Drøbak/Frogn v KFUM Oslo II 11.06.2018

 

Mandag 11.06.2018: Drøbak/Frogn v KFUM Oslo 2

 

 

Den lange perioden med finvær så dessverre omsider ut til å være historie – i hvert fall for øyeblikket, for det var regnbyger som preget denne mandagen. Selv om en dose nedbør kanskje kom godt med nå, var jeg samtidig ikke voldsomt lysten på å tilbringe mandagskvelden å bli klissvåt, og på Seiersten Stadion er det ikke noe overbygg på tribunen. Det var bare å se an været og eventuelt også ta med seg en paraply, men om det virket å bli for ille vurderte jeg å heller bli hjemme. Det så imidlertid ut til å klarne opp, og etter en siste liten skur var utsiktene såpass gode at jeg bestemte meg for å ta turen. Jeg syntes dessuten at Betsson sin odds på 1,84 for hjemmeseier var såpass god at jeg lot meg friste, og dermed fikk jeg enda en grunn til å innfinne meg på Seiesten Stadion.

 

 

Den vordende far og forsvarsklippen Nichlas (Furu) hadde allerede dratt ned, og etter å ha spurt den høygravide Pia om hun hadde tenkt seg ned, fikk jeg høre at hun mente seg litt for stor og svanger til å ta turen slik at hun heller ville holde seg hjemme, så derfor trasket jeg denne mandagen ned på egen hånd uten nabo-skyss. På veien dit ned ble jeg imidlertid passert av min mor som plukket meg opp, og etter å ha vært med henne en tur innom butikken kom jeg meg omsider til Seiersten Stadion der jeg igjen punget ut med 100 kroner som ble betalt med Vipps. Heller ikke denne gang var det noe kampprogram, så nå kan det vel trygt slås fast en gang for alle at det nå dessverre er historie…i hvert fall foreløpig.

 

 

Da jeg ankom med en halvtimes tid til kamp var det hektisk aktivitet blant laglederne nede på indre bane, for visstnok hadde klubbens tre afrikanere/franskmenn fortsatt ikke ankommet etter at de ifølge det jeg ble fortalt hadde flydd tilbake fra en visitt i Frankrike. Det var nok noe som gikk de fleste tilskuerne denne dagen hus forbi, for like etter min ankomst kom de inn porten og rakk vel derfor akkurat å varme opp litt før kampen mot reservelaget til KFUM Oslo. Forrige hjemmekamp mot Herd hadde endelig bydd på en mulighet for meg til å se DFI i kamp mot et ‘skikkelig’ lag, men nå var det altså tilbake til kamp mot reservelag.

 

 

Jeg hadde satt min litt til at DFI skulle opprettholde sin gode hjemmestatistikk der de hadde vunnet alle sesongens hjemmekamper hittil, men var samtidig oppmerksom på at det lå en spesiell historie bak den statistikken. Saken var nemlig den at de i samtlige hjemmekamper i serien hittil hadde ligget under og spilt håpløse førsteomganger for så å snu kampene med enorme andreomganger. Forrige hjemmekamp var et kroneksempel på dette, der de ved pause (og også da vi passerte timen) hadde ligger under 0-3 for Herd for deretter å vinne 5-3 etter en vanvittig snuoperasjon. Kunne de gjøre noe tilsvarende denne gang? Eller kunne de til og med unngå å nok en gang havne i en slik posisjon ved å også levere før pause?

 

 

Siden man ikke lenger føler at tilskuerne fortjener et kampprogram, måtte jeg ta en kikk på nettet for å få bekreftet hvordan tabellen i 3. divisjon avdeling 1 så ut, og den ble fortsatt toppet av Oppsal. Oslo-klubben hadde etter ni runder ett poeng ned til Molde 2 og tre poeng ned til Follo. Træff befant seg på fjerde, mens DFI på femte hadde seks poeng opp til Oppsal men også en kamp til gode på alle lag foran seg. KFUM 2 lå på sin side under nedrykksstreken på en 12. plass av de 14, men ville med en seier klatre over streken. Jeg har følt at DFI nok ikke er stabilt gode nok til å kunne kjempe om opprykket til slutt, men det er morsomt at de henger med der oppe så lenge som mulig, og ingenting hadde vært morsommere enn om jeg tok feil.

 

 

Ute på det hersens kunstgresset så det ut faktisk ut som om DFI denne gang hadde våknet allerede fra start, for de virket friske og skapte en del farligheter samtidig som forsvaret med Nichlas (Furu) og Mats Lien Vågan som stoppere hadde god kontroll der bak. Dette lovet godt, og de fleste trodde nok DFI skulle ta ledelsen da Magnus Fagernes ble felt og dommeren pekte på straffemerket, men kaptein Peder Mæhle satt ballen utenfor KFUM-målet. En god mulighet gikk dermed fløyten, men hjemmelaget trengte ikke vente altfor lenge, for i det 27. minutt endte et meget godt angrep med at Atle Tronsmoen kunne styre inn 1-0 med utsiden av foten. De 119 tilskuerne på Seiersten kunne juble over at DFI hadde scoret kampens første mål for første gang i ligakamp på hjemmebane denne sesongen.

 

 

Ti minutter senere var DFI veldig nære igjen, da nok et flott angrep ble avsluttet med at Markus Aaser Grønli sendte i vei et skudd som med nød og neppe ble klarert til corner. På det påfølgende hjørnesparket havnet ballen ut i returrommet der Aaser Grønli sto klar, og fra rundt 18 meter hamret han ballen i mål til 2-0 og ny jubel på tribunen der tilskuerne åpenbart visste å verdsette det flotte målet. DFI spilte nå bra, og de kunne økt ytterligere før pause, men da lagene gikk i garderoben halvveis sto det fortsatt 2-0 på måltavla. For første gang denne sesongen ledet DFI ved pause i en kamp på Seiersten Stadion, og med de enorme andreomgangene klubben hadde levert her tidligere i sesongen, var det nå store forventninger før andre omgang.

 

 

Det var imidlertid som om alt var snudd på hodet denne kvelden, for etter pause var det KFUM-reservene som tok grep. Bortelaget var nå klart best, og man må nesten spørre seg hva som hadde skjedd i pausen, for det var nå lite som stemte offensivt for et DFI som til stadighet mistet ballen ved å drible seg bort eller slå pasninger med feil adresse. KFUM hadde flere gode muligheter, men heldigvis var DFI-keeper Kristoffer Solberg i storform denne dagen, og etter kjempe-brøleren i forrige hjemmekamp slo han nå voldsomt tilbake som banens beste der han leverte en rekke klasseredninger – godt hjulpet av forsvarssjef Nichlas og hans makker Lien Vågan. Man ante vel det verste da KFUM fikk straffespark et lite stykke ut i omgangen, men keeper Solberg tok sannelig den også!

 

 

Solberg viste nå virkelig hvorfor forventningene var høye da han ble hentet fra Holmen, og den engelske keeper-trener Scott Sedgwick kunne endelig glise sitt til dels tannløse glis da hans elev noterte seg for den ene gode redningen etter den andre. DFI klarte utrolig nok å ro det i land uten baklengsmål, og det er vel deres første smultring siden seriestarten borte mot Ready. Et lite skår i gleden var et veldig strengt og unødvendig andre gule kort til Ibrahima Konate på overtid. Men med 2-0 og tre poeng tok klubben en steg eller to oppover på tabellen, á poeng med Follo og tre poeng bak Oppsal. Det er fortsatt håp, selv om det kanskje ikke lover spesielt godt at de ifølge ryktene vil miste et par av spillerne til bl.a studier etter sommeren. Den tid den sorg, for i øyeblikket ser det nokså bra ut. Og det hadde etter hvert også blitt en flott juni-kveld.

 

 

 

Revisit:
Drøbak/Frogn v KFUM Oslo 2 2-0 (2-0)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 11 June 2018
1-0 Atle Norum Tronsmoen (27)
2-0 Markus Aaser Grønli (38)
Att: 119
Admission: 100 kroner

 

Next game: 06.07.2018: Nairn County v Inverness Caledonian Thistle 
Next Norwegian game: 23.09.2018: Raufoss v Fredrikstad 
Previous game: 03.06.2018: Drøbak/Frogn v Herd 

More pics 

 

 

Drøbak/Frogn v Herd 03.06.2018

 

Søndag 03.06.2018: Drøbak/Frogn v Herd

 

 

Søndag ettermiddag kunne like gjerne benyttes til å ta en tur ned på Seiersten Stadion for å se om de lokale helter i Drøbak/Frogn kunne opprettholde sin gode hjemmebanestatistikk og holde følge i det øvre sjiktet av tabellen for 3. divisjon avdeling 1. Endelig var det også et ordentlig lag jeg kunne få se de mot i ligaspill denne sesongen, og ikke bare reservelag, for det var Herd som denne dagen skulle komme på besøk fra Ålesund. Perioden med varme og fantastisk sommervær varte fortsatt, og idet jeg gikk ned trappa for å sette kursen mot Seiersten, kom min nabo Pia ut og tilbød meg skyss om jeg ventet noen minutter da hun også – til tross for å være høygravid – hadde tenkt seg ned for å se på den vordende far Nichlas.

 

 

Siden hun var barnevakt var hun tydeligvis også bekymret for å stå der i solsteiken, så hun hadde faktisk pakket med seg et telt som hun tenkte å slå opp der nede, og snart fikk hun slengt det i bilen slik at vi kom oss ned til Seiersten med en halvtimes tid til avspark. Jeg betalte meg som vanlig inn med 100 kroner som jeg fortsatt synes er noe stivt i denne divisjonen, spesielt nå som de tydeligvis også dessverre har avsluttet prosjektet med kampprogram for godt. Jeg har i hvert fall ikke sett noe program her denne sesongen, etter at det i fjor var fast praksis med et 4-siders program, og gutta som betjener inngangspartiet visste nok en gang ikke noe om dette annet enn at det ikke var noe program, så det har vel blitt bestemt i styret at man ikke lenger var ønskelig eller at man ikke hadde tid/kapasitet

 

 

Det er medvirkende til at jeg vil si at tilbudet man betaler for nå var noe bedre i fjor og at det er et steg i feil retning, men nå er jo jeg litt snodig der, og den jevne tilskuer er kanskje revnende likegyldig selv om jeg vet om flere som satt stor pris på dette tilbudet. Det var uansett det som skulle skje ute på banen som tross alt var det viktigste, og der hadde man god tro på at DFI skulle kunne sikre seg tre nye hjemmepoeng. Noen av lagene hadde spilt 7 kamper mens andre hadde spilt 8, og det noe merkelige var at de fem første på tabellen – inkludert DFI – alle kun hadde spilt sju ligakamper.

 

 

Oppsal ledet på målforskjell foran Molde 2 og hadde to poeng ned til treer Follo og firer Træff, mens DFI på femte hadde fem poeng opp teten. Derfor var det viktig med full pott mot sunnmøringene, og DFI hadde da også vært gode hjemme da alle deres tre hjemmekamper i ligaen så langt hadde blitt vunnet med sifrene 4-2. Skjønt det er en sannhet med modifikasjoner at de har vært gode. De har riktignok vært veldig gode når de har vært gode, men i samtlige hjemmekamper hittil hadde de startet dårlig og ligget under for deretter å ha en stor oppgave foran seg i andre omgang. Kunne man unngå å havne i en slik situasjon denne gang?

 

 

Pia hadde fått satt opp teltet og søkt tilflukt i dets skygge sammen med noen smårollinger da jeg for første gang måtte besøke kiosken for å få noe kaldt drikke i varmen like før lagene kom på banen. Herd befant seg på en 10. plass og lå dermed på plassen foran nedrykkssonen med kun ett poeng ned til Kristiansund 2 på gal side av streken, så de var nok selvsagt innstilt på å gi de rødkledde fra badebyen hard kamp om poengene denne veldig varme søndagsettermiddagen. Likevel, og til tross for hjemmefansens tidligere erfaringer med svake førsteomganger hittil denne sesongen, var det bortimot sjokkartet det som utspilte seg ute på det hersens kunstgresset før hvilen.

 

 

DFI virket håpløst tannløse og det var tilsynelatende ingen plan over det de foretok seg der de så ut til å løpe rundt som hodeløse høns som til stadighet surret bort ballen. I kampens fjortende minutt dro Herd nytte av dette da Parfait Bizoza sørget for 0-1 etter en vanvittig keepertabbe. Kanskje var det dette som skulle til for at DFI skulle våkne? Neida, det måtte mer til, for etter en halvtime lå ballen på straffemerket etter at Herd fikk tildelt et straffespark som for meg nok så litt billig ut. Bizoza scoret sitt og Herds andre, og kun tre minutter senere hadde han fullført sitt hattrick og sørget for at det sto 0-3 til pause.

 

 

De 102 tilskuerne var nærmest i sjokk, og majoriteten av hjemmefansen virket skjønt enige om at kampen var kjørt og at dette var et altfor stort underlege å snu selv for et DFI som denne sesongen har gjort opphentinger i andre omgang til sin spesialitet. Jeg vekslet noen raske ord med den engelske keepertrener Scott før han fartet over mot garderobene, og han var enig i at dette ble meget tøft. ‘We need a VERY big half‘, samtykket han før han jogget avsted, og jeg må innrømme at jeg selv ikke kunne se det akkurat der og da. DFI hadde nok en gang satt seg i en vanskelig situasjon, men nå var borteledelsen større enn det de hadde hentet opp i tidligere kamper.

