Inverness Caledonian Thistle v Kilmarnock 15.04.2022

 

Fredag 15.04.2022: Inverness Caledonian Thistle v Kilmarnock

Igjen var det på tide å midlertidig forlate Glasgow for et par dager, og etter å ha sjekket ut fra Premier Inn-hotellet ved St. Enoch, var det med innkjøpt frokost fra Sainsbury’s at jeg trasket opp til Glasgow Queen Street for å komme meg med 10.10-toget til Inverness. På den tre timer og et kvarter lange togturen dit opp fikk jeg igjen være med over Drumochter-passet, som er det høyeste punktet på den britiske jernbanen. Etter den nokså lange turen, kunne jeg litt før halv tre stige av og bevilge meg en haggis-pizza på Wetherspoons-puben The Kings Highway før jeg gikk for å sjekke inn ved Winmar Guest House, der jeg hadde betalt £60 for to netters overnatting. Der var det ingen, men ved å følge instruksjonene og benytte kodene jeg hadde blitt tilsendt, fikk jeg selv funnet riktig rom og installert meg.

Inverness er administrasjonsby for den skotske regionen Highland, og kalles gjerne høylandets hovedstad. Det er også den nordligste britiske by med city-status (som den fikk i 2001), og har rundt 50 000 innbyggere i selve byen, og rundt 65 000 medregnet et par forsteder eller drabanter. Inverness er visstnok også en av Europas raskest voksende byer, og kanskje kan det ha noe å gjøre med at innbyggerne her flere år på rad ble kåret til Skottlands lykkeligste..? Inverness ligger der elven Ness renner ut i en ‘fjord’ etter å ha startet sin ferd i den kjente innsjøen Loch Ness (det er forresten elven som har gitt navn til både by og innsjø). Inverness har også en lang og spennende historie, og ikke langt herfra sto for øvrig i 1745 slaget ved Culloden, som var det siste feltslaget på britisk jord. Ellers har jeg jo et par visitter her fra tidligere, og tilbragte blant annet et par fine dager her på en fantastisk tur jeg og min mor hadde sommeren 2018, med ferie i det skotske høylandet og på Orknøyene.

Etter å ha fått slengt fra meg pikkpakket, var jeg snart ute av døra igjen, og første stopp ble nå Caledonian Thistle Social Club, rett i nærheten av mitt krypinn. Til tross for at jeg ikke er medlem, fikk jeg komme inn og forlyste meg med en pint mot et bidrag på £1 til klubbkassa. Deretter krysset jeg igjen elven tilbake til sentrums-siden og oppsøkte The Castle Tavern, der jeg ved tidligere besøk har likt meg. Det gjorde jeg for så vidt også denne gang, men det kom etter hvert to store grupper franske og amerikanske turister som var et signal om at det var på tide å forflytte seg. The Keg er mer en pub for lokale, og jeg var innom både den, The Kings Highway (igjen), The Phoenix Ale House, og Blackfriars, før jeg gjorde den siste oppladning ved Black Isle Bar, som eies av bryggeriet Black Isle. Hvorfor jeg tydeligvis aldri har vært innom der tidligere er en gåte, men det var et eminent sted å lade opp med en utsøkt sour før jeg måtte videre.

Nå var det bare å komme seg utover mot kveldens kamparena, der Inverness Caledonian Thistle skulle ta imot Kilmarnock i den skotske Championship. Jeg hadde etterlyst noen fredags-alternativer oppe i det høye nord som kunne kombineres med lørdagskamp hos Brora Rangers, som har stått på min ønskeliste, og derfor passet det egentlig som hånd i hanske da denne kampen ble valgt ut for TV og flyttet til fredagskvelden. Nå var det bare å ta seg til Caledonian Stadium, men det fristet lite å gå den omtrent halvtime lange veien gjennom et kjedelig industriområde, så jeg gikk rett og slett bort til togstasjonen og praiet en drosjebil som ble beordret i retning kveldens kamparena, der man hadde lokket med åpen bar fra klokken 18.00.

Inverness Caledonian Thistle kalles gjerne bare Caley Thistle, og ble så sent som i 1994 stiftet ved at to av byens klubber slo seg sammen. På dette tidspunktet hadde byen tre klubber som spilte i Highland League (som opererer på nivå 5 av skotsk fotball) – Clachnacuddin, Caledonian, og Inverness Thistle. Alle disse hadde gjort seg bemerket i den ligaen, med 8 titler til Thistle, 18 til Caledonian og 17 til Chlachnacuddin (som senere har plusset med en tittel nummer 18. I 1973 hadde Inverness Thistle også vært nære på å bli valgt inn i Scottish League. Tjue år senere – i 1993 – bestemte sistnevnte liga seg for å utvide med to klubber, og Caledonian og Inverness Thistle slo seg sammen med det for øye å bli tatt opp i Scottish League. Sammenslåingen var upopulær blant begge lags fans, og Caledonian-supporterne hadde også en rekke protester, men det ble en realitet, og den nye klubben fikk innpass sammen med den nokså lokale liga-rivalen Ross County.

Den nye klubben fikk navnet Caledonian Thistle, men tok to år senere dagens navn. I sin første sesong med Inverness i klubbnavnet vant de i 1997 Division Three, og i 1997 rykket de igjen opp etter å ha blitt nummer to i Division Two. Da de i 2004 vant Division One, var de klare for den skotske toppdivisjonen, der de holdt seg frem til 2009. De brukte én sesong på å returnere, og ble værende frem til 2017, med en tredjeplass i 2015 som bestenotering. Samme år vant de også den skotske cupen med finaleseier 2-1 over Falkirk på Hampden Park (etter å også ha slått Celtic 3-2 i semifinalen). De har for øvrig også ved tre anledninger vunnet den skotske Challenge Cup, som kanskje best kan sammenlignes med en slags skotsk versjon av Football League Trophy. Tilbake i det som nå heter Championship har de kjempet på øvre halvdel hvert år siden siste nedrykk, men foreløpig ikke klart å ta seg tilbake til toppdivisjonen.

Da Inverness Caledonian Thistle ble tatt opp i Scottish League i 1994, benyttet den nye klubben Caledonians hjemmebane, Telford Street Park. En av betingelsene hadde imidlertid vært et nytt stadion, og i november 1996 kunne nye Caledonian Stadium åpnes med en kapasitet på 5 000, som senere har blitt økt og skal i dag være 7 512 – identisk med tilskuerrekorden fra en kamp mot Rangers i 2005. . Ved opprykket til daværende Scottish Premier League i 2004 støtte man igjen på på problemer, da et av stadionkravene for toppdivisjonen var at det skulle være 10 000 seter. Etter en avstemning ble det besluttet å redusere dette krave til 6 000, og Caley Thistle spilte i 2004/05-sesongen noen kamper på Pittodrie i Aberdeen mens en oppgradering ble utført. Stadionet domineres av hovedtribunen på den ene langsiden, mens de kortsidene er nokså like.

Caledonian Stadium er for øvrig også en av de anlegg som ligger nærmest sjøen. Jeg hadde på forhånd betalt £20 for en billett, og tok meg i 18.30-tiden innenfor. Det tok imidlertid en halvtime å bli servert fra det skuffende utvalget i baren, der de var utsolgt for alt fra tappekranene. Eneste cider var Magners, og dermed valgte jeg meg heller en Peroni for anledningen. En enda større skuffelse var at en klubb som kjemper om opprykk til toppdivisjonen ikke engang hadde tatt seg bryet med å trykke opp et kampprogram til dagens viktige kamp, men nå vet vi samtidig at skotske toppklubber som Ross County og Livingston skuffer på det området, samtidig som også Hibs skal ha erstattet sitt kampprogram med et månedlig magasin. En trist utvikling. Uansett sto tittelkampen i hovedsak mellom kveldens bortelag fra Kilmarnock og Arbroath; med fire poeng i Kilmarnocks favør, men de hadde også spilt én kamp mer. Kveldens hjemmelag lå på tredjeplass, ni poeng bak Arbroath igjen, men hadde et solid grep om en av playoff-plassene.

Jeg må innrømme at jeg hadde personlig et håp om at hjemmelaget skulle stikke noen kjepper i hjulene for Kilmarnock denne kvelden; ikke bare fordi jeg i likhet med mange andre gjerne så Arbroaths eventyr-sesong ende i opprykk til toppdivisjonen, men ikke minst fordi jeg også skulle gjeste nettopp Arbroath i deres sesongavslutning to uker senere, og da gjerne så at de i hvert fall ville ha et mulig direkte opprykk å spille for fortsatt. Blant de 3 829 betalende var det en solid delegasjon fra Kilmarnock, og de så at Kyle Lafferty i det tiende minutt hadde ballen i nettet for gjestene, men jubelen ble stilnet av linjemannen som markerte for offside. Vertene hadde visse problemer med å demme opp for gjestene som styrte den første omgangen, og keeper Mark Ridgers måtte i aksjon med et par gode redninger, mens Oli Shaw traff tverrliggeren med en heading. Caley Thistle skal si seg svært godt fornøyd med at det sto 0-0 til pause.

Paier kan de i hvert fall ved Caledonian Stadium; det er det ingen tvil om. Deres scotch pie var aldeles himmelsk, og to paier ble skyld ned med en kopp Bovril som også varmet godt på den litt sure april-kvelden. Også etter hvilen var det Killie som kom best i gang, og avslutningen fra Fraser Murrey ble med nød og neppe blokkert. I det 60. minutt kunne ikke vertene lenger holde unna, men de hadde selv også hatt en god mulighet rett i forkant av at Ash Taylor vippet ballen i mål over keeper Ridgers. 0-1. Alt annet enn ufortjent, men det var tydeligvis det som skulle til for at hjemmelaget våknet, for snart hevet de seg voldsomt. Billy McKay kjempet inn utligningen til 1-1 med et kvarter igjen, og seks minutter senere sendte Logan Chalmers også vertskapet i ledelsen med en avslutning fra bak i feltet. Det var et helt annet Inverness-lag vi så den siste halvtimen, og de kontrollerte inn til seier 2-1, og sikret seg dermed en plass i play-off. Kilmarnock måtte på sin side utsette tittelfeiringen litt til.

Jeg hadde funnet ut at det gikk skyttelbuss tilbake til busstasjonen i Inverness sentrum, og benyttet meg av det tilbudet. Jeg spankulerte sporenstreks tilbake til Black Isle Bar for å unne meg ytterligere forfriskninger fra deres gode utvalg. Inverness er en trivelig by, og jeg hadde igjen hatt en flott dag i byen, men skulle også dagen etter ha den som base. Da var det duket for et aldri så lite jubileum og en kamp ved en bane jeg en stund har ønsket meg til. Jeg fant etter hvert ut at jeg hadde fått nok og at det var på tide å trekke seg tilbake før det ble altfor sent, for det var jo tross alt en dag i morgen også. For Kilmarnock og Inverness Caledonian Thistle sin del, kan jeg jo i ettertid også nevne at Kilmarnock endte opp med å rykke opp som divisjonsvinner mens Caley Thistle endte som tapende finalist i playoff-finalen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 48:
Inverness Caledonian Thistle v Kilmarnock 2-1 (0-0)
Scottish Championship
Caledonian Stadium, 15 April 2022
0-1 Ash Taylor (60)
1-1 Billy Mckay (76)
2-1 Logan Chalmers (82)
Att: 3 829
Admission: £20
Programme: None

Next game: 16.04.2022: Brora Rangers v Keith
Previous game: 14.04.2022: Rangers v SC Braga

More pics

Thsi day on a map / This whole trip on a map

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg