Mandag 13.07.2015: Retford United v Mansfield Town XI
Den nye uken startet med en trikketur til Shudehill og en kort spasertur til caféen Home Sweet Home i Manchesters Northern Quarter. Dette har de siste par årene blitt mitt faste favorittsted for inntak av en herlig full english breakfast når jeg er i Manchester, og også denne gang var det en glimrende start på dagen. Det var ingen behov for å stresse av gårde grytidlig, og derfor unnet jeg meg denne frokosten i ro og mak før jeg fant det for godt å ta trikken tilbake til Piccadilly. Lite ante jeg om det selvforskyldte tog-surret jeg skulle bli offer for der jeg satt og bladde fornøyd i gårsdagens Non-League Paper mens toget forlot Manchester Piccadilly.
Da jeg rundt 50 minutter senere steg av i Sheffield, skulle jeg kun bytte tog for den andre og siste etappen ned til Retford. Men mens toget med endestasjon Lincoln City var forsinket, sto det et annet forsinket tog på samme perrong. Det var her det gikk galt for undertegnede, som totalt intetanende steg på og satt meg halvveis med nesa i Non-League Paper og halvveis slumrende, og i tillegg med musikk på hodetelefonene. Det var først da jeg kikket opp og så at toget var i ferd med å forlate Barnsley stasjon at jeg forsto at jeg var på vei i totalt feil retning. Jeg hadde gått på toget til Leeds i stedet for toget til Lincoln Central!! Egentlig er dette kanskje såpass pinlig at jeg burde holdt det for meg selv, for med den rutinen jeg etter hvert har opparbeidet meg så skal det være bortimot umulig å kløne så jævlig! Men det viser vel at det kan skje selv den beste..
Ved neste stasjon, Wakefield Kirkgate, hoppet jeg av og sjekket alternativene. Det raskeste viste seg å være å spasere til Wakefield Westgate og ta toget derfra til Doncaster, men det var nå godt under 20 minutter til avgang Westgate, og spaserturen ble på Google Maps anslått til 19 minutter. Og når jeg i tillegg drasset på bagasje pakket for 17 dager, hadde jeg en utfordring. Selvsagt hadde det nå også begynt å regne for første gang på denne fotball-turen. Etter en heltemodig innsats ankom jeg Wakefield Westgate med flere minutter til rådighet – pustende og pesende, med svetten silende, og med verkende lår. Jeg registrerte kjapt at toget uansett var forsinket med 3 minutter, men snart var jeg på vei sørover mot Doncaster, og etter et kjapt togbytte der ankom jeg omsider Retford noe sånt som to timer senere enn planlagt! Heldigvis hadde jeg god tid denne dagen.
Retford er en markedsby i Bassetlaw-regionen nord i grevskapet Nottinghamshire. Den har i overkant av 20 000 innbyggere, og ligger fem norske mil nord-nordøst for Nottingham og 37 kilometer vest-nordvest for Lincoln. Mange av pilegrimsfedrene som reiste til Amerika stammet kom fra Retfords omegn. Chesterfield Canal renner gjennom byen, og ellers kan det nevnes at store deler av Retford brant ned i det herrens år 1528. Firehundreogåttisju år senere oppdaget undertegnede at det var så som så med drosjebiler utenfor byens togstasjon, og etter å ha ringt en av de lokale selskapene ble jeg lovet en taxi, selv om karen advarte om at det kunne ta tjue minutters tid. Klokka hadde derfor passert tre da jeg kunne ringe på og få sjekket inn ved Tanamara Guest House, der jeg hadde betalt £40 for kost og losji.
En usedvanlig trivelig vert viste voldsom interesse for min fotball-rundtur, og jeg ble stående å svare på spørsmål og prate en stund med Spurs-supporteren før jeg kunne installere meg og slappe av litt før jeg gikk ut for å utforske Retford. Da duskregnet økte i styrke, søkte jeg midlertidig ly med en pint på puben The Black Boy. Med et slikt navn er det kanskje et tidsspørsmål før politiske korrekte hysterikere får skjenkestedet stengt for ‘rasisme’, så det var greit å benytte anledningen før den eventuelt blir offer for vår tids vanvidd. Regnet ga seg snart såpass at jeg, via et stopp i en minibank, spaserte til Wetherspoons-puben The Dominie Cross.
Kjedens årlige cider-festival hadde tross alt begynt 10. juli, og jeg hadde planer om å teste noen flere av årets 30 festival-cidere. Fire nye ble her testet, samt to ‘ordinære’ gjeste-cidere. Jeg hadde dog funnet ut av man kunne kjøpe tre glass à 1/3 pint for prisen av en pint, slik at jeg kunne smake på flere uten å bli helt på snurr. Både Cornish Orchards Blush og Mr. Whitehead’s Apples & Pears var friske varianter som gikk ned greit, mens Doctor’s Orders viste seg å være den cideren jeg definitivt satt minst pris på i årets festival. Tiden fløy mens jeg satt der og smakte på cider og bladde i Non-League Paper, og liten stund før klokka seks tok jeg beina fatt og spaserte målrettet mot Cannon Park, der Retford United denne kvelden skulle ta imot et lag fra Mansfield Town til treningskamp.
Turen gikk nedover Grove Street før jeg svingte inn Raglan Road, og i enden av denne blindveien lurte jeg et lite sekund på om jeg ikke kom lenger enn grinda som førte ut på et stort grøntområde. Men joda, jeg kom meg ned på gangstien som følger den tidligere nevnte kanalen (og som jeg kunne fulgt helt fra Grove Street). Ganske koselig. Snart tok jeg meg opp på Leverton Road ved punktet som man kan si markerer slutten på bebyggelsen. Det er en landevei uten hverken belysning, fortau eller skulder (bortsett fra en liten stripe gress på hver side), og de 8-900 meterne herfra til fotballstadionet er nok ingen trivelig strekning i mørket; selv om den visstnok ikke er den mest trafikkerte. Rundt tjue minutter etter at jeg forlot puben, sto jeg utenfor Retford Uniteds hjemmebane, Cannon Park.
Allerede på utsiden gjenkjente jeg en groundhopper jeg også traff på tidligere i år, da jeg så min siste kamp for (2014/15) sesongen i Wednesfield. Etter å ha hilst på den eldre karen fra Leicester, fikk jeg knipset noen bilder og betalte jeg meg inn med £5. Jeg fikk samtidig beskjed om at det ikke ikke hadde blitt trykket opp noe program i anledning denne kampen, og la heller ut på en liten runde rundt banen. Inngangen er på den ene kortsiden, ved det ene hjørnet. Langsiden til venstre her er et lite lappeteppe av bygg og brakker. Noen tilskuerfasiliteter er det for så vidt ikke her, bortsett fra såkalt hard standing, og denne langsiden domineres av murbygningen som huser både garderober, klubbhusets koselige bar etc. På begge sider av klubbhuset er det brakker med forskjellige funksjoner, og i en av brakkene nærmest inngangen er det en klubbsjappe der jeg fikk betalt £3 for en pin. Bortenfor brakkene i den andre enden står det av alle ting en stor tank, og jeg skal ikke synes rundt hva slags funksjon den har.
Eneste stedet man har tak over hodet på denne langsiden er under et lite utbygg foran på klubbhuset, der man blant annet har matutsalg. Anlegget har i det hele tatt mye hard standing, og det er også tilfelle på bortre kortside, der man imidlertid har delvis tak over hodet i form av et større overbygg bak mål. Slik luksus har man ikke på motsatt kortside, der man står fullstendig under åpen himmel. Det som må kunne kalles hovedtribunen befinner seg på bortre langside, og dette er en nymotens prefabrikert sittetribune. Det hadde begynt å dryppe litt igjen, og jeg fullførte raskt runden for å søke tilflukt i klubbhusets bar. På denne tiden av året er det såpass lyst at en ordentlig fotorunde uansett kunne vente til kampstart da det også ville være litt mer action å «fange».Med rundt tre kvarter til kampstart slo jeg meg ned i baren med en pint Strongbow til £2,90. Men snart skulle det dukke opp flere kjente fjes..
Først kom groundhopperen Jack Warner, som hadde overnattet hos Chris Berezai (Groundhop UK «guru») i Long Eaton etter deres nylig avsluttede ‘Irish Hop’, og benyttet anledningen til å få med seg Cannon Park. Da han er bosatt i Lowestoft og delvis vokste opp i Beccles, fikk jeg forhørt meg litt angående status for Beccles Town, da de har figurert svært høyt på min ønskeliste foran 2015/16-sesongen grunnet frykt for at deres eminente gamle hovedtribune skal erstattes. Han lovet å ta en kikk, og jeg nevnte for ham hvordan jeg nylig hadde diskutert dette med Peter Miles. Og snakker om sola…der kom sannelig også Peter Miles inn i baren få minutter senere! Groundhopper-treffet var komplett da jeg traff på Rob Waite – klubbsekretær, programansvarlig og generell altmuligmann hos Staveley Miners Welfare, og tilsynelatende alltid blid groundhopper som er mannen bak den eminente bloggen The66POW.
Retford United ble stiftet så sent som i 1987, og uten at jeg skal påstå at det hadde noen sammenheng med konkursen til Retford Town to år tidligere, er det ikke unaturlig å tenke at så kanskje er tilfelle. Klubben startet opp i Gainsborough League før det ble spill i Nottinghamshire Alliance. Klubbens virkelige klatring i pyramiden fant sted etter årtusenskiftet, og startet med at de i 2001 fikk innpass i Central Midlands League. Der debuterte de med å vinne denne ligaens Premier Division, som tross det pretensiøse navnet ikke var dens høyeste nivå. Det var derimot divisjonen med det enda mer pretensiøse navnet Supreme Division, og den ble vunnet to år senere; i 2004. Deretter brukte de to sesonger på å sikre opprykk fra Northern Counties East League Division One til Premier Division, og kun en sesong på å rykke derfra videre opp i Northern Premier League Division One South.
Etter å ha vunnet denne divisjonen som debutant med hele 13 poeng ned til toer Cammell Laird, var det en stor skuffelse da man ble nektet opprykket fordi Cannon Park (som hadde vært deres hjemmebane siden rundt årtusenskiftet) ikke oppfylte kravene til NPL Premier. Men da de neste sesong (2008/09) fulgte opp med å vinne divisjonen igjen, denne gang på målforskjell, hadde det blitt fikset og de kunne feire opprykk igjen. Imponerende nok var dette klubbens sjette tittel og sjette opprykk på ni sesonger! De debuterte med en sjetteplass i NPL Premier, mens nedturen startet året etter, da de våren 2011 endte sist og rykket ned. Ikke minst hadde de nå store økonomiske problemer, og valgte å droppe ned enda et hakk og returnere til NCEL. Selv da de vant NCEL Premier i 2011/12, ble de værende, og den siste tiden har The Badgers igjen slitt meget tungt økonomisk.
Forrige sesong endte klubben nest sist i NCEL Premier, men ble benådet og slapp degradering til Division One siden ligaens øverste divisjon spilte forrige sesong med ett lag mindre enn normalt. Alt er likevel ikke rosenrødt i Retford, selvsagt, og supporterne virket ikke voldsomt optimistiske. På spørsmål om hva hvilke forhåpninger de hadde for den kommende sesongen, var det ett svar som gikk igjen: Å overleve. Det minnet meg faktisk litt om stemningen jeg opplevde på besøk hos Eastwood Town tilbake i 2012, men la oss håpe det ikke går så ille med Retford-klubben. Representanter for klubben var da også positive i den forstand at det går i riktig retning og at gjelden krymper sakte men sikkert. De var også ærlige på at de forventer nok en knalltøff sesong på banen, og at det sportslige målet må være å holde seg i Premier Division.
Mens vi satt der og slo av en prat fikk vi også rasket til oss noen stensiler med lagoppstillingene, og et par Mansfield-supportere kunne fortelle at bortelaget stilte med de de karakteriserte som et nokså sterkt reserve- og ungdomslag, med flere spillere som hadde fått spilletid på førstelaget forrige sesong. Et par av spillerne var visst også prøvespillere. Jeg takket for informasjonen og gikk for å få meg litt næring fra matutsalget. £3,30 fattigere kunne jeg meske meg med pie & mushy peas mens lagene entret banen. Av en eller annen grunn hadde jeg sett for meg at mitt første besøk på Cannon Park ville være i forbindelse med lokaloppgjør mot Worksop Town, men nå var det altså et Mansfield Town som sto på motsatt banehalvdel.
Hjemmelaget startet friskt og hang godt med i innledningen, og Stags-keeper Adam Bishop måtte ved et par anledninger i aksjon på avslutninger fra Adam Lee. Etter hvert tok imidlertid gjestene over, og snart hadde de et kraftig initiativ der de spilte seg frem til en rekke sjanser. Unggutten Tyler Blake hadde kommet innpå for en prøvespiller som skadet seg tidlig, og han hadde et par gode muligheter. Det hadde også Anthony Dwyer, som også hadde vært nest sist på ballen da midtstopper Corbin Shires’ heading ble mesterlig reddet av Retford-keeper Dave Reay. Det var noe bortimot enveiskjøring fra det unge Mansfield-laget, og en av prøvespillerne rundet keeper Reay og sendte ballen mot mål, men en forsvarer kom seg tilbake og fikk blokkert i siste liten. Et stort antall sjanser til tross; det var fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben.
Tidlig i andre omgang kunne vertene tatt en ufortjent ledelse da et skudd fra Jordan Good snek seg forbi Stags-keeperen, men stopperen Shires kom seg tilbake og fikk klarert på streken. På motsatt side skapte Dwyer en stor sjanse som ble misbrukt av Danny Fletcher, og nå endret kampbildet seg. The Badgers hadde gitt sine gjester altfor mye rom i første omgang, og var etter pause mye mer aggressive i presset. Dette førte også med seg flere sugende taklinger som Mansfield-folket reagerte kraftig på, og flere bortefans lurte på om vertene nå forsøkte å sparke livskiten ut av ungguttene som hadde gjort de forlegne i første omgang. Retford-spillerne gikk kanskje noe unødvendig harhendt til verks ved et par anledninger, men gjestenes unggutter gikk da gjerne også enkelt ned og brukte mye tid på bakken. Men med de forbilder man har i disse dager så er det dessverre kanskje ikke så unaturlig? Kanskje man heller skulle manne seg opp litt. Og om det viktigste i ligaklubbenes oppkjøringskamper er å unngå skader og trille ball i Barca-stil, så kan de vel gjøre det på treningsfeltet uten å måtte spille kamp!?
Når det er sagt så er det ingen direkte kritikk av ungguttene til Mansfield. Tilsynelatende var vel heller ikke flertallet av de fysisk rustet til å ta opp kampen mot mer fysiske verter, og slik sett er det forståelig at de kanskje ble litt «skremt» og kjempet ut av stilen. Slik sett kjempet da også Retford seg inn i kampen igjen, og hadde etter hvert også langt mer ballinnehav enn tidligere i kampen. Med et kvarter igjen utnyttet Adam Lee en liten tabbe i Stags-forsvaret. En misforståelse mellom Chris Spencer og keeper Adam Bishop var det som skulle til, og Lee kunne sette ballen i mål fra like innenfor 16-meterstreken. Gjestene gjorde flere bytter i jakt på en utligning, og nærmest kom 16-åringen Tom Marriott som sved keeperhanskene til Dave Reay. Dermed endte det med en totalt sett nokså ufortjent hjemmeseier 1-0 foran 138 tilskuere.
Av laglederne er det vel liten tvil om at det var Retford-manager Chris Sellars som hadde mest grunn til å være fornøyd med resultatet. Spillemessig var det ikke altfor imponerende, men det kom seg som sagt litt i andre omgang da de kjempet motstanderen ut av stilen. Mansfield Town hadde nok grunn til å være skuffet, for de burde ha avgjort allerede før pause, men ble først og fremst offer for sitt eget voldsomme sjansesløseri. For slike ungdomslag er det vel uansett langt viktigere å utvikle spillere enn å vinne, om man skal se litt kynisk på det. En Mansfield-supporter jeg vekslet noen ord med hevdet for øvrig at han var nokså sikker på at førstelaget kommende sesong vil kunne holde nedrykksstriden på god avstand, og han håpet at de ville kunne kjempe om en muig playoff-plass.
Mens Peter og Jack forlot Cannon Park ganske raskt etter kampslutt, bestemte jeg meg for å unne meg en pint i baren, der jeg ble sittende i samtale med Rob og flere representanter for hjemmelaget. Det viste seg at Rob bodde rett borti veien, omtrent der jeg hadde kommet opp fra gangveien opp på Leverton Road. Da det hadde begynt å mørkne og veien dit bort altså ikke er den mest trivelige, tilbød han meg skyss, og jeg takket selvsagt ja. Men først hadde jeg tid til å gjøre kål på en siste pint med Strongbow mens vi samtalte med Retford-ledere som tross alt mente at ting nå så litt lysere ut. På forslag fra Rob, slapp han meg av utenfor The Brick & Tile Inn, rett nede i veien for mitt krypinn for natten. Pubens landlord skulle være en ivrig tilhenger av Retford United, og det viste seg å stemme. Etter en siste pint eller to der, trakk jeg meg omsider tilbake til hotellsenga. Jeg hadde tross alt en nokså lang reise neste morgen.
English ground # 262: Retford United v Mansfield Town XI 1-0 (0-0) Pre season friendly Cannon Park, 13 July 2015 1-0 Adam Lee (75) Att: 138 Admission: £5 Programme: None Pin badge: £3
Lørdag i Newcastle…det hadde selvsagt fristet med en tur ut på en av mine favorittbyers vanvittige uteliv. Men jeg hadde en tidlig start, og da jeg våknet denne søndagen var jeg glad for at jeg hadde hatt disiplin nok til å komme meg tidlig i seng. Allerede litt over 6.30 sjekket jeg ut av Premier Inn-hotellet og trasket ned mot Simonside metro-stasjon, der jeg måtte ha dagens første tog klokka 07.09. Og her begynte problemene denne morgenen; for det ble raskt klart at første tog i motsatt retning var sterkt forsinket, samtidig som det kom meldinger over høyttalerne om at buss og taxi erstattet bane mellom Jarrow og Heworth.
Etter at en sjekk med sentralen i tillegg avslørte at toget mot Newcastle kunne være minst en halvtime forsinket, hadde jeg intet annet valg enn å ringe en taxi som tok meg helt til jernbanestasjonen i Newcastle. Der måtte jeg punge ut med £20 (£19 + tips) i tillegg til de £3,40 jeg hadde betalt for Metro-billetten jeg aldri fikk brukt. Men jeg rakk i det minste 08.00-toget til Liverpool Lime Street, som jeg skulle være med så langt som til Leeds. Etter drøyt halvannen time kunne jeg strekke litt på beina i Yorkshires største by før jeg tok plass på 09.51-toget til Blackpool. Dette skulle frakte meg så langt som til Preston, der vi ankom i rute klokka 11.38, og som avtalt sto min groundhopper-kompis Anthony Robinson utenfor og ventet i sin bil.
Anthony er i disse dager først og fremst Rangers-supporter, men han ser en god del av kampene til AFC Fylde, og det var de jeg hadde planlagt å besøke denne dagen. Det har jo lenge vært klart at deres tid på Kellamergh Park allerede går mot slutten, og det siste jeg hadde hørt var at man vil flytte inn på nytt stadion i februar 2016. Derfor var det greit å få avlagt en visitt først som sist, men Anthony kunne raskt meddele at selv om byggearbeidet har startet opp, så regnet han nå ikke med at flyttingen ville skje før etter avsluttet 2015/16-sesong. Anthonys tilbud om skyss betød for øvrig at jeg slapp å ta lokaltoget videre til Kirkham & Wesham og buss derfra til et sted rundt 15 minutters spasertur fra Kellamergh Park.
Klubben har spilt på Kellamergh Park siden 2006, da de fortsatt spilte under navnet Kirkham & Wesham FC. Året før hadde de betalt £150 000 for en tomt her i utkanten av landsbyen Warton, siden deres gamle hjemmebane Coronation Park (i Wesham) ikke oppfylte kravene til opprykk til North West Counties League. Den ligger virkelig nokså avsides til, bak puben Birley Arms, som man deler innkjørsel med. Det var utenfor denne puben at vi allerede litt over klokka 12 parkerte og gikk inn for å unne oss et glass. Anthony ville benytte anledningen til å innta en Sunday roast, og sannelig ble ikke undertegnede fristet til å gjøre det samme. Og som takk for skyssen var det bare naturlig at jeg tok regningen.
Warton er en liten landsby i Fylde-distriktet av Lancashire. Den ligger en snau norsk mil vest for Preston og 13 kilometer sørøst for Blackpool, i en ganske landlig del av grevskapet. Kirkham er den største av de to byene klubben egentlig representerer, og er med sine drøyt 7 000 innbyggere omtrent dobbelt så stor som Wesham. De har har i stor grad vokst sammen, selv om de ligger på hver sin side av jernbanestasjonen som betjener de to (men som opprinnelig kun het Kirkham). Mer om klubbens nye stadion senere, men det blir nå altså bygget nord for Wesham, ikke så langt fra motorveien M55.
Historien om dagens klubb starter i 1988, da de to klubbene Kirkham Town FC og Wesham FC slo seg sammen og stiftet den nye klubben Kirkham & Wesham. En tidligere klubb med samme navn hadde en kort periode før krigen spilt i West Lancashire League, og det var også her den nye klubben tok plass da de tok plassen til Kirkham Town i pyramiden. De første årene vekslet klubben mellom spill i denne ligaens to øverste divisjoner, men skulle snart komme til å dominere West Lancashire League. Da de våren 2000 vant Premier Division, var det starten på en voldsom dominans som endte med sju ligatitler på åtte sesonger! Den eneste sesongen de ikke vant var i 2002/03, da de endte på andreplass. I løpet av disse årene vant de også en rekke lokale og regionale cuper, og etter den siste av disse ligatriumfene, tok man i 2007 steget opp i North West Counties League.
Samtidig som de tok den nye ligaen med storm, hevdet de seg umiddelbart også i den gjeve cupturneringen FA Vase, der de også var med for første gang. Det endte med at de tok seg helt til finalen på Wembley, der Lowestoft Town var motstander. Og etter å ha ligget under store deler av kampen, snudde Kirkham & Wesham til seier 2-1 med to mål de siste seks minuttene. Den 17 år gamle innbytteren Mat Walwyn ble den store helten da han scoret begge målene, og Lancashire-klubben kunne våren 2008 løfte sin første nasjonale tittel foran nesten 20 000 tilskuere på Wembley. Samme sesong endte også med jubel i ligaen, da andreplass betød opprykk til North West Counties League Premier Division. Sommeren 2008 endret klubben navnet til dagens AFC Fylde i et forsøk på å utvide sitt nedslagsfelt som «The football Team of the Fylde Coast». Under det nye navnet fortsatte de klatringen, og etter å ha sikret seg ligatittelen i North West Counties League våren 2009, var det klart for nok et opprykk – det tredje strake.
Klubben hadde tatt seg gjennom NWCL på rekordtid, og nå var de klare for spill i Northern Premier League Division One North. De brukte tre sesonger på å ta seg opp herfra, og ytterligere to sesonger på å sikre seg opprykk fra NPL Premier. Sistnevnte ble sikret etter at det måtte straffespark til for å avgjøre finalen mot Ashton United. AFC Fylde seiret 4-3 på straffer og var dermed klar for Conference North etter fem opprykk på åtte sesonger. AFC Fylde har ikke tenkt til å slå seg til ro der, og vi husker at de forrige sesong debuterte i Conference North med en 2. plass, kun slått av hardt satsende Barrow, for deretter å ryke i playoff. Naturlig nok er de igjen blant de største favorittene, og mange vil nok etter hvert ha hørt deres mantra om spill i Football League innen 2022.
Intet galt med ambisjonene i AFC Fylde, og det bærer også planene for det nye stadionet preg av. Det skal etter nemlig planen holde FL-standard (naturlig nok) og ha en kapasitet på 6 000. Et ubesvart spørsmål er imidlertid hvor alle disse supporterne skal komme fra, og selv om suksess på banen alltid vil virke som fluepapir på (spesielt den nye rasen av) supportere, har også Anthony stilt seg dette spørsmålet hver gang vi har diskutert temaet. Om jeg ikke surrer voldsomt, var tilskuersnittet forrige sesong på 534, og selv om det visstnok er en oppgang på hele 70,4% i forhold til sesongen før, så er det et godt stykke igjen. Men det er klart at med en tilsvarende prosentvis økning de kommende par sesongene så vil det virkelig begynne å hjelpe; spesielt når man i tillegg får en noe mer sentralt beliggende hjemmebane.
Det var fortsatt rundt en time til avspark klokka to da jeg tømte mitt andre glass og gikk med Anthony videre innover innkjørselen mot klubbens stadion. Vi betalte de £8 som ble avkrevd i inngangspenger, og rett innenfor ble et program pålydende £1,50 selvsagt også handlet inn før vi «hev» oss over selgeren av «golden goal»-loddene. Deretter kunne jeg i ro og mak tusle en runde rundt banen sammen med en Anthony som pekte og forklarte. Turen gikk denne gang mot klokka og startet nede ved inngangen på kortsiden Warton End. Her finner man også anleggets nyeste tribune, en sittetribune av den prefabrikerte sorten, som tross nært forestående flytting ble satt opp i løpet av vårsesongen i et forsøk på å oppfylle kravene til antall sitteplasser i Conference Premier, i tilfelle 2014/15-sesongen skulle ende med opprykk.
Bortenfor denne finner man matserveringen og klubbens egen Fuller’s Bar. I hjørnet ved siden av sistnevnte har man også reist en stor elektronisk resultattavle. Over på bortre langside ser man flere spor av oppgraderings-jobben man plutselig måtte gjøre forrige sesong, og her består det i at det som var utelukkende hard standing nå også har et par trinn små med betongavsatser, men ellers er det lite av tilskuerfasiliteter her. Laglederbenkene finnes derimot her. På kortsiden Wrea Green End har man en moderne ståtribune som etter sigende skal kunne gi tak over hodet til 800 personer, og i kapasitet gjør det den til anleggets største. På den andre langsiden står hovedtribunen Main Stand, som har sitteplasser til drøyt 280 personer. Denne flankeres av fasiliteter for henholdsvis klubbfunksjonærer og sponsorer.
Det sies at den velstående eieren David Haythornethwaite ved minst to anledninger skal ha forsøkt å kjøpe favorittklubben Blackpool, men de svært upopulære eierne (Oyston-familien) takket høflig nei takk. Det samme skal ha vært tilfelle da han etter sigende prøvde tilsvarende hos Fleetwood Town. Dermed bestemte han seg i stedet for å ta over Kirkham & Wesham med etter hvert store visjoner. Mer om bakgrunnen for dette og hans ambisjoner kan leses i denne interessante artikkelen. Med unnagjort runde stakk jeg hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til £3, og inne i Fuller’s Bar fikk jeg bestilt forfriskninger i form av en cider jeg ikke er kar om å identifisere. Der hang det også drakter, bilder og andre typer memorabilia fra FA Vase-triumfen og klubbens historie ellers.
Dagens treningskamp var hjemmelagets andre i oppkjøringen, og Anthony hadde vært til stede tre dager tidligere da de var vertskap for Fleetwood Town. Til tross for at de vant 1-0 hadde Anthony vært langt fra imponert, og hevdet at kampen bar preg av å være en treningskamp. Han mente at spillerne hadde virket meget rustne og fremvist slett teknikk og ballkontroll, og at de tidvis virket å ha mer enn nok med å ikke snuble i ballen. Denne søndagen var det nok en klubb fra League One som gjestet Kellamergh Park – nemlig Rochdale. Deres manager Keith Hill hadde lovet å komme med førstelaget, og det viste seg å stemme. Han hadde faktisk med seg hele førstelagstroppen slik at gjestene planla å bytte samtlige elleve spillere ved pause. AFC Fylde stilte for øvrig med to prøvespillere fra start, og ytterligere to på benken.
Rochdale hadde vært på treningsopphold i Tenerife, og det virket tidlig som om det hadde gjort susen, for de startet friskest. Allerede etter fire minutter sendte Peter Vincenti i vei en volley som Fyldes venstreback Adam Sumner kastet seg heroisk frem for å blokkere nesten inne på streken. Under et minutt senere trodde Joe Bunney at han hadde sendt gjestene i føringen, men linjemannen hevet omsider flagget for offside. En liten brøler fra hjemmekeeper Ben Hinchliffe ga Ian Henderson muligheten på sølvfat, men hans avslutning gikk over. Rochdale hadde absolutt hatt initiativet, men sakte men sikkert kjempet vertene seg inn i kampen. Det var imidlertid i underkant av ti minutter til pause da de for første gang testet Dale-keeper Josh Lillis. Matty Hughes ble spilt fri av Matt Blinkhorn, dro av tre forsvarere og avsluttet på mål, men Lillis avverget med en god redning. Da Hughes noen minutter senere headet like utenfor etter innlegg fra Sumner, betød det at det var målløst da lagene tok pause.
Speaker benyttet anledningen til å ønske velkommen «langveisfarende» groundhoppere som hadde kommet «helt» fra Bedfordshire og Northampton, og jeg klarte å hindre at Anthony oppsøkte speaker for å fortelle om min visitt. Første gang jeg så AFC Fylde var også første gang jeg møtte Anthony, og det var da vi så finalen i NPLs ligacup mellom Skelmersdale United og AFC Fylde på Edgeley Park i Stockport. Jeg husker at Skem-fansen den gang klaget over hvordan tapet av Matty Hughes til Fleetwood Town resulterte i lagets kollaps etter en lovende sesongstart. Nå hadde Hughes returnert til non-league for å ikle seg Fylde-drakta, og ut fra det jeg så vil han være en positiv tilvekst. For hjemmelagets del var beholdningen i første omgang nemlig samspillet mellom Hughes og Matt Blinkhorn.
Som forespeilet byttet Rochdale samtlige spillere i pausen, og stilte i andre omgang med et mye yngre mannskap. The Coasters (Fylde har til og med en måke ved navn Sid the Seagull som maskot, men man har ikke akkurat følelsen av å være ved kysten når man er på Kellamergh Park, der jeg ikke så noen måker, men derimot en mengde sauer på beite rett utenfor) benyttet anledningen til å ta initiativet i det vi nå snart mistenkte var en 0-0-kamp. Første omgang hadde periodevis bydd på en viss underholdning, men kampen bar stadig mer preg av å være en treningskamp. Både Richie Baker og Dion Charles hadde muligheter for vertene, men skjøt henholdsvis himmelhøyt og like over. Etter halvspilt omgang falt avgjørelsen etter at Danny Lloyd ble dratt ned i feltet, og dommeren pekte på straffemerket. Noen hevdet i ettertid at det nok var noe billig, men jeg sto meget godt plassert og så klart at Rochdale-spilleren på idiotisk vis nærmest tok kvelertak med armen rundt halsen på Lloyd og dro ham ned. Ingen tvil.
Richie Allen steg frem, sendte keeper Jonathan Diba Musangu den ene veien, og plasserte rolig ballen i motsatt hjørne. 1-0 til AFC Fylde, og ut fra starten på andre omgang var det lite å si på. Dion Charles burde kanskje til og med ha doblet ledelsen få minutter senere. Men etter dette hevet Rochdale seg igjen og jaget utligning. Både Michael Rose, Lewis Alessandra og James Hooper hadde gode muligheter, og ved sistnevntes heading utenfor virket det nesten enklere å score. I stedet kunne Danny Rowe doblet ledelsen i motsatt ende av banen, etter et flott raid og forarbeid av Danny Lloyd. En noe tam forestilling endte dermed med hjemmeseier 1-0 foran 380 tilskuere, uten at noen av de to lagene virket å slite seg ut totalt. Det var ikke den helt store forestillingen, men jeg har da også sett langt verre, og jeg fikk da i hvert fall avlagt en visitt til Kellamergh Park før klubben flytter.
Jeg hadde booket hotell i Manchester, og planen hadde vært å sitte på med Anthony tilbake til Preston for å ta toget derfra. Imidlertid hadde vi møtt på den gamle grinebiteren (og groundhopper) Tony Morehead sammen med en kompis og et barnebarn. Han tilbød meg skyss helt ned til Manchester, og jeg valgte etter hvert å takke ja til dette. Heldigvis slapp jeg unna altfor mange historier om Manchester Citys fortreffelighet, og etter å ha vært helt nede i Knutsford for å kjøre hjem hans kompis, ble jeg sluppet av utenfor Manchester Piccadilly stasjon, der han uansett skulle plukke opp sønnen sin. Jeg tenkte først å gå via Travis Street bort til Ibis budget-hotellet på Pollard Street, der jeg hadde betalt £28,50 for overnatting. Latsabben i meg kom imidlertid på at jeg nok uansett skulle benytte meg av trikken senere på kvelden, og derfor kjøpte jeg en dagsbillett for Manchesters Metrolink og tok trikken den ene holdeplassen til New Islington. Jeg fikk raskt sjekket inn, men var snart på vei ut igjen.
Jeg ville unne meg en skikkelig middag, og etter å ha tatt trikken til Shudehill, mesket jeg meg med god (men noe overpriset) mat og drikke på The Blue Pig. £5 for en flaske Orchard Pig Reveller cider var i drøyeste laget, og jeg trasket snart videre til Wetherspoons-puben The Seven Stars. Denne helgen markerte tross alt starten på kjedens store cider-festival, og jeg fikk testet fire av de 30 festival-ciderne, i tillegg til to andre. Det gjorde virkelig susen i den grad at jeg åpenbart fant ut at det var en kjempeidé å ta en siste pint på «Victoria’s Gentleman’s Club» rett over veien. Jeg var i det minste fornuftig nok til å la det bli med den ene før jeg returnerte til hotellet. Manchester Metrolink var for tiden preget av omfattende vedlikeholdsarbeider og konstruksjonen av en ny holdeplass ved knutepunktet St. Peter Square. Det betød at jeg måtte spasere fra Piccadilly, da trikkene videre mot Ashton-under-Lyne var innstilt, men jeg kom meg til slutt i seng rundt midnatt, etter nok en lang og innholdsrik dag.
English ground # 261:
AFC Fylde v Rochdale 1-0 (0-0)
Pre season friendly
Kellamergh Park, 12 July 2015
1-0 Richie Allen (pen, 68)
Att: 380
Admission: £8
Programme: £1,50
Pin badge: £3
Lørdag 11.07.2015: South Shields v Darlington 1883
For eneste gang på turen skulle jeg altså bo to netter på samme hotell, så jeg hadde ingen lang reise foran meg denne dagen. Derfor lå jeg nokså lenge i senga før jeg gikk ned for å innta frokost like etter klokka 9. Den ble servert i Taybarns-restauranten som er tilknyttet Premier Inn-hotellet i South Shields/Port of Tyne. Det var som ventet dessverre ingen black pudding å spore i buffeten, men det ble gjort opp for med et par ekstra pølser og baconskiver, i tillegg til at jeg fikk kokka til å lage en eggeomelett med løk, sopp og bacon. Ingen dårlig start på dagen det heller. Men planene om en utflukt i området ble lagt på is til fordel for sløving på hotellsenga, der jeg ble liggende å slappe av med en bok til klokka var rundt halv tolv. Omsider fikk jeg somlet meg ut, og spaserte en tur halvveis på måfå nedenom den ikke spesielt sjarmerende Port of Tyne, før jeg tuslet mot metrostasjonen Tyne Dock.
