Mandag 18.02.2013: Melksham Town v Bradford Town

 

Etter en full english breakfast forlot jeg Central Hotel og East End, og satt kursen for London Paddington med bytte på Mile End og Oxford Circus. Den oprinnelige planen denne dagen var å dra til Wiltshire for å se Melksham Town ta imot lokalrival Bradford Town til lokalopppgjør i grevskapscupen. Jeg hadde jo en stund vært klar over at Melksham Town sannsynligvis spilte sin siste sesong på The Conigre, som jeg flere ganger har hørt omtalt som «det flotteste gjenværende stadion i Western League», så det var en fin anledning til å få unnagjort et besøk der. Imidlertid var jeg litt usikker på om jeg ville rekke tilbake til London etter kamp. Derfor hadde jeg i bakhånd alternativer som først og fremst Wealdstone v Lewes. Etter å ha sendt en email til Melksham Town fikk jeg uken før bekreftet at kampen i Wiltshire Senior Cup ikke var i fare for å bli flyttet, samtidig som club secretary Mark Jeffery i sin hyggelige email ønsket meg hjertelig velkommen, selv om han kunne fortelle at klubben etter all sannsynlighet nå blir værende ytterligere en siste sesong på The Conigre.

Jeg fikk også sjekket opp at jeg ville kunne ta buss tilbake fra Melksham til Chippenham kl 21.52, og dermed rekke siste London-toget fra Chippenham klokka 23.00. Jeg hadde nå imidlertid meget god tid, og satt meg til på en internettcafe ved Paddington for å sjekke opp dette en siste gang. Jeg tenkte kanskje hoppe av på Reading stasjon for å ta en pint med Reading-gutta som sikkert skulle reise opp til Manchester for å se Reading gjeste ManU i FA cupen, men det ble raskt klart at ingen av gutta hadde tenkt seg opp dit. Etter hvert satt jeg meg på toget til Chippenham, og stakk igjen snuta i Non League Paper. Vi passerte både Reading, Didcot og Swindon før jeg omsider kunne gå av i Chippenham, der jeg øyeblikkelig fikk et overraskende landlig inntrykk. Kanskje ikke altfor overraskende i Wiltshire, men likevel. Med nok av tid vurderte jeg et øyeblikk å spasere ut for å ta en kikk på Chippenham Towns Hardenhuish Park, men endte i stedet opp med et besøk på puben Old Road Tavern rett ved stasjonen. Etter et par pints og litt samtale med de lokale, var det omsider tid for å returnere til bussholdeplassen utenfor stasjonen, der jeg kl. 17.37 hoppet på buss 234 mot Frome. Bussjåføren forsto etter litt forklaring hvor jeg skulle, og lovet si fra når det var tid for å gå av. En snau halvtime senere kjørte vi tydeligvis inn i det som utfra tidsskjemaet måtte være Melksham. Det var bare det at der jeg forventet en liten landsby virket det faktisk som et langt større sted enn jeg hadde forestilt meg. Jeg fikk snart signal fra bussjåføren, og hoppet av ved Market Place i Melksham, få meter fra der bussjåføren pekte ut inngangen til The Conigre. Imidlertid hadde cideren på Old Road Tavern sørget for at blæra var bortimot sprekkeferdig, og jeg måtte først vralte inn på puben The Tavern for et toalettbesøk. For høflighets skyld måtte jeg deretter ta en kjapp pint også der, før jeg gikk over veien og opp innkjørselen til The Conigre. Etter en «portal» i form av to pillarer dukket etter hvert fotballstadionets inngang opp på venstre hånd omtrent der veien dreide videre til høyre, mot det jeg mener var lokaler for henholdsvis stedets tennis- og rugbyklubb.

 

I skumringen tok jeg en siste kikk på inngangspartiet før jeg gikk for å betale meg inn på The Conigre. Mannen i bua krevde £3 i inngangspenger, og ytterligere £1 for dagens kampprogram. Selv om jeg egentlig ikke hadde tenkt til det, hadde jeg lovet Mark Jeffery å introdusere meg selv til Derek i bua slik at de fikk hilst på. Mannen i bua viste seg ganske riktig å være Derek, og da jeg måtte svare bekreftende på at jeg var den langveisfarende, fikk jeg min £5-seddel i retur sammen med kampprogrammet, samt beskjed om at Mark Jeffery hadde gitt beskjed om at jeg skulle få gratis inngang og program. Det føltes ikke helt riktig, men mannen nektet å ta tilbake seddelen. Jeg tenkte jeg heller fikk legge igjen litt penger i klubbhusets bar, der Derek fortalte at noen visstnok ventet på meg. Det var fristende å ta en rundtur rundt anlegget først, men da jeg først passerte inngangen til baren valgte jeg stikke hodet innom og bestille en pint av Black Rat cider fra det lokale Moles-bryggeriet. Ved spørsmål om hvem som var Mark Jeffery, gikk bartenderen ut døra og kom få sekunder senere tilbake med Jeffery, som ønsket meg hjertelig velkommen. Han kunne fortelle at dagens kvartfinale i Wiltshire Senior Cup var et virkelig lokaloppgjør, med motstander Bradford Town hjemmehørende i nærliggende Bradford on Avon få kilometer unna. De to spiller begge i Western League, men mens Melksham Town i fjor rykket opp fra Division One til Premier Division, er det denne sesongen Bradford Towns tur til å kjempe om opprykk fra samme divisjon. Jeffery kunne ellers igjen gjenta at Melksham slik det ser ut blir å finne på The Conigre også ut 2013/14-sesongen, og at de med nytt stadion på sikt håper å kunne avansere oppover i pyramiden ved i første omgang å søke om opprykk til step 4. Jeffery ble tilkalt og forsvant ut døra, mens jeg returnerte til min pint og samtale med en sidemann som fortalte at kveldens vinner ville spille semifinale mot Westbury eller Bemerton Heath Harlequins.

Jeg tømte glasset, og la med rundt tre kvarter til kampstart ut på en liten runde rundt banen. Jeg gikk ut av baren og tok til venstre mot kortsiden, der det ikke er stort av fasiliteter bak målet, på vei bort til det som vel var en tea bar i det bortre hjørnet. De som velger å stå på bortre langside har derimot tak over hodet i bortimot hele banens lengde. På vei inn under denne fant jeg igjen Mark Jeffery opptatt med en noe original arbeidsoppgave. Han slet med å binde opp noen grener av en stor tornebusk som hang ned fra taket, og konstaterte at livet på dette nivået er langt fra Football League. Smilende fortsatte jeg langs langsiden som hadde et underlag av jord, bortsett fra visse steder der jeg merkelig nok tydeligvis gikk på noe som minnet om en slags presenning som var halvveis gravd ned. I tillegg var denne langsiden to eller tre steder «sperret av» med gul-svarte bånd av typen f.eks politiet bruker til å sperre av med, slik at jeg måtte skride over eller dukke under. Bak det andre målet er det en nokså lik tribune, dvs ståplasser med tak i hele banens bredde. På denne kortsiden er klubbnavnet malt på veggen i «tribunens» bredde, noe som gjør denne ganske karakteristisk. Tilbake på nærmeste langside er det flere seksjoner, inkludert blant annet tribunen med anleggets eneste sitteplasser. Klubbhusets bar ligger som nevnt videre nedover denne langsiden, sammen med andre fasiliteter som toaletter og garderober.

Jeg innså snart at kveldens fremmøte ville bli for meg noe overraskende høyt, da tilskuere sakte men sikkert strømmet på. Og jeg ble sammen med en gjeng fra Bradford on Avon stående på nærmeste langside og se kampen sparkes igang. Allerede fra start var det åpenbart at det ikke var noen spesiell nivåforskjell å spore, der gjestene virket å ha lagt igjen all respekt for sine verter fra divisjonen over.

Det var i det hele tatt en åpen og underholdende batalje som utspilte seg på gresset i Melksham, med tøffe dueller og spill som bølget frem og tilbake. De blåkledde gjestene tok første stikk da Tom Pawley scoret alene med keeper. Men hjemmelaget utlignet drøye ti minutter senere da Matthew Sharp lobbet over keeper. Pause-pinten kunne dermed inntas på stillingen 1-1. Bartenderen hadde gått midlertidig tom for vanlig cider, men jeg fulgte hans anbefaling om å prøve Black Rats noe sterkere pærevariant. Mens den ble inntatt kunne jeg på TV-skjermen konstatere at Readings FA cupkamp i Manchester hadde startet, samtidig som en bortesupporter ikledd Swindon Town-shorts(!) kunne informere om at Di Canio nettopp hadde fått sparken. Da vedkommende i forbifarten nevnte muligheten for ekstraomganger, slo det meg for første gang at jeg kanskje ville bli nødt til å forlate The Conigre før avgjørelsen falt. Jeg hadde av en eller annen grunn vært av den oppfatning at det ved uavgjort ville bli spilt omkamp, men fikk bekreftet at det skulle avgjøres i kveld – om nødvendig med ekstraomganger og straffesparkkonkurranse.

Kampen var snart i gang igjen utenfor baren, og jeg gikk ut med håp om en avgjørelse innen 90 minutter. Andre omgang fortsatte i det hele tatt som den første hadde gjort, med mange dueller og spill som bølget frem og tilbake. Og det gikk ikke mange minuttene før gjestene var tilbake i føringen, etter at Tom Pawleys skudd fra rundt 16 meter snek seg gjennom hele feltet og inn i bortre hjørne. Men Melksham ga ikke opp, og etter 73 minutter sørget Tom Robinson for ny utligning med sitt langskudd via stolpen og inn. Med 2-2 og klokka tikkende mot fullt tid, begynte det å se skummelt ut for min del. Begge lag satset imidlertid friskt for å få vinnermålet, og i motsetning til den skammelige forestillingen Wigan bød på dagen før, var det heldigvis denne kvelden intet å se til hverken filming eller drøying av tid. Men da dommeren omsider blåste av for ordinær tid, var det bare å belage seg på ekstraomganger. Med en ny pint i hånden kunne jeg på tv-skjermen konstatere at Reading tilsynelatende gjorde en god kamp der de holdt ManU fra livet. Men ikke før hadde jeg tenkt tanken, scoret dessverre Manchester-laget. Og skuffende nok utløste det bortimot like mye jubel i klubbhuset som målene på The Conigre hadde gjort.

Gjennom vinduet kunne jeg se ekstraomgangene bli sparket igang, og gikk heller ut for å se på de. Det var tydelig at begge lag gjerne ville avansere i grevskapscupen, for de 258 tilskuerne kunne se to lag som begge fortsatt satset for å få vinnermålet. Etter en heftig duell på midtbanen holdt det på å koke over og utarte til håndgemeng, men dommeren håndterte det greit og gjenvant raskt kontrollen. Første ekstraomgang ebbet ut uten mål, og jeg gikk til baren for å raske med meg tingene mine. Idet andre ekstraomgang ble sparket i gang kom jeg ut igjen, men måtte dessverre noen minutter senere ile de få hundre meterne opp til bussholdeplassen. Etter jeg forlot The Conigre hadde Shaun Percival med 118 minutter på kampuret sikret avansement for Bradford Town.

Buss 234 kom ankom holdeplassen to minutters tid etter undertegnede, og det viste seg å være samme sjåfør som tidligere. Da denne bussen ikke gikk helt tilbake til Chippenham togstasjon, ba jeg ham igjen å si fra så jeg kom meg av nærmest mulig denne. Han holdt ord og pekte meg i riktig retning, og jeg tilbakela distansen til fots på drøye 10 minutter. Snart satt jeg på 23.00-toget til London, og da jeg skulle ta en nærmere kikk på programmet for kveldens kamp fant jeg ut at jeg etter alle solemerker hadde glemt det igjen i klubbhuset. Irriterende, men Mark Jeffery lovet å se hva han kunne gjøre med saken. Rundt halv ett kunne jeg stige av på London Paddington, og siden tuben ikke lenger gikk, oppsøkte jeg bussholdeplassen utenfor i Praed Street, der nattbussene til Liverpool Street skulle gå fra. Ved ankomst Liverpool Street fant jeg ikke overraskende ut at stasjonen er stengt på natten, og en McDonalds eller Burger King som skulle vært åpen var også stengt for oppussing. Vis-à-vis endte jeg i stedet opp på en døgnåpen cafe på Bishopgate, der jeg i 2-tiden på natten satt og spiste en burgermiddag! Klokka 03.00 kom Terravision sin buss til Stansted Airport og jeg betalte mine £8…og sovnet før før vi ankom holdeplassen ved Finsbury Park. Jeg våknet brått av at den utenlandske sjåføren sto ved siden av meg og ropte: «Stansted! Stansted!». Så gjensto det kun drøyt fire timer å slå ihjel på Stansted før jeg kunne få to timers søvn på flyet hjem.

PS!!! Dette oppgjøret skulle opprinnelig vært spilt 19. januar, men ble utsatt. Matchvinner Shaun Percival hadde på dette tidspunkt ennå ikke blitt registrert som spiller for Bradford Town. Det førte til at klubben ble kastet ut av cupen, og Melksham Town “gjeninnsatt”. Selv om Melksham Town fordømte utestengelsen av sine overmenn, tok de imidlertid til fulle vare på denne ekstra muligheten. Etter å ha ha slått ut Bemerton Heath Harlequins på straffer, vant de omsider hele 2013-utgaven av grevskapscupen etter finaleseier over Downton.

English ground # 102:
Melksham Town v Bradford Town 2-3 aet (1-1, 2-2)
Wiltshire Senior Cup, Quarter Final
The Conigre, 18 January 2013
0-1 Tom Pawley (6)
1-1 Matthew Sharp (17)
1-2 Tom Pawley (48)
2-2 Tom Robinson (73)
2-3 Shaun Percival (118)
Att: 258
Admission: £3
Programme: £1
(Let in for free, with free programme)

Next game: 26.03.2013: Rugby Town v Beaconsfield SYCOB
Previous game: 17.02.2013: Huddersfield Town v Wigan Athletic

More pics

Søndag 17.02.2013: Huddersfield Town v Wigan Athletic

Jeg hadde klart å unngå et overdrevent inntak av fludium på konserten kvelden før, og følte meg slett ikke verst da jeg våknet. Derimot unnet jeg meg å droppe hotellfrokosten og heller ta en time ekstra på øyet. Etter en forfriskende dusj og morgenstell gikk jeg innom en Sainsbury’s på Barking Road og sikret meg Non League Paper, Football League Paper og en rimelig frokost på vei til Upton Park stasjon.

Den opprinnelige planen for denne dagen hadde vært å se Kettering Town v Arlesey Town i Southern League Premier Division, men jeg hadde vært noe usikker. Både på min form denne søndags formiddagen, og ikke minst angående entusiasmen over å se Kettering Town spille hjemmekamp i Corby. Og etter at Huddersfield Town tok seg til femte runde i FA cupen med seier over Leicester City, vurderte jeg raskt deres hjemmekamp mot Wigan Athletic som alternativ. Ikke minst etter at The Terriers lovet inngang fra £10. Baksiden av medaljen var en voldsom togreise på bortimot 6 ½ time tur/retur, og noen vil si at det grenser til galskap…men jeg hadde vel nå egentlig bestemt meg for det der jeg igjen satt meg på tuben med nesa i Non League Paper.

Etter bytter på Mile End og Bank ankom jeg London Euston med Northern Line, og hadde til og med tid til en røyk og en siste vurdering før jeg satt meg på 11.20-toget. En meget hyggelig kar på Huddersfield billettkontor kunne fortelle at det ikke var noen fare, og at det bare var å komme nordover. Han la for egen regning til at klubben var svært spent da de ikke hadde anelse om hvor mange som ville komme til å møte opp. Og med det gikk jeg for å ta plass på toget og fordypet meg igjen i Non League Paper. Innimellom gransking av kampomtaler, nyheter, resultater, tabeller og kampproggram enset jeg knapt at vi stoppet i Milton Keynes, Stockport og muligens både ett og to steder til, og før jeg visste ord av det var vi faktisk på vei inn på Manchester Piccadilly. Toget derfra ble en ukomfortabel affære, der både Wigan-fans, generelt mange passasjerer og altfor få vogner førte til at folk sto som sild i tønne hele veien fra Manchester via Stalybridge til Huddersfield.

Jeg orienterte meg raskt i riktig retning og spaserte mot stadion. Da jeg kom ned på Leeds Road var det blitt en strøm av blå-hvite jeg kunne følge, om det hadde vært tvil om veien til anlegget med navn Alfred McAlpine Stadium, Galpharm Stadium, John Smith’s Stadium, eller hva som måtte være ukens sponsornavn. Da er det kanskje like greit å benytte Kirklees Stadium, som var navnet som i sin tid ble brukt i planleggingen før sponsornavnene kom på banen. Det som faktisk er langt mer forvirrende er klubbens tilsynelatende iver etter å bytte ut de forskjellige tribunenes sponsornavn i vanvittig tempo. Knapt noen tribuner hadde vel nå samme navn som da Football Ground Guide ble oppdatert før sesongstart, men det er dessverre et tegn i tiden. Jeg fant etter hvert ut at Kilner Bank for øyeblikket lød sponsornavnet Britannia Rescue Stand, og fikk betalt mine £10 for inngang. Ytterligere £2 ble avlevert en programselger, før jeg kunne konstatere at utsalgsbodene for mat og drikke med over en halv time til avspark var utsolgt for 90% av vareutvalget. Ikke engang en cola var tydeligvis å oppdrive. Dette «imponerende» vareutvalget ble for øvrig langt fra bedre i løpet av kampen, og jeg valgte å slukke tørsten med en flaske Bulmers før avspark.

 

Jeg gikk deretter for å finne meg en plass på tribunen, og kunne kikke utover et moderne stadion som til tross for å tilhøre den nye generasjonen anlegg i hvert fall representerer litt originalitet hva designet angår. Jeg tok meg imidlertid i å tenke at jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på gamle Leeds Road, men fant meg et sete ganske høyt oppe på tribunen på høyde med 16-meteren. Det skulle vise seg at jeg burde tatt plass enda ti meter nærmere bortefansen, da man der tydeligvis fikk lov til å stå uten å bli plaget av vakter og/eller masete nolduser bak seg.

Jeg hadde håp om Huddersfield Town-avansement i det som vel var første kamp under ledelsen av den nye manageren Mark Robins. Et spenningsmoment (i det grad man kan kalle det det) var hvorvidt Wigan-manager Roberto Martinez fortsatt ville satse på unggutter og et delvis reservepreget lag, slik han hadde gjort hittil i turneringen. En kjapp ordveksling med noen Wigan-supportere på perrongen i Manchester bar bud om at det meget vel kunne være tilfelle, samtidig som de også fikk flere tilbake fra skade som muligens ville få spille for å få litt kamptrening. Uansett var det dessverre (men langt fra overraskende) veldig lite engelsk over Wigan-laget som kom utpå, noe som forsterket mitt håp om Terriers-avansement. Men jeg fikk tidlig inntrykk av at hjemmelaget manglet det lille ekstra fremover på banen. Alan Lee headet hjemmelagets til da beste sjanse utenfor etter drøye kvarteret. På det tidspunktet kunne både James McArthur og Callum McManaman allerede ha gikk gjestene ledelsen. Wigan viste ved et par anledninger frem flott og hurtig angrepsspill der vertene hadde store problemer med å henge med i svingene, men så lenge det var målløst var sjansen der.

 

Etter drøye halvtimen var imidlertid Huddersfield igjen på hæla, og McArthur fant McManaman som løftet over Alex Smithies i målet. 0-1! Etter 40 minutter ble denne ledelsen doblet da Roger Espinoza fyrte løs. Keeper Smithies reddet glimrende, men returen havnet rett i beina på Arouna Kone som enkelt kunne pirke inn 0-2. Huddersfield kunne redusert rett før pause, men innlegget fra Calum Woods var ørlite for høyt for Neil Danns på bakre stolpe. Dermed kunne de 12 117 tilskuerne konstatere at PL-klubben gikk til pause med tomålsledelse. Selv konstaterte jeg at man fortsatt var utsolgt for både paier, pølser, brus og det meste annet, før jeg fornøyd registrerte at man her – i motsetning til hva jeg bl.a to dager tidligere erfarte i Exeter – kan få tatt seg en røyk i pausen.

Vertene startet andre omgang friskt, og man ante kanskje et lite håp da innbytter James Vaughan etter flott spill av Sean Scannell kunne avslutte upresset, men Wigans keeper Joel Robles sto i veien. I stedet var det et flott Wigan-angrep som sørget for ytterligere et bortemål, og samspillet mellom Jordi Gomez og McArthur sto ikke tilbake for sistnevntes avslutning til 0-3 drøye ti minutter ut i omgangen. Wigan-fansen feiret ved å kaste et bluss som så ut til å treffe utstyret til en fotograf på indre bane. Både han og hans kollega ble meget opptatt av å ta nærbilder av blusset, mens politi og vakter forsøkte å ordne opp på tribunen. Huddersfield skal ha ros for at de ikke ga opp, og med snaue halvtimen igjen headet innbytter Lee Novak på bakerste stolpe inn redusering til 1-3, etter et glimrende innlegg fra Calum Woods. Hjemmelaget fortsatte å presse, men som sagt følte jeg at det manglet noe fremover, samtidig som man bakover virket noe shaky de gangene Wigan virkelig bestemte seg for å spille fotball. Dessverre var den gjestende horde av utlendinger langt mer opptatt av å bedrive filming, tjuvtriks, juks og ikke minst uthaling av tid. Gang på gang falt de overende i dødskramper, og ble liggende i tilsynelatende voldsomme smerter i evigheter – helt til dommeren beordret de av banen. Da ble de mystisk nok plutselig 100% fit igjen øyeblikkelig.

 

Hver gang Wigan fikk innkast gikk det både ett og to minutter før man fikk i gang spillet igjen. Ved en anledning gikk det over et minutt før noen i det hele tatt gikk for å ta innkastet. Så etter å ha stått klar til å kaste i 10 sekunder bestemte man seg plutselig for at kastet skulle overlates til mannen som selvsagt var lengst unna, og som brukte ytterligere et minutt på å lunte over fra andre siden av banen. Det resulterte heldigvis i gult kort, men dette burde dommeren slått ned på både hardere og mye mye tidligere. Det er synd å se et lag som tydeligvis er kapable til å spille flott fotball synke til et slikt nivå. Nå har jeg aldri hatt særlig sans for Wigan, men denne kampen er ene og alene grunnen til at jeg mener de eventuelt vil være en svært lite verdig vinner av årets cup. Men slik har vel dessverre blitt normen.. Drevet fremover av hjemmefansen holdt Terriers på å redusere ytteligere da Vaughan headet like utenfor med 20 minutter igjen. Det var i det hele tatt Town som presset på nå, men Wigan virket farlige på kontringer da hjemmelaget i stadig større grad blottla seg bakover. Og da en forsvarstabbe av Anthony Gerrard førte til at Kone kunne score sitt andre og sette inn 1-4 i det 89. minutt, var det flere enn undertegnede som reiste seg og satt kursen mot Huddersfield stasjon.

Heseblesende kom jeg inn på perrongen idet dørene på 18.01-toget til Manchester lukket seg. Men heldigvis fikk jeg åpnet de igjen og smatt inn for å igjen ta plass stående i midtgangen. Jeg hadde et langt raskere tog fra Manchester til London enn hva tilfelle hadde vært motsatt vei tidligere på dagen, og jeg befant meg på London Euston da klokken såvidt hadde passert 21. Som avtalt ringte jeg min kompis Mikael for å høre om de var hypp på å møtes for en pint eller to før de fløy hjem dagen etter, men han hadde tydeligvis gått tom for batteri. Derfor la jeg etter litt betenkningstid ut på veien tilbake til hotellet i East End. Der ble jeg sittende og ta to pints mens jeg slo av en prat med en nederlansk gjest som også hadde vært på konserten kvelden før. Det hadde vært en lang dag på reisefot, og snart trakk jeg meg tilbake til mine gemakker.

 

English ground # 101:
Huddersfield Town v Wigan Athletic 1-4 (0-2)
FA Cup 5^th Round
Kirklees Stadium, 17 February 2013
0-1 Callum McManaman (31)
0-2 Arouna Kone (40)
0-3 James McArthur (56)
1-3 Lee Novak (62)
1-4 Arouna Kone (89)
Att: 12,117
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 18.02.2013: Melksham Town v Bradford Town
Previous game: 16.02.2013: Ebbsfleet United v Stockport County

More pics

 

Lørdag 16.02.2013: Ebbsfleet United v Stockport County

Jeg våknet av alarmen på mobilen i 6.45-tiden, og kunne drøye tre kvarter senere forlate Great Western Hotel nokså uthvilt, nydusjet og fjong. Det ble ikke tid til noen frokost på hotellet, men jeg fikk da rasket med meg noe på stasjonen Exeter St. Davids før jeg satt meg på 07.54-toget til London Paddington. Selv om jeg ville være noe tidlig ute, valgte jeg dette toget da det brukte bortimot halvannen time kortere enn de neste avgangene. Og drøye to timer senere satt jeg allerede foten på perrongen i London med klokka passert 10 med få minutter. Etter en røykepause var det bare å dukke ned i undergrunnen og hoppe på Bakerloo Line til Oxford Circus, hvor jeg byttet til Central Line østover til Mile End. Der ble det et siste bytte for å ta seg de fem stasjonene videre østover til Upton Park.

 

Ute av stasjonen minnet Green Street som vanlig langt mer om Bangladesh eller Pakistan enn om London, spesielt på en dag hvor det ikke var kampdag for West Ham. Men snart passerte jeg Boleyn Ground på min venstre hånd og svingte rett etter til venstre inn på Barking Road ved Boleyn Tavern der kveldens konsert skulle være – og med den flotte statuen av West Ham Uniteds VM-vinnere fra 1966 (pluss Evertons Ray Wilson) rett på andre siden av veien. Jeg følte jeg hadde gjort en smart booking ved å velge et overnattingssted et steinkast unna konserten, og etter kun et par hundre meter dukket Central Hotel opp på min høyre hånd.

 

Puben var imidlertid stengt og dørene låst – kanskje ikke altfor overraskende da klokka akkurat hadde passert 11. Det var fortsatt nesten to timer til innsjekking, men jeg hadde skrevet at jeg sannsynligvis ville dukke opp rundt kl 12 – om ikke annet for a slenge fra meg bagasjen. Denne gang var den imidlertid ikke større enn en liten ryggsekk jeg i verste fall kunne ta med meg på kamp, men jeg hadde god tid fortsatt. Mens jeg sto der og tok meg en røyk og humret for meg selv over den rumenske «Hora Restaurant» vis-à-a vis puben, fikk jeg imidlertid beskjed om at kveldens konsert nå var avlyst. Dette utløste hektiske ringerunder til kompiser som lovet gi beskjed om eventuell utvikling i saken. Samtidig hørte jeg låsen gå opp i inngangsdøra bak meg, slik at jeg snart kunne sjekke inn.

 

Kort etter gikk turen til fots tilbake til Upton Park stasjon, derfra to holdeplasser vestover til stasjonen West Ham, og videre derfra med DLR (Dockland Light Railway) nordover til endestasjonen Stratford International. Herfra går togene til sørøstre deler som Kent, i tillegg til Eurostar-togene til kontinentet. Og jeg rakk akkurat kaste meg på et tog som hadde Ebbsfleet International som neste stopp.

 

På toget var det flere Stockport County supportere, og jeg ble gående og prate med noen av disse den korte veien fra togstasjonen til Stonebridge Road – Ebbsfleet Uniteds hjemmebane. Mens de gjestende supportere gikk inn, tok jeg en kikk fra utsiden. Men jeg fant snart ut at bortsett fra inngangspartiet ut mot rundkjøringa vi krysset er det ikke stort å se fra utsiden.

 

Dermed betalte jeg heller mine £15 for entre og ytterligere £2,50 for et program, før jeg valgte gå en runde rundt anlegget for å ta en nærmere kikk og knipse noen blinkskudd. Og for et stadion!! All den rosende omtalen jeg hadde hørt var ikke ubegrunnet, for her snakker vi om en virkelig perle av et stadion. Det var nesten så jeg kom i det erotiske hjørnet da jeg rundet hjørnet og kunne speide utover det fantastisk flotte Stonebridge Road. På den nærmeste langsiden står Stonebridge Road Stand, som i fjor ble omdøpt til Liam Daish Stand; en herlig ståtribune der et rustent tak dekker midtpartiet av denne.

 

Jeg gikk langs denne og over til Swanscombe End, der bortesupporterne ofte har tilhold. Denne ståtribunen bak bortre mål er også anleggets eneste uten tak. Runden gikk videre over på bortre langside, der Main Stand hovedsakelig har sitteplasser. Unntaket er noen ståplasser foran tribunen, som er hevet noe opp fra bakkenivå. Jeg skulle til å svinge bak denne for å ta meg rundt til den siste tribunen da en person spurte om jeg trengte hjelp. Jeg svarte at jeg kun beundret det flotte anlegget og sikret meg noen bilder av det, og dette ble starten på en hyggelig samtale med den eldre herren som kunne legge ut om både stadionets og klubbens historie.

 

Han satt tydeligvis pris på at jeg likte anlegget, og kunne fortelle at det går med ekstremt mye jobb på å vedlikeholde det – ikke minst gjelder det Main Stand rett ved siden av der vi sto. Denne fantastiske tribunen fra 1914 er bygget i tre, og er vel derfor spesielt truet med tanke på sikkerhetshysteriet i dagens fotball, der byråkratene gjerne har større overskudd av forskrifter enn sunn fornuft. Omsider takket jeg veteranen med over 60 års fartstid som supporter for praten, og jeg fikk kikket på Plough End (aka Northfleet End) bak nærmeste mål før jeg dukket inn på klubbhusets bar med inngang på baksiden av sistnevnte tribune.

 

Der fikk jeg kjøpt meg en pint cider før jeg tok plass ved bordet til Stockport-supporterne fra tidligere – far og sønn skulle det vise seg. Disse viste seg å være interessante samtalepartnere som kunne fortelle mangt om klubben, og ikke minst deres nedtur de siste årene. De var tilbøyelig til å være enig med min oppgitthet over strømmen av utlendinger som nå også har ført til bosnisk manager for deres klubb, men ikke overraskende var det viktigere for dem at klubben hadde vunnet tre av de fire siste i serien. Med seier over Ebbsfleet ville de for alvor ta et langt skritt bort fra nedrykksstriden, som også vertene så absolutt var en del av. En representant for deres supportere mente at hjemmelaget helst burde følge opp seieren over Gateshead med tre nye poeng mot Stockport om de skulle ha håp om å klare seg.

 

Før jeg fikk spurt mer om rivaliseringen med andre Kent-klubber og hvordan ståa nå var med MyFootballClub, forsvant Ebbsfleet-supporteren og det gikk for min del i glemmeboka mens jeg ble sittende å lytte til Stockport-folkets beretninger om rivalisering med Macclesfield, Rochdale, Oldham…og bakgrunnen for det dårlige forholdet til Burnley. Ellers var de meget opptatt av å rose ‘vår’ spiss Adam Le Fondre som de ikke kunne presisere nok ganger var fra Stockport.

 

Tilskuerne blir som man skjønner normalt ikke segregert på Stonebridge Road, og jeg ble overtalt til å la bortefolket spandere en pint til, før jeg sammen med de gikk over til ståtribunen på Swanscombe End på motsatt kortside, der vi tok plass under åpen himmel i det ganske fine været.

 

Hjemmelaget skred til verket og skapte de første sjansene, men Paul Lorraine headet like utenfor og Josh Scott sin volley suste over. Liam Enver-Marum skapte problemer for gjestene med sin fysikk, og County keeper Richard O’Donnell måtte fiste hans heading over. Stockport kom seg raskt til hektene og skapte to store sjanser – Sean Newton sendte i vei et frispark som sneiet krysset, mens Fleet-keeper Preston Edwards var raskt nede for å gjøre en imponerende redning på et skummelt skudd fra Jon Nolan.

 

Det utviklet seg raskt til å bli en kamp med midtbanekrig og få åpenbare sjanser. Etter en snau halvtime så Stockports midtbanespiller Alex Kenyon ut til å albue Neil Barrett i ansiktet under en duell, og ble umiddelbart vist det røde kortet. Det kunne virke som om det nok var mer snakk om en gal timing i opphoppet enn noen bevisst handling, men flere av bortefansen mente selv de at det nok var en grei avgjørelse.

 

Ebbsfleet tok et lite grep om kampen, men skapte ikke stort…og et ballsikkert County var flinke til å holde i ballen når de måtte. Det utviklet seg i det hele tatt til å bli en meget sjansefattig affære. Og da skuddet fra hjemmelagets Tom Phipp gikk like utenfor, gikk lagene til pause med 0-0, og turen gikk tilbake til baren der det var min runde.

 

I andre omgang skulle hjemmelaget utnytte det tallmessige overtallet, og gikk friskt ut. Men tilsynelatende ble pågangsmot sakte forvandlet til frustrasjon etter hvert som tiden gikk. Ebbsfleet United hadde absolutt initiativet, men det virket å stoppe helt opp da de nærmet seg gjestenes 16-meter. Stockport kunne faktisk fort tatt ledelsen da Fleet-kaptein Paul Lorraines tilbakespill utmanøvrerte keeper og trillet like på utsiden av stolpen.

 

Mine to Stockport-ledsagere mente da også at det eneste de hadde sett av dårligere kvalitet denne sesongen var deres første omgang mot Lincoln City, og etter en skuffende sesong under den bosniske manageren Darije Kalezic har de vel kanskje ikke vært altfor bortskjemt. Jeg måtte uansett si meg enig i at det var langt fra noen festforestilling vi var vitne til.

 

Innbytter Nathan Elder kunne på overtid sikret tre poeng til vertene da han upresset fikk heade innlegget fra Joe Howe på mål, men han headet også rett på keeper. County-fansen sa seg godt fornøyd med ett poeng, mens resten av de 912 fremmøtte neppe var like tilfreds med nok en poengdeling. Jeg sa farvel og satt raskt kursen tilbake til stasjonen – over den enorme parkeringsplassen. Snart var jeg i samtale med nok en Stockport supporter mens toget rullet i retning London.

 

Det viste seg nå at man hadde funnet et nytt lokale til kveldens konsert, helt oppe i Epping-området. Det skulle vise seg å bli en særdeles kronglete tur, med vedlikeholdsarbeid og bus replacement på flere strekninger på Central Line. Men det ble omsider en trivelig kveld som også bød på gjensyn med gamle venner jeg ikke hadde sett på lenge.

 

Retur fra Eppings utkant bød riktignok på en utfordring, men min Bristol City-kompis Steve hadde booket hotell ikke langt fra mitt. Og med £20 på hver delte vi taxi tilbake til Barking Road i Londons East End, der Dominos Pizza ved siden av plutselig minnet meg på at jeg ikke hadde spist siden frokost. Klokka var vel mellom to og halv tre da jeg med en takeaway-pizza låste meg inn og tok kvelden etter en lang dag, der jeg hadde fått oppleve et av fotball-Englands absolutt flotteste stadion-perler! Jeg hadde nok fått et nytt favoritt-stadion.

 

 



English ground # 100:
Ebbsfleet United v Stockport County 0-0 (0-0)
Conference Premier
Stonebridge Road, 16 February 2013
Att: 912
Admission: £15
Programme: £2,50

 

Next game: 17.02.2013: Huddersfield Town v Wigan Athletic
Previous game: 15.02.2013: Exeter City v Accrington Stanley

More pics 

 

 

 

Fredag 15.02.2013: Exeter City v Accrington Stanley

Jeg hadde telt på knappene i noen uker, i forbindelse med en konsert i London denne februar-helgen. Og selv om det nok ikke økte mulighetene for den påsketuren jeg higer etter, bestemte jeg meg omsider for å bestille. Fire dager med fotball ble lagt inn i tillegg til konsert, og både fly, hotell og togpass ble bestilt, selv om to av dagene ikke var planlagt 100%. Min kompis Mikael hadde tenkt seg på samme konsert, og det viste seg at han vurderte samme fly fra Rygge. Han ringte et par dager senere, og fortalte at det også var 3 andre som skulle være med. Han hadde ordnet skyss, og tilbød seg å få meg plukket opp.

Klokka 05.20 tidlig fredag morgen låste jeg meg ut og rakk en kjapp røyk før de to gutta kom, og vi kunne sette kursen mot Rygge, der resten av reisefølget snart ankom. Jeg valgte å avstå fra pilsen før avgang, og takket også nei til Mikaels tilbud om Underberg på flyet. Etter en matbit på Stansted, hoppet vi på toget ned til London Liverpool Street. Flere av gutta hadde booket hotell rett i nærheten av Liverpool Street, og vi tok dermed en rast på puben Hamilton Hall. Etter to pints tok jeg farvel med de andre og tok turen til Paddington, hvor jeg satt meg på toget til Exeter. I mangel på søvn i løpet av natta, tok jeg sjansen på en høneblund på toget. Heldigvis våknet jeg som planlagt et lite kvarter før ankomst Exeter, og slapp dermed å bli med helt ned til endestasjonen Penzance.

Vel ute av stasjonen Exeter St. Davids, kunne jeg se Great Western Hotel på andre siden av parkeringsplassen, og gikk for å sjekke inn. Etter å ha slappet av litt på hotellrommet, var jeg klar for å ta Exeter nærmere i øyesyn, og startet med å gå den korte turen opp til puben The Imperial for å få litt mat i skrotten. Det viste seg å være en enorm Wetherspoons-pub, med en voldsom hage og flott utsikt ned mot togstasjonen. Etter inntatt måltid tok jeg igjen apostlenes hester fatt, og spaserte forbi Exeter Central og inn i sentrum. Der stoppet jeg for å beskue den flotte Exeter Cathedral, hvis fasade imidlertid var i ferd med å gjennomgå vedlikehold. Jeg hadde god tid, og slentret langs High Street og Sidwell Street. Og snart var jeg ved St. James Park, der jeg ved den lille bortetribunen St. James Road Terrace bak det ene målet kunne kikke gjennom en vidåpen port inn på anlegget, der banemannskaper tydeligvis var i ferd med å forberede seg på kamp.

Jeg gikk videre ned St. James Road bak bortetribunen, og rundet hjørnet inn på Wells Street. Der kunne jeg umiddelbart slå fast at anleggets gamle Grandstand tok seg meget godt ut fra utsiden. Der ligger den ut mot jernbanelinja og Wells Street, som der snor seg over en bru over ved jernbanestasjonen som deler navn med klubbens stadion. Jeg ble faktisk noe overrasket over hvor nærme stadionet lå jernbanelinjen – det er ikke altfor mange meter mellom de to.

Etter å ha knipset noen bilder av Grandstand herfra vurderte jeg å stikke hodet innom puben Wells Tavern et steinkast unna, men gikk i stedet opp igjen der jeg kom fra. Jeg entret stadionområdet for å snoke litt i klubbsjappa, som ligger tilknyttet den nye Flybe Stand på den andre langsiden. Jeg fikk rasket med meg et skjerf til samlingen før blikket falt på en DVD jeg tok en nærmere kikk på. Det viste seg å være en sesong-DVD for 2007/08 sesongen, inkludert playoff-finalen og høydepunkter fra semifinalene. For £10 valgte jeg også ta med meg denne, og sikret meg samtidig dagens program for £3. 

Billettlukene var ennå ikke åpne, men jeg fant ut at det uansett ikke ville bli billettsalg, men snarere kontant betaling ved telleapparatene. Jeg forsvant deretter inn i klubbens Social Club, der jeg satt meg ned og gransket programmet nærmere over en pint Thatcher’s Gold.

Lokalet fyltes sakte men sikkert opp, og jeg var snart i samtale med et par hjemmesupportere som slo seg ned ved mitt bord. De mente optimistisk nok at det ikke lenger var grunn til å nøye seg med en playoff-plass, men hadde tro på direkte opprykk for The Grecians. Dessuten fikk jeg høre noen anekdoter fra deres heftige rivalisering med Plymouth Argyle, som en av de forsøkte overbevise meg om at hører hjemme i Cornwall. Jeg måtte også benytte anledningen til å høre om de var fornøyd med vår gamle Reading-helt Jamie Cureton, som ser ut til å ha en ny vår i Exeter. Det var de selvsagt, all den tid den etter hvert tilårskomne spissen fortsetter å bøtte inn mål.

Det nærmet seg omsider avspark, og jeg betalte mine £17 for inngang, før jeg tok plass på Big Bank bak det ene målet. Dette er vel faktisk nå (dessverre) den største gjenværende ståtribune i Football League. Hjemmelaget startet absolutt best, og både Guillem Bauza og debutant Jake Gosling hadde halvsjanser. Men nærmest å ta en tidlig ledelse var de da Accrington Stanley-forsvarer Mark Hughes under press headet litt for løst tilbake til sin keeper. Tommy Doherty var på alerten og lobbet over keeper Paul Rachubka, men også like utenfor mål.

Det som var av sjanser var det Exeter som produserte, og gjestene fra nord hadde lite å by på, bortsett fra noen lange håpefulle baller som ikke bød vertene på altfor store problemer. Både Mark Molesley og Jamie Cureton var nær ved å bli spilt alene gjennom, men lange tær fra gjestende forsvarere fikk klarert.

Etter en total Exeter-dominans de første 15-20 minuttene, dabbet kampen voldsomt av. Gjestene gjorde det ikke lett for Exeter, men selv om de nå hang langt bedre med var det ikke stort de selv skapte heller. Exeter begynte nå å forsøke seg med lange baller opp til target man Bouza, og med Cureton som gikk på løp på ballene han vant. Dette bragte ikke all verdens med muligheter, da Stanley-forsvaret virket å ha full kontroll i lufta der bak. Omgangens beste sjanse til bortelaget kom i form av et frispark som ble skutt i muren, og lagene gikk til pause med 0-0.

Frustrert måtte jeg konstatere at St. James Park nå er blant den etter hvert lange rekken av Football League-arenaer der de ikke lenger slipper folk ut for å røyke i pausen. I stedet fikk jeg iaktta spreke Devon-jenter utføre cheerleading foran Big Bank mens jeg vurderte å gå til innkjøp av pause-forfriskninger. Et blikk på den lange køen var dog nok til at jeg droppet denne ideen og slo meg til ro med å kikke på jentene.

Snart var lagene igjen ute på banen, og noe spesielt hadde Exeter byttet keeper i pausen. Polske Artur Krysiak hadde stort sett vært arbeidsledig i første omgang, men hadde angivelig skadet seg i pausen, og inn kom reserven Rhys Davis. Hjemmelaget styrte fortsatt, men som i første omgang ble deres fremspill enten stoppet av Stanley-forsvarere, eller det var ingen i røde og hvite striper der innleggene kom. Cureton kom seg to ganger gjennom i farlig posisjon, men først ble han meid ned av Dean Winnard (som fikk gult kort), og deretter ventet han for lenge med å skyte slik at avslutningen ble blokkert.

Hjemmelaget hadde en frustrerende aften, og spillerne virket i likhet med publikum å bli stadig mer utålmodige. Gjestenes James Gray holdt på å gjøre kvelden enda mer frustrerende for The Grecians da han mot spillets gang holdt på å score. Skuddet hans suste imidlertid like over tverrliggeren, og med 11 minutter igjen av ordinær tid fikk Exeter omsider belønning for strevet. Etter flott spill ute på kanten mellom Tommy Doherty og innbytter Aaron Davies fikk sistnevnte lagt inn. Innlegget fant en annen innbytter, Jimmy Keohane, helt umarkert. Keohane hadde tidligere kommet inn for Bauza, og gjorde nå ingen feil da han bredsidet inn 1-0.

Umiddelbart etter kunne det stått 1-1, da et innlegg ble møtt av Exeter-forsvarer Danny Coles. Han styrte ballen hardt forbi egen keeper, som ikke rakk reagere. Men ballen dundret i tverrliggeren og tilbake i feltet, der forsvarerne panisk fikk klarert. Og i stedet var det hjemmelaget som doblet ledelsen etter 82 minutter. Cureton jaget en ball nede ved dødlinja i duell med keeper Rachubka, som faktisk skle. Cureton kunne dermed snappe ballen og meget uselvisk servere til innbytter Keohane, som enkelt satt inn sitt og Exeters andre mål for kvelden. 2-0.

Accrington Stanley virket nå resignerte, og det var fortsatt Exeter som hadde initiativet, slik at de hadde få problemer med å holde ut til dommeren blåste av. Foran 2 924 tilskuere – inkludert 60 bortefans – sikret dermed Exeter City seg tre poeng, og tok plass på direkte opprykksplass før rundens resterende kamper dagen etter.

Jeg valgte å ta lokaltoget tilbake til Exeter St. Davids, så mens jeg ventet på dette ble det tid til ytterligere en pint eller to med Thatcher’s Gold i klubbens bar, før jeg igjen gikk ned forbi Granstand og ned på stasjonen. Det var med blandede følelser jeg beundret utsiden av Grandstand. Et flott skue var det, men likevel trist når man vet at klubben her vurderer en eventuell “oppgradering” (noen vil kalle det vandalisme) ved å erstatte den med ny tribune. Det er dessverre et tegn i tiden at klassiske, gamle tribuner og stadioner som oser av karakter, blir rasert og jevnet med jorden og erstattes med anonyme arenaer blottet for karakter, helst med grisgrendt beliggenhet langt utenfor sentrum. Vi må bare sette pris på disse gamle klassikerne mens vi kan, før “fremskrittet” gjør at det er for sent.

English ground # 99:
Exeter City v Accrington Stanley 2-0 (0-0)
League Two
St James Park, 15 February 2013
1-0 Jimmy Keohane (79)
2-0 Jimmy Keohane (82)
Att: 3,924
Admission: £17
Programme: £3

 

Next game: 16.02.2013: Ebbsfleet United v Stockport County
Previous game: 05.01.2013: Stourbridge v Leamington

 

More pics

 

 

 

Dag 3: Søndag 17. februar: Huddersfield Town – Wigan Athletic
Jeg hadde klart å unngå et overdrevent inntak av fludium på konserten kvelden før, og følte meg slett ikke verst da jeg våknet. Derimot unnet jeg meg å droppe hotellfrokosten og heller ta en time ekstra på øyet. Etter en forfriskende dusj og morgenstell gikk jeg innom en Sainsbury’s på Barking Road og sikret meg Non League Paper, Football League Paper og en rimelig frokost på vei til Upton Park stasjon.

Den opprinnelige planen for denne dagen hadde vært å se Kettering Town – Arlesey Town i Southern League Premier Division, men jeg hadde vært noe usikker. Både på min form denne søndags formiddagen, og ikke minst angående entusiasmen over å se Kettering Town spille hjemmekamp i Corby. Og etter at Huddersfield Town tok seg til femte runde i FA cupen med seier over Leicester City, vurderte jeg raskt deres hjemmekamp mot Wigan Athletic som alternativ. Ikke minst etter at The Terriers lovet inngang fra £10. Baksiden av medaljen var en voldsom togreise på bortimot 6 ½ time tur/retur, og noen vil si at det grenser til galskap…men jeg hadde vel nå egentlig bestemt meg for det der jeg igjen satt meg på tuben med nesa i Non League Paper.

Etter bytter på Mile End og Bank ankom jeg London Euston med Northern Line, og hadde til og med tid til en røyk og en siste vurdering før jeg satt meg på 11.20 toget. En meget hyggelig kar på Huddersfield billettkontor kunne fortelle at det ikke var noen fare, og at det bare var å komme nordover. Han la for egen regning til at klubben var svært spent da de ikke hadde anelse om hvor mange som ville komme til å møte opp. Og med det gikk jeg for å ta plass på toget og fordypet meg igjen i Non League Paper. Innimellom gransking av kampomtaler, nyheter, resultater, tabeller og kampproggram enset jeg knapt at vi stoppet i Milton Keynes, Stockport og muligens både ett og to steder til, og før jeg visste ord av det var vi faktisk på vei inn på Manchester Piccadilly. Toget derfra ble en ukomfortabel affære, der både Wigan-fans, generelt mange passasjerer og altfor få vogner førte til at folk sto som sild i tønne hele veien fra Manchester via Stalybridge til Huddersfield.

Jeg orienterte meg raskt i riktig retning og spaserte mot stadion. Da jeg kom ned på Leeds Road var det blitt en strøm av blå-hvite jeg kunne følge, om det hadde vært tvil om veien til anlegget med navn Alfred McAlpine Stadium, Galpharm Stadium, John Smith’s Stadium, eller hva som måtte være ukens sponsornavn. Det som faktisk er langt mer forvirrende er klubbens tilsynelatende iver etter å bytte ut sponsornavn i vanvittig tempo. Knapt noen tribuner hadde vel nå samme navn som da internet ground guides ble oppdatert før sesongstart, men det er dessverre et tegn i tiden. Jeg fant etterhvert ut at Kilner Bank for øyeblikket lød det temmelig usjarmerende navnet Britannia Rescue Stand, og fikk betalt mine £10 for inngang. Ytterligere £2 ble avlevert en programselger, før jeg kunne konstatere at utsalgsbodene med over en halv time til avspark var utsolgt for 90% av vareutvalget. Ikke engang en cola var tydeligvis å oppdrive. Dette «imponerende» vareutvalget ble forøvrig langt fra bedre i løpet av kampen, og jeg valgte å slukke tørsten med en flaske Bulmers før avspark. Jeg gikk deretter for å finne meg en plass på tribunen, og kunne kikke utover et moderne stadion som til tross for å tilhøre den nye generasjonen anlegg hvertfall representerer litt originalitet hva designet angår. Jeg tok meg imidlertid i å tenke at jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på gamle Leeds Road, men fant meg et sete ganske høyt oppe på tribunen på høyde med 16-meteren.
Det skulle vise seg at jeg burde tatt plass enda ti meter nærmere bortefansen, da man der tydeligvis fikk lov til å stå uten å bli plaget av vakter og/eller masete nolduser bak seg.

Jeg hadde håp om Huddersfield Town-avansement i det som vel var første kamp under ledelsen av den nye manageren Mark Robins. Et spenningsmoment (i det grad man kan kalle det det) var hvorvidt Wigan-manager Roberto Martinez fortsatt ville satse på unggutter og et delvis reservepreget lag, slik han hadde gjort hittil i turneringen. En kjapp ordveksling med noen Wigan-supportere på perrongen i Manchester bar bud om at det meget vel kunne være tilfelle, samtidig som de også fikk flere tilbake fra skade som muligens ville få spille for å få litt kamptrening. Det var uansett dessverre (men langt fra overraskende) veldig lite engelsk over Wigan-laget som kom utpå, noe som forsterket mitt håp om Terriers-avansement.
Men jeg fikk tidlig inntrykk av at hjemmelaget manglet det lille ektra fremover på banen. Alan Lee headet hjemmelagets til da beste sjanse utenfor etter drøye kvarteret. På det tidspunktet kunne både James McArthur og Callum McManaman allerede ha gikk gjestene ledelsen. Wigan viste ved et par anledninger frem flott og hurtig angrepsspill der vertene hadde store problemer med å henge med i svingene, men så lenge det var målløst var sjansen der. Etter drøye halvtimen var imidlertid Huddersfield igjen på hæla, og McArthur fant McManaman som løftet over Alex Smithies i målet. 0-1! Etter 40 minutter ble denne ledelsen doblet da Roger Espinoza fyrte løs. Keeper Smithies reddet glimrende, men returen havnet rett i beina på Arouna Kone som enkelt kunne pirke inn 0-2. Huddersfield kunne redusert rett før pause, men innlegget fra Calum Woods var ørlite for høyt for Neil Danns på bakre stolpe. Dermed kunne de 12 117 tilskuerne konstatere at PL-klubben gikk til pause med tomålsledelse. Selv konstaterte jeg at man fortsatt var utsolgt for både paier, pølser, brus og det meste annet, før jeg fornøyd registrerte at man i motsetning til i bl.a Exeter kan få tatt seg en røyk i pausen.

Vertene startet andre omgang friskt , og man anet kanskje et lite håp da innbytter James Vaughan etter flott spill av Sean Scannell kunne avslutte upresset, men Wigans keeper Joel Robles sto i veien. I stedet var det et flott Wigan-angrep som sørget for ytterligere et bortemål, og samspillet mellom Jordi Gomez og McArthur sto ikke tilbake for sistnevntes avslutning til 0-3 drøye ti minutter ut i omgangen. Wigan-fansen feiret ved å kaste et bluss som så ut til å treffe utstyret til en fotograf på indre bane. Både han og hans kollega ble meget opptatt av å ta nærbilder av blusset, mens politi og vakter forsøkte ordne opp på tribunen. Huddersfield skal ha ros for at de ikke ga opp, og med snaue halvtimen igjen headet innbytter Lee Novak på bakerste stolpe inn resusering til 1-3, etter et glimrende innlegg fra Calum Woods. Hjemmelaget fortsatte å presse, men som sagt følte jeg at det manglet noe fremover, samtidig som man bakover virket noe shaky de gangene Wigan virkelig bestemte seg for å spille fotball. Dessverre var den gjestende horde av utlendinger langt mer opptatt av å bedrive filming, tjuvtriks, juks og ikke minst uthaling av tid. Gang på gang falt de overende i dødskramper, og ble liggende i tilsynelatende voldsomme smerter i evigheter – helt til dommeren beordret de av banen. Da ble de mystisk nok plutselig 100% fit igjen øyeblikkelig. Hver gang Wigan fikk innkast gikk det både ett og to minutter før man fikk igang spillet igjen. Ved en anledning gikk det over et minutt før noen i det hele tatt gikk for å ta innkastet. Så etter å ha stått klar til å kaste i 10 sekunder bestemte man seg plutselig for at kastet skulle overlates til mannen som selvsagt var lengst unna, og som brukte ytterligere et minutt på å lunte over fra andre siden av banen. Det resulterte heldigvis i gult kort, men dette burde dommeren slått ned på både hardere og mye mye tidligere. Det er synd å se et lag som tydeligvis er kapable til å spille flott fotball synke til et slikt nivå. Nå har jeg aldri hatt særlig sans for Wigan, men denne kampen er ene og alene grunnen til at jeg mener de eventuelt vil være en svært lite verdig vinner av årets cup. Men slikt har vel dessverre blitt normen.. Drevet fremover av hjemmefansen holdt Terriers på å redusere ytteligere da Vaughan headet like utenfor med 20 minutter igjen. Det var i det hele tatt Town som presset på nå, men Wigan virket farlige på kontringer da hjemmelaget i stadig større grad blottla seg bakover. Og da en forsvarstabbe av Anthony Gerrard førte til at Kone kunne score sitt andre og sette inn 1-4 i det 89. minutt, var det flere enn undertegnede som reiste seg og satt kursen mot Huddersfield stasjon.

Heseblesende kom jeg inn på perrongen idet dørene på 18.01-toget til Manchester lukket seg. Men heldigvis fikk jeg åpnet de igjen og smatt inn for å igjen ta plass stående i midtgangen. Jeg hadde et langt raskere tog fra Manchester til London enn hva tilfelle hadde vært motsatt vei tidligere på dagen, og jeg befant meg på London Euston da klokken såvidt hadde passert 21. Som avtalt ringte jeg min kompis Mikael for å høre om de var hypp på å møtes for en pint eller to før de fløy hjem dagen etter, men han hadde tydeligvis gått tom for batteri. Derfor la jeg etter litt betenkningstid ut på veien tilbake til hotellet i East End. Der ble jeg sittende og ta to pints mens jeg slo av en prat med en nederlansk gjest som også hadde vært på konserten kvelden før. Det hadde vært en lang dag på reisefot, og snart trakk jeg meg tilbake til mine gemakker.

Ground 101:
Huddersfield Town – Wigan Athletic 1-4 (0-2)
FA Cup 5^th Round
Alfred McAlpine Stadium, 17 February 2013
0-1 Callum McManaman (31)
0-2 Arouna Kone (40)
0-3 James McArthur (56)
1-3 Lee Novak (62)
1-4 Arouna Kone (89)
Att: 12,117
Admission: £10
Programme: £2

 

Dag 4: Mandag 18. februar 2013: Melksham Town – Bradford Town
Etter en full english breakfast forlot jeg omsider Central Hotel og East End, og satt kursen for London Paddington med bytte på Mile End og Oxford Circus. Den oprinnelige planen denne dagen var å dra til Wiltshire for å se Melksham Town ta imot lokalrival Bradford Town til lokalopppgjør i grevskapscupen. Jeg hadde jo en stund vært klar over at Melksham Town sannsynligvis spilte sin siste sesong på The Conigre, som jeg flere ganger har hørt omtalt som «kanskje det siste gjenværende interessante stadion i Western League», så det var en fin anledning til å få unnagjort et besøk der. Imidlertid var jeg litt usikker på om jeg ville rekke tilbake til London etter kamp. Derfor hadde jeg i bakhånd alternativer som først og fremst Wealdstone – Lewes. Etter å ha sendt en email til Melksham Town fikk jeg uken før bekreftet at kampen i Wiltshire Senior Cup ikke var i fare for å bli flyttet, samtidig som club secretary Mark Jeffery i sin hyggelige email ønsket meg hjertelig velkommen, selv om han kunne fortelle at klubben med all sannsynlighet nå blir værende ytterligere en siste sesong på The Conigre.

