Wimborne Town v Gosport Borough 01.01.2019

 

Tirsdag 01.01.2019: Wimborne Town v Gosport Borough

Da jeg våknet på årets første dag var det ikke lenger tvil om at jeg hadde pådratt meg en aldri så liten forkjølelse som også hadde lagt en viss demper på tingene kvelden før, men om ikke formen ble verre enn det som var tilfelle da jeg forlot Moira og Oxford Avenue skulle det likevel gå bra. Jeg skulle nå rett og slett forflytte meg fra Pokesdown-traktene til et hotell inne i selve Bournemouth sentrum, der prisene på nyttårsaften hadde sørget for at jeg så inn det nye året et annet sted. Buss M2 fraktet meg inn til Westover Road i sentrum, der jeg fikk slengt fra meg bagasjen på Premier Inn Bournemouth Central før jeg gikk for å innta en full english breakfast ved Wetherspoons-puben The Mary Shelley.

Med litt føde i kroppen kunne jeg rette oppmerksomheten mot dagens planer, og jeg hadde på planleggingsstadiet lenge vinglet mellom derby-kampen Hemel Hempstead Town v St. Albans City i Conference South og oppgjøret Wimborne Town v Gosport Borough i Southern League Premier South. Til tross for at jeg hadde kjente som skulle på førstnevnte, valgte jeg meg til slutt sistnevnte – ikke bare fordi Wimborne Towns tid ved hjemmebanen The Cuthbury sies å gå mot slutten, men også fordi jeg hadde noe uoppgjort ved The Cuthbury. En novemberdag i 2014 opplevde jeg nemlig en avlysning der like etter at jeg ankom, og etter å tidligere den dagen også oppleve avlysning i Weymouth. Nå var det på tide å gjøre noe med dette. Derfor steg jeg på buss nummer 13 med avgang klokka 10.20 og betalte £5,80 for en returbillett til Wimborne Minster.

Det var altså Wimborne Town som skulle få den evenuelle æren av å være vertskap når jeg jubilerte med 500 besøkte baner i den engelske fotballpyramiden. Bussen brukte 50-55 minutter på turen opp til Wimborne Minster, og jeg hadde tatt en såpass tidlig buss fordi det var to timer til neste avgang og jeg hadde planer om å sjekke ut noen av byens puber – noe jeg ikke hadde fått mulighet til ved det mislykkede besøket i november 2014. Jeg hadde vært litt skeptisk til hvorvidt de ville være åpne såpass tidlig på første nyttårsdag, og bestemte meg derfor for først å stikke innom Wetherspoons-puben The Man in the Wall, men det viste seg at Wimborne denne dagen også hadde tiltrukket seg det som virket som en del turister, og pubene kjente nok derfor sin besøkelsestid ved å allerede holde åpent.

Wimborne Minster er en markedsby som ligger i den vestlige delen av grevskapet Dorset; omtrent åtte kilometer nord for Poole. I likhet med sistnevnte utgjør også eldre og pensjonister en betydelig del av innbyggertallet på rundt 15 500, og i 2009 fortalte statistikken at Wimborne også hadde landets høyeste forventede levealder for både menn og kvinner. Det får være dagens lille dose ubrukelig trivia, men ellers kan det fortelles at Wimborne også ligger der elvene Allen og Stour (som ikke må forveksles med andre engelske elver med samme navn) renner sammen, og byen har fortsatt en betydelig mengde arkitektur fra 1400-, 1500-, og 1600-tallet. Jeg fikk umiddelbart inntrykk av en koselig by – langt mer enn ved svippturen da jeg ankom i regn og mørke den novemberdagen i 2014. Nå var det på sin plass med en liten pub-til-pub-runde.

Fra The Man in the Wall gikk turen videre til The Taphouse, The Oddfellows Arms og til slutt The Green Man. Sistnevnte er den siste man passerer før man kommer til The Cuthbury, og virker også å være en fast base for Wimborne-supportere. Etter en siste halv pint der gikk jeg de siste få meterne til The Cuthbury, der jeg ankom med en drøy time til avspark. Forrige gang jeg hadde inntatt det koselige klubbhuset på utsiden hadde jeg allerede etter et minutt eller to fått den nedslående nyheten at dommeren etter en tredje(?) kikk på banen hadde bestemt seg for å avlyse, men det var åpenbart ingen grunn til å frykte en mulig reprise denne dagen. Klubbhusets bar begynte sakte med sikkert å fylles opp, og under en røykepause benyttet jeg anledningen til å stikke hodet inn i inngangspartiet og betale £2 for et eksemplar av dagens kampprogram før jeg returnerte til min pint.

Wimborne Town ble stiftet i 1878 og spilte opprinnelig både fotball og rugby. Fotballklubben spilte lenge i lokale ligaer som Dorset League, og var i 1957 med å stifte Dorset Combination (i dag Dorset Premier League). Der ble det imidlertid med én sesong før de returnerte til Dorset League, der de ble værende frem til det ble nye tre sesonger i Dorset Premier League i 1970-årene. Det var i 1980/81-sesongen at det virkelig begynte å skje ting, for de vant da Dorset League uten å tape en eneste kamp, og da de i 1981 hadde fått gjerdet inn banen, installert flomlys og nytt garderobebygg, ble de hentet rett opp i Western League Division One. I sin debutsesong var det bare med nød og neppe at de mistet tredjeplassen og opprykk på målforskjell.

I 1982/83-sesongen deltok Wimborne Town for første gang i både FA Cupen og FA Vase, og den sesongens innsats i FA Cupen står fortsatt som deres beste i den turneringen, da de tok seg til første ordinære runde. Etter å ha slått ut Bridport, Falmouth Town, St. Blazey, Bath City og Merthyr Tydfil, ble det tap 0-4 borte mot Aldershot, men The Magpies hadde imponert. I 1987 hoppet klubben over til Wessex League, som på det tidspunktet kun hadde én divisjon, og der skulle de holde seg frem til 2010, samtidig som de i denne perioden kun hadde én sesong utenfor topp 8. Men denne perioden så også klubben sikre seg sin største triumf, for i 1992 hadde de spilt seg frem til finalen i FA Vase. Wimborne Town ble med den den første Dorset-klubben til å spille en Wembley-finale, og til alt overmål slo de forhåndsfavoritten Guiseley 5-3.

Den sesongen vant de imidlertid ikke bare FA vase, for de hanket også inn både Wessex League-tittelen og Dorset Senior Cup. I 1994 vant de som første klubb både Wessex League og dens ligacup i samme sesong, og den bragden gjentok de i 2000. Etter at FAs stadionkrav i en årrekke hadde hindret klubben i å avansere ytterligere, fikk de i 2010 endelig klarsignal, da en andreplass i Wessex League også var godt nok sportslig til å bli hentet opp i Southern League. Der spilte de i Division One South & West (senere Division One West) inntil våren 2018. Da tok de tredjeplassen, og i playoff-semien tok de seg av Didcot Town med 2-0. I finalen ventet Swindon Supermarine, og etter en målløs kamp vant Supermarine på straffer. Imidlertid sørget nedleggelsen av Shaw Lane for at det ble en ledig plass på step 3, og som beste tapende playoff-finalist fikk Wimborne Town plassen slik at de nå er å finne i Southern League Premier South.

For de som ikke helt har hengt med i utviklingen den siste tiden, er altså den engelske pyramiden i ferd med å gjennomgå en omstrukturering som startet med at man før denne sesongen innførte en fjerde ‘avdeling’ på step 3 og en sjuende ‘avdeling’ på step 4. For å holde oss til step 3 i denne omgang, så har Southern League nå to avdelinger på dette nivået. Det er Premier Division Central og Premier Division South, og Wimborne Town er naturlig nok plassert i sistnevnte når de denne sesongen debuterer på step 3. I det meget gode programmet kunne jeg se av tabellen at de lå som nummer fem fra bunnen. Tre skal ned, og det var svært tett i bunnen der Wimborne kun hadde to poeng ned til Frome Town rett under streken. Kun Staines Town syntes hektet av. Fra Wimborne Town var det tre plasser og to poeng opp til dagens gjester Gosport Borough, så det var viktige poeng på spill denne ettermiddagen.

Med et drøyt kvarter til kampstart betalte jeg meg omsider inn med £10 og kunne ta en ordentlig kikk rundt på The Cuthbury, som faktisk har vært klubbens hjemmebane helt siden starten i 1878. På langsiden der man kommer inn er det en blanding av flere tribuneseksjoner med blant annet benkerader til å hvile akterspeilet. Banen er kjent for sin helling som går herfra ned mot bortre langside der det tidligere sto en tribune i tre. Denne ble reist i 1920, men ble revet i 1970, slik at det nå kun er åpen hard standing her – i tillegg til laglederbenkene. Det er det også på kortsiden nærmest inngangspartiet, men man på motsatt ende av banen står under et overbygg. Jeg likte The Cuthbury, og det var greit å endelig kunne få avlagt et besøk siden det fortsatt snakkes om at klubben snart kan være på flyttefot.

I hjørnet ved inngangspartiet er det en liten klubbsjappe der jeg sikret meg en pin til min samling, og samtidig la jeg ut for en bortedrakt for en kar hjemme i Norge som var lysten på en. Ved siden av er det et matutsalg der det sto en kar og tilberedte mat på grillen. De liflige duftene herfra minnet meg på at det kanskje var på tide med litt mat, og med en burger herfra kunne jeg snart ta en kikk på lagoppstillingene som hadde blitt endret kort tid før avspark etter at en av hjemmelagets spillere hadde pådratt seg en skade under oppvarming. Mens lagene inntok banen slo jeg nå av en rask prat med en Wimborne-supporter som mente at ambisjonene for sesongen er å holde seg i divisjonen og alt annet er som en bonus å regne.

Vertene fikk da også en god start, for i det niende minutt fant Luke Birbidge spissen Tobias (eller Toby) Holmes som frekt vippet ballen over Gosport-keeper (og tidligere Wimborne-spiller) Patrick O’Flaherty til 1-0. Gjestene fra Hampshire hadde et par gode muligheter etter dette – ikke minst da Wimborne-kaptein Billy Maybury klarerte helt inne på streken etter at George Barker hadde headet på mål, men i stedet slo hjemmelaget til igjen i det 20. minutt. Gosport-keeper O’Flaherty måtte gi retur på et skudd fra Burbidge, og Toby Holmes kunne heade inn sitt andre mål for dagen og sørge for 2-0. Få minutter senere kunne Holmes notert seg for hattrick, men denne gang reddet O’Flaherty. Gosports problemer ble imidlertid ikke mindre av at kaptein Tony Lee like etter måtte bæres av banen på båre, og spillende manager Craig McAllister måtte selv til pers som erstatter. Før pause rakk gjestene å skape en god sjanse der Ryan Pennery fikk stå i feltet og brenne av på volley, men skuddet gikk utenfor slik at det sto 2-0 halvveis.

Andre omgang var kun et par minutter gammel da tomålsscorer Holmes måtte ut med en skade, og han ble erstattet av unggutten Aidan Shepherd som allerede et par minutter senere tok seg inn i feltet og gikk i bakken. Publikum ropte på straffe, men det var nok en glimrende takling av Gosport-forsvarer Sam Roberts. Timen var passert med et drøyt minutt da Wimborne likevel økte til 3-0, og igjen var det en retur som denne gang ble satt i mål av Curtis Young. Kanskje gjorde dette tredje målet at vertene følte seg fornøyd med dagens innsats og så det hele som avgjort, for de la seg bakpå og slapp Gosport inne i kampen, og kun drøyt ti minutter senere reduserte David Jerrard til 3-1. Og ikke nok med det, for ytterligere fem minutter frem i tid sto det 3-2 da Ryan Pennery styrte et innlegg i mål.

Det som hadde sett så lyst ut for hjemmelaget, endte med å bli en nervepirrende avslutning der Gosport Borough presset voldsomt på for utligning mens vertene ikke så ut til å klare å heve seg igjen etter å ha tilsynelatende ha senket skuldrene litt for tidlig. Gosport var ved et par anledninger nære på en utligning, men Wimborne fikk samlet seg nok til å ri av stormen slik at det endte 3-2. De 451 tilskuerne hadde sett en underholdende kamp, og jeg hadde jubilert med 500 engelske vaner ved endelig å få med meg en kamp på The Cuthbury. Nå var det bare å komme seg tilbake til Bournemouth med 17.20-bussen, for om jeg mistet den var det to timer å vente på neste buss. Det var tid til en halv pint for den tid, men The Minster Arms var fortsatt stengt, så den ble inntatt på Kings Head før jeg kom meg med bussen som planlagt.

Vel tilbake i Bournemouth kunne jeg sjekke inn på Premier Inn-hotellet der jeg hadde betalt £26,50 for overnatting. 500 engelske baner krevde vel en liten feiring selv om formen ikke var helt på topp, og jeg jeg valgte å markere med å unne meg en tre retters middag i hotellrestauranten. Deretter ble årets første dag avsluttet med en rask tur innom puben The Brasshouse før jeg trakk meg tilbake og krøp under dyna i håp om å svette ut restene av forkjølelsen. Fotballåret 2019 hadde fått en fin start med besøket i Wimborne – en koselig by, en fin klubb og et fint anlegg som altså snart kan være historie.

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 500:
Wimborne Town v Gosport Borough 3-2 (2-0)
Southern League Premier Division South
The Cuthbury, 1 January 2019
1-0 Tobias Holmes (9)
2-0 Tobias Holmes (20)
3-0 Curtis Young (62)
3-1 David Jerrard (73)
3-2 Ryan Pennery (78)
Att: 451
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 02.01.2019: Metropolitan Police v Beaconsfield Town
Previous game: 31.12.2018: Cardiff Met v Barry Town United

More pics

This day on a map

 

Cardiff Met v Barry Town United 31.12.2018

 

Mandag 31.12.2018: Cardiff Met University v Barry Town United

Den fysiske formen var noe bedre enn ved ankomst Shrewsbury kvelden før, men det var likevel liten tvil om at jeg nå brygget på noe da jeg tidlig på morgenen snek meg ut fra The Old Post Office og slet meg ned til Wetherspoons-puben The Shrewsbury Hotel for å innta en full english breakfast før jeg gikk for å rekke 08.40-toget som skulle frakte meg til Cardiff. Jeg fikk meg også litt mer søvn på den to timer lange togturen, før jeg igjen befant meg i den walisiske hovedstaden. Der foretok jeg et raskt togbytte og kom meg over på et lokaltog som betjente stasjonen Heath High Level – en av to Heath-stasjoner rett ved hverandre. Like i nærheten av disse ligger den store puben The Three Arches, og den viste seg å være åpen nå som klokka akkurat hadde passert 11.00, så i henhold til planen slo jeg meg ned der med en pint.

Det skal være usagt om det hadde noe å gjøre med det faktum at det var nyttårsaften, men det viste seg nemlig at veien til dagens kamparena Cyncoed Campus var nokså kronglete om man ville benytte seg av kollektivtransport. Det var alt annet enn hyppige busser, men en kar tilknyttet dagens hjemmelag Cardiff Met hadde registrert at jeg ville besøke de denne dagen, og tok kontakt for å tilby seg å plukke meg opp et sted i byen der det måtte passe meg. Jeg foreslo derfor puben The Three Arches som tydeligvis passet ham ganske bra, og han meldte fra om at han ville være på pubens store parkeringsplass klokka 12. Med avspark klokka 13.00 passet det bra, og dette må virkelig kalles service. Jamesy kom også som avtalt og skysset oss den ikke altfor lange veien til klubbens hjemmebane.

Cyncoed er en bydel eller drabantby nord i Cardiff. Dette er en av de mer velstående delene av byen og boligprisene er visst blant de høyeste i hele Wales. Cyncoed har i seg seg drøyt 11 000 innbyggere. Cardiff i seg selv burde jo ellers være kjent for de fleste. Wales’ hovedstad og største by heter Caerdydd på walisisk, og med sin beliggenhet ved utløpet av elven Taff har den blant annet vært viktig som eksporthavn for kull fra de walisiske kullfeltene. Innbyggertallet ble i 2017 anslått til drøyt 362 000. Cardiff har i dag også en betydelig turisme. Cardiff Castle er blant severdighetene, og mange vil huske at man i årene mens Wembley ble oppgradert spilte blant annet playoff- og cupfinaler på Millennium Stadium som ligger meget sentralt plassert i byen, men i disse dager er det ikke ofte det spilles fotball der.

Jamesy manøvrerte sin doning gjennom komplekset der banen er å finne, og etter å ha pekt ut en bar som muligens eller muligens ikke ville være åpen, parkerte vi et lite minutt senere. Han pekte ut veien til inngangspartiet som gikk skulle gå via en gangvei som svingte inn mellom veggene på to av kompleksets bygninger, og sa han måtte haste av gårde for å se til noen plikter før kampstart. Jeg vurderte et lite øyeblikk å slepe med meg bagen bortover i et forsøk på å finne igjen stedet han hadde pekt ut baren som det tydeligvis var uenighet om hvorvidt fantes eller hvorvidt de serverte fotballfans. Min groundhopper-kompis Paul Fergusson hadde ment at den var forbeholdt studenter ved universitetet og at den uansett kun hadde virket å være åpen ved ett av hans fire-fem besøk. Andre som hadde besøkt anlegget ble overrasket over å høre at det muligens faktisk var en bar der i det hele tatt.

Cardiff Metropolitan University FC – for å bruke klubbens fulle navn – har en nokså innviklet historie om man også tar for seg forgjengerne, og ikke minst bidrar en hel rekke navnebytter til en viss forvirring, i tillegg til flere sammenslåinger. Klubben er tilknyttet universitetet med samme navn, og mange av navnebyttene har hatt bakgrunn i universitetets navnebytter. I 1970-årene spilte en av forgjengerne under navnet Cardiff College of Education FC, før de senere byttet navn til South Glamorgan Institute FC, deretter til Cardiff Institute of Higher Education FC og deretter til UWIC FC. Dagens klubb må sies å ha blitt stiftet i 2000, da UWIC slo seg sammen med Inter Cardiff – en klubb som tidligere hadde spilt i den walisiske toppdivisjonen og også spilt europacup-fotball. Den nye klubben spilte først under navnet UWIC Inter Cardiff, før de etter et par år som UWIC FC tok dagens navn i 2012.

Så sent som i 2013 var klubben å finne helt nede på nivå fire av walisisk fotball, men den våren vant de Welsh League Division Three og fulgte året etter opp med å vinne også dens Division Two. De brukte to år på å vinne Division One, men da de så gjorde våren 2016, hadde de spilt seg opp i den walisiske toppdivisjonen Welsh Premier League med tre opprykk på fire år. Etter å ha debutert med en 8. plass, ble de nummer seks forrige sesong, men Jamsey hadde uttrykt en viss skepsis til hvorvidt de denne sesongen kunne klare å kapre sjetteplassen før tabellen skulle splittes mellom de øverste seks og de nederste seks etter andre helg i januar. I så fall var de fullstendig avhengig av seier mot serieleder Barry Town United denne dagen, men han fryktet at det allerede ville være for sent. Barry hadde på sin side to poeng ned til Connahs Quay Nomads og fire poeng til den dominerende kraften i walisisk fotball de siste årene; nemlig The New Saints.

For egen del så jeg gjerne Barry Town United vinne…om ikke annet fordi jeg som mange andre gjerne ser en annen vinner denne sesongen enn TNS. Det skal også nevnes at Cardiff Met også på dette tidspunktet hadde spilt seg frem til finalen i ligacupen, og å ha vært tapende finalist i fjor var de nå favoritter da deres motstander var askeladden Cambrian & Clydach Vale fra Welsh League Division One (Cardiff Met vant da også senere denne finalen, etter min hjemkomst). Der jeg nå sto ute på parkeringsplassen, slo jeg etter et lite halvminutt fra meg å sjekke ut den eventuelle baren, og gikk i stedet for å betale meg inn. Senere snakket jeg med en kar som hadde sjekket ut baren og mente den var stengt, mens en annen mente han hadde vært der inne sammen med fire andre kunder. Det er liten tvil om at man kunne vært flinkere til å skilte og avertere denne baren, men kanskje er ikke det i klubbens og universitetets interesse.

Etter at en vakt hadde gått gjennom bagen min, fikk jeg betale meg inn med £7 og entre et anlegg jeg vurderte også på forrige tur tilbake i august. Det må innrømmes at et besøk her ikke har stått øverst på ønskelista, og ved forrige korsvei fristet det så lite at jeg i stedet valgte meg en revisit til East Thurrock United der jeg så banedelende Romford i FA Cupen. Denne gang var denne kampen så vidt jeg vet faktisk den eneste i hele Storbritannia, og derfor befant jeg meg her i likhet med mange andre groundhoppere. Som man kan tenke seg av et anlegg tilknyttet et universitet, er det nokså triste greier, men moderne og funksjonelt og sikkert fint for klubbens bruk. Man kommer inn i det ene hjørnet, og langs langsiden der er et par partier med moderne prefabrikerte sittetribuner stilt inntil veggen på et av kompleksets bygg. På motsatt side er det en litt større av samme type, og ellers er det hard standing rundt kunstgressbanen.

Jeg må ærlig innrømme at jeg syntes det var et nokså kjipt sted å se fotball, men det er vel ikke klubben sin skyld, og flere av deres representanter hadde tross alt bekreftet at de er en vennlig gjeng, for jeg har blant annet på Kempster-forumet sett at de har tilbudt seg å plukke opp tilreisende groundhoppere for å skysse de til kamp. Jamesy hadde også lovet å gjøre klar en pakke med programmer til meg. Jeg hadde allerede betalt £1 for et eksemplar av dagens program da han kom for å overrekke meg et eksemplar i tillegg til en bunke programmer fra tidligere i sesongen, og han beklaget at han ikke hadde klart å finne noen pin, men skaffet meg også til veie en stensil med dagens lagoppstillinger. Det var tydelig at de ville bli godt besøkt denne dagen, og snart så jeg tyske groundhopper-kjenninger i form av radarparet Jens & Magret. De var medvirkende til at andelen tyskere blant de etter hvert 606 tilskuerne faktisk passerte 50 med sannsynligvis god margin, og i tillegg hadde det kommet en solid gjeng fra Barry.

