Albion Rovers v Airdrieonians 02.01.2018

 

Tirsdag 02.01.2018: Albion Rovers v Airdrieonians

Når man har et 07.12-tog å rekke, gjelder det å komme seg opp i tide, og det klarte jeg uten problemer når jeg denne dagen våknet opp i Chester med tid nok til å unnagjøre morgenstellet før jeg sjekket ut og gikk de få meterne til Chester stasjon. Jeg hadde til og med tid nok til å gå til innkjøp av frokost i form av toast og juice før jeg satt meg på toget som skulle ta meg den første etappen til Warrington Bank Quay. Jeg hadde en nokså lang reise foran meg denne morgenen, for jeg hadde tenkt meg opp til Skottland, der værmeldingen allerede hadde bekymret meg i en uke eller to. Min plan A var å besøke Albion Rovers, og så sent som et par dager tidligere hadde jeg varsler om opp mot 30mm regn i løpet av natten og utover dagen, og selv om det nå så ørlite bedre ut, var det fortsatt nokså dystre spådommer.

Derfor var det ikke spesielt overraskende at man allerede kvelden i forveien annonserte baneinspeksjon klokka 11.00 på formiddagen, og det var med denne uvissheten at jeg forlot Chester. Jeg hadde heldigvis et par alternativer i bakhånd, og blant de mest praktiske var Clyde, fulgt av Stenhousemuir og Edinburgh City. Det var imidlertid Queen of the South som fristet mest som plan B, men på det som faktisk er en helligdag i Skottland, var kollektivtransporten ikke spesielt imponerende, slik at det ville by på en lang og kronglete reisevei til min base i Glasgow etter kamp. Samtidig ville jeg mest sannsynlig måtte hoppe av i Carlisle og dra med bagasjen på kamp, og der passerte vi på et tidspunkt da baneinspeksjonen ennå ikke var holdt.

Jeg hadde ti minutter på meg til å bytte ved Warrington Bank Quay, og kunne snart unne meg litt mer søvn på 07.49-toget til Glasgow Central. Jeg sovnet en gang etter at vi passerte Wigan, og våknet idet vi var på vei inn på endestasjonen i Skottlands største by. Der ankom vi i rute klokka 10.38, og i et dyvått Glasgow hastet jeg snart bort til Premier Inn-hotellet på Argyle Street mens jeg forsøkte å i mest mulig grad gå under overbygg som ga ly for regnet. Jeg hadde betalt £36 for overnatting her, og fikk i denne omgang nøye meg med å slenge fra meg bagasjen før jeg ilte tilbake for å oppsøke det som har blitt et fast vannhull. Over en pint på herlige The Horseshoe Bar kunne jeg etter hvert også registrere at baneinspeksjonen til min overraskelse og glede faktisk hadde gitt positivt utfall. Det var «Game ON» ved Albion Rovers’ hjemmebane Cliftonhill!

Dermed kunne jeg avslutte min søken etter reiseruter til mine alternative kamper, og i stedet feire med pork scratchings og et påfyll i glasset før jeg etter hvert satt kursen mot Coatbridge. I tillegg til at det var en skotsk bank holiday, benyttet åpenbart skottene også denne dagen til å utføre omfattende vedlikeholdsarbeid på diverse jernbanelinjer, og det førte til betydelige endringer og kanselleringer i tillegg til en allerede redusert ruteplan. Det gjorde at jeg valgte å ta 12.20-toget til Bellshill for deretter å la buss 201 frakte meg derfra opp til Coatbridge. Jeg hoppet av en stopp eller to før selve stadionet for å stikke innom stedets Wetherspoons-pub The Vulcan. Jeg følte nemlig for en porsjon haggis før kamp, og en deilig porsjon med haggis, neeps & tatties ble skylt ned med en flaske j2o før jeg trasket mot Cliftonhill

Coatbridge er en by med drøyt 40 000 innbyggere, og den ligger i det såkalte skotske sentralbeltet. Det er en utpreget arbeiderklasse-by som ligger 16 kilometer øst for Glasgow, og som må kunne sies å være en del av stor-Glasgow. En stor andel av befolkningen har irsk bakgrunn, mens byen vokste frem som en industriby under den industrielle revolusjon. Coatbridge var med sine smelteverk og sin kullutvinning et viktig industrisentrum i regionen – ikke minst grunnet Monklandkanalen (fra 1791) som gikk gjennom byen og ble brukt til å frakte kull og jern til Glasgow. Den delen av kanalen som gikk gjennom sentrum er nå lagt i rør. Industrien førte etter hvert også til at Coatbridge ble kjent for sine problemer med luftforurensing. I dag er Coatbridge skottenes viktigste transport- og containerbase, valgt ut grunnet nærheten til flere jernbanelinjer og motorveier.

Det var imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, og snart kunne jeg se det flotte klassiske stadionet foran meg på venstre hånd. Albion Rovers har den siste tiden sammen med Arbroath og Queen of the South befunnet seg øverst på min ønskeliste hva gjelder baner i den skotske ligaen, og noen vil kanskje huske at jeg opprinnelig hadde planlagt et besøk her i april 2017. Den gang ble det til slutt i stedet kamp hos Cambuslang Rangers, som slett ikke var noe dårlig valg, men denne gangen skulle jeg endelig få se kamp ved Cliftonhill. Det eneste som kunne stoppe meg nå var en pysete kampleder med kalde føtter, men det var bare å slå fra seg slike negative tanker da jeg etter å ha knipset noen bilder av anleggets eksteriør betalte meg inn med £14 og også gikk til innkjøp av et kampprogram pålydende £2.

Albion Rovers ble i 1882 stiftet ved at to av byens klubber – Albion FC og Rovers FC – slo seg sammen, og da den skotske andredivisjon i 1903 ble utvidet med et par lag, fikk de sammen med daværende Ayr Parkhouse være med. The Wee Rovers gjorde seg slett ikke bort, men da den skotske ligaen i 1915 gjorde en omstrukturering til én enkelt divisjon, tok de i stedet plass i West of Scotland League. De var nære på en retur til den skotske ligaen i 1917, men måtte se seg slått av Clydebank, Vale of Leven og Stevenston United i avstemningen. I 1919 flyttet de fra Meadow Park til sin nybygde (og nåværende) hjemmebane Cliftonhill, og samme år fikk de de igjen innpass i den skotske ligaen som nå altså besto av kun én divisjon.

Selv om de endte sist i sin første sesong tilbake i ligaen, står denne sesongen likevel som en milepæl i klubbens historie, i og med at de spilte seg frem til finalen i den skotske FA Cupen. To omkamper måtte til før de omsider slo den sesongens ligamester Rangers 2-0 i semifinalen, men foran 95 000 tilskuere på Celtic Park led de knepent finaletap da de måtte gi tapt med 2-3 for Kilmarnock. En historie forteller at Rovers-keeper Joe Short måtte kausjoneres ut av fengselscella den morgenen, og at han i løpet av finalekampen bar preg av sin åpenbart heftige natterangel kvelden før. I 1921 ble igjen den skotske ligaen omstrukturert til to divisjoner, og Albion Rovers holdt seg i toppdivisjonen frem til 1923; med 11. plassen våren 1922 som sin historiske bestenotering. Det var for øvrig i denne perioden at John «Jock» White ble den hittil eneste spiller som representerte Skottland som Rovers-spiller.

Albion Rovers ble værende på nivå to frem til 1934, da de vant divisjonstittelen ett poeng foran Dunfermline Athletic, og fire av de fem siste sesongene før krigen ble tilbragt på øverste nivå. Da man startet opp igjen etter krigen, ville normalt en 16. plass i 1939 vært nok til fornyet kontrakt, men enda en omstrukturering gjorde at The Wee Rangers ble degradert til nivå to som nå fikk navnet B Division. Med blant annet den senere manager-legenden Jock Stein (‘he knew!’) sikret de seg i 1948 andreplassen og opprykk, men tilbake blant eliten endte det med jumboplass og umiddelbar retur, og 1948/49-sesongen er foreløpig siste gang Albion Rovers var å finne i øverste divisjon. B Division ble i 1956 igjen til ‘Second Division’, og uavhengig av navn ble Albion Rovers nå å finne som fast innslag på dette nivået helt frem til 1975.

Dette året hadde man igjen en omstrukturering der toppdivisjonen blant annet fikk navnet Premier Division samtidig som ligaen gikk fra to store til tre mindre divisjoner, og Albion Rovers endte i den forbindelse opp med å bli flyttet ned på nivå tre. I 1989 vant de divisjonstittelen, men påfølgende sesong endte med umiddelbart nedrykk og står som deres siste på nivå to. I stedet måtte de – i en periode der de var nokså fast ligajumbo – ta turen ned på nivå fire og den nye Division Three da ytterligere omstrukturering fulgte i 1994. De returnerte i 2011 til nivå tre med opprykk via playoff – etter å ha slått Queens Park i semifinalen og Annan Athletic i finalen – før de igjen rykket ned i 2013. Med divisjonstittel og opprykk i 2015 er de i hvert fall tilbake på nivå tre. Så gjenstår det å se om de denne gang kan etablere seg i det som nå heter League One.

Denne dagen var det et skikkelig lokalderby som satt en ekstra spiss på mitt besøk når Airdrieonians gjestet Cliftonhill, for det er kun et par kilometer som skiller de to klubbenes hjemmebaner. Ikke bare har Coatbridge og Airdrie vokst sammen, men de deler også lokalavisen Airdrie & Coatbridge Advertiser, og ikke minst har de en voldsom rivalisering seg imellom. Der Coatbridge med sin enorme befolkningsandel med irsk bakgrunn i all hovedsak er katolsk, er Airdrie tilsvarende protestantisk. En kompis hadde beskrevet Coatbridge som en «bitter, sekterisk ghetto», og innbyggerne der ville sikkert sagt noe lignende motsatt vei. Det ville nesten ligget til rette for et slags Old Firm i miniatyr, men jeg fikk høre at rivaliseringen mellom de to fotballklubbene ikke var like heftig.

De to har nemlig ofte spilt i forskjellige divisjoner med Airdrie-klubben som storebror, og sistnevnte er jo for øvrig også en føniks-klubb som under navnet Airdrie United ble stiftet etter den opprinnelige Airdrieonians-klubben gikk konkurs i 2002. Nå har de igjen tatt navnet Airdrieonians, og om de to kan bli å finne i samme divisjon en stund, kan man kanskje bygge opp det såkalte Monklands-derbyet til å bli litt heftigere. Det virket på meg som om man muligens kan være litt på vei dit, for det var segregering på Cliftonhill denne dagen, og det skulle etter hvert bli en atmosfære verdig et lokalderby. Nå var det først på tide å ta en kikk på anlegget, og etter å ha spurt en av vaktene, fikk jeg også tillatelse til å med ham som ledsager ta meg over på borteseksjonen for å få tatt litt bedre bilder av tribuneseksjonene.

Inngangspartiet der jeg hadde betalt meg inn ligger nede på Main Street, utenfor langsiden med hovedtribunen som er malt i klubbens røde og gule farger. Vel innenfor portene må man forsere noen trapper som fører en opp til banen, og man kommer opp rett ved siden av den nevnte hovedtribunen, som i seg selv er en virkelig perle. Det er en herlig og klassisk tribune som jeg antar kan stamme fra tiden da Albion Rovers først flyttet inn her i 1919, eller årene som fulgte. Den byr på sitteplasser i form av tre-seter øverst, og ståplasser med klassisk terracing nederst. Denne tribunen har senere (i 1994?) fått et karakteristisk utbygg med et tak som også gir tak over hodet til de stående tilskuerne og som gjør den lett gjenkjennelig.

Bortenfor hovedtribunen er det et bittelite overbygg som ikke virket å være i bruk der det står nede ved hjørnet mot kortsiden Airdrie End. Passende nok var det her på sistnevnte at Airdrie-folket nå ble plassert, på en ståtribune under åpen himmel som ble åpnet så sent som i 2015. Selv med den på plass er kapasiteten på Cliftonhill nå kun 1 572, og selv om man da hadde flere tribuner åpne, er det ganske vanvittig å tenke på at tilskuerrekorden her er på hele 27 381. Den ble satt i 1936, i en cupkamp mot Rangers, og den gang var ståtribunen Albion Street Terrace på bortre langside også åpen. Det er den dessverre ikke lenger, men likevel står den der fortsatt nærmest til spott. Dette er en klassisk ståtribune der overbygget dekker mesteparten av seksjonene med terracing, men den er nå dessverre kondemnert, og ifølge vakten som fulgte meg over på bortetribunen har den asbest i taket og vil sannsynligvis aldri bli brukt igjen.

Det er for meg noe usikkert om det noen gang har vært tribune på den siste kortsiden, men denne er i dag uansett ubenyttet og utilgjengelig for publikum, slik at Cliftonhill i realiteten i dag er et stadion med kun to sider i bruk. For øvrig har også Cliftonhill tidligere blitt benyttet til både speedway, hundeveddeløp og stock car racing, og om man vet hva man skal se etter, kan man fortsatt se visse spor som vitner om dette. Albion Rovers har en stund også hatt planer om å forlate Cliftonhill til fordel for et nytt stadion, og allerede i en periode i 1990-årene så det en stund ut til at det gikk mot banedeling med Airdrieonians, men det møtte så sterkt motstand fra fansen og lokalbefolkningen at disse planene heldigvis ble skrinlagt. Det virker imidlertid som om man har sett på flere aktuelle tomter i Coatbridge-området, og tanken er at salget av Cliftonhill vil finansiere et eventuelt nytt stadion, så bli ikke overrasket om slike planer plutselig skulle skyte fart.

Det skulle kanskje være unødvendig å understreke, men jeg likte virkelig Cliftonhill, som oser av karakter. Riktignok er det neppe noe for de som liker de komfortable men akk så sjelløse moderne anleggene som har poppet opp som paddehatter, men for feinschmeckerne med sans for klassiske stadioner er det en perle. Når man kommer opp de nevnte trappene fra inngangen, får man på sin venstre hånd klubbsjappa, og der stakk jeg snuta innom for å skaffe meg en pin samt en stensil med dagens lagoppstillinger. Deretter var det tid for å stikke innom matutsalget innunder hovedtribunen. Alkoholsalg er som kjent forbudt på skotske ligabaner, men jeg fikk meg både en Bovril og ikke minst en Scotch Pie som naturligvis er obligatorisk på kamp i Skottland.

Jeg traff etter hvert også på groundhopperen Craig som også hadde tatt turen, slik han da også hadde sagt at han skulle. Skjønt han hadde visst også hatt visse betenkeligheter da han hadde sett værmeldingene, men nå var han glad han hadde kommet. Vi slo dog fast at det sannelig ikke var sikkert at denne kampen ville blitt spilt om det hadde vært i England, for på sidelinjene var det temmelig vått. Heldigvis var det ikke en pysete kampleder som skulle dømme lokaloppgjøret denne ettermiddagen, da ligakampene altså startet klokka 15.00 til tross for at det var tirsdag. Ikke bare var det en kamp mellom to lokale rivaler som sto på menyen, men også et oppgjør mellom to tabellnaboer.

På toppen av den skotske League One var det foreløpig en tvekamp mellom Ayr United og Raith Rovers om divisjonstittelen og den direkte opprykksplassen, mens både Albion Rovers og Airdrieonians befant seg lenger ned på tabellen. Bortelaget var før kampen å finne på en 7. plass av de ti lagene i divisjonen, og hadde med sine 23 poeng på 18 kamper kun to poeng ned til Albion Rovers som også hadde en kamp til gode. Sistnevnte hadde for øvrig fem poeng ned til Queens Park på kvalik-plass og seks poeng ned til Forfar Athletic på nedrykksplassen, med henholdsvis tre og to kamper til gode på de to bunnlagene. Samtidig var det kun fire poeng opp til fjerdeplassen som vil gi playoff om opprykk til Championship, og for Airdrieonians kun ett poeng.

Bortelagets keeper Rohan Ferguson skapte problemer for seg selv da han tidlig i kampen skjøt ballen rett i motspiller Joao Victoria, men sistnevnte fikk ikke umiddelbart kontroll over ballen, og Ferguson kunne rette opp med en redning. Midtveis i første omgang suste Jake Hastie nedover langs kanten for Airdrieonians, og det som nok var ment som et innlegg så ut til å dale inn i mål, men smalt i stedet i tverrliggeren til Rovers-keeper Daniel Potts. Ellers var det langt mellom sjansene i en første omgang som bar preg av midtbanedueller og nok også ble preget litt av forholdene med en våt og tung bane. På et godt besøkt Cliftonhill kunne derfor de 1 032 tilskuerne se at det fortsatt var målløst ved pause. Det var da en kar kom bort for å uttrykke begeistring over min Union Jack-veske og samtidig mente jeg må være svært modig som hadde gått med den i Coatbridge.

Det første målet kom i andre omgangs tolvte minutt, da Joao Victoria avsluttet og Diamonds-keeper Ferguson kun klarte å parere ballen omtrent rett i beina til Alex Trouten, som enkelt kunne sette inn sitt mål nummer 24 for sesongen. 1-0, men gjestene svarte på tiltale, og med omtrent tjue minutter igjen kom utligningen på merkelig vis. Willis Furtado ble spilt gjennom, og selv om Rovers-keeper Potts parerte hans avslutning, rikosjetterte ballen tilbake i beinet til Furtado og inn i mål. Fem minutter senere hadde The Diamonds snudd kampen da et frispark ble slått inn i feltet og Dean Cairns stupte frem for å heade inn 1-2 til voldsom jubel fra bortefansen som fyrte av røykbomber og entret banen for å feire med sine helter.

Scott Stewart kunne deretter satt spikeren i kista da han utnyttet slapt forsvarsspill, men han ble så forstyrret av Alan Reid at han satt ballen utenfor Rovers-målet. I stedet ble det drama på overtid da bortelaget hadde problemer med å klarere et hjørnespark. Ballen ble headet inn igjen i feltet og fant omsider veien til venstreback Scott McLauglin, som i det andre overtidsminuttet utlignet til 2-2 og igjen utløste elleville jubelscener – denne gang fra hjemmefolket. Tilsvarende var det nok en stor skuffelse for Airdie-folket, som sannsynligvis følte at det var to tapte poeng da dommeren ikke lenge etter blåste for full tid. Dermed poengdeling, og jeg tok snart farvel med Craig som vendte snuta hjemover.

Selv hadde jeg andre planer som kanskje fikk ham til å angre litt på å ikke ha sjekket opp alternativene litt nøyere, for selv om det ikke var noen offisielle kamper med sent avspark i Skottland denne dagen, hadde jeg funnet noen treningskamper i juniorpyramiden. Det var med en av disse i tankene at jeg derfor spaserte til Coatdyke stasjon for å ta toget til Bathgate, men mer om det i rapporten fra Blackburn United, som skulle være vertskap for kveldskampen. På vei til togstasjonen passerte jeg også forbi en stikkvei opp til borteinngangen, og der kunne jeg via de åpne portene benytte anledningen til å også snike meg en tur over på den kondemnerte tribunen. Besøket ved Cliftonhill hadde så absolutt vært en suksess, med et herlig og klassisk stadion, en underholdende kamp og sent drama. Hva mer kan man ønske seg?

 

 

Scottish ground # 18:
Albion Rovers v Airdrieonians 2-2 (0-0)
Scottish League One
Cliftonhill, 2 January 2018
1-0 Alex Trouten (57)
1-1 Willis Furtado (70)
1-2 Dean Cairns (75)
2-2 Scott McLaughlin (90+2)
Att: 1 032
Admission: £14
Programme: £2
Pin badge: £2,50

 

Next game: 02.01.2018: Blackburn United v Pumpherston
Previous game: 01.01.2018: Colwyn Bay v Bamber Bridge

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg