Fredag 10.10.2014: Corinthian-Casuals v Whyteleafe
Ny dag, nye muligheter…og jeg benyttet muligheten til å starte dagen med et frokostbesøk hos en London-institusjon. Victoria Line fraktet meg fra Seven Sisters helt ned til Pimlico, og derfra gikk jeg de snaue ti minuttene opp Regency Street. Her ligger Regency Cafe, som til tross for å være en tradisjonell ujålete liten café har blitt stemt frem som en av Londons beste spisesteder. Fra den omfattende menyen valgte jeg meg en full english breakfast der jeg la til både black pudding og bubble & squeak, og snart kunne jeg høre damen bak disken annonsere at min bestilling var klar i en dyp røst som runget i lokalet. For den som måtte befinne seg i London uten frokost inkludert med overnatting, er dette et glimrende tips for både frokost, og for den saks skyld også lunsj. Jeg har fått en ny favoritt i hovedstaden som garantert vil bli besøkt flere ganger.
Etter en fortreffelig frokost hadde jeg planlagt å slå i hjel litt tid med å igjen drive litt fotballrelatert «sightseeing» ved å ta en kikk på et par av hovedstadens fotballstadioner, og først valgte jeg å sette kursen mot Stamford Bridge, der jeg fortsatt ikke har vært. Jeg spaserte de ti minuttene opp til St. James’s Park, da dette var mest praktisk, og tok derfra tubens District Line vestover til Fulham Broadway. Etter få minutters gange langs Fulham Road dukket Chelseas hjemmebane opp på min venstre hånd, og jeg tok en kjapp runde rundt anlegget, der det mest interessante må sies å være statuen av legenden Peter Osgood. Det er dessuten ikke vanskelig å se hvorfor Chelsea mener det er vanskelig å utvide Stamford Bridge nevneverdig.
Turen gikk videre med District Line, før jeg igjen hoppet av på Putney Bridge, ytterligere to stasjoner lenger sør. Herfra trasket jeg gjennom Bishop’s Park, og etter et kvarters tid kunne jeg beundre den fantastiske fasaden på Craven Cottage. Jeg har tidligere sett Fulham spille her, men det var på en tid da jeg var alt for dårlig til å ta bilder. Fra mitt besøk den gangen savnet jeg ikke minst noen bilder av utsiden og den flotte fasaden, og det var bakgrunnen for at jeg nå valgte å ta en ny kikk. Statuen av klubblegenden Johnny Haynes ble også selvsagt avbildet, før jeg rett og slett satt meg ned på en benk ved elvepromenaden og slappet av mens jeg koste meg i sola med Themsen rennene forbi rett foran meg.
Jeg måtte etter hvert returnere til Seven Sisters for å få ladet telefonene og gjøre noen nødvendige ærend, men snart var jeg igjen på farten med kurs for dagens destinasjon. Denne gang fraktet Victoria Line meg helt ned til Vauxhall, der jeg byttet til lokaltoget som skulle ta meg de snaue 25 minuttene sørvestover til Tolworth. Det skal vel også nevnes at dette var den andre dagen på turen der jeg måtte gjøre om på planene og ble sittende med en bindende hotellreservasjon jeg ikke fikk benyttet. Planen hadde opprinnelig vært å ha base i Portsmouth, der Moneyfields skulle ta imot Winchester City i Wessex League, men da gjestene tok seg videre i FA Cupen ble denne kampen utsatt. Akkurat hva gjelder den kampen kan jeg også skylde meg selv, da jeg selv hadde studert cupresultatene før jeg booket hotellet, men det må på en eller annen merkelig måte ha gått meg hus forbi.
