Kendal Town v Morecambe 14.07.2015

Tirsdag 14.07.2015: Kendal Town v Morecambe

 

Det trivelige vertskapet ved Tanamara Guest House disket opp med en full english breakfast før drosjebilen kom som avtalt for å svippe med ned til Retford jernbanestasjon. Denne dagen skulle jeg igjen sette kursen nordvestover, til en destinasjon som lenge har fristet meg – nemlig Kendal. Dagens første etappe gikk til Sheffield, og 09.02-toget var i rute. Etter togbytte i stålbyen og nytt togbytte ved Manchester Piccadilly, kunne jeg rundt klokka halv ett stige av på stasjonen Oxenholme Lake District. Der var det over tre kvarters venting på toget som skulle ta meg den siste lille strekningen til Kendal, så jeg satt meg ned med en medbragt bok mens jeg ventet. Snaue ti minutter på halv to ankom jeg omsider Kendal. County Hotel ligger vis-à-vis stasjonen, og der hadde jeg betalt £45 for kost og losji. Til tross for at det egentlig var halvannen time til innsjekking, fikk jeg jeg snart sjekket inn.

 

Den gamle markedsbyen Kendal ligger sør i grevskapet Cumbria, oppe i det nordvestlige England, der den ligger i utkanten av Lake District nasjonalpark – noe som gjør den til en svært populær base for fotturister. Turisme er i det hele tatt den idylliske byens viktigste næringsvei i disse dager, etter at det tidligere har vært ullhandel og produksjon av tobakk og snuff («luktesnus»). Byen er ellers kjent for Kendal mint cakes – en slags konfekt, og kalles gjerne «the Auld Grey Town» etter alle bygningene bygget i den lokale, grå kalksteinen. Gjennom sentrum renner elven Kent, og oppe på en av åsene finner man ruinene av Kendal Castle.

 

Som nevnt hadde jeg i lengre tid hatt Kendal og fotballklubben Kendal Town svært høyt oppe på min liste over ønskede destinasjoner; ikke minst grunnet deres meget flotte hjemmebane Parkside Road. Imidlertid hadde jeg ved to tidligere anledninger blitt offer for avlysninger her, men om ikke annet hadde heldigvis beslutningene blitt tatt såpass tidlig at jeg rakk å endre planer. Sist gang var så sent som i slutten av mars i år, da deres hjemmekamp mot Northwich Victoria måtte utsettes grunnet kraftig regnvær. Heldigvis ble dette den gang offentliggjort allerede mens jeg spiste frokost, og jeg valgte meg omsider den underholdende kampen Droylsden v Bamber Bridge som alternativ. Slike bekymringer hadde jeg ikke denne juli-dagen.

 

Kendal Town skulle ta imot Morecambe, men opprinnelig hadde jeg sett på mulighetene for å besøke Daventry Town eller Walsall Wood denne kvelden. Det var før Kendal Town offentliggjorde sin hjemmekamp som i utgangspunktet skulle være mot AFC Fylde. Noen dager senere ble altså motstanderen endret til Morecambe, som hadde lovet å bringe sitt førstelag, og det var kanskje grunnen til at Kendal «vraket» Fylde-klubben til fordel for relativt lokal motstand fra Football League? Jeg ble uansett fristet til å endre planene for å endelig få avlagt en visitt til Parkside Road. Men etter å ha installert meg og pustet ut litt på hotellrommet var det først på tide å ta en nærmere kikk på byen Kendal.

 

Etter å ha spasert litt rundt i Kendals trivelige sentrum, satt jeg meg ned på Wetherspoons-puben The Miles Thompson for å teste noen flere av denne sommerens festival-cidere samtidig som jeg skrev et par postkort til familien. Multitasking der altså! Også her benyttet jeg meg av tilbudet der man velge tre glass à 1/3 pint for prisen av en pint, og således ble hele seks festival-cidere testet. Thistly Cross Barreel Ages Cider, Bottle Kicking Raspberry & Pomegranate, Hazy Daisy, Dorsy Dabinett, Gwent-y-Ddraig Summer Breeze og Thatchers Big Apple var alle gode kandidater, og uten flere nye varianter å teste forlot jeg Wetherspoons og unnet meg en pint på en skikkelig pub rett ved siden av.

 

På The Last Orders Inn virket mange av stamgjestene opptatt av hesteveddeløpene som ble vist på skjermen, og etter et glass spaserte jeg videre nedover til puben the Ring O’ Bells. Dette er en temmelig spesiell sak, da den visstnok skal være Englands eneste pub som står på vigslet jord! Den står rett ved siden av en av byens kirker, og ble på 1700-tallet bygget for å tilby forfriskninger til bl.a. kirketjenerne. Dette er nå en todelt klassisk pub, der jeg unnet meg en forfriskende pint før jeg tok fatt på siste etappe opp mot fotballbanen. Da jeg sto der oppe rett på Parkside Road, rett ved stadionet med samme navn, fant jeg ut at jeg hadde mer enn nok tid til å ta en kikk på Kendal Castle. Derfor tok jeg en avstikker innom den store parken, forbi en kirkegård, opp til den gamle ruinen, der det var noe mer gjengrodd enn jeg hadde trodd.

 

På vei ned igjen mot fotballstadionet klarte jeg selvsagt å skli slik at jeg fikk gjørme blant annet på kneet, men jeg fikk børstet vekk det verste, og da jeg igjen befant meg utenfor inngangen til klubbens hjemmebane, var det fortsatt rundt en time og et kvarter til avspark. Endelig skulle jeg få tatt en kikk på Parkside Road, og selv om jeg hadde fått et ganske bra innblikk oppe fra veien, var jeg nå svært ivrig etter å tre innenfor slik at jeg omsider kunne ta en ordentlig kikk på herligheten. Jeg betalte de £5 som krevdes i inngangspenger (til tross for at det som sikkert er en standardisert billett sier £8) og gikk gjennom telleapparatene i det ene hjørnet, klar for å legge ut på en runde som gikk med klokka.

 

Langsiden nærmest inngangspartiet domineres i denne enden av banen av en tribunekonstruksjon som ble satt opp i årene før andre verdenskrig, der tilskuerne kan stå på et par betongtrinn. Bortenfor dette er det et parti med ståtribune under åpen himmel, og betongtrinnene er her anlagt i en gressbanke av typen FA har lagt for hat i disse dager. Et skilt opplyser om at det ikke er tillatt for tilskuere å stå på denne gressbanken, men det syntes ikke som om alle fulgte denne oppfordringen i det fine været, der en rekke personer etter hvert var å se stående, sittende eller til og med liggende på gresset. Ellers er det selvsagt hard standing, og det er også tilbudet til tilskuerne som velger å stå på bortre kortside.

 

Midt på bortre langside står anleggets hovedtribune i tre, satt opp i 1930 og bygget noe på i 1955. Det er herlig sak, der tilskuerne kan hvile akterspeilet på nummererte trebenker. Ved siden av denne finner man en tribune ikke ulik den på motsatt langside, da de også ble satt opp samtidig. Den største forskjellen er at denne senere har blitt omgjort til sittetribune ved å installere seter. På nærmeste kortside var det i årene etter andre verdenskrig at man anla terracing i skråningen her – altså ståtribune i form av betongtrinn, og her står man under åpen himmel. I 1956 ble klubbhuset bygget i bakkant av denne ståtribunen, og noen seter er installert rett foran klubbhuset; på de to øverste radene med betongtrinn, der et lite overbygg også gir litt tak over hodet. I enden nesten borte ved inngangspartiet går en trapp opp til klubbhuset og dens bar, og det var dit jeg nå satt kursen.

 

Parkside Road er et fantastisk flott stadion med en nokså idyllisk beliggenhet, og det er nesten som om tiden har stått stille her siden 1950-årene. Det er da heller ikke alle fotballstadioner som kan skryte av å ha alle sine opprinnelige tribuner fortsatt intakt og «ubesudlet». Kendal Town har da også spilt her helt siden deres oppstart i 1919, da de under navnet Netherfield ble stiftet som et bedriftslag for arbeiderne ved en lokal skofabrikk (nok en gammel viktig næringsvei i byen). Dette navnet hadde de forresten helt til 1998. Etter krigen tok de plass i Lancashire Combination, der de debuterte med en 2. plass. Og da Northern Premier League ble stiftet i 1968, var Netherfield en av klubbene som var med fra starten. Der var de imidlertid stort sett å finne på nedre halvdel, og etter to strake sisteplasser rykket de i 1983 ned i North West Counties League.

 

Etter fire sesonger i den nye ligaen fikk de – til tross for en 17. plass – igjen ta turen opp i NPL da denne utvidet med en andre divisjon som fikk navnet Division One. Etter to år under navnet Netherfield Kendal, tok de i 2000 dagens navn for å signalisere at de representerer hele Kendal, og ikke kun Netherfield-distriktet av byen. Våren 2006 fulgte de opp en 3. plass i ligaen med å sikre opprykk via playoff. Gresley Rovers ble slått 2-1 i playoff-finalen, og Kendal Town var klare for NPL Premier. Der holdt de seg i sju sesonger, med to strake 5. plasser (med påfølgende knepne tap i playoff-samifinalene) som bestenotering, før de i 2013 måtte returnere til Division One, som nå hadde fått to avdelinger, og de tok naturlig nok plass i Division One North.

 

Siden nedrykket har de virket mer som en middelhavsfarer, og forrige sesong endte de jo også midt på nedre halvdel av tabellen. En supporter jeg vekslet noen ord med i baren uttrykte imidlertid håp om at de skal kunne kikke oppover på tabellen denne sesongen, og kanskje kjempe om en plass i playoff. Der jeg satt og nippet til en pint Strongbow til £3, savnet jeg igjen et kampprogram, men jeg trøstet meg med at jeg fikk kjøpt en pin for £3 i baren, samt at jeg snart fikk rasket til meg en stensil med lagoppstillingene, slik at jeg i det minste kunne sette sette navn på de forskjellige fjesene. Det er alltid en fordel!

 

Jeg benyttet også noe av ventetiden til å innta en etterlengtet middag i form av en herlig porsjon steak & onion pie, servert med mushy peas og brun saus. Etter dette smakfulle måltidet var det også tid til å hente en ny pint Strongbow før lagene kom på banen og moroa kunne starte. Det var imidlertid tamme saker vi ble servert fra start, og det gikk et kvarter før vi fikk se en målsjanse. Et svakt tilbakespill og en misforståelse i Morecambe-forsvaret første til at Jordan Connerton snappet ballen og rundet Shrimps-keeper Barry Roche, men hans ikke altfor imponerende avslutning ble blokkert av Chris Doyle. Sakte men sikkert tilkjempet gjestene seg et lite initativ, og Paul Mullin hadde allerede hatt en ok sjanse da Aaron Wildig ved halvspilt omgang sendte de rødkledde i føringen etter flott kombinasjonsspill.

 

Få minutter senere burde det kanskje stått 0-2 da Aaron McGowan plukket opp en klarering. Fra rundt 20 sendte han i vei et skudd som smalt i innsiden av stolpen helt oppe i krysset. Kampen som hadde startet så tregt hadde virkelig tatt seg opp, og Connerton burde utlignet for Kendal da hans avslutning ble reddet av keeper Roche. Like før pause hadde Kendal igjen muligheten til å utligne, og Dave Swarbrick sto for et frekt forarbeid da han med et hælspark spilte gjennom Danny Wilkins, mens sistnevnte skjøt over alene med Roche. Dermed kunne det som etter hvert skulle vise seg å være 375 tilskuere se at det sto 0-1 til pause. Det var også et godt påskudd for å hente påfyll i klubbhusets bar.

 

I løpet av dagen hadde jeg også blitt kontaktet av en kar som publiserte bilder fra forskjellige kamper denne sommeren, og jeg hadde lovet ham å sende noen bilder. Men her var det overhodet ikke noe signal, og jeg fikk klar beskjed om at klubbens WiFi kun var for styret, ansatte, sponsorer og andre VIP-gjester. Jeg tenkte å høre med noen av lederne selv om både dette og litt rundt tankene foran sesongstart, men det er lenge siden jeg har følt meg mer til bry hos en klubb i non-league enn det jeg gjorde der og da. Før jeg i det hele tatt fikk sagt mer enn et ord eller to ble jeg nemlig bryskt avfeid og gitt en kald skulder med forklaring om at vedkommende var altfor opptatt…før personen stilte seg i hjørnet av baren og stirre utover lokalet. Like opptatt og avvisende var en annen kar tilsynelatende fra ledelsen, så jeg tok i stedet med meg pinten ut og ventet på andre omgang mens jeg slo av en kort prat med en høfligere og langt mer imøtekommende representant for hjemmelaget.

 

Bortelagets manager Jim Bentley byttet ut samtlige elleve spillere i pausen, og fem minutter ut i omgangen fikk gjestene tildelt straffespark etter at Jack Kelleher ble dratt ned av Robbie Williams. Lee Molyneux steg frem og satt sikkert inn det som visstnok var hans første mål for The Shrimps. Et snaut kvarter senere sto det 0-3 da Alex Kenyon stusset et innlegg fra Molyneux mot mål, og ballen gikk i nydelig bue inn i bortre hjørne. Da hjemmelaget regelrett ga bort ballen i midtbaneleddet, ble de igjen straffet ti minutter senere. På elegant vis spilte Kelleher gjennom Kevin Ellison som satt inn gjestenes fjerde. Helt på tampen gikk Ellison i bakken, og dommeren pekte igjen på straffemerket. Igjen var det Robbie Williams som forbrøt seg, og Tom Barkhuizen steg frem. Han hadde brent to kjempesjanser like i forkant, men gjorde ingen feil da han fastsatte sluttresultatet til 0-5.

 

Det var på ingen måte ufortjent at bortelaget vant, men forhåpentligvis fant også manager Michael Stringfellow noe positivt å ta med seg fra kampen, for resultatet var nok noe flatterende. Riktig dårlige var nemlig ikke Kendal, selv om det ble unødvendig stygt da det raknet noe mot slutten. Og det var jo også motstand fra Football League. Det skal bli spennende å se hva The Mintcakes kan gjøre i den interessante NPL Division One North denne sesongen, men det blir nok igjen en svært tøff divisjon., der det uansett er andre klubber enn Kendal Town som vil bære de heftigste favorittstemplene. Etter å ha unnet meg en siste pint i klubbhusets bar, valgte jeg å bryte opp og vende tilbake til hotellet.

 

Veien tilbake dit tok meg igjen forbi Kendal Castle, der jeg fikk en ny kikk på den gamle borgruinen. Jeg vurderte å ta en siste pint i hotellbaren, men valgte i stedet å trekke meg tilbake til hotellrommet. Jeg hadde for så vidt ingen grytidlig start dagen etter, men det var likevel greit å komme seg i seng for å lese litt før jeg slukket lyset. Alle gode ting er tre, sies det, og det viste seg å holde stikk i dette tilfellet, da jeg på tredje forsøk endelig fikk besøkt herlige Parkside Road. Hadde jeg hatt like positivt inntrykk av klubbledelsen som av stadionet, hadde det bare vært fryd og gammen. Kanskje hadde de bare en dårlig dag. Uansett var det ikke vanskelig å trives på klubbens stadion, som føyer seg inn i rekken av flotte Cumbria-stadioner jeg har besøkt.

English ground # 263:
Kendal Town v Morecambe 0-5 (0-1)
Pre season friendly
Parkside Road, 14 July 2015
0-1 Aaron Wildig (23)
0-2 Lee Molyneux (pen, 51)
0-3 Alex Kenyon (69)
0-4 Kevin Ellison (79)
0-5 Tom Barkhuizen (pen, 90+1)
Att: 375
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: £3,50

 

Next game: 15.07.2015: Kidsgrove Athletic v Port Vale
Previous game: 13.07.2015: Retford United v Mansfield Town XI

More pics

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg