Bedlington Terriers v Shildon 29.04.2015

 


Onsdag 29.04.2015: Bedlington Terriers v Shildon

 

Etter å ha fått servert en full english breakfast forlot jeg Ashwood Hotel og trasket den korte veien opp til Preston stasjon for å sette meg på 09.58-toget til Glasgow. Jeg skulle være med så langt som til Carlisle, og ti over elleve kunne jeg stige av i grensebyen, rett etter å ha passert Celtic Nations hjemmebane Gilford Park (der de dagen før hadde spilt det som etter alle solemerker var deres siste kamp noensinne, da de vil legge ned driften ved sesongslutt). Togturen oppover i Cumbria bød for øvrig igjen på fantastisk natur, og etter 25 minutter i Carlisle tok jeg plass på toget over til Newcastle, med mer flott natur på menyen. Idet klokka slo ett i geordie-byens klokketårn kunne jeg spasere ut av Newcastle stasjon.

 

Det var en time til innsjekking, så jeg tuslet bedagelig ut på en liten omvei i den flotte byen. Det skal godt gjøres å ikke trives i Newcastle! Da jeg oppsøkte Surtees Hotel rundt klokka halv to fikk jeg sjekke inn, og snart vandret jeg igjen en rundt tur i geordie-byen. Jeg slo meg snart ned på den gode puben The Bridge Hotel, der jeg unnet meg en pint eller to og en tidlig middag i form av stedets hjemmelagde pai, servert med pommes frites, ertestuing og brun saus. Etter dette herremåltidet var det greit å bevege seg litt, og det var uansett snart på tide å vende snuta mot åstedet for kveldens kamp i Bedlington.

 

Jeg spaserte tilbake til Newcastle Central Station og satt meg på en av den grønne metro-linjens tog mot Newcastle Airport. Jeg ble med så langt som til stasjonen Regent Centre, der jeg steg av og ventet på Arrivas buss nummer X21 som skulle ta meg nordover til Bedlington. Jeg betalte £4,30 for en enkeltbillett, og etter en snau halvtime kunne jeg gå av ved Market Place i Bedlington. Få sekunder senere begynte det å regne, og jeg søkte dekning i puben The Market Tavern mens jeg ventet på at regnskuren skulle passere. Det var fortsatt over en time og tre kvarter til avspark, og planen hadde uansett vært å dra opp tidlig for å sjekke en eller to av de lokale pubene før kamp. Først en halvtimes tid senere trasket jeg de siste fem minuttene opp til Dr. Pit Welfare Park, og da hadde også regnet passert.

 

Bedlington er en gammel gruveby med i overkant av 15 000 innbyggere. Den ligger sørøst i grevskapet Northumberland, drøyt halvannen mil nord for Newcastle. Etter at kullgruvene og jernverkene ble lagt ned på andre halvdel av forrige århundre, er Bedlington i dag mer en pendlerby for Newcastle og nærområdene. Arbeidsledigheten har følgelig steget, og den har fått rykte på seg som en nokså «tøff» by. Det skal også ha vært i gruvene at man brukte Bedlington terrieren, som har fått navn etter byen, og som ble avlet frem for å jakte rotter og andre skadedyr i gruvene. Jeg så ingen eksemplarer av denne hunderasen under mitt besøk (uten av jeg heller lette spesielt nøye), men det er også denne som er opphavet til fotballklubbens nåværende navn.

 

Det har vært spilt fotball i Bedlington lenger enn som så, men dagens klubb ble stiftet så sent som i 1949 under navnet Bedlington Mechanics. De spilte først i Northern Combination, før de under navnene Colliery Town og Bedlington Colliery Welfare spilte i Northern Alliance. Under navnet Bedlington United spilte de på slutten av 1970-årene også i flere lokale mindre ligaer, før de i 1982 fikk være med å stifte Northern Leagues nye andredivisjon. Tre år senere rykket de oppe i denne ligaens Division One, men etter å ha debutert med andreplass, rykket de ned igjen som jumbo året etter. I 1993 så det virkelig stygt ut da klubben befant seg i bunnen av Division Two og fikk sine kamper utsatt fordi selve klubbens eksistens sto i fare. Bedlington-klubben var i ferd med å forsvinne for godt.

 

Inn kom to lokale forretningsmenn som reddet klubben i tolvte time, og under dagens navn skulle den snart reise seg voldsomt. Året etter (1994) ble Division Two vunnet, og debuten tilbake på ligaens øverste nivå endte med fjerdeplass. De neste elleve sesongene ble Terriers aldri dårligere enn nummer tre, og i perioden 1998-2002 vant de Northern League hele fem sesonger på rad – en prestasjon kun Blyth Spartans har gjort tidligere. I løpet av denne perioden tok de seg også til FA Cupens andre runde (i 1998/99), der de måtte gi tapt for Scunthorpe United etter å ha slått ligaklubben Colchester United hele 4-1 i runden før. Storhetstiden er imidlertid over, og klubben reddet såvidt plassen i 2007, da de kun ble benådet grunnet Newcastle Blue Stars opprykk. Denne kvelden var det imidlertid en annen historisk Northern League storhet som kunne krones som ligamester.

 

Forutsetningene før kveldens kamp var nemlig greie. Dersom Shildon skulle vinne, ville de vinne Northern League for sjette gang, og for første gang på 75 år! Men hjemmeseier eller uavgjort ville tittelen i stedet gå til Marske United, som på sin side kun har spilt i Northern League siden 1997 og aldri tidligere har vunnet denne. Saken var dessuten den at alle de andre kampene i ligaen (bortsett fra en kamp uten særlig betydning for tabellutfallet) var ferdigspilt flere dager tidligere, slik at alt sto og falt på denne kampen. Det var da også denne kampen jeg øyeblikkelig valgte meg da jeg planla turen og så at den hadde blitt flyttet til denne datoen. Ingen andre kamper denne dagen klarte å friste meg bort fra muligheten til å se Shildon løfte ligatrofeet i Northern League. Og med det betalte jeg mine £6 i inngangspenger og entret Dr. Pit Welfare Park for å ta en kikk på hva som befant seg innenfor.

 

Inngangspartiet er på den ene kortsiden, der tilskuerfasilitetene består av såkalt hard standing, men på den ene flanken kan man stå under et lite overbygg fra taket på bygningen som huser klubbhusets bar. På motsatt flanke, i hjørnet mot bortre langside (den til venstre sett fra inngangspartiet) står en enorm elektronisk mål-tavle som man knapt finner maken til i non-league. Den overgår rett og slett det man finner ved mange stadioner i Football League. På den nevnte langsiden finner man for øvrig laglederbenkene, mens tilskuerfasilitetene igjen består av hard standing. Det er også tilfelle på bortre kortside. Anleggets hovedtribune på den andre langsiden er for så vidt også anleggets eneste tribune, og er en blanding av ståtribune og sittetribune, der den kan sies å ha tre forskjellige seksjoner. Dr. Pit Welfare Park er alt i alt et nokså enkelt men trivelig anlegg.

 

Det skulle imidlertid vise seg å ta lang tid før jeg omsider fikk rotet meg til å foreta en runde rundt banen, da jeg sporenstreks traff på en rekke kjente ansikter. Allerede i køen slo jeg av en prat med Peter Sixsmith og Harvey Harris som selvsagt hadde tatt turen til Bedlington. Det hadde naturligvis også Northern Leagues formann Mike Amos, som til tross for sine Shildon-sympatier var nødt til å forholde seg noenlunde objektiv. Under en kort samtale ga han imidlertid uttrykk for stor nervøsitet. Han kunne dessuten bekrefte at sesongens tabelljumbo i Division Two, Brandon United, vil bli benådet fra nedrykk som følge av Celtic Nations exit, samt at Easington Colliery vil bli hentet opp fra Wearside League. Et kampprogram pålydende £1 ble selvsagt også handlet inn før jeg oppsøkte klubbhusets bar for å ta en nærmere kikk på dette over en pint.

 

Inne i baren betalte jeg £2,90 for en pint Strongbow, og fikk dessuten sikret meg en pin til min samling etter at kvinnemennesket bak baren omsider hadde klart å få klarhet i at den kostet £3,50. Selv blant hjemmefolket virket ikke optimismen å være den største på vertskapets bekostning, selv om noen mente å ha et lite håp om å kunne stikke kjepper i Shildon-hjulene med en hjemmeseier. Gjengs oppfatning virket å være at Shildon ville vinne dette greit mot et Bedlington Terriers som hadde lite annet enn æren å spille for og som tross alt kom fra elleve strake kamper uten seier (0-2-9), og kun en eneste seier på de 18 siste. De hadde til alt overmål gått på et sviende hjemmetap i forrige kamp, med 2-6 for fortapte og dødsdømte Celtic Nation foran usle 38 tilskuere. Det er vel Northern Leagues svakeste tilskuertall denne sesongen, og Bedlington Terriers har da heller ikke vært noen tilskuermagnet de siste sesongene. Denne onsdagskvelden var det imidlertid liten tvil om at tilskuertallet ville være sesongbeste på Dr. Pit Welfare Park.

 

Det skulle etter hvert vise seg å være 358 tilskuere til stede, og etter også å ha truffet på et og annet kjent groundhopper-fjes fikk jeg omsider fullført min runde rundt anlegget før jeg tok oppstilling på den ene langsiden ved siden av hovedtribunen. Mange hadde ment at kampen nærmest var som en formalitet å regne, og at Shildon omtrent kun skulle reise opp til Northumberland for å hente ligatittelen, og de startet da også best. Bobby Greulich-Smith hadde tidlig muligheten med en heading som gikk få centimetere utenfor, etter at Lee Scroggins hadde testet hjemmekeeper Kevin Morton. Vertene var skummelt frempå da Andrew Keenan flikket en corner på mål, men det var ikke overraskende Shildon som hadde initiativet og styrte kampen mot et nokså baktungt Terriers-lag.

 

Både Daniel ‘Bobby’ Moore, Mark Doninger og kaptein Mark Hudson hadde hatt sjanser for Shildon da Terriers kontret rett etter at halvtimen var passert. Lee Scott ble spilt gjennom, Shildon-forsvaret stoppet opp og ropte på offside sammen med mange av tilskuerne, men linjemannen holdt flagget nede, og Scott plasserte ballen forbi Shildon-keeper Lewis Graham og inn i mål. 1-0 mot spillets gang, og publikum var nærmest i sjokk. Shildon kunne utlignet nesten umiddelbart etter en vanvittig sjanse-bonanza inne i Terriers-feltet. Hjemmeforsvarer Danny Sayer sto beleilig plassert på streken, og han fikk headet en avslutning opp i tverrliggeren og ut, før Shildon ved hele fire anledninger i løpet av få sekunder fikk avslutninger blokkert av Terriers-spillere som desperat kastet seg foran ballen. Det sto 1-0 til pause, men både jeg og mange med meg hadde tro på at Shildon fortsatt ville snu dette.

 

En av disse var min groundhopper-kompis Lee Stewart og hans bedre halvdel Katie, som sammen med hennes to barn hadde tatt turen. Jeg ble etter et kvarters tid av kampen oppmerksom på en melding fra Katie som fortalte at de sto på motsatt banehalvdel, og hadde snart gått over dit for å gjøre de selskap. De hadde som majoriteten av de fremmøtte god tro på en grei Shildon-triumf, og selv da de havnet under var Lee overbevist om at Shildon ville snu dette. Shildon har jo vært «alles» store favoritt til tittelen siden før sesongstart, og mens Lee mente at North Shields var ligaens beste lag i første halvdel av sesongen, hadde han vært mest imponert over Guisborough Town i sesongens siste halvdel, mens Shildon har holdt det stabilt beste nivået sesongen gjennom. Marske United hadde gått under «alles» radar, og det var vel en gjengs oppfatning at de nok ville sprekke igjen. Det hadde de ikke gjort, og slik ståa var ved pause var nå ligatrofeet på vei til Marske-by-the-Sea, men Shildon hadde 45 minutter på seg til å endre på dette.

 

Pausen ble for min del benyttet til å innta en kjapp pint i baren, der jeg loddet den nå svært nervøse stemningen blant Shildon-folket som virket å utgjøre et flertall av de fremmøtte – i tillegg til en del groundhoppere og andre i utgangspunktet nøytrale tilskuere. Det var rett og slett en noe merkelig og trykket stemning over Dr. Pit Welfare Park etter at hjemmelaget tok ledelsen. Om Shildon hadde fått det første målet ville det nok kunne blitt «feststemning», men da de havnet under ble det bare en slags merkelig stillhet blant de nervøse tilreisende. Deres representanter i baren hevdet imidlertid fortsatt å ha god tro på seier og ligatittel, og med det tømte jeg glasset og gikk ut igjen i Northumberland-kvelden idet spillerne kom tilbake på banen.

 

Shildon styrte banespillet fra start også i andre omgang, og Bobby Greulich-Smith traff toppen av tverrliggeren med det som virket som en blanding av innlegg og avslutning, mens James Harwood avsluttet like utenfor. Vertene kunne økt ledelsen på en kontring, men hverken Jordan Nellis eller målscorer Scott hadde siktet riktig innstilt. I stedet var det Shildon som snaut tjue minutter ut i omgangen omsider fikk uttelling, da innlegget fra Ben Wood ble headet i mål av Billy Greulich-Smith. 1-1, og Shildon hadde fortsatt masser av tid til å få det viktige seiersmålet. Det var klart for et stormløp mot Terriers-målet.

 

Og stormløp ble det virkelig, i hvert fall en periode. The Railwaymen presset sitt vertskap bakover der de stadig kom fossende i angrep, og vi mistet snart tellingen på antall cornere de hadde. Ben Wood så sitt farlige skudd reddet, og da ballen kort etter var på vei i mål var Terriers-forsvarer Danny Sayer igjen korrekt plassert for å blokkere nesten inne på strekenm der ballen gikk via hans bein og like over tverrliggeren. Det var skikkelig enveiskjøring, men det ville seg ikke for Shildon. Man kunne nærmest føle hvordan de ble stadig mer frustrerte, og de siste ti minuttene virket det faktisk som om noe av den offensive brodden også forsvant. Det eneste av betydning de klarte å skape var et frispark som suste gjennom feltet uten at noen fikk kontakt. I stedet kunne innbytter Adam Harvey og og Lee Scott straffet Shildon ytterligere, men da dommeren etter tre tilleggsminutter blåste for full tid, sto det fortsatt 1-1 på den store resultattavla.

 

Det var en aldeles merkelig stemning, der vantro Shildon-spillere sto apatiske ute på banen og stirret ut i lufta, mens hoderystende og resignerte supportere vendte snuta hjemover eller mot baren. Mange valgte sistnevnte løsning, og etter å ha tatt farvel med Lee, Katie og barna, inkluderte det også undertegnede. Jeg passerte Mike Amos som nok hadde en voldsom utfordring med å holde skuffelsen tilbake, og inne i baren var også Shildon-supporterne i ferd med å slukke sorgene og trøste hverandre med lovnader om «next year». Det ble også de slukørede Shildon-spillerne til del da de entret klubbhuset temmelig lange i maska. Akkurat der og da virket nok muligheten til å vinne ligatittel neste sesong meget fjern.

 

Det var en totalt nedslått og nærmest apatisk gjeng, og de som ikke sto og kikket tomt ut i lufta eller ned i gulvet, gråt åpenlyst…slik som den trøstesløse Bobby Gruelich-Smith som sto og hulket fortvilet i det ene hjørnet mens supporterne forsøkte å muntre opp ham og de andre spillerne med sanger og tilrop. Det lot ikke til å hjelpe stort, og selv manager Gary Forrest virket helt apatisk. Jeg har sjelden vært vitne til en merkeligere stemning på så nært hold, og det var i hvert fall ikke tidspunktet for å slå av en prat med noen av Shildon-representantene. Ligatrofeet kunne pakkes ned og klargjøres for frakt til Marske, mens Shildon måtte satse på en mager oppreisning i Northern Leagues ligacupfinale som skulle spilles seks dager senere.

 

Undertegnede gikk etter en pint den korte veien opp til bussholdeplassen der buss nummer X21 skulle stoppe på sin vei tilbake til Newcastle. Noen minutter forsinket kom den, og rundt klokka 22.40 steg jeg av på endeholdeplassen ved Haymarket. Rett ved siden av ligger puben The Junction, der jeg unnet meg en pitstop før jeg etter hvert gikk over til metrostasjonen ved siden av. Inne i Newcastle sentrum falt jeg for fristelsen til å også stikke innom baren Revolution, der jeg endte opp med å bli sittende til stengetid klokka to. Da var det også på tide å ta kvelden etter en lang dag, og jeg stabbet tilbake til Surtees Hotel for å finne senga og få litt søvn før en ny lang reise dagen etter.

 

English ground # 255:
Bedlington Terriers v Shildon 1-1 (1-0)
Northern League Division One
Dr. Pit Welfare Park, 29 April 2015
1-0 Lee Scott (32)
1-1 Billy Greulich-Smith (64)
Att: 358
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50

Next game: 30.04.2015: Wednesfield v Sporting Khalsa
Previous game: 28.04.2015: Bamber Bridge v Northwich Victoria

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg