Det er igjen tur på trappene, med avreise på morgenen 2. juledag. Det kan naturlig nok bli endringer underveis, men det ser nå ut som om det blir følgende kampprogram.
Onsdag 26. desember:
Harrow Borough v Hendon (Isthmian Premier)
Mine planer om en dobbel (med 10.30-kamp hos Fire United i ECL 1 South) må dessverre utgå da Harrow Borough føyde seg inn i rekken av London-klubber som har valgt å flytte kampene fra 15.00 til det nokså håpløse tidspunktet 13.00, og et finnes knapt en 15.00-kamp igjen i hele London-området under Conference-nivå. Overnatting i Croydon.
Torsdag 27. desember:
Fotballfri. Muligens i Brighton.
Fredag 28. desember:
Ton Pentre v Haverfordwest County (Welsh League 1)
Overnatting i Cardiff.
Lørdag 29. desember:
Rhayader Town v Hay St. Mary’s (Mid Wales League 2)
Overnatting i Llandrindod Wells.
Søndag 30. desember:
Newtown v Aberystwyth Town (Welsh PL)
Overnatting i Shrewsbury.
Mandag 31. desember:
Cardiff Met v Barry Town United (Welsh PL)
Overnatting i Bournemouth, som jeg setter kursen mot etter kamp.
Tirsdag 1. januar:
Wimborne Town v Gosport Borough (Southern League Premier South)
Dette ligger an til å bli min bane nummer 500 i den engelske pyramiden. Overnatting i Bournemouth.
Onsdag 2. januar:
Met Police v Beaconsfield Town (Southern League Premier South)
Overnatting i Tolworth (London)
Torsdag 3. januar:
Manchester City v Liverpool (PL)
På en dag der det ikke er noen andre kamper på balløya, er det like greit å benytte anledningen…dersom min groundhopper-kompis i Manchester klarer å fikse billett til meg slik han har sagt seg 99% sikker på. Sannsynligvis overnatting i Manchester.
Fredag 4. januar:
Aberystwyth Town v Connahs Quay Nomads (Welsh PL)
Overnatting i Aberystwyth.
Lørdag 5. januar:
Frome Town v Wimborne Town (Southern League Premier South)
Overnatting i Bristol.
Søndag 6. januar:
Kl. 10.30: Kingswood Athletic v Lockstock United (Bristol Premier Sunday League 1)
Kl. 16.30: Newport County v Leicester City (FA Cup)
Satser på en dobbel, der Kingswood Athletic er en Sunday League-klubb som spiller på den gamle hjemmebanen til Western League-klubben Roman Glass St. George. Den senere kampen hos Newport County er avhengig av at jeg klarer å sikre meg en billett, og de legges først ut for ‘general sale’ den 28/12. Overnatting i Bristol.
Mandag 7. januar:
Rushall Olympic v Barwell (Southern League Premier Central)
Sannsynligvis overnatting i Walsall.
Tirsdag 8. januar:
Shoreham v AFC Uckfield Town (Southern Combination Premier)
Overnatting i Worthing.
Onsdag 9. januar:
Northallerton Town v Jarrow (Ernest Armstrong Cup)
Fortsatt ikke bestemt meg 100%, men heller fortsatt mot denne cupkampen (for klubber i Northern League Division 2). I så fall er det sannsynlig med overnatting i Darlington.
Torsdag 10. januar:
Wombwell Town v Sheffield Bankers (Brian Bradley Memorial Cup)
En eller annen cup mellom disse to klubbene fra henholdsvis Div 2 og Div 2 av Sheffield County Senior League). Overnatting i Wombwell (rett sørøst for Barnsley).
Fredag 11. januar:
Goytre United v Briton Ferry Llansawel (Welsh League 1)
Overnatting i Port Talbot.
Lørdag 12. januar:
Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports (Sheffield County Senior League Premier)
Gjør nok et forsøk på å gjeste Dodworth MW. Overnatting i Barnsley er sannsynlig.
Søndag 13. januar:
Uvisst, og mulig hjemreise, men kan fort også vente til dagen etter da flyprisene er langt rimeligere. Håper også på at Fryston (Wakefield & District League) skal settes opp med hjemmekamp denne dagen.
