Fredag 19.07.2024: Leith Athletic v Easthouses Lily Miners Welfare

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Etter noen fine dager i Berwick-upon-Tweed, skulle vi sette kursen mot Skottland og Edinburgh for å avslutte turen der. Denne dagen var det faktisk ikke noe stress, da vi ikke skulle med toget før klokken 12.59. Vi hadde derfor god tid og kunne dermed dra oss litt ekstra før vi gikk ned og innta en hotell-frokost. Etter å ha sjekket ut i 11.30-tiden, spaserte vi opp til Berwick-upon-Tweed togstasjon der vi etter hvert kunne ta plass på det nevnte toget. Jernhesten brukte drøyt 50 minutter opp til den skotske hovedstaden, der vi følgelig kunne stige av på Edinburgh Waverley litt før klokkene slo to. Edinburgh var ikke overraskende veldig dyrt, men vi hadde booket to netters overnatting ved Travelodge-hotellet ved Waterloo Place, et par steinkast unna den nevnte togstasjonen.

Der fikk vi sjekke inn, men var snart på vei ut igjen for å innta en middag på The Guildford Arms, der jeg fikk meg en herlig porsjon haggis, neeps & tatties. Mette og fornøyde tuslet vi en tur opp på The Royal Mile, som leder mot Edinburgh Castle, men der var det så voldsomt med turister at man ble gående nærmest i en kø. Det er ingen overraskelse at den skotske hovedstaden – og spesielt denne delen av byen – er en populær turistdestinasjon, men denne dagen var det faktisk helt vanvittig. Vi var enige om at det hadde vært en aldri så liten nedtur å komme til turistfella Edinburgh etter noen herlige dager i Northumberland, men hadde ikke tenkt å la det legge noen demper på ting, selv om vi raskt slo fra oss et besøk på Edinburgh Castle.

Etter å ha kjempet oss gjennom hordene av turister i en time eller to, unnet vi oss en liten vanningspause på Wetherspoons-puben The Booking Office. Jeg hadde imidlertid planlagt å få med meg en fotballkamp som skulle spilles i Edinburgh denne kvelden, og mitt reisefølge bestemte seg for å bli med også denne gang. Det dreide seg om en treningskamp mellom Leith Athletic og Easthouses Lily Miners Welfare som skulle spilles på Meadowbank Stadium, og selv om det ikke akkurat kan sies å være en arena som har figurert høyt på min ønskeliste, var det en fin anledning til å huke av en ny bane som jeg ikke ville prioritert voldsomt senere. Derfor var det med Meadowbank som destinasjon at vi brøt opp og gikk bort til den aktuelle bussholdeplassen på Princes Street, der vi snart hoppet på en av bussene som skulle frakte oss et lite stykke østover til Meadowbank.

Med en halvtimes tid til avspark hoppet vi av et steinkast fra Meadowbank Stadium, og navnet røper vel at dette er et stadion som ligger i nabolaget Meadowbank et lite stykke øst for Edinburgh sentrum. I disse dager er det kanskje mest kjent som hjemmebane for Edinburgh City, som for øvrig hadde spilt ligacup-kamp der kvelden før, men også Leith Athletic spiller nå sine kamper her, og det var altså de vi skulle se i aksjon. Det var gratis inngang i anledning kveldens treningskamp, men adkomsten skjer via resepsjonen før vi kom ut på den ene langsiden – som er den eneste med tribunefasiliteter. Der er det en overbygget sittetribune som er tilknyttet bygget vi måtte passere gjennom.

Leith Athletic hadde en forgjenger som ble stiftet i 1887, og i 1891 fikk de innpass i Scottish Football League da de erstattet Glasgow-klubben Cowlairs. På denne tiden besto den skotske ligaen av kun én divisjon, og Leith-klubben debuterte med en fjerdeplass som aldri har blitt forbedret. I 1893 kom det på plass i andredivisjon, og både i 1894 og 1895 måtte Leith Athletic gjennom avstemning for å sikre plassen etter å ha endt nest sist. I 1895 fikk de kun tre stemmer, og rykket derfor ned til andredivisjon. Der kjempet de i toppen, og tok blant annet to strake andreplasser, men sikret seg ikke nok stemmer til en retur til toppdivisjonen. I 1905 la de ned, og ble deretter tatt over av nye eiere som endret navnet til Leith FC. Til tross for at de vant andredivisjon i 1906, fikk de heller ikke nå rykke opp igjen, for det var fortsatt avstemning som rådet, og andre Edinburgh-klubber som Hearts og Hibs kjempet hardt for hindre konkurranse i toppdivisjonen fra Leith-klubben.

I 1910 endte Leith og Raith Rovers på like mange poeng, og ble begge utropt som divisjonsvinnere, men til tross for at Leith hadde en bedre målforskjell, var det Raith som fikk opprykket. I forkant av 1915/16-sesongen ble skottenes andredivisjon skrotet, og Leith tok i stedet plass i East of Scotland League. Som mange andre la etter hvert Leith ned under første verdenskrig, og da de startet opp igjen i 1919 var det nok en gang som Leith Athletic. I 1924 var de tilbake i Scottish Football League der de fikk ta plass i den nye tredjedivisjonen, men de fikk heller ikke nå rykke opp til tross for å ha endt på andreplassen i 1926, og i stedet ble tredjedivisjonen skrotet slik at de i stedet måtte ta plass i Scottish Alliance. Et år senere var de likevel tilbake i Scottish Football League da de erstattet Nithsdale Wanderers i andredivisjon. Da den ble vunnet i 1930, fikk de endelig returnere til den skotske toppdivisjonen.

