Søndag 18.08.2013: Littlehampton Town v St. Francis Rangers



Min Cambridge-vertinne Sally skulle ikke på jobb før klokka 14, og vekket meg med frokost på senga. Snart måtte jeg imidlertid takke for gjestfriheten, og stresset av sted for å rekke 10.28-toget til London. Etter drøye 50 minutter hoppet jeg av på Finsbury Park, og lot tubens Victoria line frakte meg til Victoria Station. Der var det bare å passe på å plassere seg i riktig vogn, da 12.17-toget skulle dele seg i Worthing. Fire av vognene skulle derfra fortsette mot Portsmouth Harbour, mens de fire andre skulle mot Littlehampton, som var mitt reisemål.

Jeg hadde i over halvannen uke forsøkt å booke et rom ved Happy Dolphin i Littlehampton, men de virket ikke være særlig interessert i kunder. En forespørsel via email ble ikke besvart, og telefonoppringninger det samme. Da jeg omsider fikk telefonisk kontakt ble jeg lovet at en som hadde ansvaret for reservasjoner skulle ringe meg tilbake. Etter ytterligere to dager uten å høre noe, fikk jeg igjen den samme beskjeden. Jeg bestemte meg for å heller overnatte et annet sted, og med et ikke alt for imponerende utvalg i Littlehampton falt valget på Bognor Regis, et kvarters togtur unna. Planen var opprinnelig å først dra dit for å dumpe bagasjen, men jeg valgte til slutt å heller dra rett på kamp med bagasjen.

Etter å ha tøffet gjennom West Sussex en stund, kunne jeg like før klokka to stige av i Littlehampton. Fra stasjonen var det en smal sak å følge veien rett frem gjennom sentrum, og snart dukket The Sportsfield opp på min venstre hånd der St. Flora’s Road møtte Church Street. Ved inngangspartiet var det mulighet for å entre klubbhusets bar via en dør og trapp opp til andre etasje, og jeg undret på om det betød at forfriskninger måtte nytes før man betalte seg inn. En funksjonær kunne imidlertid avkrefte dette, og jeg betalte mine £6 for entré samt £1 for dagens kampprogram. Innenfor så jeg raskt at det gikk en utvendig trapp opp til baren, og siden jeg hadde en stor bag med meg valgte jeg først å gå opp dit for å sette den fra meg.

Det som møtte meg var en overraskende fjong bar som i realiteten var mer som en koselig pub – og jeg forsto det da også slik at den også fungerer som en vanlig pub som holder åpent til hverdags. Mange klubber langt høyere i pyramiden ville nok vært grønne av misunnelse, og jeg likte meg øyeblikkelig. En Strongbow ble bestilt, og jeg ble pekt i retning av styrerommet hvor jeg fikk sette fra meg bagen. Jeg så en person i Scarborough Athletic-drakt, og han bekreftet at han ganske riktig var Scarborough-supporteren fra Non League Matters-forumet (også kjent som «Kempster-forumet»), der en rekke av medlemmene hadde varslet sin tilstedeværelse i Littlehampton. Jeg slo meg ned sammen med denne karen ved navn Rob, som nå bor i det nordvestlige London, og sammen tok vi etter hvert runden rundt anlegget.

Klubbhuset med dets fasiliteter befinner seg bak nærmeste kortside, med en flott cricketpaviljong som nærmeste nabo. Langsiden til venstre sett fra denne deles med cricketbanen. Det spilles for øvrig en rekke idretter ved anlegget, og denne delingen med cricketfolket er grunnen til at de i sesongstarten spiller eventuelle hjemmekamper på søndager. Langs denne langsiden var satt opp et midlertidig gjerde, og noen publikummere sto på gresset her. På bortre kortside var det kun et lite stykke gressplen som skilte banen og nabohusene på andre siden av muren. Alt som er av tribunefasiliteter finnes dermed på den andre langsiden, der hele tre tribuner står på rad og rekke. Personlig likte jeg den midterste av disse, som også er den eldste. Jeg forsto det som om man vurderer å bygge en ny tribune på denne siden, men en person jeg snakket med senere mente at det var på siden ut mot cricketbanen dette eventuelt vil skje.

Sola skinte i Littlehampton og vi traff på stadig flere fra Kempster-forumet på vår runde rundt banen. På den ene siden av cricketbanen var det noen som spilte krokket (som også er en av idrettene som har en klubb med tilhold her). Men idyllen skulle snart bli brutt. Det var nemlig på tide å sparke i gang FA Cup oppgjøret Littlehampton Town v St. Francis Rangers. Det dreide seg om cupens extra preliminary round, mellom to lag fra Sussex County Leagues Division One (dens øverste nivå). Vertene vant forrige sesong Division Two, og som nyopprykket var det kanskje flere enn undertegnede som var litt spent på hvordan de ville stå seg mot et lag fra Division One.

Kampen hadde ikke før blitt sparket i gang før det utviklet seg til å bli en voldsom batalje der stygge taklinger suste inn fra alle kanter. Spesielt brutal var duellen mellom en av hjemmelagets spisser og hans oppasser i gjestenes forsvar, og jeg vil påstå at de i 9 av 10 tilfeller begge ville vært sendt i garderoben før pause. Vertenes spiss lå spesielt tynt an i så måte, men dommeren syntes å la det meste passere uten særlig mer enn litt tilsnakk. Mange tilskuere reagerte også på en språkbruk både på banen og på laglederbenkene som fort ville gitt direkte rødt kort med en annen og strengere dommer (vanligvis er det ikke videre klokt å kalle dommeren en f*cking c*nt).

For min del var det greit nok så lenge det ble dømt likt begge veier, men heller ikke jeg satt voldsomt pris på en første omgang som ble meget oppstykket og minnet lite om en fotballkamp. Uansett var det gjestene fra Haywards Heath som tok ledelsen da Jamie Weston var frempå på en retur etter 35 minutter. Kampen fortsatte som før frem til pause, og spesielt vertenes nummer 9 og gjestenes nummer 5 forsøkte stadig å sparke livskiten ut av hverandre. Dommeren trakk omsider frem det gule kortet, men han hadde nok latt det gå for langt til å kunne gjøre seg forhåpninger om å gjenvinne kontrollen nå.

Tilbake i baren på The Sportsman Bar kunne jeg over en pint Strongbow konstatere at rekken av groundhoppere fra Kempster-forumet og Shaun Smiths Facebook-gruppe ikke var mindre forundret over at det fortsatt var 22 spillere på banen. Av de nevnte groundhopperne kan nevnes spesielt en Paul White; en Wealdstone-supporter som i programform har utgitt memoarer fra sine 172(!) besøkte kamper forrige sesong. Jeg tenkte som så at dette måtte være bra lektyre for den kommende ukes mange timer på tog, og byttet til meg et eksemplar mot £2 til hans veldedige formål.

Jeg ble oppmerksom på en rekke personer i Chelsea-drakter som helt tydelig ikke hadde til hensikt å se dagens oppgjør i FA cupen. Chelsea v Hull City var nemlig i ferd med å starte på TV, og de fleste rundt meg virket noe sjokkerte da jeg fortalte at jeg hadde takket nei til billett til Jose Mourinhos første ligakamp tilbake i Chelsea. Jeg hørte senere at billetter hadde gått for £250 på svartebørsen, men aldri ville det vært aktuelt for meg å velge bort Littlehampton til fordel for den kampen.

Fra balkongen utenfor baren ble jeg stående å se de første minuttene av andre omgang. Muligens var hjemmelaget bekymret for at de raskt kunne bli redusert til 10 mann, for deres nummer 9 hadde blitt erstattet. Hans «motstander» i gjestenes forsvar fortsatte imidlertid med en voldsom oppvisning i konstant sutring og klaging, mens Littlehampton virket å ta grep om kampen. Og drøye ti minutter ut i omgangen sørget et dårlig utspill fra gjestenes keeper for at Scott Packer ble spilt gjennom og satt inn utligningen for The Marigolds. Med drøye timen spilt hadde de snudd kampen, da det som tilsynelatende var et innlegg fra David O’Callaghan ble feilberegnet av Rangers’ keeper og gikk inn via stolpen i bortre kryss.

Hjemmelaget hadde både publikum og en ganske frisk vind i ryggen, og Rangers virket noe resignerte. Og da Jason Jarvis lurte offside-fellen og trillet inn 3-1 med 81 minutter på klokka var det avgjort. Littlehampton Town hadde sikret seg avansement til neste runde, der de skulle møte vinneren av oppgjøret mellom Greenwich Borough og Ringmer. Det offisielle tilskuertallet ble oppgitt til 147; noe lavt i forhold til det et samlet felt av garvede groundhoppere hadde anslått til å være opp mot 200. Som noen påpekte er det imidlertid ingen umulighet at noen har sneket seg inn ved å gå gjennom baren.

Tilbake i denne baren ble det tid til en ny pint før jeg sammen med Scarborough-supporteren Rob spaserte inn i sentrum for å ta en pint eller to på en av pubene. Han var svært ivrig etter å høre mer om mine rundreiser og hvordan jeg planlegger dette fra Norge, og samtalen gikk ellers om de samme gamle temaene. Han kunne dessuten fortelle at han håpet noe vil skje i løpet av neste år hva gjelder Scarborough Athletics stadionsituasjon. Og han forsikret meg at formannen, min gamle kjenning David Holland, gjør sitt ytterste for å få klubben hjem til Scarborough. Etter et par pints var det på tide å sette kursen mot hotellet i Bognor Regis, og jeg tok farvel med min ledsager som hoppet av samme toget på Ford stasjon. Ikke lenge etter ankom jeg min destinasjon, og etter en ti minutters spasertur kunne jeg sjekke inn på Royal Hotel helt nede ved vannet. Deretter ble det en svipptur ut for å innta en pubmiddag før jeg returnerte til hotellsenga.

 

English ground # 120:
Littlehampton Town v St. Francis Rangers  3-1 (0-1)
FA Cup Extra Preliminary Round
The Sportsfield, 18 August 2013
0-1 Jamie Weston (35)
1-1 Scott Packer (57)
2-1 David O’Callaghan (62)
3-1 Jason Jarvis (81)
Att: 147
Admission: £6
Programme: £1

 

Next game: 19.08.2013: Ilkeston v Stamford
Previous game: 17.08.2013: Stamford v Frickley Athletic

 

More pics 

 

 

 

Lørdag 17.08.2013: Stamford v Frickley Athletic

Endelig hadde 2013/14-sesongen startet, og under tre uker etter jeg kom hjem fra forrige ekskursjon til England, tok jeg allerede turen over igjen. Min snille mor hadde stått opp i otta før å kjøre meg til Rygge, og snart kunne jeg plukke opp bagasjen min på Stansted og gjøre unna den rundt halvtimen lange togturen til Cambridge. Der hadde min venninne Sally tilbudt meg losji for hele turen, men det var kun denne turens første dag det passet med Cambridge som base. Etter litt sosialisering var det på tide å ta turen tilbake til Cambridge stasjon for å sette kursen mot Stamford, der turens første kamp skulle finne sted. Jeg fikk til og med låne Sallys busskort slik at jeg fritt kunne ta meg gratis rundt i Cambridge med buss.

Togturen til Stamford tar drøye timen, og man har vel ikke før krysset over grensen til Lincolnshire før man ankommer den idylliske gamle markedsbyen. Stasjonen ligger rett bak klubbens stadion Wothorpe Road. Med rundt to timer til kampstart valgte jeg imidlertid å først ta en spasertur i sentrum, der man kan få inntrykk av at tiden har stått stille en god stund. Ikke vanskelig å forstå at det er en populær destinasjon for turister. Sulten begynte å gnage, og i puben The Golden Fleece inntok jeg en porsjon snadderaktig liver and bacon casserole with mash, før jeg igjen strenet mot Wothorpe Road. Skjønt, da man flyttet inngangspartiet for noen år siden forandret man stadionets navn til Kettering Road, som da ble mer korrekt. Men som den tradisjonalisten jeg er, holder jeg fortsatt fast ved det originale navnet.

Det har jo i flere år vært snakk om flytting for Stamford, men denne gang virker det temmelig sikkert at dette blir siste sesong på Wothorpe Road. Derfor var det en prioritert destinasjon for meg, og jeg ville gjøre unna besøket så raskt som mulig for å ikke miste muligheten, slik jeg holdt på å gjøre med Worcester City og deres St. George’s Lane forrige sesong. Grunnet det dårlige været den gang ble nemlig min kamp der i slutten av desember avlyst, men heldigvis ble en påsketur redningen da jeg til slutt heldigvis fikk besøkt St. George’s Lane. Jeg hadde sett flatterende bilder og lest rosende omtale av anlegget til Stamford, og etter å ha betalt mine £9 kunne jeg med selvsyn konstatere at det er et helt klart flott anlegg.

