Dag 1: Mandag 22.07.2013: Bath City – Bristol City XI
Klokka viste 05.19, og etter en våkenatt hoppet jeg omsider på dagens første buss til Oslo. Deretter gikk turen til Gardermoen med flytoget, og snart kunne jeg slumre i to timers tid mens flymaskinen bakset mot London og Heathrow. Non League Paper var tydeligvis ikke å oppdrive på Heathrow, så etter å ha latt Heathrow Express-toget frakte meg inn til Paddington, fikk jeg snappet til meg det siste eksemplaret på en WHSmith der. Dette til tross for at jeg i kraft av mitt online abonnement hadde skummet fløten dagen før ? men det er tross alt noe annet å sitte med det i hånden.
Det var det jeg gjorde da jeg snart var på vei med tog i retning Bath. Jeg unnet meg etterhvert en drøy time på øyet, i trygg forvissing om at dersom jeg skulle våkne på endestasjonen Bristol Temple Meads, ville det kun være 10 minutters tid tilbake med toget. Jeg ville vært mer skeptisk til et slikt prosjekt på Swansea-toget. Vel, jeg våknet og konstaterte at det i følge klokken nok var Bath vi nå kjørte ut av, men det noe forsinkede toget rullet snart inn på stasjonen Bath Spa.
Jeg valgte å spasere fra stasjonen gjennom det idylliske sentrum opp mot hotellet, og med jakke (dog en tynn, hvit sommerjakke) og slepende på en bag, var det en het opplevelse på det som viste seg å være Storbritannias varmeste dag på årevis. Men snart gikk jeg over vakre Pulteney Bridge og entret kort etter Redcar Hotel. Der var de imidlertid ennå ikke klare til å ta meg imot, men jeg fikk sette fra meg bagen mens jeg slo ihjel en drøy time. Det ble gjort ved å innta et pubmåltid i en by der pubene dessverre drukner i fancy cafeer og spiserier som synes forsøke overgå hverandre i jålete franske navn.
Omsider kunne jeg sjekke inn og ta en avkjølende dusj, før jeg frisk og rask igjen forlot hotellet for å gå den gamle romerske byen nærmere i sømmene. Det ble tid til å beundre både Pulteney Bridge og Bath Abbey, men tanken om å besøke de romerske badene (The Roman Baths) utgikk da jeg fikk se køen. Jeg bestemte meg i stedet for å bevege meg mot Twerton Park, til tross for at det var meget tidlig.
Busstasjonen ligger ved siden av jernbanestasjonen, og der fant jeg buss nummer 5. Etter ti minutters tid på bussen kunne jeg hoppe av ved Twerton Parade, og en kikk opp mot Twerton Park avslørte ingen aktivitet. Med over to og en halv time til avspark var det ingen overraskelse, så gikk oppsøkte puben The Full Moon et kvartal eller to lenger oppi gata.
Der var det en broket forsamling av lokale stamgjester, men før jeg hadde gjort kål på flasken med Bulmers ankom en liten gruppe på tre Bristol City-supportere som jeg snart kom i snakk med. De kunne fortelle det jeg allerede visste; at det var Citys U21-lag som ville gjeste Twerton Park denne kvelden. De var dessuten meget uenige hva gjaldt diverse ting rundt klubben. En av de mente faktisk at Sean O’Driscoll burde få sparken allerede (!), men en annen mente han burde han burde gis tid.
Det var sistnevnte som viste seg være den ivrigste og mest interessante samtalepartner, og han delte deler av min bekymring vedrørende fotballenes utvikling. Noe overraskende var det da at han trakk frem nybygde plastanlegg som St. Mary’s og Cardiff City Stadium som gode eksempler på det han mente var flotte anlegg.
Før jeg svelget unna en pint Thatcher’s Gold, bekreftet de mitt inntrykk av at Bristol City i øyeblikket opererer med to scenarier i sin egen stadion-saga. Samtidig med at Ashton Vale-planene har dratt ut, har klubben samtidig begynt å se på muligheten for å bygge ut Ashton Gate – noe som etter sigende også skal inkludere egen jernbanestasjon. Og det virker som om sistnevnte alternativ har skutt noe fart den siste tiden på bekostning av Ashton Vale. Så vil tiden vise hva de lander på..
Sammen med City-karene gikk jeg den korte turen til Twerton Park, der vi valgte å slå oss ned på Charlie’s Bar som er tilknyttet anlegget med inngang fra utsiden. Det var foreløpig et noe skuffende fremmøte, men en meget kort prat med en representant for hjemmefansen røpet at han hvertfall ikke hadde hørt noe mer spesifikt angående ryktene tidligere i år om mulig flytting.
Ellers så han for seg en sesong som middelhavsfarer, men håpet de ville kunne kjempe om en plass i playoff. Pinten ble tømt, og med snaue kvarteret til avspark beveget jeg meg mot inngangspartiet med Bristol-folket i hælene. £7 krevde de, og i tillegg betalte jeg 50p for et A4 ark brettet i to, som skulle forestille dagens program.
Jeg hadde meget høye forventninger til Twerton Park, og jeg konstaterte raskt at jeg ikke ble skuffet! Den virkelige perlen er den bortre langsiden med ståtribune under tak i hele banens lengde. Denne går under navnet Popular Side, og var tidligere enda større, før deler gikk med i bygging av husene bak. Den har en tea hut midt på, og i endene fortsetter betongavsatsene for stående tilskuere ut under åpen himmel før de svinger rundt og på en naturlig måte går over til å bli ståtribuner på kortsidene – henholdsvis Bristol End og Bath End. På denne måten henger tre av sidene sammen.
Langsiden med det som må kalles hovedtribunen har anleggets eneste sitteplasser, og består av ikke bare en, men to tribuner. Main Stand ble visstnok restaurert etter en brann i 1991, og her må klubben få ros for måten de har valgt å gjøre det i samme stil i stedet for å bygge en anonym nymotens konstruksjon.
Family Stand som står ved siden av ble bygget da Bristol Rovers banedelte her, og passer når sant skal sies ikke helt inn. Men den er ganske liten, og drukner på en måte i resten av anleggets storslagenhet.
I følge en av Bristol-karene ble også kortsidene utbedret under Rovers’ eksil her, og spesielt Bristol End som er langt større enn Bath End. Førstnevnte tok seg slett ikke dårlig ut med sine to rader med bølgebrytere. Etter å ha sikret meg en pin i klubbsjappa, gikk jeg en runde for å knipse noen blinkskudd før avspark.
«Programmet» hadde ikke gjestenes tropp, og man kunne nesten undre seg om det var et ungdommelig kongolesisk lag som startet friskt, men det er nok et tegn i tiden. Uansett gikk det ikke lenge før hjemmelaget tok kontroll over kampen. Deres nye angrepstrio med David Pratt, Ross Stearn og Andy Watkins skapte en del problemer for det unge Robins-mannskapet. Ikke minst var den tidligere Stearn (med en fortid på Ashton Gate) et uromoment.
Forsvarer Mark Preece var nære på å gi The Romans ledelsen, men hans heading gikk like utenfor stolpen. Etter 17 minutter kunne imidlertid de sorte og hvite juble da et innlegg fra Stearn ble headet i mål av spisspartner Pratt.
Stearn imponerte, og sto bak mye av farlighetene. Så også da han igjen fintet vekk frustrerte forsvarere ved dødlinja og la tilbake til Watkins, men hans skudd utenfor stolpen. Deretter holdt Stearn på å overraske gjestenes keeper Castanheira, men hans lobb gikk like over.
Bristol-lagets beste sjanse kom mot slutten, men etter å ha dratt seg fri måtte Lewis Hall se sin avslutning gå utenfor. Dermed kunne pause-pinten inntas på stillingen 1-0, og de 161 tilskuerne fikk utdelt «billetter» for å gå i Charlie’s Bar på utsiden av anlegget.
De gjestende ungguttene til den nye manageren Mark O’Connor startet friskt også i andre, og kunne utlignet ved både Kevin Krans og Toby Ajala. Avslutningene skapte imidlertid ikke større hodebry for Bath-keeper Jason Mellor. En rekke bytter gjorde at andreomgangen ble meget oppstykket, og spesielt vertene virket ha mistet all rytme i spillet sitt.
Ikke mindre enn fire prøvespillere kom innpå for gjestene, og det var nå de som presset på. En av prøvespillerne var franskmannen Rhys Ewagnignon, som var meget hurtig og virket god med ballen. Og med tolv minutter igjen var det han som utlignet ved å løfte ballen i mål over en utrusende Mellor.
Dommeren blåste av og 1-1 betød Bath Citys tredje strake uavgjort av tre mulige så langt i sommerens treningskamper. For egen del valgte jeg ta en siste pint i Charlie’s Bar før jeg gikk ned til bussholdeplassen akkurat tidsnok til å se buss nummer 5 komme.
Fra busstasjonen gikk spaserturen tilbake gjennom Bath, der jeg nå kunne se Bath Abbey opplyst og flott på vei tilbake til hotellet. Med underskudd på søvn gikk det ikke lenge før Jon Blund kom på besøk.
Ground # 113:
Bath City – Bristol City XI 1-1 (1-0)
Pre-season friendly
Twerton Park, 22 July 2013
1-0 David Pratt (17)
1-1 Rhys Ewagnignon (78)
Att: 161
Admission: £7
Program: 50p
Dag 2: Tirsdag 23.07.2013: March Town United – Soham Town Rangers XI
Solen hadde stort sette gått i dekning denne morgenen, men med rundt 30 grader var det klart at «hetebølgen» ikke ville gi seg. Regn, lyn og torden var varslet over deler av Sør-England, men det merket jeg foreløpig ingenting til annet enn at det var voldsomt trykkende. Etter en full english breakfast på et spiseri vis-à-vis jernbanestasjonen i Bath, satt jeg snart på toget tilbake mot London. ‘Cambridge Express’-toget mot Kings Lynn bragte meg fra Kings Cross til Cambridge, der det i følge en taxisjåfør hadde vært voldsomme regnbyger (med heftig lyn og torden) denne morgenen. Det eneste jeg hadde sett til det var et par minutters heftig skur rett etter toget passerte Royston, men jeg så i Cambridge spor i form av antydninger til dammer her og der.
Jeg skulle overnatte hos et kvinnelig bekjentskap, så den nevnte taxisjåføren ble beordret i retning av hennes arbeidsplass, hvor jeg plukket opp hennes reservenøkkel. Mens jeg var inne på Primark hadde det begynt å regne, og jeg ble stadig våtere der jeg måtte spasere gjennom en av parkene og inn i sentrum for å få tak i ny drosjebil. En halvtimes tid etter at jeg hadde låst meg inn og hengt opp jakka til tørk, hadde dog regnet igjen gitt seg.
Via tekstmeldinger hadde jeg kontakt med en kompis som skulle komme over for å se Cambridge City – AFC Hornchurch på Citys nye «hjem» ved anlegget til Histon. Han kunne fortelle at han tross forsinkelser snart var på vei, og jeg la i vei til fots de drøye 20 minuttene ned til «triangelet» ved Milton Road/Chesterton Road. Der entret jeg The Portland Arms, der de hadde avsluttet ordinær matservering noen timer, men bød på hjemmelaget pizza som falt i smak.
Jeg hadde ikke før gjort meg ferdig med pizzaen og bestilt en ny pint Strongbow før Joachim (kjent som mikemodano på VGDs øvrig britisk-forum) kom inn døra. Det ble et hyggelig gjensyn, og praten gikk ikke overraskende rundt forskjellige non-league- og stadion-temaer. Det ble drøye to timers sosialisering før vi bestilte taxi til Cambridge stasjon. Mens Joachim forsvant for å ta bussen mot Histon, hastet jeg inn på stasjonen idet 18.00-toget mitt rullet inn på perrongen. Mynt som forsvant nedover buksebeinet og rullet klirrende utover perrongen, gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde hull i bukselommen. Jeg fikk raskt feid sammen de største og kastet meg på toget nordover.
Turen gikk nordover i det såkalte Fenlands, som både er flatt og lavtliggende (Storbritannias laveste punkt på -4 meter befinner seg her). Derfor hadde både jeg og Joachim vært noe usikre med tanke på om områdets ofte dårlige drenering ville kunne sette kjepper i hjulene for våre kamper for dagen. Snart hoppet jeg av toget i den lille markedsbyen March, mellom Ely og Peterborough, og langet ut mot min destinasjon langs Robingoodfellows Lane. Da jeg svingte inn i sistnevnte gate, gikk det ikke lenge før jeg skimtet grunnen til at jeg denne dagen hadde valgt March Town United som destinasjon: nemlig klubbens flotte gamle Grandstand i tre.
Det var ingen synlig aktivitet å se fra utsiden, men jeg entret anlegget via en åpen port lenger nede, og ble raskt beroliget med at kampen overhodet ikke var i fare. Det var en snau time til kampstart, og spillerne var i ferd med å innta matta for å varme opp. Jeg tok kontakt med en person som åpenbart var en representant for klubbledelsen, og gjorde ham oppmerksom på at jeg slett ikke hadde betalt, og jeg fikk til svar at det ikke ville bli avkrevd inngangspenger for kveldens kamp. Ikke overraskende var det heller ikke noe kampprogram for aftenens kamp. På spørsmål om det fantes noen bar, fikk jeg dessverre negativt svar, så jeg fordrev tiden med å ta en runde for å knipse noen bilder – ikke minst av den flotte gamle hovedtribunen.
Denne kunne vi tidligere i sommer lese var i umiddelbar fare for å bli jevnet med jorden og erstattet allerede før sesongstart, og jeg hadde mailet klubben med forespørsel om jeg ville være tidsnok. Denne fikk jeg imidlertid aldri svar på, men jeg fikk raskt inntrykk av at den ikke er i fare med det aller, aller første. Jeg gikk en tur opp på tribunen for å ta noen bilder, og som man ser av et av bildene er den absolutt flott å se på, men med hele 12 søyler og sitt lave tak er den langt mindre flott å se ut av. Resten av anlegget har ikke all verdens med fasiliteter, skjønt en vaklevoren kunstruksjon gir tak over hodet til de som velger stå på deler av bortre langside.
En prat med formannen bekreftet at anlegget ikke hadde noen bar eller klubbhus (en av dørene bak på tretribunen var imidlertid merket board room). Den nærmeste baren lå på nabotomten ? «them bastards over there» nærmest hveste formannen mens han pekte over til GER Sports & Social Club. Sarkastisk opplyste ham at de tross navnet ikke driver noen som helst form for sportslige aktiviteter, men at det er de som eier hjemmebanen The GER Sports Ground (navn for øvrig etter Great Eastern Railways). Han fortsatte med å fortelle at de to nettopp hadde vært involvert i en rettssak mot sine naboer, og vunnet denne. Omstendighetene rundt dette virket imidlertid noe kompliserte, og han var vel heller ikke voldsomt snakkesalig.
Jeg penset derfor heller samtalen over på den flotte tribunen som han med stolthet hevdet var den nest eldste Grandstand i tre. Jeg uttrykte forvirring over hvorfor lokale medier få uker tidligere hadde oppslag som fortalte om snarlig riving. «That’s what them bastards think» sa han, og nikket igjen mot naboene. Han fulgte opp med å fortelle at en byggetillatelse har blitt gitt med krav om at dette skjer innen fem år, men han hevdet de ikke har hastverk, og at det nok fortsatt kan gå et par år. Han mente å forstå hvorfor jeg mente det ville være utrolig synd å denne tribunen forsvinne til fordel for en anonym nymotens variant, men hevdet vedlikeholdet var så dyrt og tidkrevende at det rett og slett var noe de måtte gjøre.
Da det begynte å duskregne en kort periode, valgte jeg for en gangs skyld å sette meg ned på hovedtribunen for å se kampen bli sparket i gang. Kveldens kamp var en grevskapsduell mellom March Town United og grevskapskollega Soham Town Rangers’ reserver. Vertene spiller til daglig i Eastern Counties League Division One (step 6), mens reservene til Soham Town Rangers spiller i Cambridgeshire County League Premier Division (step 7). Likevel var det gjestene som tok kommandoen fra start, og stadig spilte seg frem til farligheter.
Med total mangel på både lagoppstillinger og fyldige kamprapporter i etterkant, kan jeg ikke annet enn å fortelle at vertene viste frem ekstremt slett og tafatt spill – ikke minst i forsvar. Det var derfor ikke ufortjent at det snart sto 0-2 i protokollen, etter mål av Adam Clements og Matt Simpson. Hjemmelagets kaptein Max Mattless reduserte, men Charlie Bowditch gjenopprettet raskt gjestenes tomålsledelse. 1-3 til pause var egentlig greit.
I pausen fikk jeg tak i en pin til min samling, før jeg slo av en liten prat med formannen om statusen. Han var selvsagt langt fra tilfreds med førsteomgangen, og hevdet rett ut at han regnet med å ville slite voldsomt den kommende sesongen, der han spådde en plass blant de tre nederste på tabellen. På spørsmål om han var urolig for nedrykk til Cambridgeshire County League ga han inntrykk av at det ikke var noe automatikk i dette (?), men at det selvsagt kunne være en mulighet.
Dermed sporet samtalen av og dreide seg plutselig om Cambridge University Press, som til tross for å være forrige sesongs vinner av Eastern Counties Division One, nå må ta turen ned i nettopp Cambridgeshire County League i stedet for å rykke opp. Dette har vel bakgrunn i at deres banedeling med Histon opphørte da Cambridge City kom med en fetere leie enn hva CUP betalte. Dermed måtte de returnere til sitt eget Cass Centre, som ikke tilfredsstiller kravene til Eastern Counties League. På spørsmål om hvem han så for seg kjempe i toppen av Eastern Counties League Division One, svarte han rett ut at det vil være totalt avhengig av hvem som plutselig bestemmer seg for å begynne å betale sine spillere (noe March Town United ikke gjør).
Andre omgang startet med hjemmelaget langt bedre med, men det ble veldig oppstykket av etter hvert mange bytter, og The Hares klarte aldri lage virkelig spenning i kampen. Det ble med noen sjanser begge veier, før dommeren blåste for full tid og 1-3 foran det jeg vil anslå var rundt 25-30 tilskuere.
En artig detalj som fikk kampen til å fremstå som temmelig hobbypreget, var det faktum at det ikke var noen linjemenn. Formannen forklarte at han ikke så det bryet verdt å spandere slike summer på linjemenn i det som bare var en treningskamp, og dermed var det de to lags spillere som vekslet på å innta rollen som linjemenn. Hvert lag hadde sin side, der spillerne stadig skiftet på dette innad i laget. Noe spesielt, og forhåpentligvis blir det en stund til jeg ser dette igjen..
Med timesavganger tilbake til Cambridge hadde jeg planlagt å slå ihjel en drøy halvtimes tid i klubbens bar, men i mangel av en slik satt jeg raskt kursen tilbake mot stasjonen. Noe forsinket (angivelig grunnet problemer med systemet etter de mange lynnedslagene) kom omsider toget, og jeg hastet tilbake i taxi til min venninnes leilighet. Jeg hadde tidligere på dagen sett brosjyrer med «2 for 1»-tirsdagstilbud fra en lokal pizzasjappe, så jeg tok spanderbuksene på før vi tok kvelden.
Ground # 114:
March Town United – Soham Town Rangers XI 1-3 (1-3)
Pre-season friendly
The GER Sports Ground, 23 July 2013
0-1 Adam Clements
0-2 Matt Simpson
1-2 Max Mattless
1-3 Charlie Bowditch
Att: ??
Admission: Free entry
Programme: None
