buss tilbake til Mechelen stasjon og tog derfra tilbake til min base i Brussel.

Belgian ground # 6:
Racing Mechelen v Sportief Rotselaar 1-0 (0-0)
Tweede Afdeling VV B
Oscar Vankesbeeck Stadion, 13 September 2025
1-0 Nando Nöstlinger (87)
Att: ???
Admission: 11 euro

Next game: 14.09.2025: Crossing Schaerbeek v RFC Meux
Previous game: 11.09.2025: Standard Liège v KV Mechelen

More pics

This trip on a map

Fredag 12.09.2025: Standard Liège v KV Mechelen

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En helgetur til Belgia sto på trappene, og det var en tidlig start all den tid jeg skulle komme meg til Gardermoen tidsnok til å rekke Brussels Airlines sitt fly til Brussel med avgang klokken 06.45. Eller rettere sagt, jeg holdt meg våken til jeg tok taxi inn til Fredrikstad bussterminal, fikk til slutt en time eller halvannen på øyet på flybussen derfra, tok frokosten på flyplassen og satset på ytterligere litt søvn på selve flyet. Jeg sovnet ganske riktig allerede før vi lettet, og våknet igjen i det vi landet på belgisk asfalt rundt to timer senere. Fra Zaventem-flyplassen utenfor Brussel hadde jeg betalt 23,50 euro for at toget skulle frakte meg videre til Liège, for det var der jeg skulle ha base på turens første dag.

Liège er det kulturelle og økonomiske sentrum for Vallonia, som er den sørlige og fransktalende delen av Belgia. Byen ligger i den tungt industrialiserte Meusedalen, der elven Ourthe renner ut i den større elven Meuse (Maas på nederlandsk) som renner gjennom byen. Liège ligger i et gammelt kullfelt, og var tidligere et av de viktigste industrisentrene i Europa. Til tross for stor nedgang har man fortsatt blant annet en betydelig jern- og stålindustri og stor kjemisk industri. Liége er også administrasjonssenter for provinsen med samme navn, som er den østligste provinsen i både Vallonia og Belgia. Selve byen har rundt 200 000 innbyggere, mens det sies at rundt 750 000 bor i storbyområdet. Det kan også nevnes at byen er endepunktet for Albertkanalen, med en av de største innlandshavnene i Europa.

Etter å ha gått av på togstasjonen Liège-Guillemins, ble jeg med et lokaltog videre ett stopp til den mindre Liège-Carré, som var nærmere det som skulle være min base. Det var dog litt for tidlig til at jeg kunne påregne å få sjekket inn ved Hotel Les Acteurs, der jeg hadde betalt 68 euro for kost og losji, så jeg tuslet foreløpig forbi og ned til torget Place de la Cathédral. Den ligger som navnet tilsier ved byens store katedral, og der slo jeg meg ned en liten stund i det fine været. Da jeg igjen lettet på liket, kom jeg ikke lenger enn til vannhullet Take Off, der det var god belgisk øl å by på. Klokken nærmet seg etter hvert et tidspunkt da jeg kunne gå for å få sjekket inn, og det var nettopp det jeg gjorde. Etter å ha pustet ut litt på rommet – og til og med tatt en aldri så liten høneblund – gikk turen ut igjen, og da til skjenkestedet Warzone, som også skulle være gode på øl. Med godt drikke forlystet jeg meg litt der inntil det var på tide å sette kursen mot kamp.

Det skulle skje med et transportmiddel som nylig har gjort sitt comeback i Liège etter mange års fravær. De første elektriske trikkene i Liège erstattet i 1893 sporvogner trukket av hester. Trikkene i Liège ble lagt ned i 1967, og planen var å erstatte de med en ny metro, men det skjedde aldri. Så sent som i april i år åpnet en ny trikkelinje som har sin sørlige endeholdeplass nede i Sclessin-område av byen, rett utenfor hjemmebanen til Standard Liège, som skulle være vertskap for turens første kamp. Etter å ha funnet en minibank og tatt og noen kontanter, hoppet jeg på trikken ved holdeplassen Pont d’Avroy. Det viste seg at trikkene ikke gikk helt til endeholdeplassen Standard, men stoppet sin ferd ved Place Ferrer, som er holdeplassen før. Det er tydeligvis slik det gjøres på kampdager, så sammen med mange andre måtte jeg gå de siste 8-10 minuttene derfra og til Stade de Sclessin.

Standard Liège ble stiftet i 1898, og er blant de mest meritterte klubbene i Belgia. Klubben har spilt sammenhengende i den belgiske toppdivisjonen siden 1921, og det er lenger enn noen annen belgisk klubb. Det gjør også Standard til klubben med flest sesonger bak seg i den belgiske toppdivisjonen. Den første nasjonale tittelen kom med cuptriumfen i 1953/54-sesongen, og fire år senere tok de sin første serietittel. Dette var kun starten på en gullalder på 1960-årene som varte frem til første halvdel av 1970-årene. Da de våren 1971 sikret seg sin andre strake ligatittel (og den tredje på fire forsøk), hadde de hanket inn seks ligatitler og tre cuptitler. Ti år senere vant de sin fjerde tittel i den belgiske cupen, og sesongen etter vant de ikke bare en ny ligatittel, men spilte seg også frem til finalen i 1981/82-utgaven av den europeiske cupvinnercupen.

Selv om finalearenaen Camp Nou ga motstander Barcelona hjemmebanefordel, var det Standard som tok en tidlig ledelse, men Barca snudde kampen og vant 2-1. Nærmere kom aldri Standard en europeisk tittel mens europacupene fortsatt hadde en viss integritet, og i dagens usjarmerende opplegg er det jo penga som rår og lagt opp til at de store skal vinne og de mindre ikke skal ha noen reell mulighet. Standard slo uansett tilbake med en ny hjemlig ligatittel våren 1983, men det ble deres siste på en stund. Det var i 2008 og 2009 at de vant nye ligatitler, men sistnevnte er også deres siste i rekken, mens deres siste triumf i den belgiske cupen kom i 2017/18-sesongen. De står nå med totalt ti serietitler og åtte cuptitler. De skulle denne kvelden være vertskap for KV Mechelen, og jeg hadde betalt 25 euro for min billett som var til en plass oppe i det ene hjørnet.

Stade de Sclessin ble åpnet allerede i 1909, men har gjennomgått en hel rekke renoveringer og oppgraderinger – senest i 2012. Det også har det offisielle navnet Stade Maurice Defranse etter et tidligere formann som hadde vervet den gangen stadionet ble bygget. Stadionet var vertskap for én av kampene i EM 1972 og tre av gruppespillkampene i EM 2000; inkludert kampen der det norske landslaget ble slått av Jugoslavia. Tre av tribunene henger sammen og har tre etasjer, mens den siste langsiden, som i 1985 ble åpnet som den nye hovedtribunen, er mer frittstående og nøyer seg med to etasjer. Kapasiteten har på det meste vært 43 000, rundt 1970, men er nå redusert til det som av flere kilder oppgis å være 27 670 ved fotballkamper. Jeg fant frem til korrekt inngangsparti, entret den sørlige kortsiden, der jeg klatret til topps for å finne min plass helt borte i svingen over mot den vestlige langsiden som den hang sammen med.

Det var ikke altfor lenge siden sesongen hadde startet i Belgia, og det var derfor ikke spilt altfor mange kamper i den belgiske toppdivisjonen Pro League. Regjerende mester Union Saint-Gilloise toppet sammen med St. Truidense med 4-2-0 og 14 poeng på sine seks kamper hittil. Kveldens bortelag i Liège var KV Mechelen, og det var de som lå på tredjeplass, ett poeng foran et Club Brügge som dog hadde én kamp mindre spilt enn lagene foran. Vertene Standard befant seg på sin side på en niendeplass (av 16) med 2-1-3 og sju poeng. Mine sympatier lå i utgangspunktet hos flamske gjester snarere enn hos vertskapet, og det forsterket seg bare ytterligere da jeg kunne observere en banner med bildet av terroristen Che Guevara hos hjemmefansen.

Allerede i kampens første minutt gikk to spillere i bakken etter en skikkelig duell, og Standard-spilleren ble liggende. Han måtte ha førstehjelp og ble etter hvert båret ut i en ventende ambulanse, og de tok åtte-ni minutter før kampen kom i gang igjen. Det var intet fyrverkeri av en førsteomgang, men en halvtimes tid etter det igjen fikk vi den største sjansen hittil, og det som skulle vise seg å bli omgangens største mulighet. Den tilfalt gjestene, og det var en heading som ble blokkert av en forsvarer som sto på streken. Returen ble på nytt headet på mål, men denne gang gikk keeper slått over til et resultatløst hjørnespark. Det var målløst halvveis, da jeg benyttet anledningen til å gå ned for å få påfyll av øl (det var Jupiler i kranene) samt noe å spise.

Sju-åtte minutter etter hvilen var Standard nære på, og jeg skal ikke fastslå hvorvidt det var ment som forsøk på avslutning eller innlegg mot lengste stolpe, men der var det i hvert fall en som fikk kastet seg frem og var en centimeter fra å styre ballen i mål. Sekunder senere oppsto en situasjon vi dessverre begynner å bli vant til. Også den belgiske toppdivisjonen er selvsagt belemret med VAR-faenskapet, og det fikk vi nå et eksempel på. Etter flere minutters pause der tilskuere ikke hadde den fjerneste anelse om hva som skjedde (men der TV-seerne hjemme sikkert hadde full oversikt), ble dommeren sendt ut for å se på en situasjon på skjermen. Ytterligere et par minutter går uten at vi vet hvem eller hvorfor, før vertene til slutt ble tildelt straffespark.

Marco Ilaimaharitra scoret fra straffemerket. Vi var i kampens 59. minutt, og det sto 1-0. Etter snaut halvspilt omgang fikk vi nye 2-3 minutter med stopp i spillet og det som åpenbart var en ny VAR-situasjon. Null info på storskjermene, og hverken jeg eller de rundt meg ante hva som skjedde, men denne gang kom det ikke en dritt ut av det bortsett fra at man hadde kastet bort noen minutter. I det 73. minutt fikk endelig gjestene sin utligning, og det var Kerim Mrbati som vendte opp like innenfor 16-meteren og fant nettmaskene i det bortre hjørnet. På overtid var Standard nære på å ta tilbake ledelsen, da et frispark ble headet på mål, men keeper reddet til corner. På hjørnesparket kom de enda nærmere da de headet i tverrliggeren, men det endte med 1-1 og poengdeling. For meg hadde det vært en lang dag, så etter å ha spasert tilbake til Place Ferrer og tatt trikken til holdeplassen Sauvienière, trakk jeg meg ganske raskt tilbake til mitt krypinn for å finne senga.

Belgian ground # 5:
Standard Liège v KV Mechelen 1-1 (0-0)
Pro League
Stade de Sclessin, 12 September 2025
1-0 Marco Ilaimaharitra (pen, 59)
1-1 Kerim Mrbati (73)
Att: ???
Admission: 25 euro

Next game: 13.09.2025: Racing Mechelen v Sportief Rotselaar
Previous game: 11.09.2025: Greåker v Drøbak/Frogn 2
Previous belgian game: 12.01.2025: Beveren v RAAL La Louvière

More pics

This trip on a map

Torsdag 11.09.2025: Greåker v Drøbak/Frogn 2

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det nærmet seg med stormskritt fredag og avreise for en helgetur til Belgia, men jeg rakk selvsagt å få med meg en siste breddekamp før den tid. Jeg valgte meg kampen på Moa, der Greåker skulle ta imot Drøbak/Frogn 2 til en kamp mellom to lag som kjempet i hver sin ende av tabellen for 5. divisjon. Det var jo Kråkerøy 2 som toppet tabellen suverent, men de ville ikke kunne rykke opp, og dermed var toer DFI 2 i en god posisjon til å ta en av opprykksplassene. De hadde nå til og med en fem poengs luke ned til treer Rakkestad og ytterligere ett poeng ned til en trio bestående av Begby, Rygge og Gresvik. Greåker på sin side var langt unna å kunne rykke opp igjen til 4. divisjon på første forsøk, og kjempet i stedet i bunnen. De hadde kun tre lag bak seg, og det var kun målforskjellen som skilte de og Tistedalen på plassen bak. Det var ikke minst kun to poeng ned til Tveter på nest sisteplass, mens jumboen Trosvik for ordens skyld var håpløst akterutseilt.

Det begynner dessverre å bli en god stund siden denne kampen nå, og jeg droppet også notatene denne kvelden, så det blir alt annet enn en grundig analyse og inngående kamprapport. Jeg så store deler av kampen i passiar med Erik og Greåker-høvding Heine Eriksen, og jeg synes jeg så glimt av at Greåker begynner å få til spillet sitt under ny trener og nytt system. Det har tydeligvis tatt litt tid, men mot DFI 2 var det mye bra, og de fikk da også uttelling for dette. Etter et snaut kvarter sørget Sander Rønning Fredriksen for 1-0 til hjemmelaget, og det var en ledelse som sto seg til pause. Etter sidebyttet forsvarte Greåker seg godt mot et topplag hvis spillere så ut til å bli stadig mer frustrert. Med et drøyt kvarter igjen av ordinær tid doblet Sander Eriksen også ledelsen til 2-0, som også skulle vise seg å bli sluttresultatet. En sterk seier for Greåker. DFI 2 hadde sine muligheter også de, men måtte reise tomhendt hjem til Drøbak. Jeg skulle på min side hjem for å pakke.

Revisit:
Greåker v Drøbak/Frogn 2 2-0 (1-0)
5. divisjon Østfold
Moa, 11 September 2025
1-0 Sander Rønning Fredriksen (15)
2-0 Sander Eriksen (74)
Att: 53 (h/c)
Admission: Free

Next game: 12.09.2025: Standard Liège v KV Mechelen
Next norwegian game: 15.09.2025: Torp v Ås 2
Previous game: 10.09.2025: Yven v Oshaug

More pics

Onsdag 10.09.2025: Yven v Oshaug

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Flere av kampene på Østfold-kretsens kampmeny denne onsdagen var kamper som skulle spilles på naturgress – som de fleste vet er underlaget fotball skal spilles på – og da var det selvsagt en av disse jeg valgte meg. Opprinnelig var det Borgar v Hafslund som var favoritt i så måte, siden jeg kun hadde ett besøk på Gråvollen i år, men på Yvenbanen var det Oshaug som skulle komme på besøk, og jeg hadde aldri sett de i ordentlig kamp, så det var en fin mulighet til å få tatt en titt på de. Samtidig viste det seg at kampen på Gråvollen hadde blitt utsatt, så det var litt flaks at jeg fant ut det i tide uten å vite om det. Det kunne nemlig fort skjedd, for jeg var allerede på vei til Yvenbanen da jeg fant ut av akkurat det.

Det var ikke mer en to ukers tid siden min forrige visitt til Yvenbanen, men det er som tidligere nevnt et sted jeg synes det stort sett er trivelig å se fotball. Mye av grunnen til det er jo nettopp naturgressbanen, men selve klubben som sådan skaffet seg jo også en høy stjerne hos undertegnede da de stemte nei til både VAR og å snu cupen. Det siste er dessuten grunnen til at jeg har lagt igjen langt mer penger i kiosken der enn nødvendig ved mine besøk siden den gang. Dagens kamp dreide seg om poeng i 7. divisjon Østfold avdeling 1, og var det som må kunne kalles et skikkelig bunnoppgjør. De to lagene som skulle møtes hadde kun den poengløse prügelknabe Veum 2 bak seg på tabellen. Så vidt jeg hadde klart å finne ut av, var denne sesongen første gang Oshaug stilte lag siden 2011, og de hadde klart å sanke ni poeng på sine 13 kamper hittil. Yven, som altså lå på plassen foran, sto på sin side med 13 poeng på 14 kamper.

Selv om Yven kun hadde to lag bak seg, har jeg følt at Yven er bedre i år enn hva tilfelle var utover sesongen i fjor, og allerede etter et drøyt minutt var de frempå med en skudd som sneiet stolperota. Det var bare et forvarsel på hva som ville komme, og med ti minutter spilt tok de ledelsen ved Kim Andre Nordang Larsen. Seks-sju minutter senere var de nære på å doble ledelsen med en nydelig avslutning som traff undersiden av tverrliggeren. Med fem minutter igjen til pause fikk Oshaug sin hittil beste sjanse da en corner ble headet like over. Et minutts tid senere var det i motsatt ende av banen det skjedde da en Yven-spiller ble lagt i bakken inne i feltet. Dommeren pekte på straffemerket, og det var etter hvert Kim Andre Larsen som satt straffen hardt nede ved stolperota, slik at det sto 2-0.

På overtid av første omgang fikk Yven nok et straffespark. Denne gang var det det Kim Andre Nordang Larsen som tok ansvar, og han er identisk med kampens første målscorer, men ikke med navnebroren som var kampens andre målscorer og som tok det første straffesparket noen minutter tidligere, og det var forståelig. Han gikk for litt mindre kraft, men valgte ellers samme sted som sin navnebror, da han satt straffesparket nede i det venstre hjørnet for seg selv. Dermed sto det 3-0 da dommeren blåste for pause og undertegnede benyttet anledningen til å ta en tur i kiosken. 200 kroner kan høres mye ut for vaffel og brus, men man fortjener litt ekstra for å ha stemt mot VAR-svineriet og tukling med cupen.

