Søndag 30.12.2018: Newtown v Aberystwyth Town
Etter lørdagens herlige besøk til Rhayader Town var jeg slett ikke lei av fotball i Wales, og godt var det, for jeg hadde ytterligere noen kamper foran meg i den walisiske pyramiden i løpet av turen. Som lovet ble jeg servert det som faktisk var turens første full english breakfast da jeg kreket meg ned i underetasjen ved Hampton Hotel i Llandrindod Wells. Det hadde kanskje blitt et glass mer enn nødvendig, men noen lærer tydeligvis aldri? Formen var uansett grei nok til at jeg slukte måltidet og snart sjekket ut for å spasere de få meterne ned til jernbanestasjonen for der å vente på buss T4 som klokka 09.54 skulle frakte meg nordover til Newtown. For andre dag på rad benyttet jeg altså denne bussruta, og i likhet med dagen før da den hadde fraktet meg helt fra Cardiff og hit opp, var den igjen gratis (i helgene).
Denne bussen brukte ganske nøyaktig tre kvarter opp til Newtown, der jeg takket sjåføren og steg av for å orientere meg frem til byens Wetherspoons-pub The Black Boy, som jeg regnet meg allerede var åpen på et tidspunkt da øvrige puber kanskje ikke ennå hadde åpnet. Jeg nøyde meg foreløpig med en flaske j2o mens jeg snyltet litt på deres WiFi og så over planer og reiseruter for dagen og de kommende par dagene. Jeg hadde vurdert flere muligheter denne dagen, og min groundhopper-kompis Stig-André Lippert forsøkte forgjeves en stund å overtale meg til å slå følge med ham når han gjorde sin debut i non-league på lokaloppgjøret Phoenix Sports v VCD Athletic. Videre var PL-oppgjøret Manchester United v AFC Bournemouth et alternativ, uten at det fristet mest. Hadde jeg befunnet meg i Yorkshire, ville jeg nok valgt meg en Sunday League-kamp hos Fryston, men når jeg tilbragte helgen i Wales, var det kun ett naturlig valg.
Newtown – eller Y Drenewydd som den heter på walisisk – er med sine snaut 11 500 innbyggere den største byen i det nye og store (men sparsommelig befolkede) ‘grevskapet’ Powys, men hørte historisk sett til det tidligere Montgomeryshire. Byen ligger rundt en og en kvart mil fra den engelske grensen, og vokste på 1700- og 1800-tallet takket være en av kanalene fra elven Severn og grobunnen den skapte for tekstilindustrien som skjøt fart. Byen huset på et tidspunkt det som var Wales’ største tekstilspinneri, men industrien her skulle etter hvert få problemer med å konkurrere med spinneriene i nord-England. Mange av arbeiderne flyttet og innbyggertallet stupte, men i 1967 fikk byen status som såkalt ‘new town’, og den påfølgende tilflyttingen og forandringene i byen endret preget av en landlig liten markedsby.
Jeg hadde fortsatt godt med tid før avspark i kampen Newtown v Aberystwyth Town klokka 14.30, så jeg strenet over gata for å unne meg en halv pint ved The Victoria Vaults som nå hadde åpnet. The Sportsman hadde høstet ros flere steder, så det ble deretter neste og foreløpig siste stoppested før jeg slepte med meg bagasjen mot dagens kamparena Latham Park. Med rett i overkant av en time til avspark betalte jeg meg mine £7 i inngangspenger og byttet ytterligere £2 mot et fint program. Karen i inngangspartiet smilte vennlig og bekreftet at jeg selvsagt kunne få slengt fra meg bagasjen en stakket stund i klubbhusets bar. Det var ikke overraskende også dit jeg satt kursen, og den ene bartenderen tilbød seg å sette bagen min bak bardisken etter å ha servert meg en forfriskende pint.
Newtown AFC er faktisk en av de eldste klubbene i walisisk fotball. Allerede i 1875 ble de stiftet under navnet Newtown White Stars, og de var året etter en av klubbene som var med å stifte det walisiske fotballforbundet. I oktober 1877 var de også en av klubbene som spilte i tidenes første kamp i den walisiske cupen. Den cupen vant de for øvrig i 1879, og var tapende finalist i 1881. De antas at de deretter slo seg sammen med den lokale rivalen Newtown Excelsior og tok dagens navn like før de igjen var tapende finalist i både 1886 og 1888. I 1895 kunne de imidlertid heve cuptroféet på nytt, men det skulle bli deres siste tittel på lang tid. Fra 1920-årene tilbragte klubben mesteparten av sin historie i Mid Wales League som de hadde vært med å stifte, og der tok de etter hvert tittelen i både 1976, 1979, 1982, 1987 og 1988.
Det var godt nok til at klubben deretter fikk innpass i den engelske pyramiden der de tok plass i Northern Premier League, uvitende om bråket som var like rundt hjørnet. Da League of Wales (nåværende Welsh Premier League) startet opp i 1992 var det riktignok med Newtown som en av de opprinnelige medlemmene, men klubben hadde vært nokså motvillig. De var en av åtte walisiske klubber i engelsk non-league som ikke var spesielt interessert i å returnere til walisisk fotball når man nå for første gang skulle innføre en nasjonal toppdivisjon i Wales. De åtte fikk tilnavnet ‘the irate eight’, men før daværende League of Wales ble sparket i gang hadde Newtown bøyd seg for presset sammen med Bangor City og Rhyl (Barry Town og Caernarfon Town fulgte senere). Newtown har uansett holdt seg der siden, og sammen med Aberystwyth Town er de de eneste som har spilt samtlige sesonger i det som siden 2002 har hett Welsh Premier League.
2. plassene i 1996 og 1998 er de beste ligaplasseringer, og de sørget også for europacup-spill. Ved begge anledninger måtte de imidlertid takke for seg ved første korsvei i UEFA Cupen – i 1996/97-utgaven med tap for latviske Skonto Riga, og i 1998/99 for polske Wisla Krakow. Da de i 2015 vant sin tredje walisiske cuptittel ved å slå The New Saints i finalen, fikk de dog prøve seg igjen. Nå het turneringen Europa League, og maltesiske Valetta ble slått ut i første kvalifiseringsrunde før danske FC København ble for sterke. Det skal for øvrig nevnes at Newtown i 2012 endte som jumbo og skulle rykket ned, men de ble den gang reddet av at Neath mistet lisensen og ble degradert. I sesongene etter dette har Newtown vært å finne rundt – og gjerne like under – midten av tabellen.
Her i Norge tror vi nok at vi er en større fotballnasjon enn Wales, men på fotballkulturen er vi på mange måter et u-land til sammenligning. Dagen før har hadde en klubb på walisisk nivå fire holdt meg løpende oppdatert om status i forbindelse med en baneinspeksjon via innboks-meldinger på Twitter (de fleste norske klubber er elendige hva gjelder promotering og info på Twitter og sosiale medier for øvrig). Samtidig kan jeg ikke engang huske sist jeg så noe som minnet om et kampprogram på kamp selv i norsk toppfotball, men her satt jeg i klubbens flotte bar og fordypet meg i et godt 32 siders ‘glossy’ program (jeg skal kanskje ikke engang nevne det gratis 52 siders programmet på kamp i walisisk nivå to på fredagskvelden) mens jeg nippet til deilige forfriskninger fra tappekranene. Det er nok ikke helt uten grunn at mitt fokus aldri har vært på den hjemlige fotballen.
Status i den walisiske toppdivisjonen før dagens kamp var at Barry Town United toppet tabellen to poeng foran Connahs Quay Nomads. Ned til The New Saints var det fire poeng, og det var både det mest overraskende og det mest gledelige hittil denne sesongen – i hvert fall for alle andre enn TNS-supporterne selv. TNS har nemlig vært den eneste helprofesjonelle klubben i walisisk fotball og har vunnet ligaen sju år på rad (og åtte av de ni siste årene), så det er fint at noen kan utfordre de så de ikke fortsetter en dominans av typen vi gjerne har sett fra RBK her hjemme. Uansett, for Newtown sin del befant de seg på en femteplass, men ville ta seg forbi Bala Town med seier. Dagens gjester Aberystwyth Town lå på den utsatte sjetteplassen og burde helst ha seier for å sikre den sjetteplassen før tabellen skulle splittes etter andre helg i januar.
Det er langt enkelt å beskrive Latham Park ved bruk av bilder enn med ord, og flere steder ser jeg at ordet bisarr blir brukt for å beskrive Newtowns hjemmebane. For det er virkelig en merkelig blanding av tribuneseksjoner man har her. Jeg kom inn i et av hjørnene på langsiden de kaller ‘Police Station side’, og her har de presset inn to mindre sittetribuner på den ene banehalvdelen; den borterste ser noe snodig ut med en plattform brukt til blant annet TV-kameraer på taket. På motsatt langside er det enda mer virvar, for der er anleggets største tribune presset inn på den ene banehalvdelen, og dette er en sittetribune med et forvokst tak som strekker seg nesten ut på kunstgresset. Omtrent midt på denne langsiden står den gamle hovedtribunen som har langt mer karakter, og bortenfor der igjen har man VIP-fasiliteter og det store nye klubbhuset som skal ha gitt klubben gode inntekter ved utleie. Bak det borterste målet står en liten sittetribune under åpen himmel; ellers er det hard standing som gjelder.
Latham Park har vært klubbens hjemmebane siden de kjøpte tomta en gang i 1940-årene, men den er åpenbart oppgradert i langt nyere tid, og har nå dessverre også fått kunstgressunderlag. Likevel likte jeg på en måte den merkelige miksen ved Latham Park, og trivdes hele tiden jeg tilbragte der denne ettermiddagen. Det virket det også som en stor gjeng med tyskere gjorde, for som vanlig i romjula hadde tyske groundhoppere invadert Storbritannia, og en gjeng på minst 15-20 germanere hadde denne dagen valgt seg Latham Park. En av de var Frank Jaspernaite som et par måneder tidligere hadde utløst lattermild hoderysting hos undertegnede ved å sjekke inn på kamp i Sør-Sudan, og jeg ble nå stående å slå av en prat med den særdeles bereiste germaner.
Han mente nå at Sør-Sudan hadde vært det nest verste land han noensinne hadde vært i, og det naturlige oppfølgingsspørsmålet førte til beretninger fra hans søken etter å huke av for et stadion i hølet som heter Somalia. Litt spesielt å høre hvordan de hadde blitt tvunget til å hyre væpnede vakter for å i det hele tatt få forlate flyplassen i Mogadishu. Jeg måtte bare le da han fortalte hvordan vaktene i pausen hadde hevdet at de måtte dra fordi portene var åpnet og de mistenkte at representanter for terrororganisasjonen Al-Shabaab hadde tatt seg innenfor, hvorpå tyskerne desperat hadde forsøkt å forklare at de måtte se ferdig kampen for å regne det som et besøk ved banen og endte opp med å tilby vaktene dobbelt betaling. Temmelig komisk egentlig.
Inne i klubbhuset hadde jeg også snakket med et par bortesupportere som ga uttrykk for bekymring grunnet deres svake form og fryktet at sjetteplassen ville gå fløyten. Denne bekymringen ble ikke mindre da Newtown allerede etter et drøyt minutt tok ledelsen. Callum Roberts la inn, og og Neil Mitchell headet i mål og sendte dermed The Robins i føringen med 1-0. En kjempestart for vertene, men etter dette var det Aberystwyth som tok tak og jaktet utligning. Geoff Kellaway var involvert i mye av det gjestene skapte, og etter å ha servert sin kaptein Declan Walker som tvang frem en god redning fra Newtown-keeper Dave Jones, avsluttet han selv like over tverrliggeren. Samme skjebne fikk et skudd fra Porya Ahmadi, Det var først med snaut ti minutter til pause at Newtown igjen truet Aber-målet, og frisparket fra Steve Leslie ble da også reddet av keeper Terry McCormick.
Det var Aberystwyth Town som hadde skapt de fleste og største sjansene, men vertene Newtown ledet 1-0 ved pause takket være sin tidlige scoring. Etter å vært en svipptur innom både klubbhusets bar og matutsalget var det bare å igjen rette oppmerksomheten mot det som skjedde ute på kunstgresset, og der fikk jeg se gjestene i grønt og hvitt fortsette sin jakt på utligning. Newtown-keeperen måtte i aksjon med gode redninger for å stoppe både en heading fra Paolo Mendes og en volley fra Wes Baynes, og gjestenes fans begynte virkelig å fortvile da Porya Ahmadi skjøt i tverrliggeren. Fortvilelsen ble selvsagt ikke mindre da Newtown i det 60. minutt i stedet slo til igjen, og det var Nick Rushton som mot spillets gang satt inn 2-0 med et skudd nede i hjørnet. Fem minutter senere kunne det sett enda styggere ut for gjestene, men keeper McCormick vant duellen da Luke Boundford kom alene gjennom.
Klokka tikket mot full tid uten at gjestene klarte å omsette sine sjanser i scoring, og med omtrent sju minutter igjen fikk de igjen en kjempesjanse da Ryan Wollacott nok var sikker på at han hadde redusert, men Newtown fikk blokkert og klarert helt inne på streken. Det var først på overtid at det omsider ble nettkjenning for The Seasiders, og det var den iranskfødte Porya Ahmadi som lobbet ballen i mål over keeper Jones. 2-1, men var det for sent? Det var det, for Newtown klarte å ri av stormen de siste minuttene med tilleggstid. Dermed 2-1 foran 484 tilskuere, og tre poeng til hjemmelaget som ser ut til å gå mot en god sesong. Det var imidlertid en kamp som kunne endt med et annet resultat, så de skal virkelig være fornøyd med de tre poengene, mens Aberystwyth Town nok hadde grunn til å være litt skuffet.
Selv hentet jeg bagen fra bak bardisken og takket for meg før jeg forlot Latham Park. Jeg skulle ha 18.39-toget til Shrewsbury, og hadde derfor nokså god tid. Derfor stakk jeg innom The Buck Inn, og der støtte jeg på et par av Aberystwyth-supporterne jeg hadde snakket litt med tidligere. De var naturlig nok skuffet over resultatet, og mente de hadde fortjent mer. Neste stopp på vei mot togstasjonen var Queens Head, og den puben var full av folk som spilte bingo. Det ble også tid til en halv pint på The Railway Tavern, og som navnet tilsier var jeg der ikke langt fra jernbanestasjonen rett rundt hjørnet. Der sto jeg snart på perrongen, klar til å stige på toget som etter hvert brukte omtrent 35 minutter på å frakte meg over grensen til England og til Shrewsbury der jeg skulle overnatte.
På togturen til Shrewsbury merket jeg plutselig at formen ikke var all verden, men uvitende om at jeg brygget på en aldri så liten forkjølelse, slepte jeg snart med meg bagasjen fra Shrewsbury stasjon til puben The Old Post Office, der jeg hadde betalt £34 for overnatting. Etter å ha sjekket inn, sovnet jeg rett og slett på senga da jeg bare skulle hvile øynene et lite minutt. En times tid senere våknet jeg av at Lee Vaughan ringte meg. Han er Shrewsbury Town-fan og groundhopper, og jeg hadde snakket med ham om å muligens møtes over en pint denne kvelden. Nå ventet han i The Salopian Bar, så det var bare å komme seg dit ned. Det ble vel med to glass der, og denne gang klarte jeg å begrense inntaket av Rattler. Lee trakk seg tilbake, og jeg gjorde det samme, skjønt jeg bevilget meg en siste halv pint ved The Old Post Office før jeg fant senga. Returen til England skulle bli nokså midlertidig, for allerede morgenen etter skulle jeg returnere til Wales for mer fotball i den walisiske pyramiden.
Welsh ground # 15:
Newtown v Aberystwyth Town 2-1 (1-0)
Welsh Premier League
Latham Park, 30 December 2018
1-0 Neil Mitchell (2)
2-0 Nick Rushton (60)
2-1 Porya Ahmadi (90+1)
Att: 484
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 31.12.2018: Cardiff Met v Barry Town United
Previous game: 29.12.2018: Rhayader Town v Hay St. Mary’s
This day on a map
