Listen har etter hvert blitt så lang at den måtte deles opp / The list have grown so big that it had to be split up

Part 1: 1995-2016

Part 2: 2016-2019

Part 3: 2022-20??

Torsdag 07.05.2015: Grorud v Sarpsborg 08

For andre dag på rad ble jeg faktisk fristet til å dra inn til Oslo-ghettoen for å se en av dagens cupkamper. Grorud skulle være vertskap for Sarpsborg 08, og jeg talte litt på knappene før jeg satt meg på bussen innover. En medvirkende årsak var at jeg hadde tro på at jeg hadde fått lurt med en kjenning som bor lokalt, og som i likhet med meg har en forkjærlighet for engelsk non-league, og siden det begynte å bli en stund siden sist vi støtte på hverandre på våre respektive rundturer i England, var det igjen på tide med et lite møte. Mens jeg satt på bussen innover bekreftet han da også at han ville ta seg en tur, og jeg satt meg på T-banen som skulle ta meg til Grorud.

Jeg hadde kun stått utenfor klubbhuset noen få minutter da Joachim kom gående, og sammen kunne vi konstatere at det ble krevd nokså stive 150 kroner i inngangspenger på et anlegg som ikke kan beskrives på noen annen måte enn “nokså enkelt og kjedelig” – og dessverre nokså typisk for Oslo-fotballen, der majoriteten av klubbene synes å banedele med flere andre klubber på nitriste kommunale sportskompleks med kunstgressbane(r). Her hadde de i det minste tatt seg bryet med å trykke opp et lite program (om man kan kalle et A4-ark brettet i to for et program). Tilskuerfasilitetene består nærmest utelukkende av den en temmelig lite attraktiv sittetribune midt på den ene langsiden. Det hadde allerede kommet noen særpinger som hadde tatt turen opp fra “pæddekummen”, men mitt lille håp om en cupbombe ble nokså raskt slukket.

Bojan Zajic er en spiller jeg – til tross for tidligere spill i Vålerenga (og nå i Særp) – har hatt litt sans for, og det var serberen som satt inn gjestenes første mål etter fem minutter. Med ett øye på kampen gikk praten mest rundt non-league relaterte temaer, og ikke minst nylig avsluttede av planlagte Englands-turer. Men vi kunne likevel se at særpingene doblet ledelsen fem minutter før pause. Grorud hadde imidlertid en rekke muligheter, og en av innbytterne kunne alene scoret hattrick om han hadde sløst mindre foran mål. De hadde absolutt fortjent et mål, men i stedet var det jestene som tjue minutter ut i andre omgang satt inn 0-3. Dermed tok de seg videre uten å imponere, og tomålsscorer Zajic hadde for lengst blitt tatt av da dommeren blåste av. Sarpsborg gjorde det de måtte, og ikke stort mer. Jeg takket for hyggelig samvær og returnerte til T-banen for å sette kursen hjemover. Og etter alt snakket rundt engelsk non-league, meldte abstinensene seg igjen. Dessverre finner jeg lite med kur for dette i Norge.

Norwegian ground # 33:
Grorud v Sarpsborg 08 0-3 (0-2)
NM Cupen, 2. runde
Grorud Idrettspark, 7 Mai 2015
0-1 Bojan Zajic (6)
0-2 Bojan Zajic (41)
0-3 Liridon Kalludra (66)
Inngang: 150 kr
Tilskuere: 214

 

 

Onsdag 06.05.2015: Skeid v Odd Grenland

Planen min denne dagen hadde opprinnelig vært å dra ned til Halden for å se Kvik Halden v FFK i cupen, men med 280 kroner hver vei med toget (i tillegg til buss tur/retur Drøbak – Ski) falt det bort da broren min ikke lenger hadde mulighet til å kjøre til Halden. Jeg var likevel lysten på en dose cup-fotball, og tok en ny kikk på kampmenyen, der Skeid v Odd Grenland og Kjelsås v Strømsgodset var de mest aktuelle. Dessverre spiller ikke lenger Skeid på Voldsløkka, men på den nokså uinteressante Nordre Åsen, og etter å ha tatt trikken til Grefsen stasjon gikk jeg den korte veien dit.

Den gamle storheten har tatt med seg alle sine pokaler (inkludert ett seriemesterskap og hele åtte cupmesterskap) som står utstilt inne i klubbhuset, der jeg faktisk fikk rasket til meg en stensil med lagoppstillingene. Jeg kom faktisk også i prat med en eldre kar som klaget sin nød over hvordan den moderne fotballen også har inntatt Norge, mens han mimret tilbake til tider da Skeid var en storhet som i perioder brukte denne banen som treningsbane. Som han sa var det på den tiden helt usannsynlig at Skeid skulle spille sine kamper her, men det er nå tilfelle. Samtidig står Voldsløkka står der forlatt og forfaller mens kommunepolitikerne prøver å bestemme seg for hva som skal skje med den. Det er planer for å oppgradere (og flytte!) Voldsløkka, men mangelen på bevillninger gjør at intet har skjedd.

Det dreide seg om andre runde i cupen, og Skeid hadde besøk av et av Tippeligaens topplag i form av Odd Grenland. Stort sett alle de 500 tilskuerne befant seg på den ene langsiden, da motsatt langside var sperret av, og Nordre Åsen har så godt som ingen fasiliteter. De som hadde håpet på en cupbombe fikk snart en realitetssjekk da Odd tok ledelsen ved veteran Frode Johnsen. Etter 25 minutter ble ledelsen doblet, men rett før pause reduserte vertskapet på flott vis. Odd burde soret flere mål og avgjort før dette, men i stedet slapp de Skeid inn i kampen, og etter pause var det sjanser begge veier. Da hjemmelaget satset stadig mer offensivt i jakten på utligning, kom i stedet to raske mål imot helt på tampen, og Frode Johnsen ble for øvrig tomålsscorer.

1-4 kunne i og for seg vært stillingen ved pause, men når Odd først drev sjansesløseri og slapp Skeid inn i kampen, var det likevel noe flatterende ut fra det som skjedde i andre omgang. Men Skiends-laget hadde tatt seg videre uten å imponere, på en kveld der overraskende mange Tippeliga-klubber snublet mot motstand fra lavere divisjoner. Både FK Haugesund og Start gikk på virkelige stjernesmeller, men det som høstet mest jubel blant begge grupper med supportere denne kvelden var at Vålerenga ble slått ut av Gjøvik/Lyn. Fantastisk! Det var mitt lille høydepunkt denne dagen, og særdeles skadefro kunne undertegnede spasere til Sinsen T-banestasjon og starte hjemreisen.

 

Norwegian ground # 32:
Skeid v Odd Grenland 1-4 (1-2)
NM Cupen, 2. runde
Nordre Åsen, 6 Mai 2015
0-1 Frode Johnsen (13)
0-2 Emil Jonassen (26)
1-2 Jibril Bojang (42)
1-3 Frode Johnsen (88)
1-4 Jonathan Lindseth (90+1)
Inngang: 100 kr
Tilskuere: 500

 

 

 

Tirsdag 30.04.2015: Wednesfield v Sporting Khalsa

 

Det var på tide å forlate flotte Newcastle, og jeg spaserte til Newcastle stasjon i god tid for 09.42-toget som skulle frakte meg til Birmingham. Jeg hadde droppet planene om å ta en omvei via kaféen The Butterfly Cabinet på Heaton Road (der de serverer tidenes full english breakfast som virkelig anbefales) for heller å gå til innkjøp av frokost i form av smørbrød som jeg inntok på toget sørvestover. Etter snaut to og en halv time kunne jeg hoppe av på Birmingham New Street og bytte til tog mot Wolverhampton. Britannia-hotellet i Wolverhampton ligger et steinkast fra byens jernbanestasjon, og jeg fikk snart sjekket inn og installert meg.

 

Rett over veien ligger puben Prince Albert, og der slo jeg meg ned med en pint mens jeg forsøkte å få klarhet i situasjonen rundt kveldens utvalgte kamp. I motsetning til de andre dagene på denne lille turen, tok det nemlig en stund før jeg valgte meg en kamp denne dagen. Jeg vurderte først muligheten for å se Hendons hjemmekamp i playoff-semifinalen i Isthmian Premier, men grunnet usikkerheten rundt deltakerklubbene (deres opprinnelige semifinale-motstander Enfield Town var nemlig siktet for bruk av en ikke-spilleberettiget spiller, og sto i fare for å få poengtrekk og dermed miste playoff-plassen til Met Police) gjorde at jeg raskt droppet dette. Det var da også en klok avgjørelse, da semifinalene i Isthmian Premier ble utsatt på ubestet tid.

 

Derfor vendte jeg oppmerksomheten mot andre kamper og andre deler av landet. Jeg vurderte finalen i Notts Senior Cup mellom Basford United og Clipston som skulle spilles på Field Mill i Mansfield, men det var når sant skal sies to oppgjør i West Midlands (Regional) League Premier Division som hele tiden var de heteste kandidatene i påvente av enda mer interessante alternativer som aldri dukket opp. Willenhall Town v Wellington Amateurs var en av disse, og hadde Willenhall Town fortsatt spilt på sin gamle tradisjonelle hjemmebane Noose Lane, ville jeg nok valgt meg denne. Men i 2010 så de seg dessverre nødt til å selge denne til Sporting Khalsa, som tilfeldigvis var bortelag i kampen jeg omsider endte opp med å velge meg denne kvelden – nemlig Wednesfield v Sporting Khalsa.

 

Saken var imidlertid den at den tilsynelatende kriserammede Wednesfield-klubben ikke hadde klart å stille lag i sin siste hjemmekamp. De var heller ikke spesielt aktive på Twitter og andre sosiale medier, der heller ikke bortelaget kunne bekrefte at det ble kamp, men de fortalte derimot at de ikke hadde hørt noe annet og derfor satt kursen mot Wednesfield i Wolverhamptons utkant. Etter å ha inntatt en tidlig middag og ytterligere en pint var jeg ikke spesielt mye klokere, men valgte å ta sjansen på å dra tidlig opp til Wednesfield, slik at jeg ved en eventuell ny avlysning kunne finne ut av dette tidlig nok til å kunne sette kursen mot Willenhall Towns hjemmekamp.

 

På bussholdeplassen rett utenfor stilte jeg meg opp for å vente på buss nummer 59 som snart kom kjørende, og £3,70 fattigere steg jeg på med en returbillet (eller rettere sagt en dagsbillett) i hånden. Et kvarters tid senere kunne jeg hoppe av i Wednesfield og legge ut på den drøyt fem minutter lange spaserturen opp til Cottage Ground, der Wednesfield FC spiller sine hjemmekamper. Wednesfield er opprinnelig en landsby som i dag fremstår som en drabantby for Wolverhampton. Den ligger kun tre-fire kilometer nordøst for Wolverhampton sentrum, og har i seg selv drøyt 30 000 innbyggere. I Wednesfields sørlige utkant er det store industriområder. Med drøyt halvannen time til kampstart fikk jeg innkjørselen til Cottage Ground på min høyre hånd, og da telleapparatet ved inngangen ikke var bemannet gikk jeg bare rett inn.

 

Cottage Ground domineres av den flotte hovedtribunen på den ene langsiden, og innkjørselen går forbi på baksiden av denne, slik at man får denne på sin høyre hånd om man kjører helt inn. Denne tribunen er bygget i mur, har stolper i stål i forkant, og er kledd i bølgeblikk. Dette er anleggets eneste tribune, og den står midt på den ene langsiden, der den strekker seg snaut kvarte banens lengde. Den bærer klubbens røde og hvite farger, og inni byr den på sitteplasser i form av klassiske og flotte trebenker. Der står ikke minst en av anleggets flomlysmaster, og originalt nok strekker den seg gjennom tribunetaket. Denne detaljen og tribunen i seg selv gir anlegget en solid dose karakter, og gjør opp for mangelen for tribunefasiliteter ellers. Resten av anleggets tilskuerfasiliteter består nemlig kort fortalt av såkalt hard standing, men på motsatt langside står laglederbenkene i rød og hvit mur. Innerst bak den ene kortsiden finner man et par bygg, hvorav et av disse huser klubbhusets bar, og det var dit jeg nå gikk.

 

Det var faktisk allerede en rekke personer til stede, med en håndfull mennesker som satt på benkene på utsiden, mens flere unger løp rundt og lekte på plassen og ved et par lekeapparater i villnisset som befant seg bak mål ved siden av klubbhuset. Også inne i klubbhusets bar var det flere personer allerede, og jeg fikk byttet til meg en pint Strongbow som jeg tok med meg ut i sola og satt meg ned på en av benkene der. Imidlertid kunne ingen foreløpig bekrefte hvorvidt det ville bli kamp eller ikke, og jeg overhørte hvordan representanter for hjemmelaget diskuterte alle som hadde måttet melde avbud grunnet jobbforpliktelser etc. På benken ved siden av satt et par karer fra bortelagets ledelse, og heller ikke de turte å garantere noen kamp riktig ennå.

 

Det var imidlertid tegn som tydet på at man nå gjorde klart for kamp, og jeg fikk etter hvert låne lagoppstillingene fra bortelagets klubbsekretær slik at jeg fikk kloret ned de to lagene. En representant for hjemmelaget fortale at de hadde klart å samle sammen et lag ved hjelp av en rekke unggutter som i flere av tilfellene visstnok tilhørte juniorlaget. Men det ble da i hvert fall kamp, og de hadde til og med fått rasket sammen nok spillere til å også ha fire innbyttere på benken. Jeg traff på en eldre groundhopper fra Leicester som jeg også tidligere har støtt på, og vi var skjønt enige om at vi nok ville være vitne til en kamp der det var stor sannsynlighet for at at det ville være temmelig rått parti.

 

Mens Sporting Khalsa allerede for lengst var suverene vinnere av West Midlands (Regional) League Premier Division, var Wednesfield nemlig fortapt som desidert tabelljumbo. Wednesfield ble stiftet så sent som i 1961, under navnet Wednesfield Social, og fikk i 1976 bli med i West Midlands (Regional) League. De spilte seg snart opp i denne ligaens Premier Division, og etter å ha vunnet denne for andre året på rad, fikk de i 1997 ta steget opp i det som da het Midland Alliance. Deres beste plassering var tredjeplassen i 2002, før de året etter endte som jumbo og returnerte til WMRL Premier. Etter ny sisteplass i 2005 ble de benådet, men denne sesongen spøker det stygt igjen. De har gått på en rekke stygge tap denne sesongen, og kom nå fra sju strake nederlag. Enda verre var det kanskje at man sto uten seier på de siste 30 kampene (0-5-25).

 

Gjestene sto før kamp med statistikken 35-3-1 og 108 poeng med tre kamper igjen av sin sesong, og hadde altså for lengst sikret seg ligatittelen og opprykk til Midland League Premier Division. Sporting Khalsa er faktisk i utgangspunktet en asiatisk klubb, stiftet i 1991. Det må jeg imidlertid innrømme at jeg ikke ville merket mye til om jeg ikke visste det, og det var bemerkelsesverdig få asiater å se se både blant spillere og ledelse. Da de som nevnt kjøpte Noose Lane fra Willenhall Town ble de visstnok den første asiatiske klubb til å eie sin egen bane, og de har jo hatt en eventyrlig sesong. Etter å ha spilt sine første år i Walsall & District Sunday Leagues prøvde de seg en sesong i West Midlands (Regional) League i 1996/97, men endte sist og «forsvant» inntil de kom tilbake i 2004. Siden den gang har de spilt seg opp i ligaens Premier Division, der de har oppholdt seg siden 2011.

 

Bortelagets klubbsekretær informerte oss om at dersom de scoret mer enn to mål denne dagen ville de bli det mestscorende laget på step 6 denne sesongen, og med tre kamper igjen av sesongen hadde de allerede altså hanket inn 108 poeng på 39 kamper, og sto med en imponerende målforskjell på 131-23! Man skulle virkelig være optimist om man ville satse penger på hjemmeseier denne torsdagskvelden. Vi ble snart oppsøkt av en kar som gikk rundt med et glass for å samle inn £3 i inngangspenger fra de fremmøtte, og før avspark rakk jeg også å oppsøke baren for å hente påfyll i glasset. Ikke overraskende fikk jeg høre at det imidlertid ikke hadde blitt trykket opp noe kampprogram, og at de ikke hadde noen pins til salgs. Dermed tok jeg med meg min forfriskende pint ut for å se kampen sparkes i gang.

 

Gjestene var allerede fra start det førende laget, men det unge hjemmelaget forsvarte seg med nebb og klør, og de klarte å holde unna i nesten et kvarter før Sporting Khalsa tok en oppskriftsmessig ledelse. Etter en luftduell falt ballen ned hos Simon Townsend som på volley sendte ballen i mål bak Cottagers-keeper Luke Stevens. Vi hadde passert 25 minutter da Calum Cooper fikk en dobbeltsjanse, men etter en parade av keeper Stevens ble hans andre forsøk reddet på streken av en forsvarer. I neste angrep fyrte Ricky Nicholls av, og ballen smalt i stolpen helt oppe i krysset, men Nicholls skulle snart få sin oppreisning. Sekunder før halvtimen ble passert løsnet han nemlig skudd igjen, og fra 17-18 meter suste ballen i mål til 0-2.

 

Det var også stillingen ved pause, og hjemmelagets unge gutter hadde tross alt kommet fra det med æren i behold så langt, selv om de ikke hadde skapt stort fremover. Bortekeeper Ben Czerepanicec var knapt borti ballen i første omgang. Mot slutten av omgangen hadde jeg gått en liten runde rundt banen mens jeg forsøkte å fastslå tilskuertallet. Fra sin plass inne på tribunen hadde Leicester-karen gjort det samme, men med helt annet resultat. Nå innrømmet han riktignok å ha gått langt mindre grundig til verks, slik at jeg anslår mine 62 tilskuere som nærmere sannheten, selv om jeg kan ha inkludert en og annen person tilknyttet hjemmelagets klubbledelse. Jeg droppet for en gangs skyld pause-pinten, og kjøpte i stedet en cheeseburger med løk og bacon fra matutsalget i hjørnet nede ved klubbhuset.

 

Andre omgang fortsatte som den første, med bortelaget i føringen, og Marvin Nisbett skjøt like utenfor. Snaut ti minutter ut i omgangen sto det 0-3 da Tesfa Robinson headet inn fra en corner. To minutter senere kom gjestene med to mann alene mot keeper Stevens, og Bradley Lawley satt inn 0-4. Nå fryktet man at det kunne bli virkelig stygt, og at Wednesfield skulle kollapse fullstendig. Men i stedet begynte de faktisk å skape et par farligheter, og Ryan Blower så sin avslutning reddet på streken. Vertene hadde et par gode angrep og noen halvsjanser i denne perioden, men ligamestrene skulle snart slå tilbake.

 

Med tjue minutter igjen headet Calum Cooper inn det femte, og etter 78 minutter nærmest hælsparket Simon Townsend inn sitt andre og Sporting Khalsas sjette. Samme mann kunne på overtid fått sitt hat-trick da han kom alene med keeper, men hans avslutning gikk i stolpen. Dermed endte det 0-6 og med fullt fortjent borteseier etter en maktdemonstrasjon fra Sporting Khalsa. Hjemmelagets representanter virket likevel ikke altfor slukøret, og det var da også de suverene seriemestrene man spilte mot, samtidig som man mente å ha sett et og annet lovende tegn. Selv slo jeg fra meg tanken om å bli igjen for en pint, men tok en liten svipptur innom klubbhusets bar (hvis indre inngangsdører har flott dekorerte glassvinduer relatert til fotballklubben) for å bruke toalettet og takke for meg. Deretter spaserte jeg i stedet tilbake til bussholdeplassen for å rekke 22.07-bussen tilbake til Wolverhampton sentrum.

 

Litt før klokka halv elleve var jeg tilbake på Prince Albert, der det tydeligvis var kostymefest, og jeg unnet meg et par siste pints for kvelden der mens jeg snyltet på deres WiFi. Rundt klokka halv ett spaserte jeg over veien til Britannia-hotellet og fant hotellsenga. Turens tre kamper var historie, og dagen etter skulle jeg fly hjem fra Stansted. Jeg måtte ha 08.20-toget fra Wolverhampton, med bytte i Stafford og London. Det hadde vært nok en fin tur som for min del også satt et fint punktum for en fantastisk sesong der jeg endte opp med å se hele 90 kamper i den engelske pyramiden! Ganske vanvittig egentlig – eller kanskje er galskap et mer passende ord. Nå ser jeg allerede frem mot neste sesong…om jeg ikke lar meg friste av en dose med pre-season friendlies.

 

English ground # 256:
Wednesfield v Sporting Khalsa 0-6 (0-2)
West Midlands (Regional) League Premier Division
Cottage Ground, 30 April 2015
0-1 Simon Townsend (14)
0-2 Ricky Nicholls (30)
0-3 Tesfa Robinson (54)
0-4 Bradley Lawley (56)
0-5 Calum Cooper (70)
0-6 Simon Townsend (78)
Att: 62 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 08.07.2015: Hucknall Town v Coalville Town
Previous game: 29.04.2015: Bedlington Terriers v Shildon

More pics

 

 

 

Onsdag 29.04.2015: Bedlington Terriers v Shildon

Etter å ha fått servert en full english breakfast forlot jeg Ashwood Hotel og trasket den korte veien opp til Preston stasjon for å sette meg på 09.58-toget til Glasgow. Jeg skulle være med så langt som til Carlisle, og ti over elleve kunne jeg stige av i grensebyen, rett etter å ha passert Celtic Nations hjemmebane Gilford Park (der de dagen før hadde spilt det som etter alle solemerker var deres siste kamp noensinne, da de vil legge ned driften ved sesongslutt). Togturen oppover i Cumbria bød for øvrig igjen på fantastisk natur, og etter 25 minutter i Carlisle tok jeg plass på toget over til Newcastle, med mer flott natur på menyen. Idet klokka slo ett i geordie-byens klokketårn kunne jeg spasere ut av Newcastle stasjon.

Det var en time til innsjekking, så jeg tuslet bedagelig ut på en liten omvei i den flotte byen. Det skal godt gjøres å ikke trives i Newcastle! Da jeg oppsøkte Surtees Hotel rundt klokka halv to fikk jeg sjekke inn, og snart vandret jeg igjen en rundt tur i geordie-byen. Jeg slo meg snart ned på den gode puben The Bridge Hotel, der jeg unnet meg en pint eller to og en tidlig middag i form av stedets hjemmelagde pai, servert med pommes frites, ertestuing og brun saus. Etter dette herremåltidet var det greit å bevege seg litt, og det var uansett snart på tide å vende snuta mot åstedet for kveldens kamp i Bedlington.

Jeg spaserte tilbake til Newcastle Central Station og satt meg på en av den grønne metro-linjens tog mot Newcastle Airport. Jeg ble med så langt som til stasjonen Regent Centre, der jeg steg av og ventet på Arrivas buss nummer X21 som skulle ta meg nordover til Bedlington. Jeg betalte £4,30 for en enkeltbillett, og etter en snau halvtime kunne jeg gå av ved Market Place i Bedlington. Få sekunder senere begynte det å regne, og jeg søkte dekning i puben The Market Tavern mens jeg ventet på at regnskuren skulle passere. Det var fortsatt over en time og tre kvarter til avspark, og planen hadde uansett vært å dra opp tidlig for å sjekke en eller to av de lokale pubene før kamp. Først en halvtimes tid senere trasket jeg de siste fem minuttene opp til Dr. Pit Welfare Park, og da hadde også regnet passert.

Bedlington er en gammel gruveby med i overkant av 15 000 innbyggere. Den ligger sørøst i grevskapet Northumberland, drøyt halvannen mil nord for Newcastle. Etter at kullgruvene og jernverkene ble lagt ned på andre halvdel av forrige århundre, er Bedlington i dag mer en pendlerby for Newcastle og nærområdene. Arbeidsledigheten har følgelig steget, og den har fått rykte på seg som en nokså «tøff» by. Det skal også ha vært i gruvene at man brukte Bedlington terrieren, som har fått navn etter byen, og som ble avlet frem for å jakte rotter og andre skadedyr i gruvene. Jeg så ingen eksemplarer av denne hunderasen under mitt besøk (uten av jeg heller lette spesielt nøye), men det er også denne som er opphavet til fotballklubbens nåværende navn.