Denne spaserturen gikk i det hele tatt gjennom et område som bar preg av å tilsynelatende være et trist industriområde som man delvis har gjort om til boligområde etter hvert som deler av industrien har blitt nedlagt. Med over 80 000 innbyggere er South Shields den tredje største byen på Tyneside etter Newcastle og Gateshead. Den ligger ved sydsiden av elven Tynes munning, snaue 8 kilometer øst for Newcastle. Byen vokste etter den industrielle revolusjon, og her har man lange tradisjoner for både kullgruvedrift, skipsbygging og glassblåsing. Havnene ved Port of Tyne som i en årrekke først og fremst håndterte kull, er nå i større grad utskipingshavn for britiskproduserte biler. Etter en periode med det som var blant landets høyeste arbeidsledighet, har det de siste årene sett bedre ut enn på lenge. Arbeidsplasser har blitt skapt i andre næringer, og mange av innbyggerne pendler dessuten til Newcastle, Gateshead eller Sunderland.
Noe senere enn planlagt tog jeg metroen vestover for å ta en kikk på Gatesheads hjemmebane, Gateshead International Stadium. Følgelig hoppet jeg av på holdeplassen Gateshead Stadium, gikk over brua og tok til høyre ned den brede gangveien som fører rett ned mot det nevnte stadionet. Der nede var det denne dagen overraskende mye aktivitet, og jeg forsto snart at det pågikk et friidrettsstevne som åpenbart hadde tiltrukket seg en langt større tilskuermasse enn det Gateshead vanligvis opererer med. Slik sett hadde jeg flaks da dette bød på en mulighet til å ta en kikk innenfor, og ingen av kontrollørene gjorde forsøk på å stoppe meg. Det skulle forresten vise seg at stevnet var det såkalte English School Championships, og jeg fikk også med meg et heat i 4×100 meter mens jeg knipset noen bilder av interiøret.
Jeg er som kjent ingen stor fan av fotballstadioner med løpebaner, men Gateshead er vel ikke av de aller verste i klassen. Mens jeg tok en utvendig kikk nede i Neilson Road, kunne jeg se hvordan de forskjellige grevskaper stilte opp til en innmarsj, men for meg var det på tide å sette kursen mot dagens virkelige destinasjon – Filtrona Park, der South Shields skulle spille sin første hjemmekamp på over to år. Jeg var uheldig og misset akkurat et tog, og et kvarters venting på neste tog betød at klokka var i ferd med å slå to idet jeg gikk av på holdeplassen Bede – få minutters gange fra Filtrona Park, der det igjen skal spilles Northern League fotball denne sesongen!
Som jeg var inne på, har South Shields tilbragt de to siste sesongene i eksil på Eden Park i Peterlee etter at de i 2013 ble kastet ut av Filtrona Park. Der har de typisk spilt sine kamper foran 60-70 tilskuere, og det har naturligvis vært alt annet enn noen ideell situasjon for både klubb og fans. Mot slutten av forrige sesong begynte ryktene å fortelle at klubben var i ferd med å flytte på seg, men ingen syntes å vite med sikkerhet hvor ferden skulle gå. Det viste seg at klubbens nye formann Geoff Thompson hadde kjøpt Filtrona Park og ville leie det ut til klubben som dermed returnerer hjem til sin hjemmebane som i anledningen har blitt omdøpt til Mariners Park.
Hjemkomsten var en etterlengtet affære som skulle markeres ved at Darlington 1883 var motstander i første treningskamp her, og undertegnede hadde latt seg friste i den grad at jeg faktisk valgte bort muligheten til å se både to og muligens tre kamper i London for å få med meg South Shields’ retur til Filtrona Park. Og da jeg med en snau time rundet hjørnet så jeg at det allerede var kø ved telleapparatene! £5 ble overrakt til mannen i bua, og mot ytterligere £1,50 fikk jeg også med meg et eksemplar av kampprogrammet de hadde trykket opp i anledningen – et fullgodt program på 32 sider. Rett på innsiden traff jeg på den unge groundhopperen Connor Lamb, som hadde varslet om at han regnet med å innfinne seg her denne lørdags ettermiddagen. Noe overraskende var dette også hans første visitt til Filtrona Park, men han har sett de et utall ganger i Peterlee, og også han hadde South Shields som sin største favoritt til Division Two-tittelen og opprykk.
Fotballen i South Shields har en spesiell historie, og de to første inkarnasjonene endte begge opp med å flytte til Gateshead. Mest kjent er nok den første inkarnasjonen som i 1919 ble medlem av Football League, flyttet til Gateshead og spilte en årrekke i Football League under Gateshead-navnet frem til 1960. Da den få år senere gikk konkurs, gjentok historien seg i den grad at den nye South Shields-klubben som hadde blitt stiftet i 1936 også den flyttet til Gateshead (i 1974), der den under navnet Gateshead United spilte noen år i NPL (før også denne klubben gikk konkurs i 1977). Den nåværende South Shields-klubben ble stiftet etter sistnevnte flytting i 1974, og tok i 1995 steget opp i Northern League etter å ha vunnet sin tredje tittel i Wearside League.
Det endte med et andre strake opprykk, men siden den gang har de vekslet mellom spill i Northern Leagues Division One og Division Two, med 8. plassen i Division One våren 1998 som foreløpig bestenotering for klubben. Siden den gang har de tidvis vært i store problemer, men med den nye formannen og retur til Filtrona Park virker de i hvert fall å være ved god helse for øyeblikket. De har styrket troppen betraktelig i sommer, og mange tipper altså klubben som den største kandidaten til Division Two-tittelen og opprykk. Ved å bla litt i programmet så jeg raskt at representanter beskrev klubben som ekstremt ambisiøs, og således er det kanskje på sin plass å spørre seg hvorvidt klubben har planer om å slå seg til ro på step 5. Det inntrykket jeg fikk gjør at jeg ikke blir overrasket om South Shields i løpet av et par år vil søke seg mot NPL.
Dette gjenspeiler seg også i anlegget som jeg og Connor nå tok en nærmere kikk på, og ikke minst gjelder dette langsiden ut mot Shaftesbury Avenue. Her var man tydelig i ferd med oppgraderingsarbeid, og den nye brosteinen som rett innenfor telleapparatene ønsker velkommen ved å stave klubbens initialer i bakken er bare starten. Langs hele denne langsiden var ellers underlaget fjernet slik at man sto på jord, og mens det var satt opp to nymotens laglederbenker, var det ingen verdens ting av publikumsfasiliteter. Men et par av de lokale kunne fortelle oss at her har man planer om å bygge en flunkende ny tribune som en del av de ambisiøse planene om å gi anlegget en kapasitet på 5 000(!) tilskuere.
Bak de to mål er det kun såkalt hard standing, og alt av fasiliteter befinner seg for tiden på bortre langside, der man kan se metro-togene skrangle forbi forbi bak tribuneseksjonene som står her. Midt på langsiden står hovedtribunen som byr på sitte- og ståplasser. Tribunen er opphøyet fra bakken slik at de som vil sitte entrer den via trapper i forkant, der det også er flere rader med betongtrinn for stående tilskuere. Til siden for denne tribunen, ned mot det ene hjørnet, domineres anlegget noe av en stor murkoloss av et bygg som blant annet huser både kontorer, garderober, klubbhusets bar etc. På partiet nærmest hovedtribunen har man et ganske stort overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå på noen betongtrinn her. Filtrona Park er kanskje ikke det vakreste stadionet jeg har besøkt, men jeg trivdes likevel der nokså umiddelbart.
Det var tidlig klart dagens publikumsoppslutning ville overgå vertenes villeste fantasier, og det bød da også på visse utfordringer. En av disse var enorme køer i baren, der det med over en halvtime til kampstart var kø ut døra, til tross for at det etter sigende også var en bar oppe i andre etasje (jeg kom aldri så langt som å sjekke dette). Når man i tillegg kun hadde drikkevarer i to av de seks tappekranene, må det vel også sies at man kanskje ikke var helt forberedt. Dermed ingen cider på fat, og jeg måtte nøye meg med å slukke tørste med en boks 7 Up til 70p før jeg ombestemte meg og også tok med en flaske Kopparbergs til £3.
Det gjorde godt med noe fruktig i varmen, og vi slo oss ned på en av benkene utenfor klubbhuset. Der fikk vi av en hjemmerepresentant vite at de tydeligvis ikke hadde planer om å trykke opp lagoppstillingene, men han lovet i hvert fall å hente en pin til meg, og etter å ha jogget bort ut i bilen sin returnerte han for å bytte en liten variant mot £3. Lagoppstillinger hadde nok uansett vært av begrenset nytte hva gjaldt Darlington, som merkelig nok valgte å stille totalt uten draktnummer på sine for anledningen grønne bortedrakter! Heldigvis kjente Connor South Shields godt nok til å raskt klore ned deres lagoppstilling, mens noen tilreisende Darlo-fans i det minste kunne hjelpe oss med de fleste navnene på deres helter. Uten nummer ble det likevel temmelig forvirrende, men vi fant ut at Darlo stilte med nysigneringene Adam Nowakowski og Rob Youhill, og med prøvespiller Lewis Gibbons (ex-Sunderland) på midtbanen.
Sistnevnte hadde også startet da Connor en uke tidligere hadde sett Durham City v Darlington 1883, og han hadde ikke latt seg imponere av The Quakers i kampen som endte med hjemmeseier 1-0. Nå var det imidlertid gjestene fra NPL Premier som startet best mot et vertskap med veldig mange nye fjes (manager Jon King har vært travel på overgangsmarkedet i sommer). De hadde allerede hatt et par halvsjanser da Adam Mitchell i det 14. minutt tok et frispark ute på kanten. Han sendte ballen inn i feltet, og da den spratt kinkig i bakken inne på femmeteren ble keeper Thomas Flynn satt ut av spill. Det var en annen Darlo-spiller som kastet seg frem og i verste fall var millimetere fra, men det virket fra min posisjon som om ballen gikk rett i mål, og Adam Mitchell ble da også kreditert som målscorer.
Det var tydeligvis dette som skulle til, for etter dette hevet South Shields seg betraktelig. Ben Riding var periodevis et skikkelig beist i lufta, både defensivt og offensivt, og forsvareren var involvert i vertenes største sjanser i første omgang. Først headet han en dødball på mål, der ballen rett og slett traff en Darlo-spiller som riktignok sto godt plassert på streken. Deretter hadde han en ny heading som skummel ut, men denne gang ble ballen ubevisst stoppet av lagkamerat David Foley, som for øvrig også virket meget frisk til tider. Det var også deilig å se at man gikk til litt ute på matta til tross for at det «bare» var en oppkjøringskamp, og en heftig takling fra vertenes nyutnevnte kaptein Lee Scroggins fikk opp entusiasmen enda et hakk hos undertegnede. Begge lag hadde halvsjanser, men det sto fortsatt 0-1 ved pause.
Grunnet frykten for en vanvittig kø hadde jeg vurdert å droppe innkjøp av pause-forfriskninger, men etter å ha ombestemt meg fikk jeg omsider byttet £2,50 mot en boks Strongbow Dark Fruit. Deretter tok jeg en ny runde sammen med Connor, og stoppet innom de to bilene som solgte blant annet is og pølser. Etter å ha dyttet en hot dog i trynet, gikk samtalen litt rundt temaet Wearside League. Da jeg traff min kompis Lee i Hucknall tre dager tidligere, hadde an uttrykt skepsis til om Stockton Town vil kunne klare å gjøre utbedringene som kreves for å få ta steget opp i Northern League. Videre hadde han fortalt at såvidt han kjente til så hadde de imidlertid beholdt så godt som hele troppen, slik at de nok vil bli å regne med igjen. Men han mente også at Horden Colliery Welfare har styrket laget såpass at de skal ha en god mulighet til å kjempe med forrige sesongs suverene mestre.
Alt dette var Connor enig i, og understreket at han til og med holdt Horden som favoritt kommende sesong. Det er lov å håpe, for de hører strengt tatt hjemme i Northern League. For øvrig kunne Connor også – siden det på en eller annen merkelig måte har gått meg hus forbi – fortelle at Murton har tatt steget opp fra Durham Alliance og er tilbake i Wearside League, så kanskje jeg må avlegge et besøk der snart.. En prat med noen av Darlo-tilhengerne avslørte dessuten at målsetningene deres virker å være å kjempe i toppen igjen, til tross for at de er nyopprykket. Det er alt annet enn unaturlig at navnet deres nevnes i så måte, og det virket som om Salford City nok en gang var klubben forventet tøffest konkurranse fra – i tillegg til at man advarte mot klubber som Workington og Ilkeston.
Begge lag gjorde en rekke bytter både i pausen og tidlig i andre omgang, og det ble en temmelig oppstykket innledning på de siste 45 minuttene. Men først og fremst var jeg faktisk temmelig imponert over South Shields som holdt nivået til Darlo, og til og med hadde et spillemessig initiativ i lange perioder. Slik var ståa frem til Adam Mitchell ble spilt gjennom med et kvarter igjen av ordinær tid, og alene med innbytter-keeper Steven Hubery gjorde han ingen feil, men satt sikkert inn sitt og Darlos andre for dagen. 0-2. Etter dette virket det som om The Mariners ga opp, og de leverte plutselig mye rart der ute på gressmatta.
Nathan Cartman satt spikeren i kista da han fra kort hold kneet inn et innlegg, og han fastsatte dermed slutt resultatet til 0-3. South Shields leverte mye rart helt på slutten, og hadde Darlo vært litt giftigere så kunne de utnyttet balltap og defensivt slurv ytterligere. Men de var nok fornøyd med gjennomkjøringen, til tross for at 0-3 var temmelig flatterende. Personlig syntes jeg faktisk at South Shields nok var det beste laget for en time av denne kampen – i perioden mellom Darlos to første mål. Men det er kanskje forskjellen på step 6 og step 3.. Ved Filtrona Park (beklager, Mariners Park) var det uansett ingen sure miner, da denne dagen uansett dreide seg om South Shields’ retur til hjembyen, og de hadde på ingen måte gjort seg bort.
Det var nærmest umulig å ikke merke entusiasmen som lå over deres hjemmebane denne dagen, og en drøy time etter kampslutt var det fortsatt flere titalls personer igjen i og klubbhusets bar; noe en klubbrepresentant hevdet ville vært utenkelig for noen år siden. Med en etter forholdene stort tilskuertall, var det aldri aktuelt å forsøke å telle de fremmøtte, og klubben påsto at de dessverre ikke hadde noe offisielt tilskuertall, selv om jeg observerte at karen i bua markerte flittig med blyanten sin. «Problemet» var visst at de hadde sluppet inn en mengde barn gratis (det er jo mange klubber som gjør dette, og det er ikke verre en å lage en egen kolonne for dette). Vi hadde anslått et sted mellom 550 og 700, mens klubbrepresentanter tippet rett i underkant av 600. Andre har igjen hevdet at det nok var over 650, så jeg tror jeg velger å falle ned på det nokså vage estimatet 600-650+.
Uansett tilskuertall var det etter hvert på tide å takke for meg, etter å ha unnet meg ytterligere to påfyll i glasset. Etter en trivelig prat med noen gamle travere inne i det koselige indre av klubbhusets bar, ønsket jeg lykke til i opprykkskampen og tok beina fatt. I stedet for å ta metroen kun den ene holdeplassen, spaserte jeg nå tilbake fra Bede, gjennom det nokså triste industriområdet og forbi Port of Tyne. Ved ankomst hotellet valgte jeg etter hvert å også denne kvelden innta middagen på restauranten Taybarns. I anledning helg og et senere klokkeslett kostet det nå £9,99 i stedet for £5,99 å spise så mye man ville fra de mange buffetene. Fortsatt ingen dårlig deal! Og denne gangen var jeg påpasselig med ikke å forspise meg.
English ground # 260:
South Shields v Darlington 1883 0-3 (0-1)
Pre season friendly
Filtrona Park, 11 July 2015
0-1 Adam Mitchell (14)
0-2 Adam Mitchell (76)
0-3 Nathan Cartman (85)
Att: Estimated 600-650
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3
Jeg befant meg oppe i nordøst – nærmere bestemt i South Shields-området – der jeg etter å ha besøkt Hebburn Town på fredagskvelden. Lørdagen var viet South Shields’ hjemkomst til Filtrona Park og deres kamp mot Darlington 1883, men først hadde jeg tenkt å benytte formiddagen til litt fotball-sightseeing. Noe senere enn planlagt tog jeg metroen vestover for å ta en kikk på Gatesheads hjemmebane, Gateshead International Stadium. Følgelig hoppet jeg av på holdeplassen Gateshead Stadium, gikk over brua og tok til høyre ned den brede gangveien som fører rett ned mot det nevnte stadionet. Der nede var det denne dagen overraskende mye aktivitet, og jeg forsto snart at det pågikk et friidrettsstevne som åpenbart hadde tiltrukket seg en langt større tilskuermasse enn det Gateshead vanligvis opererer med. Slik sett hadde jeg flaks da dette bød på en mulighet til å ta en kikk innenfor, og ingen av kontrollørene gjorde forsøk på å stoppe meg. Det skulle forresten vise seg at stevnet var det såkalte English School Championships, og jeg også med meg et heat i 4×100 meter mens jeg knipset noen bilder av interiøret.
Jeg er som kjent ingen stor fan av fotballstadioner med løpebaner, og mens dette anlegget nok er et supert friidrettsanlegg, er det etter min mening ikke like velegnet for fotball. Mitt førsteinntrykk da jeg kom meg innenfor var vel likevel det at Gateshead International Stadium ikke er av de aller verste i klassen. Tribunene bak de to målene, der man er lengst fra gressmatta, er som regel uansett ikke i bruk ved fotballkamper, og på de to langsidene har man nå tak over hodet på begge de store tribunene, etter at East Stand fikk tak i 2010. Og etter at planene om nytt stadion ble skrinlagt for et par år siden, vil de nok ble her en stund til. Mens jeg tok en utvendig kikk nede i Neilson Road, kunne jeg se hvordan representanter for de forskjellige grevskapene stilte opp til en innmarsj, men for meg var det på tide å sette kursen mot dagens virkelige destinasjon – Filtrona Park, der South Shields skulle spille sin første hjemmekamp på over to år.
Dagen startet med at jeg ble servert en full english breakfast på Spring Grove Tavern, før jeg tok med meg hele skiftet inn på badet, der det var betraktelig bedre plass enn på mitt mikroskopiske enkeltrom. Men snart kunne nydusjet og fjong sjekke ut og ta oppstilling på bussholdeplassen få meter oppi veien, der jeg ventet på buss nummer 80 mot Huddersfield. Den skulle plukke opp klokka 09.38, og et minutt eller to forsinket la jeg snart Kirkburton bak meg. Etter en snau halvtime på bussen steg jeg av på Westgate i Huddersfield sentrum, og spaserte de få minuttene ned til togstasjonen for å bytte til tog og 10.21-avgangen mot Newcastle. Kvart over tolv kunne jeg omsider hoppe av i en av mine favorittbyer, og siden jeg var nokså tidlig ute unnet jeg meg en pitstop for å nyte en pint på stasjonspuben The Centurion – som for øvrig i sin tid ble bygget med det for øye å skape jernbane-verdenens mest overdådige og fasjonable first class lounge. Etter å ha tømt glasset med Gaymers cider kjøpte jeg en dagsbillett for alle metroens soner, og satt meg deretter på et av den gule linjens tog mot South Shields.Jeg ble med helt til holdesplassen Simonside, hvor jeg steg av og spaserte de 7-8 minuttene til hotellet som offisielt har navnet Premier Inn South Shields Port of Tyne.
For eneste gang på turen skulle jeg bo to netter ved samme etablissement, og det hadde kostet meg £74 for et dobbeltrom. Jeg ankom rundt halv to, og fikk sporenstreks sjekket inn. Etter å ha slappet av på rommet i bortimot to timer fikk jeg lopper i blodet og gikk for å utforske puben Simonside Arms rett nede i veien. Den skal ha vært noe bortimot et landemerke i en årrekke, før den ble nedlagt i fjor. Nå hadde den åpnet igjen under nytt eierskap, men noe mat var ikke lenger tilgjengelig der (kun søndager, fikk jeg vite). Etter en pint gikk jeg i stedet for å sjekke ut restauranten Taybarns, som lå tilknyttet mitt hotell. Dette viste seg å være et konsept med en rekke buffeter med forskjellig type mat, og man kunne spise så mye man ville for en gitt pris. For øyeblikket var prisen rimelige £5,99, og jeg endte opp med å forsyne meg fire ganger, slik at jeg såvidt klarte å kreke meg opp på rommet etter herremåltidet.
Der ble jeg liggende og pese en liten halvtime mens jeg gradvis kom til hektene etter å faktisk ha klart å forspise meg! Men nå var det snart på tide å vende oppmerksomheten mot kveldens kamp, som faktisk var en av de som hadde voldt meg en god del hodebry ved planleggingen av turen. Mens Hebburn Towns hjemmeside fortalte om avspark fredag 10/7, mente både motstander Seaham Red Star og Northern Leagues egen hjemmeside at dette skulle være en lørdagskamp. En representant for Seaham-klubben hevdet overfor en bekjent at det korrekte var lørdag, og usikkerheten gjorde at jeg lenge vurderte å droppe besøket i nordøst til fordel for en annen kamp fra den ikke altfor store fredagsmenyen.
Da Gateshead annonserte at man ville ta imot Newcastle United til treningskamp denne fredagen, betød det imidlertid at det ville kunne være en utmerket reserveplan, og dermed bestemte jeg meg for uansett å booke overnattingene i nordøst. Deretter kunne også Hebburn Town bekrefte at det vitterlig var fredagskamp. Dagen for kampdagen hadde de også tatt kontakt med meg via Twitter for å advare om at avspark ville være klokka sju; en halvtime tidligere enn tidligere planlagt. Ros til Hebburn Town for å ta seg bryet for å fortelle meg dette, og derfor spaserte forlot jeg i 17.30-tiden hotellet med kurs for Simonside metro-stasjon. Toget jeg hadde blinket meg ut kom med perfekt timing kort etter at jeg ankom, og etter den korte turen vestover gjensto kun omtrent et kvarters spasertur fra Hebburn stasjon til Hebburn Towns hjemmebane.
Jeg betalte de £2 man forlangte i inngangspenger og entret anlegget med det ikke spesielt originale navnet Hebburn Sports & Social Club, og ganske raskt forsto jeg at det var noe som ikke stemte helt. Anlegget deles mellom Hebburn Town og lillebroren Hebburn Reyrolle (som spiller i Northern Alliance Division One), i tillegg til den lokale cricketklubben. Hebburn Towns bane utgjør kun en del av anlegget, og her har man en ståtribune på den ene langsiden, og laglederbenkene står på hver sin side av denne. Ellers står tilskuerne på bar bakke – bortsett fra den andre langsiden, der jeg vil tro at delingen med cricket gjør at svært få står her. På kortsiden ut mot veien har man i hvert fall delvis tak over hodet i form av et overbygg rett bak mål. Men det første som slo meg var at gresset var mistenkelig langt, og da jeg et lite sekund etter registrerte at målene ikke ennå var satt opp på denne banen, begynte jeg for alvor å ane ugler i mosen.
Jeg var klar over at man banedelte med Hebburn Reyrolle, men ikke at de hadde hver sin bane inne på anlegget, og da klubben hadde bekreftet tid og sted, hadde jeg i min «uvitenhet» ikke sett noen grunn til å betvile at kampen ville spilles på Hebburn Towns hjemmebane. En representant som tuslet rundt ute på matta mens jeg knipset i vei, bekreftet at kampen ville spilles på Reyrolles langt mer spartanske bane ved siden av, og øyeblikkelig begynte jeg faktisk å vurdere å dra den korte turen til Gateshead for å se Gateshead v Newcastle United. «Groundhopper-kjendis» Shaun Smith kunne bekrefte at sistnevnte likevel ikke var all ticket, men at man til og med kunne betale i telleapparatene. Jeg sjekket nå seriøst opp denne muligheten, men etter et par minutters tankevirksomhet kom jeg frem til at jeg med all sannsynlighet akkurat ikke ville nå metro-toget, og at jeg dermed ville ankomme med kort tid til avspark. Derfor slo jeg meg heller til ro her i Hebburn, oppsøkte klubbhuset og sluknet den lille skuffelsen med en flaske Strongbow £1,70.
De to fotballklubbene har åpenbart hvert sitt klubbhus, og Hebburn Towns versjon er et nokså slitent, toetasjes hvitt hus, der det åpenbart var duket til fest i andre etasje, med en enorm mengde av ungdom tidlig i tenårene. Den lille byen ( i dag ca 16-18 tusen innbyggere) som nå nærmest har blitt spist opp av Newcastle, har lange tradisjoner med kullgruvedrift og skipsbygging, og mens de første gruvene ble åpnet allerede på 1700-tallet, så ble flere av skipene til den britiske marine bygget her ved Tynes sydlige bredder. Men når Hebburn Town Town ble stiftet i 1912 under navnet Reyrolles, var det som bedriftslaget til firmaet med samme navn – et firma som blant annet produserte forskjellige typer teknisk og medisinsk utstyr. Det var først i 1989 at de under navnet Hebburn (senere Hebburn Town) tok seg opp i Northern League, og når de har tatt seg opp i dens øverste divisjon (Division One), har det endt med korte nokså visitter og retur til Division Two etter henholdsvis en, to og tre sesonger. Etter en femteplass forrige sesong, er de kanskje blant klubbene som denne sesongen vil kjempe om en retur til Division One..??
Uten å gå altfor mye i detalj, skal det vel også nevnes at såvidt jeg vet er det ingen spesiell forbindelse mellom de to Hebburn-klubbene som spiller her, til tross for at Hebburn Town også har spilt under Reyrolles-navnet. Det ble i hvert fall umiddelbart avkreftet at det var snakk om noe slags reservelag, og kanskje er det så enkelt som at Hebburn Town kuttet forbindelsen til firmaet, og at dagens Reyrolle-klubb tok navnet for å holde det i hevd..? Uansett, dagens test for Town var klubben som vant nettopp Northern League Division Two forrige sesong – nemlig Seaham Red Star. De hadde også vært nokså suverene i sin ferd mot tittelen, men et par av deres supportere hevdet at de kun var ute etter å etablere seg i divisjonen denne sesongen. Ikke overraskende var det ikke noe kampprogram, og jeg så heller ikke lagoppstillingene noe sted, men jeg fikk assistanse av lokale karer ved min side.
Kampen bar tidlig preg av å være en treningskamp, men gjestene tilrev seg snart et initiativ. De var farlig frempå ved et par anledninger, men ringreven Gary Rogers vartet opp med et par gode inngripener. Veteran-keeperen som vel har fylt 44 utviste en voldsom ro og rutine, der han smilte og lo og kom med støttende og oppmuntrende tilrop til sine lagkamerater. Et kjent fjes befant seg på Seahams lag, og Robbie Bird har tidligere imponert meg når jeg har sett ham. Det kan ha vært tilfeldig at han har gjort en god figur i de tre-fire kampene jeg tidligere har sett ham, men jeg kan ikke skjønne annet enn at han må være en god signering før Seaham. Det var da også nettopp Bird som satt inn kampens første mål etter 39 minutter. Rett før pause kunne gjestene økt, men ble stoppet av sølvreven Rogers som var nede som en katt og viste at også menn i midten av 40-årene kan ha gode reflekser. Hebburn hadde så en god mulighet, men lagene gikk i garderoben på stillingen 0-1.
Pausen benyttet jeg til å kombinere et toalettbesøk med å hente meg en ny flaske Strongbow, før jeg oppsøkte karen jeg ble fortalt kunne hjelpe meg med en pin. Kun £2 fattigere hadde jeg fått Hebburn Towns variant i min samling; ikke noe å si på den prisen. Det var tilsynelatende så som så med mat å få kjøpt, så jeg hadde nok tross alt tatt en korrekt beslutning ved å spise (dog altfor mye) tidligere på ettermiddagen før jeg gikk til kamp. Hjemmekeeper Rogers hadde overlatt keeperjobben til Shaun Newbrook, og sto i stedet ved gjerdet langs sidelinjen og samtalte med noen av de lokale. Da Hebburn Town etter få minutter satt ballen i mål etter kontring, var han i harnisk da linjemannen vinket for offside, og på direkte spørsmål måtte undertegnede bekrefte overfor Rogers at også jeg syntes den så noe tvilsom ut.
Kampen sto nå og vippet, men da Lee Kerr like før halvspilt andre omgang satt inn gjestenes andre mål, var jeg temmelig sikker på at de var avgjørelsen som falt. Helt ufortjent var det heller ikke, for Seaham hadde vært det beste laget. Denne gang lot jeg meg tidvis imponere av en liten rødtopp som var frisk på Seahams venstrekant. Det dreier seg etter all sannsynlighet om nysigneringen Craig Roberts fra Brandon United, og han var mannen bak flere av sjansene som gjestene kom seg til. Det kan komme godt med ettersom Seaham Red Stars vanlige venstrekant, Dean Nicholson, nylig skadet kneet og forventes å være ute hele kommende sesong. Ettersom klokka tikket mot full tid begynte det å dabbe av ute på banen. Det virket som om de fleste spillerne kun ventet på fløyta. Således kom det da også litt ut av intet da vertenes spiss Channon North plutselig satt inn reduseringen på overtid. De ble nå plutselig langt mer entusiastiske, men rakk ikke å skape ytterligere farligheter før dommeren blåste av med 1-2 i protokollen.
Det var det egentlig lite å si på, og jeg stakk hodet innom baren for å hente nok en flaske Strongbow. Festen var tydeligvis en suksess i ovenpå, med store gjenger med temmelig utfordrende kledde jenter som gikk i skytteltrafikk ut og inn. De fleste hadde heldigvis holdt seg innendørs mens jeg i løpet av andre omgang gikk en runde for å telle tilskuerne, og når jeg opplyser at det høyst uoffisielle tilskuertallet er 98, skal jeg med temmelig stor sikkerhet ha klart å luke bort alle festdeltakere fra andre etasje. En hjemmesupporter ved min side hevdet at han ikke hadde blitt så altfor mye klokere i løpet av de 90 minuttene vi hadde sett, men han uttrykte håp om at Hebburn Town i det minste kunne være med i kampen om en av opprykksplassene, og han utropte sporenstreks South Shields til den store favoritten i Division Two. Det gjensto bare å takke for meg og spasere tilbake til Hebburn metrostasjon, og jaggu klarte jeg ikke også å motstå fristelsen da jeg en liten stund vurderte å kjøpe med meg en pakke røyk fra en bensinstasjon på veien. Det ville ikke vært spesielt smart etter to og en halv uke uten røyk.. Jeg var i hvert fall nokså heldig med timingen på toget som tok meg tilbake til Simonside, og etter å ha unnagjort den korte etappen derfra ved hjelp av apostlenes hester kunne jeg snart finne loppekassa.
English ground # 259:
Hebburn Town v Seaham Red Star 1-2 (0-1)
Pre season friendly
Hebburn Sports & Social Club (2nd pitch), 10 July 2015
0-1 Robbie Bird (39)
0-2 Lee Kerr (67)
1-2 Channon North (90+1)
Att: 98 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: £2
Frokost var ikke inkludert ved Rufford Court B&B, men jeg hadde en plan da jeg forlot etablissementet og tok trikken mot Nottingham sentrum. Ved holdeplassen Royal Centre steg jeg av og spaserte bort til kjøpesenteret Victoria Centre, der jeg husket at de hadde et flott innendørs mat-marked. Her holder blant annet den tradisjonelle slakteren Thornhill & Sons til, og jeg kjøpte med meg en stor pork pie som skulle være en sen frokost på toget. Men jeg mesket meg med denne herligheten tøffet toget nordover, og etter halvannen time kunne jeg hoppe av i Barnsley for å bytte tog. Etter tjue minutters venting var neste etappe den 23 minutter lenge togturen til Denby Dale, der jeg byttet til buss.
82 sto det i panna på bussen fra Yorkshire Tiger som skulle skysse meg den siste etappen mot et bidrag på £2,30. Etter rett i overkant av 20 minutter på bussen ga jeg signal med stopp-knappen og steg av nesten rett utenfor Spring Grove Tavern B&B, i ganske landlige omgivelser mellom Kirkburton og Longburton. Jeg befant meg altså i West Yorkshire, oppe i høylandet sørøst for Huddersfield. Ved det nevnte etablissementet hadde jeg betalt rimelige £20 for kost og losji! Det var imidlertid ikke klart for innsjekking riktig ennå, men innehaveren slapp meg innenfor så jeg kunne vente inne i puben i første etasje.
Jeg benyttet ventetiden til å lese litt i Non-League Paper, og en halvtimes tid senere kom han like før klokka kvart på tre og hevdet at jeg nå kunne få sjekke inn. Han fastslo lattermildt at om det er blant de rimeligste overnattingene jeg har hatt, så vil det nok også være det garantert minste hotellrommet jeg har overnattet på. Det var alt annet enn en overdrivelse, for i tillegg til enkeltsenga, var det knapt plass til noe annet. Jeg satt fra meg bagen på gulvet, og når jeg senere skulle ut, måtte jeg igjen flytte den for å i det hele tatt få opp døra! Hele 3 kvadratmeter hadde jeg å boltre meg på! Men jeg skulle jo tross alt kun sove der, og til den prisen skal man overhodet ikke klage.
På en dag uten det helt store utvalget, hadde jeg kommet hit fordi jeg hadde valgt meg lokaloppgjøret Shelley v AFC Emley som dagens kamp, og dette etablissementet lå tilsynelatende nærme stedet der Shelley nå spilte sine hjemmekamper oppe ved Storthes Hall. Nede i baren kunne en gammel traver fortelle at Storthes Hall hadde en fortid som et enormt mentalsykehus (i perioden 1904-1991). I ettertid har det kommet frem en rekke uhyggelige historier herfra, og bortsett fra noen verneverdige gamle bygg er i dag så godt som alt jevnet med jorden. I stedet huser stedet nå studenthybler for studenter ved University of Huddersfield. Ellers har området en lang historie med ull, tekstilindustri, garving og kullutvinning. Det er drøyt 4 000 innbyggere i Kirkburton, mens landsbyen Shelley rett borti veien har omtrent tusen mindre.
Etter et par pints ved Spring Grove Tavern, la jeg i 18-tiden i vei mot åstedet for kveldens kamp. Fra min base langs Penistone Road tok jeg meg raskt de få meterne ned på Storthes Hall Lane som jeg skulle følge. Jeg hadde fått med meg at dette navnet tilsynelatende også ble benyttet på alle de ellers navnløse forgreiningene oppe i skogsområdet rundt Storthes Hall, men det ble snart en langt større påkjenning at veien gikk konstant oppover absolutt HELE veien, der den slanget seg inn i skogsområdet rundt det gamle «galehuset». Først etter en snau halvtime flatet det noe ut da jeg tok meg inn på den lange grusveien som leder til Shelleys hjemmebane som har fått navnet Storthes Hall Park.
Dette var vel tidligere treningsbane for Huddersfield Town, før de bygget nymotens fasiliteter rett ved sin Kirklees Stadium, og det er kun de siste par årene at Shelley har holdt til her. I tidligere år spilte de i selve Shelley, og fra 1964 spilte de på Westerley Lane, der jeg sterkt mistenker at de banedelte med cricketklubben. Etter at klubben i 2005 fant ut at dette ikke lenger var noen passende hjemmebane, tilbragte de et par sesonger i nærliggende Skelmanthorpe før de sommeren for fire år siden (altså i 2011) flyttet inn på Storthes Hall Park. Sakte men sikkert har de her bygget seg en hjemmebane som måneden før mitt besøk hadde blitt formelt åpnet av selveste hertuginnen av York (altså Sarah Ferguson).
Shelley er garantert et meget ubeskrevet blad for de fleste her hjemme, men etter at de startet opp i 1903, spilte de i Huddersfield & District League. Samtidig med at man sommeren 2011 flyttet til Storthes Hall, tok de også steget fra Huddersfield & District League opp i West Yorkshire League, der de vant Division Two tittelen i sin første sesong. Dette ble fulgt opp av et nytt opprykk året etter, og klubben er dermed nå å finne i West Yorkshire League Premier Division – for de uinnvidde tilsvarer dette non-leagues step 7. Der har de hittil endt på 12. plass og senest 10. plass i 2014/15-sesongen, men de virker nokså ambisiøse på mange vis, og kan absolutt være et lag å holde øynene åpne for kommende sesong. De skulle ikke overraske meg voldsomt om de snart vil kunne banke på døra til NCEL.
Inngangspengene var satt til £2, og mens jeg betalte min skjerv, fant jeg også ut at det ikke hadde blitt trykket opp noe program. Jeg ble dog fortalt at det ville bli delt ut stensiler med lagoppstillingene, og med det benyttet jeg anledningen til å foreta en liten rundtur på anlegget. Alt som er av fasiliteter er å finne på nærmeste langside, der man har installert benkerader i en gressbanke. Denne seksjonen strekker seg omtrent halve banens lengde, og er på en måte delt av et sett med trapper. Disse benyttes også av spillerne når de tar seg til og fra garderobene i det nyåpnede klubbhuset som ligger på toppen av den nevnte gressbanken.
Det er også på denne langsiden at man finner laglederbenkene i hvit mur. Rundt anlegget ellers er man eventuelt henvist til å stå på bar bakke – på gress. Utsikten man fra tribunen har utover høylandet er meget flott, og man har for eksempel en langt bedre utsikt mot den høye telekommunikasjonsmasten på Emley Moor enn hva tilfellet er ved AFC Emleys hjemmebane, The Welfare Ground. Denne masten er som tidligere nevnt Storbritannias høyeste frittstående konstruksjon, der den rager 330,4 meter over bakken. Forbi denne hadde kveldens bortelag kommet, for det var nettopp AFC Emley som hadde tatt den korte turen for å møte Shelley til et skikkelig lokaloppgjør.
Mens Shelley er å finne i West Yorkshire League, spiller AFC Emley til daglig ett nivå høyere opp – i NCEL Division One, der de forrige sesong surret bort et mulig opprykk helt på tampen. To ganger forrige sesong besøkte jeg den trivelige klubben, og jeg var nyfiken på hva de nå hadde å stille opp med foran en ny sesong, der de ifølge et par av supporterne vil gjøre et nytt forsøk på å ta seg opp i Premier Division. Shelley hadde fristet med lokal mat fra nærliggende Hinchliffe’s Farm, og til tross for mangelen på mushy peas og saus, falt deres eminente pork pie så godt i smak at den var et røverkjøp for £2.
Med få minutter til avspark fikk jeg omsider tak i en stensil med lagoppstillingene, som viste seg å ikke være de to klubbenes lagoppstillinger i det hele tatt, men snarere en liste over troppene. Dermed av noe begrenset nytte når kampen startet, men ved hjelp av et par lokale tilskuere fikk jeg raskt oversikt over majoriteten av aktørene ute på banen, og flere av Emley-spillerne kjente jeg da også til fra tidligere. Til tross for nivåforskjellen hang Shelley tidlig greit med, selv om AFC Emley var det beste laget og burde tatt ledelsen tidligere enn det de gjorde. Med i underkant av ti minutter til pause sprakk nullen, og Nathan James satt inn 0-1. Det sto seg også til pause, og det var en fortjent ledelse.
I baren var det (i hvert fall midlertidig) mangel på cider, så jeg benyttet pausen til å betale £2 for en flaske Beck’s, samtidig som jeg unnet meg nok en pork pie. Faktisk må jeg innrømme at jeg like etter returnerte for en tredje(!) pai; så god var den! Bra jeg hadde fått en solid dose mosjon i form av oppoverbakkene fra overnattingsstedet mitt. En representant fra hjemmelaget bekreftet ellers at de hadde ambisjoner, uten at jeg klarte å lirke ut av ham at opprykk til NCEL var noen umiddelbar målsetning. En rekke Emley-spillere hadde dessuten brukt førsteomgangen til å varme opp på gressplenen bak det ene målet, i et andre sett med drakter nummerert fra 1 til 11. Og når jeg fikk vite at manager Darren Hpworth hadde til hensikt å bytte samtlige elleve spillere, var det kanskje duket for mer forvirring for en stakkar.
Da jeg i påsken unnagjorde sesongens andre besøk ved The Welfare Ground i Emley i forbindelse med NCEL Easter Hop, var det Ashley Flynn som sørget for snakkisen med et håpløst straffespark – en totalt mislykket «Panenka-straffe» som gikk rett i armene på keeper. Etter seks minutter av andre omgang gjorde han denne gang ingen feil da han doblet gjestenes ledelse (for ordens skyld ikke fra straffemerket), og det sto altså 0-2 etter at tidligere Emley-keeper Paul Day måtte kapitulere for andre gang. Like etter burde Emley økt ytterligere, men Shelley kjempet seg inn igjen i kampen; ikke minst takket være en svært frisk kar på den ene vingen. Flere ganger kom han seg rundt og til innlegg, men Emley-forsvaret klarte stort sett å ordne opp.
Vel, i hvert fall inntil det gjensto ti minutter av ordinær tid. Da fikk vertene sin redusering da Ben Dyson stanget ballen i mål. Det var ikke helt ufortjent, men i jakten på en utligning kunne (og burde) Emley straffet de på en kontring. Det sto imidlertid fortsatt 1-2 da dommeren blåste av, og alt i alt var det det beste laget som vant foran det som ifølge min manuelle telling var 141 tilskuere og fire hunder. Med et så stort antall spillerbytter er jeg derimot mer usikker på hva jeg kan legge i det jeg så denne kvelden. Men artig var det, og Shelley var igjen et trivelig bekjentskap. Jeg vurderte å bli igjen for å unne meg en siste forfriskning fra baren, men ti minutters tid etter at sluttsignalet lød, vendte jeg snuta mot Spring Grove Tavern.
Det var faktisk en frisk spasertur også tilbake, til tross for at det nå var nedoverbakke. Verten hadde nevnt muligheten for at han muligens ville stenge baren rundt klokka 22 om det ikke var gjester der, men lettere andpusten kom jeg inn idet klokka på veggen såvidt hadde passert kvart på ti. Jeg unnet meg en pint med Burrow Hill cider, og ble sittende der i hyggelig passiar med verten, som ble stadig mer slørete i talen i takt med at han helte nedpå glass med whisky. Litt etter klokka elleve takket jeg for praten og trakk meg tilbake til mitt lille «bøttekott». Det var bare å få seg litt søvn før reisen nordøstover neste dag.
English ground # 258: Shelley v AFC Emley 1-2 (0-1) Pre season friendly Storthes Hall Park, 9 July 2015 0-1 Nathan James (37) 0-2 Ashley Flynn (51) 1-2 Ben Dyson (80) Att: 141 (h/c) Admission: £2 Programme: None Pin badge: n/a
Det føltes som om jeg hadde denne sommeren blitt rammet hardere enn noensinne av fotball-abstinensene, og et forsøk på å se mer fotball her hjemme hadde ikke slukket tørsten nevneverdig. Faktisk hadde jeg dette året tenkt å hoppe over den etter hvert årvisse juli-turen med treningskamper, men jeg var dum nok til å begynne å kikke på kampmenyen. Dermed ble jeg selvsagt snart fristet av både det ene og det andre – spesielt ettersom det kunne kombineres med en liten Englands-ferie med min mor og nevø, og før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt meg en Englands-tur. Etter fem-seks flotte dager i London, Nottingham, York, Scarborough og Whitby, tok jeg denne onsdagen avskjed med de to på York stasjon. Mens de satt kursen mot Manchester Airport og hjemreise, vendte jeg snuta sørover igjen mot Nottingham for å gå i gang med den fotball-relaterte delen av min tur.
Min tur gikk videre via Sheffield, der jeg byttet til tog mot Nottingham. Jeg var altså tilbake i Robin Hoods gamle trakter kun få dager etter at jeg hadde forlatt den med mitt daværende reisefølge, men i motsetning til den gang unnet jeg meg nå ikke tid til en tur innom landets eldste pub, Ye Olde Trip to Jerusalem. I stedet krysset jeg rett over til trikkeholdeplassen og betalte £3,70 for en dagsbillett før jeg satt meg på første trikk nordover som skulle mot Pheonix Park. Ved holdeplassen Cinderhill steg jeg av og gikk de få meterne over til Rufford Court B&B, der jeg hadde betalt £30 for tak over hodet. Etter at kvinnen i første halvdel av tjueårene hadde fått sjekket meg inn, kunne jeg installere meg og slappe av litt før jeg igjen var på farten.
Jeg visste selvsagt at det kun var en liten spasertur ned til Basford Uniteds hjemmebane Greenwich Avenue, og jeg bestemte meg for å ta en kikk. Mens jenta fra tidligere var opptatt av å råkline med typen sin ute parkeringsplassen, gikk jeg igjen ut og strenet nedover Bagnall Road. Basford Uniteds hjemmebane ligger tilknyttet et stort offentlig grøntområde som åpenbart er nokså populært blant områdets hundeeiere og andre turgåere. Så også tydeligvis blant yr ungdom, og for andre gang på kort tid forstyrret jeg nok et ungt par som nok ikke var mange øyeblikk fra å ha seg skikkelig når jeg kom brått på de der de allerede virket å være godt i gang inne i et skur. Av Basford Uniteds hjemmebane var det skuffende lite å se, da banen var gjerdet inn og låst. Men jeg fikk da tatt en liten kikk over gjerdet før jeg spaserte videre.
Ved å følge en gangvei gjennom et boligområde, kom jeg ut like i nærheten av trikkeholdeplassen David Lane. Holdeplassen (og veien med samme navn) er neppe oppkalt etter medlemmet The Order, men det var uansett her jeg steg på en nordgående trikk mot Hucknall. Som et tidligere senter for strikking (av alle ting!) og senere viktig gruveby, er nok Hucknall i dag mest kjent som nordlig endeholdeplass for Nottingham-trikkene, i tillegg til å være en pendlerby for Nottingham. Vi befinner oss altså i grevskapet Nottinghamshire, der Hucknall ligger en drøy norsk mil nord for Nottingham. Hucknall har rundt 30 000 innbyggere, og jeg så øyeblikkelig minnesmerker over stedets fortid som gruvesamfunn utenfor stasjonen da jeg tuslet mot Wetherspoons-puben The Pilgrim Oak.
