Søndag 07.01.2018: Shrewsbury Town v West Ham United

Det gjelder å kanskje tenke ørlite på kostholdet en gang i blant; det er i hvert fall det jeg til stadighet blir fortalt når jeg er på mine rundreiser. Jeg mistenker at det først og fremst er snakk om personer som bare er sjalu der de sitter med sine kjipe havregryn og ser bilder av mine full english breakfasts. Uansett valgte jeg denne dagen å igjen droppe den varme frokosten ved Premier Inn-hotellet til fordel for smørbrød som jeg rasket med meg på vei til Leeds stasjon. Da Shrewsbury Town ble trukket opp av hatten med hjemmekamp mot West Ham United i tredje runde av FA Cupen, var det en kamp jeg umiddelbart så på som en soleklar kandidat til å bli flyttet for å bli TV-kamp, og det viste seg å stemme, for den ble ganske riktig snart flyttet til søndagen. Jeg tok kontakt med min groundhopper-kompis Lee Vaughan, som er Shrewsbury-supporter og bor i byen, og han kunne ganske riktig hjelpe til med billett. Jeg ville imidlertid se an litt først i tilfelle det skulle dukke opp noe interessant i Sunday League, men da billettene etter hvert ble lagt ut for salg, ga jeg ham likevel klarsignal, og bestemte meg for at turen ville gå til Shrewsbury.

Tidligste mulighet til å ta seg dit ned med tog denne søndagen var med 09.16-toget som tok meg så langt som til Manchester Piccadilly, og der kunne jeg foreta dagens første og eneste togbytte. Vi ankom Shrewsbury i rute klokka 10.41, og jeg fikk raskt slengt fra meg bagasjen ved Premier Inn-hotellet i sentrum, der jeg hadde betalt £29 for overnatting. Med det gjort kunne jeg oppsøke puben The Salopian, noen få meter lenger nede i veien, og der ventet som avtalt Lee. Markedsbyen Shrewsbury ligger i grevskapet Shropshire, snaue 15 kilometer fra den walisiske grensen, og 60 kilometer nordvest for Birmingham. Byen slo seg i middelalderen opp som sentrum for først og fremst ull-handel, og har en betydelig historie. Med sin beliggenhet har den opp gjennom årene også hatt en viktig rolle i de utallige konfliktene mellom England og Wales, og har til og med et walisisk navn – Amwythig. Det pittoreske og historiske sentrum skal ha over 600 verneverdige hus. Fra Bridgnorth stasjon, like sørøst for Shrewsbury, kan man for øvrig ta museumsjernbanen Severn Valley Railway, som er en av grevskapets største turistattraksjoner.

Nå var det selvsagt andre ting vi hadde fore, og Lee hadde allerede forhåndsbestilt taxi for å ta oss ut til klubbens nye stadion, men vi rakk en pint før det var på tide å bryte opp og gå på utsiden for å vente på drosjebilen. Jeg skulle selvsagt ønske at dagens kamp ble spilt på klubbens gamle, sjarmerende hjemmebane Gay Meadow, som jeg dessverre aldri fikk besøkt, men det nytter lite å irritere seg over slike ting. Nå sant skal sies var nok deres nye hjemmebane New Meadow sammen med Colchester Uniteds nye stadion de to som fristet meg minst av de resterende FL-anlegg jeg hittil ikke hadde besøkt, men dette var om ikke annet en god mulighet til å få huket av for The New Meadow – med både søndagskamp og en motstander som nok ville sørge for at det i det minste ble godt besøkt og forhåpentligvis god stemning. Vi kom oss etter hvert til det nye anlegget, som selvsagt ligger et godt stykke utenfor byen, slik nybyggene ofte synes å kreve, og der var det på utsiden satt opp telt og boder med servering av mat og drikke, slik at tok den siste oppladningen der.

Selv om de ble stiftet så langt tilbake som i 1886, er Shrewsbury Town en relativt ung klubb i Football League-sammenheng. Etter å ha spilt i Birmingham & District League og Midland League, var det først i 1950 at de ble valgt inn i Football League da den utvidet fra 88 til 90 klubber. De tok plass i tredjedivisjonens nordlige avdeling, og det er også på nivå tre at de har tilbragt flest sesonger siden den gang. Da ligacupen i 1960/61 ble arrangert for første gang, spilte Salop seg frem til semifinale, der de imidlertid måtte gi tapt for Rotherham United med 3-4 over to kamper. I den enda gjevere FA Cupen nådde de kvartfinalen i 1978/79-sesongen – klubbens beste FA Cup-innsats noensinne. Først etter omkamp måtte de se seg slått av Wolverhampton Wanderers, men den våren var samtidig starten på klubbens beste periode i ligaen. Våren 1979 vant Shrewsbury nemlig tredjedivisjon og rykket opp til nivå to for første gang. Klubbens hittil eneste periode på det nivået varte i ti år, med to 8. plasser som historisk bestenotering. I tillegg kopierte de våren 1982 bragden fra tre sesonger tidligere med nok en kvartfinale i FA Cupen. Denne gang var det Leicester City som hadde rollene som overmenn.

Etter at de tok farvel med nivå to i 1989, har hverdagen vært hardere for Shropshire-klubben, og lavmålet ble vel nådd da de etter en horribel sesongavslutning våren 2003 rykket ut av ligaen og ned i Conference. Ganske utrolig av et lag som samme sesong hadde slått ut selveste Everton av FA Cupen! En snarlig retur ble spådd, men det måtte playoff til, og finalemotstander i 2004 var Aldershot Town. 1-1 etter full tid og ekstraomganger betød straffer, og keeper Scott Howe ble den store helten da han reddet tre strake Shots-straffer og sørget for at The Shrews kunne juble over umiddelbar retur til Football League. I årene etter vekslet klubben mellom å flørte med nedrykk og å kjempe om opprykk – inkludert to tapte playoff-finaler. I 2007 ble Shrewsbury første FL-klubb som scoret på nye Wembley, men tapte til slutt playoff-finalen 1-3 for Bristol Rovers, og to år senere var det Gillingham som vant finalen 1-0. Våren 2012 kunne imidlertid Salop slippe jubelen løs da den hjemvendte helten Graham Turner ledet klubben til opprykk, og dermed retur til nivå tre for første gang etter årtusenskiftet.

Selv om de to år senere måtte en tur ned igjen, returnerte de våren 2015 på første forsøk, men det var overraskende å se hvordan de under ledelse av manager Paul Hurst startet denne sesongen på vanvittig vis og sto ubeseiret etter de 15 første ligakampene (11-4-0). Etter dette fulgte en liten downperiode, men Salop var fortsatt å finne på en av de direkte opprykksplassene der de la beslag på andreplassen bak Wigan Athletic og foran Blackburn Rovers. Salop-fansen hadde begynt å drømme om en retur til nivå to, men jeg hadde selv en følelse av at Wigan og Blackburn kan bli for sterke til slutt, og at det dermed fort kan bli en tredjeplass som betyr at man må ut i playoff. Lee var tilbøyelig til å være enig, men håpet naturligvis at vi tok feil, og la også til at det selvsagt uansett ville være en god sesong for hans klubb. Nå var det imidlertid FA Cupen det skulle dreie seg om denne dagen, og med en godt gående League One-klubb hjemme mot en PL-klubb på skråplanet (West Ham United) var jeg nok ikke den eneste som så mulighetene for en aldri så liten skrell denne søndagen.

Jeg hadde allerede fått både kikket innom klubbsjappa og rasket med med et program til £3 fra en av programselgerne, og nå var det etter hvert på tide å ta seg inn på langsiden West Stand, der Lee hadde betalt £20 per billett. Siden det herrens år 1910 hadde Salop spilt på Gay Meadow, og i store deler av denne perioden hadde Fred Davies ligget ute på elven Severn i sin coracle – en liten jolle – klar til å fiske opp løpske baller på en måte kun han klarte i elvens strømninger. Stadige oversvømmelser var nok dessverre en sterkt medvirkende årsak til at klubben etter hvert valgte å flytte på seg, og New Meadow ble sommeren 2007 åpnet i den sørlige utkanten av Shrewsbury. Det er egentlig ikke så vanskelig å beskrive det nye anlegget innvendig, for de fire frittstående tribunene er nærmest identiske. Slik tiden tydeligvis krever har de naturlig nok også noen stadig skiftende sponsornavn, men heldigvis går det fortsatt an å bruke kompassretningene, og Roland Wycherley (East) Stand er den eneste som skiller seg ørlite fra de andre. Det gjør den både fordi den er oppkalt etter klubbens formann, og fordi den har et parti for pressen midt på og en rekke VIP-bokser bakerst. Shrewsbury Town har for øvrig søkt om å få installere safe standing på en seksjon på South Stand, men nå når man plutselig snuser på et mulig opprykk til et nivå der det anleggene dessverre må være all seater, skal det bli spennende å se om de får kalde føtter.

I disse nokså kjedelige og sterile omgivelsene virket det i hvert fall som om det ville bli et godt fremmøte, og selv om FA Cupen nå hadde nådd et stadium der jeg normalt anser moroa som over for denne gang og kun ser frem mot neste sesongs kvalifiseringsrunder, så jeg nå faktisk frem mot kampstart. Media var naturligvis også opptatt av at Joe Hart var tilbake i Shrewsbury for å spille mot moderklubben, og det var den engelske landslagskeeperen som skulle få klart mest å gjøre. Han skal nok være glad for at Ben Godfrey fikk en dårlig touch da han ble mål for et skummelt innlegg, og likeledes at en susende volley fra Omar Beckles gikk like over. Nærmest scoring i første omgang kom Mat Sadler da han utnyttet svakt forsvarsspill og skar inn i feltet alene mot Hart. Vinkelen var imidlertid noe spiss, og Hart fikk reddet, slik han også gjorde på et skudd fra Alex Rodman. Vertene hadde kunnet sluppet inn fire mål på hjemmebane hittil denne sesongen, og de har garantert blitt satt på langt større tester enn det PL-klubben bød de på. Salop-keeper Dean Henderson var nærmest arbeidsledig, og The Hammers var heldige som ikke lå under med både ett og to mål til pause.

Andre omgang fortsatte som den første hadde endt; med hjemmelaget som kjørte på fremover og et West Ham som i stadig større grad faktisk virket å spille for et uavgjort-resultat. Salop spilte seg frem til flere sjanser, men på et eller annet vis slapp The Hammers med skrekken hver gang – ikke minst da de etter et frispark leverte hårreisende forsvarsspill mens oppofrende Salop-spillere gjenvant ballen og la den tilbake til Joe Nolan som fra god posisjon skjøt over. En ypperlig overgangsmulighet surret de også bort da de hadde mulighet til å komme to mot én. West Ham-spillerne virket nå mest interessert i å drøye tiden, og deres fremmedlegion syntes å benytte enhver anledning til å falle om og rulle rundt på gressmatta. Jeg håper noen til slutt klarte å fakke snikskytteren som må ha befunnet seg et sted på tribunen. Det sier vel sitt at den eneste West Ham-sjansen – om det kan kalles det – som ble vist på BBCs høydepunkter senere på dagen var et skudd fra Pedro Obiang som gikk 6-7 meter utenfor Salop-målet. Shrewsbury Town hadde til tider rundspilt PL-klubben, men da dommeren omsider blåste for full tid, kunne de 9 535 tilskuere konstatere at det ble 0-0 og dermed omkamp.

Den bestemte Lee seg raskt for at han skulle på, og jeg syntes nesten synd på ham som måtte se kamp ved West Hams nye horrible anlegg. En annen ting var spørsmålet om hvorvidt dette var en misbrukt sjanse for Shrewsbury, og Lee var også redd for at så var tilfelle. Ikke overraskende valgte deler av media å fokusere på at de stakkars PL-divaene tross alt spilte sin tredje kamp på seks dager, men West Ham var forferdelige denne dagen, og fortjente på ingen måte omkamp. Lee foreslo at vi spaserte tilbake til sentrum for også å stikke innom en pub eller to på veien, og jeg istemte uten å vite hvor langt det egentlig var. Vi stoppet etter hvert innom en pub jeg ikke er kar om å huske navnet på, men der var det mange bekjente av Lee, og vi ble værende der en stund før vi tuslet videre og også stakk innom The Prince of Wales. Deretter gikk vi omsider inn i sentrum slik at jeg fikk sjekket inn før kvelden ble avsluttet med et par pints på The Salopian, der jeg igjen lot meg friste av at de hadde Rattler cider i tappekranene. Det hadde vært en fin anledningen til å se Shrewsbury Town på deres nye hjemmebane, det var hyggelig treffe Lee igjen, og jeg husket til slutt også å stikke innom minibanken slik at jeg fikk gitt ham pengene han hadde lagt ut. Jeg ønsket lykke til i omkampen da han ble hentet av sin bedre halvdel, og gikk deretter tilbake til hotellet for å ta kvelden.

 

 

English ground # 451:
Shrewsbury Town v West Ham United 0-0 (0-0)
FA Cup, 3rd Round
The New Meadow, 7 January 2018
Att: 9 535
Admission: £20
Programme: £3
Pin badge: £3

 

Next game: 08.01.2018: Tower Hamlets v Sawbridgeworth Town
Previous game: 06.01.2018: Robin Hood Athletic v Hartshead

More pics

 

 

 

Lørdag 06.01.2018: Robin Hood Athletic v Hartshead

Før jeg forlot Llandudno for siste gang på denne turen, var det greit å få i seg litt næring. Jeg hadde blinket meg ut 08.45-toget, og da passet det godt å innta en full english på Molly’s Café rett ved siden av togstasjonen. Jeg kan styre min begeistring for hermetiserte, skrellede tomater, men bortsett fra det var frokosten meget god. Mett og fornøyd kunne jeg derfor sette meg på toget med kurs for Manchester, der jeg etter rett i overkant av to timer kunne unnagjøre dagens første og eneste togbytte ved Manchester Oxford Road. Jeg hadde ytterligere en times tid med tog foran meg, og klokka hadde passert tolv med et lite kvarter da jeg spaserte ut av Leeds stasjon. Jeg hadde betalt £29 for overnatting ved det nye Premier Inn-hotellet på Whitehall Road, og selv om det fortsatt var en god stund til innsjekking, fikk jeg raskt sjekke inn allerede.

Nå måtte jeg ta en rask avgjørelse, for jeg hadde kommet til Leeds med først og fremst en plan A og en plan B, men også en rekke andre alternativer som imidlertid krevde ytterligere reisevei og derfor en snøgg avreise fra Yorkshires største by. Min plan A var en visitt til Robin Hood Athletic, som spiller i toppdivisjonen i West Yorkshire League. Problemet var imidlertid at de ikke syntes å være altfor aktive på Twitter, slik at jeg ikke hadde sett noen bekreftelse på at kampen faktisk ville spilles og ikke var avlyst. Derfor hadde jeg også sett på min plan B, der Yorkshire Amateur skulle ta imot AFC Emley til dyst i Northern Counties East League Division One, og den kampen hadde et ekstra spenningsmoment da Emleys tidligere storscorer Ashley Flynn nå spiller for nettopp Yorkshire Amateur.

Sistnevnte kamp var allerede bekreftet ‘ON’, så nå måtte jeg raskt bestemme meg for om jeg dro dit eller om jeg satt kursen mot Robin Hood uten å ha fått bekreftet om det var tilfelle også der. De hadde fortsatt ikke kommet med noen oppdatering på Twitter, men etter en rask sjekk fant jeg en annen kar – muligens en spiller – som kort tid i forveien hadde postet en statusoppdatering som omhandlet dagens kamp. Dermed så det absolutt ut som om det ble kamp, og planen var lagt. Jeg strøk på dør for å gå gjennom Leeds sentrum mot byens bussterminal. Der fant jeg snart frem til riktig avgangssted for bussen med navn Sapphire 110, og kvitterte etter hvert ut en returbillett til Robin Hood.

Klubben jeg denne lørdagen skulle besøke hører altså ikke hjemme i Nottingham, slik noen kanskje kan tro. Robin Hood er nemlig også navnet på en landsby rett sør for Leeds – eller mellom Leeds og Wakefield om man vil; like ved motorveien M1 og rett vest for Rothwell. Robin Hood er et tidligere gruvesamfunn, der den lokale kullgruven i glansdagene sysselsatte flere hundre arbeidere. Det begynner dog å bli en stund siden det var kroken på døra der i gården. Med landsbyens navn er det selvsagt naturlig å tenke seg at det er en forbindelse med sagnhelten med samme navn, og man mistenker at så også kan være tilfelle, siden mange av de opprinnelige historiene beskriver hvordan han åpenbart drev hyppig aktivitet i navngitte områder som antas å være identisk med steder i dagens Wakefield-område.

Bussen brukte 15-20 minutter til stedet der jeg steg av like ved puben The Coach & Horses, som har gitt navn til det som var dagens kamparena. Da Robin Hood Athletic ikke har skjenkeløyve ved sin Coach & Horses Ground, benytter klubben gjerne denne puben før og etter kamper. Dette er vitterlig ikke første gang jeg besøker en klubb som utenfor sitt stadion har en Coach & Horses pub som de benytter på denne måten, og det fikk meg da også til å tenke tilbake til mitt besøk hos Sheffield FC for en del år siden – på et tidspunkt da jeg var langt grønnere i non-league. Her ved Robin Hood Athletic sin variant av Coach & Horses Ground går adkomsten til banen via en liten og humpete stikkvei som leder fra pubens parkeringsplass og inn til banen bak det ene målet.

Jeg hadde vurdert en tur innom denne puben, men var ivrig etter å først få tatt en kikk på dagens kamparena, og var uansett på dette tidspunktet også uvitende om at det ikke var noen bar inne på anlegget. I tillegg var det nå også bare snaut tre kvarter til avspark klokka 14.00, så det var greit å komme seg innenfor. Her var det gratis inngang, så det var bare å spasere rett inn og konstatere at oppvarmingen tydeligvis var i gang. En av spillerne jeg passerte bekreftet at det ville bli kamp, og gressmatta så da også fin ut. Dermed slapp jeg å haste tilbake, og kunne i stedet ta meg over på den bortre langsiden for å knipse noen bilder av den flotte tribunen og deretter stikke innom klubbhuset ved siden av for å slukke tørsten med en brus.

Det er tilsynelatende ikke altfor enkelt å finne en virkelig detaljert beskrivelse av historien til Robin Hood Athletic, men det er på det rene at de ble stiftet i 1952. Videre fortelles det om hvordan de først spilte i Leeds Combination før de raskt spilte seg opp West Yorkshire League, der de fortsatt befinner seg. Det er også på det rene at klubben aldri har vunnet denne ligaen, men de har da rasket med seg en og annen cuptittel, som den øverste divisjonens ligacup i 1976 og 1986, og ikke minst Leeds & District FA Senior Challenge Cup ved fire anledninger (senest i 1987). Roy Ellam var en spiller som i 1960- og 1970-årene spilte i Football League for både Bradford City og Huddersfield Town, og han skal ha startet sin karriere hos Robin Hood Athletic. Det var for øvrig i 1968 at de flyttet inn på sin nåværende hjemmebane, hvis flotte tribune selvsagt var sterkt medvirkende til at jeg nå befant meg her.

Denne lille tribunen skal stamme fra siste halvdel av 1970-årene, og er en fjong affære som er bygget nærmest som en del av klubbhuset. Den byr på rundt ti trinn med betongavsatser og et par rødmalte små benker helt øverst. Den står midt på det som er den bortre langsiden når man entrer anlegget, og det også her man finner det øvrige av fasiliteter. Det nevnte klubbhuset i mur har en liten tea bar, i tillegg til garderober som faktisk er på hver sin side av tribunen, slik at lagene før kamp faktisk tar oppstilling på hver sin side av denne. Mens den ene laglederbenken også er å finne her, er bortelagets laglederbenk faktisk på motsatt langside. På partiet fra det ene hjørnet og forbi klubbhuset og tribunen og ned til hjemmelagets laglederbenk, er det for øvrig lagt hard standing, mens man rundt resten av banen står rett på gresset uten noen form for tribunefasiliteter.

Utenfor hjemmegarderoben kom jeg i prat med et par representanter for Robin Hood Athletic, og jeg benyttet anledningen til å spørre om bunken med heller som lå stablet inntil laglederbenken der faktisk skulle benyttes til å legge ytterligere hard standing, men en av lederne avviste dette og fastslo lattermildt at de hadde ligget der så lenge han hadde vært involvert i klubben. De siste årene har jeg også flere ganger sett debattanter nevne klubben som en mulig søker når temaet om opprykk fra step 7 kommer på banen, men foreløpig har ikke dette skjedd, og jeg fikk også inntrykk av at de foreløpig er tilfreds med fortsatt spill i West Yorkshire League, der de denne ettermiddagen skulle spille om poeng når de tok imot Hartshead – en klubb som inntil denne turen faktisk var helt ukjent for meg.

For ordens skyld kan det nevnes at West Yorkshire League er en av ligaene som har sin toppdivisjon, Premier Division, på non-leagues step 7 – eller nivå 11 totalt, for de som ikke skulle forstå denne «sjargongen». Ligaen ble toppet av Beeston St. Anthony’s, som hadde en luke på seks poeng ned til toer Ilkley Town. Deretter fulgte Shelley og Leeds City, mens man måtte ned på tabellens nedre halvdel for å finne dagens to duellanter, som faktisk også var tabellnaboer. Robin Hood Athletic befant seg på 12. plass av de 16 klubbene i divisjonen, mens Hartshead på plassen foran hadde to poeng og to kamper til gode på sitt vertskap for dagen. Derfor så jeg for meg et tett og jevnt oppgjør, og jeg hadde i god tid før avspark benyttet anledningen til å huke tak i dommertrioen idet de gikk mot garderoben etter sin oppvarming.

De kunne som forventet hjelpe til med lagoppstillingene, og mens jeg fikk fotografere de, mente dagens kampleder at han nå forventet gode kritikker om en eminent dommer på min blogg. Det var også tid til å hente seg en brus til, og da jeg forhørte meg om hvorvidt de hadde noen pins til salgs, hadde de da også det. Kvinnen bak disken beklaget at de var utsolgt for den røde varianten, men den grønne hun fikk rotet frem av en boks var helt grei for meg, og det er lenge siden jeg har betalt så lite som £2 for en slik suvenir. Etter dette var det bare å vente på at lagene skulle ta oppstilling utenfor hver sin garderobeinngang for så å innta banen på kampledernes signal. Jeg så kamp i denne ligaen da jeg forrige sesong besøkte Ripon City, men det var i ligaens Division Two, så nå var det klart for min debut i West Yorkshire League Premier Division.

Innledningen på kampen virket noe avventende, og det må innrømmes at kvaliteten ikke alltid var altfor imponerende – spesielt hva gjelder overblikk og det å se gode pasnings-muligheter, men begge lag var nok noe rustne i og med at ingen av de hadde spilt kamper siden tidlig i desember. Nathan Foster hadde allerede testet hjemmekeeper Lee Wood med et langskudd da han headet like utenfor, og like etter halvspilt omgang kunne det fort endt med scoring da gjestenes Nick Lambert sendte en aldeles vill klarering – eller et forsøk på sådan – like over eget mål. Det var kaos i Hartshead-forsvaret da Paul Mitchell la inn drøyt ti minutter senere, men hjemmelaget fikk omsider klarert etter litt heftig flipperspill i feltet. Vertene virket stadig skumlere, og i omgangens siste minutt fikk de uttelling da Corey Eaton ble spilt fri på høyrekanten, trakk seg innover og avsluttet i bortre hjørne til 1-0.

Kort etter blåste dommeren for pause, slik at det også var stillingen halvveis. Danny Bridges lurte tidlig i andre omgang offside-fella, og vertene kunne doblet ledelsen da han la inn til Jamie Lister, men sistnevnte styrte ballen like utenfor stolpen til Hartshead-keeper Frazer Robinson. Bridges måtte uansett snart ut med strekkskade, og da vi nærmet oss en times spill var det i stedet hjemmekeeper Wood som fikk problemer da han måtte gi retur på et skudd, og på pletten var Nick Lambert for å sette inn utligningen i det 59. minutt. 1-1. Den godeste Lambert var langt fra like heldig 5-6 minutter senere, da det så ut som om det var han som styrte innlegget fra James Finlayson inn i eget mål til 2-1. Etter dette måtte også Chris Brown ut med strekkskade for vertene, men de forsvarte seg bra mot et Hartshead som nå spilte langt mer direkte i sin jakt på ny utligning.

Med rundt ti minutter igjen virket det avgjort da Jamie Lister ble spilt gjennom og passet til Declan Parker som satt inn 3-1. Men Hartshead hadde ikke gikk seg, og med fire minutter igjen fikk gjestene fra Liversedge-traktene straffespark da en hjemmespiller blokkerte et skudd med hendene. Ikke bare pekte dommeren på straffemerket, men han trakk også opp det røde kortet til Harold Djeukam. Var det likevel duket for ny spenning? Neida, keeper Lee Wood reddet straffesparket, og da Liam Fox like etter satt ballen utenfor da han kom alene gjennom, endte det med hjemmeseier 3-1 foran det jeg tallfestet til 37 tilskuere. Det var litt vanskelig å beregne med flere som kom og gikk, men det får være en annen sak.

Etter kampen gikk jeg snart til puben på utsiden, der jeg etter hvert fikk selskap av spillere og klubbledere. Jeg hadde egentlig kun tenkt å unne meg en kjapp pint mens jeg ventet på bussen, men Coach & Horses viste seg å være en så koselig pub at jeg ble værende mye lenger enn planlagt. Jeg fikk inntrykk av at det var en landsbypub som virkelig viste seg å være et samlingspunkt i lokalsamfunnet, og det var så trivelig der at jeg ble værende til klokka for lengst hadde passert 19.00. Da tenkte jeg som så at det omsider var på tide å bryte opp og komme seg tilbake til Leeds, der jeg tok en tur innom puben West Riding og deretter Scarborough Hotel før jeg omsider trakk meg stille og rolig tilbake til hotellrommet.

 

English ground # 450:
Robin Hood Athletic v Hartshead 3-1 (1-0)
West Yorkshire League Premier Division
Coach & Horses Ground, 6 January 2018
1-0 Corey Eaton (45)
1-1 Nick Lambert (59)
2-1 Nick Lambert (og, 65)
3-1 Declan Parker (80)
Att: 37 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: £2

 

Next game: 07.01.2018: Shrewsbury Town v West Ham United
Previous game: 05.01.2018: Prestatyn Town v The New Saints

More pics

 

 

 

Fredag 05.01.2018: Prestatyn Town v The New Saints

Frem og tilbake er like langt, og etter torsdagens bomtur var det bare å forlate Darlington med uforrettet sak for å returnere til Llandudno – om enn via en noe annen rute. Jeg droppet denne dagen en full english til fordel for smørbrød som på den korte veien til Darlington stasjon ble plukket opp fa Sainsburys-sjappa like rundt hjørnet. Der jeg dagen før hadde måttet gjennomføre fire togbytter, holdt det denne gang med ett eneste togbytte ved Manchester Piccadilly. Vel fremme i Llandudno kunne jeg igjen bli sjekket inn av asiaten ved Broadway Hotel, der jeg denne dagen hadde betalt £30 for kost og losji. Jeg var raskt ute av døra igjen, og jeg hadde egentlig ønsket meg en ny tur til koselige Conwy, men en sjekk av togtidene vitnet om at det passet såpass dårlig med en retur til Prestatyn at jeg droppet det.

Dermed ble det heller en mulighet til å igjen stikke innom mikropuben TAPPS for å nyte ytterligere et par glass med Jaspel Spiced Cider. Denne gang var det heller ingen noen gnålende jazz-musikk, og jeg koste meg inntil jeg valgte å oppsøke Llandudno stasjon for å sette kursen østover mot Prestatyn. Etter en drøy halvtime kunne jeg stige av og stikke snuta innom puben The William Morgan, der jeg overrasket konstaterte at jeg åpenbart hadde entret en Wetherspoons-pub. Det var først etter 5-10 minutter der at jeg tilfeldigvis oppdaget at så ikke var tilfelle, men enten har det tidligere vært en slik med nye eiere, eller så har eierne gjort sitt beste for å imitere en. Uansett gikk turen nokså raskt videre til The Royal Victoria på andre siden av jernbanelinja, men det ble med et kort pitstop da det var på tide å komme seg til kveldens kamparena.

Prestatyn ligger altså på den walisiske nordkysten, ut mot Irskesjøen, og byens romerske bad er blant de få gjenværende bevisene på at romerne hadde det som antas å ha vært et fort her langs den romerske veien mellom Chester og Caernarfon. Mye av den nye bebyggelsen er imidlertid bygget på land der man i etterpåklokskapens navn nok gjerne skulle ha foretatt utgravninger. Prestatyn var et lite samfunn med under tusen innbyggere frem til jernbanens ankomst, men med den kom snart den viktorianske fiffen da «Sunny Prestatyn» ble kjent for sine flotte strender, det rene vannet og diverse underholdnings-artister lands strandpromenaden. Slike ferier var jo ansett som helsebringende på den tiden, og i likhet med øvrige kystbyer i dette området, ble Prestatyn en såkalt seaside resort. Turismen har fortsatt en vesentlig plass i lokaløkonomien, men som i området for øvrig, har man jo sett nedgangstider. I dag har byen omtrent 19 000 innbyggere.

Det var her i Prestatyn at jeg denne kvelden skulle debutere i den walisiske toppdivisjonen Welsh Premier League, selv om den egentlig skulle ha funnet sted fem dager tidligere – på nyttårsaften. Som tidligere nevnt ble jo kampen mellom The New Saints og Newtown den dagen merkelig nok flyttet tilbake til lørdagen (etter å allerede ha blitt flyttet til søndagen) slik at jeg ble stående uten kamp. Det var – muligens noe smålig – ytterligere en grunn til at jeg håpet på hjemmeseier da jeg denne kvelden betalte meg inn med £7 og fisket frem ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram, for ironisk nok var det The New Saints som nå var på besøk i Prestatyn. For de som i likhet med undertegnede har latt seg frustrere av Rosenborg-dominansen her i Norge, kan man se til Wales, der TNS visstnok er den walisiske pyramidens eneste helprofesjonelle klubb og går mot en sjuende strake ligatittel – og sin ellevte totalt; alle siden år 2000.

Innenfor portene på Bastion Gardens satt jeg straks kursen mot klubbhusets bar på den nærmeste kortsiden, og der traff jeg igjen som forventet på groundhopperen Paul White. Mer overraskende var det at også et par andre groundhopper-kompiser hadde møtt frem, for både Gyles og Andy English hadde tatt turen fra East Anglia og skulle overnatte i Prestatyn. Vi ble sittende å prate litt rundt et av bordene, inntil en klubbrepresentant som tidligere hadde fortalt om problemer med printeren nå berettet om at den nå var fikset men at de måtte få tak i en av de få stensilene med lagoppstillinger som allerede var printet ut for å kopiere den. Det fikk Gyles til å umiddelbart ta affære, og etter å ha sporet opp en av de, oppsøkte han klubbkontorene og returnerte snart med en liten bunke som han delte ut.

Bastion Gardens har vært klubbens hjemmebane siden 1969, og den skal lenge etter dette ha vært en temmelig spartansk og simpel affære med et garderobebygg som eneste bygning og intet av tilskuerfasiliteter. Et enkelt lite overbygg som ble reist på slutten av 1970-årene var det eneste frem til 1993, da klubben ble valgt inn i Welsh Alliance. Da begynte det å skje ting ved anlegget som inntil dette kun hadde hatt en bane som kun hadde blitt «gjerdet inn» med tau. Av de lokale myndigheter fikk klubben noen gamle busskur som senere har blitt fjernet, og man fikk samtidig utvidet klubbhuset som omsider fikk en egen bar. Dette ble markert med kamp mot et Manchester United XI, da 3 200 møtte opp, men det var i årene etter årtusenskiftet at det virkelig begynte å skje saker og ting.

Ikke minst måtte det gjøres oppgraderinger da de i 2008 sikret seg opprykk til Welsh Premier League og plutselig hadde åtte dager på seg til å utføre en rekke ‘utbedringer’. Heldigvis for klubben ble denne fristen forlenget, men det var imponerende arbeid som på rekordtid ble utført på dugnad. Senere har enda strengere krav ført til ytterligere oppgraderinger, men Bastion Gardens har fortsatt sin hovedinngang på den ene kortsiden, der man også har klubbhuset. Her er tilskuerfasilitetene begrenset til hard standing, men helt nederst i det ene hjørnet står et bittelite overbygg. Det er over på bortre langside at man finner omtrent det som er av tribuner, og det er der nå flere sittetribuner som står ved siden av hverandre og til sammen utgjør et parti med tribuner som strekker seg nesten hele banens lengde. På bortre kortside er det kun åpen hard standing, og det er det nå også på den siste langsiden ut mot husene på Bastion Road.

Prestatyn Town opererer med 1910 som året for sin stiftelse, men det er åpenbart et noe uoversiktlig bilde hva fotball i Pretatyn gjelder i de tidligere dager. Mens man har funnet bevis for fotballspill i Prestatyn allerede i 1890-årene, er det nemlig visse kilder som hevder at klubben slik vi kjenner den i dag ikke så dagens lys før i 1930-årene, da de tok i bruk en bane like ved det som i dag er deres stadion. Sponsornavn på fotballklubber er en fryktelig uting, og heldigvis varte det kun en kort periode for Prestatyn Town sin del da de i 1990 tok sponsornavnet Prestatyn Town Nova. På denne tiden spilte de i Welsh Alliance, og på midten av 1990-årene tok de to strake andreplasser, før det i 1998 brygget opp til bråk og intriger. Det endte med en splittelse der noen brøt ut av klubben og stiftet en ny klubb ved navn Prestatyn Nova, og Prestatyn Town sa fra seg plassen i Welsh Alliance for å regruppere i Clwyd League, der de for øvrig også tidligere hadde spilt.

Etter å ha vunnet den ligaen i 1999 returnerte de til Welsh Alliance, og da de i 2006 sikret seg også den ligatittelen, betød det opprykk til Cymru Alliance. I 2008 ble også den vunnet, og Prestatyn Town var dermed klar for spill i Welsh Premier League for første gang. To ganger (2011 og 2013) sikret de seg femteplasser som fortsatt står som klubbens bestenotering, før de i 2015 endte som jumbo og rykket ned. Så sent som i fjor (2017) slo de tilbake med å vinne en suveren tittel i Cymru Alliance (26-2-2 taler for seg!) og returnerte til toppdivisjonen etter to sesongers fravær. Det skal også nevnes at klubben i 2013 vant den walisiske cupen med finaleseier over Bangor City, som ble slått 3-1 etter ekstraomganger.

Nå var det altså ligaspill det dreide seg om, og jeg hadde tidlig blinket meg ut kampen i Prestatyn, selv om jeg nok ville latt meg friste til Bangor dersom Bangor City fortsatt spilte på sin gamle hjemmebane Farrar Road. Det gjør de ikke, og derfor ble det i stedet Bastion Gardens. Det nærmet seg nå den latterlige splitten i den walisiske toppdivisjonen, og ikke overraskende ledet TNS med ni poeng ned til toer Connah’s Quay Nomads. Det var to runder til ligatabellen skulle deles i to og de seks øverste skulle til det som kalles Championship Group, og med to kamper igjen før så skulle skje, var selvsagt TNS for lengst klare for dette. Prestatyn Town lå på sin side nest sist og vil måtte ta plass i gruppa med de siste seks som spiller om å unngå det som i utgangspunktet er to nedrykksplasser.

Takke meg til et skikkelig ligaspill uten slikt fjollete og kompliserende fiksfakseri, men i Wales mener de at det faktisk har vært en suksess med økt interesse og større tilskuertall. Dette ble jo også gjort fordi mange etterlyste kamper med betydning, og det er jo dessverre en konsekvens av den moderne toppfotballen som man ser i stadig flere land; at de samme klubbene år etter år dominerer, godt hjulpet av at de ved å kvalifisere seg til turneringer som «Champions» League får enda mer penger slik at avstanden mellom de og de øvrige i den hjemlige ligaen gjerne øker ytterligere for hver gang så skjer. Selv uten at TNS noen gang har vært i nærheten av å kvalifisere seg til gruppespillet i de nye håpløse europacupene, har de de siste årene altså vært en versting hva gjelder manglende spenning, med én helprofesjonell klubb som konkurrerer mot halvprofesjonelle, men vi håpet på et lite sjokk denne kvelden.

Prestatyn Town startet da også godt, og skapte problemer for ligalederne der de allerede i løpet av kampens første fem minutter skapte flere sjanser og halvsjanser, men dessverre var det The New Saints – eller Y Seintiau Newydd, som de tydeligvis heter på walisisk (skjønt jeg tviler på at mange i klubben snakker det språket, da de faktisk har sin base like utenfor engelske Oswestry og har hovedsakelig engelske spillere og ledere) – som mot spillets gang tok ledelsen i det åttende minutt. Aeron Edwards fyrte løs, og Seasiders-keeper Carl Jones klarte ikke å holde ballen som rullet videre mot mål. Greg Draper hadde tilsynelatende en enkel oppgave med å dytte den over streken, men ble åpenbart så forstyrret av en forsvarer at han endte opp med å sende ballen sidelengs. Der kom imidlertid Wes Fletcher og satt inn 0-1.

Overraskende nok var det hjemmelaget som fortsatt var det førende laget utpå gressmatta, og spesielt Jack Kenny skapte hodebry for Shropshire-klubben i en første omgang der Prestatyn hadde de fleste sjansene – dessverre uten å få uttelling. Av de som var nære på var Kenny selv, som med en avslutning tvang TNS-keeper Paul Harrison til å gjøre en god redning. Det måtte han også gjøre da Kenny spilte gjennom Noah Edwards, mens Carl Draper fikk TNS sin beste sjanse til å øke ledelsen før pause, men hjemmeforsvaret og keeper Jones fikk omsider ryddet opp. Dermed sto det 0-1 i protokollen da spillerne gikk i garderoben og vi gikk til baren for å få litt forfriskninger inne i varmen.

Like før avspark hadde jeg blitt kontaktet av en kar som undret seg over hvem jeg jobbet for, og det må ha vært mitt uttrykk der jeg nok så ut som et spørsmålstegn som fikk ham til å følge opp med at han regnet med at jeg jobbet for media siden jeg tok bilder. Jeg svarte som sant var at jeg kun var en groundhopper, og da hans oppfølgingsspørsmål førte til at jeg måtte ut med at jeg var fra Norge, ledet det igjen selvsagt til en lengre samtale med det som viste seg å være ligaens formann – eller var det mon tro ligasekretæren? Uansett hadde jeg en høne å plukke med ham angående den tidligere nevnte omberammingen av TNS sin kamp på nyttårsaften, og han beklaget det samtidig som kom med en forklaring som oppklarte det hele, før han la til at de normalt sett ikke ville godtatt dette på så kort varsel.

Det hele var grunnet en avlysning på TNS sitt kunstgress (legg merke til det, alle dere som synes å tro at kunstgress automatisk betyr garantert kamp!) uken i forveien, som sørget for at de ville fått tre kamper på fem dager. Derfor ville de ha ytterligere en hviledag mellom to av disse, og svaret på hvorfor denne kampen ikke kunne omberammes til et senere tidspunkt er selvsagt igjen den nevnte splitten som skulle skje etter kampene lørdag 13. januar, og det faktum at den måtte spilles før den tid. Da fikk jeg i hvert fall en forklaring. Uansett kom nå denne karen bort til meg igjen i pausen for å spørre om han kunne få intervjue meg til ligaens egen podcast som postes på deres hjemmeside. Til tross for å ha blitt tatt litt på sparket og å ikke føle meg helt komfortabel, kunne jeg nesten ikke si nei til dette.

De av oss som hadde fått forhåpninger av hjemmelagets gode første omgang, kom raskt ned på jorden da TNS gikk ut i hundre etter pausen, og håpet føltes allerede knust i omgangens andre minutt da Jon Routledge skjøt i mål fra like utenfor 16-meteren. Og etter en times spill var det avgjort da en corner ble headet ned av Connell Rawlinson og innbytter Alex Darlington vendte opp og plasserte ballen i nettaket til 0-3. I det 73. minutt var det 0-4 etter at et innlegg fant Aeron Edwards som headet i mål på bakerste stolpe, og kvelden som hadde startet så lovende for Prestatyn Town var i ferd med å bli til et mareritt. Det kunne blitt enda verre da Ryan Brobbel ble spilt gjennom nærmest alene med keeper, men hans chip gikk utenfor stolpen.

Prestatyn Town fikk omsider sitt trøstemål, og det var om ikke annet kveldens flotteste. Innbytter Oliver Buckley gjorde sin debut etter overgangen fra lokalrival Rhyl, og etter flott spill trakk han seg i kampens siste ordinære minutt inn i banen og sendte i vei et skudd som fra like utenfor 16-meteren suste inn i nettmaskene. Det utløste applaus fra de 196 tilskuerne, men det var selvsagt kun et trøstemål, og snart blåste dommeren i fløyta for siste gang med 1-4 som sluttresultat. Det var min andre kamp på rad i Wales med dette resultatet, og det betød at TNS tok ytterligere kjempesteg mot nok en ligatittel. Mon tro om de danset i gatene i The New Saints denne kvelden (ref. Jeff Stelling)?? Uansett betød det også at Prestatyn Town fortsatt var heftig involvert i nedrykksstriden.

Paul White hadde igjen tilbudt meg skyss tilbake til Llandudno, der også han fortsatt overnattet på hotell, men først ble vi stående og prate litt med et par klubbrepresentanter og ligarepresentanten. Jeg hadde før kamp undret meg litt over hvorvidt en klubb som Colwyn Bay kunne klart seg i Welsh Premier League, men hadde i løpet av kampen blitt litt mer skeptisk til dette, og ligarepresentanten mente at de hadde hatt mer enn nok med spill i eksempelvis Cymru Alliance. Han la til at Colwyn Bay for noen år siden ble invitert til å delta i en av det walisiske forbundets turneringer, men at de takket nei. Det var uansett en avsporing, men nå takket vi snart for oss og ønsket Prestatyn-folket lykke til.

Vi tok også avskjed med Gyles og Andy, som altså skulle bli over i Prestatyn, og med Paul bak rattet var jeg snart på vei tilbake til Llandudno. Nok en gang valgte jeg å unne meg en siste pint på The Kings Arms, der Paul slapp meg av rett på utsiden. Da både glasset og posen med pork scratchings var tømt, var det på tide å trekke seg tilbake til min base ved The Broadway Hotel for å ta kvelden etter en lang men trivelig dag. Jeg hadde omsider også fått debutert i den walisiske toppdivisjonen, og dagen etter var det igjen på tide å returnere til England og den engelske pyramiden, der jeg ville nå ville holde meg resten av turen. 

 

 

Welsh ground # 9:
Prestatyn Town v The New Saints 1-4 (0-1)
Welsh Premier League
Bastion Gardens, 5 January 2018
0-1 Wes Fletcher (8)
0-2 Jon Routledge (47)
0-3 Alex Darlington (61)
0-4 Aeron Edwards (73)
1-4 Oliver Buckley (90)
Att: 196
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 06.01.2018: Robin Hood Athletic v Hartshead
Previous game: 03.01.2018: Conwy Borough v Llandudno Albion

More pics

 

 

 

Torsdag 04.01.2018: En lang og bortkastet reise

Torsdag er som kjent gjerne en ukedag med få eller ingen kamper på balløya, og da jeg under planleggingen ikke fant noen kamper denne dagen, hadde jeg opprinnelig planlagt en fotballfri dag som jeg hadde tenkt skulle benyttes til en utflukt eller to i den nordlige Wales. Det var imidlertid før Spennymoor Town bestemte seg for å bruke denne dagen til å gjøre nok et forsøk på å få avviklet deres FA Trophy-kamp mot Gainsborough Trinity som allerede hadde blitt utsatt flere ganger. Det ville være en lang tur fra Llandudno for det som ville være nok en revisit til Brewery Field, men jeg liker meg meget godt i nordøst og jeg liker Spennymoor Town, så muligheten for å se en kamp denne torsdagen og få et gjensyn med Spenny-folket gjorde at det ble for fristende. Med kamp hos Conwy Borough på onsdag og Prestatyn Town på fredag hadde jeg opprinnelig bestilt tre netters overnatting i Llandudno, men jeg hadde på nyttårsaften tatt en beslutning som jeg nok skulle angre litt på.

Bookingen ble nemlig endret til å kun gjelde onsdag og fredag, og jeg hadde deretter tatt kontakt med Sarah ved The Dalesman i Darlington for å høre om hun hadde noe ledig denne torsdagen. Det hadde hun, og derfor var det med Darlington som destinasjon at jeg gjorde meg klar til å midlertidig forlate Llandudno og den walisiske nordkysten. Først skulle jeg dog la asiaten servere meg en frokost for å få litt næring før den lange reisen, men da jeg kom ned til avtalt tid kvart på åtte var han ikke å se. Først ti minutters tid senere kom han, og selv om jeg nå begynte å få dårlig tid, insisterte han på at det skulle gå raskt slik at jeg fortsatt hadde tid til frokost før jeg hastet til 08.30-toget. Mens den ble tilberedt gikk jeg for å hente bagasjen og gjøre meg klar til en rask exit, og da min full english snart kom, ble den raskt satt til livs før jeg sjekket ut og rakk det nevnte toget med glans.

Den lange reisen bød på togbytter ved både Chester, Crewe, Manchester Piccadilly og York, og på veien holdt jeg et øye med Twitter-oppdateringene fra Spennymoor, der det hadde blitt annonsert baneinspeksjon. Det skal nevnes at jeg allerede kvelden før hadde blitt kontaktet av en representant for Spennymoor Town, som fortalte at han siden jeg skulle reise så langt ville fortelle om våte forhold og at kampen sto i fare. Han ba meg om å behandle informasjonen som konfidensiell siden klubben offisielt ikke ennå kunne gå ut med noe informasjon, men mente det nok ville bli en baneinspeksjon og at den ikke nødvendigvis ville gi positivt utfall. Dette beviser bare nok en gang at Spennymoor Town er en fantastisk klubb, for det er slett ikke alle som ville tatt seg bryet med å ta kontakt angående dette. Det var uansett for sent for meg som nå for lengst hadde kansellert i Llandudno og booket i Darlington, så jeg kunne bare håpe på at regnet der oppe i County Durham avtok og at den inspiserende dommeren ikke var av den pysete sorten.

Ironisk nok hadde Spennymoor Town noen dager tidligere postet et bilde der de skrøt av hvor fantastisk deres Brewery Field så ut, men nå var det åpenbart andre forhold der, og rapportene denne morgenen tydet på at regnet heller ikke hadde gitt seg. Derfor var det ikke spesielt overraskende, men likevel skuffende, da jeg under togbyttet i York registrerte at kampen nå igjen hadde blitt utsatt. Allerede før jeg var fremme i Darlington var det altså klart at dagens lange reise hadde vært en bomtur, men det var bare å gjøre det beste ut av det. Da jeg rundt klokka ett omsider kunne stige av i Darlington og snart entre The Dalesman, gjorde den varme mottakelsen fra sjarmerende Sarah i hvert fall godt. Men hva skulle man finne på i Darlington nå som jeg ikke lenger hadde noen kamp å se frem mot?

Over en pint ved The Dalesman vurderte jeg dette, og bestemte meg etter hvert for å benytte anledningen til å ta en kikk på jernbanemuseet Head of Steam. Det ligger et steinkast fra jernbanestasjonen North Road, men da jeg til slutt fikk surret meg opp til Darlington stasjon for å ta toget de tre minuttene dit, var klokka blitt såpass at det begynte å nærme seg stengetid klokka 15.30. Jeg hadde nå kun en halvtimes tid på meg, men karen i resepsjonen mente det kunne være akkurat nok hvis jeg var rask, og kvitterte derfor ut en honnør-billett til meg som en liten rabatt. Det var interessant for de som er interessert i slik, og de generelt historie-interesserte, og den store stjernen i utstillingen er Locomotion No. 1 – lokomotivet fra 1825 som ble det første damplokomotivet til å trekke et passasjertog.

Ved stengetid takket jeg for kikken og gikk ut igjen i Darlington-ettermiddagen, der himmelen åpnet seg fullstendig et minutt eller to senere. Det var bare å søke tilflukt i en pub, og dessverre er nå The Central Borough lagt ned, men et kvartal eller to bortenfor fant jeg heldigvis puben The Builders Arms, der jeg kunne tørke litt mens jeg inntok en pint og håpet regnet skulle avta. Det hadde det ikke gjort da jeg gikk for å ta bussen inn til Darlington sentrum, og jeg måtte ta i bruk paraplyen mens jeg gikk den korte turen til bussholdeplassen. Siden det var torsdag, ble middagen en stor Beef Madras ved Wetherspoons-puben The William Stead, før turen gikk videre til pubene The Golden Cock og The Boot and Shoe. Deretter trakk jeg meg omsider tilbake til min base ved The Dalesman, for å ta en rolig kveld med noen pints der.

Det var selvsagt nokså bittert at min lange reise denne dagen endte i bomtur, og selv noen av supporterne begynte tydeligvis å spørre seg om den aktuelle FA Trophy-kampen i det hele tatt ville bli spilt før det var klart for neste runde. Værgudene er det imidlertid ikke noen verdens ting å gjøre med, og siden jeg selv ikke var for å ta en kikk på matta ved Brewery Field skal jeg denne gang heller ikke skylde på pysete dommere, selv om vi vet at det skal langt mindre til for å avlyse i disse dager enn det jeg setter pris på. Det var bare å håpe på bedre hell når jeg dagen etter igjen skulle tilbake til Llandudno og ha det som base når jeg så fredagskamp hos Prestatyn Town.

 

 

 

 

Onsdag 03.01.2018: Conwy Borough v Llandudno Albion

Mitt opphold i Skottland ble denne gang av det nokså kortvarige slaget, for etter én natt i Glasgow var det på tide å igjen ta turen ned til det nordlige Wales. Jeg hadde egentlig satt meg fore å spore opp en full scottish som inkluderte både black pudding og haggis, men denne morgenen var jeg såpass ivrig med snooze-funksjonen at det som sannsynligvis var turens siste sjanse til å få servert litt haggis til frokost gikk fløyten til fordel for litt ekstra søvn. Synd, og da jeg sjekket ut og gikk til Glasgow Central for å rekke 08.40-toget, måtte jeg i stedet nøye meg med smørbrød fra Sainsburys som jeg tok med meg på toget. Jeg skulle ha seks minutter på meg til å bytte tog ved Warrington Bank Quay, men toget dit ned ble såpass forsinket at vi ankom Warrington noen minutter for sent.

Irriterende nok gjorde det at jeg nå hadde nesten en time å vente på neste tog til Llandudno, men med Patten Arms Hotel rett på utsiden av stasjonen, valgte jeg å slå meg ned med en pint der mens jeg ventet på 12.27-toget. Om ikke annet betød dette at jeg slapp ytterligere togbytte ved Llandudno Junction, men jeg ankom likevel Llandudno en times tid senere en planlagt, og fikk derfor litt mindre tid i byen denne dagen enn jeg hadde håpet på. Det skapte åpenbart også undring hos den asiatiske hotelleieren ved Broadway Hotel, der jeg hadde sendt en forespørsel om tidlig innsjekking. Opprinnelig hadde jeg også bestilt tre strake netters overnatting her, men da Spennymoor Town igjen måtte omberamme sin kamp mot Gainsborough Trinity i FA Trophy til torsdagen, hadde jeg valgt å kansellere og booke på nytt for kun onsdag og fredag – noe jeg for øvrig skulle komme til å angre litt på.

Jeg hadde betalt £33,75 for kost og losji, og etter å ha fått sjekket inn var jeg umiddelbart på farten igjen og på vei ut døra idet klokka begynte å nærme seg halv tre. Jeg hadde ønsket meg litt mer tid i den walisiske kyst- og feriebyen Llandudno, men da jeg gikk gjennom det koselige sentrum var det ikke vanskelig å se at det var lavsesong. Man kan nærmest se for seg hvordan det i viktoriatiden var fiffen som regjerte her, som på det storslåtte Grand Hotel i den vestlige enden av stranda og strandpromenaden og rett ved Llandudno Pier. Bak ruver den store kalksteinsodden Great Orme, men i lavsesongen går dessverre hverken kabelbanen eller de gamle trikkene på Great Orme Tramway. Det er nok bare å komme tilbake en gang på sommeren. Likevel var det åpenbart en del turister her også nå.

Første post på programmet var nå å få seg litt mat i skrotten, og gjerne så raskt som mulig, så da ble løsningen nok en gang byens Wetherspoons-pub. På The Palladium slukte jeg en porsjon faggots og en flaske j2o i de gamle kinolokalene før jeg fartet videre mot en pub jeg hadde sett frem til å besøke. Mikropuben TAPPS var da også et trivelig bekjentskap, og pinten med Jaspel Spiced Cider var det heller ikke stort å utsette på. Verre var den veldig masete jazz-musikken som etter hvert nesten jaget meg på dør før jeg hadde tømt glasset. Heldigvis ble den omsider dempet, men jeg var uansett snart på vei tilbake til togstasjonen for å ta den korte turen til Conwy. 16.07-toget fraktet meg kun til Llandudno Junction, men et raskt togbytte der sørget for at jeg etter noen få minutter befant meg i Conwy.

Conwy er en liten by som altså ligger på den nordlige kysten av Wales, rett ved stedet der elven med sammen navn renner ut i Irskesjøen. Selve byen har et innbyggertall på drøyt 4 000, og er et populært mål for turister som kommer for å nyte strandlivet eller å beskue den veldige Conwy Castle, som dominerer den lille byen. Denne borgen ble på ordre fra kong Edward I bygget mellom 1283 og 1289. De som bor innenfor bymurene til den gamle befestede byen kalles ofte Jackdaws etter kaiene som holder til i disse gamle bymurene. Conwy Suspension Bridge har også blitt en attraksjon i seg selv, og det samme kan vel kanskje sies om det som ifølge Guiness’ rekordbok er Storbritannias minste hus.

Jeg ankom Conwy akkurat tidsnok til å få tatt en kikk på den imponerende Conwy Castle før det ble for mørkt, og tuslet deretter en liten tur rundt i idylliske Conwy sentrum. Castle Hotel ble åstedet for en pitstop før det knirkende skiltet på utsiden av Ye Olde Mailcoach lokket meg inn også der. Jeg hadde fått anbefalt Bank of Conwy, og den puben fikk æren av å bli siste stopp på min lille pubrunde før jeg gikk for å ta bussen ut mot kveldens kamparena. Jeg undret meg litt over å bli avkrevd hele £3,80 for det som viste seg å være en tre minutters busstur(!), men snart var det glemt da jeg ankom Y Morfa og kunne betale meg inn med £5. Jeg ble fortalt at det dessverre ikke var trykket opp noe program til kveldens kamp da den ansvarlige enten var syk eller på ferie, men vedkommende lovet uoppfordret å finne frem et par gamle program til meg.

Conwy Borough ble så sent som i 1977 stiftet under navnet Conwy United, men byen hadde litt tidligere hatt klubben Borough United som i 1963 vant den walisiske cupen og deretter deltok i den europeiske cupvinnercupen før klubben gikk under i 1967. Den etterlot seg nok et tomrom, og det tok altså ti år før det skulle fylles av daværende Conwy United, som snart ble valgt inn i Welsh League (North) som senere ble til Welsh Alliance League. Denne ligaen vant de i både 1985 og 1986, før de i 1990 var med å stifte Cymru Alliance (som i dag opererer på nivå to av walisisk fotball). Da man i 1992 omsider fikk på plass League of Wales som en nasjonal walisisk toppdivisjon, var også Conwy United med fra starten, og tredjeplassen i 1996 står som deres bestenotering. Det betød også deltakelse i den europeiske Intertoto-turneringen, men økonomien ble snart anstrengt, og det endte med nedrykk i 2000.

Klubben bestemte seg da for å ikke ta sin plass i Cymru Alliance, men i stedet spille i Welsh Alliance, som opererer på nivå tre i den walisiske pyramiden. Der vekslet de mellom å kjempe på øvre del av tabellen og å kave i bunnen, men ligatittelen i 2011 sørget for opprykk til Cymru Alliance. Klubben endret i 2012 navnet til dagens Conwy Borough, og hadde et par gode sesonger i tetstriden før det igjen gikk tyngre. Våren 2017 endte de i nedrykkssonen og måtte igjen ta turen ned i Welsh Alliance. Det skal også nevnes at en tidligere toppkeeper spilte deler av sin ungdoms-karriere i klubben, og den Llandudno-fødte Neville Southall burde da også være et kjent navn for alle som er interessert i fotball.

Inne i klubbhuset traff jeg på groundhopperen Paul White som jeg hadde vært i kontakt meg forut for mine dager i nord-Wales, siden han også hadde latt seg friste opp fra London for å tilbringe noen dager her i området. Han insisterte på å spandere min første pint, og overrakte meg også et eksemplar av heftet han hvert år gir ut med en gjennomgang av alle hans kamper foregående sesong. Denne gang var det også undertegnede som var fotografen bak bildet på forsiden som avbildet ham idet han betalte seg inn hos Penrith. Bort til vårt bord kom snart klubbrepresentanten fra tidligere og ga meg et par program fra forrige sesong slik han hadde lovet. Etter å ha tømt glasset var det etter hvert på tide å ta en nærmere kikk på Y Morfa.

Det er et flott anlegg Conwy Borough har som sin hjemmebane, men jeg var litt nysgjerrig på hva navnet betyr. Med mitt besøk i Caernarfon friskt i minne antok jeg at også Conwy befant seg i et område der det walisiske språket slår sterkt, men en person fra klubbledelsen var åpenbart ikke altfor stødig i språket, så han måtte faktisk google seg frem til at det visstnok oversettes til engelsk med «the marsh». Uansett hadde jeg kommet inn på den ene kortsiden, der man finner klubbhuset og ellers kun hard standing. Bortre langside er imidlertid en fjong affære der en åpen ståtribune med klassisk terracing strekker seg hele banens lengde – med unntak av midtpartiet der en sittetribune er bygget inn i betongavsatsene og gir tak over hodet. Dette må kunne kalles hovedtribunen, selv om det er en enda større sittetribune som på bortre kortside strekker seg nesten hele banens bredde.

På den siste langsiden er det for det meste åpen hard standing i tillegg til at man også finner laglederbenkene her, men på banehalvdelen ned mot inngangspartiet og kortsiden med klubbhuset er det et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. Med fare for å gjenta meg selv: jeg likte godt Y Morfa, der jeg umiddelbart fant meg til rette og så frem mot kveldens kamp som var et lokalderby. Hvem ved sine fulle fem ville finne på å velge seg Arsenal v Chelsea når man denne kvelden i stedet kunne se Conwy Borough v Llandudno Albion?? I hvert fall ikke undertegnede, og det kom etter hvert flere tilskuere for å benytte onsdagskvelden til å se en dose fotball ved trivelige Y Morfa.

Conwy Borough hadde så langt hatt en god sesong, for det må det vel være lov å si når klubben tross alt toppet tabellen og således lå godt an til å kunne kjempe om en umiddelbar retur til Cymru Alliance. På sine 13 ligakamper hittil sto de med 33 poeng og hadde fire poeng ned til toer Llangefni som ble fulgt av ytterligere en rekke «Llan-klubber» som Llanrwst, Llanberis og Llanrug. En annen klubb i denne kategorien som fulgte litt lenger bak var kveldens gjester, og Llandudno Albion var å finne på nedre halvdel av tabellen, men hadde samtidig kamper til gode på samtlige klubber i divisjonen bortsett fra én. Jeg ble fortalt at Albion er en ren amatørklubb som fordi de banedeler hos Welsh Premier League-klubben Llandudno FC heller ikke kunne rykket opp til Cymru Alliance om de hadde kvalifisert seg sportslig. Kanskje også visse andre nasjoner og ligaer burde bli strengere på akkurat dette punktet..?

Hjemmelaget var ubeseiret i ligaspill denne sesongen (10-3-0) og var nok i de flestes øyne store favoritter mot amatørene fra Llandudno Albion, men vi så tidlig signaler på at ikke alt gikk helt etter oppskriften. Gjestene hadde en merkbar vind i ryggen i første omgang, og like før vi passerte kvarteret spilt, tok de en overraskelse ledelse da en lang ball fra Carl Roberts gikk over Conwy-forsvaret. David Maddock fikk en touch som overrumplet Borough-keeperen og hans forsvar ytterligere, og Brendun Hogan var uheldig og satt ballen i eget mål. Conwy stormet rett i angrep og fikk et frispark ganske nøyaktig på 16-meterstreken, men etter at Corrig McGonigle kom seg på beina igjen og hamret ballen mot mål, spratt den i sikkerhet via muren.

De som forventet et comeback fra Conwy Borough, måtte overrasket registrere at det imidlertid var Albion som fortsatte å presse på og styre spillet, og i det 27. minutt doblet de ledelsen da et frispark ble slått inn i feltet og Callum Jones var raskest frempå og sørget for 0-2. Det var da også stillingen da jeg gikk for å unne meg en pause-pint, og en av klubbrepresentantene fra tidligere fortalte på dette tidspunktet at tilskuertallet var 150. Jeg mistenker sterkt at de i denne ligaen kun gjør et slags overslag, for det opereres veldig mye med runde tall. Det var vel også en av tingene jeg fikk bekreftet, men 150 var nok uansett et godt anslag. Samme kar uttrykte for øvrig skuffelse, og mente at dette tross alt var en motstander de egentlig burde slå greit, men minnet også på at gjestene hadde vært i voldsom form i det siste og var ubeseiret siden deres forrige møte i november, da Conwy vant det omvendte oppgjøret 6-2.

Det virket som om hjemmelaget hadde til hensikt å snu kampen da de etter pause gikk ut i hundre, og Corrig McGonigle fikk snart en stor sjanse da han fikk ballen i beina med målet bortimot åpent. Hans avslutning gikk imidlertid utenfor, og det skulle vise seg kostbart da gjestene i neste angrep i stedet økte ytterligere. Denne gang var det storscorer David Maddock som økte til 0-3 med sitt mål nummer 14 på sju kamper! Vertene gjorde noen bytter og kastet folk fremover, men til tross for at de nå presset på og skapte flere sjanser, var de ineffektive, og Albion var fortsatt skumle på sine kontringer. Det var på en av disse at Ricky Jones satt inn 0-4 i det 60. minutt, og om ikke kampen var avgjort før så var den det nå.

Conwy Borough fortsatte imidlertid å presse, men med fare for å gjenta meg selv så fortsatte de også sjansesløsingen. Det skal også sies at Albion-keeper Carl Roberts sto som en levende vegg, og selv da hjemmelaget fikk straffespark med snaut tjue minutter igjen av ordinær tid, sto han i veien for Corrig McGonigle og reddet glimrende. Nå fikk riktignok vertene omsider hull på byllen da Jamie Roberts reduserte til 1-4 i det 84. minutt, men det var selvsagt altfor sent for Gareth «Perry» Thomas sine gutter, som måtte innse at sesongens første liganederlag var et faktum. For hans motpart Paul Cheung var det ikke bare den sjuende strake kampen uten tap, men de hadde også vunnet seks av disse og scoret hele 34 mål i denne perioden – hvorav Maddock som nevnt hadde scoret 14 av de.

Gjestene hadde altså stjålet showet totalt denne kvelden, og klubben som for ikke altfor lenge siden hadde ligget nest sist på tabellen, klatret nå opp på en sjetteplass! Conwy Borough-folket innrømmet glatt at de gjennomgående hadde vært nest best denne kvelden og at de hadde tapt fortjent. Det var imidlertid bare å ønske de lykke til da jeg sammen med Paul White etter hvert forlot Y Morfa. Siden også han hadde hotell i Llandudno, hadde han tilbudt meg skyss tilbake dit, og det takket jeg selvsagt ja til. Siden jeg ble sluppet av utenfor puben The Kings Arms, passet det godt å ta seg en siste pint der før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Der hadde den joviale asiatiske innehaveren fortsatt åpent i baren, så en aller siste forfriskning ble det dog. Det hadde vært en lang men fin dag, og jeg må nok en gang komme tilbake til Llandudno og Conwy i sommerhalvåret. Med den tanken krøp jeg under dyna, lykkelig uvitende om at en bomtur skulle stå for døren dagen etter.

 

 

Welsh ground # 8:
Conwy Borough v Llandudno Albion 1-4 (0-2)
Welsh Alliance Division One
Y Morfa, 3 January 2018
0-1 Brendun Hogan (og, 15)
0-2 Callum Jones (29)
0-3 David Maddock (49)
0-4 Ricky Jones (60)
1-4 Jamie Roberts (84)
Att: 150
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: £3

 

Next game: 05.01.2018: Prestatyn Town v The New Saints
Previous game: 02.01.2018: Blackburn United v Pumpherston

More pics

 

 

 

Tirsdag 02.01.2018: Blackburn United v Pumpherston

Jeg hadde allerede sett Albion Rovers sikre seg et hjemmepoeng på overtid i sin kamp mot lokalrivalen Airdrieonians, da jeg nå vendte oppmerksomheten mot dagens andre kamp. Takket være at andre nyttårsdag er såkalt bank holiday i Skottland, hadde nemlig ligakampene hatt avspark klokka 15.00 til tross for at det var tirsdag. Det er ikke alltid så enkelt å finne dobler ved hjelp av den herlige skotske junior-pyramiden, men denne dagen var det i hvert fall flere av dens klubber som hadde arrangert treningskamper, og de fleste av de hadde valgt kveldskamp. Dermed fikk jeg en bonus-kamp da jeg så muligheten for å enkelt ta meg til kampen Blackburn United v Pumpherston etter kampslutt ved Cliftonhill. Etter å ha tatt 17.16-toget fra Coatdyke til Bathgate, hadde jeg tid til å unne meg en pint ved Railway Tavern mens jeg ventet på buss 26A, som skulle frakte meg ned til Blackburn.

Dette er for ordens skyld altså ikke den mer kjente Blackburn i engelske Lancashire, men en liten skotsk by som ligger i det skotske grevskapet West Lothian, like sør for Bathgate, og rett vest for Livingston. Forklart på en annen måte ligger den drøyt tre mil vest for Edinburgh og fire mil øst for Glasgow, og den har drøyt 5 000 innbyggere. Blackburn vokste frem rundt bomulls- og tekstilindustrien, men ble senere på midten av 1800-tallet et senter for kullgruvedrift. Ellers er den i disse dager kanskje mer kjent som hjemstedet til Susan Boyle, og også John Brown, som var med å vinne ni strake ligatitler for Rangers, skal ifølge visse kilder ha sitt opphav her. Det som nå ga meg mest bekymring var at bussen som normalt nokså pålitelige Google Maps hadde fortalt om, ikke virket som den ville komme. Ti minutter etter at den skulle ha vært der, fikk jeg derfor praiet en taxi som tilfeldigvis kjørte forbi.

Ved ankomst New Murrayfield Park var det som annonsert åpne porter, men en innsamlings-bøtte ved inngangspartiet, slik at man kunne donere det man følte for. Anlegget er som navnet tilsier oppkalt etter klubbens tidligere hjemmebane Murrayfield Park, som ligger rett ved siden av, og herfra har man faktisk tatt med seg det som er det nye anleggets eneste tribune. Flyttingen skjedde i september 2013, og det nye anlegget er et typisk moderne kunstgress-anlegg som har den nevnte tribunen å takke for det lille som måtte være av karakter her. Der man kommer inn på den ene kortsiden, kan man se den midt på bortre langside, og den gir tak over hodet til et antall tilskuere som velger å stå her. Med det våte været var det nok greit å ha litt ly i tilfelle himmelen skulle åpne seg igjen.

Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om klubben Blackburn United, men den ble stiftet i 1978, og det var her spillere som Alan Irvine og Chris Innes startet sine karrierer – begge spillere som senere skulle hevde seg på øverste nivå i Skottland, og Irvine fikk sågar et par kamper for selveste Liverpool i 1986/87-sesongen. Jeg får vel igjen gjøre de som mot formodning ennå ikke har fått det med seg at den skotske Junior-pyramiden ikke har noe som helst med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere er en slags skotsk «non-league» – i mangel på en bedre forklaring. Denne er delt inn i tre regioner – East, West og North – og Blackburn United spilte i fjor i East Region South Division, som er en av to avdelinger på det tredje og nederste nivået i East Region. Med andreplass der sikret de seg imidlertid opprykk til East Region Premier League, som følgelig er regionens nivå to.

Motstanderne i kveldens treningskamp var Pumpherston, som forrige sesong endte på plassen bak Blackburn United, og som dermed måtte bli igjen i den divisjonen. De hører hjemme i den østlige utkanten av Livingstone, så det var også to nokså lokale rivaler som skulle måle krefter denne kvelden. Min groundhopper-kollega Scott Struthers er mannen å kjenne om man lurer på noe i skotsk fotball, og det var han jeg dagen før hadde henvendt meg til for å høre om han kunne bekrefte at denne kampen ville finne sted, siden jeg på det tidspunktet ikke hadde sett det bekreftet noe annet sted enn på en (glimrende) nettside som lister opp kamper i Skottland. Graeme McGinty var visst mannen å snakke med når det gjelder Blackburn United, og Scott kjente ham selvsagt, slik at han rask spurte og fikk det bekreftet.

Når jeg nå ankom, fikk jeg snart pekt ut Graeme, som ga meg en varm velkomst og uoppfordret spurte om jeg var interessert i en pin som han hadde rotet frem etter å ha hørt jeg skulle komme. Han nektet å ta betalt for den, men jeg takket og bukket og ble deretter stå og samtale med ham for å få litt mer innblikk i klubben. Da han i forbifarten nevnte en mulig delvis sammenslåing av Junior-pyramiden og den «ordinære» skotske pyramiden, ble jeg nærmest paff. Dette måtte jeg høre mer om, men Graeme hadde nå noen plikter å se til, så det fikk vente. Da spillerne snart inntok banen, fikk jeg i stedet knipset noen bilder før jeg tok oppstilling i den nevnte tribunen. Pumpherston kom best i gang på kunstgresset, og ble tildelt straffespark som Ally McRitchie omsatte i scoring i kampens niende minutt, og 0-1 var også stillingen da Scott Struthers like etter dette ankom etter en familiemiddag.

Han hadde imidlertid også sett en annen treningskamp tidligere på ettermiddagen før familiære plikter fikk prioritet, og sammen med ham ble jeg stående å se en første omgang som endte uten ytterligere scoringer. Han tilbød seg å skysse meg tilbake til Glasgow etter kamp, og det satt jeg virkelig pris på da arbeidet på toglinjene ville ha sørget for en usedvanlig kronglete og tidkrevende retur til storbyen. Scott jobber også for UEFA, der hans jobb slik jeg forstår det blant annet går ut på å inspisere og gradere baner, og det er usedvanlig interessant å høre anekdoter fra en som har besøkte alle skotske fotballbaner bortsett fra 2-3 stykker nord for Aberdeen.

Ikke minst måtte jeg riste lattermildt på hodet av hans beretning fra da Motherwell skulle være vertskap for et færøysk lag i europacupen for en del år siden, og i tråd med deres ansvar og plikter som vertskap hadde de forsøkt å ta kontakt med sine motstandere for å høre hvilken flyplass de ville plukkes opp på. De hadde imidlertid ikke fått svar på hverken telefon eller telefaks, før en klubbrepresentant plutselig ble ringt opp midt på natten og ble fortalt på gebrokkent engelsk at «vi er her, hvor er dere?». Det viste seg at det færøyske laget hadde reist med fiskerbåten til en av spillerne og hadde ankommet Scrabster – omtrent så langt nord det er fysisk mulig å komme på det skotske fastlandet! For å gjøre en lang historie kort, hadde Motherwell (som allerede hadde sendt ut busser til både Edinburgh Airport og Glasgow Airport i tilfelle) faktisk sendt en buss for å hente de, med flere sjåfører som måtte bytte på å kjøre den lange turen.

Scott kunne uansett fortelle mer om denne «sammenslåingen» jeg nevnte, og jeg ble i hvert litt mer beroliget da han mente det «kun» er snakk om et antall klubber som ser på muligheten for å hoppe over i den «ordinære» pyramiden ved å stifte en slags «West of Scotland League». Ute på kunstgresset startet det opp igjen, og det så etter hvert ut som om hjemmespiller Craig Young ble sendt av banen, men hverken jeg eller Scott hadde sett noe rødt kort. Nå var jo dette en treningskamp, og Graeme kunne senere fortelle at dommeren faktisk hadde «invitert» Young til å ta seg en liten hvil på sidelinjen. Uansett utlignet Blackburn United da Andy McQuillan med rundt tjue minutter igjen fant nettmaskene, men sju minutter senere sendte Jack Beaumont igjen Pumpherston i ledelsen, og det ebbet da til slutt også ut med 1-2 foran det jeg tallfestet til 49 tilskuere.

Scott holdt ord, og etter å ha takket for oss, var vi snart på vei mot Glasgow mens Scott hele veien pekte og fortalte om områdene vi passerte og hvilke fotballklubber som holder til der. Det er nesten så man skulle ønske at veien var lengre, for det er usedvanlig interessant å høre på en person med en slik kunnskap. Det var nok uansett langt nok for ham, som tross alt hadde kjørt litt av en omvei for å skysse meg til Glasgow Central før han returnerte til sin base et sted i Hamilton-området. Jeg kunne bare takke for skyss og slentre opp til The Horseshoe Bar, der jeg syntes jeg fortjente litt pork scratchings og en siste pint før jeg tok kvelden. Dette var en dag der værmeldingene hadde sørget for stor bekymring, men ikke bare hadde det vært en suksess med kamp på Cliftonhill; jeg hadde også fått en bonuskamp hos Blackburn United, så det hadde vært en fin dag. 

 

 

Scottish ground # 19:
Blackburn United v Pumpherston 1-2 (0-1)
Friendly
New Murrayfield Park, 2 January 2018
0-1 Ally McRitchie (pen, 9)
1-1 Andy McQuillan (70)
1-2 Jack Beaumont (77)
Att: 49 (h/c)
Admission: Donation on the gate
Programme: None
Pin badge: Free (gift from the club)

 

Next game: 03.01.2018: Conwy Borough v Llandudno Albion
Previous game: 02.01.2018: Albion Rovers v Airdrieonians

More pics

 

 

 

Tirsdag 02.01.2018: Albion Rovers v Airdrieonians

Når man har et 07.12-tog å rekke, gjelder det å komme seg opp i tide, og det klarte jeg uten problemer når jeg denne dagen våknet opp i Chester med tid nok til å unnagjøre morgenstellet før jeg sjekket ut og gikk de få meterne til Chester stasjon. Jeg hadde til og med tid nok til å gå til innkjøp av frokost i form av toast og juice før jeg satt meg på toget som skulle ta meg den første etappen til Warrington Bank Quay. Jeg hadde en nokså lang reise foran meg denne morgenen, for jeg hadde tenkt meg opp til Skottland, der værmeldingen allerede hadde bekymret meg i en uke eller to. Min plan A var å besøke Albion Rovers, og så sent som et par dager tidligere hadde jeg varsler om opp mot 30mm regn i løpet av natten og utover dagen, og selv om det nå så ørlite bedre ut, var det fortsatt nokså dystre spådommer.

Derfor var det ikke spesielt overraskende at man allerede kvelden i forveien annonserte baneinspeksjon klokka 11.00 på formiddagen, og det var med denne uvissheten at jeg forlot Chester. Jeg hadde heldigvis et par alternativer i bakhånd, og blant de mest praktiske var Clyde, fulgt av Stenhousemuir og Edinburgh City. Det var imidlertid Queen of the South som fristet mest som plan B, men på det som faktisk er en helligdag i Skottland, var kollektivtransporten ikke spesielt imponerende, slik at det ville by på en lang og kronglete reisevei til min base i Glasgow etter kamp. Samtidig ville jeg mest sannsynlig måtte hoppe av i Carlisle og dra med bagasjen på kamp, og der passerte vi på et tidspunkt da baneinspeksjonen ennå ikke var holdt.

Jeg hadde ti minutter på meg til å bytte ved Warrington Bank Quay, og kunne snart unne meg litt mer søvn på 07.49-toget til Glasgow Central. Jeg sovnet en gang etter at vi passerte Wigan, og våknet idet vi var på vei inn på endestasjonen i Skottlands største by. Der ankom vi i rute klokka 10.38, og i et dyvått Glasgow hastet jeg snart bort til Premier Inn-hotellet på Argyle Street mens jeg forsøkte å i mest mulig grad gå under overbygg som ga ly for regnet. Jeg hadde betalt £36 for overnatting her, og fikk i denne omgang nøye meg med å slenge fra meg bagasjen før jeg ilte tilbake for å oppsøke det som har blitt et fast vannhull. Over en pint på herlige The Horseshoe Bar kunne jeg etter hvert også registrere at baneinspeksjonen til min overraskelse og glede faktisk hadde gitt positivt utfall. Det var «Game ON» ved Albion Rovers’ hjemmebane Cliftonhill!

Dermed kunne jeg avslutte min søken etter reiseruter til mine alternative kamper, og i stedet feire med pork scratchings og et påfyll i glasset før jeg etter hvert satt kursen mot Coatbridge. I tillegg til at det var en skotsk bank holiday, benyttet åpenbart skottene også denne dagen til å utføre omfattende vedlikeholdsarbeid på diverse jernbanelinjer, og det førte til betydelige endringer og kanselleringer i tillegg til en allerede redusert ruteplan. Det gjorde at jeg valgte å ta 12.20-toget til Bellshill for deretter å la buss 201 frakte meg derfra opp til Coatbridge. Jeg hoppet av en stopp eller to før selve stadionet for å stikke innom stedets Wetherspoons-pub The Vulcan. Jeg følte nemlig for en porsjon haggis før kamp, og en deilig porsjon med haggis, neeps & tatties ble skylt ned med en flaske j2o før jeg trasket mot Cliftonhill

Coatbridge er en by med drøyt 40 000 innbyggere, og den ligger i det såkalte skotske sentralbeltet. Det er en utpreget arbeiderklasse-by som ligger 16 kilometer øst for Glasgow, og som må kunne sies å være en del av stor-Glasgow. En stor andel av befolkningen har irsk bakgrunn, mens byen vokste frem som en industriby under den industrielle revolusjon. Coatbridge var med sine smelteverk og sin kullutvinning et viktig industrisentrum i regionen – ikke minst grunnet Monklandkanalen (fra 1791) som gikk gjennom byen og ble brukt til å frakte kull og jern til Glasgow. Den delen av kanalen som gikk gjennom sentrum er nå lagt i rør. Industrien førte etter hvert også til at Coatbridge ble kjent for sine problemer med luftforurensing. I dag er Coatbridge skottenes viktigste transport- og containerbase, valgt ut grunnet nærheten til flere jernbanelinjer og motorveier.

Det var imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, og snart kunne jeg se det flotte klassiske stadionet foran meg på venstre hånd. Albion Rovers har den siste tiden sammen med Arbroath og Queen of the South befunnet seg øverst på min ønskeliste hva gjelder baner i den skotske ligaen, og noen vil kanskje huske at jeg opprinnelig hadde planlagt et besøk her i april 2017. Den gang ble det til slutt i stedet kamp hos Cambuslang Rangers, som slett ikke var noe dårlig valg, men denne gangen skulle jeg endelig få se kamp ved Cliftonhill. Det eneste som kunne stoppe meg nå var en pysete kampleder med kalde føtter, men det var bare å slå fra seg slike negative tanker da jeg etter å ha knipset noen bilder av anleggets eksteriør betalte meg inn med £14 og også gikk til innkjøp av et kampprogram pålydende £2.

Albion Rovers ble i 1882 stiftet ved at to av byens klubber – Albion FC og Rovers FC – slo seg sammen, og da den skotske andredivisjon i 1903 ble utvidet med et par lag, fikk de sammen med daværende Ayr Parkhouse være med. The Wee Rovers gjorde seg slett ikke bort, men da den skotske ligaen i 1915 gjorde en omstrukturering til én enkelt divisjon, tok de i stedet plass i West of Scotland League. De var nære på en retur til den skotske ligaen i 1917, men måtte se seg slått av Clydebank, Vale of Leven og Stevenston United i avstemningen. I 1919 flyttet de fra Meadow Park til sin nybygde (og nåværende) hjemmebane Cliftonhill, og samme år fikk de de igjen innpass i den skotske ligaen som nå altså besto av kun én divisjon.

Selv om de endte sist i sin første sesong tilbake i ligaen, står denne sesongen likevel som en milepæl i klubbens historie, i og med at de spilte seg frem til finalen i den skotske FA Cupen. To omkamper måtte til før de omsider slo den sesongens ligamester Rangers 2-0 i semifinalen, men foran 95 000 tilskuere på Celtic Park led de knepent finaletap da de måtte gi tapt med 2-3 for Kilmarnock. En historie forteller at Rovers-keeper Joe Short måtte kausjoneres ut av fengselscella den morgenen, og at han i løpet av finalekampen bar preg av sin åpenbart heftige natterangel kvelden før. I 1921 ble igjen den skotske ligaen omstrukturert til to divisjoner, og Albion Rovers holdt seg i toppdivisjonen frem til 1923; med 11. plassen våren 1922 som sin historiske bestenotering. Det var for øvrig i denne perioden at John «Jock» White ble den hittil eneste spiller som representerte Skottland som Rovers-spiller.

Albion Rovers ble værende på nivå to frem til 1934, da de vant divisjonstittelen ett poeng foran Dunfermline Athletic, og fire av de fem siste sesongene før krigen ble tilbragt på øverste nivå. Da man startet opp igjen etter krigen, ville normalt en 16. plass i 1939 vært nok til fornyet kontrakt, men enda en omstrukturering gjorde at The Wee Rangers ble degradert til nivå to som nå fikk navnet B Division. Med blant annet den senere manager-legenden Jock Stein (‘he knew!’) sikret de seg i 1948 andreplassen og opprykk, men tilbake blant eliten endte det med jumboplass og umiddelbar retur, og 1948/49-sesongen er foreløpig siste gang Albion Rovers var å finne i øverste divisjon. B Division ble i 1956 igjen til ‘Second Division’, og uavhengig av navn ble Albion Rovers nå å finne som fast innslag på dette nivået helt frem til 1975.

Dette året hadde man igjen en omstrukturering der toppdivisjonen blant annet fikk navnet Premier Division samtidig som ligaen gikk fra to store til tre mindre divisjoner, og Albion Rovers endte i den forbindelse opp med å bli flyttet ned på nivå tre. I 1989 vant de divisjonstittelen, men påfølgende sesong endte med umiddelbart nedrykk og står som deres siste på nivå to. I stedet måtte de – i en periode der de var nokså fast ligajumbo – ta turen ned på nivå fire og den nye Division Three da ytterligere omstrukturering fulgte i 1994. De returnerte i 2011 til nivå tre med opprykk via playoff – etter å ha slått Queens Park i semifinalen og Annan Athletic i finalen – før de igjen rykket ned i 2013. Med divisjonstittel og opprykk i 2015 er de i hvert fall tilbake på nivå tre. Så gjenstår det å se om de denne gang kan etablere seg i det som nå heter League One.

Denne dagen var det et skikkelig lokalderby som satt en ekstra spiss på mitt besøk når Airdrieonians gjestet Cliftonhill, for det er kun et par kilometer som skiller de to klubbenes hjemmebaner. Ikke bare har Coatbridge og Airdrie vokst sammen, men de deler også lokalavisen Airdrie & Coatbridge Advertiser, og ikke minst har de en voldsom rivalisering seg imellom. Der Coatbridge med sin enorme befolkningsandel med irsk bakgrunn i all hovedsak er katolsk, er Airdrie tilsvarende protestantisk. En kompis hadde beskrevet Coatbridge som en «bitter, sekterisk ghetto», og innbyggerne der ville sikkert sagt noe lignende motsatt vei. Det ville nesten ligget til rette for et slags Old Firm i miniatyr, men jeg fikk høre at rivaliseringen mellom de to fotballklubbene ikke var like heftig.

De to har nemlig ofte spilt i forskjellige divisjoner med Airdrie-klubben som storebror, og sistnevnte er jo for øvrig også en føniks-klubb som under navnet Airdrie United ble stiftet etter den opprinnelige Airdrieonians-klubben gikk konkurs i 2002. Nå har de igjen tatt navnet Airdrieonians, og om de to kan bli å finne i samme divisjon en stund, kan man kanskje bygge opp det såkalte Monklands-derbyet til å bli litt heftigere. Det virket på meg som om man muligens kan være litt på vei dit, for det var segregering på Cliftonhill denne dagen, og det skulle etter hvert bli en atmosfære verdig et lokalderby. Nå var det først på tide å ta en kikk på anlegget, og etter å ha spurt en av vaktene, fikk jeg også tillatelse til å med ham som ledsager ta meg over på borteseksjonen for å få tatt litt bedre bilder av tribuneseksjonene.

Inngangspartiet der jeg hadde betalt meg inn ligger nede på Main Street, utenfor langsiden med hovedtribunen som er malt i klubbens røde og gule farger. Vel innenfor portene må man forsere noen trapper som fører en opp til banen, og man kommer opp rett ved siden av den nevnte hovedtribunen, som i seg selv er en virkelig perle. Det er en herlig og klassisk tribune som jeg antar kan stamme fra tiden da Albion Rovers først flyttet inn her i 1919, eller årene som fulgte. Den byr på sitteplasser i form av tre-seter øverst, og ståplasser med klassisk terracing nederst. Denne tribunen har senere (i 1994?) fått et karakteristisk utbygg med et tak som også gir tak over hodet til de stående tilskuerne og som gjør den lett gjenkjennelig.

Bortenfor hovedtribunen er det et bittelite overbygg som ikke virket å være i bruk der det står nede ved hjørnet mot kortsiden Airdrie End. Passende nok var det her på sistnevnte at Airdrie-folket nå ble plassert, på en ståtribune under åpen himmel som ble åpnet så sent som i 2015. Selv med den på plass er kapasiteten på Cliftonhill nå kun 1 572, og selv om man da hadde flere tribuner åpne, er det ganske vanvittig å tenke på at tilskuerrekorden her er på hele 27 381. Den ble satt i 1936, i en cupkamp mot Rangers, og den gang var ståtribunen Albion Street Terrace på bortre langside også åpen. Det er den dessverre ikke lenger, men likevel står den der fortsatt nærmest til spott. Dette er en klassisk ståtribune der overbygget dekker mesteparten av seksjonene med terracing, men den er nå dessverre kondemnert, og ifølge vakten som fulgte meg over på bortetribunen har den asbest i taket og vil sannsynligvis aldri bli brukt igjen.

Det er for meg noe usikkert om det noen gang har vært tribune på den siste kortsiden, men denne er i dag uansett ubenyttet og utilgjengelig for publikum, slik at Cliftonhill i realiteten i dag er et stadion med kun to sider i bruk. For øvrig har også Cliftonhill tidligere blitt benyttet til både speedway, hundeveddeløp og stock car racing, og om man vet hva man skal se etter, kan man fortsatt se visse spor som vitner om dette. Albion Rovers har en stund også hatt planer om å forlate Cliftonhill til fordel for et nytt stadion, og allerede i en periode i 1990-årene så det en stund ut til at det gikk mot banedeling med Airdrieonians, men det møtte så sterkt motstand fra fansen og lokalbefolkningen at disse planene heldigvis ble skrinlagt. Det virker imidlertid som om man har sett på flere aktuelle tomter i Coatbridge-området, og tanken er at salget av Cliftonhill vil finansiere et eventuelt nytt stadion, så bli ikke overrasket om slike planer plutselig skulle skyte fart.

Det skulle kanskje være unødvendig å understreke, men jeg likte virkelig Cliftonhill, som oser av karakter. Riktignok er det neppe noe for de som liker de komfortable men akk så sjelløse moderne anleggene som har poppet opp som paddehatter, men for feinschmeckerne med sans for klassiske stadioner er det en perle. Når man kommer opp de nevnte trappene fra inngangen, får man på sin venstre hånd klubbsjappa, og der stakk jeg snuta innom for å skaffe meg en pin samt en stensil med dagens lagoppstillinger. Deretter var det tid for å stikke innom matutsalget innunder hovedtribunen. Alkoholsalg er som kjent forbudt på skotske ligabaner, men jeg fikk meg både en Bovril og ikke minst en Scotch Pie som naturligvis er obligatorisk på kamp i Skottland.

Jeg traff etter hvert også på groundhopperen Craig som også hadde tatt turen, slik han da også hadde sagt at han skulle. Skjønt han hadde visst også hatt visse betenkeligheter da han hadde sett værmeldingene, men nå var han glad han hadde kommet. Vi slo dog fast at det sannelig ikke var sikkert at denne kampen ville blitt spilt om det hadde vært i England, for på sidelinjene var det temmelig vått. Heldigvis var det ikke en pysete kampleder som skulle dømme lokaloppgjøret denne ettermiddagen, da ligakampene altså startet klokka 15.00 til tross for at det var tirsdag. Ikke bare var det en kamp mellom to lokale rivaler som sto på menyen, men også et oppgjør mellom to tabellnaboer.

På toppen av den skotske League One var det foreløpig en tvekamp mellom Ayr United og Raith Rovers om divisjonstittelen og den direkte opprykksplassen, mens både Albion Rovers og Airdrieonians befant seg lenger ned på tabellen. Bortelaget var før kampen å finne på en 7. plass av de ti lagene i divisjonen, og hadde med sine 23 poeng på 18 kamper kun to poeng ned til Albion Rovers som også hadde en kamp til gode. Sistnevnte hadde for øvrig fem poeng ned til Queens Park på kvalik-plass og seks poeng ned til Forfar Athletic på nedrykksplassen, med henholdsvis tre og to kamper til gode på de to bunnlagene. Samtidig var det kun fire poeng opp til fjerdeplassen som vil gi playoff om opprykk til Championship, og for Airdrieonians kun ett poeng.

Bortelagets keeper Rohan Ferguson skapte problemer for seg selv da han tidlig i kampen skjøt ballen rett i motspiller Joao Victoria, men sistnevnte fikk ikke umiddelbart kontroll over ballen, og Ferguson kunne rette opp med en redning. Midtveis i første omgang suste Jake Hastie nedover langs kanten for Airdrieonians, og det som nok var ment som et innlegg så ut til å dale inn i mål, men smalt i stedet i tverrliggeren til Rovers-keeper Daniel Potts. Ellers var det langt mellom sjansene i en første omgang som bar preg av midtbanedueller og nok også ble preget litt av forholdene med en våt og tung bane. På et godt besøkt Cliftonhill kunne derfor de 1 032 tilskuerne se at det fortsatt var målløst ved pause. Det var da en kar kom bort for å uttrykke begeistring over min Union Jack-veske og samtidig mente jeg må være svært modig som hadde gått med den i Coatbridge.

Det første målet kom i andre omgangs tolvte minutt, da Joao Victoria avsluttet og Diamonds-keeper Ferguson kun klarte å parere ballen omtrent rett i beina til Alex Trouten, som enkelt kunne sette inn sitt mål nummer 24 for sesongen. 1-0, men gjestene svarte på tiltale, og med omtrent tjue minutter igjen kom utligningen på merkelig vis. Willis Furtado ble spilt gjennom, og selv om Rovers-keeper Potts parerte hans avslutning, rikosjetterte ballen tilbake i beinet til Furtado og inn i mål. Fem minutter senere hadde The Diamonds snudd kampen da et frispark ble slått inn i feltet og Dean Cairns stupte frem for å heade inn 1-2 til voldsom jubel fra bortefansen som fyrte av røykbomber og entret banen for å feire med sine helter.

Scott Stewart kunne deretter satt spikeren i kista da han utnyttet slapt forsvarsspill, men han ble så forstyrret av Alan Reid at han satt ballen utenfor Rovers-målet. I stedet ble det drama på overtid da bortelaget hadde problemer med å klarere et hjørnespark. Ballen ble headet inn igjen i feltet og fant omsider veien til venstreback Scott McLauglin, som i det andre overtidsminuttet utlignet til 2-2 og igjen utløste elleville jubelscener – denne gang fra hjemmefolket. Tilsvarende var det nok en stor skuffelse for Airdie-folket, som sannsynligvis følte at det var to tapte poeng da dommeren ikke lenge etter blåste for full tid. Dermed poengdeling, og jeg tok snart farvel med Craig som vendte snuta hjemover.

Selv hadde jeg andre planer som kanskje fikk ham til å angre litt på å ikke ha sjekket opp alternativene litt nøyere, for selv om det ikke var noen offisielle kamper med sent avspark i Skottland denne dagen, hadde jeg funnet noen treningskamper i juniorpyramiden. Det var med en av disse i tankene at jeg derfor spaserte til Coatdyke stasjon for å ta toget til Bathgate, men mer om det i rapporten fra Blackburn United, som skulle være vertskap for kveldskampen. På vei til togstasjonen passerte jeg også forbi en stikkvei opp til borteinngangen, og der kunne jeg via de åpne portene benytte anledningen til å også snike meg en tur over på den kondemnerte tribunen. Besøket ved Cliftonhill hadde så absolutt vært en suksess, med et herlig og klassisk stadion, en underholdende kamp og sent drama. Hva mer kan man ønske seg?

 

 

Scottish ground # 18:
Albion Rovers v Airdrieonians 2-2 (0-0)
Scottish League One
Cliftonhill, 2 January 2018
1-0 Alex Trouten (57)
1-1 Willis Furtado (70)
1-2 Dean Cairns (75)
2-2 Scott McLaughlin (90+2)
Att: 1 032
Admission: £14
Programme: £2
Pin badge: £2,50

 

Next game: 02.01.2018: Blackburn United v Pumpherston
Previous game: 01.01.2018: Colwyn Bay v Bamber Bridge

More pics

 

 

 

Mandag 01.01.2018: Colwyn Bay v Bamber Bridge

Jeg hadde som tidligere nevnt allerede en stund vært klar over at det ville bli en fotballfri nyttårsaften, men når jeg nå våknet i Wrexham på den første dagen av det nye året, var det heldigvis på tide med litt fotball igjen. Det hadde blitt litt senere enn planlagt, og jeg var litt groggy da jeg våknet, så jeg unnet meg en ekstra time på øyet før jeg kastet meg i dusjen og etter hvert sjekket ut for å ta 10.02-toget til Chester. Der hadde jeg betalt £32 for overnatting ved Belgrave Hotel, et steinkast fra Chester stasjon, og rett før toget ankom Chester så jeg at baneinspeksjonen som klokka 10 hadde blitt holdt hos Colwyn Bay hadde gitt positivt resultat. Med denne gode nyheten kunne jeg slenge fra meg bagasjen ved hotellet og satse på min plan A, men det var nå drøyt tre kvarter til neste tog mot Colwyn Bay, så jeg valgte å benytte ventetiden til å innta en full english på puben The Town Crier.

Med litt mat i skrotten var jeg klar for å la 11.16-toget frakte meg vestover på en linje jeg skulle bli nokså godt kjent med i løpet av denne uken, og etter 37 minutter kunne jeg stige av i Colwyn Bay. Den ligger ved den walisiske nordkysten ut mot Irskesjøen, og er en såkalt seaside resort der turismen er en viktig næringsvei. Byen har et innbyggertall på omtrent 31 500, men det inkluderer tilsynelatende blant annet Old Colwyn, som i seg selv skal ha drøyt 8 000 innbyggere, og som er området der Colwyn Bay FC hører hjemme. Tidligere gikk det en trikkelinje fra Llandudno via Rhos-on-Sea til Colwyn Bay, men det opphørte dessverre i 1956. Colwyn Way heter på walisisk Bae Colwyn, og til tross for at det vel har vært en viss nedgang siden glansdagene, er turismen altså fortsatt viktig i denne delen av Wales, der turistene kommer blant annet på grunn av strendene. Jeg hadde imidlertid andre ting fore – spesielt i januar, da temperaturen i Irskesjøen neppe innbyr voldsomt til badeliv og den slags.

Det var da også tydelig at det ikke akkurat var høysesong, og det faktum at det var formiddagen første nyttårsdag spilte nok ganske sikkert også inn, for jeg ble møtt av nokså folketomme gater der de fleste butikkene var stengt. Det inkluderte dessverre også mikropuben The Bay Hop, der jeg hadde håpet å kunne lade opp med et par pints, og ikke bare var den stengt denne dagen, for et skilt på døra fortalte at de ikke ville åpne igjen før 11. januar. Så lenge hadde jeg ikke tenkt å vente, og da regnet kom søkte jeg i stedet tilflukt i Wetherspoons-puben The Picture House. Snart avtok regnet slik at jeg fikk flyttet meg til baren The Station, der jeg også fikk karen bak disken til å ringe en taxi for meg, siden de oppdaterte bussrutene vitnet om en ikke akkurat hyppig service denne dagen. Drosjebilen kom som bestilt, og sjåføren ga meg et visittkort da han slapp meg av utenfor dagens kamparena, slik at jeg kunne ringe ham for å bestille retur etter kampslutt.

Colwyn Bay FC – eller Clwb Pel-Droed Bae Colwyn, som klubben heter på walisisk – ble stiftet i 1881, og er altså en av de walisiske klubbene som fortsatt spiller i den engelske pyramiden, men slik har det ikke alltid vært. De spilte tidlig i den ikke lenger eksisterende North Wales Coast League, og deretter i Welsh National League, der de i sistnevnte vant to ligacuptitler før det ble spill i North Wales Football Combination. Deretter spilte de i den engelske Birmingham & District League (i dag West Midlands Regional League) før de var tilbake i walisisk fotball med spill i Welsh League (North). Nok en liga som ikke lenger eksisterer, men Colwyn Bay vant uansett ligatittelen i 1965, og igjen i både 1981, 1983 og 1984. Etter denne siste tittelen tok The Seagulls igjen spranget over til engelsk fotball, og denne gang for godt, da de tok plass i North West Counties League, der de snart spilte seg opp i den ligaens toppdivisjon.

Da de våren 1991 endte på andreplass, fikk de rykke opp i Northern Premier League for å fylle tomrommet etter at South Liverpool hadde gått under. På første forsøk vant de NPL Division One og rykket opp i NPL Premier. Men det var trøbbel i gjære, for i Wales hadde man dette året stiftet League of Wales som ny toppdivisjon for walisisk fotball, og Welsh FA beordret nå alle walisiske klubber i engelsk fotball (med unntak av Cardiff City, Swansea City og Wrexham som da spilte i engelske Football League) til å returnere til Wales for å ta del i dette. Denne historien har jeg vel for så vidt fortalt tidligere, men for å eventuelt gjenta meg selv, var det åtte klubber som nektet å adlyde denne ordren. De åtte som fikk tilnavnet «The Irate Eight» var for ordens skyld Bangor City, Barry Town, Caernarfon Town, Colwyn Bay, Merthyr Tydfil, Newport AFC, Newtown og Rhyl, og det walisiske forbundet svarte med å nekte de å spille hjemmekamper i Wales.

De to sistnevnte og Bangor City valgte å gi etter, mens Barry Town fulgte et år senere, slik at de åtte var blitt til fire. Colwyn Bay måtte i denne tiden spille sine kamper i England, og banedelte hos både Northwich Victoria og i Ellesmere Port før en rettskjennelse i 1994 sørget for at de igjen kunne spille hjemmekamper i Wales. Da de også seiret i den høyeste rettsinstansen året etter, fikk de fortsette med spill i den engelske pyramiden (selv om Caernarfon Town likevel valgte å returnere til walisisk fotball etter kjennelsen). Welsh FA svarte med å utestenge disse klubbene fra den walisiske cupen, der Colwyn Bay ved tre anledninger hadde vært semifinalist, og dette ble opprettholdt frem til 2011, for deretter å senere bli gjeninnført etter at UEFA vedtok at walisiske lag i engelsk fotball ikke kunne kvalifisere seg som walisisk representant til europacupene.

Uansett, Colwyn Bay holdt seg i NPL Premier frem til 2007, da de rykket ned. Etter at de et par ganger hadde feilet i playoff, var det nettopp via playoff at de returnerte i 2010, etter at Curzon Ashton (2-1) og Lancaster City (1-0) ble slått i henholdsvis semifinalen og finalen. Det ble fulgt opp med et andre strake opprykk etter at andreplassen ble til en ny playoff-triumf etter seire over North Ferriby United (2-1) i semifinalen og FC United of Manchester (1-0) i finalen. 12. plassen i deres debutsesong i Conference North (2011/12) står som deres bestenotering, og ble kopiert to sesonger senere, før det etter fire sesonger på nivået ble nedrykk både i 2016 og 2017. Etter disse to strake nedrykkene befinner klubben seg nå altså igjen i NPL 1 North, der de denne lørdagen skulle være vertskap for et godt gående Bamber Bridge.

Da jeg ankom med rundt halvannen time til kampstart, var også bortelagets buss i ferd med å slippe av spillere og supportere etter å ha kjørt ned fra utkanten av Preston, og jeg stilte meg snart i køen av supportere for å betale de £10 som ble avkrevd i inngangspenger. For ytterligere £2 kunne jeg også legge et eksemplar av dagens kampprogram i veska og ta meg innenfor. Der var dommertrioen ute og tok en kikk på banen mens jeg oppsøkte baren i klubbhuset bak mål på nærmeste kortside. Der fikk jeg meg en forfriskende pint som jeg nippet til mens jeg fordypet meg litt i programmet og slo av en liten prat med et par av de fremmøtte. Da jeg for et par år siden gjestet Bamber Bridge for å se de i playoff-semifinale, hadde jeg på veien dit blitt kontaktet av klubben hvis formann hadde valgt å betale for mitt besøk med plass i VIP-seksjonen med gratis mat og drikke etc, men jeg var nå dessverre ikke i stand til å dra kjensel på noen av de som var så gjestfrie den gang, og det har jo tross alt gått en viss tid siden april 2015.

Colwyn Bay spilte på en rekke forskjellige baner i området før de i 1930 tok i bruk Eiras Park, som ble deres hjemmebane frem til de flyttet inn på dagens Llanelian Road i 1982 – altså kort tid før de returnerte til den engelske pyramiden. Som tidligere nevnt ble da også dette snart starten på en periode der de på første halvdel av 1990-årene måtte banedele et par sesonger hos klubber i England. Da de endelig fikk returnere til sin egen hjemmebane, ble det feiret med tilskuerrekord da ca 2 000 tilskuere så The Seagulls ta imot Marine i den første kampen tilbake på Llanelian Road. Etter dette var man nok noe forsiktige med å gjøre de største oppgraderingene ved anlegget, for i bakhodet lå nok kanskje tankene om at det walisiske forbundet igjen ville skape problemer. Deres hjemmebane ligger idyllisk til, og nå var det på tide med en liten runde rundt banen.

Man kommer altså inn på den ene kortsiden, der det er hard standing under åpen himmel som gjelder, men hvor man også finner klubbhuset. Borterst på denne kortsiden, i hjørnet mot bortre langside, står en bitteliten tribune med noen få seter, og mon tro om ikke dette er ment som en slags handicap-tribune eller noe slikt. Regnet kom nå igjen blåsende sidelengs ned fra åsen eller gressbakken som skaper et idyllisk bakteppe bak bortre langside, men heldigvis var jeg derfor i le da jeg dukket under taket på et av overbyggene der. På denne langsiden har man ikke bare en, men to tribuner, og begge er ståtribuner. En nokså tilsvarende tribune er å finne på bortre kortside, mens man på nærmeste kortside har hovedtribunen som er den eneste som byr på sitteplasser. I tillegg til dette har den også et lite parti med terracing på begge flanker. Nederst mot inngangspartiet har man på denne langsiden også klubbsjappa, der jeg selvsagt måtte innom.

Etter å ha fått sikret meg en pin, måtte jeg naturligvis også romstere litt i baljene med gamle programmer, og en liten bunke ble med meg som tenkt lesestoff på noen av de kommende togturer. I klubbsjappa fikk jeg også snakket med en klubbrepresentant, og det var interessant å høre hans betraktninger rundt feiden med det walisiske FA og perioden med eksiltilværelse. Da jeg spurte om de senere har vurdert å returnere til walisisk fotball, ble jeg fortalt at det ikke er eller hadde vært spesielt aktuelt. På vei tilbake til baren fikk jeg nå visse bange anelser da jeg så at dommertrioen nok en gang var ute på gressmatte for å ta en ny kikk. Hvis det nå skulle bli avlysning, ville gode råd være dyre, og det eneste alternativet med en så sen avlysning ville nok være Bangor City som hadde hjemmekamp klokka 17.15. Spillerne fortsatte imidlertid oppvarmingen etter at dommerne forsvant inn igjen i garderobene, og det var da om ikke annet et godt tegn.

Frykten viste seg heldigvis ubegrunnet, og idet spillerne entret banen gikk jeg til innkjøp av en pai fra matutsalget – dessverre uten mushy peas, men med brun saus. Før dagens oppgjør befant Colwyn Bay seg midt på tabellen med ni poeng opp til playoff, som på step 4 denne sesongen går ned til sjetteplass da to skal direkte opp fra hver divisjon på dette nivået mot normal én. Det har selvsagt å gjøre med omstruktureringen av pyramiden neste sesong å gjøre, med en ny divisjon på både step 3 og step 4. I denne playoff-sonen befant Bamber Bridge seg i kraft av å inneha fjerdeplassen, og for bortelaget var nok en seier påkrevd for å holde følge med South Shields, Prescot Cables og Scarborough Athletic som var trioen foran, samtidig som de ble pustet i nakken av først og fremst Hyde United og Droylsden.

Det har en stund virket som om South Shields med sine finansielle muskler ikke overraskende skulle suse mot en ny divisjonstittel og et tredje strake opprykk etter å ha tatt også dette nivået med storm, men noen advarte mot først og fremst Scarborough Athletic og selvsagt det faktum at det var lenge igjen av sesongen. Bortefolket håpet imidlertid at dette skulle være sesongen da de endelig klarer å ta seg opp, etter at de for få år siden hadde to strake sesonger der de tapte playoff-finalen. Foreløpig hadde de også heng på lagene foran, og med seier over Colwyn Bay ville de kunne ta seg opp på andreplass. Også hjemmelaget kunne klatre en plass med seier, men selv hjemmesupporterne jeg snakket med innrømmet at playoff-mulighetene muligens var i ferd med å forsvinne om man ikke snart begynte å rade opp noen seire.

Gjestene startet friskt, og Alistair Waddecar tvang allerede i kampens første minutt frem en redning fra Bay-keeper Matt Cooper. Det utviklet seg raskt til å bli en kamp som skulle preges av dueller på midtbanen, og været gjorde kanskje sitt til at det ikke ble mye «finspill». Regnet kom susende sideveis slik at selv de oppe på hovedtribunen fikk den midt i fleisen, og derfor søkte jeg foreløpig ly under overbygget bak det bortre målet. Derfra kunne jeg se at det var langt mellom de store sjansene, men plutselig befant hjemmelagets Dan Bartle seg alene med Brig-keeper Lloyd Rigby. Sistnevnte vant den duellen med en fin redning, og noe senere vartet han igjen opp med en glimrende redning da han slang seg og fikk en fingertupp på skuddet fra Kyle Jacobs. I motsatt ende av banen hadde Danny Forbes en mulighet før Waddecar igjen var på farten og sendte ballen forbi keeper Cooper, bare for å se ballen klarert av en Bay-forsvarer nesten inne på streken. Dermed sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk i garderoben og jeg søkte tilflukt i klubbhusets bar sammen med mange andre av de 213 tilskuerne.

Etter hvilen hadde Regan Linney allerede etter noen sekunder fyrt av et skudd som ble blokkert, da han noen minutter senere vendte opp i feltet og ble lagt i bakken. Dommeren pekte på straffemerket, og Jamie Milligan gjorde ingen feil da han sendte Bay-keeper Cooper feil vei og Bamber Bridge i ledelsen i det 50. minutt. Dette virket å blåse liv i kampen, og nå hadde også regnet så godt som stoppet opp da vi kunne registrere at det åpnet seg litt opp med sjanser og halvsjanser begge veier. Timen var passert da hjemmelaget slo tilbake, og jeg lurte først på om Elliot Rokka sto i offside da han scoret fra kort hold etter at et skudd fra en av hans lagkamerater hadde blitt halvveis blokkert, men det gjorde han åpenbart ikke, og dermed 1-1.

Hjemmelaget virket også å få litt vind i seilene i perioden etter dette, men det var bortelaget som igjen tok ledelsen drøyt ti minutter før slutt. Et frispark fra Matt Dudley ble headet videre av Alistair Waddecar, og ballen seilet inn i Colwyn Bay-målet. 1-2, og Dudley hadde like etter et susende langskudd som strøk over tverrliggeren. Det virket å gå mot borteseier, men i det siste ordinære minutt slo hjemmelaget tilbake for andre gang. Will Booth fikk ballen ute på kanten ved sidelinjen og sendte et virkelig ekkelt og høyt innlegg som skrudde inn mot bakerste stolpe. Da jeg så ballen ende opp i nettmaskene mistenkte jeg først at noen hadde fått en touch, men den spratt visst guffent rett foran Brig-keeper Rigby og inn i mål til 2-2. I tilleggstiden hadde hjemmelagets Kyle Jacobns en avslutning blokkert nesten inne på streken, mens gjestene deretter tvang frem et par cornere før dommeren blåste av.

Dermed poengdeling, og det var nok et rettferdig resultat kampen sett under ett, men med den sene utligningen er det også forståelig at bortesupporterne ikke var ekstatiske, og Brig-manager Neil Reynolds mente det selvsagt var skuffende der og da, men at han måtte vurdere om dette var ett vunnet poeng eller to tapte. For Colwyn Bay sin del tok de seg opp på 10. plassen, men det var altså fortsatt et stykke opp til playoff-sonen. Selv hadde jeg ringt etter en taxi med tanke på å rekke 17.43-toget, men da han ankom fem minutters tid tidligere enn avtalt var det bare å tømme glasset og takke for seg. Faktisk rakk jeg akkurat 17.21-toget, og kunne etter 50 minutter på jernhesten stige av og sjekke inn i Chester.

Kvelden var jo ennå ung, så jeg trasket en tur ut i Chester, der jeg valgte Wetherspoons-puben The Square Bottle som åsted for et måltid. Deretter gikk turen videre til The Cornerhouse, før kvelden ble avsluttet ved The Cellar. Sistnevnte har tidligere blitt kåret til årets pub av CAMRA, så det var ikke spesielt overraskende at jeg også likte meg der. Jeg trodde kanskje de ville vise kampen mellom Bromley og Ebbsfleet United, men det var denne kvelden dart for alle pengene, da legenden Phil Taylor var i sin siste pilkast-finale før han legger opp. For første gang var det faktisk tilløp til at jeg syntes det var spennende å følge med, så jeg valgte meg et siste glass mulled cider før jeg likevel tok kvelden før finalen var ferdigspilt. Jeg hadde tross alt en tidlig start dagen etter, så det var greit å komme seg i seng. 

 

 

English (pyramid) ground # 449 / Welsh ground # 7:
Colwyn Bay v Bamber Bridge 2-2 (0-0)
Northern Premier League Division One North
Llanelian Road, 1 January 2018
0-1 Jamie Milligan (50)
1-1 Elliot Rokka (62)
1-2 Alistair Waddecar (80)
2-2 Will Booth (90)
Att: 213
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 02.01.2018: Albion Rovers v Airdieonians
Previous game: 30.12.2017: Cliftonville v Coleraine

More pics

 

 

 

Søndag 31.12.2017: Nyttårsaften i Wrexham

Etter et par dager i Nord-Irland, hadde lørdagskampen hos Cliftonville blitt fullt opp med en ny tur til Royal Bar på Sandy Row, der jeg forlystet meg til det var på tide å ta en taxi til ferjeterminalen. Stena Lagan skulle frakte meg over Irskesjøen, til Birkenhead. Jeg våknet i 4-tiden av at det tydeligvis var litt sjø på vei over, og deretter våknet jeg igjen klokka 05.30 av en kunngjøring over høyttaleranlegget der man ba om at lugarene måtte forlates innen klokka 06.00. Dermed hadde det ikke blitt altfor mye søvn på overfarten fra Belfast, men etter en rask dusj var jeg nokså opplagt da jeg gikk for å få meg en toast og litt juice fra et av matutsalgene. Etter at fotpassasjerene omsider fikk stige i land, ble vi gjetet om bord i en buss og skysset til terminalen der jeg plukket opp min innsjekkede bagasje. Jeg hadde vurdert å muligens bestille en taxi til Birkenhead Hamilton Square, som er den nærmeste togstasjonen herfra, men hadde heldigvis slått det fra meg og heller bestemt meg for å ta det på sparket, for mens jeg med en rekke andre passasjerer sto utenfor og tok en røyk og vurderte dette, kom en buss som viste seg å være en gratis skyttelbuss som fraktet passasjerer til den nevnte jernbanestasjonen.

Vi hadde alt annet enn dårlig tid, for vi måtte vente tjue minutters tid før stasjonen åpnet litt over klokka halv åtte. På dette tidspunktet hadde jeg visst allerede i god tid før avreise fra Norge at det ville bli en nyttårsaften uten kamp for min del. Jeg hadde planlagt å gjøre min debut i den walisiske toppdivisjonen ved å se The New Saints v Newtown, og det var ene og alene grunnen til at jeg hadde bestilt ferje over fra Belfast, booket hotell i Wrexham, og betalt for togbilletter dit ned og videre tur/retur Wrexham General – Gobowen. Derfor var det mildt sagt irriterende da jeg en stund før avreise registrerte at kampen (som allerede hadde blitt flyttet fra lørdag til søndag) ville bli flyttet tilbake til lørdagen på kun to ukers varsel! Noen av mine britiske groundhopper-kolleger mistenkte at dette hadde å gjøre med spillernes manglende lyst til å spille fotball på nyttårsaften, men det skulle vise seg at det visstnok var grunnet en tidligere avlysning (på TNS sitt kunstgress) som gjorde at man fikk tett kampprogram før «spiltten» i Welsh Premier League.

Dermed hadde jeg ikke noen grunn til å stresse ned til Wrexham for å slenge fra meg bagasjen, og siden jeg med min togbillett kunne bryte opp reisen og dermed ta turen innom Liverpool, valgte jeg å gjøre dette for å slå i hjel litt tid der. Det var imidlertid lite som var åpent så tidlig på morgenen denne nyttårsaftenen, men jeg slo meg ned med en j2o på Wetherspoons-puben The Welkin mens jeg så over planer for de kommende dagene. Fra en aviskiosk fikk jeg også snappet opp dagens Non-League Paper som jeg fikk kikket litt i over nok en j2o ved enda en Wetherspoons-pub – denne gang The Fall Well. Det var nesten litt fristende å vente til den fantastiske puben Ship & Mitre åpnet, og jeg vurderte faktisk dette, men valgte til slutt å i stedet ta 11.13-toget til Chester, der jeg snart byttet til toget som tok meg til Wrexham General. Der hadde jeg betalt £36,50 for overnatting ved det nye Premier Inn-hotellet et steinkast unna den nevnte stasjonen, men det var fortsatt godt over en time til innsjekking, så jeg slang foreløpig bare fra meg bagasjen og oppsøkte et kjent vannhull.

The Turf ligger rett utenfor Wrexhams hjemmebane Racecourse Ground, og denne dagen var det langt stillere der enn hva tilfellet var da jeg ladet opp til Wrexham-kamp her for et par år siden. Over en pint eller to fikk jeg bladd litt mer i dagens NLP, og under en røykepause kunne jeg også konstatere at den flotte gamle (stengte) ståtribunen fortsatt står og forfaller, men at den likevel tar seg meget flott ut. En stund etter at jeg sjekket inn, valgte jeg å spasere en tur inn i Wrexham, og ved Wetherspoons-puben The Elihu Yale benyttet jeg mitt besøk til å kansellere og endre på et par kommende hotellbookinger, samt å booke et par nye. Ved søsterpuben The North & South Wales Bank fikk jeg også inntatt en herlig porsjon faggots, som åpenbart fikk visse norske Facebook-venner til å spørre seg hva i all verden jeg drev med når de tydeligvis så statusoppdateringen oversatt noe snodig til norsk.

Jeg hadde planer om en tidlig kveld, og det var fortsatt også planen da jeg hadde vært innom The Horse & Jockey og Old Swan, men pinten ved Royal Oak ble likevel ikke kveldens siste, for et par herlige ansatte og en fin gjeng med stamkunder gjorde at jeg aldri helt klarte å si nei til påfyll og etter hvert også gratis shots. Dermed ble det langt senere enn planlagt, og i stedet for å sove i hotellsenga når rakettene skulle skytes opp, befant jeg meg på en Wrexham-pub da vi entret det nye året. Jeg klarte omsider å stabbe meg tilbake til hotellet en god del senere enn planlagt, men groundhopper-året 2017 var uansett historie. For min del ble jeg vel stående med 112 kamper i 2017 – hvorav 87 av de på nye baner. Ikke så verst, og man kan jo alltids håpe at 2018 også vil bli bra. Planen var at det nye året ville starte med kamp i Colwyn Bay.

 

 

 

 

Lørdag 30.12.2017: Cliftonville v Coleraine

Man kan nesten ikke våkne opp i Belfast uten å starte dagen med en Ulster fry, og i tilknytning til etablissementet jeg hadde overnattet på ligger Causeway Cafe, som høster lovord for sin mat, så da var det på sin plass å innta frokosten der. Den var da også herlig, selv om jeg i etterpåklokskapens navn skulle forhørt meg om det gikk an å legge til et par ting. Etter en slik flott start på dagen tok jeg apostlenes hester fatt da jeg vandret en tur i Belfast sentrum, og jeg fant også tid til å stikke innom Wetherspoons-puben Bridge Hotel for å slukke tørsten med en kjapp j2o, og egentlig også kun for å irritere venner i fastlands-England som gjør seg stor umake med å «samle» på Wetherspoons-puber. Jeg hadde egentlig tenkt å igjen ta en rast på The Crown Liquor Saloon, som med sin fantastiske utsmykning både utvendig og innvendig er en attraksjon i seg selv, men etter å ha stukket hodet inn, gjorde mengden av turister sitt til at jeg droppet det denne gang.

I stedet vendte jeg snart oppmerksomheten mot dagens kamp, og jeg så frem mot å besøke Cliftonvilles hjemmebane Solitude og ta en kikk på den flotte hovedtribunen før man etter hvert går i gang med den planlagte raseringen som vil medføre at den rives og erstattes med en ny og moderne tribune slik som på de to kortsidene. Det var da også – ikke minst etter at Carrick Rangers sin hjemmekamp ble flyttet til fredag slik at jeg kunne gjøre en liten helgetur av det – hovedgrunnen til at jeg på et tidspunkt i det hele tatt begynte å vurdere en svipptur over til Ulster. Jeg hadde nå fått satt fra meg bagasjen til oppbevaring ved Belfast Internation Youth Hostel, der jeg hadde overnattet, med planer om å hente den etter kamp, og nå gikk jeg for å finne holdeplassen for buss 12 A, som skulle ta meg til et sted noen få minutters gange fra Solitude.

Cliftonville er et område i det nordlige Belfast som hører til bydelen Oldpark. Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om dette spesifikke området av byen, men Belfast generelt burde jo være kjent for de fleste. Det er Nord-Irlands største by og ‘hovedstad’, og selve byen skal ha et innbyggertall på rundt 335 000. Selv om man i området har funnet bosetninger fra bronsealderen, var det først tidlig på 1600-tallet at byen Belfast ble grunnlagt, og den spilte en viktig rolle under den industrielle revolusjon da den slo seg opp som verdens største senter for lin-produksjon. Dette var medvirkende til at byen fikk tilnavnet ‘Linenopolis’. Senere har de nok blitt enda mer kjent for blant annet skipsbygging, og byen er hjemsted for verdens største tørrdokk ved verftet Harland & Wolff, som blant annet sto for byggingen av RMS Titinic. I den forbindelse er det fantastiske Titinic-museet virkelig verdt en kikk for de som gjester Belfast.

Cliftonville Football & Athletic Club ble stiftet i 1879, og det gjør de til den eldste klubben på den irske øya. Da den første cupfinalen i the Irish Cup ble spilt våren 1881, var Cliftonville tapende finalist, og det gjentok seg året etter, før de i 1883 sikret seg sitt første av etter hvert åtte cuptroféer. Det skal imidlertid nevnes at sju av disse åtte cuptitlene ble hanket inn i perioden mellom 1883 og 1909, og det kan også legges til at klubben i tillegg har vært tapende cupfinalist ved elleve anledninger. Da Irish FA ble stiftet i 1880, var naturlig nok Cliftonville en av initiativtakerne, og det samme var tilfelle da the Irish League ble stiftet ti år senere. Siden den gang er Cliftonville en av klubbene som har spilt samtlige sesonger i toppdivisjonen.

Klubbens første ligatittel i 1906 ble delt med Distillery, men i 1910 slapp de å dele tittelen. Imidlertid ble det etter dette en lang trofétørke hva store titler gjelder, og da Cliftonville helt til første halvdel av 1970-årene forble en amatørklubb, var det naturligvis heller ikke bare enkelt å konkurrere sportslig med klubber som etter hvert omfavnet den profesjonelle fotballen og betalte sine spillere. Tørken fikk en slutt da Cliftonville i 1979 sikret seg et nytt (men foreløpig siste) Irish Cup-trofé med finaleseier 3-2 over Portadown, men senere falt de hen til nye sesonger der de oftere var involvert i bunnstriden enn toppkampen. Marty Quinn var en av cupvinnerne fra 1979, og det var med ham som manager at Cliftonville i 1998 vant sin første ligatittel på hele 88 år.

Da Cliftonville senere spilte i EUFA Cupen, ble de den første nord-irske klubb til å spille i alle europacupene. 2012/13-sesongen skulle vise seg å bli en av de mest suksessfulle i klubbens historie, da de ikke bare sikret seg ligatittelen men også sin andre ligacup-tittel. Kun finaletap for Linfield i den gjeveste cupen, the Irish Cup, hindret en trippel. Det ble fulgt opp med en sesong der de igjen vant både ligaen og altså ligacupen, og sistnevnte cup ble også vunnet i både 2015 og 2016, slik at de sto med fire strake triumfer i ligacupen. En artig detalj man kanskje skal ta med, er at Cliftonville i tre sesonger i 1880-årene også deltok i den engelske FA Cupen; dog uten spesiell suksess, men en andre omkamp mot Linfield er fortsatt den eneste kampen i denne turneringen som har blitt spilt på Christmas Day (altså første juledag).

Da jeg krysset over Cliftonville Road ved stedet der et par veggmalerier gjør ære på klubben, kunne jeg se deler av Solitudes flotte hovedtribune og et av inngangspartiene foran meg i enden av Cliftonville Street, og synet av den røde bølgeblikken fikk pulsen til å stige et hakk eller to. Dette er virkelig en klassisk tribune, og jeg fulgte smuget langs dens utside til jeg kom til et sted på motsatt flanke der portene sto åpne og jeg kunne kikke inn. En kar som sto rett innenfor bekreftet at klubbens social club vitterlig skulle være åpen, og pekte mot en av dørene på tribunens ytre nede i smuget, der det så alt annet enn åpent ut. Jeg gikk forbi den første døra som så stengt ut, men som det senere skulle vise seg at var den de lokale benyttet til å gå ut og inn, og ble i stedet buzzet inn da jeg ringte på ringeklokka på en dør et stykke lenger ned, slik at jeg måtte ta meg tilbake til baren via korridorene i tribunebyggets indre.

Der inne var det allerede en god del folk, og kanskje hadde det noe med at Old Firm akkurat hadde blitt sparket i gang på TV, men gufne Celtic-kostymer virket denne dagen å være minst like stor mote som Cliftonville-effekter, og jeg var nok ganske sikkert den eneste der inne som håpet på Rangers-seier. Ikke overraskende med tanke på hvilket område av byen vi befant oss i, og derfor hadde jeg da også latt min Union Jack-veske ligge igjen i bagasjen denne gang. Med Celtic-subben til stede er selvsagt «Blitz-elementene» med St. Pauli-effekter etc. heller aldri langt unna, og måten en av de hadde kledd opp sitt avkom på grenset nærmest til barnemishandling i mine øyne. Vel, jeg fikk meg uansett noe i glasset, og i bytte mot £2,50 klarte jeg etter hvert også å få kloa i et program, som for øvrig igjen var en dobbelt-utgave som også dekket kampen mot Ballymena United tre dager senere.

Mens jeg sto der og registrerte at Rangers faktisk hadde en god periode, kom jeg snart i prat med to Shelbourne-supportere som åpenbart savnet fotballen nå som sesongen for lengst var avsluttet nede i den irske republikken, og derfor hadde tatt turen opp for å bedrive litt groundhopping. Det var interessant å høre de fortelle om planene for deres nye stadion, og også om hvordan hjemmebanen til Cork City visstnok fortsatt bar preg av skadene den fikk i stormen for en stund siden. Vel, etter å ha sett Old Firm ende målløst, var det etter hvert på tide å forlate baren der innunder den flotte tribunen, og gå for å betale seg inn med de £11 som ble avkrevd i inngangspartiet. Vel innenfor portene kunne jeg omsider ta en nøyere kikk og beundre den flott hovedtribunen som for øvrig ikke bar noen tegn til at den visstnok venter på dødsdommen.

Solitude har vært klubbens hjemmebane siden den ble åpnet i 1890, og er med det det eldste fotballstadionet på den irske øya. Før den irske republikken ble selvstendig, ble Solitude i en periode brukt som hjemmebane for det som den gang var det irske landslaget, og det skal også ha vært her det første straffesparket i internasjonal fotball ble tatt. Anlegget domineres nå av den nevnte hovedtribunen, som ble bygget tidlig i 1950-årene som erstatning for en tidligere hovedtribune som i 1949 fikk store skader da en brann brøt ut under en cupkamp mellom Linfield og Glentoran. Dagens tribune har to nivåer, med sittetribune øverst og ståtribune med klassisk terracing på et mindre nivå i forkant nederst. Jeg mener jeg leste allerede for et år eller to siden at man den gang håpet arbeidet med å erstatte den med en ny tribune var nært forestående, men i likhet med planene for Glentorans fantastiske hjemmebane The Oval har så foreløpig ikke skjedd. Man sier det fortsatt vil skje, men ingen vet lenger riktig når.

Dessverre var jeg altfor sent ute til å få med meg en annen klassisk del av anlegget, og mange mener at Cage End Stand – på kortsiden til høyre sett fra Main Stand – var den mest berømte av anleggets tribuner. Dette var en fantastisk ståtribune som dessverre ble revet i 2007 og året etter erstattet av den moderne sittetribunen som i dag står der. I hjørnet mellom denne og Main Stand står det også en spesiell bygning som må nevnes, og «The Whitehouse» er litt som «The Cottage» på Fulhams Craven Cottage. Dette er uansett en hvit toetasjes murbygning som tidligere huset klubbens social club, men som nå (inntil videre) huser garderober og klubbkontorer. Den bortre langsiden er i dag ikke i bruk, bortsett fra at man har laglederbenkene her, men tidligere var det her en ståtribune med terracing inntil også den visstnok ble skadet i brann. Når man eventuelt får på plass en ny hovedtribune vil man kanskje vurdere også en ny tribune her? Skjønt tilskuertallene må nok ytterligere opp om det skal være behov for noe slikt.

På bortre kortside blir bortesupporterne plassert på det som ofte har blitt kalt The Bowling Green End, og denne fikk en ansiktsløftning i 2001. På denne noe mindre og ikke spesielt spennende tribunen var det denne ettermiddagen Coleraine-fansen som holdt hoff, og de hadde da også hatt mye å juble for så langt denne sesongen. Før dagens runde toppet de nemlig den nordirske toppdivisjonen ett poeng foran Crusaders. Disse to hadde henholdsvis ti og ni poeng ned til treer Glenavon som dog hadde to kamper til gode, mens Linfield og Cliftonville fulgte hele 15 poeng bak Coleraine – dog med henholdsvis to og en kamp til gode. Coleraine hadde kun tapt én kamp hittil i sesongen, så et Cliftonville som kom fra to tap forventet nok en tøff kamp, og det virket det som om supporterne også ga uttrykk for, om jeg skal dømme ut fra samtalene jeg overhørte før lagene entret banen.

På dette tidspunktet hadde jeg også rukket å ta en tur innom klubbsjappa bortenfor den nye sittetribunen, der jeg plukket med meg en pin til min samling. En tur innom matutsalget foran «The Whitehouse» ble det også tid til, i tillegg til at jeg fikk kikket meg litt rundt på de partiene som var tilgjengelig for meg – det vil si hovedtribunen og den nye sittetribunen. Jeg stusset for øvrig litt over at det virket å være få tilskuere oppe på øvre del av hovedtribunen, og de fleste sto på betongavsatsene nederst eller tok plass på den nye sittetribunen. Jeg undret nesten litt over hvorvidt den flotte Main Stand var delvis sperret av, men kom aldri helt til bunns i dette, og det virket uansett heller ikke som om dette egentlig var tilfelle. Nå var det uansett på tide å vende oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på kunstgressmatta (som dessverre erstattet gressmatta i det herrens år 2010).

Coleraine burde tatt ledelsen da de fikk kampens første store sjanse, men fra god posisjon satt Eoin Bradley ballen utenfor etter å ha blitt forstyrret av en Cliftonville-forsvarer. På motsatt banehalvdel hadde The Reds gode muligheter ved både Daniel Hughes og Rory Donnelly, og de to var igjen involvert da Donnelly la inn til Hughes som headet like over. Hjemmelaget imponerte mot ligalederne, men det var fortsatt målløst ved pause da lagene gikk i garderoben. Selv droppet jeg ved denne anledningen tanken om å returnere for en pint i baren, der det for øvrig hadde vært happy hour med £2,50 for alle pints mellom klokka 12 og 14. Nå som sola var i ferd med å forsvinne helt, ble det såpass kaldt at jeg i stedet dro på meg lue og hansker mens jeg ventet på andre omgang.

Vertene fortsatte å presse på, og bortekeeper Chris Johns måtte i aksjon på en god avslutning fra Rory Donnelly. Plutselig fikk Coleraine en kjempesjanse da Ian Parkhill stjal ballen etter Cliftonvilles-slurv på egen banehalvdel, og han spilte fri Eoin Bradley, men til tross for å ha fri bane ble han presset såpass at hans avslutning gikk utenfor. Med et snaut kvarter igjen ble en lang ball spilt opp mot Rory Donnelly som virket å kunne være på vei alene mot mål om han ikke hadde blitt revet ned av Coleraine-spiller Aaron Traynor, og sistnevnte fikk se det røde kortet slik at The Bannsiders måtte avslutte kampen med ti mann. Var det dette Cliftonville trengte for å få den avgjørende scoringen?

Hjemmelaget hadde i hvert fall noen store sjanser, og innbytter Jay Donnelly ble spilt gjennom av Jude Winchester, men alene med keeper plasserte han ballen like utenfor. Samme mann fikk en ny stor mulighet da han etter et innlegg fikk heade på blank goal fra god posisjon, men denne gang sto keeper Johns i veien med en refleksredning. Dermed endte det målløst, og det er liten tvil om at Coleraine-manager Oran Kearnsey hadde mest grunn til å være fornøyd med det ene poenget, selv om det skulle vise seg at de nå hadde blitt forbigått av et Crusaders som hadde benyttet ettermiddagen til å ta en borteseier mot selveste Linfield. Etter kampen uttrykte på sin side Cliftonville-manager Barry Gray skuffelse over å ikke ha vunnet, etter det han mente hadde vært deres beste forestilling denne sesongen.

Til tross for at det ikke ble noen mål, hadde det vært en nokså underholdende affære for de 1 522 tilskuerne, og selv forlot jeg snart flotte Solitude for å finne bussholdeplassen for bussen tilbake til sentrale Belfast. Jeg var akkurat noen sekunder for sent ute til å rekke en av bussene, og det som skulle være den neste bussen hadde åpenbart bestemt seg for å ikke komme, men etter en ørliten spasertur til en annen holdeplass klarte jeg omsider å komme meg med en buss tilbake til sentrum. Jeg trasket raskt tilbake til Royal Bar og forlystet meg i godt selskap et par timer. Under en røykepause hadde jeg gått til en taxisentral noen meter nede i veien for å forhåndsbestille en taxi til senere, og etter å også ha fått hentet bagasjen min, takket jeg folket i Royal Bar for denne gang og gikk i 20.15-tiden for å la drosjekusken skysse meg til ferja.

For å få kabalen til å gå opp best mulig, hadde jeg nemlig bestilt plass på Stena Line sin natt-ferje fra Belfast til Liverpool…eller rettere sagt Birkenhead. Det hadde kostet £28,50 for overfarten og ytterligere £55 for en lugar som jeg følte jeg måtte unne meg, men stuten av en drosjekusk – som for øvrig var en trivelig kar – presterte å kjøre meg til feil terminal. Jeg syntes det virket overraskende folketomt da jeg gikk for å sjekke inn, og ble da også snart gjort oppmerksom på at dette var terminalen for selskapets ferjer til skotske Cairnryan. Jeg ble pekt i riktig retning, og selv om det i luftlinje ikke var spesielt langt, brukte jeg over 20 minutter på å slepe med meg bagasjen til riktig terminal via veien som slynget seg rundt på kaiområdet.

Heldigvis hadde jeg beregnet godt med tid, slik at jeg likevel ankom i god tid før innsjekkingen stengte klokka 21.30 – en time før avgang. Etter å ha blitt skysset fra terminalen og bort til ferja, fikk jeg raskt installert meg på lugar 510, og gikk deretter for å få litt mat i skrotten. I båtens bar og restaurant ble en porsjon chili skylt ned med en pint cider før jeg trakk meg tilbake til lugaren for å få litt søvn. Med ankomst klokka 06.30 morgenen etter ville det nemlig være en tidlig start. Svippturen over til Ulster hadde vært en suksess, og nok en gang hadde jeg stortrivdes i Belfast og Nord-Irland. De to dagene der ville på flere måter stå som et høydepunkt på turen, men nå var det på tide å returnere til det britiske «fastlandet».

 

 

Northern Irish ground # 4:
Cliftonville v Coleraine 0-0 (0-0)
NIFL Premiership
Solitude, 30 December 2017
Att: 1 522
Admission: £11
Programme: £2,50
Pin badge: £3

 

Next game: 01.01.2018: Colwyn Bay v Bamber Bridge
Previous game: 29.12.2017: Carrick Rangers v Ballinamallard United

More pics