Sju minutter ut i den andre omgangen kom Yven igjen, spilte tversover til bedre plasserte Adrian Kvalfors Omnø som enkelt satt inn 4-0. Rundt tjue minutter senere var det Oshaug som var gjennom og prøvde å plassere forbi keeper som imidlertid reddet med en benparade. Med et lite kvarter igjen hadde Yven på sin side en ny avslutning i tverrliggeren, men de måtte ikke vente lenge på sitt femte mål for kvelden, for et minutts tid senere sørget Aleksa Mitrovic for 5-0 med et skudd som keeperen fikk fingertuppene på men kun fikk slått i stolpen og inn. Yven så deretter ut til å også bli snytt for et tredje straffespark, men det var nok litt for mange spillere mellom situasjonen og dommeren, som jo strengt tatt ikke kan dømme på det han ikke ser.

I det siste ordinære minutt la likevel Oleksander Konovalov på til 6-0 for Yven med et skudd som snek seg forbi keeper og inn ved bortre stolpe. På overtid fikk gjestene fra Rakkestad sin største sjanse i kampen, da de fikk avslutte fra få meters hold inne i feltet. Yven-keeperen vartet dog opp med en herlig reaksjonsredning, og da endte det med hjemmeseier 6-0. På Oshaug-benken var man åpenbart ikke fornøyd med kamplederen, og flere spillere mente tydeligvis også at det hadde gått litt vel hardt for seg til tider. For min del gikk det derimot rolig for seg da jeg etter hvert tuslet tilbake mot bussholdeplassen for å ta bussen tilbake tilbake mot folkeskikken etter det som skulle vise seg å bli min siste kamp for året på Yvenbanen.

Revisit:
Yven v Oshaug 6-0 (3-0)
7. divisjon Østfold avd. 1
Yvenbanen, 10 September 2025
1-0 Kim Andre Nordang Larsen (11)
2-0 Kim Andre Larsen (pen, 43)
3-0 Kim Andre Nordang Larsen (pen, 45+3)
4-0 Adrian Kvalfors Omnø (53)
5-0 Aleksa Mitrovic (78)
6-0 Oleksander Konovalov (90)
Att: 63 (h/c)
Admission: Free

Next game: 11.09.2025: Greåker v Drøbak/Frogn 2
Previous game: 09.09.2025: Skogstrand v Torp

More pics

Tirsdag 09.09.2025: Skogstrand v Torp

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En bekjent jeg traff på butikken virket nærmest vantro da jeg på spørsmål svarte hvor jeg var på vei. ‘Du kan vel ikke dra ut og se på breddefotball langt nedover i divisjonene når det er landskamp på TV?!?’, utbrøt han hoderystende. ‘Joda, det kan jeg i aller høyeste grad, forsikret jeg, og etter at jeg hadde vært hjemom med matvarene, strøk jeg igjen på dør for å komme meg på kamp. Siden det var Torp som gjestet Skogstrandbanen denne kvelden, var det derfor dit jeg dro, og dermed ble jeg med buss nummer 7 til endeholdeplassen Ambjørnrød nord, hvor jeg for tredje gang på under en måned gikk av og spaserte opp gjennom Krabberød-feltet og ned til Skogstrandbanen for å se kamp.

Det dreide seg om en kamp i Østfold-kretsens 6. divisjon avdeling 1, der min forhåndsfavoritt HSV Fotball toppet tabellen og suste mot opprykk. Torp og Ås 2 var de nærmeste forfølgerne , mens Skogstrand lå på nedre halvdel av tabellen men en tilsynelatende betryggende luke ned til nedrykkssonen. Torpingene fikk tidlig et straffespark, og allerede i kampens fjerde minutt ble det omsatt i scoring av kaptein Andreas Jonassen som sikkert sørget for at det sto 0-1. Etter tolv minutter kunne torpingene nok en gang juble, og igjen var det Andreas Jonassen som noterte seg for scoring. Han sendte av gårde en ball som seilte over alt og alle og fant veien til nettmaskene slik at bortelagets ledelse ble doblet til 0-2.

Tjue minutter frem i tid hadde Torp en ny stor mulighet til å øke ytterligere, og det var tidligere Skogstrand-spiller Andreas Brynjeng Sandvik som kjempet seg gjennom og fikk avsluttet via keeper og til et hjørnespark. Det ble slått mot bakre stolpe, der Emil Thorvaldsen raget høyest, men hans heading gikk like over. Vertene virket på sin side å ha nokså lite å komme med offensivt, og Torp så ut til å nokså god kontroll. 0-2 sto seg til pause, men i det vi hadde spilt rundt tolv minutter av andre omgang, gikk rett og slett lyset og det ble stummende mørkt. Jeg vet ikke om det denne gang var iltre naboer som hadde vært og skrudd av flomlysene, men etter sju-åtte minutter var vi i gang igjen, og det med en kanonade mot Skogstrand-målet. Flere avslutninger etter hverandre ble en etter en blokkert inne i feltet før vertene fikk klarert. Etter dette føltes det mest som en transportetappe, og kampen ebbet ut uten flere scoringer. Da var det bare å haste tilbake mot bussholdeplassen.

Revisit:
Skogstrand v Torp 0-2 (0-2)
6. divisjon Østfold avd. 1
Skogstrandbanen, 9 September 2025
0-1 Andreas Jonassen (4)
0-2 Andreas Jonassen (13)
Att: 32 (h/c)
Admission: Free

Next game: 10.09.2025: Yven v Oshaug
Previous game: 08.09.2025: Trosvik v Tveter

More pics

Mandag 08.09.2025: Trosvik v Tveter

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den opprinnelige planen før den første søndagen i september hadde vært å ta turen til Drøbak for å se Drøbak/Frogn v Fredrikstad 2 og kanskje samtidig hilse på familie og noen kjente. Den planen måtte imidlertid endres da kampen etter hvert ble flyttet til 24. september – et tidspunkt da jeg ville befinne meg i Armenia, så da utgikk det for min del. Det ble rett og slett en fotballfri søndag for undertegnede, men det skulle selvsagt gjøres opp for på mandagen. Det var den offisielle valgdagen her hjemme, men jeg hadde allerede gjort min såkalte borgerplikt ved å stemme i stortingsvalget, så det viktigste valget jeg nå hadde å ta var hvilken kamp jeg skulle dra på. Det endte opp med en av kampene med litt tidligere avspark, og ikke minst med den enkleste reiseveien, så det var mot Trosvikbanen at jeg etter hvert busset.

Der skulle Trosvik være vertskap for Tveter i det som må kunne kalles et vaskeekte bunnoppgjør i kretsens 5. divisjon. Trosvik var nemlig jumbo, mens Tveter lå på plassen foran. Jeg endte opp med å se kampen sammen med blant annet Trond, som nok igjen hadde valgt seg samme kamp som undertegnede. Ti minutter var spilt da Tveter tok ledelsen første gang de var nærheten av Trosvik-målet. Et frispark ble slått mot bakre stolpe, og ble headet tilbake i motsatt nettvegg. 0-1, og det mot spillets gang, for Trosvik hadde en dominans i banespillet. Riktignok klarte de ikke å skape stort av reelle sjanser, og det hjalp vel heller ikke at Hans-Ludvig Lutnæs måtte kaste inn håndkledet og gi seg med en skade i foten nokså tidlig i kampen. Det meste Trosvik fikk av muligheter før pause var det faktisk Tveter som skapte ved å surre det til for seg selv, som en klarering som gikk i egen spiller og like over mål.

Trosvik hadde mye mer brodd i sitt offensive spill etter hvilen, og i det 59. minutt utlignet de da Adrian Kaaber headet inn 1-1 fra en corner. Etter omtrent halvspilt andre omgang ble Mashall Jabarkhil spilt gjennom og sendte Trosvik i ledelsen 2-1, og med et kvarter igjen økte Rehan Shahzad Raja til 3-1 med en nydelig chip fra nærmest liggende posisjon. Det så lyst ut for ‘Tiffarna’ med tanke på å få sin kun andre seier for sesongen, men i det 80. minutt reduserte Sander Andreassen til 3-2 for Tveter, og vi fikk noen spennende sluttminutter. Et minutts tid på overtid trodde vi et lite sekund at Trosvik hadde ‘kastet bort’ seieren igjen da Tveter scoret, men offside-flagget var oppe. Et drøyt minutt senere skjedde likevel nettopp det, da Sander Andreassen fikk kjempet med seg ballen nærmest på ren vilje og plasserte inn 3-3. Ikke lenge etter ble det bekreftet som sluttresultat da dommeren blåste av, og med det var det bare å komme seg hjemover.

Revisit:
Trosvik v Tveter 3-3 (0-1)
5. divisjon Østfold
Trosvikbanen, 8 September 2025
0-1 Ola Sebastian Sola (11)
1-1 Adrian Kaaber (59)
2-1 Mashall Jabarkhil (67)
3-1 Rehan Shahzad Raja (76)
3-2 Sander Andreassen (80)
3-3 Sander Andreassen (90+3)
Att: 59 (h/c)
Admission: Free

Next game: 09.09.2025: Skogstrand v Torp
Previous game: 06.09.2025: Tanums IF v Bäckefors IF
Previous norwegian game: 05.09.2025: Begby v Berg

More pics

Lørdag 06.09.2025: Tanums IF v Bäckefors IF

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne dagen bød det seg en sjelden mulighet til å se kamp på gressbanen til Tanums IF, og det måtte jeg nesten bare benytte meg av. Det ble dobbeltsjekket og trippelsjekket opp og i mente at kampen faktisk skulle spilles på gressbanen på Hedevallen, og ikke på kunstgressbanen ved siden av, der jeg har sett kamper tre ganger tidligere. Det ville vært en solid nedtur – eller bomtur – å dra dit ned bare for å finne ut at man hadde tatt en sen beslutning om å flytte den dit. Det så ut til å holde stikk, så jeg satt kursen mot Grålum, der Vy sin buss mot København skulle plukke opp klokken 13.20. Jeg hadde betalt 213 kroner for å få sitte på så langt som til Tanum shoppingcenter i Tanumshede, og turen dit ned tok 50 minutter.

Tanumshede bør være godt kjent for mange nordmenn, men er for ordens skyld altså et tettsted med drøyt 2 000 innbyggere, og som er administrasjonssenter for Tanums kommune. Tanumshede ligger 55 kilometer nordvest for Uddevalla, og samtidig nesten midt mellom Oslo og Göteborg. I dette området er det et så stort antall helleristninger at man nærmest snubler over de, og helleristningsområdet i Tanum står på UNESCOs verdensarvliste. Det har vært nok av avstikkere for å se på helleristninger og andre fornminner tidligere, men denne gang var det altså fotball som skulle stå i fokus.

Etter at jeg hadde fått tatt ut noen svenske kontanter i en minibank inne på senteret, ble jeg med en buss inn til sentrum av Tanumshede, og slo meg ned på Kapten Viking der jeg inntok et måltid i form av en pizza. Mens jeg satt der og mesket meg fikk jeg melding av min kompis Pål som kunne fortelle at han og Jon Erik faktisk var på kamp i Grebbestad og at de deretter hadde tenkt seg på samme kamp som meg. Etter å ha satt til livs pizzaen og tømt boksen med 7 Up, spaserte jeg de 6-7 minuttene til Hedevallen, hvor jeg ikke helt uventet endte opp med å måtte forklare karen i inngangspartiet at vi nordmenn ikke får ha Swish, som var det eneste betalningsmiddel de godtok. Jeg regnet med at jeg ville kunne betale for inngangen med kontanter i kiosken inne på anlegget, og det bekreftet han.

Jeg har som sagt tidligere sett tre kamper på Hedevallen (som for øvrig også har et heftig benyttet sponsornavn), men samtlige ganger på kunstgresset. Det betyr at det faktisk ikke er noen andre svenske baner jeg har registrert flere kamper på. Min første kamp her var våren 2023, før det har blitt årlige revisits i både 2024 og 2025 når Fredrikstad 2 har spilt treningskamper mot Grebbestads IF her. Denne gangen var det til og med en obligatorisk kamp på programmet, for Tanums IF skulle ta imot Bäckefors IF til kamp om poeng i Division 5 Bohuslän-Dalsland Norra, som er ensbetydende med nivå 7 av svensk fotball. Jeg fikk både betalt de 50 svenske kronene og kjøpt meg en brus på vei inn på banen som er omringet av løpebaner og som har en hjemmesnekret tribune på den nærmeste langsiden.

Tanums IF ble stiftet i 1935, men det er sannelig ikke lett å finne noe særlig informasjon. Så sent som i 2023 spilte de i Division 6, men har vært å finne i Division 5 siden den gang. Tabellen ble toppet av Bengtsfors IF som sto med imponerende 13-1-0 og 40 poeng på 14 kamper, og som kjempet en duell med Hamburgsunds IF som fulgte fire poeng bak. Tanums IF lå som nummer sju av ti lag, med 14 poeng på like mange kamper. Bäckefors på sin side hadde sanket kun åtte poeng og hadde bare jumboen Tösse IF bak seg. Det var altså et oppgjør på nedre halvdel av tabellen vi skulle bevitne.

Mens vi ble dratt inn i samtale med en nysgjerrig svenske som lurte fælt på hvorfor nordmenn hadde kommet til Tanumshede for å se kamp i Division 5, så vi en kamp som bølget frem og tilbake med noen sjanser og/eller halvsjanser begge veier. Jeg følte likevel at gjestene fra Bäckefors virket et ørlite hakk giftigere de gangene de kom fremover. Deres kaptein Johan Jensen var involvert i det meste i så måte, for Bäckefors satset på lange baller opp mot ham, og to ganger kom han alene mot keeper men somlet litt for mye eller ble litt for treg og ble løpt opp. Den tredje gang sendte han gjestene i føringen, og da befant vi oss i det tolvte minutt av andre omgang. Det etter at vi hadde vært ytterligere en gang eller to i kiosken. Tanum presset på for utligning, men uten resultat, så rask oppsummert endte de dermed med borteseier 0-1. Selv hadde jeg bestilt retur med Flixbus, men droppet det og ble i stedet med de to andre hjemover.

Swedish ground # 86:
Tanums IF v Bäckefors IF 0-1 (0-0)
Division 5 Bohuslän-Dalsland Norra
Hedevallen, 6 September 2025
0-1 Johan Jensen (57)
Att: 50 (officially, but counted 80-ish myself)
Admission: 50 SEK

Next game: 08.09.2025: Trosvik v Tveter
Next swedish game: ???
Previous game: 05.09.2025: Begby v Berg
Previous swedish game: 25.06.2025: Årjängs IF v Töcksfors IF

More pics

Fredag 05.09.2025: Begby v Berg

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne fredagskvelden hadde jeg fått med meg Pål på kamp slik at han omsider fikk huket av for besøk ved det som nå er hans nærmeste klubb. På det jeg fortsatt velger å kalle Nye Begbybanen skulle Brgby stå for fredagsunderholdningen når de tok imot Berg til kamp om poeng i Østfold-kretsens 5. divisjon. I vårsesongen var Begby en av lagene som hang best med suverene Kråkerøy 2 som tronet på toppen av tabellen, og fortsatt la de beslag på en tredjeplass, tre poeng bak Drøbak/Frogn 2. Det var jo nettopp DFI-reservene som hadde stukket av med poengene ved mitt forrige besøk her et par uker tidligere. Bak Begby fulgte også forfølgerne tett i tett, så det ville bli heftig kamp om de to opprykksplassene, all den tid Kråkerøy 2 ikke ville kunne rykke opp.

Berg på sin side lå nede på en tiendeplass, men likevel kun sju poeng bak Begby. Vertene stilte for øvrig med en gammel kjenning med fortid i FFK, og jeg hadde virkelig ikke forventet å se Julius Adaramola i Begby-drakt vi dro på kamp denne kvelden. Han kunne derimot lite gjøre med at de tilreisende tok ledelsen ved Olve Stensrud i kampens 29. minutt. Vi fikk to mål i den første omgangen, og det var Berg som scoret begge, for ti minutter senere var det nettsus igjen. Dessverre for Berg og Oscar Rustand Dybedahl dreide det seg denne gangen om et selvmål som gjorde at det var uavgjort 1-1 da lagene gikk i garderoben etter halvspilt kamp.

Begby fikk en god start på andre omgang, og i det 52. minutt tok de ledelsen ved Erik Akselsen. Berg-keeperen var derimot ikke like heldig, og så ut til å ha litt såpe på hanskene ved det tilfellet. Snaut tjue minutter ut i omgangen var vi like langt igjen da Björn Berglund utlignet til 2-2, og kun et par minutter senere hadde Begby snudd kampen igjen da William Mathisen satt inn 2-3. Det var spenning helt inn, men på overtid gjernet Johann Alexander Hovelsrød all tvil da han fra midtbanen fastsatt sluttresultatet til 2-4. Nå var det visst ikke helt uventet at Begby ville få store problemer med å følge opp vårsesongen og henge med i toppen, for flere jeg snakket med poengterte at de hadde mistet noen viktige brikker i løpet av sommeren. Det viste seg jo for så vidt å stemme ganske bra.

Revisit:
Begby v Berg 2-4 (1-1)
5. divisjon Østfold
Nye Begbybanen, 5 September 2025
0-1 Olve Stensrud (29)
1-1 Oscar Rustand Dybedahl (og, 39)
2-1 Erik Akselsen (52)
2-2 Björn Berglund (65)
2-3 William Mathisen (68)
2-4 Johann Alexander Hovelsrød (90+1)
Att: 55 (h/c)
Admission: Free

Next game: 06.09.2025: Tanums IF v Bäckefors IF
Next norwegian game: 08.09.2025: Trosvik v Tveter
Previous game: 04.09.2025: Lervik v Inter Halden 2

More pics