Langsidene er ganske fjonge, spesielt hovedtribunen ut mot Kettering Road. Her byr tre-tribunen på sitteplasser til rundt 250 personer, mens klubbhuset med dens tilhørende bar befinner seg ved siden av. På motsatt langside er det ståplasser på bar bakke, og i underkant av halve banens lengde strekker seg en konstruksjon som gir tak over hodet. For meg var det likevel noe som manglet, og kanskje var det kortsidene som først og fremst var «skyld» i dette..? I banens ene hjørne nedenfor klubbhuset hadde klubbsjappa åpnet, og etter en runde rundt banen kunne jeg stikke inn der for å sikre meg en pin, samtidig som jeg konstaterte et betydelig antall baljer med programmer til salgs.

Neste stopp var klubbhusets bar, der jeg nøt en Strongbow mens jeg bladde i et kampprogram pålydende £2. Allerede i sin spalte som ønsket velkommen slo klubbformannen fast at det var siste sesong på Wothorpe Road man nå tok fatt på, så da bør det vel ikke lenger være noen tvil. Spesielt ettersom de i våres fikk byggetillatelse for sitt nye anlegg et annet sted i byen. Klubben har jo for øvrig et noe merkelig kallenavn, The Daniels. Dette spiller rett og slett på navnet til det som skal ha vært Englands feteste mann, Daniel Lambert, som ved sin død i 1809 veide hele 335 kilo.

Motstandere i dagens seriepremiere i NPL Premier Division var Frickley Athletic, som jeg anså som en overkommelig oppgave for de nyopprykkede vertene. Som mange vil huske sikret Stamford seg opprykk som playoff-vinner i NPL Division One South i våres. Den gang slo man formlaget Belper Town etter ekstraomganger i semifinalen, før Chasetown ble finaleslått 2-1. Hjemmefolket var temmelig unisone i å uttrykke tilfredshet med å unngå nedrykk denne sesongen, og det virker å være sesongens store mål. Selv hadde jeg på forhånd et inntrykk av at de bør være gode nok til å klare dette, men det vil tiden vise. En representant for klubben informerte imidlertid om at det kun er 3-4 spillere igjen fra fjorårets stall.

Jeg tok snart oppstilling utenfor, og kunne se NPL-sesongen 2013/14 sparkes i gang. Og kun tre minutter var spilt da årets første mål i NPL Premier var et faktum. Jeg fikk et forsmak på kveldens tafatte forsvarsspill da Ryan Robbins passerte tre forsvarere og satt ballen under en utrusende Frickley-keeper Tom Woodhead. Snaue ti minutter senere var det hjemmekeeper Alex Lynch som ruset ut og måtte gi tapt da Stamford-forsvaret sovnet og slapp Gavin Allott alene gjennom. Lynch hadde få minutter tidligere reddet fra nettopp Allott, men denne gang sendte Allott ballen forbi Lynch til 1-1. Kampen svingte nå frem og tilbake, og muligens virket gjestende Blues noe giftigere, frem til hjemmelaget fikk straffe med 28 minutter på kampuret.

Et langt innkast fra Ash Robinson hadde skapt problemer for gjestene ved det første målet, og igjen var dette tilfellet. Det endte med at målscorer Robbins ble feid i bakken, og spissen Jordan Smith sendte vertene tilbake i føringen fra 11 meter. Ryan Robbins sto i det hele tatt bak mye av det Stamford skapte, og terroriserte tidvis Frickley-forsvaret. Stamfords tredje mål kom ti minutter før pause, da et innkast ble stusset videre av en forsvarer, og Jordan Smith stakk frem foten og scoret sitt andre. Til tross for at Stamford dominerte stort det siste drøye kvarteret av omgangen, fikk gjestene en vitamininnsprøytning da de igjen reduserte rett før pause. Målscorer Allott fyrte løs, og returen fra keeper Lynch havnet hos Mark Gray som med 43 minutter på klokken satt inn 3-2.

På denne stillingen ble pause-pinten inntatt, og en prat med et par av de tilreisende avslørte at også deres mål for sesongen er overlevelse. Ikke overraskende var det det defensive som bekymret dem mest; en bekymring de hadde hatt forrige sesong, og som ikke hadde minsket etter de første 45 minuttene. Etter et par historier om deres rivalisering med Stocksbridge Park Steels, var det på tide å tømme glasset og gjøre klart for andre omgang.

Frickley gikk ut i hundre for å få en utligning, men Grays heading rett på keeper var det nærmeste de kom før hjemmelaget våknet og igjen økte ledelsen på noe heldig vis. Liam Richardsons corner ble sleivsparket lavt på nærmeste stolpe, rett mot keeper. Han var selv i ferd med å snu seg oppgitt bort da keeper Woodhead upresset presterte å fomle ballen inn i eget mål! Men Frickley ga seg ikke, og Stamfords offside-felle feilet igjen da Allott spilte fri Joe Fox, som etter 72 minutter reduserte til 4-3. Frickley presset på, og både Allott, Luke Hinsley og Jake Picton hadde muligheter til å utligne.

Men de fleste trodde vel kampen var avgjort da Stamford gjenopprettet sin tomålsledelse etter 82 minutter. Flott samspill mellom Liam Richardson og Jordan Smith, som la tilbake Richardson. Hans skudd smalt i tverrliggeren, men ballen landet hos Dan Lawlor som dro av en forsvarer og satt inn 5-3. Gjestene nektet imidlertid å gi seg, og kun en flott redning fra Lynch hindret Fox i å redusere.

I siste ordinære spilleminutt kom et utspill fra Lynch raskt i retur, og han nådde ikke ut tidsnok til å hindre Luke Hinsley i å heade ballen, som seilte over ham og inn i mål til 5-4. Frickley satset nå alt fremover for å få en utligning, og på overtid sendte de opp mann og mus på en corner. Imidlertid ble ballen plukket opp av Jordan Smith som stormet i angrep med Ryan Robbins. Alene mot en forsvarer spilte de vegg før Jordan Smith enkelt satt inn 6-4 og fikk sitt hattrick.

Kort etter blåste dommeren av dagens mest målrike kamp i engelsk fotballs åtte øverste nivåer, og over en pint i klubbens bar kunne det reflekteres og synses. Forsvarsspillet var langt fra imponerende, men de 227 betalende tilskuerne fikk se en underholdende kamp. Jeg påpekte at Stamford nok ville få en bedre test på hvordan de står seg på dette nivået når de to dager senere skulle gjeste Ilkeston – med undertegnede på plass. Dette fikk jeg straks medhold i fra hjemmefolket, som også nikket til min påstand om at Frickley Athletic fort kan bli å finne i bunnen og er et av lagene man således burde slå hjemme om man vil klare seg. Jeg hadde observert at klubben solgte sitt eget øl, kalt Hanson’s Field. Før jeg forlot åstedet rasket jeg med meg de tre siste flaskene.

Jeg gikk omsider de få minuttene tilbake til stasjonen, og returnerte til Cambridge med tog. Jeg hadde avtalt å møte min vertinne på puben Carlton Arms, og da jeg hoppet av bussen rett utenfor puben befant hun seg allerede der. Jeg inntok en velsmakende porsjon gammon and eggs, og etter et par glass trakk vi oss tilbake i halv ti-tiden. Etter å ha hatt en våkenatt med søvn kun på flyet, kom snart Jon Blund. Like greit, for jeg hadde dagen etter en lang tur foran meg – skjønt langt fra den lengste på en tur med et meget ambisiøst program.

English ground # 119:
Stamford v Frickley Athletic  6-4 (3-2)
Northern Premier League Premier Division
Wothorpe Road (Kettering Road), 17 August 2013
1-0 Ryan Robbins (3)
1-1 Gavin Allott (12)
2-1 Jordan Smith (pen, 28)
3-1 Jordan Smith (36)
3-2 Mark Gray (43)
4-2 Thomas Woodhead (og, 63)
4-3 Joseph Fox (72)
5-3 Daniel Lawler (82)
5-4 Luke Hinsley (90)
6-4 Jordan Smith (90+1)
Att: 227
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 18.08.2013: Littlehampton Town v St. Francis Rangers
Previous game: 27.07.2013: Aveley v Dulwich Hamlet

More pics

 

Dag 5: Fredag 26.07.2013: Margate – Ramsgate

Etter en all english breakfast på The White House satt jeg meg på toget fra Luton til London St. Pancras, der jeg byttet til hurtigtoget nedover til Margate – eller ‘the bullet train‘, som min landlady for dagen kalte det. Etter en reise gjennom Kent-landskapet ned til Thanet-halvøya, kunne jeg stige av i Margate. Da jeg kom ut av stasjonen så jeg den umiddelbart. I den stekende varmen lå den foran meg som en ørkenens oase eller en uimotstålig fristerinne – Margate Beach. Den fristende stranden strakte seg langt bortover, og fikk meg umiddelbart til å forbanne meg selv for ikke å ha pakket badeshorts.

Happy Dolpin Guest House var mitt krypinn for natten, og det lå rett over veien for stasjonen, med stranden som nabo på andre siden. Den nevnte landlady Susan åpnet døren og jeg fikk sjekket inn og frisket meg opp litt. Snart ble det tur til en liten spasertur langs stranden, før jeg slo meg slo meg ned på puben The Mechanical Elephant. En tidlig middag i form av gammon and eggs ble inntatt, og jeg begynte seriøst å vurdere løpe over på en Primark-butikk jeg så like bortenfor for å kjøpe meg shorts slik at jeg kunne ta et bad. Men tidevannet var nå etter hvert på vei ut (i følge de lokale kan man se det på måkenes oppførsel), og det ble med tanken.

I stedet gikk jeg for å hente en ny pakke røyk fra mitt rom, men kom ikke langt før jeg oppdaget at jeg hadde glemt igjen min ene telefon på puben. Jeg ilte tilbake og fant bordet tomt, men idet jeg var i ferd med å få panikktanker fant jeg den liggende under en meny. Jeg kunne puste lettet ut, og var snart på vei til Hartsdown Park etter å ha førhørt meg med Susan om hvilken rute som var raskest. Jeg valgte følge hennes råd heller enn veibeskrivelsene fra Andy of Kents eminente side, og langet ut opp All Saints Avenue. Etter å ha svingt til venstre inn Tivoli Park Avenue fant jeg (som Susan lovet) et stykke ned denne gangveien som på høyre hånd førte gjennom parken over til stadionet Hartsdown Park.

Med nesten halvannen time til avspark trodde jeg kanskje jeg var noe tidlig ute, men en kar som sto ved det ene inngangspartiet som enda ikke hadde åpnet fortalte at, neida baren var åpnet den, og det var bare å gå inn lenger oppe i veien. Jeg betalte mine £7 for inngang og fikk beskjed om at kveldens kampprogram ennå ikke hadde ankommet. En forfriskende pint Strongbow ble bestilt og nytt mens jeg kikket rundt i lokalene, der mengden av hjemmesupportere økte raskt. Jeg smatt ut inngangen mot banen og benyttet en røykepause til å ta runden rundt anlegget for å ta noen bilder. Den delen av anlegget jeg personlig likte best var den delen jeg kom ut på…rett fra klubbhusets bar og ut på en ståtribune på denne kortsiden.

Bygningen her huser også klubbsjappe, og jeg fikk stukket hodet innom og snappet til meg en pin. Videre fikk jeg på venstre hånd den ene langsiden der jeg passerte burgerbodens liflige dufter og gikk mot anleggets eneste sitteplasser. De befinner seg midt på denne langsiden i form av to ganske typiske eksempler for moderne sittetribuner på dette nivået. På bortre langside var det kun ståplasser på asfaltert flatmark, med parkens trær som nærmeste nabo i bakkant. Den andre langsiden har heller ikke stort av fasiliteter, og jeg beveget meg ikke langs denne, men her står noen brakker som synes gjøre nytte som kontorer.

Jeg slo av en prat med en representant for klubben, som samtykket i at Margate forrige sesong hadde hatt en meget god sesongåpning i Isthmian Premier, mens han var skuffet over at de falt sammen mot slutten av sesongen. Han håpet å kunne kjempe om playoff igjen denne sesongen, men mente ikke overraskende at det er en meget tøff divisjon. Overraskende var det heller ikke at han trakk frem klubber som Lowestoft Town, Billericay Town, AFC Hornchurch og ikke minst Maidstone United, mens han tydeligvis også delte min følelse av at Dulwich Hamlet fort kan overraske. Dette er som han sa en meget tøff liga/divisjon! Samtalen dreide over på dagens motstander og bitre rival Ramsgate litt lenger sør på halvøya.

Det er ikke mange kilometrene som skiller de to, og han kunne fortelle at rivaliseringen til tider kan være ganske heftig, og at det har vært en del episoder. Han regnet imidlertid med at det ville gå rolig for seg denne kvelden, da det «kun» var en treningskamp. Vel, en sannhet med modifikasjoner er det kanskje – for de kjempet også om Thanet Challenge Cup, med returmøte i Ramsgate uken etter. Vedkommende pekte ut secretary Ken Tomlinson for meg, og jeg gikk for å hilse på mannen som via email hadde ønsket meg så hjertelig velkommen til Hartsdown Park.

