Opprykket og avdelingstittelen var for lengst i boks, og nå gjensto kun den siste hjemmekampen i FFKs imponerende sesong. FFK sto med 16 seire på 17 kamper i serien, og skulle nå avslutte opp mot Alta. Lite å spille for i den forstand for FFK, men motstander Alta hadde fortsatt et håp om å ta andreplassen og dermed få kvalifisering, selv om de på dette tidspunktet hadde en jobb å gjøre overfor Hødd og ikke minst Skeid, som hadde grepet om andreplassen. Jeg hadde ikke blitt trukket ut blant sesongkortholdende som fikk billett denne gang, men nok en gang ble jeg invitert av Terje Høili til å se kampen fra hans losje, så da ordnet det seg. Det har jo i høst nærmest blitt en vane, og jeg takket naturligvis nok en gang ja. Jeg hadde ikke før gjort det før jeg ble tilbudt billett av en kompis, men nå hadde jeg uansett ordnet meg, så da var det greit at den gikk til en annen FFK-patriot.
Jeg ble også kontaktet med forslag om en aldri så liten oppladning på pub i Fredrikstad sentrum, men hadde avtale med min far som kom for å hente meg, og med middagsservering en time før avspark, betinget det jo også tidlig oppmøte. Denne gangen var vi ute i god tid og var faktisk de første som ankom, men fikk ikke mange minuttene senere selskap av FFK-legender som Reidar Lund og Åge Johansen, og ikke minst Terje Høili selv. Vi ble snart fulltallig, og dagens rett ble servert. Kokken hadde denne gang valgt svinenakke, og mens vi mesket oss med det herlige måltidet, fikk vi som vanlig en aldri så liten orientering fra representanter for lagledelsen før årets siste hjemmekamp.
Lagoppstillingene de delte ut vitnet om at FFK igjen stilte et sterkt lag, men det som fikk mest oppmerksomhet var at reservekeeper Aleksander Karstensen fikk prøve seg fra start etter å ha vært meget tålmodig på benken i lang tid. Faktisk hadde FFK startet 75 strake kamper med Håvar Jenssen i mål, så det var kanskje greit at Karstensen fikk prøve seg i en kamp som dette. Ellers måtte Philip Aukland stå over, og derfor hadde man trukket Håvard Åsheim ned på høyrebacken mens Kasander Getz kom inn for ham på midtbanen. For øvrig kom Alta også denne gang uten sin gamle stjerne Morten Gamst Pedersen. Etter måltidet rakk jeg en tur ut for å unne meg en rask røykepause før det var tid for avspark i det som etter alle solemerker ble min siste kamp i det elendige uåret 2020.
Det var Alta som trengte poeng, men det var et FFK på lave skuldre som tok et solid grep om kampen. Vertene hadde allerede vært skummelt frempå ved et par anledninger da kaptein Henrik Kjelsrud Johansen i det 18. minutt spilte gjennom Maikel Nieves med et flott veggspill. Nieves lobbet iskaldt ballen over den utrusende Alta-keeperen og i mål til 1-0. Finnmarkingene var ikke helt tannløse, og hadde et par sjanser der de godt kunne ha straffet hjemmelaget. FFK var dog fortsatt det førende laget, og 1-0 sto seg frem til pause. Vi trakk oss innendørs for å innta dessert i påvente av de siste 45 minutter på dagens kunstgress på Fredrikstad Stadion. Dessverre blir det ikke en retur til naturgress, slik et overveldende flertall av FFK-supporterne i sin tid stemte for da stadionet var nytt. I stedet blir det nytt kunstgress, og flere rundt bordet ga uttrykk for en preferanse i favør naturgress, selv om jeg nok var den eneste som med glede ville tatt både én og to sesonger til på nivå tre om det betød en naturgress. Uansett en totalt irrelevant problemstilling, så nok om det.
FFK kom best ut også etter hvilen, og Love Reuterswärd traff tverrliggeren med et skudd fra rundt tjue meter. Samme mann burde fått mer ut av det da Kjelsrud litt senere hoppet over ballen og på den måten fintet ut Alta-forsvaret, men svensken nølte nok til at Alta-keeperen fikk fanget kastet seg frem og fanget ballen ut av beina hans. I det 73. minutt fikk endelig FFK lønn for strevet igjen. Riki Alba var først nære på da en Alta-spiller reddet på streken, men ballen endte deretter opp hos innbytter Nicolay Solberg som hamret inn 2-0 – helt i tråd med mitt tips om at han ville score da han ble byttet inn. Solberg skjøt deretter centimetere utenfor, før Ludvig Begby skjøt like over. Alta hadde på sin side hatt et par halvsjanser, og fikk helt på tampen tildelt straffespark, Karstensen var etter ballen, men straffesparket fra Pål Even Heggelund var for godt plassert. Noen få minutter senere blåste dommeren av, og dermed endte det 2-1.
De øvrige resultatene betød for øvrig også at Skeid hadde avgjort kampen om andreplassen, og i FFKs sesongavslutning skulle de gjeste nettopp Skeid det som nå ville bli en nokså betydningsløs kamp. Det var med FFK-øyne bare å se frem mot 2021 og spill i 1. divisjon, med noen flere artige borteturer om man innen den tid er mer tilbake til normalen. I skrivende stund er det imidlertid knyttet litt usikkerhet til visse ting, og sesongkortet jeg var så rask til å fornye for neste år har nå blitt kansellert ved hjelp av angreretten. Det har bakgrunn i at klubben plutselig informerte om at ståfeltet for hjemmesupportere vil bli flyttet fra supporternes foretrukne ‘Sørsia’ til den langt mer upopulære ‘Elvesiden’. Det har ikke hjulpet at kommunikasjonen eller mangelen på slik har vært kritikkverdig, og at den offisielle supporterklubben Plankehaugen skal ha blitt informert om dette allerede i oktober uten å gi informasjonen videre til sine medlemmer. Ikke alle har vist seg som like tafatte nikkedukker overfor klubben, og nå ulmer det i deler av supportermiljøet. Men vi får bare se hva som skjer og hva jeg etter hvert da velger å gjøre.
Revisit:
Fredrikstad v Alta 2-1 (1-0)
2. divisjon avd. 1
Nye Fredrikstad Stadion, 7 November 2020
1-0 Maikel Nieves (18)
2-0 Nicolay Solberg (73)
2-1 Pål Even Heggelund (pen, 90)
Att: The maximum 600 allowed
Admission: Free (invited to Terje Høili’s VIP lounge)
Jeg hadde en ukes tid tidligere meget flyktig vurdert å ta en svipptur til Bergen denne dagen for å se Åsane på Myrdal Stadion før de flytter kampene sine innendørs i ‘gymsalen’ Vestlandshallen, og kikket i den forbindelse på WizzAir sine billige flyvninger over fjellet. Jeg kom imidlertid raskt til at det fikk utgå, og at Myrdal nok får vente til neste år når FFK eventuelt skal dit. Det var kanskje like greit, for jeg ble sittende oppe hele natten og følge det amerikanske valget, og var temmelig trøtt i trynet da en håndverker kom her i 10-tiden på formiddagen. Først da han en times tid senere var ute av døra, fikk jeg unnet meg 2-3 timers søvn, men var fortsatt såpass trøtt at jeg følte for å komme meg ut litt for å ikke sovne på sofaen igjen altfor tidlig. Jeg hadde notert meg at Torp sitt G19-lag skulle spille mot sine kollegaer i Driv denne kvelden, og etter å ha gått en lengre tur, dro jeg den korte turen dit opp.
Torp er jo en klubb jeg kjenner godt til fra før, først og fremst fra perioden da jeg på midten av 1980-årene bodde tre år på Torp og spilte i klubben. Det begynner dog å bli lenge siden jeg briljerte i den sorte drakta, men jeg har ofte fulgt med litt på klubbens resultater og sett flere av deres kamper de siste årene. Dette er også en bane der jeg har langt flere besøk enn de jeg har registrert, og da tenker jeg overhodet ikke på kamper jeg selv har spilt, men på A-lagskamper jeg var til stede på på den tiden. Meget vanskelig å finne datoer og fakta fra den tidens oppgjør mot klubber som Skiptvet etc, mens man kanskje skulle tro det var litt enklere å finne slikt rundt lokaloppgjør mot Selbak, som jeg husker trakk relativt mange folk på den tiden. Det var også her på Torp Idrætsplass at jeg så sent som for drøyt to år siden så Torp avslutte 2018-sesongen med å totalt overhøvle stakkars Trosvik med hele 17-0 – noe som fortsatt er den største seieren jeg har sett fra ‘tribuneplass’.
Denne kvelden var det altså ikke A-laget det skulle dreie seg om, men snarere G19-laget og det som skulle være deres siste kamp for sesongen. Det var snakk om Østfold-kretsens G19 bredde-avdeling 1, der man også spilte ‘enkel serie’, og hvor torpingene lå dårlig an på tabellen. Med kun tre poeng på sine seks kamper hittil la de beslag på en åttendeplass, og kun Idd 2 og Trosvik 2 bak seg – to lag som åpenbart hadde trukket seg i og med at deres resultater var nullet (sistnevnte sto faktisk med -1 i kolonnen for antall spilte kamper, av en eller annen merkelig grunn!!).Tabellen ble toppet av Askim som var ferdigspilt og hadde 15 poeng, og to poeng bak jaget Sarpsborg FK 2 med én kamp igjen. Deretter fulgte Driv og Rakkestad på tolv poeng. Mens Rakkestad også hadde én kamp igjen, hadde Driv hele tre kamper igjen, og hadde vunnet alle sine fire hittil, så ut fra det holdt jeg vel Enebakk-laget som favoritt før kamp.
Det var imidlertid torpingene som tok ledelsen da Auron Seferaj hamret inn 1-0 etter klabb og babb i feltet, men Driv svarte raskt ved å utligne kun et par minutter senere. 1-1 var også stillingen til pause, da jeg fikk selskap av min kompis Jon Erik. Det var bra vi hadde kledd oss godt, for det var nokså surt og kaldt, men vi talte likevel 40 tilskuere – en blanding av faste slitere som vel ser alle kampene til Torp og åpenbare familiemedlemmer, inkludert en delegasjon fra Enebakk. Snaut fem minutter ut i omgangen tok torpingene igjen ledelsen, og noen få minutter senere markerte Seferaj seg igjen med en kanon av et direkte frispark som fant veien til nettmaskene. Driv reduserte tjue minutter ut i omgangen, men fikk aldri noen utligning, og dermed endte det noe overraskende for meg 3-2 til hjemmelaget. Det var bare å komme seg hjem og etter hvert få seg litt søvn.
Det er merkelig hvordan ting faller seg noen ganger, og etter at det i årevis hadde kommet ting i veien for et besøk ved Halden Stadion, skulle jeg nå få til tre besøk der i løpet av få uker. Først hadde vi jo FFKs bortekamp i midten av august som vi måtte se fra utsiden av gjerdet, og til tross for fullt innsyn følte jeg at jeg selvsagt måtte tilbake for en ‘ordentlig’ visitt. Jeg benyttet derfor en søndag i første halvdel av oktober til å se Kvik Halden v Tromsdalen fra anleggets innside. Nå når man i denne spesielle sesongen hadde nådd det såkalte sluttspillet, hadde FFK igjen fått bortekamp i Halden, og nå når det maksimale antallet tilskuere hadde blitt økt fra 200 til 600, øynet jeg også noe større håp om å få kloa i en billett. Det ordnet seg etter hvert uten problemer, men det var likevel en god del som meldte frafall til ‘gutteturen’ vi hadde hadde planlagt i Halden, med pub-runde før og etter kamp.
Jeg var likevel innstilt på å følge planen, og med avspark såpass tidlig som klokka 13.00 på en lørdag, gikk den ut til å komme seg med 10.14-toget fra Fredrikstad for deretter å forhåpningsvis finne et vannhull som var åpent såpass tidlig. O’Brien Pub skuffet ikke i så måte, og det var til og med god stemning der allerede da vi ankom kneipa i 11-tiden. Med uteservering i bakgården var det et utmerket sted å lade opp til kamp, selv om vi kun ble fire stykker, og noen av de øvrige gjestene var allerede tydelig gode i farta da vi forlot stedet med en knapp halvtime til avspark. Mens man forrige gang hadde advart om at FFK-fans ville bli nektet adgang og åpnet for å ringe politiet dersom mange FFK-ere samlet seg på utsiden, var anmodningen denne gang om at man tydeligvis kunne komme så lenge det ikke var som en større, organisert supportergruppe. Jeg hadde punget ut 100 kroner for en honnør-billett, som var en nesten dobling av de 40 kronene de tok mto Tromsdalen noen uker tidligere. Med den fikk jeg slippe forbi kontrollørene sammen med de andre tre.
Nå var saken den at FFK allerede helgen før hadde sikret seg avdelingstittelen og opprykket til 1. divisjon, mens Kvik Halden var av klubbene som kjempet om andreplassen og kvalik. Der var det nå Skeid og Hødd som hadde initiativet, og Kvik Halden var nok avhengig av en seier over Østfold-storebroren denne dagen. Jeg skrev vel litt om både Halden by og Kvik Halden etter mitt forrige besøk, som det er linket til lenger opp, men vi tok oss straks over på bortre langside og tribunen under åpen himmel der. Idet vi rundet hjørnet på klubbhuset rakk vi å se at Kvik-spillerne hadde kommet først ut av garderobene og sto æresvakt for FFK. På vei bortover langsiden for å møte på groundhopper Stig-André Lippert, havnet jeg i en rask ordveksling med Kvik-trener Kent Bergersen, som nylig har tegnet ny femårskontrakt. Han hevdet at de satser på å slå følge med FFK om et år, så kanskje var det et signal på at han allerede hadde gitt opp kampen om andreplassen..?
Det hadde for øvrig tidligere i uka vært usikkert hvor kampen ville spilles, for gressmatta hadde visst fått hard medfart i det siste, og det ble vurdert å flytte kampen til kunstgresset på Strupe. Da beslutningen ble tatt på torsdagen, kom man heldigvis til at det var innafor med kamp på Halden Stadion – eller Rødsjordet, som en del av de lokale tydeligvis kaller den. Gode nyheter, for jeg hadde sett frem til det jeg regnet med ville være min siste kamp for året med skikkelig naturgress. Matta var tydeligvis tung, men det var for meg personlig lite som tilsa at det i det hele tatt skulle være noe som helst problem å spille der. Om man har blitt så til de grader pysete at man ikke lenger kan spille på en tung gressmatte, da kan man like gjerne finne seg noe annet å drive med spør du meg. Men det hadde nok vært langt verre da man tidligere i uka vurderte en flytting av denne kampen.
Vi hadde vært litt spente på hva slags lag FFK ville stille med nå som opprykket uansett var i boks, men ‘Bummen’ hadde ikke til hensikt å stille noe B-lag, så det var et sterkt FFK-lag som inntok banen. Spesielt artig syntes jeg imidlertid det var at man mente at Love Reuterswärd nå endelig var klar for sin første kamp fra start denne sesongen, for han har ofte vært særdeles frisk når han har kommet innpå. Det var også svensken som sto bak FFKs første store sjanse da hans innlegg ble headet rett på keeper av Maikel Nieves. Kvik hadde også flere gode muligheter innledningsvis, og første omgang var nesten halvspilt da FFK-keeper Håvar Jenssen felte Øystein Lundblad Næsheim. Dommeren pekte på straffemerket, og det var på dette tidspunktet ikke helt ufortjent da Næsheim selv tok straffesparket og satt inn 1-0. Ikke altfor lenge etter kom omgangens snakkis da Kvik-keeperen var totalt ute av posisjon og FFK hadde muligheten til å utnytte dette med et raskt innkast. Ballgutten som sto der bestemte seg imidlertid for å hjelpe hjemmelaget ved å nekte å gi FFK ballen og heller dra en finte med ballen bak ryggen. Dette fikk FFKs keepertrener Samuel Dirschner til å eksplodere, og han stormet mot ballgutten for å gi ham en overhøvling. Han ble visst temmelig overrasket da han oppdaget at ballgutten var et 15 år gammelt keepertalent som tidligere har trent med nettopp Fredrikstad, og Dirschner returnerte til benken med et gult kort.
Ufine metoder til tross, hadde Kvik nå sitt fulle hyre med å forsvare seg mot et FFK som dominerte totalt og knapt lånte bort ballen i omgangens siste tjue minutter. Kanskje var baklengsmålet og ufine triks det de trengte for å virkelig fyre seg opp og ta grep. Ti minutter etter at Kvik hadde tatt ledelsen, var Love igjen involvert da han brukte sin hurtighet til å vinne en duell ute på kanten, og hans innlegg endte til slutt hos kaptein Henrik Kjelsrud Johansen som utlignet til 1-1. Med knapt fem minutter til pause var også FFK i ledelsen da en corner ble headet i mål av dansken Mads Nielsen, som for øvrig nesten har gått fra viking til babyface etter han klippet og barberte seg. Nielsen hadde ikke glemt ballguttens manøver fra tidligere i omgangen, og feiret med å hente en ball på sidelinja og demonstrere hvordan nevnte ballgutt skulleha kastet ballen til en FFK-spiller. Det sto 1-2 til pause.
FFK fortsatte dominansen etter hvilen, og både Love og Kjelsrud hadde allerede tvunget frem redninger fra Kvik-keeperen da Maikel Nieves avsluttet snaut fem minutter ut i andre omgang. Keeper måtte gi retur, og den ble satt i mål av en som har vist seg som et mareritt for Kvik dette året. Det var kaptein Kjelsrud sitt femte mål i løpet av sesongens to kamper mot Kvik, så han liker tilsynelatende å spille mot de. Sju minutter senere reduserte hjemmelaget til 2-3 nærmest ut av ingenting, og Næsheim var igjen målscorer, med en avslutning Håvar Jenssen nok burde ha tatt. FFK lot seg ikke stresse, og i det 73. minutt fyrte Nicolay Solberg av fra 15-meteren og økte til 2-4. Det viste seg å være spikeren i kista, og FFK sto nå med 16 seire på 17 kamper i årets serie. For Kvik sin del var det håpet om kvalifisering som denne dagen ble knust av de suverene mesterne, men de får ha lykke til neste år, for det hadde ikke vært meg imot å få opp også haldenserne og ikke minst ytterligere en bane der det spilles på skikkelig naturgress.
Som vanlig var det Joakim Klæbo som tok seg best tid og kom bort for å slå av en prat med vår lille gruppe av supportere idet vi forlot anlegget. Mens FFK gikk i garderoben, gikk vi i retning Halden sentrum – via en tur innom et supermarked og stedets Burger King – og fant et godt egnet sted for inntak av litt mer øl. Alle gode ting var tre for meg da Halden Mikrobryggeri denne gang viste seg å være åpent, og vi ble sittende der en stund før vi forflyttet oss. Absolute Bar ble neste stoppested, og der fikk Lars Ivar viljen sin da han fikk se Chelsea på TV. Før vi returnerte til Fredrikstad med jernhesten, ble det en obligatorisk svipptur innom Grand Bar, der Per nok en gang hadde overlatt Bahare til seg selv i baren. Vi måtte drikke raskt opp og hastet snart bort til toget som sto på perrongen og ventet på avgang. De andre gutta skulle ha et lite vorspiel og deretter dra videre ut på byen, men jeg valgte å heller trekke meg tilbake og ta bussen hjem umiddelbart.
Så var altså dagen kommet da FFK kunne krone en imponerende sesong med å sikre seg 2. divisjons-tittelen og dermed også det etterlengtede opprykket tilbake til nivå to. Fotballåret 2020 har i stor grad vært et annus horribilis, der jeg siden tidlig i mars har vært ‘fanget’ her hjemme uten muligheter til å rømme landet. Det har ikke overraskende medvirket til en noe sviktende motivasjon, men samtidig har det gitt meg muligheten til å følge FFK tettere enn jeg normalt ville gjort dersom jeg hadde kunnet foretatt herlige turer over Nordsjøen, og det har tross alt vært et ørlite lyspunkt slik deres sesong har utartet seg. Jeg hadde denne gang blitt trukket ut som en av sesongkortholderne som ville få innpass, men fikk etter hvert også nok en gang invitasjon til Terje Høili sin VIP-losje, og tenkte derfor å gi billetten videre slik at en annen også kunne få med seg kamp.
Da Jon Erik måtte jobbe og nestemann på liste i mellomtiden hadde ordnet seg på egen hånd, gikk billetten til min groundhopper-kompis Stig-André Lippert. Selv ble jeg hentet av min far i god tid, og vi ankom nye Fredrikstad Stadion med en drøy time til avspark, slik det forventes når det tross alt er matservering en time før kamp. En samstemt forsamling var enige om at opprykket ville sikres denne dagen, men det var en merkelig avslappet stemning. Forventninger om et etterlengtet opprykk; ja. Men det var langt mindre oppstyr rundt dagens kamp enn det man skulle tro, og det var allerede klart at det ikke ville bli noen voldsom feiring. Dette hadde nok noe å gjøre med måten sesongen har utartet seg på, med et FFK som har vunnet alle årets kamper bortsett fra én og har vært såpass suverene at man en god stund har skjønt at det kun ville være et tidsspørsmål før tittelen ble sikret. Og ikke minst har man også dette elendige viruset som selvsagt var den aller største faktoren med diverse restriksjoner.
Brattvåg hadde kun æren å spille for, og var således kanskje en grei motstander, men de hadde skapt en del vansker for FFK på Sunnmøre noen uker tidligere, selv om FFK til slutt vant en knepen seier der. Nå er Brattvåg først og fremst sterke på hjemmebane, så jeg forventet i likhet med de andre at FFK skulle klare brasene allerede denne dagen. Det hadde kommet betydelige mengder regn den siste tiden, og kanskje var det grunnen til at man denne gang droppet vanning av det usjarmerende kunstgresset (uten at det stoppet de i å vanne ekstra før kampen mot Hødd, da det ble overvann flere steder). Før kamp fikk vi som vanlig besøk av en representant fra trenerapparatet som fortalte litt om dagens slagplan, men denne gang var han unormalt ensom, for med en skadefri tropp hadde han ingen spillere med seg. Ludvig Begby har blitt vant til denne rollen, men var gledelig nok nå endelig skadefri og frisk nok til å starte på benken.
«For Fredrikstad» var knapt sunget ferdig før kaptein Henrik Kjelsrud Johansen fikk en stor sjanse for FFK, men selv om han har scoret et antall mål denne sesongen, er det også en viss grunn til bekymring at trenger mange sjanser for hver ball som sitter i nettmaskene, og også denne gangen ble muligheten sløst bort med en avslutning utenfor. Det var imidlertid liten tvil om at FFK gikk ut i hundre og denne gang ikke så ut til å ha noen nerver situasjonen tatt i betraktning. De pøste rett og slett på, men keeper Stankovic i Brattvåg-målet var lenge i det umulige hjørnet. Tjue minutter var passert da Thomas Drage tok saken i egne hender, trakk seg fri og fra bortimot tjue meter limte ballen i krysset. 1-0, og en ny kandidat til årets mål på stadion, mente noen. Brattvåg var heldige som ikke ble redusert til ti mann da en av deres spillere hindret en overgang ved å sette albuen i ansiktet på Nicolay Solberg, og samme Solberg var like etter nære på å øke med en heading som Stankovic stoppet med en aldeles enorm redning. Sistnevnte var også på pletten for å redde et skudd fra Drage som forsøkte å kopiere sin 1-0-scoring. Dermed 1-0 halvveis.
Etter at vi hadde blitt servert dessert og jeg hadde tatt meg en tur utenfor for en lynrask røykepause, skulle vi etter hvert bli servert en festforestilling av en andreomgang fra FFK. Snaut fem minutter ut i omgangen kjempet Ayoub Aleesami inn 2-0, og etter halvspilt omgang sørget Jakob Lindström for 3-0. FFK fikk gjøre absolutt som de ville mot et tafatt Brattvåg-forsvar som sto som tilskuere da Kjelsrud kun to minutter senere snurret rundt med sunnmøringene og la inn til Riki Alba som en enkel jobb med å styre inn 4-0. Dagens største applaus hittil var forbeholdt Ludvig Begby da han kom innpå med sju-åtte minutter igjen på kampuret, og han var sterkt involvert da Kasander Getz ble kreditert med 5-0 i det 89. minutt. På overtid satt Nicolay Solberg prikken over i-en med 6-0, og feiringen kunne starte da dommeren kort etter blåste av. FFK er tilbake i 1. divisjon! Vel og merke om man nå bare klarer å fullføre sesongen på nivåene over.
Normalt sett ville det vel vært banestorming og vill feiring for fulle tribuner, men i den spesielle tiden vi befinner oss i var det noe mer dempet enn som så. Speaker hadde flere ganger gjentatt flere ganger i sin strengeste stemme at det ikke under noen omstendigheter skulle uvedkommende på banen, og det ble faktisk overholdt av samtlige tilstedeværende. Spillerne var nok de som uttrykte mest begeistring med ekte gledesscener der ute på banen, mens det var nokså avmålt jubel på tribunene der publikum applauderte spillerne. Takket være forskjellige sponsor-losjer som kan holde det som regnes som ‘egne lukkede arrangement’, var det garantert langt flere enn 600 til stede, for disse losjene hadde åpenbart vært svært populære denne dagen. Spillerne skulle visst ha seg en skikkelig fest, men for min del hadde jeg en stille og rolig kveld planlagt, og ble etter å ha overvært jubelscenene skysset hjem.
Så opprykket er altså et faktum (med et ørlite Covid-forbehold), men hva vil det bety for meg og måten jeg følger FFK på? Tja, først og fremst er det jo alltid moro å se sitt lag gjøre det bra og rykke opp, og for FFK sin del betyr det et skritt på veien tilbake mot der de hører hjemme – i toppen av norsk fotball. Samtidig er det flere av banene jeg gikk glipp av i 2. divisjon som jeg gjerne skulle besøkt med FFK, men om ting er noenlunde tilbake til normalt til neste sesong, vil det også være noen nye baner å by på også der. I motsatt fall kan det også bli et kjipt 2021 der det blir enda vanskeligere å få billett til bortekamper. Men alt dette får man ta som det kommer. FFK er uansett tilbake på nivå to, og hadde vært et aldri så lite lyspunkt i mareritt-året 2020. Mitt fåfengte og urealistiske håp om en retur til kunstgress på stadion som rager øverst på en personlig FFK-relatert ‘ønskeliste’ blir selvsagt ikke oppfylt, men opprykket raget et godt stykke opp på lista det også, og er slett ikke verst.
Revisit:
Fredrikstad v Brattvåg 6-0 (1-0)
2. divisjon avd. 1
Nye Fredrikstad Stadion, 25 October 2020
1-0 Thomas Drage (21)
2-0 Ayoub Aleesami (50)
3-0 Jakob Lindström (68)
4-0 Riki Alba (70)
5-0 Kasander Getz (89)
6-0 Nicolay Solberg (90+1)
Att: The maximum 600 allowed (and then some)
Admission: Free (invited to Terje Høili’s VIP lounge)
En fredag uten store planer og uten muligheter til å rømme landet…hva skulle man da finne på? Etter at man ikke evnet å få i gang toppfotballen her til lands, ble det klart at det heller ikke ville bli noe nedrykk fra 2. divisjon, og dermed ingen grunn til å spille noe ‘sluttspill’ for klubbene på nedre halvdel av tabellen, slik man gjorde på øvre halvdel. Dermed var det slutt på sesongen for klubbene på nedre halvdel, men på initiativ fra Notodden hadde noen av disse arrangert en cup. Denne fredagen skulle Moss ta imot Bærum i denne cupen som jeg i utgangspunktet så på som en rekke treningskamper, og siden det var lenge siden mitt forrige besøk på Melløs Stadion og jeg manglet noen gode bilder derfra, bestemte jeg meg for å ta en tur til Moss. Jeg besluttet samtidig å kombinere dette med en liten pub-runde i Moss, og dermed var slagplanen lagt.
Som planlagt dro jeg hjemmefra litt utpå dagen og satt kursen mot Moss. Der ankom jeg med mange timer til rådighet, og tuslet inn i sentrum for å slå meg ned på Queens Pub med en flaske oransje Bulmers. Praten gikk konstant blant de fremmøtte, og fotball var tema. Likevel ble ikke byens fotballklubb MFK nevnt med et eneste ord, til tross for at de skulle spille kamp om noen timer. Det gikk i temaer som Manchester United, Solskjær, Liverpool, Braut Haaland, Hauges ferske overgang til AC Miland og «Champions» League. Men altså ikke et ord om hverken MFK eller kveldens kamp på Melløs Stadion. Dette bekreftet kanskje et inntrykk jeg hadde av at apatien i stor grad har inntatt fotball- og idretts-byen Moss, og dette var noe inntrykket skulle bli ytterligere forsterket i løpet av kvelden.
Moss er kanskje mest kjent for sin ferjeforbindelse der Bastøferga frakter bilister og andre passasjerer mellom Moss i Østfold og Horten i Vestfold, men også for den beryktede ‘mosselukta’ som plaget byens og omegnens befolkning i en årrekke. Den hadde sammenheng med cellulose-fabrikken som var virksom i byen i perioden 1883-2012, og Moss har da også vært en typisk norsk industriby anlagt rundt vannfallet fra Vansjø til Mossesundet. I dag bor det vel drøyt 30 000 i selve Moss by, og mosselukta er for lengst historie, slik at jeg i frisk luft kunne forflytte meg til Mikro’n Møllebyen som nå hadde åpnet. Dette var stedet jeg først og fremst hadde sett frem til å teste denne dagen, og det viste seg da også å være et finfint sted for litt begersvinging med gode varer i glasset, slik at det påfyll både én og to ganger.
Det ble etter hvert på tide å bryte opp fra denne oasen ved fossen, og turen skulle gå videre til George Pub for en rask visitt, men der var det stengte dører. Tvers over gata fikk dermed baren Cocktail gjøre nytte som en plan B før jeg etter en lynrask øl gikk for å busse mot Melløs. Det vil si, like ved holdeplassen der jeg gikk av ligger Villa Øre Kro, og jeg bevilget meg også en tur innom der for et siste glass før kamp. Det var liten vits å troppe opp mye tidligere enn nødvendig til en kamp jeg for øvrig fortsatt ikke hørt et eneste ord om i løpet av flere timer i Moss. Det var først med et drøyt kvarters tid til avspark at jeg gikk bort for å vise karene i inngangspartiet at jeg på forhånd vitterlig hadde punget ut 60 kroner for en honnør-billett og ta meg innenfor portene på et folketomt Melløs Stadion.
Moss FK ble under navnet Moss Idretsforening stiftet i 1906, og hadde i tillegg til fotball både friidrett, sykling, ski og skøyter på programmet. I en tid der fotballen fortsatt ikke hadde fått voldsomt fotfeste i Norge, og det ikke var noen regulerte fotballbaner i Moss, spilte man dog en form for fotballtennis, og det var først i 1910 at klubben begynte å spille fotball slik vi kjenner sporten i dag. Moss IF var i 1920-årene blant Østfolds beste, og ble flere år på rad avdelingsmester i sin Østfold-avdeling. På siste halvdel av dette tiåret sløyfet man gradvis de andre idrettene, og da friidretten til slutt ble utskilt i egen forening, sto man igjen med kun fotball og endret i 1929 derfor navnet til Moss Fotballklubb. MFK flyttet inn på nyåpnede Melløs Stadion i 1939, og rakk knapt å innvie den før krigen satt en stopper for videre organisert spill. Ved krigens slutt var fotballen raskt i gang igjen, men Moss gikk tyngre tider i møte.
De befant seg snart i en situasjon der de hadde mer enn nok med å holde seg i det som den gang het Landsdelsserien, og da man i 1963 endret ligastrukturen ble Moss plassert i den nye 3. divisjon. I 1969 rykket man visstnok noe overraskende også ned i 4. divisjon, men 1970-årene skulle bringe lysere tider til Melløs. Etter to strake opprykk i 1970 og 1971 var Moss tilbake på nivå to, og i 1976 sikret de seg opprykk til toppdivisjonen. Med en viss Einar Aas på laget tok Moss 2. plassen i 1979, og sikret seg dermed deltakelse i UEFA Cupen den påfølgende sesong (tap for østtyske Magdeburg). Einar Aas forlot deretter klubben til fordel for en profftilværelse i Bayern München (og skulle som kjent senere ble den første norske proff i England da han signerte for den daværende storhet Nottingham Forest), og MFK led nok noe under dette, men i 1981 spilte de seg frem til sin første cupfinale. Det ble imidlertid tap 1-3 for Lillestrøm i finalekampen på Ullevaal.
1983 er et gullår for MFK, til tross for at de ble nummer fire i ligaen. De spilte seg nemlig frem til ny cupfinale, og denne gang ble Vålerenga slått 2-0 etter scoringer av Stein Kollshaugen og kaptein Geir Henæs. Det betød kvalifisering for cupvinnercupen, der selveste Bayern München var motstander, og igjen ble det ikke uventet exit i første runde. I 1985 hadde MFK en tung sesong og rykket ned, men året etter hentet de en ny trener i form av en ung utgave av Nils Arne Eggen. Opprykk var målsetningen, og det ble innfridd. Som nyopprykket lag tok også MFK toppdivisjonen med storm i 1987, og en hjemvendt Einar Aas kunne til slutt avslutte karrieren ved å heve troféet som bevis på at Moss var norsk seriemester for første (og hittil eneste) gang. Også Nils Arne Eggen takket for seg og dro til Rosenborg, og fikk dermed ikke med seg at Moss året etter fikk besøk av selveste Real Madrid i den gjeve serievinnercupen. Mange av spillerne som vant serien hadde gitt seg, men Moss gjorde seg ikke helt bort da de kun tapte 0-1 hjemme på Melløs og 0-4 sammenlagt over to kamper. Moss har altså – som et apropos – tapt samtlige seks kamper de har spilt i europacupene.
Kun tre år etter å ha blitt kronet seriemestre, rykket MFK i 1990 ned til 2. divisjon. Det var Per-Mathias Høgmo som omsider klarte å lede mossingene tilbake til eliten med opprykk i 1995, men det endte med direkte nedrykk, og sentrale spillere som Rune Tangen og Martin Andresen forlot klubben. Jobben med å få MFK opp igjen tilfalt nok en gang en Eggen, men denne gang sønnen Knut Torbjørn, som gjorde jobben på første forsøk. Moss etablerte seg på en måte i toppdivisjonene igjen under hans ledelse, selv om det til stadighet var kamp på nedre halvdel frem til Eggen i 2002 forsvant til rivalene i plankebyen da han skjønte at det var et steg opp å trene FFK selv om de befant seg på nivå tre. Senere det året rykket Moss ned igjen fra Eliteserien etter det som er deres hittil siste sesong på øverste nivå, og selv om de kjempet om en retur ved et par anledninger, rykket de i stedet ned på nivå 3 i 2010. Enda verre skulle det bli da de de i 2016 rykket ned til nivå 4, og fiaskoen var komplett. De returnerte riktignok umiddelbart til 2. divisjon, men har kjmpet på nedre halvdel siden, og skal være sjeleglad for at ingen rykker ned fra 2. divisjon denne sesongen.
Som nevnt ble Melløs Stadion innviet med pomp og prakt 21. mai 1939, og det var vel på tide når man vet at Moss kommune allerede i 1030 hadde bevilget penger til dette anlegget. I dag domineres det fortsatt av den store hovedtribunen på den ene langsiden, der man kan sitte under tak, mens man på motsatt langside har en åpen tretribune med fine gulmalte bølgebrytere. Melløs Stadion har også vært åsted for NM i både friidrett og skøyter, og jeg skal innrømme at jeg pleide å være en motstander av løpebaner. I disse dager ser jeg mer på det som et nødvendig onde for å bevare noen av naturgressbanene som er igjen i et land hvor kunstgress dessverre har blitt fullstendig dominerende. Man kan altså takke friidretten i Moss for at ikke også Melløs Stadion har fått naturgresset revet opp og erstattet med usjarmerende plast, så måtte det forbli slik! Egen kunstgressbane har de dog fått rett på utsiden, og mellom hovedtribunen og det ene hjørnet sto det en haug av sekker med tonnevis av den motbydelige plastgranulaten klar til å fylles på.
Jeg hadde på ingen måte forventet noen publikumsfest denne fredagskvelden når MFK skulle ta imot Bærum til det som egentlig må kunne kalles en glorifisert treningskamp, men var likevel overrasket over hvor folketomt det faktisk var. Det var vel kun 20-25 fremmøtte der da jeg ankom 10-15 minutter før avspark, og karene i inngangspartiet bekreftet hoderystende at det var en fullstendig apati og likegyldighet som hadde inntatt Moss, både hva gjaldt fotball og idrett generelt. En av de var innflytter og ymtet frempå at man kanskje altfor lenge har levd på minnene om Einar Aas og storhetstiden i 1980-årene, men det var åpenbart at det er noe som stykker dypere enn som så og ikke er fullt så enkelt. Dette skulle jeg få høre mer om, for etter en liten fotorunde tok jeg plass på den åpne tribunen der jeg traff på en groundhopper-kjenning som tilfeldigvis også er MFK-fan.
Her fikk jeg høre en frustrert supporters syn på hva som har gått så galt i klubben, og både han og hans kompanjonger var raske med å trekke frem styret og mangelen på åpenhet derfra som en viktig medvirkende årsak til at det har blitt som det har blitt. Det forklarer jo ikke apatien rundt idretten for øvrig i Moss, men er det så enkelt som at mossingene vil komme når lagene gjør det bra? Det er det sannsynligvis ikke, men for å holde oss til MFK, hadde mine samtalepartnere i hvert fall forhåpninger om bedring med et nytt og mer åpent styre. Jeg hadde jo lurt på om hvorvidt klubbene så på denne kampen i den såkalte PostNord Cup som noe mer enn en treningskamp, og jeg følte jeg fikk et lite svar på dette da lagoppstillingene ble lest opp og man vartet opp med flere prøve- og lånespillere som speaker ikke engang hadde fått opplyst navnene på! Uten hverken program eller lagoppstillinger måtte mine sidemenn inn på sine telefoner og google litt for å få noenlunde identifisert samtlige aktører.
MFK har i mange år vært flinke til å ‘stjele’ talenter fra Drøbak/Frogn, og Mikkel Aarstrand var ute på matta, men jeg etterlyste unggutten Magnus Fagernes, som jeg fikk vite var ute med skade. Det hadde for øvrig kommet til noen flere i de siste minuttene før (og etter) avspark, og de fikk se et MFK-lag som tok initiativet, men uten å skape noe særlig. Det var i det hele tatt i stor grad en nokså svak kamp der jeg allerede tidlig fikk følelsen av at de to lagene kunne spilt til morgenen etter uten å klare å score. Nærmest før hvilen var Moss, men som sagt uten at det var noen vanvittige sjanser. Jeg skal denne gang nøye meg med å si at det sto 0-0 til pause, da en prøvespiller fra FFK ved navn Magnus Johansen var blant de som kom innpå da MFK benyttet hvilen til å gjøre fire bytter og sette speaker på en aldri så liten utfordring all den tid han ikke hadde fått alle navnene.
Om hjemmelaget hadde et lite initiativ før hvilen, ga de det fra seg etter pause, men heller ikke Bærum var spesielt giftige fremover på banen. Det var etter hvert en jevnspilt, men ganske fryktelig kamp vi var vitne til der vi nå hadde begynt å fryse i høstkulda, men det var ingenting som bar bud om at noen skulle klare å få ballen i mål. Kort fortalt endte det 0-0, og det hele skulle avgjøres på straffer. MFK scoret sin første mens Bærum bommet sin første. Deretter scoret MFK alle sine slik at de vant straffesparkkokurransen 5-3 og vi endelig kunne forlate Melløs Stadion. Jeg hadde hatt planer om å busse inn til sentrum for å sjekke ut ytterligere et vannhull før togturen hjem, men når jeg nå fikk skyss tilbake til Moss stasjon, rakk jeg et tidligere tog og vendte derfor snuta hjem umiddelbart – uten å egentlig ha kommet til bunns i mysteriet rundt hvorfor idretts-apatien herjer i Moss.
Revisit:
Moss v Bærum 0-0 (0-0) – Moss win 5-4 on pens
Friendly
Melløs Stadion, 23 October 2020
Att: 56 (h/c)
Admission: 60 NOK (concession)
Da man skulle foreta trekningen av det såkalte ‘sluttspillet’ i årets non spesielle 2. divisjons-sesong, var jeg mest av alt spent på hvem FFK ville få borte og hvordan mulighetene ville være for en interessant bortetur eller to. Jeg skulle gjerne hatt en bortetur til Florø, men de skuffet jo enormt og havnet på nedre halvdel. Av de som tok seg videre i ‘vår’ avdeling, var jeg nok derfor mest lysten på Tromsdalen borte, og det fikk vi også. Derfor var det bare å planlegge en Tromsø-tur. Det så umiddelbart nokså vrient ut med tanke på fly, men dagen etter hadde det plutselig dukket opp flere flyvninger, og det attpåtil til overkommelige priser, så da var det bare å finne ut av om jeg skulle gå for én eller to overnattinger.
FFK hadde vært tidlig ute og bekreftet at det ville bli bli snakk om en søndagskamp, og jeg valgte å booke fly opp lørdag formiddag med retur på mandagen. Normalt sett ville jeg naturligvis også sjekket ut mulighetene for å få med seg en breddekamp både fredag og lørdag, men når man her til lands ikke har klart å få i gang breddefotballen, var det dessverre ingen vits. Imidlertid registrerte jeg at byens storhet TIL hadde hjemmekamp mot KFUM på lørdagen, og jeg sendte en henvendelse dit med spørsmål om hvordan billettsituasjonen var der. Jeg hadde fredag ettermiddag tatt turen til Drøbak for å ligge over hos min mor og således ha en litt kortere vei til Gardermoen på lørdag morgen.
Deilig frokost fra Håndverksbakeriet i Drøbak ble inntatt på bussen inn til Oslo, der Vy for en gangs skyld var i rute slik at jeg kom meg til flyplassen uten problemer. Et par andre FFK-ere var på samme SAS-fly som meg, og disse påtraff jeg i nærheten av gaten, der i slo oss ned med øl mens vi ventet på å kunne boarde. Etter å ha fått ytterligere litt søvn på flyet nordover, landet vi på Tromsø lufthavn Langnes, og kunne snart unne unne oss en taxi inn til sentrum. Over en uke etter at jeg hadde sendt en forespørsel til Tromsø IL, hadde klubben fortsatt ikke ‘nerverdiget’ seg til å svare på hvordan billettsituasjonen var i forbindelse med deres kamper på Alfheim, så det var bare å slå fra seg muligheten for å se TIL v KFUM. Jeg hadde på dette tidspunktet allerede fått andre planer, og satset på å kunne finne et sted å se Old Firm, og derfor beordret vi en taxi i retning O’Learys, men det også dette skulle vise seg vrient i ‘Nordens Paris’.
Jeg hadde håp om å kunne få se Rangers beseire sine vemmelige erkerivaler Celtic på fiendens terrirorium, men da vi ankom det nevnte vannhullet var det åpenbart at det ville være nokså håpløst å få se Old Firm. Der var det nemlig fullpakket av personer i Liverpool-drakter, og det gikk opp for meg at storkampen i Glasgow gikk samtidig som Merseyside-oppgjøret mellom Liverpool og Everton. Da sier det seg selv at det ville være temmelig håpløst å finne et vannhull som heller viste – eller ville avsette en TV-skjerm til – Old Firm. I tillegg ble vi raskt møtt av en ansatt som lurte på om vi hadde booket bord, og fulgte opp med å si at det var helt fullbooket, og det skulle vise seg å være noe av en gjennomgangsmelodi i Tromsø denne lørdagskvelden. Det var like greit å gå for å sjekke inn på Ami Hotel, der jeg hadde betalt 850 kroner for to netters losji. Ikke noe Ritz, men det gjorde nytten…
Flere kjentfolk hadde tatt det tidligere morgenflyet opp og hadde i stor grad installert seg på samme hotell som meg, så nå var vi vel 8 stykker som gikk for å få påfyll av både flytende og fast føde på Blue Rock Café. Da de øvrige etter hvert bestemte seg for å ta et vorspiel på hotellrommet til en av de andre, valgte jeg å bli ute på byen for å benytte anledningen til å sjekke ut et par vannhull som ville være søndagsstengt. En av disse var Ølhallen, som med sine hele 72 tappekraner med forskjellige øl, var et besøk verdt. Derfra gikk turen videre til den mer brune puben med det snodige navnet Tromsø Jernbanestasjon, og derfra videre til Bryggeri 13 / Tromsø Mikrobryggeri, der jeg akkurat rakk å få en smaksprøve fra tappekranene før de oppdaget at jeg ikke tilhørte en gruppe ved det ene bordet og kastet meg på dør. Utfordringen i Tromsø denne kvelden var å finne skjenkesteder som ikke var fullbooket, men for å gjøre en lang historie kort, slo jeg meg ned på Agenturet, der jeg etter hvert fikk selskap av de andre.
Det ble noe senere enn planlagt der jeg og Lars ble de siste som tok kvelden, men det var mens det fortsatt var liv på byen. Jeg våknet søndag morgen klar for kamp, men først måtte jeg ha litt mat i skrotten, og valget falt på Koseverden, der jeg fikk en herlig hjemmelaget omelett og ferskpresset appelsinjuice. 239 kroner var ikke billig, men jeg fikk også en god start på dagen før det var på tide å sette kursen over til Tromsdalen og TUIL Arena, der dagens kamp skulle spilles. Jeg bestemte meg for å dra over i forveien med taxi på egen hånd, men ble stående en god stund å vente på taxiholdeplassen. Ut fra erfaringene denne dagen stiller jeg spørsmålstegn ved bransjens påstand om at kundegrunnlaget er borte som følge av Covid-pandemien, for sammen med et par og en eldre dame sto jeg der og blomstret i en halvtimes tid til tross for at sentralen hadde blitt oppringt minst to ganger. Til slutt valgte jeg å gi opp og heller slå til da en forbipasserende tilbød seg å kjøre meg dit ut. Dermed ankom jeg til slutt TUIL Arena en snau halvtime før avspark.
Tromsdalen Fotball er fotballavdelingen til Tromsdalen Ungdom- og Idrettslag (TUIL), og denne klubbens historie strekker seg tilbake til 1938, da idrettslaget het Fart og ungdomslaget Freidig. I 1947 tok man navnet Radar, før man i 1951 ble hetende Tromsdalen Idrettsforening. Dagens TUIL-navn kommer av en sammenslåing av sistnevnte og ungdomslaget Freidig. Det var først på siste halvdel av 1980-årene at TUIL virkelig begynte å gjøre seg bemerket. De fikk frem et juniorlag som var tapende finalist i juniorcupen i 1985, og spillerne derfra satt snart sitt preg på A-laget som spilte seg oppover i divisjonene. I 1990 sikret klubben seg for første gang opprykk til nest øverste nivå, og en viss Per-Mathias Høgmo kom til som spillende trener. TUIL debuterte med en 5. plass i det som da fortsatt var en 1. divisjon med to avdelinger, og ble værende der helt omstruktureringen i 1996, da man slo sammen de to og sendte over halvparten av lagene ned – inkludert TUIL.
Siden den gang har TUIL vært kanskje Norges mest utpregede ‘heislag’, der de til stadighet har rykket opp og ned mellom nivå to og tre. Det har skjedd hele 15 ganger siden klubbens debut i 1. divisjon, og i perioden 2007-2016 rykket klubben enten opp eller ned hele åtte ganger på ti sesonger! Etter opprykket i 2016 fulgte de faktisk opp med en 9. plass i 1. divisjon året etter, mens de i 2018 kun var en dårligere målforskjell fra å få spille kvalifisering om opprykk til Eliteserien da de endte på en imponerende 7. plass. Om det ga økte ambisjoner, ble det i så fall en solid nedtur da de et år senere endte som jumbo og igjen måtte ta turen ned i 2. divisjon før årets sesong. En artig detalj om TUIL er forresten at mannen med flest A-lagskamper for klubben visstnok skal være ingen ringere enn en viss Arhur Arntzen – også kjent som «Oluf» – og veien som leder til stadion har da også fått hans navn.
TUIL Arena ble under navnet Tromsdalen Stadion tatt i bruk i 1983, men det har skjedd endringer der siden den gang. Ikke minst med tanke på at de på nærmeste langside nå har fått på plass en ny hovedtribune som dominerer anlegget. Det er en moderne sittetribune med overbygg. Uvisst av hvilken grunn følte de dermed dessverre behovet for å rive den gamle åpne tribunen på motsatt langside, så den nye hovedtribunen er det eneste av tribunefasiliteter. Utenfor kortsiden til høyre sett derfra står et hus med noen virkelige falleferdige uthus eller skur som nok sikrer eieren noen biinntekter som reklameplass, og jeg fryktet nesten at de skulle falle sammen om en løpsk ball skulle treffe en av de i løpet av oppvarmingen som nå pågikk. Etter å ha vist vaktene billetten jeg på forhånd hadde betalt 100 kroner for på Vipps, tok jeg meg opp på tribunen og skuet over mot motsatt langside, der det så ut til å være en gammel travbane på baksiden. Det viste seg imidlertid å være Tromsdalen kunstisbane, og altså en skøytebane.
Kun ti minutters tid etter meg kom de andre, og vi kunne ta oppstilling nederst på tribunen i påvente av avspark. Tapet for Hødd helgen før betød at FFK ikke lenger kunne sikre seg tittelen og det etterlengtede opprykket denne dagen, men det var kun en utsettelse av det nokså uunngåelige. For TUIL sin del hadde de i utgangspunktet kun æren å spille for i og med at det realistisk sett var for langt frem til klubbene som kjempet om kvalik-plassen bak suverene FFK. Jeg vil personlig mene at den kanskje viktigste signeringen FFK har gjort i år er å få inn Joakim Klæboe som hjelpetrener. Det virker på meg som om det også har gjort at hovedtrener ‘Bummen’ også har tatt visse steg i løpet av sesongen. I tillegg er han en trivelig type som alltid tar seg tid til supporterne, og så også denne gang da han kom bort noen minutter for å slå av en prat mens spillerne gikk i garderoben for å gjøre seg klare for kamp.
Termometeret bikket nok bare så vidt pluss-siden av Celsius-skalaen, og det lå et lag av rim flere steder da kampen ble sparket i gang på en tynt besatt TUIL Arena. Etter et par nokså positive åpningsminutter sett med FFK-øyne, tok TUIL over mot et FFK som fremsto tafatt, og i det sjuende minutt fikk Gabriel Andersen ballen forbi Håvar Jenssen i FFK-målet slik at det sto 1-0. TUIL kjempet og løp voldsomt, og serielederne hadde problemer med å skape noe, men nærmest ut av intet kom utligningen da Nicolay Solberg etter en drøy halvtime viste frem skuddfoten og med et drømmetreff limte ballen i krysset fra 20-25 meter. FFK kan kanskje takke Ayoub Aleesami for at det fortsatt sto 1-1 da lagene gikk til pause, for han vartet opp med en aldeles glimrende takling da en TUIL-spiller var på vei alene gjennom inne i FFK-feltet. Det hadde også begynt å snø, så nå var det bare å få varmet seg noen minutter innendørs før de siste 45 minuttene.
Bortelaget kom bedre i gang etter hvilen, og i det 53. minutt fikk kaptein Henrik Kjelsrud Johansen godt treff med venstreslegga da en ball falt til rette for ham i feltet. Han dundret ballen i mål til 1-2, og det gjorde sikkert godt etter sjansesløsingen mot Hødd helgen før. TUIL var dog ikke slått, og i en andreomgang preget av innsats og dueller, var det sjanser begge veier. Den største hadde dog FFK i form av et frispark vunnet av innbytter Love Reuterswärd som nok en gang var et friskt pust. Frisparket rundt 17 meter fra TUIL-målet ble få minutter før full tid tatt av Maikel Nieves som traff innsiden av stolpen. I tilleggstiden trykket TUIL på, og FFK hang til tider litt i tauene, men da dommeren omsider blåste av, var det med 1-2 som sluttresultat. Det skjedde foran det som offisielt ble oppgitt å være 100 tilskuere, men jeg vil si at det reelle tilskuertallet nok var noe høyere, og vil anslå det til rundt (eller drøyt) 150. Uansett; ny seier til FFK, og nå var det kun meget syltynn teori som kunne frata de opprykket.
Etter at spillerne hadde vært bortom oss, forlot vi stadion og gikk for å leke turister ved å oppsøke Fjellheisen og punge ut for å la den gondolbanen frakte oss opp til den øvre stasjonen. Der ligger Fjellstua 421 meter over havet, og utsikten er spektakulær. Vi kunne blant annet se ned på åstedet for kampen litt tidligere, og selv om snøværet hadde gitt seg raskt der nede, lå det 20-30 cm snø her oppe. Siden seks av gutta hadde et kveldsfly å rekke, gikk turen raskt ned igjen og videre med buss tilbake til sentrum. Et utsøkt fellesmåltid på vertshuset Skarven var på sin plass, og jeg valgte meg kongekrabbe til forrett og reinsdyr til hovedrett. Alt annet enn billig, men vel verdt pengene. Deretter stakk majoriteten av gjengen mot flyplassen, og det var kun meg og Lars Ivar igjen i ‘Nordens Paris’. Vi flyttet oss over til stedets pub hvor vi forlystet oss en stund. Etter en tur innom både No. 24 og Tromsø Jernbanestasjon endte vi opp på Rorbua, der vi avsluttet kvelden. Nå gjensto det bare å komme seg med flyet hjem dagen etter. Jeg fryktet forresten at dette ville bli min siste nye bane i 2020, og når dette skrives er den mistanken uten tvil styrket.
Norwegian ground # 136:
Tromsdalen v Fredrikstad 1-2 (1-1)
2. divisjon avd. 1
TUIL Arena, 18 October 2020
1-0 Gabriel Andersen (7)
1-1 Nicolay Solberg (32)
1-2 Henrik Kjelsrud Johansen (53)
Att: Officially 100 (looked a bit more)
Admission: 100 NOK
