Mandag 09.09.2019: England U21 v Kosovo U21 (@ Hull City)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skulle så gjerne fått meg en siste skotsk frokost med en solid dose deilig haggis før jeg forlot Skottland for denne gang, men jeg skulle av gårde allerede med 07.37-toget fra Dundee, for jeg hadde nemlig sluppet unna med £13 derfra til Berwick, men det betinget at jeg var med akkurat det toget. Derfor gikk jeg i stedet til innkjøp av en mer spartansk frokost i form av en toastie som jeg tok med satt til livs på vei ned på perrongen. Toget brukte rundt halvannen time ned til Edinburgh, der jeg hadde i underkant av tjue minutter på meg til å bytte. Neste etappe skulle gå helt til York, og jeg hadde kun betalt til Berwick fordi jeg fra grensen kunne bruke togpasset igjen. Etter ytterligere snaut to og en halv time kunne jeg stige av i York. Derfra gikk turen til Leeds for dagens tredje togbytte før jeg kvart på to omsider ankom dagens destinasjon som var Hull.

Det skulle kanskje være unødvendig å presentere byen som offisielt heter Kingston upon Hull, men den ligger altså i grevskapet East Riding of Yorkshire – rett ved elven Humbers brede munning ut mot Nordsjøen. Hull-delen av navnet kommer fra en mindre elv som her renner ut i den store Humber, og som deler byen i en østlig og en vestlig del. Hull har et innbyggertall på godt over en kvart million, og er en stor havneby som har vært viktig for import og eksport til og fra Yorkshire og deler av Midlands. En betydelig fiskeriflåte har også hatt tilhold i byen, mens en allsidig økonomi med bl.a petroliumsforedling er viktigere for økonomien i disse dager. Om man ser bort fra London, var Hull den engelske byen som ble hardest rammet av tyske bomberaid under andre verdenskrig. Ellers er det nok kanskje ikke mange gjenlevende som kan huske det, men i flere tiår på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det faktisk en rekke rederier som hadde dampskip i fast rute mellom Hull og flere norske byer.

Jeg hadde betalt £34 for overnatting ved The Royal Hull Hotel, og man kommer ikke stort nærmere togstasjonen enn dette, for hotellet er tilknyttet det staselige stasjonsbygget og har til og med egen inngang inne på Hull stasjon. Som mange andre av hotellene som nå eies av Britannia-kjeden, er det ikke vanskelig å se at dette i sin storhetsperiode har vært svært så elegant, men at det nå samtidig virker litt slitent – kanskje spesielt på rommene som nok ikke oppfattes som like luksuriøse nå lenger. Det er likevel litt artig å besøke disse, og det var fortsatt stilig inne i foajeen der jeg raskt oppsøkte resepsjonen og ble sjekket inn. Ved tidligere opphold i Hull har mine pub-besøk i sentrum gjerne begrenset seg til området rundt stasjonen, og det hadde jeg nå tenkt å gjøre noe med, for jeg hadde blitt informert om at de virkelige perlene befinne seg i den eldre bydelen litt lenger vest, så jeg tenkte jeg skulle tusle en tur innover for å undersøke dette.

Likevel endte jeg opp med å stikke innom her og der, før etter den lange reisen ble jeg sporenstreks lokket inn på The Sandringham for å leske strupen. Da jeg deretter gikk for å sjekke (det skuffende) utvalget av Adidas-sko i en sportsbutikk ble jeg også fristet inn døra på The Masters Bar, før jeg tittet innom Hull Cheese. Etter nye vanningspauser ved The Empress og Burlington Tavern og et raskt måltid ved The Three John Scotts, var endelig turen kommet til Ye Olde White Hart, og nå snakker vi! En historisk og fabelaktig pub, og det skal være her man i 1642 bestemte å nekte King Charles I adgang til byen; noe som sies å ha vært en utløsende faktor til den engelske borgerkrigen. The Manchester Arms var også en meget god pub, og det var uten tvil Ye Olde Black Boy, som ble neste stopp. Sistnevnte skal være Hulls eldste pub, og sammen med Ye Olde White Hart var det min favoritt for dagen. Det ble svippturer innom også The Lion & The Key og Fretwells, før jeg gikk for å kikke på statuen av King William III. Hull er nemlig en av byene der man kan se statuer av helten fra 1690. Men tilbake i 2019 fortsatte jeg mot The Minerva, som jeg også hadde blitt anbefalt. Det ligger litt avsides til i forhold til de andre, med også den var verdt et besøk.

Jeg koste meg såpass at jeg tidlig bestemte meg for å ta en taxi ut til kveldens kamparena, for det var jo naturlig nok en fotballkamp på menyen også. Nå skal det også nevnes at jeg ved de fleste pubene nøyet meg med en halv pint, så jeg var aldeles ikke helt på snurr da jeg ble plukket opp av drosjebilen og skysset til KC Stadium…selv om jeg raskt fant ut at jeg hadde glemt igjen en pose på The Minerva som inneholdt presanger jeg hadde kjøpt på veien gjennom byen og skulle gi i gave til min datter dagen etter. En rask telefon dit fikk bekreftet dette, og de lovet å passe godt på den. Da var det bare å rette fokus mot kampen, men siden jeg ble sluppet av rett utenfor, ble det selvsagt en tur innom Hull City-puben Parkers også. Det var ikke Hull City selv som skulle spille denne kvelden, men snarere det engelske U21-landslaget, som skulle ut i EM-kvalik mot Kosovo.

Hull City var dog vertskap, og klubben viste snart hva slags kundebehandling de opererer med under sin håpløse eier Assem Allam, for jeg opplevde nå at de i billettlukene faktisk nektet å ta imot skotske penger til tross for at det skal være gangbar valuta (alt er ‘pound sterling’). Etter mine dager i Skottland var det akkurat nå det eneste jeg hadde av kontanter i riktig størrelse, og jeg fikk derfor beskjed om at jeg måtte stille meg bakerst igjen i en annen kø for å kunne betale med kort! Det var nesten fristende å la kampen og Hull City seile sin egen sjø, men etter å ha kommet så langt bet jeg i det sure eplet og køet på nytt for å betale de £15 jeg ble avkrevd for en plass høyt oppe på East Stand.

Jeg punget også ut £2 for et program som viste seg å være et dobbelt-program som også dekket U20-landskampen mot Nederland fire dager tidligere. For å holde oss til U21-kampen, så dreide det seg altså om kvalifisering til EM-sluttspillet som i 2021 skal arrangeres i Ungarn og Slovenia. Foruten England og Kosovo består kvalifiseringsgruppe 3 av Østerrike, Albania, Tyrkia og Andorra. England hadde noen dager tidligere startet sin kvalik med seier 3-2 i Tyrkia. Dagens motstander, som noen vil hevde representerer et land som er en del av Serbia og som noe kontroversielt har fått anerkjent som egen nasjon, hadde vunnet sine første to – borte mot Andorra og hjemme mot Tyrkia. England var naturlig nok store favoritter, og Hull-folket som virkelig hadde møtt opp denne kvelden hadde naturlig nok forventninger om tre poeng til hjemmelaget.

Jeg oppdaget at billetten jeg trodde var til bakerste rad snarere var til nest bakerste rad, men den var jo selvsagt uansett kjøpt med tanke på å forhåpentligvis kunne få se kampen stående. Det hadde åpenbart også flere av mine sidemenn og de som sto rett foran meg, men det hadde åpenbart ikke de som befant seg rett bak oss på bakerste rad. Hvorfor kjøper man i det hele tatt plasser på bakerste rad når man på død og liv skal sitte, og klage på de som står når man vet at det gjøres der oppe? Greit at de har reglementet på sin side når de hevdet at det ikke er lov å stå, men kanskje de burde sett kampen fra TV-stolen eller i hvert fall sikret seg en billett lenger ned. De ville ikke engang høre på forslaget fra min sidemann om å bytte plasser, og tilkalte i stedet vaktene som kom og truet med utkastelser for de som ikke satt seg lydig ned.

Det føltes allerede ut som om det ikke ble det gjensynet med Hull Citys hjemmebane som jeg hadde håpet på. Jeg var jo her allerede i romjula 2004, da jeg så Hull City v Doncaster Rovers i League One, men siden det var såpass lenge siden og jeg den gang ikke var så flink til å ta bilder, tenkte jeg det kunne være greit med en revisit på en dag uten altfor mye annet spennende på menyen som passet inn i mine reiseplaner. Ikke uventet var det England som åpnet best, og innledningsvis så det ut som om gjestenes taktikk lå i et håp om at en voldsom defensiv mur skulle gi de et overraskende poeng å ta med seg hjem til den serbiske provinsen. De var dog faktisk skummelt frempå ved Lirim Kastrati som tvang Bournemouth-keeper Aaron Ramsdale til å gjøre en kvalifisert redning. Kosovo holdt unna i nesten 25 minutter. Da åpnet Everton-spiller Tom Davies gjestenes forsvar med en utsøkt pasning som fant Fulhams Steve Sessegnon. Hans avslutning ble reddet av keeper, men returen satt Manchester City-spiller Phil Foden i mål til 1-0.

Nå måtte Kosovo lenger frem, og det ga rom for England som var nære på å doble ved Arsenal-spiller Reiss Nelson. Det var kun en glimrende redning fra Kosovo-keeper Florjan Smakiqi som hindret scoring, og like etter var Nelson frempå igjen etter glimrende forarbeid av Davies og Sessegnon, men avslutningen sto ikke i stil. Ut av det blå fikk Kosovo en kjempesjanse helt på tampen av omgangen. Det virket som om konsentrasjonen sviktet i forsvaret et øyeblikk, og plutselig hadde en av Kosovo-spillerne nærmest åpent mål fra kun noen meters hold, men avslutningen smalt i tverrliggeren, og det så ut som om linjemannen uansett var oppe med flagget og markerte for offside. Dermed 1-0 halvveis etter en omgang dominert av England, men der Kosovo hadde vist at de ikke var slått riktig ennå.

Tidlig i andre omgang ble Leeds-spiller Eddie Nketiah spilt alene gjennom og burde doblet ledelsen, men avsluttet på en eller annen måte utenfor. Likevel dominerte om mulig England enda mer av banespillet nå, og gjestene fra den serbiske provinsen hadde lite å by på offensivt. Det var egentlig et tidsspørsmål før England doblet ledelsen, men det skjedde ikke da Norwich-spiller Todd Cantwell sin volley ble slått i stolpen og ut av Kosovos keeper. Det ble etter hvert annonsert at dagens tilskuertall var 15 258, og det var det største tilskuertallet på dette stadion på godt over et år. De måtte imidlertid vente helt til på overtid før seieren ble sikret. Phil Foden scoret sitt og Englands andre og sørget for at det endte 2-0, men kampens store spiller var nok for meg Everton-spiller Tom Davies som styrte den engelske midtbanen.

Det var uansett ingen grunn til å bli igjen stort lenger enn nødvendig, så jeg forlot anlegget og trasket videre utover Anlaby Road for å ta en pint ved Hull City-bastionen The Silver Cod. Deretter fikk jeg praiet en taxi tilbake til The Minerva og plukket opp sakene jeg hadde glemt. Etter en halv pint der, gikk turen videre via The Kingston Hotel tilbake til Ye Olde Black Boy for å avslutte kvelden der. På vei tilbake til hotellet ble det også en aller siste svipptur innom The King Edward da jeg så at de fortsatt serverte. Da hadde jeg fått min dose, og det var på tide å komme seg tilbake til The Royal Hull Hotel, finne senga og få seg litt søvn før turen dagen etter skulle avsluttes i nordvest. Det hadde vært et trivelig gjensyn med Hull, der jeg dog følte at dagens beholdning først og fremst var oppdagelsen av en rekke fortreffelige puber inne i gamlebyen.

Revisit:
England U21 v Kosovo U21 2-0 (1-0)
U21 European Championship qualifier
KC Stadium (at Hull City), 9 September 2019
1-0 Phil Foden (25)
2-0 Phil Foden (90+3)
Att: 15 258
Admission: £15
Programme: £3

Next game: 10.09.2019: Abbey Hey v Barnton
Previous game: 08.09.2019: Dundee v Elgin City

More pics

Søndag 08.09.2019: Dundee v Elgin City

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Heldigvis hadde jeg vært noenlunde fornuftig og trukket meg tilbake en stund etter midnatt snarere enn å ende opp på galeien og stå løpet ut til stengetid ute i Fraserburgh på lørdagskvelden. Det var jeg glad for da jeg våknet av alarmen og hoppet i dusjen, og nokså frisk og rask (i den grad jeg kan karakterisere meg som det) sjekket jeg ut fra Cheers Cafe Bar & Tavern og tuslet opp til stedet der buss 67 skulle starte sin ferd mot Aberdeen klokka 08.20. Jeg hadde allerede dagen før, på min ferd opp fra Aberdeen, betalt £18,50 for en returbillett som lot meg reise tilbake dagen etter, og jeg hadde nå rundt halvannen times busstur foran meg. Ved ankomst Aberdeen hadde jeg god tid før jeg skulle ha 11.27-toget videre sørover, og det var da også planen, slik at jeg hadde tid til å få i meg en skikkelig frokost.

Appetitten hadde også fått tid til å bygge seg opp litt på veien ned fra Fraserburgh, så en full scottish breakfast som selvsagt inkluderte både haggis og black pudding gjorde godt der jeg inntok frokosten ved Wetherspoons-puben The Archibald Simpson. Vel tilbake på jernbanestasjonen var det sannelig også tid til et aldri så lite glass cider på stasjonspuben The Aberdeen Hero før jeg tok plass på jernhesten. Jeg hadde betalt £12 for at ScotRail skulle frakte meg ned til Dundee med dette toget, og det brukte de omtrent en time og ti minutter på. Ved Dundee stasjon registrerte jeg umiddelbart de store endringene siden mitt forrige opphold i byen, og jeg kjente meg knapt igjen hverken inne på stasjonen eller da jeg kom meg ut.

Dundee ligger på nordsiden av ‘fjorden’ Firth of Tay, på den skotske østkysten, omtrent seks norske mil nord-nordøst for Edinburgh. Med et innbyggertall på rundt 150 000 er Dundee Skottlands fjerde største by, og dens vekst på 1800-tallet hadde først og fremst sammenheng med jute-industrien som vokste frem her. ‘RRS Discovery’ var polarskuta som Robert Falcon Scott brukte, og hun ble ikke bare bygget her i Dundee, men ligger nå også nede i havna som museumsskip et steinkast fra byens jernbanestasjon. Dette området av byen var nå som sagt totalt ugjenkjennelig, for byen har fått en aldeles vanvittig ansiktsløftning som visstnok ble påbegynt allerede i 2011 og skal ha hatt en prislapp på utrolige 1 milliard pund!