Barry Town United hadde visstnok fortsatt til gode å vinne her på Cyncoed Campus, og kunne fort fått en tidlig straffe mot seg da Adam Roscrow ble hindret i feltet, men dommeren vinket spillet videre. Kayne Mclaggon skjøt deretter like utenfor for gjestene, før også han ropte på straffe i en situasjon der han imidlertid gikk alt for enkelt i bakken. Det var egentlig nokså lite som skjedde foran de to målene før pause, men fem minutter før hvilen sto det 1-0. Et innlegg fra Dylan Rees ble ikke skikkelig klarert og havnet hos Charlie Corsby som hamret ballen i mål via fingertuppene til Barry-keeper Mike Lewis. 1-0 var også stillingen til pause, og jeg ble stående å snakke med Jens og noen av hans tyske kjenninger; inkludert et par stykker som faktisk hadde sett fotball i over 200 FIFA-land.

Hjemmelaget hadde tidlig en andre omgang en god sjanse der Will Evans headet like over, og det virket ikke som om gjestene helt hadde dagen selv om de hadde et par tilløp til farligheter. Met et snaut kvarter igjen virket det som om det var avgjørelsen som falt da Eliot Roscrow doblet vertenes ledelse. Eliot Evans skulle like etter ha satt spikeren i Barry-kista, men det gikk ikke lang tid før han gjorde opp for sin miss ved å sende i vei et flott skudd som fløy inn i nettmaskene til 3-0. På en vanskelig dag for Barry Town United kunne det blitt enda styggere på overtid, men Harry Owen klarte ikke å overliste Barry-keeperen da han kom alene gjennom. Dermed endte det 3-0, og Jens sa seg nå villig til å skysse meg tilbake til Heath-stasjonene.

Jeg hadde fortsatt en lang vei foran meg, for med tanke på kampen dagen etter hadde jeg valgt meg Bournemouth som base. Første etappe gikk nå tilbake fra Heath Low Level med 15.24-toget den korte veien inn til Cardiff Central, der jeg kunne komme meg på toget til Newport. Jeg hadde nesten glemt at det fortsatt var buss for tog mellom Newport og Bristol Parkway, og derfor var det litt irriterende da jeg kom på at denne strekningen igjen måtte tilbakelegges med buss. Jeg følte meg også temmelig slapp, men det var bare å komme seg videre, og etter å ha kommet meg på toget igjen ved Bristol Parkway, ble det et nytt togbytte i Reading, før jeg ankom Bournemouth rundt ti over åtte. Jeg hadde booket overnatting i nærheten av Pokesdown stasjon, men grunnet et øyeblikks uoppmerksomhet fikk jeg ikke med meg endringen av plattform og mistet derfor 20.22-toget som skulle ta meg den ene stasjonen dit.

Da ble det i stedet taxi til Oxford Avenue, der jeg hadde betalt rimelige £19 for overnatting ved etablissementet med samme navn. Den sjarmerende Moira fikk raskt sjekket meg inn før jeg strenet bort til Pokesdown for å ta toget tilbake til Bournemouth. Der ville jeg sjekke ut mikropuben Firkin Shed som av CAMRA hadde blitt kåret til årets cider-pub nasjonalt. Det viste seg å være en liten skuffelse, først og fremst fordi det var litt for ‘raddis-aktig’ etter min smak, og jeg returnerte derfor snufsende til Pokesdown og unnet meg en pint ved The Bell Inn før jeg returnerte til min base. Der endte jeg opp med å tilbringe nyttårskvelden i selskap med min vertinne Moira som bød meg inn i hennes private gemakker for å dele litt sjampis, og sammen med henne så jeg 2018 bli til 2019.

 


 

 

 

 

 

 

Welsh ground # 12:
Cardiff Met University v Barry Town United 3-0 (1-0)
Welsh Premier League
Cyncoed Campus, 31 December 2018
1-0 Charlie Corsby (41)
2-0 Adam Roscrow (78)
3-0 Eliot Evans (82)
Att: 606
Admission: £7
Programme: £1

Next game: 01.01.2019: Wimborne Town v Gosport Borough
Previous game: 30.12.2018: Newtown v Aberystwyth Town

More pics

This day on a map

 

Newtown v Aberystwyth Town 30.12.2018

 

Søndag 30.12.2018: Newtown v Aberystwyth Town

Etter lørdagens herlige besøk til Rhayader Town var jeg slett ikke lei av fotball i Wales, og godt var det, for jeg hadde ytterligere noen kamper foran meg i den walisiske pyramiden i løpet av turen. Som lovet ble jeg servert det som faktisk var turens første full english breakfast da jeg kreket meg ned i underetasjen ved Hampton Hotel i Llandrindod Wells. Det hadde kanskje blitt et glass mer enn nødvendig, men noen lærer tydeligvis aldri? Formen var uansett grei nok til at jeg slukte måltidet og snart sjekket ut for å spasere de få meterne ned til jernbanestasjonen for der å vente på buss T4 som klokka 09.54 skulle frakte meg nordover til Newtown. For andre dag på rad benyttet jeg altså denne bussruta, og i likhet med dagen før da den hadde fraktet meg helt fra Cardiff og hit opp, var den igjen gratis (i helgene).

Denne bussen brukte ganske nøyaktig tre kvarter opp til Newtown, der jeg takket sjåføren og steg av for å orientere meg frem til byens Wetherspoons-pub The Black Boy, som jeg regnet meg allerede var åpen på et tidspunkt da øvrige puber kanskje ikke ennå hadde åpnet. Jeg nøyde meg foreløpig med en flaske j2o mens jeg snyltet litt på deres WiFi og så over planer og reiseruter for dagen og de kommende par dagene. Jeg hadde vurdert flere muligheter denne dagen, og min groundhopper-kompis Stig-André Lippert forsøkte forgjeves en stund å overtale meg til å slå følge med ham når han gjorde sin debut i non-league på lokaloppgjøret Phoenix Sports v VCD Athletic. Videre var PL-oppgjøret Manchester United v AFC Bournemouth et alternativ, uten at det fristet mest. Hadde jeg befunnet meg i Yorkshire, ville jeg nok valgt meg en Sunday League-kamp hos Fryston, men når jeg tilbragte helgen i Wales, var det kun ett naturlig valg.

Newtown – eller Y Drenewydd som den heter på walisisk – er med sine snaut 11 500 innbyggere den største byen i det nye og store (men sparsommelig befolkede) ‘grevskapet’ Powys, men hørte historisk sett til det tidligere Montgomeryshire. Byen ligger rundt en og en kvart mil fra den engelske grensen, og vokste på 1700- og 1800-tallet takket være en av kanalene fra elven Severn og grobunnen den skapte for tekstilindustrien som skjøt fart. Byen huset på et tidspunkt det som var Wales’ største tekstilspinneri, men industrien her skulle etter hvert få problemer med å konkurrere med spinneriene i nord-England. Mange av arbeiderne flyttet og innbyggertallet stupte, men i 1967 fikk byen status som såkalt ‘new town’, og den påfølgende tilflyttingen og forandringene i byen endret preget av en landlig liten markedsby.

Jeg hadde fortsatt godt med tid før avspark i kampen Newtown v Aberystwyth Town klokka 14.30, så jeg strenet over gata for å unne meg en halv pint ved The Victoria Vaults som nå hadde åpnet. The Sportsman hadde høstet ros flere steder, så det ble deretter neste og foreløpig siste stoppested før jeg slepte med meg bagasjen mot dagens kamparena Latham Park. Med rett i overkant av en time til avspark betalte jeg meg mine £7 i inngangspenger og byttet ytterligere £2 mot et fint program. Karen i inngangspartiet smilte vennlig og bekreftet at jeg selvsagt kunne få slengt fra meg bagasjen en stakket stund i klubbhusets bar. Det var ikke overraskende også dit jeg satt kursen, og den ene bartenderen tilbød seg å sette bagen min bak bardisken etter å ha servert meg en forfriskende pint.

Newtown AFC er faktisk en av de eldste klubbene i walisisk fotball. Allerede i 1875 ble de stiftet under navnet Newtown White Stars, og de var året etter en av klubbene som var med å stifte det walisiske fotballforbundet. I oktober 1877 var de også en av klubbene som spilte i tidenes første kamp i den walisiske cupen. Den cupen vant de for øvrig i 1879, og var tapende finalist i 1881. De antas at de deretter slo seg sammen med den lokale rivalen Newtown Excelsior og tok dagens navn like før de igjen var tapende finalist i både 1886 og 1888. I 1895 kunne de imidlertid heve cuptroféet på nytt, men det skulle bli deres siste tittel på lang tid. Fra 1920-årene tilbragte klubben mesteparten av sin historie i Mid Wales League som de hadde vært med å stifte, og der tok de etter hvert tittelen i både 1976, 1979, 1982, 1987 og 1988.

Det var godt nok til at klubben deretter fikk innpass i den engelske pyramiden der de tok plass i Northern Premier League, uvitende om bråket som var like rundt hjørnet. Da League of Wales (nåværende Welsh Premier League) startet opp i 1992 var det riktignok med Newtown som en av de opprinnelige medlemmene, men klubben hadde vært nokså motvillig. De var en av åtte walisiske klubber i engelsk non-league som ikke var spesielt interessert i å returnere til walisisk fotball når man nå for første gang skulle innføre en nasjonal toppdivisjon i Wales. De åtte fikk tilnavnet ‘the irate eight’, men før daværende League of Wales ble sparket i gang hadde Newtown bøyd seg for presset sammen med Bangor City og Rhyl (Barry Town og Caernarfon Town fulgte senere). Newtown har uansett holdt seg der siden, og sammen med Aberystwyth Town er de de eneste som har spilt samtlige sesonger i det som siden 2002 har hett Welsh Premier League.

2. plassene i 1996 og 1998 er de beste ligaplasseringer, og de sørget også for europacup-spill. Ved begge anledninger måtte de imidlertid takke for seg ved første korsvei i UEFA Cupen – i 1996/97-utgaven med tap for latviske Skonto Riga, og i 1998/99 for polske Wisla Krakow. Da de i 2015 vant sin tredje walisiske cuptittel ved å slå The New Saints i finalen, fikk de dog prøve seg igjen. Nå het turneringen Europa League, og maltesiske Valetta ble slått ut i første kvalifiseringsrunde før danske FC København ble for sterke. Det skal for øvrig nevnes at Newtown i 2012 endte som jumbo og skulle rykket ned, men de ble den gang reddet av at Neath mistet lisensen og ble degradert. I sesongene etter dette har Newtown vært å finne rundt – og gjerne like under – midten av tabellen.

Her i Norge tror vi nok at vi er en større fotballnasjon enn Wales, men på fotballkulturen er vi på mange måter et u-land til sammenligning. Dagen før har hadde en klubb på walisisk nivå fire holdt meg løpende oppdatert om status i forbindelse med en baneinspeksjon via innboks-meldinger på Twitter (de fleste norske klubber er elendige hva gjelder promotering og info på Twitter og sosiale medier for øvrig). Samtidig kan jeg ikke engang huske sist jeg så noe som minnet om et kampprogram på kamp selv i norsk toppfotball, men her satt jeg i klubbens flotte bar og fordypet meg i et godt 32 siders ‘glossy’ program (jeg skal kanskje ikke engang nevne det gratis 52 siders programmet på kamp i walisisk nivå to på fredagskvelden) mens jeg nippet til deilige forfriskninger fra tappekranene. Det er nok ikke helt uten grunn at mitt fokus aldri har vært på den hjemlige fotballen.

Status i den walisiske toppdivisjonen før dagens kamp var at Barry Town United toppet tabellen to poeng foran Connahs Quay Nomads. Ned til The New Saints var det fire poeng, og det var både det mest overraskende og det mest gledelige hittil denne sesongen – i hvert fall for alle andre enn TNS-supporterne selv. TNS har nemlig vært den eneste helprofesjonelle klubben i walisisk fotball og har vunnet ligaen sju år på rad (og åtte av de ni siste årene), så det er fint at noen kan utfordre de så de ikke fortsetter en dominans av typen vi gjerne har sett fra RBK her hjemme. Uansett, for Newtown sin del befant de seg på en femteplass, men ville ta seg forbi Bala Town med seier. Dagens gjester Aberystwyth Town lå på den utsatte sjetteplassen og burde helst ha seier for å sikre den sjetteplassen før tabellen skulle splittes etter andre helg i januar.

Det er langt enkelt å beskrive Latham Park ved bruk av bilder enn med ord, og flere steder ser jeg at ordet bisarr blir brukt for å beskrive Newtowns hjemmebane. For det er virkelig en merkelig blanding av tribuneseksjoner man har her. Jeg kom inn i et av hjørnene på langsiden de kaller ‘Police Station side’, og her har de presset inn to mindre sittetribuner på den ene banehalvdelen; den borterste ser noe snodig ut med en plattform brukt til blant annet TV-kameraer på taket. På motsatt langside er det enda mer virvar, for der er anleggets største tribune presset inn på den ene banehalvdelen, og dette er en sittetribune med et forvokst tak som strekker seg nesten ut på kunstgresset. Omtrent midt på denne langsiden står den gamle hovedtribunen som har langt mer karakter, og bortenfor der igjen har man VIP-fasiliteter og det store nye klubbhuset som skal ha gitt klubben gode inntekter ved utleie. Bak det borterste målet står en liten sittetribune under åpen himmel; ellers er det hard standing som gjelder.

Latham Park har vært klubbens hjemmebane siden de kjøpte tomta en gang i 1940-årene, men den er åpenbart oppgradert i langt nyere tid, og har nå dessverre også fått kunstgressunderlag. Likevel likte jeg på en måte den merkelige miksen ved Latham Park, og trivdes hele tiden jeg tilbragte der denne ettermiddagen. Det virket det også som en stor gjeng med tyskere gjorde, for som vanlig i romjula hadde tyske groundhoppere invadert Storbritannia, og en gjeng på minst 15-20 germanere hadde denne dagen valgt seg Latham Park. En av de var Frank Jaspernaite som et par måneder tidligere hadde utløst lattermild hoderysting hos undertegnede ved å sjekke inn på kamp i Sør-Sudan, og jeg ble nå stående å slå av en prat med den særdeles bereiste germaner.

Han mente nå at Sør-Sudan hadde vært det nest verste land han noensinne hadde vært i, og det naturlige oppfølgingsspørsmålet førte til beretninger fra hans søken etter å huke av for et stadion i hølet som heter Somalia. Litt spesielt å høre hvordan de hadde blitt tvunget til å hyre væpnede vakter for å i det hele tatt få forlate flyplassen i Mogadishu. Jeg måtte bare le da han fortalte hvordan vaktene i pausen hadde hevdet at de måtte dra fordi portene var åpnet og de mistenkte at representanter for terrororganisasjonen Al-Shabaab hadde tatt seg innenfor, hvorpå tyskerne desperat hadde forsøkt å forklare at de måtte se ferdig kampen for å regne det som et besøk ved banen og endte opp med å tilby vaktene dobbelt betaling. Temmelig komisk egentlig.

Inne i klubbhuset hadde jeg også snakket med et par bortesupportere som ga uttrykk for bekymring grunnet deres svake form og fryktet at sjetteplassen ville gå fløyten. Denne bekymringen ble ikke mindre da Newtown allerede etter et drøyt minutt tok ledelsen. Callum Roberts la inn, og og Neil Mitchell headet i mål og sendte dermed The Robins i føringen med 1-0. En kjempestart for vertene, men etter dette var det Aberystwyth som tok tak og jaktet utligning. Geoff Kellaway var involvert i mye av det gjestene skapte, og etter å ha servert sin kaptein Declan Walker som tvang frem en god redning fra Newtown-keeper Dave Jones, avsluttet han selv like over tverrliggeren. Samme skjebne fikk et skudd fra Porya Ahmadi, Det var først med snaut ti minutter til pause at Newtown igjen truet Aber-målet, og frisparket fra Steve Leslie ble da også reddet av keeper Terry McCormick.

Det var Aberystwyth Town som hadde skapt de fleste og største sjansene, men vertene Newtown ledet 1-0 ved pause takket være sin tidlige scoring. Etter å vært en svipptur innom både klubbhusets bar og matutsalget var det bare å igjen rette oppmerksomheten mot det som skjedde ute på kunstgresset, og der fikk jeg se gjestene i grønt og hvitt fortsette sin jakt på utligning. Newtown-keeperen måtte i aksjon med gode redninger for å stoppe både en heading fra Paolo Mendes og en volley fra Wes Baynes, og gjestenes fans begynte virkelig å fortvile da Porya Ahmadi skjøt i tverrliggeren. Fortvilelsen ble selvsagt ikke mindre da Newtown i det 60. minutt i stedet slo til igjen, og det var Nick Rushton som mot spillets gang satt inn 2-0 med et skudd nede i hjørnet. Fem minutter senere kunne det sett enda styggere ut for gjestene, men keeper McCormick vant duellen da Luke Boundford kom alene gjennom.

Klokka tikket mot full tid uten at gjestene klarte å omsette sine sjanser i scoring, og med omtrent sju minutter igjen fikk de igjen en kjempesjanse da Ryan Wollacott nok var sikker på at han hadde redusert, men Newtown fikk blokkert og klarert helt inne på streken. Det var først på overtid at det omsider ble nettkjenning for The Seasiders, og det var den iranskfødte Porya Ahmadi som lobbet ballen i mål over keeper Jones. 2-1, men var det for sent? Det var det, for Newtown klarte å ri av stormen de siste minuttene med tilleggstid. Dermed 2-1 foran 484 tilskuere, og tre poeng til hjemmelaget som ser ut til å gå mot en god sesong. Det var imidlertid en kamp som kunne endt med et annet resultat, så de skal virkelig være fornøyd med de tre poengene, mens Aberystwyth Town nok hadde grunn til å være litt skuffet.

Selv hentet jeg bagen fra bak bardisken og takket for meg før jeg forlot Latham Park. Jeg skulle ha 18.39-toget til Shrewsbury, og hadde derfor nokså god tid. Derfor stakk jeg innom The Buck Inn, og der støtte jeg på et par av Aberystwyth-supporterne jeg hadde snakket litt med tidligere. De var naturlig nok skuffet over resultatet, og mente de hadde fortjent mer. Neste stopp på vei mot togstasjonen var Queens Head, og den puben var full av folk som spilte bingo. Det ble også tid til en halv pint på The Railway Tavern, og som navnet tilsier var jeg der ikke langt fra jernbanestasjonen rett rundt hjørnet. Der sto jeg snart på perrongen, klar til å stige på toget som etter hvert brukte omtrent 35 minutter på å frakte meg over grensen til England og til Shrewsbury der jeg skulle overnatte.

På togturen til Shrewsbury merket jeg plutselig at formen ikke var all verden, men uvitende om at jeg brygget på en aldri så liten forkjølelse, slepte jeg snart med meg bagasjen fra Shrewsbury stasjon til puben The Old Post Office, der jeg hadde betalt £34 for overnatting. Etter å ha sjekket inn, sovnet jeg rett og slett på senga da jeg bare skulle hvile øynene et lite minutt. En times tid senere våknet jeg av at Lee Vaughan ringte meg. Han er Shrewsbury Town-fan og groundhopper, og jeg hadde snakket med ham om å muligens møtes over en pint denne kvelden. Nå ventet han i The Salopian Bar, så det var bare å komme seg dit ned. Det ble vel med to glass der, og denne gang klarte jeg å begrense inntaket av Rattler. Lee trakk seg tilbake, og jeg gjorde det samme, skjønt jeg bevilget meg en siste halv pint ved The Old Post Office før jeg fant senga. Returen til England skulle bli nokså midlertidig, for allerede morgenen etter skulle jeg returnere til Wales for mer fotball i den walisiske pyramiden.

 

 

 

 

 

 

 

 

Welsh ground # 11:
Newtown v Aberystwyth Town 2-1 (1-0)
Welsh Premier League
Latham Park, 30 December 2018
1-0 Neil Mitchell (2)
2-0 Nick Rushton (60)
2-1 Porya Ahmadi (90+1)
Att: 484
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 31.12.2018: Cardiff Met v Barry Town United
Previous game: 29.12.2018: Rhayader Town v Hay St. Mary’s

More pics

This day on a map

 

Rhayader Town v Hay St. Mary’s 29.12.2018

 

Lørdag 29.12.2018: Rhayader Town v Hay St. Mary’s

Jeg hadde en lang busstur foran meg da jeg forlot min base ved NosDa rundt kvart over sju og gikk for å handle inn frokost i en Sainsburys-sjappe i Cardiff sentrum før jeg trasket oppover mot bussholdeplassen utenfor Cardiff Castle, der buss T4 skulle ha avgang mot Newport klokka 08.07. Denne bussen skulle bruke nesten tre timer herfra opp til Llandrindod Wells, der jeg skulle av, så selv om jeg denne dagen ikke skulle benytte et eneste tog, hadde jeg en heftig busstur foran meg når jeg skulle på kamp hos Rhayader Town. Jeg hadde vært usikker på hvor mye denne bussturen ville koste, men mest overraskende av alt denne dagen var at bussjåføren kvitterte ut en billett og vinket meg på mens han fortalte at den faktisk er gratis i helgene!

Det er virkelig et godt tilbud, og det var tydelig at flere hadde benyttet seg av dette; blant annet et par som hadde valgt å bruke søndagen til en utflukt i koselige Brecon. Det er jo ikke akkurat motorveier som går fra nord-sør (eller i dette tilfellet, omvendt) i Wales, og en ytterligere grunn til at bussen brukte såpass lang tid var at den ble stående å vente 10-15 minutter i både Pontypridd, Merthyr Tydfil og nevnte Brecon. Rett etter at klokka hadde passert elleve kunne jeg stige av rett ved jernbanestasjonen i Llandrindod Wells, og jeg hadde snaut ti minutter på meg til å få slengt fra meg bagasjen ved Hampton Hotel, der jeg hadde betalt £34 for overnatting. Det viste seg å gå uten problem, siden min base lå kun et steinkast fra togstasjonen der jeg også skulle ha buss X47 videre fra klokka 11.12.

Derimot hadde jeg på veien opp fra Cardiff blitt oppmerksom på at Rhayader Town plutselig tvitret om det skulle holdes en andre baneinspeksjon klokka 11.00 (den første ble åpenbart aldri annonsert), så det ville være greit å vite utfallet av denne før jeg satt kursen mot Rhayader med 11.12-bussen. Der jeg sto og oppdaterte frenetisk måtte jeg til slutt satse alt på ett kort, stige på og betale £4,10 for en returbillett. Om det nå skulle bli avlysning, var vel de eneste reelle alternativene å komme seg tilbake med første buss for å besøke Newbridge-on-Wye eller gjennomføre en revisit hos Llandrindod Wells. Men det gikk ikke lang tid før Rhayader Town beroliget meg ved å ‘tagge’ meg i en post der de informerte om at det var ‘Game ON!’. Det var en lettelse, og etter en snau halvtimes busstur fra Llandrindod Wells kunne jeg takke sjåføren og stige av i Rhayader.

Rhayader er en liten markedsby som ligger i det man må kunne si virkelig er den walisiske landsbygda. Stedet tilhørte tidligere Radnorshire, men sorterer nå under det nye og større ‘grevskapet’ Powys. Rhayader har rett i overkant av 2 000 innbyggere og ligger ved bredden av elven Wye – jeg vil anslå omtrent to mil nordvest for Llandrindod Wells. Hovedveien A470, som går fra Llandudno i nord-Wales til Cardiff i sør, går gjennom byen som i lang tid har vært slags naturlig stoppested for reisende. Romerne hadde en leir i nærheten, og senere reiste munker forbi på vei til og fra klostre i regionen, mens bønder kom med kvegflokker på vei til kvegmarked. Den dokumenterte beretningen om Rhayader begynner imidlertid først med byggingen av Rhayader Castle i 1177, men av denne borgen er det i dag lite igjen annet enn restene av det som nå er en tørr vollgrav.

Det var i 1890-årene at ting virkelig begynte å skje i dette området, og det takket være den raskt voksende storbyen Birmingham 11-12 mil lenger øst. Man fant nemlig ut at Elan Valley-området rett ved Rhayader var en ideell kilde for rent vann til Birminghams befolkning. Tusenvis av arbeidere var involvert i byggingen og demninger og reservoarer., og en ny jernbanelinje ble lagt. Denne ble imidlertid stengt i 1962, og det var selvsagt grunnen til at jeg hadde måttet benytte meg av buss til Rhayader. Visse steder skrytes det tilsynelatende av busstilbudet, men jeg må vel si at jeg ikke var altfor imponert over en buss annenhver time og ikke minst siste buss tilbake til Llandrindod Wells allerede klokka 17.10. Rhayader viste seg uansett å være en koselig plass med et betydelig antall puber i forhold til innbyggertallet.

Første stopp i så måte ble The Crown Inn, som viste seg riktig koselig. Deretter gikk jeg rett over veien til The Castle, før det var på tide å finne en pub som viste Old Firm-kampen. Det gjorde de ved The Royal Oak, der jeg ble sittende å se første omgang av en kamp der Rangers tok seg av sine vemmelige uvaskede rivaler. Etter at pausesignalet hadde gått i TV-kampen var det på tide å tømme glasset og komme seg ned til The Weirglodd der Rhayader Town skulle være vertskap for Hay St. Mary’s i Mid-Wales Division Two. Der ble jeg møtt av et inngangsparti som var sperret av med bånd, og kanskje det forteller noe om at ikke alt er like bra stilt som det har vært hos Rhayader Town.

Rhayader Town har røtter tilbake til 1884, anslås det, men det er lite jeg kan fortelle om hva de bedrev i ‘gamle dager’. På et eller annet tidspunkt ble de med i Mid Wales League, der de i hvert fall var fast innslag i 1980-årene. I 1991 fikk de ta steget opp i Cymru Alliance, og etter at de vant ligatittelen der i 1997 sikret de seg opprykk til den walisiske toppdivisjonen League of Wales (i dag Welsh Premier League). Der tilbragte de fem sesonger med 11. plassen i 2001 som bestenotering, før de ble nedrykk året etter. Klubben var da dårlig stilt, og en spillerflukt førte til at de måtte takke nei til plass i Cymru Alliance og i stedet la seg degradere ytterligere tilbake til Mid Wales League. I 2006 var det så dårlig stilt at klubben som for ordens skyld også hadde vært kvartfinalist i den walisiske cupen fem år tidligere (knepent tap for dagens storheter TNS) dessverre så seg nødt til å legge ned driften.

Året etter – altså i 2007 – ble det igjen blåst liv i klubbnavnet, og Rhayader Town var igjen snart tilbake i Mid Wales League. Da de i 2010 sikret seg opprykk til Cymru Alliance, endte det med umiddelbart nedrykk, men på første forsøk returnerte de ved å ta Mid Wales League-tittelen. I 2016 måtte de igjen ta turen ned i Mid Wales League, men dette ble igjen fulgt opp med ny tittel i Mid Wales League. Imidlertid ble det ikke noe nytt eventyr i Cymru Alliance, for sommeren 2017 måtte Rhayader Town si fra seg plassen der etter at spillerne ikke var villige til å godta de lengre reisene som dette opprykket medførte. Dermed ble det intet spill i 2017/18-sesongen, og dette er følgelig også grunnen til at de nå er å finne i Mid-Wales League Division Two, som inntil videre er en av divisjonene på nivå fire av walisisk fotball (til sommeren begynner man som nevnt flere ganger tidligere skje en omstrukturering av den walisiske fotballen).

Jeg ble stående å kikke litt utover The Weirglodd, som virkelig sto til forventningene selv om de faktisk hadde vært meget høye etter å ha sett flotte bilder derfra. Jeg falt umiddelbart for det sjarmerende anlegget som har både grantrær og åser som bakteppe. På den ene langsiden, rett ved det for tiden avsperrede inngangspartiet, har man klubbhuset som strekker seg videre bort til den flotte hovedtribunen som står midt på denne langsiden og byr på sitteplasser. På kortsiden til høyre sett herfra er det en flott tribune som også har seter installert på de to-te betongtrinnene under overbygget. Denne tribunen ser noe vindskeiv ut, men formelig oser av karakter. På både bortre langside og bortre kortside er det utelukkende hard standing under åpen himmel som gjelder, men The Weirglodd er virkelig en perle.

Yr av begeistring inntok jeg klubbhusets bar for å få innta litt flytende forfriskninger før avspark klokka 14.30. Det var en time til da jeg ankom, og inne i klubbhuset fikk jeg også gitt de £3 i inngangspenger til en kar som kom og samlet de inn i et krus. Han fortalte at det dessverre ikke var noe kampprogram, men fra baren fikk jeg i tillegg til forfriskninger også sikret meg en pin til min samling før jeg kikket på bilder og memorabilia i lokalet og deretter kom i prat med noen av de lokale. Status i divisjonen var at Montgomery ledet tre poeng foran dagens bortelag Hay St. Mary’s (som dog hadde to kamper til gode) og fem poeng foran duoen Waterloo Rovers og Newbridge-on-Wye. Rhayader Town lå på femteplass, ni poeng bak lederen men med en kamp til gode.

De lokale hadde interessante ting å fortelle, men etter å ha hørt hvordan jeg satt pris på deres tribuner og kanskje spesielt den bak det ene målet, hevdet han at den snart kan komme til å bli revet. Det var lite lystig, men en annen kar skjøt inn og sa seg uenig i dette som han mente kun var rykter. Han mente den mest sannsynlig vil bli stående, og forvirringen var komplett da en tredje kar meldte seg på og mente den muligens vil bli oppgradert. Kanskje er det uansett på greit å kjenne sin besøkelsestid og ta turen til en skult perle noe utenfor allfarvei for den jevne groundhopper, for The Rhayader Town og The Weirglodd er vel verdt et besøk for de som liker trivelige kamparenaer og herlige anlegg som oser av karakter.

Også da jeg penset samtalen inn på hva som var ambisjonene fremover ble det tydeligvis uenighet, for vedkommende jeg opprinnelig hadde startet en samtale ytret raskt et ønske om å kunne returnere til Cymru Alliance i løpet av noen sesonger (nå skal jo forbundet FAW i første omgang overta driften av nivå to med to nye divisjoner – FAW Championship North og South, så Cymru Alliance vil nok eventuelt bli skjøvet nedover). Hans kumpan var imidlertid igjen uenig og så det som lite realistisk og minnet sin sidemann på hva som skjedde sist da spillerne ikke var lystne på spill på det nivået med reisingen det krever. Forhåpentligvis vil i hvert fall kunne enes om eventuelle ambisjoner innen den tid kommer, og jeg ønsker uansett Rhayader Town lykke til. Det er liten tvil om at det er en klubb som tradisjonelt sett burde vært høyere opp enn det de nivået de nå er på, men det gjelder vel også å finne sitt nivå og ikke gape over for mye.

Det var etter hvert på tide å gjøre klar for kamp, og da lagene inntok banen startet jeg på en liten runde rundt banen for å knipse noen blinkskudd mens jeg fikk se en jevn kamp utspille seg på det visstnok noe vanskelige underlaget (ifølge en spiller jeg vekslet noen raske ord med før han tok et hjørnespark). Det var noen herlige dueller og også flere ok sjanser begge veier, men scoringene lot vente på seg og det så lenge ut som om jeg ville være vitne til en målløs omgang. Med noen minutter igjen til pause slo imidlertid gjestene til, og Brendan Hackett var mannen som sendte Hay St. Mary’s i ledelsen. Dermed sto det 0-1 da spillerne gikk i garderoben og jeg igjen inntok klubbhusets bar. Det fristet også med både en Bovril og litt vomfyll, så på vei ut igjen stakk jeg også snuta innom matutsalget.

Drøyt ti minutter ut i annenomgangen kom kvitteringen til 1-1 i form av et kjempeskudd fra mannen med dagens tøffeste etternavn. Taylor Wozencraft sendte nemlig i vei en kanonkule som suste inn i nettet og sørget for balanse i regnskapet, og nå hadde Rhayader Town fått blod på tann og hadde en god perioden. Det som nok var vendepunktet kom imidlertid da Matt James ifølge gjestene og dommeren ble dratt ned i feltet, og Jack Biggs besørget 1-2 fra straffemerket. Rhayader-folket mente seg tydeligvis litt urettferdig behandlet, og det hjalp ikke på humøret deres at Adi Lawford økte til 1-3 med et kvarters tid igjen. Det ble også sluttresultatet foran det jeg talte meg frem til å være 48 tilskuere, og om det ikke var direkte ufortjent, hadde det lenge vært en jevn kamp som sto og vippet. Det var bare å gratulere Hay St. Mary’s.

Jeg takket snart for meg og ønsket mitt vertskap lykke til videre, for jeg ville teste ut ytterligere et par Rhayader-puber før jeg forlot stedet. The Elan Hotel hadde blitt anbefalt av klubbfolket (kanskje fordi de er en av klubbens sponsorer), og det ble neste stopp før den lille pub-til-pub-runden i Rhayader ble avsluttet ved The Flag & Lamb Inn – rett ved siden av The Crown Inn, der den hadde startet. Deretter var det bare å passe på at jeg kom meg med 17.10-bussen tilbake til Llandrindod Wells og ikke ble strandet i Rhayader. Ved mitt forrige oppholde i Llandrindod Wells hadde jeg hatt base ved Glen Usk Hotel, men denne gang var det altså Hampton Hotel som skulle gi meg tak over hodet, og jeg fikk nå raskt sjekket inn og installert meg før jeg fulgte noenlunde samme modus som forrige gang.

Det betød at jeg satt kursen mot mikropuben Arvon Ale House, som ikke uten grunn har vunnet en rekke priser som blant annet beste cider-pub i Wales. Det var et naturlig neste stoppested, og jeg tilbragte kvelden der inntil jeg trakk meg tilbake til Hampton Hotel. Der har de pub i underetasjen, og det passet godt å ta et siste glass der, skjønt jeg ble sittende noe lenger enn planlagt. Og det var fortsatt liv da jeg trakk meg tilbake til rommet mitt rundt klokka halv ett. Det hadde vært nok en fin dag i Wales, og jeg satt virkelig pris på besøket hos Rhayader Town som vil bli stående som en av turens virkelige høydepunkt. Det var kanskje også det stadionet jeg satt mest pris på av alle de besøkte på denne turen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Welsh ground # 10:
Rhayader Town v Hay St. Mary’s 1-3 (0-1)
Mid-Wales League Division Two
The Weirglodd, 29 December 2018
0-1 Brendan Hackett (42)
1-1 Taylor Wozencraft (57)
1-2 Jack Biggs (pen, 61)
1-3 Adi Lawford (75)
Att: 48 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 30.12.2018: Newtown v Aberystwyth Town
Previous game: 28.12.2018: Ton Pentre v Haverfordwest County

More pics

This day on a map

 

Ton Pentre v Haverfordwest County 28.12.2018

 

Fredag 28.12.2018: Ton Pentre v Haverfordwest County

Det er heldigvis ikke altfor ofte jeg opplever slikt lenger, men formen var alt annet enn god da jeg våknet i Reading og merket at det ganske riktig hadde blitt altfor mye av det gode på The Alehouse kvelden før. Om jeg bare hadde klart å sporenstreks trekke meg tilbake til hotellet ved stengetid, men neida, jeg skulle selvsagt surre meg innom en nattklubb også! Nå betalte jeg prisen da jeg tok med meg bagasjen, sjekket ut og gikk ned til Wetherspoons-puben The Hope Tap. Planene om en full english breakfast måtte visst endres, for apetitten var totalt fraværende, og selv om jeg nøyde meg med å bestille en bacon roll som så ut som det minste på frokostmenyen, klarte jeg ikke å få ned mer enn halve, selv om det derimot gikk ned to flasker j2o på høykant. Det var bare å kaste inn håndkledet og komme seg mot Wales med 10.28-toget som planlagt.

Det var i denne perioden buss for tog mellom Bristol Parkway og, sannsynligvis grunnet vedlikeholdsarbeid i Severn-tunnelen – så etter en times tid var det bare å komme seg av og over på bussen som fraktet meg over grensen til Wales slik at jeg kunne toge videre derfra til Cardiff Central. Tilbake i ok form ankom jeg den walisiske hovedstaden med fortsatt over en time til innsjekking, men jeg gikk likevel opp til etablissementet NosDa der jeg hadde betalt £34 for overnatting. I underetasjen har de skjenkestedet Tafern Taf, og siden jeg ikke fikk sjekke inn ennå slo jeg meg like godt ned med en pint med utsikt over Millennium Stadium på motsatt side av elven, og så gjennom litt av reiseplanene videre mens jeg ventet på å få installere meg. Med det unnagjort kunne jeg også gå og innta et etterlengtet måltid ved The Gatekeeper for deretter å teste mikropuben Hop Bunker før jeg satt kursen mot Ton Pentre med 16.11-toget fra Cardiff Queen Street.

Toget brukte 50 minutter til Ton Pentre, som er en tidligere gruvelandsby som ligger i dalene i det walisiske ‘grevskapet’ Rhondda Cynon Taf. Her var kullgruvedrift virkelig alfa og omega, og arbeiderboligene som klynget seg til dalsidene oppover Rhondda-dalen huset i gruvenes storhetsperiode flere tusen innbyggere. For å skille den fra nabogrenda Tonypandy, fikk samfunnet her navnet Ton Pentre, men i dag har innbyggertallet blitt redusert til rett over ett tusen. Da gruvene etter hvert stengte, førte det naturlig nok til høy arbeidsledighet, fattigdom og fraflytting, og Ton Pentre er fortsatt en skygge av det samfunnet det en gang var. Det ser imidlertid ut til at man har klart å snu utviklingen noe, og de økonomiske oppgangstider i Cardiff har ført til at Ton Pentre og Rhondda-dalen blir stadig mer populært som bosted for folk som arbeider i først og fremst Cardiff men også Swansea.

Det virket nokså stille langs hovedgata i Ton Pentre, men det var da noen fremmøtte på The Windsor der jeg søkte tilflukt med en pint. Fra dette første stoppestedet gikk turen etter hvert videre til The New Inn, like ved stedets ‘chippy’ med det originale navnet A Fish Called Rhondda som de faktisk har høstet både ros og priser for. Siste stopp ble The Gelli Hotel, før jeg snudde og orienterte meg frem til kveldens kamparena, Ynys Park. Det skulle vise seg at byens beste utvalg av cider nok var å finne i klubbhuset der, og etter å ha ankommet med en snau time til avspark slo jeg meg snart ned der etter å ha hentet et kampprogram fra inngangspartiet. De viste seg å være inkludert i inngangspengene på £5, så jeg endte derfor opp med å allerede betale meg inn mot et løfta om at de ville huske meg.

Klubben jeg denne kvelden skulle se, har to forgjengere med samme navn. Allerede i 1896 fantes det klubb ved navn Ton Pentre FC, og som fotballklubb var de nærmest en ensom svale i en region der rugby union er den store sporten. En av disse forgjengerne spilte først i Welsh League (som de vant i 1908 og 1914) og senere i Southern League, og de klarte i 1922 å nå finalen av den walisiske cupen, der de måtte se seg slått av Cardiff City. Denne klubben måtte snart legge ned driften, og dagens klubb så dagens lys i 1935. Etter annen verdenskrig tok de plass i en omstrukturert Welsh League der ligaens nivå to var regionalisert i en østlig og vestlig divisjon. Ton Pentre ble plassert i den vestlige, og sikret på første forsøk opprykk ved å vinne avdelingen.

Ton Pentre vant Welsh League i både 1958, 1961, 1974 og 1982, og skulle i lang tid holde seg på øverste nivå. I 1986 ble det storkamp på deres Ynys Park da de trakk hjemmekamp mot selveste Cardiff City i første ordinære runde av FA Cupen (som mange walisiske klubber da fortsatt var med i). På det som skulle bli et stappfullt Ynys Park var også blant annet BBCs ‘Match of the Day’ til stede og laget den gang noen herlige reportasjer. Da Ton Pentre igjen vant Welsh League-tittelen i 1993 fikk de ta steget opp i den nye League of Wales som året før hadde blitt stiftet som den første nasjonale toppdivisjonen i walisisk fotball. Der markerte de seg med tredjeplasser i sine to første sesonger, og kvalifiserte seg med det for spill i Europa i form av Intertoto-cupen. Dessverre måtte hjemmekampene i denne turneringen spilles i Cardiff, og det europeiske eventyret holdt dessuten på å ta knekken på klubben økonomisk.

Det endte faktisk med at de ikke så annet valg enn å ta frivillig nedrykk i 1997, og selv om de umiddelbart vant Welsh League hele fem ganger på rad, returnerte de ikke til den nåværende toppdivisjonen. I 2005 sikret de seg sin Welsh League-tittel nummer tolv (inkludert titlene til den nevnte forgjengeren), men fortsatt ingen retur til eliten (kanskje var det også nå stadionkrav inne i bildet?). I stedet måtte de i forbindelse med en omstrukturering (til mindre divisjoner) i 2010 ta turen ned i Welsh League Division 2 da de for første gang i sin historie rykket ned på bakgrunn av sportslige prestasjoner. De returnerte umiddelbart ved å gå gjennom ligasesongen ubeseiret og sikre seg divisjonstittelen, og fortsatt er de å finne i Welsh League Division 1.

Kveldens kampprogram var 52 sider tjukt og bød på en god del interessant stoff som jeg fordypet meg i mens jeg nippet til et glass i den koselige baren. Ton Pentre skulle ta imot Haverfordwest County til kamp om ligapoeng i Welsh League Division One. Dette er den ligaens øverste divisjon, og det er snakk om nivå to av walisisk fotball, der Welsh League er den sørlige feederliga til Welsh Premier League mens Cymru Alliance har den rollen i nord-Wales. Tabellen fortalte at Penybont ledet an i Welsh League Division One, med nettopp Haverfordwest hakk i hel og deretter denne sesongens cup-askeladder Cambrian & Clydach Vale som ledet an i jakten blant de øvrige. Ton Pentre lå på sin side som tredje sist av de 16, og trengte således poeng. I utgangspunktet skal tre ned, men det er ikke alltid så enkelt som det i walisisk fotball.

Det er ikke sjelden at opp- og nedrykk blir på annet grunnlag enn det sportslige, ved at klubber mister relevante lisenser etc etter å ikke oppfylle forskjellige krav. Og ikke minst etter denne sesongen er det svært sannsynlig at tabellen ikke nødvendigvis vil avgjøre videre skjebne. Til sommeren er nemlig den walisiske pyramiden gjenstand for første del av en stor omstrukturering, og dagens nivå to skal erstattes av to nye divisjoner styrt av forbundet FAW – FAW Championship North og South. Også klubber som i dag er lavere enn dette i systemet er velkommen til å søke om medlemskap der, og noen av disse vil bli kunne flyttet opp dersom de oppfyller kravene og sportslig kvalifiserte klubber mislykkes med dette.

Det var på tide å komme seg innenfor portene på Ynys Park, og det er et flott anlegg klubben har her. Som mange andre klubber i de walisiske dalene ligger banen også fint til med høye åser som flott bakteppe, men det var det lite å se til i desember-mørket denne kvelden. Jeg hadde lurt på om jeg kanskje skulle spare besøket hit til en lysere årstid, men kom til at det kunne være flott også under flomlys, og Ynys Park skuffet ikke. Partiet jeg like best var å finne bak det ene målet, der en ståtribune med overbygg strekker seg hele banens bredde. På den ene langsiden har man en sittetribune nesten midt på, og på den ene banehalvdelen baksiden av et bygg der spillere originalt nok ankommer banen via en metalltrapp som leder ned fra garderobene oppe i andre etasje av dette klubbhuset. På den andre langsiden er det såkalt hard standing som gjelder, mens det på bortre kortside er enda mindre av fasiliteter, Jeg likte umiddelbart Ynys Park.

Hjemmelaget med kallenavnet Rhondda Bulldogs fikk det hett om ørene allerede fra start, og både Dany Williams og Ben Fawcett testet hjemmekeeper Ryan Fleming, men også vertene hadde muligheter ved Robbie Thomas og en heading like utenfor fra Jordan Islip. Det var en frenetisk start på kampen, og alt dette skjedde før bortelaget tok ledelsen i det fjerde minutt. Det skjedde fra en corner, og det var en gammel kjenning som styrte inn 0-1; nemlig den gamle målsniken Lee Trundle som mange sikkert vil huske fra blant annet Swansea City, Bristol City og/eller Wrexham. Elliot Scotcher hadde to muligheter til å doble ledelsen; først i form av en volley som suste like over tverrliggeren, og deretter med et frispark som Fleming reddet. Da gjestene likevel fikk sitt andre mål i det 27. minutt, var det igjen etter en corner – en kort sådan – som endte opp med et innlegg til kaptein Sean Pemberton som vendte og plasserte ballen i hjørnet til 0-2.

Nå var det Haverfordwest som styrte showet totalt, og ti minutter senere sto det 0-3 etter at et passivt Bulldogs-forsvar lot gjestene boltre seg i feltet og Ben Fawcett kunne skli inn kampens tredje mål. Det virket egentlig avgjort, og det kunne blitt styggere før pause, for Lee Trundle hadde ytterligere en sjanse eller to til å øke. Ton Pentre burde kanskje også ha redusert ved Aiden Chappell-Smith som gikk på et imponerende raid, men bortekeeper Stephen Hall ryddet opp på flott vis. Dermed sto det 0-3 til pause, og det var egentlig ikke ufortjent, for Haverfordwest hadde virkelig vært gode. Det var vel akkurat tid til en rask forfriskning i klubbhusets bar, og der virket det som om hjemmefansen – kanskje ikke helt unaturlig – hadde gitt opp håpet om å berge poeng denne kvelden.

På banen virket det imidlertid ikke som om Ton Pentre hadde gitt opp, for de startet annenomgangen godt, selv om de ikke fikk uttelling. I stedet var det den nå 42 år gamle Lee Trundle som tolv minutter ut i omgangen igjen var på rett sted da et innlegg fant ham på bakre stolpe der han headet inn 0-4. Kun en god redning fra hjemmekeeper Fleming hindret Elliot Thomas i å score et femte, og helt på tampen kunne Trundle notert seg for hattrick, men hans avslutning gikk i nettveggen. Det siste jeg rakk å se før jeg på overtid snek meg ut for å rekke siste tog tilbake til Cardiff klokka 21.23 var at Lee Price ble spilt alene gjennom for vertene men måtte se Haverfordwest-keeper Hall vunne duellen. Og idet jeg forserte den smale lille brua som leder ut fra parkeringsplassen på utsiden, hørte jeg sluttsignalet gå mens jeg hastet mot jernbanestasjonen et steinkast unna.

Man opererer ikke med tilskuertall i denne ligaen, men jeg anslo det til å være drøyt 200 tilskuere. Uansett ingenting å si på resultatet, for det var til tider en maktdemonstrasjon av Haverfordwest som også reduserte ledelsen til to poeng opp til et Penybont som måtte nøye seg med uavgjort borte hos Briton Ferry Llansawal. Artig var det også å se Lee Trundle, men for å foregripe begivenhetene ørlite, var det et sjokk da jeg kun to dager senere fikk høre rykter om at han var på vei bort. De fleste virket å tro at han var på vei tilbake til Llanelli Town – som han hjalp til to strake opprykk med vanvittige 86 mål på 59 kamper – for å hjelpe de med å holde plassen i Welsh PL. Enda større var overraskelsen derfor da jeg senere på turen hørte at han hadde signert for Trefelin BGC i Welsh League Division Three.

Uansett kom jeg meg tilbake til Cardiff Central via et lynraskt togbytte ved Radyr. Jeg hadde ikke tenkt å trekke meg tilbake til hotellet umiddelbart, og valgte å sjekke ut puben The Cambrian Tap før jeg gjorde det samme med The Goat Major. Først etter dette spaserte jeg tilbake til min base ved NosDa der jeg også unnet meg et siste lite glass for høflighets skyld før jeg tok kvelden og fant veien opp trappa til mine gemakker. Det hadde vært en lang men fin dag med groundhopping i Wales, og det skulle bli mer av det samme dagen etter. Besøket til Ton Pentres Ynys Park hadde så absolutt svart til forventningene, og jeg håpet nå bare at det samme ville være tilfelle med Rhayader Town som var neste post på mitt kampprogram.

 

 

 

 

 

 

 

 

Welsh ground # 9:
Ton Pentre v Haverfordwest County 0-4 (0-3)
Welsh League Division One
Ynys Park, 28 December 2018
0-1 Lee Trundle (4)
0-2 Sean Pemberton (27)
0-3 Ben Fawcett (37)
0-4 Lee Trundle (59)
Att: ?? (est. 200-250)
Admission: £5
Programme: Included
Pin badge: £3

Next game: 29.12.2018: Rhayader Town v Hay St. Mary’s
Previous game: 26.12.2018: Harrow Borough v Hendon

More pics

This day on a map

 

Harrow Borough v Hendon 26.12.2018

 

Onsdag 26.12.2018: Harrow Borough v Hendon

Endelig hadde tiden kommet for den etter hvert så årvisse romjuls- og nyttårs-turen over til balløya, og det var ikke det spor for tidlig etter at jeg nå hadde ventet utålmodig helt siden den store august-turen. Jeg må si jeg fortsatt savnet Rygge da min snille mor kom for å plukke meg opp like etter klokka fire, etter å ha stått opp i otta for å skysse meg opp til Korsegården slik at jeg skulle komme meg med flybussen klokka 04.32. Etter en natt uten søvn fikk jeg denne gang i hvert fall en drøy halvtime på øyet før vi ankom Gardermoen, men jeg sov da også nesten hele veien på Norwegians morgenfly over til Gatwick. Det vil si jeg registrerte så vidt at det ble meldt om tåke ved sistnevnte flyplass før jeg våknet skikkelig få minutter før en noe forsinket landing. Bagen var denne gang en av de aller første til å komme på rullebåndet, så nå var det bare å sjekke status for togtrafikken inn mot London.

Et år tidligere hadde jeg hatt store problemer med å komme meg fra denne flyplassen til min base i East Croydon, grunnet vedlikeholdsarbeid og total mangel på togavganger, og det som skulle ha vært en togtur på et kvarters tid endte i stedet opp med en kronglete vei der jeg ved brukte rundt to timer på turen til Croydon ved hjelp av to busser (inkludert en som stampet en liten evighet i kø på motorveien) og en trikk. Igjen hadde jeg valgt samme base, og jeg hadde ant uråd da det utpå høsten igjen hadde blitt varslet om vedlikeholdsarbeid. Boxing Day er jo uansett ikke en dag da man er bortskjemt med togavganger i England, og det er hovedsakelig kun tog mellom London og dens flyplasser (det samme er vel tilfelle i Manchester) denne dagen. Etter hvert viste det seg at Gatwick Express likevel ville kjøre halvtimesruter, og det viste seg å holde stikk slik at jeg tok sikte på 09.38-toget.

Det var egentlig litt flaks at jeg kom meg med, for samtlige 12 vogner var fullpakket, slik de skulle være på alle deres tre tog jeg benyttet denne dagen. Faktisk så fullpakket av flere personer fikk beskjed om at de måtte stå igjen på perrongen og vente på neste tog! Så kan de som forsvarer mangelen på togavganger i romjula hevde så mye de vil at ‘britene uansett ikke reiser med tog på disse dagene’. Det var heldigvis ikke altfor lenge jeg måtte stå som sild i tønne før jeg kunne presse meg av på East Croydon stasjon og traske ned til Premier Inn-hotellet der for å slenge fra meg bagasjen. Jeg hadde vært tidlig ute med å booke overnatting her, og slapp derfor unna med rimelige £23, men fikk naturlig nok ikke sjekke inn såpass tidlig. Det hadde heller ikke vært en del av planen, for nå var det bare å sette kursen mot hjemmebanen til Harrow Borough og turens første kamp.

Det som derimot hadde vært en del av planen var å få med seg to kamper denne dagen, og valget falt på Fire United v Topes Lavares – et oppgjør i ECL 1 South mellom to klubber som begge benytter Terence McMillan Stadium i øst-London. Der var det avspark klokka 11.00, og planen var å ta seg derfra videre til Earlsmead Stadium for å se lokaloppgjøret Harrow Borough v Hendon klokka 15.00. Denne planen falt imidlertid i fisk da Harrow Borough i likhet med så godt som alle andre i Londons non-league-fotball noen uker i forkant valgte å flytte avspark fra 15.00 til 13.00. Det var vel til slutt ikke en eneste 15.00-kamp igjen i non-league i hele London, så jeg måtte til slutt innse at det ble med den ene kampen, og da ble det et besøk hos Harrow Borough. Igjen var det skikkelig sild i tønne da jeg ble med 10.25-toget videre inn til London Bridge, og det var til sammenligning faktisk en befrielse å komme seg på tuben.

Jeg ble med dens Jubilee Line til Finchley Road, der jeg byttet til et Metropolitan Line-tog som fraktet meg til Harrow-on-the-Hill. Derfra skulle jeg få skyss med buss H10, og lite visste jeg om problemene som ventet da jeg tok oppstilling på korrekt avgangssted ved Harrow busstasjon. Da gikk etter en ikke altfor lang busstur steg av på Eastcote Lane, få minutters gange fra Earlsmead Stadium, slo nemlig alarmklokkene inn for fullt få sekunder etter at bussen hadde kjørt videre. Jeg manglet mobiltelefonen!! Krisen var et faktum; ikke minst fordi også bankkortene også lå i telefonen, slik at jeg nå kun hadde det jeg bar av kontanter i lommeboka. Og så i London da, av alle steder!! Jeg var ikke videre optimist på egne vegne da jeg etter en kort betenkningstid strenet ned mot Earlsmead Stadium for å muligens kunne få lånt en telefon der.

Harrow Borough hører ikke helt overraskende hjemme i London-bydelen Harrow. Det er en av de nordvestlige ytre bydelene i metropolen, og den skal ha et innbyggertall på rundt en kvart million. Stedet der Harrow Borough spiller sine hjemmekamper på Earlsmead Stadium ligger helt sør i bydelen, et steinkast fra grensen mot bydelen Ealing. Beskrevet på en annen måte som for noen kanskje gjør det enklere å plassere Harrow Borough geografisk, ligger vel deres hjemmebane noe sånt som en halv mil eller deromkring vest for nasjonalanlegget Wembley Stadium. Det som nå er bydelen Harrow var tidligere en del av det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex, inntil man i 1965 havnet under Greater London. Bydelen er for øvrig også svært flerkulturell, og skal eksempelvis huse Storbritannias største konsentrasjon av både Gujarati-hinduer og srilankiske tamiler.

Ved Earlsmead Stadium ligger nå klubbhuset med klubbens bar rett på utsiden av selve stadionet, og jeg gikk rett dit inn for å bestille meg turens første pint og samtidig forhøre meg om mulighetene for lån av en telefon og mulig informasjon fra lokalkjente om hvor man eventuelt skulle henvende seg. Jeg fikk til svar at de ikke hadde noen offentlig telefon i klubbhuset men at bartenderen skulle sjekke om jeg kanskje kunne få låne en. Mens ingenting skjedde sto jeg selv om innså at dette kunne bli en svært kort tur, for om ikke telefonen og kortene kom til rette, ville jeg mest sannsynlig måtte nøye meg med å heller bestille fly hjem igjen så raskt som mulig og anse en solid dose penger som tapt. Det gikk heldigvis ikke lenge før jeg så et kjent fjes da groundhopperen Rob entret klubbhuset. Scarborough-supporteren er bosatt i London og ser ofte sin lokale klubb Hendon, så jeg hadde halvveis håpet å se ham- Han jobber til og med for London Overground, så han måtte da kanskje vite et og annet som kunne være meg til hjelp?

Jeg fikk låne hans telefon for å ringe meg selv, men jeg tolket det som et dårlig tegn at jeg nå gang på gang fikk som svar at nummeret var utilgjengelig. Rob forsøkte å berolige meg med at sjåføren nok uansett ikke ville returnere til bussgarasjen før skiftet hans var over, og at jeg kunne prøve igjen i pausen. Samtidig fant han ut hvor det aktuelle selskapet hadde sin bussgarasje, og hevdet at jeg like gjerne kunne se kampen da jeg uansett ikke fikk gjort noe fra eller til før den tid. Det var fortsatt tre kvarters tid til avspark, men det var alt annet enn enkelt å fokusere på kamp og tenke på noe annet enn den kinkige situasjonen jeg nå hadde havnet i. Naturlig nok er mangelen på telefon også grunnen til at jeg ikke kan presentere noen egne bilder fra Earlsmead Stadium å dekorere bloggen med, slik at jeg i stedet har måttet låne bilder fra noen andre bloggere.

Harrow Borough ble stiftet i 1933 under navnet Roxonians FC, og allerede året etter flyttet de inn på nybygde Earlsmead Stadium. De spilte først i Spartan League Division Two, og hadde endret navn til Harrow Town da de i 1939 vant divisjonen og rykket opp i ligaens toppdivisjon. Krigens utbrudd satt en foreløpig stopper for deres spill i Spartan League, men etter krigens slutt var de tilbake og ble værende der til de i 1958 tok steget over i Delphian League. Sistnevnte liga ble som jeg har nevnt flere ganger tidligere oppløst i 1964 da den i realiteten egentlig ble ‘spist opp’ av Athenian League, og Harrow-klubben sikret seg på første forsøk opprykk til Athanian Leagues toppdivisjon.

1960-årene så klubben havne i økonomisk krise og tvunget til å selge flere av sine tilstøtende baner utenfor Earlsmead Stadium, men klubben som i 1967 tok dagens navn fikk skuta på rett kjøl og ble i 1975 valgt inn i Isthmian League. Fire år senere spilte de seg opp i Isthmian League Premier Division, og der har de faktisk befunnet seg inntil i sommer! Man skulle kanskje tro at de siste tiårene dermed har vært lite spektakulære, men klubben hadde i 1983/84 sin beste sesong. Sesongen før hadde de nådd semifinalene i FA Trophy (tap for Telford United), men denne gangen var det i FA Cupen de markerte seg ved å for første gang nå andre ordinære runde. Der måtte de imidlertid gi tapt for et Newport County som den gang spilte på nivå tre av engelsk fotball, men i ligaen var de uimotståelige. De vant Isthmian Premier suverent, med hele 17 poeng ned til Worthing på annenplassen.

Etter forrige sesong var Harrow Borough blant klubbene som ble flyttet sidelengs over fra Isthmian Premier til Southern League Division South. Utvidelsen fra tre til fire avdelinger/ligaer på step 3 skjedde altså som følge av at Southern League har to Premier Division-avdelinger – Central og South. Det var nok litt skepsis blant klubbene som ble flyttet, men Harrow Borough la nå beslag på den siste playoff-plassen. Foran seg hadde de Met Police (en av de andre som ble flyttet over), Salisbury, Weymouth og tabelledende Taunton Town. I siste kamp hadde de holdt toer Weymouth til 2-2 nede på Dorset-kysten. For gjestende Hendon sin del lå de to plasser og tre poeng bak Harrow, men hadde også to kamper mer spilt. Programmet jeg hadde betalt £2 i klubbhuset så flott ut, men der og da hadde jeg visse problemer med å fokusere på det jeg leste før vi etter hvert gikk for å betale oss inn med £10. Anlegget har på den ene langsiden en ståtribune mens hovedtribunen med sitteplasser er på motsatt side. På kortsidene står man under åpen himmel på noen betongtrinn.

Naturlig nok har jeg også hatt kamper der jeg har vært mer fokusert på kampen enn hva tilfellet var denne dagen, selv om jeg etter beste evne forsøkte å skyve problemene ut av tankene for en stakket stund. Jeg fikk i hvert fall med meg at Hendon tok en tidlig ledelse etter at Ricardo German lurte offside-fella og deretter ble revet av en forsvarer som desperat forsøkte å rydde opp. Fem minutter var spilt, og dommeren pekte på straffemerket. German tok selv straffen, utmanøvrerte Harrow-keeper Hafed Al-Doubri og sørget for 0-1. Ledelsen varte i kun åtte minutter, selv om Harrow ikke hadde hatt stort å by på før de fikk en corner. Den ble slått av tidligere Hendon-mann Michael Bryan og headet i mål av Ryan Moss, som en Hendon-kar mente alltid er en kilde til frustrasjon for hans helter.

Shaun Preddie kunne sendt Harrow i ledelsen med en avslutning som endret retning og traff stolpen, og på motsatt side reddet vertene på streken da Brendan Murphy-McVey raget høyest på en corner og headet på mål. Det var ellers flere brukbare muligheter begge veier, men det sto fortsatt 1-1 da dommeren blåste for pause og vi oppsøkte baren for litt rask strupelesk. Fortsatt var det intet hell da jeg forsøkte å ringe meg selv fra Robs telefon, så det begynte virkelig å se stygt ut. Det var bare å tømme glasset og komme seg ut for å heller forsøke å konsentrere seg litt om annenomgangen det nå var klart for. Begge lags supportere virket å ha tro på at deres utvalgte skulle kunne klare å ta poengene, men jeg mener at Rob og et par av hans Hendon-kompiser også ga uttrykk for at de ville si seg fornøyd med ett poeng i dette lokaloppgjøret.

Det var Hendon som startet best også etter pause, og Harrow-keeperen måtte to ganger i aksjon for å hindre scoring fra Shaquille Hippolyte-Patrick. Etter hvert tok imidlertid Harrow Borough mer over, og et kvarter ut i annenomgangen tok de ledelsen på muligens noe kontroversielt vis. I forbindelse med et frispark kalte dommeren til seg synderen, Hendon-forsvarer Murphy-McVey, og lot deretter Harrow ta frisparket raskt før han hadde mulighet til å komme seg tilbake i posisjon. Det endte med et innlegg til Jordan Ireland foran mål som kunne sette inn 2-1. Flere av Harrow-representantene virket faktisk overrasket, og protsetene fra Hendon-folket var til liten nytte. Det virket som om lufta gikk litt ut av Hendon etter dette, og tidligere Hendon-spiller Dylan Kearney og Lewis Cole hadde begge muligheter til å øke Harrow-ledelsen. Det ble Kearney som i det 78. minutt straffet svakt forsvarsspill og satt inn 3-1.

Deretter måtte Hendon-forsvarer Darren Locke ut med skade etter at Hendon hadde brukt alle sine bytter, og med i underkant av fem minutter igjen måtte Riccardo Alexander-Greenway kaste inn håndkledet slik at Hendon måtte avslutte med ni mann – uten av Harrow Borough klarte å øke ytterligere. Det endte 3-1 foran 248 tilskuere. Men mest gledelig for undertegnede; da Rob ga meg telefonen og ba meg prøve igjen, fikk jeg svar fra en kar som bekreftet at mobilen min var levert inn på bussgarasjen til Sovereign oppe på Pinner Road. Det var bare å komme seg dit, og jeg takket Rob for hjelp før han hastet av gårde etter å ha takket nei til en pint som takk for assistanse. En av hans ledsagere skulle med samme buss som meg tilbake til Harrow busstasjon, og vel fremme der pekte han ut hvilken retning jeg skulle og hvilken buss som kunne ta meg den korte veien dit opp. Hittegodset jeg søkte befant seg ganske riktig på oppgitt sted, og overlykkelig ga jeg karen på kontoret en £10-seddel som jeg ba ham overrekke sjåføren med beskjed om å ta seg en pint eller to på min regning.

Så endte det utrolig nok likevel godt. Med en enorm bør borte fra skuldrene trasket jeg lett til sinns ned til West Harrow tube-stasjon for å sette kursen tilbake til London Bridge, via et bytte ved Moorgate. Toget tilbake til East Croydon var igjen fullstendig stappfullt, men det plaget meg lite nå. Ved Premier Inn-hotellet fikk jeg installert meg på rom 234, før jeg fant ut at jeg måtte ut og feire med et par pints. The Porter & Sorter viste seg å være stengt, så jeg valgte å traske til The Ship, før turen gikk videre innom The Green Dragon, Market Tavern og til slutt The Spread Eagle Pie & Ale House. Dagen hadde ikke gått helt som forventet, men utrolig nok hadde det endt godt. Turen var i gang.

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 499:
Harrow Borough v Hendon 3-1 (1-1)
Southern League Premier Division South
Earlsmead Stadium, 26 December 2018
0-1 Ricardo German (og, 6)
1-1 Ryan Moss (14)
2-1 Jordan Ireland (61)
3-1 Dylan Kearney (78)
Att: 248
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £4

Next game: 28.12.2018: Ton Pentre v Haverfordwest County
Previous game: 27.10.2018: Fredrikstad v Alta
Previous UK game: 01.09.2018: Tilbury v Basildon United

More pics

This day on a map