Cudworth West End v Highstone Road 13.01.2019

 

Søndag 13.01.2019: Cudworth West End v Highstone Road

Det var min siste fulle dag i Storbritannia i denne omgang, men én siste kamp hadde jeg valgt å få med meg denne søndagen. Jeg droppet frokosten ved hotellet i utkanten av Barnsley, og etter å ha sjekket ut gikk jeg for å ta en lokalbuss inn til sentrum. Mot et gebyr på £4,40 kvitterte sjåføren ut en dagsbillett fra Stagecoach-bussene i Barnsley-distriktet. Jeg hadde blinket meg ut en kamp i Cudworth, og derfor måtte jeg ha en annen buss videre fra Barnsley Interchange, der jeg først gikk til innkjøp av frokost fra et supermarked og deretter satt denne til livs mens jeg satt på en benk og ventet på en passende buss. Den brukte ikke altfor lang tid på den drøyt fem kilometer lange turen opp til Cudworth, der jeg takket sjåføren og steg av noen få minutters gange fra formiddagens kamparena.

Cudworth omtales som en urban landsby, og ligger altså like nordøst for Barnsley. Innbyggertallet oppgis til å være i underkant av 12 000, og veien gjennom landsbyen var helt siden middelalderen hovedveien mellom Barnsley og Pontefract. Ikke overraskende med tanke på området vi her befinner oss i, var gruvedriften lenge alfa og omega også her i Cudworth, men det er nå lenge siden også kullgruvene her stengte. Det var uansett fotball jeg kom for, og snart så jeg Dorothy Hyman Stadium foran meg; oppkalt etter en olympisk sprinter som tok både sølv og to bronse i Roma-OL i 1960. Det var inne på friidrettsbanen der, i skyggen av anleggets store hovedtribune, at jeg skulle se kamp i Barnsley & District Sunday League. Eller så trodde jeg i hvert fall.

Det var først om å gjøre å finne inngangen, og det viste seg at jeg måtte inn på parkeringsplass på siden og inn dørene i et inngangsparti der. Jeg var nå inne i bygget som henger sammen med den nevnte tribunen, og der er det åpenbart en rekke andre ting også, men det satt en dame bak en skranke der som kunne bekrefte at jeg måtte videre nedover gangen der og ut på andre siden. Hun stirret dog på den store bagen jeg drasset på og spurte om jeg var spiller, og var nesten i ferd med å starte veibeskrivelsen til garderobene, men hun så litt forvirret ut da jeg svarte at jeg bare var tilskuer. Her skulle jeg altså se Cudworth West End være vertskap for Highstone Road i Barnsley & District League, men jeg fikk meg snart en liten overraskelse.

Ute på motsatt side var snart hjemmelagets oransje-kledde spillere i ferd med å bære med seg stolper, nett etc, og jeg påpekte at det ikke var noen divatakter i Sunday League men at de i hvert fall spilte på en bane med tribunefasiliteter. En av spillerne samtykket lattermildt, men fulgte deretter opp med å si at de gjerne skulle spilt på hovedbanen men at de er henvist til den ‘nedre banen’ som følgelig ligger på nedsiden av friidrettsbanen. Det var jo en grunn til at jeg hadde valgt meg denne kampen, da jeg trodde det var snakk om en bane med tribunefasiliteter som ikke blir brukt av andre (jeg fant senere ut at den muligens brukes av Euroglaze i Sheffield County Senior League), så dette var en strek i regningen. Spesielt ettersom en groundhopper på kampen i Wombwell to dager tidligere feilaktig hadde bekreftet at man brukte hovedbanen. Men jeg mistet overhodet ikke humøret av den grunn.

Veien ned til den relevante banen gikk via en gangvei som snirklet seg ned på utsiden av gjerdene på hovedbanens ene kortside, og videre ned en lang og åpenbart nylig anlagt trapp. En stor gressvoll går oppover fra denne banens ene langside og opp mot hovedbanen slik at det også gikk an å stå oppe på vollen med god oversikt. Det blåste ganske heftig, og der nede i gryta hadde de problemer med å sette opp cornerflaggene som raskt blåste av gårde hver gang de ble satt på plass, men vi kom da snart i gang. Det var for øvrig langt flere tilskuere på en barne-kamp på en bane bortenfor, og i løpet av kampen talte jeg kun 4 tilskuere som jeg følte kunne medregnes (selvsagt ekskludert de foreldrene som etter å ha sett sine håpefulle stoppet noen minutter for å kikke på sin vei ut).

Jeg skal selvsagt ikke på noen måte gå i detalj med tanke på kampen, men Cudworth-klubben var vel jumbo, og det ble snart åpenbart hvorfor. Etter at gjestene fikk hull på byllen i det tolvte minutt, rant det inn tre til før pause slik at det sto 0-4 halvveis, og den ledelsen kunne nok faktisk også vært større. Vinden hadde da også hatt noe å si, og to kjappe hjemme-mål før kvarteret av andre omgang var spilt sørget for nye spenning. Gjestene puttet imidlertid to til sent i kampen, og etter at det siste målet ble scoret på straffespark i det 85. minutt valgte dommeren rett og slett å blåse av kampen med 2-6 som sluttresultat. Enda merkeligere er det kanskje at Cudworth West End i ettertid synes å ha forsvunnet fra tabellen, så kanskje har de trukket seg fra ligaen.

Uansett skulle jeg videre, men rakk først en halv pint på The Victoria rett overfor bussholdeplassen før bussen kom for å frakte meg tilbake til Barnsley. Jeg skulle videre med toget til Huddersfield, der jeg hadde klart overtale en heit, ung frøken til et stevnemøte og derfor hadde valgt meg byen som base den siste natten. Jeg hadde betalt £49,50 for overnatting ved The Huddersfield Hotel, og fikk raskt sjekket inn før jeg tok meg en runde i byen mens jeg ventet på at frøkna skulle bli ferdig med dagens plikter. Et måltid på The Lord Wilson ble etterfulgt av en tur innom Head of Steam som er et herlig vannhull tilknyttet Huddersfield stasjon. Møtestedet ble Wetherspoons-puben The Cherry Tree, men vi beveget oss etter hvert videre til noen andre steder før vi tok kvelden.

Nå gjensto kun hjemreisen morgenen etter, og jeg passet selvsagt på hamstre med meg både haggis og black pudding da jeg passerte en slakter mandags morgen. Det var bare å komme seg til Manchester Airport og vente på flyet hjem. Turen var ved veis ende, men nok en gang hadde det vært en flott tur. Fasiten var som følger: 19 dager, 18 kamper, 72 tog, 52 forskjellige togstasjoner, 7 tube-tog, 25 busser, 10 drosjeturer, 138 puber…og en haug med cider og pork scratchings. Nå var det dag 20, og jeg var på vei hjem, allerede ivrig etter å begynne planleggingen av neste tur. Nå blir det først en langhelg i Irland og Nord-Irland, før jeg og min bror drar en helg til Roma, men deretter vil jeg i slutten av mars være tilbake i både England, Skottland og Wales på det jeg håper skal bli en enorm april-tur.

 

English ground # 510:
Cudworth West End v Highstone Road 2-6 (0-4)
Barnsley & District Sunday League Premier Division
Dorthy Hyman Stadium (bottom pitch), 13 January 2019
0-1 Nr 16 (12)
0-2 Nr 16 (18)
0-3 Nr 19 (36)
0-4 Nr 8 (42)
1-4 Nr 10 (56)
2-4 Nr ? (59)
2-5 Nr 15? (82)
2-6 Nr 8 (pen, 85)
Att: 4 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 26.01.2019: Mjøndalen v Fredrikstad
Next UK game: 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda
Previous game: 12.01.2019: Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports

More pics

This day on a map

 

Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports 12.01.2019

 

Lørdag 12.01.2019: Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports

Frem og tilbake er like langt, og det var vel tilfellet da jeg denne morgenen forlot Premier Inn-hotellet ved Baglan like utenfor Port Talbot. Dagen før hadde jeg dratt den lange veien ned fra Wombwell i South Yorkshire for å se lokalderbyet Goytre United v Briton Ferry Llansawel, og nå skulle jeg tilbake samme vei, og enda bittelitt lenger, for å besøke en klubb som jeg lenge har ønsket å gjeste. Jeg hadde over fem timers reisevei foran meg da jeg steg på 07.58-toget som fraktet meg vestover til den større stasjonen i Neath, for dit måtte jeg for å komme meg med 08.11-toget derfra og østover til Bristol Parkway, der det var tid for et nytt raskt togbytte. Det var nærmest en følelse av deja-vu da jeg like etter kvart over tolv hoppet av i Sheffield og ventet på Northern Rail sin Pacer videre opp til Barnsley.

Dette var samme linja jeg hadde reist med da jeg to dager tidligere befant meg i Wombwell, og også da jeg på fredag morgen hadde reist derfra til det sørlige Wales. Men nå hadde det dukket opp visse problemer, for Northern Rail var i streik med redusert tilbud hver eneste helg i januar, og jeg kunne ikke lenger ta 12.35-toget fra Sheffield til Dodworth slik jeg hadde planlagt. Jeg hadde imidlertid vært klar over dette i noen dager, blant annet takket være groundhopper-kompiser som jobber for Northern og i jernbanen generelt. Dagen før hadde jeg vært i kontakt med Northern Rail via Twitter, og de fortalte at toget ikke ville gå til Dodworth, men de fulgte opp med å bekrefte at det imidlertid ville gå til Barnsley, og derfra var det kun en kort taxi-tur til Dodworth.

Da vi passerte Wombwell stasjon var det allerede over fem timer siden jeg hadde sjekket ut den morgenen, men først da var jeg tilbake der jeg hadde startet dagen før. Ikke lenge etter ankom vi Barnsley rundt klokka ett, og jeg praiet umiddelbart en drosjebil som tok meg til Welfare Ground, hjemmebane for Dodworth Miners Welfare. Ikke overraskende for dette området er Dodworth en tidligere gruvelandsby som ligger noen få kilometer vest for Barnsley, med motorveien M1 mellom seg og den større naboen som de nesten har vokst sammen med. Noen kilder oppgir et innbyggertall på snaut 6 000, mens andre påstår at det de siste årene nå har økt til godt over 9 000. Riktignok har det visst vært en voldsom utbygging av boliger her, og med M1 et steinkast unna pendler mange nå til både Leeds og Sheffield, i tillegg til Barnsley.

Jeg visste at mine groundhopper-venner fra nordøst, Katie & Lee, hadde latt seg friste til av mine planer til å ta turen hit også de, og da jeg hoppet ut av drosjen kunne jeg se Katies bil parkert helt nederst på parkeringsplassen. Foreløpig var de dog ikke å se inne på Dodworth Miners Welfare Club, i bygningen som ligger foran selve sports-anlegget og som brukes som klubbhus selv om baren ikke er spesifikt tilknyttet fotballklubben. Der inne fikk jeg slengt fra meg bagen under et bord i et hjørne, og jeg hadde kun gjort kål på halve pinten da Katie og Lee kom inn med en drøy halvtime til avspark. I motsetning til i Northallerton to dager tidligere var det nå bare de to, og sammen gikk vi snart nedover til fotballbanen på nedsiden.

Det er tydeligvis ikke så enkelt å finne ut når Dodworth Miners Welfare ble stiftet, men det er jo selvsagt naturlig å gå ut fra at så uansett skjedde som et tilbud for gruvearbeiderne i foreningen med samme navn. Det som imidlertid er på det rene er at klubben i 1959 ble med i den ikke lenger eksisterende Yorkshire League (som i 1982 slo seg sammen med den tidligere utgaven og Midland League og stiftet dagens Northern Counties East League), og spilte i flere perioder der frem til de forlot den ligaen i 1979. I løpet av tilværelsen i Yorkshire League var deres beste plassering en sjuendeplass i Division Two som ble oppnådd våren 1959; altså i deres aller første sesong i denne ligaen.

Etter dette skal det ha vært spill i både Wakefield & District League, Sheffield County Senior League og South Yorkshire Amateur League. De befant seg i Sheffield County Senior League da de i 2005 tok Division Two-tittelen og sikret opprykk til Division One, men noen år senere la de rett og slett ned driften. Da man i 2016 blåste liv igjen i klubbnavnet ble det tydeligvis satset godt, for etter dette har det virket som en eneste lang parademarsj så langt. De suste gjennom Sheffield County Senior League Division Two North som de vant på første forsøk, og forrige sesong var de enda mer imponerende da de fulgte opp med en andre strake tittel etter å ha vært helt suverene og kun tapt én kamp. Dermed er de nå å finne i den ligaens toppdivisjon, Premier Division, der de umiddelbart ble en favoritt til en tredje strake tittel.

Jeg har jo også et par ganger tidligere planlagt besøk til Dodworth Miners Welfare, men første gang ble vel kampen flyttet, mens de ved forrige anledning hadde en avlysning på grunn av overvann på gressmatta. Den gang tok klubben kontakt via Twitter allerede sent kvelden før for å informere meg om dette slik at jeg unngikk en bomtur og kunne endre planene, og der er det mange klubber som har noe å lære (kanskje ikke minst her til lands); også på langt høyere nivåer. Denne gang var det imidlertid ingen slike problemer, og det hadde ikke vært det minste tvil om at det ville bli kamp når de nå skulle ta imot Grimethorpe Sports til lokalderby. Dette hadde jeg sett frem til, og da får det heller være at det ikke var noe kampprogram, men det var heller ingen inngangspenger å betale når vi gikk ned mot banen.

Mellom ‘klubbhuset’ og fotballbanen ligger to baner for lawn bowls som man først må passere før man kommer inn på fotball-delen av anlegget rett ved siden av den flotte hovedtribunen på nærmeste langside. I hvert fall om man følger gangveien fra ‘klubbhuset’ og ikke tar veien utenom som leder ned fra parkeringsplassen og gjør at man kommer inn i det ene hjørnet. Som navnet tilsier er det her snakk om en av de (dessverre) stadig færre ‘Welfare grounds’ som har vært nokså typisk for regionen, med en herlig hovedtribune av typen man i dag stort sett kun finner i den skotske Junior-pyramiden. Ni steg med betongavsatser å stå på under taket som gjør at man nesten får litt følelse av å være i en grotte. Foran denne tribunen er laglederbenkene, mens det rundt banen ellers ikke er noe av tilskuerfasiliteter og eventuelt er henvist til å stå rett på gresset.

En kikk på tabellen for Sheffield County Senior League Premier Division fortalte at Dodworth Miners Welfare ganske riktig igjen var innblandet i tetstriden, der de sammen med North Gawber Colliery utgjorde en tet-duo som ble jaktet av Swinton Athletic og reservelaget til Penistone Church. For Grimethorpe Sports sin del lå de plassert nokså midt på tabellen. Man skulle tro at Dodworth-klubben med sin klatring i divisjonene nå snart ville være klar for å ta steget opp i NCEL, men de har ikke søkt opprykk til step 6 (faktisk har ingen fra denne ligaen gjort det), og en enkel forklaring på dette kan være mangelen på flomlys. Således vil de jo ikke oppfylle kravene til NCEL, så eventuelle slike ambisjoner vil nok i så fall være mer langsiktige og kanskje også involvere flytting (gudene forby).

Men la oss nå ikke foregripe begivenhetene, for jeg har jo ikke hørt noe om slike planer. På tribunen var det uansett allerede livlig når lagene inntok banen, og mens vi så en nokså tett første omgang der vertene nok hadde et ørlite spillemessig overtak, var vi også vitne til en atmosfære som var fantastisk for step 7 til tross for at vi kun talte oss frem til 58 tilskuere. De lokale og en gruppe bortefans hadde tatt oppstilling på hver sin halvdel av tribunen, og leverte faktisk sanger og tilrop. Innimellom hundset de hverandre, stort sett med glimt i øyet, og en bortesupporter rev til og med av seg Shaw Lane-overdelen og hoppet rundt i bar overkropp i kulda. Ved et tilfelle måtte dog folk fra laglederbenkene entre tribunen for å ta på seg meglerrollen da nettopp denne karen holdt på å barke sammen med hjemmefansen. Men dette var simpelthen storartet.

Jeg skal denne gang ikke si så mye om selve kampen, men Dodworth fikk til slutt hull på byllen da kaptein Arron Brotherton sendte de i føringen med 1-0 noen få minutter før pause, og temperaturen steg ytterligere på tribunen der mange av de fremmøtte åpenbart allerede var i god gang med lørdags-festen. Jeg hadde tidligere sett herlige bilder fra Dodworth som gjorde meg oppmerksom på banen, og da husker jeg å ha sett at man tydeligvis solgte øl fra en trillebår full av boksøl. Noe slikt var det ikke denne dagen, så i pausen fulgte vi i stedet den lille køen tilbake til baren for å hente forfriskninger som kunne bringes tilbake på banen i plastglass etter å ha sjekket ståa i dagens spill med en kikk på TV-skjermen og Sky Sports Soccer Saturday.

Jeg nøyer meg med å si at annenomgangen var en affære med sjanser begge veier, der Grimethorpe jaktet utligning men vertene også hadde sjanser til å øke ledelsen. Det ble imidlertid ingen flere mål, så det endte med favorittseier 1-0 til hjemmelaget som fortsetter å jage ligatittelen. Jeg kan jo for øvrig legge til at jeg lar meg imponere over nivået i denne ligaen, som jeg mistenker må være av de bedre på step 7 (skjønt konkurransen er tøff der), og det er selvsagt alt annet enn negativt at den også byr på noen interessante baner. Jeg valgte å bli igjen med mine venner fra nordøst for å ta et glass eller to mens vi fulgte Jeff Stelling & Co oppdatere fra annenomgangen av kampene på Sky Sports Soccer Saturday. Det holdt igjen på å bli basketak der inne, men man fikk snart roet gemyttene, og karen fra tidligere fikk en siste advarsel.

Katie hadde latt seg overtale til å skysse meg opp til mitt hotell, som vi faktisk hadde kunnet se fra tribunen, for beliggende helt inntil M1 der de skulle på motorveien var det overhodet ingen omvei. Jeg hadde somlet litt med å bestille hotell for denne dagen, og det var først et par dager i forkant at jeg hadde endt opp med å betale £49 for overnatting ved Ibis Styles Barnsley, der jeg nå sjekket inn. Det var kanskje like greit at mine venner hadde valgt å droppe et måltid på Toby Carvery-restauranten der og heller komme seg hjem, for da jeg etter innsjekking gikk over dit viste det seg at det var halvannen times ventetid, så jeg gikk i stedet ned til en bussholdeplass for å ta bussen inn til Barnsley og forlyste meg litt i pubene der.

Typisk nok var mikropuben The Tipsy Cow stengt grunnet vannlekkasje, men for å gjøre en lang historie kort, ble det i stedet et raskt måltid ved The Silkstone Inn, før jeg var innom både Chennells, Arcade Alehouse, The Old No. 7, Chambers, og til slutt The Corner Pin, før jeg omsider praiet en taxi og kom meg tilbake til min base. Nå gikk turen virkelig mot slutten, og hjemreisen lurte i det fjerne. Jeg hadde nå i hvert fall endelig fått besøkt Dodworth Miners Welfare som virkelig var verdt en visitt. Dette skulle egentlig vært turens siste kamp, men når jeg nå krøp under dyna, hadde jeg vel egentlig bestemt meg for å gå for en bonuskamp formiddagen etter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 509:
Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports 1-0 (1-0)
Sheffield County Senior League Premier Division
Welfare Ground, 12 January 2019
1-0 Aarron Brotherton (43)
Att: 58 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 13.01.2019: Cudworth West End v Highstone Road
Previous game: 11.01.2019: Goytre United v Briton Ferry Llansawel

More pics

This day on a map

 

Goytre United v Briton Ferry Llansawel 11.01.2019

 

Fredag 11.01.2019: Goytre United v Briton Ferry Llansawel

Dagen før hadde jeg erfart hvor langt det var fra Premier Inn-hotellet i Wombwell opp til jernbanestasjonen, og når det nå også var oppoverbakke store deler av veien var det nokså uaktuelt å slepe med meg bagasje for tre uker, slik at jeg i stedet hadde bestilt en taxi til 08.10. Jeg skulle ha 08.27-toget fra Wombwell, og hadde over fem timer med tog å se frem mot – om togene var noenlunde i rute og jeg ikke misset noen av mine fire togbytter. Noen vil kanskje si det er galskap at jeg nå skulle ta turen herfra helt ned til det sørlige Wales og deretter opp igjen til dette området dagen etter, men jeg hadde funnet meg en fredagskamp jeg var lysten på; nemlig lokaloppgjøret mellom Goytre United og Briton Ferry Llansawel. Så da var det bare å håpe at alt var i rute da første etappe gikk ned til Sheffield.

Heldigvis gikk alt på skinner (pun intended), og etter ytterligere togbytter i Derby og Newport, steg jeg omsider av i Neath og kunne stresse over til den andre perrongen for å la et Arriva Wales-tog frakte meg det siste lille strekket tilbake til stasjonen Baglan i den vestlige utkanten av Port Talbot. Der ankom jeg like etter halv to, og gikk straks for å sjekke inn ved Premier Inn-hotellet rett ved siden av Baglan stasjon. Der hadde jeg betalt £24,50 for overnatting, og etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet hadde jeg tid til et glass på etablissementet Beefeater Bagle Brook rett på utsiden før jeg skulle ha 15.32-toget til Port Talbot Parkway. Den togturen tok hele tre minutter, og ble fulgt opp med en tur innom The Grand Hotel før jeg gikk opp til The Lord Caradoc for å innta en pub-middag.

Pig Iron Tavern var neste stopp, og da jeg avsluttet den lille pub-runden i Port Talbot med besøk hos Route 66 Sports Bar og The Forge Tavern, slo det meg at byen kanskje ikke er den beste hva gjelder puber, for i de to siste måtte jeg også nøye meg med bokser fra et kjøleskap bak baren. Det var uansett på tide å komme seg til kveldens kamp i Goytre, og det så såpass kronglete ut å reise dit kollektivt (spesielt returen etter at bussene for lengst hadde sluttet å gå) at jeg bestilte en taxi opp Goytre Uniteds hjemmebane Glenhafod Park. Goytre er en liten landsby rundt tre kilometer øst for Port Talbot, og da vi kjørte gjennom den så jeg at det sannelig ikke var store plassen, og tenkte at det er ganske vanvittig at en så knøttliten landsby kan ha et lag så høyt oppe i den walisiske fotball-pyramiden. Port Talbot burde dog være mer kjent for de fleste, og på store deler av turen kunne jeg se det enorme stålverket som er Storbritannias største og en av Europas største. Fortsatt er det arbeidsplass for nesten 5 000 mennesker, men om man skal tro drosjekusken så var over tre ganger så mange ansatt der i glansdagene.

Etter å ha kjørt gjennom Goytre, og forbi kirkegården som nesten var større enn den lille landsbyen, ledet en liten stikkvei ned til Glenhafod Park. Der ble jeg sluppet av, og sjåføren lovet å hente meg igjen etter kampslutt. Klubben har en egen Social Club som ligger på utsiden av selve anlegget, og det var ting som tyder på at denne muligens også holder åpent også på dager det ikke spilles kamp, selv om vi her befinner oss et stykke fra nærmeste nabo. Uansett gikk jeg først bortom inngangspartiet for å sikre meg et kampprogram. Og £1 fattigere kunne jeg ta det med meg inn i baren for å bla litt i det over en pint mens det strømmet på med både borte- og hjemmefans som ville leske strupen før kampstart som var rundt tre kvarter unna. Programmet var en 20-siders blekke som hadde den informasjonen man forventet i tillegg til sju sider med reklame.

Goytre United ble stiftet i 1963, da beholdningen til en tidligere klubb ble gitt til klubbsekretær Boris Suhanski, og klubben ble gjenfødt og tok plass i Port Talbot & District League. På siste halvdel av 1960-årene rykket de opp i South Wales Alliance, men etter en positiv start på tilværelsen der, ble det etter hvert vanskeligere, og mot slutten av 1970-årene var de tilbake i Port Talbot League. I 1988 ble de igjen valgt inn i South Wales Alliance, og nå spilte de seg seg snart opp i dens toppdivisjon med opprykk i 1990. Kun et år senere ble de hentet opp i Welsh Football League, og fortsatte snart klatringen der. Opprykk i både 1994 og 1996 betød at klubben var i denne ligaens toppdivisjon, på nivå to av walisisk fotball.

I 2005 vant klubben ligacupen til Welsh Football League, og året etter fulgte de opp med å vinne ligatittelen etter å ha tapt kun tre kamper. Normalt vil vinneren av Welsh Football League og Cymru Alliance kvalifisere for opprykk til den walisiske toppdivisjonen Welsh Premier League, men det er avhengig av oppfylte krav til anlegg og finanser/lisens, i tillegg til at klubben må ha søkt opprykk. Det hadde ikke Goytre United gjort, så de ble værende i Welsh Football League der de de neste fire sesonger ble nummer to og vant tittelen annethvert år. Hverken i 2008 eller 2010 hadde de heller ikke hatt noen interesse av å søke seg opp til tross for at de endte opp med ligatittelen, og derfor var det kanskje litt snodig å se at de i programmet understreket at de hadde ambisjoner om spill i Welsh Premier League. Men det er tydelig at de har endret mening de siste årene, for en av klubbrepresentantene bekreftet også at det er det langsiktige målet.

Tabellen vitnet imidlertid om at det ikke vil skje denne sesongen, for tittelkampen sto mellom Penybont, Haverfordwest County og Cambrian & Clydach Vale BGC, mens de to lokalrivalene som skulle møtes i kveldens kamp var å finne lenger ned på tabellen. Av divisjonens 16 lag, lå Goytre United på en 8. plass med fire poeng og tre plasser ned til Briton Ferry Llansawel. Begge hadde et lite hav opp til tetkampen, men med seier ville man bevege seg enda et langt skritt bort fra nedrykkskampen, i tillegg til at lokal prestisje sto på spill. Det var også interessant å høre den nevnte klubbrepresentanten fortelle om rivaliseringen i det han berettet var et område med mange klubber som kjempet om de samme spillerne og sponsorene. Jeg takket for praten da han hadde oppgaver å se til, og snart var det uansett på tide å ta seg over til inngangspartiet for å betale seg inn med £5.

På veien dit traff jeg groundhopperen Jim Brunt som akkurat hadde ankommet og ville ile inn i klubbhuset for en lynrask forfriskning, så jeg tok midlertidig avskjed med ham og entret Glenhafod Park. Her domineres banen av én eneste (etter forholdene) stor tribune på den ene langsiden. Den er nok grunnen til at det ofte sies at andre walisiske klubber er misunnelig på fasilitetene her, og det er snakk om en sittetribune med 350 seter som ble reist i 1990. Den har nå blitt oppkalt etter mannen som startet det hele i 1963. Bortsett fra dette er det såkalt hard standing som gjelder rundt resten av banen, og det slo meg at Glenhafod Park ligger bemerkelsesverdig landlig til med tanke på at det enorme stålverket i Port Talbot kun er noen få kilometer unna. Det var i hvert fall lett å like seg her, synes jeg.

Det bar tidlig bud om at dette ville bli et heftig lokaloppgjør med massevis av tøffe dueller, men det var også sjanser i begge ender, og Ryan Kostromin tok vare på en av disse da han etter en snau halvtime sendte vertene i ledelsen 1-0. Ikke altfor lenge etter hadde faktisk begge lagene blitt redusert til ti mann, da både vertenes Curtis Belle og bortelagets Luke Harris begge fikk se det røde kortet. Jeg sto da plassert helt på motsatt side av banen og si dessverre ikke ordentlig hva som skjedde bortsett fra litt knuffing etter at fløyta hadde gått, men en Briton Ferry-kar hevdet det hadde vært tilløp til håndgemeng. Uansett sto 1-0 seg til pause, da Jim overtalte meg til en svipptur over i baren. Vi kunne høre fløyta til dommeren, så det var spilt et minutts tid da vi igjen kom oss over, uvitende om dramatikken som ventet.

Omgangen nærmet seg halvspilt da Briton Ferry utlignet med en heading fra Gavin Jones, men så fikk de nok en mann utvist og ble redusert til ni mann. Det så ut til å gå mot uavgjort, men i det 87. minutt fikk vertene et frispark like utenfor 16-meteren, og Thomas Walters sendte ballen over muren og inn i mål via tverrliggeren. Et glimrende frispark, og 2-1. Men i kampens siste ordinære minutt klarte gjestenes ni spillere sannelig å utligne igjen, og denne gang var det Ian Hillier som headet inn utligningen. Briton Ferry-folket som sto ved siden av oss (og som ga meg og Jim hver vår gratis pin) trodde de nå hadde berget et poeng, men det var mer sent drama i vente, for nesten to minutter på overtid falt avgjørelsen da Sam Johnson satt inn 3-2 for hjemmelaget og sikret seieren foran det jeg vil anslå var 175-200 tilskuere.

Vi hadde fått en solid dose underholdning og satt pris på lokaloppgjøret da vi gikk for å vente på drosjekusken som med perfekt timing kom kjørende for å plukke oss opp. Planen min hadde vært å bli skysset tilbake til Port Talbot for å ta toget derfra til Baglan, men Jim hadde foreslått å stikke innom en pub i landsbyen Cwmafan som lå like i nærheten, og jeg lot meg lett overtale til å bli med på dette, så taxien ble nå beordret dit. Der var det ikke vanskelig å se hvorfor Jim hadde merket seg puben The Brit, for den var virkelig verdt den lille omveien. Han hadde egentlig også tenkt seg videre til en annen pub i landsbyen, men vi likte oss så godt på The Brit at vi ble værende der til vår sjåfør for kvelden kom og hentet oss. Jim skulle videre til Swansea, der han hadde base, og etter å ha sluppet av ham på Port Talbot Parkway stasjon, valgte jeg å la taxien frakte meg tilbake til Baglan og hotellet mitt siden det ikke så ut til å være flere tog som stoppet ved Baglan denne kvelden. Lokalderbyet hadde vært vel verdt den lange turen ned fra Yorkshire, men nå var det på tide å komme seg i seng da jeg hadde en tidlig start dagen etter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Welsh ground # 14:
Goytre United v Briton Ferry Llansawel 3-2 (1-0)
Welsh League Division One
Glenhafod Park, 11 January 2019
1-0 Ryan Kostromin (30)
1-1 Gavin Jones (69)
2-1 Thomas Walters (87)
2-2 Ian Hillier (90)
3-2 Sam Johnson (90+2)
Att: ?? (est. 175-200)
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 12.01.2019: Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports
Previous game: 10.01.2019: Wombwell Town v Sheffield Bankers

More pics

This day on a map

 

Wombwell Town v Sheffield Bankers 10.01.2019

 

Torsdag 10.01.2019: Wombwell Town v Sheffield Bankers

Jeg kunne dra meg litt ekstra denne morgenen, men det var litt av et syn som møtte meg da jeg gikk ut av rommet mitt ved The Dalesman i Darlington og skulle gå ned trappa for å komme meg opp til Sainsburys-sjappa oppe i veien for å kjøpe meg en frokost. Trappa var borte! Det vil si, de hadde revet opp gulvet for å legge nytt gulv i trappa. Stedets landlord var imidlertid på pletten og spratt opp for å vise meg bakveien. Det var også den jeg brukte da jeg litt senere skulle forlate Darlington med 11.09-toget fra stasjonen like oppe i veien. Torsdag er gjerne den ukedagen det er mest vrient å finne kamper på balløya, men under planleggingen av turen hadde jeg bitt meg merke i at Wombwell Town hadde hjemmekamp i en lokal cup, og bestemte meg etter hvert for at det ble destinasjonen.

Første etappe gikk med tog til Sheffield, der jeg etter en time og et kvarter kunne stige av og unne meg en lynrask røykepause før jeg tok pass på Northern Rail sin Pacer med avgang klokka 12.35. Den brukte tjue minutter til Wombwell, som er en by like sørøst for Barnsley, og som oppgis å ha drøyt 15 000 innbyggere. Vi befinner oss altså i det som i dag er grevskapet South Yorkshire, og dette er et område der gruvedriften virkelig sto sentralt. Wombwell hadde to gruver, og fotballklubben Wombwell Main bærer arven til gruven med samme navn videre der de spiller like ved jernbanestasjonen. Det var imidlertid altså Wombwell Town jeg skulle se denne kvelden, men først måtte jeg komme meg til hotellet for å sjekke inn. Det var dog ingen drosjer eller holdeplass for slike ved stasjonen, så jeg begynte å traske innover i byen.

Google Maps anslå en spasertur på over tre kilometer og 35-40 minutters gange, og det var nokså uaktuelt slepende på bagasje pakket for nesten tre uker. Derfor valgte jeg å gå til jeg passerte første pub for å ringe en taxi derfra etter å ha lesket strupen. Som sagt så gjort, og det ble The George som fikk æren av å være mitt første stoppested i byen. Taxien kom med perfekt timing få sekunder etter at jeg hadde tømt glasset og kommet meg på utsiden, og jeg ble nå skysset til Premier Inn Barnsley Dearne Valley, der jeg hadde betalt £29,50 for overnatting. Det lå tilknyttet en næringspark i byens utkant, og etter å ha sjekket inn spaserte jeg snart innover mot sentrum i jakt på et måltid. I så måte hadde jeg tenkt å gå for den praktiske varianten ved å oppsøke Wetherspoons-puben The Horseshoe, men på veien valgte jeg å først stikke snuta innom Locky’s Bar, og det viste seg å være litt av et lykketreff.

Der oppdaget jeg nemlig at de hadde liver & onions på menyen, og alle tidligere middagsplaner ble forkastet til fordel for et tradisjonelt og herlig herremåltid her. Etter at turens beste måltid var satt til livs, valgte jeg likevel å også ta en svipptur innom The Horseshoe for å sjekke ståa, før turen gikk videre til The Butchers Bar, Prince of Wales og Old Town Hall. Ved sistnevnte mistenkte jeg for øvrig at jeg avbrøt en narkotikahandel på toalettet da jeg gikk for å tømme blæra. Uansett ble The Churchill’s siste stoppested før det var på tide å sette kursen mot Wombwell Recreation Ground der kveldens kamp skulle spilles. Der forventet man en del banehoppere i forbindelse med at det var torsdagekamp, og det igjen var en følge av at banen hadde vært utilgjengelig på tirsdagen. Det var kanskje ikke noen ulempe for Wombwell Town som dermed kanskje ville få plusset på tilskuertallet noe på en ukedag uten mye annet på fotball-menyen.

I inngangspartiet ble jeg ønsket velkommen av klubbpersonell som hadde eksemplarer av kveldens kampprogram til salgs for £1. Inngangen var gratis, men det ble vel forventet at de besøkende betalte £1 for et lodd i deres lotteri, slik jeg naturligvis gjorde. Jeg tok med meg det 8-siders programmet inn i klubbhuset, der den store baren i den ene delen var kledd i Harry Potter-tema; tydeligvis etter en fest noen hadde arrangert der nylig. Her fikk jeg både cider i glasset, og servert herlige hjemmelagde pork pies som ble delt opp for meg. Dette er altså snakk om en klubb på step 9 – identisk med nivå 13 av engelsk fotball(!) – og mens selv majoriteten av de norske Eliteserie-klubbene ikke engang klarer å by sine tilskuere på et kampprogram, hadde de her både program, klubbhus med egen bar og matutsalg, og salg av supporter-effekter.

I tillegg var de svært gode på sosiale medier som Twitter, som ofte synes å være bortimot et fremmedord hjemme i Norge. For å ta min egen lokale 3. divisjonsklubb har vel ikke engang deres hjemmeside nå i skrivende stund ikke blitt oppdatert mer enn én gang siden november 2018, og da dreide det seg vel om barnefotballen i klubben. For eksempel ikke et ord om årets treningskamper, eller for dens saks skyld oppsettet for kommende sesong, så kanskje er de likevel ikke så opptatt av å fortelle folk om dette, og det virker nesten som om man rett og slett tenker at folk likevel ikke er interessert i det de driver med. Kan man da forvente at folk kommer strømmende?? Vel, på balløya har man i hvert fall forstått nettopp dette, og er ofte eminente på det området. Wombwell Town er da også et prov på dette, selv på nivå 13 der man i utgangspunktet ikke forventer slikt.

Wombwell Town er imidlertid kanskje ingen typisk step 9-klubb, og selv om den ble stiftet så sent som sommeren 2018 har den forgjengere med samme navn som har spilt i (og vunnet) de tidligere utgavene av Yorkshire League. Den andre av disse ble rett etter annen verdenskrig stiftet som Wombwell Athletic og fikk umiddelbart innpass i Yorkshire League som de våren 1946 vant på første forsøk. Det ble ligatitler også i 1965 og 1966, før denne ligaen i 1982 slo seg sammen med den tidligere utgaven av Midland League for å stifte dagens Northern Counties East League. Senere ble det nedrykk og spill i Central Midlands League og deretter i Sheffield County Senior League, før de la ned driften i 2000.

Det var først i fjor sommer at det ble blåst liv i navnet Wombwell Town, og de er dermed i gang med sin første sesong. De har tatt plass i Sheffield County Senior League Division Two, og har imponert voldsomt. De sto faktisk fortsatt uten tap i obligatorisk kamp, og dette var nok første gang jeg gjestet en klubb som aldri tidligere har tapt en tellende kamp. I ligaen sto de med imponerende 9-1-0 på sine ti kamper, og uavgjort-resultatet hadde kommet i deres siste kamp, borte mot ungdomsavdelingen til Stocksbridge Park Steels så for øvrig også lå på plassen bak. Denne kvelden dreide det seg om den lokale cup-turneringen Brian Bradley Memorial Cup; oppkalt etter en kjent kar i lokalfotballen som i 2015 hadde fått et illebefinnende og omkommet i en trafikkulykke. Det var første runde, og selv om Wombwell Town var de flestes favoritt selv om de skulle opp mot Sheffield Bankers fra divisjonen over.

Det var flere kjente groundhopper-fjes der, og mens jeg sto og snakket med FC United of Manchester-mannen Jim Brunt kom en kar bort og introduserte seg som klubbens ‘media-mann’ og altså karen jeg hadde vært i flyktig kontakt med på Twitter. De hadde åpenbart merket seg at det var folk som ville komme langveis fra, men det var faktisk først litt senere at jeg oppdaget at jeg i denne forbindelse også ble nevnt i kveldens kampprogram, der det ble referert til turen min. Forfatteren håpet at jeg ville få en like fin dag som da jeg fire dager tidligere hadde sett Newport County slå ut Leicester City av FA Cupen, men kanskje ikke helt uventet satt jeg nok enda mer pris på besøket her og så nå frem til kampen. Uansett var det interessant å høre at klubben har ambisjoner om spill i Northern Counties East League, og det skulle slett ikke overraske meg om de i løpet av få år er å finne i NCEL.

Wombwell Recreation Ground er en temmelig spesiell sak fordi det faktisk går en go-cart-bane forbi like på utsiden, langs den ene langsiden og bak den bortre kortsiden. Man kommer inn på den ene kortsiden, der klubbhuset med sin bar er å finne bak mål der. Den eneste tribunen står midt på den ene langsiden (den uten go-cart på utsiden), og dette er en fjong ståtribune. Rundt selve banen har det åpenbart vært løpebaner tidligere, eller har det kanskje vært bane for hundeveddeløp, speedway eller lignende? De er uansett ikke lenger dekke der for hverken friidrett eller noe annet. På hver langside har man fire flomlys-master som gjorde at man nå kunne spille kveldskamp. Lagoppstillingene ble hengt opp på en tavle inne i klubbhuset, eller skal man si lagoppstillingen? Det var nemlig kun hjemmelagets utvalgte som figurerte der, så et par av groundhopperne la ut på en panisk jakt etter bortelagets lagoppstilling.

Det var uansett klart for kampstart, og etter at spillerne hadde entret banen la jeg ut på en liten runde rundt anlegget mens kampen ble sparket i gang. Vertene kom godt i gang, og tolv minutter var spilt da Ryan Smith lurte offside-fella og fant Callum Wood som igjen fant nettmaskene da han headet Wombwell Town i ledelsen 1-0. Det virket som om de hadde tatt grep, men ni minutter senere var vi imidlertid like langt da bankmennene til Sheffield Bankers (jeg er vel heller tvilende til hvorvidt de er utelukkende bankansatte gitt) utlignet etter en corner. Wombwell-keeper Sam Leigh fomlet, og ballen endte opp hos Jack Joyce som sørget for 1-1. Det sto seg også til pause, og sammen med Jim og et par andre groundhoppere jeg hadde sett slutten av førsteomgangen med, gikk jeg sporenstreks mot klubbhuset for å søke litt varme.

Etter hvilen tok Wombwell Town grep og styrte spillet ute på matta, men til tross for en til tider total dominans klarte de ikke å få ballen i mål. Edward Agnew sendte i vei et skudd som ble reddet av bortekeeperen, og ikke minst var Luke Needham frustrerende nære da hans skudd smalt i undersiden av tverrliggeren og spratt ned på streken. Flere spillere markerte før scoring, og fra vår posisjon kunne den se ut som om ballen kanskje var over streken, men den langt bedre plasserte linjemannen var ikke enig. Heller ikke kaptein Luke Exley klarte å overliste Bankers-keeperen, og i stedet kontret gjestene inn 1-2 i det 73. minutt. Det var virkelig mot spillets gang, og rundt ti minutter senere måtte vertenes målscorer Callum Wood også ut med skade. Hans erstatter Karl Rose holdt på å utligne umiddelbart, og da Nathan Kendrick heller ikke fikk straffe da han helt på tampen gikk i bakken inne i feltet, endte det 1-2.

Sheffield Bankers var videre til neste runde, og Wombwell Town hadde gått på sitt første tap noensinne, foran det jeg talte meg frem til å være 78 tilskuere (det stemte godt med klubbens anslag om ca 80). Tydeligvis var jeg ikke akkurat noen lykkebringer for de, men jeg tror i hvert fall ganske sikkert de vil suse mot en divisjonstittel og klatre et par divisjoner de kommende årene. Ambisjonene om dette er i hvert fall til stede. Jeg takket uansett etter hvert for meg og spaserte tilbake mot hotellet, med en innlagt vanningspause ved Wombwell Conservative & Unionist Club. Tilbake ved min base ble jeg også fristet til et siste glass inne på Brewers Fayre-etablissementet som er tilknyttet hotellet, før jeg omsider kom meg i seng. Wombwell Town hadde vært et trivelig og interessant nytt bekjentskap.

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 508:
Wombwell Town v Sheffield Bankers 1-2 (1-1)
Brian Bradley Memorial Cup, 1st round
Wombwell Recreation Ground, 10 January 2019
1-0 Callum Wood (13)
1-1 Jack Joyce (22)
1-2 Sam Patterson (73)
Att: 78 (h/c)
Admission: Free (or by raffle)
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 11.01.2019: Goytre United v Briton Ferry Llansawel
Previous game: 09.01.2019: Northallerton Town v Jarrow

More pics

This day on a map

 

Northallerton Town v Jarrow 09.01.2019

 

Onsdag 09.01.2019: Northallerton Town v Jarrow

Jeg var strent tatt ikke altfor lysten på å slepe med meg bagasjen til fots fra Travelodge-hotellet helt nede ved sjøen og opp til Worthing jernbanestasjon såpass tidlig på morgenen, så før jeg gikk til sengs kvelden før hadde jeg fått personalet til å bestille en taxi for meg til kvart over åtte. Den kom som avtalt, og dermed hadde jeg som planlagt nokså god tid på meg til å rekke 08.35-toget til London, slik at jeg rakk å stikke innom en sjappe tvers over veien og kjøpe en sparsommelig frokost i form av et lite smørbrød. Jeg hadde en nokså lang ferd foran meg, men ankom London Victoria i rute like før klokka slo ti. Det var bare å komme seg med tubens Victoria Line til Kings Cross St. Pancras, for jeg skulle videre med 11.00-toget fra Kings Cross. Den beskjedne frokosten tidligere hadde halvveis vært med tanke på markedet utenfor Kings Cross stasjon, der en av bodene gjerne har hjemmelagde paier, og jeg ble selvsagt fristet av varianten pork & black pudding.

Med denne herligheten kunne jeg snart ta plass på toget og meske meg idet vi trillet ut fra perrongen og forlot London. Etter hvert fikk jeg til og med halvannen times tid på øyet før jeg våknet til liv idet vi stoppet i York. Jeg hoppet av i Darlington og spaserte ned til The Dalesman, som nå har vært min faste base i byen så lenge at de kjenner godt til meg. Omtrent på slaget halv to gikk jeg inn i puben i første etasje og ble møtt av den sjarmerende Sarahs blide åsyn som ønsket meg velkommen med et bredt smil. Rommet var allerede klart som avtalt, og jeg rakte henne betalingen på £25 for overnatting og fikk nøkkel i retur. Etter å ha installert meg ovenpå, returnerte jeg raskt til puben der nede for å unne meg en pint og en prat med Sarah. Hun lurte på hvor jeg skulle se fotball denne kvelden, og svaret var Northallerton, der jeg omsider skulle gjeste Northallerton Town.

Denne klubben har jo to ganger tidligere stukket kjepper i hjulene for mine planer om dobler eller tripler på Bank Holiday Mondays i august, da Northern League gjerne setter opp kampene med avspark klokka 11.00. Etter å ha brent meg to-tre ganger på dette, har jeg etter hvert begynt å styre unna denne herlige ligaen på slike dager, for både Northallerton Town og en rekke andre Northern League-klubber har tilsynelatende en besettelse med å (gjerne på kort varsel) endre kamptidspunktet til håpløse 13.00. I nordøst er det både spillere, funksjonærer og fans som gjerne dukker opp på andre kamper med tidlige avspark selv om deres klubb skal spille senere den dagen, og slike tilskuere går man jo da glipp av, i tillegg til at jeg ved mitt første planlagte besøk til Northallerton også ventet selskap av minst 35-40 tyskere som alle endte opp med å i skuffelse velge seg andre destinasjoner. De kunne nok bidratt til en mer innbringende kampdag enn vanlig, men noen virker helt besatt av å spille klokka 13.00 heller enn klokka 11.00.

