Brora Rangers v Keith 16.04.2022

 

Lørdag 16.04.2022: Brora Rangers v Keith

Denne lørdagen var det duket for et aldri så lite jubileum da jeg skulle se kamp på min britiske bane nummer 600, og destinasjonen var et stadion som har figurert på min ønskeliste en god stund, men som må kunne sies å ligge noe kronglete til med tanke på å få klemt inn et besøk i en tettpakket rundtur på balløya. Jeg skulle gjeste Brora Rangers og deres hjemmebane Dudgeon Park, der det skulle være kamp mot Keith i den herlige Highland League, og turen nordover til Brora fra min base i Inverness gikk med tog på den såkalte Far North Line. Dette er det britiske jernbanenettets nordligste linje, og den går fra Inverness opp til Thurso – helt på toppen av Skottland, ved Pentland-stredet – og videre til endestasjonen i utposten Wick.

Da min mor og jeg sommeren 2018 hadde en fantastisk ferie i det skotske høylandet og på Orknøyene, tok vi nettopp denne toglinjen på vei fra Inverness til Thurso (hvor vi fra nærliggende Scrabster tok båten til Stromness på Orknøyene), og jeg husket det som en flott togtur som også går gjennom store områder med øde heier og villmark. Mange av de minst benyttede togstasjonene på britenes jernbanenett ligger langs denne linjen, og benyttes vel helst av fotturister og andre som vil vandre litt i de øde områdene. Selv skulle jeg ikke like langt denne gang, men etter at jeg hadde kjøpt inn frokost fra en M&S butikk, var det altså med Brora som destinasjon at jeg denne formiddagen tok plass på 10.41-toget.

Togturen opp tok to timer og et kvarter, og det er rundt en time mer enn det tar å kjøre bil. Det har å gjøre med at jernbanen tar noen store sløyfer inn i landet på sin vei nordover. Jeg visste vi begynte å nærme oss da vi ankom Golspie, og like etter passerte vi også det fantastiske Dunrobin Castle, som skal være det nordlige Skottlands største hus – med 189 rom og 558 hektar hage. Der har man også egen togstasjon, og stedet er åpent for besøkende i sommerhalvåret. Min mor og jeg hadde i 2018 angret litt på at vi ikke tok det første toget grytidlig om morgenen og hoppet av her noen timer for så å hoppe på neste tog. De samme tanker gjorde jeg meg også nå igjen, men det får bli en annen gang. Et par små minutter før klokka slo ett, steg jeg uansett omsider av i Brora.

Brora er en landsby med omtrent 1 200 innbyggere, og den ligger på østkysten av det skotske ‘grevskapet’ Sutherland, der elven Brora renner ut i Nordsjøen. Her fant man tidligere Storbritannias nordligste kullgruve, og Brora var også takket være ullindustrien det første stedet i det nordlige Skottland som fikk elektrisitet. Her var det tidligere også et steinbrudd, og stein herfra har blant annet blitt brukt til å bygge London Bridge, Liverpool Catehdral, og det nevnte Dunrobin Castle. Det sydet vel ikke akkurat av liv i landsbyen når jeg nå gikk av og spaserte i retning Dudgeon Park. Jeg passerte et minnesmerke over stedets falne i første verdenskrig, og kom deretter til Sutherland Inn, som var et passende sted å raste mens jeg unnet meg en pint.

Brora Rangers ble stiftet allerede i 1879, men det var først i 1962 at de fikk innpass i Highland League, der de fortsatt befinner seg. I 1980 noterte de seg for en andreplass, og de måtte vente til 2014 før de vant ligatittelen etter en sesong der de vant 31 av 34 kamper og satt en rekke ligarekorder (95 poeng, 20 poengs vinnermargin, målforskjell på +107, kun 16 baklengsmål). Sesongen etter forsvarte de tittelen etter å gått gjennom ubeseiret (30-4-0) og satt ny etterkrigsrekord for ligaen ved å score 125 mål. Det året skulle vinnerne av Highland League og Lowland League for første gang spille play-off mot hverandre om retten til å få møte jumboen fra den skotske ligaen til kamp om ligaplass. Etter to uavgjorte kamper ble Lowland League-vinner Edinburgh City slått på straffer, og Brora vant også hjemmemøtet med League Two-jumboen Montrose, men tapte bortemøtet 1-3.

League Two-klubbene slapp foreløpig dermed en voldsom bortetur opp til Brora, og ikke minst Brora selv ‘slapp’ en tilværelse i en liga som er dominert av klubber i det skotske sentralbeltet, med de ekstrautgifter det måtte medføre, og supporterne var da heller ikke udelt positive til et mulig opprykk til den skotske ligaen med tanke på all den ekstra reisingen det ville føre med seg. Klubben mente dog som riktig er at de ikke hadde noen annen mulighet enn å gå for det og gjøre sitt beste, og noen mente det også at det kunne ganget Brora selv å få klubber og fans fra klubbene i sør på besøk. Dette slapp man uansett å tenke på på en stund, for Cove Rangers tok deretter over hegemoniet noen sesonger (med tre titler på fire år, inntil de rykket opp til ligaen i 2019). Det skal uansett nevnes at Brora Rangers i 2017/18-sesongen spilte seg helt frem til femte runde av den skotske cupen, med blant annet sterke borteseire over ligaklubber som Stranraer og East Fife, før Kilmarnock ble for sterke.

Med Cove Rangers borte, tok Brora Rangers tilbake tronen, og sikret seg i 2020 ligatittelen som den sesongen måtte avgjøres på poengsnitt etter at et visst ‘kinavirus’ førte til at man ikke klarte å fullføre. Det samme var tilfellet året etter, da man igjen måtte bruke poengsnitt for å kåre en vinner, og igjen ble det Brora, som dermed nok en gang forsvarte tittelen. Brora Rangers er for øvrig fortsatt også den nordligste vinneren av denne ligaen. I 2020/21-sesongen gjorde de seg samtidig nok en gang bemerket i den skotske cupen, der selveste Hearts – som sesongen før hadde vært tapende finalist – ble beseiret 2-1 på Dudgeon Park i andre runde. Det har av flere blitt betegnet som muligens tidenes cupbombe i den skotske cupen. Dessverre klarte de ikke å følge helt opp i runden etter, da Stranraer vant etter ekstraomganger.

Jeg trasket etter hvert videre til Dudgeon Park, der jeg betalte meg inn med £10 og samtidig fikk bekreftet at det ikke var noe kampprogram – noe jeg av erfaring heller ikke hadde forventet i Highland League, selv om jeg vet at det forekommer. Brora Rangers forlot i 1932 sin forrige hjemmebane, Inverbrora Park, for å flytte inn på Dudgeon Park, og har spilt her siden. Midt på den ene langsiden har man den flotte hovedtribunen som skal by på 250 sitteplasser, mens man på motsatt side har et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. På de to kortsidene er det ingen tribunefasiliteter, men jeg fikk uansett bekreftet mitt inntrykk av at Dudgeon Park er et meget trivelig sted å se fotball. Anlegget skal ha en kapasitet på 4 000 tilskuere, som aldri har blitt satt på alvorlig prøve, all den tid tilskuerrekorden skal stamme fra 2013 da ‘over 2 000’ så en treningskamp mot selveste Rangers (jeg har selv flere Rangers-kompiser som var på den kampen).

Etter å ha tatt et overblikk var klubbens social club et naturlig første stopp, og der fikk jeg meg et glass cider å leske strupen med mens jeg sjekket ut en stensil med lagoppstillingene og ventet på kampstart. På vei ut benyttet jeg også anledningen til å foreta en obligatorisk stopp i matutsalget og sikre meg to scotch pies og en Bovril som ble inntatt mens jeg bivånet avslutningen på de to lags oppvarming. Mens jeg sto der fikk jeg også selskap av en groundhopper som jeg ikke er kar om å huske navnet på, men som kun går under navnet ‘Leeds Groundhopper’, og som var på en tur her oppe i nord sammen med sin sønn. De hadde jeg også dagen før påtruffet da de var på samme kamp som meg i Inverness, og han tilbød meg nå skyss tilbake til Inverness, slik at jeg ville slippe å vente på toget som som nevnt også bruker betydelig lenger tid. Det takket jeg ja til.

Det var siste serierunde i Highland League som skulle spilles denne dagen, og tittelkampen sto mellom Fraserburgh og Buckie Thistle. Fraserburgh hadde tre poengs luke, og hadde dermed alt i egne hender når de med poeng ville vinne tittelen hjemme på sin herlige Bellslea Park. For tittelforsvar Brora Rangers sin del var det allerede klart at de ville ende på en fjerdeplass, et stykke bak tetduoen og Brechin City på tredje. Gjestende Keith hadde faktisk en hengekamp igjen også etter denne kampen, selv om det var sesongavslutning for det store flertallet av klubbene i ligaen, og befant seg på en 13. plass, men med eksempelvis kun tre poeng opp til niendeplassen. De to hadde dermed nokså lite å spille for, men jeg forventet jo selvsagt at Brora gjerne ville avslutte sesongen med seier foran egne supportere.

Nå har jeg tidligere også sett en kamp på Orknøyene, men Dudgeon Park ville i hvert fall også være min nordligste besøkte bane på det britiske fastlandet. Mens jeg og Leeds-duoen sto og samtalte, ble kampen etter hvert sparket i gang, og det skulle ikke bli noen voldsom sjanse-bonanza vi var vitne til. Da jeg etter hvert hadde fullført en foto-runde rundt banen, hadde det vel fortsatt ikke vært en eneste skikkelig sjanse, men en stillingskrig der mesteparten av spillet foregikk på midtbanen. Det tok seg litt opp mot slutten av omgangen, og Brora Rangers hadde den største sjansen da Andy MacRae noen minutter før pause var nære på. Det var imidlertid fortsatt målløst da de to lagene gikk i garderoben.

Etter en ny tur innom baren var det klart for andre omgang, og Brora brukte nå kun et par minutter på å ta ledelsen. Gregor MacDonald var mannen som fra kort hold satt ballen i mål og sørget for en tross alt fortjent ledelse 1-0 til vertene. Keith virket ikke å ha all verden å svare med, og Brora var nærmere å doble ledelsen enn det gjestene var en utligning. Vertene hadde et par gode muligheter til å øke, og burde nok også gjort det, men de klarte uansett å dra i land seieren til tross for at Keith kom med et skremmeskudd og kom seg til en god sjanse eller to helt på slutten. Sesongen ble dermed avsluttet med seier og fjerdeplass for Brora, mens Keith altså hadde sin omberammede hengekamp før de kunne ta ferie. Vi la også merke til at Fraserburgh hadde gjort jobben med 5-0 over Forres Mechanics og dermed var seriemestre i Highland League, så gratulerer så mye til ‘The Broch’.

Jeg fikk som nevnt skyss tilbake til Inverness, og vi dro nokså umiddelbart av gårde da Leeds-duoen hadde en meget lang vei foran seg. Tilbake i Inverness takket jeg for skyss og ønsket god tur hjem, før jeg sporenstreks oppsøkte Black Isle Bar, der en av deres stenovnspizzaer ble skylt ned med en herlig sour fra deres eget bryggeri. Da jeg omsider forflyttet meg, ble Glenalbyn neste stopp, og på veien tilbake til mitt krypinn ble jeg også fristet til en tur innom The Waterfront før jeg trakk meg tilbake til Winmar Guest House og fant senga nokså tidlig. Jeg hadde tross alt en grytidlig dag dagen etter, da jeg hadde håp om å kunne få være med på noe helt spesielt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 49:
Brora Rangers v Keith 1-0 (0-0)
Highland League
Dudgeon Park, 16 April 2022
1-0 Gregor MacDonald (48)
Att: 218 (h/c)
Admission: £10
Programme: None

Next game: 17.04.2022: Celtic v Rangers (@ Hampden Park)
Previous game: 15.04.2022: Inverness Caledonian Thistle v Kilmarnock

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

Inverness Caledonian Thistle v Kilmarnock 15.04.2022

 

Fredag 15.04.2022: Inverness Caledonian Thistle v Kilmarnock

Igjen var det på tide å midlertidig forlate Glasgow for et par dager, og etter å ha sjekket ut fra Premier Inn-hotellet ved St. Enoch, var det med innkjøpt frokost fra Sainsbury’s at jeg trasket opp til Glasgow Queen Street for å komme meg med 10.10-toget til Inverness. På den tre timer og et kvarter lange togturen dit opp fikk jeg igjen være med over Drumochter-passet, som er det høyeste punktet på den britiske jernbanen. Etter den nokså lange turen, kunne jeg litt før halv tre stige av og bevilge meg en haggis-pizza på Wetherspoons-puben The Kings Highway før jeg gikk for å sjekke inn ved Winmar Guest House, der jeg hadde betalt £60 for to netters overnatting. Der var det ingen, men ved å følge instruksjonene og benytte kodene jeg hadde blitt tilsendt, fikk jeg selv funnet riktig rom og installert meg.

Inverness er administrasjonsby for den skotske regionen Highland, og kalles gjerne høylandets hovedstad. Det er også den nordligste britiske by med city-status (som den fikk i 2001), og har rundt 50 000 innbyggere i selve byen, og rundt 65 000 medregnet et par forsteder eller drabanter. Inverness er visstnok også en av Europas raskest voksende byer, og kanskje kan det ha noe å gjøre med at innbyggerne her flere år på rad ble kåret til Skottlands lykkeligste..? Inverness ligger der elven Ness renner ut i en ‘fjord’ etter å ha startet sin ferd i den kjente innsjøen Loch Ness (det er forresten elven som har gitt navn til både by og innsjø). Inverness har også en lang og spennende historie, og ikke langt herfra sto for øvrig i 1745 slaget ved Culloden, som var det siste feltslaget på britisk jord. Ellers har jeg jo et par visitter her fra tidligere, og tilbragte blant annet et par fine dager her på en fantastisk tur jeg og min mor hadde sommeren 2018, med ferie i det skotske høylandet og på Orknøyene.

Etter å ha fått slengt fra meg pikkpakket, var jeg snart ute av døra igjen, og første stopp ble nå Caledonian Thistle Social Club, rett i nærheten av mitt krypinn. Til tross for at jeg ikke er medlem, fikk jeg komme inn og forlyste meg med en pint mot et bidrag på £1 til klubbkassa. Deretter krysset jeg igjen elven tilbake til sentrums-siden og oppsøkte The Castle Tavern, der jeg ved tidligere besøk har likt meg. Det gjorde jeg for så vidt også denne gang, men det kom etter hvert to store grupper franske og amerikanske turister som var et signal om at det var på tide å forflytte seg. The Keg er mer en pub for lokale, og jeg var innom både den, The Kings Highway (igjen), The Phoenix Ale House, og Blackfriars, før jeg gjorde den siste oppladning ved Black Isle Bar, som eies av bryggeriet Black Isle. Hvorfor jeg tydeligvis aldri har vært innom der tidligere er en gåte, men det var et eminent sted å lade opp med en utsøkt sour før jeg måtte videre.

Nå var det bare å komme seg utover mot kveldens kamparena, der Inverness Caledonian Thistle skulle ta imot Kilmarnock i den skotske Championship. Jeg hadde etterlyst noen fredags-alternativer oppe i det høye nord som kunne kombineres med lørdagskamp hos Brora Rangers, som har stått på min ønskeliste, og derfor passet det egentlig som hånd i hanske da denne kampen ble valgt ut for TV og flyttet til fredagskvelden. Nå var det bare å ta seg til Caledonian Stadium, men det fristet lite å gå den omtrent halvtime lange veien gjennom et kjedelig industriområde, så jeg gikk rett og slett bort til togstasjonen og praiet en drosjebil som ble beordret i retning kveldens kamparena, der man hadde lokket med åpen bar fra klokken 18.00.

Inverness Caledonian Thistle kalles gjerne bare Caley Thistle, og ble så sent som i 1994 stiftet ved at to av byens klubber slo seg sammen. På dette tidspunktet hadde byen tre klubber som spilte i Highland League (som opererer på nivå 5 av skotsk fotball) – Clachnacuddin, Caledonian, og Inverness Thistle. Alle disse hadde gjort seg bemerket i den ligaen, med 8 titler til Thistle, 18 til Caledonian og 17 til Chlachnacuddin (som senere har plusset med en tittel nummer 18. I 1973 hadde Inverness Thistle også vært nære på å bli valgt inn i Scottish League. Tjue år senere – i 1993 – bestemte sistnevnte liga seg for å utvide med to klubber, og Caledonian og Inverness Thistle slo seg sammen med det for øye å bli tatt opp i Scottish League. Sammenslåingen var upopulær blant begge lags fans, og Caledonian-supporterne hadde også en rekke protester, men det ble en realitet, og den nye klubben fikk innpass sammen med den nokså lokale liga-rivalen Ross County.

Den nye klubben fikk navnet Caledonian Thistle, men tok to år senere dagens navn. I sin første sesong med Inverness i klubbnavnet vant de i 1997 Division Three, og i 1997 rykket de igjen opp etter å ha blitt nummer to i Division Two. Da de i 2004 vant Division One, var de klare for den skotske toppdivisjonen, der de holdt seg frem til 2009. De brukte én sesong på å returnere, og ble værende frem til 2017, med en tredjeplass i 2015 som bestenotering. Samme år vant de også den skotske cupen med finaleseier 2-1 over Falkirk på Hampden Park (etter å også ha slått Celtic 3-2 i semifinalen). De har for øvrig også ved tre anledninger vunnet den skotske Challenge Cup, som kanskje best kan sammenlignes med en slags skotsk versjon av Football League Trophy. Tilbake i det som nå heter Championship har de kjempet på øvre halvdel hvert år siden siste nedrykk, men foreløpig ikke klart å ta seg tilbake til toppdivisjonen.

Da Inverness Caledonian Thistle ble tatt opp i Scottish League i 1994, benyttet den nye klubben Caledonians hjemmebane, Telford Street Park. En av betingelsene hadde imidlertid vært et nytt stadion, og i november 1996 kunne nye Caledonian Stadium åpnes med en kapasitet på 5 000, som senere har blitt økt og skal i dag være 7 512 – identisk med tilskuerrekorden fra en kamp mot Rangers i 2005. . Ved opprykket til daværende Scottish Premier League i 2004 støtte man igjen på på problemer, da et av stadionkravene for toppdivisjonen var at det skulle være 10 000 seter. Etter en avstemning ble det besluttet å redusere dette krave til 6 000, og Caley Thistle spilte i 2004/05-sesongen noen kamper på Pittodrie i Aberdeen mens en oppgradering ble utført. Stadionet domineres av hovedtribunen på den ene langsiden, mens de kortsidene er nokså like.

Caledonian Stadium er for øvrig også en av de anlegg som ligger nærmest sjøen. Jeg hadde på forhånd betalt £20 for en billett, og tok meg i 18.30-tiden innenfor. Det tok imidlertid en halvtime å bli servert fra det skuffende utvalget i baren, der de var utsolgt for alt fra tappekranene. Eneste cider var Magners, og dermed valgte jeg meg heller en Peroni for anledningen. En enda større skuffelse var at en klubb som kjemper om opprykk til toppdivisjonen ikke engang hadde tatt seg bryet med å trykke opp et kampprogram til dagens viktige kamp, men nå vet vi samtidig at skotske toppklubber som Ross County og Livingston skuffer på det området, samtidig som også Hibs skal ha erstattet sitt kampprogram med et månedlig magasin. En trist utvikling. Uansett sto tittelkampen i hovedsak mellom kveldens bortelag fra Kilmarnock og Arbroath; med fire poeng i Kilmarnocks favør, men de hadde også spilt én kamp mer. Kveldens hjemmelag lå på tredjeplass, ni poeng bak Arbroath igjen, men hadde et solid grep om en av playoff-plassene.

Jeg må innrømme at jeg hadde personlig et håp om at hjemmelaget skulle stikke noen kjepper i hjulene for Kilmarnock denne kvelden; ikke bare fordi jeg i likhet med mange andre gjerne så Arbroaths eventyr-sesong ende i opprykk til toppdivisjonen, men ikke minst fordi jeg også skulle gjeste nettopp Arbroath i deres sesongavslutning to uker senere, og da gjerne så at de i hvert fall ville ha et mulig direkte opprykk å spille for fortsatt. Blant de 3 829 betalende var det en solid delegasjon fra Kilmarnock, og de så at Kyle Lafferty i det tiende minutt hadde ballen i nettet for gjestene, men jubelen ble stilnet av linjemannen som markerte for offside. Vertene hadde visse problemer med å demme opp for gjestene som styrte den første omgangen, og keeper Mark Ridgers måtte i aksjon med et par gode redninger, mens Oli Shaw traff tverrliggeren med en heading. Caley Thistle skal si seg svært godt fornøyd med at det sto 0-0 til pause.

Paier kan de i hvert fall ved Caledonian Stadium; det er det ingen tvil om. Deres scotch pie var aldeles himmelsk, og to paier ble skyld ned med en kopp Bovril som også varmet godt på den litt sure april-kvelden. Også etter hvilen var det Killie som kom best i gang, og avslutningen fra Fraser Murrey ble med nød og neppe blokkert. I det 60. minutt kunne ikke vertene lenger holde unna, men de hadde selv også hatt en god mulighet rett i forkant av at Ash Taylor vippet ballen i mål over keeper Ridgers. 0-1. Alt annet enn ufortjent, men det var tydeligvis det som skulle til for at hjemmelaget våknet, for snart hevet de seg voldsomt. Billy McKay kjempet inn utligningen til 1-1 med et kvarter igjen, og seks minutter senere sendte Logan Chalmers også vertskapet i ledelsen med en avslutning fra bak i feltet. Det var et helt annet Inverness-lag vi så den siste halvtimen, og de kontrollerte inn til seier 2-1, og sikret seg dermed en plass i play-off. Kilmarnock måtte på sin side utsette tittelfeiringen litt til.

Jeg hadde funnet ut at det gikk skyttelbuss tilbake til busstasjonen i Inverness sentrum, og benyttet meg av det tilbudet. Jeg spankulerte sporenstreks tilbake til Black Isle Bar for å unne meg ytterligere forfriskninger fra deres gode utvalg. Inverness er en trivelig by, og jeg hadde igjen hatt en flott dag i byen, men skulle også dagen etter ha den som base. Da var det duket for et aldri så lite jubileum og en kamp ved en bane jeg en stund har ønsket meg til. Jeg fant etter hvert ut at jeg hadde fått nok og at det var på tide å trekke seg tilbake før det ble altfor sent, for det var jo tross alt en dag i morgen også. For Kilmarnock og Inverness Caledonian Thistle sin del, kan jeg jo i ettertid også nevne at Kilmarnock endte opp med å rykke opp som divisjonsvinner mens Caley Thistle endte som tapende finalist i playoff-finalen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 48:
Inverness Caledonian Thistle v Kilmarnock 2-1 (0-0)
Scottish Championship
Caledonian Stadium, 15 April 2022
0-1 Ash Taylor (60)
1-1 Billy Mckay (76)
2-1 Logan Chalmers (82)
Att: 3 829
Admission: £20
Programme: None

Next game: 16.04.2022: Brora Rangers v Keith
Previous game: 14.04.2022: Rangers v SC Braga

More pics

Thsi day on a map / This whole trip on a map

 

Rangers v SC Braga 14.04.2022

 

Torsdag 14.04.2022: Rangers v SC Braga

Jeg har som kjent fulgt Rangers sin ferd i Europa League med spesiell interesse denne sesongen, og var med på deres bortekamper mot både Brøndby i København og Crvena Zvezda (Røde Stjerne) i Beograd. Når restriksjonene endelig var så godt som fjernet og det også lot seg gjøre å dra på fotballkamp i Storbritannia igjen, så jeg selvsagt raskt på muligheten for å også få med meg Rangers sin hjemmekamp i kvartfinalen mot portugisiske Braga denne torsdagen. Jeg hadde faktisk også vurdert mulighetene for å se bortekampen i Portugal, men fikk det ikke til da jeg allerede ville være på tur i UK. Min Rangers-kompis Tony fra Preston hadde uansett tilbudet seg å hjelpe med billett til hjemmekampen, og selv om £59 trygt kan sies å være i det stiveste laget, sendte jeg ham pengene slik at han ordnet det.

Det var imidlertid noen timer til jeg etter avtalen skulle møte hans kjæreste Joanna når hun kom inn til Glasgow med toget, og jeg startet torsdagen med en frokost på Wetherspoons-puben The Counting House i selskap med Tom Morken. Da han deretter dro mot Newcastle, hadde jeg noen timer å slå i hjel, og jeg hadde dagen før sjekket ut en Stone Island sjappe i byen, der jeg fant en jakke jeg hadde veldig lyst på. De hadde dessverre ikke hatt den i riktig størrelse, og kanskje var det like greit, siden den tross alt kostet £1 290. Etter at jeg på vei til frokosten denne morgenen så noe lignende i et butikkvindu, stakk jeg nå innom House of Fraser og endte opp med å heller betale langt rimeligere £490 for en annen Stone Island jakke.

Sjelden en tur med stopp i Glasgow uten at jeg på et eller annet tidspunkt tar turen til Duke Street og besøker Rangers-puben Bristol Bar (og eventuelt også filialen av The Louden Tavern som også ligger der). Så også denne gang, så Bristol Bar ble neste stopp etter en veldig kort togtur. Etter et glass eller to der, hadde jeg ikke før kommet meg tilbake til Glasgow Queen Street før Tony tok kontakt for å si at han allerede var ferdig med dagens arbeidsøkt i Glasgow og at jeg kunne komme og møte ham. Ikke altfor langt fra Bridge Street tunnelbane-stasjon har en av de største Rangers supporterklubbene en sannsynligvis ikke helt offisiell og lisensiert bule, og det var dit vi dro etter at jeg hadde møtt Tony rett i nærheten.

Kort fortalt forlystet vi oss der noen timer, og jeg forsto også raskt at dette var stedet å gå om man var ute etter billetter, for karen som driver her er mannen fremfor noen når det gjelder Rangers-billetter. Foreløpig kunne han imidlertid ikke ordne meg en billett til helgens storkamp mellom Celtic og Rangers i den skotske cup-semifinalen på Hampden Park, så den hang fortsatt i en litt tynn tråd for min del. Uansett var fokuset for øyeblikket på kveldens kamp i Europa League, der Braga hadde vunnet den første kvartfinalen 1-0 hjemme i Portugal, slik at Rangers måtte ha et resultat for å ta seg videre. Vi tok etter hvert tunnelbanen videre til Ibrox, der det sydet av liv i området rundt det flotte stadionet.

Det burde jo være unødvendig å presentere Rangers, men klubben ble altså stiftet i 1872, og var i 1890 med å stifte Scottish Football League, der de delte tidenes første skotske ligatittel med Dumbarton. Siden den gang har klubben hanket en aldeles vanvittig mengde troféer, og sto blant annet med 55 ligatitler, 33 skotske cuptitler, 27 titler i ligacupen, samt den europeiske cupvinnercupen i 1972. Et annet og sannsynligvis litt mer ukjent faktum er at Rangers i 1886/87-sesongen deltok i den engelske FA Cupen, der de tok seg helt til semifinalen men tapte for den senere vinneren Aston Villa. Siden det denne kvelden var europacup som sto i fokus, kan det jo også nevnes at de allerede før cupvinnercup-tittelen i 1972 hadde vært tapende finalist i den turneringen i både 1961 (da de var første britiske klubb i en europacupfinale) og i 1967. Senere var de tapende finalist i nettopp den nye Europa League i 2008. da en horde av anslagsvis 250 000- 300 000 Rangers fans invaderte Manchester i forbindelse med den tapte finalen mot russiske Zenit St. Petersburg.

Det som i dag heter Ibrox Stadium ble i 1899 åpnet under navnet Ibrox Park (det samme som en tidligere hjemmebane ved siden av), og het det frem til den offisielle navneendringen i 1997. Stadionet har siden den gang gått gjennom en rekke ombygginger, rehabiliteringer og oppgraderinger, og har jo dessverre også vært åsted for to av de verste stadion-tragediene i britisk fotball. I 1902 ble 30 personer drept og 300 skadet da en tribuneseksjon i tre kollapset under en landskamp mellom Skottland og England, og i 1971 førte trengsel og påfølgende panikk til at gjerdene ved en av trappeseksjonene kollapset med 66 døde og 200 skadde som resultat. En av ombyggingene startet i 1929, og den gang var det stadion-arkitekten fremfor noen; Archibald Leitch, som var arkitekten bak den fantastiske hovedtribunen som fortsatt står der og heldigvis har blitt erklært verneverdig.

Tilskuerrekorden på Ibrox er på hele 118 567, og stammer fra en kamp mot erkerivalen Celtic i 1939. Det er samtidig også tilskuerrekorden for en britisk ligakamp på egen hjemmebane. På første del av forrige århundre var forresten Glasgow faktisk hjemsted for de tre største fotballstadioner på planeten, og på dette tidspunktet var kun Hampden Park større en Ibrox. Som sagt har det skjedd mye siden den gang, og ikke minst er de enorme ståtribunene en saga blott og erstattet av utelukkende sittetribuner. Våre billetter var på Govan Stand, på den ene langsiden, og etter at jeg hadde oppsøkt en programselger på utsiden og betalt £5 for et eksemplar av kveldens kampprogram, kunne vi ta oss innenfor. Jeg måtte selvsagt også kjøpe meg både scotch pie og Bovril, og var deretter klar for kamp.

Rangers gikk ut i hindre, og allerede etter et drøyt minutt sto jubelen i taket da Joe Aribo flikket videre til kaptein James Tavernier som skled inn 1-0 på bakerste stolpe. Nå var vi like langt, og Rangers var i fyr og flamme, for i det femte minutt hadde de ballen i nettet igjen. Kemar Roofe trodde han hadde doblet ledelsen og sendt Rangers i føringen sammenlagt, men VAR skulle ødelegge slik at det ble annullert for det som skal ha vært en hands i forkant. Vertene fortsatte å kjøre, og etter en drøy halvtime traff Roofe tverrliggeren. Samme mann ble like før pause meid ned i feltet av gjestenes Vitor Tormena som fikk det røde kortet. James Tavernier satt inn sitt andre for kvelden fra straffemerket, og Rangers ledet dermed 2-0 til pause og skulle spille andre omgang mot én mann mindre. Nå begynte det å se nokså lyst ut, med Rangers 45 minutter fra en europeisk semifinale.

Etter pause var Rangers tydeligvis interessert i å avgjøre en gang for alle, og Kemar Roofe hadde igjen ballen i nettet, men ble nok en gang avblåst; denne gang for offside. Og da Rangers for femte gang denne kvelden fikk ballen i mål ved Aaron Ramsey, var det igjen en VAR-situasjon som endte med en ny annullering da man åpenbart mente han hadde vært for voldsom i duellen med Braga-keeperen. I stedet var det nærmest uvirkelig, og Ibrox var i sjokk i noen sekunder da Veiga Teixeira Carmo i det 83. minutt headet inn reduseringen til 1-2 for Braga på deres første hjørnespark i kampen. Det betød 2-2 sammenlagt, og nå var det bare bra at man i hvert fall har skrotet bortemåls-regelen.. Nervøsiteten var nærmest til å ta og føle på når det nå gikk mot ekstraomganger.

Ti minutter ut i ekstraomgangene skulle det forløsende målet endelig komme, og denne gang turte jeg knapt juble før jeg var sikker på at det ikke var en ny VAR-situasjon. Det var Kemar Roofe som sørget for 3-1 på et innlegg fra Joe Aribo. Det skulle dog bli mer drama, for Iuri Medeiros pådro seg derettet to gule kort i rask rekkefølge – først et for en takling, og deretter et til som tydeligvis var for munnbruk overfor dommeren – slik at portugiserne ble redusert til ni mann! Scott Arfield kunne fjernet all tvil, men traff tverrliggeren. Likevel gikk det ikke altfor lang tid før dommeren blåste for full tid og majoriteten av de 48 894 fremmøtte kunne slippe jubelen løs. Rangers var i semifinalen, der de skulle møte RB Leipzig til kamp om en plass i finalen i Sevilla.

«We’re on our way, we’re on our way, to Sevilla», runget over Ibrox og også i gatene utenfor da jeg etter hvert kom meg ut og stilte meg i en tunnelbane-kø som strakte seg nesten helt opp til selve stadionet. Det gikk svært sakte fremover, men jeg kom meg etter hvert tilbake til St. Enoch, der jeg rett og slett var så utladet at jeg gikk rett tilbake til hotellet og fant senga. Neste dag skulle jeg tross alt forflytte meg helt opp til Inverness. Men Rangers-avansementet var en herlig karamell å suge på, og jeg vurderte allerede mulighetene for å se en eller begge av semifinalene. Det endte dessverre ikke opp med noen av de, men jeg skulle likevel få sett mer av Rangers denne sesongen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Rangers v SC Braga 3-1 AET (2-0, 2-1)
Europa League, Quarter Final
Ibrox Park, 14 April 2022
1-0 James Tavernier (2)
2-0 James Tavernier (pen, 44)
2-1 Veiga Teixeira Carmo (83)
3-1 Kemar Roofe (101)
Att: 48 894
Admission: £59
Programme: £5

Next game: 15.04.2022: Inverness Caledonian Thistle v Kilmarnock
Previous game: 13.04.2022: Kirkintilloch Rob Roy v Cumbernauld United ( Cumbernauld United)

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

Kirkintilloch Rob Roy v Cumbernauld United (@ Cumbernauld United) 13.04.2022

 

Onsdag 13.04.2022: Kirkintilloch Rob Roy v Cumbernauld United

Onsdagen startet med frokost i form av smørbrød innkjøpt fra en Sainsburys-sjappe like ved Premier Inn-hotellet etter at jeg denne morgenen hadde unnet meg en ekstra time eller halvannen med søvn. Denne dagen skulle jeg flyktig få besøk i Glasgow av ingen ringere enn Tom Morken, som i likhet med meg nå også var på tur. Han hadde flydd over til balløya på mandagskvelden, og skulle nå ha Glasgow som base denne dagen når han skulle se kamp hos Auchinleck Talbot. Selv hadde jeg tidlig blinket meg ut oppgjøret Troon v Irvine Meadow XI, men den ble allerede før avreise fra Norge omberammet, og dermed måtte jeg se på andre alternativer (nå skulle det vise seg at jeg faktisk endte opp med å se den omberammede kampen noen uker senere).

Selv om jeg nok hadde en anelse om hvor jeg ville ende opp, hadde jeg vel fortsatt ikke bestemt meg 100% for destinasjon denne dagen da jeg gikk opp til Glasgow Queen Street for å ta imot Tom. Om jeg ikke allerede hadde besøkt Auchinleck Talbot i april 2019, ville jeg ganske sikkert blitt med ham dit, men det fristet tross alt med en ny bane. Etter å ha ønsket ham velkommen til Glasgow, fulgte jeg med ham bort til Premier Inn-hotellet han hadde booket (et annet enn mitt). Der fikk han slenge fra seg bagasjen, og da var det nok naturlig med en tur på pub. Denne gang hadde jeg imidlertid et annet forslag først, og vi spaserte derfor en tur opp til det vanvittige Glasgow Necropolis, som jeg tror falt i smak.

Etter å ha lekt turister en liten stund, var det omsider klart for noen flytende forfriskninger, og Toms forslag om en stopp ved Bar 91 fikk gehør. Det var nok et noe bedre valg enn The Steps Bar, som ble neste stopp. Dagens beste beslutning hittil var imidlertid å forflytte seg til The Piper Bar, der vi storkoste oss inntil Tom fant ut at han ville sjekke inn. Han skulle etter hvert også sette kursen mot Auchinleck, mens også jeg måtte ta en endelig beslutning, og det endte som forventet opp med at jeg valgte å sette kursen mot Cumbernauld for å se kamp mellom banedelende Kirkintilloch Rob Roy mot Cumbernauld United som denne kvelden spesielt nok ville være bortelag på egen hjemmebane. Turen fra Glasgow Queen Street (der jeg helt tilfeldig støtte på en Rangers-kompis inne på stasjonen) tok 25-30 minutter, og deretter oppdaget jeg raskt at jeg ikke akkurat hadde ankommet noe jeg vil kalle en drømmedestinasjon.

Cumbernauld er en såkalt new town, planlagt og anlagt for å avlaste befolkningsveksten i Glasgow, men allerede før dette vedtaket i 1955 var det en viss bebyggelse her allerede i romertiden. Vi befinner oss tross alt ikke altfor langt fra deler av den antoninske mur. Det er ved den gamle landsbyen Cumbernauld Village at kveldens kamp skulle finne sted, mens den nye byen ligger litt sør for dette. Den ble åsted for voldsom utbygging over 40 års tid, og har i dag blitt Skottlands tiende største by, med omtrent 52 000 innbyggere. Her har også en del selskaper etablert seg; blant annet Barr’s, som blant annet er produsent av den kjente skotske ‘brusen’ Irn Bru – kanskje skottenes andre nasjonaldrikk etter whisky. Cumbernauld ligger i North Lanarkshire, midt i det skotske sentralbelte, og ved det skotske vannskillet.

Ved Cumbernauld stasjon var det et taxiselskap som holdt til i lokaler utenfor stasjonsbygget, og jeg noterte meg deres nummer, men valgte foreløpig å følge skiltene som fortalte at det var et kvarters gange til sentrum. Veien gikk via gangveier gjennom noen nokså triste boligområder, til jeg ankom det de presterte å kalle ‘sentrum’ men som minnet mer om en nitrist næringspark. Når jeg blir spurt hvilken by i UK jeg på mine mange rundreiser ikke har likt meg noe særlig i, har jeg gjerne vært rask til å trekke frem engelske Milton Keynes, som ofte har vært den første jeg tenker på. Nå er jo generelt disse ‘new towns‘ sjelden særlig sjarmerende, men her i Cumbernauld befant jeg meg muligens i det mest nitriste og trøstesløst deprimerende stedet jeg hittil har besøkt i Storbritannia. Jeg fant i hvert fall frem til Wetherspoons-puben The Carrick Stone, og nøyde meg med et raskt glass der før jeg bestilte en taxi for å plukke meg opp og skysse meg til kveldens kamparena.

Taxien som hadde kommet var en umerket bil som ikke på noe vis vitnet om at det var nettopp en taxi, og derfor var det bare så vidt jeg kom meg med. En helt anonym bil som hadde stått på utsiden begynte etter noen minutter plutselig å snu for å kjøre mot utkjørselen, og det slo meg at dette kunne være drosjen. Det viste seg å stemme, og drosjekusken fikk da også skysset meg til Guy’s Meadow, der jeg betalte meg inn med £7 og fikk bekreftet at det ikke var trykket noe program i forbindelse med kveldens noe spesielle kamp i West of Scotland League Premier Division. Spesiell i den forstand at hjemmelaget Kirkintilloch Rob Roy som jeg nevnte banedeler her hos nettopp Cumbernauld United, som sto oppført som kveldens bortelag. Jeg gikk rett til matutsalget og kjøpte meg to scotch pies og en Bovril.

Kirkintilloch Rob Roy er den største, eldste og naturlig nok mest tradisjonsrike av de to. De ble stiftet i 1878, og er oppkalt etter den skotske ‘folkehelten’ Rob Roy. Blant en rekke titler har man tre ganger sikret det gjeveste av alle i den skotske Junior-fotballen; nemlig Scottish Junior Cup. Det gjorde de i 1921, 1943 og sist gang i 1962, etter finaleseire over henholdsvis Ashfield, Benburb (etter to omkamper) og Renfrew (etter omkamp). Samtidig har de fem ganger vært tapende finalist (sist gang i 1977). Etter restruktureringene i Junior-fotballen i 2002 og 2006 var andreplassen i SJFA West Regions toppdivisjon Premier Division våren 2017 deres beste ligaplassering. I 2020 var det med da denne ligaens klubber forlot Junior-fotballen og tok plass i den ‘ordinære’ pyramiden og West of Scotland League.

Kirkintilloch Rob Roy hører egentlig til i byen Kirkintilloch litt lenger vest, men havnet for en del år siden i såpass heftige økonomiske problemer at de etter over hundre år med Adamslie Park som hjemmebane måtte selge den til en boligutbygger i 2014. Det er grunnen til at de siden den gang har banedelt hos Cumbernauld United, og fortsatt gjør det mens de håper på å få bygget et nytt anlegg i hjembyen. Cumbernauld United på sin side er en yngre klubb, stiftet i 1964. Den er kanskje først og fremst kjent for at en viss Kenny Dalglish som ungdom spilte for klubben i 1967/68-sesongen. Også denne klubben spilte i Junior-pyramiden frem til man i 2020 altså hoppet over til West of Scotland League ‘en masse’.

Guy’s Meadow viste seg å være et nokså koselig sted å se fotball, med en beliggenhet som føltes overraskende landlig, og en skog på en eller to av sidene. Man kommer inn på den ene kortsiden, og får til venstre for seg langsiden som huser det som er av fasiliteter. Det omfatter ikke bare baren og matustalget, men også en ståtribune med klassisk terracing i forkant av dette. Den strekker seg omtrent hele banens lengde, og har et overbygg på en større del omtrent midt på. Bortre kortside og den andre langsiden virker utilgjengelig for publikum, men på sistnevnte finner man laglederbenkene og det som muligens er en speaker-bu eller ‘tårn’ for å filme fra. I bakkant av dette kan man se noe av bebyggelsen i Cumbernauld Village klamre seg fast i skrenten der.

I toppen av tabellen i West of Scotland League Premier Division var det en tittelduell mellom Auchinleck Talbot, Darvel og Pollok. I andre enden av tabellen er det hele seks eller sju av divisjonens tjue lag som ville rykke ned grunnet en restrukturering foran neste sesong. Rob Roy lå før avspark på en 14. plass, men hadde flere kamper til gode på samtlige andre lag, og hadde således skjebnen i egne hender. Tøffere virket det for Cumbernauld United som lå på tredje siste plass. Derfor var det kanskje litt overraskende at United i kampens femte minutt tok ledelsen da Kieran Boubekri sørget for 0-1 med et flott skudd fra bortimot 25 meter. Enda mer overraskende var det muligens at det var United som fortsatte å kjøre kampen og hadde initiativet. De ledet fortsatt med det ene målet da lagene gikk i garderoben halvveis, mens jeg gikk i baren.

Jeg hadde talt meg frem til 181 tilskuere, og de skulle bli vitne til det britene gjerne kaller ‘a game of two halves‘, for der var et helt annet Kirkintilloch-lag som kom utpå i andre omgang. Majoriteten av de fremmøtte var åpenbart Rob Roy-fans, og de fikk noe å juble for da Craig Truesdale utlignet i kampens 57. minutt. Enda mer jubel ble det da Robbie Young sendte de i ledelsen 2-1 i det 69. minutt, og ti minutter senere sørget Gary Arbuckle for 3-1 med et skudd fra rundt tjue meter. Kun et minutts tid senere var holdet bortimot fem meter lenger da samme mann fyrte løs igjen og fastsatt sluttresultatet til 4-1. Det var ingenting å si på hverken pauseresultatet eller sluttresultatet, etter at Rob Roy reiste seg og leverte en maktdemonstrasjon av en andreomgang.

Selv hadde jeg forhåndsbestilt taxi tilbake til Cumbernauld stasjon, men hadde tid til et glass i klubbhusets bar før den kom. Denne kvelden hadde jeg også truffet på en engelsk groundhopper bosatt i Glasgow, som jeg også hadde kommet i snakk med i Sauchie kvelden før. Vi avtalte å ta en pint på puben The Twa Corbies for vi tok toget tilbake mot Glasgow, og mens han syklet dit ned, kom jeg etter i taxi. Etter en pint der, gikk vi den korte veien til stasjonen og kom oss med toget til Glasgow, der han ble med da jeg som avtalt traff Tom igjen på The Horseshoe. Det var som vanlig hyggelig, og selv om Tom skulle ned til England igjen dagen etter, skulle vi også ses igjen senere helt mot slutten av min tur.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 47:
Kirkintilloch Rob Roy v Cumbernauld United 4-1 (0-1)
West of Scotland League Premier Division
Guy’s Meadow (at Cumbernauld United), 13 April 2022
0-1 Kieran Boubekri (5)
1-1 Craig Truesdale (57)
2-1 Robbie Young (69)
3-1 Gary Arbuckle (79)
4-1 Gary Arbuckle (80)
Att: 181 (h/c)
Admission: £7
Programme: None

Next game: 14.04.2022: Rangers v SC Braga
Previous game: 12.04.2022: Sauchie Juniors v Tranent Juniors

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

Sauchie Juniors v Tranent Juniors 12.04.2022

 

Tirsdag 12.04.2022: Sauchie Juniors v Tranent Juniors

Jeg våknet i Warrington, og etter å ha sjekket ut fra Travelodge-hotellet, stakk jeg innom en ALDI-sjappe for å kjøpe inn en frokost på vei bort til togstasjonen Warrington Bank Quay. Jeg skulle igjen nordover til Skottland, der resten av turen i stor grad ville foregå, og kom meg med 09.14-toget til Glasgow Central. Jeg sovnet nokså raskt, og våknet i det vi var i Motherwell, før jeg etter rundt to timer og tre kvarter på farten nok en gang kunne stige av i Glasgow. For tredje gang på turen sjekket jeg inn på Premier Inn Glasgow Central St. Enoch, der jeg denne gang hadde jeg betalt £135 for tre netters overnatting. Jeg fikk umiddelbart sjekke inn, og var snart på farten igjen, siden jeg hadde litt planer før jeg rettet oppmerksomheten mot kveldens kamp.

Glasgow Subway åpnet i 1896, og er med det verdens tredje eldste tunnelbane. Den har ikke det voldsomme nettverket som eksempelvis London, men går kun i en sirkel med 15 stasjoner, med en indre og en ytre linje som følger den samme traséen i hver sin retning. Ved St. Enoch stasjon betalte jeg £4,20 for et dagskort og ble med over elven Clyde og vestover til Ibrox. Den ligger som navnet tilsier rett ved den fantastiske hjemmebanen til Rangers, og der tok jeg en kikk på herligheten og besøkte klubbsjappa for å gjøre noen innkjøp; som tross alt var hensikten med den lille avstikkeren. Tunnelbanen fraktet meg deretter tilbake så langt som til West Street, der jeg spaserte opp til Rangers-puben Lord Nelson for å unne meg en forfriskende pint.

Etter å ha gått til Bridge Street stasjon, tatt tunnelbanen derfra tilbake til St. Enoch, og slengt fra meg posen med innkjøpte saker på hotellrommet, var det på tide å begynne å tenke på dagens kamp. Jeg spaserte opp til Glasgow Queen Street, og fant ut at jeg hadde tid til et lite glass på Dows Bar før jeg tok plass på 14.49-toget mot Alloa. Den turen tok 44 minutter, og siden jeg ved mitt besøk hos Alloa Athletic ikke hadde hatt særlig med tid til å sjekke ut byens vanningshull, planla jeg nå å bøte litt på dette. Station Hotel ble første stopp, før jeg fikk i meg en middag ved Wetherspoons-puben The Bobbing John. Deretter fortsatte pubrunden med besøk hos Drysdale & Sons, Thistle Bar, og The Old Brewery, før det var på tide å komme seg med buss 52 som skulle frakt meg den ikke altfor lange veien opp til Sauchie, etter at jeg hadde betalt £4,20 for en returbillett.

Sauchie er en landsby med omtrent 6 300 innbyggere, og den ligger kun halvannen til to kilometer nord for Alloa, som den i dag har vokst sammen med. Vi befinner oss her i det lille skotske grevskapet Clackmannanshire, som grunnet sin størrelse gjerne har blitt omtalt som ‘The Wee County‘. Sauchie var i Campbell-klanens eie, før selveste Robert the Bruce senere donerte området til den tidligere sheriffen av Clakmannan i 1321. Den opprinnelige landsbyen lå for øvrig ørlite lenger nord enn det dagens landsby gjør. I Sauchie var det en periode produksjon av murstein etc, men det ble det raskt slutt på da områdets gruveindustri forsvant.

Beechwood Park ligger nord i landsbyen, og har en stund figurert på en liste over baner jeg gjerne ville besøke. Nå skulle det skje, og jeg betalte £7 i inngangspartiet og kunne deretter ta meg innenfor. Noe kampprogram var det dog dessverre ikke, men det hadde jeg heller egentlig ikke tatt som noen selvfølge i East of Scotland League, der Sauchie Juniors nå spiller. Klubbens stiftelsesdato sier 1960, men allerede før den tid spilte man som Sauchie Juveniles. Juvenile-fotballen var i motsetning til Junior-fotballen en aldersbestemt greie med spillere opp til og med 27 år. Etter å ha vunnet alt de kunne vinne av troféer, bestemte de seg i 1960 for å ta steget opp i den skotske Junior-fotballen. Da de i 1962/63 vant East Junior League-tittelen i sin andre sesong som Junior-klubb, var det med et lag som i stor grad besto av spillere som også hadde spilt Juvenile-fotball for de.

East Junior League var for øvrig toppdivisjonen i denne delen av Skottland inntil omstruktureringen i Junior-fotballen i 2002; med ny omstrukturering i 2006. I mellomtiden hadde Sauchie i 2004 kopiert sin beste innsats i den gjeve Scottish Junior Cup ved å ta seg til kvartfinalen, slik de også hadde gjort i 1970. Den gang hadde de tapt borte for Newtongrange Star, mens de i 2004 spilte 0-0 hjemme mot Glenrothes og deretter tapte 2-3 borte i omkampen. Etter to strake opprykk var de i 2012 klare for den nye toppdivisjonen SJFA East Super League Premier Division, og selv om de måtte ned igjen i 2016, var de etter ett år tilbake i 2017, og ble der til de i likhet med mange av de andre av regionens Junior-klubber forlot Junior-pyramiden og hoppet over i den ‘ordinære’ pyramiden for å ta plass i East of Scotland League. Der er de å finne i toppdivisjonen Premier Division.

Jeg vet ikke hvor lenge klubben har spilt på Beechwood Park, men jeg vet at de startet med spill på Fairfield Park et annet sted i landsbyen, og senere flyttet inn på Beechwood Park, der de så sent som i 2003 skal ha reist den flotte hovedtribunen som dominerer anlegget, samtidig som man også fikk på plass flomlys. Både flomlysene og et overbygg som står på motsatt langside (i forhold til hovedtribunen) skal tidligere ha gjort nytte på Falkirks gamle hjemmebane Brockville. På de to kortsidene er det ingen tilskuerfasiliteter. Når man står på bortre langside og skuer over mot hovedtribunen, har man forresten åsene i Ochil Hills som et herlig bakteppe, men dessverre var det litt disig denne kvelden.

Under hovedtribunen har man klubbens flotte bar, men på vei dit stoppet jeg først ved matutsalget på utsiden for å få meg et par paier. Scotch pie er jo på sin plass når man ser skotsk fotball, og jeg kjøpte to stykker og en Bovril som jeg satt meg ned med inne i baren. Nevnes må forresten også ‘søppelbøtta’ utenfor, i form av en stor pingvin som man ‘mater’ gjennom det åpne nebbet. Et bilde av den gjorde suksess på gruppa ‘Non League Bins‘. Status før kamp var uansett at gjestende Tranent Juniors toppet tabellen på målforskjell foran Penicuik Athletic, og Linlithgow Rose på tredjeplass ett poeng bak og med én kamp mer spilt. Sauchie Juniors på sjetteplass hadde på sin side en kamp til gode på tetduoen, men også hele 21 poeng opp til de to.

Vi hadde blitt informert om at avspark i kveldens kamp ville bli utsatt i 10 minutter på grunn av at bortelaget hadde sittet fast i trafikkork i Edinburgh-området, men da vi kom i gang, var det to lag som gikk ut i hundre, og en kamp som startet i et heseblesende tempo. Det roet seg etter hvert litt ned, og ingen av lagene klarte finne nettmaskene i løpet av første omgang. Den største dramatikken før pause var muligens da hjemmelagets Sam Davidson ble offer for en brutal takling, og man var litt spent på hvilket kort dommeren ville dra opp, men han nøyde seg med gult. Det var altså fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben halvveis.

Andre omgang hadde knapt startet før gjestene tok ledelsen ved Jamie Docherty, og samme man doblet litt senere ledelsen slik at det sto 0-2. Som om ikke det var nok, scoret Docherty også et tredje og besørget 0-3 etter å ha scoret hattrick på rundt ti minutters tid. Tranent dominerte nå voldsomt, og var også nære på et fjerde med en heading på nærmest blank kasse, men Sauchie-keeper Chic Bell reddet glimrende. Med snaut tjue minutter igjen fikk Sauchie en redusering som ble kreditert Jon Tully, og med 1-3 var det litt kamp igjen. Tranent ble helt på tampen også redusert til ti mann da Oban Anderson fikk sitt andre gule, men de klarte å ri av de resterende minuttene og tilleggstiden, slik at det endte med 1-3 og fortsatt tabelltopp for Tranent – selv om også Penicuik hadde vunnet sin kamp og dermed holdt følge.

Før bussen tilbake til Alloa hadde jeg tid til å bevilge meg et glass ved The Mansfield Arms, som ligger et lite stykke fra Beechwood Park, i den retningen jeg skulle. Mens jeg forlystet meg der, kom jeg i prat med en person jeg også hadde sett på kampen. Det viste seg å være en groundhopper fra England som nå bor i Glasgow, og tilfeldighetene ville det for så vidt slik at jeg skulle møte på ham på kamp også dagen etter. Mens han syklet mot stasjonen, kom jeg meg med bussen som fraktet meg ned til Alloa stasjon, og deretter på toget tilbake til Glasgow Queen Street. Etter en halv pint på The Counting House, ble det også et på The Crystal Palace før jeg trakk meg tilbake. Det hadde vært en trivelig aften ved Beechwood Park, som er et flott sted å se fotball, og nå var jeg for øvrig halvveis i min april-tur.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 46:
Sauchie Juniors v Tranent Juniors 1-3 (0-0)
East of Scotland League Premier Division
Beechwood Park, 12 April 2022
0-1 Jamie Docherty (46)
0-2 Jamie Docherty (54)
0-3 Jamie Docherty (57)
1-3 Jon Tully (72)
Att: 172 (h/c)
Admission: £7
Programme: None

Next game: 13.04.2022: Kirkintilloch Rob Roy v Cumbernauld United (@ Cumbernauld United)
Previous game: 11.04.2022: Cheshire Lines v Rainford United

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

Cheshire Lines v Rainford United 11.04.2022

 

Mandag 11.04.2022: Cheshire Lines v Rainford United

Endelig skulle jeg få treffe min datter igjen, etter to og et halvt år der ikke minst pandemien satt en stopper for det. Heldigvis kan man jo i disse dager ha video chat etc, og det er jo bedre enn ingenting, men kan naturligvis ikke måle seg. Hun hadde nå blitt fem år og fire måneder, og var selvsagt grunnen til at dagen før hadde reist ned fra Glasgow til Warrington for å installere meg der. Jeg startet dagen med en full english på puben The Looking Glass, som virket å ha blitt solgt av Wetherspoons-kjeden nylig. Deretter var det bare å vente på beskjed fra barnemoren, som imidlertid hadde måttet dra på sykehuset med en syk far. Det var bare å smøre seg med tålmodighet.

Jeg benyttet ventetiden til å spore opp et eksemplar av søndagens Non-League Paper og lese i det og en medbragt bok samtidig som jeg var innom et par puber. Med tanke på det forestående møtet nøyde jeg meg foreløpig med halve pints. Barley Mow er en flott gammel pub i et fantastisk gammelt bindingsverkshus i Warrington sentrum, og jeg hygget meg der en stund. Det varte og rakk, og jeg var derfor innom både The Blue Bell og The Hop Bell før jeg endelig fikk signal om at de var klare slik at jeg kunne dra til Birchwood og møte de der. Vi hadde noen veldig hyggelige timer sammen, og fikk blant annet også en matbit ved The Peacock, der jeg ble lurt opp i det som var av lekeapparater, klatrestativ, sklier etc på utsiden. Vi brøt opp derfra i 17-tiden, og mens de gikk hjemover, kom jeg meg med det noen minutter forsinkede 17.11-toget mot Liverpool.

Jeg hadde egentlig ikke tatt høyde for noen kamper denne kvelden, men kun notert meg for et par alternativer i området. Når timingen passet slik den gjorde, valgte jeg nå å sette kursen mot en av disse, og jeg kom meg av toget ved Liverpool South Parkway, der den store stasjonen faktisk er bygget på tomta til Holly Park; den tidligere hjemmebanen til den opprinnelige utgaven av klubben South Liverpool. Like i nærheten der finner man Cheshire Lines Sports Ground, og det skulle være åsted for kampen jeg hadde valgt meg. Cheshire Lines skulle være vertskap for Rainford United i West Cheshire League Division 2, og jeg fant raskt frem til anlegget som består av en spartansk fotballbane og en cricketbane som går over i hverandre.

Cheshire Lines FC kalles visst lokalt gjerne ‘The Chesh’, og ble stiftet i 1874 som et bedriftslag ved det som i en lang periode (frem til 1997) var British Rail. Det er ikke altfor enkelt å finne utfyllende informasjon om klubben og deres bedrifter på banen opp gjennom årene, men på et eller annet tidspunkt tok de plass i Liverpool County Combination. Der spilte de også da de i 1992 slo seg sammen med den nye utgaven av nevnte South Liverpool (som i 1991 hadde blitt startet opp igjen etter en konkurs samme år). Som Cheshire Lines South Liverpool vant de i sin første sesong etter sammenslåingen opprykk til ligaens toppdivisjon; Division One.

Kun to år etter sammenslåingen gikk de to klubbene igjen hver sin vei. I 2006 ble Liverpool County Combination slått sammen med I Zingari League for å skape den nye Liverpool County Premier League, som tok over ‘Combination’ sin plass på step 7 av non league pyramiden (nivå 11 totalt) og som en feeder-liga til North West Counties League. The Chesh spilte seg raskt opp i den nye ligaens toppdivisjon, Premier Division, men i løpet av 2012/13-sesongen slet de tydeligvis såpass at de trakk seg fra ligaspill. De var sesongen etter tilbake, med da i Division 2, før de igjen ble borte. I 2015/16 dukket de opp igjen i West Cheshire League, som er en annen av North West Counties League sine feeder-ligaer. Division 3 ble vunnet i 2017, og klubben spiller fortsatt i Division 2.

Cheshire Lines Sports Ground er som nevnt et meget spartansk anlegg uten tribunefasiliteter. Innerst i stikkveien som går inn hit ligger klubbhuset, der en gruppe personer hadde samlet seg mens stadig flere aktører ankom. Majoriteten kom åpenbart nærmest rett fra jobb og gikk for å skifte i garderobene mens kveldens dommer kom ut for å varme opp. Han skulle få en stri tørn denne kvelden. Siden West Cheshire League er en av ligaene som faktisk har holdt på logikken, er deres Division 2 det det høres ut som; nemlig ligaens andre nivå. Det betyr at jeg skulle se kamp på non league step 8 – eller nivå 12 totalt, for de som fortsatt ikke har forstått denne terminologien. Marine U23s hadde allerede sikret seg divisjonstittelen, mens Cheshire Lines befant seg på en sjetteplass – dog med flere kamper spilt enn samtlige bak de på tabellen. Bortelaget Rainford United lå på en 13. plass (av 16), og var hele tjue poeng bak sitt vertskap, men med hele seks kamper tilgode.

Det var en temmelig underholdende affære jeg skulle bli vitne til, og noe overraskende for meg ut fra tabellen var det gjestene som tok initiativet og etter hvert også ledelsen. Jeg var ved denne anledningen ikke kar om å få tak i lagoppstillingene, og spillerinformasjonen til bortelaget er ikke lagt ut på ligaens side på FA Full-Time. Derfor får jeg nøye meg med å si at Rainford United tok ledelsen 0-1 i det 26. minutt, og deretter økte i det 33. minutt. Det var på det tidspunktet ikke ufortjent, men under et minutt senere reduserte Tom Cremin for Cheshire Lines slik at stillingen ved pause var 1-2

Jeg talte meg frem til hele 14 tilskuere, og de fikk ytterligere valuta (skjønt det var gratis inngang) etter pause. Det skulle etter hvert skli ut slik at det nesten ble litt komisk utpå gresset. Gjestene fikk en mann utvist, men deretter fulgte en aldeles horribel takling som ikke en gang resulterte i gult kort. Dermed hadde dommeren tydeligvis mistet grepet på kampen, og det kokte over og utartet med to lag som fyrte seg opp og nå stadig var i tottene på hverandre. Den ene heftige taklingen etter den andre førte til stadige stopp i spillet mens dommeren til stadighet måtte skille kamphaner samtidig som han fikk så hatten passet fra både spillere og trenere fra begge lag. Sam Dickson hadde uansett utlignet snaut ti minutter etter pause, og tjue minutter ut i omgangen sørget Daniel Mulvihill for at vertene snudde kampen og vant 3-2.

Med gemyttene fortsatt i kok blåste dommeren av, og jeg trasket snart tilbake til Liverpool South Parkway for å komme meg med toget til Warrington Central. Der ble det en tur innom The Kings Head rett over veien for sistnevnte stasjon. The Lower Angel ble neste stopp, før jeg beveget med videre. Både 9 Gallon og Hop Co holder stengt på mandager (det var derfor jeg passet på å besøke de kvelden før), så jeg avsluttet igjen kvelden med et glass på The White Hart. Jeg hadde fått se en underholdende kamp med masse temperatur, men dagens (og turens) høydepunkt var naturligvis møtet med min datter. Det var bare å komme seg i seng, for morgenen etter skulle jeg igjen nordover til Skottland.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 531:
Cheshire Lines v Rainford United 3-2 (1-2)
West Cheshire League Division 2
Cheshire Lines Sports Ground, 11 April 2022
0-1 ?? (26)
0-2 ?? (33)
1-2 Tom Cremin (34)
2-2 Sam Dickson (55)
3-2 Daniel Mulvihill (66)
Att: 14 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 12.04.2022: Sauchie Juniors v Tranent Juniors
Previous game: 10.04.2022: St. Mirren v Rangers

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

St. Mirren v Rangers 10.04.2022

 

Søndag 10.04.2022: St. Mirren v Rangers

Jeg hadde etter lørdagskampen i Berwick upon Tweed benyttet ettermiddagen/kvelden til å ta meg til Glasgow for å installere meg der i forkant av søndagens kamp med tidlig avspark mellom St. Mirren og Rangers i Paisley. Jeg startet dagen med å sjekke ut og lagre bagasjen ved Premier Inn-hotellet der jeg hadde overnattet, og gikk deretter for å innta en frokost ved Wetherspoons-puben The Crystal Palace. Jeg forsøkte å presse ned så mye som mulig av det som befant seg på tallerkenen, og gikk deretter til Glasgow Central for å komme meg med 10.20-toget, som jeg ble med til Paisley St. James. Et lite steinkast fra St. Mirren Park kunne jeg der stige av etter en 18 minutter lang togtur.

Paisley er en by som ligger omtrent 11 kilometer vest-sørvest for Glasgow, ikke veldig langt fra Glasgow Airport. Med et innbyggertall på drøyt 77 000 er det Skottlands femte største by, og den største med status town, siden den faktisk ikke har city-status. Bosetningen her vokste frem rundt klosteret Paisley Abbey fra 1100-tallet, og senere ble Paisley et senter for tekstilindustrien – ikke minst bomull med det distinkte Paisley-mønsteret man ble kjent for. Denne industrien er for lengst en saga blott i byen, selv om den minnes i museer etc, mens den nevnte flyplassen fortsatt er en viktig arbeidsgiver, og Paisley er dessuten også administrasjonssenter for ‘grevskapet’ Renfrewshire. Ellers er nok kanskje byen mest kjent her hjemme som nettopp hjemsted for fotballklubben St. Mirren, som for øvrig er oppkalt etter byens skytshelgen St. Mirin.

Jeg har tidligere besøk St. Mirren Park, og det skjedde såpass sent som i september 2019. Det var imidlertid ikke St. Mirren jeg da så i aksjon, men det skotske U21-landslaget i EM-kvalifiseringskamp mot San Marino. Nå skulle jeg få se St. Mirren i kamp her også, og i tillegg få se Rangers i seriekamp i Skottland igjen for første gang på lang tid. Det kan ofte være nokså vanskelig å få en billett i Rangers-seksjonen til deres bortekamper, men gjennom kontakter i Rangers-miljøet hadde det ordnet seg. Min kompis ‘Knoxi’ (som vel fortsatt boikotter alle bortekamper i skotsk liga etter de andre klubbenes behandling av Rangers i forbindelse med degraderingen i 2012) hadde tatt kontakt og fortalt at hans sønn Lee hadde en billett til meg og ville møte meg før kampen.

St. Mirren Park ligger som nevnt få meter fra jernbanestasjonen Paisley St. James, og der allerede et yrende liv med Rangers-fans i klart overtall da jeg ankom med omtrent en time og et kvarter til avspark. Jeg benyttet ventetiden til å betale £3 for et program og ta en rask kikk i klubbsjappa mens jeg ventet på Lee utenfor hovedtribunen. Flere gikk der og holdt opp billetter som tegn på at de hadde billetter til salgs, og ble tilsynelatende raskt oppsøkt av interesserte. Da jeg omsider fikk kontakt med Lee, viste det seg at befant seg utenfor motsatt langside, men for å komme meg bort til ham måtte jeg ha billetten for å ta meg gjennom politisperringene. Vi ble enige om å møtes ved det ene hjørnet, og der fikk jeg billetten som hadde kostet £27.

St. Mirren ble stiftet i 1877, og selv om de aldri har vunnet den skotske ligatittelen, har de tre ganger vunnet den skotske cupen. Det skjedde i 1926, 1959 og 1987, etter finaleseire over henholdsvis Celtic, Aberdeen og Dundee United. Triumfen i 1987 er temmelig spesiell fordi det ikke bare er siste gang den skotske cupen ble vunnet av et lag bestående utelukkende av skotter, men også siste gang begge finalelagene og deres managere var utelukkende skotter. St. Mirren har dessuten også tre tapte finaler bak seg i den turneringen, og de hadde også to finaletap på samvittigheten i den skotske ligacupen da de i 2012/12-sesongen igjen spilte seg frem til finale og seiret med 3-2 over Hearts. Klubben har siden den gang igjen vært en tur nede på nivå to, men rykket opp igjen i 2018, og er fortsatt å finne i toppdivisjonen.

Nå er det vel ingen overraskelse at jeg gjerne skulle ha sett denne kampen bli spilt på St. Mirrens flotte gamle hjemmebane Love Street (som også den offisielt het St. Mirren Park), men den er jo dessverre historie etter å ha vært klubbens hjemmebane i perioden 1894-2009. I 2009 sto nye St. Mirren Park ferdig, og klubben hadde fått en ny og funksjonelt sett flott stadion. Slike som meg savnet imidlertid karakteren, og de fire tribunene er alle i identisk stil, med kun sitteplasser. Som sagt fint og funksjonelt, men for meg personlig blir det også nokså anonymt og kjedelig. Stemningen blant Rangers-fansen gjorde opp for dette, og bortefansen hadde fått tildelt begge kortsidene og var i et solid overtall.

Etter at Rangers halvannen uke tidligere hadde måttet nøye seg med uavgjort i Old Firm-oppgjøret borte mot Celtic, virket det nå dessverre som om det skulle mye til for at de regjerende mesterne skulle klare å forsvare tittelen. De var nå avhengig av å gjøre jobben selv samtidig som de måtte håpe at Celtic snublet, St. Mirren på sin side lå på en 10. plass, og var fortsatt ikke helt sikre, all den tid det var seks poeng ned til St. Johnstone på nest siste plass – som betyr kvalik mot et av lagene fra divisjonen under. Således var det to lag som jaktet poeng i hver sin ende av den skotske Premiership-tabellen. Man kan nesten ikke se fotball i Skottland uten en scotch pie eller to, og det var med to slike paier i den ene hånda og en Bovril i den andre at jeg fant frem til min plass på South Stand.

Rangers-spiss Alfredo Morelos var som kjent dessverre ute resten av sesongen, og en av de man håpet kunne erstatte ham er Kemar Roofe. Allerede etter et drøyt minutt var Rangers på farten, og etter en glimrende cross fra Connor Goldsom og et innlegg fra James Tavernier, fant Ryan Kent nevnte Roofe, som nikket inn 0-1. Både Goldson, Tavernier og Aaron Ramsey hadde gode forsøk som ikke ga uttelling, mens det var dårlig nytt for Rangers at både John Lundstram og Filip Helander måtte ut med skade i løpet av første omgang. Grunnet blant annet disse skadene ble det litt tillegg, og på overtid skjedde det ting. Først ble Roofe spilt gjennom og la tilbake til Ramsey som traff tverrliggeren bak en utspilt Saints-keeper Dean Lyness. Like etter – i det fjerde tilleggsminuttet – kom imidlertid Rangers igjen, og innlegget fra Tavernier ble headet i mål av Kemar Roofe. Dermed 0-2 halvveis.

I pausen hadde blant annet Scott Wright kommet innpå, og han viste seg tidlig frem med flott forarbeid da Roofe var nære på å notere seg for et hattrick med et skudd som ble reddet av keeper Lyons. Fem minutter ut i omgangen hadde dog Roofe sikret seg matchballen med sitt tredje for dagen. Lyons reddet hans første avslutning, men returen satt Roofe seg inn til 0-3. Det var klasseforskjell, og Wright hadde en god mulighet til å øke ytterligere, før også Tavernier fikk en god sjanse. Amad Diallo var nestemann til å prøve seg, før Tavernier var nære på igjen. Med et kvarter igjen klarte dog ikke St. Mirren å stå imot lenger, og Joe Aribo besørget 0-4 med et fantastisk skudd i krysset fra rundt 25 meter. Et par minutter før slutt måtte Rangers-keeper Allan McGregor i aksjon før første gang denne kvelden, da avslutningen fra Alex Grieve ble slått til corner. Dermed endte det 0-4 foran 6 583 tilskuere.

Jeg rakk 13.58-toget tilbake til Glasgow, der jeg fikk hentet bagasjen og nå skulle sette kursen sørover mot Warrington, hvor jeg skulle treffe min datter dagen etter. Jeg hadde registrert at det var buss for tog for mange av togene sørover mellom Glasgow og Carlisle. Unntaket var 16.27-avgangen, så jeg valgte å unne meg en vanningspause på The Grant Arms ment jeg ventet på det toget. Etter et bytte i Carlisle, ankom jeg etter hvert Warrington Bank Quay rundt klokka halv ni, og spaserte gjennom Bank Park og bort til Travelodge Warrington Central, der jeg hadde betalt £82,98 for to netters overnatting. Siden mitt forrige besøk har mikropuben 9 Gallon åpnet rett i nærheten, og det måtte nå besøkes. Det fikk også en klar tommelen opp, og det gjorde for så vidt også Hop Co, som ble neste stopp. Kvelden ble avsluttet med et glass på The White Hart, før jeg kom meg i seng.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
St. Mirren v Rangers 0-4 (0-2)
Scottish Premiership
St. Mirren Park, 10 April 2022
0-1 Kemar Roofe (2)
0-2 Kemar Roofe (45+4)
0-3 Kemar Roofe (50)
0-4 Joe Aribo (76)
Att: 6 583
Admission: £27
Programme: £3

Next game: 11.04.2022: Cheshire Lines v Rainford United
Previous game: 09.04.2022: Berwick Rangers v The Spartans

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

Berwick Rangers v The Spartans 09.04.2022

 

Lørdag 09.04.2022: Berwick Rangers v The Spartans

Når jeg nå skulle nordover igjen, hadde planen vært å ta 08.26-toget fra Cambridge til Ely for å gjøre et av togbyttene der. Etter at jeg kvelden før hadde prestert å glemme igjen mobilen min i bilen til banehopperen Paul White, måtte jeg nå imidlertid endre litt på planene og heller ta et tidligere tog ned til London for å møte ham. Dermed ble det i stedet 07.45-toget til London Kings Cross, der Paul kom med tubens Metropolitan Line og fikk overlevert min telefon tidsnok til at jeg rakk å komme meg med 09.00-toget direkte fra Kings Cross til Berwick upon Tweed. Jeg sørget for å takke og belønne ham før han stakk for å spise frokost og finne ut hvilken kamp han skulle velge seg denne dagen, og jeg selv hastet mot perrongen for Edinburgh-toget.

Toget brukte rett i overkant av tre og en halv time opp til Berwick, og jeg fant snart ut at dette faktisk var det samme toget som jeg ifølge den opprinnelige planen skulle ha byttet til ved Peterborough, så jeg ankom faktisk ikke noe senere enn det jeg skulle ha gjort. Denne dagen hadde jeg vurdert en hel rekke kamper, og veldig tidlig kikket jeg på hjemmekampen til Soham Town Rangers nede i Cambridgeshire. Med tidlig avspark i St. Mirren v Rangers oppe i Skottland dagen etter betinget det imidlertid at jeg forflyttet meg nordover etter kamp, og det ville bli en veldig lang og kronglete reise. Derfor endte jeg omsider opp med å heller gjøre nok et forsøk på å se Berwick Rangers spille hjemmekamp på Shielfield Park, da jeg ville ha en langt enklere reise til Glasgow etterpå.

Berwick upon Tweed er Englands nordligste by, og ligger der grenseelven Tweed renner ut i Nordsjøen. Vi befinner oss her 90 kilometer øst-sørøst for Edinburgh og 105 kilometer nord for Newcastle upon Tyne. Byens sentrum ligger på den ‘skotske’ siden av Tweed, men akkurat her går selve grensen noen få kilometer nord for byen som i over 400 år var sentral i grensekriger mellom England og Skottland, og som i den forbindelse skiftet eierskap en hel rekke ganger. Berwick hadde ved folketellingen i 2011 drøyt 12 000 innbyggere, og fortsatt er det nokså mange av de som følger seg mer skotske; spesielt i den eldre delen av befolkningen. Det har blitt sagt av en tidligere ordfører at 25% av befolkningen i Berwick anser seg som engelskmenn, 25% som skotter, og 50% som ‘Berwickers’.

Berwick har nå vært en del av England siden 1482, og har forblitt en tradisjonell markedsby. Det er også en meget koselig by som for øvrig også har bevart visse arkitektoniske trekk fra tidligere tider; som bymuren fra middelalderen, festningsvollene, og det som skal være landets eldste kasernebygninger. De har dog ikke hatt like stort hell med sitt valg av vennskapsby, for deres norske vennskapsby er rett og slett Sarpsborg! Fire år tidligere – på min påsketur i 2018 – hygget jeg meg uansett der i byen, selv om det den gangen var en solid dose irritasjon over en bomtur grunnet avlyst kamp. Kampen jeg den gang skulle se ble faktisk avlyst for femte(!!) gang den kvelden. Jeg håpet jeg ville være heldigere denne gangen.

Jeg slepte med meg bagen ned til puben The Red Lion, som er en utpreget Rangers-pub, slik at jeg var blant ‘venner’ og fikk tillatelse til å slenge fra meg bagasjen der mens jeg var på kamp. Etter en pint der tuslet jeg videre nedover i sentrum, og jeg husket at jeg hadde satt pris på mikropuben The Curfew, så jeg satt kursen mot det vanningshullet og forlystet meg med et glass der før jeg gikk for å ta bussen utover mot dagens kamparena, Shielfield Park, som ligger på den andre siden av elven i forhold til sentrum – altså på den ‘engelske’ siden. Jeg steg av et kvartal eller to fra stadionet, og gikk dit for å betale meg inn med rundt tre kvarter til avspark. Denne gang skulle jeg få med meg kamp på Shielfield Park!

Berwick Rangers er noe så spesielt som en engelsk klubb som spiller i det skotske ligasystemet, og det har de gjort lenge. Man er jo her mye nærmere den skotske hovedstaden Edinburgh enn den nærmeste engelske storbyen, Newcastle. Den flotte klubblogoen vitner om at klubben ble stiftet i 1881, men det sies at nyere undersøkelser kan tyde på at 1884 kan være riktigere. Allerede i 1905 ble klubben medlem av det skotske forbundet og ble med i Scottish Border League, før det ble spill i Border Amateur league og deretter East of Scotland league. Berwick Rangers skal flere ganger ha søkt seg til den engelske North Northumberland League, men fikk aldri innpass. I 1951 fikk de omsider i stedet ta plass i Scottish Football League, der de tok plass i det som da het «C Division (North & East)».

Dette var i realiteten en tredjedivisjon som var nokså kortlevd og i stor grad besto av reservelag. Den ble (kanskje heldigvis) vraket i 1955, og Berwick og de andre som ikke var reservelag ble plassert i en utvidet Division B (som ble omdøpt til Division Two året etter). Berwick Rangers var et fast innslag i den skotske ligaens lavere divisjon helt frem til nedrykket i 2019. Deres beste ligaplassering er femteplassen på nivå to (i en tid da den skotske ligaen opererte med to divisjoner som var langt større enn i dag). I cupen har de visse enkeltresultater å skilte med, og i 1954 nådde de kvartfinalen i den skotske cupen der de tapte for Rangers. Ti år senere var de også semifinalist i ligacupen, men igjen var Rangers for sterke. Berwick fikk kanskje en liten revansj da de i 1967 slo ut selveste Rangers av den skotske cupen. Skandale for Rangers, og Berwick Rangers sitt kanskje stolteste øyeblikk.

I nyere tid med fire divisjoner har Berwick vært å finne i de to nederste, og gjerne på nivå 4. I 2019 var det slutt, og Berwick Rangers fulgte etter East Stirlingshire som den andre klubben til å rykke ned etter at man fikk på plass kvalik-ordningen der ligajumboen spiller kvalik mot en klubb fra feeder-ligaene. Den gang var det Lowland League-vinner Edinburgh City som til slutt slo Berwick over to kamper, og de to byttet plass, slik at Berwick Rangers måtte ta turen ned i Lowland League. Jeg betalte meg nå inn med £10, og fikk på innsiden byttet £2,50 mot et 24-siders kampprogram fra en programselger. Jeg fant ut at klubbens bar er å finne på utsiden, men man har mange rare regler, og da en unggutt tilbød seg å slippe meg ut og huske meg, kom hans overordnede ilende til og hevdet at reglene ikke tillot at jeg slapp inn igjen om jeg hadde gått ut for å gå i baren!

Jeg ble dermed på innsiden, og benyttet i stedet ventetiden til å kikke meg rundt på Shielfield Park, som er noe spesiell i den forstand at den også huser speedway. Berwick Rangers hadde tilbragt en nomadisk tilværelse inntil de i 1954 flyttet inn på den nye Shielfield Park. Grunnet økonomiske problemer var klubben i 1985 tvunget til å selge anlegget til lokale myndigheter og lease det fra de. På den vestlige langsiden har man hovedtribunen som er en sittetribune. Motsatt langside er det klassisk terracing med et overbygg kalt ‘Ducket Enclosure’ midt på. Når man står her, har man som interessant bakteppe bak hovedtribunen de store tankene til et firma som leverer råvarer til bryggeribransjen. Den nordlige kortsiden er utilgjengelig for publikum, og har uansett lite å by på. På motsatt kortside kan man stå om man vil, men man står i så fall et stykke unna grunnet svingen på speedway-banen.

Fra matutsalget fikk jeg meg to scotch pies og en Bovril, og etter å ha satt denne herligheten til livs, la jeg ut på en liten ‘runde’. Borte på ståtribunen på bortre langside kom jeg i prat med en vakt, og jeg lurte litt på hva slags tilskuertall speedway-klubben Berwick Bandits tiltrekker seg. Jeg har hørt at de trekker flere folk enn fotballklubben, men ble likevel litt overrasket da han fortalte at de ved forrige arrangement her hadde vært 4 000 tilskuere. Ved siden av ‘Ducket Enclosure’ sto det dessuten en kar og kikket over gjerdet, og det viste seg at East of Scotland League-klubben Tweedmouth Rangers spilte hjemmekamp med avspark klokka 14.00 på Old Shielfield rett ved siden av. Noen ville vel kanskje ment at et par minutters kikk over gjerdet var nok for å registrere kamp og en ny bane, men det var naturligvis ikke noe tema.

Tabellen i programmet bekreftet at Bonyrigg Rose allerede hadde vunnet Lowland League-tittelen på suverent vis, og at Berwick Rangers lå på en sjetteplass med dagens bortelag The Spartans på plassen foran seg uten mulighet til å kunne ta de igjen. Jeg kom i snakk med en hjemmesupporter som innrømmet at ikke nødvendigvis er så enkelt å returnere på direkten etter nedrykk til Lowland League nå når det også kommer opp tidligere Junior-klubber som har hoppet over i den ‘ordinære’ pyramiden. Jeg har jo en stund mistenkt at mange klubber fra den skotske Junior-fotballen holdt en mye høyere nivå enn Lowland League, og det sa han seg enig i. En annen ting med Lowland League er at de denne sesongen har tatt inn B-lagene til Rangers og Celtic. Det skulle være et prøveprosjekt på én sesong, men nå ville man fortsette dette og i tillegg også hente inn B-laget til Hearts. En uting, slik jeg ser det, og her er det ikke overraskende slik at klubbene med en del fans stemte mot, mens flere av de han kalte noe sånn som ‘ tulle-klubber’ (universitets-klubber, banedelende klubber uten særlig fans etc) hadde stemt for.

Det var ingen festforestilling de 456 tilskuerne var vitne til, og etter halvspilt første omgang hadde det vel egentlig ikke skjedd noen verdens ting av interesse. Det hadde dog vært en sjanse eller to begge veier da gjestenes angriper Cameron Russell noen minutter før pause ble meid ned av Berwick-keeper Andy McNeil på et vis som fikk tankene til å gå tilbake til VM-semien i 1982 og Harald Schumachers overfall på Patrick Battiston i VM-semifinalen. I motsetning til Schumacher fikk McNeil rødt kort, og da hjemmelaget ikke hadde noen reservekeeper på benken denne dagen, måtte spissen Lewis Baker ta på seg keeperhanskene. Det var fortsatt målløst halvveis

Berwick måtte altså spille hele andre omgang med én mann mindre, men var frempå med en heading fra Thomas Scobbie som gikk like over. Deretter holdt Spartans på å ta ledelsen på et frispark fra esten midtbanen som holdt på å utmanøvrere spissen i Berwick-målet men traff tverrliggeren. Berwick-spillerne jobbet hardt og klarte til tross for undertallet å demme opp for gjestene. Med et par minutter igjen fikk Spartans imidlertid sjansen, og spissen Baker i Berwick-målet leverte en flott dobbeltredning da han hindret både Blair Henderson og Sam Newman. Dermed endte det med 0-0 og poendeling, og min første målløse kamp på lang tid. Jeg gikk nokså raskt mot byen og hoppet på en buss med Berwick sentrum som destinasjon da den stoppet ved en bussholdeplass idet jeg passerte.

Jeg fikk hentet bagen ved The Red Lion, og registrerte at det var en forsinkelse på 25-30 minutter på toget til Glasgow, så jeg unnet meg en pint der før jeg spaserte tilbake til stasjonen og omsider kom meg med toget. Igjen var min base Premier Inn Glasgow City Centre St Enoch, der jeg denne gang måtte punge ut med £90 for overnatting. Etter å ha sjekket inn og installert meg, var det på tide å få seg en haggis-pizza på The Crystal Palace, og deretter gikk turen til en pub jeg gjerne er innom når jeg er i Glasgow; nemlig The Horseshoe. Siste stopp ble The Auctioneers, før jeg trakk meg tilbake og fikk meg litt søvn før søndagens bortekamp med Rangers.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish (pyramid) ground # 45 / English ground # 530:
Berwick Rangers v The Spartans 0-0 (0-0)
Lowland League
Shielfield Park, 9 April 2022
Att: 456
Admission: £10
Programme: £2,50

Next game: 10.04.2022: St. Mirren v Rangers
Previous game: 08.04.2022: Lakenheath v Ely City

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

Lakenheath v Ely City 08.04.2022

 

Fredag 08.04.2022: Lakenheath v Ely City

Jeg hadde ingen hastverk med å forflytte meg den ikke altfor lange veien fra Hatfield til Cambridge, og kunne derfor både sove ut litt og deretter tusle de få meterne over til Wetherspoons-puben Harpsfield Hall for å unne meg en skikkelig solid frokost. Nå har jeg riktignok blitt mer småspist de siste par årene, men valgte meg en stor full english breakfast. Bestillingen inkluderte selvsagt også black pudding, og ikke minst klarte jeg selvsagt ikke å motstå fristelsen da jeg så at man kunne selv her nede i sør kunne legge til haggis!! Med en slik perfekt start på dagen kunne jeg etter hvert returnere til rommet og få frøkna i resepsjonen til å bestille en taxi til meg til klokka 11.30. Deretter var det bare å pakke sakene sine og sjekke ut fra Travelodge Hatfield. Taxien kom som bestilt, og jeg var på stasjonen i god til til å komme meg med 11.51-toget.

Cambridge skulle altså være min base for dagen, og togturen dit tok en times tid, så jeg hadde fortsatt litt tid å slå i hjel før jeg kunne sjekke inn på nok et Travelodge-hotell. De senere årene har det sannelig skjedd saker og ting rundt Cambridge stasjon, der området har blitt renovert og modernisert. Ifølge en kompis var dette ikke nødvendigvis bare til det bedre, men her har man fått to nye puber tilknyttet og rett utenfor stasjonsbygningen. Old Ticket Office ble første stopp, der jeg koblet av med en Strongbow Cloudy Apple, og deretter ble også The Station Tavern testet ut før jeg omsider gikk for å forsøke å sjekke inn ved Travelodge Cambridge Central, der jeg hadde betalt £60,99 for overnatting. Til tross for at jeg var en liten halvtime før tiden, fikk jeg faktisk sjekket inn allerede.

Etter å ha installert meg på rommet, ble det på vei tilbake til stasjonen en tur innom The Earl of Derby, før jeg kom meg med 16.16-toget som jeg skulle være med så langt som til Brandon – en etappe som tok en halvtimes tid. Min destinasjon denne kvelden var Lakenheath, men togstasjonen der ligger rundt en halv mil utenfor landsbyen Lakenheath, og er dessuten ikke den hyppigst betjente. Derfor gikk turen via Brandon, og jeg hadde tatt turen tidlig for å teste ut et par puber før jeg busset derfra ned til Lakenheath. The Bell ble første stopp i Brandon, og deretter ble The Flintknappers besøkt, før jeg oppsøkte bussholdeplassen og kom meg med bussen som brukte et kvarter til Lakenheath.

Lakenheath er en landsby med omtrent 4 700 innbyggere, og den ligger helt oppe i det nordøstlige hjørnet av grevskapet Suffolk – rett ved grensen til både Norfolk og Cambridgeshire. Dette er i området der heiområdet Breckland og det lavtliggende jordbruksområdet The Fens (Fenlands) møtes. Lakenheath er først og fremst kjent for flyvåpenets base RAF Lakenheath, som også er det amerikanske flyvåpenets største base i Storbritannia. Det sies at Lakenheath på et tidspunkt faktisk hadde minst 18 puber, men i dag er det kun to tilbake. Mens jeg takket sjåføren for skyss, slik seg hør og bør, steg jeg av et steinkast fra The Brewers Tap, som selvsagt måtte utforskes. Det ble også tid til en tur innom Plough Inn før jeg gikk mot kveldens kamparena.

Lakenheath FC ble stiftet i 1907, og spilte først i Ouse Valley League, før de ble med i Essex & Suffolk Border League. Senere var de i Norfolk & Suffolk League, som i 1964 slo seg sammen med East Anglian League og stiftet dagens Anglian Combination. I 1982 spilte de seg opp i den ligaens Premier Division, men rykket raskt ned to divisjoner igjen, og flyttet på siste halvdel av 1990-årene over til Cambridgeshire County League. Igjen spilte de seg opp i toppdivisjonen, og i 2011 vant de Premier Division. De ble værende i Cambridgeshire County League noen år til, og da de etter 2017/18-sesongen fikk rykke opp i Eastern Counties League var det til tross for at de kun hadde endt den sesongen på en 8. plass.

Debutsesongen i Eastern Counties League ble på grunn av pandemien avbrutt med Lakenheath på en andreplass i Division One North, og det samme var tilfellet med 2020/21-sesongen, men Lakenheath ble likevel flyttet opp i Premier Division på bakgrunn av innsatsen i de to avbrutte sesongene, og spiller dermed nå sin første sesong i ECL Premier Division. Deres hjemmebane, The Nest, har jo en stund vært på min radar, og i påskehelgen 2019 vurderte jeg et besøk her, men endte den gang opp med å dra et annet sted grunnet en litt kronglete reisevei den dagen. Tre år senere var jeg nå her, og kunne betale meg inn med £7, samtidig som jeg også sikret meg et eksemplar av kveldens 24 sider tykke kampprogram til £1.

The Nest har vært klubbens hjemmebane siden en gang i 1940-årene, og dette er snakk om et tidligere krittbrudd, så det er i seg en litt spesiell beliggenhet. Hovedtribunen i mur ble reist på midten av 1950-årene, og senere har en tribune på motsatt langside også kommet til. Ellers er det såkalt ‘hard standing‘ som gjelder rundt resten av banen. Inne i klubbhusets bar fikk jeg lesket strupen, og traff ikke overraskende også på groundhopper Paul White for andre kveld på rad. Jeg hadde kvelden før fått bekreftet at han ville følge mitt eksempel og dra til Lakenheath, og derfor allierte jeg meg med ham og fikk avtalt skyss tilbake til en praktisk jernbanestasjon for å slippe en kronglete retur som blant annet betinget en taxi opp igjen til Brandon etter kampslutt.

Tabellen i kampprogrammet vitnet om at tittelkampen sto mellom Gorleston og Wroxham, og at det med fire serierunder igjen var to poeng som skilte i førstnevntes favør. Videre viste det at kveldens kamp mellom Lakenheath og Ely City var en kamp mellom to tabellnaboer. Gjestene som hadde tatt turen over fra katedralbyen i Cambridgeshire la beslag på en 12. plass; én plassering og tre poeng foran kveldens vertskap, som grunnet bedre målforskjell ville passere sine gjester med seier denne kvelden. Mens Paul tok plass på sittetribunen på den ene langsiden, tok jeg med en Bovril i hånda foreløpig oppstilling på den ene kortsiden mens lagene inntok banen, klar for å foreta en liten fotorunde.

Lakenheath virket nokså tidlig å ta et aldri så lite initiativ, og ganske riktig fikk de uttelling i kampens 20. minutt, da Sam Peters sendte de i ledelsen. Sju minutter senere doblet hjemmelaget sin ledelsen, og selv om jeg har klart å surre bort noen av infoen jeg noterte meg under kampen (spesielt rekkefølgen på målscorerne) var vel dette Kaine Manels’ første scoring for kvelden, og det sto altså 2-0. Det var også stillingen da dommeren blåste i fløyta for å signalisere at det var på tide med en pause; eller for min del en rask forfriskning i baren. Det snakket jeg med et par bortefans som slaktet det deres helter hadde prestert hittil denne kvelden, og de skulle neppe bli mer positive i løpet av andre omgang.

Ti minutter ut i den omgangen økte nemlig Kaine Manels til 3-0, og ytterligere rundt ti minutter senere sto det 4-0 etter scoring av Euan Banks. Ely reduserte ved Adam Chapel, men Kaine Manels var ikke ferdig, og spilleren som tidligere i sesongen kom fra Mildenhall Town sikret seg et hattrick og sørget for at det endte med hele 5-1 til Lakenheath, som dermed altså passerte Ely City på tabellen. 134 betalende tilskuere ble oppgitt å ha vært på plass, og blant de var det noen banehoppere. Jeg skulle jo som nevnt få skyss av en av disse, og da jeg foreslo for Paul at Whittlesford Parkway kunne være et praktisk sted å slippe meg av, siden han skulle forbi der og at det er gode togforbindelser tilbake til Cambridge, sa han seg enig i at det var et godt valg.

Da han slapp meg av der, klarte jeg imidlertid på utrolig vis å legge igjen telefonen min i bilen, slik at den ble med ham tilbake mot det nordvestlige London. Jeg hadde tilfeldigvis faktisk tatt med meg min gamle telefon i tilfelle, og selv om den ikke lenger hadde noe SIM-kort kom jeg meg i hvert fall på nettet ved hjelp av WiFi. Derfor stakk jeg inn på stasjonspuben The Red Lion og tok en halv pint der mens jeg forgjeves forsøkte å få tak i Paul. Jeg fikk i hvert fall lastet ned togpasset også på denne telefonen for toget kom, slik at jeg kom meg tilbake til Cambridge. Tilbake på hotellet fikk jeg kontakt med Paul som nå akkurat hadde kommet seg hjem og bekreftet at mobilen var i sikkerhet hos ham. Han tilbød seg å møte meg på Kings Cross stasjon morgenen etter, så nå måtte undertegnede en tur ned til London som ikke var helt planlagt, men det må man jo leve med når man er et surrehue!! Jeg benytter anledningen til igjen å takke Paul for både skyss og oppbevaring av mobil.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 529:
Lakenheath v Ely City 5-1 (2-0)
Eastern Counties League Premier Division
The Nest, 8 April 2022
1-0 Sam Peters (20)
2-0 Kaine Manels (27)
3-0 Kaine Manels (56)
4-0 Euan Banks (65)
4-1 Adam Chapel (72)
5-1 Kaine Manels (pen, 88)
Att: 134
Admission: £7
Programme: £1

Next game: 09.04.2022: Berwick Rangers v The Spartans
Previous game: 07.04.2022: Hadley v Harpenden Town

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

 

Hadley v Harpenden Town 07.04.2022

 

Torsdag 07.04.2022: Hadley v Harpenden Town

Jeg våknet opp i en av mine favorittbyer, men skulle nå midlertidig forlate Glasgow etter min lyn-visitt med base der på onsdagen, og ferden skulle nå gå sørover igjen. Jeg hadde blinket meg ut 08.36-toget fra Glasgow Queen Street til London Euston, og nøyde meg frokost i form av smørbrød fra en Sainsburys-sjappe jeg passerte på vei til togstasjonen. Jeg fikk meg litt søvn på turen sørover, og etter en togtur på rundt fire og en halv time, steg jeg av i den engelske hovedstaden og unnet meg en rask røykepause før jeg lot tubens Victoria Line frakte meg fra Euston til Finsbury Park. Derfra kom jeg meg med toget som bragte meg til Hertfordshire-byen Hatfield, som etter hvert hadde blitt valgt som base denne dagen.

Som vanlig er på torsdager, var kamputvalget nokså begrenset, for å si det forsiktig, og under planleggingen av turen hadde jeg tidlig sett på en revisit til Esh Winning i Northern League, ettersom jeg ikke var var kar om å finne andre alternativer som ville by på en ny bane. Det hadde da også vært trivelig med et gjensyn med Esh Winning og West Terrace, som jeg også begynte å planlegge for, men det er tross alt litt artig med en ny bane også, og jeg hadde ikke kommet så langt som å booke overnatting for denne dagen da det dukket opp et nytt alternativ mye lenger sør. Hadley skulle ta imot Harpenden Town i Spartan South Midlands League Premier Division, og selv om det bød på en betydelig lenger reisevei ned fra Glasgow, lot jeg meg friste av en ny destinasjon, og jeg er jo heller ikke den som lettest lar meg avskrekke av slikt.

Den siste etappen fra Finsbury Park til Hatfield tok 15-20 minutter, og i en vind som truet med å blåse meg overende strenet jeg nokså raskt over veien til puben The Great Northern for å unne meg en rast. Man vet jo av erfaring hvor strikse Travelodge-kjeden kan være på at innsjekking først begynner klokken 15.00, og det var fortsatt en stund til, så jeg kunne like gjerne kose meg med en pint her før jeg igjen krysset veien og beordret en av drosjekuskene som sto der i retning av stedets Travelodge-hotell, siden det skulle være en halvtimes spasertur unna. Jeg hadde betalt £41,99 for overnatting der, og etter å ha sjekket inn og installert meg, slappet jeg faktisk av litt på rommet før jeg gikk ut igjen. Rett på andre siden av parkeringsplassen på utsiden ligger Wetherspoons-puben Harpsfield Hall, og siden det tross alt var torsdag og ‘Curry Club’ inntok jeg en middag der før jeg fant frem til bussholdeplassen for bussen som skulle frakte meg ned til Arkley, eller mer nøyaktig…Barnet Gate.

Dette er en husklynge som sammen med Rowley Green og Arkley utgjør landsbyen Arkley, som hører inn under London-bydelen Barnet, men som ligger helt ved Greater London sin grense mot Hertfordshire. Vi befinner oss for øvrig her omtrent 17 kilometer nord-nordvest for Charing Cross, som gjerne er referansepunktet for det sentrale London. Sagt på en annen måte, befinner vi oss her mellom Barnet, Borehamwood og Edgware. Jeg hadde hoppet av bussen rett utenfor puben The Gate, som ligger få meter fra kveldens kamparena, Brickfield Lane, og foretok en aldri så liten oppladning der før jeg krysset veien og gikk opp til inngangspartiet for å betale meg inn med £7 og bytte ytterligere £2 for turens første program – en 16 siders blekke av flott utseende som inneholdt alt det man forventet.

Hadley FC ble stiftet i 1882, og startet med spill i North Middlesex league, før de i 1922 tok plass i Barnet & District League. De var også innom flere andre ligaer før de i 1970 ble med i Mid-Herts League, der de vant ligatittelen i både 1976 og 1977, og deretter tok steget opp i Hertfordshire County Senior League. De tok plass i Division Three, og etter å ha vunnet den på første forsøk ble de spesielt nok flyttet opp til Division One snarere enn Division Two. De tok dog nivået på strak arm, og en andreplass var nok til nytt opprykk til Premier Division, slik at de nå hadde rykket opp tre divisjoner på to år(!). De rykket imidlertid ned igjen i 1984, og et år senere forlot de ligaen til fordel Southern Olympian League. I 1999 var de tilbake i Herts County Senior League, og noen år senere var de også tilbake i Premier Division.

I 2004 vant de toppdivisjonen, og forsvarte den året etter. Da de mot slutten av 2006/07-sesongen søkte opprykk til Spartan South Midlands League, ble det blokkert av Herts County Senior League. Hadley svarte med å trekke seg fra sistnevnte liga og spille sesongen etter i West Herts Saturday League før de sendte ny søknad til Spartan South Midlands League. Denne gang ble den godkjent, og Hadley tok der plass i Division Two. To andre plasser og to opprykk på to år fulgte, og dermed var de å finne i SSML Premier Division, der en tredjeplass i 2018/19 er foreløpig bestenotering. Etter den sesongen ble de flyttet sidelengs over i Essex Senior League, men etter to sesonger som ikke ble fullført, ble de før inneværende sesong flyttet tilbake igjen.

Jeg vet ikke hvor lenge det har blitt spilt fotball på Brickfield Lane, men Hadley flyttet inn her i 1992, etter å ha benyttet flere andre baner før den tid. Brickfield Lane var nok meget spartansk på den tiden, for Hadley måtte tidlig i 2008/09 forlate anlegget for å banedele hos Potters Bar Town, og var ikke tilbake før i 2016, da Brickfield Lane hadde fått flomlys og en tribune. Nå har de en liten sittetribune av den prefabrikerte sorten som står midt på den ene langsiden, og både på motsatt langside og på den nærmeste kortsiden er det en seksjon med overbygg for et antall stående tilskuere. Jeg nevnte flomlysene, og en kar fortalte meg før kamp at det hadde vært en lang kamp mot naboer for å få tillatelse til å installere de, og at det vel var snakk om flomlys som kan heves og senkes.

Med tanke på at det var torsdagskamp var det ikke spesielt overraskende å finne flere andre banehoppere her, og ikke minst var det et kjent fjes som møtte meg da jeg inntok klubbhusets bar. Groundhopperen Paul White hadde da også meldt fra om at han ville innfinne seg, og bød som lovet på en pint. Med seg som en gave til meg hadde han også også sesongens eksemplar av hans blekke, der han i ‘programform’ går gjennom sine kamper sesongen før. Hva gjelder kveldens kampprogram, kunne vi utfra tabellen der se at tittelkampen i Spartan South Midlands League Premier Division sto mellom New Salamis og Risborough Rangers, og at tetduoen hadde en solid luke ned til nettopp Hadley på tredje. Deretter fulgte Leighton Town og Flackwell Heath, før vi fant kveldens bortekamp Harpenden Town på sjette. Mellom sistnevnte og Hadley skilte det 13 poeng i favør kveldens vertskap, og det også med én kamp mindre spilt.

Ute på gressmatta tok Hadley tidlig initiativet og både Solomon Ofori og Luke Jupp testet Harpenden-keeper Alex Desmond, som hadde mest å gjøre av de to burvokterne. De fortsatte å presse på, men det manglet foreløpig noe i avslutningsfasen. Gjestene kom etter hvert også litt mer med, og Toby Syme hadde deres beste sjanse da han stupheadet like utenfor. Det var 0-0 halvveis, og i pausen måtte jeg nesten bare ta del i en slags pauseunderholdning Hadley tydeligvis har blitt kjent for. Her kan man kjøpe nummererte tennisballer som skal kastes ut på banen, og den som kommer nærmest midtsirkelen vinner potten. Det var dessverre en eller to som var nærmere enn den beste av mine tre baller, så det ble ingen gevinst på undertegnede denne gang.

Begge lag hadde vært frempå da Stephen O’Hara omsider sendte Hadley i ledelsen i det 64. minutt, og det var ikke helt ufortjent. Kun tre minutter senere sto det 2-0 etter at Zack Uribarri traff tverrliggeren og Jordan Edwards satt inn returen. Gjestene forsøkte å svare, men klarte aldri å presse frem noen redusering, og i stedet headet Excellence Muhemba inn 3-0 på en corner på overtid, slik at det til slutt endte 3-0. Nå kan det i ettertid også legges til at Hadley til tross for tredjeplass endte opp med å få rykke opp sammen med vinner New Salamis, siden toer Risborough Rangers ikke oppfylte stadionkravene. Jeg tok uansett raskt farvel med Paul og takket for meg for å haste ned til bussholdeplassen og komme meg med bussen tilbake til Hatfield, der jeg tok en svipptur innom Harpsfield Hall før jeg fant senga.

 

 

English ground # 528:
Hadley v Harpenden Town 3-0 (0-0)
Spartan South Midlands League Premier Division
Brickfield Lane, 7 April 2022
1-0 Stephen O’Hara (64)
2-0 Jordan Edwards (67)
3-0 Excellence Muhemba (90+2)
Att: 124
Admission: £7
Programme: £2

Next game: 08.04.2022: Lakenheath v Ely City
Previous game: 06.04.2022: Irvine Meadow XI v Hurlford United

More pics

This day on a map / this whole trip on a map