Heller ikke denne gang hadde jeg tid til å ta en nærmere kikk på polarhelten Scott sitt skip, men denne gang var i hvert fall faktisk fint vær da jeg ankom Dundee, og det var sannelig ikke noen selvfølge i en by som gjerne har vist seg fra en værmessig langt tristere side ved mine tidligere besøk. Rett utenfor en av stasjonens nye utganger er det også bygget nytt hotell som skulle bli min base denne dagen. Jeg hadde betalt £47 for overnatting ved byens nye Sleeperz-hotell, og fikk raskt sjekket inn og slengt fra meg pikkpakket. Deretter kunne jeg begynne å tenke så smått på dagens kamp, men først var det naturligvis tid til et pub-besøk eller to, og jeg var innom både Trades Bar og The Pillars før jeg lot en av byens busser frakte meg oppover mot området der byens to fotball-storheter holder til.

Dundee har hatt en nokså frynsete rykte, men det skal bli spennende å se hva ansiktsløftningen i sentrum vil ha å si for dette (her hjemme har jo ikke minst Drammen hatt suksess med dette). Selv om det ikke er byens skyld, gir også Dundee meg personlig assosiasjoner til en uheldig episode da jeg for noen år siden skulle se Dundee-derbyet på Dens Park men ble offer for det komplette tog-kaos i Newcastle og først kom meg nordover såpass sent at jeg ankom Dundee idet kampen var i ferd med å avsluttes. Nå fikk jeg jo omsider med meg det derbyet på Tannadice, men det irriterer meg fortsatt en smule at jeg ikke fikk sett det på Dens Park den gangen, og da jeg først kom meg dit var det vel ikke helt det samme da Hamilton Academical sto på motsatt banehalvdel. Men nok om det..

Nå var det på tide med en revisit til Dens Park for igjen å se kamp der, og etter å ha latt bussen frakte meg opp bakkene som går konstant oppover fra sentrum, hoppet jeg av ikke altfor langt fra dagens kamparena og ladet opp med en pint ved The Troll Inn før jeg passerte Dundee Uniteds hjemmebane Tannadice Park mens jeg så Dens Park et steinkast lenge borte i veien. De fleste vil jo vite at disse to er de nærmeste naboer hva gjelder profesjonelle britiske fotballklubber (selv om det for ordens skyld ikke er noe sammenlignet med eksempelvis Squires Gate og Blackpool Wren Rovers i Blackpool), og det er deilig at de har hatt hvert sitt stadion så nære hverandre. De ville nok dessverre aldri vært aktuelt å bygge to i dag, og banedeling på nytt felles stadion har da også vært tema ved flere anledninger. Gudene forby!

Dens Park må også sies å være min klare favoritt av de to, og jeg registrerte at det klassiske anlegget fortsatt også har de herlige, gamle flomlysmastene av den klassiske sorten som nostalgiske feinschmeckere setter pris på. Jeg oppsøkte billettluka og betalte £10 for en billett på kortsiden Bobby Cox Stand, som jeg også så kampen fra forrige gang. Derfra ville jeg ha fin utsikt over til den flotte, klassiske hovedtribunen på den nordlige langsiden. Jeg betalte også £2 for et eksemplar av dagens kampprogram, og etter å ha sett klubben avertere av et 16-siders program i anledning kveldens kamp, ble jeg når sant skal sies noe overrasket over det jeg fikk. Det viste seg nemlig at det dreide seg om en slags ‘utbretts-variant’ der halvparten av ‘sidene’ utgjorde en plakat av en av spillerne.

Dundee FC ble stiftet i 1893, og fikk umiddelbart innpass i den skotske Football League som det året utvidet med en andredivisjon. Dundee ble imidlertid plassert rett i den øverste divisjonen, og har også holdt seg der i store deler av sin historie. Klubben hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1960-årene, da selveste Bill Shankly ledet klubben til deres første og hittil eneste ligatittel i 1962. Påfølgende sesong tok de seg helt til semifinalen i den europeiske serievinnercupen, som den gang var det gjeveste europacupen (før ‘Champions’ League-våset). Både Köln, Sporting Lisboa og Anderlecht ble slått ut får man omsider måtte gi tapt for AC Milan. Etter å ha tapt klart i Milano, hjalp det lite at returkampen på Dens Park ble vunnet.

Dundee har også vunnet den skotske cupen, men det skjedde så langt tilbake som i 1910, da Clyde ble slått etter to omkamper. Siden den gang har de fire ganger vært tapende finalist i den turneringen, mens de etter i hvert fall har vunnet tre av de seks ligacup-finalene de har spilt. Sist gang var i 1973/74-sesongen, så også det begynner å bli en stund siden. Imidlertid har de også to triumfer i Challenge Cup, som vel kan beskrives som en slags skotsk variant av Football League Trophy, og det har da også sammenheng med at klubben i de senere år i langt større grad enn tidligere har hatt visitter nede på nivå to. Det er da også der de nå er å finne, etter at de så sent som forrige sesong endte som jumbo i Premiership og rykket ned.

Dens Park ble åpnet i 1889, og har siden den gang vært hjemmebane for Dundee som da flyttet fra sin tidligere hjemmebane Carolina Port. Opprykket tilbake til toppdivisjonen i 1999 resulterte dessverre i at de tidligere ståtribunene på kortsidene måtte erstattes av nye moderne sittetribuner som kom på plass i løpet av kun 82 dager. Disse er temmelig like av utseende og har begge en tilskuerkapasitet på rundt 3 000. Det er på langsidene man ser tydelige spor etter anleggets karakter, og til venstre fra der jeg sto skuet jeg over på den mektige Main Stand. Den er en av stadig færre gjenværende som ble tegnet av stadion-arkitekten fremfor noen; Archibald Leitch. Når man ser over på Main Stand er det lett å se bevis på at anlegget tidligere var noe ovalt, og det betyr at dersom man sitter midt på hovedtribunen vil man faktisk være lenger fra banen enn ute på flankene. Den er dog flott å se på, selv om den med sine støttepilarer nok kanskje kan være litt mindre fin å se ut fra her og der.

På motsatt langside har man den tidligere ståtribunen South Stand som kun strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og her ser man straks at det har vært snakk om en klassisk tribune. Dessverre ble også den i 1990-årene sterilisert noe og omgjort til sittetribune, og restene av betongavsatsene for ståplasser er fortsatt synlig på den ene flanken som ved begge mine besøk har virket utilgjengelig for publikum. Dessverre er det ikke alle som setter like stor pris på klassiske fotballstadioner, og skumle planer har nok en gang dukket opp. Klubben har kjøpt en tomt ved Camperdown oppe i byens nordvestlige utkant, der de har store planer om et nytt stadion. Det vil bety at Dens Park beklageligvis ikke vil ha lenge igjen, så kanskje var dette min siste visitt der..?

Jeg nevnte tidligere Dundee sine eskapader i skottenes Challenge Cup, som etter hvert har utviklet seg til en stadig mer merkelig turnering. Slik man i England valgte å ødelegge Football League Trophy med å åpne for U23-lag fra klubber i PL og Championship, har man i Skottland tatt det enda et skritt lenger. Ikke bare får U21-klubbene fra Premiership-klubbene delta, men i tillegg har de også invitert klubber fra toppdivisjonene i Wales, Nord-Irland og Irland, i tillegg til et utvalg klubber fra engelske Conference Premier. Det var denne turneringen det skulle spilles kamp i denne dagen, og jeg hadde hatt en diskusjon med meg selv om hvorvidt jeg skulle boikotte hele greia, men det har ikke vært like omdiskutert i Skottland, og jeg valgte til slutt å dra denne gang.

Dundee kom fra et knusende derby-tap etter ha fått 2-6 i sekken hos naboen på Tannadice en drøy uke tidligere, og når nå lille Elgin City fra League Two kom på besøk i turneringens tredje runde, skulle de mørkeblå reise kjerringa og få en opptur mot et lag to divisjoner under. Det hele så ut til å gå som forventet da Dundee tok initiativet i første omgang, og den hjemvendte sønn Kane Hemmings tvang frem en god redning fra Elgin-keeper Thomas McHale før Shaun Byrne fikk et tilsynelatende velfortjent gult kort for å ha forsøkt å filme seg til straffe. I det 18. minutt tok høyreback Cammy Kerr affære og fyrte fra drøyt 25 meter av et skudd som suste i mål til 1-0. Dundee fortsatte å styre showet, men skapte ikke all verden foran mål, og måtte et par ganger reddes av keeper Calum Ferrie da Elgin kom på skumle kontringer. Det sto 1-0 halvveis, og Dundee-manager James McPake var kanskje ikke altfor imponert over det han hadde sett.

Majoriteten av de 1 619 tilskuere var i hvert fall ikke imponert av hva de så etter hvilen, selv om Dundee hadde flere sjanser tidlig i andre omgang. Jeg hadde akkurat returnert til min plass med et scotch pie da innbytter Andy Nelson skjøt like utenfor, og gjestenes keeper måtte igjen i aksjon da Jordan McGhee headet en corner på mål. Deretter var det gjestenes Kane Hester sin tur til å skyte like utenfor, men snaut tolv minutter ut i omgangen kunne de tilreisende juble da Rabin Omar fant nettmaskene og utlignet til 1-1 med et flott skudd fra rundt 16-meteren. Kun to minutter senere ble det enda bedre for gjestene. Dundee-keeperen kolliderte med Hester, dommeren vinket spillet videre og ballen havnet hos Shane Sutherland som satt inn 1-2 i det åpne målet. Ferrie fikk deretter se det røde kortet for den nevnte duellen, så nå var det en tøff oppgave for de mørkeblå.

Etter dette virket de da heller aldri i stand til å true Elgin-målet på alvor, og Brian Cameron kunne fort økt bortelagets ledelse med et skudd som suste like over. Det nærmeste Dundee kom, til tross for et press mot slutten, var en heading fra Josh Meekings som Elgin-keeperen hamlet opp med. Dermed endte det 1-2, og sjokkerte Dundee-fans måtte innse at de var slått ut, mens noen reagerte med pipekonsert. En kar jeg snakket med på en av byens puber litt senere mente dette var et absolutt lavmål i Dundee FCs historie. Etter at jeg dagen før hadde gjestet herlige Bellslea Park i Fraserburgh, visste jeg at Dundee som et av datidens skotske fotball-storheter i 1958/59-sesongen tapte for Highland League-klubben Fraserburgh og at det av mange anses som tidenes cupskrell i den gjeveste skotske cupen, men jeg unnlot å nevne dette.

Jeg bestemte meg uansett for å gå tilbake mot sentrum, siden det er nedoverbakke hele veien, og også fordi jeg ville passere et utall puber. I Skottland er det ofte bare å speide etter den røde T-en til Tennent’s, og i tur og orden var jeg innom The Barrels, Bowbridge Bar, The Hill Bar, Cookies Bar og Ladywell Tavern før jeg stakk innom Spoons-puben The Counting House for å få i meg en porsjon haggis, neeps & tatties. Deretter gikk turen videre til The Old Bank Bar og The Bank Bar, før kvelden ble avsluttet med en tur innom det gode vannhullet Phoenix og et trivelig gjensyn med The Nether Inn. Det var siste dag i Skottland, så det var bare å gjøre det meste ut av det før jeg returnerte til hotellet for å få noen timer på øyet. Værgudene hadde for en gangs skyld vært på min side i Dundee, og det hadde tross alt vært et trivelig gjensyn med Dens Park også. Men det spørs om ikke dette dessverre også ble min siste kamp der.

Revisit:
Dundee v Elgin City 1-2 (1-0)
Scottish Challenge Cup
Dens Park, 8 September 2019
1-0 Cammy Kerr (18)
1-1 Rabin Omar (57)
1-2 Shane Sutherland (59)
Att: 1 619
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 09.09.2019: England U21 v Kosovo U21 (@ Hull City)
Previous game: 07.09.2019: Fraserburgh v Forres Mechanics

More pics

Lørdag 07.09.2019: Fraserburgh v Forres Mechanics

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det var lørdag morgen, og jeg var oppe tidlig for å komme meg videre nordover med 07.15-toget fra Montrose. Jeg hadde på forhånd betalt £4,15 for at dette ScotRail-toget skulle frakte meg til Aberdeen, og i god tid snek jeg meg ut av Chapel House B&B og vandret bort til stasjonen. Jernhesten kom i henhold til ruteplanen og brukte rundt tre kvarter opp til granittbyen – eller oljebyen om man vil – Aberdeen. Der fikk jeg kjøpt inn litt frokost før jeg fortsatte videre, for selv om noen vil karakterisere Aberdeen i seg selv som en utpost så skulle jeg enda lenger nord, og siden Aberdeen er den nordøstlige endestasjonen måtte ferden videre gå med buss til et sted jeg en god stund har hatt veldig lyst til å se fotball.

Google Maps hadde prøvd å overbevise meg om at jeg trengte to busser når jeg nå skulle helt opp til utposten Fraserburgh, men jeg måtte uansett først ha buss 60 med avgang klokka 09.02 fra Union Square bussterminal. Den kvinnelige sjåføren som ikke akkurat hadde funnet opp smilet bjeffet imidlertid til svar at hun skulle helt til Fraserburgh slik at jeg kunne bli med bussen helt dit. En returbillett som lot meg returnere dagen etter kostet £18,50, og bussen brukte omtrent halvannen time opp til Fraserburgh, slik at jeg ankom allerede rundt klokka halv elleve med litt tid å slå i hjel før innsjekking. Første stopp ble Wetherspoons-puben The Saltoun Inn, der det selvsagt også bli en haggis-pizza til lunsj.

Fraserburgh er en by med drøyt 13 000 innbyggere, og den ligger helt oppe ved den nordøstlige tuppen av Skottland; rundt seks og en halv mil nord for Aberdeen. Byen kalles The Broch, og her er fiske alfa og omega. Spesielt innen skalldyr-fiske er de Skottlands største og viktigste havn på området og også en av Europas største. Det er det ikke vanskelig å forstå om man går en tur nede ved havnen og ser alle trålerne som ligger der. Med tanke på min lange busstur hit opp, kan det også nevnes at jernbanen i 1865 kom til byen og knyttet den og Peterhead tettere sammen med Aberdeen. Dessverre overlevde ikke denne banen kuttene til Dr. Beeching på 1960-årene, og i 1965 var det slutt på passasjertrafikken.

