Southwick v Mile Oak 22.04.2019

 

Mandag 22.04.2019: Southwick v Mile Oak

Etter at jeg med noe blandede følelser valgte meg en fotballfri påskesøndag var jeg nå veldig klar for kamp igjen. Andre påskedag byr stort sett alltid på muligheter for minst en dobbel grunnet blant annet tidlige avspark i visse ligaer. Combined Counties League og Southern Combination har vært to av step 5/6-ligaene som har hatt for vane å gjøre dette, og selv om CCL nå dessverre synes å ha gått bort fra dette (det ble kun spilt èn kamp i den ligaen denne dagen) var mulighetene gode også denne dagen, først og fremst takket være en rekke kamper med avspark klokka 11.00 i Southern Combination. Det gjelder dog å følge med, for rett som det er finner klubben(e) ut at de vil flytte kampen til en annen dag eller til et annet klokkeslett.

Dessverre har det blitt enda vanligere for klubbene på nivåene over å flytte sine kamper fra det planlagte klokkeslettet 15.00 til håpløse tidspunkt som 13.00. Når det nærmest blir normen, blir det vanskelig å legge planer, men heldigvis var det ingen slike kjepper i hjulene for meg denne dagen. Etter å ha vurdert alternativene og registrert hvilke klubber som blant annet bestemte seg for et idiotisk 13.00-tidspunkt, var det klart hvor ferden ville gå. Nemlig til Southwick nede på sørkysten, og siden Burgess Hill Town heldigvis ikke hadde falt for fristelsen til å tukle med sin 15.00-kamp, lot de to seg kombinere. Det var til og med en mulighet for å få med seg Chelsea-kamp på Stamford Bridge senere den kvelden, men jeg avventet akkurat det med knusende ro.

Etter å ha inntatt en full english breakfast ved The Milan Bar, satt jeg kursen mot sørkysten med tog fra East Croydon. Jeg valgte å unnagjøre togbyttet i Portslade snarere enn i Brighton, og kunne snart stige av i Southwick. Dette er en liten by som ligger på sørkysten, åtte kilometer vest for Brighton. Ved folketellingen i 2001 hadde den 13 195 innbyggere, og de hører inn under grevskapet West Sussex, i og med at Southwick ligger akkurat vest for grensen mot East Sussex. Southwick vokste etter hvert som sørkysten ble en populær turistdestinasjon, og da jernbanen kom i 1840 var den til og med endestasjon en periode.

Jeg var sannelig ikke sikker på om det ville være en pint å få på spaserturen fra stasjonen til klubbens hjemmebane Old Barn Way, men jaggu var ikke The Ship Inn åpen. Det virket som om innehaveren akkurat hadde åpnet dørene, og han ønsket meg velkommen innenfor. Han serverte meg en pint Stowford Press mens han undret seg på hvorfor jeg hadde kommet langveis fra for å se lille Southwick FC. Etter en kort samtale med verten var det på tide å tømme glasset og komme seg videre, og han bekreftet at jeg ganske riktig kunne benytte gangveien langs jernbanelinja før jeg takket for servering og strøk på dør. Jeg har flere ganger kjørt forbi Old Barn Way med tog og kikket inn på anlegget fra togsetet, og foran meg så jeg snart anlegget der jeg betalte meg inn med £5.

Jeg hadde ikke før fått beskjed om at dagens kampprogram var på vei før en klubbrepresentant kom bærende på en bunke. For en sum av £1 ble jeg eier av et eksemplar som jeg sporenstreks tok med meg inn i klubbhusets bar for å studere over en pint. Da jeg hadde fått en cider i hånda valgte jeg å sette meg på en av benkene utenfor, siden det deilige været inviterte til dette. Der i solen kunne jeg konstatere at programmet bød på solid valuta for pengene, i form av å være en 52-siders blekke aldeles spekket med interessant stoff, info og statistikk – ikke bare fra deres egen divisjon, men også fra de andre divisjonene i Southern Combination. Således ble jeg sittende å fordype meg i diverse spalter, tabeller etc.

Southwick FC ble stiftet i 1882, og var fire år senere med å stifte West Sussex League. De ble den ligaens første vinner, og forsvarte tittelen påfølgende sesong. I 1920 var The Wickers også med å starte Sussex County League (i dag Southern Combination), og de vant ligatittelen der i både 1926, 1928, 1930 og 1948. I 1952 prøvde klubben lykken i den ikke lenger eksisterende Metropolitan & District League, men etter to sesonger uten suksess, returnerte de til Sussex County League etter å ha endt som jumbo i 1954. Southwick rykket for første gang ned fra denne ligaens toppdivisjon i 1960, men var nokså raskt tilbake, og i 1969 tok de sin femte ligatittel i Sussex County League. I 1975 kunne de plusse på med nok en tilsvarende tittel, men det er også foreløpig siste gang de har vunnet denne (selv om de i 1977/78 tok sin andre tittel i dens ligacup).

Det skal også nevnes at de i 1974/75-sesongen ikke bare vant ligatittelen, men også tok seg til FA Cupens første ordinære runde for første og hittil eneste gang i klubbens historie. Der fikk imidlertid eventyret en brå slutt med 0-5 borte mot AFC Bournemouth. I 1984 forlot klubben igjen Sussex County League, og prøvde nå lykken i Combined Counties League. Deres eneste sesong i den ligaen endte med andreplass og opprykk til Isthmian League. Sistnevnte opererte den gang med flere divisjoner enn tilfellet er nå, og Southwick ble plassert i Division Two (South). Der var de ikke snauere enn at de vant divisjonen og sikret opprykk til Division One, der de debuterte med en fjerdeplass. Det ble overgått med tredjeplassen i 1990, som fortsatt står som klubbens beste plassering. Snart fulgte dog to strake nedrykk, og klubben var tilbake i Sussex County League, der de sommeren 1992 måtte ta plass i deres Division Two.

Southwick har siden den gang rykket opp og ned et par ganger mellom denne ligaens to øverste divisjoner, men deres siste sesong i toppdivisjonen er nå så langt tilbake som i 2005/06-sesongen, og i 2013 rykket de til og med helt ned i Division Three for første gang. De brukte to år på å rykke opp igjen derfra til Division Two, som deretter ble omdøpt til Division One i forbindelse med at ligaen byttet navn til Southern Combination og gjorde om på sine divisjonsnavn. En kikk på tabellen avslørte at Southwick før dagens kamp lå som nummer fire fra bunnen, men hadde med to kamper igjen sikret plassen når de nå skulle spille sin siste hjemmekamp for sesongen. Motstander Mila Oak lå midt på tabellen og hadde således lite å spille for, men da de to er hverandres erkerivaler sto det selvsagt stor prestisje på spill – kanskje spesielt siden det i programmet ble hevdet at halve Mile Oak-laget startet sesongen i nettopp Southwick.

Jeg skal ikke påstå å vite hvor lenge klubben har spilt sine hjemmekamper på Old Barn Way, men det er lenge, og det var da også det første stadionet i Sussex County League til å installere flomlys da så skjedde i 1968. Man hadde tidligere en Grandstand i tre, men den brant dessverre ned i 1990-årene, og seksjonene med terracing til begge sider for denne ble deretter fjernet like etter årtusenskiftet. På denne langsiden har man nå i stedet et nytt klubbhus med tilhørende garderober, bar etc. Under dets overbygg har man plassert rundt 50 seter der tilskuere kan hvile akterspeilet. Ellers er det såkalt hard standing rundt banen; også på bortre langside der man finner laglederbenkene. På kortsiden Old Barn End er det et par trinn med betongavsatser, og her var det tidligere også et lite overbygg, men det forfalt og ble fjernet like etter årtusenskiftet. På motsatt kortside suser forresten Southern sine tog forbi rett utenfor.

Det var klart for avspark i lokaloppgjøret, og det var tidlig nokså jevnt, selv om de for anledningen grønne gjestene etter hvert virket noe skarpere. Hjemmekeeper Tyler D’Cruz var på dypt vann i forbindelse med et frispark, men headingen fra Jack Arnold på bakre stolpe gikk utenfor. Mile Oak ropte deretter på straffe etter en hands i feltet, men mens gjestene protesterte fikk Southwick kontre. Morgan Kennett hadde nesten hele målet å sikte på, men klarte utrolig nok å skyte over. En stor sjanse til bortelaget fulgte da Jack Stenning ble spilt gjennom av Adam Dine, men keeper D’Cruz reddet glimrende. Dermed sto det 0-0 til pause.

Det var bare å benytte anledningen til å leske strupen, men idet jeg gjorde meg klar for andre omgang og skulle starte stoppeklokken, fikk jeg plutselig ikke liv i telefonen igjen. Eller rettere sagt; det var tydelig liv i den, men skjermen hadde bestemt seg for å streike. Dette har skjedd meg en gang før med en tidligere telefon mens jeg satt på toget til Southampton, og den gang kom den plutselig på igjen av seg selv etter et par timer og etter at jeg hadde vært innom tre-fire mobilsjapper. Nå fikk jeg litt å tenke på der jeg min bekymring over å bli telefonløs på resten av turen ikke gikk helt sammen med mitt ønske om å følge kampen.

Jeg fikk likevel med meg at gjestene fortsatte å styre uten å få hull på den berømte byllen. Adam Dine hadde dribleoppvisning, men skuddet gikk like utenfor. Jack Arnold skjøt over fra god posisjon. Så kontret Southwick, men også skuddet fra Toby Funnell var for høyt. Med et kvarter igjen falt avgjørelsen, og det var Adam Dine som fant nettmaskene etter at Jack Stenning hadde lødtet ballen over en forsvarer og lagt tilbake til ham. Ufortjent var det heller ikke, og til tross for et par halvsjanser ble det ikke flere mål, og det endte 0-1 foran 73 tilskuere. For andre gang denne sesongen hadde Mile Oak scoret lokaloppgjørets eneste mål og kunne hovere. For min egen del økte frustrasjonen stadig over den lite samarbeidsvillige telefonen, men det var bare å komme seg videre i og med at jeg hadde ytterligere en kamp på agendaen denne dagen.

Uten telefonen til hjelp måtte jeg nå spørre om veien til Fishergate stasjon, og jeg dillet nok litt for mye før jeg krysset over jernbaneovergangen rett bak den ene kortsiden og kom meg til nevnte stasjon, for jeg mistet toget med et lite minutt. Det var bare på gjøre det beste ut av situasjonen og komme seg med neste tog, men det spørs om jeg ikke skulle ha byttet i Hove heller enn i Brighton, for der rådet det fullstendige kaos på jernbanestasjonen. Nær sagt alt av tog nordover var enten kansellert eller kraftig forsinket, og stasjonen var stappfull av fortvilte reisende. Jeg begynte å frykte at min kamp i Burgess Hill ville måtte utgå, men så ble det omsider satt opp et tog nordover som jeg kom meg med. Det er uansett en annen historie som vil fortelles i neste kapittel.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 522:
Southwick v Mile Oak 0-1 (0-0)
Southern Combiantion Division One
Old Barn Way, 22 April 2019
0-1 Adam Dine
Att: 73
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 22.04.2019: Burgess Hill Town v Lewes
Previous game: 20.04.2019: Ramsgate v Haywards Heath Town

More pics

 

Ramsgate v Haywards Heath Town 20.04.2019

 

Lørdag 20.04.2019: Ramsgate v Haywards Heath Town

Grunnet en hel rekke uforutsette omstendigheter som for øvrig også inkluderer en solid dose datatrøbbel, har jeg havnet solid på etterskudd, og det er på høy tid å komme seg på sporet igjen. Vi må nå imidlertid over fire måneder tilbake i tid for å plukke opp stafettpinnen der jeg slapp, og jeg befant meg da i Croydon med base på stedets Travelodge-hotell. Denne lørdagen var også identisk med påskeaften, og jeg trodde lenge jeg visste hvor ferden ville gå for å se kamp denne dagen. I løpet av turen hadde jeg imidlertid begynt å bli noe mer usikker; først og fremst etter å ha sjekket rutetidene for kollektivtransporten i påsken. Derfor funderte jeg fortsatt på dette da jeg etter midnatt omsider hadde lagt hodet på puta etter å reist fra den ‘essexske’ landsbygda og det som hadde blitt en overraskende dobbel i det grevskapet.

Jeg hadde tidlig blinket meg ut Lakenheath som destinasjon, til tross for at jeg hadde valgt å ha base i Croydon hele påskehelgen. Det skulle i utgangspunktet by på spesielt store utfordringer, men så var det dette med påskehelgen da.. Togene ville denne dagen ikke betjene Lakenheath, slik at turen eventuelt måtte gå til nabobygda Brandon (via et togbytte ved Cambridge eller Cambridge North) for å deretter ta meg derfra i en forhåndsbestilt taxi; med samme løsning tilbake etter kamp. Jeg skal ikke si at det virket direkte avskrekkende på en garvet groundhopper, men likevel kronglete nok til at jeg så sent som da jeg unnagjorde morgenstellet bestemte meg for å utsette Lakenheath-besøket til en senere anledning og heller velge meg plan B fra listen av reserveløsninger jeg hadde notert meg.

Første etappe bød uansett på samme togtur, der jeg kastet meg på et av Thameslink sine tog nordover og steg av på London St. Pancras. Her ville jeg benytte anledningen til å innta en frokost på Wetherspoons-puben The Barrel Vault, som nylig hadde åpnet inne på den store stasjonen. Jeg vurderte dagens plan en siste gang, og da siste rest av både black pudding og øvrige godsaker var svelget unna, hadde jeg bestemt meg for å stå ved mitt valg fra litt tidligere. Dermed ble det tur til Ramsgate, og jeg satt meg på et av høyhastighetstogene nedover mot Kent. Det brukte i overkant av en time og et kvarter på sin tur til Ramsgate, der jeg tuslet ut av stasjonen med to-tre timer til kampstart.

Ramsgate var opprinnelig en liten fiskerlandsby som utover på 1800-tallet vokste frem til å bli en av de store strandbyene på sørkysten. Den ligger helt øst i grevskapet Kent; på halvøya Thanet, og tidligere gikk det ferjetrafikk herfra til det europeiske fastlandet. Det drives for øvrig kampanjevirksomhet for å få tilbake denne ferjetrafikken. Byen har i dag drøyt 40 000 innbyggere, og fortsatt er de viktigste næringsveiene turisme og fiske. Attraksjonen for turistene er først og fremst kystlinjen og strendene, og Ramsgate Main Sands har også fått såkalt Blått Flagg-status. For fiskernes del er Ramsgate fortsatt den byen i grevskapet som levere mest fisk, til tross for nedgangstider for denne industrien.

Nå var det imidlertid hverken strendene eller fiske jeg hadde kommet for, men et lite stykke nede i veien fra jernbanestasjonen så jeg puben The Flying Horse som lokket til en rast og vanningspause. Etter å ha fått lesket strupen litt var det bare å bryte opp og komme seg videre, for jeg hadde ytterligere en pub-visitt planlagt før dagens kamp. Jeg hadde naturlig nok merket meg mikropuben Conqueror Alehouse i tilfelle det skulle blir Ramsgate-tur, og den viste seg da også å være verdt besøket. Valget falt på en pint med Henry Westons Family Reserve, og snart var jeg i samtale med innehaveren og tre stamkunder som underet seg fælt over at en nordmann kom til Ramsgate for å se fotball. De spurte og grov om både groundhopping og Norge (der to av de også kunne fortelle at de hadde feriert) mens jeg fikk både ett og to påfyll av varianter med ekte cider. Men til slutt måtte jeg takke for meg og spasere opp til Southwood Stadium, der det tross alt skulle spilles kamp.

Med en times tid til avspark ankom jeg Southwood Stadium, der jeg kunne betale meg inn med £10 og bytte ytterligere £2 mot et eksemplar av dagens kampprogram – for øvrig en 44 siders flott utseende utgave. Deretter gikk turen inn i klubbhusets bar for å sette seg ned med en pint og bla litt i programmet. Dagens motstander i Isthmian League Division One South East var Haywards Heath Town, som denne sesongen har vært nykommer på nivået som forrige sesongs vinner av Southern Combination etter at de for to sesonger siden, som noen kanskje vil huske, mistet tittelen grunnet en poengstraff etter sesongslutt. De jaktet nå en playoff-plass og la da også beslag på den siste av disse, men Ramsgate på sin side befant seg midt på tabellen uten hverken mulighet for å kjempe om opprykk og playoff eller fare for å rykke ned.

Allerede i 1886 skal det ha vært et Ramsgate FC, men disse la ned driften i 1924 og har ingenting å gjøre med dagens klubb. Etter førstnevntes endelikt ble Southwood Stadium tatt over av klubben Ramsgate Glenville, men disse startet ikke opp igjen da freden kom etter andre verdenskrig. Det var først da, i 1945, at dagens klubb ble stiftet under navnet Ramsgate Athletic. De tok umiddelbart plass i (den første utgaven av) Kent League, der de vant ligatittelen i både 1949, 1956 og 1957. Da Kent League gikk under i 1959, skiftet The Rams beite og fikk innpass i Southern League. I 1972 tok de andre plassen i Southern League Division One South, og sikret med det opprykk til Southern League Premier Division etter å ha tapt tittelen hårfint på målforskjell. Dette ble markert med at man fjernet Athletic-suffikset og tok dagens forkortede navn.

Det ble med én sesong i Southern Leagues toppdivisjon, og det var igjen målforskjellen som ble avgjørende da ble sendt rett ned igjen. Den økonomiske situasjonen gjorde senere sitt til at Ramsgate i 1976 valgte å trekke seg fra Southern League og returnere til den nye utgaven av Kent League (i dag Southern Counties East League). Der skulle de i et par tiår oppholde seg uten å seriøst kjempe om opprykk, og i løpet av denne perioden var de også jumbo ved fire-fem anledninger. Mot slutten av 1990-årene endret dog dette seg, og Kent League ble vunnet i 1999. De søkte imidlertid ikke opprykk, og forble i divisjonen, før de påfølgende sesong tok seg til kvartfinale i FA Vase (tap mot Newcastle Town).

Opprykket kom da de igjen vant Kent League våren 2005, og i den påfølgende sesongen spilte Ramsgate seg frem til første ordinære runde av FA Cupen for andre gang i klubbens historie (og første gang siden 1950-årene) samtidig som de tok Isthmian League Division med storm og vant tittelen på målforskjell. Dermed opprykk til Isthmian Premier, der de i et par sesonger gjorde sakene sine bra. En 9. plass ble fulgt opp med en 5. plass i 2007/08-sesongen, samtidig som de i sistnevnte sesong også vant Isthmian Leagues ligacup. Femteplassen betød også playoff. Men Staines Town ble for sterke i semien, og i 2009 endte det i stedet med nedrykk. Siden den gang har de befunnet seg på step 4, og divisjonen heter nå altså Isthmian League Division One South East.

En røykepause ble benyttet til å sjekke ut klubbsjappa som viste seg å ha et slikt laget av gamle programmer at jeg til slutt måtte rive meg løs og planlegge en retur i pausen eller etter kampslutt. Det var nemlig på tide å ta en nærmere kikk på Southwood Stadium, som nok ikke er av de enkleste å finne frem til uten bruk av hjelpemidler, der den har sin hovedinngang innerst i en blindvei i et boligområde. Det fremstår som et klassisk stadion som av en eller annen grunn også har den ovale formen vi eksempelvis finner ved Dens Park i Dundee. Jeg vet ikke når man begynte å spille fotball her, men tomten ble i følge en kilde gitt i gave til den tidligere Ramsgate-klubben av Mr & Lady Weigall, og dette står nevnt i forbindelse med at denne klubben etter første verdenskrig startet opp igjen under navnet Ramsgate Town, så kanskje er det på den tiden.

Det har uansett vært hjemmebane for dagens klubb helt siden starten i 1945, og det var supporterklubben som i 1958 bygget hovedtribunen som erstattet et tidligere overbygg. Denne tribunen står der fortsatt med sitt flotte buede tak, selv om man de siste årene har byttet ut benkeradene i tre med røde plastseter. I 1960-årene ble det anlagt såkalt terracing til begge sider for denne tribunen samt på begge kortsidene, og betingavsatsene følger svingene flott i hjørnene, akkurat slik jeg liker det. På begge kortsidene har det for øvrig i senere år kommet nye overbygg som erstattet noen tidligere enkle varianter. Den andre langsiden har ingen fasiliteter og er heller ikke tilgjengelig for tilskuere, men Southwood Stadium som helhet er et flott sted å se fotball, selv om noen vil mene at man står litt langt unna på kortsidene.

Det dro seg mot avspark, og selv om det i utgangspunktet var gjestene som hadde mest å spille for, var det hjemmelaget som innledningsvis hadde mest ball og skapte det meste av det som minnet om farligheter. Gil Carvalho var et friskt innslag og var involvert i mye av det vertskapet hadde å komme med, men likevel lot de største sjansene vente på seg. Vi var i det 25. minutt da bortekeeper Anthony Ender måtte i aksjon med en herlig redning for å stoppe headingen fra George Crimmen. Etter en halvtime var det derimot gjestene som fikk en gedigen sjanse. Først skjøt Alex Laing i tverrliggeren, før ballen havnet i beina til Nathan Cooper. Hans avslutning ble på et eller annet vis parert av Rams-keeper Luke Watkins, som til og med reddet den påfølgende returen fra Karl Akehurst også. Omgangen ebbet ut med 0-0 da hjemmelagets Rory Smith skjøt over fra god posisjon.

Etter å ha benyttet pausen til å bla i klubbsjappas esker med programmet, var jeg en av 183 tilskuere som så at andreomgangen var en nokså jevn affære som på ingen måte var noe fyrverkeri. Gjestenes keeper reddet både fra både Tom Chapman og Gil Carvalho, mens bortelaget selv hadde et par gode sjanser. Det var George Crimmen som reddet The Rams da han med et kvarters tid igjen var reddende engel. Kenny Pogue rundet nemlig Rams-keeper Watkins og sendte i vei et skudd mot det åpne målet, men Crimmen kom seg tilbake og reddet på streken slik at det endte med poengdeling etter en målløs affære. Jeg takket snart for meg og gikk av gårde med en pose med gamle programmer. Turen gikk innom både Vale Tavern og The Australian Arms før jeg satt meg på snøggtoget tilbake til London.

Derfra var det bare å komme seg tilbake med tog til East Croydon, og jeg unnet meg der en svipptur innom puben Porter & Sorter like ved stasjonen. Det var ingen grunn til å ikke bevilge seg en tur på byen i Croydon, og jeg var innom både Dog & Bull, Art & Craft og Market Tavern, før kvelden ble avsluttet med å prøve noen av ciderne fra Lilley’s Cider. Etter nok en flott dag på reisefot kunne jeg omsider stabbe meg tilbake til Travelodge-hotellet, finne frem til rom 209 og komme meg under dyna for å få litt søvn. Jeg hadde på dette tidspunktet sånn halvveis bestemt meg for å la påskesøndagen bli en fotballfri dag, selv om det var søndags-action i årets Hellenic Hop med tre kamper den dagen. En kronglete reisevei kombinert med kollektivtilbudet på påskesøndag gjorde at de utgikk for min del, selv om jeg sikkert hadde klart å fikse meg skyss med en av groundhopperne mellom kampene. Man kan ikke få med seg alt..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 521:
Ramsgate v Haywards Heath 0-0 (0-0)
Isthmian League Division One South East
Southwood Stadium, 20 April 2019
Att: 183
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 22.04.2019: Southwick v Mile Oak
Previous game: 19.04.2019: Halstead Town v Wivenhoe Town

More pics

 

Halstead Town v Wivenhoe Town 19.04.2019

 

Fredag 19.04.2019: Halstead Town v Wivenhoe Town

Det er ikke alltid ting går som man har planlagt, og på en dag som i utgangspunktet hadde gitt meg masse hodebry under planleggingen, endte jeg til slutt opp med planer om å se kun én kamp for deretter å dra til Croydon og sjekke inn før det ble altfor sent. Slik skulle det imidlertid ikke gå, for da jeg hadde tatt meg den lange veien fra Yorkshire ned til Maldon for å se Maldon & Tiptree, støtte jeg på kjente groundhoppere, og Richard Brock tilbød meg skyss både til kveldskampen i Halstead og tilbake til jernbanestasjonen i Harold Wood der han bor. Jeg hadde ikke engang fått med meg at Halstead Town sin kamp plutselig hadde blitt kveldskamp, for det skjedde etter min avreise fra Norge, men jeg vurderte tilbudet lenge og nøye, og endte til slutt opp med å takke ja.

Slik gikk det til at jeg i stedet for å begi meg ut på en aldri så liten pub-runde i Maldon før min planlagte retur til London og Croydon, befant meg i en bil som etter at vi hadde sluppet av Daniel Taylor hadde kurs for Halstead. Der ankom vi og parkerte utenfor kveldens kamparena Rosemary Lane med et hav av tid til kampstart. Da vi gikk inn den åpne porten for å ta noen bilder av den flotte hovedtribunen ble vi møtt av en klubbrepresentant som faktisk dro kjensel på meg umiddelbart og husket mitt forrige besøk her i april i fjor. Han ønsket meg hjertelig velkommen tilbake, og det var starten på en interessant samtale som ble avsluttet med at han kryptisk fortalte at han hadde noe å overrekke meg senere. Vi hadde et par timer å slå i hjel, så etter hvert gikk vi hvert til vårt inne i Halstead.

Halstead er en liten by i det nordlige Essex. Den har rundt 12 000 innbyggere, og ligger en snau mil nordøst for Braintree, en drøy mil sørøst for Sudbury, og rundt to mil vest-nordvest for langt større og mer kjente Colchester. Sentrum er ikke stort, men nokså koselig, og hovedgata gjennom byen domineres til en viss grad av St. Andrew’s Church fra 1300-tallet. Nå besøkte jeg vel nesten det som var av puber i byen ved min forrige visitt, da jeg også overnattet der, men jeg hadde ikke noe imot en ny tur innom hverken The Bull Inn, The Royal Oak eller The White Hart. Et sted var derimot ikke hadde vært innom sist gang er stedets filial av Royal British Legion, og der fikk jeg komme inn for et siste glass før det var på tide å vende tilbake til Rosemary Lane.

Når jeg nå kom tuslende tilbake var det med en drøy time til avspark at jeg betalte meg inn med £6 og sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram til den nette sum av £1. Akkurat som forrige gang viste det seg å være svært god valuta for pengene. Et 36-siders program spekket med alt det man forventer av tabeller, kamprapporter, spillerinformasjon etc, i tillegg til annen interessant lesning og artige spalter som eksempelvis en spalte der en groundhopper beretter om sine besøk ved andre baner rundt om. Tommelen opp og vel så det nok en gang! Inne i klubbhusets bar traff jeg også igjen på Richard som etter noen ærend tydeligvis nettopp hadde ankommet selv, og etter å ha fått noe godt i glasset fulgte jeg hans eksempel og satt meg ned for å studere kveldens program nærmere.

Mens jeg hadde kost meg i Halstead-pubene hadde jeg via Twitter fått beskjed fra klubben om å ta en tur opp i speaker-bua siden de hadde noe til meg der. Så langt kom jeg aldri før en klubbrepresentant kom bort og ønsket meg velkommen tilbake for deretter å overrekke meg to eksemplarer av kampprogrammet for sesongens første hjemmekamp. Det viste seg nemlig at etter min visitt på tampen av forrige sesong hadde merket seg mitt påfølgende blogg-innlegg og gjort sitt beste for å oversette dette for således å printe det i programmet. Det var en artig og ikke minst uventet overraskelse, så de ble selvsagt puttet i veska som en suvenir. Jeg får prøve å ikke bli altfor høy på pæra.

Halstead Town ble allerede i 1879 stiftet under navnet Halstead Football Club, men i mangel på en liga her i denne landlige delen av Essex, spilte de kun vennskapskamper frem til North Essex League ble stiftet i 1894. Senere spilte de i både Halstead & District League og Haverhill & District League før de etter andre verdenskrig tok i bruk Town-suffikset og returnerte til North Essex League. Det gikk imidlertid ikke lenge før de var å finne i Essex & Suffolk Border League, der de vant ligatittelen i 1958, 1969 og 1978 (og også tre ligacup-titler i denne perioden). I 1980 tok klubben med det noe snodige kallenavnet The Humbugs steget opp i Essex Senior League, før de åtte år senere heller ville være med å stifte den nye andredivisjonen i Eastern Counties League – for ordens skyld; Division One.

Deres første sesong der endte med andreplass og opprykk til ECL Premier Division. Våren 1995 vant de ligatittelen i Eastern Counties League, og fulgte opp med å forsvare den året etter, samtidig som de også rasket med seg ligacupen. Ytterligere et år frem i tid vant de Essex Senior Trophy for andre gang på fem sesonger, men i 2001 rykket de ned. De var dog tilbake etter to sesonger, og tok med seg nok en ligacup-tittel i 2004, før de igjen rykket ned i 2007. Denne gangen har de hittil også blitt værende i Division One, som før denne sesongen ble inndelt i to avdelinger, med en rekke nye klubber som tilskudd til det som etter min mening dessverre har vært en step 6-liga dominert av litt for mange reservelag.

Nåløyet kan ikke sies å ha blitt noe mindre, og jeg var av den oppfatning om at kun én klubb skulle opp fra hver av de to Division One-avdelingene (henholdsvis North og South), men tydeligvis hadde jeg feil, for i programmet påpekte flere klubbrepresentanter viktigheten av en seier som ville gi håp om å sikre andreplassen som kunne gi en ‘mulighet for opprykk’. Det jeg velger å kalle ‘tulle-klubben’ Hashtag United ledet an på toppen av tabellen og hadde seks poeng ned til Halstead Town på andre. Deretter fulgte Coggeshall United ytterligere seks poeng bak, men mens de to andre kun hadde to kamper igjen av sesongen, hadde sistnevnte fire kamper igjen å spille. Kveldens gjester Wivenhoe Town hadde hatt en dårlig sesong før Gary Monti tok over som manager, men på de åtte kampene siden den gang hadde han ledet de til seks seire, inkludert fem på de seks siste, og The Dragons hadde klatret opp på en 14. plass (av 19) – vekk fra bunnstriden.

Før jeg i fjor fikk besøkt Rosemary Lane, figurerte den jo i lengre tid svært høyt på min ønskeliste, og det var selvsagt på grunn av den herlige hovedtribunen. Da fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig, hadde klubbens tidligere hjemmebane i løpet av krigen blitt tatt over og brukt som grønnsaks-åker. De klarte imidlertid å sikre seg en ny tomt, og har nå spilt på Rosemary Lane siden det åpnet i 1948. Adkomsten skjer via et lite industriområde, men det merker man lite til på innsiden, der man får inntrykk av en landlig beliggenhet. Man kommer inn på den ene langsiden der anleggets virkelige perle står midt på; nemlig hovedtribunen som ble reist i 1950. Denne hadde tidligere benkerader i tre, men disse ble i 1997 erstattet med røde plastseter. Rundt resten av anlegget er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder, skjønt de bak det nærmeste målet har en mur-avsats som man kan stå noe opphøyd på.

Om det skulle være noen som helst tvil: Rosemary Lane med sin fantastiske tribune fremsto like flott nå som da jeg i fjor endelig kom meg dit. Den gang hadde jeg ventet lenge, og i perioder var det nettopp komisk hvordan det aldri passet og hvordan de når det passet meg alltid syntes å enten spille bortekamp eller ha hjemmekamp mot reservelag (som jeg alltid forsøker å unngå). Det faktum at motstanderen også denne gang var et førstelag var naturlig nok sterkt medvirkende til at jeg hadde takket ja til å bli med fra Maldon til Halstead, og jeg angret overhodet ikke nå når jeg tømte glasset og gikk bortom matutsalget for å få litt mat i skrotten mens lagene inntok banen og gjorde seg klare for avspark.

Det var hjemmelaget som startet best og hadde mest ball, men det tok en stund før man kunne registrere noe som minnet om en halvsjanse. Fra et frispark headet Jordan Pavett like utenfor, og man begynte virkelig å nærme seg da Joe Morris traff stolpen. Etter en drøy halvtime brant Kane Munday til på volley, men Dragons-keeper Jordan King reddet glimrende. Helt på tampen av omgangen måtte King igjen i aksjon på en avslutning fra Morris. Halstead hadde dominert første omgang, men hadde ikke klart å bryte ned et godt organisert Wivenhoe-forsvar da dommeren blåste for pause på stillingen 0-0. En hjemmesupporter jeg snakket flyktig med i baren i pausen mente det bare var å kjøre på og at målet ville komme.

Han hadde rett i at det kom mål i andre omgang, og det allerede før det hadde gått to minutter, men det var gjestene fra Wivenhoe som fikk nettsus. Humbugs-forsvaret ble tatt på senga da Aaron Donaldson ble spilt gjennom, og han avsluttet iskaldt til 0-1. Nå måtte Halstead finne et svar, og Joe Morris var igjen på farten med en heading like utenfor, men det utviklet seg snart til å bli en rotete kamp der det som var av halvsjanser først og fremst var langskudd. Av disse var det nok gjestenes Ben Dixon som kom nærmest etter en drøy times spill, men Humbugs-keeper Jack Cherry ordnet opp. Det klarte han ikke rundt ti minutter senere, da Halstead hadde hatt en god periode, men plutselig surret det totalt til for seg selv. Aaron Donaldson utnyttet tafatt forsvarsspill og fikk pirket inn 0-2. Nå var det tungt for hjemmelaget.

Med rundt ti minutter igjen traff Morris stolpen for vertene, og ballen havnet hos Jordan Pavett som reduserte til 1-2 og ga nytt håp til hjemmefolket. Wivenhoe Town hadde imidlertid få problemer med å ri av stormen som egentlig aldri kom, og Josh Chapman hadde også en god mulighet til å øke ytterligere helt på tampen. Da målscorer Pavett headet den siste sjansen utenfor endte det med 1-2 og borteseier foran 309 tilskuere. Halstead Towns håp om en andreplass levde fortsatt, men nå var de mer enn tidligere avhengig av at Coggeshall United snublet. I ettertid vet vi at sistnevnte tok andreplassen og skjøv Halstead Town ned på tredje, men at ingen av disse uansett rykket opp sammen med ‘sirkuset’ Hashtag United.

Jeg bringer tydeligvis ikke så mye hell til Halstead-klubben, for nå har de tapt begge hjemmekampene jeg har sett der, og dermed er jeg muligens ikke velkommen tilbake. Det avkreftet en av klubbrepresentantene med et smil da vi takket for oss og satt kursen mot Harold Wood. Det er i den østlige utkanten av Romford, og det hadde allerede blitt sent på kvelden da jeg takket Richard for skyss og hoppet av der for å komme meg med toget inn til London. Jeg hoppet av ved Stratford, lot tubens Jubilee Line frakte meg derfra til London Bridge, og kom meg med et tog til East Croydon. Der hadde jeg betalt £126 for fire netters overnatting ved stedets Travelodge-hotell, og klokka hadde passert midnatt da jeg omsider fikk sjekket inn og installert meg på rom 209 etter en lang dag på farten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Halstead Town v Wivenhoe Town 1-2 (0-0)
Eastern Counties League Division One South
Rosemary Lane, 19 April 2019
0-1 Aaron Donaldson (47)
0-2 Aaron Donaldson (71)
1-2 Jordan Pavett (80)
Att: 309
Admission: £6
Programme: £1

Next game: 20.04.2019: Ramsgate v Haywards Heath Town
Previous game: 19.04.2019: Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers 19.04.2019

 

Fredag 19.04.2019: Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers

Jeg hadde igjen en tidlig start, og var oppe allerede like før klokka halv sju for å gjøre morgenstellet før jeg forlot Yorkshire og satt kursen sørover. Etter gårsdagens herlig opplevelse med rugby og det som hørte med sammen med Tom Morken, var jeg temmelig trøtt i trynet da jeg sjekket ut fra Premier Inn-hotellet i Glasshoughton og slepte med meg bagasjen de få meterne bort til jernbanestasjonen der jeg skulle ha 07.24-toget. Jeg hadde nok en gang en nokså lang reise foran meg, men det var dessverre ingen tid til å innta noen frokost på Wetherspoons-hotellet over veien. Etter den første fem minutter lange tog-etappen til Pontefract Monkhill måtte jeg også konstatere at det ikke var noe sted å kjøpe seg noe frokost i nærheten. Etter en halvtimes ventetid kom imidlertid 08.00-toget som skulle frakte meg ned til London, og etter å ha fått kjøpt meg noe å spise benyttet jeg sjansen til å få litt ekstra søvn.

Dette var en av dagene som under planleggingen av turen hadde voldt meg mest hodebry. Siden det var langfredag var det en rekke dobler og til og med noen tripler tilgjengelige, men mange av disse var helt nede i sørvest, og det passet ikke altfor gang med min startposisjon oppe i Yorkshire. En dobbel-mulighet jeg kikket på forsvant også da Melksham Town flyttet sin kamp (igjen), og selv om dagens kamper i påskehelgens Hellenic Hop ble vurdert raskt, var jeg egentlig aldri seriøst inne på tanken om å få meg med de. Igjen var det min startposisjon i Yorkshire som satt visse begrensninger der. Jeg begynte å se for meg kun én kamp på veien (eller via en omvei) ned til Croydon, der jeg hadde booket hotell for hele helgen, og siden det også hadde vært ok å kunne sjekke inn litt tidlig, gikk jeg for tidlig avspark klokka 13.00 hos Maldon & Tiptree.

Nå skulle jo ikke alt gå helt som planlagt, denne gang hovedsakelig i positiv forstand, for lite visste jeg da at det likevel skulle bli en dobbel og lovlig sen ankomst i Croydon. Uansett våknet jeg med perfekt timing et par minutter før toget rullet inn på London Kings Cross. Det var bare å komme seg med tuben østover til Liverpool Street, og ved sistnevnte stasjon rakk jeg til og med et tidligere tog enn planlagt til Chelmsford. Det betød at jeg nå kunne slappe litt mer av med tanke på å rekke bussforbindelsen fra Chelmsford til Maldon, og dermed også ville kunne rekke et raskt glass cider på The Ale House før jeg kom meg på bussen. Det holdt stikk, og jeg hadde få problemer med å tømme glasset i god tid for buss nummer 33 sin avgang klokka 11.30.

Jeg skulle ha en busstur på snaut tre kvarter foran meg, og det skulle vise seg å bli en aldri så liten prøvelse. Ikke bare var det varmt, men bussen ble snart også smekkfull av småbarnsfamilier som tydeligvis skulle tilbringe dagen i Maldon. De ble så fullt at når barnevogn nummer fem kom på, måtte flere først kjøre av sine barnevogner for å slå de sammen, og vi ble forsinket på veien mens flere skrikerunger holdt det gående i ett kjør. Det var en befrielse å kunne hoppe av i den sørlige utkanten av Maldon og traske de siste minuttene bort til Park Drive, eller Wallace Binder Stadium om man vil. Der betalte jeg meg inn med £10, sikret meg et program til £1 og oppsøkte umiddelbart klubbhusets bar for å få slengt fra meg bagasjen i et hjørne.

Maldon er en by ved den østlige Essex-kysten, rett ved der elven Blackwater renner ut i en bukt i Nordsjøen. Navnet bør kanskje vært kjent for de som er interessert i matlaging, for Maldon er som noen sikkert vet en verdenskjent produsent av havsalt. Området her var i sin tid for øvrig gjenstand for flere vikingtokter, og i 991 ble de lokale beseiret i slaget ved Maldon. På et tidspunkt hadde Maldon faktisk to jernbanestasjoner, men begge disse (og linjene de betjente) er for lengst nedlagt. Maldon har i dag rundt 15 000 innbyggere, og jeg var jo for så vidt innom byen da jeg i januar 2018 besøkte naboen og lokalrivalen Heybridge Swifts.

Hva Maldon & Tiptree angår, har de spilt majoriteten av sin historie under navnet Maldon Town, etter å ha blitt stiftet i 1946. De spilte sine første år i lokale ligaer som North Essex League og Mid-Essex League, som de for øvrig vant i både 1950 og 1951, og deretter Essex & Suffolk Border League. Etter å ha vunnet sistnevnte i 1966 fikk de ta plass i Eastern Counties League, før de i 1972 flyttet over til Essex Senior League og vant tittelen der i 1985 (på målforskjell). I 1996 var de tilbake i Eastern Counties League, der de av en eller annen grunn tok plass i Division One. De sikret seg opprykk i 1998, og fem år senere var de semifinalist i FA Vase, men måtte gi tapt for AFC Sudbury.

Etter andreplassen i 2004 fikk klubben rykke opp til step 4, og spilte en sesong i Southern League før de fant sin plass i Isthmian League Division One North. I 2009 ble klubben tatt over av eieren av Essex Senior League-klubben Tiptree United, som på den tiden banedelte med Maldon Town, og året etter annonserte han at Tiptree ville inngå i Maldon Town som ville få det nye navnet Maldon & Tiptree. Siden den gang har de vel egentlig markert seg mest ved flere gode sesonger der man etter en solid sesong har gått på en smell i playoff. Kanskje det nå var tid for å rette opp i denne statistikken, eller skulle historien gjenta seg?? Jeg fikk i hvert fall slengt fra meg bagasjen under et bord og satt meg ned med en pint og begynte å bla i programmet, men kom ikke langt før jeg fikk selskap av et kjent fjes.

Jeg hadde blitt identifisert av Daniel Taylor; en snodig skrue av en ung groundhopper som også følger Braintree Town. Han var der sammen med den betydelige eldre og garvede groundhopperen Richard Brock, og Daniel fortalte at Richard skulle kjøre ham på jobb etter kamp for deretter å få med seg kveldskamp hos Halstead Town. Det var ukjent for meg at kampen i Halstead hadde blitt kveldskamp, men den ble flyttet etter min avreise fra Norge. Uansett tilbød Richard meg skyss til Halstead og senere tilbake til jernbanestasjonen i Harold Wood der han bor, så nå fikk jeg noe å tenke på. Jeg hadde planlagt en liten pub-runde i Maldon etter kamp, og samtidig sett litt frem til å kunne sjekke inn i Croydon før det ble altfor sent, men en revisit til Halstead Town og deres flotte Rosemary Lane fristet saktens.

Men nå var det først duket for kamp i Maldon, og også en kikk rundt på Park Drive (som også kalles Wallace Binder Stadium, etter det jeg mener å huske var en eller annen formann eller klubbpersonlighet). Dette stadionet åpnet så sent som i 1994, og har tribunefasiliteter på tre av fire sider. Alle disse byr på sitteplasser, og det som må kunne kalles hovedtribunen står midt på bortre langside. Bak nærmeste mål har man en lignende tribunen som også er av den moderne sorten. På den andre langsiden finner man klubbhuset, og på den ene banehalvdelen er det her også et overbygg som gir tak over hodet til tilskuerne. Ellers er det såkalt hard standing som gjelder rundt resten av banen. Den er totalt sett slett ikke verst, men heller ikke noe veldig spesielt, selv om det skal gis et lite pluss for et flott og fargerikt inngangsparti.

Hva gjelder Isthmian League Division One North så hadde Bowers & Pitsea allerede for lengst tatt tittelen og det direkte opprykk, og når det nå gjensto tre serierunder var det også klart hvem som skulle delta i playoff. Det gjensto egentlig kun å finne ut hvem som skulle få hjemmebanefordel. The Jammers (M&T) lå på en andreplass, 17 poeng bak mesterne, men med ett poeng ned til Aveley. Ytterligere tre poeng var det ned til duoen Coggeshall Town og Heybridge Swifts, så slik det så ut før kamp, lå det an til et semifinale-møte mellom lokalrivalene Maldon & Tiptree og Heybridge Swifts. Dagens bortelag var Great Wakering Rovers, som befant seg på en 16. plass av de 20 i divisjonen, men som ikke sto i noen fare for nedrykk da de hadde mer enn stor nok luke ned til både bunnlaget Mildenhall Town og nest-jumbo Romford.