Da Corinthian-Casuals hadde hjemmekamp mot Whyteleafe i Isthmian League Division One South, valgte jeg derfor å heller booke en ekstra natt på Tottenham Guesthouse, og se kampen på King George’s Field. Tolworth er et utpreget pendlerområde som ligger i bydelen Kingston upon Thames, noen kilometer sør for der Kingstonian og AFC Wimbledon spiller sine kamper. Det var fortsatt godt over halvannen time til kampstart, og der jeg gikk langs Hook Rise South registrerte jeg at det ikke var noen puber i denne retningen, men da jeg etter et lite kvarter svingte inn til venstre på Queen Mary Close og gikk under jernbanebrua, så jeg at det i det minste var personer til stede på anlegget som dukket opp foran meg, selv om det foreløpig ikke bar voldsomt preg av at det skulle arrangeres kamp der.
En kar som var i ferd med å bemanne telleapparatene ga meg beskjed om at han ville være klar om fem minutters tid, og snart kunne jeg betale mine £10 – £8 for inngang og £2 for et program som fikk absolutt godkjent. Han pekte meg også i retning av baren, men jeg hadde først til hensikt å ta en runde rundt banen for å ta en nærmere kikk og knipse noen bilder. Ankomsten via telleapparatene skjedde på den ene kortsiden, helt nede i hjørnet mellom denne og langsiden med hovedtribunen, og jeg startet med å svinge til venstre langs denne nærmeste kortsiden. Der står en nokså ordinær tribune som strekker seg omtrent 3/4 av banens bredde, og som gir tak over hodet til de som velger å stå på de fire-fem betongavsatsene her.
På bortre langside er det ingenting av tribunefasiliteter, så her er det kun såkalt hard standing som gjelder, men det er på denne langsiden at vi finner laglederbenkene. Herfra har man dessuten god oversikt over togene som passerer på linjen som går rett bak anlegget, så om man er både groundhopper og trainspotter kan man kanskje kombinere de to hobbyene her. Bortre kortside har en tribunekonstruksjon nokså lik den som finnes på motsatt ende av banen, men den nøyer seg her med å dekke rundt 1/3 av banens bredde der den står midt bak mål. Tre lave betongtrinn byr den også på; ellers er det på denne kortsiden hard standing som gjelder.
Over på nærmeste langside kom jeg først til et parti der det igjen er hard standing, men nærmere midtstreken kommer man til hovedtribunen som har flere seksjoner. Flere av disse byr på anleggets eneste sitteplasser, mens det nærmest inngangspartiet også er en seksjon med ståtribune. Ellers er den noe spesiell i den forstand at den strekker seg omtrent halve banens lengde, men står nesten helt og holdent på dene ene banehalvdelen, der den strekker seg nesten helt ned til inngangspartiet nede i hjørnet der jeg hadde kommet inn. Det er også i bakkant av denne tribunen at man finner klubbhuset og dets bar, og det var dit jeg nå satt kursen.
Skuffende nok var det ingen cider i kranene, og Magners nekter jeg fortsatt å kalle en akseptabel cider. Da fristet det utrolig nok med en flaske svensk Rekorderlig cider (det ble med den ene) som jeg betalte £3,50 for, men da hadde jeg i det minste noe å nippe til mens jeg bladde i kampprogrammet. Kveldens kamp var interessant da den bød på et møte mellom to lag som begge var å finne i playoff-sonen. Vertene var å finne på tredjeplass, á poeng med toer Faversham Town (dog med en kamp mer spilt), men med hele ti poeng opp til den suverene serieleder Burgess Hill Town. Nyopprykkede Whyteleafe lå på femte plass, ytterligere to poeng bak, men virket være i bra form og sto med 5-1-1 på sine sju bortekamper så langt i ligaen.
Corinthian-Casuals ble stiftet i 1939, etter en sammenslåing av Corinthian og Casuals, som begge har en meget stolt og interessant historie. De to ble begge stiftet med det for øye å promotere sportsånd heller enn å legge vekt på resultatet, og således valgte de lenge å holde seg utenfor alle turneringer der man spilte om et trofé. Spillerne var i begynnelsen hovedsakelig Oxbridge-studenter, og de hadde i 1880- og 1890-årene en rekke landslagsspillere. Det sier noe om hvor gode disse lagene faktisk var når man vet at Corinthian i 1884 spilte mot det Blackburn Rovers-laget som kort tid i forveien hadde vunnet FA Cupen det året, og Corinthian vant hele 8-1. Tilsvarende vant de noen år senere hele 10-3 over et Bury som stilte med ti av spillerne som like før hadde besørget FA Cupens største finaleseier ved å slå Derby County hele 6-0 i 1903. Man kan jo for øvrig også legge til at selveste Manchester Uniteds største tap er 3-11 for nettopp Corinthian i 1904.
Selve navnet Corinthian har jo blitt ensbetydende med dette med amatørsklubber som var mer interessert i sportsånd enn penger og resultater, og klubben nektet flere ganger å bli med i både Football League og FA Cupen, og det var ikke før i 1923 at de for første gang deltok i sistnevnte. Casuals på sin side hadde vært med å stifte Isthmian League i 1905, og vunnet den gjeve FA Amateur Cup i 1936 da de to slo seg samme tre år senere og tok Casuals’ plass i Isthmian League. Etter å ha spilt i lavere ligaer i 1980- og 1990-årene, har de nå vært tilbake i Isthmian League siden 1997. De har for øvrig holdt til i Tolworth siden 1988, da de tok over King George’s Field etter den ikke lenger eksisterende Tolworth FC, som hadde spilt i Surrey Senior League.
Under en røykepause fikk jeg tak i en av karene ved telleapparatene, som visstnok hadde styr på klubbsjappa. Han gikk for å fiske frem en pin til meg, men da jeg rakte ham en £5-seddel fikk jeg nesten totalt hakaslepp da han opplyste om at de kostet £6! Jeg beskrev vel Carshalton som utsugere da de krevde £5, og jeg hadde ikke i mine villeste feberfantasier drømt om at det skulle overgås til de grader av en klubb på step 4. Han unnskyldte seg med at de er dyre å lage, og at andre klubber tjener langt mer på sine pins enn det de gjør, men da er det kanskje først og fremst på tide å skifte leverandør?!? Han lovet imidlertid at i hvert fall var mulig å få ordnet seg en stensil med lagoppstillingene, og dette viste seg heldigvis å holde mål.
Hjemmelaget har jo dessuten i kraft av sitt navn skaffet seg et imponerende nettverk i Brasil, der storklubben Corinthian i sin tid tok navn etter deres forgjenger. Dette har resultert i Brasil-turer og delegasjoner med både spillere, klubbledere og supportere som flere ganger har gjestet hverandre. Det var ikke måte på hvor stolte de var av forbindelsen med Sao Paulo-klubben, og uansett hvordan jeg forsøkte å forhøre meg om deres egen klubb og ambisjonene for sesongen, penset de gang på gang samtalen tilbake på Brasil-temaet, som de tydeligvis trodde jeg syntes var ufattelig interessant. Men jeg fikk da omsider ut av en av supporterne at de har et meget avslappet forhold til tabellsituasjonen, da han mente det ikke er noen stor krise om de ikke sikrer opprykk eller playoff – noe han hevdet at han innerst inne heller ikke forventer at de gjør.
Etter å ha lesket strupen med en j2o, bestilte jeg en pint av en real ale jeg faktisk ikke husker navnet på, og fikk med pinten ut i plastglass, der jeg valgte å ta oppstilling bak målet på nærmeste kortside. Her hadde jeg selskap av bortefansen, da det var dette målet deres lag skulle angripe i første omgang. Kampen startet i nokså høyt tempo, med spill som bølget frem og tilbake, og det hadde vært nokså jevnt da ti minutter ble passert. Da fikk Greg Andrews ballen ute på venstrekanten, driblet av en forsvarer og la inn til Roscoe D’Sane, som sørget for 0-1 med en flott volley som fant nettmaskene bak Casuals-keeper Danny Bracken. Kun tre minutter senere måtte Bracken igjen kapitulere da et frispark ble slått til Andrews, som på volley dundret ballen i mål fra rett utenfor det noe dårlig oppmerkede 16-meterfeltet.
Whyteleafe-fansen ved siden av meg kunne bekrefte at dette var identisk med den Greg Andrews jeg observerte ved mitt besøk i Leatherhead nesten på dagen tre år tidligere, da angriperen Andrews var stjernen i Leatherhead-laget. Og Andrews var også nå et konstant uromoment der han gang på gang skapte hodebry for vertene. Etter at de måtte ty til ulovligheter for å stoppe ham, fikk The Leafe frispark i skummel posisjon. Det ble slått på bakerste stolpe, der Dylan Merchant headet på mål, men ballen ble på panisk vis blokkert på streken, og etter en mølje og frenetiske forsøk på å klarere fikk forsvaret omsider måkt ballen vekk. Omgangens beste mulighet for Casuals kom etter en snau halvtimes tid, men spissen Steve Goddard klarte ikke omsette innlegget som han på skuffende vis styrte over målet til Sheikh Ceesay.
Dette var imidlertid starten på en god Casuals-periode der de presset på for redusering, men Whyteleafes midtforsvar med Tommy Smith og kaptein Dylan Merchant virket å ha full kontroll og imponerte. Da det nærmet seg pause begynte Whyteleafe å ta mer over igjen, og både Bentley Graham og Roscoe D’Sane hadde avslutninger som tvang frem redninger fra keeper Bracken. Men det var i omgangens siste minutt at kampens mest kontroversielle situasjon inntraff. Danny Dudley stoppet D’Sane med en glimrende takling, men dommeren pekte utrolig nok på straffemerket. Selv Whyteleafe-fansen smilte hoderystende av den hårreisende avgjørelsen, og innrømmet umiddelbart at det var en perfekt takling. Men Jason Thompson viste ingen nåde da han satt inn 0-3 fra straffemerket før lagene kort etter gikk i garderoben.
Mens jeg fikk påfyllet av øl, fikk jeg vekslet noen flere ord med Whyteleafe-supporterne, som selvsagt var langt mer fornøyd enn hjemmefolket med det de hadde sett i første omgang. Whyteleafe hadde vært medlem av Isthmian League siden 1984 da de i 2012 rykket ned i Kent League (til tross for å høre hjemme i Surrey), som før forrige sesong som kjent byttet navn til Southern Counties East League. Da de våren 2014 vant denne ligaen nokså overlegent, returnerte de til Isthmian League etter to sesongers fravær, og i Isthmian League Division One South har de som sagt også hatt en god start på inneværende sesong. Surrey-folket var imidlertid også de meget avslappet til dette med opprykk og playoff-kamp, og et par av de mente at det ikke nødvendigvis var ønskelig å rykke opp nok en divisjon.
For kampens spenning sin del var det viktig at hjemmelaget fikk et tidlig mål, og fra den tilnærmet samme posisjonen som i første omgang kunne jeg se at det var akkurat det de fikk da de stormet rett i angrep, og Carl Wilson-Denis kunne ikke unngå å styre innlegget i mål fra kort hold. Med kun sekunder spilt av andre omgang sto det 1-3. Hva manager Matt Howard sa til sitt hjemmelag i pausen vites ikke, men det virket uansett som om det hadde hatt en innvirkning på de rosa- og sjokolade-fargede vertene som nå presset på for ytterligere redusering mens hjemmefansen fortsatt klaget over at man uten den feilaktige straffeavgjørelsen nå ville vært ordentlig inne i kampen. Både Steve Goddard, Dave Hodges og Juevan Spencer hadde muligheter for vertene, uten at ballen ville i mål.
Hjemmelagets «stjernespiss» Jamie Byatt var en av to faste som hadde blitt henvist til benken etter å ha vært ute etter par uker med skade, men nå kom også han innpå, og Casuals dominerte de første tjue minuttene etter sin redusering. Men da Casuals presset stadig mer forover, åpnet det seg også store rom for Whyteleafe som hadde flere skumle kontringer. Innbytter Jason Henry kunne gjenopprettet tremålsledelsen, men headet like utenfor etter et innlegg fra den gode Andrews. Like etter fikk de imidlertid uttelling på en av sine kontringer. Innbytter Ryan Fowler vant ballen på midtbanen og avanserte før han la glimrende inn til Roscoe D’Sane som enkelt scoret sitt andre og i realiteten avgjorde kampen ved å sette inn 1-4 med tjue minutter igjen.
Whyteleafe-fansen var i ekstase, og skapte en voldsom stemning på sin kortside, som for ordens skyld ble matchet av hjemmesupporterne på motsatt side. Kanskje var det bra at ikke Non League Papers redaktør Stuart Hammond var til stede, all den tid han i sin spalte denne uken klaget over rasisme ved en kamp der han hadde overhørt et tilrop om at en farget spiller «burde sendes tilbake til IS» (såvidt jeg vet er IS en muslimsk “organisasjon” som åpenbart godtar muslimer fra ALLE raser, så påstander om rasisme får stå for hans regning), for Whyteleafe-keeper Sheikh Ceesay fikk nemlig stadig høre at han hadde ebola. Han tok det imidlertid med stor humor og gjøglet for hjemmefansen der han simulerte illebefinnende, til applaus fra Casuals-fansen. Whyteleafe kunne økt ytterligere, men etter et flott raid av D’Sane gikk pasningen bak ryggen på makker Ryan Fowler. Den siste spikeren i kista kom med snaue fem minutter igjen, og nok en gang var det Andrews som sto bak etter å ha stjålet ballen fra Casuals-kaptein Joe Hicks. Han fant innbytter Tom Pratt, som igjen fant nettmaskene med sitt skudd som gikk under keeper Bracken.
Casuals ville imidlertid likevel ha et siste ord med i laget, og en kanon fra Steve Goddard ble slått i tverrliggeren av keeper Ceesay, før dommeren omsider blåste av med 1-5 som sluttresultat. Det var ikke hjemmelagets kveld, og de innrømmet da også at de hadde blitt slått av et bedre lag denne kvelden. Det var fullt fortjent at manager John Fowler og hans gutter kunne feire tre poeng, og personlig lot jeg meg tidvis imponere stort av Whyteleafe, selv om jeg er usikker på hva slags målestokk vertene faktisk var denne fredagskvelden. Fredagskamp hadde for øvrig også gitt penger i kassa til hjemmelaget som kunne fortelle at 207 tilskuere hadde vært tilstede.
Jeg gadd ikke å stresse for å rekke 21.43-toget, og slappet av med en boks mineralvann i baren mens jeg samtalte ytterligere med noen av de fremmøtte og bladde litt mer i programmet. Jeg takket omsider for meg og gikk for å rekke toget, som viste seg å være i rute. Ved Vauxhall ble det byttet fra tog til tube, og sammen med en meget feststemt jentegjeng ble jeg fraktet nordover av Victoria Line. De gikk av ved Finsbury Park, mens jeg ble med videre til Seven Sisters, der jeg igjen konstaterte at det var full fest i puben i underetasjen. Dagen etter var det igjen på tide å forlate London, så etter å ha lest litt på senga slukket jeg lyset og ventet på Jon Blund.
English ground # 211:
Corinthian-Casuals v Whyteleafe 1-5 (0-3)
Isthmian League Division One South
King George’s Field, 10 October 2014
0-1 Roscoe D’Sane (11)
0-2 Greg Andrews (14)
0-3 Jason Thompson (pen, 45)
1-3 Carl Wilson-Denis (46)
1-4 Roscoe D’Sane (70)
1-5 Tom Pratt (86)
Att: 207
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £6(!!)
Next game: 11.10.2014: Kings Lynn Town v Lancaster City
Previous game: 09.10.2014: England v San Marino