Jeg var denne kvelden i Fredrikstad-området i forbindelse med et julebord på lørdagskvelden, og i den forbindelse overnattet jeg to netter hos min FFK-kompis Jon Erik på Selbak. Ikke bare hadde jeg benyttet anledningen til å på fredagskvelden ta en tur til gamle jaktmarker for å se Torp knuse Trosvik med hele 17-0(!!), for planen var også å få med seg FFKs kamp mot Alta i siste serierunde av 2. divisjon avdeling 1 tidlig på lørdagen. Vi hadde blitt sittende oppe en stund, og jeg misunnet ikke Jon Erik som skulle tidlig på jobb og allerede hadde dratt da jeg sto opp for å raide kjøleskapet hans og tilbedere en aldri så liten cowboy-frokost.
Med litt mat i skrotten var det bare å komme seg med bussen inn til Fredrikstad der jeg traff på en FFK-kjenning som foreslo å lade opp med en pils på Tæps som for meg var et ukjent skjenkested. Kanskje ikke så rart, all den tid det var et nytt etablissement som viste seg å holde til i bygget der jeg i barndommen ofte var innom lekebutikken Barda(?) sammen med min kjære farmor. Gode minner der altså, og jeg fikk da også umiddelbart et godt inntrykk av dette nye skjenkestedet som imponerte med sitt utvalg i de mange tappekranene. Det bør være et svært godt tilskudd til pub-livet i plankebyen, og snart kom det også flere kjente som slo seg ned ved bordet vårt.
Det var avspark klokka 13.00, og like før 12.30 gikk vi etter et glass eller to bortover mot dagens kamparena. Det var jo egentlig knyttet nokså lite spenning til denne kampen i seg selv, ettersom Raufoss allerede hadde sikret seg tittelen og opprykket, og FFK uansett ville ende på 2. plass og kvalifisering. Spenningen lå først og fremst i hvem som ville ta 2. plassen i den andre avdelingen og dermed bli FFKs motstander i kvalifiseringen. Det sto mellom Hødd, Egersund og KFUM Oslo, og selv om det ville være absolutt mest praktisk med KFUM, håpet eventyreren og groundhopperen i meg på en bortetur til Egersund eller Ulsteinvik.
Billetter til dagens kamp hadde blitt lagt ut for 50 kroner, og allerede ved ankomst Fredrikstad dagen før hadde jeg benyttet anledningen til å stikke innom Aristokraten og sikre meg en billett før jeg busset mot Selbak. På det tidspunktet hadde jeg ikke tenkt på at Jon Erik måtte jobbe til 15-tiden og at jeg kunne lånt hans sesongkort, men jeg fikk det likevel med i tilfelle noen vi kjente trengte det. Da vi kom inn på hjemmefansens ståtribune på den ene kortsiden så man imidlertid raskt at de hadde hatt rett de som spådde laber interesse og at mange nå nok ventet på kvalik-kampene. Selv om det igjen har blitt noen flere bortekamper med FFK denne sesongen, var dette mitt første besøk på nye Fredrikstad Stadion i år. Litt rart for en som pleide å være fast inventar, men slik har det altså blitt.
Inne på tribunen traff jeg raskt på flere kjente, som David og Elisabeth som jeg ble stående å prate med. Jeg tenkte også å stikke for å se om det fantes noe program, men deres kommentarer om at programmer er historie og byttet ut med et magasin som kun gis ut et par ganger i året viste seg dessverre å stemme. Det var dermed temmelig utdaterte greier, men klubben må vel ha råd til å lønne alle surrehuene i ledelsen samt Høgmos lille horde av assistenter og medhjelpere. Hos de mer naive som hadde trodd at FFK skulle suse gjennom divisjonen og nærmest i blinde ta et soleklart opprykk var skuffelsen tydeligvis stor over at de ikke hadde klart nettopp. Hos visse andre var det i likhet med hos undertegnede imidlertid intet voldsomt sjokk at Raufoss hadde blitt tøffe, selv om man selvsagt hadde håpet å vinne den tvekampen. Det er bare å stikke fingeren i jorda og innse at man ikke vinner heder og ære på gamle meritter og et stolt navn. Nå dreide det seg om å få en positiv inngang til kvalik-kampene, uansett motstander, og sikre opprykk den veien.
FFK hadde en tidlig mulighet til å ta ledelsen ved Anas Farah, men etter seks minutter var det i stedet finnmarkingene som kunne juble da det som ganske sikkert var ment som et innlegg gikk gjennom hele feltet og i mål i borte hjørnet bak FFK-keeper Håvar Jensen. Alta var divisjonens gjerrigste lag på bortebane og viste kanskje hvorfor der de lå lavt og kompakt og allerede hadde svært god tid med å sette i gang spillet mens FFK hadde store problemer med å bryte gjennom. Det ble derfor en nokså tam og sjansefattig affære i perioden som fulgte, og vi sto derfor i perioder og fulgte minst like bøye med på oppdateringene fra kampen om kvalik-plassen i den andre avdelingen. Alta var i ledelsen en halvtime før Filip Westgaard mottok ballen inne i feltet og markerte sin kamp nummer 150 i FFK-trøya med å sette ballen i krysset.
Joona Veteli hadde mulighet til å sørge for hjemmeledelse halvveis, men det sto 1-1 til pause foran det som ble annonsert å være 3 292 tilskuere. Noen utbrøt lattermildt at det sannsynligvis var en dobling av det reelle tilskuertallet, og kanskje var også speaker litt pinlig berørt, for han skyndte seg å legge til at tallet var basert på solgte billetter og vel kanskje også inkluderte sesongkort. I pausen ble det igjen diskutert hvem man ønsket seg fra avdeling 2, og det var forskjellige preferanser der, i og med at noen hadde vært hos Hødd men manglet Egersund og omvendt. KFUM var nok både det ‘kjedeligste’ og mest praktisk i så måte, og ble vel kanskje også sett på som det ‘enkleste’ (de ordene skulle man jo få bite i seg). Noen hadde til og med begynt å spekulere i om det skulle bli Florø, Notodden eller Åsane som ventet i den andre og siste kvalik-runden.
FFK fikk en glimrende start på annenomgangen da debutant Leonard Getz la inn og Veteli stanget inn 2-1 i omgangens fjerde minutt. Nå måtte et hittil defensivt Alta fremover på banen, og det skapte etter hvert rom for rødbuksene. Vi nærmet oss halvspilt omgang da Kjell Rune Sellin og Anas Farah kom alene med keeper, og Sellin trillet ballen til Anas som igjen kunne trille ballen i åpent mål til 3-1. Med drøyt ti minutter igjen var det en flott scoring som sørget for å sette den siste spikeren i Alta-kista da Westgaard vippet ballen elegant til Anas Farah som satt inn 4-1. Alta hadde hatt lite å by på etter pause, men på tampen fikk de en kjempemulighet da ballen gikk via en FFK-forsvarer og havnet hos en Alta-spiss som imidlertid ikke klarte å overliste FFK-keeper Jensen. Dermed endte det 4-1.
Samtidig hadde KFUM til slutt tatt kvalikplassen til tross for at de vel startet dagen bak både Hødd og Egersund på tabellen. Igjen virket det som om optimismen var tilbake, og flere snakket om at man skulle feie over KFUM (i stedet fikk FFK så hatten passet i bortekampen, klarte aldri å true KFUM i returmøtet, og må belage seg på en ny sesong i 2. divisjon). For min del var det tid for å komme seg tilbake til Selbak og julebordet, og siden Elisabeth også skulle dit og ble skysset av sin bror, satt jeg på med de. Jeg hoppet av hos Jon Erik som kom hjem fra jobb omtrent samtidig, og snart var det klart for julebord. Det ble en livlig kveld, med det er vel greit at det som skjer på julebordet blir på julebordet… Dette ble forresten min siste norske kamp i 2018, og etter en fin helg på gamle trakter gjensto kun togturen hjemover fra Fredrikstad på søndag formiddag.
Revisit:
Fredrikstad v Alta 4-1 (1-1)
2. divisjon avd. 1
(Nye) Fredrikstad Stadion, 27 October 2018
0-1 Magnus Killingberg Nikolaisen (7)
1-1 Filip Johansen Westgaard (37)
2-1 Joona Veteli (49)
3-1 Anas Farah Ali (67)
4-1 Anas Farah Ali (80)
Att: 3 292
Admission: 50 kroner
Den siste helgen i oktober hadde jeg av FFK-kompiser blitt invitert med på julebord på Selbak. Det skulle finne sted på lørdagskvelden, og var egentlig et julebord for de mange Leeds United-supporterne i området. Uansett gikk samtidig den norske sesongen mot slutten, og siden jeg skulle overnatte hos min FFK-kompis Jon Erik, så jeg muligheten til å få med meg litt fotball og også ta et gjensyn med gamle trakter. Det begynner å bli lenge siden jeg bodde på Torp og briljerte på midtbanen i den svarte Torp-drakta, men på fredagskvelden skulle de spille hjemmekamp mot Trosvik i sesongavslutningen i 5. divisjon Østfold. Derfor ble det to netters overnatting hos Jon Erik, og fredag formiddag satt jeg kursen sørover med buss mot plankebyen.
Etter å ha tatt en lokalbuss videre fra Fredrikstad til Selbak, fikk jeg låst meg inn hos Jon Erik som ikke ville være hjemme fra jobb før på kvelden. Det var bare å slenge fra seg pikkpakket og puste ut før jeg tok bussen den korte veien videre til Torp for å kikke meg litt rundt på gamle jaktmarker. Jeg hoppet av rett ved vårt gamle hus i Kreutzgate og spaserte forbi der før jeg for første gang siden skoledagene gikk snarveien herfra gjennom Torpelund, passerte den gamle paviljongen og kom ut ved kroa Tommeliten der jeg tilbrakte mange timer på arkadespillene på midten av 1980-årene. Jeg måtte nesten bare ta turen innom og innta middagen der.
Torp er et tettsted på østsiden av Glomma, mellom Fredrikstad og Sarpsborg, like nord-nordøst for Selbak som var administrativt sentrum i Borge kommune. I dette området var fødestedet til nasjonalhelten Roald Amundsen, og Torp sorterte fortsatt under Borge kommune da jeg bodde der noen år i 1980-årene. Det var i 1994 at Borge ble del av den nye Fredrikstad storkommune, og i Borges nordlige del ble det i den forbindelse arrangert folkeavstemning om hvorvidt de ville slå seg sammen med Fredrikstad eller Sarpsborg. De valgte klokt. Etter å ha satt til livs min middag tenkte jeg å unne meg en øl, men fikk overraskende svar om at de kun hadde øl på sommeren! Det var fortsatt drøyt halvannen times tid til kampstart på idrettsplassen rett ved siden av, så jeg gikk i stedet en tur gjennom Torp for å kikke meg litt rundt.
Ifølge Google skulle det være en slags pub eller ølutsalg ved siden av det gamle meieriet, men jeg kunne ikke se at det var tilfelle, så det var bare å fortsette spaserturen og kikke meg litt rundt. Noen steder var det akkurat slik jeg husket det, men flere steder var det ikke overraskende også endringer å spore. Turen tok meg til Torp skole der det også var lett å kjenne seg igjen til tross for visse endringer. Nå var det uansett bare å rette oppmerksomheten mot kamp og returnere til Torp Idrettsplass i kulda som fikk meg til å angre på at jeg ikke hadde kledd meg enda bedre. Det må ha vært høstens kaldeste kveld så langt, og liten tvil at jeg gikk mot vinter der jeg sto hutrende og ventet på kampstart. Lite visste jeg og de andre fremmøtte om hva som skulle utspille seg der ute på det som nå er en kunstgressbane.
Torp Idrætsforening ble stiftet i 1915 og driver i tillegg til fotball med bryting og håndball. Spesielt innen bryting er det en tradisjonsrik klubb. Siden mitt forrige besøk har klubben fått et nytt bygg ved siden av det gamle klubbhuset, og det var dit bortelagets spillere ble henvist. Bortsett fra bortegarderober skal jeg dog ikke spekulere i hva ellers som er der inne. Borte er dessuten ikke bare den gamle grusbanen bak det bortre målet, men også den gamle hjørnesteinsbedriften Torp Brug som jeg husker som et ikke spesielt idyllisk bakteppe. Dessverre er også gressmatta historie og som nevnt erstattet av kunstgress slik tiden tydeligvis krever, men man har i det minste fått på plass en tribune på den ene langsiden. Dette er en tribune som er opphøyet fra bakken og har svarte plastseter festet i betongavsatsene.
Det var egentlig begrenset med spenning i toppen av 5. divisjon Østfold, som dessverre har blitt dominert av de hersens reservelagene. Kvik Halden 2 hadde for lengst tatt tittelen og opprykket, et ite hav foran Moss 2 og Drøbak/Frogn 2, som på sin side igjen var et lite hav foran HSV på fjerde og Torp på femte. I bunnen hadde jo Kambo trukket seg i løpet av sesongen, mens Navestad og Trosvik lå med ynkelige 13 poeng hver. Navestad hadde i tillegg en enda mer håpløs målforskjell enn Trosvik, og de to hadde igjen et hav opp til Tronvik. Men også her hadde tydeligvis disse hersens reservelagene en innvirkning, for ifølge en Torp-representant jeg snakket med ville de ha en direkte innvirkning på hvilke lag som rykket ned. Da han gikk inn på forutsetningene, virket det i det hele tatt såpass komplisert at fort ga opp hans tankerekke.
Torp hadde nok i hvert fall et lite håp om å innhente HSV som lå på fjerdeplassen ett poeng foran de, og i det sjuende minutt sørget Michael Thorvaldsen for hjemmejubel med 1-0. Det var bare starten på det som skulle bli en vanvittig fotballkveld på Torp, for selv om det var spilt et kvarters tid før Mathias Larsen doblet ledelsen, var det kun ett av tre mål på tre minutter. Halvveis ut i omgangen sto det 5-0, og målene fortsatte å renne inn bak den stakkars Trosvik-keeperen. Etter at Kenth Børresen scoret omgangens tre siste mål, gikk lagene i garderoben med utrolige 10-0 på resultattavla halvveis. De 31 fremmøtte (om jeg talte riktig) trodde knapt det de så, og det nærmeste Trosvik hadde vært noe som helst offensivt, var vel en corner de fikk i løpet av kampens første kvarter.
Vertenes Kenth Børresen kom helt sist ut av garderoben, og han sa seg lattermildt enig i at de nå måtte heve seg, før han mer alvorlig la til at de ikke hadde til hensikt å ta foten av gasspedalen i årets siste omgang. Det mest overraskende var kanskje at Trosvik holdt ut i snaut åtte minutter før andre omgangs første ball måtte hentes ut av nettet, og at annenomgangen var halvspilt før det sto 12-0. For i tillegg til målene som rant inn for Torp, hadde de også en rekke gode sjanser som ble brent. Trosvik var i total oppløsning, og det var fritt frem for torpingene som i en periode på nytt scoret tre mål på to-tre minutter. Med et snaut kvarter igjen sto det 16-0, og med fem minutters tid igjen fikk Kenth Børresen avslutte målfesten ved å sette inn 17-0. Børresen noterte seg for fire, men ble således slått av Mathias Larsen som scoret fem. Som vanlig var også Thorvaldsen-navnet godt representert på scoringslista.
‘Historisk’, utbasunerte klubbens Twitter-ansvarlige mens han ivrig fotograferte resultattavla som bevis innimellom den godlynte praten med de faste sliterne blant publikum. Samtidig måtte man nesten føle litt for Trosvik som tydeligvis hadde gått på sitt tredje strake nedrykk. Litt rart var det å tenke på at jeg under to og et halvt år tidligere hadde sett de i tredjedivisjonskamp mot Ås på Ås Stadion, men at det nå var sjettedivisjon som ventet det som lenge skal ha vært Fredrikstads-områdets største breddeklubb (den rollen er vel nå overtatt av Kråkerøy). Jeg hadde hutret meg gjennom de 90 minutter, og fant ingen grunn til å bli igjen lenger enn nødvendig, så da det snart nærmet seg avgang for en av bussene tilbake mot Selbak takket jeg for meg og ble ønsket velkommen tilbake til Torp IF ved en senere anledning. Siden Jon Erik jobbet sent, ble det til og med tid til en tur ned på Selbak-puben før han kom seg hjem.
Revisit:
Torp v Trosvik 17-0 (10-0)
5. divisjon Østfold
Torp Idrettsplass, 26 October 2018
1-0 Michael Thorvaldsen (7)
2-0 Mathias Larsen (15)
3-0 Thomas Thorvaldsen (17)
4-0 Mathias Larsen (18)
5-0 Thomas Thorvaldsen (24)
6-0 Mathias Larsen (32)
7-0 Thomas Thorvaldsen (36)
8-0 Kenth Børresen (38)
9-0 Kenth Børresen (44)
10-0 Kenth Børresen (45+1)
11-0 Mathias Larsen (53)
12-0 Mathias Larsen (66)
13-0 Andre Sahlin Johansen (72)
14-0 Michael Thorvaldsen (73)
15-0 Own goal (74)
16-0 Robin Nyberg (77)
17-0 Kenth Børresen (86)
Att: 31 (h/c)
Admission: Free
Det triste høstværet fristet på ingen måte til å dra på fotballkamp, selv om det var en lokal kamp som ble vurdert. Spesielt ikke da det var et reservelag i aksjon som hjemmelag, men den fortsatt lille fristelsen besto denne gang i mulighetene for et gjensyn med (og sesongens første kikk på) noen gamle ‘kjenninger’. De som denne mandagskvelden skulle gjeste DFIs andrelag på Seiersten Stadion var nemlig en annen av mine gamle klubber – nærmere bestemt Torp IF. Og siden jeg uansett ikke hadde store planer for mandagskvelden, valgte jeg derfor til slutt å trosse det ufyselige været. Det var surt og kaldt med sporadisk regn og en vind som ville gjøre det til en kjølig opplevelse, men det var bare å kle seg etter forholdene.
Det var selvsagt gratis inngang, og inne på Seiersten Stadion så jeg også raskt Jens som skulle kjøpe en hel bunke med programmer som jeg hadde med; det hadde også vært en grunn til å ta turen denne kvelden. Med et reservelag som hjemmelag var det vel aldri noe fare for at det skulle bli storinnrykk på Seiersten, og da jeg talte meg frem til at 15 tilskuere hadde møtt frem, var det vel kanskje ikke flere enn jeg hadde forventet. Blant de som hadde møtt opp for å se DFI-reservene var førstelagstrener Teitur Thordarson og keepertrener Scott Sedgwick som vi slo av en prat med for avspark.
Det ville være en overdrivelse å si at det var spenning i toppen av 5. divisjon Østfold, som dessverre ble dominert av reservelag som etter min mening ikke burde ha noe der å gjøre. Suverene Kvik Halden 2 hadde for lengst sikret seg divisjonstittelen og opprykket, mens Moss 2 og Drøbak/Frogn 2 begge lå 14 poeng bak og kjempet en duell om annenplassen. Først deretter kom de ‘ordentlige’ lagene med HSV på fjerde og Torp på femte – henholdsvis 26 og 27 poeng bak Kvik Halden 2. Slik jeg tolket et par av DFI-lederne på tribunen hadde de for øvrig liten tro på å tukte Moss 2 i kamp om annenplassen og mulig opprykk, for mossingene hadde langt bedre målforskjell, og det ble snakket om at Moss 2 i sin forrige kamp hadde satt innpå førstelagsspillere for å gjøre de spilleberettiget i sesongavslutningen og deretter bytte de ut tidlig.
Er det rart jeg mener disse reservelagene burde ha egen liga i stedet for å få ødelegge og påvirke både opp- og nedrykkskamp i en rekke divisjoner og avdelinger år etter år? Uansett fikk DFI-reservene en god start da Kasper Huseby sørget for 1-0 i det 9. minutt, og Elias Edvardsen Fors doblet hjemmelagets ledelse etter halvspilt førsteomgang. Kun sekunder senere slo torpingene tilbake, og da Dino Vajevic kort etter gjenopprettet tomålsledelsen, gikk det ikke lang tid før de sortkledde fra Østfold igjen utlignet. Mathias Larsen sørget deretter for at lagene gikk til pause med 3-3 på resultattavla. Etter en god start for vertene var man nå like langt, og etter hvilen skulle det bli en helt annen historie.
DFI-reservene fikk i løpet av annenomgangen en leksjon i effektivitet, og fra å ha ledet 3-1 etter drøyt 25 minutter sørget ytterligere mål fra Thomas Thorvaldsen, Mathias Larsen, Jacob Eilif Rasmussen og Ola Thorvaldsen for at det endte 3-7. Torp la med det press på HSV i kampen om 4. plassen – bare så synd da med disse reservelagene foran. Selv fant jeg liten grunn til å bli værende lenger enn nødvendig, og dro straks hjemover. Så får jeg til slutt unnskylde at det tok så lang tid å få skrevet dette, men det har å gjøre med at jeg først hadde trøbbel med en pc som avgikk med døden, og deretter utfordringer som følge av at blogg.no har lagt om til en ny plattform som jeg foreløpig ikke skjønner stort av og hvor også de eldre innleggene har blitt fullstendig håpløse (med tekst som ikke passer i det nye systemet – det er tydeligvis også tilfelle med nyskrevne innlegg ser jeg nå!). Dette har vært medvirkende til at jeg har vært (og fortsatt er) inne på tanken om å muligens legge ned dette prosjektet eller i hvert fall legge det på is.
Revisit:
Drøbak/Frogn 2 v Torp 3-7 (3-3)
Seiersten Stadion, 22 October 2018
1-0 Kasper Huseby (9)
2-0 Elias Edvardsen Fors (23)
2-1 ?? (23)
3-1 Dino Vajevic (26)
3-2 ?? (32)
3-3 Mathias Larsen (36)
3-4 Thomas Thorvaldsen (55)
3-5 Mathias Larsen (71)
3-6 Jakob Eilif Rasmussen (79)
3-7 Ola Thorvaldsen (85)
Att: 15 (h/c)
Admission: Free
For min lokale klubb DFI gikk det mot slutten av en nokså spesiell sesong der man har gått fra å kjempe i toppen før sommerferien til å kjempe mot nedrykk etter samme ferie. Nå sto årets siste hjemmekamp for tur, og med avspark klokka 13.00 åpnet det for at jeg kunne dra ned og få med meg kampen mot Rilindja for deretter å rekke hjem for å få med meg det som skjedde i den britiske fotballen denne lørdagen. Jeg hadde nå faktisk ikke vært på DFI-kamp siden midten av juni, så det var vel også på tide at jeg igjen innfant meg på Seiersten Stadion for å sjekke hvordan det sto til med badebyens helter. I anledning sesongavslutningen var det også gratis inngang denne dagen, sponset av en av klubbens hovedsponsorer, og således hadde man nok forhåpninger om at lokalbefolkningen ville kjenne sin besøkelsestid.
I inngangspartiet ble det som vanlig delt ut stensiler med de to lags lagoppstillinger, men kampprogrammet glimret dessverre fortsatt med sitt fravær og er nok tilsynelatende beklageligvis en saga blott på Seiersten Stadion. Det samme kan jo selvsagt sies om formen DFI viste på vårsesongen da de gjorde sin hjemmebane til et fort (selv om det krevde noen imponerende snuoperasjoner). Det var kanskje ikke helt uventet at bobla sprakk i løpet av sommeren, for min nabo og kompis – DFI-kaptein Nichlas Furu – hadde før den tid uttrykt bekymring over hvordan høstsesongen skulle utarte seg. Den gang hadde han nemlig fortalt om en rekke sentrale spillere som ville forlate klubben i løpet av sommeren; først og fremst for å studere.
Ikke minst har man visstnok savnet den forrige kapteinen Peder Mæhle som sjef på midtbanen, og flere har også nevnt problemer på back-plassene, uten at jeg selv har vært der for å se i denne perioden. Men etter at Follo ble slått 1-0 på Seiersten Stadion tidlig i juli, hadde faktisk DFI gått på åtte strake tap, og de gikk fra å kjempe i toppen bak suverene Oppsal til å måtte passe seg for nedrykk. Det var først i den første uka i oktober at de igjen vant, og med to seire på en uke sikret de plassen før de igjen hadde gått på en smell i sin forrige kamp mot Lokomotiv Oslo. Selv om de nå kunne rykke hverken opp eller ned, hadde de en ørliten mulighet for å sikre fjerdeplassen som visstnok ville bety at de ville slippe å spille cup-kvalifisering neste år. Det håpet hadde imidlertid fått seg en trøkk med tapet for Loket, men fra sin sjetteplass hadde DFI med to runder igjen to poeng opp til nettopp Lokomotiv Oslo på fjerde.
Samtidig kunne de denne lørdagen sende albaner-klubben Rilindja ned i 4. divisjon, for sistnevnte lå som nummer fire fra bunnen, og la dermed beslag på den siste nedrykksplassen. De hadde fire poeng opp til Ready som lå på trygg plass på plassen foran. For en som er motstander av at reservelagene år etter år får ødelegge og sørge for kaos og et tilnærmet kvasi-preg over de relevante divisjoner/avdeling (sterke ord der altså) var det dessuten befriende å se at tre av avdelingens fire reservelag lå på de tre nederste plassene. Både Hødd 2, KFUM 2 og Kristiansund 2 ville måtte ta turen ned (de blir dessverre erstattet av et og annet nytt reservelag), og nå kunne de altså få med seg Rilindja. I toppen hadde som jeg var inne på Oppsal for lengst sikret tittel og opprykk tilbake til 2. divisjon.
Man kom etter hvert i gang på Seiersten Stadion, og med ti minutter spilt hadde bortelaget en corner. Da den ble slått, gikk en Rilindja-spiller i bakken inne i feltet, og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Bardh Shala gjorde ingen feil og trillet ballen i mål til 0-1. Drøyt ti minutter senere var vi like langt etter at DFI-spiss Magnus Fagernes tok seg inn i feltet, passerte en forsvarer og la inn til Adrian Nyland Ørsahl som kunne styre inn utligningen til 1-1. Det var også stillingen til pause, og da var det trekning av fine premier i loddsalget samtidig som jeg slo av en prat med en gammel kompis som ikke akkurat er fast innslag på Seiersten Stadion men som altså hadde tatt turen denne dagen.
På vårsesongen ble det nesten et varemerke for DFI å snu underlege til seier med voldsomme snuoperasjoner i annenomgangene, men det var et helt annet DFI-lag, og åtte minutter etter hvilen var Rilindja på farten igjen da de spilte seg gjennom DFI-forsvaret med en stikkball til Bardh Shala som scoret sitt andre for dagen. Vondt skulle bli til verre for de rødkledde etter en drøy time, for da skiftet et Rilindja-frispark retning i DFI-muren og satt ut et tafatt forsvar som sto og så på at ballen ble pirket til Beslan Kadri som igjen pirket ballen forbi keeper og i mål til 1-3. Med et snaut kvarter igjen ble vertenes målscorer lagt i bakken på vei gjennom, og DFI ble tildelt straffe som kaptein Nichlas Furu satt sikkert.
DFI jaktet utligning, men Rilindja hadde nå selvsagt svært god tid og fikk brukt både filming og andre albaner-triks til å hale ut tiden. På overtid toppet det seg da en frustrert Mats Lien Vågan sparket ballen i Flatron Malsori som svarte med å dytte DFI-forsvareren i ansiktet. Begge måtte av banen; DFI-spilleren med sitt andre gule og Rilindja-mannen med direkte rødt, og det var vel nokså greit. Dette var noe av det siste som skjedde, og dermed sluttet det med skuffende 2-3 i årets siste hjemmekamp. Seieren betød også lite for et Rilindja, som på grunn av at også Ready hadde vunnet rykket ned. Nå spørs det hva slags DFI-lag vi får se neste sesong, for det har åpenbart ulmet i klubben i høst, og jeg må innrømme å ikke være altfor optimistisk på deres vegne på det nåværende tidspunkt.