Vertene var tidlig frempå ved James Shepherds, men Rovers-keeper Bobby Mason reddet flott. Han hadde imidlertid lite å stille opp med da Eddie-Louis Dsane etter drøyt fem minutter scoret fra skrått hold. Dermed 1-0, og samme mann kunne doblet da Rovers-forsvaret litt senere surret bort ballen. Dsane kom alene gjennom, men denne gang var avslutningen svak. Gjestene var ikke helt ufarlige, og Shmari Barnwell testet tre ganger hjemmekeeper Ben McNamara med farlige avslutninger. Det fikk fart i vertskapet igjen, og etter et par halvsjanser ble Dsane spilt gjennom i det 27. minutt. Hans avslutning ble reddet, men returen satt Liam Hope i nettmaskene til 2-0. Hope hadde en god mulighet til å øke ytterligere like etter, og deretter avsluttet gjestene omgangen best, men det sto 2-0 halvveis.

Etter en rask vanningspause i baren fikk jeg og de andre tilskuerne se at Dsane igjen var på farten tidlig i andreomgangen da hans skudd smalt i stolpen. Stephane Ngamboulou var nestemann til å prøve seg, men keeper Mason var igjen på pletten. Innbytter Martin Touhy (som jeg mener å huske fra Hornchurch?) satt litt fart i gjestene, som etter hvert var uheldige som ikke fikk en redusering. Det var kort fortalt noen halvsjanser og sjanser begge veier før det døde litt hen og deretter tok seg opp igjen mot slutten. Det hele var imidlertid avgjort da Tariq Issa i det siste ordinære minutt sendte et frispark rett i mål, men på overtid fikk bortelaget i hvert fall et fortjent trøstemål da et flott innlegg fra Anthony Martin ble headet i mål av Joshua Wiggins. Dermed endte det 3-1 foran 178 tilskuere.

Jeg hadde brukt kampen til å nøye vurdert tilbudet om en andre kamp i Halstead, og etter å ha veiet for og imot valgte jeg til slutt å takke ja, selv om jeg gjerne skulle tilbragt litt mer tid i koselige Maldon og sjekket ut byen (og pubene) litt nøyere. Det var bare å hente bagasjen i klubbhuset og slenge den i bagasjerommet på Richards bil som deretter ble styrt i retning av Halstead – vel og merke via et lengre stopp på en KFC der vi inntok et måltid før vi slapp av Daniel og fortsatte langs ‘essexske’ landeveier. For Maldon & Tiptree sin del endte det sannelig med at historien gjentok seg, for etter å ha slått Coggeshall Town i semien, ble det tap i playoff-finalen hjemme mot erkerival Heybridge Swifts; og det etter straffesparkkonkurranse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 520:
Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers 3-1 (2-0)
Isthmian League Division One North
Park Drive, 19 April 2019
1-0 Eddie-Louis Dsane (6)
2-0 Liam Hope (27)
3-0 Tariq Issa (90)
3-1 Joshua Wiggins (90+2)
Att: 178
Admission: £10
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 19.04.2019: Halstead Town v Wivenhoe Town
Previous game: 17.04.20.19: Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI 17.04.2019

 

Onsdag 17.04.2019: Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI

Jeg hadde vært på rundreise i snart tre uker, men hadde fortsatt en uke igjen av turen min da jeg våknet i Falkirk denne onsdagen. Det var på tide å komme seg videre, men denne gang skulle jeg forflytte med innad i Skottland. Som seg hør og bør måtte jeg selvsagt starte dagen med en full scottish breakfast som selvsagt inkluderte haggis, og måltidet ble inntatt på Wetherspoons-puben The Carron Works før jeg gikk for å forlate byen med 10.08-toget fra Falkirk Grahamston til Glasgow Queen Street. Vel fremme i Glasgow var de bare å traske derfra ned til Glasgow Central, der jeg kom meg med 11.13-toget som ankom Kilmarnock i rute allerede klokka 11.50. Jeg var ikke her for å se Kilmarnock i den skotske toppdivisjonen, men av praktisk grunner var byen valgt som base.

Grunnen til det var ikke bare at jeg slapp unna med å betale £30 for overnatting, men også det faktum at The Portmann Hotel opererte med innsjekking allerede fra klokka elleve. Samtidig var det kun en 17 minutters togtur ned til Auchinleck, der jeg denne kvelden skulle se kamp. Med såpass tidlig innsjekking var det bare å orientere seg frem til The Portmann Hotel, der jeg ble sluppet inn på det som virket som en muligens noe halv-shabby pub med rom i overetasjen. Et par stamkunder var allerede på plass og tyllet i seg brygg fra tappekranene, så etter å ha slengt fra meg bagasjen på rommet kunne jeg ikke være dårligere enn at jeg tok en halv pint. Det var bare å i all hovedsak holde seg til den størrelsen, for jeg la snart ut på det som skulle bli en voldsom pub-til-pub-runde i Kilmarnock.

Første stopp ble Brass & Granite, og deretter gikk ferden videre til naboen Mack’s Bar. Etter et glass ved The First Edition var det på tide med litt mat, og cider ble midlertidig byttet ut med j2o mens jeg satt til livs en haggis-pizza på Wetherspoons-puben The Wheatsheaf Inn. Etter å ha testet The Loundon Tavern var turen kommet til puben med det snodige navnet Fanny by Gaslight, og deretter ble både The Tartan Sheep, The Clansman og The Goldberry besøkt før det var på tide å komme seg med 16.52-toget. Selv om togene ikke bruker lang tid herfra til Auchinleck, er de ikke alltid like hyppige, for jeg måtte enten ha 13.50- eller 16.52-toget uten at det var noen avgang imellom. Dermed ble det med sistnevnte.

Auchinleck er en landsby som ligger sentralt geografisk plassert i ‘grevskapet’ East Ayrshire. Vi befinner oss her rundt to mil sørøst for Kilmarnock og et par-tre kilometer nordvest for Cumnock. Landsbyen har en fortid som er sterkt knyttet opp mot gruvedrift, og innbyggertallet firedoblet seg fra 1831 til 1881, da godt over 6 500 holdt til her med mange som arbeidet i kullgruvene. Kullkraftverket Barony Power Station ble bygget i 1957, og med tunge investeringer så fremtiden lys ut. Så kom den drastiske nedgangen i kullindustrien, gruvene stengte, kraftverket fulgte etter, og arbeidsledigheten var høy. I dag bor det drøyt 3 500 i Auchinleck, og ting ser litt bedre ut igjen. Selv den britiske kronprinsen må like seg her, for han har kjøpt og restaurert herskapshuset Dumfries House ikke langt fra Auchinleck.

Jeg ankom selv Auchinleck snaut ti minutter etter at klokka hadde slått fem, og med avspark klokka 18.30 var det bare å komme seg mot den første av to puber jeg hadde planer om å teste. Da jeg gikk fra Market Inn, registrerte jeg raskt at jeg hadde oversett Railway Hotel, så jeg måtte naturligvis også en svipptur innom der. Det ble likevel tid til en rask visitt ved The Boswell Arms på min vei til Beechwood Park, der jeg med rundt en halvtime til avspark betalte meg inn med £6. Med beskjed om at de ikke trykker program i forbindelse med midtuke-kamper, satt jeg deretter kursen rett mot klubbhuset og dets bar, før jeg noe senere gikk bortom brakka som huser klubbsjappa for å skaffe meg en pin og bla i pappeskene med gamle kampprogrammer som dog var priset noe stivt (for en bunke på 10-12 programmer måtte jeg ut med £7-8).

Auchinleck Talbot er en av de virkelige storhetene i den skotske Junior-fotballen, og de siste tiårene må de kunne sies å ha vært storheten fremfor noen. De ble stiftet i 1909, og i 1920 vant de sin første vesentlige tittel ved å ta sin første av 15 titler i Ayrshire Cup, men det er som jeg var inne på i senere år at de virkelig har hanket inn titler i fleng. I 1947/48 vant de sin første av tolv titler i West og Scotland Cup, og i 1949 vant de for første gang den virkelige store tittelen for Junior-klubber; nemlig Scottish Junior Cup. 68 837 tilskuere så The Bot beseire Petershill 3-2 i finalen på Hampden – det tredje største tilskuertallet for en Scottish Junior Cup-finale. Det skulle bli mange flere slike triumfer å feire.

Først kom imidlertid en nedgangstid, men fra 1977 startet en periode med veldig suksess. I denne perioden vant de West of Scotland Cup ni ganger på elleve år(!) og vant samtidig Ayrshire League elleve ganger i perioden 1977-1997. Med Scottish Junior Cup-triumfer i 1986, 1987 og 1988 ble de første klubb til å vinne denne gjeve tittelen tre år på rad, og med nye titler i 1991 og 1992 vant de turneringen fire ganger på seks år. De vant igjen Scottish Junior Cup i 2006, 2009, 2011, 2013 og 2018, og hadde på tidspunktet for mitt besøk slike 12 titler; noe som er over dobbelt så mange som noen annen klubb. Det skal nevnes at de på dette tidspunktet også (naturligvis) var klar for ny finale (som de vant og tok sin tittel nummer 13).

Hva gjelder ligaspill er det jo nokså komplisert å forklare den skotske Junior-fotballen for de uinnvidde, spesielt siden det også har skjedd store omstruktureringer. Siden 2002 har klubbene vært organisert i tre forskjellige regioner med hver sin pyramide/liga. Auchinleck Talbot hører hjemme i SJFA West Region, og hadde siden den gang vunnet deres toppdivisjon fem ganger (2006, 2013, 2014, 2015, 2016). Det er vel heller ingen overraskelse at de nå jaktet en ny tittel også der. Om det skulle være noen tvil, får jeg gjenta meg selv og understreke at det var en virkelig storhet jeg nå skulle se. Og derfor hadde det heller aldri vært noe tvil om hvor jeg ville befinne meg denne kvelden; i hvert fall ikke etter at denne kampen mot Irvine Meadow XI ble omberammet til denne onsdagen.

Beechwood Park har vært hjemmebane for Talbot siden starten i 1906, og klubbnavnet er for øvrig til ære for Baron Talbot de Malahide som forærte de tomten. Da klubben startet forsvaret av sin Scottish Junior Cup-tittel i 1949, var det over 10 000 innenfor portene, og man hadde fylt på med tusenvis av tonn med gruveslagg for å anlegge hauger med provisoriske tribuner (disse ble liggende i flere år etter). Artig nok var det den gang Irvine Meadow som var motstander (og slo ut den daværende regjerende mester), og det var samme motstander som nå kom på besøk når jeg skulle se kamp her. Beechwood Park har siden den gang gjennomgått en total forvandling, men en periode slet de voldsomt med vandalisme og dette var også skyld i minst én av brannene som opp gjennom årene har rammet klubben.

En noe mer detaljert beretning om Beechwood Park kan leses her, men mesteparten av dagens fasiliteter er av nyere dato. Hovedtribunen stammer fra Hamilton Academicals’ gamle hjemmebane Douglas park, der den var en forlengelse av deres hovedtribune. Da det anlegget skulle rives fikk Talbot sikret seg denne rundt 1993, men etter en rekke forviklinger skulle det gå hele ti år før den kunne åpnes der den står midt på den ene langsiden. Det er i hvert fall en sittetribune som huser 500 tilskuere, og som senere har fått seter kjøpt av Bristol City. På de øvrige tre sidene er det klassisk terracing, delvis under tak. På motsatt langside ble den gamle hovedtribunen revet på slutten av 1990-årene, og først i 2013 fikk den et nytt overbygg som på den midtre delen gir tak over hodet. Også på kortsiden nærmest klubbhuset kan man stå under tak, mens den andre kortsiden er den eneste der man utelukkende står under åpen himmel.

Som nevnt var det intet program denne kvelden (det første bildet er et eldre program), men ved hjelp av internett fikk jeg bekreftet at tabellen i West Region Premier Division ble toppet av Hurlford United. De hadde fem poengs luke ned til toer Auchinleck Talbot, men sistnevnte sto med 16-1-1 i ligaen og hadde hele fem kamper til gode, og hadde således det hele i egne hender. Mens Auchinleck Talbot hadde både ti ligakamper og flere cupkamper igjen, var dette sesongens nest siste kamp for gjestene fra Irvine som lå på en femteplass, kun målforskjellen bak Glenafton Athletic og Pollok. De to sistnevnte hadde imidlertid to og fire kamper mindre spilt. Fra Irvine Meadow ned til fjorårsvinner Beith Juniors på sjette var det seks poeng, men også de hadde fem kamper til gode på Irvine-klubben.

Etter å ha kjøpt meg en Bovril og to scotch pies med mushy peas, var jeg klar for avspark. Det vi fikk se var en nokså jevnspilt kamp mellom to gode og godt organiserte lag, og selv om det ikke var noe voldsomt sjansebonanza var det en spennende affære der det var gode muligheter i begge ender av banen. Hjemmelaget hadde nok et lite overtak i deler av første omgang, som i perioden da de i det 25. minutt tok ledelsen ved Keir Samson. Det var da ikke helt ufortjent, men samtidig som Talbot hadde et par muligheter til å doble ledelsen før pause, hadde også bortelaget sjanser til å utligne, så det hadde som sagt vært nokså jevnt da dommeren blåste for pause og lagene gikk i garderoben for å få litt innspill fra trenerne før andre omgang.

Jeg tilbragte hele pausen i klubbsjappa der jeg kikket i pappeskene med gamle programmer, men jeg rakk også å få meg en kopp Bovril før det hele ble sparket i gang igjen ute på gressmatta. Det er selvsagt vanskelig å telle uten hjelpemidler når det blir såpass mange, men jeg hadde uansett talt meg frem til 418 tilskuere, og de fikk se at det fortsatt var nokså jevnspilt etter hvilen. Hjemmelaget begynte dog å muligens virke litt tilfreds med tingenes tilstand og ledelsen de hadde, og gjestene presset på for en utligning som lot vente på seg. De ventet imidlertid ikke helt forgjeves, og det var etter hvert fortjent da innbytter Darren Jones utlignet til 1-1 med en glimrende avslutning. Irvine Meadow fortjente til slutt minst det ene poenget som de også fikk med seg da dommeren etter hvert blåste av med 1-1 som sluttresultat.

Selv gikk jeg for å rekke 20.46-toget (neste gikk ikke før 22.40) tilbake til Kilmarnock, og siden Brass & Granite kanskje var det stedet jeg hadde likt best under min tidligere pub-runde og i tillegg var nærmest min base for natten, var det der jeg stakk innom for det som skulle være en siste pint. Der var det nokså fullt av folk som så semifinalene i ‘Champions’ League, og etter at jeg med et halv øye hadde registrert at det var spenning i kampen Manchester City v Tottenham Hotspur, endte jeg for en gangs skyld opp med å synes det var litt spennende. Kryss i taket! Det er ikke hver dag det skjer, men jeg ble faktisk sittende å følge litt med (kanskje mest i håp om City-exit), og det ble dermed både ett og to påfyll av forfriskninger fra baren før det var på tide å ta kvelden.

Angående Auchinleck Talbot hadde det vært en klubb (og et stadion) jeg en stund har ønsket å besøke, og jeg angret slett ikke på beslutningen om å dra dit. Når dette skrives er det jo heller ingen hemmelighet at de ikke bare endte opp med å igjen vinne ligaen noen uker senere. Søndag 2. juni vant de også sin 13. tittel i Scottish Junior Cup ved å beseire Largs Thistle i finalen. Det er sannelig imponerende hvordan en klubb fra en landsby i Ayrshire har blitt slik en storhet. Som det står på et skilt ved inngangen til Beechwood Park: ‘One village – Loads of cups’. Jeg var også fornøyd med dagens dont da jeg med en viss summetone stabbet tilbake til The Portmann Hotel og fant senga for å få litt søvn før den tidligere starten dagen etter. Da skulle det stå rugby på menyen!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 39:
Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI 1-1 (1-0)
SJFA West Premier Division
Beechwood Park, 17 April 2019
1-0 Keir Samson (25)
1-1 Darren Jones (79)
Att: 418 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 19.04.2019: Maldon & Tiptree v Great Wakering Rovers
Previous game: 16.04.2019: Tranent Juniors v Tynecastle

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Tranent Juniors v Tynecastle 16.04.2019

 

Tirsdag 16.04.2019: Tranent Juniors v Tynecastle

For tredje og siste gang på turen våknet jeg opp klar for å forlate Newcastle, og igjen skulle jeg nordover til Skottland. Jeg sjekket ut fra byens easyHotel og nøyet meg med frokost i form av innkjøpte smørbrød fra Sainsburys’-sjappa inne på stasjonen før jeg kom meg på 10.35-toget til Edinburgh. Jernhesten brukte rundt halvannen time på turen opp til Edinburgh Waverley, der jeg unnet meg en pause og en halv pint på The Booking Office før jeg fortsatte ferden med 12.53-toget som skulle ta meg vestover til Falkirk. Det var nemlig der jeg hadde valgt å ha base, og rundt klokka halv to ankom jeg Falkirk Grahamston og slo i hjel litt tid med en haggis-burger på The Carron Works før jeg gikk for å sjekke inn på Antonine Hotel, der jeg hadde betalt £34 for overnatting.

Også dette hadde vært en av dagens som bød på visse utfordringer under planleggingen av turen, og jeg hadde lenge problemer med å bestemme meg for hvor jeg skulle dra. Jeg kikket først på walisiske Taffs Wells, men etter hvert som kampmenyen ble litt fyldigere dukket det opp ytterligere alternativer. Av disse kikket jeg mest på Bo’ness United sin hjemmekamp i Skottland, men ble alvorlig skuffet da jeg fant ut at deres hjemmebane som hadde figurert på min ønskeliste hadde ikke lenger var helt det samme i og med at den fantastiske gamle hovedtribunen nå er jevnet med jorden. Likevel valgte jeg å booke overnatting i Falkirk med denne kampen i tankene, men så fikk jeg ytterligere nyheter fra klubben selv.

De kunne nemlig fortelle at de i forkant av denne kampen ville rive opp gressmatta og dessverre legge kunstgress, slik at kampen ville bli spilt på en annen og fortsatt ikke bestemt bane (det ble til slutt hos Camelon Juniors). Det var bare å ta en ny kikk på alternativene, og en annen skotsk kamp jeg merket meg så også ut til å ville kunne la meg beholde hotell-reservasjonen i Falkirk. Det dreide seg om Tranent Juniors v Tynecastle i East of Scotland League, og det endte opp med å bli mitt valg selv om det var på «feil» side av Edinburgh i forhold til min base i Falkirk. Litt må man vel tåle, og jeg er jo som kjent ikke redd for litt reisevei. Det var dog bare å få mest mulig av tiden jeg hadde til rådighet før jeg måtte komme meg med toget.

Jeg har jo ved et par anledninger tidligere hatt Falkirk (og også Antonine Hotel) som base, men hadde testet overraskende få av byene skjenkesteder. Derfor holdt jeg meg til halve pints og startet en liten runde med ved The Scotia og gikk videre til koselige The Tolbooth Tavern. Jeg hadde fått anbefalt Wheatsheaf Inn, og forsto godt hvorfor. Tid ble det også til en svipptur innom både Newmarket Bar og Railway Tavern før 15.54-toget fraktet meg tilbake til Edinburgh Waverley. Derfra skulle jeg ha buss videre til Tranent, og buss nummer 104 kom i henhold til ruteplanen. Etter rundt 40 minutter på bussen steg jeg av rett ved puben The Brig som ble første stopp. Siden jeg hadde funnet ut at det ikke var noen bar på Foresters Park, stakk jeg også innom The New Plough på veien dit.

Tranent er en by i ‘grevskapet’ East Lothian (tidligere Haddingtonshire), beliggende tre kilometer sørøst for Prestonpans og mer vesentlig for norske lesere snaut halvannen mil øst for Edinburgh. Tranent var tidligere en viktig gruveby, og munkene ved Newbattle-klosteret startet utvinning av kull her allerede på 1200-tallet. I dag er Tranent mer en typisk soveby der beboerne arbeider inne i den skotske hovedstaden Edinburgh. Byen er også kjent for den såkalte Tranent-massakren i 1797, der soldater skjøt og drepte 12 personer som protesterte mot innføringen av obligatorisk ‘verneplikt’ i en britisk milits for skottene. Forhåpentligvis ville det gå noe roligere for seg denne onsdagen, og på veien til Foresters Park mistenkte jeg at den største utfordringen denne kvelden fort kunne vise seg å bli kulda.

Jeg ankom Foresters Park med en halvtimes tid til avspark, og betalte meg inn med £6. Det var intet kampprogram, men jeg benyttet noe av ventetiden med å stikke innom matutsalget ‘Big T Pie Hut’ for å få meg en scotch pie og en Bovril. Tranent Juniors ble stiftet i 1911, og har frem til i fjor spilt i den skotske Junior-fotballen. Den gjeveste av alle turneringer for klubbene der er Scottish Junior Cup, og der var Tranent tapende finalist da de i 1933 måtte gi tapt for Yoker Athletic. To år senere var de imidlertid tilbake i finalen, og sikret seg tittelen med hele 6-1 over Petershill. Dette er fortsatt (delt) rekord for største seier i en finale i denne turneringen. Klubben som kalles The Belters sikret i 2016 opprykk til toppdivisjonen i East Region, men i fjor sommer var de en av en rekke Junior-klubber som meldte overgang til den ‘ordinære’ pyramiden og tok plass i East of Scotland League. Til tross for dette har de beholdt Juniors-suffikset i navnet som en del av sin identitet.

Jeg skal ikke engang prøve å gjette hvor lenge Tranent Juniors har brukt Foresters Park som sin hjemmebane, og for alt jeg vet kan det ha vært helt siden oppstarten. Anlegget ligger litt bortgjemt og finnes ved å gå ned en liten sidevei fra hovedveien gjennom byen. Den eneste tribunen er å finne på den ene langsiden, der den står på den midterste tredjedelen. Her bys på først og fremst på ståplasser i form av sju trinn med terracing, men på den borterste seksjonen av tribunen har man installert seter. Den har en rekke støttepillarer som er forbundet med gjerdet som omkranser banen. Bortsett fra dette er det lite av fasiliteter, og det er enten såkalt hard standing eller man står rett på gresset. Laglederbenkene er på motsatt langside fra tribunen, og bak mål har man skapt litt karakter ved å male klubbnavnet på muren som i likhet med store deler av anlegget ellers er malt i klubbens rødbrune farge.

East of Scotland League har med tilstrømningen av klubber fra Junior-fotballen de siste årene tredoblet i størrelse og vel så det, og denne sesongen har de derfor operert med tre likestilte avdelinger. Det har derfor vært et skikkelig nåløye med tanke på opprykk herfra til Lowland League som den er feeder-liga før, for det har vært slik at de tre avdelingsvinnerne møtes i playoff om én eneste opprykksplass. I Conference B, der jeg nå skulle se kamp, var Bonyrigg Rose fullstendig suverene, mens det for Tranent sin del var om å gjøre å sikre en topp 5-plassering. Før 2019/20-sesongen skal det nemlig gjøres endringer som gjør at ligaen får én toppdivisjon (Premier Division) og to likestilte ‘andredivisjoner’.

Tranent Juniors la da også beslag på en fjerdeplass, og kunne med seier denne kvelden på langt vei sikre seg den. For gjestende Tynecastle var det ikke like lystig der de befant seg på nedre halvdel som nummer 10 av 13 lag, og de vil neste sesong være å finne i en av First Division-avdelingene. Hva gjelder opprykk til Lowland League ser det for øvrig ut til å forbli et nåløye der vinneren uansett må gjennom playoff, og det er noe som etter min mening absolutt bør ses på. Det får imidlertid være en sak de forhåpentligvis evaluerer tidligere. Nå nærmet klokka seg uansett 18.45 og tid for avspark, så da lagene entret banen var det bare å identifisere hvem som var hvem og starte en liten fotorunde.

Dommerne blåste faktisk i gang noen minutter før fastsatt tid, og de som dukket opp sent gikk glipp av det første målet. Det var hjemmelaget som kom først i gang, og allerede i kampens tredje minutt lå ballen i målet bak Tynecastle-keeperen. Mark McGovern var målscorer, og Tranent hadde fått en kjempestart. De hadde også et lite overtak etter dette, men gjestene slo plutselig tilbake da de tjue minutter ut i omgangen utlignet til 1-1. Det tok imidlertid ikke lange tiden før Tranent på nytt tok ledelsen, og Grant Nelson var mannen som besørget 2-1. Fem minutter før pause ble Mark McGovern tomålsscorer da han på iskaldt vis økte til 3-1. Nesten like kaldt skulle det snart bli i vinden på Foresters Park, og da lagene gikk i garderoben med 3-1 halvveis, gikk jeg selv for å få meg en ny kopp Bovril å varme meg på.

Det meste av interesse skjedde virkelig i førsteomgangen, og etter hvilen fikk jeg etter hvert følelsen av at det ble en slags transportetappe der hjemmelaget var tilfreds med tingenes tilstand mens gjestene ikke klarte å bryte ned hjemme-forsvaret og på alvor true en redusering. Tranent Juniors virket å ha god kontroll og var det førende laget, uten at de heller klarte å få ytterligere nettsus. Jeg talte 134 tilskuere, og de kunne dermed se at alle tre poengene ble igjen i Tranent mens Tynecastle måtte reise tomhendte hjem. Foresters Park har for øvrig ikke flomlys, og det var nok grunnen til at man ikke bare hadde noe tidligere kampstart, men også at man tok en kortere pause enn vanlig for å bli ferdig før det ble for mørkt. Det medførte at jeg vi nå ble ferdig før tiden og at jeg dermed rakk en tidligere buss tilbake enn planlagt.

Jeg strøk på dør i det øyeblikk dommeren blåste av, og rakk derfor 20.30-bussen slik at jeg slapp å vente en time på neste avgang. Buss 104 skulle nå ikke frakte meg helt tilbake til Edinburgh, for jeg valgte en annen reisemåte og gikk snart av ved togstasjonen Wallyford for å la toget skysse meg derfra inn til den skotske hovedstaden. Det viste seg å være litt forsinket, men i ni-tiden var jeg tilbake på Edinburgh Waverley stasjon. Der hadde jeg siktet meg inn på 21.33-toget, men det sto nå plutselig som kansellert, så jeg slo meg til ro med en pint på The Beer House inn på stasjonen i påvente av oppdateringer.

Jeg hadde gjort kål på rundt halve pinten da jeg på en av skjermene registrerte at det aktuelle toget nå var tilbake i rute. Men var det egentlig det? Etter å ha tømt glasset gikk jeg for å undersøke, men mens det på noen av skjermene sto som ‘i rute’, viste blant annet den store oversiktstavla at det fortsatt var kansellert. Litt av et mysterium, men etter å ha spurt en av de ansatte ble jeg uansett rådet til å ta første tog til Haymarket og bytte der. Som sagt så gjort, men også derfra var det forsinkelser, og det ble over 20 minutters venting på toget som til slutt kom. Vel tilbake i Falkirk ble The Wellington Bar siste stopp før jeg trakk meg tilbake og låste meg inn på Antonine Hotel der deres tilknyttede bar Coyotes visstnok akkurat hadde stengt. Det var kanskje like greit, for det var like godt å komme seg i seng og krype under dyna.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 38:
Tranent Juniors v Tynecastle 3-1 (3-1)
East of Scotland League Conference B
Foresters Park, 16 April 2019
1-0 Mark McGovern (3)
1-1 ?? (21)
2-1 Grant Nelson (23)
3-1 Mark McGovern (41)
Att: 134 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 17.04.2019: Auchinleck Talbot v Irvine Meadow XI
Previous game: 15.04.2019: AFC Killingworth v Newcastle University

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

AFC Killingworth v Newcastle University 15.04.2019

 

Mandag 15.04.2019: AFC Killingworth v Newcastle University

Etter to dager med base i Glasgow var det igjen på tide å midlertidig forlate Skottland og ta en ny svipptur sørover over grensen til England. Før den tid måtte jeg selvsagt ha en skikkelig skotsk frokost med haggis inkludert, og siden jeg også følte for å innta frokosten i nye omgivelser, forlot jeg Premier Inn-hotellet, spaserte over elven til togstasjonen Exhibition Centre og tok en kort togtur til stasjonen Anniesland. På Wetherspoons-puben The Esquire House fikk jeg servert en herlig frokost som sørget for en god start på dagen. Etter at siste smule haggis var svelget og flasken med j2o var tømt, gikk turen inn til Glasgow Central via et raskt togbytte ved Hyndland. Deretter kunne jeg omsider sette meg på 11.00-toget som skulle frakte meg til Newcastle.

Drøyt to og en halv time senere steg jeg av i geordie-byen, og siden jeg igjen hadde booket overnatting ved byens easyHotel nede på Side, hadde jeg litt tid å slå i hjel før innsjekking. Jeg valgte meg en av pubene vis-à-vis stasjonen som første stoppested, og denne gang falt valget på Newcastle Tap, der jeg jeg koste meg med en pint Lilley’s Mango og en pose habanero pork scratchings. Der gledet de seg åpenbart til sin Game of Thrones Night med visning av siste sesong-premiere som visstnok snart var utsolgt, så det var da også noe å se frem til, selv om jeg ikke ville være der den aktuelle kvelden. Uansett kom jeg meg etter hvert videre og tok også turen innom et fast vannhull i form av Bridge Hotel før jeg gikk for å sjekke inn.

Jeg hadde betalt £21,59 for overnatting, og etter å ha sjekket inn og installert meg på rom 114 var jeg raskt på farten igjen – opp de såkalte Dog Leap Stairs og til mikropuben The Split Chimp. Etter et glass og en pork pie der var det på tide å komme seg nordover med metroen, men jeg hadde planlagt ytterligere et pitstop på veien. Da jeg hoppet av på Jesmond stasjon, gikk det snart opp for meg at det var West Jesmond jeg skulle gått av på, så det var bare å la neste tog frakte meg en stasjon videre, slik at jeg kunne bevilge meg et glass ved puben The Lonsdale. Jeg skulle etter hvert også videre med metroen, som tok meg til Four Lane Ends, og derfra lot jeg en buss skysse meg det siste strekket opp til Killingworth som åsted får min kamp denne kvelden.

Killingworth ligger et lite stykke nord-nordøst for sentrale Newcastle, og vest for Whitley Bay. Det er en såkalt ‘new town‘ som i 1960-årene ble reist rett under navnet Killingworth Township. I den sørlige utkanten finner vi i dag den lille landsbyen Killingworth Village som da allerede lå her og var et lite gruvesamfunn. Målet var en ny by med 20 000 innbyggere, og det ble bygget en rekke boligblokker i brutalistisk stil, der de mest iøynefallende og radikale av disse ble revet mot slutten av 1980-årene. I dag har Killingworth rundt 10 000 innbyggere, men distriktet som også inkluderer naboen Camperdown har omtrent det dobbelte. Majoriteten av disse jobber naturlig nok inne i Newcastle.

Under planleggingen av turen hadde jeg slitt litt med å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre denne dagen. Menyen besto i stor grad av reservelags- og ungdoms-kamper, men så dukket det opp et par alternativer. Et besøk til Downfield i den skotske Junior-fotballen ble vurdert, men da toppkampen i Northern Alliance Premier Division ble satt opp til denne mandagen, var jeg egentlig ikke sen om å velge meg den. AFC Killingworth v Newcastle University var i realiteten seriefinalen og møtet mellom de to klubbene som kjempet om Northern Alliance-tittelen. Dette måtte jeg få med meg. Jeg hadde også sett noen poster på Twitter som kunne tyde på at klubben også hadde klubbhus med bar, så derfor dro jeg rett til Amberley Park der jeg ankom med en snau time til kampstart og betalte meg inn med £3. Noe kampprogram var det ikke, men det ser jeg uansett kun på som en bonus under non-league step 6.

AFC Killingworth er et resultat av at Killingworth Young Peoples Club så sent som i 2018 slo seg sammen med Killingworth Town og stiftet dagens klubb. Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle, og det hele virker muligens litt komplisert, men det ser ut som om historien er som følger. Killingworth YPC tok i 2007 steget opp fra Tyneside Amateur League til Northern Alliance Division Two, og sikret to strake divisjonstitler og opprykk til ligaens toppdivisjon på kortest mulig tid før de skiftet navn til Killingworth Sporting. Deretter ble de til Killingworth Town og vant under dette navnet ligatittelen i 2017. Samtidig hadde på et eller annet tidspunkt et nytt Killingworth YPC blitt stiftet, og i 2017 kom de fra Durham Alliance Combination og tok plass i Northern Alliance Division Two. Historien gjentok seg da de vant to strake divisjonstitler, men etter å ha vunnet Division One slo de seg i fjor altså sammen med Killingworth Town…og AFC Killingworth var en realitet.

Jeg hadde vært litt nysgjerrig på fasilitetene ved Amberley Park, som ganske riktig viste seg å være meget spartansk og bekrefte hvorfor den visstnok er grunnen til at AFC Killingworth ikke har søkt opprykk denne sesongen. Amberley Park er rett og slett en bane med et enkelt gjerde rundt og uten noe som helst av tilskuerfasiliteter. Det viste seg ganske riktig å være et klubbhus på den ene langsiden, men der var det ingen bar – kun et oppholdsrom med TV og muligheter for å forsyne seg med kaffe og te. Dermed ble det en lenger ventetid enn forventet i kulda, og jeg søkte ly i varmen i klubbhuset der jeg slo i hjel tiden på sosiale medier og ved å på nytt sjekke ståa i divisjonen jeg nå skulle se kamp i.

Newcastle University toppet tabellen tre poeng foran nettopp AFC Killingworth, men sistnevnte hadde to kamper til gode, så vinneren her ville kunne ta et langt steg mot tittelen. De to hadde også en solid luke ned til forfølgerne som først og fremst var Newcastle Blue Star, så tittelkampen sto mellom disse to. I motsetning til AFC Killingworth hadde Newcastle University søkt om opprykk, så dessverre betød det at opprykket til Northern League etter alle solemerker allerede var avgjort så fremt ikke Newcastle University skulle støte på noen uventede problemer. Jeg sier dessverre fordi jeg frykter en ny Team Northumbria, uten at jeg har noe mot Newcastle University eller kjenner til hvordan de driftes, men vi får nå se hvordan det går når. Det er i hvert fall bedre enn å få opp reservelaget til Hebburn Town i Northern League fra den andre feeder-ligaen Wearside League (slik vi heldigvis ikke fikk).

En kar jeg hadde en kort samtale med bekreftet det jeg har hørt om at AFC Killingworth har ambisjoner, men han mente at et eventuelt opprykk til Northern League må vente i hvert fall et år eller to, og at fasilitetene ikke overraskende må oppgraderes før så kan skje. Han var imidlertid optimistisk med tanke på tittelkampen, etter at AFC Killingworth nå hadde innhentet dagens motstander som på et tidspunkt i sesongen hadde et forsprang på et tosifret antall poeng. Det var virkelig kaldt denne kvelden, så da det var på tide å gå ut igjen, var det bare å dra på seg lua og hanskene jeg heldigvis hadde tatt med. Med lua dratt godt nedover ørene så jeg lagene entre banen og begynte en liten runde for å ta noen bilder med spillet i gang.

Uni startet friskt og viste seg som et spillende lag der pasningene syntes å sitte godt, men Killingworth-forsvaret var godt organisert og den første halvdelen av omgangen foregikk uten noe særlig av muligheter foran målene. Gjestene traff tverrliggeren etter en snau halvtime, men like etter slo hjemmelaget tilbake da Uni-keeperen måtte ut og klarere med hodet. Hans klarering gikk rett til Malky Morien som fra utenfor 16-meteren satt ballen i mål til 1-0. En Uni-spiller som forgjeves forsøkte å komme seg tilbake for å klarere ble fanget i nettmaskene, og når jeg allerede hadde konstatert at målene må ha vært de spinkleste jeg noen gang har sett, var det egentlig rent komisk å se det som nå skjedde. En Uni-spiller som forgjeves hadde forsøkt å komme seg tilbake og klarere ble fanget i nettet, og målet holdt deretter på å kollapse slik at man brukte flere minutter på å få rettet det opp og satt det på plass igjen. Det sto uansett 1-0 til pause.

Gjestene startet best også etter hvilen, og det var de som skapte de fleste sjansene. De fikk også et mål annullert etter en drøy times spill, men i det 73. minutt fikk de omsider uttelling. De traff igjen tverrliggeren, og Killingworth-keeper Michael Hammond reddet glimrende på returen, men en ny retur ble omsatt i scoring av Niza Chilufya som med det utlignet til 1-1. Uni presset nå på for et seiersmål, men kun seks minutters tid etter utligningen ble et langt innkast stusset videre av Alex Nisbet og Marty Soulsby stupte frem og sendte vertene tilbake i føringen med 2-1. Forfriskende å se at Killy gikk for dødsstøtet snarere enn å legge seg bakpå og ri på ledelsen, og en god Konner Lamb hadde to gode muligheter til å øke ledelsen. Samtidig fikk dog Chilufya en kjempesjanse til å utligne, men gjorde seg bort slik at det endte 2-1. Jeg hadde talt 207 tilskuere, og majoriteten av disse kunne nå slippe jubelen løs.

Nå var det bare å komme seg ut av kulda, og derfor marsjerte jeg ned til puben The Shire Horse for å få litt varme (og litt cider) i kroppen før jeg returnerte til Newcastle. Jeg valgte å ta en buss som slapp meg av rett ved metrostasjonen Palmersville, men toget fikk plutselig en av Jesmond-stasjonene som endeholdeplass grunnet tekniske problemer. Det var bare å vente på neste tog som tok meg til Monument, og på veien tilbake til hotellet valgte jeg å ta en ny tur innom The Split Chimp før jeg avsluttet kvelden med å teste Colonel Porter’s Emporium, der jeg inntok kveldens to siste pints mens jeg undret meg litt hvorfor jeg aldri hadde vært innom der tidligere. Dagen hadde bydd på et interessant oppgjør, og kanskje vil også AFC Killingworth (som omsider vant ligaen) følge Newcastle University og bli å se i Northern League i løpet av et par år.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 519:
AFC Killingworth v Newcastle University 2-1 (1-0)
Northern Alliance Premier Division
Amberley Park, 15 April 2019
1-0 Malky Morien (30)
1-1 Niza Chilufya (73)
2-1 Marty Soulsby (79)
Att: 207 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 16.04.2019: Tranent Juniors v Tynecastle
Previous game: 14.04.2019: Aberdeen v Celtic (@ Hampden Park)

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

Aberdeen v Celtic (@ Hampden Park) 14.04.2019

 

Søndag 14.04.2019: Aberdeen v Celtic (@ Hampden Park)

Jeg våknet i Glasgow vel vitende om at byen også skulle være min base i ytterligere en dag, og det var selvsagt nå på sin plass å få seg en skikkelig full scottish breakfast som naturligvis inkluderte haggis. Det var bare å traske over elven til togstasjonen Exhibition Centre, og via et togbytte ved Partick kom jeg meg til Charing Cross der jeg gikk til Wetherspoons-puben The Hengler’s Circus for å få meg en skotsk snadder-frokost. Denne helgen var det semifinale-weekend i den skotske cupen, og jeg skulle på et eller annet tidspunkt møte Aberdeen-fan Paul Williamson som hadde ordnet meg billett til søndagens semifinale. Med mat i skrotten tuslet jeg derfor videre innover i sentrum og unnet meg en vanningspause ved The Horse Shoe, som har blitt et fast stoppested når jeg er i Glasgow.

Det hadde jo selvsagt vært klart lenge at semifinalene skulle avholdes på Hampden Park denne helgen, men det var i begynnelsen av mars at kvartfinalene ble spilt og trekningen foretatt. Siden jeg så muligheten for å benytte søndagen til besøk på Hampden Park fulgte jeg dette med spenning. Selvsagt ble Celtic trukket mot vinneren av Rangers v Aberdeen som gikk til omkamp, og jeg mistenkte umiddelbart at dette ville bli søndagskampen. Samtidig sørget det for en situasjon der jeg visste at et eventuelt Old Firm-derby i semifinalen ville bety null sjanse for å få billett. Selv om jeg ønsket Rangers videre ville jeg altså ha mikroskopiske sjanser for å se kampen, men så ble det altså Aberdeen som vant omkampen. Igjen blandede følelser, men jeg fikk tenkte som så at jeg fikk gå for å forhåpentligvis se et Celtic-tap.

Aberdeen-billettene måtte tydeligvis hentes ut på Pittodrie i Aberdeen, og jeg var i ferd med å forfatte en mail til forbundet da min groundhopper-kompis Anthony Robinson foreslo å spørre Dons-fans Paul Williamson som hjalp oss med billetter da vi så Rangers i Aberdeen. Han sa seg igjen villig til å hjelpe, så nå var det bare å vente på ham i Glasgow, dit han var på vei med sin bedre halvdel. De hadde imidlertid blitt forsinket, så han ba meg bare å etter hvert sette kursen mot Hampden Park og møte ham der. Som sagt så gjort, men han hadde blitt ytterligere forsinket på veien slik at det varte og rakk der jeg ventet utenfor den skotske nasjonal-arenaen med stadig voksende køer rundt meg. Jeg benyttet ventetiden til å betale £4 for et kampprogram som jeg bladde flyktig i.

Hampden Park ligger sør i Glasgow, og er den tredje i rekken av stadioner med samme navn som har vært hjemmebane for Queens Park. Denne klubben ble stiftet i 1867 og er Skottlands eldste (og verdens eldste utenfor England og Wales). For å bare ta litt kort om de, dominerte de den skotske fotballen i den spede begynnelse, og alle deres ti titler (kun Rangers og Celtic har vunnet flere) i den skotske cupen kom i perioden frem til 1893. De er også den eneste skotske klubben som har spilt finale i den engelske FA Cupen, der de var tapende finalist to år på rad på midten av 1880-årene. I nyere tid har det gått mye tyngre, og det er kanskje ikke så altfor overraskende all den tid de er den eneste klubb i den skotske ligaen som fortsatt er ren amatørklubb. Slikt sett er det imponerende både at de har vært tro mot sitt motto om å spille for lekens skyld, og ikke minst at de fortsatt har klart å holde det gående i ligaen i konkurranse med profesjonelle og halvprofesjonelle klubber.

Da dagens Hampden Park sto ferdig i 1903 var det verdens største stadion (Glasgow hadde på denne tiden verdens tre største stadioner!), med en kapasitet på i overkant av 100 000, og beholdt den tittelen frem til Maracana åpnet i 1950. Det skotske landslaget tok i bruk stadionet i 1906, selv om de frem til etter andre verdenskrig kun spilte en og annen hjemmekamp der. På første halvdel av 1900-taller gjorde man uansett flere utbygginger som økte kapasiteten. På et tidspunkt i 1930-årene skal kapasiteten i teorien ha vært 183 388, men forbundet fikk likevel ikke lov til å selge mer enn 150 000 billetter, som var grensen man hadde satt for fotballkamper. I 1937 var det 149 415 som offisielt så landskamp mellom Skottland og England, men det var mer enn 20 000 som i tillegg hadde klart å snike seg inn uten billett.

Siden den gang har kapasiteten sunket gradvis i ferd med ‘oppgraderinger’ og ikke minst det faktum at man i 1992 startet arbeidet med å fjerne de siste ståtribunene og gjorde Hampden Park til et all seater stadium. Den må sies å i disse dager ha blitt nokså steril, og siden den har beholdt sin ovale form, sitter man spesielt i svingene bak mål et godt stykke fra banen. Det må forresten ha vært merkelig å se Queens Park spille hjemmekamp her foran et par hundre tilskuere på et stadion som i dag har en kapasitet på 51 866. Det er lenge siden The Spiders spilte for flere titusener av mennesker her, og i fjor ble de enige om å selge Hampden Park til det skotske forbundet for å etter hvert i stedet oppgradere og flytte inn på Lesser Hampden rett ved siden av.

De nærmet seg stygt tidspunktet for avspark da jeg fikk ny melding om at Paul var fem minutter unna, og da han kom insisterte han på å gi meg billetten gratis uten å ville ta imot de £20 han hadde lagt ut. Jeg får by på en pint eller tre ved en senere anledning, men nå kom vi oss i hvert fall til inngangspartiet der vi ble ransaket og sluppet innenfor et lite minutt eller to etter at vi mente å ha hørt dommerfløyta signalisere kampstart. Desto mindre sagt om kampen, jo bedre. Et skaderammet og ungt Aberdeen-lag uten både Niall McGinn, kaptein Graeme Shinnie, Gary Mackay-Stevens og Shay Logan ble virkelig herjet med allerede fra start. De uvaskede i grønt og hvitt kunne ledet med flere mål allerede da Aberdeen-mann Dominic Ball så direkte rødt for en stygg takling. Det mest overraskende var at først var på overtid av første omgang at James Forrest fikk hull på byllen med et ustoppelig skudd som fant nettmaskene oppe i krysset.

De vemmelige grønnhvite fortsatte å styre showet etter hvilen, og etter en times spill doblet Odsonne Edouard ledelsen fra straffemerket. Etter halvspilt omgang ble Aberdeen redusert til ni mann da også Lewis Ferguson fikk marsjordre. Innbytter Tom Rogic hadde kommet innpå i første omgang etter en stygg skade på Ryan Christie, og like etter den andre utvisningen satt han inn 0-3. Nå så det dessverre ut som om Celtic ville gå mot en tredje strake trippel. En sak som fikk en del oppmerksomhet i ettertid var da Aberdeen-manager Derek McInnes sammen med sin assistent ble sendt på tribunen for å reagere på sekterisk hets fra den vemmelige Celtic-fansen som viste seg fra sin normale side. Utrolig nok ble McInnes straffet av forbundet i ettertid, mens ingen reaksjon ble tatt mot bermen på tribunen. Det ville garantert vært omvendt om dette var Rangers-fans som kom med samme type hets mot Celtic.

Uansett endte det 0-3 foran 46 773 tilskuere, og jeg nølte ikke med å komme meg bort da sluttsignalet gikk. Jeg valgte å ta en tur innom puben Beechwood, som selvsagt var tatt over av Celtic-bermen. Det er ikke lett å komme på noen andre folk som i slik grader hater landet de bor i som den stakkars Celtic-fansen som må ha visse problemer. En mann i godt oppe i 60-årene ble åpenbart så krenket og rasende av å se min Union Jack-veske at han var ble mer sprutrød enn vanlig i ansiktet og åpenbart fikk problemer med følelser han tydeligvis ikke helt hadde intellektet til å få satt ord på. Da fornærmelsene omsider kom kunne jeg ikke annet enn å le, og det fikk ham til å riste av harme. Han kan ikke ha hatt det lett, stakkar. Jeg sendte ham uansett snart en siste skål før jeg tømte glasset og gikk mot togstasjonen Kings Park.

Der skulle det vise seg at det var lenger enn ventet til neste tog mot sentrum, og jeg ble stående over en halvtimer å vente mens perrongen gradvis fylte seg av hundrevis med fans ikledd grønt og hvitt. Der sto jeg ensom med en Union Jack-veske omringet om fiendtlig innstilte fans, men i motsetning til min ‘kamerat’ fra tidligere hadde jeg selvsagt ikke til hensikt å egge opp til noe som helst, og turen tilbake til Glasgow Central foregikk i fullstendig fred og ro. Men etter å ha vært omringet av disse individene følte jeg at jeg trengte en annen type selskap, så etter en tur innom Toby Jug gikk jeg til Glasgow Queen Street og ble med lokaltoget tre stasjoner østover til Duke Street. Der ligger nemlig et par kjente og kjære Rangers- og lojalist-puber, og jeg følte nå for et nytt besøk innom de to.

På Louden Tavern var det temmelig stille, så etter en pint trasket jeg den korte veien videre ned til Bristol Bar. Som ved mine siste besøk var det mer fart der, og jeg koste meg etter hvert såpass at jeg endte opp med å la det siste toget tilbake til sentrum gå uten meg. De slutter tydeligvis å gå tidlig på søndager, men det går da tross alt busser langt senere. To veteraner sang av full hals og en av de slo takten med stokken sin, men midt i refrenget til ‘No Pope of Rome’ gikk strømmen, og vi ble sittende i mørket et kvarters tid til den kom tilbake. Etter også ha blitt bydd opp til dans av to lokale frøkner, var det tid for å komme seg med en av bussene inn til sentrum. Der var jeg også raskt innom The Piper Bar, Drouhtys og The Auctioneers, før jeg omsider kom meg tilbake til hotellet og i seng. Slik kampen ble var det ingen god dag fotballmessig, men det hadde vært en trivelig kveld.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 37:
Aberdeen v Celtic 0-3 (0-1)
Scottish Cup, semi final
Hampden Park (neutral venue), 14 April 2019
0-1 James Forrest (45+2)
0-2 Odsonne Edouard (pen, 61)
0-3 Tom Rogic (69)
Att: 46 773
Admission: Free (from Aberdeen supporter Paul Williamson, originally £20 + £1 fee)
Programme: £4

Next game: 15.04.2019: AFC Killingworth v Newcastle University
Previous game: 13.04.2019: Airdrieonians v Stenhousemuir

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

Airdrieonians v Stenhousemuir 13.04.2019

 

Lørdag 13.04.2019: Airdrieonians v Stenhousemuir

Jeg var tilbake i Skottland, der jeg denne lørdagen allerede hadde besøkt Larkhall Thistle og opplevd en av turens høydepunkter når jeg nå skulle forlate Gasworks Park. Det var tid for del to av min ‘dagens dobbel’, og da måtte jeg komme meg til Airdrie der oppgjøret mellom Airdrieonians og Stenhousemuir hadde sent avspark etter å ha blitt valgt som TV-kamp på BBC Alba. Jeg var avhengig av en taxi siden kollektivtransport denne ettermiddagen ville tatt langt over en time og ikke fått meg til Excelsior Stadium i Airdrie før etter kampstart klokka 17.15. Heldigvis viste det seg at den 20-25 minutters kjøreturen ikke kostet meg mer enn £20, og jeg ankom kamparenaen med en drøy halvtime til avspark.

Airdrie ligger sentralt plassert i ‘grevskapet’ North Lanarkshire og er en by med drøyt 37 000 innbyggere. Den ligger snaut to mil øst for sentrale Glasgow, og har til dels vokst sammen med naboen Coatbridge, der Airdrieonians’ erkerival Albion Rovers holder til. Airdrie har tradisjonelt hatt tekstilindustri, gruvedrift og generell tungindustri som viktige næringsveier, men er nå i langt større grad en soveby der en betydelig del av befolkningen jobber i Glasgow. Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, og jeg hadde tid til en tur innom både klubbsjappa og baren. I klubbsjappa måtte jeg punge ut hele £5(!!) for en pin til min samling, og der ble jeg også informert at det ikke var billettsalg med kun kontant betaling i inngangspartiet.

Et program til £2 fikk jeg også med meg, samt en stensil med lagoppstillingene som noen hadde mistet på gulvet rett ved utgangsdøra og som jeg derfor slapp å betale for. Deretter kunne jeg altså unne meg en rask forfriskning i klubbens bar innunder den ene tribunen., der jeg raskt også konstaterte at de £2 jeg hadde betalt for det 32-siders programmet må kunne sies å ha vært god valuta for pengene. Jeg kom i prat med en kar ved bordet mitt og benyttet anledningen til å spørre ham om hvilken tribune han anbefalte og hvor stemningen ville være å finne. Jeg fikk et temmelig merkelig blikk før han forklarte, og uten å foregripe begivenhetene skulle jeg etter hvert forstå hvorfor.

Når det skal berettes om Airdrieonians, får jeg begynne med å si at dagens klubb ble til så sent som i 2002 på temmelig spesielt vis, men en tidligere klubb med samme navn ble stiftet allerede i 1878 under det daværende navnet Excelsior FC. De tok Airdrieonians-navnet i 1881 og ble i 1894 valgt ut til å bli med i Scottish Football Leagues andredivisjon. Det var i 1920-årene at de hadde mest suksess, da de utfordret dominansen til Rangers og fire år på rad (1923-1926) tok andreplassen i ligaen. I 1924 vant de også den skotske FA Cupen med finaleseier 2-0 over Hibernian. Jeg skal ikke gå altfor mye i detalj, men klubben var tapende finalist i denne cupen både i 1975, 1992 og 1995 (de to første mot Celtic og sistnevnte mot Rangers). De vant også Challenge Cup (som man kan kalle skottenes svar på den nå raserte Football League Trophy) ved tre anledninger.

Siden de ble med i ligaen hadde ‘The Diamonds’ aldri rykket lenger ned enn nivå to da de etter andreplass på nettopp nivå i 2002 rett og slett gikk konkurs. Det som deretter skjedde gir litt dårlig smak i munnen, og vil kanskje minne om den håpløse Wimbledon/MK-saken i England i senere tid. Etter konkursen stiftet man Airdrie United for å erstatte Airdrieonians, og søkte om å overta den ledige plassen i ligaen. Den gikk i stedet til Gretna, og det var da nye Airdrie United rett og slett kjøpte den økonomisk skakkjørte ligaklubben Clydebank. Det skotske forbundet godkjente både oppkjøpet, navnebyttet til Airdrie United og flyttingen av klubben fra Clydebank til Airdrie. Jeg er nok kanskje ikke den eneste som får litt vond smak i munnen, men mens noen vil hevde at Airdrie United dermed er en naturlig arvtaker til Clydebank snarere enn Airdrieonians, er det sistnevnte allment akseptert. Som en digresjon kan jeg fortelle at det for øvrig ble stiftet en ny Clydebank-klubb som nå spiller i Junior-pyramiden.

Den nye klubben tok Clydebanks plass på nivå tre før 2002/03-sesongen, og sikret seg på andre forsøk opprykk. De måtte ta turen ned igjen i 2007, men skulle snart få tilnavnet ‘det heldigste laget i den skotske ligaen’. I løpet av kun noen få år dro de fordel av andre klubbers problemer. I 2008 var de tapende playoff-finalist, men fikk likevel rykke opp grunnet degraderingen av Gretna. Året etter skulle de egentlig ha rykket ned, men ble benådet etter at Livingston ble degradert. Som om ikke det var nok: to år etter at klubben hadde rykket ned igjen, var de igjen tapende playoff-finalist, men ble sannelig nok en gang flyttet opp når det denne gang var selveste Rangers sin tur til å bli degradert. Det skal også nevnes at Airdrie vant den skotske Challenge Cup i 2008. I 2013 fikk de byttet navn fra Airdrie United til Airdrieonians, og siden opprykket året før, har de holdt seg på nivå tre (nå League One).

Airdrieonians har de siste sesongene vært nokså fast innslag på midten av tabellen, og ut fra tabellen i programmet kunne jeg se at det igjen var tilfelle denne sesongen. De befant seg før dagens kamper på en sjetteplass med ti poeng opp til Forfar Athletic og tredjeplassen som er den siste plassen som gir opprykks-playoff. For gjestene Stenhousemuir sin del lå de helt sist, men med kun to poeng opp til Brechin City på plassen over som gir nedrykks-playoff, og ytterligere to poeng opp til Stranraer på sikker grunn. Det var bare å tømme glasset og komme seg innenfor portene, og med ti minutter til avspark betalte jeg meg inn med £16. Jeg benyttet også anledningen til å stikke innom matserveringen for å raske med meg en Bovril og to scotch pies.

Akk, som jeg skulle ønske jeg kunne sett denne kampen på den gamle hjemmebanen Broomfield Park, som var hjemmebane for gamle Airdrieonians fra 1892 til 1994. Bulldozerne nølte imidlertid ikke med å rykke inn, og den ble raskt erstattet med et supermarked. Det til tross for at Airdrieonians på dette tidspunktet ikke hadde noe nytt stadion å flytte inn på, men etter fire år med banedeling hos Clyde, kunne de i 1998 flytte inn på nye Excelsior Stadium. Dette er ikke et sponsornavn, men spiller på den navnet den tidligere Airdrieonians-klubben i sin tid ble stiftet under. Når den gikk under flyttet dagens klubben umiddelbart inn her, og det må sies å ikke være verdens mest spennende anlegg. Funksjonelt sett sikkert brillefint, men temmelig kjedelig syntes nå jeg. Det hjelper ikke akkurat på i mine øyne at de siden 2009 har vært belemret med kunstgress heller.

Hovedtribunen Jack Dalziel Stand på den ene langsiden er den største, og det var her jeg befant meg. Det skulle vise seg at dette faktisk også var den eneste som var åpen. De tre andre tribunene som nå for anledningen sto tomme og ubrukte er temmelig like, og anlegget består for øvrig kun av sitteplasser. Med kun denne ene tribunen åpen skjønte jeg raskt hvorfor min samtalepartner fra tidligere hadde gitt meg et merkelig blikk, og også hvorfor han hadde rådet meg til å unngå den venstre flanken. Det var der han hadde sagt at stemningen var, før han la til «om du kan vil kalle det stemning». Merkelig nok husket jeg en gruppe engasjerte og høylytte bortefans da jeg forrige sesong så de i hatoppgjøret borte mot Albion Rovers, men nå var det ingen slike her. I hvert fall ikke av den noe eldre garde, for gruppa av «ultras»(?) besto av en gjeng i barne- og ungdomsskole-alder som trommet og ropte i voldsom utakt og tilsynelatende var mest opptatt av å overgå hverandre i forsøk på å fremstå barske.

Det var gjestene som kom best i gang, og de hadde allerede hatt et par skumle halvsjanser da vertenes Sean McIntosh skled og Greg Hurst stjal ballen i det femte spilleminutt. Sistnevnte fant Mark McGuigan inne foran mål, og han fant igjen nettmaskene fra kort hold og sørget således for 0-1. Russell Dingwall testet deretter hjemme-keeper David Hutton, før vertene fikk sin største sjanse da Leighton McIntosh skjøt like over tverrliggeren. Det hadde imidlertid raskt utviklet seg til en kjedelig kamp med få målsjanser og lite av interesse som skjedde der ute på det fordømte kunstgresset. På vei til toalettet overhørte jeg til og med supportere både foran og bak meg som uttrykte lettelse over at dommeren endelig hadde blåst for pause etter fulgt av håp om en bedre andre omgang.

Man kan vel ikke akkurat påstå at de fikk det ønsket oppfylt, for det var en nokså kjedelig kamp også etter hvilen. Airdrieonians hadde nå i hvert fall enda mer ball og styrte kampen mot et Stenhousemuir som muligens var fornøyd med å ri på sin ledelse. Mye av andre omgang foregikk inne på gjestenes banehalvdel, men uten at ‘The Diamonds’ klarte å bryte gjennom. De få gangene det skjedde, ordnet keeper Graeme Smith opp uten problemer. Hjemmelaget hadde dog en corner som ble headet ut av McGuigan inne på streken med et drøyt kvarter igjen, og de mente den hadde vært over linja. Her var det heldigvis ingen VAR, men dommeren konfererte med sin linjemann som mente at så ikke var tilfelle. Dermed klarte Stenhousemuir å sikre seg tre viktige poeng i bunnstriden, mens mange av de 600 tilskuerne var åpenbart misfornøyde og ga uttrykk for det ved kampslutt.

Selv hadde jeg en 20 minutters spasertur foran meg inn til Airdrie sentrum, der jeg valgte å gjøre en lynvisitt ved puben The Robert Hamilton før jeg med nød og neppe kom meg med 19.40-toget til Glasgow Queen Street. Den glimrende Glasgow-puben The Horse Shoe har blitt et fast stoppested, og også denne gang var det nå første stopp. Lørdagskveld betød at det var temmelig hektisk der, så jeg beveget meg snart videre for å teste noen nye vannhull. Både The Smokin’ Fox, Rhoderick Dhu og The Admiral ble besøkt før jeg trasket til Anderston stasjon og tok toget det ene stoppet tilbake til Exhibition Centre, der jeg tidligere på dagen hadde sjekket inn ved Premier Inn-hotellet på andre siden av elven. Vel vitende om at en ny dag i Glasgow ventet, krøp jeg under dyna etter en dag der jeg ikke bare hadde fått besøkt Larkhall Thistle, men også fått med meg en bonus-kamp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 36:
Airdrieonians v Stenhousemuir 0-1 (0-1)
Scottish League One
Excelsior Stadium, 13 April 2019
0-1 Mark McGuigan (5)
Att: 600
Admission: £16
Programme: £2
Pin badge: £5 (!!)

Next game: 14.04.2019: Aberdeen v Celtic (@ Hampden Park)
Previous game: 13.04.2019: Larkhall Thistle v Benburb

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

 

Larkhall Thistle v Benburb 13.04.2019

 

Lørdag 13.04.2019: Larkhall Thistle v Benburb

Heldigvis våknet jeg også denne morgenen av alarmen, og allerede like før klokka halv sju sjekket jeg ut og forlot Premier Inn-hotellet for å spasere opp til Rhyl jernbanestasjon der jeg skulle ha 07.03-toget. Jeg hadde ikke hatt større forhåpninger om å finne noe åpent, men sannelig var det en sjappe som allerede hadde åpnet slik at jeg kunne raske med meg noe å spise på toget. Turens eneste visitt til Wales var historie, og jeg hadde nå en nokså lang reise foran meg opp til Glasgow. Første etappe gikk til Warrington Bank Quay, tok rett i overkant av en time, og var heldigvis i rute siden jeg der skulle ha kun fem minutter på meg til å bytte tog. Vel ombord å Glasgow-toget kunne jeg endelig lukke øynene og få litt etterlengtet ekstra søvn, og jeg våknet idet vi nærmet oss Skottlands største by, der jeg i 11-tiden steg av.

Ti minutter senere satt jeg på et lokaltog som forlot perrongen og kun brukte noen få minutter på å frakte meg de to stoppene til stasjonen Exhibition Centre. Der fulgte jeg en lang ‘tube’ som er en overgang over både toglinjene og motorveien, og vel ute var jeg snart nede ved elven Clyde. På motsatt side hadde jeg betalt £78 for to netters overnatting ved et av byens Premier Inn-hotell, og selv om det var altfor tidlig til å kunne sjekke inn, ville jeg slenge fra meg bagasjen før jeg satt kursen mot den første av dagens to planlagte kamper. Til min overraskelse fortalte frøkna bak disken smilende at jeg kunne få sjekke inn allerede, så ingen Travelodge eller easyHotel–takter der i gården. Jeg måtte uansett komme meg av gårde igjen, så etter å ha slengt fra meg pikkpakket var jeg snart på farten i retning Larkhall.

Jeg mistet akkurat 11.40-toget, men tok et annet tog det ene stoppet til Anderston og byttet der til et direkte-tog til som ankom Larkhall i rute klokka 12.55. Planen var nå å se kamp hos Larkhall Thistle for deretter å ta taxi til Airdrie der Airdrieonians hadde sent avspark og TV-kamp. Sistnevnte kamp hadde blitt flyttet etter at jeg landet på Larkhall, og jeg kunne funnet enklere dobler ved å finne en annen kamp som første stopp, men Gasworks Park og Larkhall Thistle fristet meg nå såpass at det aldri var særlig aktuelt til tross for flere alternativer med langt enklere reisevei. Faktisk var det da mer aktuelt for meg å nøye meg med den ene kampen i Larkhall og droppe taxituren til Airdrie dersom det skulle vise seg å bli i dyreste laget.

Larkhall er en by som ligger nord i ‘grevskapet’ South Lanarkshire, drøyt to mil sørøst for Glasgow. Byen har rundt 15 000 innbyggere og var tidligere en utpreget industriby der blant annet gruvedrift, tekstil- og jern- og metallindustri sto sterkt. Det meste av dette er historie, og Larkhall er i dag mer en soveby for innbyggere som jobber i Glasgow. Larkhall går også for å være et virkelig protestantisk ‘stronghold‘ og en bastion for Rangers-fans, og et av ryktene de har på seg er som byen der fargen grønn er tabu. Aversjonen mot Celtic og alt grønt er såpass at det bare er så vidt man tolererer grønne trafikklys, og selv de har til tider fått unngjelde. Selv forretningskjeder som vanligvis benytter grønt i sin logo styrer unna den fargen i sine Larkhall-filialer. Her burde jeg være på hjemmebane, om man kan si det slik.

Jeg skulle gjerne ha rukket det tidligere toget slik at jeg hadde hatt en halvtime mer på å teste et par av pubene, men jeg rakk en rask halv pint ved både The Machan Vaults og Alan’s før jeg gikk mot Gasworks Park som ligger svært sentralt til kun et steinkast unna jernbanestasjonen. Her ble jeg ønsket velkommen i inngangspartiet av en veteran som tok imot £6 i inngangspenger og sannelig også hadde program pålydende £2 å by på. Det er ikke alltid hverdagskost i den skotske Junior-fotballen når det ikke er snakk om spesielle anledninger som først og fremst kamper i den gjeve Scottish Junior Cup. Det gode programmet skulle vise seg å også ha alt det forventede stoffet, samt oppdateringer og tabeller fra alle de andre divisjoner i Junior-fotballen, og en interessant artikkel om Junior-klubber som dessverre ikke lenger er blant oss.

Larkhall Thistle ble stiftet i 1878, og The Jags skal med det være Skottlands eldste Junior-klubb i kontinuerlig drift. Den soleklart gjeveste turneringen for klubber i den skotske Junior-fotballen er Scottish Junior Cup, og The Jags var tapende finalist i 1903, men kom sterkere tilbake. Den første tittelen tok de i 1908, og i 1914 vant de igjen den gjeve tittelen etter at det måtte omkamp til i finalen mot Ashfield. Deres beste Scottish Junior Cup-prestasjon etter dette er imidlertid tapte semifinaler i 1932 og 1968. Larkhall Thistle sies for øvrig å være den Junior-klubben som har fostret flest skotske landslagsspillere, for hele fire skotske landslagsspillere har dratt på seg Jags-drakta, og fem av disse har til og med båret kapteinsbindet for skottene. Liten tvil om at det er stolte tradisjoner ved Gasworks Park.

Ligasystemet i den skotske Junior-pyramiden har gjennom årene sett en rekke endringer, så for å ikke gjøre det altfor innviklet nøyer jeg meg ved å fortelle at Larkhall Thistle vant Lanarkshire Football League seks ganger mellom 1896 og 1952, samtidig som de hanket inn en rekke regionale cuper. Etter at man i senere år gikk fra seks til tre regioner i den skotske Junior-fotballen, har The Jags hørt hjemme i West Region der de nå var å finne på nest øverste nivå – enn så lenge. Tabellen for SJFA West Region Championship bekreftet nemlig at Larkhall Thistle lå som tabelljumbo og gikk mot nedrykk tilbake til League One (som de rykket opp fra i 2017).

Jeg oppsøkte umiddelbart klubbhusets koselige bar, der jeg ble tatt godt imot og ble servert gyllen nektar av personalet som også hadde gode tips til taxiselskaper med tanke på min planlagte tur til Airdrie etter kampslutt. Bartenderen anslo rundt £20, og det stemte godt overens med de £20-25 andre skotske groundhopper hadde forespeilet meg. Da jeg ringte det lokale selskapet jeg først fikk tips om, mente de £17-20, så drosjebil ble booket til en halvtime etter kampslutt. Med det ute av verden kunne jeg konsentrere meg om det som skjedde ved Gasworks Park, der jeg allerede trivdes svært godt og samtalte litt med flere fremmøtte hjemmefans som naturlig nok uttrykte skuffelse over en svak sesong. De innså at det gikk mot nedrykk, men håpet at klubben kan slå umiddelbart tilbake neste sesong.

Jeg fikk også høre beretninger om kamper mot lokale rivaler og ikke minst den kanskje største erkerivalen St. Roch’s. Med katolske røtter og en tilknytning til Celtic lik den Larkhall-samfunnet har til Rangers har det vært en naturlig rival, og det var artig å høre anekdoter fra da en Old Firm-kamp ble avlyst og store mengder Rangers- og Celtic-fans valgte å heller dra på Larkhall Thistle v St. Roch’s, der de ikke overraskende ble en del baluba. Da var det vel ventet en langt mer vennlig atmosfære denne dagen, når bortelaget het Benburb. De spiller noen få hundre meter fra Ibrox, og kjempet om opprykk der de lå á poeng med tabelltopp Rutherglen Glencairn. Benburb figurerte jo selv meget høyt på min ønskeliste så lenge de spilte på herlige Tinto Park, men jeg kom meg jo dessverre aldri dit, og etter flyttingen til sin nye og nitriste hjemmebane er de ikke lenger på en slik liste.

Ved stadionbesøk i Skottland må selvsagt klubbens scotch pies testes, og jeg tok en tur opp på tribunen for å kjøpe meg en pai før kampstart. Der ventet man imidlertid fortsatt på paiene, så jeg benyttet ventetiden til å ta en nærmere kikk på Gasworks Park, som skal ha vært The Jags’ hjemmebane siden 1881 og er et herlig anlegg som rett og slett oser av karakter. Vel innenfor de flotte smijernsportene kan man skue utover herligheten som domineres av den flotte gamle hovedtribunen på den ene langsiden. Den strekker seg vel i overkant av halve banens lengde og har avsatser for stående tilskuere. Nedenfor er det noen trinn med overgrodd terracing som strekker seg ned mot bortre kortside. På motsatt side finner man laglederbenkene og mer mosegrodd terracing, mens det ikke er noe tribunefasiliteter på kortsidene, der man eventuelt står rett på gresset under åpen himmel.

Om det skulle være noen som helst tvil; Gasworks Park er herlig. Det samme kunne sies om paiene som nå snart ankom, og jeg kastet innpå to fortreffelige scotch pies. En siste sak angående Gasworks Park bør kanskje nevnes om Gasworks Park, men det var noe jeg slett ikke var klar over før jeg etter kampslutt satt i taxien med kurs for Airdrie. Uten å foregripe begivenhetene, kunne nemlig drosjekusken fortelle meg at det har vært skumle flytteplaner. Heldigvis fortsatte han med å fortelle at etter at ASDA hadde gått seirende ut av budrunden med Tesco i kampen om tomta, har det hele falt gjennom og foreløpig (forhåpentligvis også endelig) blitt lagt på is. Dette var jeg som sagt lykkelig uvitende om da jeg så lagene innta gressmatta på Gasworks Park.

Hjemme-manager Brian Crawford hadde visst bortimot en full tropp å velge fra, men det var topp mot bunn, og mot et Benburb som hadde vunnet den omvendte kampen hele 12-1 i slutten av januar, var det mer håp enn forventninger Jags-folket hadde om et godt resultat i dagens kamp. Allerede i kampens første minutt lå da også ballen i nettet bak Jags-keeper Colin McGraw, men heldigvis for hjemmelaget annullerte dommeren til voldsomme protester fra gjestenes laglederbenk som var i fullstendig harnisk. Etter å ha ridd av stormen i åpningsminuttene, var det noe overraskende (men ikke desto mindre gledelig) vertene som tok initiativet idet kampen endret karakter. Dylan O’Hagan hadde den første store sjansen da hans redning så vidt ble slått til corner av Benburb-keeperen. Senere hadde Greg Fernie en avslutning like over da han vendte opp og skjøt, men det sto 0-0 halvveis.

I pausen ble det tid til en ny tur innom baren, der hjemmefolket uttrykte tilfredshet med det de hadde sett av sine rødhvite helter så langt, og det jeg talte meg frem til å være 122 tilskuere fikk se at andre omgang fortsatte slik den første hadde slutten – med en jevnspilt kamp der Larkhall tross alt faktisk virket å ha et lite spillemessig overtak. Craig Forbes skjøt like over, Barthosz Mackiewicz testet Benburb-keeperen, og Adam Boyd headet like utenfor. Hjemmelaget fikk sin største sjanse tjue minutters tid ut i andre omgang da Fernie kunne skutt selv, men da han i stedet skulle passe videre til en helt umarkert lagkamerat var pasningsfoten ikke presis nok. Også Benburb hadde dog muligheter, og to minutter senere fikk de straffespark etter en unødvendig og klønete takling, men keeper Colin McGraw reddet straffesparket til stor jubel blant hjemmefansen.

Innbytter Dylan Lynn var nære på å sende Jags i ledelsen, men ned rundt tolv minutter igjen fikk Benburb nok et straffespark. Deres nummer 8 (som jeg ikke fikk identifisert) gjorde ingen feil og sørget for 0-1. Kun tre minutter senere så jeg ikke engang hvem målscoreren som økte til 0-2 på en heading var før han ble overfalt av jublende lagkamerater. Dette må ha vært en bitter pille å svelge for Larkhall Thistle, men en av supporterne hevdet det var typisk i en sesong der de har tapt en rekke kamper etter å ha vært det beste laget. Etter den gode Benburb-perioden tok vertene over igjen, og presset ga belønning da Barthosz Mackiewicz skar inn fra venstrekanten og sendte i vei et glimrende skudd som ga nettsus og redusering til 1-2. Det ble dog kun et trøstemål, for snart blåste dommeren av en kamp der The Jags hadde fortjent minst ett poeng.

Det burde i hvert fall være en god del positivt å ta med seg, etter en god kamp mot ett topplag som suste mot opprykk. Selv skulle jeg videre til Airdrie, men hadde satt av tid til en siste forfriskning i Jags-baren etter kampslutt. Der satt jeg i trivelig samtale med hyggelige hjemmefans som interessante samtalepartnere og åpenbart også klarte å se positivt på tingenes tilstand selv om det ville bli nedrykk ved sesongslutt. Det var etter hvert på tide å tømme glasset, takke for meg og ønske lykke til før jeg gikk ut for å møte drosjekusken som noen minutter forsinket ankom Gasworks Park. Det viste seg igjen å være en trivelig og jovial type, og han brukte 20-25 minutter på å skysse meg til Airdrie og Excelsior Stadium, der han fikk £20 før jeg takket for skyss og vendte oppmerksomheten mot dagens andre kamp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 35:
Larkhall Thistle v Benburb 1-2 (0-0)
SJFA West Championship
Gasworks Park, 13 April 2019
0-1 Nr 8 (pen, 79)
0-2 Nr? (82)
1-2 Bartosz Mackiewicz (90+2)
Att: 122 (h/c)
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: n/a

Next game: 13.04.2019: Airdrieonians v Stenhousemuir
Previous game: 12.04.2019: Rhyl v Conwy Borough

More pics

This day on a map / The whole trip on a map