Selv om godstransporten fortsatte frem til 1979, er skinnene nå for lengst fjernet, og Fraserburgh er nå visstnok den britiske byen som ligger lengst unna nærmeste jernbanestasjon (som er Inverurie, 56 kilometer unna). Ikke rart noen ivrer for å få gjenåpnet en jernbanelinje hit opp, men det er vel dessverre ikke helt sannsynlig at så vil skje med det aller første. For min del hadde jeg booket overnatting ved Cheers Cafe Bar & Tavern, der deres lovnader om innsjekking allerede fra klokka 12.00 var en av grunnene til at betalte £50 for å bruke det som min base. Da jeg ankom like etter klokka tolv fikk jeg imidlertid beskjed om at rommet ikke var klart, men jeg fikk en pint Strongbow på huset og løfter om at de skulle fikse det så fort som mulig.

Jeg hadde ventet i nesten halvannen time og var i ferd med å gi opp og bare slenge fra meg bagasjen for å returnere senere da en ung frøken kom og beklaget forsinkelsen før hun viste meg til rommet. Nå var det bare å slenge fra seg pikkpakket og komme seg ut sporenstreks, for jeg hadde kastet bort dyrebar tid. Jeg unnet meg likevel en svipptur innom Ship Inn på vei til dagens kamparena som jeg hadde ivret sånn etter å besøke. Mulighetene for å se kamp på Fraserburghs hjemmebane Bellslea Park denne helgen var faktisk grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å kikke på en mulig tur til å begynne med, og bortsett fra det kommende gjensynet med min datter var dette turens forventede høydepunkt for meg.

Fraserburgh FC ble stiftet i 1910, og kalles i likhet med byen for The Broch. I sin første sesong vant de Aberdeenshire Cup; en turnering de før denne sesongen etter hvert hadde vunnet ti ganger. Klubbens svarte og hvite drakter er for øvrig et resultat av at de tidlig skaffet til veie et draktsett via en havnearbeider med forbindelser til Newcastle United som lånte bort et sett. Fraserburgh fikk i 1921 innpass i Highland League, som er en tradisjonsrik liga hjemmehørende på nivå fem av de skotske pyramiden; rett under den skotske ligaen. Det gjeve Highland League-troféet ble vunnet i både 1933 og 1938. I 1950-årene var det deres kamper i den skotske cupen som fikk en del oppmerksomhet, og i februar 1954 kom selveste Heart of Midlothian på besøk i cupens andre runde. Det endte med seier til gjestene fra Edinburgh, men 5 800 tilskuere skal fortsatt være tilskuerrekord på flotte Bellslea Park i Fraserburgh.

Sesongen etter tok de seg helt til fjerde runde av cupen før de måtte gi tapt for Alloa Athletic, men i 1958/59-sesongen skapte de virkelig furore i den skotske cupen da de i første runde tok imot Dundee og vant 1-0 over det som var en av datidens virkelige storheter i skotsk fotball. Denne seieren er blant mange trukket frem som tidenes giant killing i den skotske cupens historie. The Broch har også vunnet flere andre regionale cuptitler, men måtte vente til 2002 før de igjen kunne feire sin tredje og foreløpig siste tittel i Highland League. Det var nå også en del snakk om Aberdeenshire Cup igjen, for tidligere denne uken hadde de slått Buckie Thistle i semifinalen og så frem til finale mot Formartine United på nye Balmoral Stadium i Cove, og sjansen til å vinne en ellevte tittel i den turneringen (noe de da også gjorde).

Gåsehuden var nesten til å ta og føle på da jeg så Bellslea Park foran meg og gikk for å betale meg inn. £10 fattigere fikk jeg stige innenfor, men noe program var det dessverre ikke. Derimot hadde man i hvert fall et A4-ark med lagoppstillinger der baksiden var brukt til en velkomst-spalte samt et knippe klubb-relaterte nyheter. Det var faktisk først flere uker senere at jeg nærmest ved en tilfeldighet oppdaget at de faktisk gir ut programmene sine online og at de således kan finnes gratis på nett. Om denne dagens program hadde vært i trykket form, ville det vært en 36-siders blekke som var stappet med interessant stoff og kamprapporter og som virkelig ville fått tommelen opp, men slikt var tydeligvis forbeholdt sponsorer og annet fintfolk.

Etter å i lengre tid ha siklet på flotte bilder av Bellslea Park hadde jeg gledet meg som en unge til å avlegge en visitt, og jeg slo temmelig umiddelbart fast at det hadde vært verdt turen da jeg kikket over på den herlige hovedtribunen og den karakteristisk kirken som ligger på utsiden rett ved siden av og gir et flott og interessant bakteppe. Bellslea Park har vært hjemmebane for The Broch helt siden starten i 1910, og var også i årene forut for det åsted fotball mellom lokale klubber i byen, selv om det da også var en offentlig park. Det var først i 1909 at man gjerdet det inn, og da klubben så dagens lys bestemte de seg umiddelbart for at dette skulle bli deres hjemmebane. De samlet inn £60 som gikk til å bygge en paviljong i det sørøstlige hjørnet, men denne ble i 1937 erstattet av dagens flotte hovedtribune og flyttet til byens golfklubb.

Den herlige tribunen står midt på den ene langsiden, er opphøyet fra bakken, og entres via trapper på sidene. Der oppe byr den på sitteplasser i form av benkerader i tre. Foran tribunen er den slags liten paddock der man kan velge å se kampen stående. Ellers rundt banen er det lite av tribunefasiliteter, og tilskuerne er henvist til å stå på bar bakke. Unntaket er bortre kortside, der man har et bygg som slik jeg forsto det huser sponsor- og VIP-folket. Dette har en overbygd veranda der en del personer etter hvert så kampen fra. Som jeg også nevnte har man en flott utsikt når man står på motsatt langside og ser over mot hovedtribunen og kirken som sammen lager et idyllisk og mektig bakteppe. Man kan jo forresten ikke være på kamp i Skottland uten å teste klubbens Scotch pie, og jeg kjøpte et par stykker som falt meget godt i smak mens jeg ventet på avspark.

Det er noe spesielt med Highland League, og kanskje er det området den opererer i som gjør at den for mange kanskje fremstår litt mytisk. Jeg garanterer også at dersom du spør et utvalg britiske banehoppere hvilken liga de helst skulle sett en organisert ‘groundhop’ i, vil det være få om noen mer populære svar enn nettopp Highland League. Det er en utfordring å besøke alle banene her, for ligaen dekker ikke bare et stort område som det kan være litt av en utfordring å ta seg rundt i kollektivt, men mesteparten av sesongen spiller ligaen også kun lørdagskamper. Dette var derfor et besøk jeg hadde sett frem til når Bellslea Park nå skulle bli den tredje av de nåværende Highland League-banene jeg besøkte.

Siden 2014/15-sesongen har man hatt et system der vinnerne av Highland League og Lowland League møtes og spiller om retten til å møte bunnlaget i den skotske League Two og muligheten til å kvalifisere seg for spill i den skotske ligaen dersom man skulle vinne kvalifiseringen. Dette tok regjerende mester Cove Rangers i våres, slik at Highland League nå er nede i 17 klubber. Før denne helgens runde toppet Fraserburgh med full pott fra sine seks kamper. De hadde dermed tre poeng ned til trioen Brora Rangers, Inverurie Loco Works og Buckie Thistle. Dagens gjester var et lag jeg tidligere har besøkt; nemlig Forres Mechanics. De hadde en kamp til gode på de fleste andre og befant seg på en 10. plass med 12 poeng opp til Fraserburgh.

Det var knyttet spenning til om hvorvidt et skaderammet Fraserburgh kunne fortsette sin perfekte sesongstart og et par hjemmefans jeg snakket med håpet det, selv om de mente hjemmelaget måtte klare seg uten hele ni førstelags-spillere! De holdt videre Brora Rangers som sin favoritt til ligatittelen, fulgt av Buckie Thistle, og mente The Broch i første omgang var en av utfordrerne. Jeg vet ikke om Fraserburgh eventuelt ville vært spesielt interessert i å rykke opp uansett, men om så skulle skje ville man i hvert fall etter hvert kanskje fått tilbake oppgjørene mot den tradisjonelle erkerivalen Peterhead som jo fikk innpass i den skotske ligaen i 2000. Etter dette har rivaliseringen bleknet, og en av mine samtalepartnere ga uttrykk for at han savnet disse oppgjørene.

Nå var det uansett Forres Mechanics som sto på motsatt banehalvdel, og det var gjestene som kom best i gang. Både Andrew MacRae, Jordan Milne og Aaron Hamilton var frempå for The Can Cans, men Broch-keeper Paul Leask sto enten i veien, eller avslutningene traff ikke mål. Det tok vertene tjue minutter å skape sin første farlighet, og da gikk skuddet fra Scott Barbour utenfor. Kort etter tok hjemmelaget dog ledelsen da Forres-kaptein Graham Fraser klarerte rett i Broch-spiss Paul Campbell slik at ballen gikk i en bue rett i krysset uten at Forrest-keeper Stuart Knight klarte å avverge. Fraserburgh fikk blod på tann og var farlig frempå både én og to ganger til før de snaut ti minutter senere doblet ledelsen. Denne gang var det ingen tvil om at det var Paul Campbell sitt mål da han fra utsiden av D-en hamret ballen i krysset til 2-0.

Man skulle tro at Fraserburgh nå hadde en viss kontroll, men kun et par minutter senere var det kamp igjen da en herlig pasning fra Jordan Milne åpnet hele Broch-forsvaret slik at Andrew MacRae kunne tuppe ballen videre forbi Broch-keeperen og i mål til 2-1. Kun to minutter senere var det en aldeles vanvittig situasjon da dårlig kommunikasjon og misforståelse i hjemmeforsvaret førte til at MacRae fikk sjansen igjen. Hans skudd ble reddet av keeper Leask, men returen havnet hos Aaron Hamilton som hadde bortimot åpent mål. Han må ha vært skråsikker på at han hadde utlignet da han fra rundt straffemerket sendte ballen mot mål, men Broch-kaptein William West kom seg opp fra liggende posisjon inne på streken og fikk på utrolig vis kastet seg frem og headet unna. Dermed sto det 2-1 til pause etter en meget underholdende første omgang.

Det oppgis ikke tilskuertall i Highland League, og det er ingen lett oppgave å telle tilskuere i et slikt antall som var til stede her, men med forbehold om at det nok sikkert har befunnet seg noen innendør i VIP-avdelingen, talte jeg meg i hvert fall frem til 432 tilskuere. Neppe helt presist, men det gir i hvert fall en indikasjon, og de fremmøtte fikk uansett mer underholdning etter hvilen. Det var riktig så moro på Bellslea Park, for kun fem minutter ut i andre omgang gjenopprettet vertene tomålsledelsen da Sean Butcher styrte inn 3-1. Men det var nå dramaet virkelig startet, for nå skulle vi nemlig få tre annullerte mål på bare noen minutter. Kun et minutts tid etter scoringen trodde Fraserburgh at de hadde økt til 4-1 ved Scott Barbour, men linjemannen hevet flagget for offside. Noen minutter senere hadde Hamilton ballen i nettet for Forres, men igjen ble det annullert for offside.

Utrolig nok fikk vi et minutts tid senere en tredje annullering for offside da Barbour headet inn det som nok var et litt sleivete skudd fra Campbell. Vi nærmet oss halvspilt omgang da Sean Butcher avsluttet like over før Butcher et øyeblikk senere headet i tverrliggeren. I stedet var det gjestene som med tjue minutter igjen fikk uttelling da Andrew MacRae ble spilt fri, rundet keeper og reduserte til 3-2. Hjemmelagets innbytter Luke Barbour hadde kun vært på banen noen sekunder da han fra 25 meter tvang frem en god redning av Forres-keeperen, og hans lagkamerat Campbell kunne blitt tremålsscorer man hans avslutning endret retning i en motspiller og gikk utenfor. Med kun tre-fire minutter igjen kom utligningen for Forres da en høy ball inn i feltet ble headet i mål av Aaron Hamilton. Dermed endte det 3-3, og det var vel et greit resultat på en fantastisk kamp, selv om det nok føltes bittert for vertene å miste to poeng helt på tampen.

Selv tok jeg en siste kikk utover Bellslea Park før jeg krysset over veien og unnet meg et glass ved puben Galleon. Turen gikk deretter videre til skjenkestedene The Blacksands Bar og Balaclava, før jeg svippet innom min base ved Cheers Cafe Bar & Tavern. En sen middag ble etter hvert inntatt ved Saltoun Inn, før jeg oppsøkte byens avdeling av Royal British Legion for å ta en pint i godt selskap der. Kvelden ble avsluttet med et par glass på Cheers Cafe Bar & Tavern som nå var veldig livat. Det var full trøkk med masser av folk ute, og gutter som sikkert hadde vært ute på sjøen et par uker skulle nå bruke deler av lønna si samtidig som de prøvde lykken hos gjenger av lettkledde ungjenter. Selv hadde jeg en forholdsvis tidlig start igjen morgenen etter, så jeg trakk meg tilbake en gang like etter midnatt.

Scottish ground # 43:
Fraserburgh v Forres Mechanics 3-3 (2-1)
Highland League
Bellslea Park, 7 September 2019
1-0 Paul Campbell (22)
2-0 Paul Campbell (31)
2-1 Andrew MacRae (35)
3-1 Sean Butcher (51)
3-2 Andrew MacRae (70)
3-3 Aaron Hamilton (87)
Att: 432 (h/c)
Admission: £10
Programme: Online (but also a free teamsheet that also had some other stuff on it)

Next game: 08.09.2019: Dundee v Elgin City
Previous game: 06.09.2019: Montrose Roselea v Banchory St. Ternan

More pics

Fredag 06.09.2019: Montrose Roselea v Banchory St. Ternan

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Etter at morgenstellet og utsjekkingen var unnagjort, hadde jeg slett ikke langt å gå fra Premier Inn-hotellet til Charing Cross jernbanestasjon som ligger vegg-i-vegg, og etter å ha tatt den meget korte togturen derfra til Glasgow Queen Street, var det på tide med en skikkelig frokost. Wetherspoons-puben The Counting House ble stedet der jeg inntok en full scottish breakfast som naturligvis inkluderte både ekstra haggis og black pudding. En bedre start på dagen rent matmessig er det vanskelig å forestille seg, og nå var det bare å konsentrere seg om å komme seg med Scotrail sin avgang klokka 11.39 om jeg skulle ta meg til Montrose for de £15,80 jeg hadde betalt for turen dit opp.