Han kunne fortelle mer om denne Thanet Challenge Cup, som virket som en fin måte å sette en spiss på oppkjøringskampen(e). Den ble første gang spilt i 1987 (i en periode Margate gikk under navnet Thanet United), etter initiativ fra lokalavisen Thanet Gazette. Den gang ble det spilt til inntekt for et fond etter ferjekatastrofen i Zeebrugge tidligere samme år, men ideen har siden den gang blitt børstet støv av ved (u)jevne mellomrom. Sist gang den ble spilt var sommeren 2010, da Margate etter en amper affære i returoppgjøret vant 2-1 sammenlagt. Det var første gang det ble spilt om trofeet etter årtusenskiftet, men Tomlinson håpet man kanskje nå kunne gjøre det til en litt mer hyppig tilstelning igjen, slik tilfellet var det første tiåret.

Jeg merket meg at Ramsgate-supporterne ankom og gjorde seg bemerket, og da jeg så flere bære på kampprogram oppsøkte jeg inngangspartiet der jeg fikk byttet bort £2 for et eksemplar. Endelig et fullgodt program på denne turen! Jeg hadde håpet å i løpet av kvelden kunne slå av en liten prat med den gamle Reading-spilleren Simon Osborn, som nå har manageransvaret i Margate sammen med Craig Holloway. Noe skuffende kunne Tomlinson kunne fortelle at han imidlertid fortsatt var på ferie i Portugal.

Det så ikke ut til å plage hjemmelaget, som tok kontrollen fra start. De skapte raskt flere sjanser, og kunne allerede vært i ledelsen da en ball ut i returrommet ble løftet inn igjen i feltet av en god Matt Bodkin og tilsynelatende ble stoppet av armen til Rams-forsvarer Dean Hill. Dommeren pekte på straffemerket, og angriper Zac Attwood steg frem. Han sendte ballen rolig i mål nede i venstre hjørnet bak bortekeeper Daren Hawkes. Klokka viste sju minutter og det sto fortjent 1-0. Det virket innledningsvis som om gjestene fra Isthmian South ikke hang helt med, og vertene fra nivået over styrte det aller meste. Ryan Dolby var meget god, og allerede et par minutter etter scoringen var det han som skapte sjansen da Charles Ademenos heading over keeper ble reddet på streken.

Da vi passerte halvspilt omgang begynte imidlertid Ramsgate omsider å våkne, og avsluttet omgangen langt bedre. James Everitt hadde muligheten til å utligne, men han har nok grunn til å være skuffet over sin avlsutning like utenfor. Og rett før pause kunne tidligere Margate-spiss Ian Pulman straffet gamle lagkamerater, men hans avslutning forandret retning og snek seg like utenfor stolpen til hjemmekeeper (og spillende manager) Craig Holloway.

Pause-pinten kunne dermed inntas med hjemmelaget i ledelsen, og inne i baren ble jeg raskt oppsøkt av Mr. Tomlinson som hadde huket tak i klubbens fotgraf. Det var vanskelig å si nei da han overtalte meg til å la meg fotografere i en noe tvilsom positur til bruk på klubbens hjemmesider. Med den noe pinlige seansen unnagjort kunne Tomlinson fortelle at han var fornøyd med det han hadde sett i første omgang. Ramsgate var forrige sesong meget nære ved å ta seg til playoff, og en supporter jeg snakket med mente at dette ville være et mål denne sesongen.

The Gate kunne doblet ledelsen etter kun et par minutter av andre omgang, men Scott Kinch headet skuddet/innlegget fra Elliot Cox like over tverrliggeren. Ti minutter ut i omgangen trodde Ian Pulman han hadde utlignet mot gamle venner da han sendte ballen i nettet, men linjemannen hadde hevet flagget for offside. Sekunder senere ropte Warren Schultz og Ramsgate på straffe, men dommeren vinket spillet videre. Det ble etter hvert noe oppstykket med en rekke bytter, og en av disse så Holloway bytte ut seg til for å gi plass til den unge keeperen Daniel O’Neill. Av innbytterne var det imidlertid Margates kypriotiske prøvespiller Jack Sammoutis som utmerket seg. Med snaue fem minutter igjen fyrte han av et skudd som fant veien til nettmaskene, og 2-0. Kort etter viste han akselrasjon ved å på flott viss rykke fra forsvarerne og storme inn i feltet, men hans avslutning gikk hårfint utenfor stolpen. En situasjon førte til tilløp til håndgemeng og heftige diskusjoner idet kampen gikk over på overtid, men da dommeren blåste av hadde Margate sikret seg et godt utgangspunkt foran returen i Ramsgate.

Alt i alt var 2-0 et greit resultat foran 402 tilskuere, etter at Margate tidlig var overlegne, mens Ramsgate reiste seg etter hvert. Nå lever jo ofte lokaloppgjør sine egne liv, så hjemmefolket ville ikke ta noen ting for gitt før returkampen. En siste pint ble inntatt mens jeg samtalte med forskjellige aktører. Bortefolket satt snart kursen hjemover, og jeg takket etter hvert Mr. Tomlinson og de andre for meg og ønsket lykke til med sesongen, før jeg tok beina fatt på returen til Happy Dolphin for å få noen timer på øyet.

 

PS! Returkampen endte 2-2, og Margate vant dermed Thanet Challenge Cup med 4-2 sammenlagt.

 



 

Ground # 117:
Margate – Ramsgate
Thanet Challenge Cup
Hartsdown Park, 26 July 2013
1-0 Zac Attwood (7)
2-0 Jack Sammoutis (86)
Att: 402
Admission: £7
Programme: £2

 

Dag 6: Lørdag 27.07.2013: Aveley – Dulwich Hamlet



Frokost var ikke inkludert i min booking ved Happy Dolphin Guest House, så jeg gikk de få meterne opp til Margate stasjon. Der var flere etablissementer oppe, blant annet et på selve stasjonen som hadde en imponerende og fristende frokostmeny. Imidlertid var klokka såpass at jeg ikke tok sjansen på å vente på en større frokost for å innta den der. I stedet fikk jeg de til å lage en BLT Torpedo, som jeg tok med på 08.53-toget til London. Planen for dagen var å ta meg til Southend og sjekke inn, for deretter å dra tilbake til Aveley med min kompis Scott.

Like etter vi passerte Ebbsfleet ble vi imidlertid stående såpass lenge å vente grunnet problemer med signalene, og havnet deretter bak et somletog. Dette førte til at jeg hoppet av på Stratford International idet mitt tog skulle gå fra Stratford, men etter ett stopp med DLR kunne jeg hoppe på neste tog mot Southend. Scott hadde siden sist begynt å jobbe som taxisjåfør, og ba meg hoppe av ved Rayleigh, der han nå ville jobbe i området inntil jeg kom. Som sagt så gjort, og snart kunne vi etter et hjertelig gjensyn sette kursen mot Pavilion Hotel i Southend. Men ikke før vi hadde plukket opp en person kalt Tarzan; en kompis av Scott som ville være med på kampen.

Jeg fikk slengt fra meg sakene på Pavilion Hotel, og snart var på på vei i retning Aveley. Da vi ankom Mill Field var det ganske stille og rolig der, bortsett fra det som virket være spillere i aktivitet i og rundt sine bilder på parkeringsplassen. Jeg tok først en tur bak hovedtribunen for å se på den flotte konstruksjonen som er påmalt lagets navn. Telleapparatene var ikke ennå åpne, men vi gikk inn og tok en kikk rundt anlegget.

Hovedtribunen er virkelig flott også fra innsiden, og har sitteplasser med treseter. Foran og på siden av denne er den en slags paddock med betong-trinn for ståplasser. En sjarmerende detalj ved anlegget er at det er noe buet på langsidene, slik at man midt på disse vil være ørlite lenger unna banen enn ute på sidene.

Den andre langsiden har lite fasiliteter, bortsett fra et lite parti midt på der en stilas-lignende konstruksjon delvis dekker en seksjon ståtribune med 3-4 trinn. Mens vi gikk der, kom vi i prat med en av karene som var i aktivitet på banen. Han var kanskje en banemann, det spurte vi ikke om, og hadde vært involvert i Grays Athletic før han nå også hadde involvert seg i Aveley. Grays skal jo nå banedele med Aveley.

Scott undret seg over de buede langsidene, og lurte på om det tidligere hadde vært arrangert hundeveddeløp der, men det kunne han ganske riktig avkrefte. Ellers kunne han fortelle, som jeg på forhånd hadde funnet ut, at anlegget sto ferdig i 1953. Jeg fikk ingen følelse for om han delte min skuffelse eller ikke over at klubben har offentliggjort planer om nytt stadion, men bekreftet ikke overraskende at konkurransen er tøff i et område der klubbene ligger tett som hagl.

På bortre kortside står en relativt ny og moderne liten sittetribune bak det ene målet, mens det bak det nærmeste målet kun er ståplasser på bar bakke. Utenfor gjerdet på sistnevnte kortside ligger klubbhuset, og med snaue halvannen time til kampstart mente den mistenkte banemannen at baren allerede var åpen.

Det viste seg å stemme, og forfriskninger ble kjøpt inn. Jeg hadde litt sympati med sjåfør Scott som måtte nøye seg med shandy, men vi hadde en hyggelig samtale mens klokka tikket mot avspark. Her i klubbhusets bar var også hengt opp illustrasjoner av hvordan man ser for seg klubbens nye anlegg. En representant for hjemmelaget uttrykte håp om at de ville kunne gjenta (og kanskje overgå) playoff-deltakelsen sist sesong, og mente også at Isthmian South er noe mer åpen etter Grays’ opprykk.

Noen klubbsjappe var det ikke på Mill Field, men en person fra ledelsen kunne fortelle at de heller ikke hadde stort å selge for tiden, og at han bl.a har ventet i over to år(!!) på en bestilling med skjerf. Det høres for meg ganske vanvittig (og noe tafatt) ut, men men.. Noe program var heller ikke laget til dagens kamp, men snart var det hvertfall på tide å tømme glasset og ta seg inn på tribunen under en stekende sol.

£6 fattigere kunne vi se det nyopprykkede Dulwich Hamlet fra divisjonen over ta kontrollen fra start. De er kjent for å være et meget spillende lag, og hjemmelaget ble løpende mellom. Men til tross for spillemessig overtak, skapte de ikke all verdens farligheter innledningsvis. Det var Aveley som fikk den første sjansen da Jay Leader headet en corner rett på keeper Paul Idem.

Dette skulle vise seg å bli hjemmelagets første og eneste avslutning på mål! The Hamlet presset på, men hjemmekeeper Jack Giddens hadde små problemer med det som kom. Det virket som om manager Justin Gardners gutter skulle klare å holde 0-0 til pause, men med sekunder igjen av omgangen pekte dommeren på straffemerket etter at Jerome Walker ble lagt ned inne i Aveley-feltet. Tyrkeren Erhan Öztümer sendte Giddens feil vei, og sørget for 0-1 til pause.

I løpet av omgangen hadde mine ledsagere truffet på en Southend-original med kallenavnet Dagenham Kev; en komisk skrue som muligens burde vært hentet tilbake til det lukkede asylet. Han var visst ivrig tilskuer på kamper rundt om i Essex og Greater Londons østligste deler, men virket mer opptatt av å advare om at heftig bruk av mobiltelefon (og annen teknologi) fører til at man transformeres til en robot – slik han også var overbevist om at den nylig fødte britiske tronarvingen var! Han dro opp av sekken både en av to skremmende eksempler på sirlig førte dagbøker med tettskrevne sider, og som fikk meg til å tenke på diverse psykopater man har sett i forskjellige filmer.

Jeg tok i stedet en liten prat med en av de fremmøtte fra sørøst-London, og vedkommende var optimistisk foran sesongstarten. Min påstand om at Dulwich Hamlet også denne sesongen kan bli å regne med helt i toppen og muligens vil kunne kjempe om et andre strake opprykk, ville han ikke umiddelbart ikke si seg enig i. Men omsider innrømmet han at det vil være naturlig å ta sikte på en plass i playoff. Hans kompis ankom og skjøt at at han personlig ville være skuffet om de ikke minst tok seg til playoff, og det er kanskje naturlig da flere har nevnt klubben blant favorittene. Som tidligere nevnt blir imidlertid Isthmian Premier en vanvittig tøff divisjon i 2013/14-sesongen.

Mens jeg spiste en saftig burger ble andre omgang sparket i gang, og kampen fortsatte som i første omgang. Gjestene hadde full kontroll, og imponerte med et pasningsspill som fikk vertene til å løpe mellom uten å få tak i ballen. Det eneste jeg har å utsette på Hamlet var at de til tross for sitt betydelige overtak skapte overraskende lite, og det manglet en brodd der fremme. Eller kanskje kan man velge å se det slik at Aveley-forsvaret gjorde en solid jobb, og det var ganske riktig godt organisert og ryddet unna det meste som kom.

Hverken forsvaret eller Giddens kunne imidlertid hindre gjestenes andre mål med kvarteret igjen å spille, og igjen var det Öztümer som var målscorer. En ball inn i feltet ble dempet før han vendte opp mesterlig og sendte ballen i mål utenfor Giddens’ rekkevidde. Etter dette virket det som om lagene gikk og ventet på sluttsignalet mens gjestende drev pasningstrening.

Öztümer kunne imidlertid fått sitt hat-trick like før slutt. Olu Lapite fyrte av fra over 25 meter, og ballen smalt i stolpen. Öztumer klarte imidlertid ikke styre returen på mål, og dommeren blåste av til 0-2 som sluttresultat foran et ukjent antall tilskuere. Scott hadde slik hastverk med å komme seg til Southend og selv få seg en pint at jeg glemte spørre.

Etter å ha plukket opp Kieran i Wickford, kjørt innom Scott i Hockley, og deretter hentet hans nye frøken på Canvey Island, hadde vi vel kjørt rundt halve søndre Essex. Men omsider parkerte vi i bakgården på Southend-guttas stampub The Spread Eagle, der det etterhvert ankom en rekke gamle kjente. Det ble en meget hyggelig kveld som etter hvert gikk videre via Railway Tavern til nattklubben Chameleon. Vi trakk oss omsider tilbake litt etter klokka 2, og jeg kunne få meg litt søvn før hjemreise til Norge dagen etter.







Ground # 118:
Aveley – Dulwich Hamlet
Pre-season friendly
Mill Field, 27 July 2013
0-1 Erhun Öztümer (pen, 45)
0-2 Erhun Öztümer (75)
Att: ??
Admission: £6
Programme: None



 

Dag 7: 28.07.2013: Hjemreise

Frokost ble inntatt på den enorme puben The Last Post, vis-à-vis stasjonen Southend Central, hvorfra jeg snart startet reisen mot Heathrow via tog, tube, og til slutt Heathrow Express-toget fra Paddington. Etter å ha sjekket inn gikk det ikke lang tid før jeg nok en gang kunne konstatere at min SAS-avgang hjem var forsinket. For fjerde gang på rad førte altså min opplevelse med søndag-retur med SAS på Heathrow nok en gang til venting og stadige meldinger om ytterligere forsinkelser. Over to og en halv time forsinket kunne vi omsider ta plass på flyet, der kapteinen opplyste om at nytt reglement ved Heathrow gjør at de ved mye trafikk eller dårlig vær kan holde igjen innkomne fly. Dette fører da til at flyene fra Gardermoen blir holdt igjen i Norge inntil de får klarsignal, og dermed ankommer sent. Dette kan være verdt å legge seg på minne ved senere anledninger.

Jeg rakk hvertfall flybussen mot Fredrikstad med en nødskrik, og etter at min snille mor hadde plukket meg opp på Korsegården kunne jeg snart låse meg inn etter en lang dag. Planer om en snarlig ny tur surret allerede i hodet, og fingrene er krysset for at dette blir en realitet i andre halvdel av august.

 

 

 

 

 



 

Dag 3: Onsdag 24.07.2013: Bilston Town – Boldmere St Michaels

Min vertinne hadde tatt formiddagen fri, og det planlagte 10.00-toget ble byttet ut med avgangen en time senere. Nok en gang var det bare såvidt jeg rakk toget, og drosjekusken viste meg noe overraskende tillit ved å gi meg hele hans filtpose med penger slik at jeg kunne veksle selv på veien. Cambridge er forresten en av byene som virker ha så godt som utelukkende anglosaksiske taxisjåfører, noe som ikke er hverdagskost rundt om på øya. Vel, snart satt jeg på somletoget til Birmingham New Street. Jeg hadde hvertfall Non League Paper å begrave nesa i, og etter hvert kunne jeg bytte til tog fra Birmingham til Wolverhampton.

Den glødende kula på himmelen gjorde seg igjen gjeldende da jeg hoppet av i Lady Wulfruns hjemby. Britannia Hotel lå ideelt plassert et par minutters gange fra stasjonen, og med sentrum på dørstokken. Da jeg ikke hadde siden kvelden før, valgte jeg ta en liten matbit på puben Moon Under Water tvers overfor hotellet. Deretter tok jeg beina fatt og orienterte meg frem nordover til Molineux Stadium. Jeg beveget meg langsomt rundt det overveldende anlegget mens jeg knipset bilder. Til tross for min aversjon mot moderne anlegg og den moderne toppfotballen, må det sies at jeg synes Molineux delvis tok seg ganske flott ut fra utsiden. Dessverre vet jeg at innsiden ikke ville begeistret. Man får inntrykk av at det er en historisk storklubb som spiller der, og ikke en tredjedivisjonsklubb (for å bruke et gammelt og langt mer logisk begrep) slik Wolves nå er. Jeg tok farvel med statuene av Billy Wright og Stan Cullis og beveget meg igjen tilbake mot sentrum. Etter en rast og dusj på hotellet var jeg igjen på farten, men ikke før jeg hadde inntatt en noe tidlig pubmiddag i form av en mixed grill.

Denne dagen var den som hadde voldt meg mest hodebry under planleggingen. Den opprinnelige planen hadde vært å se Great Yarmouth Town – Wroxham, men få dager etter jeg blinket ut denne, ble den avlyst. Valget falt deretter på Kent-oppgjøret Whitstable Town – Dover Athletic, men snart ble også denne flyttet til dagen før. Jeg ble stående med en bindende hotellreservasjon i Gillingham, mens jeg sonderte alternativer i nærheten. Da jeg kom over kampen Bilston Town – Boldmere St Michaels ble jeg imidlertid raskt fristet til å la hotellbooking være hotellbooking og anse de £32 som tapt for i stedet reise til Wolverhamptons sørøstlige utkant. Jeg hadde nemlig kort tid i forveien lest meg opp litt på Bilston Town og deres spennende historie, og jeg falt omsider ned på dette som valg av destinasjon.

Min Wolves-kompis Phil hadde meldt interesse for å være med, men hadde kun få timer tidligere kommet hjem fra Chesterfield og orket ikke likevel. Han advarte imidlertid om at Bilston er et svært dårlig område der jeg kunne risikere å bli både knivstukket, ranet, øksedrept og det som verre var. Det skal dog mer til for å skremme meg fra å gå på kamp, og derfor gikk jeg rett før klokka 18 den korte veien ned til Metro-holdeplassen Wolverhampton St. George’s, som er det nordvestlige startpunkt for trikkene til Birmingham Snow Hill. Jeg betalte £4,20 for en returbillett, og gikk etter snaue ti minutter av på Bilston Central.

Selv med utprintet kart måtte det et minutts tankevirksomhet til før jeg forstå hvilken vei jeg skulle, og da jeg først langet ut i riktig retning var det en enkel sak å finne frem langs gangstiene som førte inn i Queen Street. Snart så jeg klubbens stadion, som man raskt forstår ikke er noe vanlig step 7-anlegg. Hovedtribunen ut mot veien bar klubbens navn i store bokstaver, og denne tribunen huser nok alene flere tilskuere enn de fleste klubber på step 7 kan drømme om å ha på sine kamper. ‘The Steelman Bar’ var imidlertid stengt, men nederst på denne langsiden var det flere biler som kjørte inn en port. Klokka var nesten halv sju da jeg gikk gjennom denne åpne porten og så at det var spillere som parkerte bak det ene målet.

Klubbens stadion bærer også navnet Queen Street, og er nokså spesielt. Stort sett det som er av fasiliteter er på langsiden med den nevnte hovedtribunen, som også inneholder klubbens bar, kontorer, garderober etc. På den motsatte langsiden ruver en meget original struktur over anleggets murer. Grunnet den meget travle hovedveien Black Country Route som går rett på utsiden, har man satt opp en rekke meget spesielle barrikader/gjerder (i mangel av et bedre ord) i klubbens oransje farge, og disse går i ett og svinger rundt for å dekke også deler av kortsidene.

Etter en runde for å fotografere litt kom jeg i snakk med en kar som var til stede for å se sin sønn spille høyreback for Boldmere St Michaels, som hører hjemme i Sutton Coldfield-området. Han hadde tatt turen fra Tamworth, der han nå bodde, men viste seg være Birmingham City-supporter som delte min frustrasjon over den moderne fotballen, og nå heller fulgte sønnens lag. Ved siden av sto en kar i samme kategori, en lokal Bilston-kar (og Aston Villa-supporter) som nå stort sett nøyde seg med å følge Bilston Town. Han hadde fulgt klubben siden barnsben av, og var en meget interessant samtalepartner denne kvelden, der han gladelig fortalte om klubben og området generelt. Bilston-området har en fortid som viktig senter for stålindustri (derav klubbens kallenavn ‘The Steelmen’), men det var etter denne industriens nedgang at det gikk nedover med lokalområdet. Samtidig gikk det etter hvert nedover også med klubben, som tidligere var en lokal non-league-storhet, og også spilte i Southern League.

Jeg hadde merket meg at klubben endte forrige sesong på 2. plass (etter AFC Smethwick) i West Midlands (Counties) League Division One – som er tilsvarende non-leagues step 7. Imidlertid virket det på nettet være noe uenighet om klubben i 2013/14-sesongen ville spille i ligaens Division One eller Premier Division. Dette hadde i følge min sidemann bakgrunn i at man på en eller annen måte ikke oppfylte ligaens krav. Om dette var stadionmessig er det for meg en gåte, for jeg har selv besøkt anlegg på både step 6, step 5, og step 4 som ikke er bedre enn dette! Den eneste klubben jeg har besøkt i denne aktuelle ligaens Premier Division er Lye Town, og jeg kan på ingen måte se at den skulle være noe bedre rustet, der de i tillegg deler den ene langsiden med cricketbanen ved siden av, og sidelinjen rett og slett markeres med et tau! I tillegg ble det av vedkommende dratt en rekke andre anlegg i divisjonen som han mente var langt verre enn Lye Towns Stourbridge Road. Og når man vet at Guildford City også fikk godkjent sitt forferdelige anlegg for spill på step 4, kan man begynne å lure. Min sidemann mente at personer høyt oppe i West Midlands FA rett og slett har et horn i siden til Bilston Town.

Klokka var passert 19 med nesten ti minutter da baren endelig åpnet, og etter å ha tatt rede på at det heller ikke i kveld ville bli avkrevd inngangspenger, kunne dagens første Strongbow inntas. En representant for klubbledelsen bekreftet det min sidemann hadde fortalt, og fortalte at en anke ville bli behandlet av FA på fredagen (altså to dager etter min visitt). Han sa jeg gjerne måtte ringe formannen på kveldstid etter min hjemkomst for å forhøre meg om utfallet. Jeg fikk tak i en pin til min samling, før min samtalepartner fra tidligere avslørte at hans kone var programansvarlig, og muligens ville gjøre et intervju med meg for neste program (heldigvis ble ikke dette noe av)! Hun beklaget at det ikke var noe program i dag, men låste opp et skap fullt av gamle programmer og sa jeg gjerne måtte ta et par. Ikke før hadde jeg valgt ut et program fra 2003/04-sesongen, før en annen representant fra ledelsen kom ilende med to programmer fra fjorårssesongen han hadde klart grave frem til meg.

Vi tok oppstilling utenfor baren for å se kampen sparkes i gang, og uten hverken lagoppstillinger eller det minste snev av kamprapporter i ettertid er det vanskelig å gjengi det som utspilte seg på Queen Street denne kvelden. Men allerede etter et par minutter tenkte jeg benytte anledningen til å fylle på med en ny Strongbow før kampen satt seg. «You just missed a goal, mate» fortalte min samtalepartner da jeg kom ut. Vantro måtte jeg konstatere at gjestene hadde tatt ledelsen etter kun noen minutters spill. Jeg la raskt merke til hjemmelagets keeper Sam Astley, som utmerket seg med en veldig størrelse og voksent magemål. Han var omtrent på størrelse med undertegnede, og så ut til å ha tilbragt mye tid på både pub og gatekjøkken, uten at det syntes være noen hindring for ham. Min sidemann fortalte at han var på tampen av sin karriere, og har vært en god keeper for klubben.

Det ble aldri noen god kamp på Queen Street, og hjemmelaget viste til tider et hårreisende forsvarsspill, med stadige tilfeller av total mangel på markering. Slikt straffer seg, og Boldmere St Michaels gikk snart opp i en tremålsledelse. Kanskje var det nivåforskjellen (gjestene spiller på step 5 i Midland Football Alliance), men Bilston Town hadde ikke all verden å by på, bortsett fra to avslutninger som gikk like utenfor. Men så skal det også sies at flere av deres spillere ikke var til stede. En av disse var sønnen til min sidemann, som ringte for å si at han var på vei etter å nettopp ha kommet hjem etter ferie i Syden. Jeg fikk anslått at halvparten av spillerne jeg så på banen ikke ville være i noen startellever når sesongen startet. Pause-pinten ble inntatt på stillingen 0-3, og det kunne faktisk vært ett eller to til om det ikke hadde vært for gode redninger fra keeper Astley.

På spørsmål om klubbens ambisjoner kommende sesong, var svaret ikke overraskende at det selvsagt kom helt an på hvilken divisjon de ville bli å finne i. Men om anken ble avslått ville de gå for divisjonstittel, mens de i motsatt fall håpet å i første omgang etablere seg i Premier Division. Jeg anslo dagens tilskuertall til å ligge et sted mellom 80 og 100, og ble fortalt at de normalt trekker mellom 100 og 200 avhengig av motstander. Jeg mener han sa forrige sesongs snitt hadde vært 140 eller 150; slett ikke verst for step 7!

I andre omgang virket det som om gjestene tok foten av gasspedalen noe; eller kanskje var det vertene som hadde hevet seg og hadde bedre kontroll defensivt. En rekke bytter førte til stadige pauser i spillet, og kampen bar preg av dette. Bilston hadde et par gode muligheter, og en av spissene skjøt i stolpen, mens en corner førte til heading som gikk over via tverrliggeren. Boldmere St Michaels fikk så straffe, men keeper Astley viste at han faktisk har reflekser. Han var raskt nede så lang han var og leverte en glimrende redning ved å få slått ballen utenfor. Det hele ebbet ut med 0-3, og etter en pint i baren tok jeg farvel med min lokale samtalepartner for kvelden da han trakk seg tilbake med sin kone. Selv tok jeg en siste pint for høflighets skyld, og på en kveld der fotballen nok ikke var den mest imponerende, imponerte hvertfall Bilston Town med sin gjestfrihet. Jeg forlot Queen Street rett før klokka slo elleve, og måtte ikke vente mange minuttene før metroen kom og fraktet meg tilbake til Wolverhampton.

 

PS! Et par dager etter min hjemkomst ringte jeg klubbformann Graham Hodson, som kunne fortelle at deres anke hadde ført frem. Dermed vil Bilston Town vil bli å finne i West Midlands (Regional) League Premier Division i 2013/14-sesongen.





 

Ground # 115:
Bilston Town – Boldmere St Michaels  0-3 (0-3)
Pre-season friendly
Queen Street, 24 July 2013
0-1
0-2
0-3
Att: ??
Admission: Free entry
Programme: None

 

 

 

 

 

Dag 4: Torsdag 25.07.2013: Dunstable Town – Luton Town XI

 

Etter en full english breakfast på puben Moon Under Water vis-à-vis Britannia Hotel, gikk jeg den korte veien til Wolverhampton jernbanestasjon og tok det korte togturen til Stafford, hvor jeg byttet til toget mot London Euston. Jeg valgte spasere den korte strekningen fra Euston til St. Pancras, men med glødelampa som varmet på himmelen var det en svett opplevelse slepende på en bag. Jeg fant frem til riktig plattform og snart kom toget mot Bedford som skulle frakte meg til Luton. Vel fremme i Luton så jeg sporenstreks at det var blitt betydelige forandringer på byens jernbanestasjon om området rundt siden min siste visitt. Det som tidligere var en utgang mot sentrum via fotovergang til sidegata Bute Street, har nå blitt en voldsom og helt åpen plass der det er lagt til rette for busstrafikk på utsiden. Jeg dreide til høyre ut av stasjonen og gikk de få meterne ned den foreløpig ubenyttede Station Road, og fikk kjapt sjekket inn på Comfort Hotel.

 

 

Etter å ha slappet av litt på hotellet tok jeg igjen beina fatt og beveget meg utover mot Dunstable Road. Snart svingte jeg opp foran Kenilworth Road, hjemmebanen til Luton Town. Jeg tok en omhyggelig runde rundt banen, slik jeg ikke fikk mulighet til ved mitt besøk våren 2010, og det er helt vanvittig å se hvor inneklemt anlegget faktisk er! Etter å ha brukt en halvtimes tid på å kjempe meg gjennom horder av burkaer og den slags i Bury Park-området, returnerte jeg til Luton sentrum og inntok en pubmiddag på The White House.

 

 

Rett utenfor denne puben sto jeg etter hvert og ventet på buss X31 som skulle ta meg til Dunstable, og sjåføren lovet å si fra når jeg skulle av. Dunstable er jo ikke lagt fra Luton, og kan vel nesten ses på som en Luton-drabant, men bussen brukte godt over halvtimen på melkeruten før sjåføren gå tegn til at vi nærmet oss mitt stoppested. Rett ved holdeplassen lå puben og restauranten The Bird in Hand, og jeg tok en rast der for å kjøle meg ned med en j2o før dagens første pint ble bestilt.

 

 

Men en snau time til kampstart svingte jeg inn Creasey Park Drive som fører til Dunstable Towns hjemmebane. Jeg hadde vært noe spent på hva som ville møte meg, og etter å ha betalt mine £10 i inngang kunne jeg konstatere at det er en komplett forvandling som har foregått. Creasey Park slik jeg kjente den fra bilder var totalt ugjenkjennelig, der den var forvandlet til et moderne og funksjonell (men akk så kjedelig og blottet for karakter) anlegg. Hovedbygningen på den ene langsiden huser fine fasiliteter, men klubbhusets bar kunne da virkelig vært større! Det fantes ikke sitteplasser, men på siden var det bord og benker. Og i bakkant hadde klubben et eget større barlokale som virket å være for de to lagenes personell. På motsatt langside står en liten moderne sittetribune, mens en enda mindre variant står på nærmeste kortside. På bortre kortside er det kun en gressvoll, men hele anlegget er gjerdet inn. Klubben deler for øvrig Creasey Park med AFC Dunstable.

 

 

På utsiden av baren kom jeg i prat med en dresskledd og piperøykende herre som viste seg å være club secretary Paul Harris. Han fortalte at rivaliseringen mellom de to Dunstable-klubbene ikke var all verden, da Town var mer opptatt av noe større fisker i regionen, slik som Hitchin Town, St Albans City og til og med Stevenage. I tillegg mente han det ikke var tilfelle, slik jeg trodde, at mange Dunstable-fans også holder med Luton. Mange ser visstnok i stedet på de som en rival. I sin bok «Home of non-league football» fra 2002 sier forfatter Peter Miles følgende om Creasey Park: «The ugly barn-like grandstand is in complete disrepair, with every pane of glass in the glazed stand ends being broken and the roof having numerous gaping holes. Creasey Park is one of the few ground that would definitely benefit from knocking down the existing stand and replacing it with a shiny new modern structure». Mr. Harris kunne fortelle at de lokale myndigheter (som nå eier anlegget) har spyttet inn £3 millioner av de rundt rundt £3,5 millionene det har kostet, og han virket svært tilfreds med resultatet. Den eneste som irriterte ham var plasseringen av laglederbenkene som de mot hans og andres råd har plassert på noe merkelig med den følge at de sperrer for utsikten fra ståplassene foran langsiden ved klubbhuset.

 

 

Med Luton Towns tette kampliste i denne perioden, var det ingen overraskelse at Luton ankom med en blanding av unggutter, reserver, og til og med et par prøvespillere. Mr. Harris var noe tvilende til hva hjemmelaget ville få ut av det, og mente de muligens kunne hatt bedre nytte av en kamp mot et toppet Hitchin eller St Albans. Han beklaget at det (for tredje kveld på rad for meg) ikke var noe kampprogram for dagen, og forklarte det med at trykkeriet var i ferd med å bytte utstyr, og kun ville kunne tilby program i svart/hvitt – noe han mente ikke var anledningen verdig. Bedre enn ingenting spør du meg, men det får så være..

 

 

Dunstable Town hadde noen dager i forveien knust Isthmian North-laget Ware 6-0 (nok et signal om at de blir å regne med), og tok en form for kontroll eller en nølende start på kampen. Mr. Harris var raskt ute med å kommentere at Lutons meget mørke blå drakter gikk i ett med dommerens svarte, uten at noen syntes å reagere på dette ute på banen. Det var uansett vertene som skapte det meste som kom av sjanser, og Adam Watkins sendte i vei en skudd som suste over tverrliggeren. Vi hadde såvidt passert halvspilt omgang da Watkins sendte i vei et frispark som spissen Lee Roache headet tilbake til makker Matt Nolan, som umarkert og fra kort hold kunne heade inn 1-0 bak Lutons nye keeper Eliot Justham. Luton begynte å yppe seg da klokka tikket mot pause, men hjemmeforsvaret virket vel organisert og hadde god kontroll på gjestenes offensive trekløver bestående av Jake Wooley, Moses Ashikodi og Zane Banton.

 

 

Dunstable Town var jo totalt suverene i sin ferd mot tittelen i fjorårets Spartan South Midlands League, der de gikk ubeseiret gjennom seriespillet samtidig som de sikret seg The Treble med triumfer også i Spartan South Midlands League Challenge Trophy og Bedfordshire Premier Cup. Jeg har en stund gitt uttrykk for at de sammen med Darlington 1883 er nykommerne jeg tror vil ha mest å fare med på step 4 kommende sesong. Med forfriskninger fra baren kunne jeg i pausen høre Mr. Harris’ syn på saken, og på spørsmål om ambisjoner for sesongen smattet han på snadda og sendte meg et megetsigende blikk før han rett og slett uttalte: «Very high». Min påstand er at de garantert vil kunne kjempe om tittelen i Southern League Division One Central, men det virket på meg som om klubben også har enda større ambisjoner enn som så. Klubbnavnet Dunstable Town er jo ikke ukjent med ambisjoner, og en tidligere versjon av klubben ble jo kjent for med voldsomme lønninger å tiltrekke seg aldrende stjerner som George Best, Jeff Astle og Tony Currie før den gikk under. Dunstable Town var også klubben der Reading kjøpte stjernespissen Kerry Dixon fra, så det er nok av kjente navn som har trådt gressmatta her.

 

 

Det viste seg å være 654 tilskuere, og en del av disse hadde tatt den korte veien fra Luton. Og det var nok flere enn Lutons keeper som ble tatt på senga da rett fra avspark fosset i angrep, og Lee Roache sendte i vei et skudd fra skrått hold. En passiv keeper Justham gikk stille og rolig for å kontrollere ballen utenfor bortre stolpe, men gikk nok et sjokk da den smalt i stolpen bak ham. En forsvarer fikk klarert, og kanskje var dette en vekker for The Hatters. Snart tok nemlig Luton over mer, spesielt etter at Ashikodi ble erstattet av en meget frisk Alex Wall. Han skapte umiddelbart mer problemer for vertenes forsvar, og fikk en gyllen mulighet til å utligne da han driblet vekk to forsvarere. Hans lobb over keeper Jamie Head gikk imidlertid hårfint utenfor stolpen.

 

 

 

Kampen sto og vippet, og mens Luton (ofte med Wall involvert) flere ganger var farlig frempå var ikke vertene ufarlige. Og etter 73 minutter vant Nathan Frater en hodeduell inne i feltet til Luton. Ballen ble dempet av Lee Roache som satt den i mål over Lutons keeper. Dermed 2-0, og ikke ufortjent at Roache var målscorer, da han var et stadig uromoment. Han hadde da også scoret hat-trick i den nevnte kampen mot Ware noen dager tidligere. Luton presset voldsomt mot slutten, og hadde fortjent en redusering. Men keeper Jamie Head leverte to feberredninger på avslutninger fra kaptein Matt Robinson og den nye signeringen Jim Stevenson. Dermed endte det med 2-0 seier til Dunstable Town, som skal bli morsomme å følge ved sesongstart.

 

 

For høflighets skyld tok jeg en siste pint før jeg takket for meg og ønsket Paul Harris lykke til kommende sesong. For øvrig klarte han inkludere min visitt i sin kamprapport. Etter å ha ventet en stund på Houhgton Road kom omsider buss nummer 7 som bragte meg tilbake til Luton. Området foran jernbanestasjonen er tilsynelatende ennå ikke åpnet for busstrafikk, så jeg gikk av nederst i Hatters Way – ikke langt fra Kenilworth Road – og spaserte det snaue kvarteret tilbake til hotellet.

 

 

 

 

 

 

Ground # 116:
Dunstable Town – Luton Town XI 2-0 (1-0)
Pre-season friendly
Creasey Park, 25 July 2013
1-0 Matt Nolan (24)
2-0 Lee Roache (73)
Att: 654
Admission: £10
Programme: None

 

 

 

 

 

 

 



 

 

 

Dag 1: Mandag 22.07.2013: Bath City – Bristol City XI



Klokka viste 05.19, og etter en våkenatt hoppet jeg omsider på dagens første buss til Oslo. Deretter gikk turen til Gardermoen med flytoget, og snart kunne jeg slumre i to timers tid mens flymaskinen bakset mot London og Heathrow. Non League Paper var tydeligvis ikke å oppdrive på Heathrow, så etter å ha latt Heathrow Express-toget frakte meg inn til Paddington, fikk jeg snappet til meg det siste eksemplaret på en WHSmith der. Dette til tross for at jeg i kraft av mitt online abonnement hadde skummet fløten dagen før ? men det er tross alt noe annet å sitte med det i hånden.

Det var det jeg gjorde da jeg snart var på vei med tog i retning Bath. Jeg unnet meg etterhvert en drøy time på øyet, i trygg forvissing om at dersom jeg skulle våkne på endestasjonen Bristol Temple Meads, ville det kun være 10 minutters tid tilbake med toget. Jeg ville vært mer skeptisk til et slikt prosjekt på Swansea-toget. Vel, jeg våknet og konstaterte at det i følge klokken nok var Bath vi nå kjørte ut av, men det noe forsinkede toget rullet snart inn på stasjonen Bath Spa.

Jeg valgte å spasere fra stasjonen gjennom det idylliske sentrum opp mot hotellet, og med jakke (dog en tynn, hvit sommerjakke) og slepende på en bag, var det en het opplevelse på det som viste seg å være Storbritannias varmeste dag på årevis. Men snart gikk jeg over vakre Pulteney Bridge og entret kort etter Redcar Hotel. Der var de imidlertid ennå ikke klare til å ta meg imot, men jeg fikk sette fra meg bagen mens jeg slo ihjel en drøy time. Det ble gjort ved å innta et pubmåltid i en by der pubene dessverre drukner i fancy cafeer og spiserier som synes forsøke overgå hverandre i jålete franske navn.

Omsider kunne jeg sjekke inn og ta en avkjølende dusj, før jeg frisk og rask igjen forlot hotellet for å gå den gamle romerske byen nærmere i sømmene. Det ble tid til å beundre både Pulteney Bridge og Bath Abbey, men tanken om å besøke de romerske badene (The Roman Baths) utgikk da jeg fikk se køen. Jeg bestemte meg i stedet for å bevege meg mot Twerton Park, til tross for at det var meget tidlig.

Busstasjonen ligger ved siden av jernbanestasjonen, og der fant jeg buss nummer 5. Etter ti minutters tid på bussen kunne jeg hoppe av ved Twerton Parade, og en kikk opp mot Twerton Park avslørte ingen aktivitet. Med over to og en halv time til avspark var det ingen overraskelse, så gikk oppsøkte puben The Full Moon et kvartal eller to lenger oppi gata.

Der var det en broket forsamling av lokale stamgjester, men før jeg hadde gjort kål på flasken med Bulmers ankom en liten gruppe på tre Bristol City-supportere som jeg snart kom i snakk med. De kunne fortelle det jeg allerede visste; at det var Citys U21-lag som ville gjeste Twerton Park denne kvelden. De var dessuten meget uenige hva gjaldt diverse ting rundt klubben. En av de mente faktisk at Sean O’Driscoll burde få sparken allerede (!), men en annen mente han burde han burde gis tid.

Det var sistnevnte som viste seg være den ivrigste og mest interessante samtalepartner, og han delte deler av min bekymring vedrørende fotballenes utvikling. Noe overraskende var det da at han trakk frem nybygde plastanlegg som St. Mary’s og Cardiff City Stadium som gode eksempler på det han mente var flotte anlegg.

Før jeg svelget unna en pint Thatcher’s Gold, bekreftet de mitt inntrykk av at Bristol City i øyeblikket opererer med to scenarier i sin egen stadion-saga. Samtidig med at Ashton Vale-planene har dratt ut, har klubben samtidig begynt å se på muligheten for å bygge ut Ashton Gate – noe som etter sigende også skal inkludere egen jernbanestasjon. Og det virker som om sistnevnte alternativ har skutt noe fart den siste tiden på bekostning av Ashton Vale. Så vil tiden vise hva de lander på..

Sammen med City-karene gikk jeg den korte turen til Twerton Park, der vi valgte å slå oss ned på Charlie’s Bar som er tilknyttet anlegget med inngang fra utsiden. Det var foreløpig et noe skuffende fremmøte, men en meget kort prat med en representant for hjemmefansen røpet at han hvertfall ikke hadde hørt noe mer spesifikt angående ryktene tidligere i år om mulig flytting.

Ellers så han for seg en sesong som middelhavsfarer, men håpet de ville kunne kjempe om en plass i playoff. Pinten ble tømt, og med snaue kvarteret til avspark beveget jeg meg mot inngangspartiet med Bristol-folket i hælene. £7 krevde de, og i tillegg betalte jeg 50p for et A4 ark brettet i to, som skulle forestille dagens program.

Jeg hadde meget høye forventninger til Twerton Park, og jeg konstaterte raskt at jeg ikke ble skuffet! Den virkelige perlen er den bortre langsiden med ståtribune under tak i hele banens lengde. Denne går under navnet Popular Side, og var tidligere enda større, før deler gikk med i bygging av husene bak. Den har en tea hut midt på, og i endene fortsetter betongavsatsene for stående tilskuere ut under åpen himmel før de svinger rundt og på en naturlig måte går over til å bli ståtribuner på kortsidene – henholdsvis Bristol End og Bath End. På denne måten henger tre av sidene sammen.

Langsiden med det som må kalles hovedtribunen har anleggets eneste sitteplasser, og består av ikke bare en, men to tribuner. Main Stand ble visstnok restaurert etter en brann i 1991, og her må klubben få ros for måten de har valgt å gjøre det i samme stil i stedet for å bygge en anonym nymotens konstruksjon.

Family Stand som står ved siden av ble bygget da Bristol Rovers banedelte her, og passer når sant skal sies ikke helt inn. Men den er ganske liten, og drukner på en måte i resten av anleggets storslagenhet.

I følge en av Bristol-karene ble også kortsidene utbedret under Rovers’ eksil her, og spesielt Bristol End som er langt større enn Bath End. Førstnevnte tok seg slett ikke dårlig ut med sine to rader med bølgebrytere. Etter å ha sikret meg en pin i klubbsjappa, gikk jeg en runde for å knipse noen blinkskudd før avspark.

«Programmet» hadde ikke gjestenes tropp, og man kunne nesten undre seg om det var et ungdommelig kongolesisk lag som startet friskt, men det er nok et tegn i tiden. Uansett gikk det ikke lenge før hjemmelaget tok kontroll over kampen. Deres nye angrepstrio med David Pratt, Ross Stearn og Andy Watkins skapte en del problemer for det unge Robins-mannskapet. Ikke minst var den tidligere Stearn (med en fortid på Ashton Gate) et uromoment.

Forsvarer Mark Preece var nære på å gi The Romans ledelsen, men hans heading gikk like utenfor stolpen. Etter 17 minutter kunne imidlertid de sorte og hvite juble da et innlegg fra Stearn ble headet i mål av spisspartner Pratt.

Stearn imponerte, og sto bak mye av farlighetene. Så også da han igjen fintet vekk frustrerte forsvarere ved dødlinja og la tilbake til Watkins, men hans skudd utenfor stolpen. Deretter holdt Stearn på å overraske gjestenes keeper Castanheira, men hans lobb gikk like over.

Bristol-lagets beste sjanse kom mot slutten, men etter å ha dratt seg fri måtte Lewis Hall se sin avslutning gå utenfor. Dermed kunne pause-pinten inntas på stillingen 1-0, og de 161 tilskuerne fikk utdelt «billetter» for å gå i Charlie’s Bar på utsiden av anlegget.

De gjestende ungguttene til den nye manageren Mark O’Connor startet friskt også i andre, og kunne utlignet ved både Kevin Krans og Toby Ajala. Avslutningene skapte imidlertid ikke større hodebry for Bath-keeper Jason Mellor. En rekke bytter gjorde at andreomgangen ble meget oppstykket, og spesielt vertene virket ha mistet all rytme i spillet sitt.

Ikke mindre enn fire prøvespillere kom innpå for gjestene, og det var nå de som presset på. En av prøvespillerne var franskmannen Rhys Ewagnignon, som var meget hurtig og virket god med ballen. Og med tolv minutter igjen var det han som utlignet ved å løfte ballen i mål over en utrusende Mellor.

Dommeren blåste av og 1-1 betød Bath Citys tredje strake uavgjort av tre mulige så langt i sommerens treningskamper. For egen del valgte jeg ta en siste pint i Charlie’s Bar før jeg gikk ned til bussholdeplassen akkurat tidsnok til å se buss nummer 5 komme.

Fra busstasjonen gikk spaserturen tilbake gjennom Bath, der jeg nå kunne se Bath Abbey opplyst og flott på vei tilbake til hotellet. Med underskudd på søvn gikk det ikke lenge før Jon Blund kom på besøk.

 

 

Ground # 113:
Bath City – Bristol City XI 1-1 (1-0)
Pre-season friendly
Twerton Park, 22 July 2013
1-0 David Pratt (17)
1-1 Rhys Ewagnignon (78)
Att: 161
Admission: £7
Program: 50p

 

 

 

Dag 2: Tirsdag 23.07.2013: March Town United – Soham Town Rangers XI





Solen hadde stort sette gått i dekning denne morgenen, men med rundt 30 grader var det klart at «hetebølgen» ikke ville gi seg. Regn, lyn og torden var varslet over deler av Sør-England, men det merket jeg foreløpig ingenting til annet enn at det var voldsomt trykkende. Etter en full english breakfast på et spiseri vis-à-vis jernbanestasjonen i Bath, satt jeg snart på toget tilbake mot London. ‘Cambridge Express’-toget mot Kings Lynn bragte meg fra Kings Cross til Cambridge, der det i følge en taxisjåfør hadde vært voldsomme regnbyger (med heftig lyn og torden) denne morgenen. Det eneste jeg hadde sett til det var et par minutters heftig skur rett etter toget passerte Royston, men jeg så i Cambridge spor i form av antydninger til dammer her og der.

Jeg skulle overnatte hos et kvinnelig bekjentskap, så den nevnte taxisjåføren ble beordret i retning av hennes arbeidsplass, hvor jeg plukket opp hennes reservenøkkel. Mens jeg var inne på Primark hadde det begynt å regne, og jeg ble stadig våtere der jeg måtte spasere gjennom en av parkene og inn i sentrum for å få tak i ny drosjebil. En halvtimes tid etter at jeg hadde låst meg inn og hengt opp jakka til tørk, hadde dog regnet igjen gitt seg. 

Via tekstmeldinger hadde jeg kontakt med en kompis som skulle komme over for å se Cambridge City – AFC Hornchurch på Citys nye «hjem» ved anlegget til Histon. Han kunne fortelle at han tross forsinkelser snart var på vei, og jeg la i vei til fots de drøye 20 minuttene ned til «triangelet» ved Milton Road/Chesterton Road. Der entret jeg The Portland Arms, der de hadde avsluttet ordinær matservering noen timer, men bød på hjemmelaget pizza som falt i smak.

Jeg hadde ikke før gjort meg ferdig med pizzaen og bestilt en ny pint Strongbow før Joachim (kjent som mikemodano på VGDs øvrig britisk-forum) kom inn døra. Det ble et hyggelig gjensyn, og praten gikk ikke overraskende rundt forskjellige non-league- og stadion-temaer. Det ble drøye to timers sosialisering før vi bestilte taxi til Cambridge stasjon. Mens Joachim forsvant for å ta bussen mot Histon, hastet jeg inn på stasjonen idet 18.00-toget mitt rullet inn på perrongen. Mynt som forsvant nedover buksebeinet og rullet klirrende utover perrongen, gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde hull i bukselommen. Jeg fikk raskt feid sammen de største og kastet meg på toget nordover.

Turen gikk nordover i det såkalte Fenlands, som både er flatt og lavtliggende (Storbritannias laveste punkt på -4 meter befinner seg her). Derfor hadde både jeg og Joachim vært noe usikre med tanke på om områdets ofte dårlige drenering ville kunne sette kjepper i hjulene for våre kamper for dagen. Snart hoppet jeg av toget i den lille markedsbyen March, mellom Ely og Peterborough, og langet ut mot min destinasjon langs Robingoodfellows Lane. Da jeg svingte inn i sistnevnte gate, gikk det ikke lenge før jeg skimtet grunnen til at jeg denne dagen hadde valgt March Town United som destinasjon: nemlig klubbens flotte gamle Grandstand i tre.

Det var ingen synlig aktivitet å se fra utsiden, men jeg entret anlegget via en åpen port lenger nede, og ble raskt beroliget med at kampen overhodet ikke var i fare. Det var en snau time til kampstart, og spillerne var i ferd med å innta matta for å varme opp. Jeg tok kontakt med en person som åpenbart var en representant for klubbledelsen, og gjorde ham oppmerksom på at jeg slett ikke hadde betalt, og jeg fikk til svar at det ikke ville bli avkrevd inngangspenger for kveldens kamp. Ikke overraskende var det heller ikke noe kampprogram for aftenens kamp. På spørsmål om det fantes noen bar, fikk jeg dessverre negativt svar, så jeg fordrev tiden med å ta en runde for å knipse noen bilder – ikke minst av den flotte gamle hovedtribunen.

Denne kunne vi tidligere i sommer lese var i umiddelbar fare for å bli jevnet med jorden og erstattet allerede før sesongstart, og jeg hadde mailet klubben med forespørsel om jeg ville være tidsnok. Denne fikk jeg imidlertid aldri svar på, men jeg fikk raskt inntrykk av at den ikke er i fare med det aller, aller første. Jeg gikk en tur opp på tribunen for å ta noen bilder, og som man ser av et av bildene er den absolutt flott å se på, men med hele 12 søyler og sitt lave tak er den langt mindre flott å se ut av. Resten av anlegget har ikke all verdens med fasiliteter, skjønt en vaklevoren kunstruksjon gir tak over hodet til de som velger stå på deler av bortre langside.

En prat med formannen bekreftet at anlegget ikke hadde noen bar eller klubbhus (en av dørene bak på tretribunen var imidlertid merket board room). Den nærmeste baren lå på nabotomten ? «them bastards over there» nærmest hveste formannen mens han pekte over til GER Sports & Social Club. Sarkastisk opplyste ham at de tross navnet ikke driver noen som helst form for sportslige aktiviteter, men at det er de som eier hjemmebanen The GER Sports Ground (navn for øvrig etter Great Eastern Railways). Han fortsatte med å fortelle at de to nettopp hadde vært involvert i en rettssak mot sine naboer, og vunnet denne. Omstendighetene rundt dette virket imidlertid noe kompliserte, og han var vel heller ikke voldsomt snakkesalig.

Jeg penset derfor heller samtalen over på den flotte tribunen som han med stolthet hevdet var den nest eldste Grandstand i tre. Jeg uttrykte forvirring over hvorfor lokale medier få uker tidligere hadde oppslag som fortalte om snarlig riving. «That’s what them bastards think» sa han, og nikket igjen mot naboene. Han fulgte opp med å fortelle at en byggetillatelse har blitt gitt med krav om at dette skjer innen fem år, men han hevdet de ikke har hastverk, og at det nok fortsatt kan gå et par år. Han mente å forstå hvorfor jeg mente det ville være utrolig synd å denne tribunen forsvinne til fordel for en anonym nymotens variant, men hevdet vedlikeholdet var så dyrt og tidkrevende at det rett og slett var noe de måtte gjøre.

Da det begynte å duskregne en kort periode, valgte jeg for en gangs skyld å sette meg ned på hovedtribunen for å se kampen bli sparket i gang. Kveldens kamp var en grevskapsduell mellom March Town United og grevskapskollega Soham Town Rangers’ reserver. Vertene spiller til daglig i Eastern Counties League Division One (step 6), mens reservene til Soham Town Rangers spiller i Cambridgeshire County League Premier Division (step 7). Likevel var det gjestene som tok kommandoen fra start, og stadig spilte seg frem til farligheter.

Med total mangel på både lagoppstillinger og fyldige kamprapporter i etterkant, kan jeg ikke annet enn å fortelle at vertene viste frem ekstremt slett og tafatt spill – ikke minst i forsvar. Det var derfor ikke ufortjent at det snart sto 0-2 i protokollen, etter mål av Adam Clements og Matt Simpson. Hjemmelagets kaptein Max Mattless reduserte, men Charlie Bowditch gjenopprettet raskt gjestenes tomålsledelse. 1-3 til pause var egentlig greit.

I pausen fikk jeg tak i en pin til min samling, før jeg slo av en liten prat med formannen om statusen. Han var selvsagt langt fra tilfreds med førsteomgangen, og hevdet rett ut at han regnet med å ville slite voldsomt den kommende sesongen, der han spådde en plass blant de tre nederste på tabellen. På spørsmål om han var urolig for nedrykk til Cambridgeshire County League ga han inntrykk av at det ikke var noe automatikk i dette (?), men at det selvsagt kunne være en mulighet.

Dermed sporet samtalen av og dreide seg plutselig om Cambridge University Press, som til tross for å være forrige sesongs vinner av Eastern Counties Division One, nå må ta turen ned i nettopp Cambridgeshire County League i stedet for å rykke opp. Dette har vel bakgrunn i at deres banedeling med Histon opphørte da Cambridge City kom med en fetere leie enn hva CUP betalte. Dermed måtte de returnere til sitt eget Cass Centre, som ikke tilfredsstiller kravene til Eastern Counties League. På spørsmål om hvem han så for seg kjempe i toppen av Eastern Counties League Division One, svarte han rett ut at det vil være totalt avhengig av hvem som plutselig bestemmer seg for å begynne å betale sine spillere (noe March Town United ikke gjør).

Andre omgang startet med hjemmelaget langt bedre med, men det ble veldig oppstykket av etter hvert mange bytter, og The Hares klarte aldri lage virkelig spenning i kampen. Det ble med noen sjanser begge veier, før dommeren blåste for full tid og 1-3 foran det jeg vil anslå var rundt 25-30 tilskuere.

En artig detalj som fikk kampen til å fremstå som temmelig hobbypreget, var det faktum at det ikke var noen linjemenn. Formannen forklarte at han ikke så det bryet verdt å spandere slike summer på linjemenn i det som bare var en treningskamp, og dermed var det de to lags spillere som vekslet på å innta rollen som linjemenn. Hvert lag hadde sin side, der spillerne stadig skiftet på dette innad i laget. Noe spesielt, og forhåpentligvis blir det en stund til jeg ser dette igjen..

Med timesavganger tilbake til Cambridge hadde jeg planlagt å slå ihjel en drøy halvtimes tid i klubbens bar, men i mangel av en slik satt jeg raskt kursen tilbake mot stasjonen. Noe forsinket (angivelig grunnet problemer med systemet etter de mange lynnedslagene) kom omsider toget, og jeg hastet tilbake i taxi til min venninnes leilighet. Jeg hadde tidligere på dagen sett brosjyrer med «2 for 1»-tirsdagstilbud fra en lokal pizzasjappe, så jeg tok spanderbuksene på før vi tok kvelden.

 

Ground # 114:
March Town United – Soham Town Rangers XI  1-3 (1-3)
Pre-season friendly
The GER Sports Ground, 23 July 2013
0-1 Adam Clements
0-2 Matt Simpson
1-2 Max Mattless
1-3 Charlie Bowditch
Att: ??
Admission: Free entry
Programme: None

 

 

 

 



Lørdag 27.07.2013: Aveley v Dulwich Hamlet

Frokost var ikke inkludert i min booking ved Happy Dolphin Guest House, så jeg gikk de få meterne opp til Margate stasjon. Der var flere etablissementer åpne, blant annet et på selve stasjonen som hadde en imponerende og fristende frokostmeny. Imidlertid var klokka såpass at jeg ikke tok sjansen på å vente på en større frokost for å innta den der. I stedet fikk jeg de til å lage en BLT Torpedo, som jeg tok med på 08.53-toget til London. Planen for dagen var å ta meg til Southend og sjekke inn, for deretter å dra tilbake til Aveley med min kompis Scott.

Like etter at toget passerte Ebbsfleet ble vi imidlertid stående en god stund å vente grunnet problemer med signalene, og havnet deretter bak et somletog. Dette førte til at jeg hoppet av på Stratford International idet mitt tog skulle gå fra Stratford, men etter ett stopp med DLR kunne jeg hoppe på neste tog mot Southend. Scott hadde siden sist jeg traff ham begynt å jobbe som selvstendig taxisjåfør, og ba meg hoppe av ved Rayleigh, der han nå ville jobbe i området inntil jeg kom. Som sagt så gjort, og snart kunne vi etter et hjertelig gjensyn sette kursen mot Pavilion Hotel i Southend. Men ikke før vi hadde plukket opp en person kalt Tarzan; en kompis av Scott som ville være med på kampen.

Jeg fikk slengt fra meg sakene på Pavilion Hotel, og snart var vi på vei i retning Aveley. Da vi ankom Mill Field var det ganske stille og rolig der, bortsett fra det som virket å være spillere i aktivitet i og rundt sine biler på parkeringsplassen. Jeg tok først en tur bak hovedtribunen for å se på den flotte konstruksjonen som er påmalt lagets navn. Telleapparatene var ennå ikke åpne, men vi gikk inn og tok en kikk rundt anlegget.

Hovedtribunen er virkelig flott også fra innsiden, og har sitteplasser med treseter. Foran og på siden av denne er den en slags paddock med betong-trinn for ståplasser. En sjarmerende detalj ved anlegget er at det er noe buet på langsidene, slik at man midt på disse vil være ørlite lenger unna banen enn ute på sidene.

Den andre langsiden har lite fasiliteter, bortsett fra et lite parti midt på der en stilas-lignende konstruksjon delvis dekker en seksjon ståtribune med 3-4 trinn. Mens vi gikk der, kom vi i prat med en av karene som var i aktivitet på banen. Han var kanskje en banemann – det spurte vi ikke om – og hadde vært involvert i Grays Athletic før han nå også hadde involvert seg i Aveley. Grays skal jo for øvrig nå banedele med Aveley her på Mill Field.

Scott undret seg over de buede langsidene, og lurte på om det tidligere hadde vært arrangert hundeveddeløp der, men det kunne han ganske riktig avkrefte. Ellers kunne han fortelle, som jeg på forhånd hadde funnet ut, at anlegget sto ferdig i 1953. Jeg fikk ingen følelse for om han delte min skuffelse eller ikke over at klubben har offentliggjort planer om nytt stadion, men bekreftet ikke overraskende at konkurransen om publikum er tøff i et område der klubbene ligger tett som hagl.

På bortre kortside står en relativt ny og moderne liten sittetribune bak det ene målet, mens det bak det nærmeste målet kun er ståplasser på bar bakke. Utenfor gjerdet på sistnevnte kortside ligger klubbhuset, og med snaue halvannen time til kampstart mente den mistenkte banemannen at baren muligens allerede var åpen.

Det viste seg å stemme, og forfriskninger ble kjøpt inn. Jeg hadde litt sympati med sjåfør Scott som måtte nøye seg med shandy, men vi hadde en hyggelig samtale mens klokka tikket mot avspark. Her i klubbhusets bar var også hengt opp illustrasjoner av hvordan man ser for seg klubbens nye anlegg. En representant for hjemmelaget uttrykte håp om at de ville kunne gjenta (og kanskje overgå) playoff-deltakelsen sist sesong, og mente også at Isthmian South er noe mer åpen etter Grays’ opprykk.

Noen klubbsjappe var det ikke på Mill Field, men en person fra ledelsen kunne fortelle at de heller ikke hadde stort å selge for tiden, og at han bl.a har ventet i over to år(!!) på en bestilling med skjerf. Det høres for meg ganske vanvittig (og noe tafatt) ut, men men.. Noe program var heller ikke laget til dagens kamp, men snart var det uansett på tide å tømme glasset og ta seg inn på tribunen under en stekende sol.

£6 fattigere kunne vi se det nyopprykkede Dulwich Hamlet fra divisjonen over ta kontrollen fra start. De er kjent for å være et meget spillende lag, og hjemmelaget ble løpende mellom. Men til tross for spillemessig overtak skapte ikke gjestene all verdens med farligheter innledningsvis. Det var Aveley som fikk den første sjansen da Jay Leader headet en corner rett på keeper Paul Idem.

Dette skulle vise seg å bli hjemmelagets første og eneste avslutning på mål! The Hamlet presset på, men hjemmekeeper Jack Giddens hadde små problemer med det som kom. Det virket som om manager Justin Gardners gutter skulle klare å holde 0-0 til pause, men med sekunder igjen av omgangen pekte dommeren på straffemerket etter at Jerome Walker ble lagt ned inne i Aveley-feltet. Tyrkeren Erhan Öztümer sendte Giddens feil vei, og sørget for 0-1 til pause.

I løpet av omgangen hadde mine ledsagere truffet på en Southend-original med kallenavnet Dagenham Kev; en komisk skrue som muligens burde vært hentet tilbake til det lukkede asylet. Han var visst ivrig tilskuer på kamper rundt om i Essex og Greater Londons østligste deler, men virket mer opptatt av å advare om at heftig bruk av mobiltelefon (og annen teknologi) fører til at man transformeres til en robot – slik han også var overbevist om at den nylig fødte britiske tronarvingen var! Han dro opp av sekken både en av to skremmende eksempler på sirlig førte dagbøker med usedvanlig tettskrevne sider, og som fikk meg til å tenke på diverse psykopater man har sett i forskjellige filmer.

Jeg tok i stedet en liten prat med en av de fremmøtte fra sørøst-London, og vedkommende var optimistisk foran sesongstarten. Min påstand om at Dulwich Hamlet også denne sesongen kan bli å regne med helt i toppen og muligens vil kunne kjempe om et andre strake opprykk, ville han ikke umiddelbart si seg enig i. Men omsider innrømmet han at det vil være naturlig å ta sikte på en plass i playoff. Hans kompis ankom og skjøt inn at han personlig ville være skuffet om de ikke minst tok seg til playoff, og det er kanskje naturlig da flere har nevnt klubben blant favorittene. Som tidligere nevnt blir imidlertid Isthmian Premier en vanvittig tøff divisjon i 2013/14-sesongen.

Mens jeg spiste en saftig burger ble andre omgang sparket i gang, og kampen fortsatte som i første omgang. Gjestene hadde full kontroll, og imponerte med et pasningsspill som fikk vertene til å løpe mellom uten å få tak i ballen. Det eneste jeg har å utsette på Hamlet var at de til tross for sitt betydelige overtak skapte overraskende lite, og det manglet en brodd der fremme. Eller kanskje kan man velge å se det slik at Aveley-forsvaret gjorde en solid jobb, og det var ganske riktig godt organisert og ryddet unna det meste som kom.

Hverken forsvaret eller Giddens kunne imidlertid hindre gjestenes andre mål med kvarteret igjen å spille, og igjen var det Öztümer som var målscorer. En ball inn i feltet ble dempet før han vendte opp mesterlig og sendte ballen i mål utenfor Giddens’ rekkevidde. Etter dette virket det som om lagene gikk og ventet på sluttsignalet mens gjestene drev pasningstrening.

Öztümer kunne imidlertid fått sitt hat-trick like før slutt. Olu Lapite fyrte av fra over 25 meter, og ballen smalt i stolpen. Öztumer klarte imidlertid ikke å styre returen på mål, og dommeren blåste av med 0-2 som sluttresultat foran et ukjent antall tilskuere. Scott hadde slik hastverk med å komme seg til Southend og selv få seg en pint at jeg i farten glemte å spørre.

Etter å ha plukket opp Kieran i Wickford, kjørt innom Scott i Hockley, og deretter hentet hans nye frøken på Canvey Island, hadde vi vel kjørt rundt halve det sørlige Essex. Men omsider parkerte vi i bakgården på Southend-guttas stampub The Spread Eagle, der det snart ankom en rekke gamle kjente. Det ble en meget hyggelig kveld som etter hvert gikk videre via Railway Tavern til nattklubben Chameleon. Vi trakk oss omsider tilbake litt etter klokka 2, og jeg kunne få meg litt søvn før hjemreise til Norge dagen etter.





English ground # 118:
Aveley v Dulwich Hamlet  0-2 (0-1)
Pre-season friendly
Mill Field, 27 July 2013
0-1 Erhun Öztümer (pen, 45)
0-2 Erhun Öztümer (75)
Att: ??
Admission: £6
Programme: None


Next game: 17.08.2013: Stamford v Frickley Athletic
Previous game: 26.07.2013: Margate v Ramsgate

 

More pics 

 

 



 

Fredag 26.07.2013: Margate v Ramsgate

Etter en full english breakfast på puben The White House satt jeg meg på toget fra Luton til London St. Pancras, der jeg byttet til hurtigtoget nedover til Margate – eller ‘the bullet train‘, som min landlady for dagen kalte det. Etter en reise gjennom Kent-landskapet ned til Thanet-halvøya, kunne jeg stige av i Margate. Da jeg kom ut av stasjonen så jeg den umiddelbart. I den stekende varmen lå den foran meg som en ørkenens oase eller en uimotstålig fristerinne: Margate Beach. Den fristende stranden strakte seg langt bortover, og fikk meg umiddelbart til å forbanne meg selv for ikke å ha pakket badeshorts.

Happy Dolpin Guest House var mitt krypinn for natten, og det lå rett over veien for stasjonen, med stranden som nabo på andre siden. Den nevnte landlady Susan åpnet døren og jeg fikk sjekket inn og frisket meg opp litt. Snart ble det tur til en liten spasertur langs stranden, før jeg slo meg ned på puben The Mechanical Elephant. En tidlig middag i form av gammon and eggs ble inntatt, og jeg begynte seriøst å vurdere å løpe over på en Primark-butikk jeg så like bortenfor for å kjøpe meg en badeshorts slik at jeg kunne ta et bad. Men tidevannet var nå etter hvert på vei ut (i følge de lokale kan man se det på måkenes oppførsel), og det ble med tanken.

I stedet gikk jeg for å hente en ny pakke røyk fra mitt rom, men kom ikke langt før jeg oppdaget at jeg hadde glemt igjen min ene telefon på puben. Jeg ilte tilbake og fant bordet tomt, men idet jeg var i ferd med å få panikktanker fant jeg den liggende under en meny. Jeg kunne puste lettet ut, og var snart på vei til Hartsdown Park etter å ha førhørt meg med Susan om hvilken rute som var raskest. Jeg valgte å følge hennes råd heller enn veibeskrivelsene fra Andy of Kents eminente side, og langet ut opp All Saints Avenue. Etter å ha svingt til venstre inn Tivoli Park Avenue fant jeg (som Susan lovet) snart gangveien som på høyre hånd førte gjennom parken over til stadionet Hartsdown Park.

Med nesten halvannen time til avspark trodde jeg kanskje jeg var noe tidlig ute, men en kar som sto ved det ene inngangspartiet som enda ikke hadde åpnet fortalte at, neida baren var åpnet den, og det var bare å gå inn lenger oppe i veien. Jeg betalte mine £7 for inngang og fikk beskjed om at kveldens kampprogram ennå ikke hadde ankommet. En forfriskende pint Strongbow ble bestilt og nytt mens jeg kikket rundt i lokalene, der mengden av hjemmesupportere økte raskt. Jeg smatt ut inngangen mot banen og benyttet en røykepause til å ta runden rundt anlegget for å ta noen bilder. Den delen av anlegget jeg personlig likte best var den delen jeg kom ut på…rett fra klubbhusets bar og ut på en ståtribune på denne kortsiden.

Bygningen her huser også klubbsjappe, og jeg fikk stukket hodet innom og snappet til meg en pin. Videre fikk jeg på venstre hånd den ene langsiden der jeg passerte burgerbodens liflige dufter og gikk mot anleggets eneste sitteplasser. De befinner seg midt på denne langsiden i form av to ganske typiske eksempler for moderne sittetribuner på dette nivået. På bortre kortside var det kun ståplasser på asfaltert flatmark, med parkens trær som nærmeste nabo i bakkant. Den andre langsiden har heller ikke stort av fasiliteter, og jeg beveget meg ikke langs denne, men her står noen brakker som synes å gjøre nytte som kontorer.

Jeg slo av en prat med en representant for klubben, som samtykket i at Margate forrige sesong hadde hatt en meget god sesongåpning i Isthmian Premier, mens han var skuffet over at de falt sammen mot slutten av sesongen. Han håpet å kunne kjempe om playoff igjen denne sesongen, men mente ikke overraskende at det er en meget tøff divisjon. Overraskende var det heller ikke at han trakk frem klubber som Lowestoft Town, Billericay Town, Wealdstone, AFC Hornchurch og ikke minst Maidstone United, mens han tydeligvis også delte min følelse av at Dulwich Hamlet fort kan overraske. Dette er som han sa en meget tøff liga/divisjon! Samtalen dreide over på dagens motstander og bitre rival Ramsgate litt lenger sør på halvøya.

Det er ikke mange kilometrene som skiller de to, og han kunne fortelle at rivaliseringen til tider kan være ganske heftig, og at det har vært en del episoder. Han regnet imidlertid med at det ville gå rolig for seg denne kvelden, da det «kun» var en treningskamp. Vel, en sannhet med modifikasjoner er det kanskje – for de kjempet også om Thanet Challenge Cup, med returmøte i Ramsgate uken etter. Vedkommende pekte ut secretary Ken Tomlinson for meg, og jeg gikk for å hilse på mannen som via email hadde ønsket meg så hjertelig velkommen til Hartsdown Park.

Han kunne fortelle mer om denne Thanet Challenge Cup, som virket som en fin måte å sette en spiss på oppkjøringskampen(e). Den ble første gang spilt i 1987 (i en periode da Margate gikk under navnet Thanet United), etter initiativ fra lokalavisen Thanet Gazette. Den gang ble det spilt til inntekt for et fond etter ferjekatastrofen i Zeebrugge tidligere samme år, men ideen har siden den gang blitt børstet støv av ved (u)jevne mellomrom. Sist gang den ble spilt var sommeren 2010, da Margate etter en amper affære i returoppgjøret vant 2-1 sammenlagt. Det var første gang det ble spilt om trofeet etter årtusenskiftet, men Tomlinson håpet at man kanskje nå kunne gjøre det til en litt mer hyppig tilstelning igjen, slik tilfellet var det første tiåret.

Jeg merket meg at Ramsgate-supporterne ankom og gjorde seg bemerket, og da jeg så flere bære på kampprogram oppsøkte jeg inngangspartiet der jeg fikk byttet bort £2 for et eksemplar. Endelig et fullgodt program på denne turen! Jeg hadde håpet å i løpet av kvelden kunne slå av en liten prat med den gamle Reading-spilleren Simon Osborn, som nå har manageransvaret i Margate sammen med Craig Holloway. Noe skuffende kunne Tomlinson fortelle at han imidlertid fortsatt var på ferie i Portugal.

Det så ikke ut til å plage hjemmelaget, som tok kontrollen fra start. De skapte raskt flere sjanser, og kunne allerede vært i ledelsen da en ball ut i returrommet ble løftet inn igjen i feltet av en god Matt Bodkin og tilsynelatende ble stoppet av armen til Rams-forsvarer Dean Hill. Dommeren pekte på straffemerket, og angriper Zac Attwood steg frem. Han sendte ballen rolig i mål nede i venstre hjørnet bak bortekeeper Daren Hawkes. Klokka viste sju minutter og det sto fortjent 1-0. Det virket innledningsvis som om gjestene fra Isthmians Division One South ikke hang helt med, og vertene fra nivået over styrte det aller meste. Ryan Dolby var meget god, og allerede et par minutter etter scoringen var det han som skapte sjansen da Charles Ademenos heading over keeper ble reddet på streken.

Da vi passerte halvspilt omgang begynte imidlertid Ramsgate omsider å våkne, og avsluttet omgangen langt bedre. James Everitt hadde muligheten til å utligne, men han har nok grunn til å være skuffet over sin avslutning like utenfor. Og rett før pause kunne tidligere Margate-spiss Ian Pulman straffet gamle lagkamerater, men hans avslutning forandret retning og snek seg like utenfor stolpen til hjemmekeeper (og spillende manager) Craig Holloway.

Pause-pinten kunne dermed inntas med hjemmelaget i ledelsen, og inne i baren ble jeg raskt oppsøkt av Mr. Tomlinson som hadde huket tak i klubbens fotgraf. Det var vanskelig å si nei da han overtalte meg til å la meg fotografere i en noe tvilsom positur til bruk på klubbens hjemmesider (men som i ettertid også ble snappet opp av både lokalavisen og Isthmian League). Med den noe pinlige seansen unnagjort kunne Tomlinson fortelle at han var fornøyd med det han hadde sett i første omgang. Ramsgate var forrige sesong meget nære ved å ta seg til playoff, og en supporter jeg snakket med mente at dette ville være et mål denne sesongen.

The Gate kunne doblet ledelsen etter kun et par minutter av andre omgang, men Scott Kinch headet skuddet/innlegget fra Elliot Cox like over tverrliggeren. Ti minutter ut i omgangen trodde Ian Pulman han hadde utlignet mot gamle venner da han sendte ballen i nettet, men linjemannen hadde hevet flagget for offside. Sekunder senere ropte Warren Schultz og Ramsgate på straffe, men dommeren vinket spillet videre. Det ble etter hvert noe oppstykket med en rekke bytter, og en av disse så Holloway bytte ut seg selv for å gi plass til den unge keeperen Daniel O’Neill. Av innbytterne var det imidlertid Margates kypriotiske prøvespiller Jack Sammoutis som utmerket seg. Med snaue fem minutter igjen fyrte han av et skudd som fant veien til nettmaskene, og 2-0. Kort etter viste han akselerasjon ved å på flott viss rykke fra forsvarerne og storme inn i feltet, men hans avslutning gikk hårfint utenfor stolpen. En situasjon førte til tilløp til håndgemeng og heftige diskusjoner idet kampen gikk over på overtid, men da dommeren blåste av hadde Margate sikret seg et godt utgangspunkt foran returen i Ramsgate.

Alt i alt var 2-0 et greit resultat foran 402 tilskuere, etter at Margate tidlig var overlegne, mens Ramsgate reiste seg etter hvert. Nå lever jo ofte lokaloppgjør sine egne liv, så hjemmefolket ville ikke ta noen ting for gitt før returkampen. En siste pint ble inntatt mens jeg samtalte med forskjellige aktører. Bortefolket satt snart kursen hjemover, og jeg takket etter hvert Mr. Tomlinson og de andre for meg og ønsket lykke til med sesongen, før jeg tok beina fatt på returen til Happy Dolphin for å få noen timer på øyet.

 

PS! Returkampen på Southwood Stadium i Ramsgate endte 2-2, og Margate vant dermed Thanet Challenge Cup med 4-2 sammenlagt.

 



 

English ground # 117:
Margate v Ramsgate  2-0 (1-0)
Thanet Challenge Cup
Hartsdown Park, 26 July 2013
1-0 Zac Attwood (7)
2-0 Jack Sammoutis (86)
Att: 402
Admission: £7
Programme: £2

 

Next game: 27.07.2013: Aveley v Dulwich Hamlet
Previous game: 25.07.2013: Dunstable Town v Luton Town XI

More pics