Det har vært spilt fotball i Bedlington lenger enn som så, men dagens klubb ble stiftet så sent som i 1949 under navnet Bedlington Mechanics. De spilte først i Northern Combination, før de under navnene Colliery Town og Bedlington Colliery Welfare spilte i Northern Alliance. Under navnet Bedlington United spilte de på slutten av 1970-årene også i flere lokale mindre ligaer, før de i 1982 fikk være med å stifte Northern Leagues nye andredivisjon. Tre år senere rykket de oppe i denne ligaens Division One, men etter å ha debutert med andreplass, rykket de ned igjen som jumbo året etter. I 1993 så det virkelig stygt ut da klubben befant seg i bunnen av Division Two og fikk sine kamper utsatt fordi selve klubbens eksistens sto i fare. Bedlington-klubben var i ferd med å forsvinne for godt.

Inn kom to lokale forretningsmenn som reddet klubben i tolvte time, og under dagens navn skulle den snart reise seg voldsomt. Året etter (1994) ble Division Two vunnet, og debuten tilbake på ligaens øverste nivå endte med fjerdeplass. De neste elleve sesongene ble Terriers aldri dårligere enn nummer tre, og i perioden 1998-2002 vant de Northern League hele fem sesonger på rad – en prestasjon kun Blyth Spartans har gjort tidligere. I løpet av denne perioden tok de seg også til FA Cupens andre runde (i 1998/99), der de måtte gi tapt for Scunthorpe United etter å ha slått ligaklubben Colchester United hele 4-1 i runden før. Storhetstiden er imidlertid over, og klubben reddet såvidt plassen i 2007, da de kun ble benådet grunnet Newcastle Blue Stars opprykk. Denne kvelden var det imidlertid en annen historisk Northern League storhet som kunne krones som ligamester.

Forutsetningene før kveldens kamp var nemlig greie. Dersom Shildon skulle vinne, ville de vinne Northern League for sjette gang, og for første gang på 75 år! Men hjemmeseier eller uavgjort ville tittelen i stedet gå til Marske United, som på sin side kun har spilt i Northern League siden 1997 og aldri tidligere har vunnet denne. Saken var dessuten den at alle de andre kampene i ligaen (bortsett fra en kamp uten særlig betydning for tabellutfallet) var ferdigspilt flere dager tidligere, slik at alt sto og falt på denne kampen. Det var da også denne kampen jeg øyeblikkelig valgte meg da jeg planla turen og så at den hadde blitt flyttet til denne datoen. Ingen andre kamper denne dagen klarte å friste meg bort fra muligheten til å se Shildon løfte ligatrofeet i Northern League. Og med det betalte jeg mine £6 i inngangspenger og entret Dr. Pit Welfare Park for å ta en kikk på hva som befant seg innenfor.

Inngangspartiet er på den ene kortsiden, der tilskuerfasilitetene består av såkalt hard standing, men på den ene flanken kan man stå under et lite overbygg fra taket på bygningen som huser klubbhusets bar. På motsatt flanke, i hjørnet mot bortre langside (den til venstre sett fra inngangspartiet) står en enorm elektronisk mål-tavle som man knapt finner maken til i non-league. Den overgår rett og slett det man finner ved mange stadioner i Football League. På den nevnte langsiden finner man for øvrig laglederbenkene, mens tilskuerfasilitetene igjen består av hard standing. Det er også tilfelle på bortre kortside. Anleggets hovedtribune på den andre langsiden er for så vidt også anleggets eneste tribune, og er en blanding av ståtribune og sittetribune, der den kan sies å ha tre forskjellige seksjoner. Dr. Pit Welfare Park er alt i alt et nokså enkelt men trivelig anlegg.

Det skulle imidlertid vise seg å ta lang tid før jeg omsider fikk rotet meg til å foreta en runde rundt banen, da jeg sporenstreks traff på en rekke kjente ansikter. Allerede i køen slo jeg av en prat med Peter Sixsmith og Harvey Harris som selvsagt hadde tatt turen til Bedlington. Det hadde naturligvis også Northern Leagues formann Mike Amos, som til tross for sine Shildon-sympatier var nødt til å forholde seg noenlunde objektiv. Under en kort samtale ga han imidlertid uttrykk for stor nervøsitet. Han kunne dessuten bekrefte at sesongens tabelljumbo i Division Two, Brandon United, vil bli benådet fra nedrykk som følge av Celtic Nations exit, samt at Easington Colliery vil bli hentet opp fra Wearside League. Et kampprogram pålydende £1 ble selvsagt også handlet inn før jeg oppsøkte klubbhusets bar for å ta en nærmere kikk på dette over en pint.

Inne i baren betalte jeg £2,90 for en pint Strongbow, og fikk dessuten sikret meg en pin til min samling etter at kvinnemennesket bak baren omsider hadde klart å få klarhet i at den kostet £3,50. Selv blant hjemmefolket virket ikke optimismen å være den største på vertskapets bekostning, selv om noen mente å ha et lite håp om å kunne stikke kjepper i Shildon-hjulene med en hjemmeseier. Gjengs oppfatning virket å være at Shildon ville vinne dette greit mot et Bedlington Terriers som hadde lite annet enn æren å spille for og som tross alt kom fra elleve strake kamper uten seier (0-2-9), og kun en eneste seier på de 18 siste. De hadde til alt overmål gått på et sviende hjemmetap i forrige kamp, med 2-6 for fortapte og dødsdømte Celtic Nation foran usle 38 tilskuere. Det er vel Northern Leagues svakeste tilskuertall denne sesongen, og Bedlington Terriers har da heller ikke vært noen tilskuermagnet de siste sesongene. Denne onsdagskvelden var det imidlertid liten tvil om at tilskuertallet ville være sesongbeste på Dr. Pit Welfare Park.

Det skulle etter hvert vise seg å være 358 tilskuere til stede, og etter også å ha truffet på et og annet kjent groundhopper-fjes fikk jeg omsider fullført min runde rundt anlegget før jeg tok oppstilling på den ene langsiden ved siden av hovedtribunen. Mange hadde ment at kampen nærmest var som en formalitet å regne, og at Shildon omtrent kun skulle reise opp til Northumberland for å hente ligatittelen, og de startet da også best. Bobby Greulich-Smith hadde tidlig muligheten med en heading som gikk få centimetere utenfor, etter at Lee Scroggins hadde testet hjemmekeeper Kevin Morton. Vertene var skummelt frempå da Andrew Keenan flikket en corner på mål, men det var ikke overraskende Shildon som hadde initiativet og styrte kampen mot et nokså baktungt Terriers-lag.

Både Daniel ‘Bobby’ Moore, Mark Doninger og kaptein Mark Hudson hadde hatt sjanser for Shildon da Terriers kontret rett etter at halvtimen var passert. Lee Scott ble spilt gjennom, Shildon-forsvaret stoppet opp og ropte på offside sammen med mange av tilskuerne, men linjemannen holdt flagget nede, og Scott plasserte ballen forbi Shildon-keeper Lewis Graham og inn i mål. 1-0 mot spillets gang, og publikum var nærmest i sjokk. Shildon kunne utlignet nesten umiddelbart etter en vanvittig sjanse-bonanza inne i Terriers-feltet. Hjemmeforsvarer Danny Sayer sto beleilig plassert på streken, og han fikk headet en avslutning opp i tverrliggeren og ut, før Shildon ved hele fire anledninger i løpet av få sekunder fikk avslutninger blokkert av Terriers-spillere som desperat kastet seg foran ballen. Det sto 1-0 til pause, men både jeg og mange med meg hadde tro på at Shildon fortsatt ville snu dette.

En av disse var min groundhopper-kompis Lee Stewart og hans bedre halvdel Katie, som sammen med hennes to barn hadde tatt turen. Jeg ble etter et kvarters tid av kampen oppmerksom på en melding fra Katie som fortalte at de sto på motsatt banehalvdel, og hadde snart gått over dit for å gjøre de selskap. De hadde som majoriteten av de fremmøtte god tro på en grei Shildon-triumf, og selv da de havnet under var Lee overbevist om at Shildon ville snu dette. Shildon har jo vært «alles» store favoritt til tittelen siden før sesongstart, og mens Lee mente at North Shields var ligaens beste lag i første halvdel av sesongen, hadde han vært mest imponert over Guisborough Town i sesongens siste halvdel, mens Shildon har holdt det stabilt beste nivået sesongen gjennom. Marske United hadde gått under «alles» radar, og det var vel en gjengs oppfatning at de nok ville sprekke igjen. Det hadde de ikke gjort, og slik ståa var ved pause var nå ligatrofeet på vei til Marske-by-the-Sea, men Shildon hadde 45 minutter på seg til å endre på dette.

Pausen ble for min del benyttet til å innta en kjapp pint i baren, der jeg loddet den nå svært nervøse stemningen blant Shildon-folket som virket å utgjøre et flertall av de fremmøtte – i tillegg til en del groundhoppere og andre i utgangspunktet nøytrale tilskuere. Det var rett og slett en noe merkelig og trykket stemning over Dr. Pit Welfare Park etter at hjemmelaget tok ledelsen. Om Shildon hadde fått det første målet ville det nok kunne blitt «feststemning», men da de havnet under ble det bare en slags merkelig stillhet blant de nervøse tilreisende. Deres representanter i baren hevdet imidlertid fortsatt å ha god tro på seier og ligatittel, og med det tømte jeg glasset og gikk ut igjen i Northumberland-kvelden idet spillerne kom tilbake på banen.

Shildon styrte banespillet fra start også i andre omgang, og Bobby Greulich-Smith traff toppen av tverrliggeren med det som virket som en blanding av innlegg og avslutning, mens James Harwood avsluttet like utenfor. Vertene kunne økt ledelsen på en kontring, men hverken Jordan Nellis eller målscorer Scott hadde siktet riktig innstilt. I stedet var det Shildon som snaut tjue minutter ut i omgangen omsider fikk uttelling, da innlegget fra Ben Wood ble headet i mål av Billy Greulich-Smith. 1-1, og Shildon hadde fortsatt masser av tid til å få det viktige seiersmålet. Det var klart for et stormløp mot Terriers-målet.

Og stormløp ble det virkelig, i hvert fall en periode. The Railwaymen presset sitt vertskap bakover der de stadig kom fossende i angrep, og vi mistet snart tellingen på antall cornere de hadde. Ben Wood så sitt farlige skudd reddet, og da ballen kort etter var på vei i mål var Terriers-forsvarer Danny Sayer igjen korrekt plassert for å blokkere nesten inne på streken, der ballen gikk via hans bein og like over tverrliggeren. Det var skikkelig enveiskjøring, men det ville seg ikke for Shildon. Man kunne nærmest føle hvordan de ble stadig mer frustrerte, og de siste ti minuttene virket det faktisk som om noe av den offensive brodden også forsvant. Det eneste av betydning de klarte å skape var et frispark som suste gjennom feltet uten at noen fikk kontakt. I stedet kunne innbytter Adam Harvey og og Lee Scott straffet Shildon ytterligere, men da dommeren etter tre tilleggsminutter blåste for full tid, sto det fortsatt 1-1 på den store resultattavla.

Det var en aldeles merkelig stemning, der vantro Shildon-spillere sto apatiske ute på banen og stirret ut i lufta, mens hoderystende og resignerte supportere vendte snuta hjemover eller mot baren. Mange valgte sistnevnte løsning, og etter å ha tatt farvel med Lee, Katie og barna, inkluderte det også undertegnede. Jeg passerte Mike Amos som nok hadde en voldsom utfordring med å holde skuffelsen tilbake, og inne i baren var også Shildon-supporterne i ferd med å slukke sorgene og trøste hverandre med lovnader om «next year». Det ble også de slukørede Shildon-spillerne til del da de entret klubbhuset temmelig lange i maska. Akkurat der og da virket nok muligheten til å vinne ligatittel neste sesong meget fjern.

Det var en totalt nedslått og nærmest apatisk gjeng, og de som ikke sto og kikket tomt ut i lufta eller ned i gulvet, gråt åpenlyst…slik som den trøstesløse Bobby Gruelich-Smith som sto og hulket fortvilet i det ene hjørnet mens supporterne forsøkte å muntre opp ham og de andre spillerne med sanger og tilrop. Det lot ikke til å hjelpe stort, og selv manager Gary Forrest virket helt apatisk. Jeg har sjelden vært vitne til en merkeligere stemning på så nært hold, og det var i hvert fall ikke tidspunktet for å slå av en prat med noen av Shildon-representantene. Ligatrofeet kunne pakkes ned og klargjøres for frakt til Marske, mens Shildon måtte satse på en mager oppreisning i Northern Leagues ligacupfinale som skulle spilles seks dager senere.

Undertegnede gikk etter en pint den korte veien opp til bussholdeplassen der buss nummer X21 skulle stoppe på sin vei tilbake til Newcastle. Noen minutter forsinket kom den, og rundt klokka 22.40 steg jeg av på endeholdeplassen ved Haymarket. Rett ved siden av ligger puben The Junction, der jeg unnet meg en pitstop før jeg etter hvert gikk over til metrostasjonen ved siden av. Inne i Newcastle sentrum falt jeg for fristelsen til å også stikke innom baren Revolution, der jeg endte opp med å bli sittende til stengetid klokka to. Da var det også på tide å ta kvelden etter en lang dag, og jeg stabbet tilbake til Surtees Hotel for å finne senga og få litt søvn før en ny lang reise dagen etter.

English ground # 255:
Bedlington Terriers v Shildon 1-1 (1-0)
Northern League Division One
Dr. Pit Welfare Park, 29 April 2015
1-0 Lee Scott (32)
1-1 Billy Greulich-Smith (64)
Att: 358
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50

Next game: 30.04.2015: Wednesfield v Sporting Khalsa
Previous game: 28.04.2015: Bamber Bridge v Northwich Victoria

More pics

 

Tirsdag 28.04.2015: Bamber Bridge v Northwich Victoria

 

Da jeg kom hjem fra den voldsomme påsketuren, trodde jeg når sant skal sies at jeg hadde unnagjort siste tur i løpet av den engelske 2014/15-sesongen. Men det begynte jo tross alt å nærme seg playoff i en rekke ligaer og divisjoner i non-league, og fristelsen ble likevel for stor. Jeg hadde en avtale mandag 27. april, og konfirmasjonen til min nevø lørdag 2. mai som jeg selvsagt ikke kunne utebli fra, så det eneste lille vinduet var i midtuken mellom de to, med utreise tirsdag 28. april og hjemreise fredag 1. mai. Det ville kunne by på tre kamper, og på turens første dag hadde jeg for lengst blinket meg ut en playoff-kamp i NPL Division One North.

 

Flybillett var bestilt flere dager før siste serierunde, der det allerede var klart hvilke lag som ville møte hverandre i denne divisjonens playoff. Det eneste som ikke var avgjort var hvem som ville få hjemmebanefordel i den ene semifinalen, nemlig den mellom Northwich Victoria og Bamber Bridge. Før siste runde var det Northwich Victoria som lå an til å få hjemmebanefordelen, og jeg hadde derfor booket hotell strategisk i Warrington med tanke på kamp i Flixton, der det kunne bli siste mulighet til å få se The Vics spille på sin midlertidige hjemmebane Valley Road. Men da de kun klarte uavgjort mot Brighouse Town mens Bamber Bridge vant sin kamp, byttet de to plass på tabellen, og kampen ville nå spilles på Irongate i Bamber Bridge. Heldigvis hadde jeg med hensikt booket et hotell jeg kunne avbestille gratis, og etter at det var gjort, startet søket etter hotell i Bamber Bridge og Preston.

 

Da dagen for avreise ankom, hadde min snille mor igjen tilbudt seg å stå opp i otta for å kjøre meg til Rygge. Vel på plass på 07.10-flyet fikk jeg litt mer søvn før vi landet på London Stansted og «marerittet» startet. Jeg har tidligere stått nesten en time i kø i passkontrollen her, men med en time og tjue minutter satt jeg denne gang personlig rekord! Når man bruker nesten like lang tid på å stå i kø for passkontrollen som man bruker på selve overfarten, da er det noe galt. Stansted Airport virker rett og slett ikke å ha kapasitet til å ta imot den enorme mengden av reisende som ankommer med de mange billigselskapene som opererer herfra – spesielt ikke på morgenen, da det synes spesielt travelt. Det hadde vært en god start å bemanne mer enn drøyt halvparten av skrankene, samtidig som kapasiteten uansett må økes kraftig. Temmelig drittlei fikk jeg endelig slippe inn i landet, og kunne etter en røykepause gå for å finne et passende tog.

