Mandag 13.10.2014: Daisy Hill v Cheadle Town

 

Dagen kunne virkelig startet bedre enn den gjorde på Premier Inn-hotellet i Barnsley. Hotellkjeden frister med at man kan spise så mye frokost man vil, og jeg bestilte en egenkomponert variant med blant annet 4 bacon, 2 pølser og 2 skiver black pudding. Men mens regningen kom nokså fort, ble jeg sittende å vente…og vente og vente. Der jeg satt med nesa i Non League Paper registrerte jeg egentlig ikke helt hvor lang tid som faktisk gikk, men da bordet ved siden av meg ble servert frokost til tross for å ha kommet rundt et kvarter etter meg, begynte jeg virkelig å lure. Jeg hadde sittet der i godt over tre kvarter da jeg gikk for å levere tilbake regningen med beskjed om at jeg ikke hadde til hensikt å betale for toasten de utrolig nok hadde klart å servere meg. Det viste seg at jeg hadde blitt «glemt» fullstendig, og jeg avslo tilbud om å få bestille på nytt, da det var på tide å pakke sammen og forlate Barnsley.

 

Jeg måtte i stedet ta til takke med smørbrød og juice kjøpt inn ved et supermarked på vei til togstasjonen, der jeg hoppet på toget tilbake til Meadowhall. Andre og siste etappe så langt gikk opp til Manchester Piccadilly, og snart kunne jeg sjekke inn på Merchants Hotel, der jeg faktisk hadde blitt oppgradert fra enkeltrom til dobbeltrom. Etter å ha slengt fra meg bagen og slappet av litt, oppsøkte jeg Wetherspoons-puben rett rundt hjørnet for å benytte meg av deres WiFi mens jeg unnet meg en porsjon gammon som ble skylt ned med en j2o. Mett og fornøyd kunne jeg etter hvert slentre ned mot Manchester Victoria for å ta toget de rundt 25 minuttene til Daisy Hill, som var ettermiddagens destinasjon.

 

Daisy Hill er en del av byen Westhoughton, vest i grevskapet Greater Manchester. Her er man drøyt to norske mil nordvest for Manchester, seks-sju kilometer sør for Bolton, og rundt åtte kilometer øst for Wigan. Her sto det i 1642 et slag under den engelske borgerkrigen, mens det antas at det var her Prince Rupert of the Rhine samlet sine tropper i forkant av den såkalte Bolton-massakren i 1644. I disse dager er det langt roligere her, og Westhoughton er først og fremst en pendlerby. Hvor mange som bor i selve Daisy Hill skal være usagt, men i hele Westhoughton skal det være snakk om 20-25 000. Noe spesielt kalles innbyggerne for «Keawyeds» (cowheads), og byen er kjent som «Keawyed City».

 

Til fots gikk jeg fra jernbanestasjonen nedover Leigh Road, og svingte til høyre der den etter hvert delte seg, slik at jeg fulgte det som blir til St. James Street. Etter et snaut kvarter dreide jeg inn på en grusvei til venstre, og foran meg så jeg et blåmalt og slitent trebygg som skulle vise seg å huse hjemmelagets klubbhus. Anlegget bærer navnet New Sirs, og virket med snaue to timer til kampstart temmelig forlatt. Planen var å ta en kikk på anlegget for deretter å returnere til puben The Daisy Hill, som jeg hadde passert noen hundre meter oppe i veien, for å slå i hjel litt tid der. Men da jeg fritt kunne ta meg inn på selve anlegget, benyttet jeg selvsagt anledningen til å først ta en nærmere kikk og en runde rundt banen.

 

Regnet som hadde tatt en times pause startet igjen, og jeg hastet opp langs den ene langsiden der det ikke finnes noenting av fasiliteter. Både her og på bortre kortside er det kun såkalt hard standing som gjelder for tilskuerne som eventuelt velger å stå her. Men på den høyre langsiden, sett fra klubbhuset, er det en liten tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til et antall tilskuere. Her søkte jeg ly for regnet et par minutter, og fant ut hvorfor det på enden av tribunen er satt opp skilt som oppfordrer folk til å passe på hodet. Det er nemlig så lavt under taket at man står i fare for å skalle i de nokså kraftige bærebjelkene i tre – noe jeg fikk smertelig erfare da jeg skulle snu meg for å fortsette rundturen, men plutselig så stjerner. Tilbake på kortsiden der jeg hadde kommet inn, ligger det nevnte klubbhuset. Det kan nok best beskrives som herlig falleferdig, og i forkant er det flere små seksjoner med seter under tak. På en av ytterkantene så det ut som om det også er en seksjon for stående tilskuere, men den var nå fylt opp av diverse skrot. Idet jeg rundt hjørnet over på kortsiden, ble jeg oppmerksom på en kar som var i ferd med å klargjøre inngangspartiet, og han kunne delvis berolige min voksende uro ved å hevde at han fortsatt hadde tro på kamp til tross for alt regnet. Med rundt halvannen time til kampstart tenkte jeg gå tilbake til den nevnte puben for å ta en pint der, men han bød meg komme inn i klubbens bar for å få ly for regnet.

 

Denne har inngang fra det nevnte partiet med sitteplasser ytterst på den ene flanken av bygget, og det er da også en ganske koselig bar. Han kunne fortelle at det etter all sannsynligvis også ville bli et program etter hvert, og serverte meg en boks med Strongbow som jeg byttet til meg for £2,30. Jeg slo meg like godt til ro der, og kunne endelig få lest litt nøyere i Non League Paper fra dagen før mens jeg fikk tillatelse til å sette telefonen på lading. Snart ankom det også flere tilskuere, og en av disse var en groundhopper som hadde tatt turen opp fra London. I forbindelse med at jeg fikk bartenderen til å fiske frem en ny Strongbow, fikk jeg dessverre vite at de var utsolgt for pins, og snart skulle jeg få nok en dårlig nyhet.

 

Snart ankom nemlig Manchester City-fan og groundhopper Tony Morehead, som jeg traff på for andre dag på rad, og for tredje gang på turen. Han hadde nettopp betalt seg inn, og kunne nå fortelle at det ikke ville bli noe kampprogram. Da jeg dagen før skulle bestemme meg for destinasjon denne dagen, hadde det stått mellom Daisy Hill og Redditch United, og da sistnevntes kamp var i Southern Leagues ligacup ante jeg muligheten for at det ikke ville bli noe program (i tillegg til at man kanskje ville stille veldig reservepreget), slik jeg med selvsyn har sett noen ganger er tilfelle i grevskaps-cuper og andre mindre cuper. Om ikke voldsomt tungtveiende, var det i det minste kanskje en ørliten medvirkende grunn til at det ble Daisy Hill. Derfor var det nokså ironisk at det var her jeg ble «offer» for nettopp dette (mens Redditch United hadde tilbudt program og i tillegg levert en kanonforestilling der de vant 9-2!).

 

En kjenning som er involvert i Atherton Collieries kunne i etterkant opplyse om at klubbene visstnok får bot om de ikke produserer kampprogram, men at flere klubber faktisk velger å heller betale denne boten. Kanskje burde den i så fall være større, eller i det minste økende ved stadig gjentakelse?? Noen virker være nokså slappe på dette i North West Counties League Division One, for jeg opplevde jo det samme da jeg besøkte Rochdale Town mot slutten av forrige sesong. Når klubbene på en side klager over lave tilskuertall, er det merkelig om de samme også også slurver med dette, da det er et faktum at mange føler interessen dale betraktelig uten program i en liga der man kanskje ikke kjenner spillere etc. Og en av groundhopperne som hadde kjørt til New Sirs valgte faktisk å sette seg i bilen for å i stedet kjøre til Widnes! Temmelig drastisk!

 

Apropos Atherton Collieries så hadde Tony vært til stede da hele 607 tilskuere hadde sett den suverene serielederen i NWCL Division One slo nettopp Daisy Hill 5-3 fredagen noen dager i forveien. Ifølge noen kilder hadde det sannsynligvis vært enda flere innenfor, da man visstnok hadde sluppet inn en rekke personer i pausen. Det er vel lov å si at Daisy Hill har vært uheldige da de også trakk Atherton Collieries i FA Vase, og det skal godt gjøres å finne et lag som foreløpig imponerer mer på sitt nivå i den engelske pyramiden så langt denne sesongen. Den eneste kampen de ikke hadde vunnet så langt var FA Cup oppgjøret mot Radcliffe Borough, der de mot motstand fra to nivåer over måtte gi tapt etter omkamp, ekstraomganger og straffespark. I ligaen toppet de nå med fantastiske 9-0-0 og 37-5 i målforskjell. Det var unison enighet i at de har strak kurs mot divisjonstittel og opprykk til ligaens Premier Division.

 

For Daisy Hill sin del lå de på en sterk fjerdeplass, med fire poeng opp til toer Cammell Laird og treer Henley Town, som hadde spilt henholdsvis en og to kamper mer. Kveldens gjester var Cheadle Town som befant seg på åttendeplass, fire poeng bak sine verter med to kamper mer spilt. Begge disse lagene hadde den siste tiden vært involvert i en rekke målrike oppgjør, så de fremmøtte hadde nok god grunn til å håpe på en underholdende kamp. Omsider fikk også jeg oppsøkt telleapparatene for å levere fra meg min £5-seddel i inngangspenger, og så samtidig at vi også fikk selskap av groundhopper og Everton-fan Graeme Holmes, som vi såvidt også hadde sett i Barnsley dagen før. I tillegg så jeg en gammel kjenning i den lokale karen (mon tro om han ikke heter John..?) som har med seg sin Sankt Bernhards-hund på omtrent det som er av fotball i regionen, og som jeg traff både i Irlam i sommer og hos Rochdale Town i påsken.

 

Da det fortsatt regnet, valgte majoriteten av de 63 tilskuerne å holde seg under taket rett utenfor døra fra klubbhusets bar. Og mens kampen ble sparket i gang gikk jeg for å purre på en av hjemmefunksjonærene som hadde lovet meg en kopi av lagoppstillingene. Han gikk straks for å ta kopi (som jeg tok med meg i den tro at den var ment for meg, selv om jeg fant ut i pausen at han tydeligvis mente at jeg skulle ta en kikk og la den ligge for andre). De grønnkledde gjestene hadde muligens et lite initativ i starten, og Nathan Neequaye avsluttet på første stolpe, men Daisies-keeper Ashley Sadoo reddet. Fire minutter senere tok i stedet vertene ledelsen 1-0 ved Sakeel Abdullah som driblet seg inn i feltet og avsluttet i mål bak bortekeeper Stephen Piggott. To minutter senere kunne vertene doblet ledelsen da en uidentifisert spiller fikk sin avslutning blokkert på streken. Andrew Bailey misbrukte en god mulighet til å utligne, og vertenes kontring endte med en straffesituasjon jeg må innrømme at jeg ikke er i stand til å erindre.

 

Andrew Buckley tok ansvar og satt inn 2-0 fra straffemerket etter 25 minutter, på et tidspunkt der jeg fortsatt lurer på hvor jeg var. Nathan Neequaye tvang frem nok en god redning fra hjemmekeeper Sadoo før han reduserte med snaue ti minutter til pause. Etter flott forarbeid og pasning fra Thabiso Magida headet han inn 2-1 og scoret for sjette kamp på rad. Jeg fastslo at det var utligning til 1-1, men ble umiddelbart korrigert av Tony og Graeme. Jeg var totalt forvirret da Tony til alt overmål hevdet at jeg hadde stått ved siden av de da vertene hadde satt inn straffesparket, mens Graeme mente at det muligens var mens jeg hentet meg en ny Strongbow fra baren – noe som ville forklare forvirringen. Et par minutter før pause var gjestene à jour da en corner ble spilt ut til Ashley Smallwood. Han fikk tid nok til å sikte, og sendte i vei et vanvittig skudd som fant veien til nettmaskene helt oppe i det bortre krysset. 2-2!

 

Pausen ble selvsagt tilbragt inne i klubbhuset, mens regnet fortsatte å hølje ned på utsiden. Vi returnerte da vi hørte andre omgang ble sparket i gang igjen, og Daisy Hill var tidlig i omgangen nære på å gjenopprette sin ledelse da målscorer Abdullah tvang frem en flott redning fra Piggott. I stedet var det Cheadle Town som kort etter tok ledelsen for første gang da hjemmekeeper Sadoo glapp et innlegg omtrent rett i beina til Thabiso Magida, som enkelt kunne sette inn 2-3. Vi var i andre omgangs femte minutt, og snuoperasjonen var et faktum. Det varte kun i fire minutter, før Craig Farnworth utlignet med noe bortimot en kopi av Smallwoods flotte mål fra første omgang. Han fikk kjempetreff, keeper Piggott kunne intet gjøre, og det sto 3-3.

 

Etter en times spill trodde Neequaye at han igjen hadde gitt gjestene ledelsen, men hans scoring ble annullert for offside. Og da keeper Sadoo igjen mistet ballen få minutter senere, klarte ikke Neequaye å stokke beina. Luke Pearson sendte i vei et skudd som suste over tverrliggeren, men med snaue tjue minutter igjen av ordinær tid var det vertene som tok ledelsen og snudde kampen nok en gang. Craig Naylor sendte på flott vis ballen rundt muren og rett i mål direkte fra frispark fra like utenfor 16-meteren. Det hadde som mange spådde ikke vært mangel på mål og underholdning, i en kamp som bølget frem og tilbake. Og det hadde i tillegg vært flere virkelig flotte mål. Naylors frisparkmål viste seg imidlertid å bli avgjørende da Cheadle Town aldri klarte å komme tilbake – spesielt etter at de med noen minutter igjen ble redusert til ti mann da James Moore muligens noe strengt fikk sitt andre gule. Dermed endte det med 4-3 og hjemmeseier.

 

Jeg tok farvel med Tony, Greame og karen med hunden, og valgte å slå meg ned med ytterligere en Strongbow før jeg gikk for å rekke 22.38-toget tilbake til Manchester. Jeg hadde vært vitne til en svært underholdende kamp, men bortelaget var selvsagt meget skuffet. De virket i likhet med sine verter også å være relativt avslappet til dette med eventuelt opprykk, men kunne fortelle at de er i ferd med å gjøre noen oppgraderinger på sitt anlegg. Rundt kvart over ti takket jeg for meg og trasket mot togstasjonen, der toget var i rute. Og da jeg tilbake i Manchester tok en pitstop på Lloyds-puben ved The Printworks for å benytte deres WiFi, ble jeg rett og slett sittende til det stengte. Jeg følte imidlertid fortsatt ikke for å finne senga, så til tross for at det var mandag kveld endte jeg opp på en luguber nattklubb rett over veien. Først en gang etter klokka to snublet jeg meg opp trappa på Merchants Hotel og fant senga.

 

English ground # 214:
Daisy Hill v Cheadle Town 4-3 (2-2)
North West Counties League Divison One
New Sirs, 13 October 2014
1-0 Sakeel Abdullah (13)
2-0 Andrew Buckley (pen, 25)
2-1 Nathan Neequaye (38)
2-2 Ashley Smallwood (42)
2-3 Thabiso Magida (50)
3-3 Craig Farnworth (54)
4-3 Craig Naylor (72)
Att: 63
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game; 14.10.2014: Lancaster City v Spennymoor Town
Previous game: 12.10.2014: Barnsley v Bradford City

 

More pics

 

 

 

 

Søndag 12.10.2014: Barnsley v Bradford City

 

Tanken med å ha Peterborough som base for kampen i Kings Lynn dagen før, var altså å få en enklere og langt raskere reisevei til Barnsley, der det skulle være søndagskamp. I tillegg til bortimot en halvering av reisetiden, ga det meg også mulighet til å ankomme Barnsley noe tidligere, slik at jeg i fred og ro kunne slenge fra meg bagen på hotellet før jeg vendte snuta mot Oakwell. Men jeg hadde ikke tatt høyde for at hele Peterborough sentrum skulle bli sperret fullstendig av for biltrafikk i forbindelse med et halvmaraton denne søndags morgenen/formiddagen! Peterborough var ikke stedet der jeg hadde mest flaks med tanke på å rekke busser og tog denne helgen, men da jeg etter en full english breakfast fikk vertinnen ved Newark Hotel til å bestille en taxi for meg, ante jeg fortsatt ingen fare. Det var først da hun etter ti minutter kom ut for å fortelle at taxien ikke kom frem grunnet veisperringer, at alarmklokkene begynte å ringe. Jeg vurderte å gå til togstasjonen, men med under en halvtime til avgang for 10.16-toget ville jeg hatt store problemer med å rekke det all den tid jeg også hadde en stor bag å slepe på.

