Lillestrøm v Start 11.12.2019

 

Onsdag 11.12.2019: Lillestrøm v Start

Da november ble til desember mistenkte jeg at jeg hadde sett min siste norske kamp for sesongen. Det viste seg å ikke stemme, men jeg var i hvert fall ikke i det minste tvil om at så var tilfelle etter at jeg hadde sett Start vinne den første kvalik-kampen mot Lillestrøm i Kristiansand. Når det skulle avgjøres hvem av de to som ville bli å finne i Eliteserien 2020, lot jeg meg likevel overtale av min groundhopper-kollega Stig-André Lippert til å bli med og se returoppgjøret på Åråsen, til tross for at jeg skulle av gårde på en ny tur til Danmark morgenen etter. Alle mine tidligere besøk på Åråsen hadde vært med FFK, og min siste visitt var så langt tilbake som i juni 2009. På den tiden var jeg ikke den flinkeste til å ta bilder, og dette var en god anledning til å få rettet på det, samtidig som det var greit å også få med seg avgjørelsen da jeg hadde sett første kamp.

Dermed gikk turen etter hvert til Romerike etter at Mr. Lippert hadde plukket meg opp i Drøbak, og vi parkerte i Lillestrøm sentrum med såpass god tid at vi rakk å både få oss litt mat på et gatekjøkken og stikke innom Gulating slik at jeg også fikk ladet opp med en øl. Da det var på tide å bryte opp, fulgte vi strømmen av LSK-fans som forlot stedet omtrent samtidig, og tråkket således oppover mot Åråsen på holkeføret. Vi kom oss helskinnet frem, og det var bare å finne frem billettene jeg hadde kjøpt og printet ut hjemme. Mitt reisefølge hadde følt for å innta bortefeltet, så det var der jeg endte opp med å kjøpe billetter, pålydende henholdsvis 200 kroner og 100 kroner for min honnør-billett. Bortefeltet og Åråsen generelt var egentlig ganske nøyaktig slik jeg husket det selv om promillen til tider har vært merkbar ved mine besøk med FFK.

Det gikk dog rolig for seg denne gang, men tankene gikk tilbake til en bortekamp med FFK der vi hadde blitt invitert opp på en av terrassene som på denne kortsiden vender ut mot banen. For øvrig de samme leilighetene som ble offer for Vålerenga-pakkets herjinger tidligere i 2019, da en beboer blant annet fikk et bluss kastet inn i leiligheten sin. Ellers er jo Åråsen kjent for sine spesielle flomlys som kan heves og senkes, og det skyldes den korte avstanden til Kjeller flyplass – ikke Gardermoen som noen synes å tro. Og selv i disse dager har man i det minste naturgress på Åråsen; noe som selvsagt alltid er et pluss. Innunder tribunen traff jeg for øvrig på en kjenning fra Sørlandet som hadde fått seg en stor, fin blåveis i forbindelsene med tumultene før det første oppgjøret i Kristiansand.

Start hadde med seg en 2-1 seier derfra, men meningene var delte når en favoritt nå skulle utropes.I kraft av den knappe ledelsen fra første kamp, var det noen som påpekte at sørlendingene hadde initiativet. Det er klart det er en fordel å lede halvveis, men andre mente det var helt åpent og påpekte i likhet med undertegnede at det ville holde for romerikingene å vinne 1-0 på egen hjemmebane. Jeg skal i ettertid ærlig innrømme at jeg var av de som før kampen mistenkte at Start sin ledelse kanskje burde vært på ytterligere et mål, og at jeg dermed holdt en ørliten knapp på at Tom Nordlie og hans utvalgte til slutt skulle klare brasene. Det var nok uansett nerver i høyspenn på begge sider da kampen omsider ble blåst i gang.

De tilreisende fikk bakoversveis allerede etter et minutts tid da Simen Kind Mikalsen satt inn 1-0 til fulga, og vi hadde fått en sjokkartet start på kampen. Om Start kom til Åråsen med en plan om å legge seg bakpå og ri på sin ledelse fra første kamp, kunne den planen allerede nå kasseres, for nå var det Start som måtte ha mål. I stedet var det LSK som i det tjueandre minutt doblet ledelsen til 2-0 da ballen gikk via en uheldig Damion Onandi Lowe og i mål. Det så ut til å gå LSK sin vei da dette også var stillingen ved pause, men ett eneste Start-mål var nå samtidig nok til at vi ville kunne få ekstraomganger – noe som egentlig hadde passet meg nokså dårlig med tanke på tidlig avreise dagen etter.

Faren for ekstraomganger var historie da Hans Daniel Gustafsson satt inn 3-0 tidlig i andre omgang, og Start-folket begynte virkelig å henge med nebbet. Jeg var nå personlig ganske sikker på at dette var avgjort, og etter en times spill var det nok ingen på Åråsen som tvilte på at Tom Nordlie for første gang skulle ha suksess med sitt lag i kvalifisering. Da styrte Aleksander Melgalvis nemlig inn 4-0, og Åråsen eksploderte. Hjemmefansen feiret slik at en av ‘gjerdene’ raste sammen, og på indre bane var også innbytter og klubblegende Frode Kippe i ekstase. Det var nok ikke mange som så for seg en snuoperasjon fra Start nå, men så skulle det snart altså bli Martin Ramsland show og en vanvittig utvikling jeg knapt har bevitnet tidligere – i hvert fall ikke i en såpass viktig kamp her hjemme i norsk fotball.

Med et kvarter igjen så det fortsatt dystert ut for gjestene, men da dukket Ramsland opp og reduserte til 4-1. Et trøstemål, tenkte i hvert fall undertegnede, men tre minutter senere var karen fra Marnardal på ferde igjen og besørget 4-2. Nå var det full fyr i teltet, for ett Start-mål nå ville bety at de ledet på bortemål. Det kokte over for en og annen Start-supporter som tok seg ut på banen og ble hardhendt og resolutt forvist fra Åråsen. Dermed gikk de glipp av det elleville øyeblikket da Ramsland ytterligere tre minutter senere satt inn 4-3, og sørlendingene gikk totalt av hengslene. LSK-fansen på sin side var nok i fullstendig sjokk, og den øredøvende stillheten ble snart erstattet av en merkbar nervøsitet og deretter en frustrasjon etter hvert som deres helter ikke klarte å svare på tiltale.

LSK satt inn Frode Kippe på topp i et forsøk på å få det befriende målet de nå trengte, men det kom aldri. Noen av hjemmesupporterne prøvde på sin side åpenbart å få kampen stoppet ved å flere ganger kaste bluss inn på banen, men selvsagt uten hell. Da sluttsignalet gikk var det naturligvis voldsomme gledesscener blant Start-folket, og en merkelig apatisk stemning over resten av Åråsen. Mange kunne nok ikke komme seg ut fort nok, mens det ulmet blant den harde LSK-kjerne som ble igjen og ga uttrykk for sitt raseri. Vi ble igjen 5-10 minutter, og det var fortsatt en spent stemning da vi gikk ut, der politiet åpenbart var redde for bråk. Ryktene gikk om at LSK-spillerne ville måtte ha politibeskyttelse når de skulle forlate anlegget. Det var altså slutten på en sammenhengende tilværelse i toppdivisjonen siden 1975, og første nedrykk for LSK siden 1966.

Det triste er at det nå er Rosenborg som kan skryte av å ha vært lengst i toppdivisjonen, og enda kjipere er det at det ga Vålerenga-pakket noe å glede seg over (det var flere nolduser i VIF-effekter til stede på borteseksjonen). For merkevaren Eliteserien sin del er nok det kjipeste kanskje at de i 2020-sesongen ikke vil ha oppgjørene mellom LSK og VIF å by på, og personlig vil jeg også tilføye det minus at et av altfor få lag med skikkelig gressmatte blir erstattet av ytterligere et som spiller på usjarmerende plastikk. Men Start er i hvert fall en klubb som hører hjemme der oppe. Så blir det opp til LSK å returnere så fort som mulig, og de vil uten tvil bli storfisken i 2020-utgaven av 1. divisjon. Jeg hadde fått tilbud om skyss hjem med LSK-supporter Jens som også skulle hjem til Drøbak, og dermed takket jeg ja til det slik at Stig-André slapp den omveien. Nå var det bare å komme seg hjem, pakke ferdig og gjøre seg klar for avreise til Danmark.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Lillestrøm v Start 4-3 (2-0)
Eliteserien qualification
Åråsen Stadion, 11 December 2019
1-0 Simen Kind Mikalsen (2)
2-0 Damion Onandi Lowe (og, 22)
3-0 Hans Daniel Gustafsson (49)
4-0 Aleksander Melgalvis (61)
4-1 Martin Ramsland (76)
4-2 Martin Ramsland (79)
4-3 Martin Ramsland (82)
Att: 7 892
Admission: 100 NOK (concession)
Programme: None

Next game: 12.12.2019: FC København v Malmö FF
Next norwegian game: 30.01.2020: Vålerenga v Ull/Kisa
Previous game: 07.12.2019: Start v Lillestrøm

More pics

 

Start v Lillestrøm 07.12.2019

 

Lørdag 07.12.2019: Start v Lillestrøm

Jeg trodde ærlig talt jeg hadde sett min siste norske kamp for året, men jeg holdt likevel et halvt øye med ståa i kvalifiserings-kampene, og da det til slutt endte opp med å bli Start og Lillestrøm som skulle kjempe om den siste plassen i Eliteserien 2020, begynte jeg faktisk å vurdere mulighetene for å ta turen til Kristiansand for å se på første kamp og samtidig huke av for en ny bane. Jeg skal jo være den første til å innrømme at fotballen her hjemme i Norge ikke er den som prioriteres aller høyest eller med mest entusiasme av undertegnede når det er snakk om groundhopping, og selv etter å ha betalt for både togbilletter og hotellovernatting i Kristiansand, var jeg fortsatt meget usikker på om det var riktig av meg å bruke såpass med ressurser på en slik tur for å kun se én enkeltstående kamp der jeg i utgangspunktet også ville være nøytral tilskuer.

Men tur til Sørlandet ble det altså, og jeg var denne lørdagen tidlig oppe for å komme meg til Oslo tidsnok til å komme meg med 07.25-toget til Stavanger. Turen ned til Kristiansand tok fire og en halv time, og jeg fikk litt søvn på ferden, inntil jeg våknet nokså beleilig idet vi forlot Vennesla. Ved ankomst Sørlandets hovedstad gikk jeg de få meterne til Yess! Hotel der jeg hadde betalt 538 kroner for kost og losji, og fikk slenge fra meg bagasjen midlertidig. Med det unnagjort kunne jeg snart spasere nedover Markens Gate og unne meg blant annet en seidel på Victoria Pub. Etter å også ha fått en matbit i skrotten kom jeg på at jeg naturligvis hadde klart å glemme kampbilletten i bagasjen, så det var like greit å returnere til hotellet for å sjekke inn samtidig som jeg hentet den.

Neste stopp ble Patricks Pub, før jeg testet Christiansand Brygghus. Mens jeg så gjorde, var det imidlertid noen som hadde skumlere hensikter ved et annet av byens serveringssteder, for litt lenger nede i Markens Gate hadde det visst vært temmelig vill vest når Start- og LSK-fans hadde røket i tottene på hverandre og det ble meldt av vilt masseslagsmål. Det så dog undertegnede ingenting til; ei heller da jeg forflyttet meg tilbake til Victoria Pub. Mens jeg satt der og lesket strupen gikk det plutselig opp for meg at avspark var klokka 18 og ikke klokka 19 som jeg av en eller annen grunn plutselig hadde fått for meg i løpet av ettermiddagen. En kikk på klokka viste at det dermed bare var å sluke resten av ølen litt faderlig fort og komme seg med bussen mot Lund. Som sagt så gjort, og således kom jeg meg heldigvis tidsnok frem til kveldens kamparena, som for øvrig også skulle bli min bane nummer 750 totalt sett.

Det fortelles at fotballen kom til Kristiansand med Haakon Frøstrup, som senere skulle bli Starts første æresmedlem. Han hadde sett spillet i England, og tok det således med tilbake til sin hjemby. Christiansands Fotballklubb skal ha vært byens første da den ble stiftet i 1891, men denne klubben ble oppløst da deres eneste ball ble sparket i stykker i 1898. Dagens klubb så dagens lys i 1905, som et resultat av at gutteklubben Gyldenløve tok initiativ til en sammenslutning med andre gutteklubber i byen. Resultatet var altså FK Start; senere IK Start. Vest-Agders fotball-flaggskip fikk var for første gang i daværende Hovedserien i 1959/60, men det endte med umiddelbart nedrykk. Det samme var tilfelle da de i 1969 var tilbake i toppdivisjonen i form av den landsdekkende 1. divisjon, men de gode tider var ikke altfor langt unna.

Høsten 1972 sikret Start seg retur til toppdivisjonen under ledelse av trenerlegenden Karsten Johannessen, og overrasket ved å ta tredjeplassen sesongen etter. I årene som fulgte skulle Kristiansand-klubben sette sitt preg på norsk toppfotball med sin såkalte makrellfotball. I ble det igjen en tredjeplass, samtidig som de spilte seg frem til sin første semifinale i cupen. I det hele tatt har Start etter hvert nådd semifinalene hele sju ganger, uten å noen gang klare å komme seg til finale! I 1978 sikret de seg derimot sin første ligatittel, etter en durabelig duell med Lillestrøm. Da de to år senere gjentok bedriften, var det om mulig enda mer spenning da Bryne til slutt ble slått på målstreken. Etter 15 strake sesonger i toppdivisjonen, som blant annet endte med to ligatitler og fem tredjeplasser, måtte Start takke for seg da de rykket ned i 1987.

Med nye navn som for øvrig raskt ble kjente norske fotball-navn var Start igjen tilbake på i 1990-årene, med nye tredjeplasser i både 1991 og 1992, men måtte igjen ned i 1. divisjon etter hvert som disse støttespillerne forsvant utover tiåret. Med kvalik-seier over Godset returnerte de høsten 1999, og i 2005 var de nære på ny ligatittel under Tom Nordlies ledelse. De ville sikret gullet med seier over FFK i siste serierunde, men et FFK i desperat poengnød i nedre del av tabellen stakk kjepper i hjulene for sørlendingene i en kamp som dessverre blir best husket for den tragiske episoden der Dagfinn Enerly brakk nakken. Som FFK-supporter skulle jeg for øvrig gjerne risikert nedrykkskvalik for mine gutter snarere enn å hjelpe Vålerenga til seriegullet, men slik gikk det altså.

Tilbake i 2019 hadde Start endt på tredjeplass i 1. divisjon og sikret seg retten til å spille kvalik mot et Lillestrøm som endte tredje sist i Eliteserien, og det var det første av de to oppgjørene jeg nå skulle se. Jeg var i utgangspunktet til stede på Sør Arena som nøytral og med litt blandede følelser, for selv om det neppe er gjensidig etter den nevnte kampen i 2005 og deretter semifinalen i cupen året etter, må jeg innrømme at jeg opp gjennom årene ofte har hatt sansen for Start. Men samtidig var det som kjent nå ingen som hadde holdt seg i toppdivisjonen enn Lillestrøm, og jeg unnet på ingen måte Rosenborg å ta over den æren. I tillegg ønsket jeg om mulig enda mindre at Vålerenga-pakket skulle få grunn til å juble – noe de garantert ville ved LSK-nedrykk.

Kristiansand Stadion var hjemmebane for Start i perioden 1948-2006, men den valgte de å forlate til fordel for nytt anlegg i form av Sør Arena som ble åpnet våren 2007. Et moderne og funksjonelt sett flott anlegg, som dog ikke kan beskyldes for å ose av karakter. Her hadde man i hvert fall skikkelig naturgress, og matta ble av mange også kalt Norges beste, men det satt miljø-hyklerne i kommunestyret en solid stopper for da de med et vedtak i 2012 bestemte seg for å bytte ut gressmatta med kunstgress. Tragisk! Det er ikke akkurat Tromsø det er snakk om her, og man kan jo spørre seg hva behovet er her helt sør i landet. Der fikk mine eventuelle Start-sympatier seg en solid bulk. Selv løpebaner rundt banen er bedre enn kunstgress, så gi meg heller gamle Kristiansand Stadion med sin gressmatte og sine løpebaner når som helst.

LSK hadde hentet inn Tom Nordlie for kvalik-kampene i håp om at han skulle bli redningsmann. Men det var Start som åpnet best og hadde flere gode angrep. Da de ikke ga uttelling i målprotokollen slå romerikingene til, og Daniel Gustafsson fant nettmaskene i det 28. minutt slik at det sto 0-1 til pause. Jeg var da for øvrig fortsatt sjokkert over det jeg hittil hadde sett fra noldusene i uniform inne på Sør Arena. Først skal det kanskje nevnes at jeg aldri i mitt liv har blitt ransaket flere ganger av vaktene inne på et fotballstadion. Først idet man skulle opp på hjemmeavsnittet, og deretter hver bidige gang man kom tilbake etter en tur i kiosken eller på toalettene. Til tross for dette klarte noen å smugle inn et bluss, og det ble full baluba da det ble antent. Etter å brøytet seg vei for å rive til seg det enslige blusset, veivet den snute-noldusen til de grader med det at han var millimetere fra å plante det i fjeset på andre tilskuere (mye tryggere enn den opprinnelige blussingen gitt!). Deretter rykket de inn, etter å ha økt sin styrke til et tosifret antall, og fikk virkelig vist hvor barske de er ved å på brutalt vis overmanne en stakkars tenåring som ble herset med og resolutt slept ut av stadion. Imponerende!

Det eneste den såkalte ordensmakten klarte var å fyre opp stemningen til å bli temmelig hatsk, men det var midlertidig glemt da Start nokså tidlig i andre omgang fikk straffespark etter at Martin Ramsland gikk i bakken. Den så muligens noe billig ut, men protestene fra LSK-folket falt for døve ører, og Aron Sigurdarson utlignet til 1-1. Et kvarter senere kunne sørlendingene juble igjen da samme mann satt inn 2-1. LSK kom ikke nærmere enn et stolpeskudd, mens Sigurdarson misbrukte en god mulighet til å få sitt hattrick og besørge 3-1. Dermed endte det 2-1 foran 4 013 tilskuere (noe skuffende kampens viktighet tatt i betraktning?), og dermed en liten fordel Start foran returmøtet. For min del busset jeg snart tilbake mot sentrum og unnet meg en øl eller to på et av byens utesteder før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Nå gjensto kun togturen hjem med 09.56-toget dagen etter; det vil si etter å ha startet søndagen med en hotellfrokost.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 123:
Start v Lillestrøm 2-1 (0-1)
Eliteserien qualification
Sør Arena, 7 December 2019
0-1 Hans Daniel Gustafsson (28)
1-1 Aron Sigurdarson (pen, 54)
2-1 Aron Sigurdarson (69)
Att: 4 013
Admission: 200 NOK
Programme: None

Next game: 11.12.2019: Lillestrøm v Start
Previous game: 25.11.2019: Odense BK v FC Midtjylland
Previous norwegian game: 15.11.2019: Norway v Faroe Islands

More pics

 

Odense BK v FC Midtjylland 25.11.2019

 

Mandag 25.11.2019: Odense BK v FC Midtjylland

Min aldri så lille Danmarks-tur gikk sakte men sikkert mot slutten, men før hjemreisen på tirsdag kveld, skulle jeg få med meg en siste kamp. Med mandagskamp i Odense var det bare å sette kursen dit, men først måtte jeg karre meg opp av senga og komme meg i dusjen. Med morgenstellet unnagjort kunne jeg sjekke ut fra hotellet Wakeup som hadde vært min base i to netter, og deretter spasere de få meterne ned til Aarhus hovedbanegård for å etter hvert forlate Danmarks nest største by for denne gang. På stasjonen fikk jeg meg litt frokost før jeg tok plass på 11.14-toget som jeg hadde betalt 99 danske kroner for å få være med så langt som til Odense. Turen dit ned tok rett i overkant av halvannen time, og dermed hadde jeg godt med tid å slå i hjel før jeg kunne sjekke inn på min base for dagen.

Odense er Danmarks tredje største by, og den desidert største på øya Fyn, der den med sine rundt 180 000 innbyggere huser godt over en tredel av Fyns totale innbyggertall på rundt 470 000. Odense er også en av de eldre i Danmark, og den er nevnt i skrifter fra 900-tallet. Byens navn kommer ifølge Snorres kongesagaer av ‘Odinsø’, hvor guden Odin skal ha bodd. Under byen ligger restene av Nonnebakken; en av de seks kjente trelleborger. Ellers er jo byen selvsagt kjent for dikteren H.C. Andersen som ble født og vokste opp her. For min del var jeg minst like interessert i Danmarks Jernbanemuseum, som ligger et steinkast fra dagens jernbanestasjon i Odense, men til tross for god tid, valgte jeg å spare den visitten til dagen etter da jeg ville ha langt mer tid å slå i hjel.

I stedet stakk jeg en tur innom Slotskroen der jeg slo meg ned med en øl. Et riktig trivelig sted, samtidig som dets størrelse gjorde at jeg mistenkte at dette er et av de etter sigende ganske mange serveringsstedene som rett og slett velger å ignorere røykeloven som i Danmark kun tillater røyking på serveringssteder under 40 kvadratmeter. Ikke at det var meg imot, men etter en Albani pilsner var det på tide å sjekke ut en annet vannhull; nemlig Sir Club. Også der fikk jeg lesket strupen litt før det etter hvert var på tide å sjekke inn. Jeg hadde betalt 430 danske kroner for overnatting ved Danhostel Odense City, som ligger vegg-i-vegg med byens togstasjon. Der fikk jeg sjekket inn, men fikk også beskjed om at jeg måtte betale ekstra hvis jeg ville ha sengetøy, siden det ikke var inkludert i prisen! Jeg måtte selvsagt punge ut for dette, og fikk med meg en pakke med sengetøy, slik at jeg deretter selv måtte stå og re opp senga, nokså lite imponert.

Etter at jeg hadde fått installert meg, gikk turen tilbake til Slotskroen, der jeg ladet om ytterligere frem til det var på tide å ta bussen ut mot kveldens kamparena. Med en halvtimes tid til kampstart ankom jeg Odense Stadion og fikk gått til innkjøp av en billett pålydende 140 danske kroner. Noe kampprogram så jeg imidlertid aldri, så det glimret helt åpenbart med sitt fravær. Uten å foregripe begivenhetenes gang, skal jeg i den forbindelse dog nevne at det etter kampslutt ble delt ut en 56-siders gratis klubbavis som virket å være en månedlig utgivelse. Uansett fant jeg på innsiden anledning til å teste varer fra tappekranene, for i tillegg til det ordinære utsalget av mat og drikke, hadde man også et eget ølutsalg med mer variert utvalg. Valget falt på en Albani Mosaic IPA, og deretter fikk jeg også kvittert ut en fristende og saftig pølse fra grillen.

Odense Boldklub omtales gjerne som OB i dagligtale, og har en historie som strekker seg tilbake til klubbens stiftelse i 1887, skjønt dette navnet tok man ikke før i 1889 da tennis og fotball kom på programmet. Da dansk fotball ble reorganisert etter krigen, ble OB plassert i 3. divisjon, men rykket raskt opp i toppdivisjonen og sikret seg i 1951 sine første ‘medaljer’ ved å ta andreplassen bak den suverene seriemestrene fra AB. Etter dette gikk det tyngre, og OB rykket ned i 1955. Til tross at de et par ganger returnerte flyktig til toppdivisjonen, klarte de ikke å igjen etablere seg der før etter opprykket i 1975. Det ble heller ikke enklere av at lokalrivalene B1909 og B1913 i denne perioden begge etablerte seg i toppen av dansk fotball, og B1909 vant sågar serietittelen i både 1957 og 1966. Rivaliseringen kulminerer med en kamp i 1972 der hele 28 000 ser oppgjøret OB v B 1909 på Odense Stadion.

I 1974 spilte OB sin første danske cupfinale, men tapte der 2-5 for Vanløse. Imidlertid sikret de seg som nevnt opprykk tilbake til toppdivisjonen året etter, og nå har de ingen problemer med å etablere seg. Ledet av suksess-treneren Richard Møller Nielsen tar de i 1977 sin første ligatittel, og blir i denne perioden raskt en av toppklubbene i dansk fotball. Det er liten tvil om hvilken klubb som nå er best i Odense når OB plusser på med en andre ligatittel i 1982, og når de året etter vinner cupfinalen over B 1901 er de et tidspunkt både regjerende ligamester og cupmester. Møller Nielsen er for lengst borte og konsentrerer seg nok helt og holdent for sin jobb i DBU når OB i 1989 vinner sin tredje og foreløpig siste danske ligatittel, men de er til stadighet i øvre del av tabellen, og følger opp med å vinne cupen i både 1991 og 1993. For øvrig må deltakelsen i 1994/95-utgaven av UEFA Cupen nevnes med noen ord.

Der hadde OB nemlig for første gang tatt seg forbi første runde i en av europacupene, og etter å ha slått ut tyske Kaiserslautern i andre runde, ventet giganten Real Madrid i tredje runde. OB tok overraskende nok ledelsen i Odense, med det endte 2-3 etter at danske Michael Laudrup hadde scoret seiersmålet for spanjolene. OB ble selvsagt ikke levnet store sjansene foran returoppgjøret i den spanske hovedstaden, men OB sjokkerte fotball-Europa ved å vinne 2-0 på bortebane, slå ut selveste Real Madrid, og ta seg til kvartfinale. Bragden fikk fort navnet «Miraklet i Madrid», men i kvartfinalen måtte OB for øvrig gi tapt etter knepent sammenlagt tap 0-1 for italienske Parma. I hjemlig liga er tre strake andreplasser i perioden 2009-2011 det nærmeste de har vært en fjerde ligatittel, men de hanket inn cuptittel 4 og 5 i henholdsvis 2002 og 2007. De siste årene ser det ut til å ha gått noe tyngre der OB oftere har befunnet seg på nedre tabellhalvdel, men de virket nå å gå mot en nokså god sesong.

Odense Stadion ble innviet i 1941, og har vært hjemmebane for OB siden 1940-årene. Den har dog blitt ombygget siden den gang, og fikk på slutten av 1990-årene en ‘ansiktsløftning’. Likevel hadde jeg en følelse at jeg befant meg på en noe eldre arena og ikke på en moderne plastikk-bolle da jeg entret det såkalte ‘stemningsafsnit’ på Richard Møller Nielsen-tribunen bak det ene målet. Den nå avdøde trenerlegenden skal for øvrig også ha fått en statue utenfor anlegget, men i november-mørket la jeg egentlig aldri merke til denne (jeg tenkte heller ikke på det der og da). På tribunen som bærer hans navn har man heldigvis fortsatt seksjoner med ståplasser, og matta er av ekte, deilig naturgress. Så får det heller være at anlegget – som forresten nå opererer med en kapasitet på 15 790 – i de senere år også har vært belemret med et stadig skiftende sponsornavn.

Det var en tøff kamp som ventet ‘De Stribede’ denne kvelden, for på besøk fra kom serieleder FC Midtjylland. Fotball-monsteret fra Herning hadde før helgens runde sju poengs ledelse ned til toer FC København, så man kan vel si at det var to fotball-monstre på topp. OB på sin side hadde før runden lagt beslag på en femteplass, for ordens skyld med 15 poeng opp til sine gjester denne kvelden. Det var for øvrig en utfordring å få tatt noen gode bilder grunnet flomlyset, så det får unnskyldes. Ellers fikk jeg til tross for mangelen på kampprogram skaffet meg en stensil med lagoppstillingene slik at jeg i det minste kunne sette meg litt mer inn i hvem de forskjellige aktørene var. Nå var jeg klar for å rette oppmerksomheten mot det som skulle skje der ute på den flotte, grønne naturgressmatta.

Gjestene fra FCM hadde benyttet den seneste uken til å ansette trener Brian Priske på fast basis, etter at han hadde hatt jobben midlertidig siden august, og det virket som om hans spillere var innstilt på å markere dette med seier, for de tok umiddelbart initiativet ute på banen. De virkelig store sjansene lot imidlertid vente på seg, men drøyt halvveis ut i første omgang fikk FCM uttelling. Ballen traff tverrliggeren, og ble deretter headet på tvers av feltet, der Evander Ferreira kunne nikke inn 0-1. OB-forsvareren Jeppe Tverskov hadde vært vertenes beste da han med snaut ti minutter til pause måtte forlate banen med en skade, og det var dårlig nytt for OB, selv om erstatteren Issan Jebali skulle vise seg å gjøre sine saker godt også han. Det virket tøft for OB da Awer Mabil like før pause økte til 0-2 for gjestene, og det var også stillingen da aktørene tok seg en aldri så liten hvil før sidebyttet.

Et par OB-supportere jeg snakket med i pausen mente at noe av deres problem den siste tiden hadde vært at de tilsynelatende hadde visse startvansker i sine kamper, der det tok en stund før de våknet til liv. Også denne gang kom de bedre ut etter pausen, og jaktet umiddelbart redusering. I omgangens tolvte minutt kom den da Bashkim Kadrii vendte opp og plasserte ballen i mål helt nede ved stolpen. 1-2, og nå var ble det liv i leiren på hjemmefeltet der OB-fansen nå hadde fått fornyet håp om poeng. Det hadde kanskje også deres helter i blå og hvite striper der ute på gressmatta, men det nærmeste de kom utligning var en heading fra Issam Jebali som var frustrerende nære der den flere minutter på overtid snek seg like over tverrliggeren. Dermed endte det 1-2 foran 6 392 tilskuere, og jeg kunne gå for å finne bussen tilbake til sentrum.

Det var ikke den lengste bussturen før jeg hoppet av ved Kongens Torv og gikk for å teste noen flere av Odenses vannhull. Første stopp i så måte ble Bill’s Pub 47, før turen gikk videre til den britiske puben The Tipsy Toad og deretter James Dean Bar. På The Old Irish Pub traff jeg et kjent fjes i form av Rodney som i sin tid var med i den første sesongen av Big Brother her hjemme i Norge. Han var fortsatt seg selv lik og viste seg å være en artig svirebror en stund, frem til jeg fant det for godt å komme meg tilbake til hotellet via en svipptur innom Slotskroen. Det signaliserte også slutten på min tur, rent bortsett fra at jeg naturlig hadde en hjemreise i vente dagen etter. Med kveldsflyet fra Billund hadde jeg imidlertid en god del tid å slå i hjel på tirsdagen, men jeg hadde selvsagt planlagt for det.

Et bittelite steinkast fra Odense jernbanestasjon og mitt hotell ligger nemlig Danmarks jernbanemuseum, og der hadde jeg til hensikt å slå i hjel en times tid. Etter en nokså sen frokost gikk jeg derfor dit bort og gjorde som planlagt. Vel anvendte penger og en interessant utstilling for en som er lettere fascinert av tog. Med det unnagjort kunne jeg igjen ta en tur innom Slotskroen for siste gang på denne turen, før jeg gikk innom hotellet og hentet bagasjen. På Odense jernbanestasjon ble det sannelig også tid til en øl på Giraffen før jeg tok toget til Vejle. Her hadde jeg nå fortsatt flere timer å slå i hjel, så jeg stakk innom vannhullet Sømærket og beveget meg deretter videre til den trivelige Lumskebugten der jeg koste meg såpass at jeg ble værende et par timer, inntil det var på tide å komme seg med bussen til Billund Lufthavn for å returnere til Norge med fly derfra. Men allerede lekte jeg med tankene om en ny Danmarks-tur i desember.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Danish ground # 10:
Odense BK v FC Midtjylland 1-2 (0-2)
Superligaen
Odense Stadion, 25 November 2019
0-1 Evander Ferreira (24)
0-2 Awer Mabil (44)
1-2 Bashkim Kadrii (57)
Att: 6 392
Admission: 140 DKK
Programme: None

Next game: 07.12.2019: Start v Lillestrøm
Next Danish game: 12.12.2019: FC København v Malmö FF
Previous game: 24.11.2019: AGF Aarhus v Brøndby

More pics

This trip on a map

 

AGF Aarhus v Brøndby IF 24.11.2019

 

Søndag 24.11.2019: AGF Aarhus v Brøndby

Denne søndagen hadde jeg en dansk dobbel planlagt, og etter å ha sett bortelaget Esbjerg fB snu til seier i Silkeborg, var jeg altså kun halvveis i dagens program. Nå var det bare å ta seg tilbake til Aarhus for del to av min dobbel, men under planleggingen så jeg umiddelbart at det bød på visse utfordringer. Det lot seg ikke gjøre å ta seg til Aarhus Idrætspark i tide ved hjelp av tog, så det eneste reelle alternativet var å benytte seg av buss. Etter å ha sittet på med en lokalbuss tilbake til en holdeplass utenfor Silkeborg stasjon, var det bare å vente på at bussen til Aarhus skulle komme og plukke meg opp. Den kom heldigvis i rute, for jeg hadde allerede i utgangspunktet litt knapt med tid der jeg regnet med ankomst kun 10-15 minutter før kampstart, men jeg var foreløpig uvitende om ytterligere hindringer som skulle dukke opp i veien.

Allerede i vikingtiden var det en vikingby der dagens Aarhus ligger, anlagt med en imponerende halvsirkelformet forsvarsvoll. Senere fikk Aarhus militær betydning, og fikk virkelig unngjelde under 1600-tallets mange kriger. Byen ble i dette tidsrommet blant annet beleiret tre ganger på få år, i tillegg til at den fikk ble offer for både bybranner og pest. Likevel var Aarhus på 1600- og 1700-tallet en nokså viktig handelsby med en stor handelsflåte. Det var imidlertid utover 1800-tallet at den virkelige veksten skjedde, etter at man hadde frigjort seg fra den slesvigske dominans. Mens Aarhus i år 1800 var Jyllands tredje største by, hadde den et halvt tiår senere overtatt rollen som Jyllands største by. Det er den fortsatt, i tillegg til å være Danmarks nest største, og selve byen rommer snaut 280 000 innbyggere mens kommunen har snaut 350 000.

Nå var det fotballen jeg skulle tilbake til Bergens danske vennskapsby for, og alt gikk etter planen helt til vi hadde passert Brabrand og var å god vei inn til Aarhus sentrum. Vi nærmet oss holdeplassen der jeg hadde planlagt å hoppe av og foreta et bussbytte, men på holdeplassen før ble vi stående og vente uten at sjåføren fikk motoren i gang igjen! Etter et par minutter mistet jeg rett og slett tålmodigheten og hoppet av da jeg konkluderte meg at jeg måtte frem med en plan B om jeg skulle rekke kampstart. Jeg hadde ingen håp om å rekke frem til åstedet for det planlagte bussbytte tidsnok, men jeg oppdaget at jeg ville kunne ta en buss fra en holdeplass kun et par hundre meter lenger fremme. Den kjørte riktignok en omvei innom sentrum, men det var eneste alternativ da også mine forsøk på å speide etter en taxi på veien ikke bar frukter.

Der jeg sto ute på Silkeborgvej, ikke langt fra Gellerupparken – ikke akkurat byens beste strøk, visstnok – følte jeg meg nokså frustrert, men bussen jeg nå hadde blinket meg ut kom heldigvis nokså presist. Etter en svingom innom sentrum vendte bussen kursen i riktig hold, og med kun rundt ti minutter til avspark kunne jeg hoppe av utenfor sykkelbanen og trave de par minuttene bort til kveldens kamparena, der jeg vist frem billetten (pålydende 100 kroner) og stresset meg innenfor portene med kun drøy fem minutter til avspark. Jeg rakk akkurat å kjøpe meg en øl og en pølse før byens hvite fotballhelter skulle måle krefter med Brøndby. Storkampen mot hovedstads-rivalene var for øvrig også grunnen til at jeg i god tid på forhånd hadde kjøpt billett på nett.

Fotballklubben som er kjent som AGF Aarhus er egentlig fotball-delen av idrettsforeningen som har det offisielle navnet Aarhus Gymnastikforening af 1880. Utfra dette forstår man hva forkortelsen AGF står for, og også når idrettsforeningen ble stiftet. Fotballen kom imidlertid først på programmet i 1902, etter at foreningen i sine første år hovedsakelig hadde drevet med gymnastik og fekting. I 1927 ble fotballklubben med i den nystartede og landsdekkende Danmarksturneringen, og skal etter sigende fortsatt være den klubb med flest sesonger bak seg i den danske toppdivisjonen. Selv om de allerede den gang hadde vunnet flere jyske mesterskap, var det først mot slutten av 1940-årene at AGF virkelig begynte å markere seg for alvor nasjonalt.

I perioden 1949-1951 ble det tre strake tredjeplasser før man måtte en en lynvisitt ned på nivå to. Da de returnerte i 1953 var det for å legge fotball-Danmark for sine føtter. Med den ungarske trenerlegenden Géza Toldi skulle AGF komme til å kjempe i den absolutte toppen. Fra 1954 og elleve år fremover i tid vant AGF fire ligatitler (inkludert tre på rad i perioden 1955-1957) og fem ganger den danske cupen. Tre av disse årene vant de ‘the double’. AGF fikk også være med i den første utgaven av europacupen for serievinnere – lenge før dagens ‘Champions’ League-nonsens. Debutsesongen 1955/56 endte dog med tap for franske Reims, men best suksess hadde de i turneringens 1960/61-utgave.

Denne huskes gjerne av oss FFK-patrioter for at Fredrikstad slo ut selveste Ajax, men mange er kanskje ikke like flinke til å huske at det var AGF som slo ut FFK i runden etter. AGF slo ut både Legia Warszawa og FFK, og måtte først i kvartfinalen gi tapt for et Benfica som omsider ble turneringsvinner. Mot slutten av 1960-årene gikk det tyngre, og det var ikke før i 1980-årene at de igjen virkelig kjempet i toppen, etter også ha vært et par turer nede på nivå to. Etter å ha vært nære på ny ligatitler ved et par anledninger, lyktes det endelig igjen i 1986, da AGF vant en suveren tittel med fire runder igjen. Denne femte ligatittel er dog også deres siste, men nye cuptitler fulgte i 1987, 1988 og 1992, samtidig som det vel skal nevnes at de i 1988/89-utgaven av den europeiske cupvinnercupen spilte seg frem til kvartfinale der det ble knepent tap 0-1 sammenlagt for selveste Barcelona.

Med spillere som Stig Tøfting og Håvard Flo på laget var de i 1996 nære på en ny ligatittel, men en uavgjort mot OB i siste runde gjorde at Brøndby kunne snike seg forbi. Man fikk i det minste en liten revansj da nettopp Brøndby ble slått 2-0 i cupfinalen senere samme måned. Klubbens niende cuptittel betyr at ingen har vunnet flere i Danmark, men det er også fortsatt AGFs siste store tittel. Deres hjemmebane Aarhus Idrætspark ble åpnet allerede i 1920, og er Danmarks tredje største fotballstadion (med en offisiell kapasitet på rundt 20 000), men også en god kandidat til tittelen som den danske toppdivisjonens mest umoderne. Det i seg selv er behøver slett ikke å være negativt slik jeg ser det. Noen av mine AGF-venner ga uttrykk for ønsket om nytt stadion (noe som er under planlegging) og forventet nok at løpebaner og den slags skulle gi totalslakt fra undertegnede. Til tross for at jeg misliker løpebaner, er det langt å foretrekke fremfor kunstgressbaner og moderne plastikk-boller uten noen verdens karakter, og jeg likte meg derfor likevel bedre her enn på flere av de nyere baner jeg har besøkt i den danske toppdivisjon.

Stemningen hjalp jo også på i så måte, for det er jo bare nødt til å bli trøkk når AGF møter Brøndby. Det var det allerede da jeg ankom og tok plass på hjemmeseksjonen i det ene hjørnet. De to var før helgens runde også tabellnaboer, med fjerdeplasserte AGF fire poeng bak treer Brøndby, slik at en hjemmeseier ville bringe de ‘hvide’ helt opp i ryggen på de blågule fra Vestegnen. Man bør for øvrig ikke være i tvil om at dette er et Danmarks store hatoppgjør, til tross for at klubbene er fra forskjellige landsdeler. Før avspark ble AGF-legenden Martin Jørgensen hyllet ute på banen på et godt besatt Aarhus Idrætspark, og etter at han hadde blitt gjort stas på var det klart for å sparke i gang kampen.

I en første omgang med flust av dueller var AGF det klart beste laget, og Patrick Mortensen hadde en kjempesjanse som ble brent fra god posisjon. Brøndby-stopper Andreas Maxsø var flere ganger reddende engel med viktige og oppofrende blokkeringer inne i feltet, men etter en drøy halvtime kunne heller ikke han hindre nettsus. Det var en feilpasning i Brøndby-forsvaret som gjorde at Patrick Mortensen kunne snappe ballen og servere kollega Mustapha Bundu som igjen fant nettmaskene. Dermed 1-0, og det gjorde ikke stemningen på hjemmefeltet noe dårligere. I sin sving på motsatt ende av banen hadde for øvrig Brønsby-fansen møtt opp i nokså solid antall og satt sitt preg på arrangementet med en del pyro, men de fikk lite å juble over før hvilen, for det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben. Brøndby hang bedre med allerede fra start i andre omgang, men det tok nesten en time før de produserte sin første store sjanse, men AGF-keeper William Eskeleinen reddet flott avslutningen fra Superligaens toppscorer Kamil Wilczek. I stedet fikk de svi for å legge seg høyt, og AGF utnyttet dette da de kontret inn 2-0. Jon Dagur Thorsteinsson fant Patrick Mortensen inne i feltet, og med en heading doblet han ledelsen. AGF styrte mot tre poeng, men med et kvarter igjen var det plutselig ny spenning da målsniken Kamil Wilczek reduserte til 2-1. AGF ble nå litt lave i det som nok var et forsøk på å ri i land seieren, og Brøndby presset på, men det nærmeste de kom utligning var et skudd fra Wilczek som suste like utenfor stolpen. Dermed endte det 2-1 foran 14 043 tilskuere, og det var kampen sett under ett fortjent nok.

Min kompis Morten så jeg aldri noe til da han hadde sittet på en annen tribune sammen med sin far, og etter kamp skulle han rett hjem siden det var arbeidsdag i vente dagen etter. Derfor var det i eget selskap at jeg buset innover i byen, men Den Hvide Hest var mystisk nok stengt denne kvelden. Derfor satt jeg meg i stedet ned på vertshuset med det originale navnet Pub’en mens jeg fikk lesket strupen med en øl. Etter en svipptur innom Peter Gift og en ny kort busstur enda lenger inn i et sentrum som var nokså folketomt denne søndagskvelden, ble kvelden avsluttet med et par øl på Bodegaen før jeg omsider kom meg i seng etter en travel fotball-dag. Kom så de hviii’e!!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Danish ground # 9:
AGF Aarhus v Brøndby 2-1 (1-0)
Superligaen
Aarhus Idrætspark, 24 November 2019
1-0 Mustapha Bundu (32)
2-0 Patrick Mortensen (66)
2-1 Kamil Wilczek (76)
Att: 14 043
Admission: 100 DKK
Programme: Didn’t see one

Next game: 25.11.2019: Odense BK v FC Midtjylland
Previous game: 24.11.2019: Silkeborg IF v Esbjerg fB

More pics

This trip on a map

 

Silkeborg IF v Esbjerg fB 24.11.2019

 

Søndag 24.11.2019: Silkeborg IF v Esbjerg fB 

Heldigvis hadde det ikke gått altfor vilt for seg ute i Aarhus kvelden før, og jeg var igjen klar for dyst da jeg våknet og fikk i meg litt frokost nede på byens togstasjon. Jeg hadde planlagt å overvære to kamper denne søndagen, og første del av min dobbel gjorde at jeg måtte ta meg med toget vestover til Silkeborg. Jernhesten fra Arriva brukte tre kvarter på turen dit, og neste punkt på agendaen var å finne seg et vannhull for å foreta en rask oppladning før jeg busset videre mot åstedet for dagens første kamp. Sportspubben Målet viste seg ganske riktig å holde åpent, og med en Rød Tuborg i glasset kunne jeg også benytte anledningen til å se over og dobbeltsjekke reiseruta videre, og ikke minst returen til Aarhus etter kamp, da jeg ville ha et visst hastverk.

Silkeborg er en by i Midtjylland, der den ligger i det som til Danmark å være er et meget kupert terreng i det såkalte ‘søhøjland’. Dette er Danmarks høyestliggende område, og naturlig nok finner man derfor flere av Danmarks høyeste topper her. Selve Silkeborg by har nå i overkant av 45 000 innbyggere, men det var først etter etableringen av en papirfabrikk i 1844 at stedet begynte å vokse frem. Jernbanens ankomst i 1871 sørget for ytterligere vekst. Silkeborg er for øvrig kjent i Danmark som ‘bilbyen’, grunnet de mange bilforretninger som ligger på rekke og rad langs den såkalte Primærrute 15 som går gjennom de nordlige delene av byen. Men nå var det uansett fotballen jeg hadde komme for, og jeg gikk etter hvert bort til en bussholdeplass for å la en av lokalbussene frakte meg opp til kamparenaen.

Jeg hoppet av på en holdeplass i Ansvej og gikk de siste par hundre meterne til Silkeborgs nye hjemmebane, der jeg betalte meg inn med 100 kroner og rasket med meg et par eksemplarer av dagens kampprogram. Det var en merkelig affære i et format som minnet mer om en brosjyre/folder/pamflett som man brettet ut, men den inneholdt da i hvert fall det aller mest vesentlige av informasjon, og var sågar gratis. Det er noe som heter at ‘man blir det man spiser’, men jeg har aldri på mine turer til UK blitt til hverken haggis, scotch pies, pork pies, black pudding eller pork scratchings, og jeg fryktet vel heller ikke at jeg skulle forvandles til en saftig, fristende frankfurter da jeg gikk for å hente meg en pølse fra grillen. En god pølse fra Silkeborgslagteren ble skylt ned med en øl mens jeg ventet på at lagene skulle innta banen.

Silkeborg IF ble stiftet i det herrens år 1917, men spilte helt til 1960-årene i regionale ligaer for Jylland-fotballen. I 1966 rykket de opp i 2. divisjon, men mer avgjørende for ferden mot dansk toppfotball var det nok at man i 1982 opprettet et profesjonelt selskap som skulle stå for klubbens toppfotball. Med denne satsingen rykket de i 1987 opp i toppdivisjonen, til fotball-Danmarks store overraskelse. Før debutsesongen skrev blant annet en journalist fra Politiken at det ville være en overraskelse om SIF i det hele tatt fikk et hjørnespark. Allerede i tredje runde slo de imidlertid den daværende dominerende kraft i dansk fotball; nemlig Brøndby. Det endte med en noe overraskende 9. plass for SIF, med solid klaring ned til nedrykkssonen.

Klubben etablerte seg i toppdivisjonen, til tross for at de i 1991 måtte spille kvalik for å klare seg, og den største dagen i klubbens historie kom i 1994. Da ble de danske mestre ved å vinne Superligaen, etter en imponerende sesong. Det så en stund ut til at FCK skulle ta det etter seier i en av kampene de to mellom, men fotball-monsteret fra hovedstaden snublet på målstreken slik at Silkeborg igjen kunne ta seg forbi og sikre tittelen. I konkurranse med det som nok er langt mer pengesterke klubber var det ikke så enkelt å følge opp dette, men det ble andreplass i 1998, og tredjeplasser i 1995 og 2001. I sistnevnte år vant de også den danske cupen etter finaleseier over AB. I senere år har det gått mer opp og ned, og så sent som forrige sesong var de å finne i 1. divisjon, men returnerte igjen på første med opprykk til Superligaen.

Klubbens nye hjemmebane ble åpnet i 2017, da de forlot Silkeborg Stadion som da hadde gjort nytten siden 1923. Det nye anlegget er ikke bare belemret med et sponsornavn, men har åpenbart også hatt det allerede fra planleggingsfasen, slik at det er en av ytterst få anlegg jeg ikke har funnet et annet navn på. Det er uansett et moderne anlegg der tribune er bygget i to etasjer. En liten en nede, og et større felt oppe. På langsidene er det sitteplasser, mens det på kortsidene er en blanding av sitteplasser og ståplasser, slik at man også kan få lov til å se kampen stående om man ønsker der. Som alltid ønsket jeg i utgangspunktet det, og hadde derfor kjøpt billett til hjemmelagets ‘stemningsafsnit’, der jeg tok plass.

Ellers har dessverre kunstgress-bølgen åpenbart også nådd Danmark, og etter å endelig ha fått se kamp på skikkelig gress igjen i Roskilde dagen før, var det nå tilbake til plastikk-varianten. Det var uansett et viktig bunnoppgjør som sto på menyen, og om jumbo-plasserte Silkeborg IF trengte poeng, var poengnøden nesten like stor for gjestende Esbjerg fB som etter 16 runder lå på plassen foran med tre poeng ned til sitt vertskap for dagen. Klokka tikket mot 14.00, og aktørene gjorde seg klare til avspark der ute på plastikken. Silkeborg-trener Kent Nielsen hevdet i programmet at hans ‘drenge’ hadde vist fremgang spillemessig før den to uker lange landslagspausen, så nå gjensto det å se om de kunne bygge på det og hvem av de to lag som hadde benyttet pausen best.

En som i hvert fall virket å være klar til kamp var hjemmelagets forsvarer Simon Jakobsen som var tilbake etter fravær og spilte sin første kamp siden august. Han virket å ha full kontroll på det som kom, og vant de fleste dueller både i lufta og på bakken, slik at han sammen med sin makker Dennis Flinta sørget for en foreløpig rolig arbeidsdag for SIF-keeper Rafael Romo. I en omgang der det var langt mellom sjansene, var vertene i hvert fall det beste laget, og etter en halvtime fikk de uttelling. Jeppe Okkels var mannen bak da han vendte om og kom seg gjennom Esbjerg-forsvaret, og alene med keeper kunne han servere Ronnie Schwartz som enkelt satt inn 1-0. Ingen overraskelse at Schwartz nettet, for hans seriemål nummer 11 på 17 kamper er imponerende for en tabelljumbo (og det var nok derfor det også gikk rykter om hans exit, som i ettertid viste seg å stemme da han på nyåret signerte for topplaget FC Midtjylland.

Det var som jeg var inne på ingen stor omgang for Esbjerg, som aldri truet SIF-målet før hvilen. I stedet holdt de på å score selvmål like før pause. Jeppe Brinch hadde heller ikke vært helt heldig ved scoringen, og nå holdt han på å gjøre det helt store da han holdt på å sette ballen i mål bak egen keeper. Han kunne takke sin målmann og navnebror Jeppe Højbjerg for at det fortsatt kun sto 1-0 da dommeren blåste for halv tid og spillerne gikk i garderoben. Pausen ble for min del benyttet først og fremst til å dobbeltsjekke reiseruta etter kamp, siden jeg skulle rett tilbake til Aarhus for å fullføre min ‘dagens dobbel’. Jeg klarte dessuten å motsto fristelsen av en ny pølse fra grillen, men hentet meg i stedet påfyll av øl.

Vertene startet andre omgang med en god mulighet der Emil Madsen tvang frem en god redning fra Esbjerg-keeperen, og like etter ble Scwartz spilt alene gjennom men avblåst for offside til visse protester. Heldigvis ingen VAR her, selv om SIF nok skulle ønsket det akkurat der og da. I stedet kom Esbjerg stadig mer med i kampen, der de flyttet opp laget i jakt på utligning. Mohammed Dauda klaget på seg et gult kort da han tilsynelatende gikk nokså enkelt i bakken og mente seg snytt for straffe etter en duell med Simon Jakobsen. Samme Dauda hadde like etter en skummel avslutning som ble klarert til hjørnespark, men Esbjerg nærmet seg, og etter halvspilt omgang skulle utligningen komme. Et innlegg gikk gjennom hele feltet, og på bakre stolpe kunne Joni Kauko styre inn 1-1. Kun tre minutter senere var kampen snudd da nevnte Dauda omsatte et innlegg i scoring og besørget 1-2.

Nå var Silkeborg på hæla, og trener Nielsen måtte ta grep. En av innbytterne han sendte innpå var Shkordan Maholli, og han hadde en stor mulighet da han på en corner headet i tverrliggeren, men nærmere kom ikke SIF. Dermed endte det 1-2 foran 2 876 tilskuere, og luken mellom de to økte. Nå så det ikke helt bra ut for Silkeborg IF. Selv måtte jeg bare spasere tilbake til bussholdeplassen der en lokalbuss snart plukket meg opp og skysset meg tilbake til stasjonen. Ingen tog ville få meg tilbake til Aarhus tidsnok til avspark der, men min slagplan var å reise tilbake med buss. Bussen mot Aarhus kom da også i henhold til ruteplanen, og jeg steg på uvitende om at turen tilbake til Aarhus ikke akkurat skulle gå på skinner. Men mer om det et annet sted..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Danish ground # 8:
Silkeborg IF v Esbjerg fB 1-2 (1-0)
Superligaen
Jysk Park, 24 November 2019
1-0 Ronnie Schwartz (30)
1-1 Joni Kauko (67)
1-2 Mohammed Dauda (70)
Att: 2 876
Admission: 100 DKK
Programme: Included

Next game: 24.11.2019: AGF Aarhus v Brøndby IF
Previous game: 23.11.2019: FC Roskilde v Vejle BK

More pics

This trip on a map