Onsdag 24.09.2025: Noah v Van
Jeg våknet opp i Armenias hovedstad, Jerevan, der jeg denne dagen hadde mer tid til å utforske byen og noe av det den har å by på. For å gjenta meg selv litt, er Jerevan en gammel by med røtter helt tilbake til år 782 før vår tidsregning, da man grunnla fortet Erebuni, hvis ruiner i dag kan ses sørøst i byen. Den ligger rundt tusen meter over havet, i utkanten av Ararat-sletta, og det er egentlig ikke spesielt snodig at Ararat-navnet går igjen mange steder her. Fra omtrent hele byen kan man nemlig tydelig se det store fjellet ruve i det fjerne med sine to topper, hvorav den høyeste er 5 137 meter over havet. Ararat er nesten som et konstant bakteppe her, selv om det ligger på tyrkisk side av grensen. Det var først i 1879 at Jerevan fikk bystatus, og rundt år 1900 hadde byen bare knapt 30 000 innbyggere. Innbyggertallet for dagens Jerevan har imidlertid passert en million.
Etter hotellfrokosten på Royal Plaza begynte jeg med å spasere bort til Kaskaden, som kanskje kan kalles en slags enorm trapp som består av flere avsatser med fontener og skulpturer. Innvendig er det et kunstsenter, men også rulletrapper som gjør at man slipper å gå opp de 572 trappetrinnene. Byggingen av dette komplekset startet i Sovjettiden men ble satt på pause i kaoset som rådet i forbindelse med oppløsningen av unionen. Jeg leste et sted at det fortsatt ikke er helt ferdig, og at det planlegges et stort museum oppe på toppen, der jeg for øvrig hadde fantastisk utsikt over byen…og selvsagt mot fjellet Ararat og dets snødekte topper. Oppe på toppen bar også området rundt litt preg av å være en stor byggeplass, så det tyder på at det jeg leste kan vise seg å holde stikk.
Jeg trasket videre bort til Victory Park, der man også finner monumentet Mother Armenia. Deler av denne parken huset også en fornøyelsespark, men det var mildt sagt visse ting som tydet på at deres høysesong var over for i år. På vei ned igjen tok jeg også de 572 trappetrinnene, og deretter var det på høy tid med et måltid. Paulaner Beer & Grill House lå således flott passert i bunnen av Kaskaden, og fra deres meny valgte jeg meg retten ‘dolma’, som falt godt i smak. Det var etter hvert også på tide å rette oppmerksomheten mot dagens kamp, og den skulle spilles på selveste nasjonalstadionet. Jeg dristet meg til å la en av Jerevans busser frakte meg dit ned, og jeg hadde vært utålmodig med å komme meg dit for å ta en titt, men da jeg ankom med fortsatt over to timer til kampstart, var det foreløpig ikke åpent.
Derfor fant jeg en sjappe der jeg fikk kjøpt meg litt vann, og gikk ned til en liten park der jeg slo meg ned i skyggen ved siden av en statue av Vardan Mamikonyan – som jeg også måtte google for å finne ut at var en armensk militær leder på 400-tallet. På benken ved siden av meg hadde også en uniformert politimann slått seg ned i skyggen for å ta seg en røykepause, men snart hadde jeg igjen den lille parken for meg selv der jeg satt og leste litt i en medbragt bok. Etter å ha slått i hjel tre kvarters tid tuslet jeg den korte veien tilbake til Vazgen Sargsyan Republican Stadium, der jeg nå fant en åpen inngang slik at jeg kunne ta meg innenfor. Igjen virket det som om informasjonen om at det i Armenia er gratis inngang til fotballkamper i hjemlige turneringer faktisk stemte. I så fall er det synd at interessen og oppslutningen ikke er noe større enn den faktisk er.
Det var under Sovjettiden at stadionet i 1935 åpnet under navnet Dinamo Stadion. Det var navnet frem til 1999, da det etter en omfattende oppgradering ble omdøpt til Republican Stadium. Det året var Armenias statsminister Vazgen Sargsyan blant de som ble drept i et attentat mot ham, og man valgte å hedre ham ved å legge hans navn til stadionnavnet. Tilskuerrekorden lyder på 16 000 og stammer fra en landskamp der Armenia spilte EM-kvalifisering mot Spania høsten 2003. Etter en ny runde med arbeid på anlegget i 2008, ble kapasiteten redusert til dagens 14 403. Det armenske landslaget forlot forresten stadionet til fordel for Hrazdan Stadium da dette åpnet i 1970, men kom senere tilbake da sistnevnte ble liggende ubrukt.
Denne dagen var det Noah og Van som skulle møtes her, og den kampen dreide seg om poeng i Armenian Premier League, som er landets toppdivisjon. Hjemmelaget ble så sent som i 2017 stiftet som FC Artsakh, men i 2019 ble klubben kjøpt av en ny eier og omdøpt til FC Noah. I løpet av 2019/20-sesongen sikret klubben seg sin første nasjonale tittel da de vant cupfinalen ved å beseire Ararat-Armenia etter ekstraomganger og straffesparkkonkurranse. Forrige sesong (2024/25) gjorde de det enda skarpere, for da sikret de seg ikke bare sin andre cuptittel da Ararat-Armenia igjen ble slått i finalen. De vant også sin første ligatittel slik at de tok ‘the double‘, og dermed var de nå regjerende mestere i både serie og cup. Nå hadde de nylig kvalifisert seg for gruppespillet i Conference League, og ble med det den første armenske klubb til å kvalifisere seg til et europeisk gruppespill to år på rad.
Det var slett ikke gitt at denne kampen skulle spilles på Republican Stadium, for det har ikke vært den faste hjemmebane til Noah, men jeg hadde en teori i så måte. Den gikk ut på at Abovyan City Stadium ikke oppfylte UEFAs krav til spill i et av deres gruppespill, eller at FC Noah hadde valgt å flytte sine hjemmekamper i Conference League til et stadion med større kapasitet. Det var da også på Republican Stadium at de var satt opp med sine hjemmekamper i gruppespillet, og da er det naturlig å tenke seg at de valgte å også flytte sine kommende hjemmekamper i hjemlig serie dit for å bli vant med kamparenaen. Jeg var fortsatt nokså alene på innsiden da jeg med en drøy time til avspark gikk inn og tok en kikk på anleggets indre.
Uten sammenligning for øvrig, minnet faktisk deler av anlegget meg av en eller annen grunn faktisk litt om selveste Stockholms Stadion, selv om det på ingen måte kan måle seg med den herligheten. Jeg hadde nærmest hele stadionet som min private boltreplass inntil lagene kom ut for å varme opp. Mens det fortsatt var dagslys, kunne jeg fra deler av anlegget se Mother Armenia og det store pariserhjulet oppe i Victory Park, der jeg hadde tuslet rundt noen timer tidligere. Fra andre deler av stadionet kunne jeg se det 311,7 meter høye TV-tårnet som skal være den høyeste strukturen i Kaukasus. Republic Stadion byr av tilskuerfasiliteter ellers på blå og oransje plastseter å hvile akterspeilet på.
Tabellen for toppdivisjonen Armenian Premier League ble toppet av Akashkert som hadde sanket 15 poeng på seks kamper hittil. Urartu på andreplass hadde 13 poeng på sju kamper, mens treer Ararat-Armenia og firer Noah hadde henholdsvis 11 og 10 poeng men kun fem kamper spilt. Bortelaget var altså FC Van, og de lå på sin side på en sjetteplass (av ti lag), men åtte poeng fra sine seks kamper hittil. Vertene ville som man skjønner kunne seg opp på en mulig andreplass med seier denne onsdagen, og samtidig som det begynte å skumre, dro det seg også mot tidspunktet for kampstart. Å si at folk hadde strømmet på er kanskje en aldri så liten overdrivelse, men jeg gjetter at det i hvert fall hadde kommet et sted mellom 300 og 400 skuelystne mennesker da kampen ble sparket i gang.
Tjuefem minutter ut i kampen hadde Noah fått straffespark. Van-keeperen gikk riktig vei, men straffesparket fra Imran Oulad Omar var godt plassert, og det sto dermed 1-0. Ti minutter senere var Noah frempå igjen med et rapt skudd fra litt skrått hold inne i feltet, men denne gang reddet keeper. Et minutts tid senere var det Van som yppet seg ved å sende i vei et hardt og susende skudd, men hjemmelagets burvokter fikk klarert og ballen ble deretter klarert i sikkerhet. Fem minutter før pause måtte Noahs keeper igjen i aksjon da han var nede og reddet et skudd, og et par minutter senere sendte Van i vei et nytt hardt skudd. Keeper ble stående og ble vel mer eller mindre truffet, men fikk parert, og dermed sto det fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben halvveis.
Det eneste jeg hadde sett som var i nærheten av å minne om en kiosk, var en eldre kone som hadde satt opp et bord utenfor inngangspartiet for å selge diverse drikker, solsikkefrø og popcorn. Pausen ble i stedet benyttet til å finne et åpent toalett for å kunne slå lens. I andre omgangs femte minutt hadde Noah en corner som ble flikket videre og headet like utenfor. Det så dog ut til at keeper muligens hadde en viss kontroll. I det 75. minutt kom utligningen, og for andre gang i løpet av kvelden ble det scoring fra straffemerket. Det var brasilianeren Allef som skulle ta det, og selv om keeper fikk en hånd på ballen, gikk den i mål. Dermed sto det 1-1, og det så ut til å gå mot poengdeling selv om spesielt Noah presset på for et vinnermål. Det kom på overtid, etter et innlegg som på bakerste stolpe fant Nardin Mulahusejnovic. Hans heading gikk ned i bakken og opp i nettaket. 2-1.
Med det sene vinnermålet sikret altså seg seieren og de tre poengene. Så fikk det helle være at jeg denne gang ikke klarte å hjelpe en kompis hjemme med en Noah-drakt. Det hadde sikkert vært noe enklere dersom kampen hadde blitt spilt på deres faste hjemmebane. Jeg hadde i hvert fall oppleve kamp på det armenske nasjonalstadionet, og det var greit å få benyttet seg av den muligheten, for det har nemlig vært snakk om å bygge et nytt nasjonalstadion. Nå gjensto det for meg bare å komme meg med bussen tilbake til sentrum av Jerevan, og etter et glass på Beatles Pub trakk jeg meg tilbake til hotellet.
Armenian ground # 2:
Noah v Van 2-1 (1-0)
Armenian Premier League
Vazgen Sargsyan Republican Stadium, 24 September 2025
1-0 Imran Oulad Omar (pen, 26)
1-1 Allef (pen, 76)
2-1 Nardin Mulahusejnovic (90+2)
Att: ?? (guessing 300-400)
Admission: Free
Next game: 25.09.2025: Ararat-Armenia v Alashkert
Previous game: 23.09.2025: Mika v Sardarapat