 

Togene jeg i utgangspunktet hadde blinket meg ut hadde for lengst reist (de var nok allerede i London for lengst!), men jeg tok plass på et av ekspresstogene mot London Liverpool Street, og hoppet etter en drøy halvtime av på Tottenham Hale. Herfra gikk turen med tubens Victoria Line til Euston, der jeg omsider kunne stige på et av Glasgow-togene som skulle ta meg så langt som til Preston. Det hadde allerede vært en lang dag på reisefot da jeg litt før klokka to kunne spasere ut av Preston stasjon og orientere meg frem til Ashwood Hotel. Dette ligger i Fishergate Hill, et par minutters gange fra Preston stasjon, og jeg hadde betalt £35 for kost og losji her. Etter å ha sjekket inn fikk jeg meg imidlertid en liten overraskelse.

 

En eller annen tilknyttet Bamber Bridge FC hadde tydeligvis fått meg seg at jeg hadde kommet langveis fra for å bivåne deres kamp denne kvelden, og en person hadde bedt meg ta kontakt på Twitter da han måtte diskutere kveldens kamp med meg. Undrende over hva dette var for noe, tok jeg kontakt med en Josh, som kom med følgende melding: Klubbformann Fran Doyle hadde tydeligvis latt seg imponere i den grad at han på sin regning hadde invitert meg opp i klubbens såkalte executive area med gratis inngang og kampprogram, pause-måltid, og ikke minst gratis bar både før og under kamp. Det ville jo være svært uhøflig å takke nei til et slikt tilbud, og jeg lovet Josh å være der senest 18.30 slik at han kunne møte meg utenfor.

 

Jeg tok allerede 17.00-toget fra Preston, som bruker kun ni minutter på turen til Bamber Bridge, og der kunne jeg unne meg turens første pint i forbindelse med en pitstop på puben The Pump and Truncheon. Bamber Bridge tilhører grevskapet Lancashire, der det ligger en halv mil sør-sørøst for Preston. Det fremstår følgelig som et forstadsområde for Preston, men er i utgangspunktet en separat stor landsby med i overkant av 12 000 innbyggere. Som så mange andre steder i Lancashire har også Bamber Bridge vært åsted for tekstilindustri. Fotballmessig er ellers lokalbefolkningens sympatier åpenbart delt mellom Preston North End og Blackburn Rovers, og stedet er åsted for en merkelig skikk der disse to klubbenes supportere har en seremoniell begravelse av en kiste når deres respektive klubb rykker ned – hvorpå den blir hevet igjen ved opprykk. Dette har pågått siden 1948, og det finnes en rekke videoer av disse seansene for de som måtte være nysgjerrig på dette, blant annet på Youtube.

 

Irongate ligger ikke langt fra Bamber Bridge jernbanestasjon, men man må gå rundt et boligområde slik at det er en spasertur på omtrent et kvarter. Klokka var 18.15 og det var altså halvannen time til kampstart da jeg kom traskende opp oppkjørselen. Det kom snart ut en fyr som tydelig sto og ventet, og dette viste seg å være Josh sin far, Neil. Han ønsket meg hjertelig velkommen og bød meg ta en kikk innenfor om jeg ønsket det før jeg jeg inntok «VIP-området». Det ønsket jeg selvsagt, og jeg ble derfor sluppet gjennom telleapparatene for å ta en nærmere kikk på innsiden av Irongate. Men først er det kanskje på sin plass å ta for seg klubbens historie for å sette ting litt i perspektiv, da Irongate nemlig kun har vært deres hjemmebane siden 1986.

 

Klubben har røtter tilbake til slutten av 1800-tallet, med en klubb som ble restiftet i 1952. Dagens klubb stammer imidlertid fra 1974, etter en sammenslåing med naboklubben Walton-Le-Dale, og de første 16 sesongene etter dette tilbragte de i Preston & District League. Etter suksess der valgte de etter hvert å søke opprykk til North West Counties League, og de tok i 1990 plass i denne ligaen. Etter å ha brukt første sesong til å etablere seg, start de de en imponerende klatring i pyramiden der de med tre opprykk på fire sesonger tok seg opp i NPL Premier Division. Og som om ikke det var nok, ble også den vunnet på første forsøk, slik at klubben sportslig sett var kvalifisert for det vi i dag kaller Conference Premier (det var på denne tiden ingen Conference North/South)! Imidlertid oppfylte ikke Irongate den ligaens krav, og dermed ble det intet opprykk til non-leagues gjeveste divisjon. I stedet rykket de seks år senere ned igjen til NPL Division One, der de fortsatt befinner seg – skjønt den ene Division One divisjonen har nå blitt til to, og Bamber Bridge befinner seg i NPL Division One North.

 

Det var altså mens de spilte helt nede i Preston & District League at klubben i 1980-årene begynte å sysle med planer om en egen hjemmebane, og de kjøpte en tomt som lå inneklemt mellom jernbanelinjen og boligbebyggelsen. Her har klubben gradvis bygget seg et flott anlegg som fremstår som en blanding av gammelt og nytt, selv om det tilsynelatende gamle altså ikke er altfor gammelt likevel. Inngangspartiet er på nærmeste kortside, der man kommer inn mellom klubbhuset og en ståtribune som gir tak over hodet til de som står på betongtrinnene her. På den høyre langsiden sett herfra står anleggets nye og moderne hovedtribune, med klubbens initialer i den svarte og hvite seteformasjonen. Bortenfor denne er det en seksjon med ståplasser på et par betongtrinn og med tak over hodet, og denne seksjonen går over i tilsvarende fasiliteter på bortre kortside. På den andre langsiden er det såkalt hard standing, men det var visst her tidligere en gressvoll som tilskuerne før i tiden var så glade i å stå på, men som FA i disse dager hater. Det er også på denne siden at man finner laglederbenkene.

 

Irongate er alt i alt et trivelig sted å se fotball, og spesielt godt likte jeg den bortre kortsiden, og ikke minst partiet der det på den ene flanken gjør en liten sving. På min runde rundt banen traff jeg også på et par kjente fjes i form av representanter for Clitheroe, der jeg hadde startet min nylig avsluttede påsketur. Klubbformann Anne Barker hadde med seg en ledsager, og hun kunne berette at hun var der i kraft av å være involvert i ligaens styre og stell i tillegg til å være formann i Clitheroe. Sistnevnte klubb har jo den siste tiden havnet i media etter en «uheldig episode» i etterkant av bortekampen i Mossley, der deres spiss Jason Hart ble filmet mens han hadde sex med en kvinnelig fan i en av laglederbenkene. Filmen spredte seg raskt på nettet, og Hart fikk sparken som følge av episoden. Det skal være usagt om han fikk nytt den fantastiske utsikten på flotte Seel Park under hyrdestunden.

 

Etter en prat tok jeg farvel med de to Clitheroe-representantene idet en kar kom for å etterlyse meg, og etter å ha stukket hodet innom klubbsjappa, ble jeg vist opp i andre etasje av klubbhuset. Der sto Neil klar ved den lille baren, og jeg valgte meg en pint Kingstone Press før jeg snappet til meg et av kampprogrammene som lå på bordene. Fra dette rommet var det utgang til en veranda, der jeg konstaterte at jeg ville ha upåklagelig utsikt til det som foregikk ute på banen denne kvelden. Det var altså duket for playoff-semifinale i NPL Division One North, der «ManU-kopiene» i Salford City dessverre hadde klart å snyte Darlington 1883 for tittelen og det direkte opprykket. Kveldens kamp sto som nevnt mellom Bamber Bridge og Northwich Victoria, og vinneren her ville møte vinneren av Darlington 1883 v Spennymoor Town som skulle spilles kvelden etter. Og kampen skulle avgjøres denne kvelden, om nødvendig med både ekstraomganger og straffer, så det sto mye på spill.

 

Fra orkesterplass kunne jeg se at kampen startet med to lag som spilte en nokså direkte form for fotball, og der det var sjanser og halvsjanser begge veier. Etter at Ally Waddecar hadde testet Vics-keeper (og kaptein) Tim Deasy, var gjestene nære på å ta ledelsen da en avslutning fra Brian Summerskill fikk tverrliggeren til å dirre. The Vics var først og fremst skumle på dødballer, og hjemmekeeper Lee Dovey fikk med nød og neppe slått en heading fra Michael Clarke over på akrobatisk vis. Deretter var det spiss-veteran Jon Macken sin tur til å teste keeperen på motsatt banehalvdel, men Deasy fikk reddet.

 

Vertene tok nå over, og var det førende laget den siste halvdelen av første omgang. Waddecar og Chris Marlow skapte på hver sin ving visse problemer for sine motstandere, og defensivt syntes de svarte og hvite å ha fått nøytralisert trusselen i lufta for øyeblikket. Til tross for forsøk fra blant annet både Macken, Paul McKenna og Darren Green nærmet det seg pause uten at noen av lagene hadde fått hyll på byllen. Men et par minutter før hvilen fikk vertene utløsning etter tafatt forsvarsspill av The Vics. Darren Green ble gitt for mye rom, og hans presise innlegg fant ringreven Jon Macken. 37-åringen (med fortid både i Preston og Manchester City) headet ballen ned i hjørnet utenfor rekkevidde for Vics-keeper Deasy. Dermed var det hjemmelaget som gikk i garderoben med ledelse mens jeg hentet påfyll på innsiden.

 

Blant de andre i klubbens executive area denne dagen var Michael Potts som er midtbanespiller for AFC Fylde. De hadde selv en semifinale i Guiseley (klubben Potts spilte for forrige sesong!) dagen etter, men han hadde tatt turen til Irongate med en kompis som viste seg å være spiller for Squires Gate. Både hjemmefolket og de i utgangspunktet nøytrale var tilfreds på hjemmelagets bekostning, og jeg ble stående og prate litt med en kar som hadde vokst opp med vertenes manager Neil Crowe. Han kunne fortelle at han også var dommer, og jeg hadde overraskende nok en alliert meningsfelle i ham da han sa seg enig i at dommerstanden og reglementet har blitt altfor pysete hva gjelder avlysninger av kamper, og han hevdet at han elsket de klassiske gjørmebadene mer enn noe annet. Det skulle vært flere slike dommere! I pausen ble det dessuten satt frem mat i form av en stor herlig hjemmelaget pai, med ertestuing og rødkål som tilbehør.

 

Med påfyll i glassene kunne vi igjen gå ut på verandaen, hvorfra vi så at hjemmelaget tok initiativet i starten av den andre omgangen. Til tross for at de presset på og hadde mye ball, klarte de imidlertid ikke å skape de helt store sjansene, og sakte men sikkert kom gjestene inn i kampen igjen. De hadde igjen fått skikk på spillet sitt, der de truet med sin luftstyrke, og hjemmekeeper Dovey måtte flere ganger i aksjon for å bokse skumle innlegg. Timen var passert med et par minutter da Dovey måtte varte opp med en god redning for å få vippet en heading fra Aboubacar Sanogo over mål, og The Vics utgjorde i denne perioden en konstant trussel der de presset fremover. Med et kvarter igjen av ordinær tid fikk de uttelling da Chris Smalleys innlegg ble møtt av Richard Bennett som kom løpende inn på bakerste stolpe og på volley sendte ballen i mål bak hjemmekeeper Dovey. 1-1, og vi var like langt.

 

Vertene virket med ett rystet der de ikke fikk pasningsspillet til å sitte, mens Vics nå virket skumle hver gang de kom fremover. Bamber Bridge tok seg imidlertid snart sammen, og mot slutten hadde begge lag halvsjanser i forbindelse med cornere. Etter utligningen hadde jeg begynt å kikke på alternativer til 22.27-toget tilbake til Preston, og da dommeren blåste av og det var klart at det måtte ekstraomganger til, var det også ensbetydende med at jeg nå heller måtte satse på siste tog klokka 23.43. Naturlig nok var det nå en langt mer nervøs stemning på Irongate, og så også oppe i «VIP-området», der jeg hentet meg nytt påfyll og samtalte med flere personer som uttrykte håp om at Bamber Bridge skulle kunne avgjøre i ekstraomgangene slik at man slapp «lotteriet» med en straffesparkkonkurranse.

 

Om det var nervøst blant tilskuerne så var det tydeligvis også tilfelle ute på banen, der ingen av lagene virket spesielt interessert i å sende frem spillere. Ballen befant seg nærmest konstant oppe i lufta da begge lag nå åpenbart satset på lange baller mot ensomme angripere som stort sett var omringet av motspillere. Det lille som ble skapt var det Bamber Bridge som sto for, men Waddecar så sin avslutning reddet av keeper Deasy, mens Chris Marlows skudd gikk utenfor Vics-keeperens rekkevidde, men også centimetere utenfor stolpen. Men så, halvveis ut i andre ekstraomgang, ble den 17 år gamle innbytteren Regan Linney spilt gjennom av Waddecar. Han stormet mot mål og sendte ballen under den utrusende Vics-keeperen. Ballen fant nettmaskene, og det sto 2-1. Jubelen brøt løs på Irongate, bortsett fra hos Vics-supporterne på motsatt kortside. De siste minuttene forsøkte gjestene å presse fremover i jakt på en utligning, men Brig-spillerne klarerte nå ballen så langt de kunne ved første mulighet, og da dommeren blåste av kunne de juble over avansement til playoff-finalen.

 

Det hadde vært en spennende kamp som kunne vippet begge veier, men det var likevel ikke helt ufortjent at Bamber Bridge hadde tatt seg til finalen. Lettelsen var stor hos Neil og de øvrige hjemmesupporterne her oppe i andre etasje, og etter at han hadde sørget for at alle hadde fått påfyll i glassene, stengte han slik at vi i stedet gikk ned i klubbhusets ordinære bar. Denne er ganske stor og meget koselig, der den nærmest fremstår som en vanlig pub. Her inne var det stor stemning blant hjemmefolket, og som ellers denne dagen skulle kuriositeten fra Norge introduseres for en rekke personer. Blant disse var en kar som også hadde et verv jeg ikke er kar om å huske, men han insisterte på å spandere en pint på den langveisfarende, og jeg ble sittende og prate med folket ved hans bord. Den generelle oppfatning syntes å være at det selvsagt ville bli tøft uansett finalemotstander, men at man håpet på Spennymoor Town fordi man da også ville ha hjemmebanefordel i playoff-finalen.

 

Min samtalepartner kunne også fortelle at de hadde hatt 690 tilskuere på blokka i telleapparatene, så han ble temmelig overrasket og sterkt tvilende da jeg noe senere kunne fortelle at NPL opererte med et offisielt tilskuertall på 550. Dessverre virket det som om Vics-fansen forlot åstedet temmelig fort, så jeg fikk ikke forhørt meg om deres tanker for tiden fremover, nå som de fra neste sesong skal banedele hos erkerival Witton Albion hjemme i Northwich. Det er jo trist å se det som en gang var en av de aller mest kjente navnene i non-league fotballen (og tidligere også medlem av Football League, da de i 1892 var med å stifte dennes andredivisjon) slik de nå fremstår uten spesielt med supportere. Det er jo som kjent en følge av at supporterne så seg lei på eier Jim Rushe sitt vanstyre og stiftet sin egen klubb, 1874 Northwich. Men det er en annen historie..

 

I lystig lag og i trivelig selskap ble jeg sittende til det var på tide å sette kursen mot togstasjonen, og jeg hadde virkelig ikke mer enn tiden av veien der jeg langet ut og delvis småjogget for å rekke 23.43-toget tilbake til Preston. Det kom et minutt eller to etter at jeg innfant meg på perrongen, og dermed kunne jeg få minutter før midnatt spasere ut av Preston stasjon og gå den korte turen ned til hotellet. Det hadde vært en lang og innholdsrik dag, og besøket ved Irongate hadde absolutt vært et trivelig sådan. Jeg må bare takke Bamber Bridge for en fantastisk gjestfrihet og en varm og hjertelig mottakelse. Dagen etter skulle jeg sette kursen nordøstover, så jeg fant snart senga og fikk meg litt søvn.

English ground # 254:
Bamber Bridge v Northwich Victoria 2-1 aet (1-0, 1-1)
Northern Premier League Division One North, playoff semi final
Irongate, 28 April 2015
1-0 Jonathan Macken (43)
1-1 Richard Bennett (76)
2-1 Regan Linney (112)
Att: 550
Admission: Free (otherwise £7)
Programme: Free (otherwise £1,50)
Pin badge: £2,50

Next game: 29.04.2015: Bedlington Terriers v Shildon
Previous game: 09.04.2015: Raynes Park Vale v Guildford City

More pics

 

 

Torsdag 23.04.2015: Ås v Fredrikstad

Det er vel ingen hemmelighet at min entusiasme for FFK etter hvert har avtatt noe i takt med det jeg synes er en uheldig utvikling i også den norske fotballen. Når det knapt var en lokal gutt igjen på laget som virket bestå av afrikanere og andre utenlandske lykkejegere kom det til et punkt hvor jeg valgte å trekke meg litt tilbake. Det at min bror ikke lenger hadde mulighet til å kjøre til kampene i like stor grad var selvsagt også innvirkende, men faktum er at jeg de siste par årene har sett svært få FFK-kamper, og stort sett i cupen. Det var også tilfelle denne gang, da de hadde blitt satt opp med bortekamp i mitt nærområde. Det er kun en ti minutters kjøretur til Ås Stadion, og da valgte jeg denne gang å tilbringe deler av bursdagen min i Ås.

 

 

Fredrikstad har vært en enorm skuffelse for mange i starten av sesongen. Det har de også for meg, selv om jeg heller ikke hadde særlige forventninger. Men denne dagen hadde de overraskende få problemer med å feie Ås av banen. Kampen var i realiteten avgjort etter et kvarters spill, men Ås fikk et trøstemål slik at det sto 1-4 til pause. Det var en kjedelig andreomgang, der FFK virket svært fornøyd med tingenes tilstand, men puttet ytterligere ett tidlig i omgangen. Grei skuring, og avansement til neste runde for FFK.

 

 

 

Revisit:
Ås v Fredrikstad 1-5 (1-4)
NM Cupen, 1. runde
Ås Stadion, 23 April 2015
0-1 Steffen Nystrøm (4)
0-2 Amin Nazari (12)
0-3 Amin Nazari (16)
0-4 Johan Hammar (35)
1-4 Stian Kjetil Gimre (37)
1-5 Amin Nazari (52)
Inngang: 100 kr
Tilskuere: 640

 

 

 

 

 

 

Tirsdag 21.04.2015: Grüner v Oslojuvelene

Etter å ha sett at Lokomotiv Oslo dessverre ble utspilt og utklasset av Vålerenga valgte jeg å se nok en kamp denne kvelden da jeg først var i Oslo, og turen gikk med trikk fra Frogner Stadion til Birkelunden. Herfra er det en kort spasertur fra Dælenenga, som var en overraskende interessant (alt er relativt) arena i mylderet av nitriste kommunale flerbruksanlegg der en rekke forskjellige klubber banedeler på kunstgressbanene. Slik er det gjerne i de lavere norske divisjoner, og spesielt i Oslo, men Grüners hjemmebane er i det minste litt interessant. Og den har en fin beliggenhet. På den ene langsiden er det en seksjon med tribuner, men bortre kortside domineres av den stor Grünerhallen bak mål, der blant klubbens ishockeylag spiller sine kamper i 1. divisjon. Nå man ser over mot bortre langside ser man over på den gamle(?) sjokoladefabrikken til Freia.

I motsetning til dagens tidligere kamp dreide dette seg ikke om cupen, men om ligapoeng i 4. divisjon avdeling 3 Oslo. Grüners gjester var klubben med det snodige navnet Oslojuvelene, og det viser seg at dette er en klubb stiftet av og for utflyttere fra Grenlands-området. Det hadde vært annen aktivitet ute på banen, der barn og ungdom åpenbart hadde spilt, og da lagene entret banen var det fortsatt en rekke burka-kledde skapninger som fløy frenetisk rundt på banen for å samle sine avkom. Kampen kom snart i gang, og det var en tett affære. Grüner syntes å satse på lange baller opp mot sine store spisser. Det sto 0-0 til pause, men etter hvilen ble gjestene redusert til ti mann da en av deres spillere så rødt for å ha dyttet en motspiller under et stopp i spillet. Imidlertid så dette ut til å hjelpe Oslojuvelene, som scoret tre ganger i undertall, slik at det endte 0-3.

Norwegian ground # 31:
Grüner v Oslojuvelene 0-3 (0-0)
4 divisjon avd. 3 Oslo
Dælenenga, 21 April 2015
0-1 Mohammed Taher Taeib (59)
0-2 Mats Marthinussen (77)
0-3 Ole Petter Bømark (90)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 106 (talt manuelt)

 

 

Tirsdag 21. 04.2015: Lokomotiv Oslo v Vålerenga

Da det var klart for første runde i cupen, var det greit å kombinere en Oslo-tur med å se litt fotball. De fleste kampene i andre runde skulle spille dagen etter, men blant kampene som hadde blitt flyttet frem til tirsdagen var Oslo-oppgjøret mellom Lokomotiv Oslo og “Oslos skam” Vålerenga. Hjemmelaget med det noe spesielle navnet er stiftet så sent som i 1999, av en gruppe utflyttede sunnmøringer om jeg forsto det riktig. Og man både hører og ser fort at tilhørigheten til Sunnmøre fortsatt så avgjort er til stede, til tross for at de nå er en av flere klubber som spiller på Frogner Stadion i Oslo. “Loket” hadde da også godt offensivt og påpekt at de tre siste sesongers cupmestre alle har hatt Sparebanken Møre som hovedsponsor på drakta, slik tilfellet er også med de.

Frogner Stadion har en stolt historie, og er da også en vesentlig del av norsk idrettshistorie, men kanskje først og fremst som skøytearena. Her herjet Oscar Mathisen i årene før første verdenskrig, og satt en rekke verdensrekorder. Utenfor står det en statue av ham, sammen med en annen av de som har hatt Frogner Stadion som tumleplass…nemlig Sonia Henie. Frogner Stadion var også åsted for den første cupfinalen i norsk fotball, da Grane (fra Nordstrand i Oslo) slo Odd 2-0, men det var på gamle Frogner Stadion, som lå omtrent der hvor tennisbanene i dag ligger mellom dagens stadion og inngangen til Vigelandsparken. Stadionet ble i 1914 flyttet til der den ligger i dag, og er også totalt ugjenkjennelig siden den gang. I 1948 brant det nemlig ned, og nytt anlegg ble ikke bygget opp før i 1965.

Jeg hadde håpet på en cupbombe, men det skjer dessverre altfor sjeldent i norsk fotball (det har nok noe med å gjøre at man i stedet for en trekning velger å sette opp cupkampene etter synsing, slik at de små klubbene i realiteten aldri har noe særlig sjanse til å ta seg spesielt langt gjennom en heldig trekning, da de uansett blir satt opp mot lokale og regionale storheter i de tidligste rundene). Og det ble tidlig klart at det også i dette tilfellet ville bli plankekjøring for et (selvsagt) reservepreget Vålerenga. Kampen var i realiteten avgjort etter tjue minutter, og til pause sto det 0-6. Eliteserielaget tok nok foten litt av gassen i andre omgang, men tok seg uten problemer videre etter at det endte 0-8.

 

Norwegian ground # 30:
Lokomotiv Oslo v Vålerenga 0-8 (0-6)
NM Cupen, 1. runde
Frogner Stadion, 21 April 2015
0-1 Sander Berge (8)
0-2 Moussa Njie (19)
0-3 Moussa Njie (21)
0-4 Herman Stengel (26)
0-5 Moussa Njie (33)
0-6 Elias Mar Omarsson (45)
0-7 Herman Stengel (55)
0-8 Morten Berre (73)
Inngang: 100 kr
Tilskuere: 1 117