Moss v Bærum 23.10.2020

Fredag 23.10.2020: Moss v Bærum

En fredag uten store planer og uten muligheter til å rømme landet…hva skulle man da finne på? Etter at man ikke evnet å få i gang toppfotballen her til lands, ble det klart at det heller ikke ville bli noe nedrykk fra 2. divisjon, og dermed ingen grunn til å spille noe ‘sluttspill’ for klubbene på nedre halvdel av tabellen, slik man gjorde på øvre halvdel. Dermed var det slutt på sesongen for klubbene på nedre halvdel, men på initiativ fra Notodden hadde noen av disse arrangert en cup. Denne fredagen skulle Moss ta imot Bærum i denne cupen som jeg i utgangspunktet så på som en rekke treningskamper, og siden det var lenge siden mitt forrige besøk på Melløs Stadion og jeg manglet noen gode bilder derfra, bestemte jeg meg for å ta en tur til Moss. Jeg besluttet samtidig å kombinere dette med en liten pub-runde i Moss, og dermed var slagplanen lagt.

Som planlagt dro jeg hjemmefra litt utpå dagen og satt kursen mot Moss. Der ankom jeg med mange timer til rådighet, og tuslet inn i sentrum for å slå meg ned på Queens Pub med en flaske oransje Bulmers. Praten gikk konstant blant de fremmøtte, og fotball var tema. Likevel ble ikke byens fotballklubb MFK nevnt med et eneste ord, til tross for at de skulle spille kamp om noen timer. Det gikk i temaer som Manchester United, Solskjær, Liverpool, Braut Haaland, Hauges ferske overgang til AC Miland og «Champions» League. Men altså ikke et ord om hverken MFK eller kveldens kamp på Melløs Stadion. Dette bekreftet kanskje et inntrykk jeg hadde av at apatien i stor grad har inntatt fotball- og idretts-byen Moss, og dette var noe inntrykket skulle bli ytterligere forsterket i løpet av kvelden.

Moss er kanskje mest kjent for sin ferjeforbindelse der Bastøferga frakter bilister og andre passasjerer mellom Moss i Østfold og Horten i Vestfold, men også for den beryktede ‘mosselukta’ som plaget byens og omegnens befolkning i en årrekke. Den hadde sammenheng med cellulose-fabrikken som var virksom i byen i perioden 1883-2012, og Moss har da også vært en typisk norsk industriby anlagt rundt vannfallet fra Vansjø til Mossesundet. I dag bor det vel drøyt 30 000 i selve Moss by, og mosselukta er for lengst historie, slik at jeg i frisk luft kunne forflytte meg til Mikro’n Møllebyen som nå hadde åpnet. Dette var stedet jeg først og fremst hadde sett frem til å teste denne dagen, og det viste seg da også å være et finfint sted for litt begersvinging med gode varer i glasset, slik at det påfyll både én og to ganger.

Det ble etter hvert på tide å bryte opp fra denne oasen ved fossen, og turen skulle gå videre til George Pub for en rask visitt, men der var det stengte dører. Tvers over gata fikk dermed baren Cocktail gjøre nytte som en plan B før jeg etter en lynrask øl gikk for å busse mot Melløs. Det vil si, like ved holdeplassen der jeg gikk av ligger Villa Øre Kro, og jeg bevilget meg også en tur innom der for et siste glass før kamp. Det var liten vits å troppe opp mye tidligere enn nødvendig til en kamp jeg for øvrig fortsatt ikke hørt et eneste ord om i løpet av flere timer i Moss. Det var først med et drøyt kvarters tid til avspark at jeg gikk bort for å vise karene i inngangspartiet at jeg på forhånd vitterlig hadde punget ut 60 kroner for en honnør-billett og ta meg innenfor portene på et folketomt Melløs Stadion.

Moss FK ble under navnet Moss Idretsforening stiftet i 1906, og hadde i tillegg til fotball både friidrett, sykling, ski og skøyter på programmet. I en tid der fotballen fortsatt ikke hadde fått voldsomt fotfeste i Norge, og det ikke var noen regulerte fotballbaner i Moss, spilte man dog en form for fotballtennis, og det var først i 1910 at klubben begynte å spille fotball slik vi kjenner sporten i dag. Moss IF var i 1920-årene blant Østfolds beste, og ble flere år på rad avdelingsmester i sin Østfold-avdeling. På siste halvdel av dette tiåret sløyfet man gradvis de andre idrettene, og da friidretten til slutt ble utskilt i egen forening, sto man igjen med kun fotball og endret i 1929 derfor navnet til Moss Fotballklubb. MFK flyttet inn på nyåpnede Melløs Stadion i 1939, og rakk knapt å innvie den før krigen satt en stopper for videre organisert spill. Ved krigens slutt var fotballen raskt i gang igjen, men Moss gikk tyngre tider i møte.

De befant seg snart i en situasjon der de hadde mer enn nok med å holde seg i det som den gang het Landsdelsserien, og da man i 1963 endret ligastrukturen ble Moss plassert i den nye 3. divisjon. I 1969 rykket man visstnok noe overraskende også ned i 4. divisjon, men 1970-årene skulle bringe lysere tider til Melløs. Etter to strake opprykk i 1970 og 1971 var Moss tilbake på nivå to, og i 1976 sikret de seg opprykk til toppdivisjonen. Med en viss Einar Aas på laget tok Moss 2. plassen i 1979, og sikret seg dermed deltakelse i UEFA Cupen den påfølgende sesong (tap for østtyske Magdeburg). Einar Aas forlot deretter klubben til fordel for en profftilværelse i Bayern München (og skulle som kjent senere ble den første norske proff i England da han signerte for den daværende storhet Nottingham Forest), og MFK led nok noe under dette, men i 1981 spilte de seg frem til sin første cupfinale. Det ble imidlertid tap 1-3 for Lillestrøm i finalekampen på Ullevaal.

1983 er et gullår for MFK, til tross for at de ble nummer fire i ligaen. De spilte seg nemlig frem til ny cupfinale, og denne gang ble Vålerenga slått 2-0 etter scoringer av Stein Kollshaugen og kaptein Geir Henæs. Det betød kvalifisering for cupvinnercupen, der selveste Bayern München var motstander, og igjen ble det ikke uventet exit i første runde. I 1985 hadde MFK en tung sesong og rykket ned, men året etter hentet de en ny trener i form av en ung utgave av Nils Arne Eggen. Opprykk var målsetningen, og det ble innfridd. Som nyopprykket lag tok også MFK toppdivisjonen med storm i 1987, og en hjemvendt Einar Aas kunne til slutt avslutte karrieren ved å heve troféet som bevis på at Moss var norsk seriemester for første (og hittil eneste) gang. Også Nils Arne Eggen takket for seg og dro til Rosenborg, og fikk dermed ikke med seg at Moss året etter fikk besøk av selveste Real Madrid i den gjeve serievinnercupen. Mange av spillerne som vant serien hadde gitt seg, men Moss gjorde seg ikke helt bort da de kun tapte 0-1 hjemme på Melløs og 0-4 sammenlagt over to kamper. Moss har altså – som et apropos – tapt samtlige seks kamper de har spilt i europacupene.

Kun tre år etter å ha blitt kronet seriemestre, rykket MFK i 1990 ned til 2. divisjon. Det var Per-Mathias Høgmo som omsider klarte å lede mossingene tilbake til eliten med opprykk i 1995, men det endte med direkte nedrykk, og sentrale spillere som Rune Tangen og Martin Andresen forlot klubben. Jobben med å få MFK opp igjen tilfalt nok en gang en Eggen, men denne gang sønnen Knut Torbjørn, som gjorde jobben på første forsøk. Moss etablerte seg på en måte i toppdivisjonene igjen under hans ledelse, selv om det til stadighet var kamp på nedre halvdel frem til Eggen i 2002 forsvant til rivalene i plankebyen da han skjønte at det var et steg opp å trene FFK selv om de befant seg på nivå tre. Senere det året rykket Moss ned igjen fra Eliteserien etter det som er deres hittil siste sesong på øverste nivå, og selv om de kjempet om en retur ved et par anledninger, rykket de i stedet ned på nivå 3 i 2010. Enda verre skulle det bli da de de i 2016 rykket ned til nivå 4, og fiaskoen var komplett. De returnerte riktignok umiddelbart til 2. divisjon, men har kjmpet på nedre halvdel siden, og skal være sjeleglad for at ingen rykker ned fra 2. divisjon denne sesongen.

Som nevnt ble Melløs Stadion innviet med pomp og prakt 21. mai 1939, og det var vel på tide når man vet at Moss kommune allerede i 1030 hadde bevilget penger til dette anlegget. I dag domineres det fortsatt av den store hovedtribunen på den ene langsiden, der man kan sitte under tak, mens man på motsatt langside har en åpen tretribune med fine gulmalte bølgebrytere. Melløs Stadion har også vært åsted for NM i både friidrett og skøyter, og jeg skal innrømme at jeg pleide å være en motstander av løpebaner. I disse dager ser jeg mer på det som et nødvendig onde for å bevare noen av naturgressbanene som er igjen i et land hvor kunstgress dessverre har blitt fullstendig dominerende. Man kan altså takke friidretten i Moss for at ikke også Melløs Stadion har fått naturgresset revet opp og erstattet med usjarmerende plast, så måtte det forbli slik! Egen kunstgressbane har de dog fått rett på utsiden, og mellom hovedtribunen og det ene hjørnet sto det en haug av sekker med tonnevis av den motbydelige plastgranulaten klar til å fylles på.

Jeg hadde på ingen måte forventet noen publikumsfest denne fredagskvelden når MFK skulle ta imot Bærum til det som egentlig må kunne kalles en glorifisert treningskamp, men var likevel overrasket over hvor folketomt det faktisk var. Det var vel kun 20-25 fremmøtte der da jeg ankom 10-15 minutter før avspark, og karene i inngangspartiet bekreftet hoderystende at det var en fullstendig apati og likegyldighet som hadde inntatt Moss, både hva gjaldt fotball og idrett generelt. En av de var innflytter og ymtet frempå at man kanskje altfor lenge har levd på minnene om Einar Aas og storhetstiden i 1980-årene, men det var åpenbart at det er noe som stykker dypere enn som så og ikke er fullt så enkelt. Dette skulle jeg få høre mer om, for etter en liten fotorunde tok jeg plass på den åpne tribunen der jeg traff på en groundhopper-kjenning som tilfeldigvis også er MFK-fan.

Her fikk jeg høre en frustrert supporters syn på hva som har gått så galt i klubben, og både han og hans kompanjonger var raske med å trekke frem styret og mangelen på åpenhet derfra som en viktig medvirkende årsak til at det har blitt som det har blitt. Det forklarer jo ikke apatien rundt idretten for øvrig i Moss, men er det så enkelt som at mossingene vil komme når lagene gjør det bra? Det er det sannsynligvis ikke, men for å holde oss til MFK, hadde mine samtalepartnere i hvert fall forhåpninger om bedring med et nytt og mer åpent styre. Jeg hadde jo lurt på om hvorvidt klubbene så på denne kampen i den såkalte PostNord Cup som noe mer enn en treningskamp, og jeg følte jeg fikk et lite svar på dette da lagoppstillingene ble lest opp og man vartet opp med flere prøve- og lånespillere som speaker ikke engang hadde fått opplyst navnene på! Uten hverken program eller lagoppstillinger måtte mine sidemenn inn på sine telefoner og google litt for å få noenlunde identifisert samtlige aktører.

MFK har i mange år vært flinke til å ‘stjele’ talenter fra Drøbak/Frogn, og Mikkel Aarstrand var ute på matta, men jeg etterlyste unggutten Magnus Fagernes, som jeg fikk vite var ute med skade. Det hadde for øvrig kommet til noen flere i de siste minuttene før (og etter) avspark, og de fikk se et MFK-lag som tok initiativet, men uten å skape noe særlig. Det var i det hele tatt i stor grad en nokså svak kamp der jeg allerede tidlig fikk følelsen av at de to lagene kunne spilt til morgenen etter uten å klare å score. Nærmest før hvilen var Moss, men som sagt uten at det var noen vanvittige sjanser. Jeg skal denne gang nøye meg med å si at det sto 0-0 til pause, da en prøvespiller fra FFK ved navn Magnus Johansen var blant de som kom innpå da MFK benyttet hvilen til å gjøre fire bytter og sette speaker på en aldri så liten utfordring all den tid han ikke hadde fått alle navnene.

Om hjemmelaget hadde et lite initiativ før hvilen, ga de det fra seg etter pause, men heller ikke Bærum var spesielt giftige fremover på banen. Det var etter hvert en jevnspilt, men ganske fryktelig kamp vi var vitne til der vi nå hadde begynt å fryse i høstkulda, men det var ingenting som bar bud om at noen skulle klare å få ballen i mål. Kort fortalt endte det 0-0, og det hele skulle avgjøres på straffer. MFK scoret sin første mens Bærum bommet sin første. Deretter scoret MFK alle sine slik at de vant straffesparkkokurransen 5-3 og vi endelig kunne forlate Melløs Stadion. Jeg hadde hatt planer om å busse inn til sentrum for å sjekke ut ytterligere et vannhull før togturen hjem, men når jeg nå fikk skyss tilbake til Moss stasjon, rakk jeg et tidligere tog og vendte derfor snuta hjem umiddelbart – uten å egentlig ha kommet til bunns i mysteriet rundt hvorfor idretts-apatien herjer i Moss.