 

 

DFI-trener Teitur hadde flyttet opp Nichlas (Furu) på topp i et håp om å raskest mulig få en redusering, men det så heller ikke altfor lovende ut da DFI i begynnelsen av andre omgang misset noen gigantiske sjanser. Det var i hvert fall positivt at de nå hadde begynt å faktisk skape disse sjansene, men det skulle gå enda litt tid før det løsnet. Da vi passerte en times spill begynte det å se vanskelig ut da det fortsatt sto 0-3, men et drøyt minutt senere kom reduseringen ved Markus Aaser Grønli. Da Nichlas Furu sørget for 2-3 med tjue minutter igjen var også håpet tent for alvor, og nå var DFI gode mens Herd-spillerne så stadig mer kjørt ut.

 

 

Philip Grønnern Ekeberg hadde kommet inn for DFIs første målscorer, og med sitt første spark på ballen fikk han kjempetreff og utlignet til 3-3 i det 79. minutt. Jubelen hadde knapt lagt seg før Nichlas fikk ballen i god posisjon inne i feltet, men i stedet for å skyte selv (og risikere å gjenta bommen alene med keeper i første omgang) sentret han til unggutten Magnus Fagernes som satt inn 4-3. En vanvittig snuoperasjon var et faktum, men helt på tampen satt også Fagernes inn sitt andre og fastsatte sluttresultatet til 5-3. Det var bare å gi seg ende over!

 

 

DFI hadde på under en halvtime snudd 0-3 til 5-3, og hvem hadde i ramme alvor trodd det med en halvtime igjen av ordinær tid? Dermed var det vel også desto morsommere, og DFI-gutta fikk fortjent hyllest med seg når de omsider hadde jublet fra seg og gikk mot garderoben. Kanskje skal de begynne å bare spille førsteomganger?? Etter kampen ble det treff på Pizza Baron, der bortimot hele Furu-klanen kom sammen med noen andre venner og kjente, og de satt der fortsatt da jeg satt kursen hjemover etter to timers tid. Ingenting å utsette på underholdningen denne søndagen! Men som Scott uttrykte det på Pizza Baron etter kampen: Er det nødvendig å gjøre det så vanvittig spennende hver gang? Han undret på hvor lenge hjertet ville holde om det fortsatte slik, men han var da i hvert fall i live da vi forlot Pizza Baron.

 

 

 

Revisit:
Drøbak/Frogn v Herd 5-3 (0-3)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 3 June 2018
0-1 Parfait Bizoza (14)
0-2 Parfait Bizoza (pen, 31)
0-3 Parfait Bizoza (34)
1-3 Markus Aaser Grønli (62)
2-3 Nichlas Furu (71)
3-3 Philip Grønnern Ekeberg (79)
4-3 Magnus Fagernes (82)
5-3 Magnus Fagernes (89)
Att: 102
Admission: 100 kroner

 

Next game: 11.06.2018: Drøbak/Frogn v KFUM Oslo 2 
Previous game: 01.06.2018: Blaker v Sørumsand 

More pics 

 

 

Blaker v Sørumsand 01.06.2018

 

Fredag 01.06.2018: Blaker v Sørumsand

 

 

Det var årets første juni-dag, og den fantastiske perioden med varme og skikkelig sommervær så ut til å fortsette i en evighet. Det skal man selvsagt ikke klage på, men samtidig fikk det meg igjen til å spørre meg om jeg virkelig var kysten på å tilbringe ettermiddagen og kvelden svettende på buss og tog med en kronglete reise til kampen jeg hadde vurdert å dra på. Det var imidlertid ingen hvilken som helst kamp, men et heftig lokaloppgjør mellom Blaker og Sørumsand, og noe spesielt ligger Blakers hjemmebane Bruvollen inne i midtområde på en travbane, så jeg ble til slutt fristet til å ta turen for å kikke.

 

 

Det til tross for et det som sagt var en nokså kronglete reise dit og tilbake, og denne begynte med at jeg tok bussen fra Skorkeberg og inn til Oslo for der å sette meg på Kongsvinger-toget som jeg ble med så langt som til Sørumsand. Jeg sendte en vennlig tanke til min mor som i sin tid gikk på husmorskole her, men jeg hadde når sant skal sies mer enn nok med å komme meg med buss 370B som kjører den såkalte ‘Blaker ring’. Jeg skulle ha rundt fem minutter på meg til å bytte, men toget hadde blitt forsinket slik at jeg steg av idet bussen skulle ha gått. Heldigvis ventet sjåføren av bussen som sto og ventet få meter fra perrongen slik at jeg kom meg med 17.38-bussen.

 

 

Dermed slapp jeg heldigvis å vente på neste buss som ikke gikk før 18.53, og det ville selvsagt ikke vært spesielt hensiktsmessig når kampstart var klokka 18.30. Blaker er for øvrig et tettsted i Sørum kommune, der det ligger ved Glommas østlige bredd rundt seks kilometer fra kommunesenteret Sørumsand og drøyt to mil nordøst for Lillestrøm. Det er kanskje mest kjent for Blaker Skanse som ble anlagt på 1600-tallet for å beskytte overfartsstedet Blakersund. Uansett spiller dog ikke fotballklubben sine kamper i selve tettstedet Blaker, men altså på Bruvollen som ligger tilsynelatende noe grisgrendt litt lenger inn i landet.

 

 

Bussen brukte snaut ti minutter på å frakte meg dit, og med omtrent 40 minutter til avspark steg jeg av på holdeplassen rett på andre siden av veien for innkjørselen som allerede ble flittig brukt av folk som kom kjørende til kveldens kamp. Her ligger et stort bygg som skal ha vært et samfunnshus bygget på midten av 1950-årene, men restauranten som nå skal holde til her så til tross for skilt på utsiden såpass stengt ut at jeg ikke tok meg bryet med å sjekke om den faktisk var åpen. I stedet fulgte jeg oppkjørselen rundt til baksiden der idrettsanlegget ligger, og ganske riktig ligger fotballbanen inne på selve travbanens midtparti slik at det var diverse skilter om å passe seg for hester.

 

 

Man må dermed også forsere travbanen der den tørre grusen støvet så voldsomt at jeg øyeblikkelig angret på å ha tatt i bruk mine flunkende nye Adidas-joggesko. Ved inngangspartiet fikk jeg ved hjelp av Vipps betalt de 50 kronene som ble avkrevd av en kar som foreløpig sto og lente seg henslengt opp mot et gjerde der, og han bekreftet som ventet at det ikke var noe som helst kampprogram samtidig som blikket hans vitnet om at han nok undret seg hva i all verden dette var for en snåling som kom på besøk. Han bekreftet dog videre at pressen var til stede i form av Romerikes Blad som ville streame kampen direkte, og det var tydelig at dette lokaloppgjøret hadde skapt en viss interesse i lokalsamfunnet der familier og andre allerede hadde slått seg ned med fluktstoler etc.

 

 

Blaker Idrettslag ble stiftet i 1922, og som de aller fleste andre norske idrettslag driver de selvsagt også en rekke andre idretter. Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om deres meritter innen fotballen, men jeg ser at de i 1950-årene spilte en periode i daværende 2.divisjon, uten at jeg på stående fot kan fortelle hvilket nivå det var på den tiden (det øverste nivået var vel på den tiden Hovedserien). I 1970- og 1980-årene var de nede i 7. divisjon, men har nå spilt i 4. divisjon siden opprykket høsten 2015. Det var deilig å se at de ganske riktig spilte på naturgress, men det er ikke mye tribunefasiliteter her, og det er kanskje naturlig når den blir omkranset av en travbane. Foran og ved siden av klubbhuset og kiosken på den ene langsiden er det imidlertid noen benker.

 

 

I 4. divisjon Akershus hadde de aller fleste lagene nå spilt 9 kamper, og tabellen ble toppet av Funnefoss/Vormsund som hadde ett poeng ned til Ull/Kisa 2 og tre poeng ned til duoen Kløfta og Aurskog-Høland. Deretter var det en luke ned til Rælingen, Hauerseter og Sørumsand som alle lå på 12 poeng og allerede hadde 11 poeng opp til Fu/Vo. Sørumsand på sjuende var jo også dagens bortelag, og lå tre poeng foran tabellnabo og dagens vertskap Blaker på åttende. En målløs første omgang var nokså jevn, til tross for at Blaker skapte de farligste sjansene, men det som foregikk ute på banen i varmen vitnet egentlig lite om et lokaloppgjør. Som en uttrykte var det godt at det i hvert fall var naturgress så fikk et par ordentlige taklinger slik at vi ikke sovnet, som han uttrykte det.

 

 

Etter pause tok Blaker enda mer grep og var klart best. Mens et skuffende Sørumsand virket svake, trykket Blaker på og fikk etter hvert uttelling da midtbanesjefen Martin Mathisen omsider fikk ballen i mål med 12-13 minutter igjen av ordinær tid. Sørumsand hadde egentlig ikke voldsomt å komme med, og det ebbet ut med 1-0 som sluttresultat foran det som i ettertid ble opplyst å være 350 tilskuere. Det var drøyt hundre mer enn de 239 jeg talte meg frem til, så gudene vet hvor de kom fra, men det får stå for deres regning. Jeg hadde nå nesten tre kvarter å vente på 21.02-bussen tilbake, og etter å ha passert sentrale steder som Fjuk og Myrimellom, kom jeg meg da tilbake til Sørumsand slik at jeg kunne fortsette hjemreisen med tog derfra til Oslo og Drøbak-bussen hjem.

 

 

Norwegian ground # 88:
Blaker v Sørumsand 1-0 (0-0)
4. divisjon Akershus
Bruvollen, 1 June 2018
1-0 Martin Mathisen (78)
Att: 350
Admission: 50 kroner

 

Next game: 03.06.2018: Drøbak/Frogn v Herd 
Previous game: 26.05.2018: Fram Larvik v Fredrikstad

More pics

 

Fram Larvik v Fredrikstad 26.05.2018

 

Lørdag 26.05.2018: Fram Larvik v Fredrikstad

 

 

Denne lørdagen var det duket for bortetur til Larvik, der FFK skulle spille mot Fram Larvik i Framparken, og kompiser på Selbak hadde satt opp buss som skulle ha tidlig avgang for å gjøre det til en skikkelig tur. Med avgang fra Selbak allerede klokka 08.00 hadde jeg dratt ned allerede dagen før for å overnatte hos min kompis Jon Erik. Vi hadde brukt fredagskvelden til å se kamp i Tistedalen, og etter retur derfra hadde det blitt lystig lag med både venner og tilfeldig forbipasserende som ‘falt innom’ verandaen til Jon Erik. Det ble faktisk så sent at klokka for lengst hadde passert tre da vi omsider kom oss i seng, og jeg ble også liggende å vri meg en god stund i varmen.

 

 

Etter kun to-tre timers søvn var jeg litt trøtt i trynet da jeg våknet av alarmen rundt kvart over sju, og etter en dusj besto vår sparsommelige frokost av et par munnfuller med hvitløksbrød fra kvelden før. Det fikk gjøre nytten til vi kom oss på ferja, for vi skulle nemlig kjøre ned til Strømstad og ta ferja derfra over til Sandefjord. Om underskuddet på søvn eller den sparsommelige frokosten var årsaken skal være usagt, men kort etter avreise ble i hvert fall formen temmelig elendig, og jeg slet på den siste biten fra grensen og ned til ferjeleiet i Strømstad, men var plutselig et nytt menneske da jeg der fikk avlagt et toalettbesøk og pustet inn litt frisk sjøluft.

 

 

Color Line sin båt kom snart fra Sandefjord og la til, og det gikk deretter ikke altfor lang tid før vi kunne ta oss om bord. Vi satt kursen rett mot restauranten der mange av oss hadde booket buffét som vi forsynte oss flittig fra. Etter å ha kastet innpå litt skikkelig mat, steg også formen ytterligere et hakk, og jeg var nesten god som ny. Reiseleder Anders Amundsen-Askedal var ikke dårligere enn at han deretter var raskt bortom baren og kom tilbake med en halvliter pils til meg. Denne tok jeg med meg opp på dekk, der også andre hadde hatt samme idé, og det var deilig å sitte der i sola samtidig som man også fikk litt vind i fleisen mens vi manøvrerte oss gjennom den flotte skjærgården.

 

 

Tanken med å dra såpass tidlig var for øvrig å få et par timer på pub i Larvik før kampen, og det er slike borteturer som virkelig er artige, snarere enn slik de andre supporterbussene hadde lagt opp til ved å ta en senere ferje og komme rett til stadionet like før avspark. Litt ekstra artig ble det denne gang med ferje-overfarten som var en bonus i seg selv. Ferja brukte to og en halv time på overfarten, og fra og knirkefritt ned til Larvik der Jon Erik hadde booket puben Glassmesteren for oss. Han var selv fin i farta da vi kom dit, og fikk flere ganger huden full av en snerpete frue som klaget sin nød over larmete og ubehøvlede fotballsupportere som hadde kommet når hun tross alt var der først og var til stor sjenanse for henne. Kanskje Jon Erik burde fortalt dette hespetreet at vi faktisk hadde reservert denne puben allerede mange dager i forveien.

 

 

Det ufyselige kvinnemennesket lot heller ikke sjansen gå fra seg til å overhøvle to eldre FFK-supportere i 60-årene som satt i fred og ro og ikke gjorde noe galt, men hun mente visst at deres samtale var forstyrrende hennes egen samtale på nabobordet, og ga de klar beskjed om at de skulle komme seg tilbake til Fredrikstad. Heldigvis var ikke dette spetakkelet representativ for lokalbefolkningen for øvrig der, og etter at hun heldigvis snart forlot etablissementet snøftende og med nesa i sky fikk noen av de tilreisende i stedet selskap av langt mer vennligsinnede lokale som ga de en innføring i emner som larvikitt og Farris som jo er blant tingene kystbyen Larvik er kjent for.

 

 

Nå koste vi oss i Vestfold, men varmen gjorde at svetten silte, og det var bra jeg hadde tatt med meg hatt for å hindre solbrenthet i vikene – så får det heller være at jeg ser noe bortimot tilbakestående ut med hodeplagg. Det var uansett artig å også få en innføring i emnet Larvik-fotballen og ikke minst høre litt om forholdet mellom byens gamle fotball-storheter Fram Larvik og Larvik Turn. To eldre karer la ut om dette, selv om de begge innrømmet å være Turn-supportere. De to Larvik-klubbene har i løpet av historien byttet på å være best i byen og hadde hver sin storhetsperiode. Etter en periode der man også her i byen forsøkte seg med et ikke spesielt vellykket samarbeid (der Turn ikke var med) som ble til en av disse hersens paraplyklubbene, er heldigvis også Fram Larvik nå tilbake med hovedsatsing under sitt tradisjonelle navn.

 

 

Fram Larvik ble stiftet i 1894 og driver som de fleste andre norske klubber også med andre idretter. De har for eksempel fostret skøyteløpere som Bjørg Eva Jensen og Tom Erik Oxholm. Nå skal vi imidlertid holde oss til fotballen, og det fortelles at man i 1902 valgte seg et område i Torstrand-området som ‘fotballslette’ for klubben, og det er her man i dag finner Framparken. En av klubbens gode perioder var i etterkrigsårene, og de vant i 1949/50-sesongen det som da het hovedserien i fotball. Den var inndelt i to grupper, og Fram Larvik vant den ene før de spilte avgjørende finaler mot vinneren av den andre – nemlig Fredrikstad. Ved den anledning var det Fram Larvik som seiret etter to kamper og kunne kalle seg seriemester.

 

 

Få år senere var det Larvik Turn som hadde sin gullalder, men det gikk etter hvert nedover med de begge, og i 1999 ble Larvik Fotball stiftet som en samarbeidsklubb der Fram fikk med seg Nanset, Sporty, Nesjar, STAG, Tjølling og Halsen i et forsøk på å igjen få en toppklubb i Larvik. Larvik Turn valgte som nevnt å ikke bli med på dette, men ambisjonen til den nye klubben som overtok Fram Larviks plass i 4. divisjon var 1. divisjons-spill innen 2004. De to første årene endte begge med opprykk, men fikk det tyngre i 2. divisjon, der de etter 2004-sesongen også møtte veggen økonomisk. Det betød slutten på Larvik Fotball, og Fram Larvik overtok deres plass i 2. divisjon, men rykket ned året etter.

 

 

De vant sin 3. divisjons-avdeling i 2007, men på den tiden hadde som kjent 3. divisjon hele 24 avdelinger og vinnerne måtte spille avgjørende kvalifisering mot en annen avdelingsvinner. Der ble Østsiden for sterke over to kamper, men da de gjentok bedriften året etter ble Kvik Halden slått i playoff og opprykket tilbake til 2. divisjon var klart. Der har de holdt seg siden, men det nærmeste de har vært en retur til nivå to er to tredjeplasser i 2013 og 2014 på et tidspunkt da 2. divisjon hadde fire avdelinger. Det ble selvsagt tøffere når disse ble redusert til to i forkant av 2017-sesongen, men Fram Larvik endte høyt nok oppe til at de fikk være med videre i divisjonen.

 

 

Vi fikk etter hvert samlet troppene og kommet oss tilbake på bussen som nå kjørte oss den korte veien ned til Framparken, der vi ankom med en snau halvtime til avspark. Etter å ha fått parkert steg vi av og tuslet bort til inngangspartiet for å betale oss inn med 100 kroner, og i tillegg til en billett fikk jeg overrakt et kampprogram som var en enkel 4-siders affære i svart-hvitt. Det er egentlig ikke mer som skal til, og selv om jeg savnet en spalte med kommentar fra trener eller en annen fra Fram-apparatet (nå skal man dog overhodet ikke være kresen her til lands!), hadde den både tabell, liste over de to lags tropper og de øvrige kampene i denne serierunden. Vel innenfor portene var det bare å kikke seg rundt før jeg etter hvert fulgte etter de andre over på det som for anledningen tydeligvis var borteseksjonen.

 

 

Vi hadde entret Framparken på den ene kortsiden, der Framhallen ligger bak det ene målet. Tribunefasilitetene er å finne på langsidene, og midt på langsiden til venstre sett herfra har man en ny sittetribune som når sant skal sies ser ut til å være av en midlertidig type. På motsatt langside er det en mer klassisk og åpen tretribune som strekker seg hele banens lengde, og det var på den borterste halvdelen av denne at FFK-supporterne tilsynelatende hadde fått beskjed om å samle seg. Dette var åpenbart ikke populært blant noen Fram-fans som klagde høylytt og ble nokså ufine etter å ha blitt forvist fra det som nok var deres faste plass, men det meste gikk stille og rolig for seg og FFK-fansen kunne da også fritt bevege seg frem og tilbake. Rett på utsiden av denne tribunen går det forresten en toglinje, og jeg ble ganske overrasket over at det ene sporet her faktisk syntes å være hovedlinja mellom Oslo og Sørlandet.

 

 

En uke eller to tidligere hadde jeg vært av den oppfatning av at Raufoss var i ferd med å dra fra i toppen og at et lite imponerende FFK ville ha mer enn nok med å kjempe om andreplassen som gir kvalifisering. Siden den gang hadde Raufoss gått på sesongens første poengtap etter et tap i Asker, samtidig som andre benyttet sjansen til å tette luka noe – deriblant FFK som til slutt hadde beseiret av Odd 2, selv om de i følge rapportene jeg fikk hadde spilt en hårreisende elendig første omgang. Raufoss toppet fortsatt etter seks runder, men forspranget var nå redusert til tre poeng som de hadde ned til duoen Asker og Grorud mens FFK og Elverum lå ytterligere et poeng bak på fjerde og femte plass.

 

 

Jeg var nok ikke den eneste av de tilreisende som igjen fikk litt bange anelser da Fram yppet seg litt innledningsvis, men FFK skulle etter hvert ta ta tak og skape flere sjanser, og de var det beste laget i første omgang. Da Eirik Mæland fikk ballen i nettet hadde linjemannen allerede flagget for offside, men drøyt tjue minutter ut i omgangen var Fram-forsvarer uheldig og klønete da han hektet en Tim Nilsen som var på vei ut mot hjørneflagget, og dommeren pekte på straffemerket. Kjell Rune Sellin steg omsider frem og sendte FFK i ledelsen ved å banke ballen opp i det venstre hjørnet. FFK skapte flere halvsjanser etter dette, og mens Tim Nilsen så sin volley blokkert, skrudde Rocky Lekaj to ganger ballen like utenfor fra god posisjon. Dermed 0-1 til pause, og en FFK-ledelse som kanskje også kunne vært et mål større.

 

 

I solsteiken hadde varmen vært så voldsom at jeg sammen med noen kompiser valgte å se slutten på omgangen fra kortsiden der vi fant skygge takket være Framhallen. Det hadde allerede også gått 2-3 halvlitersflasker med vann, mens andre hadde annet medbragt drikke som igjen sørget for at vaktene måtte bruke mesteparten av tiden på å konfiskere alkohol og kaste ut lovbrytere. Når man i ettertid ser at Fram Larvik visstnok skal være i så store økonomiske vansker at det spekuleres i om de i det hele tatt kan fullføre sesongen, skal det ikke mye fantasi til for å tenke seg at klubben nok i stedet gjerne kunne tenkt seg å kunne tjene noen kroner til klubbkassa på å kunne ha egen servering. Men neida, ikke har i nisselandet Norge.

 

 

Noen nevnte at Fram hadde håpet på 2 000 tilskuere, uten at jeg vet om det stemmer, men i så fall vil det ha vært noe skuffende med et tilskuertall som over høyttaleranlegget ble hevdet å være 850, hvorav rundt halvparten var fra plankebyen. Etter å også ha fått kastet innpå en burger fikk de i hvert fall se Lekaj slå et frispark som Mislav Leko headet i mål til 2-0 i andre omgangs sjuende minutt. Der og da virket ledelsen trygg, men kun tre minutter senere fikk vertene straffe da Leko igjen var i begivenhetenes sentrum. Jone Rugland reduserte til 1-2, og det var ny spenning. Fram kom seg imidlertid ikke til noen nevneverdige store sjanser, og spesielt da de mot slutten kastet folk fremover i jakt på utligning kunne FFK både en og to ganger ha avgjort om det hadde vært litt mer presisjon i kontringsspillet.

 

 

Dermed endte det 1-2, og siden Raufoss hadde blitt holdt til 1-1 av Moss, betød det faktisk at tabelltoppen nå potensielt var innen rekkevidde med seier over Raufoss i neste runde (helt slik gikk det dog ikke). En viss optimisme var kanskje på vei tilbake, og for oss var det på tide å vende snuta hjemover. Hjemreisen gikk via Horten og med Bastø-ferja derfra over til Moss, så jeg benyttet derfor anledningen til å ta farvel med kompiser om bord på ferja, der vi for øvrig også hadde selskap av FFK-spillerne som denne gang fikk ros. En annen som hadde vært med Selbak-bussen og som skulle av her for å toge fra Moss til Oslo var Elisabeth, og sammen med henne gikk jeg opp til Moss stasjon der vi fikk se at det var tog for buss på hele strekningen. Vi kom oss etter hvert med neste buss, og jeg hoppet av på Korsegården for å derfra ta Drøbak-bussen og komme meg hjem etter en flott helg i trivelig selskap.

 

 

 

Norwegian ground # 87:
Fram Larvik v Fredrikstad 1-2 (0-1)
2. divisjon avd. 1
Framparken, 26 May 2016
0-1 Kjell Rune Sellin (pen, 22)
0-2 Mislav Leko (52)
1-2 Jone Rugland (pen, 55)
Att: 850
Admission: 100 kroner
Programme: Included (4-page leaflet)

 

Next game: 01.06.2018: Blaker v Sørumsand 
Previous game: 25.05.2018: Tistedalen v Ås 

More pics 

 

 

Tistedalen v Ås 25.05.2018

 

Fredag 25.05.2018: Tistedalen v Ås

 

 

En ny helg var på trappene, og jeg hadde vurdert å bli med FFK-kompiser på bortetur til Larvik for å se aristokratene bryne seg på Fram Larvik på lørdagen. Selbak-bussen skulle ha tidlig avreise i 8-tiden på morgenen og kjøre til Strömstad for å ta ferja over til Sandefjord, og det gjorde at jeg ikke ville kunne ta meg ned til Fredrikstad i tide, men Jon Erik tilbød meg overnatting fra fredag til lørdag, og dermed var planen lagt. Han hadde imidlertid et ess i ermet som jeg ikke hadde regnet med, for da jeg et par dager før satt og skulle bestille bussbillett til Fredrikstad, spurte han plutselig om vi ikke skulle få med oss en lokal kamp på fredagen, og han foreslo Tistedalen v Ås. Jeg var ikke vond å be, og vi bestemte oss for dette.

 

 

Dermed var det bare å bestille plass på en noe tidligere buss enn først planlagt, og jeg var nokså tidlig på plass på Korsegården etter å ha busset opp. Jeg hadde åpenbart ikke trengt å ta en tidligere buss dit opp, for bussen til Fredrikstad (som skulle videre til Hvaler) var nemlig forsinket, men omsider kom den drøyt ti minutter forsinket…og viste seg å være stappfull. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne stige på, men at det ikke var sitteplass til meg, slik at jeg måtte presse meg ned ved siden av en annen kar i trappa bak. I tillegg sto det flere i midtgangen, og det var bare å belage seg på en marerittaktig tur i varmen. Ikke bare var det veldig varmt, men ungeskrik etc var heller ikke med på å gjøre det til noen fornøyelse.

 

 

Man kan spørre seg hva som er vitsen med å forhåndsbestille billett når man likevel ikke får plass? Jeg har ved et par anledninger opplevd at flybussen opp til Gardermoen har vært full når den har kommet til Korsegården, og da har de gitt beskjed om at det er satt opp ekstrabuss som kommer litt bak – og som derfor i hvert fall en av gangene også har vært gratis. Det er noe slikt som burde vært gjort, for sjåføren må ha merket at han hadde overfylt buss allerede da han forlot Oslo, og Korsegården er første stopp etter dette. Jeg burde nesten sendt en klage og bedt om å refundert hele eller deler av billettprisen. En annen ting jeg tenkte på er at man nå risikerer bot om man ikke bruker sikkerhetsbelte i disse bussene, men hvordan har man da lov å tillate passasjerer som står og sitter usikret i midtgangen mens bussen kjører på E6? Merkelig!

 

 

Uansett var jeg i hvert fall på vei mot Fredrikstad, til tross for at det gikk i snilefart gjennom Råde og Karlshus etter at vi tok av den nevnte europaveien. Det var tydeligvis mange som skulle til Hvaler for helgen, men det løste seg snart opp igjen, og trafikken til Hvaler skal i hvert fall ikke ha skyld i mer køkjøring ved Ørebekk, der det over lengre tid nå har pågått omfattende arbeid. Det var en befrielse å omsider kunne stige av i Fredrikstad og bli plukket opp av Jon Erik slik at vi kunne sette kursen hjem til ham for et måltid han hadde forberedt. Svin for alle penga, og er herremåltid var det da også vi fikk i oss i selskap av et par av Jon Eriks kompiser som hadde stukket innom. Ingen av de skulle imidlertid være med til Tistedalen, dit vi etter hvert satt kursen.

 

 

Tistedalen er et gammelt sagbrukssted omtrent 4 kilometer utenfor Halden, og her har man virkelig tradisjoner for sagbruk og trevarehandel. Helt siden 1600-tallet har det vært saget trelast her langs elven Tista. Sagbrukene her samlet seg på 1800-tallet til ett stort bruk under navnet Saugbruksforeningen, og dette var det største sagbruket i hele Norge. Tettstedet her har med tiden vokst sammen med bosetningen i Halden, og regnes visstnok derfor ikke lenger som eget tettsted på offisielle statistikker. Det er også kjent for noe langt mindre lystig; nemlig Tistedals-drapene som gjorde at bygda kom i medias søkelys i 1990-årene. Det var heldigvis noe langt hyggeligere vi var her for, og vi svingte snart ned mot Tistedalen Stadion som ligger fantastisk til nede ved innsjøen Femsjøen.

 

 

Den har fått sitt navn fordi den er den femte og nederste av innsjøene i Halden-vassdraget, og Tistedalen Stadion ligger i den sørlige enden av denne; ikke veldig langt fra stedet der Tista renner ut av Femsjøen på sin ferd mot Halden og Iddefjorden. Jeg vet at jeg som gutt spilte kamp for Torp her i Tistedalen, men jeg var overhodet ikke kar om å kjenne meg igjen og si om det kan ha vært i dette området, der det ligger flere mindre kunstgressbaner ved siden av hovedbanen. Det har nok uansett endret seg voldsomt siden den gang, da vi etter all sannsynlighet spilte på en grusbane. Det opplyses at Tistedalen Stadion ble åpnet i 1926, og tilskuerfasilitetene i dag består av en etter forholdene stor åpen tretribune som strekker seg mesteparten av banens lengde.

 

 

Klubben ble i 1916 stiftet som Tistedalens IF, men allerede senere samme år overtok de utstyret til Tistedalen Turnforening og tok navnet Tistedalens Turn- og Idrettsforening, som fortsatt er det offisielle navnet og forklarer initialene TTIF som blant annet kan ses på veggen ved hallen ved siden av. Fotball kom først på klubbprogrammet i 1924, og de spilte seg opp i det som da het A-klassen, før de i 1931 ledet daværende daværende Østlandsligaen etter halvspilt serie. I 1937 tok de seg helt til fjerde runde av cupen, der de måtte gi tapt for den senere vinneren Odd. Klubben spiller nå i 4. divisjon Østfold, som jeg forvirrende nok hadde visse problemer med å finne på NFF sine sider før jeg plutselig fant den under et nytt sponsornavn.

 

 

Etter å ha betalt oss inn med 50 kroner hver så vi at groundhopperen Stig-André Lippert også hadde tatt turen og tatt oppstilling øverst på tribunen der han sto som en gallionsfigur og speidet utover det som heldigvis er en skikkelig gressmatte. Etter å ha spilt tidligere kamper i sesongen på kunstgressbanen ved siden av, var dette andre kamp på naturgresset i år, og det er alltid deilig å kunne se kamp på skikkelig naturgress også her hjemme. Jon Erik ville innom kiosken for å sjekke sannhetsgehalten i et rykte han hadde hørt om at man ikke solgte kvikk lunsj her i Tistedalen, og kom i prat med en eldre kar som hadde vært involvert i driften i en mannsalder. Det viste seg at ryktet var betydelig overdrevet, men det var likevel spennende å høre om forholdet mellom Tistedalen og Kvik Halden.

 

 

Jeg trodde de hadde et vennskapelig forhold til sin ‘storebror’, men det viser seg at det for mange er langt mer anstrengt enn som så, og at det til tider har vært en nokså heftig rivalisering – hva man nå enn skal legge i akkurat det. Uansett var det en klubb fra mitt lokalområde som nå var gjester her når Tistedalens helter skulle være vertskap for Ås. Ingen av klubbene hadde hatt noen direkte knallstart på sesongen, og begge sto med kun fire poeng etter seks kamper. Kun målforskjellen skilte de to, og Ås lå med det på 10. plass av divisjonens 14 klubber, med Tistedalen på plassen bak seg. For ordens skyld var det Råde som hadde inntatt tabelltoppen og ledet med to poeng ned til Sarpsborg 08 II og Sprint-Jeløy.

 

 

Gjestene tok tak i kampen fra første spark og fikk en kanonstart da Mathias Adrian Iversen utnyttet en grusom klarering i hjemmeforsvaret og alene med keeper satt ballen i mål til 0-1. Tolv minutter senere ble ledelsen doblet da Sivert Lie trakk seg fri på kanten og la inn til Tobias Jarnfeldt Borgen som enkelt bredsidet inn 0-2. Ås virket å ha full kontroll, men av en eller annen grunn sies det at 2-0 er ‘en farlig ledelse’, og en liten periode slapp de vertene inn i kampen. Besfort Shala fikk i denne perioden styre midtbanen og Tistedalen produserte flere sjanser og reduserte etter en drøy halvtime til 1-2 da Konrad Thøgersen Jensen satt inn en retur etter at Ås-keeper Robin Jensen hadde reddet et skudd. Kun to minutter senere var vi like langt da Tistedalen fikk frispark og Håkon Sverre Bukholm fyrte løs. Ballen fikk en liten retningsforandring i Ås-muren og fant veien til nettmaskene, og det sto 2-2.

 

 

Kanskje var det dette som måtte til for at Ås skulle våkne igjen, men de samlet seg igjen og fem minutter utligningen tok de igjen ledelsen da Jarnfeldt Borgen scoret sitt andre med en volley som fra like utenfor 16-meteren suste i mål bak hjemmekeeperen. Dermed sto det 2-3 til pause etter at Ås også misset en kjempesjanse til å øke ytterligere før hvilen. I løpet av første omgang hadde vi også fått besøk av en annen gammel kjenning da min kompis Atle, som nå bor i Halden, hadde tatt turen for å hilse på. Han kom bort på et tidspunkt da jeg befant meg bak det ene målet og tok en liten fotorunde, og som involvert i barnefotballen i Halden mente han av erfaring at den idylliske beliggenheten har ikke er like idyllisk når man i kaldere årstider har sure vinder inn fra Femsjøen som kan gjøre det nokså utrivelig.

 

 

Etter underholdningen før pause, ble det jeg talte meg frem til å være 93 tilskuere vitne til en langt mer rotete andre omgang. Ås virket fortsatt å være det beste laget og skapte noen farligheter, mens det Tistedalen hadde å komme med stort sett var dødballer slått inn foran Ås-målet. Det var rett og slett ingen god omgang, men det var før vi gikk over på overtid og det ble fullstendig kaos med vanvittige sjanser begge veier. En Tistedalen-spiller måtte redde på streken, og vertene hadde selv to farlige frispark fra 18-20 meter i tillegg til en sjanse der Ås-keeperen måtte ut i full strekk. Vi var i det sjuende tilleggsminuttet da Tistedalen igjen fikk et frispark ute ved sidelinja og lempet ballen inn i feltet. En hjemmespiller headet ballen i innsiden av stolpen, og Håkon Nikolay Berger Hauge satt inn 3-3 før dommeren like etter blåste for full tid.

 

 

Ingen av lagene var nok veldig fornøyd med poengdeling, men kampen sett under ett var det nok helt klart Ås som hadde størst grunn til å være skuffet. Vi hadde i hvert fall hatt en trivelig aften i Tistedalen, og det var artig å treffe igjen gamle kjente som vi nå tok avskjed med før vi etter hvert satt kursen tilbake mot Selbak. Morgenen etter skulle vi altså på bortetur til Larvik med tidlig avreise, men først hadde Jon Erik planer om lystig lag, og det ble litt lystigere og en god del senere enn det han hadde sett for seg.

 

 

 

Norwegian ground # 86:
Tistedalen v Ås 3-3 (2-3)
4. divisjon Østfold
Tistedalen Stadion, 25 May 2018
0-1 Mathias Adrian Iversen (5)
0-2 Tobias Jarnfeldt Borgen (17)
1-2 Konrad Thøgersen Jensen (32)
2-2 Håkon Sverre Bukholm (34)
2-3 Tobias Jarnfeldt Borgen (39)
3-3 Hakon Nikolay Berger Hauge (90+7)
Att: 93 (h/c)
Admission: 50 kroner

 

Next game: 26.05.2018: Fram Larvik v Fredrikstad 
Previous game: 21.05.2018: Drøbak/Frogn v Kristiansund 2 

More pics 

 

 

Drøbak/Frogn v Kristiansund II 21.05.2018

 

Søndag 21.05.2018: Drøbak/Frogn v Kristiansund 2

 

 

Jeg hadde nå vært hjemme noen dager og hadde ingen store reiseplaner før Skottland-ferien i juli, men med fem dager siden sist kamp var det kanskje likevel på tide med en ny dose fotball? Jeg valgte i hvert fall å dra ned på Seiersten Stadion denne søndagen for å se mitt lokale Drøbak/Frogn i aksjon mot andrelaget til Kristiansund. Jeg er jo som kjent ingen stor fan av å se kamper med reservelag, og er alt annet enn noen tilhenger at de får spille i den ordinære ligaen, men jeg hadde uansett ikke andre planer, og det er også litt enklere å komme seg på kamp når man også kjenner noen av de som spiller. Derfor tok jeg turen ned til Seiersten for å se om DFI kunne tukte nordmøringene og forbli uten poengtap på hjemmebane.

 

 

DFI sto med statistikken 3-1-1 så langt i ligaen etter å ha sikret seg et poeng med poengdeling mot Træff på Reknesbanen i Molde en drøy uke tidligere, mens Kristiansund 2 sto med 0-1-4 og altså ett eneste poeng etter fem runder, så det var absolutt berettiget håp om nye hjemmepoeng til badebyens helter. Da var det imidlertid greit å våkne til liv allerede før det nærmer seg pause, og det hadde i hvert fall vært mye av utfordringen i hjemmekampene hittil. De har spilt bra på sitt beste, men det har nivået har slik jeg ser det vært altfor ustabilt, i tillegg til at man som nevnt har satt seg selv i en posisjon der de har måttet slå tilbake fra et underlege.

 

 

Jeg betalte meg inn med 100 kroner som jeg fortsatt synes er en smule stivt i denne divisjonen, samtidig som jeg konstaterte nok en gang at det dessverre ikke var noe kampprogram denne gangen heller. Da var det kanskje ikke noe blaff forrige gang, og det kan vel kanskje tyde på at kampprogram nå dessverre er en saga blott på Seiersten. Det er i så fall meget synd! Men fotballfans er jo uansett ikke bortskjemt med slikt her hjemme, og i så fall tenker de kanskje at det ikke er noe hensikt å fortsette med det jeg mistenker kan ha vært den engelske keepertreneren Scott Sedgewick sin idé.

 

 

Det var igjen en noe shaky start på kampen, og jeg lot meg ikke imponere av det jeg så fra rødtrøyene i første omgang, for selv om de også hadde et par halvsjanser, virket de å være på gyngende grunn ved flere anledninger. Det virket heller ikke som om hverken kommunikasjonen eller konsentrasjonen var helt der den skulle, og det var vel strengt tatt ikke helt ufortjent da de etter 35 minutter havnet under igjen etter at Ole Christian Hammerfjell Sæter sendte KBK-reservene i føringen. Heldigvis dukket unggutten Magnus Fagernes opp og utlignet for DFI på et viktig tidspunkt i omgangens nest siste minutt, slik at de denne gang i hvert fall kunne gå til pause med uavgjort 1-1 på måltavla.

 

 

De skulle dog havne under igjen da Hammerfjell Sæter igjen var på farten og satt inn 1-2 i andre omgangs niende minutt, men snart våknet DFI sakte men sikkert, og et kvarter senere utlignet forsvarer Mats Lien Vågan til 2-2. DFI presset nå på og spilte godt de siste 20-25 minuttene, men ledermålet lot vente på seg. Jeg hadde latt meg overraske av at Markus Aaser Grønli hadde startet på benken, for han har en tendens til å score en del mål fra sin kantposisjon, og da han kom innpå hevdet jeg overfor min samtalepartner Jens at han nå kom til å komme innpå og score seiersmålet. I etterpåklokskapens navn var det ikke noe dårlig tips.

 

 

I kampens nest siste ordinære minutt havnet nemlig ballen hos Aaser Grønli, og han sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene og utløste jubelscener blant de anslagsvis 150 tilskuerne på Seiersten. Kampen var snudd, og på overtid feide Magnus Fagernes all tvil til side da han enkelt kunne sette inn 4-2, som for tredje hjemmekamp på rad ble sluttresultatet for DFI. Dermed holdt de fortsatt godt følge der oppe på tabellen, men kan de gjøre det helt inn? Jeg tviler på om de er stabilt gode nok til å kjempe i den ytterste toppen over en lang sesong, men ingenting hadde vært morsommere enn om de hadde klart det og kunne kjempe om opprykk.

 

 

 

Revisit:
Drøbak/Frogn v Kristiansund 2 4-2 (1-1)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 21 May 2018
0-1 Ole Christian Hammerfjell Sæter (36)
1-1 Magnus Fagernes (44)
1-2 Ole Christian Hammerfjell Sæter (54)
2-2 Mats Lien Vågan (69)
3-2 Markus Aaser Grønli (89)
4-2 Magnus Fagernes (90+1)
Att: 150 (est)
Admission: 100 kroner
Programme: None (free teamsheet)

 

Next game: 25.05.2018: Tistedalen v Ås 
Previous game: 16.05.2018: Hønefoss BK v Fredrikstad 

More pics 

 

 

Hønefoss BK v Fredrikstad 16.05.2018

 

Onsdag 16.05.2018: Hønefoss BK v Fredrikstad

 

 

Det hadde vært mye reising i det siste, og etter weekenden i Praha hadde jeg raskt fartet videre og unnet meg en siste tur over til Storbritannia for sesongen, slik at jeg nå hadde en drøy uke bak meg der da jeg denne formiddagen fløy hjem fra Stansted Airport. Likevel hadde jeg tenkt meg rett på kamp, og da jeg landet på norsk jord på Gardermoen var det bare å vente en times tid på bussen som etter sigende skulle gå til Hønefoss klokka 16.00. Jeg ble litt overrasket over hva som kom da jeg noen minutter etter oppgitt avgang sto og speidet etter bussen idet en liten minibuss kom kjørende. Det viste seg at dette var transporten til Hønefoss, men jeg hadde fortsatt en enda større overraskelse i vente.

 

 

Da jeg steg på for å betale, ba nemlig sjåføren om 300 kroner. Jeg presiserte at jeg kun skulle én vei, og han bekreftet igjen at en enveisbillett for turen som visstnok skulle ta en time og et kvarter vitterlig kostet TRE HUNDRE KRONER! Det var nesten så jeg satt i halsen, og et lite halvsekund vurderte jeg å droppe hele Hønefoss-turen, men jeg hadde også avtalt å møte kompiser der, så jeg fikk hostet opp og betalt blodsugeren slik at vi kom oss av gårde. Noen minutter forsinket forlot bussen flyplassen og tok seg inn i Oppland og deretter inn i Buskerud, der jeg steg av i Hønefoss etter å ha konstatert at fossen så imponerende ut. Etter å ha spasert ned til dagens kamparena forventet jeg nesten å se mine kompiser der allerede, men de hadde denne gang ikke satt opp egen buss, og bussen til Plankehaugen var forsinket.

 

 

Derfor benyttet jeg ventetiden til å oppsøke billettluka og betale 120 kroner for en kampbillett for borteseksjonen. Mens jeg ventet registrerte jeg at man også så ut til å dele ut noe som minnet om et program, og jeg gikk bort for å sikre meg et eksemplar av det som viste seg å minne mer om en ‘flyer’ med trykk på begge sider, der informasjonen begrenset seg til en tabell, de to lags tropper, og serierundens øvrige kamper i 2. divisjon avdeling 1. Det var egentlig litt merkelig å tenke på at dette oppgjøret som for få år siden var et Eliteserie-oppgjør nå var et oppgjør på nivå tre av norsk fotball, men slik er det nå engang, og kanskje er det greit å se at FFK tross alt ikke er de eneste som har surret det til i de senere år.

 

 

Hønefoss BK har en historie tilbake til 1895 og stiftelsen av IF Liv, men dagens klubb er et resultat av flere senere sammenslåinger. I 1909 ble Fossekallen IF stiftet, og denne klubben ble i 1940 slått sammen med Hønefoss AIL. I 1987 ble IF Liv og Fossekallen slått sammen til Liv/Fossekallen, før de ti år senere endret navn til L/F Hønefoss og deretter i 2002 til det nåværende Hønefoss BK. Klubben rykket opp til toppdivisjonen i forkant av 2010-sesongen, men den endte med nedrykk etter å ha tapt kvalik-finalen mot nettopp FFK. De tok seg tilbake på første forsøk og noterte seg for en 13. plass i 2012 før de året etter endte som jumbo og rykket ned igjen. To år senere ble det nytt nedrykk, slik at de nå er å finne i 2. divisjon. Det skal kanskje også nevnes at de i 2005 spilte seg frem til semifinale i cupen, der de tapte knepent for et Molde som senere ble det årets Norgesmester.

 

 

Hønefoss sin hjemmebane er kjent under et sponsornavn, men jeg velger å kalle den Hønefoss Stadion, som jeg mener å ha sett den omtalt som et sted tidligere. Dette er vel imidlertid kanskje navnet på den gamle hjemmebanen som ligger ved siden av med løpebaner og en nokså fin tribune på den ene langsiden, selv om jeg ved nærmere ettertanke lurer på om ikke den heter Hønefoss Idrettspark. Alt dette ligger uansett fint til ute på en odde i Scjong-området av byen, der Storelva renner forbi et steinkast unna. Det nye stadionet sto ferdig her i 2009 og har tribuner på tre av sidene. Hovedtribunen på den ene langsiden er en ren sittetribune, mens den mer entusiastiske hjemmefansen holdt til bak det ene målet der de foretrakk ståtribunen på den ene flanken mens resten av tribunen byr på sitteplasser. Bak det andre målet er det en liten åpen ståtribune som denne dagen ikke var i bruk.

 

 

Supporterbussen fra Fredrikstad kom håpløst sent, og da den parkerte bak den gamle banen, borte ved Schjonghallen, var det kun 4-5 minutter til avspark og absolutt på tide å komme seg innenfor. Jon Erik og de andre kom seg snart av bussen, men ved inngangen til borteseksjonen fikk de beskjed om at de først måtte gå til billettluka ved kortsiden på motsatt ende av anlegget for å kjøpe billett. Ikke ideelt, men der har man for å komme så sent, og det endte faktisk opp med køer som gjorde at de var spilt godt over et kvarter da de siste bortesupporterne kom seg innenfor. Hønefoss BK lå som jumbo etter å ha tapt samtlige av sine fire kamper så langt, mens FFK på 8. plass virket å være i fritt fall etter en resultatmessig positiv sesongstart.

 

 

Etter ti minutters spill, på et tidspunkt da flere FFK-fans var på utsiden, tok FFK ledelsen da Tim Nilsen med nød og neppe lurte offside-fella og satt inn 0-1. Samme mann var involvert da han litt senere presset Hønefoss-keeper Alexander Pedersen til en håpløs klarering som gikk rett til Kjell Rune Sellin, men sistnevnte klarte ikke å treffe det åpne målet. Også Hønefoss hadde sine muligheter, og FFK-keeper Håvar Jenssen måtte varte opp med gode redninger på avslutninger fra Kristoffer Hoven og Sivert Øverby. Jeg sto med en følelse av at vertene nærmet seg utligning, men det sto fortsatt 0-1 til pause. Det var greit å få litt påfyll med brus i varmen, og mens jeg var ute for å ta meg en røyk klarte selvsagt Jon Erik også å introdusere meg for vaktene som en slags super-groundhopper og la ut om mine meritter i England så det nesten var flaut.

 

 

Dette syntes åpenbart et par av vaktene var spennende, for de begynte å spørre meg ut, og ikke minst lurte de på hva jeg savnet her hjemme. Det er jo mye forskjellig det, men da jeg nevnte dette med at klubbene i non-league gjerne har egen bar som fungerer som et møtepunkt før og etter kamp (og i noen tilfeller til og med på dager da det ikke er kamp), var det interessant å høre de fortelle om at deres klubb har kjempet lenge for å få til noe slikt her ved sitt stadion. Dessverre er det ikke enkelt i Norge, der man (kanskje også med rette med den norske mangelen på drikkekultur?) tror at noe slikt automatisk vil føre til fyllefest, så de har ikke overraskende fått avslag på søknad om skjenking gang på gang, slik at de i stedet for å tjene penger til klubbkassa må bruke tid på å konfiskere innsmuglet alkohol fra tilskuerne på tribunen.

 

 

Andre omgang fortsatte i samme spor som den første, med en åpen kamp og sjanser og halvsjanser begge veier. Tim Nilsen var igjen frempå og var involvert i mye der fremme for FFK, men jeg syntes at Hønefoss etter hvert virket giftigere da de kom fremover, og etter snaut halvspilt omgang kom omsider utligningen da Sami Kamel hamret ballen i det bortre krysset. Dermed 1-1, og Hønefoss hadde nå flere gode sjanser til å ta ledelsen, og de viste at de enten var bedre enn tabellposisjonen tilsa (slik en av vaktene også hadde hevdet) eller at FFKs favorittstempel som vanlig har mest bakgrunn i deres navn. Det endte til slutt med poengdeling, og jeg vil påstå at det var FFK som til slutt hadde mest grunn til å være fornøyd med akkurat det, da det ikke ville vært ufortjent om Hønefoss hadde tatt alle tre poengene.

 

 

Dette var første gang jeg så FFK i aksjon denne sesongen, og jeg var dessverre alt annet enn overbevist om at de fortjente favorittstempelet pressen automatisk synes å feste på de hver sesong. Raufoss var i ferd med å rykke fra i toppen, og jeg følte at FFK nå ville ha mer enn nok med å kjempe om en mulig playoff-plass som nummer to. Jeg hadde blitt lovet skyss hjem med supporterbussen, der Jon Erik hadde vært elskverdig nok til å betale for meg, og snart var vi etter hvert på vei. Et problem dukket opp da bussjåføren fant ut at bremsene var såpass dårlig at han ikke ville kjøre Oslofjord-tunnelen , og dermed måtte vi kjøre en litt lenger vei om Oslo. Min mor som hadde tilbudt seg å hente meg ved Frogn videregående skole, tilbød seg å i stedet hente meg på Korsegården, og som sagt så gjort.

 

 

Norwegian ground # 85:
Hønefoss BK v Fredrikstad 1-1 (0-1)
2. divisjon avd. 1
Hønefoss Stadion, 16 May 2018
0-1 Tim Nilsen (11)
1-1 Sami Kamel (67)
Att: 970
Admission: 120 kroner
Programme: None (2 page leaflet free)

 

Next game: 21.05.2018: Drøbak/Frogn v Kristiansund 2 
Previous game: 15.05.2018: Cottesmore Amateurs v Hathern 
Previous Norwegian game: 22.04.2018: Drøbak/Frogn v Hødd 2 

More pics 

 

 

Cottesmore Amateurs v Hathern 15.05.2018

 

Tirsdag 15.05.2018: Cottesmore Amateurs v Hathern

 

 

Jeg våknet i Glasgow vel vitende om at det duket for sesongens siste kampdag hva gjaldt min fotballsesong i Storbritannia. Etter å ha sjekket ut fra St. Enoch Hotel benyttet jeg anledningen til å innta en full english breakfast ved The Crystal Palace før jeg gikk for å komme meg med 08.00-toget som skulle frakte meg helt ned til Birmingham. Rett i overkant av fire timer brukte det ned til Birmingham New Street, der jeg skulle ha 12.22-toget videre til Leicester, som jeg hadde valgt som base denne dagen. Rundt kvart over ett steg jeg av i Leicester og gikk snart for å finne Grafton House, der jeg hadde betalt £24,62 for overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn, men var snart på farten igjen.

 

 

Jeg hadde lenge litt problemer med å bestemme meg for kamp denne dagen, og noe av utfordringen var at jeg trengte en base som gjorde det mulig å ta seg til Stansted i god tid før hjemreise derfra klokka 11.55 dagen etter. Jeg kikket lenge på AFC Bentley og en mulig base i Doncaster eller til og med Peterborough, men da jeg igjen ble oppmerksom på at Cottesmore Amateurs hadde hjemmekamp ble jeg fristet dit. Jeg har en stund vært lysten på et besøk der, og jeg lette med lys og lykte etter aktuelle overnattingssteder i nærheten. Ikke veldig mye på menyen i Cottesmore, og det lille som var tilgjengelig i Oakham eller Melton Mowbray var vesentlig dyrere enn Leicester som dog er noe lenger unna, men jeg endte altså opp med Leicester som base til tross for at det også ville by på en noe tidligere avreise morgenen etter.

 

 

Reiseveien til Cottesmore – og først og fremst returreisen – ville være nokså kronglete da bussene ville ha sluttet å gå etter kampen, slik at jeg dermed måtte ha taxi til Oakham og togstasjonen der, men Leicester-fan og groundhopper Ken Hall hadde sett på Twitter at jeg tenkte meg dit og tilbød meg skyss tilbake til Leicester slik at jeg ville få en langt enklere reise. Nå hadde jeg uansett først tenkt til å slå i hjel litt tid i Leicester, og etter en pub-middag ved The Last Plantagenet var det på tide å finne frem til en mikropub jeg hadde gledet meg til å besøke. Jeg orienterte meg frem til The Blue Boar, som absolutt var verdt besøket der jeg koste meg med litt real cider i selskap av 2-3 stamkunder som i samarbeid med verten var opptatt med å løse kryssordet i en av dagens aviser.

 

 

Da jeg etter hvert brøt opp, fant jeg ut at jeg på turen tilbake mot stasjonen også hadde tid til å teste ut puben Barley Mow før jeg gikk for å ta 16.18-toget. Jeg skulle kun være med til Melton Mowbray, og etter et kvarters tid kunne jeg stige av der og slå meg ned på The Boat Inn. Det viste seg å være en fantastisk liten pub, og jeg skulle i ettertid gjerne ha unnet meg en pint til der heller enn å bryte opp, men jeg gikk etter hvert videre til The Grapes for en siste forfriskning før jeg skulle ta meg til Cottesmore med buss RF2 sin 18.05-avgang. Denne bussen brukte omtrent 25 minutter til Cottesmore, der jeg steg av utenfor det som viste seg å være en trivelig landsbypub. The Sun Inn med sitt stråtak ligger ved innkjørselen til det som var kveldens kamparena, og jeg lot meg selvsagt friste inn dit.

 

 

Cottesmore er en landsby nord i det lille grevskapet Rutland, som er det minste av Englands historiske grevskap. Rutland er på det meste kun 29 kilometer fra nord til sør, og 27 kilometer fra øst til vest, og det var før denne kvelden også det eneste av Englands grevskaper der jeg fortsatt hadde til gode å se kamp. Cottesmore har rundt 2 000 innbyggere og er grevskapets største landsby og tredje største bosetning etter Oakham og Uppingham. Cottesmore har vært kjent for flyvåpenets base RAF Cottesmore like i utkanten av landsbyen, men som for noen år siden ble lagt ned. Det er likevel fortsatt militær aktivitet i området, for kort etter at den stengte i 2012 ble den gjenåpnet som militærleir for hæren under navnet Kendrew Barracks. Cottesmore virket på meg som en koselig liten landsby.

 

 

Jeg satt meg utenfor med en pint, og jeg hadde ikke sittet der lenge før en kjent skikkelse kom snikende for å fotografere modellene av prins Harry og hans utkårede som i forbindelse med det (da) kommende bryllupet hadde blitt ‘installert’ på en benk noen meter bortenfor. Jeg dro straks kjensel på groundhopperen John Main, og han kom snart bort for en prat. Leicester City-supportere var godt representert blant groundhopperne da også Ken Hall snart kom kjørende forbi. De to gikk oppover mot kveldens kamparena mens jeg ble igjen for å gjøre kål på pinten før jeg fulgte etter og med en nokså drøy halvtime til avspark betalte meg inn med £2. Som forventet var det dog intet kampprogram når Cottesmore Amateurs denne kvelden skulle ta imot Hathern til duell i Leicestershire Senior League Premier Division.

 

 

Det var vel ikke altfor vanlig at engelske fotballklubber ble startet opp under andre verdenskrig, men Cottesmore Amateurs ble stiftet i 1941. Det er imidlertid ikke altfor enkelt å finne ut hva drev med mellom dette og deres inntreden i Leicestershire Senior League i 1992. Den gang tok de plass i ligaens Division One, men en tredjeplass i debutsesongen var nok til at de fikk rykke opp i toppdivisjonen Premier Division der en fjerdeplass i 1997 står som deres beste plassering. Etter en håpløs sesong i 2001/02 endte de som klar jumbo og rykket ned igjen, og våren 2008 endte de sist også i Division One. Uten at jeg har noen forklaring på det, ble de etter den sesongen likevel hentet opp til Premier Division til tross for jumboplasseringen, og der har de holdt seg siden.

 

 

Ved parkeringsplassen i enden av innkjørselen ligger garderobebygget et lite stykke fra selve banen ved Rogues Park, og deretter passerer man et par containere som gjør et eller annet nytte, før man deretter kommer ned på selve banen der et lite tre-skur i det ene hjørnet virker å være anleggets hjerte og sentrum for det meste av aktivitet da det også er deres tea hut. Rogues Park er for øvrig det man må kunne kalle en skjult liten perle for slike som meg, og tribunefasilitetene består av to mindre og tilsynelatende nokså falleferdige overbygg i tre og bølgeblikk – et på hver langside. På langsiden bortenfor den nevnte bua står en av disse og gir tak over hodet til de som står rett på bakken under her.

 

 

På motsatt langside, der man også finner laglederbenkene, er den andre enda mer falleferdig med et tak som minst ett sted kneler voldsomt og virker i ferd med å falle ned. Det er dette som med et engelsk uttrykk kalles wonderfully ramshackle, og jeg elsker slikt. Dermed er det ingen overraskelse at Rogues Park så absolutt falt i smak og nærmest ga meg vann i munnen. Dette til tross for at bortre langside der det sistnevnte overbygget står virket å være sperret av under kampen, uten at det senere skulle stoppe meg i å ta en tur over også under kampen. Det er for øvrig ikke engang noe hard standing rundt banen, slik at tilskuerne står rett på gresset – eller om man befinner seg under overbyggene; på jordgrunnen. Rogues Park har nå for øvrig blitt omdøpt til Westray Park til ære for en klubbveteran som faktisk befant seg borte i den nevnte bua og som bekreftet at han så på det som en ære.

 

 

Der borte fortalte ytterligere en groundhopper at han hadde fått kloa i et gammel program fra karen inne i bua, og at det var ett igjen. I mangel på kampprogram i anledning kveldens kamp, fikk jeg sikret meg dette gamle programmet fra 1993/94-sesongen som kunne være litt interessant lesning (det er alltid spennende å se gamle programmers tabeller og se hvilke klubber som faktisk spilte i ligaen/divisjonen den gang) samt gjøre nytte som ‘introduksjons-bilde’ på mitt blogginnlegg. Noen pin kunne de dog ikke hjelpe meg med, men vi ble stående i interessant samtale med flere av personene i klubbens styre og stell som kunne fortelle mer om klubben og Leicestershire Senior League, hvis toppdivisjon for ordens skyld er å få finne på non-leagues step 7 (eller nivå 11 totalt for de uinnvidde).

 

 

Jeg fikk foreløpig ikke tak i lagoppstillingene fra dommertrioen da de kom ned mot banen, for de hadde lagt stensilene igjen i garderoben. Jeg fikk uansett fikset det senere, mot at jeg lovet rosende omtale av kamplederne, og de skulle da også klare seg greit etter hvert. Uansett markerte dommerens første fløytesignal at jeg nå hadde sett fotball i samtlige engelske grevskap. Tittelkampen hadde stått mellom Ingles og Bardon Hill, og førstnevnte hadde allerede vunnet ligaen på målforskjell. Cottesmore Amateurs befant seg på en 11. plass og skulle nå spille sin siste kamp for sesongen, mens gjestene Hathern på en 8. plass hadde ytterligere to kamper igjen. Det var da også en nokså jevn kamp vi var vitne til, med sjanser og halvsjanser begge veier men to forsvar som foreløpig virket å ha temmelig god kontroll på det som kom.

 

 

Med fem minutter til pause kom imidlertid det første målet, og det var Liam Bailey som sendte gjestene i føringen. Den ledelsen holdt imidlertid ikke inn til pause, for i omgangens siste minutt dukket Tom Pope opp og utlignet til 1-1 som ble pauseresultatet. Vi hadde talt oss frem til at det var 26 tilskuere, og i pausen fikk Leicester-duoen i seg en kopp te mens vi fikk høre litt mer om saker og ting og også fikk bekreftet at Ibstock United tilsynelatende dessverre har lagt ned driften etter at vi hadde observert de på bunnen av tabellen med statistikken sin nullstilt. Veteranene håpet videre at hjemmelaget kunne levere en god andre omgang og avslutte sesongen med seier, og snart var vi i gang igjen.

 

 

Etter pause fortsatte det litt som i første omgang, og jeg sto med en følelse at et ledermål ville kunne komme begge veier, men igjen var det gjestene fra like utenfor Loughborough som tok ledelsen da Ryan Langdon tolv minutter ut i omgangen satt inn 1-2. Nok en gang hadde hjemmelaget en jobb å gjøre, og de hadde sjanser til å utligne, samtidig som også gjestene kunne økt sin ledelse. Det gikk mot en knepen borteseier da Ben Richards med fem minutter igjen headet inn utligningen til 2-2 og sørget for poengdeling. Begge klubber fikk en mulighet til å avgjøre helt på tampen, men da lederen for den eminente (vi får få med det en gang til) dommertrioen blåste for full tid var det altså med 2-2 som sluttresultat.

 

 

Vi takket for oss og ønsket lykke til, og etter en prat med den trivelige dommertrioen som nå omsider kunne tilby meg en kikk på lagoppstillingene slik at jeg hadde navn å feste til aktørene som foreløpig kun var spillernummere på min notatblokk, gikk jeg for å finne Ken som hadde gått i forveien ned til parkeringsplassen. Da slapp jeg altså taxi til Oakham med påfølgende togtur derfra, men det var en overraskende lang kjøretur på rutlandske og leicestershirske landeveier tilbake mot Leicester. Jeg får igjen bruke dette medium til å takke nok en gang for skyss, slik jeg også gjorde da jeg ble sluppet av utenfor mitt B&B. Jeg følte imidlertid for en siste pint, og omtrent rett overfor stasjonen var det fortsatt servering hos The Hind, der jeg endte opp med å unne meg en pint eller to før jeg trakk meg tilbake.

 

 

Sesongens siste britiske fotballtur hadde kommet til veis ende, og kun hjemreisen dagen etter gjensto. Det medførte en tidlig start da jeg måtte komme meg med 07.18-toget fra Leicester. Etter å ha brukt over to og en halv time på å somle seg ned til Stansted Airport, ankom det omsider med drøyt to timer til avgang for mitt fly. Normalt ville jeg ha valgt en avgang senere på ettermiddagen, men jeg hadde nemlig tenkt å reise rett fra Gardermoen til Hønefoss for å se FFK i bortekamp der. Uansett hadde denne siste turen bydd på åtte kamper på like mange dager, og det var litt vemodig å tenke på at nok en UK-sesong var slutt for min del. I begynnelsen av juli skal jeg over på ferie med min mor i det skotske høylandet og til Orknøyene, så da gjenstår det å se om jeg klarer å få med meg en kamp eller to også på den turen.

 

 

 

English ground # 479:
Cottesmore Amateurs v Hathern 2-2 (1-1)
Leicestershire Senior League Premier Division
Rogues Park, 15 May 2018
0-1 Liam Bailey (41)
1-1 Tom Pope (45)
1-2 Ryan Langdon (58)
2-2 Ben Richards (86)
Att: 26 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 16.05.2018: Hønefoss BK v Fredrikstad 
Next UK game: 06.07.2018: Nairn County v Inverness Caledonian Thistle 
Previous game: 14.05.2018: Arthurlie v Hurlford United 

More pics 

This day on the map here 

 

 

Arthurlie v Hurlford United 14.05.2018

 

Mandag 14.05.2018: Arthurlie v Hurlford United

 

 

Jeg kunne sove ut skikkelig vel vitende om at jeg skulle ha Glasgow som base ytterligere et døgn, og jeg hadde faktisk bestemt meg for å benytte deler av mandagen til å leke turist. Til tross for at Glasgow om omegn etter hvert nå har vært base for meg en del ganger, har jeg gjort overraskende lite av slikt der i byen. Etter å ha inntatt en full scottish breakfast ved puben The Crystal Palace, valgte jeg derfor å spasere bort til togstasjonen Argyle Street for å hoppe på et av togene som stoppet ved Partick på sin ferd vestover. Ikke altfor langt fra Partick stasjon ligger Riverside Museum flott til langs elven Clyde, og det er først og fremst et transport-museum der det ikke er noe problem å slå i hjel litt tid.

 

 

Ikke bare er det her en imponerende samling av gamle Glasgow-trikker og diverse andre doninger transportmidler, for spesielt artig var det også å se at de har bygget opp en liten gatestump som skal forestille en autentisk Glasgow-gate fra rundt 100 år tilbake i tid. Etter å ha brukt litt tid der inne fikk jeg også tid til en rask kikk på attraksjonen ‘Tall Ship’ i form av barken Glenlee som ligger på utsiden før jeg returnerte til togstasjonen. Jeg hadde ytterligere litt ‘sightseeing’ på menyen, og fra Partick tok jeg toget østover til stasjonen High Street, som ligger en kort spasertur fra Glasgow Cathedral. På veien dit hilste jeg på statuen av den store mannen King William III som står like nedenfor katedralen som jeg etter hvert dukket inn i for å følge turistenes eksempel ved å ta en innvendig kikk.

 

 

Etter å ha fulgt strømmen av turister der inne hadde jeg ytterligere planer rett i nærheten, for like bak Glasgow Cathedral ligger en spesiell og aldeles utrolig kirkegård som har blitt en slags morbid attraksjon. The Necropolis er en rundt 15 hektar stor gammel gravplass, og den kan knapt beskrives med ord, men må rett og slett bare oppleves. Etter å beskuet noen av de mest spektakulære av de omkring 3 500 monumentene, valgte jeg å spasere videre vestover for å ta turen innom den herlig lojalistiske Bristol Bar, men da jeg i varmen nærmet meg stasjonen Bellgrove vant lathansen i meg slik at jeg kastet meg på et tog som fraktet meg det ene stoppet til Duke Street. Et steinkast derfra ligger Rangers-puben Bristol Bar, og siden det var en stund siden jeg hadde kikket innom der, unnet jeg meg en glass eller to før jeg toget tilbake mot sentrum.

 

 

Etter en svipptur innom hotellet var det på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp og komme seg av gårde, og jeg valgte meg 16.43-toget fra Glasgow Central som var en av de raskere togene. Det brukte kun 12 minutter til Barrhead, som var min destinasjon denne ettermiddagen. Det er en by som ligger omtrent 8 kilometer sørvest for Glasgow – i ‘grevskapet’ East Renfrewshire – og som har snaut 20 000 innbyggere. Dagens Barrhead ble til ved at flere små tektil-produserende landsbyer (Barrhead, Arthurlie, Grahamston og Gateside) vokste sammen. Senere var Barrhead et senter for diverse produksjon, og mange har nok tilbragt litt tid med akterspeilet plassert på et produkt laget i Barrhead, da porselensfabrikanten Amritage Shanks – som blant annet produserer toaletter – hadde en av sine fabrikker her. I dag er byen i stor grad en pendlerby for folk som jobber i Paisley og ikke minst Glasgow.

 

 

Det hadde vært flere kamper som fristet meg i den skotske Junior-pyramiden denne dagen Både Auchinleck Talbot og Irvine Meadow XI hadde hjemmekamper som fristet, men spesielt førstnevnte bød på en kronglete og tidkrevende retur etter kampslutt, så reiseruta var medvirkende da jeg til slutt valgte meg oppgjøret Arthurlie v Hurlford United i SJFA West Region Super League Premier Division – den vestlige regionen toppdivisjon. Avspark var klokka 19.15, så jeg hadde i underkant av to og en halv time til avspark da jeg ankom Barrhead. Jeg vet ikke om mange stadioner som ligger nærmere enn togstasjon, for deres Dunterlie Park ligger omtrent rett på andre siden av veien for Barrhead stasjon, og jeg tok naturlig nok en liten kikk der før jeg gikk for å sjekke ut et par av byens vannhull.

 

 

Rett ved stasjonen ligger også puben The Brig Inn, og det ble første stoppested. Jeg tilbragte en stund der før jeg bestemte meg for å oppsøke klubbens social club, som faktisk ikke ligger tilknyttet Dunterlie Park, men et annet sted i byen, sikkert ti minutters gange unna. Da jeg kom frem dit ble jeg dog møtt av stengte dører og et skilt som vitnet om at det var stengt på mandager. Det hadde jeg for så vidt også sett bli hevdet på Google Maps, men hadde da ikke trodd at det gjaldt også på kampdager. Vel vel, det var bare å vende om, og på veien tilbake testet jeg i stedet baren Rumours før jeg etter hvert valgte å sette kursen mot Dunterlie Park, der man med snaut tre kvarter til avspark hadde åpnet inngangspartiet.

 

 

Noen begynner sikkert å bli lei av å høre dette, men for ordens skyld burde jeg kanskje gjøre oppmerksom på at skotske Junior-pyramiden ikke har noen verdens ting å gjøre med aldersbestemt fotball, men snarere er en egen pyramide som opererer parallelt med den ‘ordinære’ Senior-pyramiden, eller som en slags skotske non-league om man vil. Arthurlie FC ble uansett stiftet i 1874 og spilte faktisk i ‘senior-fotballen’ helt frem til 1929. Blant resultatene som er verdt å merke seg før deres tidligere dager er kanskje først og fremst en 4-2 seier over selveste Celtic i 1896/97-utgaven av den gjeveste skotske cupen. Arthurlie tok deretter i 1901 plass i den skotske ligaens andredivisjon, der de i 1907 gjorde sin beste plassering med en tredjeplass.

 

 

Første verdenskrig satt en stopper for ligaen i 1915, og da freden kom var ikke Arthurlie umiddelbart tilbake i ligaen, men ventet i stedet til 1923 da de med suksess søkte opptak til ligaens nye tredjedivisjon. Den vant de på første forsøk og rykket opp igjen til andredivisjon, men våren 1929 sørget økonomiske problemer for at de så seg nødt til å trekke seg fra ligaen seks runde før slutt. Siden de hadde spilt alle sine kamper mot opprykkskandidatene, ble deres resultater stående. Så kan man diskutere hvorvidt dette er samme klubb eller ikke, men en klubb med samme navn gjorde i hvert fall sitt inntog i Junior-pyramiden i 1930, og klubbhistorien jeg har lest omhandler uansett de to som en og samme klubb.

 

 

Arthurlie vant i 1937 den gjeve og svært prestisjetunge Scottish Junior Cup, som er den største tittel en Junior-klubb kan vinne, og det var liten tvil da de knuste Kirkintilloch Rob Roy hele 5-1 i finalen. Det skulle gå 61 år før de igjen vant denne tittelen, og i både 1946 og 1981 ble det finaletap for henholdsvis Fauldhouse United og Pollok. Da de i 1998 igjen kunne heve det gjeve troféet fikk de samtidig hevn over rivalen Pollok som ble feid av banen med 4-0 i finalen. Da Arthurlie vant Central Premier League i 2001 ble de den nest siste vinneren før toppdivisjonene i Central District og Ayrshire District slo seg sammen for å stifte nye West Region ved omstruktureringen av Junior-pyramiden i 2002.

 

 

Arthurlie har aldri vunnet toppdivisjonen i West Region etter dette, men har hele fire ganger vært nummer to – både i 2004, 2005, 2010 og 2011. Flere av de siste sesongene har de imidlertid vært langt nærere bunnstriden og leflet heftig med nedrykks-sonen eller i hvert fall kvalik-plassen. Nå betalte jeg meg inn med £6 og fikk ikke uventet bekreftet at det ikke var noe kampprogram i anledning dagens kamp mot Hurlford United. En kikk på Internet fortalte imidlertid det jeg egentlig allerede visste; at det ved første øyekast var en bunnkamp. Arthurlie lå helt nede på nest siste med to poeng ned til jumboen Girvan, mens mens sistnevnte hadde fire kamper igjen hadde Arthurlie kun to. Sistnevnte hadde videre fem poeng opp til dagens bortelag, men Hurlford United hadde hele seks kamper igjen av sin ligasesong.

 

 

Dunterlie Park er den tredje banen med samme navn som har blitt brukt av Arthurlie, og dagens variant har vært deres hjemmebane siden 1919. Det er da også utvilsomt et stadion som oser av karakter, og som umiddelbart falt i smak som forventet hos undertegnede. Man kan jo ikke unngå å like partiene med åpne ståtribuner i form av klassiske betongavsatser somdominerer kortsiden der man kommer inn. På sin venstre hånd har man her et bygg hvor man finner matutsalget, mens man lenger fremme har partiene med såkalt terracing som går ned mot banen lenger ned og som strekker seg hele banens bredde. Den fortsetter også med ståtribuner også over på bortre langside, der man midt på har et etter forholdene nokså stort overbygg midt på langsiden.

 

 

På bortre kortside står man på bar bakke uten noe tribunefasiliteter, mens det på den andre langsiden er hard standing i tillegg til et parti med et par trinn terracing nærmest kortsiden ved inngangspartiet. Laglederbenkene står midt på hver sin langside. Dunterlie Park er flott, og det er trivelige folk, så den er absolutt verdt et besøk. Etter en rundtur rundt banen oppsøkte jeg matutsalget for å få meg en obligatorisk scotch pie, for man kan da ikke besøke nye baner i Skottland uten å teste deres variant? Som så ofte før var den så god at jeg endte opp med å umiddelbart bestille meg en til. Deretter ble jeg oppsøkt av en veteran som ville selge meg lodd, og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg fisket opp noen mynter som han tok imot med en senete neve.

 

 

Før avspark kom jeg borte ved langsiden med overbygget i snakk med en Arthurlie-supporter som skulle vise seg å være en interessant samtalepartner. Jeg mistenkte at det som vanlig ville være to nedrykkere fra West Region Super League Premier Division, i tillegg til at nummer tre fra bunnen vil måtte spille playoff mot en klubb fra Division One, og ville derfor få bekreftet dette da det virket som om spesielt Arthurlie var i trøbbel i så måte. Noe overraskende fortalte han at det ikke ville være tilfelle denne gang, og at ingen vil rykke direkte ned. Jeg hadde fått med meg at det vil skje visse omveltninger i skotsk fotball i sommer, med flere Junior-klubber som søker seg til ‘Senior-pyramiden’ i form av East of Scotland League (jeg må si jeg foreløpig er litt tvilende til om jeg liker dette), men det har åpenbart gått meg hus forbi at det også vil skje endringer i ligaen jeg nå skulle se kamp i.

 

 

Ifølge min samtalepartner skal divisjonene – i hvert fall toppdivisjonen – økes fra 12 til 16 klubber. Han mente som sagt at ingen skal ned, men at de to nederste må spille playoff mot lag nummer 5 og 6 fra Division One, hvorfra de fire øverste ville rykke direkte opp. Det kan jo i seg selv bli spennende, samtidig som jeg undrer meg litt over hvordan det vil kunne bli med 16 klubber i divisjonene i Junior-fotballen der mange avlysninger har sørget for at man har hatt mer enn nok med dagens antall de siste par årene. Det har ført til at sesongen har blitt forlenget langt ut i juni, men hvem så lenge man er forberedt på at det kan bli mer av dette, skal man vel kanskje ikke klage når man som fotballfan og groundhopper får en forlenget sesong.

 

 

Med tap ville det være klart at Arthurlie ville ende blant de to nederste og dermed måtte gjennom en kvalifisering for å beholde plassen, og de virket kanskje litt nervøse der Hurlford virket skumlere allerede innledningsvis til tross for at det var nokså jevnspilt den første halvtimen. Jeg syntes likevel at forsvars-femmeren til Arthurlie var litt vel avventende og lot motstanderen få tid og rom til skape halvsjanser, og det var egentlig ingen overraskelse da en mulig offside-plassert Ross Robertson sendte gjestene i føringen i det 39. minutt. Arthurlie-keeper Grant Hay måtte stadig oftere i sving, og hans lagkamerater kan takke ham for at det kun sto 0-1 ved pause, etter at han reddet flott fra både Calum Watt og Ryan Caddis.

 

 

Pausen ble brukt til å hente enda en scotch pie, men da speaker ropte opp vinnerloddene og røpet at jeg hadde vunnet en av premiene, var jeg så oppslukt i diskusjon med min tidligere samtalepartner at jeg helt glemte å hente premien. Den får komme klubben til gode, hva nå enn premien var. Ute på banen ble det snart klart at det ikke gikk hjemmelagets vei, for utover i andre omgang ble det snart noe som minnet om en enveiskjøring mot Lie-målet der Hurlford stormet i angrep gang på gang. Et frispark ble stoppet av muren før Scott Ferguson sendte returen over, og deretter var Glen Mitchell nære på å doble ledelsen etter flot forarbeid av Watt og målscorer Robertson. Arthurlies første ordentlige avslutning på mål kom først etter en time, og skuddet til Jamie MacLennan bød på få problemer for Hurlford-keeper Alistair Brown.

 

 

På motsatt ende av banen fortsatte i stedet Hurlford sitt stormløp mot hjemmemålet, og både Ross Fisher og Ross Robertson testet keeper Hay. Det var vel egentlig kun et tidsspørsmål om når det andre målet ville komme, og det skjedde fra straffemerket med rundt et kvarter igjen. Ross Robertson gjorde ingen feil da han scoret sitt og Hurlfords andre, og med ti minutter igjen satt Scott Ferguson spikeren i kista ved å fastsette sluttresultatet til 0-3. Det var når sant skal sies ikke noe mer enn de fortjente, for det var klasseforskjell på lagene – spesielt i andre omgang. Jeg vet av erfaring at man som regel ikke opererer med tilskuertall i Junior-pyramiden, så etter beste evne hadde jeg også talt meg frem til at det var 207 tilskuere. De hadde sett Hurlford herje med et Arthurlie som nå måtte forberede seg på kvalifiserings-spill.

 

 

Selv om Arthurlie hadde problemer på banen, var det absolutt en trivelig visitt, men det var på tide å komme seg tilbake til Glasgow, og jeg takket for meg og gikk for å ta 21.23-toget som brukte et kvarters tid tilbake til Glasgow Central. Der ble det for en gangs skyld ikke en pitstop innom The Horse Shoe, for jeg tenkte denne gang å heller teste ut noe nytt, og stakk derfor innom Denholms som jeg tidligere har passert en rekke ganger. En siste forfriskning ble deretter inntatt på Hootenannys, rett ved siden av min base ved St. Enoch Hotel. Jeg hadde blitt fortalt at jeg som gjest der ville få 15% rabatt her, men kvelden før hadde jeg akkurat vært for sen for å rekke siste servering. Det var jeg ikke nå, og den siste kvelden i Glasgow ble avsluttet med en flaske Bulmers eller to. Nå var det kun én kamp igjen av min britiske fotballsesong 2017/18.

 

 

Det kan avslutningsvis nevnes at når dette skrives, er det få dager siden det ble klart at Arthurlie rykker ned til Division One etter å ha tapt playoff-kampene mot Irvine Meadow XI som dermed rykker opp.

 

 

 

Scottish ground # 26:
Arthurlie v Hurlford United 0-3 (0-1)
SJFA West Region Super League Premier Division
Dunterlie Park, 14 May 2018
0-1 Ross Robertson (39)
0-2 Ross Robertson (pen, 75)
0-3 Scott Ferguson (81)
Att: 207 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 15.05.2018: Cottesmore Amateurs v Hathern 
Previous game: 13.05.2018: Dumbarton v Alloa Athletic 

More pics 

This day on the map here 

 

 

Dumbarton v Alloa Athletic 13.05.2018

 

Søndag 13.05.2018: Dumbarton v Alloa Athletic

 

 

Det er vel trygt å si at sesongens siste fotballtur til Storbritannia gikk inn i avslutningsfasen da jeg denne søndagsmorgenen tok avskjed med min venninne Kay for å sette kursen mot Skottland. Jeg valgte å spasere til Thatto Heath stasjon, og benyttet anledningen til å stoppe innom en sjappe for å raske med meg dagens utgave av Non-League Paper som jeg kunne bla litt i mens 09.52-toget fraktet meg til Preston. Der satt jeg meg på 10.26-toget til Glasgow Central og kunne unne meg litt mer søvn på veien opp til Skottlands største by. Der hadde jeg betalt £79,80 for to netters overnatting ved St. Enoch Hotel, ikke langt fra Glasgow Central jernbanestasjon, og jeg gikk sporenstreks dit da jeg ankom nokså presist klokka ett. Ikke overraskende var det fortsatt for tidlig til at jeg fikk sjekke inn, men jeg fikk i det minste slengt fra meg bagasjen slik at jeg raskt kunne returnere til stasjonen for å komme meg med 13.45-toget som skulle ta meg til Dumbarton.

 

 

Dette var en dag der jeg lenge måtte avvente hva som ville stå på kampmenyen, av den enkle grunn at denne søndagen ville stå i playoff-finalenes tegn. I hvert fall for min del, som var langt mer fristet av playoff-finalene i Conference North/South enn serierunde i Premier League. Det var også flere kamper i den skotske toppdivisjonen denne dagen, men først og fremst var jeg spent på hvem som ville bli klare for playoff-finaler, og det fant jeg ikke ut før helgen før, under min tur til Praha. Det ville seg slik at jeg allerede hadde besøkt de som endte opp med hjemmebanefordel i finalene, men det var også en playoff-kamp i Skottland denne dagen, og da det bekreftet at Dumbarton ville ha hjemmekamp i andre finalekamp mot Alloa Athletic, endte jeg opp med å bestemme meg for denne dysten som ville avgjøre hvilken divisjon de to klubbene spiller i neste sesong. Det skotske fotball-orakelet Scott Struthers hadde forsikret meg om at det neppe ville bli noe problem å få billett på kampdagen, og siden de ikke nevnte stort om billettsalg på sin hjemmeside stole jeg på at han hadde rett.

 

 

Dette var første dag på turen der jeg ikke hadde noe som helst av uforutsette problemer eller forsinkelser på togene, så kanskje måtte jeg til Skottland for å unngå dette. ScotRail sitt tog brukte uansett 35 minutter til Dumbarton East, der jeg steg av og spaserte den ikke altfor lange veien ned til kamparenaen som har en temmelig spesiell beliggenhet. Dette har vært medvirkende til at Dumbarton Football Stadium nok er mer kjent som ‘The Rock (Stadium)’, der den ligger ved siden av ‘klippen’ Dumbarton Rock. Dette er en vulkansk plugg av basalt, som ifølge forståsegpåerne er over 300 millioner år gammel, og gammel er også festningen Dumbarton Castle som ligger tilknyttet denne. Allerede tilbake i jernalderen og muligens også før dette skal stedet ha vært strategisk viktig, og festningen skal allerede på 400-tallet ha vært sete for det daværende kongerommet Strathclyde. Ifølge legenden skal også trollmannen Merlin ha hatt tilhold her.

 

 

Dumbarton Rock har en lang historie der den har spilt en rolle i en hel rekke forskjellige konflikter, uten at vi skal gå altfor detaljert inn på det, men de eldste restene av bygninger som i dag står igjen skal være fra 1300-tallet. Dumbarton ligger for øvrig ved den nordlige bredden av munningen til Clyde, ved stedet der elven Leven renner ut i denne. Byen er hovedsete for ‘grevskapet’ West Dunbartonshire, og har drøyt 20 000 innbyggere. Dumbarton slo seg på 1800-tallet opp med skipsbygging, glassproduksjon og fremstilling av whisky, men er i dag i stor grad en pendlerby med en stor befolkningsandel som jobber i Glasgow. Ved foten av Dumbarton Rock var jeg innom stadionet og fikk bekreftet at man kunne betale seg inn med cash i inngangspartiene som ennå ikke hadde åpnet. Det var drøyt halvannen time til avspark klokka 16.10, så jeg valgte å følge tipsene om at det befant seg en pub litt lenger ned bak Dumbarton Rock.

 

 

Det viste seg å stemme, men det var litt overraskende at den nevnte ‘puben’ rett og slett var klubbhuset til Dumbarton Rock Bowling Club, som altså bedriver lawn bowls. På banen(e) på utsiden var det kamp (om det heter det i den sporten) i gang, og da jeg tok meg inn i klubbhuset som var nokså stappfullt av folk, så jeg at de tydeligvis også lager kampprogram i denne sporten. I hvert fall var det tilfellet nå, for på bardisken så jeg et enkelt program i anledningen mens jeg ventet på å bli servert. Etter å ha tømt pinten var det på tide å returnere til ettermiddagens kamparena, og til tross for at kapasiteten kun er 2 020 og det faktum at det var en viktig kamp, fikk jeg ganske riktig betalt meg inn med £16 i inngangspartiet etter å også ha byttet £2,50 mot et eksemplar av dagens kampprogram.

 

 

Dumbarton FC ble stiftet allerede i 1872 og var en av Skottlands ledende klubber på slutten av 1800-tallet. De hadde vært tapende finalist de to foregående årene da de i 1883 sikret seg sin første og hittil eneste tittel i den gjeveste skotske (FA) cupen ved å beseire Vale of Leven etter omkamp. Da den skotske ligaen ble startet opp i 1890, var Dumbarton til alt overmål ligamester de første to sesongene – i 1891 og 1892 – selv om de måtte dele førstnevnte tittel med Rangers. De var også tapende finalist i den skotske FA Cupen ved ytterligere tre anledninger før århundreskiftet, samtidig som de presterte å rykke ned i 1896. Dumbarton har siden den gang tilbragt mye av sin tid i de lavere divisjoner, og de var den første klubben som vant tittelen i alle de fire divisjonene. Deres hittil siste sesong i øverste divisjon var i 1984/85.

 

 

De befant seg nå inntil videre på nest øverste nivå – i det som nå heter Championship – der de har befunnet seg siden opprykket i 2013. Etter at de denne sesongen endte på niende og dermed nest siste plass, måtte de imidlertid ut i playoff for å holde plassen. Etter å tatt seg av Arbroath over to kamper, kom de opp mot et Alloa Athletic som overraskende slo ut Raith Rovers i sin ‘semifinale’, og Dumbarton hadde vunnet første møte hos Alloa med 1-0. Før den andre og avgjørende kampen hadde de derfor et lite overtak over motstanderen som hadde endt på tredjeplass i divisjonen under. Jeg skulle gitt mye for å se kampen på Boghead Park, som var Dumbartons hjemmebane i hele 121 år, og som skal ha vært Skottlands eldste fotballbane i kontinuerlig bruk da den i 2000 dessverre ble erstattet.

 

 

Det nye anlegget har kun én tribune som er å finne på den ene langsiden, og de tre andre sidene er utilgjengelige for publikum. Tribunen er en moderne sittetribune, og oser ikke akkurat av karakter, samtidig som mangelen på fasiliteter ellers gjør at Dumbarton Football Stadium ikke på noen måte tar plass på noen liste over mine favoritt-stadioner. Jeg undret meg først over hvorfor man ikke har bygget tribunen på motsatt langside slik at man i hvert fall har utsikt mot Dumbarton Rock, men kom til at det nok også har noe med å gjøre at den skal gi ly for de kalde vindene som kan komme fra elven Clyde. Innunder anleggets eneste tribune fant jeg ut at klubben hadde en skikkelig bar som var åpen før kamp (den stengte like før avspark), og der inne kunne jeg sette meg ned og bla litt i programmet over en pint. I det ene hjørnet hadde man også en provisorisk klubbsjappe, og jeg sikret meg både en pin og et utvalg av eldre programmer som ble solgt for en billig penge. Mens jeg satt der ble jeg også kontaktet av min groundhopper-kollega Jim Brunt som også hadde tatt turen opp, og like etter at jeg hadde tatt plass helt øverst i den ene enden av tribunen fikk jeg selskap av Jim.

 

 

Allerede i kampens første minutt var sammenlagtledelsen til The Sons nære på å forsvinne da Scott Gallacher måtte i aksjon for å redde et skudd fra Jordan Kirkpatrick og Iain Flanningan satt returen i stolpen fra kloss hold. Første omgang bølget frem og tilbake, men det ble med halvsjanser begge veier, inntil vertenes Kevin Nisbit fikk stå fritt og heade et innlegg på mål og Allooa-keeper Neil Parry måtte hente frem en reaksjonsredning. Da heller ikke Callum Gallagher klarte å overliste Alloa-keeperen etter et flott raid av Tom Walsh, var det målløst ved pause, men etter hvilen var det gjestene som tok grep. I løpet av en andre omgang som Alloa etter hvert dominerte fullstendig, stormet de i angrep gang på gang, men målet så ut til å utebli. Ross Stewart og Callum Smith misset begge på gode muligheter, og sistnevnte traff også stolpen før Kevin Cawley også bommet fra god posisjon. Dumbarton hadde mer enn nok med å holde gjestene fra livet, og la seg åpenbart bakpå i håp om å holde ut.

 

 

Det virket da også å gå mot en målløs kamp og dermed Dumbarton-seier sammenlagt, men i det tredje tilleggsminuttet fikk de ikke klarert, og Ross Stewart fikk sendt ballen imål. Sons-keeper Gallacher fikk en hånd på avslutningen, men kunne kun styre den inn i mål. Dumbarton fortvilte, men nå var det bare å krumme nakken og forberede seg på ekstraomganger. Der slo Alloa raskt til igjen, for i første ekstraomgangs femte minutt ble et frispark kun klarert så langt som til Jordan Fitzpatrick som dro seg inn i feltet og skjøt fra skrått hold. Nærmest i sakte film fant ballen veien til nettmaskene oppe i det bortre hjørnet, og nå var det Alloa som hadde en fot i Championship. Dumbarton forsøkte å svare, men det nærmeste de kom var et innlegg som av Grant Gallacher ble headet tilbake inn i feltet der en Sons-spiller var en liten centimeter for sent ut. Da dommeren blåste av etter ekstraomgangene var det dermed med 0-2 som sluttresultat og 1-2 sammenlagt. Alloa Athletic rykker opp igjen etter to års fravær, mens Dumbarton må ta den tunge turen ned i League One.

 

 

Jim hadde fått en noe senere retur enn det han hadde håpet på, og det samme gjaldt vel i utgangspunktet meg, men jeg hadde dog ikke dårlig tid. Jeg benyttet anledningen til å spasere inn i sentrum for å unne meg en porsjon haggis, neeps & tatties ved Wetherspoons-puben The Captain James Lang, og det ble deretter også tid til en pint ved The Burgh Bar før jeg gikk for å ta 20.10-toget fra Dumbarton Central til Glasgow Queen Street. Etter å ha spasert ned til St. Enoch Hotel fikk jeg sjekket inn før jeg igjen var på farten og oppsøkte et fast Glasgow-vannhull – nemlig den herlige puben The Horse Shoe. For å teste et nytt skjenkested stakk jeg derfor innom The Drum & Monkey før jeg etter hvert trakk meg tilbake. Det var deilig å vite at jeg hadde nok en dag i Glasgow-området foran meg, og jeg vurderte nå å bruke mandag formiddag til litt vaskeekte turisme.

 

 

Scottish ground # 25:
Dumbarton v Alloa Athletic 0-2 AET (0-0, 0-1)
Scottish Championship / League One play-off final, 2nd leg
Dumbarton Football Stadium, 13 May 2018
0-1 Ross Stewart (90+3)
0-2 Jordan Kirkpatrick (95)
Att: 1 115
Admission: £16
Programme: £2,50
Pin badge: £3

 

Next game: 14.05.2018: Arthurlie v Hurlford United 
Previous game: 12.05.2018: Knutsford v Congleton Vale Rovers 

More pics 

This day on the map here