Etter å ha hentet ut noen billetter fra skranken som ble bemannet av en skikkelig burugle av den gretne sorten, hadde jeg fortsatt litt tid til toget gikk, og selv om det fortsatt var nokså tidlig lot jeg meg friste til en aldri så liten pint på puben Dow’s rett utenfor stasjonen. Det ble med den ene slik at jeg kom meg med riktig tog som planlagt, og det var bare å slappe av og nyte turen nordøstover til Montrose, der jeg et par minutter over halv to kunne stige av og puste inn frisk sjøluft mens jeg skuet utover Montrose Basin og fuglelivet der. Det var egentlig ikke innsjekking ved etablissementet Chapel House riktig ennå, men etter å ha booket direkte med de for £55 hadde innehaveren gått med på å la meg sjekke inn tidlig, så jeg gikk rett dit for å sjekke inn og slenge fra meg bagasjen.

Montrose er en liten by som ligger ut mot Nordsjøen, på østkysten av Skottland, omtrent halvveis mellom Dundee og Aberdeen. Den ligger der elven South Esk renner ut i Nordsjøen via bassenget Montrose Basin som er landets største basseng med innlandssaltvann og også et naturreservat. Montrose har i dag rundt 12 000 innbyggere og har en lang historie som handelssted. I middelalderen drev man utstrakt handel med det hanseatiske handelskartellet, og på 1700-tallet var det dessuten et betydelig senter for smugling. I dag er byens havn viktig for olje- og gassindustrien. Byens navn skal også vitne om en betydelig skandinavisk eller norrøn bosetning som skal ha vært rundt den nåværende havnen. Montrose har for øvrig også en av verdens eldste golfbaner, for Montrose Medal fra 1562 skal være nummer fem på en slik liste.

Nå var det ikke golf som hadde lokket meg til Montrose, og etter å ha fått sjekket inn kunne jeg sjekke ut pub-landskapet i en by jeg faktisk aldri hadde satt mine ben i tidligere. Rett rundt hjørnet for min base fant jeg Albert Bar, og det ble således første stopp før jeg beveget meg videre til The Star Hotel. Jeg hadde store forventninger til neste vannhull som var The Market Arms, og det viste seg å være en herlig pub som absolutt svarte til forventningene. Likevel hadde jeg flere steder å sjekke ut, så turen gikk videre til Wetherpoons-puben The Picture House for å få en matbit (selvsagt en haggis-pizza) og deretter til The Royal Arch, Black Horse Inn, Northern Vaults, South Esk Inn og The George Hotel. Sistnevnte fikk æren av å bli siste stoppested før jeg vendte oppmerksomheten mot kveldens kamp og spaserte mot kamparenaen Links Park.

De som har litt kunnskap om skotsk fotball vil vite at dette er hjemmebanen til den skotske League 2-klubben Montrose FC, men de har også fått selskap på Links Park, for nylig har junior-klubben Montrose Roselea sikret seg en banedelings-avtale med ligaklubben og spiller også de nå sine kamper der. Det var da også Montrose Roselea jeg skulle se i aksjon denne dagen, og igjen får jeg vel først som sist presisere (selv om det forhåpentligvis snart ikke lenger er nødvendig) at den skotske junior-fotballen ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere et slags skottenes svar på non-league. Denne kvelden skulle de ut i cupkamp mot Banchory St. Ternan. Det dreide seg om North Region Cup, som er en turnering for klubber i junior-fotballens North Region, der begge naturlig nok er medlemmer.

Fra The George Hotel var det bare å ta seg oppover igjen langs Montrose sin brede hovedferdselsåre High Street og stikke innom min base for dagen for å hente lue og hansker på vei til kamp, siden det begynte å bli nokså kjølig. Det var kort vei fra Chapel House til Links Park, og etter kun et par minutter så jeg anleggets inngangsparti foran meg i enden av Wellington Street som ledet rett til anleggets ene kortside. Med en drøy halvtime til kampstart sto der nå en eldre kar som tok imot inngangspengene pålydende £5, og til min store glede kunne han også by på et kampprogram i anledning kveldens kamp. Det er man ikke altfor bortskjemt med i den skotske junior-pyramiden, og med en pris på £1 gikk jeg like godt til innkjøp av to stykker. Det var snakk om en 16-siders blekke som jeg etter hvert bladde interessert i etter å ha tatt en kikk rundt på anlegget.

Montrose Roselea ble stiftet i 1930, og med tanke på at de deler byen med storebror Montrose FC er det ikke unaturlig at de har blitt vant til å spille annenfiolin. ‘The Lea’ spilte lenge i Tayside Junior League, før de sammen med flere av de andre klubbene der tok plass i junior-fotballens nye East Region da den gjennomgikk en større omstrukturering i 2002. Det skjedde ved at junior-fotballen ble inndelt i tre avdelinger med hvert sitt divisjonssystem – North Region, West Region og East Region. Senere har det vært ytterligere omstruktureringer, men akkurat dette består. Før 2016/17-sesongen søkte klubben om å bli flyttet over til North Region som de følte var mer naturlig for de. Det ble godkjent, og de spiller nå i SJFA North Region Super League, som er den nordlige regionens øverste divisjon.

Det er også tilfelle for det som var kveldens bortelag, men Banchory St. Ternan var nyopprykket etter å ha vunnet SJFA North Region First Division forrige sesong. Dog dreide det seg nå altså om cupturneringen North Region Cup og dens første runde, og jeg fikk av mannen i inngangspartiet bekreftet at det hele skulle avgjøres denne kvelden, om nødvendig med straffesparkkonkurranse. I hvert fall mente han det, og det skulle etter hvert vise seg å holde stikk. Men la oss nå ikke foregripe begivenhetenes gang, for nå ville jeg først og fremst ta en aldri liten kikk rundt på det flotte anlegget som tross alt skulle være arena for denne ‘kappestrid’ som ventet oss.

Montrose Roselea har frem til 2018 spilt på sin egen hjemmebane Broomfield Park, men de har åpenbart følt behov for bedre fasiliteter, slik at de siden det har banedelt på Links Park samtidig som de tross alt fortsatt har sin egen hjemmebane i bakhånd dersom det skulle bli nødvendig. For å konsentrere oss om Links Park. Så ble den åpnet i 1887 som hjemmebane for Montrose FC som da faktisk måtte leie bort gresset til omreisende sirkus og som beitemark for lokale dyr for å få det økonomiske regnskapet til å gå opp. Mon tro om det var noen som klaget sin nød over gressmattas forfatning og ivret for kunstgress-tvang den gang..? I 1929 hadde Montrose FC klart å spare opp £150 som de brukte til å kjøpe en hovedtribune som hadde vært brukt i Highland Games, og denne gjorde faktisk nytten helt til Bryan Keith tok over og startet en oppgradering av anlegget i 1990-årene.

Det var i den perioden dagens nye hovedtribune ble reise, og det er denne som dominerer anlegget. Denne sittetribunen står naturlig nok midt på den ene langsiden, der det oppgis at 1 338 tilskuere kan hvile akterspeilet, uten at det skulle bli behov for en slik kapasitet denne kvelden. På begge de to kortsidene er det ståtribune i form av såkalt terracing, og mens man på den østlige kortsiden står under åpen himmel, er det noe annet på den vestlige kortsiden ut mot Wellington Street der jeg hadde ankommet. Jeg vil se at dette var den delen av anlegget jeg likte klart best, og denne ståtribunen fikk tak i 1960-årene. På den siste langsiden er det stort sett kun åpen hard standing. Flomlys kom først i 1971 til Links Park, og senere har dessverre også kunstgresset gjort sitt inntog også her, for i 2015 valgte man å bytte ut naturgresset med mer usjarmerende dekke.

Jeg likte likevel Links Park, og nå så jeg frem mot kampstart mens jeg tuslet rundt banen og tok noen bilder. De to lagene hadde faktisk møtt hverandre i ligaen her kun noen uker tidligere. Den gangen hadde det endt målløst, så man kunne jo kanskje håpe på noen flere nettkjenninger denne kvelden. Da jeg tok oppstilling på den ene langsiden ved siden av hovedtribunen fikk jeg snart selskap av en trivelig kar som viste seg å være klubbens formann, og da han fant ut hvor jeg var fra og fikk en innføring i min reiserute, forsvant han av gårde og returnerte med en klubb-vimpel som han gjerne ville overrekke meg. Samtidig fikk jeg en solid og velkommen innføring i diverse temaer rundt klubbens historie, utvikling og ambisjoner, samt andre interessante saker innen temaet skotsk junior-fotball.

Det var en sur vind som gjorde at jeg var glad for å ha hentet lue og hansker, men godt pakket inn så jeg lagene entre banen og dommeren blåse kampen i gang. Roselea hadde kampens første store sjanse etter 8-9 minutter, da Jordan Reoch stormet fremover og spilte gjennom Conlan Robertson som igjen avsluttet med et skudd som gikk i innsiden av stolperota og ut før ballen ble klarert. Snaut ti minutter senere var det gjestene sin tur til å treffe aluminiumet da et skudd fra Mark Reid gikk i tverrliggeren og over. Det var tydeligvis mange av spillerne som hadde problemer der de skled på underlaget, men slik trøbbel hadde ikke bortelaget da Mikey Bruce i det 25. minutt dro av to forsvarere og la tilbake til Mark Reid som avsluttet i mål til 0-1 med et skudd opp i nettaket.

Bruce hadde noe senere muligheten til å øke, men da han misset var det i stedet vertene som utlignet rett før pause. Det var en noe spesielt utligning som kom i forbindelse med et hjørnespark der Banchory-keeper Ross Salmon var under kraftig press og faktisk kun klarte å bokse corneren rett inn i eget mål. 1-1 et par minutter før hvilen, men det var tid til mer action før den tid, og noe av det siste som skjedde før pause var at gjestenes Ryan Whelan fikk kjempetreff fra rundt 30 meter og ballen smalt i tverrliggeren og ned bak Roselea-keeper Kade McCormack før den ble klarert. 1-1 halvveis etter en meget underholdende førsteomgang, og et publikum jeg anslo til å telle 71 angret nok ikke på at de hadde valgt bort Skottlands landskamp på TV til fordel for dette cupoppgjøret. Jeg gjorde i  hvert fall ikke det!

Når jeg reiser rundt i Storbritannia benytter jeg gjerne anledningen til å stikke innom de forskjellige filialer av Royal British Legion nå sjansen byr seg, og ved ankomst Links Park hadde jeg bitt meg merke i at Montrose har en avdeling som ligger som stadionets nærmeste nabo rett utenfor inngangspartiet. Derfor valgte jeg å ta benytte pausen til en rask visitt og innta en liten pause-forfriskning der. Jeg fikk komme inn og ble skjenket et glass cider av fruen bak bardisken før jeg igjen forlot forsamlingen der og returnerte til Links Park og det spennende cupoppgjøret idet spillerne var på vei ut igjen på banen.

Kun noen få minutter var spilt av andre omgang da Banchory traff tverrliggeren for tredje gang denne kvelden; denne gang ved Connor Kelly. Det var helt åpent med spill som bølget frem og tilbake, og etter et skummelt Banchory-angrep som endte med en redning fra Roselea-keeperen stormet hjemmelaget i angrep og Stephen Greig sendte vertene i føringen 2-1 i det 57. minutt. Ti minutter senere ble det drama da hjemmelagets Blair Stephen forsøkte å rive ned Ryan Whelan mens han var på vei gjennom alene med keeper. Dommeren så an fordelen, Whelan kom alene gjennom, men Roselea-keeper McCormack reddet før dommeren ga Stephen sitt andre gule og dermed marsjordre.

Nå fikk Banchory fornyet håp og presset på, og med drøyt fem minutter igjen av ordinær tid fikk de sin utligning da Dean Henderson trakk seg fri i feltet og avsluttet til 2-2. Det virket som om begge lag forsøkte å avgjøre i sin favør for å slippe straffesparkkonkurranse, og jeg fikk igjen bekreftet av formannen at det ganske riktig ville gå rett til straffer uten ekstraomganger. Det var da også det som skjedde da det sto 2-2 ved full tid. Lagene fulgte hverandre ved å score på første, bomme på andre, score på tredje, bomme på fjerde og score på den femte. Hjemmelagets sjette straffe ble satt over mål, og gjestenes Connor Watt avgjorde ved å score og sørge for 3-4 på straffer. Dermed avansement for Banchory St. Ternan.

Selv takket jeg ganske raskt for meg og strøk på dør, og siden jeg anså The Market Arms som den beste av byens puber var det dit jeg satt kursen for å få servert en pint og få igjen varmen. På vei ‘hjem’ klarte jeg heller ikke å motstå fristelsen av et siste glass på Albert Bar rett ved mitt krypinn, og dermed ble det også en ny tur innom der før jeg omsider fant senga. Det var bare å få seg litt søvn før jeg dagen etter skulle fortsette enda lenger mot nord. Jeg hadde hatt en fin dag i Montrose, og besøket til Links Park og hos Montrose Roselea var uten tvil av den trivelige sorten. Jeg hadde til og med fått se en kamp som vil kunne karakteriseres som god reklame for den skotske junior-fotballen.

Scottish ground # 42:
Montrose Roselea v Banchory St. Ternan 2-2 (1-1) – 3-4 on pens
North Region Cup, 1st round
Links Park (at Montrose), 6 September 2019
0-1 Mark Reid (25)
1-1 Ross Salmon (og, 43)
2-1 Stephen Greig (57)
2-2 Dean Henderson (85)
Att: 71 (h/c)
Admission: £5
Programme: £1

Next game: 07.09.2019: Fraserburgh v Forres Mechanics
Previous game: 05.09.2019: Scotland U21 v San Marino U21 (@ St. Mirren)

More pics

Torsdag 05.09.2019: Skottland U21 v San Marino U2 (@ St. Mirren)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg våknet opp i Sheffield og kjente at det hadde gjort seg med litt mer søvn, men det var bare å komme seg opp om jeg skulle komme meg av gårde med 08.22-toget jeg måtte rekke. Siden turen ble bestilt på impuls kun noen dager før avreise, var det nemlig begrenset hva jeg fikk bestilt av togpass, for det var for sent å bestille de ordinære papir-passene, og det er foreløpig bare passene som kun gjelder for England som er tilgjengelig i elektronisk mobil-variant. Derfor måtte jeg denne gang dessverre kjøre en nødløsning der jeg brukte togpasset så langt det lot seg gjøre og deretter betalte for togene i Skottland. En enkel frokost i form av smørbrød ble kjøpt inn på Sheffield stasjon, før jeg tok plass på Cross Country-toget med Edinburgh som endestasjon. Jeg skulle være med helt dit, og hadde betalt £26,75 for strekningen Newcastle – Edinburgh som ikke ble dekket av togpasset (pluss £ for å få gjøre jobben deres ved å bestille på nett og hente ut billettene selv).