 

Et annet taxiselskap sendte en bil som kom så langt som til et lyskryss noen hundre meter oppe i veien, men mens sjåføren brukte bortimot et kvarter på å forsøke å finne en vei som ikke var sperret av, ble det stadig mer klart at jeg ville måtte vente på neste tog. Da han etter hvert ga opp og hevdet at han hadde tatt meg så nærme stasjonen som han kunne, var det fortsatt drøye ti minutters gange til stasjonen, og jeg hadde intet annet valg enn å ta beina fatt og innse nederlaget. Heldigvis var 11.16-toget i rute, og etter en snau time på toget kunne jeg hoppe av i Doncaster, der jeg etter en drøy halvtimes venting kunne bytte tog og ta meg til Meadowhall. Der ventet ytterligere drøye 20 minutters venting før den siste tog-etappen opp til Barnsley.

 

De fleste vil vite at Barnsley ligger i grevskapet South Yorkshire, omtrent to norske mil nord for Sheffield og nærmere tre mil sør for Leeds. Byen har drøyt 80 000 innbyggere, og er mest kjent som en gruveby, selv om de tidligere gruvene lå i de nærliggende landsbyene i byens utkant. Samtlige gruver er for lengst stengt, mens det enn så lenge fortsatt holdes litt liv i glassblåsingen som er en annen av byens tradisjonelle industrier. Med snaut en time og et kvarter til avspark kunne jeg stige av og orientere meg frem til Premier Inn-hotellet, der jeg hadde betalt £38 for et dobbeltrom. I og med at jeg feil og tok en unødvendig ekstra runde rundt kvartalet brukte jeg lenger tid enn de rundt ti minuttene jeg burde, men fikk snart sjekket inn og slengt fra meg bagen før jeg stresset ut døra igjen.

 

Apostlenes hester tok meg tilbake forbi stasjonen, der jeg kunne henge meg på strømmen av supportere som hadde kurs mot Oakwell, og snart kunne jeg se stadionet foran meg der vi kom ned en bakke. Vi kom ned på utsiden av West Stand, som på den ene langsiden nå er den eldste og helt klart flotteste av Oakwells tribuner. Allerede fra utsiden likte jeg dens slitne og klassiske fremtoning. Jeg hadde vært i kontakt med Manchester City-supporter og groundhopper Tony Morehead, som hadde gitt meg skyss tilbake fra kampen i Hyde en snau uke tidligere. Siden han også skulle på dagens kamp, hadde vi avtalt å møtes, og han hadde allerede vært der en god stund da jeg med en halvtime til kampstart møtte ham utenfor billettkontoret på Pontefract Road End. Der fikk jeg hentet min billett som jeg hadde gitt £23 for ved å forhåndsbestille på nettet. I klubbsjappa fikk jeg også byttet £3 mot en pin, mens de ville ha samme beløp for et kampprogram. Tony hadde som meg billett til Pontefract Road End, og han mente at vi sannsynligvis kunne sette oss hvor vi ville, så vi satt oss sammen og ventet på at kampen skulle starte.

 

Barnsley rykket ned fra Championship etter forrige sesong, og hadde hatt en nokså tung start på tilværelsen i League One, der de nå sto med tre strake tap i ligaen. Før dagens kamp lå de helt nede på 17. plass, kun tre poeng over nedrykksstreken. Samtidig var det kun seks poeng opp til playoff-sonen, slik at de med en seier ville kunne nærme seg. Det virket imidlertid som om Barnsley-fansen innså at opprykkskampen ville stå mellom klubber som Bristol City, Preston North End, Swindon Town, Peterborough United og franchise-klubben MK Dons. Dagens gjester var Bradford City, som var å finne på 7. plass, på samme antall poeng som Chesterfield på siste playoff-plass. Ikke overraskende var det også en nokså stor delegasjon som hadde inntatt bortetribunen North Stand på motsatt kortside i forhold til der vi hadde tatt plass.

 

Oakwell var alt i alt en positiv liten overraskelse, men det skyldes i all hovedsak den herlige gamle West Stand. Der den sto på langsiden til venstre for oss, var den et virkelig flott skue, selv om den gamle paddocken i forkant dessverre for lengst har fått installert seter og gått fra ståtribune til sittetribune. Jeg skulle gjerne sett den før så skjedde! På taket har West Stand en karakteristisk TV-boks – en såkalt TV gantry. Da Barnsley «oppgraderte» Oakwell i 1990-årene, ble tribunene på de tre andre sidene erstattet av nye tribuner, og tanken var vel å deretter vende oppmerksomheten mot West Stand, som nå er den siste gjenværende delen av det opprinnelige Oakwell Stadium. Sportslig nedtur var, sammen med økonomiske problemer som man støtte på, årsaken til at dette ble lagt på is. Om det er ny retur til Premier League som kreves for at så skjer, vil jeg krysse fingrene for at så aldri skjer! De to kortsidene, North Stand og Pontefract Road End, er nå funksjonelle men akk så kjedelige tribuner med ett stort nivå. På den andre langsiden er East Stand derimot anleggets største med sine to nivåer. Og mellom denne og Pontefract Road End er det faktisk bygget en liten tribune i hjørnet, spesielt designet for handicappede tilskuere.

 

Utenfor hadde vi også truffet på Everton-supporter og groundhopper Graeme Holmes, som var der sammen med kvinnelig følge. Mens vi gikk inn, stilte de seg i billettkø (og endte opp på East Stand), og kanskje var de blant de som gikk glipp av kampens første mål. Kun 46 sekunder var spilt da Jason Kennedy sendte gjestene i føringen. Mark Yeates sto for forarbeidet med et flott raid der han skar gjennom et sovende Barnsley-forsvar og serverte Kennedy. Sesongens raskeste mål så langt i League One, og en mareritt-start for Barnsley. Vertene skal imidlertid ha ros for måten de reiste seg på, og etter en periode med noen halvsjanser begge veier var det Barnsley som skapte de største farlighetene. Conor Hourihane fyrte løs fra distanse etter drøye kvarteret, og City-keeper Jordan Pickford måtte varte opp med en flott redning da han slo til corner.

 

Mens Barnsley-fansen gaulet om hvor fæl Bradford by er, og at det er «a town full of pakis», kom deres spiss Sam Winnall seg til flere muligheter etter hvert som Barnsley startet å presse sine gjester. Ikke minst var han nære på da han med drøye ti minutter til pause avsluttet i tverrliggeren. Og i omgangens siste minutt hadde hans heading skummel retning der den så ut til å duppe inn i bortre hjørne, men keeper Pickford vartet opp med en redning for TV-kameraene da han klarte å plukke ned ballen. Barnsley hadde etter den tidlige scoringen vært det beste laget, og den siste halvtimen av første omgang hadde de egentlig dominert. I så måte satt man vel med følelsen av at Barnsley fortjente en utligning, men da dommeren blåste for halv tid måtte de konstatere at det sto 0-1 til pause.

 

Pausen ble kun benyttet til å bla litt i programmet, og da andre omgang startet hadde tydeligvis hjemmemanager Danny Wilson klart å mane til fortsatt innsats. Barnsley fortsatte nemlig der de hadde avsluttet første omgang, og etter få minutter fikk de uttelling da Hourihanes frispark ble styrt inn i eget mål av Rory McArdle. Han mente seg hindret av Lewin Nyatanga, men dommeren var ikke overbevist, og det sto 1-1. Barnsley fortsatte å presse, og tjue minutter ut i omgangen sto Hourihane og Nyatanga for forarbeidet da sistnevntes innlegg ble styrt i mål til 2-1 av den gode Sam Winnall, som fikk kastet seg frem på første stolpe.

 

Winnall var igjen frempå kort etter, men keeper Pickford sto i veien. City-manager (og tidligere Reading-helt) Phil Parkinson la om til tre bak i et forsøk på å sikre minst ett poeng og opprettholde sin ubeseirede bortestatistikk denne sesongen, og plutselig virket gjestene noe mer farlige. Et innlegg fra innbytter Mason Bennett fant Aaron McLean, men fra god posisjon headet han over målet til Barnsley-keeper Ross Turnbull. Med et Bradford-lag som satset offensivt, fikk Barnsley også masse rom for kontringer. Devante Cole (sønn av Andy Cole) er på lån fra Manchester City, og spilte frem Winnall som kunne avgjort, men han fikk ikke kontroll over ballen. I det femte tilleggsminuttet kontret Barnsley, og Hourihane sendte i vei et skudd som ble blokkert. Returen ble imidlertid kontant satt i mål av innbytter Kane Hemmings, som nettopp hadde kommet innpå for Winnall. 3-1, og game over.

 

Få sekunder senere blåste kamplederen i fløyta for siste gang, og The Tykes sikret tre kjærkomne poeng. Jeg tok farvel med Tony som skulle kjøre tilbake til Manchester, mens jeg selv benyttet anledningen til å stikke hodet inn på langsiden med West Stand, der portene nå var åpne. Mens jeg knipset noen flere bilder derfra, tenkte jeg at jeg veldig gjerne skulle ha opplevd Oakwell før «oppgraderingen» i 1990-årene, men takket være West Stand vil jeg nok uansett rangere den ganske høyt på en liste over nåværende stadioner i de fire øverste divisjonene. Mens den lokale snuten var opptatt med å holde deler av de to supportergrupperingene adskilt, satt jeg kursen mot sentrum og puben The Groggers’ Rest.

 

Der tenkte jeg å unne meg en pint eller to mens jeg kikket litt på det engelske landslagets bortekamp mot Estland med et halvt øye. Det var dog et større drama på utsiden, der Barnsleys firma var involvert i en «katt og mus»-lek med det lokale politiet. Da de jogget oppover mot sine Bradford-motparter ved jernbanestasjonen rett oppi veien, fikk de umiddelbart selskap av representanter fra ordensmakten – både joggende, ridende og kjørende. Mens et antall politihester travet forbi, gjorde sirener sitt beste for å overdøve all annen støy, og mer underholdende enn landskampen på TV var det kanskje da en av politimennene snublet i egne føtter og falt så langt han var. Etter fem-ti minutter kom noen titalls pent kledde Barnsley-fans tilbake til Groggers’ Arms med tydeligvis uforrettet sak.

 

Ved pause i TV-kampen valgte de uansett å flytte seg til et annet skjenkested, og kampen i Tallinn var ikke mer spennende enn at jeg nå var mer opptatt av internett (og å snylte på stedets WiFi) enn det som foregikk på skjermen. Og da Rooney scoret kampens eneste mål, skjedde det selvsagt mens jeg tok meg en røykepause, selv om jeg så målet gjennom vinduet. Etter tre pints valgte jeg å returnere til hotellet, der jeg unnet meg en bedre middag i hotellets tilhørende restaurant, Glass House. Der ble en stor porsjon mixed grill satt til livs, og jeg ble sittende å nippe til ytterligere et glass eller to mens jeg fordypet meg i de kommende dagers kampprogram i eksemplaret av Non League Paper som jeg den morgenen hadde snappet opp i Peterborough.

 

Jeg måtte nå bestemme meg for destinasjonene de tre kommende dagene, som jeg hadde holdt åpen i påvente av utfallet for helgens kamper i FA Cupen, med håp om noen fristende omkamper. For å gjøre det noe enklere hadde jeg nå bestemt meg for å enten bli i nord-England resten av turen eller dra sørover. Sistnevnte alternativ ville bydd på blant annet besøk hos Redditch United og Weymouth, der sistnevntes derby i Southern Leagues ligacup mot erkerival Dorchester Town var spesielt fristende. Men det var også de nordlige alternativene, og jeg hadde for så vidt varslet min tilstedeværelse på Giant Axe i Lancaster, samtidig som jeg halvveis hadde avtalt skyss til onsdagens kamp i Bacup med min Preston-kjenning Anthony. Til syvende og sist var det utslagsgivende da jeg valgte å avslutte turen i nordvest, og etter å ha trukket meg tilbake til hotellrommet fikk jeg booket overnatting for de kommende tre dager før jeg tok kvelden.

 

English ground # 213:
Barnsley v Bradford City 3-1 (0-1)
League One
Oakwell, 12 October 2014
0-1 Jason Kennedy (1)
1-1 Rory McArdle (og, 48)
2-1 San Winnall (65)
3-1 Kane Hemmings (90+5)
Att: 10 499
Admission: £23
Programme: £3
Pin badge: £3

 

Next game: 13.10.2014: Daisy Hill v Cheadle Town
Previous game: 11.10.2014: Kings Lynn Town v Lancaster City

 

More pics

 

 

 

 

Lørdag 11.10.2014: Kings Lynn Town v Lancaster City

 

Det var på tide å forlate London, og Victoria Line fraktet meg igjen ned til Kings Cross, der jeg raskt forkastet planen om en frokost på Station Sandwich Bar & Cafe. I stedet gikk jeg til innkjøp av smørbrød og juice, og satt meg på 10.30-toget til Newcastle, slik at jeg kunne ankomme noe tidligere i Peterborough. Dagens utvalgte kamp skulle foregå i Kings Lynn, men jeg hadde slitt med å finne en løsning på problemene det medførte med tanke på at jeg dagen etter skulle til Barnsley. Selv med søndagens første tog fra Kings Lynn måtte jeg bruke over fem timer og dra helt ned til London for å derfra reise nordover igjen. Løsningen ble hotell i Peterborough, hvor bussene til og fra Norwich ville kunne frakte meg til Kings Lynn og tilbake etter kamp. Ikke minst gjorde dette at jeg ville spare bortimot to og en halv time dagen etter.

 

Etter tre kvarter på toget hoppet jeg av i Peterborough, og fikk en taxi til å skysse meg til Newark Hotel, litt i utkanten av selve sentrumskjernen. Her hadde jeg betalt £35 for kost og losji, og selv om jeg var noe tidlig ute, var rommet allerede klart. Vertinnen bekreftet at det var rundt tjue minutters spasertur ned til byens togstasjon, der Norwich-bussen skulle plukke opp rett utenfor stasjonen. Den kjørte halvtimesruter, og jeg hadde sett meg ut 12.09-avgangen. Etter å ha slengt fra meg bagasjen og unnagjort et nødvendig toalettbesøk, for jeg ut rundt kvart på tolv. Med et øye på Google Maps på telefonen strenet jeg i riktig retning, men begynte snart å ane at jeg hadde dårlig tid. Jeg burde kanskje tilbragt noen minutter mindre på det lille kontoret, men jeg hadde fortsatt tro på å rekke bussen….inntil jeg gikk feil og surret meg bort ved kjøpesenteret Queensgate. Da jeg omsider fant kursen og rundet hjørnet ved jernbanestasjonen kunne jeg se at buss X1 var i ferd med å forlate bussholdeplassen noen hundre meter foran meg!

 

Det var bare å vente på neste buss klokka 12.39, og noen minutter forsinket kom den omsider, slik at jeg kunne betale £10 for en returbillett. Jeg tok plass helt fremme oppe i andre etasje slik at jeg kunne følge med på veien, og rett etter at vi hadde passert Wisbech registrerte jeg for øvrig at vi passerte Wisbech Towns nye stadion som så temmelig uinteressant ut der det dessuten lå tilsynelatende langt utenfor selve byen. Etter en time og ti minutter kunne jeg takke sjåføren og stige av på London Road og spasere opp Guanock Terrace som snart ble til Windsor Terrace. Da jeg etter drøye fem minutters gange svingte inn i Exton’s Road, så jeg et par hjemmesupportere foran meg som tydeligvis visste om en snarvei der de skar gjennom et lite grøntområde, og etter å ha fulgt etter disse kom jeg snart ut ved et lite smug som går langs anleggets ene langside, i bakkant av den store hovedtribunen.

 

Kings Lynn er en havne- og markedsby med i overkant av 40 000 innbyggere. Den ligger nordvest i Norfolk, rett ved den store bukta The Wash – drøyt 15 norske mil nord for London, og såvidt over sju mil vest for Norwich. Jeg har hørt mange skryte av Kings Lynn som en meget koselig by, og det fikk jeg da også inntrykk av fra det jeg så på min spasertur, uten at jeg hadde tid til å sjekke ut selve byens sentrum. Det var i og for seg litt synd, men nå var det uansett fotballen jeg hadde kommet for, så det får eventuelt bli en annen gang. Med en time til planlagt avspark tok jeg oppstilling i billettluka og betalte £10 for en billett til dagens oppgjør i FA Cupen. Deretter kunne jeg entre The Walks og ta en runde rundt et anlegg som nå har fristet meg en god stund.

 

Adkomsten skjedde i hjørnet mellom den ene kortsiden og langsiden med hovedtribunen, og det var mot sistnevnte jeg vendte oppmerksomheten. Men først stoppet jeg opp for å gi £2 til en programselger som lovet å holde av en stensil med lagoppstillinger til meg, da han mente at de normalt ikke pleide å komme før rundt en halvtime før kampstart. Hovedtribunen fra 1956 er voldsom for nivået Kings Lynn Town nå spiller på, og er virkelig flott. Det er en klassisk fotballtribune som kan huse hele 1 200 sittende tilskuere, og den strekker seg drøyt 2/3 av banens lengde. Det er også her man finner kontorer, klubbsjappa og klubbens to barer, som jeg i denne omgang passerte. Over på bortre kortside var det ståplasser under åpen himmel, med hard standing i forkant og et par lave betongtrinn lenger bak.

 

Ståtribune er det også på bortre langside, men her har man tak over hodet på den klassiske ståtribunen som strekker seg i hele banens lengde. Her var det tidligere også et parti med seter, men disse ble fjernet i 1968, og lever visstnok videre på Edgar Street i Hereford! Også på den andre kortsiden står man under åpen himmel, på en ikke helt ulik seksjon som det som finnes på motsatt side. The Walks er et meget flott stadion, og man kan bare tenke seg hvordan det sydet her da nesten 13 000 så den gamle Kings Lynn FC spille mot Exeter City i FA Cupen i november 1950! I løpet av 1950- og 1960-årene søkte for øvrig den tidligere klubben om medlemsskap i Football League sju ganger på rad uten å lykkes, og i hvert fall langsidene bør være av Football League standard. Man kan bare spørre seg hva som i sin tid fikk Conference til å mene at The Walks ikke var egnet for spill i deres regionale Conference North.

 

Som det ble hintet til – og det er vel dessuten kjent for de fleste – så er Kings Lynn Town en ung klubb, stiftet i 2010 etter at forgjengeren Kings Lynn FC ble slått konkurs over en gjeld på £77 000 (Hvor mye sa du dagens PL-divaer tjener i uka??). Siden den gang har de tatt seg fra United Counties League opp til Northern Premier League Premier Division. Dagens mostander, Lancaster City, hører hjemme i samme liga, men i divisjonen under – i NPL Division One North. Det var duket for møte i FA Cupens tredje kvalifiseringsrunde, og jeg forventet et spennende oppgjør selv om hjemmelaget var favoritt i kraft av både nivåforskjell og hjemmebanefordel. Etter å ha stukket hodet innom klubbsjappa for å bytte £3 mot en pin, satt jeg kursen mot hovedbaren som er å finne i enden av hovedtribunen.

 

Der betalte jeg £3,50 for en pint Strongbow og satt meg ned for å kikke litt i programmet, som faktisk viste seg å dekke både denne kampen samt neste hjemmekamp mot Grantham Town i ligaen tre dager senere. Da glasset var tømt oppsøkte jeg programselgeren som kunne fortelle at han akkurat hadde gitt bort det siste arket med lagoppstillinger, men da han kom på at det var meg han hadde lovet det bort til, snappet han simpelthen arket ut av hendene på vedkommende som sto foran meg og rakte det til meg. Noe merkelig, men det løste seg da denne karen var fornøyd med en liten kikk på lagoppstillingene. Programselgeren kunne dessuten fortelle at de allerede hadde solgt ut alle programmene med over en halvtime til avspark, og at The Walks kom til å bli godt besøkt denne dagen ble bekreftet da speaker etter hvert annonserte at avspark hadde blitt utsatt med ti minutter for å sørge for at alle supporterne som nå sto på utsiden kom seg innenfor.

 

Dermed hadde jeg mer enn nok tid til ytterligere en pint i baren før det braket løs, og fikk slått av en prat med en hjemmesupporter som uttrykte håp om å kunne være med i playoff-kampen denne sesongen. Men denne dagen var det FA Cupen det dreide seg om, og begge parter håpet selvsagt på avansement i verdens eldste og gjeveste cupturnering. Før avspark rakk jeg også å gå til innkjøp av en herlig steak & kidney pie, som ble servert med mushy peas og så absolutt var verdt de tre pundene. Mens den ble inntatt beveget jeg meg over på ståtribunen på bortre langside, der jeg tok oppstilling omtrent midt på. Og drøyt ti minutter forsinket kunne dommeren omsider blåse i gang dagens oppgjør.

 

Gjestene fra Lancashire sto uten tap på sine sju siste kamper i alle turneringer, og hadde allerede imponert i denne sesongens FA Cup, der hadde slått ut FC United of Manchester på bortebane i foregående runde, og fortsatt sto uten baklengs etter tre kamper i årets turnering. Det var da også The Dolly Blues som startet friskest, og spesielt Billy Akrigg skapte en del trøbbel for hjemmeforsvaret. Akrigg hadde en god sjanse til å gi bortelaget ledelsen, men hans volley etter pasning fra Aaron Taylor gikk rett på keeper Alex Street. Manager Darren Peacock og hans assistent Trevor Sinclair var i harnisk på Lancaster-benken da Jacob Davis fikk se det gule kortet for en takling av typen som dommeren ellers syntes la passere uten kort, og da Davis noen minutter senere på håpløst vis forsøkte å blokkere et utspark fra keeper Street fikk han sitt andre gule etter drøye tjue minutter, og Lancaster City var redusert til ti mann før halve første omgang var spilt. Da nådde raseriet nye høyder på bortebenken.

 

Dette forandret også kampbildet fullstendig da The Linnets nærmest umiddelbart benyttet anledningen til å ta ledelsen. Etter at protestene foreløpig hadde lagt seg ble det påfølgende frisparket slått langt opp på Michael Frew som headet videre til Stephen Spriggs, og sistnevnte pirket inn 1-0. Åtte minutter senere ble en akrobatisk avslutning fra Michael Frew blokkert av Lancaster-kaptein Neil Marshall, men George Thomson dundret returen i mål til 2-0. Nye seks minutter senere var det nesten for enkelt da Spriggs skar inn fra kanten og fant Frew som enkelt og greit kunne sette inn 3-0 bak keeper Mike Hale. Der og da virket kampen avgjort, og det hjalp ikke at Billy Akrigg rett før pause misbrukte en stor sjanse ved å skjøte høyt over fra fem meter. Bortelagets manager Darren Peacock benyttet visst dessuten pausen til å overhøvle dommeren i en slik grad at han ble sendt på tribunen for resten av kampen, og det hele virket nokså håpløst for gjestene.

 

For min del ble pausen benyttet til å innta en forfriskende pint i baren, før jeg returnerte til ståtribunen der sola skinte og noen titalls Lancaster-fans sørget for et himla liv på The Walks hele kampen gjennom, til tross for at kampen tilsynelatende så ut til å være avgjort ved pause. De hevdet også at hjemmekeeper Street til stadighet tok med seg ballen utenfor feltet med hendene ved flere anledninger; noe som ble gjentatt også av deres lagledere etter kampen. Men selv om det for øyeblikket så mørkt ut fortsatte Lancaster-fansen å hoie og skrike (det var nære på å ende i konfrontasjon med deler av hjemmefansen ved minst en anledning).

 

Tidlig i andre omgang fikk de da også lønn for sin innsats da Ben Hudson fra et frispark headet inn reduseringen til 3-1 i omgangens fjerde minutt. Oppildnet av reduseringen kom Lancaster inn i kampen igjen, men George Thomson kunne gjenopprettet tremålsledelsen med et skudd som smalt i stolpen. Det var imidlertid gjestenes ti mann som presset på, og vertene virket stadig mer nervøse. Klokka var derimot på The Linnets’ side, og tikket jevnt og trutt mot avansement. Omsider fikk Lancaster fortjent nok enda en redusering da Simon Wearing lobbet over keeper Street og i mål til 3-2.

 

Med kun et drøyt minutt igjen av ordinær tid kom den nok litt for sent. Og dommeren kom igjen i fokus da han rett og slett valgte å blåse for full tid noen sekunder før 90 minutter var spilt – til tross for både seks bytter og flere avbrekk i andre omgang. Jeg startet selv stoppeklokka idet han blåste i gang omgangen, og den viste 44.50, så gudene vet hva kamplederen tenkte på. Blant hele 981 tilskuere til stede var jeg selvsagt langt fra den eneste som hadde lagt merke til dette, og de tilreisende fra Lancashire var alt annet enn fornøyd med dommeren; noe de også ga klart uttrykk for. Kanskje var dommeren redd for lyn og torden, for sluttsignalet kunne også like gjerne ha vært signalet til et væromslag der sola nå var erstattet av mørke skyer, og idet kampen ble avsluttet begynte det å buldre og brake noe aldeles voldsomt.

 

Dette ble ledsaget av et skybrudd som gjorde at ferden tilbake til baren foregikk i raskt trav. Der satt jeg meg ned med en Strongbow mens jeg lurte meg til å få ladet en av telefonene litt. Ved siden av meg sto manager Darren Peacock og forklarte seg for bortefolket, og han virket fortsatt opprørt over blant annet dømmingen. Uavgjort og omkamp påfølgende tirsdag hadde egentlig ikke gjort meg noen verdens ting, da Lancaster ville være en meget aktuell destinasjon den dagen. Men med cup-exit åpnet det for at man i stedet ville spille den oppsatte ligakamp mot Spennymoor Town den tirsdagen – forutsatt at ikke Spennymoor måtte ut i omkamp mot Ashton United. En rask sjekk viste at Spennymoor hadde seiret på Tameside, og både Peacock og klubbledere som muligens hadde enda bedre oversikt bekreftet at det da etter alle solemerker ville bli hjemmekamp mot Spennymoor den tirsdagen. Ikke noe dårlig alternativ, og jeg hadde allerede en stund helt mot Lancaster som destinasjon.

 

Hjemmefolket var selvsagt langt mer oppstemt, og praten gikk nå først og fremst rundt hvem man ønsket seg i neste runde. Da jeg gjennom døra så at det nå falt ned hagl nesten så store som bordtennisballer, hadde jeg virkelig opplevd alle fire årstider denne dagen i Kings Lynn, og det ga meg et påskudd til å droppe 17.22-bussen. I stedet unnet jeg meg en siste pint mens jeg heller ventet på neste buss klokka 17.52. Jeg vurderte å bli enda lenger, men da neste avgang ikke var før 19.02 fant jeg ut at det var greit å komme seg tilbake til Peterborough så fort været var bedre. Og like brått som det hadde startet, sluttet nedbøren, og sola kikket frem igjen slik at jeg kunne spasere de snaue ti minuttene ned til bussholdeplassen, der buss X1 snart plukket meg opp.

 

Klokka hadde såvidt passert sju da jeg hoppet av ved hjørnet Queensgate/Westgate, og jeg angrer overhodet ikke på at jeg valgte å foreta en pitstop på puben Wortley Almshouses, der jeg ble servert en herlig pint med Samuel Smith’s Cider Reserve. Den var så himmelsk at jeg unnet meg et andre glass før jeg tok taxi tilbake til Newark Hotel. Der var det også liv i baren, med en gjeng ferierende sportsfiskere som var meget feststemte. Jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg lot den sjarmerende jenta bak baren tappe en pint Strongbow til meg, og selv om det ikke var helt etter planen, ble jeg faktisk sittende der til baren stengte og jeg stabbet meg opp trappa for å finne senga.

 

English ground # 212:
Kings Lynn Town v Lancaster City 3-2 (3-0)
FA Cup, 3^rd Qualifying Round
The Walks, 11 October 2014
1-0 Stephen Spriggs (24)
2-0 George Thomson (32)
3-0 Michael Frew (39)
3-1 Benjamin Hudson (49)
3-2 Simon Wearing (89)
Att: 981
Admission £10
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 12.10.2014: Barnsley v Bradford City
Previous game: 10.10.2014: Corinthian-Casuals v Whyteleafe

 

More pics

 

 

 

Fredag 10.10.2014: Corinthian-Casuals v Whyteleafe

 

Ny dag, nye muligheter…og jeg benyttet muligheten til å starte dagen med et frokostbesøk hos en London-institusjon. Victoria Line fraktet meg fra Seven Sisters helt ned til Pimlico, og derfra gikk jeg de snaue ti minuttene opp Regency Street. Her ligger Regency Cafe, som til tross for å være en tradisjonell ujålete liten café har blitt stemt frem som en av Londons beste spisesteder. Fra den omfattende menyen valgte jeg meg en full english breakfast der jeg la til både black pudding og bubble & squeak, og snart kunne jeg høre damen bak disken annonsere at min bestilling var klar i en dyp røst som runget i lokalet. For den som måtte befinne seg i London uten frokost inkludert med overnatting, er dette et glimrende tips for både frokost, og for den saks skyld også lunsj. Jeg har fått en ny favoritt i hovedstaden som garantert vil bli besøkt flere ganger.

 

Etter en fortreffelig frokost hadde jeg planlagt å slå i hjel litt tid med å igjen drive litt fotballrelatert «sightseeing» ved å ta en kikk på et par av hovedstadens fotballstadioner, og først valgte jeg å sette kursen mot Stamford Bridge, der jeg fortsatt ikke har vært. Jeg spaserte de ti minuttene opp til St. James’s Park, da dette var mest praktisk, og tok derfra tubens District Line vestover til Fulham Broadway. Etter få minutters gange langs Fulham Road dukket Chelseas hjemmebane opp på min venstre hånd, og jeg tok en kjapp runde rundt anlegget, der det mest interessante må sies å være statuen av legenden Peter Osgood. Det er dessuten ikke vanskelig å se hvorfor Chelsea mener det er vanskelig å utvide Stamford Bridge nevneverdig.

 

Turen gikk videre med District Line, før jeg igjen hoppet av på Putney Bridge, ytterligere to stasjoner lenger sør. Herfra trasket jeg gjennom Bishop’s Park, og etter et kvarters tid kunne jeg beundre den fantastiske fasaden på Craven Cottage. Jeg har tidligere sett Fulham spille her, men det var på en tid da jeg var alt for dårlig til å ta bilder. Fra mitt besøk den gangen savnet jeg ikke minst noen bilder av utsiden og den flotte fasaden, og det var bakgrunnen for at jeg nå valgte å ta en ny kikk. Statuen av klubblegenden Johnny Haynes ble også selvsagt avbildet, før jeg rett og slett satt meg ned på en benk ved elvepromenaden og slappet av mens jeg koste meg i sola med Themsen rennene forbi rett foran meg.

 

Jeg måtte etter hvert returnere til Seven Sisters for å få ladet telefonene og gjøre noen nødvendige ærend, men snart var jeg igjen på farten med kurs for dagens destinasjon. Denne gang fraktet Victoria Line meg helt ned til Vauxhall, der jeg byttet til lokaltoget som skulle ta meg de snaue 25 minuttene sørvestover til Tolworth. Det skal vel også nevnes at dette var den andre dagen på turen der jeg måtte gjøre om på planene og ble sittende med en bindende hotellreservasjon jeg ikke fikk benyttet. Planen hadde opprinnelig vært å ha base i Portsmouth, der Moneyfields skulle ta imot Winchester City i Wessex League, men da gjestene tok seg videre i FA Cupen ble denne kampen utsatt. Akkurat hva gjelder den kampen kan jeg også skylde meg selv, da jeg selv hadde studert cupresultatene før jeg booket hotellet, men det må på en eller annen merkelig måte ha gått meg hus forbi.

 

Da Corinthian-Casuals hadde hjemmekamp mot Whyteleafe i Isthmian League Division One South, valgte jeg derfor å heller booke en ekstra natt på Tottenham Guesthouse, og se kampen på King George’s Field. Tolworth er et utpreget pendlerområde som ligger i bydelen Kingston upon Thames, noen kilometer sør for der Kingstonian og AFC Wimbledon spiller sine kamper. Det var fortsatt godt over halvannen time til kampstart, og der jeg gikk langs Hook Rise South registrerte jeg at det ikke var noen puber i denne retningen, men da jeg etter et lite kvarter svingte inn til venstre på Queen Mary Close og gikk under jernbanebrua, så jeg at det i det minste var personer til stede på anlegget som dukket opp foran meg, selv om det foreløpig ikke bar voldsomt preg av at det skulle arrangeres kamp der.

 

En kar som var i ferd med å bemanne telleapparatene ga meg beskjed om at han ville være klar om fem minutters tid, og snart kunne jeg betale mine £10 – £8 for inngang og £2 for et program som fikk absolutt godkjent. Han pekte meg også i retning av baren, men jeg hadde først til hensikt å ta en runde rundt banen for å ta en nærmere kikk og knipse noen bilder. Ankomsten via telleapparatene skjedde på den ene kortsiden, helt nede i hjørnet mellom denne og langsiden med hovedtribunen, og jeg startet med å svinge til venstre langs denne nærmeste kortsiden. Der står en nokså ordinær tribune som strekker seg omtrent 3/4 av banens bredde, og som gir tak over hodet til de som velger å stå på de fire-fem betongavsatsene her.

 

På bortre langside er det ingenting av tribunefasiliteter, så her er det kun såkalt hard standing som gjelder, men det er på denne langsiden at vi finner laglederbenkene. Herfra har man dessuten god oversikt over togene som passerer på linjen som går rett bak anlegget, så om man er både groundhopper og trainspotter kan man kanskje kombinere de to hobbyene her. Bortre kortside har en tribunekonstruksjon nokså lik den som finnes på motsatt ende av banen, men den nøyer seg her med å dekke rundt 1/3 av banens bredde der den står midt bak mål. Tre lave betongtrinn byr den også på; ellers er det på denne kortsiden hard standing som gjelder.

 

Over på nærmeste langside kom jeg først til et parti der det igjen er hard standing, men nærmere midtstreken kommer man til hovedtribunen som har flere seksjoner. Flere av disse byr på anleggets eneste sitteplasser, mens det nærmest inngangspartiet også er en seksjon med ståtribune. Ellers er den noe spesiell i den forstand at den strekker seg omtrent halve banens lengde, men står nesten helt og holdent på dene ene banehalvdelen, der den strekker seg nesten helt ned til inngangspartiet nede i hjørnet der jeg hadde kommet inn. Det er også i bakkant av denne tribunen at man finner klubbhuset og dets bar, og det var dit jeg nå satt kursen.

 

Skuffende nok var det ingen cider i kranene, og Magners nekter jeg fortsatt å kalle en akseptabel cider. Da fristet det utrolig nok med en flaske svensk Rekorderlig cider (det ble med den ene) som jeg betalte £3,50 for, men da hadde jeg i det minste noe å nippe til mens jeg bladde i kampprogrammet. Kveldens kamp var interessant da den bød på et møte mellom to lag som begge var å finne i playoff-sonen. Vertene var å finne på tredjeplass, á poeng med toer Faversham Town (dog med en kamp mer spilt), men med hele ti poeng opp til den suverene serieleder Burgess Hill Town. Nyopprykkede Whyteleafe lå på femte plass, ytterligere to poeng bak, men virket være i bra form og sto med 5-1-1 på sine sju bortekamper så langt i ligaen.

 

Corinthian-Casuals ble stiftet i 1939, etter en sammenslåing av Corinthian og Casuals, som begge har en meget stolt og interessant historie. De to ble begge stiftet med det for øye å promotere sportsånd heller enn å legge vekt på resultatet, og således valgte de lenge å holde seg utenfor alle turneringer der man spilte om et trofé. Spillerne var i begynnelsen hovedsakelig Oxbridge-studenter, og de hadde i 1880- og 1890-årene en rekke landslagsspillere. Det sier noe om hvor gode disse lagene faktisk var når man vet at Corinthian i 1884 spilte mot det Blackburn Rovers-laget som kort tid i forveien hadde vunnet FA Cupen det året, og Corinthian vant hele 8-1. Tilsvarende vant de noen år senere hele 10-3 over et Bury som stilte med ti av spillerne som like før hadde besørget FA Cupens største finaleseier ved å slå Derby County hele 6-0 i 1903. Man kan jo for øvrig også legge til at selveste Manchester Uniteds største tap er 3-11 for nettopp Corinthian i 1904.

 

Selve navnet Corinthian har jo blitt ensbetydende med dette med amatørsklubber som var mer interessert i sportsånd enn penger og resultater, og klubben nektet flere ganger å bli med i både Football League og FA Cupen, og det var ikke før i 1923 at de for første gang deltok i sistnevnte. Casuals på sin side hadde vært med å stifte Isthmian League i 1905, og vunnet den gjeve FA Amateur Cup i 1936 da de to slo seg samme tre år senere og tok Casuals’ plass i Isthmian League. Etter å ha spilt i lavere ligaer i 1980- og 1990-årene, har de nå vært tilbake i Isthmian League siden 1997. De har for øvrig holdt til i Tolworth siden 1988, da de tok over King George’s Field etter den ikke lenger eksisterende Tolworth FC, som hadde spilt i Surrey Senior League.

 

Under en røykepause fikk jeg tak i en av karene ved telleapparatene, som visstnok hadde styr på klubbsjappa. Han gikk for å fiske frem en pin til meg, men da jeg rakte ham en £5-seddel fikk jeg nesten totalt hakaslepp da han opplyste om at de kostet £6! Jeg beskrev vel Carshalton som utsugere da de krevde £5, og jeg hadde ikke i mine villeste feberfantasier drømt om at det skulle overgås til de grader av en klubb på step 4. Han unnskyldte seg med at de er dyre å lage, og at andre klubber tjener langt mer på sine pins enn det de gjør, men da er det kanskje først og fremst på tide å skifte leverandør?!? Han lovet imidlertid at i hvert fall var mulig å få ordnet seg en stensil med lagoppstillingene, og dette viste seg heldigvis å holde mål.

 

Hjemmelaget har jo dessuten i kraft av sitt navn skaffet seg et imponerende nettverk i Brasil, der storklubben Corinthian i sin tid tok navn etter deres forgjenger. Dette har resultert i Brasil-turer og delegasjoner med både spillere, klubbledere og supportere som flere ganger har gjestet hverandre. Det var ikke måte på hvor stolte de var av forbindelsen med Sao Paulo-klubben, og uansett hvordan jeg forsøkte å forhøre meg om deres egen klubb og ambisjonene for sesongen, penset de gang på gang samtalen tilbake på Brasil-temaet, som de tydeligvis trodde jeg syntes var ufattelig interessant. Men jeg fikk da omsider ut av en av supporterne at de har et meget avslappet forhold til tabellsituasjonen, da han mente det ikke er noen stor krise om de ikke sikrer opprykk eller playoff – noe han hevdet at han innerst inne heller ikke forventer at de gjør.

 

Etter å ha lesket strupen med en j2o, bestilte jeg en pint av en real ale jeg faktisk ikke husker navnet på, og fikk med pinten ut i plastglass, der jeg valgte å ta oppstilling bak målet på nærmeste kortside. Her hadde jeg selskap av bortefansen, da det var dette målet deres lag skulle angripe i første omgang. Kampen startet i nokså høyt tempo, med spill som bølget frem og tilbake, og det hadde vært nokså jevnt da ti minutter ble passert. Da fikk Greg Andrews ballen ute på venstrekanten, driblet av en forsvarer og la inn til Roscoe D’Sane, som sørget for 0-1 med en flott volley som fant nettmaskene bak Casuals-keeper Danny Bracken. Kun tre minutter senere måtte Bracken igjen kapitulere da et frispark ble slått til Andrews, som på volley dundret ballen i mål fra rett utenfor det noe dårlig oppmerkede 16-meterfeltet.

 

Whyteleafe-fansen ved siden av meg kunne bekrefte at dette var identisk med den Greg Andrews jeg observerte ved mitt besøk i Leatherhead nesten på dagen tre år tidligere, da angriperen Andrews var stjernen i Leatherhead-laget. Og Andrews var også nå et konstant uromoment der han gang på gang skapte hodebry for vertene. Etter at de måtte ty til ulovligheter for å stoppe ham, fikk The Leafe frispark i skummel posisjon. Det ble slått på bakerste stolpe, der Dylan Merchant headet på mål, men ballen ble på panisk vis blokkert på streken, og etter en mølje og frenetiske forsøk på å klarere fikk forsvaret omsider måkt ballen vekk. Omgangens beste mulighet for Casuals kom etter en snau halvtimes tid, men spissen Steve Goddard klarte ikke omsette innlegget som han på skuffende vis styrte over målet til Sheikh Ceesay.

 

Dette var imidlertid starten på en god Casuals-periode der de presset på for redusering, men Whyteleafes midtforsvar med Tommy Smith og kaptein Dylan Merchant virket å ha full kontroll og imponerte. Da det nærmet seg pause begynte Whyteleafe å ta mer over igjen, og både Bentley Graham og Roscoe D’Sane hadde avslutninger som tvang frem redninger fra keeper Bracken. Men det var i omgangens siste minutt at kampens mest kontroversielle situasjon inntraff. Danny Dudley stoppet D’Sane med en glimrende takling, men dommeren pekte utrolig nok på straffemerket. Selv Whyteleafe-fansen smilte hoderystende av den hårreisende avgjørelsen, og innrømmet umiddelbart at det var en perfekt takling. Men Jason Thompson viste ingen nåde da han satt inn 0-3 fra straffemerket før lagene kort etter gikk i garderoben.

 

Mens jeg fikk påfyllet av øl, fikk jeg vekslet noen flere ord med Whyteleafe-supporterne, som selvsagt var langt mer fornøyd enn hjemmefolket med det de hadde sett i første omgang. Whyteleafe hadde vært medlem av Isthmian League siden 1984 da de i 2012 rykket ned i Kent League (til tross for å høre hjemme i Surrey), som før forrige sesong som kjent byttet navn til Southern Counties East League. Da de våren 2014 vant denne ligaen nokså overlegent, returnerte de til Isthmian League etter to sesongers fravær, og i Isthmian League Division One South har de som sagt også hatt en god start på inneværende sesong. Surrey-folket var imidlertid også de meget avslappet til dette med opprykk og playoff-kamp, og et par av de mente at det ikke nødvendigvis var ønskelig å rykke opp nok en divisjon.

 

For kampens spenning sin del var det viktig at hjemmelaget fikk et tidlig mål, og fra den tilnærmet samme posisjonen som i første omgang kunne jeg se at det var akkurat det de fikk da de stormet rett i angrep, og Carl Wilson-Denis kunne ikke unngå å styre innlegget i mål fra kort hold. Med kun sekunder spilt av andre omgang sto det 1-3. Hva manager Matt Howard sa til sitt hjemmelag i pausen vites ikke, men det virket uansett som om det hadde hatt en innvirkning på de rosa- og sjokolade-fargede vertene som nå presset på for ytterligere redusering mens hjemmefansen fortsatt klaget over at man uten den feilaktige straffeavgjørelsen nå ville vært ordentlig inne i kampen. Både Steve Goddard, Dave Hodges og Juevan Spencer hadde muligheter for vertene, uten at ballen ville i mål.

 

Hjemmelagets «stjernespiss» Jamie Byatt var en av to faste som hadde blitt henvist til benken etter å ha vært ute etter par uker med skade, men nå kom også han innpå, og Casuals dominerte de første tjue minuttene etter sin redusering. Men da Casuals presset stadig mer forover, åpnet det seg også store rom for Whyteleafe som hadde flere skumle kontringer. Innbytter Jason Henry kunne gjenopprettet tremålsledelsen, men headet like utenfor etter et innlegg fra den gode Andrews. Like etter fikk de imidlertid uttelling på en av sine kontringer. Innbytter Ryan Fowler vant ballen på midtbanen og avanserte før han la glimrende inn til Roscoe D’Sane som enkelt scoret sitt andre og i realiteten avgjorde kampen ved å sette inn 1-4 med tjue minutter igjen.

 

Whyteleafe-fansen var i ekstase, og skapte en voldsom stemning på sin kortside, som for ordens skyld ble matchet av hjemmesupporterne på motsatt side. Kanskje var det bra at ikke Non League Papers redaktør Stuart Hammond var til stede, all den tid han i sin spalte denne uken klaget over rasisme ved en kamp der han hadde overhørt et tilrop om at en farget spiller «burde sendes tilbake til IS» (såvidt jeg vet er IS en muslimsk “organisasjon” som åpenbart godtar muslimer fra ALLE raser, så påstander om rasisme får stå for hans regning), for Whyteleafe-keeper Sheikh Ceesay fikk nemlig stadig høre at han hadde ebola. Han tok det imidlertid med stor humor og gjøglet for hjemmefansen der han simulerte illebefinnende, til applaus fra Casuals-fansen. Whyteleafe kunne økt ytterligere, men etter et flott raid av D’Sane gikk pasningen bak ryggen på makker Ryan Fowler. Den siste spikeren i kista kom med snaue fem minutter igjen, og nok en gang var det Andrews som sto bak etter å ha stjålet ballen fra Casuals-kaptein Joe Hicks. Han fant innbytter Tom Pratt, som igjen fant nettmaskene med sitt skudd som gikk under keeper Bracken.

 

Casuals ville imidlertid likevel ha et siste ord med i laget, og en kanon fra Steve Goddard ble slått i tverrliggeren av keeper Ceesay, før dommeren omsider blåste av med 1-5 som sluttresultat. Det var ikke hjemmelagets kveld, og de innrømmet da også at de hadde blitt slått av et bedre lag denne kvelden. Det var fullt fortjent at manager John Fowler og hans gutter kunne feire tre poeng, og personlig lot jeg meg tidvis imponere stort av Whyteleafe, selv om jeg er usikker på hva slags målestokk vertene faktisk var denne fredagskvelden. Fredagskamp hadde for øvrig også gitt penger i kassa til hjemmelaget som kunne fortelle at 207 tilskuere hadde vært tilstede.

 

Jeg gadd ikke å stresse for å rekke 21.43-toget, og slappet av med en boks mineralvann i baren mens jeg samtalte ytterligere med noen av de fremmøtte og bladde litt mer i programmet. Jeg takket omsider for meg og gikk for å rekke toget, som viste seg å være i rute. Ved Vauxhall ble det byttet fra tog til tube, og sammen med en meget feststemt jentegjeng ble jeg fraktet nordover av Victoria Line. De gikk av ved Finsbury Park, mens jeg ble med videre til Seven Sisters, der jeg igjen konstaterte at det var full fest i puben i underetasjen. Dagen etter var det igjen på tide å forlate London, så etter å ha lest litt på senga slukket jeg lyset og ventet på Jon Blund.

 

English ground # 211:
Corinthian-Casuals v Whyteleafe 1-5 (0-3)
Isthmian League Division One South
King George’s Field, 10 October 2014
0-1 Roscoe D’Sane (11)
0-2 Greg Andrews (14)
0-3 Jason Thompson (pen, 45)
1-3 Carl Wilson-Denis (46)
1-4 Roscoe D’Sane (70)
1-5 Tom Pratt (86)
Att: 207
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £6(!!)

 

Next game: 11.10.2014: Kings Lynn Town v Lancaster City
Previous game: 09.10.2014: England v San Marino

More pics

 

 

 

Jeg hadde igjen noen timer å slå ihjel i den engelske hovedstaden før kveldens kamp i Tolworth, der Corinthian-Casuals og Whyteleafe skulle møtes til dyst i Isthmian League Division One South. Etter en fortreffelig frokost hadde jeg planlagt å vende snuta litt vestover i byen for å ta en kikk på et par av metropolens fotballstadioner, og først valgte jeg å sette kursen mot Stamford Bridge, der jeg fortsatt ikke har vært. Jeg spaserte de ti minuttene opp til St. James’s Park, da dette var mest praktisk, og tok derfra tubens District Line vestover til Fulham Broadway. Etter få minutters gange langs Fulham Road dukket Chelseas hjemmebane opp på min venstre hånd, og jeg tok en kjapp runde rundt anlegget, der det mest interessante må sies å være statuen av legenden Peter Osgood. Det er dessuten ikke vanskelig å se hvorfor Chelsea mener det er vanskelig å utvide Stamford Bridge nevneverdig.

 

Turen gikk videre med District Line, før jeg igjen hoppet av på Putney Bridge, ytterligere to stasjoner lenger sør. Herfra trasket jeg gjennom Bishop’s Park, og etter et kvarters tid kunne jeg beundre den fantastiske fasaden på Craven Cottage. Jeg har tidligere sett Fulham spille her, men det var på en tid da jeg var alt for dårlig til å ta bilder. Fra mitt besøk den gangen savnet jeg ikke minst noen bilder av utsiden og den flotte fasaden, og det var bakgrunnen for at jeg nå valgte å ta en ny kikk. Den nevnte fasaden på Stevenage Road End (senere også kalt Johnny Haynes Stand) er virkelig blant de absolutt flotteste i engelsk fotball, og denne tribunen skal være den eldste gjenværende tribunen i Football League. De fleste vil nok kanskje vite at den ble designet av Archibald Leitch – legenden fremfor noen innen fotballstadion-arkitektur. Sola skapte imidlertid visse utfordringer også denne gang, men statuen av klubblegenden Johnny Haynes ble selvsagt også avbildet, før jeg rett og slett satt meg ned på en benk ved elvepromenaden og slappet av mens jeg koste meg i sola med Themsen rennene forbi rett foran meg. Det var fortsatt mange timer til avspark i Tolworth.

 

 

 

 

Torsdag 09.10.2014: England v San Marino

 

Jeg hadde uten hell søkt med lys og lykte etter kamper i den engelske pyramiden denne torsdagen, men måtte etter hvert innse at slaget var tapt, og at jeg eventuelt måtte nøye meg med England v San Marino i EM-kvalifisering, og en retur til Wembley Stadium. Jeg vurderte også en fotballfri dag, og begynte til og med å snuse på muligheten for å se Colliers Wood United spille U18-kamp (det ble til og med lovet program!). De fleste kompiser hadde jobb dagen etter, så ingen virket spesielt klar for en tur på byen hverken i Reading, Southend eller andre steder, så jeg hellet snart mot å likevel se fotball. Og da min kjenning Anthony Robinson – groundhopper og Rangers-fan fra Preston – tilbød meg Wembley-billett til halv pris, ville det vært uhøflig å takke nei. Som medlem av Englands supporterklubb hadde han tenkt seg på bortekampen mot Estland et par dager senere, og hadde for å spare penger derfor ikke tenkt seg på Wembley denne torsdagen. Da problemet var å få tak i billetten, fikk jeg noen dager senere beskjed om at han hadde kvittet seg med sin billett, men samtidig ordnet det slik at en av hans kompiser som befant seg i London hadde en ekstra billett til meg. Nå begynte ting å falle på plass.

 

Derfor var det at jeg utpå formiddagen forlot Birmingham med kurs for den engelske hovedstaden. Billig overnatting var booket i det noe lugubre Seven Sisters området, og etter en tur med tubens Victoria Line kunne jeg gå de par hundre meterne fra Seven Sisters tube-stasjon til Tottenham Guesthouse. £30 er slett ikke verst i London, men så var da heller ikke dette på noen måte noe Ritz. Det eneste som bekreftet at dette var rett sted var et klistremerke på ringeklokka til en dør ved siden av puben som lå på hjørnet. Asiaten som tydeligvis drev stedet guidet meg opp en trappegang som var så trang og bratt at jeg nesten ikke fikk med meg bagen, men snart hadde jeg fått kastet den fra meg på det spartanske rommet som skulle bli min base de neste to dagene. Jeg konstaterte raskt at stedets WiFi var nesten ubrukelig, og tok i stedet kontakt med Anthonys kompis, Carl, som kunne fortelle at han satt i et møte på Wembley Stadium, og ville ta kontakt igjen innen kort tid. Vi ble enige om at jeg skulle gi lyd fra meg når jeg satt kursen mot Wembley, og med det valgte jeg å bryte opp. Mens den asiatiske verten benyttet felleskjøkkenet til å tilberede mat som nærmest stinket ned hele etablissementet, tok jeg meg ned trappa og returnerte til Seven Sisters tube-stasjon.

 

Etter å ha byttet til Piccadilly Line ved Finsbury Park, ble jeg med to stasjoner sørover til Holloway Park, der jeg tenkte slå i hjel litt tid med litt fotball-«sightseeing». Først og fremst var det med tanke på min nå nettbaserte guide at jeg ville ta en nærmere kikk på Arsenals hjemmebane som jeg fortsatt velger å kalle Ashburton Grove, og etter en runde rundt arenaen hadde jeg også fått foreviget alle statuene av Herbert Chapman, Tony Adams, Dennis Bergkamp og Thierry Henry. Blant alle som var opptatt med å ta selfies av seg selv foran statuene og anlegget, gikk det tydeligvis i alle andre språk enn engelsk, og snart la jeg fotballturistene bak meg. Det var på tide å endelig sette kursen mot Wembley med Piccadilly Line til Kings Cross St. Pancras, og Metropolitan Line videre derfra til Wembley Park. På den store «avenyen» fra Wembley Park tube-stasjon til landets nasjonalanlegg i fotball var det allerede masse liv, der en rekke selgere fallbød sine varer fra salgsbodene. Diverse matvarer og forfriskninger, skjerf og andre supportereffekter, stand for ansiktsmaling, programutsalg etc. Jeg presset meg forbi noen innpåslitne selgere som forsøkte å prakke på meg et 50/50-skjerf (som om det noensinne ville falt meg inn å kjøpe et slikt produkt! Man holder vel stort sett ikke med begge lagene??), og nøyde meg med å gå til innkjøp av et program fra den relevante boden. Selv unggutten som sto der himlet med øynene og følte seg tydelig ikke komfortabel der han gjentok at programmet kostet £6! Jeg fikk nå ikke svar fra Carl, så jeg valgte å spasere opp til puben The Green Man, der den harde kjerne av engelske fans ofte holder hoff i forbindelse med landskamper.

 

Jeg hadde akkurat bestilt meg en pint Strongbow da jeg fikk melding av Carl, som unnskyldte at han ikke hadde sett meldingen før. Han ba meg bli hvor jeg var, og jeg hadde ikke før bestilt påfyll i glasset før han orienterte seg frem til meg i menneskemylderet i bakgården, der pubens innehavere gjorde god butikk og stemningen var høy. Dresskledd kom han rett fra et møte (Anthony forklarte senere at han faktisk er en av sjefene i Mitre), og hevdet at jeg kunne få billetten for £10 – halvparten av den opprinnelige verdien. Således gjorde jeg et kupp, men han takket nei til et glass da han måtte haste videre siden han hadde ytterligere en billett å avlevere. Jeg unnet meg derimot en tredje og siste pint på The Green Man, der det var trangt om plassen. Da glasset ble tømt valgte jeg å spasere ned igjen til Wembley Stadium, hvor jeg orienterte meg frem til riktig inngang. Rulletrappene fraktet meg den lange veien opp til femte nivå, og med snaue tre kvarter til avspark kunne jeg igjen skue utover det voldsomme anlegget. Wembley er i utgangspunktet ikke spesielt spennende hva gjelder det innvendige, men likevel er det noe med den veldige størrelsen på det hele som gjør at man likevel får en wow-følelse. Der og da fikk jeg faktisk nesten frysninger av å kikke ut over matta fra øverste seterad. Billetten var imidlertid til den fremste seteraden på øverste nivå, og etter å ha returnert til matutsalget for å bytte vanvittige £6,70(!) mot en pulled pork dog, fant jeg frem til plassen min, der jeg satt meg for å bla litt i programmet. Spesielt interessant var nok artikkelen om San Marinos største profil, Massimo Bonini, som på Juventus sitt stjernegalleri fra 1980-årene ble beskrevet som lagets usynlige stjerne, og den spilleren som virkelig holdt maskineriet i gang. På en tid da San Marino ikke hadde eget landslag takket han også nei til spill for verdensmestrene Italia fordi han ikke ville si fra seg sitt statsborgerskap.

 

Det dro seg omsider mot kampstart på kampen som i bunn og grunn skulle være en formalitet. San Marino hadde kun to profesjonelle fotballspillere i troppen, og spørsmålet var vel i realiteten kun hvor stor Englands seier ville bli. Men til tross for at engelskmennene som forventet dominerte totalt, slet de innledningsvis med å spille seg frem til de store sjansene. San Marino lå så lavt at det knapt fantes bakrom, og de var flinke til å blokkere langskuddene som kom, der de lå lavt og tilsynelatende mælet ballen ut av banen eller opp mot sin ensomme spiss Andy Selva (som med 8 mål er tidenes toppscorer for miniputt-nasjonen) hver gang de fikk tak i ballen. Og det som ikke gikk i blokka, ble stoppet av keeper Aldo Simoncini, som til tider skulle frustrere blant annet en rekord-jagende Wayne Rooney. Det tok drøyt en halv omgang før The Three Lions fikk hull på byllen, og det var Phil Jagielka som headet i mål fra en corner mens Simoncini kolliderte med en av sine egne spillere. Simoncini leverte deretter en flott redning på et skudd fra Danny Welbeck, men like før pause måtte han igjen plukke ballen ut av nettet. I forbindelse med nok en corner var spissen Andy Selva nede for å hjelpe til i forsvar, og han klarte rett og slett å sparke Rooney i ansiktet i et forsøk på å klarere. Dommeren pekte på straffemerket, kapteinen tok selv straffen, sendte ballen i mål bak Simoncini, og økte til 2-0 med sitt landslagsmål nummer 42. Han var nå kun to bak legenden Jimmy Greaves, seks bak Gary Lineker, og sju bak rekordinnehaver Bobby Charlton.

 

Manager Roy Hodgson satt i pausen innpå Adam Lallana og Alex Oxlade-Chamberlain for Raheem Stirling og Jordan Henderson, og Oxlade-Chamberlain gjorde seg bemerket med forarbeidet til Englands tredje mål tidlig i omgangen, da hans pasning ble styrt i mål av Danny Welbeck på nærmeste stolpe. Rooney hadde deretter to gode muligheter, men hans forsøk på å lobbe over Simoncini var ikke vellykket, og da han like etter forsøkte å runde keeperen ble han stoppet. Ballen falt imidlertid til Oxlade-Chamberlain som skjøt i mål via lagkamerat Lallana. De fleste var sikre på at det var 4-0, og lagene var nesten klare for avspark igjen da den polske dommeren etter samtale med linjemannen valgte å annullere. Om det var offside det ble dømt for, var det en noe merkelig avgjørelse, men England fikk uansett sitt fjerde med snaue tjue minutter igjen på matchuret. Den tredje innbytteren, Andros Townsend, dro seg fri og med venstrebeinet sendte han ballen i mål fra like utenfor 16-meteren. Noen minutter senere virket det fra min posisjon på motsatt side av banen som om Rooney scoret sitt andre ved å lobbe ballen over Simoncini, men reprisene viste at det nok var ment som et innlegg som helt klart skiftet voldsomt retning i Alessandro Della Valle. Rooney ble også først kreditert av FA, men UEFA bestemte raskt (og for en gangs skyld tok de tydeligvis en riktig avgjørelse) at målet blir registrert som et selvmål. Resten av kampen var rett og slett en transportetappe, der det var mest jubel de få gangene Joe Hart faktisk var nær ballen. I tillegg var det tydeligvis flere enn meg som lattermildt registrerte at England trakk ned samtlige elleve spillere i forbindelse med at San Marino faktisk endelig fikk en corner. 5-0 ble sluttresultatet i en kamp der England hadde alt å tape og ingenting å vinne. Og selv om Rooney nok vil ergre seg over at han misbrukte flere gode muligheter til å ytterligere nærme seg rekorden han gjerne vil ha, må 5-0 sies å være godkjent selv mot San Marino.

 

Det var stilt spørsmålstegn ved hvor mange som ville møte opp i forbindelse med denne kampen, men selv om 55 990 visstnok skal være tidenes laveste tilskuertall for en obligatorisk engelsk landskamp på nye Wembley, virket det i etterkant som om de fleste mente at dette var ganske bra. Da jeg kom ut og startet den evinnelige køingen opp mot Wembley Park, slo det meg imidlertid at det knapt var engelske stemmer å høre rundt meg. De få engelske røstene jeg hørte druknet totalt i samtaler på kinesisk, italiensk, spansk, tysk, svensk etc. Jeg hadde riktignok registrert en voldsom mengde kinerere eller japanere rett ved meg på tribunen, der de hadde tilbragt så godt som hele kampen med å ta bilder av hverandre, men mengden utlendinger jeg nå opplevde rundt meg var direkte sjokkerende. Da det endelig ble min tur til å få hoppe på tuben, hadde jeg da også selskap av en stor gruppe med anslagsvis 15-20 svenske “juletrær”; majoriteten av de selvsagt komplett med 50/50-skjerf og St. George’s Cross malt i hele ansiktet.

 

Ved Kings Cross St. Pancras hoppet jeg av og byttet til Victoria Line tilbake til Seven Sisters, og kunne spasere den korte veien tilbake til «hotellet». I et område der jeg mesteparten av tiden følte meg som den eneste hvite mann, undret jeg meg igjen på hva greia er med at den negroide befolkning virker å ha frisørsalongen som tilholdssted. Mens andre henger på puben, virker de å foretrekke frisørsalongen, der de to salongene jeg passerte begge var fulle av folk som hang der til tross for at klokka var i ferd med å passere 23. Snodige greier, men så er det vel heller ikke uten grunn at det er laget komedier og sketsjer om akkurat det. Fra puben i underetasjen var det nå dessuten et voldsomt spetakkel i form av høy musikk etc, uten at det irriterte meg spesielt der og da. Jeg var mer opptatt av å irritere meg over den håpløse WiFi-en som like gjerne kunne vært ikke-eksisterende. Alt i alt hadde det vært greit med en fotballkamp og retur til Wembley igjen, men jeg var samtidig glad for at jeg dagen etter skulle tilbake til non-league igjen – langt vekk fra hordene med ansiktsmalende fotballturister med 50/50-skjerf.

 

Revisit:
England v San Marino 5-0 (2-0)
UEFA European Championship Qualifying, Group E
Wembley Stadium, 9 October 2014
1-0 Phil Jagielka (24)
2-0 Wayne Rooney (pen, 43)
3-0 Danny Welbeck (49)
4-0 Andros Townsend (72)
5-0 Alessandro Della Valle (og, 77)
Att: 55 990
Admission: £10 (originally a £20 ticket)
Programme: £6

 

Next game: 10.10.2014: Corinthian-Casuals v Whyteleafe
Previous game: 08.10.2014: Kidderminster Harriers v Welling United

More pics

 

 

Jeg var igjen tilbake i London, der jeg i forbindelse med to kamper hadde base i metropolen i to dager på rad. Før denne torsdagens landskamp mellom England og San Marino på Wembley Stadium, slo jeg igjen ihjel litt tid med litt fotballrelatert sightseeing. Da min base var i nærliggende Seven Sisters, var det grei skuring å ta en kikk på Ashburton Grove, som jeg fortsatt foretrekker å kalle Arsenals hjemmebane. Mens en rekke turister fra andre siden av kloden var travelt opptatt med å ta bilder av hverandre foran anlegget og sammen de forskjellige statuene, slapp jeg imidlertid til lenge nok til å få foreviget statuene av både Herbert Chapman, Tony Adams, Dennis Bergkamp og Thierry Henry. Dessuten var det en morsom “vegg” utenfor anlegget, der man har satt sammen lagbilder fra forskjellige epoker til å bli et eneste langt lagbilde. Heldigvis var fotballturistene mest opptatt av den nyeste delen der man finner dagens divaer, og således fikk jeg i fred å ro granske de delene som var viet de gamle britiske heltene som spilte for klubben i en tid da toppfotballen fortsatt var herlig.

 

 

 

Onsdag 08.10.2014: Kidderminster Harriers v Welling United

 

Etter en full english breakfast ved The Camberley, var det etter hvert på tide å forlate fasjonable Harrogate og vende snuta sørover igjen. Denne dagen hadde voldt meg en del hodebry mens turen var på planleggingsstadiet, og til slutt sto valget mellom Whitby Town og Kidderminster Harriers. Jeg var meget lysten på Whitby, men det er et temmelig kronglete sted å ta seg til (og fra), og reiseveien ned til London dagen etter gjorde at jeg til slutt landet på Kidderminster, der Harriers skulle ha TV-sendt kamp mot Welling United. Dagens første etappe gikk med 11.16-toget fra Harrogate ned til Leeds.

 

Der hadde jeg snaue 20 minutter på meg til å bytte tog, og etter en kjapp røykepause kunne jeg snart ta plass på toget som brukte i underkant av to timer på å frakte meg videre ned til Birmingham New Street. Planen hadde vært å overnatte i Kidderminster, men da jeg ved to B&Bs fikk beskjed om at de var fullbooket, hadde jeg begynt å se meg om etter billigere alternativ enn det som nå var tilgjengelig i Kidderminster. Til tross for en ikke helt ideell plassering, var kun £22 fristende nok til at jeg booket et dobbeltrom på Norfolk Hotel,der jeg hadde sjekket opp at bussholdeplassen rett utenfor var hyppig betjent. For de lokalkjente ligger Norfolk Hotel ute i Chad Valley-området vest for Birmingham sentrum, og jeg hadde flere busser å velge mellom.

 

Alle brukte omtrent et kvarter på turen fra Birmingham sentrum utover Hagley Road, så jeg hoppet på den første som ankom Colmore Row. Dette viste seg å være buss nummer 120, og jeg fulgte med på kartet på telefonen mens vi kjørte vestover, slik at jeg kom meg av på riktig holdeplass. Jeg hadde ikke før sjekket inn før duskregnet gikk over til øsende regnvær, som på kort tid sørget for store dammer ute på den godt trafikkerte Hagley Road. Etter en times tid på hotellrommet hadde jeg dog begynt å bli såpass rastløs at jeg likevel dristet meg ut i drittværet. Jeg hadde med meg en liten sammenleggbar paraply som fort viste seg ganske upraktisk i vinden, men heldigvis var det kun få meter til bussholdeplassen. Verre var det at jeg ble sprutet ned av en forbipasserende lastebil før bussen tilbake til Birmingham kom.

 

Jeg hadde betalt £4 (vel, egentlig £5, siden de ikke veksler) for en dagsbillett, og ble sittende å børste søle av buksa mens vi nærmet oss Birmingham sentrum. Fra det nærliggende busstoppet travet jeg raskt over til stasjonen Birmingham Snow Hill og tok plass på toget til Kidderminster, og 35-40 minutter senere kunne jeg stige av i Worcestershire-byen. Det var over to og en halv time til kampstart, og jeg tenkte slå i hjel litt tid på den kritikerroste puben The King & Castle som ligger inne på stasjonsbygget til Severn Valley Railway, som for øvrig er en populær attraksjon med base ved siden av den ordinære togstasjonen. Her virket det imidlertid ikke å være åpent, så jeg satt like greit kursen mot Aggborough for å ta en kikk i fullt dagslys. Etter å ha svingt inn i Hoo Road så jeg snart det tidligere Football League stadionet foran meg på venstre side.

 

Det var foreløpig lite aktivitet her, selv om det som tydeligvis var et par av hjemmelagets spillere var i ferd med å ankomme. Men etter å ha tatt noen bilder av anleggets eksteriør, slo jeg av en prat med en av vaktene som kunne fortelle at puben Harriers Arms «selvsagt» var åpen allerede. Den ligger i tilknytning til anlegget, ut mot Hoo Road, og fungerer tydeligvis også som ordinær pub utenom kampdager. £3,15 ble betalt for en pint Symonds cider, som jeg tok med meg bort til en sittegruppe i det ene hjørnet, der jeg frekt og freidig kunne snylte på elektrisitet for å lade en av telefonene mine.

 

Under en røykepause fikk jeg med meg at de hadde åpnet klubbsjappa slik at jeg fikk byttet £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, men skuffende nok for en klubb av denne størrelsen hadde de ingen pins tilgjengelig for øyeblikket. Jeg ble dessuten fortalt at jeg kunne betale meg inn ved telleapparatene før avspark, og således ikke trengte billett, men vakten på utsiden kunne berette at det nå faktisk ble stilt et lite spørsmålstegn ved om kampen ville spilles. Det hadde visstnok sluttet å regne rett før jeg ankom Kidderminster, men det var store mengder vann som gjorde at dommeren hadde bestemt at han ville ta en ny kikk. Med direktesendt kamp på BT Sport var jeg imidlertid nokså sikker på at det skulle temmelig mye til for å avlyse.

 

Jeg satt meg igjen ned med en pint – denne gang en Strongbow til £3 – og bladde i det nokså tykke og innholdsrike programmet som må sies å holde FL-standard. Fra klubbsjappa hadde jeg også fått med meg en løpeseddel fra supporterklubben som ville gjøre oppmerksom på at en større gruppe Hereford United-supportere hadde meldt sin ankomst for å protestere mot sine eiere i anledning denne TV-sendte kampen. De hadde tatt kontakt med sine tidligere erkerivaler Kidderminster Harriers, som hadde vist god sportsånd ved å tross tidligere rivalisering ønske de hjertelig velkommen. Og snart kom det en hel busslast med Hereford-fans strømmende inn i lokalet, der de fort satt preg på omgivelsene.

 

Et par av de kunne fortelle meg at de faktisk ikke lenger omtalte Hereford United som sin klubb, men som «de», og at de boikottet klubbens kamper så lenge Tommy Agombar er involvert på eiersiden. Selv om FA nektet å godkjenne Agombars eierskap og mente at han var uskikket til å eie en fotballklubb (grunnet tidligere dommer), mener fansen at de nye folkene kun er stråmenn for Agombar, og at han selv fortsatt er til stede og åpenlyst gir ordre til klubbens personell. Noe overraskende var det derimot å høre at de protesterende supporterne faktisk nå (selv om de innrømmet at det er trist) helst ser at klubben blir slått konkurs og opphører å eksistere fortest mulig, slik at de kan starte en ny klubb drevet av supporterne.

 

Hereford-fansen virket å bli tatt godt imot av hjemmefolket, som for egen del virket faktisk å ha lavere forventninger enn det man har vært vant med de siste årene. To-tre supportere jeg snakket med hevdet i hvert fall at det nok kunne bli en slags «mellomsesong», og slo også ganske riktig fast at denne sesongens Conference Premier blir utrolig tøff, med en rekke klubber som alle har som mål å ta seg opp. Det hadde også vært interessant å høre litt hva Welling-fansen mente, men jeg klarte faktisk ikke å se en eneste bortesupporter. Jeg vil absolutt tro at det var noen der, men de druknet muligens litt blant hordene av Kiddy- og Hereford-fans. En representant fra sistnevnte gruppe inviterte meg til å stå sammen med de på bortetribunen South Stand, og selv om jeg i utgangspunktet hadde planlagt å stå på North Stand på motsatt ende, var jeg nå blitt så interessert i deres protest at jeg valgte å takke ja til dette.

 

I det minste var det ikke lenger noe snakk om avlysning, og med et kvarters tid til avspark betalte jeg meg inn med £14, og tok plass på South Stand. Dette er en klassisk ståtribune som strekker seg i hele banens bredde, og tilsynelatende temmelig lik North Stand, der hjemmefansens harde kjerne samlet seg på motsatt ende. På min høyre side hadde jeg East Stand, en sittetribune som i 2003 erstattet en gammel ståtribune. Og til venstre for meg sto sittetribunen Reynolds Stand, som utgjør langsiden ut mot Hoo Road. Det var denne som i 1994 ble bygget som første skritt i oppgraderingen av Aggborough, etter at klubben grunnet sitt anlegg ble nektet opprykk til tross for å ha vunnet Conference. Som de fleste vil vite fikk de sitt opprykk til Football League da de igjen vant Conference seks år senere, og anlegget i mellomtiden hadde blitt oppgradert til Football League-standard. De har nå vært tilbake i Conference Premier siden 2005, og trengte denne kvelden poeng for å holde følge i playoff-kampen.

 

Kidderminster hadde fire poeng opp til Gateshead på den siste playoff-plassen, mens Welling hadde like mange poeng ned til Southport under nedrykksstreken. Kampen startet ikke overraskende med et lite overtak til hjemmelaget, men man sto med følelsen av at kampen var i ferd med å dø litt hen da Kiddy plutselig tok ledelsen etter et snaut kvarter. Et innlegg ble kun klarert ut til Jared Hodgkiss, som sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene nede i hjørnet bak Welling-keeper Jonathan Henly. Hans første mål for klubben, og 1-0. Gjestene svarte umiddelbart med å presse på for en utligning, og spillende manager Jamie Day var nære på da hans langskudd smalt i stolpen helt oppe i krysset. Jamal Fyfield var også frempå for de londonerne, men hans heading gikk like utenfor målet til Kiddy-keeper Danny Lewis.

 

Harriers red imidlertid av stormen, og Welling ble straffet da vertene utnyttet slett keeperspill med drøye fem minutter til pause. Et frispark fra Kevin Nicholson ble slått inn i feltet, og Henly kom ut for å bokse, men bokset ballen rett i egen mur slik at ballen spratt tilbake i mål! Det var stor usikkerhet med tanke på målscoreren, men Chey Dunkley ble omsider kreditert, selv om ballen gikk innom forsvarer Jamal Fyfield. Uansett sto det 2-0 i målprotokollen, og vertene hadde fått pusterommet de trengte. For keeper Henly sin del var det nok ikke helt hans kveld, da han kort etter stormet ut og meide ned Craig Reid på en klønete måte. Han ble belønnet med gult kort, før dommeren blåste for pause med 2-0 i protokollen.

 

Aggborough er kjent for sin matservering, som det går gjetord om blant bortesupportere i den engelske pyramiden, og jeg måtte selvsagt forsøke meg på en av de kulinariske opplevelsene. Sausage & mash (altså pølse og potetstappe) ble servert med både løk og tomatbønner, og herligheten ble inntatt mens en Bovril sto til avkjøling. Hereford-fansen som på aldeles imponerende vis hadde holdt det gående siden før kampstart hadde heller ikke til hensikt å tie i pausen. De var rundt 200 i tallet, og som under resten av kampen laget de et voldsomt leven også i pausen. Taktfaste rop som «We want Tommy out!» brant seg etter hvert fast i hjernen på en stakkar, og de hadde da også dekket hele bortetribunen med et imponerende antall bannere. De var ene og alene grunnen til at jeg i løpet av kampen ikke hørte stort fra hjemmefansen som på motsatt kortside sikkert skapte stemning også de. Midt oppe i dette spetakkelet løp TV-selskapets utsending, Clem, rundt for å intervjue noen av de protesterende supporterne.

 

Andre omgang startet ikke bra for Welling United, som allerede etter et par minutter måtte erstatte den skadde Loui Fazakerley med Aristide Bassele, men i det 53. minutt slo de tilbake. Ben Jefford gjorde forarbeidet da Harry Beautyman reduserte til 2-1 fra kort hold. Hvem andre? Og hadde det vært lørdag og sending med Sky Sport Soccer Saturday, ville Jeff Stelling i studioet garantert dratt vitsen om lagkameratene som sier at «That was a beauty, man!». Etter dette fulgte en periode med stillingskrig og lite sjanser, og det virket som om i hvert fall hjemmelaget var fornøyd med tingenes tilstand.

 

Craig Reid hadde en god mulighet da han etter 73 minutter headet et Nicholson-frispark rett på keeper, og det var Kiddy som virket skarpest når de gikk helhjertet fremover. Innbytter Nathan Blissett (hvis far er fetter av tidligere Watford-spiss Nathan Blissett) hadde en enda større sjanse da Nicholson kort etter la en corner, og Blissett kastet seg frem og headet like utenfor. Presset fra gjestene økte plutselig igjen i takt med at klokka nærmet seg full tid, og de skapte noen farligheter på dødball. I tilleggstiden fikk innbytter Bassele gå opp og heade på mål fra en corner, men da Danny Lewis reddet greit endte det med hjemmeseier 2-1, og manager Gary Whild og hans gutter kunne juble over tre poeng.

 

Jeg hadde siktet meg inn på 22.12-toget til Langley Green og buss derfra, og valgte å ganske raskt sette kursen mot togstasjonen. Mens jeg gikk oppover Hoo Road kunne jeg høre hvordan Hereford-fansen fortsatt holdt det gående inne på South Stand! For min egen del fikk jeg imidlertid en ubehagelig overraskelse da jeg returnerte til togstasjonen. Toget var innstilt, og det ble nå spekulert i om også det siste toget tilbake til Birmingham Snow Hill klokka 22.48 også ville bli kansellert. Et eller annet sted var det nemlig en idiot som hadde kastet seg foran et tog og således satt stopper for all togtrafikk i området. Der og da hadde jeg ikke spesielt mye sympati med vedkommende! Jeg hadde ikke akkurat satt pris på å bli strandet i Kidderminster..

 

Et par karer som skulle til Stourbridge kunne imidlertid bekrefte at jeg derfra kunne ta buss nummer 9 som går mellom Stourbridge og Birmingham, og som jeg visste var en av bussene som kjørte langs Hagley Road og stoppet utenfor hotellet. Jeg tilbød meg å spleise på taxi med de to, som gikk med på dette, og etter rundt et kvarters kjøretur kunne sjåføren slippe oss av ved bussterminalen i Stourbridge og få sine £5 fra hver av oss. Derfra var bussturen tilbake noe drøyere enn forventet, men omsider kunne jeg hoppe av og finne senga etter nok en lang men innholdsrik dag.

 

English ground # 210:
Kidderminster Harriers v Welling United 2-1 (2-0)
Conference Premier
Aggborough, 8 October 2014
1-0 Jared Hodgkiss (14)
2-0 Chey Dunkley (37)
2-1 Harry Beautyman (53)
Att: 1 560
Admission: £14
Programme: £3
Pin badge: n/a

Next game: 09.10.2014: England v San Marino
Previous game: 07.10.2014: Harrogate Town v Gainsborough Trinity

More pics

 

 

 

 

Tirsdag 07.10.2014: Harrogate Town v Gainsborough Trinity

 

Med overnatting i Manchester har det blitt en vane å innta frokosten på caféen Home Sweet Home i byens Northern Quarter, og det jeg vil påstå er Manchesters beste full english breakfast ble inntatt etter å ha tatt meg inn til sentrum med trikken. Etter denne gode starten på dagen kunne jeg mett og fornøyd tusle ned mot togstasjonen Manchester Piccadilly for å starte dagens reise som gikk nordøstover til North Yorkshire og Harrogate. Første etappe gikk med tog til Leeds, der jeg hadde et snaut kvarter på å bytte tog. Jeg fant imidlertid ut at jeg hadde så god tid at jeg rett og slett valgte å slå i hjel litt tid med en pint på stasjonspuben The White Rose, der jeg leste mer i Non League Paper og snyltet på deres WiFi mens jeg ventet på neste tog en time senere.

 

Jeg kom meg omsider på toget som fraktet meg den drøye halvtimen opp til endestasjonen Harrogate. Dette er blant Englands mest fasjonable byer, og har et inbyggertall på omtrent 75 000. Harrogate ligger omtrent to norske mil nord for Leeds og tre mil vest for York, og hørte historisk sett til West Yorkshire. Nå sorterer den imidlertid under Englands største grevskap, North Yorkshire, og er også kjent som en såkalt spa town. Etter at mineralrike kilder ble oppdaget på 1600-tallet vokste byen frem som et spa- og kur-sted, og det er fortsatt dette mange av turistene kommer for. Til tross for en av landets høyeste boligpriser, har byen også flere ganger blitt kåret til Englands beste sted å bo, samtidig som den i 2013 faktisk ble kåret til verdens tredje mest romantiske by – foran byer som Paris, Roma og Venezia.

 

Etter å ha spasert opp til The Camberley, der jeg hadde betalt £48 for kost og losji, gikk jeg snart ut igjen etter å ha sjekket inn. Jeg valgte å la apostlenes hester frakte meg gjennom byens koselige sentrum og ut langs Wetherby Road, der jeg ville ta en kikk på Harrogate Towns hjemmebane med samme navn mens det fortsatt var lysforhold til å få tatt noen gode bilder. Etter å ha gått gjennom en av byens voldsomme grøntområder kom jeg ut på den nevnte veien og så snart stadionet på min venstre hånd. Det er tydeligvis to inngangspartier på langsiden ut mot veien, og ved den første jeg passerte var det hektisk aktivitet blant bygningsarbeidere som var i ferd med å ferdigstille den nye tribunen på den såkalte Hospital End (eller Lancaster Park Road End, som den eldre garde muligens vil foretrekke). Ved den borterste inngangen var porten imidlertid åpen slik at jeg kunne smyge meg inn og ta en kikk på anleggets indre.

 

Jeg hadde ikke før kommet meg innenfor før det kom en kar etter meg inn porten. Dette viste seg å være en groundhopper som var ute i samme ærend, og han hadde spasert ned fra banen til Harrogate Railway Athletic, der han allerede hadde kikket innenfor. Han var for øvrig Rushall Olympic supporter, og hadde som meg tenkt seg på kveldens kamp. En kar som kom ut av klubbhuset på denne kortsiden undret seg nok stort over hva vi drev med, men ga oss tillatelse til å kikke oss rundt på anlegget. På denne kortsiden der vi befant oss finner man også klubbens egen bar «Nineteen Nineteen», klubbsjappa og garderobene, mens tilskuerfasilitetene her begrenser seg til en seksjon der man kan stå under et overbygg som gir tak over hodet.

 

På bortre langside finner man anleggets eneste sittetribune – eller rettere sagt sittetribuner, da det er to stykker ved siden av hverandre. Nærmest klubbhuset står en mindre sittetribune som tydeligvis er forbeholdt klubbfunksjonærer, sponsorer etc, mens hovedtribunen Main Stand strekker seg omtrent halve banens lengde. Bortenfor denne er det hard standing ned mot den nevnte Hospital End, der det ser ut som om den nye tribunen blir en ståtribune som vil strekke seg nesten hele banens bredde. Dette er tydeligvis en del av eierens uttalte planer om å oppgradere Wetherby Road til å bli «en av de beste anleggene i Conference».

 

På langsiden ut mot veien som har gitt stadionet sitt navn er det igjen ståtribuner som gjelder, der flere seksjoner gir tak over hodet til majoriteten av de som velger å stå på betongtrinnene her. I tillegg er det også hard standing i forkant, og det er dessuten på denne langsiden at man har laglederbenkene. Det var fortsatt snaue tre timer til kampstart, så jeg valgte å gå tilbake inn i sentrum, og fikk Rushall Olympic-supporteren med meg på dette. Han var fast oppsatt på å spare noen pennies ved å ta pinten ved stedets Wetherspoon, og valgte bort flere puber vi passerte på den tjue minutter lange spaserturen inn til jernbanestasjonen. Der brukte vi ytterligere ti minutters tid på å orientere oss frem til Wetherspoons-puben The Winter Gardens som ligger noen minutter unna, og når sant skal sies må det være en av landets flotteste Wetherspoons-puber.

 

Etter to pints der var det etter hvert på tide å returnere til Wetherby Road, og vi valgte å spare føttene ved å ta en av bussene fra bussterminalen utenfor togstasjonen. Den slapp oss av i hjørnet på Wetherby Road, få minutter fra stadionet, og med rundt tre kvarter til avspark kunne jeg avlevere mine £13 for inngang. Et kampprogram til £2,50 ble også handlet inn, før jeg stakk hodet innom klubbsjappa for å bytte £3,50 mot en pin. Med det unnagjort kunne jeg entre klubbens bar og betale £3 for en pint Gaymers som jeg nippet til mens jeg bladde i programmet, som var både glossy og fyldig.

 

Etter at Harrogate Town en rekke ganger har vært involvert i playoff-kampen de siste årene, var det flere enn meg som hadde klubben som en outsider foran inneværende sesong – ikke minst etter at de også sikret seg den målfarlige spissen James Walshaw fra Altrincham. Men Town hadde etter min mening vært sesongens store skuffelse så langt denne sesongen, selv om den ekstreme skadesituasjonen nok må ta i hvert fall en liten del av skylden. De har vært usedvanlig hardt rammet av skader denne sesongen, og klubben hadde allerede betalt over tusen pund i regninger for røntgen, sykehusbesøk og ekstra fysioterapeutisk behandling. Men en gruppe hjemmesupportere ved nabobordet hevdet at det ligger mer bak enn som så. De hevdet at et av de største problemene nå er at manager Simon Weaver virket å være fredet og «untouchable» i kraft av å være sønn av klubbeier Irving Weaver. Det er det tydeligvis ikke alle som er like fornøyd med blant hjemmelagets supportere.

 

Kveldens motstander var Gainsborough Trinity, og hjemmefolket håpet at en seier her ville kunne gi sesongen en kickstart for et vertskap som før kampen befant seg helt nede på 16. plass, med kun to poeng ned til nedrykkssonen. Tritity på sin side var å finne på 13. plass, to poeng foran sitt vertskapø for kvelden, og to bortesupportere svarte lakonisk at de vel regnet med nok en sesong uten hverken opprykks- eller nedrykksdrama. Det er vel ikke mange Trinity-supportere som kan huske sist gang de rykket opp eller ned, om man ser bort fra at de sommeren 2004 ble flyttet opp fra Northern Premier League til Conference North – ikke som følge av et tradisjonelt opprykk, men grunnet den sommerens omstrukturering av pyramiden. Da det skjedde hadde de holdt seg i samme divisjon siden de var med å stifte NPL i 1968, og før dette spilte de i en årrekke i Midland League. Mange vil selvsagt også vite at klubben faktisk spilte i Football League i perioden 1892-1912.

 

Jeg er ganske sikker på at det er første gang jeg har sett filet og rump steak på menyen på et fotballstadion, slik de hadde på matutsalget ved den lille sittetribunen på bortre langside. Men jeg nøyde meg med en burger fra kiosken på motsatt side, der de dessverre kunne fortelle at de ikke hadde noen Bovril jeg kunne varme meg med. Mens min tidligere ledsager valgte å sette seg på hovedtribunen, foretrakk jeg å ta oppstilling på ståtribunen på motsatt langside, omtrent på høyde med en tenkt 25-meters linje fra det ene målet. Jeg hadde ikke registrert at det hadde blitt delt ut noen stensiler med lagoppstillinger, men fikk knipset et bilde av eksemplaret en av Gainsborough-supporterne hadde snappet til seg. Og dermed kunne kampen starte..

 

Begge lag hadde tapt på lørdagen tre dager i forveien – Harrogate Town med et stygt 0-4-tap borte mot Chorley, mens Gainsborough hadde tapt knepent hjemme mot Worcester City – men det var innledningsvis vertene som virket mest troende til å reise seg der de hadde overtaket uten å imponere eller skape stort av farligheter. Jake Speight hadde den første halvsjansen da han skjøt over, og James Walshaw skjøt like utenfor, men etter et kvarters spill (om det kan kalles det) kom Trinity mer med. Tidligere Town-spiller Paul Beesley hadde et godt forarbeid da Simon Russell hadde en halvsjanse men avsluttet rett på keeper Phil Barnes.

 

Det var de samme to som kombinerte da Russell fant Beesley inne i feltet, men hans avslutning ble slått til corner av keeper Barnes. Det var i det hele tatt en sjansefattig og tam affære der begge lag slet med å etablere noe spill. Allerede etter en halvtimes tid kommenterte jeg vel overfor en sidemann at jeg hadde problemer med å se noen av lagene score, og sjelden har jeg så tidlig i en kamp hatt en sterkere følelse av at jeg var vitne til en 0-0-kamp. Hadde det enda vært noe å glede seg over i form av flott spill, store sjanser, noen heftige dueller eller taklinger, men det var nesten en befrielse da dommeren blåste for pause slik at vi kunne rømme inn i baren.

 

Der var selvsagt supporterne langt fra imponert over det de hadde vært vitne til, og kanskje var det passende at kun 291 tilskuere var sesongens klart dårligste tilskuertall på Wetherby Road så langt denne sesongen. Jeg benyttet også anledningen til å forhøre litt om forholdet mellom Harrogate Town og Harrogate Railway Athletic, og fikk ikke overraskende bekreftet det jeg allerede visste – nemlig at Town ikke ser på lillebroren som noen stor rival, og er opptatt av større fisker. Det er selvsagt prestisje involvert når de to møtes, men Town har de senere år vært langt mer opptatt av andre klubber i regionen, slik som Guiseley og Bradford Park Avenue. Med det jeg hadde sett i første omgang var det nesten fristende å bli i baren, men det var selvsagt uaktuelt, så jeg tømte glasset og gikk igjen ut i håp om å få se en bedre forestilling i andre omgang.

 

Det var virkelig ikke for mye å håpe på, men utrolig nok fortsatte det like trist og sjansefattig. Manager Simon Weaver hadde i kampprogrammet nevnt at de etter et oppvaskmøte hadde valgt å legge om spillestilen, og mente det også ville bli mer underholdende, men hvis det var tilfelle denne tirsdagen tør jeg knapt å tenke på hvor nitrist det har vært tidligere. I ettertid ser jeg av hjemmelagets egen kamprapport at de beskriver sin innsats som langt bedre enn det jeg oppfattet det, og mener de spilte god angrepsfotball. Slik jeg oppfattet det slet de med å etablere spill, og da de knapt satt Trinity-keeper Jan Budtz på alvorlig prøve i løpet av kampen, vil jeg nok være av en annen oppfatning. Men kanskje er jeg vel streng..

 

Det var manager Steve Housham som i stedet kunne se at hans bortelag var det førende laget etter pause, men heller ikke de kom til de store mulighetene, og for begge lag begrenset disse seg til skudd fra distanse, dødballer, og lange håpefulle baller opp mot spissene. Et av disse ble avfyrt av gjestenes Liam Davis, som så sitt skudd seile over tverrliggeren. Hjemmelaget hadde to debutanter i midtbanespiller Nicky Featherstone og høyreback Louie Coyle, og sistnevnte var et av få lyspunkt for vertene. Lånespilleren fra Leeds United sto også bak en av hjemmelagets få sjanser da han snaut halvveis inn i andre omgang kombinerte med Dominic Rowe før han avsluttet på mål, men skuddet gikk igjen på feil side av stolpen og endte i nettveggen.

 

Gjestene fikk kampens største sjanse da Russell la inn til Beesley som kun behøvde å stikke frem foten for å styre ballen i mål, men den tidligere Harrogate Town-spilleren traff kun halvveis, og en liggende Shane Killock fikk klarert før han kolliderte med stolpen og måtte bæres av på båre. En ny skade var nok ikke akkurat det Harrogate-laget trengte, men i akkurat denne kampen skal de i det minste kanskje si seg fornøyd med ett poeng etter at det endte 0-0. Trinity-fansen som nå sto rett ved siden av meg virket imidlertid langt mer fornøyd med dette, selv om min sidemann hevdet det var den dårligste kampen han hadde sett på lenge. Men han innrømmet da også at han før kampen hadde tatt ett poeng, så han var uansett tilfreds.

 

Det ble tid til en siste pint i baren før 22.02-bussen tilbake til sentrum. I baren slo jeg av en prat med to eldre hjemmesupportere som skulle med samme buss, og ikke overraskende var de langt fra fornøyd med tingenes tilstand om dagen. Jeg har en stund ønsket meg til Wetherby Road, og dette er faktisk en av de destinasjonene der selve klubben har fristet meg mer enn stadionet. For uvisst av hvilken grunn synes jeg Harrogate Town er en svært interessant klubb, og således var det synd at jeg ved mitt besøk ble vitne til en så trist forestilling. Men jeg er sikker på at de vil komme sterkere tilbake.

 

Etter at bussen hadde fraktet oss tilbake til byens bussterminal ønsket jeg de to hjemmesupporterne lykke til og gikk tilbake til The Camberley, der jeg ble liggende å lese litt mer i kveldens kampprogram før jeg slukket lyset. Til tross for en elendig forestilling av en fotballkamp, hadde Harrogate og Harrogate Town vært et nytt trivelig bekjentskap, og det hadde vært en fin dag i North Yorkshire. Dagen etter skulle jeg igjen forflytte meg sørover.

 

English ground # 209:
Harrogate Town v Gainsborough Trinity 0-0 (0-0)
Conference North
Wetherby Road, 7 October 2014
Att: 291
Admission: £13
Programme: £2,50
Pin badge: £3,50

 

Next game: 08.10.2014: Kidderminster Harriers v Welling United
Previous game: 06.10.2014: Hyde v Chorley

 

More pics

 

 

 

 

Mandag 06.10.2014: Hyde v Chorley

 

Mange av Travelodge-hotellene er ofte dårlige på det med frokost, der de nøyer seg med salg av ferdigproduserte «kontinentale» frokostpakker, men jeg slo likevel raskt fra meg en rask busstur opp til en Harvester-pub i byens nordlige utkant, og satt heller kursen mot London med 09.33-toget fra Maidstone West. Jeg skulle etter planen ha seks minutter på meg til å bytte tog i Strood, men jeg begynte å ane problemer da vi ble flere minutter forsinket på veien. Da vi ankom Strood sto hurtigtoget til London St. Pancras på andre siden av perrongen, men noen hadde tydelig bestemt seg for at vi ikke skulle få rekke dette. I et par minutter ble vi nemlig stående og vente på at dørene skulle aktiveres slik at vi kom oss av, og da det endelig skjedde forlot London-toget perrongen i samme øyeblikk som jeg steg av!

 

Jeg var ikke videre fornøyd der jeg måtte belage meg på en halvtimes venting på neste hurtigtog inn til hovedstaden, men da jeg hoppet av på St. Pancras rett før klokka 11, spaserte jeg den korte turen bort til Station Sandwich Bar & Cafe. Der fikk jeg endelig kastet innpå en engelsk frokost med både black pudding og bubble and squeak. Mett og langt mer fornøyd valgte jeg å spasere den ikke altfor lange turen til London Euston, der jeg omsider kunne sette meg på toget for den drøye to timers togturen opp til Manchester. Men det hadde ikke vært noen selvfølge at Manchester ble min base for denne dagen, og denne mandagen var en av de dagene på turen som i løpet av planleggingen skulle vise seg å volde meg en god del hodebry.

 

Opprinnelig hadde planen vært å besøke Redditch United som skulle ta imot Hungerford Town til dyst i Southern League Premier Division, og i den anledning hadde jeg booket hotell i Birmingham. Men få dager før avreise fant jeg ut at kampen i Redditch hadde blitt flyttet grunnet Hungerfords deltakelse i Berks & Bucks Senior Cup! Det er jo slike turneringer som ikke alltid er så lett å være klar over kan stikke kjepper i hjulene, og dermed ble jeg sittende med en bindende hotellreservasjon i Birmingham. Med Englands nest største by som base ville det eneste realistiske alternativet denne dagen være Romulus, som banedeler med Sutton Coldfield United, men siden jeg allerede har besøkt sistnevnte og deres kunstgressbane, var jeg mer interessert i en ny destinasjon. Dermed falt jeg ned på Hyde, valgte å anse Birmingham-hotellet som tapte £30, og booket et nytt hotell i Manchester.

 

Jeg hadde ikke tidligere bodd på Trafford Hall, men til under £30 natten var jeg villig til å gå med på at det lå noe utenfor sentrum. Og med metro-holdeplassen Trafford Bar omtrent rett ved siden av, var det grei skuring å ta seg dit. Mange vil da skjønne at det ikke ligger langt fra Old Trafford, og jeg ante ugler i mosen da jeg fikk se et av rommene dekorert i Manchester United-tema fra gulv til tak, der selv teppet, tapeten, sengetøyet og nattbordlampen bar klubbens farger og logo. Heldigvis var det ikke tilfelle med mitt rom, så jeg slapp dermed å bekymre meg for ManU-relaterte mareritt den natten.

 

På vei til Trafford Bar slo det meg plutselig at Metro-billetten jeg hadde kjøpt kun dekket sentrums-sonen, og Trafford Bar er en holdeplass utenfor denne. Og selvsagt var det kontroll på akkurat denne stasjonen! Heldigvis klarte jeg å smyge meg forbi kontrollørene som da jeg steg av virket mest interessert i å ta seg inn på trikken. Da jeg en stund etter innsjekking skulle tilbake var kontrollørene borte, slik at jeg tok sjansen på å bli med da min billett ville være gyldig fra neste stasjon. Jeg hoppet av ved Piccadilly, der jeg satt meg på toget som skulle frakte meg det drøye kvarteret ut til stasjonen Newton for Hyde. Herfra gikk jeg sørover, krysset over motorveien M67, og etter rundt ti minutters gange ankom jeg et foreløpig folketomt Ewen Fields. Med to timer til avspark var det vel ingen overraskelse i seg selv, og jeg måtte inntil videre nøye meg med en kikk på anleggets eksteriør. Det viste seg snart å være flere til stede, men det drøyde til bortimot halv sju før jeg endelig fikk betale meg inn, og jeg benyttet ventetiden til å lese ytterligere i Non League Paper som hadde blitt plukket opp dagen før.

 

Jeg fikk etter hvert betalt mine £13, og byttet ytterligere £2,50 mot et program som i hvert fall skal få prisen for turens mest idylliske forsidebilde. Deretter var det tid for den sedvanlige runden rundt banen for å fotografere litt. Man kommer inn på den nærmeste langsiden, der det står to tribuner ved siden av hverandre. Nærmest den nærmeste kortsiden står den gamle ståtribunen som på folkemunne kalles ‘The Scrattin Shed’, mens den karakteristiske hovedtribunen står bortenfor, omtrent midt på langsiden. Denne ble bygget så sent som i 1986, og utvidet i 2000, og til å være såpass ny har denne sittetribunen tross alt en del karakter. Ikke minst med sitt spesielle tak, som prydes av to små og originale flomlysmaster. Taket «prydes» i forkant nå også av logoen til Manchester City i tillegg til Hyde-logoen, og dette har selvsagt sammenheng med at de inngikk en avtale med Manchester City, som også betalte en ikke ubetydelig sum for å få spille sine ungdoms- og reservelagskamper på Ewen Fields. Helt tilfeldig var det kanskje ikke at det var i samme moment at Hyde fjernet United-suffikset i sitt navn og malte om den tidligere rødmalte Ewen Fields til å bli blå..?

 

Alle anleggets tribuneseksjoner er under tak, og på bortre kortside har tilskuerne på Walker Lane End en ståtribune til rådighet. Denne strekker seg i underkant av hele banens bredde, og kalles noen ganger også Baths End. Ståtribunen Leigh Street Stand på bortre langside er forholdsvis ny, moderne, og nokså anonym. Det er også på denne langsiden at man finner laglederbenkene. Men den delen av anlegget jeg personlig satt mest pris på var Tinker Passage End på nærmeste kortside. Det er vel ikke helt tilfeldig at dette, sammen med Scrattin Shed, er den eldste delen av stadionet, og den har for øvrig en rekke støttepilarer i forkant. Det er visst også her bortefolket blir plassert når det en sjelden gang kreves segregering ved Ewen Fields. Dessuten står denne tribunen faktisk noe skjevt i forhold til gressmatta, og dette har bakgrunn i at den tidligere gressmatta faktisk ikke var helt rektangulær.

 

Tradisjonalisten i meg skulle selvsagt gjerne sett Ewen Fields i de tradisjonelle røde fargene, men de som ikke kjenner til historien vil ikke finne mange spor etter dette. Selv setene ble i den nevnte anledning byttet ut med blå seter, og selv om jeg ikke har noen problemer med å se at dette har vært en kjærkommen inntektskilde for Hyde, synes jeg likevel det er synd at man har sett seg nødt til å kaste vrak på en del av sin egen identitet. Men når det er sagt, fremsto likevel Ewen Fields som en liten positiv overraskelse. Det er et koselig stadion som fortsatt har karakter. Bak The Scrattin Shed finner man klubbhuset og dens bar, og det var dit jeg nå satt kursen – vel og merke etter å ha stukket hodet inn i brakka som huser klubbsjappa ved inngangspartiet, der jeg byttet £3 mot en pin til min samling.

 

Det skal mye til for å viske ut hjemmelagets navn fra rekordbøkene, der de er registrert som offer da den tidens storlag Preston North End feide de av banen med hele 26-0 i en kamp i FA Cupen i 1887. Etter å ha tilbragt mesteparten av sin historie i den ikke lenger eksisterende Cheshire County League (som i 1982 fusjonerte med Lancashire Combination og dannet North West Counties League), var Hyde United (som de altså het inntil 2010) i 1968 med å stifte Northern Premier League. I 2012 tok de seg for første gang opp i Conference Premier, der de holdt seg i to sesonger før de forrige sesong endte som desidert jumbo og rykket ned til Conference North. Denne sesongen har ikke startet stort bedre, og før kveldens kamp lå de på sisteplass med 1-2-8 som fasit på de elleve første ligakampene.

 

For kveldens motstander var situasjonen en annen, og selv om Chorley er nyoprykket fra NPL var det flere enn undertegnede som umiddelbart så de som en mulig utfordrer i toppkampen allerede i sin første sesong tilbake på dette nivået. Manager Garry Flitcrofts gutter var før denne kampen å finne på en tredjeplass, to poeng bak ledende AFC Fylde. Mellom de to lå de flestes favoritt, hardt satsende Barrow, kun målforskjellen foran Chorley, men med en kamp til gode på de to andre. Ikke uventet var det også en god del Chorley-fans som hadde tatt turen ned til Tameside, og de jeg snakket med måtte til slutt samtykke i at de nok var favoritt før kveldens kamp. De sa seg selvsagt fornøyd med sesongstarten, men hadde ingen forventninger om nytt automatisk opprykk, selv om de håpet å fortsatt være med i playoff-kampen når det drar seg til.

 

Jeg hadde sittet og lest litt i et par av kamppogrammets mange spalter da jeg gikk til baren for å få påfyll av South West Orchards cider i pint-glasset. Men jeg hadde ikke før kvittet meg med de £2,60 før jeg ble oppmerksom på to personer i Egersund-overdeler. Da EIK for så vidt deler kallenavn med kveldens hjemmelag, var det kanskje passende at de to besøkte The Tigers, men dette viste seg å være groundhopperen Kjell Åvendal og hans datter. De to hadde kombinert en shoppingtur til Manchester med fotball og turgåing i landsdelens heilandskap. Dette var deres første av fire kamper på turen, og Kjell var usikker på om det ville bli Stalybridge Celtic eller Glossop North End neste dag. Jeg kunne absolutt gå god for begge, men det endte vel med Stalybridge Celtic og deretter Cheadle Town, før de avsluttet med landskampen England v San Marino, der undertegnede også hadde tenkt seg.

 

Min undring over Egersund-kostymene var starten på en interessant samtale der vi endte opp med å se så godt som hele kampen sammen. Jeg pleier ikke å være videre begeistret over å støte på landsmenn på mine rundreiser, og pleier å skygge unna den jevne norske fotballsupporter, men det var forfriskende å endelig støte på noen som var mer interessert i å diskutere North West Counties League og andre non-league temaer enn de siste ukes overganger i Premier League! Og i godt selskap flyr tiden fort, og det var snart på tide å ta oppstilling på ståtribunen på bortre langside. På veien dit bort traff jeg også på Manchester City-supporter og groundhopper Tony Morehead, som jeg kjenner fra diverse groundhopper-grupper på nettet, og han tilbød meg skyss tilbake til Trafford etter kamp.

 

Ikke uventet var det gjestene fra Lancashire som åpnet best, og de kunne tatt ledelsen allerede i kampens første minutt da forsvarer Tom Smyth fyrte løs på volley, men skuddet ble blokkert på streken. Smyth var frempå igjen kort etter i forbindelse med et frispark, men den store Tom Bentham fikk kastet seg frem og blokkert til corner. Hjemmelaget hadde sin første store sjanse etter et kvarter da den gode Reece Gray stormet opp langs kanten og skar inn i feltet forbi en svimmel forsvarer Chris Doyle, men Chorley-keeper Sam Ashton fikk slått til corner. Rett før halvspilt omgang tok vertene ledelsen da Josh Brizell sendte i vei et skudd fra rundt 25 meter, og ballen virket å forandre noe retning i forsvarer Adam Mather før den fant veien til nettmaskene. Dermed 1-0 til tabelljumboen.

 

Chorley startet umiddelbart jakten på en utligning, og Darren Stephenson ble spilt gjennom etter et flott angrep der halve Chorley-laget var involvert, men en utrusende keeper Billy O’Brien fikk avverget. Chorley fortsatte å presse, men mens Josh Hine skjøt rett på keeper, headet Adam Roscoe like utenfor fra en corner. Og da Adam Mather to ganger så sine skudd reddet av O’Brien sto det kanskje noe overraskende 1-0 til pause. Pausen ble brukt til å innta en kjapp forfriskning fra baren før det var på tide å igjen komme seg ut i den etter hvert nokså sure mandagskvelden.

 

Det tok Chorley kun tre minutter å utligne, da Darren Stephenson enkelt kunne styre inn et innlegg fra Josh Hines, og jeg var vel ikke den eneste som forventet at Chorley nå skulle snu kampen. Men kun minuttet senere tok vertene igjen ledelsen. Et skudd fra Louis Almond skapte problemer for keeper Ashton, som kun fikk bokset ballen. En Hyde-spiller snappet opp ballen og tok seg ned til dødlinja, der Chorleys spillere og supportere åpenbart mente at ballen hadde vært ute. Det ble imidlertid ikke blåst for dette, og innlegget ble av Tom Bentham styrt inn til 2-1. Bentham kunne like etter økt ytterligere da han skar inn fra kanten, men hans avslutning suste over tverrliggeren. Chorley-manager Flitcroft tok grep med to bytter, og satt innpå Harry Winter og Paul Jarvis (for Roscoe og Hine).

 

I det 69. minutt fikk Chorley omsider sin fortjente utligning da et langt utspark fra Ashton ble snappet opp av Stephenson, som scoret sitt andre og sørget for 2-2 med en elegant lobb over keeper O’Brien som havnet på mellomdistanse. Kun snaue tre minutter senere var snuoperasjonen et faktum, og Stephenson fikk sitt hattrick da han skar inn fra kanten og sendte i vei et hardt skudd som suste inn i mål i motsatt hjørne. Chorley-fansen var i ekstase, men Hyde-manager Scott McNiven nå virkelig fikk passet påskrevet av noen titalls egne supportere som hadde samlet seg rett bortenfor oss, rett bak laglederbenkene. Han er åpenbart ingen populær mann blant fansen for tiden, og hadde under kampen ved flere anledninger blitt gjenstand for ukvemsord. Men det han nå fikk av pepper var så grovt og heftig at man ikke kunne annet enn å føle litt sympati med mannen. Flere supportere hang over gelenderet og serverte en sammenhengende rekke kraftsalver som på det groveste skildret hva de mente om McNiven og hva han burde gjøre. Det skal litt av en ryggrad til for å stå oppreist slik stemningen tydeligvis er i Hyde for tiden!

 

Hyde hadde imidlertid vært skumle når de kom fremover, og det var fortsatt tilfelle. Gray hadde ikke siktet riktig innstilt da han avsluttet like utenfor målet til Ashton, mens Steve Tames nok valgte feil da han fra god skuddposisjon valgte å forsøke seg på en lobb som gikk over. Klokka tikket mot full tid og borteseier da Hyde-spiss Bentham ble revet ned av Chris Doyle, som for øvrig er på lån fra Morecambe. Til enorme protester pekte dommeren på straffemerket og belønnet dessuten Doyle med direkte rødt kort. Jeg var ikke godt nok plassert til å sitte med noen fasit, men Chorley-folket var hellig overbevist om at forseelsen hadde funnet sted utenfor 16-meteren – noe som også ble hevdet av andre «nøytrale» jeg senere snakket med i løpet av turen. Dommertabbe eller ikke; Connor Hughes steg frem i kampens siste ordinære minutt, og utlignet til 3-3 da han sendte Ashton feil vei og satt straffen i mål.

 

På overtid ble Chorley redusert til ni mann da Dale Whitham fikk sitt andre gule, og det gjorde vel ikke dommeren mer populær i Chorley-leiren. I siste minutt av tilleggstiden holdt vertene på å ta alle poengene da Alex McQuade headet på mål, men Sam Ashton sikret i det minste ett poeng til skjærene med en glimrende redning. Det endte altså 3-3 etter en underholdende kamp, og selv hetsen mot McNiven hadde avtatt noe, selv om den også var å høre etter utligningen. Jeg tok farvel med Kjell og hans sjarmerende datter Jenny, og ønsket de god tur videre, før jeg gikk for å møte Tony som skulle gi meg skyss.

 

Han kunne fortelle at tilskuertallet hadde vært 574, og med det satt vi oss i bilen med kurs mot det vestlige Manchester. På veien gikk samtalen rundt temaer som er vanlige i groundhopper-kretser, og han kunne i tillegg fortelle at Manchester City nå visstnok har ferdigstilt sitt nye stadion ved siden av City of Manchester Stadium. Det er bygget med tanke på at reserve- og ungdomslaget skal spille der, og dermed vil de meget snart forlate Hyde, selv om City i det minste skal ha betalt de for ut sesongen. Ved Trafford Hall takket jeg Tony for skyss, og avtalte å ta kontakt før vi kommende søndag igjen skulle på samme kamp (i Barnsley). Jeg unnet meg et par pint i hotellets bar før jeg trakk meg tilbake til mine gemakker.

 

English ground # 208:
Hyde v Chorley 3-3 (1-0)
Conference North
Ewen Fields, 6 October 2014
1-0 Josh Brizell (22)
1-1 Darren Stephenson (48)
2-1 Tom Bentham (49)
2-2 Darren Stephenson (69)
2-3 Darren Stephenson (72)
3-3 Connor Hughes (pen, 90)
Att: 574
Admission: £13
Programme: £2,50
Pin badge: £3

 

Next game: 07.10.2014: Harrogate Town v Gainsborough Trinity
Previous game: 05.10.2014: Maidstone United v Wingate & Finchley

More pics