Oppholdet der varte i to sesonger, og våren 1932 endte de sist og tok et siste farvel med den skotske toppdivisjonen. Etter andre verdenskrig hadde man en periode et system med Division A, B og C, og Leith befant seg i sistnevnte, som også huset en hel rekke reservelag. Leith var tydeligvis ikke en stor tilhenger av dette, og drev kampanje for at de øvrige burde flyttes opp til Division B. Det hadde de ingen suksess med, og ble i stedet kastet ut av ligaen i 1953 etter at de nektet å spille flere kamper mot reservelagene. Ironisk nok ble Division C skrotet et år senere, og førstelagene flyttet opp i Division B, men det var for sent for Leith Athletic. Klubben ble deretter lagt ned i 1955, og det var først i 1996 at noen bestemte seg for å blåse liv igjen i klubbnavnet.

Dagens utgave av klubben spilte først i amatørligaer, men i 2008 slo de seg sammen med Edinburgh Athletic og tok deres plass i East of Scotland League, som de vant i 2016. Siden den gang har det jo kommet til en hel haug av klubber fra den skotske Junior-pyramiden, og Leith Athletic spiller nå i East of Scotland League Division One. Det er én divisjon høyere enn kveldens motstander Easthouses Lily Miners Welfare, som følgelig hører hjemme i East of Scotland League Division Two. Vi tok plass på tribunen og ventet på avspark på et stadion som opp gjennom årene har fått mye kritikk og vært av de mer forhatte kamparenaer i den skotske ligafotballen.

Meadowbank Stadium heter offisielt Meadowbank Sports Centre, og ble bygget til Commonwealth Games – eller samveldelekene, som de vel heter på norsk – i 1970. Disse lekene ble for øvrig også holdt her i 1986, og i den forbindelse ble det også bygget en egen togstasjon for stadionet, men den ble nedlagt i 1998. Meadowbank Stadion er følgelig bygget med friidrett i tankene, men har også huset blant annet både fotball og rugby. Den første fotballklubben som spilte sine hjemmekamper her var klubben som het Ferranti Thistle da de i 1974 flyttet inn og tok navnet Meadowbank Thistle. De ble som kjent til Livingston FC da de i 1995 flyttet til Livingston, og året etter flyttet i stedet Edinburgh City inn. I 2017 ble komplekset stengt og totalt ombygget, og det var først i 2022 at de kunne flytte tilbake, uten at jeg kan påstå at det – som ett av de nåværende 42 skotske ligaarenaene – har blitt en mye gjevere stadion å se fotball på.

Leith Athletic har tidligere brukt en kunstgressbane et annet sted på komplekset, men har nå tydeligvis tatt i bruk hovedbanen også de. Det var hjemmelaget Leith Athletic som også tok en tidlig ledelse denne kvelden, da Josh Lamond styrte inn 1-0 etter drøyt to minutter. Sju minutter senere ble hjemmelagets ledelse doblet, og det var Hamish Milne som ble mål for et hjørnespark som han headet i mål via tverrliggeren. Dermed 2-0, men det skjedde virkelig ting det første kvarteret, for fem minutter senere lå ballen på straffemerket etter at dommeren hadde tildelt gjestene et straffespark. Det ble omsatt i scoring, uten at jeg har klart å identifisere målscoreren, men det sto i hvert fall 2-1. Etter en snau halvtime kunne Leith økt ledelsen, men et godt frispark fra rundt tjue meter ble fulgt av en like god redning, og det sto fortsatt 2-1 halvveis.

Leith Athletic brukte kun tjue sekunder av den andre omgangen på å øke sin ledelse til 3-1 med Josh Lamond som målscorer nok en gang, og i det 54. minutt noterte han seg fot hattrick da han var frempå på en retur og satt inn 4-1. Det virket avgjort, men fire minutter senere reduserte gjestene, og det var en flott scoring. Igjen har jeg ikke vært kar om å identifisere målscoreren, men et innlegg inn i feltet ble dempet fint og satt i nettet slik at det sto 4-2. Kort fortalt så ble det ikke flere mål, og dermed ble 4-2 også sluttresultatet. Vi kunne tusle tilbake til bussholdeplassen for å busse tilbake mot sentrum og hotellet. For min del ble kvelden deretter avsluttet med en tur ut for å leske strupen litt ved The Conan Doyle, The Theatre Royal Bar, og Jeremiah’s Taproom før jeg returnerte til hotellet, men dagen etter sto det mer fotball på menyen.

Scottish ground # 76:
Leith Athletic v Easthouses Lily Miners Welfare 4-2 (2-1)
Friendly
Meadowbank Stadium, 19 July 2024
1-0 Josh Lamond (3)
2-0 Hamish Milne (9)
2-1 ?? (pen, 14)
3-1 Josh Lamond (46)
4-1 Josh Lamond (54)
4-2 ?? (58)
Att: 79 (h/c)
Admission: Free

Next game: 20.07.2024: Manchester United v Rangers (@ Murrayfield Stadium)
Previous game: 18.07.2024: Berwick Rugby Club v Moves Like Waga (@ The Stanks)

More pics

This trip on a map

Torsdag 18.07.2024: Berwick Rugby Club v Moves Like Waga (@ The Stanks) 

Vår ferie i Storbritannia var allerede godt i gang, etter at jeg søndag morgen hadde flydd over til Manchester sammen med min mor og min yngste nevø. Turen startet med overnatting i Manchester, der vi tilbragte dagen sammen med min datter og deretter fikk se EM-finalen mellom Spania og England i hotellbaren på Premier Inn-hotellet ved Piccadilly, der vi overnattet. Mandag morgen hadde vi forflyttet oss videre til Leeds, der vi kun slang fra oss bagasjen på hotellet før vi tok en utflukt til idylliske Haworth og deretter også unnet oss en stopp i Saltaire på veien tilbake. Tirsdag morgen satt vi kursen mot Berwick-upon-Tweed, der vi skulle ha base i tre dager, og den dagen ble benyttet til å utforske byen. Håpet hadde vært å også få med seg en kamp, men slik gikk det ikke.

I Berwick-upon-Tweed har man en bane som går under navnet The Stanks, og dette er en temmelig spesiell bane som ligger helt inntil deler av de gamle bymurene, rett ved de gamle militære kasernene. Her arrangerer man årlig en veldedighets-turnering som går over flere uker, og jeg har i flere år lystet på en tur over for å få med meg en kamp på The Stanks. Nå hadde det seg slik at det tilfeldigvis (eller kanskje ikke helt?) skulle spilles kamp der både tirsdag og torsdag denne uken, så endelig skulle jeg få med meg en kamp der. Tirsdagens kamp ble imidlertid til slutt avlyst da Thornburn Group ikke klarte å stille lag, og motstander Cheesy Waffles gikk dermed videre på walkover. Nå var det bare å håpe at noe lignende ikke ville skje med torsdagskampen, og det skulle heldigvis vise seg at den gikk av stabelen som planlagt.

Før den tid hadde vi brukt onsdagen til å ta en utflukt til Alnwick, og etter å ha busset dit ned, besøkte vi Alnwick Castle. På veien tilbake derfra tok vi dessuten en omvei via Bamburgh, der den lille landsbyen domineres av Bamburgh Castle. Foran denne borgen har fotballklubben Bamburgh Castle FC tidligere spilt med et fantastisk bakteppe, og var tidligere å finne i North Northumberland League, men dessverre har de åpenbart ikke stilt lag på en stund. Her hadde det vært gjevt å få se kamp en gang! Siden vi kom såpass sent (blant annet også takket være en sterkt forsinket buss), valgte vi å nøye oss med en utvendig kikk og etter hvert en tur innom puben The Lord Crewe før vi busset tilbake til Berwick.

Torsdagen var det igjen kampdag på The Stanks, men først var det duket for noe helt spesielt, for denne dagen skulle vi også ta en tur ut på Lindisfarne (eller Holy Island, som de kaller den her). Det hadde vist seg å være en utfordring, og det er ikke bare fordi tidevannet bestemmer når man kommer seg til og fra øya. Det er faktisk kun et par ganger i uka at det går buss, så vi endte opp med å bestille en taxi som brukte rundt 25 minutter på å skysse oss dit ned. Vi ble sluppet av i øyas lille landsby rundt klokken 10.30; en time før tidevannet ville komme inn og hindre adkomst. Nå ville vi være ‘fanget’ på øya frem til etter klokken 15.35, ifølge dagens tidevannsvarsel, og vi avtalte henting til 16.45. Det er overhodet ikke noe problem å slå i hjel noen timer på øya, men mer om vårt besøk der og andre steder vil sannsynligvis komme et annet sted. Vårt besøk gikk imidlertid roligere for seg enn hva tilfellet var da klosteret her ble angrepet av vikinger i år 793 – noe som markerer starten på vikingtiden. Kort fortalt hadde vi noen fine timer på tidevannsøya før vi ble hentet og skysset tilbake til Berwick.

Berwick-upon-Tweed er Englands nordligste by, og ligger der grenseelven Tweed renner ut i Nordsjøen. Vi befinner oss her 90 kilometer øst-sørøst for Edinburgh og 105 kilometer nord for Newcastle upon Tyne. Byens sentrum ligger på den ‘skotske’ siden av Tweed, men akkurat her ved Berwick går selve grensen noen få kilometer nord for byen som i over 400 år var sentral i grensekriger mellom England og Skottland, og som i den forbindelse skiftet ‘eierskap’ en hel rekke ganger. Berwicks innbyggertall ble i 2021 beregnet til drøyt 13 000, og fortsatt er det nokså mange av de som føler seg mer skotske; spesielt i den eldre delen av befolkningen. Det har blitt sagt av en tidligere ordfører at 25% av befolkningen i Berwick anser seg som engelskmenn, 25% som skotten, og 50% som ‘Berwickers’. Vår taxisjåfør til og fra Lindisfarne anslo på sin side at 75% føler seg mer skotske enn engelske.

Berwick har nå vært en del av England siden 1482, og har fotblitt en tradisjonell markedsby. Det er også en meget koselig by som for øvrig også har bevart visse arkitektoniske trekk fra tidligere tider; som bymuren fra middelalderen, festningsvollene, og det som skal være landets eldste kasernebygninger. De har dog ikke hatt like stort hell med sitt valg av vennskapsby, for deres norske vennskapsby er rett og slett Sarpsborg! Jeg har tidligere hatt flere besøk i byen på samvittigheten, og har alltid hygget meg der. I april 2022 fikk jeg også besøkt Shielfield Park og sett Berwick Rangers, som noen vil vite også spiller i den skotske fotballpyramiden.

Mens vi var innom den tredje og siste av pubene på Lindisfarne og ventet på taxien tilbake til Berwick, kom endelig meldingen som også bekreftet at det ville bli kamp i Berwick Charities Cup denne kvelden, så nå skulle jeg få sett fotball på The Stanks, som vi også hadde passert og tatt en titt på under en spasertur i byen to dager tidligere. Men tre kvarters tid til avspark forlot jeg igjen hotellet og valgte å gå via bymuren opp til The Stanks, som der ligger inntil bymuren og festningsvollene, slik jeg nevnte. Jeg skulle litt senere få selskap av min mor og min nevø, men foreløpig var der alene at jeg ankom med rundt en halvtime til avspark i kveldens kamp mellom Berwick Rugby Club og Moves Like Waga.

Førstnevnte er nettopp det det høres ut som; nemlig representanter for en klubb som til vanlig spiller rugby union. Andre deltakende ‘klubber’ i turneringen kan ha noe snodige navn som Murder on Zidanes Floor, Cheesy Waffles, Angel Alkis, eller Moves Like Waga, som altså skulle i aksjon denne kvelden. Det viste seg tydeligvis å være en kompisgjeng som spiller fotball for flere lokale småklubber. Der jeg sto og kikket på oppvarmingen, forsto jeg raskt at det var gutta i lyseblå trøyer som var Berwick Rugby Club, for det kunne man egentlig se på spillernes fysikk. Dette ble bekreftet av en kar som fortalte at han hadde vært trener for rugby-gutta mens hans barnebarn nå var med Moves Like Waga.

For oss her hjemme virker det kanskje litt snodig at rugby-spillere skal kunne stille opp i en fotball-turnering, selv om de to har røtter i samme sport, men det er jo selvsagt mange rugby-gutter som også kan spille fotball, og karen fortalte meg at Berwick Rugby Club faktisk vant hele denne turneringen for noen år siden. Han mente at fotball-gutta nok måtte satse på å ta de på hurtighet og teknikk og ikke bli med på en fysisk kamp. Det kom flere folk til etter hvert som det nærmet seg avspark, og noen kom ut etter å ha forlystet seg i ‘Bowling-klubben’ ved siden av (der det spilles lawn bowls og ikke det vi forbinder med bowling). Like før kampstart kom det også en isbil kjørende for å ta oppstilling.

Selv befant jeg meg fortsatt nede på bakkenivå da avspark ble tatt, før jeg etter hvert gikk opp på bymuren for å ta noen bilder og se første omgang derfra. Der fikk jeg snart også selskap av mitt reisefølge, men like før den tid hadde Berwick Rugby Club tatt ledelsen 1-0 ti minutter ut i kampen. I det 34. minutt utlignet Moves Like Waga til 1-1 med et herlig frispark, men tre minutter senere var rugby-klubben tilbake i ledelsen, og 2-1 sto seg fortsatt til pause på denne spesielle kamparenaen. Da kunne vi ta oss tilbake ned på bakkenivå og unne oss en is fra isbilen mens vi ventet på den andre omgangen.

Fem minutter etter pause økte rugby-gutta sin ledelse til 3-1 med en flott heading, og fem minutter senere økte de ytterligere til 4-1. Det virket nå egentlig avgjort, men Moves Like Waga brukte kun to minutter på å redusere til 4-2. Med tjue minutter igjen var det skikkelig kamp igjen da de også reduserte til 4-3, men selv om de presset på for utligning klarte de ikke å få ytterligere nettkjenninger, og da heller ikke rugby-gutta maktet å utnytte rommene som åpnet seg, endte det 4-3. Jack Daleymple scoret to mål for rugby-gutta, mens Aiden Rosie og Ryan Wilson også bidro med scoringer. For Moves Like Waga var det Sonny Cowe, Conal Ham og Stefan Kennedy som fant nettmaskene.

Med det sa vi oss etter hvert også fornøyde med dagens dont, og vi gikk sammen inn i sentrum, derjeg pekte mitt reisefølge i retning hotellet mens jeg selv unnet meg en tur innom Rangers-puben Red Lion. På veien tilbake til hotellet lot jeg meg dessuten også friste innom The Brewers Arms. Vi hadde hatt tre fine dager med Berwick som base, og med noen herlige utflukter. Vi ville heller ikke ha dårlig tid morgenen etter, for vi skulle ikke ha toget før klokken 12.59, og da vi videre til Edinburgh, der turen skulle avsluttes. Også der skulle det – kanskje ikke helt overraskende – bli litt fotball.

English ground # 592:
Berwick Rugby Club v Moves Like Waga 4-2 (2-1)
Berwick Charities Cup
The Stanks, 18 July 2024
1-0 (11)
1-1 (34)
2-1 (37)
3-1 (51)
4-1 (56)
4-2 (58)
4-3 (71)
Att: 83 (h/c)
Admission: Free

Next game: 19.07.2024: Leith Athletic v Easthouses Lily Miners Welfare
Previous game: 13.07.2024: Fredrikstad v Molde
Previous UK game: 19.03.2024: Kelty Hearts v Alloa Athletic

More pics

This trip on a map

Lørdag 13.07.2024: Fredrikstad v Molde

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det var klart for en drøy ukes ferie i Storbritannia sammen med min mor og en av mine nevøer, og avreise var tidlig søndag morgen, så jeg skulle denne lørdagen komme meg til Drøbak for å overnatte hos min mor. Før den tid hadde jeg imidlertid tenkt å få med meg kampen mellom Fredrikstad og Molde, og jeg hadde pakket ferdig da min far kom for å plukke meg opp. Han skulle tilbake til Oslo etter kamp, og hadde sagt seg villig til å svippe meg innom Drøbak på veien dit. Dermed kunne jeg la bagasjen ligge i hans bil under kampen, og mens han gikk for å innta losjen til Terje Høili, gikk jeg bort til Saints for å lade opp med en øl sammen med noen venner og bekjente som allerede var der.

Med 6-4-3 og 23 poeng la FFK beslag på femteplassen på Eliteserie-tabellen, men sto nå med fire strake kamper uten seier (0-2-2). De hadde fire poeng opp til Mode, som var dagens gjester på Fredrikstad Stadion og som kom fra to strake seire etter at de tilsynelatende hadde fått opp dampen noe. Vi håpet å få se FFK hanke inn en trepoenger igjen, men var selvsagt fullstendig klar over at Molde også er en tøff motstander, og FFK var fortsatt uten spillere som Joannes Bjartalid, Jeppe Kjær og en suspendert Morten Bjørlo. Det var bare å komme seg inn på Sørsia ved hjelp av sesongkortet og ta oppstilling der i påvente av avspark, uvitende om at dette også skulle vise seg å bli den siste FFK-kampen under ledelse av Mikkjal Thomassen.

Åpningsminuttene bar preg av nye protester mot kreftbyllen VAR fra begge lags supportergrupperinger, men da man igjen kunne konsentrere seg om fotball, kom FFK nokså godt i gang, og en alltid løpsvillig Sondre Sørløkk var innblandet i mye av det hjemmelaget kom med fremover på banen. Etter hvert kom også Molde mer med, og det var de som fikk den første skikkelige muligheten. Eirik Hestad gjorde forarbeidet, og inne i feltet fikk Emil Breivik ballen i god posisjon, men heldigvis for FFK traff han ikke skikkelig. Deretter, idet himmelen åpnet seg over Fredrikstad Stadion, fyrte FFK-kaptein Julius Magnusson av, men Molde-keeperen fikk parert til corner, og det sto fortsatt 0-0 til pause. For mange hadde nok omgangens høydepunkt vært at Bjartalid og Bjørlo rett og slett kom opp på Sørsia og påtok seg jobben som forsangere en periode.

Mai Traore var tilbake på topp for FFK etter å ha vært ute med skade, og i andre omgang fikk han en god mulighet, men han fikk ikke ballen innenfor stolpene. Det gjorde heller ikke Emil Breivik da han fikk muligheten i motsatt ende av banen. Med rundt tjue minutter igjen fikk FFK sjansen de hadde ventet på, og den var enorm. Traore og Oscar Aga fikk stå nærmest alene inne i feltet, og Traore sendte ballen videre til Aga som bare skulle sette ballen i det gapende målet, men han brukte for lang tid slik at en Molde-spiller på oppofrende vis hev seg frem og fikk blokkert i siste liten. Helt utrolig at det ikke ble mål, og jeg mistenkte der og da at dette gikk mot 0-0. Det viste seg å stemme, selv om FFK mot slutten presset på ved hjelp av innbyttere som Ludvig Begby, Henrik Kjelsrud Johansen og Philip Aukland. Dermed 0-0 foran 9 115, og nå var det UK neste for min del.

Revisit:
Fredrikstad v Molde 0-0 (0-0)
Eliteserien
Fredrikstad Stadion, 13 July 2024
Att: 9 115
Admission: Season Ticket

Next game: 18.07.2024: Berwick Rugby Club v Moves Like Waga (@ The Stanks)
Next norwegian game: 22.07.2024: Fredrikstad 2 v HamKam 2
Previous game: 29.06.2024: IF Elfsborg v Fredrikstad
Previous norwegian game: 27.06.2024: Greåker v Selbak

More pics

Lørdag 29.06.2024: Elfsborg v Fredrikstad

Selv om Eliteserien hadde tatt pause under EM, var det viktig å holde hjulene i gang, og FFK skulle denne lørdagen spille treningskamp i det store utland. De skulle nemlig til Borås for å måle krefter mot IF Elfsborg, og dit hadde jeg tenkt meg. Det hadde også Jon Erik, som bestemte seg for å kjøre dit, og hans søster ville også være med. Det ville også en fjerdemann, som vi lørdag morgen plukket opp i Fredrikstad sentrum før vi satt kursen mot Sverige. Siden ikke alle hadde spist frokost, ble det en stopp på veien etter at vi hadde krysset grensen, men vi hadde beregnet god tid, og ankom likevel Borås med god tid til kampstart som skulle være klokken 14.00.

Borås er en by som hører til landskapet Västergötland og länet Västra Götaland, og ligger omtrent 60 kilometer øst for Göteborg, ved elven Viskan. Byen ble i 1621 grunnlagt av kong Gustav II Adolf, tenkt som en base for omreisende kremmere og kolportører i området. Senere vokste Borås frem til å bli Sveriges største tekstil- og konfeksjonsby. Denne industrien har fortsatt en sterk stilling i byens næringsliv, som nå dog har blitt noe mer variert. Blant annet er Borås kjent for sin store mengde engros- og postordrefirmaer, og dette bygger vel igjen på de gamle kremmertradisjonene. Borås har også blitt et knutepunkt, ikke minst etter jernbanens ankomst, og i dag bor det rundt 75 000 innbyggere i selve byen.

Da vi parkerte utenfor Borås Arena var det fortsatt en drøy time til avspark, og vi gikk derfor som planlagt for å få oss litt mat. Det ble gjort på Café Viskan, der vi fikk servert både en god middag og en øl før vi var klare for kamp. Vi gikk rundt Borås Arena og fant riktig inngangsparti, der klubbens SLO (som Jon Erik hadde vært i kontakt med) ønsket oss velkommen. Dagens treningskamp skulle opprinnelig vært spilt over nokså originale 3 x 45 minutter, men det hadde blitt endret til ikke mindre originale 2 x 60 minutter. Det skulle spilles 45 minutter med en liten innlagt pause før det var klart for ytterligere et kvarter, og deretter skulle det være sidebytte, før man kjørte samme oppskrift igjen. Det var gratis inngang, og kun den ene langsiden var for øvrig åpen i anledning denne kampen.

Dagens hjemmelag ble i 1904 stiftet under navnet Borås Fotbollslag, men allerede to år senere følte de at det var så mange lag med Borås i navnet at de endret det til dagens IF Elfsborg. Klubben vant i 1926 sin avdeling (Division 2 Västsvenska Serien), og møtte Halmstad til kvalifiseringskamp om opprykk til Allsvenskan. Det måtte tre kamper til for å kåre en vinner, der Elfsborg til slutt seiret 4-1 og tok seg opp i toppdivisjonen for første gang. Året etter debuterte Sven Jonasson, som skulle bli en skikkelig Elfsborg-legende. Han spilte etter dette faktisk samtlige Elfsborg-kamper i toppdivisjonen frem til 1943! Det betød 332 kamper på rad i Allsvenskan; noe som fortsatt er rekord. Hans 252 mål på 409 kamper i Elfsborg-drakta er begge også klubbrekorder, og han ble to ganger også toppscorer i Allsvenskan, samtidig som han representerte Sverige i VM i både 1934 og 1938. Han var medvirkende til at Elsborg utover i 1930-årene skulle bli en virkelig storhet.

Klubben vant nemlig Allsvenskan for første gang i 1936, og nye serietitler fulgte i 1939 og 1940. Fjerdeplassen i 1947 signaliserte på mange måter slutten på en storhetstid der Elfsborg for øvrig hadde vært en svært viktig bidragsyter til det svenske landslaget. I 1953 var eventyret over for denne gang da Elfsborg rykket ned, men da de i 1960 rykket opp igjen, fulgte de opp med å året etter vinne sin fjerde tittel, og dette var første gang en nyopprykket klubb ble svenske ligamestre. Da de et tiår senere rykket ned igjen, tok det litt lenger tid å komme tilbake som en etablert Allsvenskan-klubb, men har nå vært fast innslag igjen siden opprykket i 1996. Siden den gang har de også vunnet to ny ligatitler i henholdsvis 2006 og 2012, i tillegg til at de også har hanket med seg tre cup-titler.

Forrrige sesong endte Elfsborg opp på andreplass i Allsvenskan, og ble kun knepent slått på målforskjell av Malmö FF, så det var god motstand som møtte FFK på Borås Arena, som har vært Elfsborgs hjemmebane siden 2005. Klubben hadde opprinnelig spilt på den ikke lenger eksisterende Ramnavallen, med i 1941 flyttet de inn på Ryavallen, som (minus minst én tribune) fortsatt ligger der vegg-i-vegg med dagens Borås Arena og i disse dager brukes mest til friidrett og som hjemmebane for noen klubber i lavere divisjoner. Borås Arena deles med den lokale rivalen Norrby IF, og med unntak av at det evinnelige kunstgresset som har blitt foretrukket som banedekke, er anlegget slett ikke verst til et nybygg å være. Langsidene Sjuhäradsläktaren og Algårdsläktaren er toetasjes sittetribuner, og det var på førstnevnte at vi installerte oss hele ute på den ene flanken.

Det var FFK som startet friskest, og Sondre Sørløkk fikk en god mulighet, men headingen gikk like over mål. Det jevnet seg snart ut, og Elfsborg fikk etter et kvarters tid en kjempesjanse der FFKs sisteskanse Jonathan Fischer sto i veien for et susende skudd med en herlig redning. Til tross for en del godt spill innimellom, manglet det siste lille fremover for begge lag, og det ble en del trilling av ball, men det var først og fremst positivt med FFK-øyne å se at bortelaget virket mer langt mer solide defensivt enn de hadde gjort i Sandefjord en drøy uke tidligere, og de så på ingen måte ut til å være i noen feriemodus. Det var fortsatt målløst både etter tre kvarter og etter en times spill, da det var på tide å bytte side.

Elfsborg benyttet anledningen til å bytte hele elleveren, mens FFK nøyde seg med noen færre bytter. Da aktørene på banen var i gang igjen, gikk det ikke lenge før FFK var farlig frempå, men skuddet til Morten Bjørlo smalt i stolpen. Like etter var Stian Stray Molde nære på med en heading like utenfor. Da Sondre Sørløkk litt senere tvang frem en god redning av Elfsborg-keeperen, hadde det slett ikke vært ufortjent om FFK ledet, men nettsusen lot vente på seg. I motsatt ende av banen hadde vertene en farlig sjanse som endte med avslutning i nettveggen. Etter den siste lille pausen kunne de helt på tampen vunnet kampen da en Elfsborg-spiller fikk stå helt alene, men inn i FFK-målet hadde Håvar Jenssen kommet, og han gjorde en enorm redning som sørget for at det faktisk endte målløst 0-0.

Det hadde som nevnt sett noe mer betryggende ut med FFK-øyne enn det som var tilfelle i Sandefjord, selv om også dette var en treningskamp. Det hadde også vært noen artige gjensyn der mange fikk prøvd seg. Solberg-tvillingene kom begge innpå og gjorde det godt. Det gjorde også Tim Björkström som vi ikke har sett på A-laget på en stund, og ikke minst var det fint å også se Mai Traoere tilbake på banen. Selv om vi ikke fikk se noen mål, sa vi oss fornøyd, og etter å ha takket av spillerne, returnerte vi etter hvert til bilen for å sette kursen hjemover med et innlagt stopp på veien. Det hadde vært en fin tur, og jeg tror jeg kan snakke for alle når jeg sier at vi nå gledet oss til alvoret snart skulle starte opp igjen.

Revisit:
Elfsborg v Fredrikstad 0-0 (0-0)
Friendly
Borås Arena, 29 June 2024
Att: ???
Admission: Free

Next game: 13.07.2024: Fredrikstad v Molde
Next swedish game: 30.08.2024: Vallens IF v Svarteborg FK
Previous game: 27.06.2024: Greåker v Selbak
Previous swedish game: 07.06.2024: Hisingsbacka FC v Partille IF FK

More pics

Torsdag 27.06.2024: Greåker v Selbak

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Denne torsdagen kunne også de som hadde vært opptatt med EM-fotball på TV komme seg ut og befriende nok til og med få med seg en helt breddekamp garantert uten kreftsvulsten VAR. Selv hadde jeg bestemt meg for å dra opp på Moa, der Greåker skulle ta imot Selbak. Planen var at Pål også skulle bli med meg, men etter en lang dag ute i sola var han tydeligvis såpass slått ut at han til slutt måtte kaste inn håndkledet, så det var til slutt på egen hånd at jeg tok turen til Greåker for å se på Selbak. Etter å ha busset inn til Fredrikstad og deretter opp til 109-Senteret på Greåker, kom jeg spaserende til kveldens kamparena med 15-20 minutter til avspark, og møtte raskt på Trond som ikke overraskende også hadde møtt opp.

Han hadde fått nyss i at hjemmelaget visstnok manglet ti mann, og i så måte skulle man tro at det i så fall kunne bli tøft, men heller ikke Selbak hadde fulltallig tropp. Dette var et møte mellom de to klubbene som i fjor høst rykket opp fra 5. divisjon, og i årets 4. divisjon hadde Selbak med sine ni poeng nå opparbeidet seg en luke på seks poeng ned til trioen Borgen, Sprint-Jeløy 2 og nettopp Greåker som kjempet i bunnen av tabellen. Mens vi sto der og ventet på avspark, fikk vi også selskap av Stig-André Lippert, som denne kvelden hadde barnefri og ikke overraskende hadde benyttet anledningen til å få med seg en kamp.

Det virket innledningsvis å være litt mer trøkk i det Selbak gjorde, og ti minutter ut i kampen fikk de uttelling. Et godt løp ute på høyrekanten ble fulgt opp med et godt innlegg, og inne i feltet var det selvsagt Sivert Thorsen som kunne styre inn 0-1. Han haltet for øvrig senere av banen ved pause, og ga seg da for kvelden. Uansett jevnet første omgang seg ut, og Greåker hang godt med. De var også nære på en utligning da de hadde en avslutning i tverrliggeren, og det kunne blitt mer nettsus i begge ender, men etter en jevnspilt og intens første omgang sto det fortsatt 0-1 da dommeren etter hvert blåste for pause.

Også etter hvilen var det sjanser begge veier, og Greåker fikk blant annet tidlig i omgangen blokkert nesten helt inne på streken etter et hjørnespark. Senere var Selbak nok en gang nære på å doble ledelsen med et skudd som gikk like utenfor, mens Greåker hadde noen skumle angrep uten at de klarte å utnytte de til det fulle. Det gikk mot borteseier, men helt på tampen fikk hjemmelaget en kjempesjanse. Selbak-keeperen vartet imidlertid opp med en enorm redning, og dermed endte det med 0-1 og borteseier. Nå begynte Selbak å få en betryggende luke ned til den verste nedrykkstriden, som Greåker er innblandet i. Trond tilbød meg skyss til Sarpsborg bussterminal, og det takket jeg ja til slik at jeg etter hvert kunne busse hjem derfra.

Revisit:
Greåker v Selbak 0-1 (0-1)
4. divisjon Østfold
Moa, 27 June 2024
0-1 Sivert Thorsen (11)
Att: 85 (h/c)
Admission: 50 NOK

Next game: 29.06.2024: IF Elfsborg v Fredrikstad
Next norwegian game: 13.07.2024: Fredrikstad v Molde
Previous game: 24.06.2024: Østsiden v Sprint-Jeløy 2

More pics

Mandag 24.06.2024: Østsiden v Sprint-Jeløy 2

Det var på tide med en aldri så liten dose med lokal breddefotball igjen, for siden det ikke ble noe av en mulig Sverige-tur jeg hadde tittet litt på, hadde jeg i den forbindelse bestemt meg for å spasere ned til Østsiden Stadion i det fine været for å se 4. divisjons-oppgjøret mellom Østsiden og Sprint-Jeløy 2. Der ankom jeg med ti minutters tid til avspark, og kunne vippse over de 50 kronene som ble avkrevd i inngangspartiet, i likhet med de øvrige som hadde møtte frem for å se kamp før kveldens TV-sendte EM-kamp eller rett og slett bare prioriterte den lokale breddefotballen som også var garantert VAR-fri.

I 4. divisjon Østfold var det Drøbak/Frogn som ledet an, men de hadde noen dager gått på sesongens første tap borte mot Sparta, og forfølgerne hadde nå kanskje fått et forsterket håp om å kunne innhente de. DFIs luke ned til nærmeste utfordrer hadde nå skrumpet til seks poeng, og det var Sarpsborg FK som la beslag på andreplassen. Kun tre poeng bak der igjen lå både Råde, Moss 2, Kråkerøy og Lisleby, og de tre førstnevnte av de fire hadde også én kamp mindre spilt enn tetduoen. Det siste gjaldt også Østsiden, som imidlertid også hadde fire poeng opp til den nevnte gruppen av forfølgere, men jeg holdt de denne kvelden som favoritter når de skulle møte ett Sprint-Jeløy 2 som i likhet med Greåker og Borgen kun hadde sanket tre poeng hittil, og de tre utgjorde naturlig nok en trio i bunnen av tabellen.

På hjemmebane hadde Øssia vært solide og sto med 4-1-0, slik at de foreløpig var ubeseiret som vertskap, og det var også de som hadde mye ball innledningsvis. Likevel gikk det ikke helt etter planen fra start, for ti minutter ut i kampen sto jeg godt plassert for å se at Øssia nok ble snytt for et innkast, og i stedet kontret Sprint-reservene. Ballen endte opp hos Nikolai Kase-Berg som satt inn en noe overraskende ledelse 0-1 for gjestene fra Jeløya. Til tross for mye ballinnehav og et visst spillemessig overtak, klarte dog ikke Øssia å svare før pause, og i det 34. minutt kontret Sprint igjen inn en scoring. Denne gang var det Mads Dyrseth som fra rundt fem meter økte til 0-2 mot spillets gang, og da hjemmelaget ikke klarte å omsette sine sjanser i scoring, var det også stillingen halvveis.

Vi sto med en følelse av at Øssia trengte en scoring tidlig i andre omgang, og den kom i det 52. minutt da et skudd ble blokkert og ballen ble snappet opp av Rasan Dana Omer som fra skrått hold reduserte til 1-2 i det som tydeligvis var hans første A-lagskamp for året. Det var deretter en aldri så liten stillingskrig, og klokken tikket for for vertene, men i det 84. minutt dukket Øssias toppscorer Enal Hasurdzic opp inne i feltet og endret retning på et innlegg slik at utligningen var et faktum. Men kom den for sent, eller kunne Øssia fullføre snuoperasjonen? Det klarte de faktisk, for sekunder etter at vi hadde beveget oss over på overtid bommet Sprint-keeperen noe da han skulle ut og plukke et godt innlegg, og på bakre stolpe kunne Enal Hasurdzic sette inn 3-2. Slik endte det også, og Øssia hadde kommet sent men godt og sikret seg tre tross alt nokså fortjente poeng, og jeg kunne spasere hjemover igjen.

Revisit:
Østsiden v Sprint-Jeløy 2 3-2 (0-2)
4. divisjon Østfold
Østsiden Stadion, 24 June 2024
0-1 Nikolai Kase-Berg (11)
0-2 Mads Dyrseth (34)
1-2 Rasan Dana Omer (52)
2-2 Enal Hasurdzic (84)
3-2 Enal Hasurdzic (90+1)
Att: 57 (h/c)
Admission: 50 NOK

Next game: 27.06.2024: Greåker v Selbak
Previous game: 21.06.2024: Sandefjord Fotball v Fredrikstad

More pics