Jeg kunne like gjerne benytte turen til å få hvile øynene litt mer, og jeg registrerte så vidt at vi stoppet i Darlington, Durham og Newcastle før jeg duppet av igjen og våknet etter at vi hadde krysset den usynlige grensen og befant oss i Skottland. Klokka hadde passert 12 med et par minutter da vi ankom Edinburgh, og jeg rakk en lynrask røykepause før jeg på den noe forvirrende stasjonen fant frem til riktig perrong for 12.15-toget som skulle ta meg videre til Glasgow Queen Street. Det brukte nøyaktig tre kvarter fra den skotske hovedstaden til Skottlands største by, og selv om jeg egentlig hadde tenkt å fortsette videre med et lokaltog den svært korte veien til Charing Cross, valgte jeg å spasere dit og samtidig få litt mat i skrotten på veien. På Wetherspoons-puben The Society Room fikk jeg meg en herlig haggis-pizza, og kunne deretter mett og fornøyd traske videre til hotellet for å sjekke inn.

Jeg hadde betalt £42 for overnatting ved Premier Inn-hotellet som ligger rett ved siden av jernbanestasjonen Charing Cross. Stort nærmere togstasjonen går det ikke an å komme, og det var derfor også en praktisk base. Jeg fikk raskt sjekket inn, men var selvsagt nokså umiddelbart på farten igjen og toget inn til Glasgow Central. Før jeg satt kursen mot Paisley og dagens kamp måtte jeg naturligvis bare en tur innom et fast Glasgow-vannhull, og The Horseshoe Bar skuffet ikke denne gangen heller. Etter å ha lesket strupen var det bare å komme seg med et av togene som kun bruker et drøyt kvarter til Paisley, der jeg steg av på stasjonen Paisley Gilmour Street med god tid til å forlyste meg litt og sjekke ut noen flere av byens puber før kamp.

Paisley er en by som ligger omtrent 11 kilometer vest-sørvest for Glasgow, ikke langt fra Glasgow Airport. Med et innbyggertall på cirka 77 000 er det Skottlands femte største by, og den største med status som town, siden den faktisk ikke har city-status. Bosetningen her vokste frem rundt klosteret Paisley Abbey fra 1100-tallet, og senere ble Paisley et senter for tekstilindustrien – ikke minst bomull med det distinkte Paisley-mønsteret man ble kjent for. Denne industrien er for lengst en saga blott i byen, selv om den minnes i museer etc, mens den nevnte flyplassen er en viktig arbeidsgiver, og Paisley er også administrasjonssenter for ‘grevskapet’ Renfrewshire, Ellers er kanskje byen mest kjent her hjemme som hjemsted for fotballklubben St. Mirren, som for øvrig er oppkalt etter byens skytshelgen St. Mirin.

Min tidligere befatning med byen begrenser seg til to snarvisitter da jeg hadde et par dager med base i Crookston for en stund tilbake, så nå satt jeg sporenstreks kursen for en av pubene jeg ikke hadde fått besøkt den gang. The Brewer’s Tap ble første stoppested, før turen gikk videre til Old Swan, The Tile Bar og The Argyll Bar. Jeg fant deretter også tid til en rask tur innom The Patter Bar før det var på tide å komme seg på toget igjen for å la det frakte meg den korte veien opp til stasjonen Paisley St. James som ligger et steinkast fra St. Mirrens hjemmebane. Det tok kun et par minutter dit opp, og jeg så nokså umiddelbart fasaden da jeg gikk av toget. Jeg hadde heller ikke gått mange meterne før jeg så kjente fjes på utsiden av anlegget.

Det er få om noen som har mer kunnskap om skotsk fotball enn Scott Struthers, som jeg etter hvert har støtt på en rekke ganger på mine rundreiser. Det var ham jeg hadde rådslått med i forbindelse med flere av kampene på denne turen, og nå var han også selv tilbake fra nok en tur til utlandet, der han gjerne kombinerer sin groundhopper-hobby med jobben som ‘bane-graderer’ for UEFA. Han sto nå i samtale med det som virket som noen representanter for det skotske forbundet, for de var nemlig ikke St. Mirren som skulle spille denne kvelden, men snarere det skotske U21-landslaget. Omtrent samtidig som jeg så Scott, ble jeg også oppmerksom på groundhopper og Gateshead-fan Dan Bell som også hadde tatt turen, og vi ble stående og prate litt før Scott måtte se til noen plikter og jeg og Dan gikk for å ta oss innenfor.

Selv om St. Mirren ikke var i aksjon denne kvelden, er det vel kanskje greit å ta for seg i hvert fall det mest vesentlige om de, og klubben ble stiftet i 1877. De har aldri vunnet den skotske ligatittelen, men har tre ganger vunnet den skotske cupen. Det skjedde i 1926, 1959 og 1987, etter finaleseire over henholdsvis Celtic, Aberdeen og Dundee United. Triumfen i 1987 er spesiell fordi det ikke bare er siste gang den skotske cupen ble vunnet av et lag bestående utelukkende av skotter, men også siste gang begge finalelagene og deres managere var utelukkende skotter. St. Mirren har også tre tapte finaler bak seg i den turneringen, og de hadde også to finaletap på samvittigheten i den skotske ligacupen da de i 2012/13-sesongen igjen spilte seg til finale og seiret over Hearts. Klubben har siden den gang igjen vært en tur nede på nivå to, men rykket opp igjen i 2018 og sikret forrige sesong plassen selv om de måtte ut i play-off.

Denne kvelden var det imidlertid det skotske U21-landslaget det skulle dreie seg om, og deres EM-kvalifiseringskamp mot San Marino. Selv ikke skottene kunne vel surre bort poeng i den kampen? Vel, den skulle spilles først, og vi betalte oss inn med £5 hver, og fant på innsiden store bunker med kampprogram som man kunne forsyne seg av gratis. Nå er det vel ingen overraskelse at jeg gjerne skulle ha sett at kamparenaen var St. Mirrens flotte gamle hjemmebane Love Street (som også den offisielt het St. Mirren Park), men den er jo dessverre historie etter å ha vært klubbens hjemmebane i perioden 1894-2009. I 2009 sto nye St. Mirren Park ferdig, og klubben hadde fått en ny og funksjonelt flott stadion. Slike som meg savner imidlertid karakteren, og de fire tribunene er i identisk stil. Som sagt flott og funksjonelt, men for meg personlig blir det også temmelig anonymt og trist.

Man kan ikke se kamp i Skottland uten å unne seg en scotch pie eller to, og med en pai i hver hånd kunne jeg snart fra vår posisjon på hovedtribunen East Stand se lagene gjøre seg klare til avspark i denne åpningskampen for skottene i en gruppe 4 som også inneholder Kroatia, Tsjekkia, Hellas og Litauen. San Marinos unggutter hadde allerede spilt to kamper og dermed vært involvert i de eneste to som hadde blitt spilt så langt. Ikke overraskende hadde de tapt begge, hjemme mot Litauen og borte mot Hellas. Nå skulle de forsøke å stå imot skottene, og de hadde faktisk et skudd på mål i kampens første minutt. Det var dog et ufarlig langskudd som gikk rett på keeper, og dette skulle bli gjestenes eneste avslutning på mål denne kvelden. Deres taktikk gikk åpenbart ut på å hindre baklengs så lenge som mulig, der de la seg med bortimot hele laget i forsvar.

Det var total enveiskjøring og egentlig kun et spørsmål om tid før skottene fikk hull på den berømte byllen. Som gammel Reading-fan var det interessant å se at klubben var representert ved både Tom McIntyre og Jordan Holsgrove, og sistnevnte var svært delaktig da Skottland tok ledelsen idet matchuret hadde passert 20 minutter. Etter flott veggspill mellom ham og Allan Campbell grep gjestenes venstreback Alessandro Tosi inn for å avverge situasjonen, men han endte i stedet opp med å feie ballen opp i krysset på eget mål. 1-0, og skottene hadde fått blod på tann. Også Rangers var representert ved et par mann, selv om Glenn Middleton var på lån hos Hibs. Han misbrukte i det 26. minutt en kjempesjanse da han styrte ballen like utenfor, men to minutter senere gjorde han det godt igjen. St. Mirren-spiller Kyle Magennis dundret nedover kanten, og da hjemmehelten trakk seg inn og la tilbake til Allan Campbell gjorde San Marinos keeper en god parade da han stoppet avslutningen, men Middleton satt inn returen. Det kunne og burde vært mer, men Skottland misset flere store sjanser, og ikke minst Connor McLennan presterte å heade over fra glimrende posisjon på blank goal.

Dermed 2-0 halvveis, og skottene visste nok at jobben allerede var gjort. Holsgrove testet bortekeeperen tidlig i andre omgang, men de unge skottene kontrollerte nå rett og slet kampen i et slags andregir uten å gjøre mer enn de behøvde. De hadde en og annen mulighet til å øke ytterligere, men må nok trene litt på avslutninger. San Marino var overhodet ingen trussel, og etter en transportetappe av en andreomgang endte det 2-0 foran 1 542 tilskuere. Jeg gikk for å ta 21.25-toget sammen med Dan, og tilbake i Glasgow ble han med på nok en tur innom The Horseshoe Bar på vei fra Glasgow Central til Glasgow Queen Street. Ikke langt fra sistnevnte stasjon ligger utestedet The Ark, som jeg også valgte å sjekke ut mens Dan gikk for å finne sin buss tilbake til Newcastle. Etter å ha drukket opp og latt toget frakte meg det ene stoppet til Charing Cross, måtte jeg også ta en tur innom puben The Bon Accord som lå rett på andre siden av motorveien M8. Etter å ha helt nedpå dagens siste pint var det bare å igjen krysse veien over til hotellet for å finne senga.

Scottish ground # 41:
Scotland U21 v San Marino U21 2-0 (2-0)
U21 European Championship qualifier
St. Mirren Park (at St. Mirren), 5 September 2019
1-0 Alessandro Tosi (og, 21)
2-0 Glenn Middleton (28)
Att: 1 542
Admission: £5
Programme: Free

Next game: 06.09.2019: Montrose Roselea v Banchory St. Ternan
Previous game: 04.09.2019: Swinton Athletic v Wakefield AFC

More pics

Onsdag 04.09.2019: Swinton Athletic v Wakefield AFC

Det virket altfor lenge siden sist, og det var det da sannelig også, men nå var det på tide med en tur der jeg igjen skulle få dyrke min hobby der jeg liker det aller best – i Storbritannia. Helt siden april og kampen hos Johnstone Burgh på deres fantastiske Keanie Park hadde jeg vært sulteforet på live britisk fotball, men det var det nå på tide å gjøre noe med samtidig som en annen grunn til å ta turen var å igjen fra treffe min datter jeg plutselig fant ut at jeg hadde. Jeg bestilte plass på SAS sitt formiddagsfly til Manchester, og da onsdagen endelig kom var jeg tidlig oppe og dro i god tid opp til Gardermoen ved hjelp av tog og bus. Med gull-kort fra SAS og Star Alliance kunne jeg ta frokosten gratis i loungen der oppe, og det var akkurat det jeg gjorde. Sannelig ble det ikke en liten øl der også før jeg gikk for å boarde.

Overfarten gikk smertefritt mens jeg hvilte øynene, men det tok litt tid før vi kom oss til en gate og vi fikk gått av flyet. Uten innsjekket bagasje å vente på hadde jeg likevel gode forhåpninger om å rekke 13.10-toget da jeg strenet mot flyplassens togstasjon. En ekstra liten røykepause skulle vise seg å nesten bli skjebnesvangert i så måte, for jeg hadde før første gang kjøpt den elektroniske utgaven av togpasset (grunnet en nokså spontan avgjørelse om å reise få dager i forveien) og slet nå med at automaten ikke ville lese QR-koden. Da den ene frøkna som for øyeblikket jobbet der omsider fikk hjulpet meg gjennom, måtte jeg beinfly ned på perrongen, der togets dører ble lukket idet jeg kom frem og måtte innse at det gikk uten meg.

Heldigvis er jeg etter hvert en durkdreven ringrev hva gjelder togreiser i Storbritannia, og jeg fant raskt ut at jeg ved å ta første tog til Manchester Piccadilly ville kunne ha en mulighet for å komme meg videre til Sheffield med samme tog jeg opprinnelig hadde tenkt å bytte til ved Manchester Oxford Road. Det innebar såpass kort tid på å bytte ved Piccadilly at det først ikke kom opp som et alternativ når man søkte helt frem til Sheffield, og slikt kan ta litt tid på Piccadilly om man må helt over på andre siden av stasjonen, men det så rimelig greit ut, og jaggu klarte jeg det ikke også. Dermed kom jeg meg likevel som planlagt til Sheffield, der jeg kunne stige av noen få minutter etter halv tre. Det var bare å spasere rett til Sheffield Metropolitan Hotel, der jeg hadde betalt £41,60 og raskt fikk sjekket inn.

Siden det allerede var langt utpå ettermiddagen var det ingen grunn til å surre bort mer tid på hotellrommet, så jeg var umiddelbart på farten igjen og unnet meg turens første pint ved puben Penny Black på vei tilbake til jernbanestasjonen. Der ble det også tid til et aldri så lite glass ved Sheffield Tap mens jeg ventet på neste tog østover mot Mexborough, som ligger mellom Sheffield og Doncaster. Togturen tok nøyaktig 23 minutter, og jeg kunne deretter stige av og for alvor lade opp til turens første kamp. Den skulle finne sted på Hampden Road i Mexborough; et anlegg jeg benyttet anledningen til å stikke innom og ta en kikk på etter å ha overnattet i Doncaster for noen år siden. Den januar-dagen i 2015 var det ikke kamp der, men det var det denne kvelden.

Mexborough er en by med rundt 15 000 innbyggere, og den ligger som jeg var inne på i grevskapet South Yorkshire; omtrent 13 kilometer vest for Doncaster. Byen ligger ved et dike kjent som Roman Ridge; et forsvarsverk fra fordums tider. Som en rekke andre samfunn i denne regionen var også Mexborough et senter for kullgruvedrift, helt fra 1700-tallet og frem til et godt stykke ut på 1900-tallet. Det ble etter hvert også et viktig jernbanekryss, men mens den økonomiske velstanden økte gikk levestandarden nedover da jobbene i industrier som kullgruvedrift og mursteins-produksjon sørget for en dårligere helse, høye dødstall og kortere levetid. Jernbane- og lokomotiv-depotet som i en årrekke var en viktig arbeidsplass stengte i 1964, og da det ble kroken på døra for kullgruvedriften i 1980-årene slet Mexborough lenge med ettervirkningene av dette, så som høy arbeidsledighet og andre følger av dette.

Første stopp for meg ble The Imperial Club & Brewery, som jeg hadde hatt lyst til å sjekke ut. Det er som navnet sier et sted som også brygger eget øl, og kanskje burde jeg valgt å smake på et par av de, for det på litt stussligere på cider-fronten, men med en pint Strongbow og en pose pork scratchings led jeg ingen nød, og stedet er absolutt å anbefale for de som måtte befinne seg i Mexborough. Jeg måtte imidlertid videre, men bevilget meg også en halv pint på både The Falcon og The Montagu Arms (sistnevnte oppkalt etter Lord Montagu som donerte land til bygging av sykehuset). Med avspark allerede klokka 18.00 var det imidlertid bare å få opp farten og forsere bakken opp til Hampden Road som ligger langs veien med samme navn.

Jeg var som sagt en tur innom dagens kamparena allerede i januar 2015, så jeg visste hva som ventet meg, og Hampden Road er en de mange små skjulte perlene man finner et stykke ned i non-league. Likevel klarte jeg å gå rett forbi den spesielle inngangen, for her skal man vite hvor man skal. Fra denne siden entres nemlig anlegget via noen trapper som går opp til en undergang eller tunnel som rett og slett går gjennom bygget som man på innsiden ser er cricket-paviljongen og anleggets ‘klubbhus’. Her deles nemlig anlegget mellom fotball og cricket, og fotballbanens ene langside går over i cricketbanen. Midt på den andre langsiden står en flott tribune som byr på sitteplasser, og her er det også herlig terracing som ikke bare strekker seg helt ned til begge hjørnene, men også fortsetter rundt og over på kortsidene.

Jeg har blant annet i beretningene fra min flyktige visitt i 2015 berettet litt om dette, men jeg kan jo kjapt nevne at det for tiden ikke er noen Mexborough-klubb som representerer byen i senior-fotball. Av de tidligere representantene er det Mexborough Town som gjorde seg best bemerket, og denne klubben vant i 1973 Yorkshire League – som i 1982 slo seg sammen med daværende Midland League og stiftet dagens Northern Counties East League. Etter to strake sisteplasser i den ligaen sa de i 1991 fra seg plassen og søkte seg ned i Central Midlands League, men etter to sesonger der var det kroken på døra, og siden den gang har vel ikke Mexborough-navnet vært representert i senior-fotballen.

Det var dog en person til stede denne kvelden som jeg vekslet noen ord med etter å ha sett en logo for Mexborough Athletic på den ene veggen, og han mente dette var en junior-klubb og at det visstnok skulle versere rykter om at de snart kan være interessert i å spille senior-fotball. Det får stå for hans regning, for jeg har ingen kunnskap om hverken denne klubben eller deres eventuelle ambisjoner om noe slikt. Skjønt artig hadde det vært. Det var uansett ingen som tok imot penger da jeg entret anlegget, så det var åpenbart ingen inngangspenger å snakke om. Heller intet program slik noen av klubbene i denne ligaen byr på, men det skulle jeg da overleve. Etter en ørliten fotorunde der jeg fikk tatt et nærbilde av tribunen ute fra gressmatta mens det fortsatt lot seg gjøre, fikk jeg returnert til området der klubbrepresentantene samlet seg utenfor garderobeinngangen ved cricket-paviljongen, og der fikk jeg huket tak i en kar som var meget behjelpelig med å skaffe til veie lagoppstillingene slik at jeg i hvert fall fikk tatt et bilde av de.

Grunnen til at jeg ikke går mer i dybden angående Mexborough-klubbene er at det denne dagen var Swinton Athletic som var hjemmelaget, for de har nå en stund benyttet Hampden Road som sin hjemmebane. Swinton er for ordens skyld en liten by med rundt 15 000 innbyggere og som ligger like sørvest for Mexborough; på vei mot Rotherham om man vil. Swinton Athletic ble opprinnelig stiftet i 1946 og ble etter hvert et fast innslag i Sheffield & Hallamshire County Senior League. I 2005 opererer noen kilder med at man endret navn il Dearne/Swinton mens klubbens egen Facebook-side skriver at man dette året la ned driften, så hvem vet hva som skjedde med denne Dearne/Swinton (som i hvert fall spilte én sesong til i den ligaen).

Swinton Athletic selv hevder imidlertid at man startet opp igjen i 2008, og det ser ut som om det var under navnet Swinton Station Athletic. Denne klubben spilte i Doncaster & Senior League inntil de i 2010 var ’tilbake’ i Sheffield & Hallamshire County Senior League og sikret opprykk til Division One på første forsøk. I 2012 tok de navnet Swinton Athletic og rykket våren etter opp i ligaens toppdivisjon, Premier Division, der de har holdt seg siden. De etablerte seg snart blant ligaens elite, og ligatittelen ble vunnet i 2015. Deretter fulgte to andreplasser før en ny ligatittel ble hanket inn i 2018. Det var altså de regjerende mestre jeg skulle se, og de var naturlig nok en av forhåndsfavorittene til en ny tittel i denne ligaen, som for ordens skyld har sin toppdivisjon på step 7 (eller nivå 11 totalt for de som fortsatt ikke har forstått seg på denne terminologien). North Gawber Colliery ble av flere nevnt som den kanskje største utfordreren i så måte.

Men også dagens bortelag var et interessant bekjentskap, for rugby-byen Wakefield gjør åpenbart et nytt forsøk på å etablere en fotball-klubb i byen uten å måtte stjele klubber fra Emley oppe i heiene. For et par år siden besøkte jeg idylliske Saltaire hvor jeg så Salts spille mot et Wakefield City som etter hvert åpenbart ved flere anledninger hadde problemer med å stille lag i West Riding County Amateur League, og som etter det jeg fikk høre besto av en god del spillere som også spilte rugby league. Nå virker de å ha forsvunnet, men et Wakefield AFC har kommet til, og mannen bak bør alene gi grunn til å ha mer tro på at dette kan ha større sjanser til å lykkes. Personlig husker jeg Chris Turner best som manager i Hartlepool United, men har hadde også jobben i både Sheffield Wednesday og Stockport County før han returnerte til Pools. Nå er han visst både initiativtaker og formann for Wakefield AFC, og jaggu var det ikke han som etter hvert sto på sidelinjen og bjeffet ut ordre til sine spillere også.

Det nærmet seg avspark, og Swinton Athletic sto med 2-1-0 etter sine tre første kamper, mens Wakefield sto med 1-2-0 på sine tre. Det var dog hjemmelaget som var favoritter, og etter tolv minutter tok de også ledelsen mens jeg befant meg bak mål for å ta noen bilder. Spissen Samuel Green steg til værs, og jeg knipset et bilde idet et innlegg fant panna hans. Et lite sekund senere lå ballen i nettet etter at han hadde headet ballen ned i bakken og opp i krysset. 1-0, og ti minutter senere skulle det stå 2-0. Denne gang var det mangel på kommunikasjon mellom Wakefield-keeperen og en av hans forsvarere som gjorde at begge nølte og lot Enzo Guarini få fritt leide til å stjele ballen og doble ledelsen. Wakefield manglet visst flere viktige spillere, men klarte seg i perioder greit uten at de så ut til å true 2-0-ledelsen som sto seg til pause.

Pausen benyttet jeg til å slå av en prat med en kar jeg hadde kommet i snakk med mot slutten av førsteomgangen. Han viste seg nemlig å være involvert med Denaby United; en klubb med en tidligere hjemmebane som gjør at jeg gjerne skulle hatt en tidsmaskin. For jeg skulle gjerne hatt besøkt Tickhill Square i dens glansperiode. Jeg fikk nå høre hele historien om hvordan klubben ble presset ut av sin hjemmebane, og videre om den tragiske brannen som ødela denne herligheten. Deretter fikk jeg et nytt innblikk i situasjonen som de mindre klubbene i området har med vandalisme og likegyldighet, samt høre hans mening om Doncaster & District League og hva slags håp den ligaen har om å overleve. Jeg ble så oppslukt av samtalen at jeg glemte helt å sjekke om det var noen forfriskninger å få, slik som en Bovril e.l.

Dermed ble jeg stående med ørene spisset og lytte helt til lagene igjen kom på banen. Etter en lynrask ordveksling med Chris Turner fikk jeg for øvrig ikke bare bekreftet at Wakefield AFC etter hvert ser for seg å forhåpentligvis bruke den flotte rugby-banen Belle Vue i Wakefield (de bruker nå Dorothy Hyman Stadium i Cudworth), men også at de hadde ligget under til pause i alle sine kamper hittil. Derfor skulle man kanskje ikke helt avskrive de riktig ennå, og det virket som om de hadde skumle hensikter i åpningsminuttene av andre omgang, men i omgangens sjuende minutt var det i stedet Curtis Wilkinson som satt inn 3-0 for hjemmelaget med et frispark som gikk gjennom hendene på den unge Wakefield-keeper Ryan Eades.

Det var spikeren i kista som nok fikk lufta til å gå litt ut av Wakefield, samtidig som Swinton kunne ta foten litt av gasspedalen, og det hele endte 3-0 foran det jeg talte meg frem til å være 64 tilskuere. Det hadde vært en trivelig tidlig kveld som gjest hos Swinton Athletic, og fra hva jeg så denne kampen så vil det ikke overraske meg det minste om det igjen er de som blir laget å slå denne sesongen. Med kampstart allerede klokka 18.00 var det for øvrig ganske deilig å vite at jeg fortsatt hadde godt med tid til å forlyste meg litt ved å besøke noen puber. Det ville imidlertid skje tilbake i Sheffield, og jeg gikk ganske snart tilbake til stasjonen for å komme meg med 2018-toget som var tilbake i stålbyen like før kvart på ni.

I tur og orden besøkte jeg pubene The Howard, The Globe, The Benjamin Huntsman, The Sheffield Waterworks Company (der jeg fikk i meg litt mat), og Head of Steam, før kvelden ble avsluttet med en tur innom Old Queen’s Head. Sistnevnte var en herlig pub som fikk meg til å undres over hvorfor i all verden jeg aldri har blitt oppmerksom på den tidligere, all den tid jeg har gått forbi få meter unna den et utall ganger der den ligger rett rundt hjørnet for bussterminalen. Det blir nok i hvert fall ikke siste gang jeg er innom der, men nå var det etter hvert på tide å tømme kveldens siste glass og komme seg tilbake til hotellet for å få seg litt søvn. Turen var så absolutt i gang, og besøket hos Swinton Athletic i Mexborough hadde vært en god start.

English ground # 525:
Swinton Athletic v Wakefield AFC 3-0 (2-0)
Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division
Hampden Road, 4 September 2019
1-0 Samuel Green (13)
2-0 Enzo Guarini (23)
3-0 Curtis Wilkinson (52)
Att: 64 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 05.09.2019: Scotland U21 v San Marino U21 (@ St. Mirren)
Previous game: 03.09.2019: Ås 2 v Østsiden 2
Previous UK game: 24.04.2019: Johnstone Burgh v St. Anthony’s

More pics

Tirsdag 03.09.2019: Ås 2 v Østsiden 2

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med avreise til England tidlig morgenen etter, burde jeg kanskje valgt å ta det med ro og bevilge meg en stille og rolig kveld hjemme, men det var tid til en kamp til før avreise, og det ned en noe spesiell kamparena. Kroerbanen som naturlig nok ligger i Kroer i Ås kommune var nok en av banene nærmest meg der jeg fortsatt ikke hadde sett kamp, og siden Kroer ikke har A-lag er det noe kronglete å få sett kamp der så lenge man ikke nøyer seg med barne- og aldersbestemt fotball (og hvem gjør vel det?). Sammen med min groundhopper-kompis Stig-André Lippert sjekket jeg opp litt rundt kommende kamper der tidligere på sommeren, og jeg fant ut at Ås 2 faktisk skulle spille en 6. divisjons-kamp mot Østsiden 2 der.

Nå er det jo mange som har aversjoner mot å se reservelag i aksjon, og jeg er så absolutt en av de. Spesielt når det dreier seg om hjemmelaget, da jeg alltid prøver å se førstelaget til det jeg anser er banens ‘eier’ (eller som man gjerne må nøye seg med her til lands, den mest faste bruker). Unntaket må være tilfeller der reservelaget bruker egen bane som ikke benyttes av førstelaget. Her var det til alt overmål snakk om to reservelag, men siden det som nevnt ikke er noe førstelag som bruker Kroerbanen var det rett og slett ikke mulig å være for ‘kresen’. Det var i det hele tatt merkelig at Ås 2 spilte kamp her, men det hadde visstnok med å gjøre at Ås Stadion var opptatt denne kvelden.

Den nevnte groundhopper-kumpanen min kom som avtalt for å plukke meg opp i Drøbak, og sammen kjørte vi gjennom Ås og orienterte oss frem til Kroerbanen som ligger alvorlig grisgrendt til ute i Kroer. Jeg har jo snart blitt fast innslag i Stig-André sin KIA, og han fikk oss etter hvert nok en gang trygt frem til korrekt adresse, der vi vel ankom fem-ti minutter før avspark. Kroerbanen er meget spartanske greier uten noe som helst av tilskuerfasiliteter, men den kunne i hvert fall by på en skikkelig gressmatte. Og ved den ene langsiden sørget en privatbolig for et nokså interessant bakteppe der kona i huset hadde både tørkestativ og grønnsakshage kun et par meter fra banen, med et stort nett som åpenbart er hengt opp for å hindre løpske baller i å ramme klesvask og grønnsaker. Hun var nok garvet i dette, for få minutter før avspark kom hun ad også inn for å hente inn dagens klesvask fra tørkestativet.

Vi var ikke de eneste banehopperne som hadde merket oss dagens kamp på Kroerbanen, for ved ankomst så vi allerede at både Marius Helgå og mannen bak Twitter-nicket Norlink86 hadde tatt turen. Ås 2 lå trygt plassert midt på tabellen mens Østsiden 2 lå på tredje siste og kun hadde tre poeng ned til Skjeberg under streken, men med en kamp til gode. Det var vertene som raste ifra med tre mål på de første 18-19 minuttene, og vi begynte å mistenke en vanvittig målfest for hjemmelaget. Kun noen strakser etterpå, idet vi hadde passert tjue spilte minutter, reduserte østfoldingene fra straffemerket. Og ytterligere tre minutter senere ble Lauritz Halstensen tomålsscorer da han sørget for 3-2 med et kjempeskudd. Det nærmet seg pause da de grønne igjen tråkket på gasspedalen og gjenopprettet sin tomålsledelse ved Stian Forstrøm Christiansen, og 4.-2 sto seg til pause.

Andre omgang startet noe roligere, og vi hadde passert en times spill da Even Dugstad Nordeide økte til 5-2 med en praktscoring. Det så ut som han rett og slett chippet ballen i mål idet han ble taklet, og idet ballen seilet elegant over keeper og inn i det bortre hjørnet, undret jeg litt over hvorvidt det hadde vært ment som et innlegg. Det var jeg tydeligvis ikke alene om, for også en av hans lagkamerater utbrøt «var det med vilje?» og fikk selvsagt bekreftende svar fra en smilende målscorer. Ås økte et øyeblikk senere til 6-2 og hadde deretter en rekke enorme sjanser til å sette ytterligere spikre i Øssiæ-kista. Det var først med et par minutter igjen at de kunne plusse på ytterligere, da Walid Hamad fastsatte sluttresultatet til 7-2 foran det jeg kanskje noe raust talte meg til å være 14 tilskuere.

Det hadde vært en grei bruk av kvelden og benytte den til å huke av for besøk på Kroerbanen, selv om vi flere ganger var i ferd med å snakke oss helt bort mens målene suste inn. Stig-André skulle direkte til et møte han hadde fått utsatt noe for å rekke kampen, og kjørte umiddelbart. Jeg måtte denne gang derfor nøye meg med å bli satt av på en bussholdeplass i Ås, men det var naturligvis intet stort problem. Nå var det bare å komme seg hjem med bussen, gjøre seg klar til avreise og få litt søvn før jeg skulle opp tidlig og nok en gang sette kursen mot Storbritannia for en ukes tid med kos og groundhopping.

Norwegian ground # 107:
Ås 2 v Østsiden 2 7-2 (4-2)
6. divisjon Østfold avd. 1
Kroerbanen, 3 September 2019
1-0 Fredrik Heistad (11)
2-0 Even Dugstad Nordeide (13)
3-0 Andreas Janson Amundstad (19)
3-1 Lauritz Halstensen (pen, 21)
3-2 Lauritz Halstensen (24)
4-2 Stian Forstrøm Christiansen (39)
5-2 Even Dugstad Nordeide (62)
6-2 Andreas Janson Amundstad (64)
7-2 Walid Hamad (87)
Att: 14 (h/c)
Admission: Free

Next game: 04.09.2019: Swinton Athletic v Wakefield AFC
Next norwegian game: 15.09.2019: Arendal v Fredrikstad
Previous game: 31.08.2019: Egersund v Fredrikstad

More pics

Lørdag 31.08.2019: Egersund v Fredrikstad

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var en grytidlig start da jeg måtte opp før å rekke 05.17-bussen inn til Oslo. Jeg hadde en lang togtur foran meg, helt til Egersund for å se Fredrikstad i bortekamp der. For å slippe å måtte beinfly og også risikere å miste 07.25-toget mot Stavanger, hadde jeg tatt en tidligere buss og hadde etter hvert derfor en times tid å vente på Oslo S. Et lite kvarter før avgang gikk jeg for å ta plass på toget jeg vel hadde betalt 399 kroner for å få være med, men mitt reserverte sete var okkupert av en Plankehaugen-kjerring som tilsynelatende ikke var fornøyd med sitt eget sete og tryglet om å få sitte der. Hun og venninna flyttet seg uansett snart videre til en vogn der flere fra Plankehaugen hadde tilhold, og jeg prøvde med vekslende hell å få litt søvn på den seks timer og tre kvarter lange togturen.

Det begrenset seg til litt søvn mellom Drammen og et sted rett før eller etter vi krysset grensen fra Telemark over til Aust-Agder. Med behov for å strekke litt på beina oppsøkte jeg togets kafeteria og gikk til innkjøp av en pizza og en flaske Bulmers som selvsagt måtte nytes der i kafeteria-området. Gud forby at jeg kunne fått kost meg med den på plassen min. Det hadde sikkert blitt skandale! Vi kom oss etter hvert til Kristiansand, og siden toget ville stå der ti minutters tid før det kjørte videre, fulgte jeg eksempelet til en kar like ved meg og unnet meg en kjapp røykepause ute på perrongen. Omtrent der vi krysset inn i Rogaland begynte landskapet også å bli litt mer interessant, med flotte og dramatiske klipper, og det var plutselig litt mer å se på etter at toget så langt hadde kjørt inne i innlandet i timesvis.

Klokka 14.06 kunne jeg omsider hoppe av jernhesten i fajanse-byen Egersund, som inntil jeg sjekket opp innbyggertallet faktisk trodde var større. Rundt 11 500 av kommunens 14-15 tusen innbyggere bor i selve byen, som har vært en viktig havn med tettbebyggelse allerede siden vikingtiden. Byen kalles gjerne sørlandsbyen på Vestlandet, eller kanskje enda mer utbredt der: ‘Okka by’. Den ligger i Dalane, som er den sørligste delen av Rogaland – mellom Jæren i nord og fylkesgrensen mot Vest-Agder i øst. Jeg var så vidt inne på det, men Egersund er kjent for sin fajanse. Egersund Fayancefabrik ble grunnlagt i 1847 (da først som pottemakeri), og ble etter hvert byens viktigste arbeidsplass. I 1979 var det imidlertid kroken på døra, og næringslivet er nå gjerne relatert til fiske eller maritim industri. Avslutningsvis kan det kanskje nevnes at Egersund i 2007 ble kåret til Norges vakreste småby.

Nå har det seg sånn at en gammel kjenning hadde møtt opp på stasjonen for å møte meg. Da jeg på en av mine turer til Storbritannia var og så Hyde v Chorley i Conference North en oktober-kveld i 2014, stusset jeg nemlig over en kar foran meg i køen i klubbhusets bar var antrukket i en windbreaker fra EIK (Egersund IK). Det viste seg å være Kjell Åvendal som i tillegg til å være en slags primus motor i EIK også deler min fascinasjon for groundhopping, Storbritannia og britisk fotball (selv om han med sine heftige turer i heier og fjell er langt sprekere enn undertegnede). Vi har derfor holdt kontakten via sosiale medier siden den gang, og truffet ham igjen både i England (som i flotte Arundel) og her hjemme da Egersund for et par år siden spilte viktig kamp i opprykksstriden borte mot Ull/Kisa.

Jeg hadde dessverre gått glipp av muligheten til å treffe ham igjen da EIK gjestet Fredrikstad samme dag som jeg vel kom hjem fra min ferie i det nordlige Wales i sommer. Men jeg fikk da i hvert fall gitt ham noen forhåpentligvis nyttige tips vedrørende vannhull i plankebyen. Nå hadde Kjell tatt på seg rollen som vert, og jeg så ham snart etter jeg gikk av toget. Han ble nå en lokal guide som kjørte meg ut på Eigerøya for å se på den lokale rivalen Eiger FKs flotte hjemmebane Hålå. Deretter gikk turen til Idrettsparken i Egersund, der dagens kamp skulle spilles noen timer senere, og hvor Kjell er mannen bak et eget lite EIK-museum inne i klubbhuset som han gjerne ville vise meg.

Først en runde rundt på anlegget mens Kjell pekte og forklarte, så inn i klubbhuset og museet for mer av det samme, før rundturen ble avsluttet med en ørliten kikk inn i borte-garderoben der man gjorde klart til aristokratenes ankomst. Kjell er også mannen (eller i hvert fall en av mennene) bak et kampprogram av typen jeg savner sårt her hjemme i norsk fotball, der man blir overbegeistret om man skulle være så heldig å bli bydd på et A4-ark brettet i to med en tabell og lagoppstillingene. Her var det snakk om et skikkelig program, og Kjell hadde hatt med et gratiseksemplar til meg der jeg kunne se at han også hadde sin egen spalte. I den registrerte jeg først noe senere at han ga meg en spesielt velkomst som fikk meg til å trekke på smilebåndet.

Turen gikk ned i byen, der Kjell viste meg raskt rundt i det koselige sentrum før vi inntok puben Bar Tender for å lade opp med litt fludium. Etter en lang dag på reisefot gjorde det kun med en halvliter lokalt brygg fra Berentsens Brygghus. Kjell måtte snart av gårde for å se til noen plikter oppe i Idrettsparken, men jeg ble igjen for både ett og to påfyll i glasset før jeg etter hvert begynte å traske oppover mot dagens kamparena. Lettere andpusten kom jeg meg frem etter å ha forsert oppoverbakkene dit opp, og en av funksjonærene som Kjell flyktig hadde presentert meg for tidligere på dagen kom meg i møte og ønsket meg velkommen ved å tildele meg en av gratisbillettene til bortefolket. Dermed var det bare å ta seg innenfor og finne igjen kjente som Elisabeth og Marius.

Sistnevnte hadde kjørt bort denne dagen, mens Elisabeth hadde kjørt bort allerede dagen før og også fått med seg kveldskamp med Eiger som vertskap. Jeg må innrømme å ha blitt litt misunnelig på akkurat det; ikke minst ettersom Kjell hadde tilbudt meg losji fra fredagen med akkurat den samme planen i tankene. På det tidspunktet hadde jeg dessverre allerede både kjøpt togbilletten for lørdag morgen og til en viss grad lovet meg bort på fredag ettermiddag, så det måtte beklageligvis utgå for min del. Etter å ha sett Eigers bane i Hålå var det enda mer irriterende, og de hadde hatt et skikkelig program å by på også de. Tydelig at fotballklubbene her i området har skjønt noe som har gått de fleste andre hus forbi.

Egersund IK ble stiftet i 1919, og feirer således jubileum, men allerede i 1909 skal det ha vært en Egersund Fodboldsklubb som ble stiftet av engelske arbeidere ved Egersund Fayancefabrikk. De anses som en forløper til dagens klubb som altså ble stiftet ti år senere. EIK spilte faktisk på øverste nivå i den ikke fullførte 1939/40-sesongen, da den het Norgesserien og var regionalt inndelt. De har imidlertid aldri returnert til øverste nivå siden, for ved oppstarten etter krigen fungerte 1946/47-sesongen som en kvalifiseringsserie for å plassere klubbene i en ny nasjonal liga. EIK endte midt på tabellen og måtte derfor starte i 2. divisjon, før en omstrukturering av ligaen i 1948 betød degradering ytterligere et nivå. Siden den gang har det gått opp og ned, men i nyere tid er det vel først de siste årene at de virkelig har begynt å gjøre seg bemerket igjen med topplasseringer i den nye 2. divisjon.

Idrettsparken i Egersund domineres av tribunen på den ene langsiden, og den skal endelig ha blitt reist i 2005 etter mange år med snakk og planlegging. Nå får Kjell arrestere meg om jeg tar feil, men da han viste meg rundt tidligere denne dagen, erindrer jeg da at han også fortalte at denne tribunen opprinnelig ikke hadde et overbygg, men at de først for noen år siden fikk det på plass etter at han selv hadde vært ivrig pådriver. Den fine tribunen har hovedsakelig sitteplasser, men også en seksjon med ståtribune i den ene enden, og det var der vi valgte å ta plass. Alt av fasiliteter er å finne på denne siden, med to forskjellige bygg som står ved siden av og huser garderober, klubbhus, kontorer etc. Banen er ellers omgitt av en løpebane, og har heldigvis fortsatt skikkelig gressmatte slik det var ment at sporten skulle spilles på. På min vei over til tribunen så jeg at Kjell allerede hadde inntatt sin posisjon på tribunens tak, der han skulle filme kampen…og forhåpentligvis ikke blåse bort.
I likhet med en rekke andre var Egersund klubben jeg før sesongen så på som den største trusselen mot FFKs opprykksplaner, for de har virkelig etablert seg som et topplag i divisjonen. De hadde imidlertid rotet bort enda flere poeng enn FFK, og var således helt avhengig av seier over rødbuksene om de skulle ha det minste håp om å kunne hamle opp med tet-trioen. Det var på dette tidspunktet noe overraskende (i hvert fall for meg) Stjørdals-Blink som toppet tabellen ett poeng foran FFK og to poeng foran den nyopprykkede overraskelsen Kvik Halden. Egersund lå på fjerde med ni poeng opp til teten og følgelig poeng opp til FFK på kvalik-plassen. Det var med andre ord en viktig kamp for begge lag.

De 602 tilskuerne ble ikke vitne til noen festforestilling, i hvert fall ikke av FFK. Flere mente de spilte sin svakeste kamp på lang tid, og kanskje hele sesongen, men jeg mistenker at det har å gjøre med at Egersund var gode til å spille FFK dårlige, for å si det å den måten. Tigrene hadde de største og fleste sjansene, og overlevde FFKs ene skikkelige mulighet for pause, slik at det sto 0-0 halvveis. Sju minutter etter hvilen falt avgjørelsen da EIK kom to mot en og Markus Naglestadsørget for 1-0. Vertene forsvarte seg deretter godt mot et FFK som forsøkte å svare uten å helt klare å true EIK-målet nevneverdig, og i stedet hadde hjemmelaget flere skumle kontringer og angrep som kunne endt med ytterligere mål. EIK kontrollerte inn til fortjent seier 1-0, og mens de gule og sorte jublet, var det frustrasjonen som regjerte hos bortefansen.

Jeg skulle sitte på med Elisabeth hjem, og siden hun ikke så noen grunn til å bli igjen lenger enn nødvendig, gikk vi raskt mot bilen hennes slik at jeg ikke rakk å få takket Kjell igjen for gjestfriheten der han nå hadde sunket i jorden. Det var deilig å slippe den lange togturen hjem, men bilturen ble slett ikke noe kortere! Først i 2-tiden på natten var jeg fremme i Oslo, der Elisabeth kunne slippe meg av, og jeg hadde en times tid foran meg på nattbussen før jeg omsider kunne låse meg inn 22-23 timer etter at jeg hadde dratt hjemmefra den morgenen. En veldig lang dag på farten, men en artig tur lell, tross et skuffende resultat. Men det korte oppholdet i Egersund var verdt turen. Nå var det bare å se fremover, og noen dager frem i tid skulle jeg også en tur over til Storbritannia igjen.

Norwegian ground # 106:
Egersund v Fredrikstad 1-0 (0-0)
2. divisjon avd. 1
Idrettsparken Egersund, 31 August 2019
1-0 Markus Kvame Naglestad (52)
Att: 602
Admission: Free (complimentary; otherwise 100 NOK)
Programme: Complimentary (otherwise 20 NOK)

Next game: 03.09.2019: Ås 2 v Østsiden 2
Previous game: 23.08.2019: Sande / Nordre Sande v Glassverket

More pics

Fredag 23.08.2019: Sande / Nordre Sande v Glassverket

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vel tilbake fra Polen hadde jeg hatt et par rolige dager, og jeg hadde vel heller egentlig ingen store planer denne fredagen, inntil min groundhopper-kompis Stig-André tok kontakt og foreslo en utflukt til trakter han burde være kjent på etter å ha vokst opp i Svelvik. Hans plan var en tur til Sande, der klubbene Sande SK og Nordre Sande IL tydeligvis har slått sammen sine A-lag under det originale navnet Sande /Nordre Sande – eller var det omvendt? Har de muligens brukt samme komite som brukte en hel masse tid og ressurser på å pønske ut det geniale navnet ‘Troms og Finnmark’ på det som snart skal bli vårt nordligste fylke? Men la oss glemme de håpløse fylkes-sammenslåingene for en stakket stund.

Saken var nemlig den at klubben skulle spille kamp mot Glassverket i 5. divisjon Buskerud, og det skulle skje på Nordre Sande Stadion. Vi krysset derfor Oslofjorden ved hjelp av tunnelen og kom oss til slutt til kveldens kamparena i den tro at kampen skulle spilles på stadionets naturgress slik også NFFs egne sider vitnet om. Men vi begynte å ane ugler i mosen da vi ankom og så at spillerne som kom ut av garderobebygget der gikk i gåsegang nedover mot en nitrist kunstgressbane som ligger på nedsiden. Gressmatta så helt strøken ut, men etter å ha spurt en av spillerne fikk vi til svar at spillerne hadde stemt seg imellom og blitt enige om å heller spille på den kjipe kunstgressbanen. Helt utrolig!

Uten at jeg kjenner regelverket på akkurat dette punktet synes det minst like merkelig at man på så kort varsel kan velge selv å bare flytte kampen uten at forbund eller krets har vært konsultert. I det minste må dommeren ha vært med på det, og den første unnskyldningen fra spillerne var da også at han hadde vært noe misfornøyd med merkingen av gressbanen, men det kom snart frem at deres motivasjon for avgjørelsen var at det var «tyngre å løpe på naturgresset». Det var uansett et solid og veritabelt ballespark for to banehoppere som hadde kommet for å se kamp på stadionets naturgress men som nå måtte ta til takke med en nitrist kunstgressbane av typen som har blitt altfor vanlig her til lands.

Det førte til i hvert fall én surpomp blant de 42 tilskuere vi etter hvert mente å telle, og jeg motivasjonen forsvant såpass at jeg ikke engang tok meg bryet med en runde rundt banen da mitt reisefølge gjorde dette. Jeg skal gjøre det hele meget enkelt og si at Sindre Grangård sendte vertene i føringen 1-0 etter en halvtimes spill, og at det sto seg til pause. Etter hvilen snudde de tilreisende drammenserne kampen etter scoringer av Fredrik Hoogerman Andersen og Tor Marius Jensen. Den siste var en klassescoring som til og med klarte å utløse applaus også fra grinebiteren som etter hvert hadde sluttet å furte. Sluttresultatet ble dermed 1-2, og det var nok en strek i regningen for vertene som var en del av beitet som jaget et stykke bak tetlaget Åskollen. Det var ingen grunn til å bli igjen, og med lokal kjentmann bak rattet valgte vi å ta hjemturen via Svelvik og ferjestrekningen derfra til Verket som skal være Norges korteste.

Norwegian ground # 105:
Sande / Nordre Sande v Glassverket 1-2 (1-0)
5. divisjon Buskerud
Nordre Sande kunstgress, 23 August 2019
1-0 Sindre Grangård (31)
1-1 Fredrik Hoogerman Andersen (52)
1-2 Tor Marius Jensen (70)
Att: 42 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 31.08.2019: Egersund v Fredrikstad
Previous game: 18.08.2019: Legia Warszawa v Zaglebie Lubin
Previous norwegian game: 13.08.2019: Graabein v Konnerud 3

More pics

Søndag 18.08.2019: Legia Warszawa v Zaglebie Lubin

For andre dag på rad våknet jeg i Warszawa, der jeg og min bror hadde unnet oss en langhelg. Etter å ha besøkt Polonia Warszawa på lørdagen, hadde jeg naturligvis også skumle hensikter for søndagen. Men først gjaldt det å få i seg en frokost, og deretter bare nyte livet litt i den polske hovedstaden. Vi endte etter hvert opp på puben Frodo, men tiden flyr når man koser seg, og det var etter hvert på tide å sette kursen mot dagen kamp. Jeg hadde opprinnelig vurdert to kamper denne dagen, da det var en kamp i lavere divisjoner på en annen kant av byen, men transporten derfra til dit vi nå skulle virket noe kronglete, og det ville kanskje uansett vært å strekke strikken litt vel langt overfor mitt reisefølge.

Det var ingen voldsom utfordring å ta seg til Legia Warszawas hjemmebane, til tross for at vi måtte benytte både metro og buss. Min bror pekte og sa at ‘der ligger det tydeligvis i hvert fall et stort kjøpesenter’, og det fikk mg til å dra på smilebåndet, for det var fasaden på kveldens kamparena han hadde sett. Det sier kanskje litt om noen av dagens moderne anlegg, men uansett hadde vi altså kommet for å se Legia Warszawa spille hjemmekamp mot Zaglebie Lubin i den polske toppdivisjonen Ekstraklasa. Vi forkastet tanken om å stikke innom et serveringssted vi passerte siden det var temmelig fullt og vi uansett gjerne ville sikre oss billetter først.

Legia Warszawa ble stiftet i 1916, under de militære operasjonene på østfronten som en klubb for de polske legioner. Etter første verdenskrig ble klubben den viktigste av de offisielle klubbene til den polske hæren, og dette har de etter hvert dratt en god del nytte av i form av at unge talenter fra andre klubber har blitt vervet og gitt ’tilbud’ om å spille for Legia. To strake ligatitler på midten av 1950-årene var de første av etter hvert (foreløpig) 13 stykker, og ingen har vunnet flere polske cuptitler enn Legias 19. Den polske supercupen har de også vunnet fire ganger. I tillegg har de naturlig nok vært et ganske fast innslag i europacupene, men vi må litt tilbake i tid for å finne deres beste innsats der.

I 1969/70-sesongen tok de seg helt til semifinalen av den gjeve serievinnercupen (tap for Feyenoord), og året etter ble det først stopp i kvartfinalen (tap for Atletico Madrid). Dette var før ‘Champions’ League kom på banen og ødela moroa, og det var det også da Legia i 1990/91 tok seg til semifinale i cupvinnercupen (tap for Manchester United). Før vi slipper 1970-årene helt, var jo dette en gyllen æra for polsk fotball, og en rekke Legia-spillere var sentrale i landslaget som gjorde det godt i denne perioden. Da Legia i 2018 tok sin tredje strake ligatittel – og fem på seks år – var det vel lite som tydet på at dynastiet skulle brytes, men forrige sesong vant overraskende Piast Gliwice etter å ha slått nettopp Legia på målforskjell.

Mens vi sto i kø foran billettlukene vurderte jeg alternativene og tenkte opprinnelig at det nok hadde vært artig å oppleve kampen fra hjemmeseksjonen kalt Zyleta. Dette navnet ble tradisjonelt brukt om midtpartiet av tribunen på den nordlige kortsiden der den harde kjernen holder hus, men brukes nå åpenbart om hele denne tribunen. Min bror var litt skeptisk til dette forslaget, og jeg er usikker på om han så for seg en situasjon der han helst skulle hatt rustning, men jeg begynte uansett å vurdere en såkalt ‘god’ plass høyt oppe og midt på den ene langsiden for å få fin utsikt over anlegget og kampen. Selv om jeg umiddelbart kanskje angret meg noe, så endte jeg opp med å gå for sistnevnte løsning etter å ha vært vinglepetter i noen minutter mens vi kom stadig nærmere skranken.

Etter å ha vist passene våre fikk vi betale 50 zloty hver og fikk utlevert billettene. Med det ordnet gikk vi for å lade opp i klubbens egne bar tilknyttet stadionet, og idet vi var i ferd med å tømme det første glasset ble vi ‘offer’ for polsk gjestfrihet da vi kom i snakk med en liten gruppe Legia-supportere som insisterte på å kjøpe runder med vodka-shots. De var nokså store også, og vi hadde ikke før fått skyld ned den første med en slurk øl før vi fikk nye. Bruttern mente han nesten hadde blitt litt susete da de gikk for å finne sin plass på tribunen og vi takket for gjestfriheten og gikk for å gjøre det samme. Før vi tok farvel med de fikk jeg dog høre noen av deres tanker og forhåpninger rundt den nylig startede sesongen. De var skråsikre på at Piast Gliwice ikke ville vinne igjen etter forrige sesongs noe overraskende tittel, og håpet selvsagt at de selv kunne slå tilbake med en ny ligatriumf.

Det var også mye snakk om Europa League-oppgjøret mot selveste Rangers som var noen dager unna, for etter at Legia hadde slått ut greske Atromitos var det kun Steven Gerrards menn som sto i veien for kvalifisering til gruppespillet, og det var en kamp jeg gjerne skulle ha vært på. Man nå var det Ekstraklasa det dreide seg om, og dagens motstander var altså et Zaglebie Lubin som faktisk hadde 2-1-0 på sine tre siste besøk til Polish Army Stadium. På polsk har anlegget navnet Stadion Wojska Polskiego. Dette er det tradisjonelle navnet, men i dag brukes også flere andre navn. Uansett sto anlegget ferdig i 1930, etter tre år med byggearbeid, og det har vært Legias hjemmebane helt siden den gang. I 2008 startet man en total ombygging der man etter hvert rev samtlige tribuner og bygget nye. Det ‘nye’ anlegget ble åpnet med kamp mot Arsenal i august 2010; fortsatt med kun tre nye tribuner på plass.

Mange refererer nå til stadionet som Nowy Stadion (det nye stadionet), til tross for at det ligger på nøyaktig samme sted. Det eneste som gjenstår av originalen er fasaden til Zyleta-tribunen. Det er nå et moderne og funksjonelt sett meget flott anlegg, men som vanlig er med de nye og moderne anleggene så savner jeg dog karakteren, for det fremsto for meg som temmelig sterilt da vi tok plass på tribunen med hver vår kielbasa og øl. Nå har jo også moderniseringsbølgen herjet de øvre divisjonene av polsk fotball de senere årene, så kanskje har jeg vært noen år for sent ute. Vi hadde det uansett som plommen i egget der vi som to av etter hvert 16 262 tilskuere så de to lag entre banen – etter at jeg hadde vært innom klubbsjappa og betalt 3 zloty for et kampprogram.

Det var Legia som tok kommandoen, og det var ikke ufortjent da montenegrineren Marko Vesovic headet inn 1-0 fra en corner i det 19. minutt. Like etter kunne brasilianeren Luquinhas doblet ledelsen, men hans avslutning traff stolpen. De oransje gjestene satt ikke Legia-keeper Radoslaw Majecki på store prøver før pause, selv om de ble manet frem av en gruppe oransjekledde fans som hadde blitt plassert oppe i det ene hjørnet på kortsiden til venstre for oss. De druknet litt oppe i det hele der Legia-fansen på motsatt kortside i perioder laget en voldsomt rabalder og hoppet, ropte og sang. Det stod fortsatt 1-0 til pause.

Etter hvilen virket det en stund som om Legia hadde en viss kontroll, men idet vi passerte en times spill begynte gjestene å ta over og presset på for utligning mens Legia plutselig virket nervøse. Etter drøyt halvspilt andreomgang fikk da også Patryk Szysz ballen i mål for Lubin, men jubelen ble kortvarig da VAR-våset grep inn, og selvsagt endte det med annullering for offside, selv om TV-bildene i ettertid viser at det er nokså håpløst å trekke en slik konklusjon med 100% sikkerhet. Dette skal være tredje kamp på rad der Lubin blir offer for VAR-annullering, men de fortsatte uansett ufortrødent videre. De kastet alt fremover, og med den offensive innstillingen de viste unnet jeg de nå et mål. De fikk da også flere gode muligheter, først og fremst ved Damjan Bohar og Patryk Tuszynski , men ingen av de to innbytterne klarte overliste Legia-keeperen.

Lubin blottla seg også bakover i jakt på utligning, men da hverken georgieren Valerian Gvilia eller kroaten Sandro Kulenovic klarte å utnytte muligheten til å sette spikeren i kista, endte det med hjemmeseier 1-0 etter at vertene hadde vært under kraftig press den siste halvtimen. Vi forlot snart åstedet og tok turen bort til et serveringssted like borte i veien, der vi unnet oss en øl før vi kom oss med bussen. Nå var det bare å nyte resten av tiden vi hadde til rådighet i den polske hovedstaden, og det gjorde vi da også. Det hadde blitt to langhelger i Polen på meget kort tid, og det har så absolutt gitt mersmak, så oddsen er vel ikke skyhøy på at jeg en eller annen gang kommer til å returnere for å se litt mer polsk fotball.

Polish ground # 3:
Legia Warszawa v Zaglebie Lubin 1-0 (1-0)
Ekstraklasa
Polish Army Stadium, 18 August 2019
1-0 Marko Vesovic (19)
Att: 16 262
Admission: 50 PLN
Programme: 3 PLN

Next game: 23.08.2019: Sande / Nordre Sande v Glassverket
Previous game: 17.08.2019: Polonia Warszawa v Huragan Morag

More pics