Huddersfield Town v Wigan Athletic 17.02.2013


Søndag 17.02.2013: Huddersfield Town v Wigan Athletic

Jeg hadde klart å unngå et overdrevent inntak av fludium på konserten kvelden før, og følte meg slett ikke verst da jeg våknet. Derimot unnet jeg meg å droppe hotellfrokosten og heller ta en time ekstra på øyet. Etter en forfriskende dusj og morgenstell gikk jeg innom en Sainsbury’s på Barking Road og sikret meg Non League Paper, Football League Paper og en rimelig frokost på vei til Upton Park stasjon.

Den opprinnelige planen for denne dagen hadde vært å se Kettering Town v Arlesey Town i Southern League Premier Division, men jeg hadde vært noe usikker. Både på min form denne søndags formiddagen, og ikke minst angående entusiasmen over å se Kettering Town spille hjemmekamp i Corby. Og etter at Huddersfield Town tok seg til femte runde i FA cupen med seier over Leicester City, vurderte jeg raskt deres hjemmekamp mot Wigan Athletic som alternativ. Ikke minst etter at The Terriers lovet inngang fra £10. Baksiden av medaljen var en voldsom togreise på bortimot 6 ½ time tur/retur, og noen vil si at det grenser til galskap…men jeg hadde vel nå egentlig bestemt meg for det der jeg igjen satt meg på tuben med nesa i Non League Paper.

Etter bytter på Mile End og Bank ankom jeg London Euston med Northern Line, og hadde til og med tid til en røyk og en siste vurdering før jeg satt meg på 11.20-toget. En meget hyggelig kar på Huddersfield billettkontor kunne fortelle at det ikke var noen fare, og at det bare var å komme nordover. Han la for egen regning til at klubben var svært spent da de ikke hadde anelse om hvor mange som ville komme til å møte opp. Og med det gikk jeg for å ta plass på toget og fordypet meg igjen i Non League Paper. Innimellom gransking av kampomtaler, nyheter, resultater, tabeller og kampproggram enset jeg knapt at vi stoppet i Milton Keynes, Stockport og muligens både ett og to steder til, og før jeg visste ord av det var vi faktisk på vei inn på Manchester Piccadilly. Toget derfra ble en ukomfortabel affære, der både Wigan-fans, generelt mange passasjerer og altfor få vogner førte til at folk sto som sild i tønne hele veien fra Manchester via Stalybridge til Huddersfield.

Jeg orienterte meg raskt i riktig retning og spaserte mot stadion. Da jeg kom ned på Leeds Road var det blitt en strøm av blå-hvite jeg kunne følge, om det hadde vært tvil om veien til anlegget med navn Alfred McAlpine Stadium, Galpharm Stadium, John Smith’s Stadium, eller hva som måtte være ukens sponsornavn. Da er det kanskje like greit å benytte Kirklees Stadium, som var navnet som i sin tid ble brukt i planleggingen før sponsornavnene kom på banen. Det som faktisk er langt mer forvirrende er klubbens tilsynelatende iver etter å bytte ut de forskjellige tribunenes sponsornavn i vanvittig tempo. Knapt noen tribuner hadde vel nå samme navn som da Football Ground Guide ble oppdatert før sesongstart, men det er dessverre et tegn i tiden. Jeg fant etter hvert ut at Kilner Bank for øyeblikket lød sponsornavnet Britannia Rescue Stand, og fikk betalt mine £10 for inngang. Ytterligere £2 ble avlevert en programselger, før jeg kunne konstatere at utsalgsbodene for mat og drikke med over en halv time til avspark var utsolgt for 90% av vareutvalget. Ikke engang en cola var tydeligvis å oppdrive. Dette «imponerende» vareutvalget ble for øvrig langt fra bedre i løpet av kampen, og jeg valgte å slukke tørsten med en flaske Bulmers før avspark.


Jeg gikk deretter for å finne meg en plass på tribunen, og kunne kikke utover et moderne stadion som til tross for å tilhøre den nye generasjonen anlegg i hvert fall representerer litt originalitet hva designet angår. Jeg tok meg imidlertid i å tenke at jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på gamle Leeds Road, men fant meg et sete ganske høyt oppe på tribunen på høyde med 16-meteren. Det skulle vise seg at jeg burde tatt plass enda ti meter nærmere bortefansen, da man der tydeligvis fikk lov til å stå uten å bli plaget av vakter og/eller masete nolduser bak seg.

Jeg hadde håp om Huddersfield Town-avansement i det som vel var første kamp under ledelsen av den nye manageren Mark Robins. Et spenningsmoment (i det grad man kan kalle det det) var hvorvidt Wigan-manager Roberto Martinez fortsatt ville satse på unggutter og et delvis reservepreget lag, slik han hadde gjort hittil i turneringen. En kjapp ordveksling med noen Wigan-supportere på perrongen i Manchester bar bud om at det meget vel kunne være tilfelle, samtidig som de også fikk flere tilbake fra skade som muligens ville få spille for å få litt kamptrening. Uansett var det dessverre (men langt fra overraskende) veldig lite engelsk over Wigan-laget som kom utpå, noe som forsterket mitt håp om Terriers-avansement. Men jeg fikk tidlig inntrykk av at hjemmelaget manglet det lille ekstra fremover på banen. Alan Lee headet hjemmelagets til da beste sjanse utenfor etter drøye kvarteret. På det tidspunktet kunne både James McArthur og Callum McManaman allerede ha gikk gjestene ledelsen. Wigan viste ved et par anledninger frem flott og hurtig angrepsspill der vertene hadde store problemer med å henge med i svingene, men så lenge det var målløst var sjansen der.


Etter drøye halvtimen var imidlertid Huddersfield igjen på hæla, og McArthur fant McManaman som løftet over Alex Smithies i målet. 0-1! Etter 40 minutter ble denne ledelsen doblet da Roger Espinoza fyrte løs. Keeper Smithies reddet glimrende, men returen havnet rett i beina på Arouna Kone som enkelt kunne pirke inn 0-2. Huddersfield kunne redusert rett før pause, men innlegget fra Calum Woods var ørlite for høyt for Neil Danns på bakre stolpe. Dermed kunne de 12 117 tilskuerne konstatere at PL-klubben gikk til pause med tomålsledelse. Selv konstaterte jeg at man fortsatt var utsolgt for både paier, pølser, brus og det meste annet, før jeg fornøyd registrerte at man her – i motsetning til hva jeg bl.a to dager tidligere erfarte i Exeter – kan få tatt seg en røyk i pausen.

Vertene startet andre omgang friskt, og man ante kanskje et lite håp da innbytter James Vaughan etter flott spill av Sean Scannell kunne avslutte upresset, men Wigans keeper Joel Robles sto i veien. I stedet var det et flott Wigan-angrep som sørget for ytterligere et bortemål, og samspillet mellom Jordi Gomez og McArthur sto ikke tilbake for sistnevntes avslutning til 0-3 drøye ti minutter ut i omgangen. Wigan-fansen feiret ved å kaste et bluss som så ut til å treffe utstyret til en fotograf på indre bane. Både han og hans kollega ble meget opptatt av å ta nærbilder av blusset, mens politi og vakter forsøkte å ordne opp på tribunen. Huddersfield skal ha ros for at de ikke ga opp, og med snaue halvtimen igjen headet innbytter Lee Novak på bakerste stolpe inn redusering til 1-3, etter et glimrende innlegg fra Calum Woods. Hjemmelaget fortsatte å presse, men som sagt følte jeg at det manglet noe fremover, samtidig som man bakover virket noe shaky de gangene Wigan virkelig bestemte seg for å spille fotball. Dessverre var den gjestende horde av utlendinger langt mer opptatt av å bedrive filming, tjuvtriks, juks og ikke minst uthaling av tid. Gang på gang falt de overende i dødskramper, og ble liggende i tilsynelatende voldsomme smerter i evigheter – helt til dommeren beordret de av banen. Da ble de mystisk nok plutselig 100% fit igjen øyeblikkelig.


Hver gang Wigan fikk innkast gikk det både ett og to minutter før man fikk i gang spillet igjen. Ved en anledning gikk det over et minutt før noen i det hele tatt gikk for å ta innkastet. Så etter å ha stått klar til å kaste i 10 sekunder bestemte man seg plutselig for at kastet skulle overlates til mannen som selvsagt var lengst unna, og som brukte ytterligere et minutt på å lunte over fra andre siden av banen. Det resulterte heldigvis i gult kort, men dette burde dommeren slått ned på både hardere og mye mye tidligere. Det er synd å se et lag som tydeligvis er kapable til å spille flott fotball synke til et slikt nivå. Nå har jeg aldri hatt særlig sans for Wigan, men denne kampen er ene og alene grunnen til at jeg mener de eventuelt vil være en svært lite verdig vinner av årets cup. Men slik har vel dessverre blitt normen.. Drevet fremover av hjemmefansen holdt Terriers på å redusere ytteligere da Vaughan headet like utenfor med 20 minutter igjen. Det var i det hele tatt Town som presset på nå, men Wigan virket farlige på kontringer da hjemmelaget i stadig større grad blottla seg bakover. Og da en forsvarstabbe av Anthony Gerrard førte til at Kone kunne score sitt andre og sette inn 1-4 i det 89. minutt, var det flere enn undertegnede som reiste seg og satt kursen mot Huddersfield stasjon.

Heseblesende kom jeg inn på perrongen idet dørene på 18.01-toget til Manchester lukket seg. Men heldigvis fikk jeg åpnet de igjen og smatt inn for å igjen ta plass stående i midtgangen. Jeg hadde et langt raskere tog fra Manchester til London enn hva tilfelle hadde vært motsatt vei tidligere på dagen, og jeg befant meg på London Euston da klokken såvidt hadde passert 21. Som avtalt ringte jeg min kompis Mikael for å høre om de var hypp på å møtes for en pint eller to før de fløy hjem dagen etter, men han hadde tydeligvis gått tom for batteri. Derfor la jeg etter litt betenkningstid ut på veien tilbake til hotellet i East End. Der ble jeg sittende og ta to pints mens jeg slo av en prat med en nederlansk gjest som også hadde vært på konserten kvelden før. Det hadde vært en lang dag på reisefot, og snart trakk jeg meg tilbake til mine gemakker.

English ground # 101:
Huddersfield Town v Wigan Athletic 1-4 (0-2)
FA Cup 5th Round
Kirklees Stadium, 17 February 2013
0-1 Callum McManaman (31)
0-2 Arouna Kone (40)
0-3 James McArthur (56)
1-3 Lee Novak (62)
1-4 Arouna Kone (89)
Att: 12,117
Admission: £10
Programme: £2

 

Next game: 18.02.2013: Melksham Town – Bradford Town
Previous game: 16.02.2013: Ebbsfleet United – Stockport County

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg