Selbak v Ås 18.10.2019

 

Fredag 18.10.2019: Selbak v Ås

I forbindelse med lørdagens kamp mellom Fredrikstad og Kvik Halden, hadde jeg planlagt en helg i Fredrikstad; eller rettere sagt på Sellebakk, der jeg igjen skulle overnatte hos min kompis Jon Erik. Lite visste jeg på det tidspunktet at Sellebakk (eller Selbak om man vil) snart vil bli mitt hjemsted når jeg i første halvdel av 2020 flytter tilbake til gamle trakter, men det er en annen sak. Etter å ha toget til Fredrikstad, kom jeg meg greit til Sellebakk og fikk låst meg inn hos Jon Erik som fortsatt var på jobb. Jeg hadde tenkt å benytte fredagen til å se kampen Selbak v Ås, og det ville en annen kompis være med på; nemlig den tidligere Selbak-keeperen Anders Amundsen Askedal. Jeg hadde akkurat fått svippet over veien og kjøpt noen flasker Bulmers da han kom, og sammen gikk vi snart opp til Selbak Stadion i drittværet.

Selbak Turn og Idrettsforening benytter stedsnavnets gamle skrivemåte og ble stiftet i 1919. Det fortelles at klubben i 1920- og 1930-årene var blant landets beste klubber, men man har ingen store titler å vise til fra denne tiden. Også etter krigen gjorde de det godt, og det ble rundt 1950 flere sesongen på øverste nivå i daværende Hovedserien. De senere år har de snarere vært en tilværelse i 4. divisjon, med et og annet flyktig besøk i 3. divisjon, men de var nå tilbake i 4. divisjon der de denne kvelden skulle ta imot Ås. Men et spørsmål hadde jeg lurt litt på: Var dette en ny bane for meg, eller en såkalt revisit??

Selbak har to baner som ligger rett ved siden av hverandre, og mens en har naturgress, er det kunstgress på den andre, der de ‘naturligvis’ skulle spille kveldens kamp. Jeg har tidligere sett flere kamper på Selbak Stadion, både når jeg bodde på Torp og så lokaloppgjørene mellom Selbak TIF og Torp, og senere med FFK som motstander, men jeg kan ikke huske å noen gang ha sett de på noe annet enn naturgress her. Så var dette da for en ny bane å regne? Nå velger jeg uansett å se på de to som ett og samme anlegg, men min ledsager denne kvelden kunne kaste litt lys over dette. Han fastslo nemlig at det som i dag er kunstgressbanen var den tidligere gressbanen mens det var endret på tidspunktet for mitt siste besøk i 2011. Jeg hadde altså allerede sett kamper på begge banene! Dermed kunne jeg sikkert plusset på med +1 i listen over besøkte baner, men jeg ser det som sagt som samme anlegg og velger altså å ikke gjøre det.

Begge klubbene befant seg på nedre halvdel av 4. divisjon Østfold, der kun Sparta Sarpsborg virket hjelpeløst fortapt i bunnen mens to reservelag kjempet om tittelen og kvalik-mulighet. Det var så trist og ufyselig vær at vi valgte å se kampen fra under et tre i det ene hjørnet, men derfra så vi at Peter Bernard Moen sendte vertene i føringen 1-0 etter ti minutter. Før dommeren signaliserte at det var pause, hadde jeg også talt meg frem til at det var 36 tilskuere, og de fikk se et Selbak som var det beste laget. Tjue minutter ut i andre omgang sto det 2-0 etter at Jonas Alexander Olsen hadde doblet ledelsen, og det var ikke mer enn Selbak fortjente på dette tidspunktet. Helt på tampen kom den siste spikeren i Ås-kista da Sebastian Diskerud Engsmyr fastsatt sluttresultatet til 3-0, og vi hastet umiddelbart hjemover…det vil si tilbake til Jon Erik, som snart kom hjem fra jobb og var klar for et par fridager.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Selbak v Ås 3-0 (1-0)
4. divisjon Østfold
Selbak Stadion (kunstgress), 18 October 2019
1-0 Peter Bernard Moen (11)
2-0 Jonas Alexander Olsen (65)
3-0 Sebastian Diskerud Engsmyr (90)
Att: 36 (h/c)
Admission: 50 NOK
Programme: None

Next game: 19.10.2019: Fredrikstad v Kvik Halden
Previous game: 17.10.2019: Trøgstad/Båstad v Lervik

More pics

 

Trøgstad/Båstad v Lervik 17.10.2019

 

Torsdag 17.10.2019: Trøgstad/Båstad v Lervik

Da min groundhopper-kollega Stig-André Lippert tok initiativ til en utflukt til Indre Østfold denne kvelden, valgte jeg nokså raskt å takke ja. Sonsveien stasjon ble valgt som møteplass, og etter å ha busset opp til Ås og kommet meg med et tog som var noen minutter forsinket, kunne jeg hoppe av på Sonsveien og finne Mr. Lippert ventende i ny bil som han tydeligvis hadde flottet seg med siden sist. Med hans nye doning satt vi kursen mot den østfoldske landsbygda. Dagens destinasjon var nemlig Trøgstad, der Trøgstad/Båstad skulle spille kamp mot Lervik i 5. divisjon Østfold, og rundt tre kvarter senere kunne vi parkere rett utenfor kveldens kamparena i Skjønhaug.

Tettstedet Skjønhaug har drøyt 2 000 innbyggere og er administrasjonssenter i Trøgstad kommune. I hvert fall enn så lenge, for fra nyttår skal de sammen med fire andre kommuner bli offer for sentraliserings-kåte politikere når de med tvang slås sammen til storkommunen Indre Østfold. Alt blir sikkert så mye bedre da… Men det er en annen diskusjon. Uansett står ikke overraskende landbruket sentralt her, mens Trøgstad fort var en del av forsvarsverket Glommalinjen og var involvert i krigshandlingene i april 1940. Selv om militær virksomhet opphørte i 1997, vedlikeholdes det fortsatt som museum. Men nå var det jo fotballen jeg og min banehopper-kumpan hadde kommet for.

For å signere en noe forvirrende forklaring fra en kilde: «Trøgstad Båstad FK er en videreføring av Trøgstad/Båstad Fotballgruppe, som foran 1973-sesongen ble dannet som et samarbeid mellom fotballgruppene i Trøgstad IL og Båstad IL. Trøgstad/Båstad ble stiftet da gruppene i Trøgstad IL i 2001 oppløste hovedlaget og dannet særklubber». Forstå det den som kan, men kanskje er da 2001 stiftelsesdatoen selv om jeg personlig også kan huske navnet Trøgstad/Båstad fra tidligere. Jeg skulle uansett gjerne sett dagens kamp på naturgresset på Trøgstad Stadion, og også kalt dagens kamparena ved det navnet, men så lenge den skulle spilles på kunstgressbanen ved siden av, får man vel kanskje avstå fra akkurat det.

Angående den gamle hovedbanen Trøgstad Stadion rett ved siden av, skal det nevnes at den i disse dager visstnok gjennomgår en oppgradering som skal ha begynt i høst. Akkurat det synes litt snodig all den tid A-laget dessverre ikke har benyttet banen på en god stund, og at den tilsynelatende kun har blitt brukt til en og annen kamp for barnefotball. Med dagens usjarmerende utvikling i hu; skal man driste seg til å tippe at de nevnte ‘oppgraderingene’ inkluderer nytt banedekke der gresset blir erstattet med plastikk? Akkurat det får tiden vise, men dagens kamparena rett ved siden av var i hvert fall en temmelig kjip kunstgressbane nokså typisk for breddefotballen her hjemme.

På den ene langsiden hadde man i hvert fall en liten ståtribune med tre trinn under åpen himmel, og bak det ene målet var det et klubbhus med kiosk hvor vi kunne søke ly fra regnet en stakket stund mens min reisepartner beundret Mjøndalen-vimpelen som hadde fått plass på veggen blant vimpler fra diverse klubber. Da vi gikk ut i regnet igjen, fikk vi se en kamp der det var mer innsats enn kvalitet, og hvor feilpasningene florerte og det ble mye løping. Lervik var blant klubbene som jaktet andreplassen bak Lisleby, men det skulle mye til om de skulle ta igjen klubber som Tistedalen og Spydeberg. Akkurat det så enda tøffere ut da vertene tok ledelsen i det 34. minutt, og det var ved akkurat den anledningen ikke spesielt imponerende keeperspill da et innlegg fra David Simen Kjær Pedersen spratt over målvakten og inn i mål til 1-0. Majoriteten av de anslagsvis 30-40 fremmøtte kunne juble over ledelse ved pause.

Lervik presset på etter hvilen, men det var ingen kamp vi vil huske for kvaliteten på spillet. I drittværet var det heller ingen herlig opplevelse, men det var i hvert fall en viss spenning i kampen, og det ble ikke mindre spennende av at Trø/Bå ble redusert til ti mann da Mathias Johannessen fikk sitt andre gule med et kvarters tid igjen. Fem minutters tid senere fikk Lervik straffe, og debutanten Adrian Bjørnsås (som for øvrig spilte en god kamp med flere gode inngripener) kunne lite gjøre da Erlend Mikalsen sendte ham feil vei og utlignet til 1-1. Det ble også sluttresultatet, og det var vel egentlig et greit resultatet kampen sett under ett. Vi vendte umiddelbart snuta hjemover, men etter å ha kjørt litt feil på hjemturen, mistet jeg toget fra Sonsveien. Jeg får takke Stig-André som kjørte meg helt hjem til Drøbak slik at jeg slapp å vente der en time.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 118:
Trøgstad/Båstad v Lervik 1-1 (1-0)
5. divisjon Østfold
Trøgstad kunstgress, 17 October 2019
1-0 David Simen Kjær Pedersen (34)
1-1 Erlend Mikalsen (pen, 80)
Att: 30-40 (est)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 18.10.2019: Selbak v Ås
Previous game: 13.10.2019: Stjørdals-Blink v Fredrikstad

More pics

 

Stjørdals-Blink v Fredrikstad 13.10.2019

 

Søndag 13.10.2019: Stjørdals-Blink v Fredrikstad

Da jeg denne søndagen våknet på Sandmoen B&B like sør før Trondheim, var allerede min lille Trøndelags-tur godt i gang. Etter å ha reist opp dagen før, hadde jeg fått med meg nedrykksdrama i form av Orkla v Verdal, men denne dagen var det klart for kampen som var hovedgrunnen for min reise; nemlig oppgjøret Stjørdals-Blink v Fredrikstad. Det var med mer håp enn forventninger at jeg etter en lett frokost på min base tok bussen inn mot Trondheim sentrum for å derfra hoppe på toget mot Stjørdal. Jeg hadde imidlertid såpass god tid at jeg valgte å hoppe av ved Studentersamfundet, spasere over Elgeseter bru og forbi Nidarosdomen for å ta en aldri så liten kikk på det som er bartebyens mest kjente landemerke.

Jeg kom meg omsider til byens jernbanestasjon, der jeg steg på toget som skulle ta meg til Stjørdal, og etter det som vel var en halvtimes tid på jernhesten, hadde passasjerene som skulle til Værnes lufthavn kommet seg av, og jeg kunne sette beina på plattformen i Stjørdal. Stedet her heter visst egentlig Stjørdalshalsen, og skal med sine drøyt 14 700 innbyggere være Trøndelags nest største tettsted. Bystatus ga man seg selv i 1997, og stedet er administrasjonssenter i Stjørdals kommune. Stjørdalshalsen er et betydelig industri- og servicesentrum i regionen, og må også regnes som et trafikknutepunkt. Her møtes nemlig E6 og E14, og like i nærheten har man som nevnt også Trondheim lufthavn Værnes.

Jeg var fortsatt såpass tidlig ute at jeg var usikker på om det var noe åpent der jeg kunne få meg en øl, og ganske riktig hadde Stjørdals Sportsbar Cafe ikke ennå åpnet dørene da jeg kom spaserende inn i sentrum. Redningen ble restauranten Egon like ved siden av, der jeg slo meg ned med en duggfrisk halvliter fra E.C. Dahls mens jeg ventet. Fra min posisjon på uteserveringen der jeg foreløpig tok livet med ro, så jeg flere karer i FFK-farger som slepte med seg bagasje frem og tilbake langs Kjøpmannsgata, så kanskje var de på jakt etter noe av det samme. Selv hadde jeg avtalt å møte mine FFK- og groundhopper-venner Elisabeth og Marius som skulle fly opp og hadde bestemt seg for å bruke apostlenes hester på vei fra flyplassen, og jeg ga beskjed om at Stjørdal Sportsbar Cafe ville bli møtested.

Da jeg hadde tømt glasset mitt og gikk for å kikke, hadde de nemlig åpnet, så jeg slo meg ned der. Snart fikk jeg selskap av en annen FFK-supporter, og etter en stund kom også vinne venner inn døra etter sin friske spasertur fra flyplassen. De så veldig godt ut det Marius bestilte seg fra kjøkkenet, så jeg fulgte hans eksempel med å bestille meg en solid porsjon med biffsnadder. Uten mat og drikke duger helten ikke, sies det jo, og vi fikk fylt på med både fast og flytende føde før vi etter en god stund fant ut at det var på tide bryte opp og ta seg til dagens kamparena, siden det tross alt var en kamp som skulle spilles og som vi hadde reist langt for å overvære. Mine følgesvenner har sett FFK i aksjon lenger nord tidligere, men for min del ville dette faktisk være det nordligste stadionet jeg har sett fotball (med å slå den tidligere ‘rekorden’ satt med kampen hos Orkla dagen før).

Nå spiller jo også Blink et lite steinkast lenger nord enn de tidligere gjorde da Øverlands Minde var deres hjemmebane i perioden 1958-2012, og da vi passerte den på vår vei gjennom et lite skogholt, tenkte jeg som så at jeg nok gjerne skulle sett dagens kamp bli spilt der, men samtidig så det ut som om alt av tribunefasiliteter hadde blitt fjernet fra anlegget som nå vel kun brukes til friidrett. Et lite øyeblikk senere ankom vi Nye Blinkbanen der jeg betalte 50 kroner for en honnør-billett, og vi kunne ta oss inn. Intet kampprogram å se, men det er jo dessverre regelen snarere enn unntaket her hjemme. Vi var uansett klare for et dagens toppoppgjør der FFK skulle måle krefter mot tabell-ledende Stjørdals-Blink.

Idrettslaget Stjørdals-Blink ble i 1956 stiftet ved en sammenslåing av Stjørdal Idrettslag og Idrettslaget Blink. Året etter kom Stjørdalsguten også til, og i likhet med mange andre norske idrettslag driver Stjørdals-Blink med en rekke idretter, selv om vi her skal holde oss til fotballen. Klubben tilbragte helt på starten av 1990-årene et par sesonger som jojo-klubb med opp- og nedrykk mellom nivå to og tre, men foreløpig siste sesong på nest øverste nivå var i 1994. Noen år senere måtte de i stedet ta turen ned i 3. divisjon, og der befant de seg fortsatt så sent som i 2017. Etter at Blink rykket opp i 2014, noterte de seg for en 8. plass, men en ny 8. plass var i 2016 ikke nok til å sikre plassen grunnet omstruktureringen med halvering av 2. divisjons-avdelinger. Blink returnerte på første forsøk, men var forrige sesong kun målforskjellen fra umiddelbart nedrykk tilbake til 3. divisjon.

Jeg har store deler av sesongen ventet på at Stjørdals-Blink skulle sprekke, men så har ikke skjedd, for trønderne har gjennomført en imponerende sesong, og de kjempet nå med det andre store overraskelseslaget Kvik Halden om tittelen og dermed det direkte opprykket, mens FFK på tredje måtte slå begge de to i innspurten og samtidig håpe at en av de gikk på ytterligere en smell dersom de skulle gjøre seg forhåpninger om å knipe andreplassen og kvalik. Etter hjemmetapet mot Moss sist var det altså kun syltynn teori som holdt liv i håpet, og etter nok en sesong som sett under ett har vært under pari, gikk det derfor mot en forlenget tilværelse på nivå tre. I Stjørdal drømte man imidlertid om opprykk, og deres eneste ligatap så langt denne sesongen hadde kommet mot nettopp FFK.

Jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt Øverlands Minde var et bedre anlegg i sin tid, da jeg aldri var der, men slik Nye Blinkbanen nå fremsto ville det slik jeg ser det være nokså sjokkerende om den ble godkjent for spill i vår nest øverste divisjon. Tribunefasilitetene består av noen enkle tribuner på langsidene; en av de en provisorisk tribune kjørt inn på en henger, og det var rundt store deler av banen kun et tau som skilte publikum fra banen (som selvfølgelig dessverre har kunstgress slik tiden tydeligvis krever). Man får tro de får dispensasjon eller har planer om å oppgradere, men en lokal kar som overhørte vår samtale om dette, hevdet faktisk at man i ytterste konsekvens kan bli nødt til å spille neste sesong på Øverlands Minde, uten at jeg vet hvor sannsynlig dette er. Det var uansett trangt om plassen rundt Nye Blinkbanen da det dro seg mot avspark.

De 835 tilskuerne fikk se at det var sjanser begge veier, og for FFK kom blant annet Tim Nilsen alene med keeper før samme mann noe senere hadde en avslutning i stolpen, men det var fortsatt målløst ved halvspilt omgang etter at FFK-keeper Håvar Jenssen også hadde vært i aksjon med et par gode redninger. Det var faktisk litt mot spillets gang at Blink tok ledelsen i det 27. minutt. Sander Kartum skal ha vært enorm på Blinks midtbane denne sesongen, og det var han som fikk spasere inn 1-0. Både Philip Aukland og Henrik Kjelsrud Johansen hadde muligheter til å utligne, men avslutningene gikk henholdsvis like over og ble mesterlig reddet av Blink-keeperen, slik at den ledelsen holdt seg frem til pause.

Det så temmelig tungt ut sett med FFK-øyne da avdelingens toppscorer Mars Lillebo 7-8 minutter ut i andre omgang dunket ballen i krysset og økte til 2-0, og jeg var nok ikke den eneste som der og da tenkte at det var avgjørelsen som falt. Etter halvspilt omgang tvang imidlertid Kjelsrud Johansen frem en retur fra Blink-keeper Frenderup, og Tim Nilsen var på plettet og reduserte til 2-1. FFK hadde plutselig fått blod på tann, og både Kjelsrud Johansen og Nilsen var alene gjennom uten suksess. Samtidig hadde Blink flere meget skumle kontringer der det var nære på, men etter 82 minutter stanget Kjelsrud inn utligningen. FFK ropte deretter på straffe etter en hands, og det var nærmest helt vill vest med to lag som begge ville ha tre poeng. I det femte overtidsminutt fikk FFK en corner, og etter klabb og babb i feltet endte ballen hos Stian Stray Molde. Stopperen klinket til og sørget for nettsus og 2-3 med det som omtrent var kampens siste spark på ballen!

Dette utløste en aldri så liten baneinvasjon der vi feiret sammen med FFK-spillerne, men da vi omsider kom oss av banen igjen kunne vi snart konstatere at dommeren blåste av. FFK hadde slått Stjørdals-Blink for andre gang denne sesongen. Det er da heller ikke i disse kampene de har surret det bort, men i svake kamper mot klubber lenger ned på tabellen. Mens Elisabeth og Marius gikk tilbake mot flyplassen for å fly hjem, stakk jeg igjen innom Stjørdal Sportsbar Cafe der det ble både et par øl og en ny porsjon med mat. Etter å ha toget tilbake til Trondheim var det på tide å teste et par nye puber mens jeg ventet på nattoget hjem. Første stopp ble Macbeth, før turen gikk videre til Bobby’s Bar og deretter Lille London. Kvelden ble avsluttet med en ny visitt på den engelske puben Three Lions, før jeg omsider gikk for å komme meg hjem med jernhesten. Den lille Trøndelags-turen var ved veis ende.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 117:
Stjørdals-Blink v Fredrikstad 2-3 (1-0)
2. divisjon avd. 1
Nye Blinkbanen, 13 October 2019
1-0 Sander Erik Kartum (27)
2-0 Mats Størseth Lillebo (53)
2-1 Tim Nilsen (67)
2-2 Henrik Kjelsrud Johansen (82)
2-3 Stian Stray Molde (90+5)
Att: 835
Admission: 50 NOK (concession)
Programme: None

Next game: 17.10.2019: Trøgstad/Båstad v Lervik
Previous game: 12.10.2019: Orkla v Verdal

More pics

 

Orkla v Verdal 12.10.2019

 

Lørdag 12.10.2019: Orkla v Verdal

Jeg hadde som tidligere nevnt bestemt meg for å påføre meg selv en solid dose frustrasjon og lidelse ved å følge FFKs sesongavslutning denne høsten, og i forbindelse med deres bortekamp mot Stjørdals-Blink på søndagen var det derfor naturligvis på sin plass å ta en helg i Trøndelag for også å få med seg en breddekamp på lørdag. Jeg hadde i god tid booket tog både frem og tilbake, samt overnatting i Trondheim-området. Lørdag morgen var jeg oppe i otta for å komme meg inn til Oslo og med morgentoget fra Oslo S til Trondheim. Jeg fikk etter hvert litt ekstra søvn på toget, men våknet omtrent idet vi ankom nettopp Otta. På vei over Dovrefjell så jeg jeg dessverre ingen moskus, men jeg konstaterte at det gikk mot vinter etter å ha snøen som lå der oppe.

Undertegnede ble ikke med toget hele veien til endestasjonen, men hoppet av på Heimdal, like sør for Trondheim. Herfra skulle jeg nemlig ta meg rett til dagens kamp, og jeg var avhengig av å komme meg med planlagt buss for å nå frem i tide. Det så imidlertid dårlig ut med tanke på bussen som skulle frakte meg det første stykke til City Syd, så derfor tok jeg beina fatt og tilbakela de anslagsvis to kilometerne på 20-25 minutter. Der kunne jeg puste ut mens jeg sammen med en haug av andre ventet på bussen…som lot vente på seg. Jeg begynte å frykte for dagens kamp da forsinkelsen passerte ti minutter, og da den omsider kom, hadde sjåføren en lite lystig beskjed til de ventende.

Etter en kikk på kampprogrammet for lørdagen, sto det tidlig mellom to kamper, og begge var i 3. divisjon avdeling 5. Men all den tid Melhus sin motstander var et reservelag i form av Raufoss 2, fristet det selvsagt langt mer med oppgjøret Orkla v Verdal, og etter et forsøk på å finne bilder av de to kamparenaer forsterket det sammen med en kikk på tabellen inntrykket av at det måtte bli Orkla. Derfor var jeg (og bagasjen min) nå på vei til Fannrem, men bussjåføren på den forsinkede bussen kunne etter at en småbarnsfamilie hadde hoppet på fortelle at han nå ikke hadde plass til flere passasjerer. De har tydeligvis ikke ståplasser på bussene i Trøndelag! Nå begynte det virkelig å spøke for kamp, og jeg var i ferd med å sjekke mulighetene for å rekke frem til Melhus da sjåføren fulgte opp med å fortelle at han ville ringe en drosjebil.

Jeg fryktet jo at dette ville ta en viss tid, men ikke mer enn rundt fem minutter etter at bussen hadde kjørt videre, stoppet en taxi for å ta med oss fire som sto igjen. Det gikk heller ikke altfor lenge før vi faktisk tok igjen og passerte bussen, og etter å ha sluppet av de to første ved avkjøringen til Buvika eller Børsa, fortsatte vi langs E39 til Orkanger, der det siste kvinnemennesket hoppet av og ønsket meg god kamp etter å ha forklart drosjekusken hvor stadionet jeg skulle til lå. Han sa han kun kunne stoppe på bussholdeplasser betjent av den aktuelle bussen, siden det var busselskapet som betalte, men det var greit for meg siden jeg uansett hadde blinket meg ut en holdeplass rett utenfor Fannremsmoen, som jeg fortsatt velger å kalle Orklas hjemmebane.

Der ankom jeg med et drøyt kvarter til avspark, så frykten viste seg til slutt å være ubegrunnet. Jeg var i Fannrem, klar for kamp. Fannrem er for øvrig et sted i Orkdal kommune, beliggende omtrent fem kilometer sør for kommunesenteret Orkanger, og det er sammenhengende bebyggelse mellom de to. Dette er kjent som hjemstedet til både Nils Arne Eggen og naturlig nok også hans sønn Knut Torbjørn (som jo huskes med glede av FFK-folket), og om vi beveger oss utenfor fotballen så er også skihopperen Roar Ljøkelsøy herfra. Fannrem og Orkanger har til sammen drøyt 8 000 innbyggere, og Orkanger har jo nå for øvrig også gitt seg selv bystatus. Ellers renner elven Orkla forbi her på sin vei ut i Orkdalsfjorden, som igjen er en sidearm til Trondheimsfjorden, og Orkanger er også en av midt-Norges viktigste industriknutepunkt.

Det var litt om Fannrem og Orkanger, men nå var det fotball som sto i fokus for meg da jeg betalte meg inn med 100 kroner og fikk et 4-siders program med på kjøpet. Den hadde det aller viktigste av informasjon; en ‘trenerens spalte der vi ble ønsket velkommen og fikk lese litt tanker før kampen, en introduksjon av to av Orkla-spillerne, en tabell, samt de to klubbenes tropper. Etter å kikket meg raskt rundt på Fannremsmoen rakk jeg også både å bla gjennom programmet og å oppsøke kiosken for å få meg litt sårt tiltrengt mat i skrotten før det dro seg til og spillerne entret banen i påvente av avspark. Jeg så ingenting til Nils Arne Eggen som jo en periode trente Orkla FK, og som skal bo like oppe i veien, men det var anslagsvis 200-250 andre som hadde møtt opp for å se dette viktige bunnoppgjøret.

Orkla FK ble stiftet i 1998, og var et resultat av en sammenslåing av Orkdal IF og Orkanger IF. Tanken var naturlig nok å samle kreftene og sammen skape et topplag i regionen, men det har ikke alltid vært noen dans på roser. I 1999 endte de på en 4. plass i 2. divisjon, men rykket året etter ned da antall avdelinger i 2. divisjon ble halvert fra 8 til 4 foran 2001-sesongen. Det nærmeste de kom retur til nivå tre var da de i 2003 vant avdelingen men tapte for Kolstad i kvalik. I stedet var det indre stridigheter som skapte overskrifter, for det var store motsetninger mellom de to grupperingene tilhørende henholdsvis Orkanger IF og Orkdal IL, og det var mangel på resultater og engasjement rundt laget. Det hele endte med at Orkanger IF i 2009 trakk seg ut igjen av samarbeidet og stilte eget lag i 6. divisjon.

For Orkla FK sin del endte det med nytt nedrykk til 4. divisjon i 2010, nok en gang etter en reduksjon i antall avdelinger; denne gang da 3. divisjon gikk fra 24 til 12 avdelinger. Med nytt styre i Orkla fikk man dog en «ny start» for klubben, og Nils Arne Eggen kom inn som på trenersiden. Han førte de tilbake til 3. divisjon i 2012, og da han takket for seg i 2016 hadde Orkla ved et par anledninger vært nokså nære på opprykk til 2. divisjon i form av et par andreplasser. Eggen er nå borte, men da 3. divisjon igjen halverte antall avdelinger til 6 ved slutten av 2017-sesongen, overlevde Orkla denne gang, og befant seg fortsatt enn så lenge i 3. divisjon da jeg nå kom på besøk.

Fannremsmoen er nok i disse dager kjent også under et sponsornavn som det er vanskelig å unngå å legge merke til når man besøker stadionet. Uansett er det et anlegg som domineres av den etter forholdene store hovedtribunen som står midt på den ene langsiden, der den strekker seg omtrent 1/3 av banens lengde. Den flotte tribunen er da også anleggets eneste, men man kan selvsagt stå under åpen himmel til sidene for tribunen, eller for den saks skyld på motsatt langside der man for øvrig også har både laglederbenkene og et ‘tårn’ som man blant annet filmer kampen fra. Bak det ene målet har man klubbhuset og kiosk. For en som er vant til Oslo-områdets mange nitriste kunstgress-anlegg, vil Fannremsmoen være en trivelig arena å besøke. Kunstgress er det dessverre også her, men man har i hvert fall følelsen av at man besøker noens ‘hjem’, og den nevnte overbygde tribunen sørger for noe mer interessante fasiliteter.

Med tre runder igjen i 3. divisjon avdeling 5 var det dessverre klart at det gikk mot tittel og opprykk for Rosenborg 2, og dermed altså nok et reservelag opp på nivå 3. Gjøvik-Lyn hadde vist seg som tøffeste utfordrer, men hadde ni poeng og en haug med mål å hente inn på RBK-reservene, så det var beklageligvis kjørt. Mer spenning var det i bunnen, der to lag skulle slå følge med den klare jumboen Steinkjer ned i 4. divisjon. Dagens bortelag Verdal lå dårligst an, men hadde etter en liten oppsving på høsten nå kun ett poeng opp til Orkla på tredje siste. Kun målforskjellen skilte Orkla og Kongsvinger 2 som lå på plassen over, på rett side av streken, og derfra var det ytterligere ett poeng opp til Raufoss 2. Det var altså en særs viktig kamp jeg skulle overvære på Fannremsmoen denne lørdagen.

Orkla kom fra viktig borteseier over Kongsvinger 2, men Verdal sto nå med 4-5-1 på de ti siste etter å ha sett temmelig fortapt ut i begynnelsen av august, og det var de grønnkledde gjestene som tok et spillemessig initiativ på Fannremsmoen. Således var det også de som kom til de største sjansene i kampens innledning, og ikke minst hadde de en heading i tverrliggeren. Det var altså mot spillets gang da Orkla kontret inn 1-0 etter drøye 25 minutter. Høyrebacken Sindre Tørset Valø gjorde godt forarbeid da han forserte to Verdal-spillere og spilte gjennom Sonre Ysland som alene med keeper satt inn 1-0 for de hvite. Det hjalp tilsynelatende på nervene, for Orkla fikk litt vedre skikk på defensiven etter dette, og selv om Verdal fortsatt kjørte kampen ute på banen, sto det 1-0 da dommeren blåste for pause.

Andre omgang startet som den først, med Verdal-press, og de var uheldige da de tidlig i omgangen traff stolpen. Deretter skiftet kampen karakter da gjestenes Jonas Hågensen Kokås fikk sitt andre gule kort ti minutter ut i omgangen og Verdal ble redusert til ti mann. Orkla tok snart mer over, og etter drøyt halvspilt andre omgang doblet Arnstein Buøy ledelsen til 2-0 etter å ha ført ballen fra midtbanen og sendte ballen i mål. Orkla kunne nå kontrollere inn de tre poengene, og på overtid fastsatt Victor Wisløff til 3-0 da han var frempå på en retur fra Verdal-keeperen. Jeg anslår at det var et sted mellom 225 og 250 tilskuere, og hjemmefolket blant disse kunne fornøyd konstatere at man nå hadde skjebnen i egne hender i og med at man skulle opp mot Raufoss 2 i neste kamp.

Nå vet man jo hvordan disse hersens reservelagene har det med å styrke troppene sine når det gjelder, og uten at jeg har satt meg inn i hvorvidt dette var tilfelle, kan jeg i ettertid røpe at Orkla tapte stort på Raufoss og til slutt måtte slå følge med Steinkjer og Verdal ned, mens andrelagene til KIL og Raufoss klarte seg. For min del forlot jeg nokså raskt Fannremsmoen for å komme meg tilbake mot Trondheim, og bussen slapp meg av langs E6 der jeg hadde betalt 495 kroner for overnatting ved Sandmoen B&B. Det viste seg å være en motell-lignende affære, og etter å ha sjekket inn nøyde jeg meg med å slenge fra meg bagasjen og puste ut et kvarters tid før jeg busset videre inn til Trondheim sentrum.

Det var nemlig på sin plass med en aldri så liten bytur i bartebyen, og om jeg har hatt et noe anstrengt forhold til Trondheim og trøndere (som RBK må ta mye av skylden for), må jeg innrømme at det er en fin og trivelig by. Første stopp var ØX Tap Room, før turen gikk videre til Trondhjems Mikrobryggeri. Begge fikk solide tomler opp, men jeg hadde flere steder å sjekke ut, så det ble deretter en tur innom Kjeglekroa. Kvelden ble avsluttet på den engelske puben Three Lions, der det var stappfullt av folk som hadde møtt opp for å se landskampen mellom Norge og Spania. Jeg ankom halvveis ut i første omgang, og heldigvis med god timing, for like etter måtte de foreløpig stenge inngangen for ytterligere besøkende. Etter en trivelig kveld på byen i Trondheim var det omsider bare å busse tilbake til min base. Og dagen etter skulle FFK i aksjon oppe i Stjørdal.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 116:
Orkla v Verdal 3-0 (1-0)
3. divisjon avd. 5
Fannremsmoen, 12 October 2019
1-0 Sondre Ysland (26)
2-0 Arnstein Buøy (69)
3-0 Victor Wisløff 21 (90+1)
Att: About About 225-250 (est)
Admission: 100 NOK
Programme: Free (4 page leaflet)

Next game: 13.10.2019: Stjørdals-Blink v Fredrikstad
Previous game: 06.10.2019: Fredrikstad v Moss

More pics

 

Fredrikstad v Moss 06.10.2019

 

Søndag 06.10.2019: Fredrikstad v Moss

Man kan jo lure på hvorfor jeg vil meg selv så vondt, men jeg hadde jo egentlig satt meg fore å følge FFKs sesonginnspurt denne høsten. Noen laster skal man jo ha, og jeg har en rekke slike, men en av de er som kjent en forkjærlighet for fotball-aristokratene fra plankebyen. Derfor var det nok en gang med blandede følelser at jeg tok bussen opp til Ski for derfra å ta toget til Fredrikstad i forbindelse med dagens Østfold-derby mot Moss. Jeg hadde følt meg ganske sikker på at divisjons-tittelen og det direkte opprykket gikk fløyten med tapet i Arendal, men det var fortsatt håp om å kapre andreplassen og dermed kvalifisering. Det var nok imidlertid lite mossingene ville like bedre enn å stikke kjepper i hjulene for fylkets historiske fotball-storebror.

Jeg var tidlig ute, men hadde avtalt å møte min FFK-kompis Jon Erik, så ved ankomst Fredrikstad stasjon var det bare å tusle inn i byen og slå seg ned på Tæps. Der rakk jeg akkurat å få meg litt cider i glasset før jeg ganske riktig snart fikk selskap av Jon Erik som sporenstreks hentet en stor mugge øl. Det kom etter hvert også noen flere til, men å si at det var fotballfeber i byen vil være en solid overdrivelse. All den tid tetduoen Stjørdals-Blink og Kvik Halden fortsatte å vinne sine kamper, hjalp det lite hva FFK gjorde, og selv om rødbuksene fortsatte skulle møte begge de to og dermed hadde mulighet for å i hvert fall sikre andreplassen og kvalik, virket det rett og slett som om mange hadde gitt opp for i år.

I fjor var det hjemmekampen mot Moss som ble valgt ut til å være ‘folkets kamp’, og den trakk hele 10 413 tilskuere – soleklar ny tilskuerrekord på nivå tre. I år stusset jeg litt over at man valgte ut hjemmekampen mot Byåsen, som ikke akkurat er noen publikumsmagnet, men kanskje tenkte ledelsen som så at kampene mot Moss og Kvik Halden kom så sent på året at man heller ville ha ‘folkets kamp’ i fint sommervær, og muligens tenkte man også som så at det uansett ville være bra med folk til kampene mot Østfold-rivalene. Selv om visse andre byer ville kalt det ‘fotballfeber’ var det nå til Fredrikstad å være uansett liten entusiasme å spore da en liten gruppe av oss brøt opp og gikk langs den velkjente elvepromenaden og krysset gangbrua over til Kråkerøy-siden.

Fra vår plass på ståfeltet på Sørsia kunne vi se en temmelig kjedelig førsteomgang der FFK så ut til å være fornøyd med å trille ballen frem og tilbake uten at de klarte å skape stort. Jeg holdt også et ekstra øye med bortespiller Magnus Fagernes som tidligere i år kom til mossingene fra min lokale klubb Drøbak/Frogn, men heller ikke de gule og svarte gjestene skapte stort før hvilen. Etter å ha gjespet seg gjennom 45 minutter var det nok mange som følte det som en befrielse da dommeren omsider signaliserte at det var pause, og hjemmefansen håpet at ‘Bummen’ og hans gutter benyttet pausen til å faktisk få opp øynene for at de måtte fremover og jage scoringer for å ha håp om å sikre seg en kvalik-plass.

Jeg kan vel ikke akkurat si at det sprudlet noe mer av FFK etter hvilen, eller at de spilte merkbart mer i lengderetningen enn hva tilfellet hadde vært før pause, men en og annen sjanse fikk de da. Et kompakt mosse-forsvar hadde imidlertid stort sett kontroll, og med et kvarter igjen ble det i stedet mosse-jubel da Christoffer Skårn dunket ballen i krysset til 0-1. Et sjokkskadet FFK oppdaget plutselig at det gikk an å spille mer i lengderetningen, og de skapte mer de neste 5-10 minuttene enn de hadde gjort inntil da. Mål fikk de imidlertid aldri, og majoriteten av et publikum på 3 636 måtte dra skuffet hjem. Igjen er vel dette tallet antall solgte billetter, så noe mindre var det nok i realiteten. Om jeg i Arendal hadde vært sikker på at det direkte opprykket gikk fløyten, var jeg nå ganske sikker på at FFK også måtte se langt etter kvalik-plassen, etter første serietap for Moss siden 2003.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Fredrikstad v Moss 0-1 (0-0)
2. divisjon avd. 1
(Nye) Fredrikstad Stadion, 6 October 2019
0-1 Christoffer Alagie Jatta Skårn (75)
Att: 3 636
Admission: 70 NOK (concession)
Programme: None

Next game: 12.10.2019: Orkla v Verdal
Previous game: 03.10.2019: Vänersborgs FK v IFK Åmål
Previous norwegian game: 02.10.2019: Holmestrand v Åsgårdstrand

More pics

 

Vänersborgs FK v IFK Åmål 03.10.2019

 

Torsdag 03.10.2019: Vänersborgs FK v IFK Åmål

Det hadde blitt mye fotball her hjemme den siste uka, men det var likevel ingen grunn til å hvile på laurbærene. I hvert fall ikke når det dukket opp noe interessant i vårt naboland i øst, og min groundhopper-kollega Stig-André Lippert samtykket til utflukt over grensen. Etter at han dagen før takket nei til en Vestfold-tur for å se Holmestrand v Åsgårdstrand, var han raskt frempå og bekreftet Sverige-tur denne torsdagen. Møtested ble Kambo stasjon, der han ventet med sin doning som fraktet oss over kjølen med kurs mot den svenske byen Vänersborg som altså skulle være åsted for kamp og vårt storfine besøk denne kvelden. Etter å ha tatt av nær Uddevalla, kom vi oss da også frem til byen.

Vänersborg er en by som ligger i det svenske länet Västergötland, og som i 2018 hadde rett i underkant av 24 000 innbyggere. Byen ligger ved sørenden av Vänern, som ikke bare er Sveriges største innsjø, men også den største i EU, og den tredje største i Europa. Her renner Göta älv fra Vänern mot Göteborg og Kattegatt, og med en slik beliggenhet er det ikke overraskende at sjøfarten i alle år har vært viktig i Vänersborg. Det var for vår del bare å håpe at innbyggerne ikke fortsatt bar nag mot nordmenn etter at dansk-norske styrker under ledelse av Hannibal Sehested angrep og brant ned byen i 1644. Et par tiår senere var de også på ferde igjen med et nytt angrep på byen, denne gang under ledelse av stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve. Men vi kom tross alt med langt fredeligere hensikter.

Etter å ha parkert nede ved Vänersvallen, spaserte vi opp til en pizzarestaurant for å få oss en matbit, og Pizzeria Dello Sport viste seg å være minst like mye pub eller bar. Mens vi inntok hver vår pizza, benyttet jeg derfor anledningen til å skylle ned maten med både øl og cider. Med litt næring i kroppen kunne vi returnere til Vänersvallen og tok en kikk på kamparenaen, der det nå var mer aktivitet enn ved vår ankomst tidligere. Vi betalte oss inn med 80 svenske kroner hver, og hadde heldigvis husket svenske kontanter denne gang. Med på kjøpet fikk vi også et 4-siders program som i hvert fall inneholdt en velkomst, en tabell og lagoppstillingene.

Vänersvallen er hjemmearena for både Vänersborgs IF og Vänersborgs FK, og der var altså sistnevnte vi skulle se. Det er den yngre av de to Vänersborg-klubbene, men har røtter tilbake til 1970 og stiftelsen av Vänersnäs IK. De skal tidlig ha flyttet sine aktiviteter fra Vänersnäs til Vänersborg, men fortsatte likevel under sitt opprinnelige navn helt frem til 1998. Da foretok man et navnebytte hvor de tok dagens navn blant annet i håp om å tiltrekke seg flere sponsorkroner. Det er ellers ikke altfor mye jeg klarer å finne om deres prestasjoner i tidligere år, bortsatt fra at de tilsynelatende spilte seg opp i Division 2 for noen år siden, og en av veteranene ved inngangspartiet mente om jeg husker rett at forrige sesong var første gang de hadde havnet foran lokalrivalene Vänersborgs IF på tabellen (men ta det med en aldri så liten klype salt).

Vänersvallen ble åpnet i 1926, som hjemmebane for Vänersborgs IF som hadde blitt stiftet i 1906 og inntil dette hadde spilt på en enkel bane et annet sted i Vänersborg. Det fortelles for øvrig om en tid i de første årene der spillerne etter kamp dro ned til strandkanten og tok forfriskende bad i Vänern. Tilbake i 2019 er Vänersvallen en arena som domineres av hovedtribunen på den østlige langsiden, og den er av såpass ny dato som 2008. Da rev man nemlig en tidligere tre-tribune som sto der, og erstattet den med dagens variant som strekker seg omtrent halve banens lengde og byr på benkerader i tre. På motsatt langside har man noen trinn med åpen tribune, mens det på kortsidene ikke er noe av tilskuerfasiliteter. Ellers har kunstgresset dessverre også inntatt vårt naboland for fullt, og Vänersvallen har siden 2008 hatt plastdekke.

Etter å ha vært en tur borte i kiosken på den ene kortsiden, tok vi en snarvei over banen for også å knipse noen bilder av tribunen. Det jeg først trodde var noen tilfeldige ungdommer som lekte seg ute på kunstgresset, var åpenbart hjemmelaget som varmet opp, og en av lederne sendte en solid skyllebøtte i vår retning da vi noe perplekse men også litt lattermilde igjen kom oss av det usjarmerende underlaget. Etter å ha tatt en liten runde rundt banen slo vi oss ned ved hovedtribunen i påvente av kampstart, og Mr Lippert hadde naturligvis sikret seg en ekstra dose kaffe fra klubbens kiosk slik at han slapp en første omgang uten abstinenser. Vi var klare for kamp ved det som skulle bli min svenske bane nummer 10 (jeg hadde litt å ta igjen på mitt reisefølge).

Det var to serierunder igjen i Division 2 Norra Götaland, og status var den at Örebro Syrianska ledet tabellen med et godt grep om den ene direkte opprykksplassen. Grebbestads IF på andreplass måtte realistisk sett konsentrere seg om å sikre kvalik-plassen foran tredje-plasserte Stenungsunds IF. Dagens hjemmelag hadde i utgangspunktet ikke all verden å spille for der de lå som nummer 6, og ville uansett igjen bli beste Vänersborg-lag (IF lå som nr 9). Helt i bunnen lå IFK Uddevalla som nummer 14 og dermed jumbo, og var allerede nede. Torslanda IK lå an til å slå følge, og hadde fire poeng opp til IFK Åmål på nedrykks-kvalik. Nettopp IFK Åmål var dagens bortelag, og håpet nok å kunne kappe inn forspranget på ett poeng opp IFK Tidaholm på sikker plass.

Det er ikke lenger alltid så mye Karlsson og Svensson i svensk fotball, og det var spesielt Vänersborgs FK et eksempel på, men selv med en del fremmede og for oss delvis vanskelige navn, klarte vi ved hjelp av spillerinformasjonen i programmet etter hvert å gjøre oss litt kjent med de involverte som vi dermed kunne sette navn på. Når det gjelder å notere seg målscorere hadde vi imidlertid liten bruk for dette i første omgang, for til tross for noen sjanser var det målløst til pause etter en omgang der det jeg husker best faktisk er at vi merket oss en hjemmekeeper Ali Hassan som virket svært trygg med ballen i beina.

Som to av de 148 tilskuerne fikk vi se at ting begynte å skje også i målprotokollen etter hvilen, og det var vertene som åpnet ballet i omgangens tiende minutt da Arlind Beqiri sørget for nettkjenning og 1-0. Under et kvarter senere sto det 2-0 da Valon Gashi doblet ledelsen, og nå måtte gjestene fremover for å få et resultat. Åmål-laget hadde da også presset på en stund da de med fem minutter igjen fikk uttelling i form av en redusering fra Christian Marigliano, men de måtte ha minst ett mål til. På stillingen 2-1 var de uhyre nære med et skudd som traff innsiden av stolpen, men i stedet kontret vertene inn 3-1 ved Albrim Demalijaj som med det fastsatt sluttresultatet. Det gå IFK Åmål et vanskelig utgangspunkt før siste sesongavslutningen, og de endte da også opp med nedrykks-kvalik der de også måtte ta turen ned. For vår del gikk turen straks tilbake mot Norge, der vi slapp inn etter at mistenkelige tollere hadde fått svar på en del spørsmål.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 10:
Vänersborgs FK v IFK Åmål 3-1 (0-0)
Division 2 Norra Götaland
Vänersvallen, 3 October 2019
1-0 Arlind Beqiri (55)
2-0 Valon Gashi (69)
2-1 Christian Marigliano (86)
3-1 Albrim Demalijaj (90+1)
Att: 148
Admission: 80 SEK
Programme: Included

Next game: 06.10.2019: Fredrikstad v Moss
Next swedish game: 20.10.2019: Falkenbergs FF v AIK
Previous game: 02.10.2019: Holmestrand v Åsgårdstrand
Previous swedish game: 13.09.2019: Kungshamns IF v IK Svane

More pics

 

HSV 2 v Skjeberg 01.10.2019

 

Tirsdag 01.10.2019: HSV 2 v Skjeberg

Det var under et døgn side jeg hadde kommet meg hjem fra min helg på Sunnmøre, men det var vel i seg selv ingen grunn til ikke å dra på kamp, selv om jeg må innrømme at entusiasmen ikke akkurat fosset over meg da jeg først hørte Stig-André Lippert sitt forslag til kamp. Det dreide seg om kampen HSV 2 v Skjeberg i Østfold-kretsens 6. divisjon, og jeg har jo som kjent et noe anstrengt forhold til reservelag i ligaen – ikke minst som hjemmelag. Men det var strengt tatt en skrinn kampmeny, og kamparenaen Risilbanen brukes visst stort sett kun av reservelaget, så selv om heller ikke den bidro til vann i munnen, valgte jeg til slutt likevel å bli med da Mr. Lippert også tilbød skyss.

Vi kom oss greit frem til kveldens kamparena som ligger ved en skole og barnehage ute på Pepperstad skog. Det viste seg å være slik vi visste; en enkel kunstgressbane uten noe som helst av tilskuerfasiliteter rundt. På den bortre langsiden er det imidlertid en gressvoll som vi etter hvert valgte å stå på og se kampen fra da det var et fint utkikkspunkt. Der borte traff vi også på FFK-supporter og groundhopper Marius som hadde tatt turen fra indre Østfold. Sammen skulle vi altså se et oppgjør i 6. divisjon Østfold avdeling 1, der Begby og Ørje kjempet om avdelingstittelen, men kveldens kamp skulle først og fremst ha betydning for nedre halvdel av tabellen, der både HSV 2 og Skjeberg befant seg.

HSV er for ordens skyld altså ikke identisk med den langt mer kjente Hamburg-klubben, men er en sammenslåing av Hølen, Soon, og Vestby. Jeg har tidligere sett deres førstelag i aksjon på Vestby Arena, men siden den gang har de tilsynelatende begynt å bruke Soon Arena som fast førstelags-anlegg. Nå var det altså reservene som skulle i sving, og de lå som nummer 4 fra bunnen. Nederst lå Tistedalen 2 med usle 6 poeng, og nest sist fulgte Skjeberg på den andre nedrykksplassen med 12 poeng. Navestad sto med 18 poeng, mens HSV 2 hadde ‘hele’ 20 poeng for kveldens kamp som ble sparket i gang foran det jeg muligens noe raust talte meg frem til å være 6(!) tilskuere.
Hjemmelaget fikk en kanonstart da Anders Jacobsen Dalbro sendte de i føringen allerede i kampens tredje minutt, men Skjeberg utlignet ved Kristian Winchstrøm Nielsen drøyt ti minutter senere. Det sto seg til pause, og også et stykke ut i andre omgang. Da var det HSV-reservene som tok grep , og etter at Torbjørn Haugaasen først hadde besørget 2-1, fastsatt Christian Bunes Evensen sluttresultatet til 4-1. Den siste kom noen minutter på overtid, og det var det siste som skjedde før dommeren blåste av og vi gikk mot utgangen for å sette kursen hjemover.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 114:
HSV 2 v Skjeberg 4-1 (1-1)
6. divisjon Østfold avd. 1
Risilbanen, 1 October 2019
1-0 Anders Jacobsen Dalbro (3)
1-1 Kristian Winchstrøm Nielsen (14)
2-1 Torbjørn Haugaasen (64)
3-1 Christian Bunes Evensen (73)
4-1 Christian Bunes Evensen (90+3)
Att: 6 (h/c)
Admission: Free

Next game: 02.10.2019: Holmestrand v Åsgårdstrand
Previous game: 29.09.2019: Hødd v Fredrikstad

More pics

 

Hødd v Fredrikstad 29.09.2019

 

Søndag 29.09.2019: Hødd v Fredrikstad

For andre morgen på rad våknet jeg i Ålesund og inntok en frokost ved Atlantica-hotellet. Det var søndag, og dagen hadde kommet for kampen som tross alt var hovedgrunnen til at jeg hadde tatt meg en langhelg på Sunnmøre. FFK skulle i aksjon borte mot Hødd, og jeg måtte ta meg fra Ålesund til Ulsteinvik og Høddvoll. Det betinget først en ferjetur med hurtigbåten fra Ålesund til Hareid, og etter min hotellfrokost tuslet jeg derfor opp til Skateflukaia i god tid før båtens avgang. Den svippet først en tur over til Valderøya før den snudde og satt kursen mot Hareidlandet, og ved Hareid hurtigbåtkai ventet buss 330 på oss. Den brukte et drøyt kvarter til Ulsteinvik, der jeg hoppet av på stedets skysstasjon.

Ulsteinvik ligger i luftlinje omtrent to og en kvart mil sørvest for Ålesund, og har snaut 6 000 innbyggere. Man ga seg selv bystatus etter vedtak i bystyret i 2000, slik man nå kan gjøre, og den aktuelle kommunen er selvsagt Ulstein, som deler øya Hareidlandet med Hareid kommune. I tillegg omfatter Ulstein kommune noen mindre øyer; ikke minst Dimna (Dimnøya) dit også noe av Ulsteinviks bebyggelse strekker seg og som i det siste har blitt et kjent navn takket være Karsten Warholms bravader. Ulsteinvik er kommunens handelssentrum, og er dessuten også hjemsted for store skipsverft og annen mekanisk industri. Sørover har man fastlandsforbindelse til Ørsta og Volda via Eiksundsambandet, som omfatter Eiksundtunnelen. Den går hele 287 meter under havet og er med det verdens dypeste veitunnel.

Det var fortsatt bare formiddagen da jeg ankom Ulsteinvik, som da fremsto som litt av en spøkelsesby. Jeg hadde satt min lit til at Brygge Sportsbar skulle åpne tidlig i forbindelse med dagens kamp, men der var det foreløpig stengt. Plan B var å gå bort til Quality-hotellet ved siden av for å benytte meg av hotell-baren, og jeg kunne fra utsiden se en stor gruppe FFK-fans fra Plankehaugen som satt der inne og spiste en sen frokost etter å ha overnattet der. Før jeg rakk å gå inn møtte jeg på et par av de som var på vei ut, og de fortalte at Brygga Sportsbar nå faktisk var i ferd med å åpne etter avtale med supporterne. Dermed gikk turen tilbake dit, og det viste seg ganske riktig å stemme.

Med noe godt i glasset kunne jeg lade opp sammen med en blanding av hjemme- og bortefans, og det var trivelig å slå av en prat med en kar som faktisk hadde bodd flere år i Devon og derfor hadde litt mer enn gjennomsnittlig kunnskap om først og fremst det området av Storbritannia. Mens vi forlystet oss ute på stedets uteservering, der vi var trygt plassert under en stor teltduk i ly for regnet, var det andre som gjorde det samme innendørs der et eget band hadde kommet med for å spille for bortefansen. Heldigvis avtok og stoppet omsider regnet etter hvert som det nærmet seg tidspunktet for å bryte opp og ta seg til Høddvoll.

Jeg overlot Plankehaugen-folket til seg selv og tok heller en lokal rutebuss opp til dagens kamparena, der jeg ankom med det jeg mener var snaut tre kvarter til avspark. Der traff jeg snart på Elisabeth og hennes reisepartner for helgen, som sammen hadde tatt bilferjen over fra Sulesund til Hareid og som skulle kjøre hjem over fjellet etter kamp. Vi ble stående en stund og småprate litt med en av vaktene på utsiden, og etter å ha knipset et par bilder fra litt lenger oppe i ‘bakken’, kom også Plankehaugen-leder Linda bort for å høre om vi hadde billetter. Det hadde vi ennå ikke kjøpt, og hun tildelte oss derfor noen av de gratisbillettene hun hadde til overs i sin besittelse. En FFK-bekjent mener i den forbindelse at det blant annet er snakk om spillernes billetter som blir gitt til supporterklubben, uten at jeg har inngående kjennskap til akkurat dette.

Idrettslaget Hødd ble stiftet i 1919, og har flere ganger hatt kortere perioder med spill på øverste nivå av norsk fotball. Første gang de rykket opp til toppdivisjonen var i 1965, da de vant sin 2. divisjons-avdeling foran storklubber som Rosenborg og Brann. Det endte med umiddelbart nedrykk, men de returnerte etter ny avdelingstittel i 1968, og holdt seg mot alle odds i toppdivisjonen frem til nedrykket i 1972. I denne storhetsperioden for klubben var spillere som Kjetil Hasund og Otto Sundgot sentrale, og Hødd har i det hele tatt vært nokså flinke til å få frem lokale spillere fra Sunnmøre. Senere har de jo blant annet vært med å produsere spillere som Åge Hareide og Jan Åge Fjørtoft.

Etter en foreløpig siste visitt på øverste nivå i 1995, har de etter hvert i stedet vekslet mellom spill på nivå to og tre, og det nærmeste de har vært en retur til toppdivisjonen er kvalifisering etter 3. plass i 2013 og 4. plass i 2015. Det var imidlertid som 1. divisjons-klubb at de i 2012 sørget for en skrell ved å vinne den norske cupen etter at Ullevaal-finalen mot Tromsø måtte avgjøres på straffer. Det betød at Hødd skulle spille europacup, og det var knyttet spenning til trekningen. For en klubb med en stram økonomi var ikke kasakhstanske Aktobe noen drømme-motstander, og etter en overraskende 1-0 seier hjemme på Høddvoll, ble det exit etter tomålstap i Kasakhstan. Europacup-spill var nok et fjernt

minne når den skakkjørte og falne storhet Fredrikstad kom på besøk i 2. divisjon avdeling 1 denne ettermiddagen.
Der vi sto og pratet med denne nevnte vakten, kunne vi skue over på gamle Høddvoll Stadion som ligger rett ved siden av, og mens den fortsatt sto der med en tilsynelatende flott gressmatte, skulle dagens kamp spilles på kunstgresset på Nye Høddvoll. Han mente den gamle banen nå kun var i bruk ved visse aldersbestemte kamper og den slags, og syntes det var synd. Det var det ikke vanskelig å være enig i, men den nye banen har nå vært klubbens hjemmebane siden åpningen mot nettopp FFK i april 2015. Siden det som den gang var et oppgjør i 1. divisjon har altså begge rykket ned, og det var vel heller ikke spesielt realistisk å tro på at man skulle kunne gjøre seg forhåpninger om å kopiere tilskuertallet på 2 245 fra den gang (eller for den saks skyld publikumsrekorden på 3 003 fra en kamp mot Brann samme år).

Nye Høddvoll har tribuner på tre av sidene; det er kun den ene kortsiden nærmest gamle Høddvoll Stadion som ikke har noen verdens ting av fasiliteter. Anlegget oppfyller krav som den gamle banen tidligere ikke gjorde – slik som flomlys, og således kan de jo hevde at det er et fremskritt. Det er på den nordlige langsiden av vi finner det nye anleggets hovedtribune, og av anleggets oppgitte kapasitet på drøyt 4 000, skal det være plass til 1 950 sittende tilskuere her. Sittetribune er det også på motsatt langside, men FFK-fansen som ble plassert der valgte naturligvis i stor grad likevel å stå. Bak det ene målet er det ståtribune som huser Hødds supportergruppe Blåsarane. Bak denne tribunen igjen er det en rekke leiligheter, men det var få som denne dagen benyttet seg av utsikten fra sin balkong for å se fotball.

Det får kanskje værgudene ta noe av skylden for, for det var lit surt og periodevis vått, selv om man skulle tro at de lokale her er vant til litt langt verre ‘vestlands-vær’. Hødd hadde vel heller ikke all verden å spille for, men det hadde FFK som måte ha seier om de skulle gjøre seg håp om å henge med og forhåpentligvis tette noe av luka til tet-duoen Stjørdals-Blink og Kvik Halden. De som hadde møtt frem fikk i hvert fall se en rolig innledning på kampen, men det skulle bli en spennende affære. FFKs Henrik Kjelsrud Johansen fikk den første halvsjansen, før FFK rotet i eget forsvar og hadde litt hellet med seg da Håvar Jenssen først reddet og Hødd-spilleren ikke fikk kontroll på returen. Kun et par minutter senere ble Riki Alba revet overende i Hødd-feltet, og dommeren blåste straffe til FFK. Kjelsrud Johansen satt straffesparket trygt i mål til 0-1 i det 20. minutt.

Hødd var imidlertid skumle, og hadde flere gode angrep og kontringer der de satt fart og skapte farlige og halv-farlige situasjoner foran FFK-målet. Drøyt ti minutter etter FFK-målet fikk sunnmøringene uttelling da de spilte seg fri på kanten og la inn til Eirik Franke Saunes som pirket inn utligningen til 1-1. Med litt flaks kunne østfoldingene gått til pause med ledelse, for på over tid av første omgang slo Thomas Drage en corner som Hødd-keeperen bommet på. Ballen gikk mot mål, men ble klarert helt inne på streken. Dermed uavgjort til pause, og det var vel kanskje egentlig nokså greit ut fra det som hadde skjedd i en omgang der det vekslet litt frem og tilbake. Pausen ble for min del benyttet til en ny tur i kiosken for å få meg både svele og pizza.

Det hadde igjen begynt å regne da andre omgang ble sparket i gang, og lagene hadde hver sin gode sjanse reddet av de respektive målmenn tidlig i omgangen. En time var passert da målscorer Saunes fra tjue meter dro til og sendte ballen like utenfor krysset, og med et kvarter igjen kom de enda nærmere dra et frispark først gikk i FFK-muren før Bendik Rise klinte til på returen og traff oversiden av tverrliggeren. Fem minutter senere fikk Riki Alba heade upresset fra fem meters hold, og burde gjort bedre enn å treffe rett på Hødd-keeperen. Minuttet etter var det Andreas Hagen sin tur til å få heade fra god posisjon, men igjen var Hødd-keeper Ole Monrad Almø der. Det begynte så smått å haste for rødbuksene.

Med drøye fem minutter igjen trodde flere av oss at scoringen kom etter et innlegg inn i feltet, men headingen fra en av FFK-spillerne der inne gikk via en forsvarer og like utenfor stolpen…til corner nummer 16 for FFK. Ikke lenge etterpå satt den da det var vill vest og sjanse-bonanza inne i Hødd-feltet. Tomas Lopez Borgersen fikk til slutt servert Kjelsrud Johansen som stanget inn 1-2 med sitt andre for dagen. Nå kastet Hødd alt fremover i jakt på utligning, og de 1 429 tilskuerne fikk se en spennende avslutning der FFK ble satt under kraftig press. Tre minutter på overtid var de blåkledde uhyre nære da tidligere FFK-spiller Natan Sansara headet i tverrliggeren, men et minutts tid senere kunne FFK-folket pustet lettet ut og feire seier. En muligens noe heldig sådan, skal sies, for de hadde marginene med seg denne gang.

Mens Elisabeth og hennes reisefølge i likhet med Plankehaugen skulle over fjellet tilbake til Østlandet, skulle jeg tilbake til Ålesund og tilbringe én natt til der, så det var bare å vente på bussen tilbake til Hareid og deretter komme seg med hurtigbåten. Denne kvelden fikk jeg til og med selskap av en lokal venninne på Ålesund-pubene, og det ble en riktig så trivelig søndag aften. Jeg hadde en nokså lang reise hjem på mandagen, men hjemturen gikk nemlig med buss til Åndalsnes (på denne strekningen møtte vi snøen) og tog derfra til Oslo via et togbytte på Dombås. Raumabanen har jeg en stund hatt lyst til å ta, for den skal jo være så fin, og det var den da vel egentlig også. Men det var deilig å komme seg hjem på mandags kveld, etter en finfin langhelg på Sunnmøre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 113:
Hødd v Fredrikstad 1-2 (1-1)
2. divisjon avd. 1
Nye Høddvoll, 29 September 2019
0-1 Henriks Kjelsrud Johansen (pen, 20)
1-1 Eirik Franke Saunes (32)
1-2 Henrik Kjelsrud Johansen (86)
Att: 1 429
Admission: Free

Next game: 01.10.2019: HSV 2 v Skjeberg
Previous game: 28.09.2019: Spjelkavik v Nordstrand

More pics

 

Spjelkavik v Nordstrand 28.09.2019

 

Lørdag 28.09.2019: Spjelkavik v Nordstrand

Det var dag to av min helg på Sunnmøre, og jeg hadde allerede sett én kamp hos Rollon på fredagskvelden, men det var fortsatt over et døgn til FFKs bortekamp mot Hødd, så jeg hadde naturligvis også blinket meg ut en lørdagskamp i området. Først hadde jeg imidlertid noe annet på agendaen, og siden jeg våknet nokså groggy i Ålesund etter fredagens sprell på Smutten, var det en noe utfordrende aktivitet jeg hadde valgt å utsette meg for. Heldigvis hjalp det litt med en hotell-frokost, og jeg tok også først en spasertur rundt det flotte Brosundet før jeg gjøv løs på formiddagens lille utfordring. Byfjellet Aksla by på fantastisk utsikt over Ålesund og det flotte området rundt, men 418 trappetrinn dit opp er ingen direkte plankekjøring for en utrent storrøyker med kols og dårlig kondis.

Jeg kom meg likevel overraskende greit opp til Fjellstua, som ligger der oppe, og kunne nå skue utover og nyte den fabelaktige utsikten over sentrum, skjærgården og ikke minst Sunnmørsalpene. Den var helt klart verdt slitet opp de mange trappetrinnene, men siden mitt forrige besøk her for mange, mange år siden, hadde det tydeligvis blitt innført avgift for å få se utsikten fra Fjellstuas terrasse. Kanskje ikke helt unaturlig for sunnmøringer, men det er vel heller ikke helt overraskende at sunnmøringene hadde reagert voldsomt på dette, og nå hadde prisen blitt halvert etter store protester. Det var uansett ingen som tok imot penger der, så sammen med de andre som hadde tatt turen opp denne lørdags formiddagen, kunne jeg nyte utsikten helt vederlagsfritt før jeg etter et kvarters tid tok beina fatt igjen.

Turen ned gikk selvsagt langt raskere enn turen opp, og jeg unnet meg til og med et raskt glass på Smutten før jeg gikk for å ta bussen østover mot Spjelkavik og dagens kamp. Spjelkavik hørte tidligere til Borgund kommune, men er i dag en bydel i Ålesund. Spjelkavik ligger rundt en mil øst for Ålesund sentrum, men omfatter også områder som Åse og Lerstad. I dette området finner vi også Moa med et trafikalt knutepunkt og sitt kjøpesenter som er blant de største i landet. Spjelkavik har de siste par tiårene i det hele tatt gjennomgått en rivende utvikling, og veksten er fortsatt blant de høyeste i Ålesund, samtidig som lokale bekjente forteller om en rivende utvikling også hva gjelder boligpriser her.

Håpet var å finne et vannhull i Spjelkavik sentrum, og at Google Maps hadde feil åpningstider for Vikapuben som de hevdet kun var åpent mellom klokka 20.00 og 02.00 fredager og lørdager. Det kan nok godt stemme, for der var det ganske riktig veldig stengt, og Spjelkavik yret ikke akkurat av liv. De var vel alle å finne ved Moa-senteret et lite stykke unna..? Jeg kunne like gjerne traske mot Spjelkavik Stadion, selv om jeg hadde svært god tid, men tok det veldig piano der jeg tok meg tid til å beundre fuglelivet i Lillevatnet på min vei. Men det var fortsatt over en time til avspark da jeg ankom Spjelkavik Stadion.

Spjelkavik IL ble stiftet i 1932, og jeg så allerede ved min ankomst at de ikke kun driver med fotball, for som bakteppe til stadion har man anlegg med hoppbakker. Det var noe overraskende for meg, men det vitne om at klubben også satser friskt på skihopp. I tillegg er det vel en kjent sak at de bedriver alpint, for både Sebastian Foss Solevåg og søstrene Løseth representerer klubben. Om vi holder oss til fotballen, er det her Tor Hogne Aarøy startet sin karriere, og han er nok i så måte deres mest kjente spiller. Klubben har i senere år vært fast innslag i 3. divisjon, og det var i en av dens avdelinger de i dag skulle ta imot Oslo-laget Nordstrand til dyst. Det var allerede aktivitet på Spjelkavik Stadion da jeg kom tuslende i finværet.

Nede på indre bane ved laglederbenkene satt et par fra hjemmelagets trenerapparat og diskuterte situasjonen på øverste del av tabellen mens de bladde i det som viste seg å være dagens program, og det var selvsagt inspirerende å se at man ville ha et program å by på. De to var ikke overraskende enige om at det gikk mot tittel og opprykk for Eidsvold Turn som med fem runder igjen hadde sju poengs luke ned til jagende Lørenskog. Derfra var det et langt større gap ned til Sarpsborg 08-reservene som hadde seks poengs luke ned til Spjelkavik og sju ned til Nordstrand. Ett eneste poeng skilte altså dagens duellanter, og hjemmetreneren håper ikke bare på seier, men også å trygge fjerdeplassen samtidig som han kikket på mulighetene for å innhente særpingene.

Da jeg etter en kort prat med de to gikk jeg ned mot inngangspartiet som nå var i ferd med å bli bemannet av et par unggutter, men passerte på veien Nordstrand-laget som var i ferd med sin oppvarming. Jeg slo av noen ord med deres trener Thomas Holm, og på spørsmål om de hadde kjørt opp kunne han avkrefte det og fortalte at de hadde flydd opp, før han la til at de hadde kjørt opp til bortekampen mot Sunndal og syntes det var fryktelig langt. Etter at jeg altså var ærlig nok til å oppsøke bua i det ene hjørnet, fikk jeg der betalt meg inn med 50 kroner (som muligens var for en honnør-billett?) samtidig som jeg på oppfordring også fikk utdelt et kampprogram fra bunken guttene hadde fått utdelt…og en billett som er kandidat til tittelen som årets største billett.

Det var en 8-siders affære som hadde det mest vesentlige – en tabell, kampoppsettet for denne og foregående runde, lagoppstillingene, litt om motstanderen Nordstrand IF, og et enkelt intervju med en av SIF-spillerne – og som dessuten var totalt blottet for reklame. Mer skal egentlig ikke til på dette nivået, men her til lands klarer jo altså ikke engang toppklubbene selv dette. Bortsett fra et kampprogram, gledet jeg meg også over noe annet ved Spjelkavik Stadion denne dagen, selv om det var noe jeg var klar over på forhånd. Banen der er nemlig en skikkelig gressbane av den klassiske sorten, og dermed skulle jeg få se en norsk fotballkamp på skikkelig underlag igjen, slik at jeg slapp å irritere meg over noe kunstgress.

Skjønt kunstgress har man her også ved Spjelkavik Stadion, men altså ikke på hovedbanen. Rett ved siden av ligger imidlertid en kunstgressbane tilknyttet en hall som skal stamme fra 2007. Disse to banene skilles kun av en gressvoll på bortre langside sett fra hovedbanens inngangsparti, og på den vollen har man installert en lengre benkerad som gjør at tilskuere her kan sitte og se begge veier. På motsatt langside står det et to-etasjes klubbhus, og foran dette har man laglederbenkene i tre. På den ene banehalvdelen har man på denne langsiden snekret en liten tribune av tilsynelatende nyere dato, mens det på den andre banehalvdelen er en tilsynelatende noe eldre variant anlagt i en gressvoll. Tilskuere her vil uansett befinne seg under åpen himmel, og på de to kortsidene er det intet av fasiliteter. Kanskje hadde den tilsynelatende nye tribunen på kunstgressbanens ene kortside gjort seg på tilsvarende plass på hovedbanen..?

Før kamp ankom også den godeste Elisabeth sammen med en kar hun hadde reist opp med denne helgen, og selvsagt også i firbeint selskap. Dyret som er mer tilpasset arktisk klima slet nok enda mer i høstsola enn undertegnede som nøyde seg med å kaste jakka og etter hvert bevege meg over på skyggesiden ved klubbhuset. Da hadde vi sett Spjelkavik ta initiativet og skape flere gode muligheter uten at de klarte å omsette de i scoring, og den trenden fortsatte utover hele første omgang. Det var ‘Vika’ som skapte det som var av sjanser, men de klarte foreløpig ikke å overliste Nordstrand-keeper Christopher Tobiassen. Jeg talte meg frem til at det var 75-80 tilskuere som så at det sto 0-0 halvveis (uten å regne med de som så en aldersbestemt kamp på kunstgressbanen ved siden av), selv om det offisielle tallet etter hvert ble presentert som 60 på NFFs sider.

Det var først etter at timen var passert at vi fikk se nettsus, og da måtte de et straffespark til. Nordstrand-keeperen feide ned Anders Myking Waagan, og sistnevnte gjorde ingen feil da han selv tok straffesparket. 1-0, og nå løsnet det, for kun tre minutter senere doblet vertene ledelsen. Myking Waagan var igjen involvert da han fikk dratt seg fra og lagt inn til Jonas Haugen Myrseth som sørget for 2-0 Nordstrand ga aldri opp, men syntes til tider å bruke mer tid og krefter på å forhøre seg med dommeren om hvilke sunnmørske kraftuttrykk som var akseptable eller ikke. Det var slett ikke ufortjent da Myking Waagan fastsatte sluttresultatet til 3-0 noen minutter før slutt, og igjen skjedde det fra straffemerket.

Etter at jeg hadde takket for meg til en Spjelkavik-leder som før kamp hadde tatt seg bryet med å komme bort og ønske meg velkommen etter å ha merket seg min Sunnmørs-weekend, var det på tide å tenke på returen til Ålesund sentrum. Elisabeth var for en gangs skyld passasjer, men etter at hennes kumpan tilbød meg skyss, fikk også jeg presset meg inn. Jeg ble sluppet av utenfor mitt hotell før de dro for å ordne overnatting. Senere fant jeg ut at også de til slutt hadde endt opp på Atlantica-hotellet. Selv gikk jeg for å innta deilig middag med litt biffsnadder på Toldboden, før jeg traff på de to under en luftetur med hunden. Vi blå stående og prate en god stund utenfor hotellet, der det var den firbeinte som til stadighet fikk voldsom oppmerksomhet fra feststemte mennesker på vei ut fra byen. Etter en tur opp på Mølla og Dirty Nelly avsluttet jeg kvelden med en svipptur innom det noe overprisede og masete utestedet Bro før jeg fant senga.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 112:
Spjelkavik v Nordstrand 3-0 (0-0)
3. divisjon avd. 1
Spjelkavik Stadion, 28 September 2019
1-0 Anders Myking Waagan (pen, 64)
2-0 Jonas Haugen Myrseth (67)
3-0 Anders Myking Waagan (pen, 87)
Att: 60 (officially, but I reckon probably 75-80)
Admission: 50 NOK (concession)
Programme: Free

Next game: 29.09.2019: Hødd v Fredrikstad
Previous game: 27.09.2019: Rollon v Bergsøy

More pics

 

Rollon v Bergsøy 27.09.2019

 

Fredag 27.09.2019: Rollon v Bergsøy

I forbindelse med FFK sin bortekamp mot Hødd hadde jeg planlagt en langhelg i Sunnmøre, med base i Ålesund. Med avreise allerede fredag var jeg tidlig oppe for å ta meg til Gardermoen og komme meg med Norwegian sitt morgenfly til Vigra. Selv om FFK-kampen ikke var før på fredag, var det en fin anledning til å få en helg i en av mine norske favorittbyer samtidig som jeg også fikk sett et par ekstra breddekamper. Flyturen foregikk uten noen dramatikk, og snart kunne jeg ta flybussen fra Vigra inn til Ålesund sentrum. Der var det fortsatt noen timer til innsjekking, så etter en liten spasertur i den flotte byen oppsøkte jeg puben Smutthullet – populært kun kalt Smutten – og slo meg ned der et par timer.

Etter hvert kunne jeg spasere tilbake og ta en ny kikk nede ved det vakre Brosundet, før jeg fikk lov til å sjekke inn ørlite før tiden ved Atlantica Hotel, der jeg hadde betalt den nette sum av 2 297 for tre netters overnatting – for øvrig med frokost inkludert. Etter å ha installert meg på rommet, ville jeg sjekke ut et nytt (i hvert fall siden min forrige besøk i byen) skjenkested i form av bryggeripuben Molo Brew nede på Stornespiren – rett bak rutebilstasjonen. Det var intet dårlig valg, men det var snart på tide å få litt mat i skrotten og etter hvert også rette oppmerksomheten mot kveldens kamp. Vel og merke etter gjensyn med og lesking av strupen ved både Mølla og Dirty Nelly.

Den skulle finne sted på Rollonbana lenger øst på Nørvøya, og hjemmelaget Rollon skulle ta imot Bergsøy til kamp om poeng i 4. divisjon Sunnmøre. SK Rollon ble stiftet i 1914, og er med det faktisk byens eldste fotballklubb. Den er oppkalt etter vikinghøvdingen Rollo som styrte området som i dag er Normandie, og mange mener at han var identisk med den sunnmørske vikinghøvding Gange-Rolv. Han avbildes da også i klubbens blå-hvite fane. I etterkrigstiden levde klubben en tilværelse som skiftet mellom spille på nivå to og tre av norsk fotball, og etter omleggingen på første halvdel av 1960-årene var de å finne på nivå fire. Deretter gikk det nedover, og i 1995 trakk de til og med sitt A-lag, som ikke ble startet opp igjen før i 2000.

Rollon spilte seg etter hvert opp i 3. divisjon, men ble der to ganger ‘offer’ for omstruktureringer. Da de i 2010 rykket ned igjen var det fordi det var ekstra mange nedrykkere i forbindelse med en reduksjon av 3. divisjons-avdelinger. Da de i 2015 vant sin 4. divisjons-avdeling og rykket opp, ble gjensynet med 3. divisjon kortvarig, for våren 2016 ble det etter én sesong retur idet man gjennomførte en ny omstrukturering og reduksjon av avdelinger (nå endte Rollon uansett nest sist den sesongen). Dermed er de nå å finne i 4. divisjon Sunnmøre. Interessant nok for en klubb på dette nivået er det at supporterne til tider har hatt et noe frynsete rykte, og at det både én og to ganger har sørget for baluba og omtale i pressen. Men det var vel liten grunn til å tro at det ikke ville gå roligere for seg når Bergsøy gjestet Rollonbana denne kvelden, selv om en heftig atmosfære ikke hadde vært å forakte.

Etter å ha latt en lokalbuss frakte meg vestover, ankom jeg Rollonbana med god tid til avspark. Med 50 kroner fikk jeg betalt meg inn på anlegget som har vært klubbens hjemmebane siden 1985. De hadde da spilt i drøyt tre tiår på den gamle Rollonbana som ikke lenger oppfylte kravene til hverken nasjonale eller internasjonale mål eller standard. Frem til 2013 var det naturgress her, men da ble det dessverre også her byttet ut med kunstgress, slik at kveldens kamp ville foregå på et temmelig usjarmerende underlag. Jeg tok meg inn i det ene hjørnet, der det står et klubbhus, og det som er av tribunefasiliteter er å finne foran dette klubbhuset, der noen betongavsatser i forkant av bygget har fått påmontert blå plastseter.

Man hadde dessverre intet kampprogram å by på, men en liten kikk på nettet bekreftet det jeg allerede visste; nemlig at tittelkampen sto mellom kveldens bortelag Bergsøy og Volda. De to var involvert i en voldsom kamp om førsteplassen, med Bergsøy som foreløpig serieleder, og skulle til alt overmål møtes i siste serierunde. Rollon var en av de to som jaget bak de to, men uten håp om å kunne innhente de. Rollonbana går for å være et vrient sted å ta med seg poeng fra som bortelag, og vertene hadde nok lite imot å stikke kjepper i hjulene for sine gjester fra Fosnavåg denne kvelden. Før kampstart ble det også tid til å stikke hodet innom kiosken, før jeg rettet oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på plastikken.

De fremmøtte fikk umiddelbart valuta for pengene i form av underholdning, for allerede i kampens andre minutt var det klart for straffespark til gjestene etter at en av deres spillere ble meid over ende av hjemmelagets unge sisteskanse Isak Endal. Men 17-åringen i målet reddet straffesparket, og skulle for øvrig stå en solid kamp. Det var Bergsøy som hadde mest ball, men Rollon var skumle på kontringer, og det fikk vi et prov på etter et kvarters tid. Iver Lindseth lurte Bergsøy forsvaret og serverte Daniel Gjerde som hamret ballen i tverrliggeren så det sang i aluminiumet. Det var en liten advarsel til serielederne, og et signal om hva som skulle komme.

Med drøyt fem minutter til pause satt nok bortefolket svelene i halsen da Rollons Iver Lindseth presset Bergsøy-forsvaret og stjal ballen på hjørnet av 16-meteren for deretter å resolutt dunke ballen mot mål. Den seilet inn i bortre hjørne bak Bergsøy-keeper Ruben Storøy, og det sto 1-0 til stor jubel fra den entusiastiske eldre Rollon-supporteren som kontinuerlig hoiet og skrek og veivet med et Rollon-flagg. Men hvor lenge var Adam i paradis? I Rollons tilfelle var det tre minutter, for da fikk Bergsøy spilt gjennom Benjamin Leine som alene med keeper utlignet til 1-1 og sørget for at det var uavgjort da dommeren signaliserte at det var på tide med en pause.

Jeg hadde talt meg frem til 98 tilskuere, og i pausen var samtaleemne blant mange av de tittelkampen mellom Bergsøy og Volda. I forkant av årets sesong ble det kjent at antall opprykkere fra 4. divisjon til 3. divisjon skulle reduseres, og det betød at vi igjen ville se en situasjon der det i visse kretser dessverre ikke ville være tilstrekkelig å vinne sin avdeling. Sunnmøre var en av kretsene som ville påvirkes av dette, og det var klart at vinneren av kretsens 4. divisjon ville måtte spille opprykks-kvalik mot vinneren av 4. divisjon Nordmøre. Det så ut til å bli Kristiansund BK 2 – altså et reservelag. Nå vil de som leser mine skriverier kjenne til min holdning til at disse reservelagene for spille i det ordinære divisjonssystemet, så vi skal ikke gjenta det, men her var det uansett interessante synspunkter å høre. Et par supportere mente nemlig å mene at KBK 2 ikke ønsket opprykk og dermed kanskje ikke ville gi 100% i kvalifiseringen.

Uansett var det snart klart for andre omgang, og vi fikk nå se et Rollon-lag som presset høyere og skapte enda mer problemer for et Bergsøy som før hvilen hadde hatt mye ball. Kampen sto og vippet, men avgjørelsen lot vente på seg. Det måtte til slutt et straffespark til, og denne gang var det i favør Rollon etter at innbytter Kenneth Diallo ble lagt i bakken. Kaptein Andreas Blindheim gjorde ingen feil og satt straffen sikkert i mål til 2-1. Bergsøy måtte nå kaste folk fremover, men fikk også noen minutter i overtall da Iver Lindseth fikk sitt andre gule og dermed marsjordre. Den offensive satsingen ga dog rom for Rollon-kontringer, og på en av disse løp Nikolay Hjelset Hay over halve banen før ballen til slutt havnet hos Diallo som fastsatt sluttresultatet til 3-1.

Jubel i Rollon-leiren, men fortvilelse for Fosnavåg-folket som nå fryktet at de hadde kastet bort opprykket (det viste seg å stemme da de til slutt måtte gi tapt for et Volda som også slo de i den nevnte innbyrdes kampen – et Volda som til slutt også sikret opprykk med kvalik-seier over KBK 2). For min del tok jeg snart bussen tilbake til Ålesund sentrum, og takket være en nokså tidlig kampstart var det flust av tid til å forlyste seg på byen, der jeg endte opp på Smutten og først returnerte til hotellsenga i de små timer. Min helg på Sunnmøre hadde fått en fin start, og det var mer på menyen de kommende dagene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 111:
Rollon v Bergsøy 3-1 (1-1)
4. divisjon Sunnmøre
Rollonbana, 27 September 2019
1-0 Iver Flåthe Lindseth (40)
1-1 Benjamin Leine (43)
2-1 Andreas Blindheim (pen, 86)
3-1 Kenneth Diallo (90+2)
Att: 98 (h/c)
Admission: 50 NOK

Next game: 28.09.2019: Spjelkavik v Nordstrand
Previous game: 24.09.2019: Sagene v Ullern 2

More pics