Onsdag 09.01.2019: Northallerton Town v Jarrow
Jeg var strent tatt ikke altfor lysten på å slepe med meg bagasjen til fots fra Travelodge-hotellet helt nede ved sjøen og opp til Worthing jernbanestasjon såpass tidlig på morgenen, så før jeg gikk til sengs kvelden før hadde jeg fått personalet til å bestille en taxi for meg til kvart over åtte. Den kom som avtalt, og dermed hadde jeg som planlagt nokså god tid på meg til å rekke 08.35-toget til London, slik at jeg rakk å stikke innom en sjappe tvers over veien og kjøpe en sparsommelig frokost i form av et lite smørbrød. Jeg hadde en nokså lang ferd foran meg, men ankom London Victoria i rute like før klokka slo ti. Det var bare å komme seg med tubens Victoria Line til Kings Cross St. Pancras, for jeg skulle videre med 11.00-toget fra Kings Cross. Den beskjedne frokosten tidligere hadde halvveis vært med tanke på markedet utenfor Kings Cross stasjon, der en av bodene gjerne har hjemmelagde paier, og jeg ble selvsagt fristet av varianten pork & black pudding.
Med denne herligheten kunne jeg snart ta plass på toget og meske meg idet vi trillet ut fra perrongen og forlot London. Etter hvert fikk jeg til og med halvannen times tid på øyet før jeg våknet til liv idet vi stoppet i York. Jeg hoppet av i Darlington og spaserte ned til The Dalesman, som nå har vært min faste base i byen så lenge at de kjenner godt til meg. Omtrent på slaget halv to gikk jeg inn i puben i første etasje og ble møtt av den sjarmerende Sarahs blide åsyn som ønsket meg velkommen med et bredt smil. Rommet var allerede klart som avtalt, og jeg rakte henne betalingen på £25 for overnatting og fikk nøkkel i retur. Etter å ha installert meg ovenpå, returnerte jeg raskt til puben der nede for å unne meg en pint og en prat med Sarah. Hun lurte på hvor jeg skulle se fotball denne kvelden, og svaret var Northallerton, der jeg omsider skulle gjeste Northallerton Town.
Denne klubben har jo to ganger tidligere stukket kjepper i hjulene for mine planer om dobler eller tripler på Bank Holiday Mondays i august, da Northern League gjerne setter opp kampene med avspark klokka 11.00. Etter å ha brent meg to-tre ganger på dette, har jeg etter hvert begynt å styre unna denne herlige ligaen på slike dager, for både Northallerton Town og en rekke andre Northern League-klubber har tilsynelatende en besettelse med å (gjerne på kort varsel) endre kamptidspunktet til håpløse 13.00. I nordøst er det både spillere, funksjonærer og fans som gjerne dukker opp på andre kamper med tidlige avspark selv om deres klubb skal spille senere den dagen, og slike tilskuere går man jo da glipp av, i tillegg til at jeg ved mitt første planlagte besøk til Northallerton også ventet selskap av minst 35-40 tyskere som alle endte opp med å i skuffelse velge seg andre destinasjoner. De kunne nok bidratt til en mer innbringende kampdag enn vanlig, men noen virker helt besatt av å spille klokka 13.00 heller enn klokka 11.00.
Vel, nå skulle jeg i hvert fall dit, og jeg kom meg med 14.57-toget som brukte nøyaktig ti minutter ned til Northallerton. Det er en markedsby med drøyt 16 000 innbyggere, og den er administrasjonsby for grevskapet North Yorkshire. Her var det allerede bosetning i romertiden, men det var etter at datidens konge på 1000-tallet skjenket landskapet til biskopen av Durham at Northallerton vokste i betydning som et viktig religiøst sentrum. I årene som fulgte spilte den også en betydelig rolle i konflikten mellom England og Skottland; ikke minst med tanke på ‘The Battle of the Standard‘ som ble utkjempet rett nord for byen og endte med engelsk seier og over 12 000 døde. Senere vokste Northallerton som frem som stoppested på hovedveien mellom London og Edinburgh, og handel, transport og jernbanens ankomst sørget for vekst.
Station Hotel ligger som navnet tilsier like ved stasjonen, og denne puben ble mitt første stoppested på en aldri så liten pub-til-pub-runde i Northallerton, før turen gikk videre inn i sentrum og til Nags Head og The Durham Ox. Noe av det jeg virkelig savner her hjemme i moderlandet er skikkelig tradisjonelle slakterbutikker, og da jeg beveget meg videre ble jeg selvsagt fristet innom en slik. Kistons bød på varme paier og fristet med noen fantastiske pork pies. Jeg tok med meg to stykker som jeg nøt før jeg gikk innom Tickle Toby Inn. Coachman’s Tap Bar og The Fleece Inn ble deretter besøkt, men jeg hadde spart det beste til slutt…nemlig mikropuben Stumble Inn, som viste seg vel verdt ventetiden, og jeg skulle gjerne tilbragt litt mer tid der. Det var imidlertid på tide å komme seg til kveldens kamparena.
Da jeg gikk opp igjen på High Street, var det derfor for å vente på buss nummer 73, siden 25-30 minutters trasking ikke fristet nevneverdig for øyeblikket. Sjåføren kvitterte ut en billett og levet å si fra når jeg skulle av. Han holdt ord, og jeg takket for skyss og gikk for å betale meg inn. Men på parkeringsplassen så jeg kjente fjes. Jeg visste at mine groundhopper-venner Katie & Lee ville ta turen, men de hadde også med seg Connor Lamb i tillegg til Katies datter Jade, og jeg var naturlig nok den eneste i vårt følge som aldri tidligere hadde besøkt Ainderby Road og Northern League sin sørligste klubb. Vi betalte oss inn med £6 i inngangspenger, samtidig som jeg betalte £1,50 for et eksemplar av kveldens gode kampprogram. Kanskje skulle jeg sneket meg for bi Lee da vi to entret sist, for rett på innsiden kjøpte han det som skulle vise seg å være vinnerloddet i kveldens 50/50 draw, rett foran snuta på meg.
Northallerton Town ble stiftet i 1895, og spilte lenge i navngjetne ligaer som Allertonshire League, Vale of Mowbray League og Ripon & District League, før de i 1972 tok plass i Teesside League. Der ble de kun i to sesonger før ferden gikk videre til North Yorkshire League, Darlington & District League og Harrogate & District League. I dag tenker man på Northallerton Town som et naturlig innslag i Northern League, men det var først i 1982 at de tok steget opp fra Harrogate & District League for å være med i Northern League sin nye andredivisjon som ble startet opp det året. Andreplassen i 1990 var nok til å sikre opprykk til den tradisjonsrike ligaens toppdivisjon, og dette ble starten på deres beste periode.
De klarte aldri å kjempe om ligatittelen i verdens nest eldste liga, men de vant i 1994 dens ligacup med finaleseier over Blyth Spartans. Samme sesong sikret de seg også sin bestenotering i form av en 6. plass i ligaen, og tok seg for andre sesong på rad til FA Cupens fjerde (og siste) kvalifiseringsrunde – noe som også fortsatt er bestenotering. Men dette var så bra som det ble, for som noen sier: i likhet med Ikaros fløy nok Northallerton Town for nære solen, og hodeløs økonomisk satsing endte med at de sommeren 1994 ble slått konkurs. Umiddelbart ble det blåst liv i klubben under navnet Northallerton FC, men sesongen etter endte med nedrykk. Town-suffikset var tilbake fra sommeren 1996, og nærmest som å markere dette vant de Division Two våren 1997 og var tilbake i toppdivisjonen.
Deres gjensyn med toppdivisjonen har etter dette har vært av nokså kortvarig art, men de har hatt suksess i turneringen det også denne kvelden skulle dreie seg om. Ernest Armstrong Memorial Cup er en slags ligacup utelukkende for klubbene i ligaens Division Two, og den vant Northallerton Town både i 2012, 2016 og 2017. Det er vel bevis på at de i tar denne turneringen seriøst, og jeg har i det hele tatt inntrykk av at Northern League er en liga der klubbene faktisk tar dens cup-turneringer seriøst – i motsetning til en visse andre ligaer som har ligacuper som fremstår nærmest som en vits, og med tafatte styrer som åpenbart ikke evner eller gidder å gjøre noe med det. Uansett var kveldens kamp et møte mellom Northallerton Town og Jarrow, og det dreide seg om tredje runde som i realiteten er kvartfinale, så kveldens vinner ville naturlig nok dermed være klar for semifinale.
Northallerton Town spilte tidligere på en bane rett ved County Hall, ikke langt fra jernbanestasjonen, men slik jeg forstår det ble denne tomta i 1974 ekspropriert av lokale myndigheter som hadde planer om å utvide sitt hovedkvarter. Denne utvidelsen ble det for øvrig ikke noe av, og det skal fortsatt være en liten gressbane der, men Northallerton Town endte opp et stykke utenfor sentrum der de lokale myndighetene sørget for å bygge en ny bane for de. Det var i 1976 at de kunne flytte inn på Ainderby Road, der man tidlig i 1990-årene oppgraderte tilskuerfasilitetene. Hovedtribunen med 150 sitteplasser er fra denne perioden, men er kun av en seksjoner på den langsiden der man har tak over hodet. Der er det også et overbygg over en større seksjon med klassisk terracing, og mellom de to finner man klubbhuset. På bortre langside er det kun såkalt hard standing, mens det er flott, åpen terracing på begge kortsider.
Vi ble sittende og slå av en prat inne i klubbhusets bar, og det var som alltid interessant å høre Lee sin betraktninger rundt sesongens Northern League, der Northallerton Town igjen var med i opprykkskampen i Division Two. Billingham Town så ut til å gå mot en suveren tittel, og ble fulgt av Thornaby og Northallerton på andre og tredje. Lee trodde da også det var de to sistnevnte som ville kjempe om andreplassen, selv om lag som Chester-le-Street Town og Heaton Stannington jaget bak. Jarrow lå for ordens skyld på en åttendeplass i divisjonen før kveldens cupkamp. I programmet kunne vi lese om hvordan Northallerton hadde brukt helgen til å feie håpløse Durham City av banen, og man kan ikke annet enn å undre seg over hva som har gått så galt i den vanstyrte Durham-klubben.
Hjemmelagets keeper og kaptein Tom Dawson (mon tro om han er beslektet med brødrene Michael, Andy og Kevin, som alle startet sin karriere her) hadde måttet kaste inn håndkledet med en skade, og ble erstattet av unggutten Max Ridhardson. Hverken han eller Jarrow-keeper Mark English ble satt på store prøver i innledningen, for det som var av sjanser endte opp med skudd utenfor eller over. Etter hvert ble siktet bedre innstilt, og etter at Jarrow hadde klarert på streken etter en mølje i feltet, måtte unge Richardson i aksjon på motsatt banehalvdel, før Nicky Martin sneiet stolpen med et skudd for vertene. Martin var på farten igjen et par minutter senere, men Jarrow-keeperen reddet og returen fra Damon Reaks gikk over, og da det var Northallertons tur til å klarere inne på streken, sto det fortsatt 0-0 til pause.
Pausen benyttet jeg til å få meg litt vomfyll fra matutsalget, for én av grunnene til at jeg liker meg i nord; det er maten. Jeg sikret meg den siste paien, som vel var av typen steak og selvsagt hadde mushy peas og brun saus som tilbehør, og da det også var en kald og klar kveld var det selvsagt også på sin plass med en kopp Bovril til å varme seg på mens vi flyktig søkte ly i klubbhusets bar. Der fikk jeg også slått av en prat med tidligere ligaformann Mike Amos. På vei ut igjen ble også Lee & Katie utropt som vinnere av lotteriet og gikk jublende for å hente pengepremien mens vi andre så de 22 spillerne komme ut igjen på banen. Katie hadde for øvrig begynt å bekymre seg over eventuelle ekstraomganger, men Mike Amos som nå for en stund hadde tatt oppstilling ved siden av oss kunne bekrefte at man i denne turneringen går direkte til straffesparkkonkurranse ved uavgjort etter 90 minutter.
Det var svært lite som skjedde foran målene hva sjanser angår det første drøye kvarteret etter hvilen, men plutselig fant Andrew Shepherd sin lagkamerat Damon Reaks, og Reaks dro seg innover, kikket opp og skrudde ballen opp i det bortre krysset. 1-0, og en herlig scoring. Vertene kunne doblet ledelsen rundt ti minutter senere da Nicky Martin headet like over fra en corner, og samme mann kom seg like etter i god posisjon men skle dessverre idet han avsluttet slik at keeper English reddet greit. Også innbytter Chris Emms var skummelt frempå et par ganger, men Jarrow hadde ikke gitt opp, og den unge hjemme-keeperen måtte redde forsøk fra både Jonny Evans og Nicky Little. På overtid sendte Jarrow til og med opp keeper English i angrep, og sannelig fikk de belønning da Jonny Evans i det fjerde overtidsminuttet siktet på det bortre hjørnet. Hjemme-keeperen fikk en hånd på ballen, men klarte ikke å hindre den i å gå inn. 1-1 helt på tampen, og dermed måtte det avgjøres på straffer.
102 tilskuere fikk se at det var Northallerton Town som startet, og de scoret på samtlige fem straffer. Når unge Richardson reddet den første Jarrow-straffen til Kris Allen, betød det 5-3 da Reaks satt den avgjørende straffen og sørget for avansement. Northallerton Town var for øvrig også semifinalist forrige sesong, så dette er åpenbart en turnering de liker. Katie tilbød meg skyss tilbake til Northallerton stasjon, der toget mitt var forsinket med et snaut kvarter, men jeg kom meg da tilbake til Darlington og unnet meg et par glass nede i puben ved The Dalesman før det var stengetid og jeg tømte glasset, ønsket vertskapet en god natt og trakk meg tilbake til mitt rom i etasjen over.
English ground # 507:
Northallerton Town v Jarrow 1-1 (0-0) – 5-3 on pens
Ernest Armstrong Memorial Cup, Quarter Final
Ainderby Road, 9 January 2019
1-0 Damon Reaks (64)
1-1 Jonny Evans (90+4)
Att: 102
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £4
Next game: 10.01.2019: Wombwell Town v Sheffield Bankers
Previous game: 08.01.2019: Shoreham v AFC Uckfield Town
This day on a map