Vel, nå skulle jeg i hvert fall dit, og jeg kom meg med 14.57-toget som brukte nøyaktig ti minutter ned til Northallerton. Det er en markedsby med drøyt 16 000 innbyggere, og den er administrasjonsby for grevskapet North Yorkshire. Her var det allerede bosetning i romertiden, men det var etter at datidens konge på 1000-tallet skjenket landskapet til biskopen av Durham at Northallerton vokste i betydning som et viktig religiøst sentrum. I årene som fulgte spilte den også en betydelig rolle i konflikten mellom England og Skottland; ikke minst med tanke på ‘The Battle of the Standard‘ som ble utkjempet rett nord for byen og endte med engelsk seier og over 12 000 døde. Senere vokste Northallerton som frem som stoppested på hovedveien mellom London og Edinburgh, og handel, transport og jernbanens ankomst sørget for vekst.

Station Hotel ligger som navnet tilsier like ved stasjonen, og denne puben ble mitt første stoppested på en aldri så liten pub-til-pub-runde i Northallerton, før turen gikk videre inn i sentrum og til Nags Head og The Durham Ox. Noe av det jeg virkelig savner her hjemme i moderlandet er skikkelig tradisjonelle slakterbutikker, og da jeg beveget meg videre ble jeg selvsagt fristet innom en slik. Kistons bød på varme paier og fristet med noen fantastiske pork pies. Jeg tok med meg to stykker som jeg nøt før jeg gikk innom Tickle Toby Inn. Coachman’s Tap Bar og The Fleece Inn ble deretter besøkt, men jeg hadde spart det beste til slutt…nemlig mikropuben Stumble Inn, som viste seg vel verdt ventetiden, og jeg skulle gjerne tilbragt litt mer tid der. Det var imidlertid på tide å komme seg til kveldens kamparena.

Da jeg gikk opp igjen på High Street, var det derfor for å vente på buss nummer 73, siden 25-30 minutters trasking ikke fristet nevneverdig for øyeblikket. Sjåføren kvitterte ut en billett og levet å si fra når jeg skulle av. Han holdt ord, og jeg takket for skyss og gikk for å betale meg inn. Men på parkeringsplassen så jeg kjente fjes. Jeg visste at mine groundhopper-venner Katie & Lee ville ta turen, men de hadde også med seg Connor Lamb i tillegg til Katies datter Jade, og jeg var naturlig nok den eneste i vårt følge som aldri tidligere hadde besøkt Ainderby Road og Northern League sin sørligste klubb. Vi betalte oss inn med £6 i inngangspenger, samtidig som jeg betalte £1,50 for et eksemplar av kveldens gode kampprogram. Kanskje skulle jeg sneket meg for bi Lee da vi to entret sist, for rett på innsiden kjøpte han det som skulle vise seg å være vinnerloddet i kveldens 50/50 draw, rett foran snuta på meg.

Northallerton Town ble stiftet i 1895, og spilte lenge i navngjetne ligaer som Allertonshire League, Vale of Mowbray League og Ripon & District League, før de i 1972 tok plass i Teesside League. Der ble de kun i to sesonger før ferden gikk videre til North Yorkshire League, Darlington & District League og Harrogate & District League. I dag tenker man på Northallerton Town som et naturlig innslag i Northern League, men det var først i 1982 at de tok steget opp fra Harrogate & District League for å være med i Northern League sin nye andredivisjon som ble startet opp det året. Andreplassen i 1990 var nok til å sikre opprykk til den tradisjonsrike ligaens toppdivisjon, og dette ble starten på deres beste periode.

De klarte aldri å kjempe om ligatittelen i verdens nest eldste liga, men de vant i 1994 dens ligacup med finaleseier over Blyth Spartans. Samme sesong sikret de seg også sin bestenotering i form av en 6. plass i ligaen, og tok seg for andre sesong på rad til FA Cupens fjerde (og siste) kvalifiseringsrunde – noe som også fortsatt er bestenotering. Men dette var så bra som det ble, for som noen sier: i likhet med Ikaros fløy nok Northallerton Town for nære solen, og hodeløs økonomisk satsing endte med at de sommeren 1994 ble slått konkurs. Umiddelbart ble det blåst liv i klubben under navnet Northallerton FC, men sesongen etter endte med nedrykk. Town-suffikset var tilbake fra sommeren 1996, og nærmest som å markere dette vant de Division Two våren 1997 og var tilbake i toppdivisjonen.

Deres gjensyn med toppdivisjonen har etter dette har vært av nokså kortvarig art, men de har hatt suksess i turneringen det også denne kvelden skulle dreie seg om. Ernest Armstrong Memorial Cup er en slags ligacup utelukkende for klubbene i ligaens Division Two, og den vant Northallerton Town både i 2012, 2016 og 2017. Det er vel bevis på at de i tar denne turneringen seriøst, og jeg har i det hele tatt inntrykk av at Northern League er en liga der klubbene faktisk tar dens cup-turneringer seriøst – i motsetning til en visse andre ligaer som har ligacuper som fremstår nærmest som en vits, og med tafatte styrer som åpenbart ikke evner eller gidder å gjøre noe med det. Uansett var kveldens kamp et møte mellom Northallerton Town og Jarrow, og det dreide seg om tredje runde som i realiteten er kvartfinale, så kveldens vinner ville naturlig nok dermed være klar for semifinale.

Northallerton Town spilte tidligere på en bane rett ved County Hall, ikke langt fra jernbanestasjonen, men slik jeg forstår det ble denne tomta i 1974 ekspropriert av lokale myndigheter som hadde planer om å utvide sitt hovedkvarter. Denne utvidelsen ble det for øvrig ikke noe av, og det skal fortsatt være en liten gressbane der, men Northallerton Town endte opp et stykke utenfor sentrum der de lokale myndighetene sørget for å bygge en ny bane for de. Det var i 1976 at de kunne flytte inn på Ainderby Road, der man tidlig i 1990-årene oppgraderte tilskuerfasilitetene. Hovedtribunen med 150 sitteplasser er fra denne perioden, men er kun av en seksjoner på den langsiden der man har tak over hodet. Der er det også et overbygg over en større seksjon med klassisk terracing, og mellom de to finner man klubbhuset. På bortre langside er det kun såkalt hard standing, mens det er flott, åpen terracing på begge kortsider.

Vi ble sittende og slå av en prat inne i klubbhusets bar, og det var som alltid interessant å høre Lee sin betraktninger rundt sesongens Northern League, der Northallerton Town igjen var med i opprykkskampen i Division Two. Billingham Town så ut til å gå mot en suveren tittel, og ble fulgt av Thornaby og Northallerton på andre og tredje. Lee trodde da også det var de to sistnevnte som ville kjempe om andreplassen, selv om lag som Chester-le-Street Town og Heaton Stannington jaget bak. Jarrow lå for ordens skyld på en åttendeplass i divisjonen før kveldens cupkamp. I programmet kunne vi lese om hvordan Northallerton hadde brukt helgen til å feie håpløse Durham City av banen, og man kan ikke annet enn å undre seg over hva som har gått så galt i den vanstyrte Durham-klubben.

Hjemmelagets keeper og kaptein Tom Dawson (mon tro om han er beslektet med brødrene Michael, Andy og Kevin, som alle startet sin karriere her) hadde måttet kaste inn håndkledet med en skade, og ble erstattet av unggutten Max Ridhardson. Hverken han eller Jarrow-keeper Mark English ble satt på store prøver i innledningen, for det som var av sjanser endte opp med skudd utenfor eller over. Etter hvert ble siktet bedre innstilt, og etter at Jarrow hadde klarert på streken etter en mølje i feltet, måtte unge Richardson i aksjon på motsatt banehalvdel, før Nicky Martin sneiet stolpen med et skudd for vertene. Martin var på farten igjen et par minutter senere, men Jarrow-keeperen reddet og returen fra Damon Reaks gikk over, og da det var Northallertons tur til å klarere inne på streken, sto det fortsatt 0-0 til pause.

Pausen benyttet jeg til å få meg litt vomfyll fra matutsalget, for én av grunnene til at jeg liker meg i nord; det er maten. Jeg sikret meg den siste paien, som vel var av typen steak og selvsagt hadde mushy peas og brun saus som tilbehør, og da det også var en kald og klar kveld var det selvsagt også på sin plass med en kopp Bovril til å varme seg på mens vi flyktig søkte ly i klubbhusets bar. Der fikk jeg også slått av en prat med tidligere ligaformann Mike Amos. På vei ut igjen ble også Lee & Katie utropt som vinnere av lotteriet og gikk jublende for å hente pengepremien mens vi andre så de 22 spillerne komme ut igjen på banen. Katie hadde for øvrig begynt å bekymre seg over eventuelle ekstraomganger, men Mike Amos som nå for en stund hadde tatt oppstilling ved siden av oss kunne bekrefte at man i denne turneringen går direkte til straffesparkkonkurranse ved uavgjort etter 90 minutter.

Det var svært lite som skjedde foran målene hva sjanser angår det første drøye kvarteret etter hvilen, men plutselig fant Andrew Shepherd sin lagkamerat Damon Reaks, og Reaks dro seg innover, kikket opp og skrudde ballen opp i det bortre krysset. 1-0, og en herlig scoring. Vertene kunne doblet ledelsen rundt ti minutter senere da Nicky Martin headet like over fra en corner, og samme mann kom seg like etter i god posisjon men skle dessverre idet han avsluttet slik at keeper English reddet greit. Også innbytter Chris Emms var skummelt frempå et par ganger, men Jarrow hadde ikke gitt opp, og den unge hjemme-keeperen måtte redde forsøk fra både Jonny Evans og Nicky Little. På overtid sendte Jarrow til og med opp keeper English i angrep, og sannelig fikk de belønning da Jonny Evans i det fjerde overtidsminuttet siktet på det bortre hjørnet. Hjemme-keeperen fikk en hånd på ballen, men klarte ikke å hindre den i å gå inn. 1-1 helt på tampen, og dermed måtte det avgjøres på straffer.

102 tilskuere fikk se at det var Northallerton Town som startet, og de scoret på samtlige fem straffer. Når unge Richardson reddet den første Jarrow-straffen til Kris Allen, betød det 5-3 da Reaks satt den avgjørende straffen og sørget for avansement. Northallerton Town var for øvrig også semifinalist forrige sesong, så dette er åpenbart en turnering de liker. Katie tilbød meg skyss tilbake til Northallerton stasjon, der toget mitt var forsinket med et snaut kvarter, men jeg kom meg da tilbake til Darlington og unnet meg et par glass nede i puben ved The Dalesman før det var stengetid og jeg tømte glasset, ønsket vertskapet en god natt og trakk meg tilbake til mitt rom i etasjen over.

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 507:
Northallerton Town v Jarrow 1-1 (0-0) – 5-3 on pens
Ernest Armstrong Memorial Cup, Quarter Final
Ainderby Road, 9 January 2019
1-0 Damon Reaks (64)
1-1 Jonny Evans (90+4)
Att: 102
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £4

Next game: 10.01.2019: Wombwell Town v Sheffield Bankers
Previous game: 08.01.2019: Shoreham v AFC Uckfield Town

More pics

This day on a map

 

Shoreham v AFC Uckfield Town 08.01.2019

 

Tirsdag 08.01.2019: Shoreham v AFC Uckfield Town

Jeg hadde drøyt fire timers reise foran meg da jeg sjekket ut fra Premier Inn-hotellet i Walsall og gikk for å ta 09.31-toget. Den engelske frokosten ble droppet til fordel for smørbrød som jeg på veien rasket med meg fra en sjappe på vei til togstasjonen. Første stopp var Birmingham New Street, der jeg byttet til tog mot London Euston, og etter å ha krysset metropolens sentrum sørover til Victoria kpm jeg meg med 12.16-toget som jeg skulle være med så langt som til Worthing. Jeg begynte å kjenne at turen snart gikk inn i sin tredje uka da jeg slepte med meg bagen fra togstasjonen ned til Travelodge Worthing Seafront. Der hadde jeg betalt £28 for overnatting, men jeg trodde det knapt da jeg på et Travelodge-hotell faktisk fikk sjekket inn uten problemer en time før de egentlig åpner for innsjekking. Nå står sannelig ikke verden til påske!

Da hadde jeg i hvert fall litt tid til å forlyste meg med noen pub-besøk etter å ha installert meg på rommet. Første stopp i så måte ble The Rose & Crown, og deretter JB’s Traditional Bar, før jeg regnet med at mikropuben Anchored omsider hadde åpnet. Det viste seg imidlertid at jeg ble møtt av stengte dører og fant ut at den dessverre ikke ville åpne denne dagen, så da var det bare å komme seg videre til Hare & Hounds. Det var på tide med en kjapp matbit, og Wetherspoons-puben The Three Fishes ville vel være et praktisk stoppested i så måte? Vel, igjen var det utsolgt for det jeg opprinnelig bestilte, og da jeg spurte om de hadde noe ‘real cider’ måtte karen bak bardisken spørre tre ganger om hva jeg mente. Hans kollega kom til uten at han heller forstå hva det var for noe. Ganske utrolig.

Selv om jeg ikke er noen voldsom fan av Wetherspoons-kjeden annet enn at den er meget praktisk till å innta frokost og andre måltider, pleier de jo faktisk ofte å ha godt utvalg på cider-fronten. Tydeligvis ikke her, for jeg kikket selv i kjøleskapene bak disken uten å se spor av noe slikt. Etter et raskt måltid tok jeg derfor et av togene østover, men hoppet av igjen allerede i Lancing for å teste mikropuben Stanley Ale House. Dette var mye bedre, og jeg skulle gjerne blitt for et påfyll i glasset, men valgte å komme meg videre med toget til Shoreham-by-Sea. Ved mitt forrige besøk i Shoreham, da jeg var på vei til kamp hos Steyning Town, var jeg innom mikropuben Old Star Ale & Cider House, og det ga såpass mersmak at jeg nå måtte innom der en tur.

Shoreham-by-Sea er en by som ligger helt sørøst i grevskapet West Sussex – omtrent midt mellom Brighton og Worthing. Den har drøyt 20 000 innbyggere, og elven Adur deler sentrum av byen fra en landtunge som skjærer vestover og inneholder Shoreham Beach, før den nevnte elven renner ut i den engelske kanal. Old Shoreham har hatt bosetning lenge, men det var naboene Brighton og Worthing sin vekst som sammen med jernbanens ankomst i 1840-årene var medvirkende til at Shoreham ble en havneby med flere skipsverft og også et handelssted. Like vest for byen krysser Shoreham Tollbridge (fra 1782) elven Adur, og denne broen skal være en av få gjenværende av sitt slag i hele verden. Shoreham er ellers kjent for ‘fiske’ av muslinger, og det har gitt byens klubb som jeg denne kvelden skulle se kallenavnet The Musselmen.

Selv om jeg som forventet likte gjensynet med Old Star Ale & Cider House, hadde jeg denne gang tenkt å også prøve noen flere Shoreham-puber, og derfor gikk jeg videre til The Marlipins. Det var ingen dårlig pub, og en av stamgjestene tipset meg om at neste pub burde bli Piston Broke, så slik ble det. Han må ha visst hva jeg likte, for også denne puben fikk tommelen opp, før jeg krysset over til The Bridge Inn. Jeg mistenkte sterkt at et par av stamkundene hadde overdrevet voldsomt da de mente det ville være en drøy halvtimes gange herfra til kveldens kamparena Middle Road, men selv om jeg tippet at sannheten lå nærmere det halve, unnet jeg meg likevel en taxi herfra for å ankomme Middle Road med en times tid til avspark. Jeg hadde til og med i overkant av dette da jeg betalte drosjekusken og deretter betalte meg inn med £6 pluss £1 for kveldens program.

Shoreham FC ble stiftet i 1892, og var fire år senere med å stifte West Sussex League, som de vant tre ganger helt på begynnelsen av 1900-tallet. Etter første verdenskrig spilte de flyktig i Brighton, Hove & District League, før de i 1920 var med å stifte Sussex County League (som i dag har blitt til Southern Combination). Med unntak av noen år i perioden 1927-1933 (og selvsagt da ligaen tok en pause under annen verdenskrig) skulle de bli værende der helt frem til 2017. De vant denne ligaen for første gang i 1952, og forsvarte tittelen året etter. Deretter måtte de vente til 1977 på neste ligatittel, men da var det som nyopprykket lag at de vant tittelen etter å ha surret seg ned i ligaens andredivisjon noen år tidligere. Det gjorde de også ved flere anledninger senere, men tok seg stort sett raskt opp i ligaens toppdivisjon igjen hver gang.

Sommeren 2015 ble Sussex County League til Southern Combination, og toppdivisjonen Division One ble til det mer tidsriktige(?) Premier Division. Shoreham hadde i flere sesonger slitt på nedre del av tabellen da de plutselig slo til 2017/18-sesongen. Det endte opprinnelig med andreplass bak Haywards Heath Town, men etter sesongslutt ble sistnevnte idømt en poengstraff på ni poeng for bruk av en ikke-spilleberettiget spiller, og Shoreham ble dermed tildelt tittelen og opprykket til step 4. Haywards Heath anket avgjørelsen, og det hele dro ut slik at Shoreham inntil en uke før seriestart ikke var sikre hvilken divisjon de skulle spille i. Det sørget igjen selvsagt for problemer med blant annet å tiltrekke seg spillere og planlegge for en ny sesong, og det hele endte med sisteplass i Isthmian League Division One South og umiddelbart nedrykk tilbake til Southern Combination, etter en fjorårssesong der de kun vant tre ligakamper.

På klubbens hjemmebane Middle Road finner man klubbhuset med sin bar over på den ene langsiden, og det var dit jeg satt kursen for å bla litt i programmet med litt forfriskninger fra baren. Lenger ned, midt på denne langsiden, er anleggets hovedtribune. Det er noe deilig med gamle tribuner kledd i slitent bølgeblikk, og Shorehams variant er en blanding av sitte- og ståtribune, med et par betongtrinn som jeg mistenker at man i senere år har boltet fast seter til. Bak begge målene er det et overbygg som gir tak over hodet for stående tilskuere; på den ene kortsiden en liten vaklevoren variant, og på motsatt ende av banen en større og mer solid utgave. Og på den siste langsiden er det utelukkende hard standing under åpen himmel, i tillegg til at laglederbenkene er plassert på den siden. Jeg likte meg umiddelbart på Middle Road.

Kveldens kamp hadde blitt promotert som en viktig sådan for både Shoreham og bortelaget AFC Uckfield Town, og der jeg satt i klubbhuset og tok en kikk på tabellen kunne jeg vel se hvorfor. Southern Combination Premier Division ble toppet av Chichester City som hadde fem poeng ned til et Newhaven som dog hadde to kamper til gode, og ytterligere to poeng ned til treer Horsham YMCA. Men det var lenger ned på tabellen at kveldens kamp hadde betydning. AFC Uckfield Town lå midt på tabellen på en 11. plass, og det hadde blitt luke opp til 10. plassen, men de hadde spilt færrest kamper av alle i divisjonen, takket være blant annet innsatsen i FA Vase, der de så sent som tre dager tidligere hadde blitt slått ut med tap for Windsor i fjerde runde. Med seier i hengekampene ville de kunne få kontakt med lagene bak tet-trioen.

For Shoreham sin del slet de tilsynelatende igjen også denne sesongen. Så vidt jeg vet er det vel i utgangspunktet to som skal ned, og Shoreham lå som nummer fem fra bunnen, med fem poeng ned til nest-jumbo Loxwood. Imidlertid skal nå i hvert fall den nye manageren Curtis Foster fått skikk på det defensive etter at han tok over i romjula. Da hadde ikke Shoreham vunnet siden oktober, og de avsluttet året 2018 med den begredelige rekken 0-2-8. Altså kun to poeng på ti kamper, men allerede i dette årets første kamp hadde de overrasket med borteseier 1-0 over treer Horsham YMCA, og det vitnet vel kanskje om at utviklingen var positiv. Jeg snakket så vidt med en Shoreham-kar som syntes å ha tro på det, og han mente at det nå handlet om å stabilisere skuta og at eventuelle ambisjoner om nytt opprykk til step 4 får komme senere når eller dersom det skulle være naturlig.

Det dro seg mot kampstart, og utenfor klubbhuset hadde man hengt opp tavla med lagoppstillingene. Lagene inntok snart banen, og da dommeren blåste i gang kampen, var det en jevnspilt innledning. Det var i det hele tatt svært få sjanser å fortelle om, og de to lags forsvar virket å ha nokså god kontroll på alt som kom. Det var tilløp til en farlighet i forbindelse med en corner for bortelaget, men det endte med flere blokkeringer inne i Shoreham-feltet. For vertenes del var omgangens største sjanse en kontring der Uckfield-keeper Louis Rogers var på dypt vann da han rykket ut for å avskjære en lang ball opp mot Shoreham-spiss Mike McCormick. Det ble nesten misforståelse med en Uckfield-forsvarer, og ytterligere en Shoreham-spiller kom til da Uckfield-keeperen forsøkte å drible av de to motstanderne utenfor feltet sitt. Det holdt på å gå galt, men han slapp med skrekken og fikk klarert. Til pause sto det 0-0.

Det var en virkelig kjølig kveld, selv med Brandon United-lua trukket godt nedover ørene, og det var derfor naturligvis på plass med en Bovril i pausen, samtidig som jeg også fikk kastet innpå en burger mens drikken ble noe avkjølt fra sin skoldende temperatur. Ute på banen var det fortsatt ikke noen sjanse-bonanza, men gjestene som utover i første omgang hadde begynt å tilrive seg et aldri så lite initiativ, fortsatte å presse på. Uckfield styrte banespillet, men det sviktet i de avgjørende situasjoner, og det ebbet stort sett ut i halvsjanser. De burde imidlertid ha tatt ledelsen da et innlegg med ti minutter igjen fant veien til Dee Okojie på bakre stolpe. Utrolig nok klarte han ikke å finne nettmaskene, men bare klypene til Shoreham-keeper James Broadbent, og hverken linjemann eller dommer lot seg overbevise av Uckfield-spillernes protester der de hevdet at ballen hadde vært over streken.

I stedet kunne Shoreham stjålet alle poengene da Mike McCormick kom seg fri inne i feltet, men avslutningen gikk like utenfor. Da gjestenes siste mulighet endte med at Taylor Maddock i forbindelse med en corner avsluttet rett i finger på Shoreham-keeperen, endte det da også 0-0 til slutt. Det var tydelig at den nye Shoreham-manageren som nevnt var i ferd med å få litt skikk på det defensive, mens flere av Uckfield-spillerne og -lederne var tydelig nokså misfornøyd med poengdeling og ga uttrykk for at de hadde fortjent seieren. Det hjelper lite når man ikke får ballen i mål. Jeg forlot uansett snart Middle Road via en annen utgang enn der jeg hadde kommet inn, men det var først en dag eller to senere at jeg fant ut at det hadde vært 101 tilskuere til stede.

Nå ville jeg komme inn til puben Duke of Wellington og søke ly i varmen der. Det skulle være en god pub, ut fra anbefalingene jeg hadde fått. Det var det sikkert også, men denne kvelden var det en slags lyrikk-aften med åpen mikrofon, og siden det mildt sagt ikke er min greie, tømte jeg fort glasset og rømte stedet. I stedet slo jeg meg ned til med et glass på Buckingham Arms, tvers overfor togstasjonen. Jeg hadde blinket meg ut toget med avgang klokka 22.39 for å ankomme tidsnok til en siste pint ved Grand Victorian Hotel i Worthing. Nå skulle det vise seg at dette toget imidlertid var over ti minutter forsinket, og dermed ankom jeg ikke Worthing før på slaget elleve. Det første jeg så da jeg kom ut av stasjonen var at stedets landlady stakk hodet ut av det nevnte etablissementet og låste døra for kvelden. Dermed spaserte jeg i stedet rett tilbake til hotellet og tok kvelden etter å ha fått betjeningen til å bestille en taxi for meg til morgenen etter.

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 506:
Shoreham v AFC Uckfield Town 0-0 (0-0)
Southern Combination Premier Division
Middle Road, 8 January 2019
Att: 101
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 09.01.2019: Northallerton Town v Jarrow
Previous game: 07.01.2019: Rushall Olympic v Barwell

More pics

This day on a map

 

Rushall Olympic v Barwell 07.01.2019

 

Mandag 07.01.2019: Rushall Olympic v Barwell

Det var på tide å forlate Bristol etter to dager med base i byen, men jeg hadde ikke noen bråhast denne morgenen, så før jeg så gjorde, gikk jeg for å innta en full english breakfast på Wetherspoons-puben The Commercial Rooms. Først deretter gikk jeg tilbake for å pakke snippesken og sjekke ut fra Travelodge-hotellet på Mitchell Lane. Jeg kom meg med 11.30-toget fra Bristol Temple Meads, og snaut halvannen time senere befant jeg meg på Birmingham New Street, der jeg skulle gjøre et togbytte og komme meg videre med 13.12-toget som skulle frakte meg så langt som til Walsall. Der hadde jeg betalt £38 for overnatting ved Premier Inn-hotellet i Walsall sentrum, og etter drøyt tjue minutter på dagens andre tog satt jeg sporenstreks kursen dit for å sjekke inn. Etter å ha installert meg og pustet ut litt var jeg imidlertid snart på farten igjen.

Ved tidligere besøk i Walsall har jeg egentlig aldri hatt tid til å sjekke ut byens puber ordentlig, og det hadde jeg nå tenkt å gjøre noe med. Nokså koselige The Oak Inn ble første stopp, før jeg gikk videre til det som temmelig sikkert må være Walsalls mest slitne pub. På utsiden av The Prince Blucher manglet nesten halvparten av bokstavene som stavet pubens navn, og det innvendige inventaret og klientellet sto i stil. En lokal kjenning kommenterte på Facebook at alle han kjente unngikk dette etablissementet, der et nokså tannløst kvinnemenneske virket å by seg frem for andre stamkunder. Etter å ha nøyd meg med en halv pint gikk jeg videre til The Black Country Arms, og det var som natt og dag da sistnevnte viste seg å være en aldeles utmerket pub og byens soleklart beste.

Etter å ha gjort kål på både en pint med Lilley’s Mango og en pose ‘habanero pork scratchings‘ måtte jeg unne meg en ny halv pint i den eminente puben, men deretter var det på tide å få et aldri så lite måltid i skrotten, og derfor spaserte jeg opp til St. Matthew’s Hall for å få orden på dette. Fortsatt hadde jeg tid til et lite glass på The Tap and Tanner før jeg innfant meg på Walsall bussterminal og fant frem til riktig ‘plattform’ for buss 997. Den skulle ta meg den ikke altfor lenge veien opp til Rushall, som er en tidligere gruvelandsby noen få kilometer nord for Walsall sentrum, og jeg mistenker at innbyggertallet på i underkant av 12 000 også inkluderer noen nærliggende grender. Etter ti minutter kunne jeg uansett takke sjåføren og stige av i området kalt Daw End, et steinkast fra puben The Boathouse.

Det var fortsatt over to og en halv time til kampstart, så jeg stakk naturligvis innom den nevnte puben som viste seg overraskende stor. Deretter fant jeg frem også til The Manor Arms, der jeg forvirret forsøkte å finne baren. Hadde jeg lest skiltet på utsiden, ville jeg sett at jeg ble ønsket velkommen til ‘the pub with no bar‘, og et par stamkunder moret seg nok litt over mitt forfjamsede uttrykk før de fortalte at baren var der i rommet de satt. Sekunder senere kom da også stedets landlady og kunne skjenke meg et glass fra tappekranene i veggen. Det var imidlertid snart på tide å komme seg til kveldens kamparena Dales Lane, som ligger like oppe i veien, og der ankom jeg med godt over en time til avspark. Jeg betalte mine £10 for å få komme innenfor og ytterligere £2 for et program og satt raskt kursen mot klubbhusets bar.

Det fortelles om en klubb med navn Rushall Olympic som spilte i 1890-årene, men denne la ned driften i årene før annen verdenskrig. Dagens klubb med kallenavnet The Pics ble stiftet i 1951, da en gruppe unge menn ville blåse liv i klubbnavnet. De spilte i lokale ligaer som Walsall & District Amateur League og Staffordshire County League (South), og vant sistnevnte fire ganger på første halvdel av 1960-årene, før det virkelig begynte å skje ting et tiår senere. I 1977 flyttet de inn på Dales Lane, og dette ble startskuddet på klatringen i systemet, for året etter fikk de innpass i West Midlands (Regional) League. Våren 1980 vant de Division One-tittelen og sikret opprykk til Premier Division, der de i årene som fulgte var en middelhavsfarer frem til de i 1994 var med å stifte Midland Football Alliance.

Der endte de som nummer to i både 2001 og 2003, men i 2005 sikret de seg endelig tittelen og opprykk til step 4. For The Pics ble det ensbetydende med spill i Southern League Division One West og deretter to sesonger i Division One Midlands, før de i 2008 ble flyttet sidelengs over til Northern Premier League og deres nye Division One South. De hadde tatt et foreløpig farvel med Southern League med å ta seg til playoff der de tapte semifinalen for Leamington, og sin første sesong i NPL ble det ny femteplass og igjen playoff. Denne gang var det Belper Town som ble for sterke, men etter en tredjeplass i 2010/11-sesongen ble det endelig playoff-suksess. Brigg Town ble slått i semifinalen, før Grantham Town ble finaleslått, og opprykket til step 3 var et faktum. De ble værende i NPL Premier – med sjetteplassen i 2013 som bestenotering – inntil de i sommer ble flyttet over i den nye Southern League Premier Division Central.

Mens jeg inne i klubbhuset fikk et glass med forfriskninger hørte jeg en kjent stemme bak meg, og borte i et hjørnet ved døra hadde jeg ikke sett at groundhopper og grinebiter Tony Morehead satt, allerede på plass. Jeg måtte slå meg ned for en obligatorisk prat, men fikk også tatt en nærmere kikk på det fine programmet som dog viste seg å være en dobbel-utgave som dekket dagens kamp mot Barwell i tillegg til hjemmekampen mot Redditch United to dager tidligere. I så måte var naturlig nok ikke tabellen oppdatert etter helgens kamper (selv om programmet for øvrig hadde en god del stoff), men jeg hadde med meg Non-League Paper i veska, og til tross for å tapt seg voldsomt i senere tid, hadde de i hvert fall tilsynelatende klart å få tabellen riktig denne gang.

Nå har man som jeg vel var inne på utvidet step 4 med en fjerde avdeling før denne sesongen, og det er Southern League som har fått ansvaret for å nå styre to step 3-avdelinger. I deres Premier Division Central var det Stourbridge som toppet tabellen to poeng foran et Kettering Town som imidlertid hadde tre kamper til gode. Det så allerede ut til å bli en ren tvekamp mellom disse to, for de hadde skaffet seg en solid luke ned til de nærmeste konkurrentene. For dagens kamp var det snarere nedre halvdel av tabellen som var av interesse. Rushall Olympic og Barwell var tabell-naboer på henholdsvis 17. og 16. plass av de 22 lagene, og det skilte to poeng i Barwells favør. Rushall hadde fem poeng ned til nedrykksstreken, og ville som man skjønner passere Barwell på tabellen med seier.

Dales Lane har som nevnt vært hjemmebane for The Pics’ siden august 1977, og man kommer inn på den ene kortsiden der klubbhuset står, men der er det lite av tribunefasiliteter. Midt på langsiden til venstre sett herfra står en eldre tribune som i dag er en blanding av ståtribune og sittetribune, og dette var den delen av anlegget som falt best i smak hos undertegnede. Lenger opp har man installert en nyere, moderne sittetribune med en tilsvarende tribune vis-à-vis på motsatt side av banen. På den borterste kortsiden er det ståplasser i form av noen betongavsatser, og på seksjonen bak mål har man tak over hodet. Det er en del ting som vitner om at Dales Lane opprinnelig var arena for fotball lenger ned i systemet, og at man gradvis har utført diverse «oppgraderinger». Jeg likte meg i hvert fall her da jeg benyttet en røykepause til å kikke meg litt rundt.

Rushall Olympic hadde ikke noen kjempeform å vise til, der de sto med kun to poeng på sine sju siste ligakamper (0-2-5). Ørlite bedre form på Barwell, med 2-1-5 på de siste åtte var heller ikke noen veldig imponerende rekke, og jeg forventet vel egentlig en tett og jevn kamp på Dales Lane denne kvelden. På vei inn igjen i klubbhuset slo jeg av en rask prat med en hjemmesupporter som selvsagt håpet de skulle få seg en seier igjen, men av ambisjoner for øvrig virket det som om han fortsatt sa seg fornøyd med å kjempe på step 3 og hevdet at ytterligere et eventuelt opprykk nok uansett kanskje ville være et litt for stort steg for klubben. Tilbake i klubbhuset hadde det kommet flere kjente groundhopper-fjes til, og en klubbrepresentant kom snart og delte ut stensiler med kveldens lagoppstillinger.

Før avspark rakk jeg å oppsøke matutsalget og få en påminnelse om hvorfor jeg liker å se fotball i Midlands og i Nord-England. En herlig pai med mushy peas og en kopp Bovril var det jeg trengte, og fornøyd kunne jeg se lagene innta banen og selv starte en liten fotorunde rundt banen mens kampen ble sparket i gang. Gjestene fra Leicestershire startet friskest med et par tidligere sjanser, men det var vertene som tok ledelsen i det åttende minutt da Orrin Pendley raget høyest i feltet og stusset ballen mot mål før Danny Waldron styrte den videre inn i nettmaskene til 1-0. Anthony Dwyer hadde to dager tidligere debutert for Barwell med å score, og han hadde to gode muligheter før det så ut til å bli enda vanskeligere for gjestene. Allerede i det fjortende minutt ble de nemlig redusert til ti mann da Jamie Towers fikk direkte rødt for å ha sparket en motspiller.

I kvarteret som fulgte virket det tungt for Barwell, som med en mann mindre hadde nok med å forsvare seg, men sakte men sikkert spilte de seg etter hvert inn i kampen igjen og kunne selv komme på et og annet angrep. Det var det de gjorde i det 27. minutt, da Reece Blackmore leverte et glimrende innlegg som Alex Tomkinson styrte i mål med hodet. Dermed 1-1, men vertene kunne ti minutter senere vært i ledelsen igjen om ikke Barwell-keeper Liam Castle hadde vært på pletten med en god redning på avslutningen fra målscorer Waldron. Hjørnesparket førte til en kontring der Dwyer løp helt fra midtbanen, men den avgjørende pasningen fant ikke Eliot Putman som sto helt alene foran mål. Dermed 1-1 halvveis.

Det hadde vært tett og jevnt og til tider temmelig ampert, og det første som skjedde etter hvilen var at Barwells midtbanespiller Nigel Julien etter en duell fikk klar beskjed fra dommeren om at dette var absolutt siste sjanse siden han allerede hadde fått gult før pause. Det var i det hele tatt langt flere heftige dueller enn målsjanser på Dales Lane denne kvelden. Barwell hadde en ok mulighet ved Brady Hickey som ikke fikk nok kraft i headingen, men det var Rushall som utover i omgangen hadde mye ball uten å klare å utnytte det numeriske overtallet og presse ballen i mål. Vel, i hvert fall ikke før 85 minutter var spilt. Da fyrte Simeon Maye løs, skuddet gikk i en annen spiller og falt ned hos Edwin Ahenkorah som pirket den i mål. Hans feiring ble avbrutt da han så at linjemannen hadde hevet flagget for offside, og det hele ebbet ut med 1-1 og poengdeling.

Mange av de 123 tilskuerne forlot raskt Dales Lane, men siden min buss tilbake til Walsall ikke gikk før 22.16 unnet jeg meg et siste glass i klubbhuset der hjemmelaget til manager Liam McDonald snart begynte å komme inn. Jeg tømte glasset, takket for meg og gikk for å vente på buss 997. Jeg hadde ikke ventet mange minuttene før den kom og fraktet meg de ti minuttene tilbake til Walsall bussterminal. Jeg skulle nok tatt en tur innom The Black Country Arms, men jeg valgte i stedet å sjekke ut en pub rett bortenfor hotellet, og da den viste seg å allerede ha stengt for kvelden, gadd jeg rett og slett ikke å gå tilbake. Derfor trakk jeg meg heller tilbake til hotellrommet etter nok en lang og innholdsrik dag med groundhopping.

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 505:
Rushall Olympic v Barwell 1-1 (1-1)
Southern League Premier Division Central
Dales Lane, 7 January 2019
1-0 Daniel Waldron (8)
1-1 Alex Tomkison (27)
Att: 123
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 08.01.2019: Shoreham v AFC Uckfield Town
Previous game: 06.01.2019: Newport County v Leicester City

More pics

This day on a map

 

Newport County v Leicester City 06.01.2019

 

Søndag 06.01.2019: Newport County v Leicester City

Da jeg sa farvel til min venninne Catherine og gikk for å ta 14.04-toget fra Bristol Temple Meads til Bristol, var det for å sette kursen mot dagens andre kamp, for jeg hadde allerede sett én kamp denne formiddagen, selv om det ikke ble den kampen jeg hadde planlagt. Nå var det bare å rette oppmerksomheten mot ettermiddagens kamp der Newport County fra League Two skulle ta imot Leicester City i FA Cupen. Heldigvis var nå Severn-tunnelen åpen igjen slik at jeg slapp buss for tog denne dagen, og jernhesten brukte 37 minutter på å frakte meg til Newport, som jeg føler jeg har vært mye i den siste tiden (ikke minst på min forrige tur). Med avspark klokka 16.30 hadde jeg tid nok til å også stikke snuta innom og unne meg en pint ved Sam Smith’s-puben Ye Olde Murenger House som har blitt en personlig favoritt i byen.

Newport er med sine rundt 150 000 innbyggere den tredje største byen i Wales, og en viktig havneby. Med sine store dokkanlegg ligger den ved elven Usks utløp i Bristolkanalen. Det fulle walisiske navnet er Casnewydd-ar-Wysg, som betyr noe sånt som ‘den nye borgen ved Usk’, og henviser til borgen fra 1100-tallet som i dag er bevart som en ruin ved elvebredden rett ved sentrum. Newport var på første halvdel av 1800-tallet også et sentrum for chartistbevegelsen som kjempet for sosiale og politiske reformer, og under det såkalte Newport-opprøret i 1839 marsjerte flere tusen bevæpnede demonstranter under ledelse av John Frost til det tidligere Westgate Hotel i byens sentrum, og på denne nå ombygde bygningen kan fortsatt ses kulehull fra kampene der minst 22 mennesker ble drept.

For min del var det bare å sluke siste dråpe med Sam Smith’s cider og spasere forbi borgruinene og over gangbrua over elven Usk. Over på den vestlige elvebredden tok jeg meg selv i å se på klokka da jeg ble fristet til en tur innom baren Riverside, for jeg hadde nok med tid, men jeg ble stanset av dørvakter som pekte på køen og fortalte at det var fullt. Jeg gadd ikke vente, og gikk i stedet sporenstreks videre mot dagens kamparena Rodney Parade for å hente ut billetten min fra billettkontoret. Det var først to dager før kamp at de gjenværende billettene ble lagt ut for general sale etter at sesongkortholdere, medlemmer og andre med en viss rang hadde forsynt seg, og jeg hadde den morgenen fått sikret meg en billett pålydende £26 til ståtribunen Hazell Terrace. På toget fra Bristol hadde jeg nå også sett at kampen var offisielt utsolgt, så man kan trygt si at interessen var noe større enn vanlig.

Jeg fikk raskt hentet ut billetten, og betalte deretter en programselger £3 for et eksemplar av dagens utgave. En skuffelse var det imidlertid at man merkelig nok hadde valgt å holde klubbsjappa lukket på en slik dag. En av deres største kamper i nyere tid, og det var altså låste dører i klubbsjappa, der jeg i stedet ble møtt med beskjed om at jeg var ‘velkommen tilbake i morgen’! Da hadde ikke jeg til hensikt å være i Newport, så tapte penger for klubben vil jeg tro, mens jeg ikke fikk noen pin til min samling. Etter at jeg hadde hentet billettene var det fortsatt rundt tre kvarter til kampstart, så jeg tok turen innom ølteltet utenfor inngangen for å gjøre som mange andre og unne meg en pint der før jeg omsider tok meg innenfor.

Selv om Newport County ble ‘restiftet’ i 1989 har de røtter tilbake til 1912 da klubben ble stiftet for første gang, og spilte først i Western League og Southern League. I 1920 var de blant klubbene som fikk være med på moroa da Football League utvidet med en tredjedivisjon, og forventningene var store da denne ble vunnet i 1939, men grunnet krigen ble 1939/40-sesongen avbrutt etter kun tre kamper – for øvrig med County plassert på en 9. plass i andredivisjon. Da ligaen startet opp igjen etter krigen hadde det i mellomtiden skjedd store omrokkeringer i klubben, og sisteplass på tabellen ved sesongslutt betød retur til nivå tre. Blant de mange tapene var det stygge 0-13 tapet for Newcastle United, hvis stjernespiller Len Shackleton kommenterte var ‘heldige som i det hele tatt fikk null mål’.

Newport County spilte seg i 1963 frem til finalen i den walisiske cupen, men tapte overraskende for lille (og ikke lenger eksisterende) Borough United som sjokkerte hele fotballnasjonen Wales med å ta cuptittelen det året (og deretter gjøre det langt bedre enn forventet i Europa, men det er uansett en annen historie). I tillegg har for øvrig Newport County et enormt antall tapte semifinaler i den walisiske cupen, men det skulle rettes på da de igjen nådde finalen i 1980 og beseiret Shrewsbury Town. Med det kvalifiserte de seg for cupvinnercupen, der blant annet norske Haugar ble slått 6-0 før Newport County i kvartfinalen måtte se seg slått knepent 2-3 sammenlagt av østtyske Carl Zeis Jena. Etter noen gode år tidlig i 1980-årene var County snart i fritt fall, og to strake nedrykk betød exit fra Football League i 1988, før de året etter gikk konkurs.

Den nye klubben ble raskt stiftet under navnet Newport AFC, og med et uttalt mål om å gjenvinne den opprinnelige klubbens Football League-status. Klatringen startet på non-leagues step 5 (nivå 9), i Hellenic League, som de vant på første forsøk. Senere klatret de sakte men sikkert via Southern League opp i Conference South og Conference Premier. I mellomtiden hadde de i 1999 også tatt tilbake County-suffikset i klubbnavnet. Våren 2013 tok Newport County seg til en historisk playoff-finale i den forstand at det var to walisiske lag som på Wembley kjempet om opprykk til Football League. Wrexham var motstander, og med 2-0 til Newport County kunne de juble over retur til Football League 25 etter at de (eller forgjengeren om man vil) forlot den ligaen. Ingen historie om Newport County er dog komplett uten å nevne den bitre feiden med det walisiske forbundet FAW som gjorde at klubben måtte spille flere sesonger i eksil i England.

Jeg har jo ved flere anledninger tatt for meg dette temaet, men raskt fortalt oppsto konflikten da man i 1992 stiftet League of Wales (nå Welsh PL) som en nasjonal walisisk toppdivisjon og krevde at alle walisiske klubber som spilte i engelsk fotball (unntatt de tre ‘store’ som da var i FL) tok plass i walisisk fotball og den nye toppdivisjonen. Åtte klubber nektet og fikk tilnavnet ‘The Irate Eight‘, og etter at tre snart likevel bøyde seg for kravet ble de øvrige nektet å spille engelsk fotball på baner i Wales, slik at de måtte banedele i England. For Newport County sin del betød det en banedeling i Moreton-on-Marsh i det nordøstlige Gloucestershire, nesten tretten mil unna. I 1995 hadde de åtte blitt til fire da en domstol slo fast at den påtvungne eksiltilværelsen var lovstridig, og Newport County kunne returnere til hjembyen.

De hadde i mellomtiden mistet sin tidligere hjemmebane Somerton Park som ble dessverre ble jevnet med jorden, og flyttet inn på Newport Stadium / Spytty Park før de i 2012 flyttet inn på Rodney Parade der de banedeler med rugby union-klubbene Newport RFC og Newport Gwent Dragons. Rodney Parade sto faktisk ferdigstilt allerede i 1877, og ligger ikke langt fra vestbredden av elven Usk. Det har dog skjedd saker og ting her siden den gang. På den ene langsiden ble den nye sittetribunen Bisley Stand åpnet i 2011. På motsatt langside er den mye eldre Hazell Stand. Den har en blanding av sittetribune bak og seksjoner med ståtribune i front, og strekker seg ikke hele banens lengde. På den ene siden strekker ståtribunen seg ut under åpen himmel bortover inngangspartiet i den nordlige enden av banen. Denne kortsiden kalles gjerne Town End, og har klassisk åpen ståtribune. På motsatt kortside er det reist seksjoner med åpen sittetribune som ser ut til å være av den midlertidige sorten.

Tilbake i november 2014 tok jeg en liten kikk innenfor portene på Rodney Parade mens jeg en morgen spaserte mot togstasjonen etter å ha overnattet i denne delen av byen, men nå skulle jeg altså se kamp der. Det dreide seg naturligvis om FA Cupens tredje ordinære runde der Premier League-klubben Leicester City som nevnt var gjester. Når verdens eldste cupturnering når dette stadiet har jo i disse dager stort sett min interesse gradvis forsvunnet som dugg for solen i påvente av neste sesongs kvalifiseringsrunder, men tredje runde gir likevel ofte en god mulighet til å huke av for en ny bane på en søndag, og innimellom er det en og annen kamp som likevel vekker litt interesse. Jeg skal ikke lyve og påstå at jeg boblet av begeistring, men det var i hvert fall på papiret en av rundens mer interessante kamper.

Newport County hadde tatt seg til tredje runde ved å slå Met Police 2-0 i første runde, og holdt deretter sine walisiske landsmenn fra Wrexham til 0-0 på Racecourse Ground før de vant omkampen 4-0. Leicester City kom naturlig nok inn nå i tredje runde…og etter å ha sett lagoppstillingene må jeg innrømme å ha blitt litt skuffet. Media forsøker så godt de kan å hause opp om det de hevder fortsatt er FA Cupens magi, men den er tydeligvis ingen prioritet for den franske Leicester-manageren som hadde gjort en rekke bytter og ifølge PL-kjennerne hvilte en rekke spillere slik at jeg overhørte flere på tribunen kalle bortelaget et ‘Leicester City XI’. Hadde Leicester kjempet om ligatittel eller vært i desperat nedrykkskamp kunne jeg muligens hatt en viss forståelse for vurderingene, men de var i en situasjon der de eter alle solemerker hverken vil kjempe om europacupspill eller mot nedrykk, og flere av mine groundhopper-kompiser med Leicester-sympatier var i etterkant direkte rasende og hevdet dette er en av grunnen til at ikke frosken…unnskyld, franskmannen…er noen publikumsfavoritt.

Litt oppmerksomhet fikk også Leicester-forsvarer Christian Fuchs som hadde fått sitt etternavn feilstavet ‘Fucks’ på lagoppstillingene, til stor forlystelse for flere av de til stede på Rodney Parade. Revene hadde når sant skal sies fortsatt fem av PL-vinnerne fra 2016 i sin startellever, men hadde gjort hele sju endringer siden sin forrige kamp, og en spiller som Jamie Vardy var ikke engang med i troppen. Noen vil kanskje huske at klubber som Luton Town og Portsmouth (sammen med en rekke andre) ble straffet og bøtelagt for et par år siden etter å gjort tilsvarende i den nå raserte Football League Trophy, men nå er det tydeligvis andre reglement som gjelder for de større klubbene høyere opp i pyramiden. Vel, Rodney Parade ble uansett stadig fullere, og det nærmet seg kampstart.

Så sent som i fjor slo Newport County ut Leeds United her på dette stadiet av samme turnering, før de holdt selveste Tottenham Hotspur til omkamp i fjerde runde, og nå var de sannelig på farten igjen. Med sitt første farlige angrep tok de ledelsen i det tiende minutt etter at Robbie Willmott lurte forsvarer Fuchs og fant Jamille Matt som headet i mål via stolpen. 1-0, og Rodney Parade eksploderte. Willmott kunne selv doblet ledelsen ti minutter senere, men dagens Foxes-keeper Danny Ward reddet med beina. Gjestenes Shinji Okazaki hadde en mulighet da hans avslutning ble blokkert og klarert inne på streken, men Leicester var svake i første omgang, og The Exiles gikk i garderoben med en fortjent 1-0 ledelse mens undertegnede gikk for å ta seg en røyk og kjøpe seg en burger.

Leicester var friskere etter hvilen, og i det 53. minutt sendte Marc Albrighton i vei et skudd som gikk forbi Newport-keeper Joe Day men smalt i tverrliggeren. Deretter misbrukte Kelechi Iheanacho en god mulighet da han skjøt utenfor fra god posisjon i en god Leicester-periode. Akkurat idet det virket som om Newport hadde ridd av den verste stormen, utlignet Rachid Ghezzal med et flott skudd åtte-ni minutter før slutt. 1-1, og jeg var nok ikke den eneste av de 6 705 tilskuerne som nå fryktet at en Leicester-seier (eller eventuelt seier i omkampen) lå i kortene. Men Newport County hadde åpenbart ikke tenkt å slå seg til ro med omkamp, for kun et par minutter senere blåste dommeren straffe etter at Albrighton blokkerte et innlegg med hånda. Padraig Amond taklet presset og sendte ballen forbi keeper Ward til 2-1, og nå kokte det skikkelig på Rodney Parade.

Newport-kaptein Fraser Franks var en koloss i forsvar, og sammen med sine kolleger ryddet han opp i det som kom. Det eksploderte igjen da dommeren siste fløytestøt gikk til enorm jubel fra hjemmefansen, og det som hørte ut som tilløp til pipekonsert mot sine egne fra bortefolket som nok så sesongens beste mulighet til en tittel gå fløyten. Hos hjemmemanager Michael Flynn og hans apparat var det voldsomme jubelscener, og vel fortjent, for han synes å ha gjort en kjempejobb med Newport County. Blant supporterne rundt meg gikk nå allerede diskusjonen om hvem man ville ha i neste runde. Nå vet vi både at det ble hjemmekamp mot Middlesbrough, og at Newport faktisk også vant denne fullt fortjent slik at de er i femte runde for første gang siden 1948/49-sesongen, og kun for andre gang i klubbens historie.

Selv gikk jeg etter hvert mot Newport stasjon der jeg skulle ha 19.09-toget, og tilbake i Bristol hadde jeg selvsagt planlagt en ny tur ut på byens uteliv for å sjekke noen flere av dens puber. På King Street ble The Llandoger Trow første stopp før jeg fortsatt mot et etablissement som har fått mye ros for sitt utvalg av cider. The Stable er mer en bar eller til og med restaurant enn pub, men hadde ganske riktig et imponerende utvalg av gyllen nektar. Jeg valgte å benytte meg av tilbudet om fem 1/3 pints for å teste fem forskjellige gode varianter. Via The Drawbridge og The Shakespeare kom jeg meg tilbake til King Street og endte kvelden med en svipptur innom Small Bar og Beer Emporium før jeg trakk meg tilbake. Jeg hadde fått se to kamper, og en aldri så liten skrell i Newport (jeg ser nok litt annerledes på det enn avisene som gaulet om en kjempemessig cupbombe av de helt sjeldne). Nå var det bare å få seg litt søvn før jeg skulle forlate Bristol morgenen etter.

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 504:
Newport County v Leicester City 2-1 (1-0)
FA Cup, 3rd round
Rodney Parade, 6 January 2019
1-0 Jamille Matt (10)
1-1 Rachid Ghezzal (82)
2-1 Padraig Amond (pen, 85)
Att: 6 705
Programme: £3
Pin badge: n/a

Next game: 07.01.2019: Rushall Olympic v Barwell
Previous game: 06.01.2019: Lebeq v Cutters Friday

More pics

This day on a map

 

Lebeq v Cutters Friday (og en kikk på Whiteway Road) 06.01.2019

 

Søndag 06.01.2019: Lebeq v Cutters Friday (og en kikk på Whiteway Road)

Hadde det blitt litt for mye av det gode ute på livet i Bristol på lørdagskvelden? Jeg bråvåknet i hvert fall helt forfjamset og oppdaget raskt at jeg hadde forsovet meg, men denne gangen må jeg nok legge skylden på mobiltelefonen som hadde gått tom for strøm i løpet av natten og derfor ikke ringt, selv om det naturligvis var min feil at jeg i min sløvhet hadde prestert å glemme å skru på strømmen i stikkontakten (slik man som kjent må gjøre i Storbritannia). Jeg hadde denne dagen planer om en dobbel der første kamp var en kamp i Bristol Premier Sunday League Division 1, men planen om å ta 09.01-toget fra Bristol Temple Meads den korte veien til Lawrence Hill måtte endres siden klokka allerede var 09.15 da jeg våknet. Planene om en pub-frokost utgikk derfor også, og det var bare å ta med seg (den heldigvis fulladede) nødladeren, koble den til mobilen og komme meg av gårde.

Nå som jeg trengte det mest hadde jeg selvsagt plutselig også problemer med nettet, og jeg fikk derfor ikke sjekket hvor de relevante bussene gikk fra. Heldigvis er jeg såpass om meg at jeg mente å huske omtrent hvor det var, og gikk i den retningen mens jeg ventet på signal. Etter at jeg hadde rasket med meg et smørbrød fra en Tesco-sjappe fortsatte jeg i retningen jeg mente jeg skulle, og plutselig fikk jeg signal idet jeg var rett ved den relevante bussholdeplassen. Det var bare å komme seg på bussen som skulle ta meg til St. George-området, der jeg hadde valgt meg Kingswood Athletics hjemmekamp mot Lockstock United. Grunnen til dette var at Kingswood Athletic benytter den gamle hjemmebanen til Western League-klubben Roman Glass St. George som virket verdt en visitt.

St. George’s er et område i den østlige delen av Bristol, og tilhørte tidligere Gloucestershire. De tidligere trikkene i Bristol skal ha hatt sin østlige endestasjon i dette området, som for øvrig var åsted for gruvedrift med utvinning av både kull og ildfast leire. Det er imidlertid over hundre år siden gruvene her stengte, og bydelen oppgis i dag å ha et innbyggertall på rundt 11 000. Jeg kom meg av bussen på riktig sted og trasket fra Speedwell Road ned til Whiteway Road, klar for avspark klokka 10.30. Det var fortsatt rundt tjue minutter til avspark da jeg ankom det slitne anlegget som bærer preg av at Roman Glass St. George forlot det i 2011 for å bli en av det som nå er en rekke banedelende klubber ved Gloucestershire FA sitt hovedkvarter Oaklands Park.

Det syntes meg litt merkelig at det var svært liten aktivitet der, og kun 4-5 karer drev med deg jeg trodde var oppvarming ute på gressmatta. Jeg passerte den gamle betalings-bua og tok en kikk rundt der inne, men det gikk ikke lenge før en av karene kom løpende bort for å spørre om jeg var der for å se kampen. Da jeg bekreftet dette, fortalte han at det ikke ville bli kamp da bortelaget hadde gitt beskjed om at de ikke kunne stille lag. Hjemmelaget hadde åpenbart merket seg mine planer om besøk, for han spurte deretter om jeg var groundhopperen fra Norge. Han beklaget at det ble bomtur, og ropte deretter på det som viste seg å være manageren som også kom bort for å slå av en prat og beklage avlysningen. Jeg ble stående å prate litt med de i noen minutter før jeg takket for praten og lot de fortsette med det som tydeligvis i stedet hadde blitt en ørliten treningsøkt for deler av laget.

Deres hjemmebane Whiteway Road kunne trengt litt pleie og omsorg, for det har nok forfalt og grodd igjen siden Roman Glass St. George holdt til her, men jeg er jo blant de som gjerne ser på litt slitasje som karakter, og det er det fortsatt her. Jeg likte den nevnte bua ved det gamle inngangspartiet, og den stor plassert ved det jeg antar er det gamle klubbhuset. Bortenfor her er det ståplasser under åpenhimmel, og midt på nærmeste langside er det en tribune. Jeg skal ikke gjette på om den tidligere har seter installert under sitt tak eller om det har vært en ståtribune med hard standing slik den fremstår nå, men den var i hvert fall flere steder overtatt av villniss. Foran denne tribunen står de to laglederbenkene, og jeg tok meg i å tenke at det er synd Roman Glass St George måtte forlate sin hjemmebane her, samtidig som det ikke var vanskelig å se hvorfor de var nødt til det, for ellers er det ingenting av fasiliteter.

Min groundhopper-kollega Paul Ferguson hadde latt seg friste til å komme etter å ha sett mine planer, og jeg fikk sendt ham en melding straks jeg fant ut av avlysningen, men få strakser etterpå fikk jeg svar der han hevdet å stå på parkeringsplassen. Etter min raske kikk på Whiteway Road gikk jeg derfor bort til ham, og han hadde raskt funnet ut at det var en annen Sunday League-kamp rett i nærheten og at vi kun ville gå glipp av 5-10 minutter. Derfor satt vi kursen mot Whitehall Sports Complex og kampen mellom Lebeq og Cutters Friday i Bristol Premier Sunday League Premier Division. Whitehall er slett ikke langt unna St. George, men med et utall av lyskryss er det fort gjort å bli frustrert slik Paul ble der han lanserte Bristol som en kandidat til tittelen som landets verste by å kjøre i.

Vi kom oss imidlertid snart frem og fikk parkert bak puben The Kings Head som ligger rett foran anlegget. Derfra så vi raskt at kampen ikke ble spilt på det jeg antar er hovedbanen med sine løpebaner rundt, men en av de to andre banene. Først måtte vi passere den første av disse, der det foregikk en aldersbestemt kamp med en god del foreldre blant tilskuere. På den innerste banen var ‘vår’ kamp allerede i gang, med langt færre skuelystne, og Paul mente dette er noe av problemet til Sunday League-klubbene. Begge klubbene har tydeligvis både lørdags- og søndags-lag, og Paul moret seg stort over at bortelagets offisielle navn derfor var Cutters Friday Sunday. Lebeq har et lag i Bristol Premier Combination, som er en feederliga til Gloucestershire County League, der man for øvrig også finner Lebeq United, men jeg er usikker på om det er noen forbindelse også med sistnevnte bortsette fra at Paul mente det var det.

Jeg la når sant skal sies ikke altfor mye i dette, men begge lag var i hvert fall langt bak tetlagene på tabellen, og vi fikk vite at det var spilt i drøyt fem minutter og at stillingen fortsatt var 0-0. Bortelagets nummer 9, Reece Mead, så ut til å være en av de eldste på banen, og også den med klart størst ølmage, men han viste seg gang på gang farlig der han åpenbart brukte sin rutine til å komme seg i riktig posisjon og ellers utmanøvrere sine sannsynligvis langt yngre oppassere. Det var også han som sørget for 0-1 halvveis ut i omgangen. Vertene hadde en rekke gode sjanser, men sløste voldsomt. De hadde uansett tatt over mye av banespillet, og kanskje hadde gjestene en heftig natt på byen bak seg, om man skal tro deres legendarisk logo med slagordet «Win Or Lose, On The Booze». Bare i Sunday League…

Bortelagets ledelse sto seg til pause, og idet de var ferdig med sin pauseprat måtte jeg rett og slett benytte anledningen til å spørre en av deres spillere om jeg kunne ta et bilde av denne logoen. Det var nå sjanser begge veier, men det virket som et tidsspørsmål før vertene fikk sitt mål. Da det kom, kom det like godt ett til få minutter senere, så med to raske mål fra Rymel Henderson og Raphael Waugh hadde de snudd kampen og beholdt da også denne helt til dommeren blåste for full tid. Vi hadde for øvrig talt oss frem til 13 tilskuere, og det var vel ikke medregnet et par som kom over litt uti andre omgang da den aldersbestemte kampen var ferdig. Slikt overlater vi fint til visse andre groundhoppere som ikke er så nøye på slike «spilleregler» (det var en morsomhet).

Jeg hadde lovet å treffe min Bristol-venninne Catherine som nå sto og ventet på meg på pubens parkeringsplass, og etter å ha sagt farvel til Paul som satt kursen hjemover mot Chepstow, traff jeg henne. Hun ville skysse meg ned til Temple Meads-området der vi hadde planlagt å få oss en matbit sammen, og med seg i bilen hadde hun med seg både sin lille datter og to koreanske studenter som leier hos henne. Litt av et følge, men etter å ha sluppet av de koreanske jentene som skulle ta seg en shopping-runde, parkerte ved ved Temple Meads og gikk for å spise på Wetherspoons-puben The Knights Templar. Det var et hyggelig gjensyn, men litt før klokka to brøt vi opp slik at hun kunne møte koreanerne og jeg kunne komme meg til Newport med 14.04-toget. Der ventet nemlig dagens andre kamp.

NB! Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at de åtte øverste bildene er fra Whiteway Road, mens kun de tre siste er fra kampen mellom Lebeqs og Cutters Friday.

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 503:
Lebeq v Cutters Friday 2-1 (1-0)
Bristol Premier Sunday League Premier Division
Whitehall Sports Ground, 6 January 2019
0-1 Reece Mead (22)
1-1 Rymel Henderson (63)
2-1 Raphael Waugh (66)
Att: 13 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 06.01.2019: Newport County v Leicester City
Previous game: 05.01.2019: Frome Town v Wimborne Town

More pics (from Whiteway Road)

This day on a map

Frome Town v Wimborne Town 05.01.2019

 

Lørdag 05.01.2019: Frome Town v Wimborne Town

Det var fortsatt mørkt da jeg altfor tidlig slepte meg ut av senga og tok en rask dusj før jeg allerede like før klokka seks snek meg ut fra Llwynygog Guest House. Jeg skulle ha 06.30-toget fra Aberystwyth til Shrewsbury, og hadde håpet å finne noe åpent ved stasjonen slik at jeg kunne få meg en slags frokost, men måtte med uforrettet sak stige på jernhesten. Heldigvis fikk jeg meg noe fra vogna som snart kom trillende gjennom kupeen, og resten av den snaut en time og tre kvarter lange togturen kunne jeg prøve å lukke øynene litt og få ørlite mer søvn. Det fungerte vel sånn halvveis, og i Shrewsbury var det bare å gjennomføre et lynraskt togbytte og komme seg på neste tog som jeg skulle være med så langt som til Wolverhampton. Dagens tredje etappe gikk deretter fra Wolverhampton til Bristol Temple Meads, der jeg etter nye en time og førtiåtte minutter kunne spasere ut av stasjonen rundt ti over elleve.

Jeg hadde betalt £60 for to netters overnatting ved Travelodge-hotellet på Mitchell Lane, en kort spasertur fra Temple Meads-stasjonen, og til tross for kjedens ofte strikse policy på diverse ting, håpet jeg i det lengste på å få slenge fra meg bagasjen slik at jeg slapp å dra den med meg på kamp. Et stort område rundt Temple Meads bærer fortsatt preg av å være en enorm byggeplass, og er i mange kvartaler en labyrint av sperringer som sluser fotgjengerne rundt i omveier. Gjennom dette virvaret klarte jeg likevel raskt å orientere meg frem til hotellet, der jeg faktisk også fikk en trivelig resepsjonists tillatelse til å slenge fra meg bagasjen uten det minste problem. Slett ikke verst for en Travelodge å være! Dermed kunne jeg sporenstreks returnere til Temple Meads, for jeg skulle nå ha 11.49-toget videre til Frome.

Det er få klubber som så mange ganger har figurert på min kampliste i løpet av mine rundturer på balløya uten at jeg har klart å avlegge de et besøk som nettopp Frome Town, og dette var vel fjerde forsøk på å få sett en kamp på Badgers Hill. Bare det siste året hadde jeg to mislykkede forsøk bak meg, men i januar 2018 så det endelig ut som om det skulle bli kamp, men etter å ha sjekket inn på Premier Inn-hotellet i Frome hadde jeg blitt kontaktet av klubben som også var alt annet enn fornøyd med at motstander Taunton Town akkurat hadde gitt beskjed om at de ikke kunne stille lag til kampen i Southern Leagues ligacup. Dårlig stil, og årsaken til at jeg fortsatt har et horn i siden til Taunton Town, som jeg mistenker ikke følte spesielt for cupspill når deres fokus var divisjonstittelen og opprykket de da suste mot.

Dette skulle omsider rettes opp noen få måneder senere da jeg igjen hadde plottet inn et besøk på min store påsketur. På selveste påskeaften skulle jeg sette kursen dit, og denne gang var det ligakamp og intet ufint Taunton Town som stakk kjepper i hjulene, men snarere værgudene som sørget for bekymring og dårlige utsikter. Da jeg den morgenen skulle forlate Birmingham hadde jeg fulgt med på utviklingen og fikk det raskt med meg da kampen ble avlyst slik at jeg fikk endret planer og i stedet kommet meg til Didcot. Tilbake til nåtiden i januar 2019 hadde jeg foreløpig vært heldig med været, og det var ingen grunn til bekymring denne dagen, slik at jeg visste det ville bli kamp da jeg tok fatt på den en time lange togturen til Frome. Endelig skulle jeg komme meg til Badgers Hill.

Frome er en by i den østlige delen av grevskapet Somerset, der den med sine drøyt 26 000 innbyggere ligger rundt to mil sør for Bath. Frome ligger på ujevn terreng i den østlige enden av Mendip Hill, som er et landskap med kalksteinsåser, og det finnes spor av bosetning tilbake til romertiden. Byen vokste først takket være ullhandel og senere annen tekstilindustri. Frem til den industrielle revolusjon var Frome faktisk en av grevskapets største byer, og eksempelvis var den helt midten av 1600-tallet større en Bath. Metallindustrien som senere overtok har i senere år hatt tyngre tider, og mange pendler til Bristol, Bath eller andre steder i regionen, men noen pendler også til Frome, som vel måtte kunne kalles et slags økonomisk senter for denne deler av Somerset. For noen år siden ble for øvrig Frome av en avis kåret til en av landets hippeste byer!

Fra Frome stasjon var det rundt ti minutters gange inn til sentrum der første stoppested for meg var The Three Swans – en av flere gode og trivelige puber i den koselige byen. Det var fortsatt tre timer til avspark, så jeg hadde tid til å utforske litt. Etter en spasertur ned gågata Cheap Street, der vannet faktisk rant i en renne midt i gågata, fant jeg frem til Archangel, og deretter ble det en stopp ved The Blue Boar før jeg spaserte mot Badgers Hill. Det skulle være en drøyt ti minutters spasertur, og like før jeg kom dit passerte jeg som ventet puben The Vine Tree, der jeg også lot meg friste innom for en halv pint. Med en drøy time til avspark gikk jeg de siste meterne bort til Badgers Hill og betalte meg inn med £12 – noe som må sies å kanskje være litt stivt på dette nivået, uten at jeg hadde problemer med å gi et tilskudd til klubbkassa.

Frome Town ble stiftet i 1904, og spilte tidlig i både Wiltshire League og Somerset County League. Etter andre verdenskrig tok klubben i 1919 plass i Western League, der de har tilbragt mye av sin tilværelse. Det var mens de spilte i dens Division Two at de i 1954/55-sesongen spilte seg frem til FA Cupens første ordinære runde for første (og hittil eneste) gang. 8 000 tilskuere var til stede på Badgers Hill da Leyton Orient ble for sterke, men The Robins sikret seg den sesongen i hvert fall også opprykk til Western Leagues toppdivisjon. Den vant de i 1979, men ble værende i Western League, der de i 1996 rykket ned i Division One. Så sent som i 2002 befant de seg fortsatt i Division One, men etter å ha rykket opp igjen det året, fulgte de opp med en rekke gode plasseringer frem til andreplassen i 2009 var godt nok for opprykk til Southern League.

Frome Town kjempet umiddelbart på øvre halvdel av tabellen i Southern League Division One South & West, som det da het, og i den andre sesongen på det nivået tok de seg til playoff, der de tross bortebane i både semifinale og finale triumferte. Mangotsfield United ble slått 3-1 i semien før favoritten Sholing ble slått 1-0 i finalen, slik at Frome Town rykket opp i Southern League Premier Division. Siden det har de stort sett vært å finne på midtre til nedre del av Premier Division-tabellen, men åttendeplassen våren 2017 er en historisk bestenotering for klubben. På vei inn hadde jeg betalt £2 for et flott utseende kampprogram, og der kunne jeg se at tabellen imidlertid ikke var altfor lystig lesning for The Robins, der de befant seg under streken på en nest-sisteplass.

Badgers Hill har vært hjemmebane for Frome Town siden klubbens oppstart i 1904, og den gang var den spartanske greier med en åpen bane. Det fortelles at spillerne måtte skifte i en nærliggende pub og gå opp til banen; angivelig ofte ledet av et orkester! I dag er det mer fasiliteter her, og inngangsparti er på den ene langsiden, ved siden av det som må kunne kalles anleggets hovedtribune. Her ble det allerede i 1907 reist en tribune i tre, og denne ble tidlig i 1930-årene erstattet av en ny og flott variant som i sin tur dessverre ble byttet ut for noen år siden. De beholdt da deler av de gamle sitteseksjonene, men etter at de ble vandalisert måtte de byttes ut med nye seter.

Vel innenfor portene hadde jeg klubbhuset til høyre for meg, bak målet på kortsiden der. Mellom målet og klubbhuset går det der rett og slett en liten ‘vei’, og flere valgte etter hvert og se kampen fra en avsatsen der oppe under overbygget som går ut fra klubbhuset. På bortre langside la man ned en stor innsats før den nevnte FA Cup-kampen mot Leyton Orient i 1954, da en ståtribune og en voll ble anlagt, og de ble altså belønnet med en tilskuerrekord på 8 000 (noen kilder sier 8 500) som aldri vil bli slått. Dette er nå borte, men et større overbygg her gir i dag tak over hodet til stående tilskuere. Bak det øvre målet er det nå en moderne sittetribune. Jeg likte Badgers Hill, og jeg satt raskt kursen mot klubbhusets bar for å lade opp med en pint Thatchers Haze og en nøyere kikk i dagens kampprogram.

Det var altså duket for kamp i Southern League Premier Division South, som ble toppet av mine ‘venner’ i Taunton Town som hadde seks poeng ned til et Weymouth som dog hadde to kamper til gode og forhåpentligvis vil snyte de for tittelen og det automatiske opprykket. For dagens kamp var det imidlertid mer interessant å se på nedre halvdel av tabellen, der Frome Town altså kun hadde håpløse Staines Town bak seg. De var fire poeng opp til Basingstoke Town på sikker plass, men dagens bortelag var en klubb jeg hadde besøkt kun fire dager tidligere – nemlig Wimborne Town. De lå fire plasser og seks poeng foran dagens vertskap, så det var viktige poeng som sto på spill denne ettermiddagen.

Inne i klubbhuset fikk jeg selskap ved bordet av en eldre Frome-supporter som kunne fortelle et par interessante anekdoter. På spørsmål om hvorvidt sesongens mål nå kun var å beholde plassen i divisjonen, bekreftet han langt på vei dette, og mente også at klubben egentlig hadde kjempet seg opp til et nivå der de nok spilte i minst én vektklasse over det som var å forvente. Således mente han også at det for så vidt ikke ville vært noen krise for Frome Town om det skulle bli nedrykk tilbake til step 4 ved sesongslutt. Ikke vet jeg hvordan dette samsvarte med ambisjonene til klubbledelsen og manager Danny Greaves, men det var uansett interessant å høre hans betraktninger. Før kampstart fikk jeg tid til å stikke innom både matutsalget og klubbsjappa, der jeg rasket med meg både en pin til min samling og en liten bunke med eldre programmer.

Hjemmelaget hadde åpenbart keeper-trøbbel, for manager Greaves (som for øvrig har en fortid som keeper i blant annet Bristol Rovers) måtte selv ta på seg keeper-hanskene og vokte målet. For gjestene var Toby Holmes klar igjen etter at jeg fire dager tidligere hadde sett ham score to mål for deretter å bli byttet ut med skade få minutter etter pause. Nå var det Frome Town som hadde den første sjansen da kaptein og venstreback Sam Teale sendte i vei et skudd som snek seg utenfor stolpen. Gjestenes Luke Burbidge hadde allerede vært frempå da han etter rundt ti minutter driblet seg inn i feltet og ble felt av Marcus Mapstone. Straffe til Wimborne, og Toby Holmes gikk frem, men da han omsider kunne ta straffesparket gikk Greaves riktig vei og reddet. Det var etter dette svært få sjanser å fortelle om, og jeg hadde allerede begynt å mistenke at jeg var vitne til en målløs forestilling da lagene gikk i garderoben på stillingen 0-0.

Det fortsatte en god stund i samme stil etter pause, selv om det var litt flere tilløp til halvsjanser, men det var tydeligvis en vanskelig og tung gressmatte. Bortelagets innbytter Curtis Young kom etter hvert inn for Toby Holmes og tvang frem en god redning fra keeper/manager Greaves. Halvveis ut i omgangen fikk vertenes Marcus Mapstone kjempetreff, men skuddet smalt i tverrliggeren, og litt senere leverte Wimborne-keeper Ollie Knowles en flott redning da han hindret Gerard Benfield i å score. Det nærmet seg, men klokka tikket mot full tid. Med seks-sju minutter igjen av ordinær tid dro imidlertid Johnny Gorman seg inn i Wimborne-feltet og sendte i vei et innlegg eller skudd(?) som endret retning i en eller annen inne i feltet og fant veien til nettmaskene. 1-0!

Kampen ble avsluttet med et kampbilde der Wimborne sendte en rekke frispark og innlegg inn i Frome-feltet, men vertene holdt ut og tok tre potensielt viktige poeng foran 198 tilskuere. Jeg takket snart for meg og forlot Badgers Hill for å spasere tilbake til sentrum. Toget tilbake til Bristol gikk ikke før 18.58, og derfor unnet jeg meg en rask pitstop og en halv pint ved både The George Hotel før jeg sjekket ut mikropuben Brewed Boy. Således jobbet jeg meg sakte men sikkert tilbake mot togstasjonen, og etter en siste halv pint på The Old Bath Arms kom jeg meg dit tidsnok til å rekke toget uten å stresse. Returen til Bristol Temple Meads tok nå en time og ti minutter, og jeg fikk raskt sjekket inn og installert meg, men jeg hadde andre planer enn å tilbringe lørdagskvelden på hotellrommet.

Ved mitt forrige opphold i Bristol oppdaget jeg jo ‘cider-lekteren’ The Apple som jeg la min elsk på, og nå hadde jeg tenkt meg en ny tur dit. Et glass med mulled cider varmet godt, og jeg måtte dessuten teste betjeningens tips i form av et glass Iford cider. Forrige gang kom jeg ikke stort lenger, men nå hadde jeg til hensikt å også sjekke ut noen av de mange pubene langs King Street. Jeg lot meg selvsagt lokke inn på King William Ale House, som også viste seg å være en Sam Smith’s pub, og like flott var navnet på neste stoppested som var The Famous Royal Navy Volunteer. Kvelden ble for min del avsluttet med et siste glass på The Old Duke før jeg trakk meg tilbake etter nok en lang og innholdsrik dag.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 502:
Frome Town v Wimborne Town 1-0 (0-0)
Southern League Premier Division South
Badgers Hill, 5 January 2019
1-0 Johnny Gorman (84)
Att: 198
Admission: £12
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 06.01.2019: Lebeq v Cutters Friday
Previous game: 04.01.2019: Aberystwyth Town v Connah’s Quay Nomads

More pics

This day on a map