Der hadde jeg halvveis avtalt å møte mine groundhopper-venner Lee og Katie som hadde tatt turen ned fra nordøst. Jeg var imidlertid ganske tidlig ute, og da klokka såvidt hadde passert kvart over fem, regnet jeg med at det ville gå en times tid før de ankom. Det viste seg å stemme, og jeg var i ferd med å sluke min andre pint da de to kom inn døra og gikk for å bestille seg en matbit. For deres del hadde det stått mellom å møte meg på denne kampen eller i Shelley dagen etter, og kanskje var det utslagsgivende at Katie hadde barnefri denne onsdagen. I tillegg har man jo i år fått vite at klubben snart vil flytte på seg, og at man har begynt arbeidet på et nytt stadion som man regner å kunne bruke fra og med 2017/18-sesongen. Så da var det jo også greit å besøke Watnall Road mens man kunne.
Hucknall Town spiller til daglig i Central Midlands League (South Division), men er ingen typisk step 7 klubb. Så sent som i 1992 spilte de også i det som da het Central Midlands League Supreme Division (i dag består CML kun av to divisjoner på begge er på step 7 – North Division og South Division), men da vi gikk inni et nytt årtusen hadde de faktisk klatret fire nivåer og befant seg i Northern Premier League Premier Division. Våren 2004 ble også NPL Premier vunnet, og klubben sikret opprykk til den nye Conference North. Der holdt de seg i fem sesonger, med 10. plass i debutsesongen 2004/05 som historisk bestenotering. Nedrykket i 2009 var vel starten på en nedtur som omsider endte med at klubben hadde så store (ikke minst økonomiske) problemer at den eneste redningen var å be om degradering tilbake til Central Midlands League etter en 2012/13-sesong som endte med jumboplass i NPL 1 South.
De vil denne sesongen være blant de største favorittene til igjen å ta steget opp til det man vil måtte kunne anta vil være Northern Counties East League, og jeg var ivrig etter å komme meg på kamp. Veien var enkel og grei, rett frem langs Watnall Road, men Google Maps fortalte om en spasertur på rundt 20 minutter, så jeg lot meg overtale til å vente på at paret fra nordøst skulle spise opp. Når det var gjort skysset Katie oss dit ned, og vi kunne knipse noen blinkskudd av anleggets ytre før vi betalte oss inn med £3 hver. Skjønt, Lee betalte for oss alle, så da var det på sin plass at jeg tok første runde i baren. Men det fikk vente litt, for først ville vi selvsagt ta en liten kikk rundt banen, der vi gikk mot klokka.
Vi kom inn på den ene kortsiden, der en ståtribune strekker seg over mesteparten av banens bredde. Det er også her man finner inngangen til klubbhusets bar, men nå gikk vi i stedet over på den ene langsiden, der man også har tribune(r) som strekker seg i hele banens lengde. Seksjonen nærmest klubbhuset byr på sittetribune, mens den andre seksjonen er ståtribune. På bortre kortside er det også noen betongtrinn med ståtribune, men her står man eventuelt under åpen himmel. Det gjør man også på den andre langsiden, der det kun er såkalt hard standing. På denne langsiden finner man imidlertid laglederbenkene, og et bygg i bakkant huser åpenbart klubbsjappa som var stengt ved vårt besøk.
Det hadde kun vært et drøyt kvarter til kampstart da vi omsider ankom, og det ble derfor ikke tid til noen pre-match pint da spillerne snart tok oppstilling og vi var på febrilsk leting etter lagoppstillingene. Noe program var ikke blitt trykket opp, og heller ikke var det råd å få kloa i noen stensil e.l. med lagoppstillinger, så her gjaldt det å dra nytte av de fremmøttes kunnskap. Derfor stilte vi oss etter hvert mellom de to laglederbenkene for å eventuelt få litt innspill derfra. Lee noterte flittig ned navn og nummer mens et par av innbytterne pekte ut sine respektive lagkamerater for ham. Og dermed kunne vi for alvor rette vår fulle oppmerksomhet mot kampen som nå ble blåst i gang.
Gjestene denne kvelden var Coalville Town, som hadde tatt turen over grevskapsgrensen fra Leicestershire. Med daglig spill i NPL 1 North, tre nivåer høyere enn vertene, var det ventet at de ville være en tøff test. Men det var faktisk Hucknall Town som startet best de første ti minuttene, og de var frempå med et par friske angrep og avslutninger. Deretter jevnet det seg mer ut før Coalville begynte å ta over. De hadde imidlertid ikke skapt all verden av sjanser da de tok ledelsen med 25 minutter spilt. Målscorer var nysigneringen Aaron Hooton, men han fikk da også god hjelp i form av en feil i hjemmeforsvaret. Hucknall hang greit med, og det var på ingen måte noen merkbar nivåforskjell i en første omgang som ebbet ut med 0-1.
Mens Lee og Katie valgte å holde seg ute, oppsøkte jeg klubbhusets bar og betalte £3 for en pint med Strongbow. Selv om klubbsjappa var stengt fikk jeg da kjøpt en pin i baren. £3,50 kostet den, og på veien ut stoppet jeg også innom matutsalget for å bytte £2,80 mot en bacon cheeseburger. Lee sto i samtale med en Coalville-kar som håpet å igjen kunne kjempe på øvre halvdel og kanskje kapre en playoff-plass. Lee uttrykte glede over at pins var tilgjengelig i baren, men la det foreløpig is til fordel for den nokså håpløse oppgaven å greie ut rundt pausens mange bytter.
Selv om de fortsatt spilte med samme nummer på ryggen, skulle det etter hvert vise seg at Coalville Town hadde byttet ut hele laget, og dette førte til litt forvirring. Ti minutter ut i omgangen doblet de ledelsen ved Kyle Fowkes, og etter dette døde kampen litt hen. I en lang periode var det temmelig tamt, og nærmest kom Hucknall en redusering da en avslutning fra Ben Wapplington(?) ble reddet på streken. I stedet satt Coalville Town spikeren i kista da Jake Woolley med ti minutter igjen satt inn 0-3. Her skulle det bli en viss forvirring da han i likhet med Aaron Hooton spilte med nummer 9 på ryggen, slik at vi først noterte Hooton som tomålsscorer. Det var først etter å senere ha sjekket Coalville Towns Twitter-feed at vi fikk klarhet i dette og skjønte sammenhengen. Slik er det med pre-season friendlies..
Enda snodigere er det at både undertegnede i tillegg til både Lee og Katie tilsynelatende presterte å gå glipp av en utvisning om vi skal tro den nevnte Twitter-feed, som på stillingen 0-3 meldte om at Hucknall fikk en mann utvist og ble redusert til ti mann. Dette oppdager jeg først etter at jeg var tilbake på hotellet, og hverken Lee, Katie eller til og med Hucknall Towns Twitter-ansvarlige hadde fått med seg noen utvisning, så dette er utrolig merkelig. Det endte uansett 0-3 foran det vi etter tre tellinger ble enige om at måtte være 104 tilskuere. Hucknall Town hadde ikke på noen måte gjort seg bort, men noe av nivåforskjellen ligger vel også dette med effektivitet.
Lee og Katie ble igjen slik at jeg omsider fikk kjøpt min runde, og i hyggelig selskap ble vi blant annet fortalt at man i dagens kamp hadde vært mest opptatt av å implementere nye systemer og formasjoner. Ellers fikk jeg høre at opprykk ikke bare er en ambisjon denne sesongen, men både et krav og en nødvendighet! En av klubbrepresentantene mente at de med litt flaks kunne tatt tittelen og opprykket i fjor, og fortalte at de med unntak av én mann hadde beholdt spillertroppen som også hadde fått et par tilvekster. Når jeg spurte om hvem de regnet med at de hardeste konkurrentene ville bli, ble Clay Cross Town raskt nevnt, før man ramset opp klubber som Belper United, Bulwell, Pinxton, og Sherwood Colliery. Til tross for tapet virket det da også som om manager Andy Graves var nokså fornøyd med det han hadde sett denne kvelden. Det var bare å ønske Hucknall-folket lykke til.
Det var da også det vi gjorde etter å ha tømt glassene og høflig takket nei til gratis pommes frites, før vi forlot Watnall Road etter et trivelig besøk. Katie tilbød seg å kjøre meg tilbake til hotellet, og ti minutter senere takket jeg for skyss og ønsket god tur hjem til nordøst. Det hadde vært en trivelig start på fotball-delen av min juli-tur, og med besøket hos Hucknall Town fikk jeg også et lite innblikk i en av step 7-ligaene jeg har hatt lyst til å stifte nærmere bekjentskap med. Skjønt, Hucknall Town er vel som sagt ingen typisk step 7-klubb, og jeg tviler på at de blir å finne der særlig lenge.
English ground # 257: Hucknall Town v Coalville Town 0-3 (0-1) Pre season friendly Watnall Road, 8 July 2015 0-1 Aaron Hooton (26) 0-2 Kyle Fowkes (55) 0-3 Jake Woolley (79) Att: 104 (h/c) Admission: £3 Programme: None Pin badge: £3,50
Jeg hadde i år faktisk tenkt å hoppe over den etter hvert årvisse juli-turen med treningskamper, men jeg var dum nok til å begynne å kikke på kampmenyen. Dermed ble jeg selvsagt snart fristet av både det ene og det andre – spesielt ettersom det kunne kombineres med en liten Englands-ferie med min mor og nevø, og før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt meg en Englands-tur. Etter fem-seks meget flotte dager i London, Nottingham, York, Scarborough og Whitby, tok jeg denne onsdagen avskjed med de to på York stasjon, og staret den fotball-relaterte delen av min tur. Første stopp var Nottingham og Hucknall, og jeg benyttet derfor anledningen til å ta en kikk på Basford Uniteds hjemmebane Greenwich Avenue, som lå rett i nærheten av mitt hotell.
Basford United er en klubb jeg har vært nokså nysgjerrig på en stund. Dette skyldes av en eller annen grunn klubben selv i større grad en dens hjemmebane, som ligger tilknyttet et stort offentlig grøntområde som åpenbart er nokså populært blant områdets hundeeiere og andre turgåere. Basford United har jo klatret skikkelig i pyramiden de siste årene, etter å ha spilt 2011/12-sesongen i Central Midlands League (South Division). Etter å ha vunnet tittelen den sesongen, sikret de seg opprykk til East Midlands Counties League. Der ble det umiddelbart ny tittel og dermed nytt opprykk; denne gang til North East Counties League Premier Division. Der debuterte de med 5.plass, før de ble flyttet sidelengs over til Midland Football League Premier Division. Onde tunger hevdet at dette var et forsøk på å få seg en antatt enklere vei til step 4 (Heanor Town har for øvrig blitt flyttet på samme måte foran 2015/16-sesongen), og i så fall fungerte det, for med MFL-tittelen våren 2015 sikret de seg nemlig opprykk til NPL, der de kommende sesong vil spille i NPL 1 South.
Av deres hjemmebane Greenwich Avenue var det skuffende lite å se, da banen var gjerdet inn og låst, slik at det ikke var all verdens med innsyn jeg fikk. Men jeg fikk da i det minste tatt en liten kikk over eller gjennom gjerdet her og der, og knipset noen bilder (som jeg lar tale for seg) før jeg spaserte videre mot trikkeholdeplassen David Lane. Greenwich Avenue virket ikke altfor spennende, og min oppmerksomhet var allerede rettet mot kveldens kamp hos Hucknall Town. Jeg vil nok temmelig sikkert returnere til Greenwich Avenue for å se kamp her ved en senere anledning.
Da min liste over engelske stadionbesøk faktisk har blitt så lang at den måtte deles opp, består den nå av to deler (alfabetisk etter den relevante klubb). Evnt .ta en kikk på den kronologiske listen over britiske kamper: Kronologisk liste over britiske kamper