Jeg fikk også sjekket opp at jeg ville kunne ta buss tilbake fra Melksham til Chippenham kl 21.52, og dermed rekke siste London-toget fra Chippenham klokka 23.00. Jeg hadde nå imidlertid meget god tid, og satt meg til på en internettcafe ved Paddington for å sjekke opp dette en siste gang. Jeg tenkte kanskje hoppe av på Reading stasjon for å ta en pint med Reading-gutta som sikkert skulle reise opp til Manchester for å se ManU – Reading i FA cupen, men det ble raskt klart at ingen av gutta hadde tenkt seg opp dit. Etterhvert satt jeg meg på toget til Chippenham, og stakk igjen snuta i Non League Paper. Vi passerte både Reading, Didcot og Swindon før jeg omsider kunne gå av i Chippenham, der jeg øyeblikkelig fikk et overraskende landlig inntrykk. Kanskje ikke altfor overraskende i Wiltshire, men likevel. Med nok av tid vurderte jeg et øyeblikk å spasere ut for å ta en kikk på Chippenham Towns Hardenhuish Park, men endte istedet opp med et besøk på puben Old Road Tavern rett ved stasjonen. Etter et par pints og litt samtale med de lokale, var det omsider tid for å returnere til bussholdeplassen utenfor stasjonen, der jeg kl. 17.37 hoppet på buss 234 mot Frome. Bussjåføren forsto etter litt forklaring hvor jeg skulle, og lovet si fra når det var tid for å gå av. En snau halvtime senere kjørte vi tydeligvis på vei inn i det som utfra tidsskjemaet måtte være Melksham. Det var bare det at der jeg forventet en liten landsby virket det faktisk som et langt større sted enn jeg hadde forestilt meg. Jeg fikk snart signal fra bussjåføren, og hoppet av ved Market Place i Melksham, få meter fra der bussjåføren pekte ut inngangen til The Conigre. Imidlertid hadde cideren på Old Road Tavern sørget for at blæra var bortimot sprekkeferdig, og jeg måtte først vralte inn på puben The Tavern for et toalettbesøk. For høflighets skyld måtte jeg deretter ta en kjapp pint også der, før jeg gikk over veien og opp innkjørselen til The Conigre. Etter en «portal» i form av to pillarer dukket etterhvert fotballstadionets inngang opp på venstre hånd omtrent der veien dreide videre til høyre, mot det jeg mener var lokaler for henholdsvis stedets tennis- og rugbyklubb.

I skumringen tok jeg en siste kikk på inngangspartiet før jeg gikk for å betale meg inn på The Conigre. Mannen i bua krevde £3 i inngangspenger, og ytterligere £1 for dagens kampprogram. Selv om jeg egentlig ikke hadde tenkt til det, hadde jeg lovet Mark Jeffery å introdusere meg selv til Derek i bua slik at de fikk hilst på. Mannen i bua viste seg ganske riktig å være Derek, og da jeg måtte svare bekreftende på at jeg var den langveisfarende, fikk jeg min £5 seddel i retur sammen med kampprogrammet, samt beskjed om at Mark Jeffery hadde gitt beskjed om at jeg skulle få gratis inngang og program. Det føltes ikke helt riktig, men mannen nektet ta tilbake seddelen. Jeg tenkte jeg heller fikk legge igjen litt penger i klubbhusets bar, der Derek fortalte at noen visstnok ventet på meg. Det var fristende å ta en rundtur rundt anlegget først, men da jeg først passerte inngangen til baren valgte jeg stikke hodet innom og bestille en pint av Black Rat cider fra det lokale Moles bryggeriet. Ved spørsmål om hvem som var Mark Jeffery, gikk bartenderen ut døra og kom få sekunder senere tilbake med Jeffery, som ønsket meg hjertelig velkommen. Han kunne fortelle at dagens kvartfinale i Wiltshire Senior Cup var et virkelig lokaloppgjør, med motstander Bradford Town hjemmehørende i nærliggende Bradford on Avon få kilometer unna. De to spiller begge i Western League, men mens Melksham Town i fjor rykket opp fra Division One til Premier Division, er det denne sesongen Bradford Towns tur til å kjempe om opprykk fra samme divisjon. Jeffery kunne ellers igjen gjenta at Melksham slik det ser ut blir å finne på The Conigre også ut 2013/14-sesongen, og at de med nytt stadion på sikt håper å kunne avansere oppover i pyramiden ved i første omgang å søke om opprykk til step 4. Jeffery ble tilkalt og forsvant ut døra, mens jeg returnerte til min pint og samtale med en sidemann som fortalte at kveldens vinner ville spille semifinale mot Westbury eller Bemerton Heath Harlequins.

Jeg tømte glasset, og la med en snau time til kampstart ut på en liten runde rundt banen. Jeg gikk ut av baren og tok til venstre mot kortsiden, der det ikke er stort av fasiliteter bak målet, på vei bort til det som vel var en tea bar i det bortre hjørnet. De som velger å stå på bortre langside har derimot tak over hodet i bortimot hele banens lengde. På vei inn under denne fant jeg igjen Mark Jeffery opptatt med en noe original arbeidsoppgave. Han slet med å binde opp noen grener av en stor tornebusk som hang ned fra taket, og konstaterte at livet på dette nivået er langt fra Football League. Smilende fortsatte jeg langs langsiden som hadde et underlag av jord, bortsett fra visse steder der jeg merkelig nok tydeligvis gikk på noe som minnet om en slags presenning som var halvveis gravd ned. I tillegg var denne langsiden to eller tre steder «sperret av» med gul-svarte bånd av typen f.eks politiet bruker til å sperre av med, slik at jeg måtte skride over eller dukke under. Bak det andre målet er det en nokså lik tribune, dvs ståplasser med tak i hele banens bredde. På denne kortsiden er klubbnavnet malt på veggen i «tribunens» bredde, noe som gjør denne ganske karakteristisk. Tilbake på nærmeste langside er det flere seksjoner, inkludert blant annet tribunen med anleggets eneste sitteplasser. Klubbhusets bar ligger som nevnt videre nedover denne langsiden, sammen med andre fasiliteter som toaletter og garderober.

Jeg innså snart at kveldens fremmøte ville bli for meg noe overraskende høyt, da tilskuere sakte men sikkert strømmet på. Og jeg ble sammen med en gjeng fra Bradford on Avon stående på nærmeste langside og se kampen sparkes igang. Allerede fra start var det åpenbart at det ikke var noen spesiell nivåforskjell å spore, der gjestene virket å ha lagt igjen all respekt for sine verter fra divisjonen over.

Det var i det hele tatt en åpen og underholdende batalje som utspilte seg på gresset i Melksham, med tøffe dueller og spill som bølget frem og tilbake. De blåkledde gjestene tok første stikk da Tom Pawley scoret alene med keeper. Men hjemmelaget utlignet drøye ti minutter senere da Matthew Sharp lobbet over keeper. Pause-pinten kunne dermed inntas på stillingen 1-1. Bartenderen hadde gått midlertidig tom for vanlig cider, men jeg fulgte hans anbefaling om å prøve Black Rats noe sterkere pærevariant. Mens den ble inntatt kunne jeg på TV-skjermen konstatere at Readings FA cupkamp i Manchester hadde startet, samtidig som en bortesupporter ikledd Swindon Town-shorts(!) kunne informere om at Di Canio nettopp hadde fått sparken. Da vedkommende i forbifarten nevnte muligheten for ekstraomganger, slo det meg for første gang at jeg kanskje ville bli nødt til å forlate The Conigre før avgjørelsen falt. Jeg hadde av en eller annen grunn vært av den oppfatning at det ved uavgjort ville bli spilt omkamp, men fikk bekreftet at det skulle avgjøres i kveld – om nødvendig med ekstraomganger og straffesparkkonkurranse.

Kampen var snart i gang igjen utenfor baren, og jeg gikk ut med håp om en avgjørelse innen 90 minutter. Andre omgang fortsatte i det hele tatt som den første hadde gjort, med mange dueller og spill som bølget frem og tilbake. Og det gikk ikke mange minuttene før gjestene var tilbake i føringen, etter at et Tom Pawleys skudd fra rundt 16 meter snek seg gjennom hele feltet og inn i bortre hjørne. Men Melksham ga ikke opp, og etter 73 minutter sørget Tom Robinson for ny utligning med sitt langskudd via stolpen og inn. Med 2-2 og klokka tikkende mot fullt tid, begynte det å se skummelt ut for min del. Begge lag satset imidlertid friskt for å få vinnermålet, og i motsetning til den skammelige forestillingen Wigan bød på dagen før, var det heldigvis denne kvelden intet å se til hverken filming eller drøying av tid. Men da dommeren omsider blåste av for ordinær tid, var det bare å belage seg på ekstraomganger. Med en ny pint i hånden kunne jeg på tv-skjermen konstatere at Reading tilsynelatende gjorde en god kamp der de holdt ManU fra livet. Men ikke før hadde jeg tenkt tanken, scoret dessverre Manchester-laget. Og skuffende nok utløste det bortimot like mye jubel i klubbhuset som målene på The Conigre hadde gjort.

Gjennom vinduet kunne jeg se ekstraomgangene bli sparket igang, og gikk heller ut og se på de. Det var tydelig at begge lagene gjerne ville avansere i grevskapscupen, for de 258 tilskuerne kunne se to lag som begge fortsatt satset for å få vinnermålet. Etter en heftig duell på midtbanen holdt det på å koke over og utarte til håndgemeng, men dommeren håndterte det greit og gjenvant raskt. Første ekstraomgang ebbet ut uten mål, og jeg gikk til baren for å raske med meg tingene mine. Idet andre ekstraomgang ble sparket igang kom jeg ut igjen, men måtte dessverre noen minutter senere ile de få hundre meterne opp til bussholdeplassen. Etter jeg forlot The Conigre hadde Shaun Percival med 118 minutter på kampuret sikret avansement for Bradford Town.

Buss 234 kom ankom holdeplassen to minutters tid etter undertegnede, og det viste seg å være samme sjåfør som tidligere. Da denne bussen ikke gikk helt tilbake til Chippenham togstasjon, ba jeg ham igjen si fra så jeg kom meg av nærmest mulig denne. Han holdt ord og pekte meg i riktig retning, og jeg tilbakela distansen til fots på drøye 10 minutter. Snart satt jeg på 23.00-toget til London, og da jeg skulle ta en nærmere kikke på programmet for kveldens kamp fant jeg ut at jeg etter alle solemerker hadde glemt det igjen i klubbhuset. Irriterende, men Mark Jeffery lovet å se hva han kunne gjøre med saken. Rundt halv ett kunne jeg stige av på London Paddington, og siden tuben ikke lenger gikk, oppsøkte jeg bussholdeplassen utenfor i Praed Street, der nattbussene til Liverpool Street skulle gå fra. Ved ankomst Liverpool Street fant jeg ikke overraskende ut at stasjonen er stengt på natten, og en McDonalds eller Burger King som skulle vært åpen var også stengt for oppussing. Vis-à-vis endte jeg i stedet opp på en døgnåpen cafe på Bishopgate, der jeg i 2-tiden på natten satt og spiste en burgermiddag! Klokka 03.00 kom Terravision sin buss til Stansted Airport og jeg betalte mine £8…og sovnet før før vi ankom holdeplassen ved Finsbury Park. Jeg våknet brått av at den utenlandske sjåføren sto ved siden av meg og ropte: «Stansted! Stansted!». Så gjensto det kun drøyt fire timer å slå ihjel på Stansted før jeg kunne få to timers søvn på flyet hjem.

Forhåpentligvis har ikke denne lille turen begrenset mulighetene for en ny tur over i påsken, så det er vel bare å krysse fingrene og spare det man kan…

Ground 102:
Melksham Town – Bradford Town 2-3 aet (1-1, 2-2)
Wiltshire Senior Cup, Quarter Final
The Conigre, 18 January 2013
0-1 Tom Pawley (6)
1-1 Matthew Sharp (17)
1-2 Shaun Percival (48)
2-2 Tom Robinson (73)
2-3 Shaun Percival (118)
Att: 258
Admission: £3
Program: £1
(Let in for free, with free program)

 

 





Dag 1: Fredag 15. februar 2013: Exeter City – Accrington Stanley
Jeg hadde telt på knappene noen uker, i forbindelse med en konsert i London denne februar-helgen. Og selv om det nok ikke økte sjansene for en påsketur jeg higer voldsomt etter, bestemte jeg meg omsider for å bestille. Fire dager med fotball ble lagt inn i tillegg til konserten, og både fly, hotell og togpass ble bestilt selv om to av dagene ikke var planlagt 100%.
Min kompis Mikael hadde tenkt seg på samme konsert, og det viste seg at han vurderte samme flyavgang fra Rygge som jeg hadde bestilt. Da han ringte meg to dager etter jeg hadde bestilt fly, viste det seg at det ikke bare var ham, men 3-4 andre i tillegg. Han hadde dessuten ordnet skyss med en av gutta som skulle kjøre dit, og tilbød seg å plukke meg opp.

Kl. 05.20 tidlig fredag morgen låste jeg meg ut og rakk en kjapp røyk før de to gutta kom og vi kunne sette kursen mot Rygge. Jeg valgte å avstå fra pilsen før avgang, og takket også nei til Mikaels tilbud om Underberg på flyet. Etter å ha ha tatt en matbit på Stansted etter landing hoppet vi på toget til London. Flere av gutta hadde booket hotell rett i nærheten av Liverpool Street, og vi tok dermed en rast på puben Hamilton Hall. Etter to pints tok jeg farvel med de andre og tok turen til Paddington, hvor jeg satt meg på toget til Exeter. I mangel på søvn i løpet av natta, tok jeg sjansen på en høneblund på toget. Heldigvis våknet jeg som planlagt et lite kvarter før ankomst Exeter, og slapp å bli med helt ned til endestasjonen Penzance.

Vel ute av stasjonen Exeter St. Davids kunne jeg se Great Western Hotel på andre siden av parkeringsplassen, og gikk for å sjekke inn. Etter å ha slappet av litt på hotellrommet, var jeg klar for å ta Exeter nærmere i øyesyn, og startet med å gå den korte turen opp til puben The Imperial for å få litt mat i skrotten. Det viste seg å være en enorm Wetherspoons-pub, med en voldsom hage og flott utsikt ned mot togstasjonen. Etter inntatt måltid tok jeg igjen apostlenes hester fatt og spaserte forbi Exeter Central og inn i sentrum, der jeg fikk tatt i øyesyn den flotte Exeter Cathedral hvis fasade imidlertid var i ferd med å gjennomgå vedlikehold. Jeg hadde god tid, og slentret langs High Street og Sidwell Street. Og snart var jeg ved St. James Park, der jeg ved den lille bortetribunen St. James Road Terrace bak det ene målet kunne kikke inn gjennom en vidåpen port inn på anlegget der banemannskaper tydeligvis var i ferd med å forberede seg på kamp.

Jeg gikk videre ned St. James Road bak bortetribunen og rundet hjørnet inn på Wells Street, der jeg umiddelbart kunne slå fast at Grandstand tok seg meget godt ut fra utsiden. Der ligger den ut mot jernbanelinja og Wells Street som der snor seg over en bru over ved jernbanestasjonen som deler navn med klubbens stadion. Jeg ble faktisk noe overrasket over hvor nærme den lå – kun noen få titalls meter.

Etter å ha knipset noen bilder av Grandstand herfra vurderte jeg å stikke hodet innom puben Wells Tavern et steinkast unna, men gikk istedet opp igjen der jeg kom fra og entret stadionområdet for å snoke litt i klubbsjappa som ligger tilknyttet den nye Flybe Stand på den andre langsiden. Jeg fikk rasket med meg et skjerf før blikket falt på en DVD jeg tok en nærmere kikk på. Det viste seg å være en sesong-DVD for 2007/08 sesongen, inkludert playoff-finalen og høydepunkter fra semifinalene. For £10 valgte jeg også ta med meg denne, og sikret meg samtidig dagens program for £3.

Billettlukene var ennå ikke åpne, men jeg fant ut at det uansett ikke ville bli billettsalg, men snarere kontant betaling ved telleapparatene. Jeg forsvant deretter inn i klubbens Social Club og satt meg ned og gransket programmet nærmere over en pint Thatcher’s Gold.

Lokalet fyltes sakte men sikkert opp, og jeg var snart i samtale med et par hjemmesupportere som slo seg ned ved mitt bord. De mente optimistisk nok at det ikke lenger var grunn til å nøye seg med en playoff-plass, men hadde tro på direkte opprykk for The Grecians. Dessuten fikk jeg høre noen anekdoter fra deres heftige rivalisering med Plymouth Argyle, som en av de forsøkte overbevise meg om at hører hjemme i Cornwall. Jeg måtte også benytte anledningen til å høre om de var fornøyd med vår gamle Reading-helt Jamie Cureton, som ser ut til å ha en ny vår i Exeter. Det var de selvsagt, all den tid den etterhvert tilårskomne spissen fortsetter å bøtte inn mål.

Det nærmet seg omsider avspark, og jeg betalte mine £17 for inngang og tok plass på Big Bank bak det ene målet. Dette er vel nå (dessverre) den største gjenværende ståtribune i Football League. Hjemmelaget startet absolutt best, og både Guillem Bauza og debutant Jake Gosling hadde ok sjanser. Men nærmest å ta en tidlig ledelse var de da Accrington Stanley forsvarer Mark Hughes under press headet litt for løst tilbake til sin keeper, og Tommy Doherty lobbet over keeper Paul Rachubka…men også like utenfor mål. Det som var av sjanser var det Exeter som produserte, og gjestene fra nord hadde lite å by på bortsett fra noen lange håpefulle baller som ikke bød vertene på altfor store problemer. Både Mark Molesley og Jamie Cureton var nær ved bli spilt alene gjennom, men lange tær fra gjestende forsvarere fikk klarert.

Etter en total Exeter dominans de første 15-20 minuttene dabbet kampen voldsomt av hva sjanser gjalt. Gjestene gjorde det ikke lett for Exeter, men selv om de nå hang langt bedre med var det ikke stort de selv skapte heller. Exeter så ut til å begynne å prøve med lange baller opp til target man Bouza og Cureton som gikk på løp på ballen han vant. Dette bragte ikke all verden av muligheter, da Stanley forsvaret virket å ha full kontroll i lufta der bak. Omgangens beste sjanse til bortelaget kom i form av et frispark som ble skutt i muren, og lagene gikk til pause med 0-0.

Frustrert måtte jeg konstatere at St. James Park er en av Football League arenaene der de ikke slipper folk ut for å røyke i pausen, og istedet fikk jeg iakatta spreke Devon-jenter utføre cheerleading foran Big Bank mens jeg burderte gå til innkjøp av pause-forfriskninger. Et blikk på den lange køen gjorde at jeg droppet denne ideen.

Snart var lagene igjen ute på banen, og noe merkelig hadde Exeter byttet keeper i pausen. Den nokså arbeidsledige (i første omgang altså) polske Artur Krysiak hadde angivelig skadet seg i pausen, og inn kom reserven Rhys Davis. Og hjemmelaget fortsatte å føre, men som i første omgang ble deres fremspill stoppet av Stanley forsvarere, eller det var ingen i røde og hvite striper der innleggene kom. Cureton kom seg to ganger gjennom i farlig posisjon, men først ble han meid ned av Dean Winnard som fikk gult kort, og deretter ventet han for lenge med å skyte slik at avslutningen ble blokkert.

Hjemmelaget hadde en frustrerende aften og virket i likhet med publikum å bli stadig mer utålmodige. Og gjestenes James Gray holdt på å gjøre kvelden enda mer frustrerende for The Grecians da han mot spillets gang holdt på å score, men skuddet hans gikk like over tverrliggeren. Med 11 minutter igjen av ordinær tid fikk Exeter belønning for strevet etter flott spill ute på kanten mellom Tommy Doherty og innbytter Aaron Davies. Sistnevntes innlegg fant en annen innbytter, Jimmy Keohane, helt umarkert. Keohane hadde tidligere kommet inn for Bauza, og gjorde nå ingen feil da han bredsidet inn 1-0.

Umiddelbart etter kunne det stått 1-1 da innlegget fra Stanleys kant ble møtt av Exeter forsvarer Danny Coles. Han styrte ballen hardt forbi egen keeper som ikke rakk reagere, men ballen dundret i tverrliggeren og tilbake i feltet der forsvarerne panisk fikk klarert. Og istedet var det hjemmelaget som doblet ledelsen da Cureton etter 82 minutter jaget en ball nede ved dødlinja i duell med keeper Rachubka som faktisk skle, og Cureton kunne snappe ballen og meget uselvisk servere til innbytter Keohane som enkelt kunne sitt inn sitt og Exeters andre. 2-0 etter 82 minutter.

Stanley virket nå resignert, og det var fortsatt Exeter som hadde initiativet slik at de hadde få problemer med å holde ut til dommeren blåste av. Exeter hadde sikret seg tre poeng foran 2,924 tilskuere – inkludert 60 bortefans – og tatt plass på direkte opprykksplass før de resterende kampene i runden dagen etter.

Jeg valgte å ta lokaltoget tilbake til Exeter St. Davids, så mens jeg ventet på dette ble det tid til ytterligere en pint eller to med Thatcher’s Gold i klubbens bar før jeg gikk igjen gikk ned forbi Granstand og ned på stasjonen. Ved ankomst Exeter St. Davids vurderte jeg et øyeblikk å gå til innkjøp av litt junk food fra en sjappe rett ved siden av hotellet, men det ble droppet da jeg regnet med å uansett sovne raskt – noe som viste seg å stemme.

Ground 99:
Exeter City – Accrington Stanley 2-0 (0-0)
League Two
St James Park, 15 February 2013
1-0 Jimmy Keohane (79)
2-0 Jimmy Keohane (82)
Att: 3,924
Admission: £17
Program: £3

 

Dag 2: Lørdag 16. februar: Ebbsfleet United – Stockport County
Jeg våknet av alarmen på mobilen i 6.45-tiden, og kunne drøye tre kvarter senere forlate Great Western Hotel nokså uthvilt, nydusjet og fjong. Det ble ikke tid til noen frokost på hotellet, men jeg fikk da rasket med meg noe på stasjonen før jeg satt meg på 07.54 toget til London Paddington. Selv om jeg ville være noe tidlig ute, valgte jeg dette toget da det brukte bortimot halvannen time kortere enn de neste avgangene. Og drøye to timer senere satt jeg allerede foten på perrongen i London med klokka passert 10 med få minutter. Etter en røykepause var det bare å dukke ned i undergrunnen og hoppe på Bakerloo Line til Oxford Circus, hvor jeg byttet til Central Line østover til Mile End. Der ble det et siste bytte for å ta seg de fem stasjonene videre østover til Upton Park.

Ute av stasjonen lignet Green Street som vanlig langt mer på Bangladesh, Pakistan e.l. enn på London, spesielt på en dag hvor det ikke var kampdag for West Ham. Men snart passerte jeg Boleyn Ground på min venstre hånd og svingte rett etter til venstre inn på Barking Road ved Boleyn Tavern der kveldens konsert skulle være – og med den flotte statuen av West Ham Uniteds VM-vinnere fra 1966 (pluss Evertons Ray Wilson) rett på andre siden av veien. Jeg følte jeg hadde gjort en smart booking ved å velge et overnattingssted et steinkast unna konserten, og etter kun et par hundre meter dukket Central Hotel opp på min høyre hånd.

Puben var imidlertid stengt og dørene låst – kanskje ikke altfor overraskende da klokka akkurat hadde passert 11. Det var fortsatt nesten to timer til innsjekking, men jeg hadde skrevet at jeg sannsynligvis ville dukke opp rundt kl 12 – om ikke annet for a slenge fra meg bagasjen. Denne gang var den imidlertid ikke større enn en liten ryggsekk jeg i verste fall kunne ta med meg på kamp, men jeg hadde god tid fortsatt. Mens jeg sto der og tok meg en røyk og humret for meg selv over den rumenske «Hora Restaurant» vis a vis puben, fikk jeg imidlertid beskjed om at kveldens konsert nå var avlyst. Dette utløste hektiske ringerunder til kompiser som lovet gi beskjed om eventuell utvikling i saken. Samtidig hørte jeg låsen gå opp i inngangsdøra bak meg, slik at jeg snart kunne sjekke inn.

Kort etter gikk turen til fots tilbake til Upton Park stasjon, derfra to holdeplasser vestover til stasjonen West Ham, og videre derfra med DLR (Dockland Light Railway) nordover til endestasjonen Stratford International. Herfra går togene til sørøstre deler som Kent, i tillegg til Eurostar-togene til kontinentet. Og jeg rakk akkurat kaste meg på et tog som hadde Ebbsfleet International som neste stopp.

På toget var det flere Stockport County supportere, og jeg ble gående og prate med noen av disse den korte veien fra togstasjonen til Stonebridge Road – Ebbsfleet Uniteds hjemmebane. Mens de gjestende supportere gikk inn, tok jeg en kikk fra utsiden. Men jeg fant snart ut at bortsett fra inngangspartiet ut mot rundkjøringa vi krysset er det ikke stort å se fra utsiden.

Dermed betalte jeg heller mine £15 for entre og ytterligere £2,50 for et program, før jeg valgte gå en runde rundt anlegget for å ta en nærmere kikk og knipse noen blinkskudd. Og for et stadion!!

Det var nesten så jeg kom i det erotiske hjørnet da jeg rundet hjørnet og kunne speide utover det fantastisk flotte Stonebridge Road. På den nærmeste langsiden står Stonebridge Road Stand, som i fjor ble omdøpt til Liam Daish Stand; en herlig ståtribune der et rustent tak dekker midtpartiet av denne.

Jeg gikk langs denne og over til Swanscombe End, der bortesupporterne ofte har tilhold. Denne ståtribunen bortre mål er også anleggets eneste uten tak. Runden gikk videre over på bortre langside, der Main Stand hovedsakelig har sitteplasser. Unntaket er noen ståplasser foran tribunen, som er hevet noe opp fra bakkenivå.

Jeg skulle til å svinge bak denne for å ta meg rundt til den siste tribunen da en person spurte om jeg trengte hjelp. Jeg svarte at jeg kun beundret det flotte anlegget og sikret meg noen bilder av det, og dette ble starten på en hyggelig samtale med den eldre herren som kunne legge ut om både stadionets og klubbens historie.

Han satt tydeligvis pris på at jeg likte anlegget, og kunne fortelle at det går med ekstremt mye jobb på å vedlikeholde det – ikke minst gjelder det Main Stand rett ved siden av der vi sto, som er av tre.

Omsider takket jeg veteranen med over 60 års fartstid som supporter for praten, og jeg fikk kikket på Plough End (aka Northfleet End) bak nærmeste mål før jeg dukket inn på klubbhusets bar med inngang på baksiden av sistnevnte tribune.

Der fikk jeg kjøpt meg en pint cider før jeg tok plass ved bordet til Stockport supporterne fra tidligere – far og sønn skulle det vise seg. Disse viste segå være interessante samtalepartnere som kunne fortelle mangt om klubben, og ikke minst deres nedtur de siste årene. De var tilbøyelig til å være enig med min oppgitthet over strømmen av utlendinger som nå også har ført til bosnisk manager for deres klubb, men ikke overraskende var det viktigere for dem at klubben hadde vunnet tre av de fire siste i serien. Med seier over Ebbsfleet ville de for alvor ta et langt skritt bort fra nedrykksstriden, som vertene så absolutt var en del av. En representant for deres supportere mente at hjemmelaget helst burde følge opp seieren over Gateshead med tre nye poeng mot Stockport om de skulle ha håp om å klare seg.

Før jeg fikk spurt mer om rivaliseringen med andre Kent-klubber og hvordan ståa nå var med MyFootballClub, forsvant Ebbsfleet-supporteren og det gikk for min del i glemmeboka mens jeg ble sittende å lytte til Stockport-folkets beretninger om rivalisering med Macclesfield, Rochdale, Oldham…og bakgrunnen for det dårlige forholdet til Burnley. Ellers var de meget opptatt av å rose ‘vår’ spiss Adam Le Fondre som de ikke kunne presisere nok ganger var fra Stockport.

Tilskuerne vil som man skjønner ikke segregert, og jeg ble overtalt til å la bortefolket spandere en pint til før jeg sammen med de gikk for å ta plass under åpen himmel på Swanscombe End i det ganske fine været.

Hjemmelaget skred til verket og skapte de første sjansene, men Paul Lorraine headet like utenfor og Josh Scott sin volley suste over. Liam Enver-Marum skapte problemer for gjestene med sin fysikk, og County keeper Richard O’Donnell måtte fiste hans heading over. Stockport kom seg raskt til hektene og skapte to store sjanser- Sean Newton sendte i vei et frispark som sneiet krysset, mens Fleet keeper Preston Edwards var raskt nede for å gjøre en imponerende redning på et skummelt skudd fra Jon Nolan.

Det utviklet seg raskt til å bli en kamp med midtbanekrig og få åpenbare sjanser. Etter en snau halvtime så Stockports midtbanespiller Alex Kenyon ut til å albue Neil Barrett i ansiktet under en duell, og ble vist det røde kortet direkte. Det kunne virke som om det nok var mer snakk om en gal timing i opphoppet enn noen bevisst handling, men flere av bortefansen mente selv de at det nok var fair.

Ebbsfleet tok et lite grep om kampen, men skapte ikke stort…og et ballsikkert County var flinke til å holde i ballen når de måtte. Det utviklet seg i det hele tatt til å bli en meget sjansefattig affære. Og da skuddet fra hjemmelagets Tom Phipp gikk like utenfor, gikk lagene til pause med 0-0, og turen gikk tilbake til baren der det var min runde.

I andre omgang skulle hjemmelaget utnytte det tallmessige overtallet, og gikk friskt ut. Men tilsynelatende ble pågangsmot sakte forvandlet til frustrasjon etterhvert som tiden gikk. Ebbsfleet hadde absolutt initativet, men det virket å stoppe helt opp da de nærmet seg gjestenes 16-meter. Stockport kunne faktisk fort tatt ledelsen da Fleet-kaptein Paul Lorraines tilbakespill utmanøvrerte keeper og trillet like på utsiden av stolpen. Mine to Stockport-ledsagere mente det eneste de hadde sett av dårligere kvalitet denne sesongen var den første omgangen mot Lincoln City, og jeg måtte si meg enig i at det var langt fra noen festforestilling vi var vitne til.

Innbytter Nathan Elder kunne sikret tre poeng til vertene på overtid da han upresset fikk heade innlegget fra Joe Howe på mål, men han headet også rett på keeper. County fansen sa seg godt fornøyd med ett poeng, men resten av de 912 fremmøtte neppe var like tilfreds med nok en poengdeling. Jeg sa farvel og satt raskt kursen tilbake til stasjonen – over den enorme parkeringsplassen. Snart var i samtale med nok en Stockport supporter mens toget rullet i retning London.

Det viste seg nå at man hadde funnet et nytt lokale til kveldens konsert, helt oppe i Epping-området. Det viste seg å skulle bli en kronglete tur, med vedlikeholdsarbeid og bus replacement på flere strekninger på Central Line. Men det ble omsider en trivelig kveld som også bød på gjensyn med gamle venner jeg ikke hadde sett på lenge. Retur fra Eppings utkant bød riktignok på en utfordring, men min Bristol City-kompis Steve hadde booket hotell ikke langt fra mitt. Og med £20 på hver delte vi taxi tilbake til Barking Road i Londons East End, der Dominos Pizza ved siden av plutselig minnet meg på at jeg ikke hadde spist siden frokost. Klokka var vel mellom to og halv tre da jeg med en takeaway pizza låste meg inn og tok kvelden etter en lang dag.



Ground 100:
Ebbsfleet United – Stockport County 0-0 (0-0)
Conference National
Stonebridge Road, 16 February 2013
Att: 912
Admission: £15
Program: £2,50

 

 

Jeg var tilbake i Nottingham i forbindelse med East Midlands Counties League oppgjøret Radford v Holbrook Sports, og fikk langt bedre tid enn jeg hadde beregnet. Jeg har ved et par tidligere besøk i byen alltid hatt et flott opphold, men aldri surret meg til å gjøre stort annet enn å dra på fotballkamp, og å sitte på byen eller dra ut på nattelivet. Derfor benyttet jeg anledningen til en rundtur til fots i Nottingham

Inne i sentrums fotgjengersone står statuen av den jublende managerlegenden Brian Clough. Derfra spaserte jeg ned til puben Ye Olde Trip To Jerusalem. Dette er Englands eldste pub, angivelig fra 1189, og de underjordiske gangene er rett og slett hugget ut av fjellveggen under Nottingham Castle. Absolutt verdt et besøk om man er i Nottingham.

Etter å ha smakt på pubens varer tok jeg fatt på den noe lengre spaserturen ned forbi byens jernbanestasjon, videre ned London Road mot elva Trent. De to mest kjente Nottingham-klubbene ligger kun et par hundre meter fra hverandre, på hver sin side av elva. Dette gjør de to til de to nærmeste naboer i Football League. Verdens eldste nåværende profesjonelle klubb, Notts County, holder til på Nottingham-siden av elva.

Jeg hadde tidligere besøkt begge stadioner i forbindelse med kamp, men hadde ikke noe imot et gjensyn. Samtidig hadde jeg ikke vært altfor flink til å ta bilder ved mine stadionbesøk den gangen, så jeg tenkte prøve å knipse et par. På Meadow Lane var portene åpne og unge spillere gikk ut og inn av garderobeinngangen, så jeg snek meg inn et lite halvminutt og knipset et par blinkskudd før jeg satt gikk videre mot Ladybay Bridge.

Nottingham Forest ligger rett på andre siden av elva Trent, som utgjør grensen til West Bridgford. Tribunen Trent End lener seg nesten utover elva, med gangveien langs elvebredden som går under denne tribunen. Via Ladybay Bridge tok jeg meg over elva og fikk tatt en kikk også på City Ground. Her var det trafikk på billettkontoret, og et antall Forest-supportere var møtt frem for å sikre seg billetter til en eller annen kamp. Undertegnede gikk tilbake over elva via Trent Bridge og tok en pause for å bli servert en deilig burger av lettkledde servetriser på restauranten Hooters, før jeg omsider fikk returnert til hotellet og frisket meg opp litt før jeg omsider satt kursen mot kveldens kamp.