Egersund v Fredrikstad 31.08.2019

 

Lørdag 31.08.2019: Egersund v Fredrikstad

Det var en grytidlig start da jeg måtte opp før å rekke 05.17-bussen inn til Oslo. Jeg hadde en lang togtur foran meg, helt til Egersund for å se Fredrikstad i bortekamp der. For å slippe å måtte beinfly og også risikere å miste 07.25-toget mot Stavanger, hadde jeg tatt en tidligere buss og hadde etter hvert derfor en times tid å vente på Oslo S. Et lite kvarter før avgang gikk jeg for å ta plass på toget jeg vel hadde betalt 399 kroner for å få være med, men mitt reserverte sete var okkupert av en Plankehaugen-kjerring som tilsynelatende ikke var fornøyd med sitt eget sete og tryglet om å få sitte der. Hun og venninna flyttet seg uansett snart videre til en vogn der flere fra Plankehaugen hadde tilhold, og jeg prøvde med vekslende hell å få litt søvn på den seks timer og tre kvarter lange togturen.

Det begrenset seg til litt søvn mellom Drammen og et sted rett før eller etter vi krysset grensen fra Telemark over til Aust-Agder. Med behov for å strekke litt på beina oppsøkte jeg togets kafeteria og gikk til innkjøp av en pizza og en flaske Bulmers som selvsagt måtte nytes der i kafeteria-området. Gud forby at jeg kunne fått kost meg med den på plassen min. Det hadde sikkert blitt skandale! Vi kom oss etter hvert til Kristiansand, og siden toget ville stå der ti minutters tid før det kjørte videre, fulgte jeg eksempelet til en kar like ved meg og unnet meg en kjapp røykepause ute på perrongen. Omtrent der vi krysset inn i Rogaland begynte landskapet også å bli litt mer interessant, med flotte og dramatiske klipper, og det var plutselig litt mer å se på etter at toget så langt hadde kjørt inne i innlandet i timesvis.

Klokka 14.06 kunne jeg omsider hoppe av jernhesten i fajanse-byen Egersund, som inntil jeg sjekket opp innbyggertallet faktisk trodde var større. Rundt 11 500 av kommunens 14-15 tusen innbyggere bor i selve byen, som har vært en viktig havn med tettbebyggelse allerede siden vikingtiden. Byen kalles gjerne sørlandsbyen på Vestlandet, eller kanskje enda mer utbredt der: ‘Okka by’. Den ligger i Dalane, som er den sørligste delen av Rogaland – mellom Jæren i nord og fylkesgrensen mot Vest-Agder i øst. Jeg var så vidt inne på det, men Egersund er kjent for sin fajanse. Egersund Fayancefabrik ble grunnlagt i 1847 (da først som pottemakeri), og ble etter hvert byens viktigste arbeidsplass. I 1979 var det imidlertid kroken på døra, og næringslivet er nå gjerne relatert til fiske eller maritim industri. Avslutningsvis kan det kanskje nevnes at Egersund i 2007 ble kåret til Norges vakreste småby.

Nå har det seg sånn at en gammel kjenning hadde møtt opp på stasjonen for å møte meg. Da jeg på en av mine turer til Storbritannia var og så Hyde v Chorley i Conference North en oktober-kveld i 2014, stusset jeg nemlig over en kar foran meg i køen i klubbhusets bar var antrukket i en windbreaker fra EIK (Egersund IK). Det viste seg å være Kjell Åvendal som i tillegg til å være en slags primus motor i EIK også deler min fascinasjon for groundhopping, Storbritannia og britisk fotball (selv om han med sine heftige turer i heier og fjell er langt sprekere enn undertegnede). Vi har derfor holdt kontakten via sosiale medier siden den gang, og truffet ham igjen både i England (som i flotte Arundel) og her hjemme da Egersund for et par år siden spilte viktig kamp i opprykksstriden borte mot Ull/Kisa.

Jeg hadde dessverre gått glipp av muligheten til å treffe ham igjen da EIK gjestet Fredrikstad samme dag som jeg vel kom hjem fra min ferie i det nordlige Wales i sommer. Men jeg fikk da i hvert fall gitt ham noen forhåpentligvis nyttige tips vedrørende vannhull i plankebyen. Nå hadde Kjell tatt på seg rollen som vert, og jeg så ham snart etter jeg gikk av toget. Han ble nå en lokal guide som kjørte meg ut på Eigerøya for å se på den lokale rivalen Eiger FKs flotte hjemmebane Hålå. Deretter gikk turen til Idrettsparken i Egersund, der dagens kamp skulle spilles noen timer senere, og hvor Kjell er mannen bak et eget lite EIK-museum inne i klubbhuset som han gjerne ville vise meg.

Først en runde rundt på anlegget mens Kjell pekte og forklarte, så inn i klubbhuset og museet for mer av det samme, før rundturen ble avsluttet med en ørliten kikk inn i borte-garderoben der man gjorde klart til aristokratenes ankomst. Kjell er også mannen (eller i hvert fall en av mennene) bak et kampprogram av typen jeg savner sårt her hjemme i norsk fotball, der man blir overbegeistret om man skulle være så heldig å bli bydd på et A4-ark brettet i to med en tabell og lagoppstillingene. Her var det snakk om et skikkelig program, og Kjell hadde hatt med et gratiseksemplar til meg der jeg kunne se at han også hadde sin egen spalte. I den registrerte jeg først noe senere at han ga meg en spesielt velkomst som fikk meg til å trekke på smilebåndet.

Turen gikk ned i byen, der Kjell viste meg raskt rundt i det koselige sentrum før vi inntok puben Bar Tender for å lade opp med litt fludium. Etter en lang dag på reisefot gjorde det kun med en halvliter lokalt brygg fra Berentsens Brygghus. Kjell måtte snart av gårde for å se til noen plikter oppe i Idrettsparken, men jeg ble igjen for både ett og to påfyll i glasset før jeg etter hvert begynte å traske oppover mot dagens kamparena. Lettere andpusten kom jeg meg frem etter å ha forsert oppoverbakkene dit opp, og en av funksjonærene som Kjell flyktig hadde presentert meg for tidligere på dagen kom meg i møte og ønsket meg velkommen ved å tildele meg en av gratisbillettene til bortefolket. Dermed var det bare å ta seg innenfor og finne igjen kjente som Elisabeth og Marius.

Sistnevnte hadde kjørt bort denne dagen, mens Elisabeth hadde kjørt bort allerede dagen før og også fått med seg kveldskamp med Eiger som vertskap. Jeg må innrømme å ha blitt litt misunnelig på akkurat det; ikke minst ettersom Kjell hadde tilbudt meg losji fra fredagen med akkurat den samme planen i tankene. På det tidspunktet hadde jeg dessverre allerede både kjøpt togbilletten for lørdag morgen og til en viss grad lovet meg bort på fredag ettermiddag, så det måtte beklageligvis utgå for min del. Etter å ha sett Eigers bane i Hålå var det enda mer irriterende, og de hadde hatt et skikkelig program å by på også de. Tydelig at fotballklubbene her i området har skjønt noe som har gått de fleste andre hus forbi.

Egersund IK ble stiftet i 1919, og feirer således jubileum, men allerede i 1909 skal det ha vært en Egersund Fodboldsklubb som ble stiftet av engelske arbeidere ved Egersund Fayancefabrikk. De anses som en forløper til dagens klubb som altså ble stiftet ti år senere. EIK spilte faktisk på øverste nivå i den ikke fullførte 1939/40-sesongen, da den het Norgesserien og var regionalt inndelt. De har imidlertid aldri returnert til øverste nivå siden, for ved oppstarten etter krigen fungerte 1946/47-sesongen som en kvalifiseringsserie for å plassere klubbene i en ny nasjonal liga. EIK endte midt på tabellen og måtte derfor starte i 2. divisjon, før en omstrukturering av ligaen i 1948 betød degradering ytterligere et nivå. Siden den gang har det gått opp og ned, men i nyere tid er det vel først de siste årene at de virkelig har begynt å gjøre seg bemerket igjen med topplasseringer i den nye 2. divisjon.

Idrettsparken i Egersund domineres av tribunen på den ene langsiden, og den skal endelig ha blitt reist i 2005 etter mange år med snakk og planlegging. Nå får Kjell arrestere meg om jeg tar feil, men da han viste meg rundt tidligere denne dagen, erindrer jeg da at han også fortalte at denne tribunen opprinnelig ikke hadde et overbygg, men at de først for noen år siden fikk det på plass etter at han selv hadde vært ivrig pådriver. Den fine tribunen har hovedsakelig sitteplasser, men også en seksjon med ståtribune i den ene enden, og det var der vi valgte å ta plass. Alt av fasiliteter er å finne på denne siden, med to forskjellige bygg som står ved siden av og huser garderober, klubbhus, kontorer etc. Banen er ellers omgitt av en løpebane, og har heldigvis fortsatt skikkelig gressmatte slik det var ment at sporten skulle spilles på. På min vei over til tribunen så jeg at Kjell allerede hadde inntatt sin posisjon på tribunens tak, der han skulle filme kampen…og forhåpentligvis ikke blåse bort.
I likhet med en rekke andre var Egersund klubben jeg før sesongen så på som den største trusselen mot FFKs opprykksplaner, for de har virkelig etablert seg som et topplag i divisjonen. De hadde imidlertid rotet bort enda flere poeng enn FFK, og var således helt avhengig av seier over rødbuksene om de skulle ha det minste håp om å kunne hamle opp med tet-trioen. Det var på dette tidspunktet noe overraskende (i hvert fall for meg) Stjørdals-Blink som toppet tabellen ett poeng foran FFK og to poeng foran den nyopprykkede overraskelsen Kvik Halden. Egersund lå på fjerde med ni poeng opp til teten og følgelig poeng opp til FFK på kvalik-plassen. Det var med andre ord en viktig kamp for begge lag.

De 602 tilskuerne ble ikke vitne til noen festforestilling, i hvert fall ikke av FFK. Flere mente de spilte sin svakeste kamp på lang tid, og kanskje hele sesongen, men jeg mistenker at det har å gjøre med at Egersund var gode til å spille FFK dårlige, for å si det å den måten. Tigrene hadde de største og fleste sjansene, og overlevde FFKs ene skikkelige mulighet for pause, slik at det sto 0-0 halvveis. Sju minutter etter hvilen falt avgjørelsen da EIK kom to mot en og Markus Naglestadsørget for 1-0. Vertene forsvarte seg deretter godt mot et FFK som forsøkte å svare uten å helt klare å true EIK-målet nevneverdig, og i stedet hadde hjemmelaget flere skumle kontringer og angrep som kunne endt med ytterligere mål. EIK kontrollerte inn til fortjent seier 1-0, og mens de gule og sorte jublet, var det frustrasjonen som regjerte hos bortefansen.

Jeg skulle sitte på med Elisabeth hjem, og siden hun ikke så noen grunn til å bli igjen lenger enn nødvendig, gikk vi raskt mot bilen hennes slik at jeg ikke rakk å få takket Kjell igjen for gjestfriheten der han nå hadde sunket i jorden. Det var deilig å slippe den lange togturen hjem, men bilturen ble slett ikke noe kortere! Først i 2-tiden på natten var jeg fremme i Oslo, der Elisabeth kunne slippe meg av, og jeg hadde en times tid foran meg på nattbussen før jeg omsider kunne låse meg inn 22-23 timer etter at jeg hadde dratt hjemmefra den morgenen. En veldig lang dag på farten, men en artig tur lell, tross et skuffende resultat. Men det korte oppholdet i Egersund var verdt turen. Nå var det bare å se fremover, og noen dager frem i tid skulle jeg også en tur over til Storbritannia igjen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 106:
Egersund v Fredrikstad 1-0 (0-0)
2. divisjon avd. 1
Idrettsparken Egersund, 31 August 2019
1-0 Markus Kvame Naglestad (52)
Att: 602
Admission: Free (complimentary; otherwise 100 NOK)
Programme: Complimentary (otherwise 20 NOK)

Next game: 03.09.2019: Ås 2 v Østsiden 2
Previous game: 23.08.2019: Sande / Nordre Sande v Glassverket

More pics

 

Sande / Nordre Sande v Glassverket 23.08.2019

 

Fredag 23.08.2019: Sande / Nordre Sande v Glassverket

Vel tilbake fra Polen hadde jeg hatt et par rolige dager, og jeg hadde vel heller egentlig ingen store planer denne fredagen, inntil min groundhopper-kompis Stig-André tok kontakt og foreslo en utflukt til trakter han burde være kjent på etter å ha vokst opp i Svelvik. Hans plan var en tur til Sande, der klubbene Sande SK og Nordre Sande IL tydeligvis har slått sammen sine A-lag under det originale navnet Sande /Nordre Sande – eller var det omvendt? Har de muligens brukt samme komite som brukte en hel masse tid og ressurser på å pønske ut det geniale navnet ‘Troms og Finnmark’ på det som snart skal bli vårt nordligste fylke? Men la oss glemme de håpløse fylkes-sammenslåingene for en stakket stund.

Saken var nemlig den at klubben skulle spille kamp mot Glassverket i 5. divisjon Buskerud, og det skulle skje på Nordre Sande Stadion. Vi krysset derfor Oslofjorden ved hjelp av tunnelen og kom oss til slutt til kveldens kamparena i den tro at kampen skulle spilles på stadionets naturgress slik også NFFs egne sider vitnet om. Men vi begynte å ane ugler i mosen da vi ankom og så at spillerne som kom ut av garderobebygget der gikk i gåsegang nedover mot en nitrist kunstgressbane som ligger på nedsiden. Gressmatta så helt strøken ut, men etter å ha spurt en av spillerne fikk vi til svar at spillerne hadde stemt seg imellom og blitt enige om å heller spille på den kjipe kunstgressbanen. Helt utrolig!

Uten at jeg kjenner regelverket på akkurat dette punktet synes det minst like merkelig at man på så kort varsel kan velge selv å bare flytte kampen uten at forbund eller krets har vært konsultert. I det minste må dommeren ha vært med på det, og den første unnskyldningen fra spillerne var da også at han hadde vært noe misfornøyd med merkingen av gressbanen, men det kom snart frem at deres motivasjon for avgjørelsen var at det var «tyngre å løpe på naturgresset». Det var uansett et solid og veritabelt ballespark for to banehoppere som hadde kommet for å se kamp på stadionets naturgress men som nå måtte ta til takke med en nitrist kunstgressbane av typen som har blitt altfor vanlig her til lands.

Det førte til i hvert fall én surpomp blant de 42 tilskuere vi etter hvert mente å telle, og jeg motivasjonen forsvant såpass at jeg ikke engang tok meg bryet med en runde rundt banen da mitt reisefølge gjorde dette. Jeg skal gjøre det hele meget enkelt og si at Sindre Grangård sendte vertene i føringen 1-0 etter en halvtimes spill, og at det sto seg til pause. Etter hvilen snudde de tilreisende drammenserne kampen etter scoringer av Fredrik Hoogerman Andersen og Tor Marius Jensen. Den siste var en klassescoring som til og med klarte å utløse applaus også fra grinebiteren som etter hvert hadde sluttet å furte. Sluttresultatet ble dermed 1-2, og det var nok en strek i regningen for vertene som var en del av beitet som jaget et stykke bak tetlaget Åskollen. Det var ingen grunn til å bli igjen, og med lokal kjentmann bak rattet valgte vi å ta hjemturen via Svelvik og ferjestrekningen derfra til Verket som skal være Norges korteste.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 105:
Sande / Nordre Sande v Glassverket 1-2 (1-0)
5. divisjon Buskerud
Nordre Sande kunstgress, 23 August 2019
1-0 Sindre Grangård (31)
1-1 Fredrik Hoogerman Andersen (52)
1-2 Tor Marius Jensen (70)
Att: 42 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 31.08.2019: Egersund v Fredrikstad
Previous game: 18.08.2019: Legia Warszawa v Zaglebie Lubin
Previous norwegian game: 13.08.2019: Graabein v Konnerud 3

More pics

 

Legia Warszawa v Zaglebie Lubin 18.08.2019

 

Søndag 18.08.2019: Legia Warszawa v Zaglebie Lubin

For andre dag på rad våknet jeg i Warszawa, der jeg og min bror hadde unnet oss en langhelg. Etter å ha besøkt Polonia Warszawa på lørdagen, hadde jeg naturligvis også skumle hensikter for søndagen. Men først gjaldt det å få i seg en frokost, og deretter bare nyte livet litt i den polske hovedstaden. Vi endte etter hvert opp på puben Frodo, men tiden flyr når man koser seg, og det var etter hvert på tide å sette kursen mot dagen kamp. Jeg hadde opprinnelig vurdert to kamper denne dagen, da det var en kamp i lavere divisjoner på en annen kant av byen, men transporten derfra til dit vi nå skulle virket noe kronglete, og det ville kanskje uansett vært å strekke strikken litt vel langt overfor mitt reisefølge.

Det var ingen voldsom utfordring å ta seg til Legia Warszawas hjemmebane, til tross for at vi måtte benytte både metro og buss. Min bror pekte og sa at ‘der ligger det tydeligvis i hvert fall et stort kjøpesenter’, og det fikk mg til å dra på smilebåndet, for det var fasaden på kveldens kamparena han hadde sett. Det sier kanskje litt om noen av dagens moderne anlegg, men uansett hadde vi altså kommet for å se Legia Warszawa spille hjemmekamp mot Zaglebie Lubin i den polske toppdivisjonen Ekstraklasa. Vi forkastet tanken om å stikke innom et serveringssted vi passerte siden det var temmelig fullt og vi uansett gjerne ville sikre oss billetter først.

Legia Warszawa ble stiftet i 1916, under de militære operasjonene på østfronten som en klubb for de polske legioner. Etter første verdenskrig ble klubben den viktigste av de offisielle klubbene til den polske hæren, og dette har de etter hvert dratt en god del nytte av i form av at unge talenter fra andre klubber har blitt vervet og gitt ’tilbud’ om å spille for Legia. To strake ligatitler på midten av 1950-årene var de første av etter hvert (foreløpig) 13 stykker, og ingen har vunnet flere polske cuptitler enn Legias 19. Den polske supercupen har de også vunnet fire ganger. I tillegg har de naturlig nok vært et ganske fast innslag i europacupene, men vi må litt tilbake i tid for å finne deres beste innsats der.

I 1969/70-sesongen tok de seg helt til semifinalen av den gjeve serievinnercupen (tap for Feyenoord), og året etter ble det først stopp i kvartfinalen (tap for Atletico Madrid). Dette var før ‘Champions’ League kom på banen og ødela moroa, og det var det også da Legia i 1990/91 tok seg til semifinale i cupvinnercupen (tap for Manchester United). Før vi slipper 1970-årene helt, var jo dette en gyllen æra for polsk fotball, og en rekke Legia-spillere var sentrale i landslaget som gjorde det godt i denne perioden. Da Legia i 2018 tok sin tredje strake ligatittel – og fem på seks år – var det vel lite som tydet på at dynastiet skulle brytes, men forrige sesong vant overraskende Piast Gliwice etter å ha slått nettopp Legia på målforskjell.

Mens vi sto i kø foran billettlukene vurderte jeg alternativene og tenkte opprinnelig at det nok hadde vært artig å oppleve kampen fra hjemmeseksjonen kalt Zyleta. Dette navnet ble tradisjonelt brukt om midtpartiet av tribunen på den nordlige kortsiden der den harde kjernen holder hus, men brukes nå åpenbart om hele denne tribunen. Min bror var litt skeptisk til dette forslaget, og jeg er usikker på om han så for seg en situasjon der han helst skulle hatt rustning, men jeg begynte uansett å vurdere en såkalt ‘god’ plass høyt oppe og midt på den ene langsiden for å få fin utsikt over anlegget og kampen. Selv om jeg umiddelbart kanskje angret meg noe, så endte jeg opp med å gå for sistnevnte løsning etter å ha vært vinglepetter i noen minutter mens vi kom stadig nærmere skranken.

Etter å ha vist passene våre fikk vi betale 50 zloty hver og fikk utlevert billettene. Med det ordnet gikk vi for å lade opp i klubbens egne bar tilknyttet stadionet, og idet vi var i ferd med å tømme det første glasset ble vi ‘offer’ for polsk gjestfrihet da vi kom i snakk med en liten gruppe Legia-supportere som insisterte på å kjøpe runder med vodka-shots. De var nokså store også, og vi hadde ikke før fått skyld ned den første med en slurk øl før vi fikk nye. Bruttern mente han nesten hadde blitt litt susete da de gikk for å finne sin plass på tribunen og vi takket for gjestfriheten og gikk for å gjøre det samme. Før vi tok farvel med de fikk jeg dog høre noen av deres tanker og forhåpninger rundt den nylig startede sesongen. De var skråsikre på at Piast Gliwice ikke ville vinne igjen etter forrige sesongs noe overraskende tittel, og håpet selvsagt at de selv kunne slå tilbake med en ny ligatriumf.

Det var også mye snakk om Europa League-oppgjøret mot selveste Rangers som var noen dager unna, for etter at Legia hadde slått ut greske Atromitos var det kun Steven Gerrards menn som sto i veien for kvalifisering til gruppespillet, og det var en kamp jeg gjerne skulle ha vært på. Man nå var det Ekstraklasa det dreide seg om, og dagens motstander var altså et Zaglebie Lubin som faktisk hadde 2-1-0 på sine tre siste besøk til Polish Army Stadium. På polsk har anlegget navnet Stadion Wojska Polskiego. Dette er det tradisjonelle navnet, men i dag brukes også flere andre navn. Uansett sto anlegget ferdig i 1930, etter tre år med byggearbeid, og det har vært Legias hjemmebane helt siden den gang. I 2008 startet man en total ombygging der man etter hvert rev samtlige tribuner og bygget nye. Det ‘nye’ anlegget ble åpnet med kamp mot Arsenal i august 2010; fortsatt med kun tre nye tribuner på plass.

Mange refererer nå til stadionet som Nowy Stadion (det nye stadionet), til tross for at det ligger på nøyaktig samme sted. Det eneste som gjenstår av originalen er fasaden til Zyleta-tribunen. Det er nå et moderne og funksjonelt sett meget flott anlegg, men som vanlig er med de nye og moderne anleggene så savner jeg dog karakteren, for det fremsto for meg som temmelig sterilt da vi tok plass på tribunen med hver vår kielbasa og øl. Nå har jo også moderniseringsbølgen herjet de øvre divisjonene av polsk fotball de senere årene, så kanskje har jeg vært noen år for sent ute. Vi hadde det uansett som plommen i egget der vi som to av etter hvert 16 262 tilskuere så de to lag entre banen – etter at jeg hadde vært innom klubbsjappa og betalt 3 zloty for et kampprogram.

Det var Legia som tok kommandoen, og det var ikke ufortjent da montenegrineren Marko Vesovic headet inn 1-0 fra en corner i det 19. minutt. Like etter kunne brasilianeren Luquinhas doblet ledelsen, men hans avslutning traff stolpen. De oransje gjestene satt ikke Legia-keeper Radoslaw Majecki på store prøver før pause, selv om de ble manet frem av en gruppe oransjekledde fans som hadde blitt plassert oppe i det ene hjørnet på kortsiden til venstre for oss. De druknet litt oppe i det hele der Legia-fansen på motsatt kortside i perioder laget en voldsomt rabalder og hoppet, ropte og sang. Det stod fortsatt 1-0 til pause.

Etter hvilen virket det en stund som om Legia hadde en viss kontroll, men idet vi passerte en times spill begynte gjestene å ta over og presset på for utligning mens Legia plutselig virket nervøse. Etter drøyt halvspilt andreomgang fikk da også Patryk Szysz ballen i mål for Lubin, men jubelen ble kortvarig da VAR-våset grep inn, og selvsagt endte det med annullering for offside, selv om TV-bildene i ettertid viser at det er nokså håpløst å trekke en slik konklusjon med 100% sikkerhet. Dette skal være tredje kamp på rad der Lubin blir offer for VAR-annullering, men de fortsatte uansett ufortrødent videre. De kastet alt fremover, og med den offensive innstillingen de viste unnet jeg de nå et mål. De fikk da også flere gode muligheter, først og fremst ved Damjan Bohar og Patryk Tuszynski , men ingen av de to innbytterne klarte overliste Legia-keeperen.

Lubin blottla seg også bakover i jakt på utligning, men da hverken georgieren Valerian Gvilia eller kroaten Sandro Kulenovic klarte å utnytte muligheten til å sette spikeren i kista, endte det med hjemmeseier 1-0 etter at vertene hadde vært under kraftig press den siste halvtimen. Vi forlot snart åstedet og tok turen bort til et serveringssted like borte i veien, der vi unnet oss en øl før vi kom oss med bussen. Nå var det bare å nyte resten av tiden vi hadde til rådighet i den polske hovedstaden, og det gjorde vi da også. Det hadde blitt to langhelger i Polen på meget kort tid, og det har så absolutt gitt mersmak, så oddsen er vel ikke skyhøy på at jeg en eller annen gang kommer til å returnere for å se litt mer polsk fotball.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Polish ground # 3:
Legia Warszawa v Zaglebie Lubin 1-0 (1-0)
Ekstraklasa
Polish Army Stadium, 18 August 2019
1-0 Marko Vesovic (19)
Att: 16 262
Admission: 50 PLN
Programme: 3 PLN

Next game: 23.08.2019: Sande / Nordre Sande v Glassverket
Previous game: 17.08.2019: Polonia Warszawa v Huragan Morag

More pics

 

Polonia Warszawa v Huragan Morag 17.08.2019

 

Lørdag 17.08.2019: Polonia Warszawa v Huragan Morag 

Min bror fikk åpenbart blod på tann etter vår tur til Gdansk første helgen i august, for få dager etter hjemkomsten tok han initiativ til en ny tur til Polen. Denne gang hadde han sett seg ut hovedstaden Warszawa, og jeg var egentlig ikke vond å be til tross for at visse ting måtte avklares først. Således hadde det seg at vi under to uker etter hjemkomst fra Gdansk igjen satt kursen mot Gardermoen for å fly til Polen fredag morgen. Denne gang gikk turen dit opp med 04.15-bussen etter at hadde kommet oss opp i otta. Vi rakk til og med en øl på flyplassen før Norwegian fraktet oss til Warszawa og Chopin Airport. I motsetning til på vår forrige tur til Polen, klarte vi denne gang også å komme oss med toget inn til Warszawa Centralna uten å få mulkt, og det var bare å gå de få meterne til Mercure-hotellet for å slenge fra seg bagasjen.

Kanskje var det min sjarm som gjorde at det gikk litt i ball for den vakre og usedvanlig sjarmerende frøkna i resepsjonen, men hun fikk til slutt tingene på stell slik at vi til og med fikk sjekket inn tidligere enn planlagt. Med det kunne vi installere oss på rommet og puste ut før vi tok en tur ut i den polske hovedstaden med sine rundt en og tre kvart millioner innbyggere. Det ble en dag og en kveld der vi bare tok livet med ro, tuslet rundt og kikket og stoppet innom en rekke serveringssteder. Det ble blant annet noen timer oppe ved gamlebyen. Helgens første kamp skulle finne sted på lørdagen, og etter å ha startet dagen med å spise en engelsk frokost på en av serveringsstedene som averterte for dette, hadde vi fortsatt noen timer til rådighet som turister før kamp.

Etter en tur innom puben British Bulldog var det på tide å komme seg på kamp. Vi valgte en av trikkene som gikk fra Centrum til Muranowska, der vi hoppet av og gikk de siste par minuttene til Polonia Warszawas hjemmebane Konwiktorska Stadium. Altså ingen premier for å nå gjette at kampen jeg denne dagen hadde plukket ut var oppgjøret mellom Polonia Warszawa og Huragan Morag i III Liga gruppe I (1). Dette er ensbetydende med nivå fire av polsk fotball, og det er det øverste regionaliserte nivået. Vi så snart anleggets flotte fasade og siktet oss inn på den. Der utenfor hadde man dratt frem grillen og bød på herlige kielbasa (pølser), så etter at vi hadde betalt 25 zloty hver for en billett, ble det både pølser og øl mens vi ladet opp til kamp.

Polonia Warszawa har en meget interessant historie som strekker seg tilbake til 1911. Det gjør Polonia til Warszawas eldste eksisterende sportsklubb, og navnet (som er latinsk for Polen) var et modig valg på en tid da Polen var under russisk styre og ikke ennå en selvstendig stat. Allerede året etter tok de i bruk sine karakteristiske svarte drakter som har gitt de tilnavnet The Black Shirts og som var en markering av sorg over okkupasjonen av Polen. Polonia gjorde det meget godt i 1920-årene, med måtte vente til 1946 før de kunne feire sin første tittel som polske seriemestre. Deres hjemmebane hadde blitt ødelagt under krigen, så de innkasserte tittelen på erkerivalen Legia Warszawa sin hjemmebane.

Dessverre skulle snart bli tøffere for toppklubben Polonia under stalinist-tiden, da man blant annet ble pålagt å endre sitt navn og sine farger. Regimet ville radere ut alle minner om Polonia, og i en tid der alle klubbene ble ’tildelt’ en sponsor (som hæren, militærpolitiet, gruveindustrien etc) fikk Polonia navnet Kolejarz (som betyr ‘jernbanearbeider’) og ble et av lagene til den polske jernbanen. De var dog en av de mindre pengesterke og mektige ‘sponsorene’, og valgte uansett å først og fremst drive sin fotball-satsing på Lech Poznan. Polonia gikk for lut og kaldt vann, og rykket etter hvert ned på nivå to. Få trodde det skulle gå 40 år før den gamle storhet var tilbake. Om rivaliseringen med Legia allerede var heftig, fikk man ikke noe mindre horn i siden til de i denne perioden, da alt som var av unge lovende spillere ble vervet til hæren for minst fem år og tilbudt for hærens klubb Legia Warszawa.

Det var først i 1993 at Polonia returnerte til toppdivisjonen, og ute av stand til å konkurrere med de ressurssterke klubbene der rykket de rett igjen, men returnerte på nytt i 1996. Samme år fikk de ny eier som tidligere hadde vært en viktig sponsor for Legia, og i 1998 ble Polonia nummer to i serien, før de året etter tok seg helt til semifinalene av Intertoto-cupen. Det var kun et varsel om hva som skulle komme, men i 2000 var ikke Polonia tippet som en av tittelutfordrerne. Likevel gikk de bort og vant hele greia, og tok dermed sitt andre ligamesterskap og det første siden 1946. Det var etter at de tidligere det året hadde vunnet den polske ligacupen med finaleseier 2-1 over rivalen Legia. Kronen på verket kom da seier i landets Super Cup sørget for en fin trippel dette året.

Til tross for at man ikke klarte å følge opp dette, vant Polonia i 2001 den polske cupen. Men i årene som fulgte var det stort sett plasseringer på nedre halvdel av tabellen. Det ble omsider nedrykk i 2006, og to år senere ble Polonia faktisk slått sammen med daværende Ekstraklasa-klubb Dyskobolia Grodzsisk Wielkopolski og overtok deres plass i toppdivisjonen. For å gjøre en lang historie kort, hopper vi frem til 2012 da klubben hadde blitt tatt over av en ny eier som etter hvert skulle vise seg å være uegnet til oppgaven. Det endte i økonomiske problem og full krise. Til tross for at klubben endte på sjetteplass i toppdivisjonen i 2012/13-sesongen, ble de nektet ny lisens og den nevnte eieren hadde nå levert inn konkursbegjæring mot klubben som dermed i henhold til reglementet der måtte degraderes (minst) fem nivåer.

Man måtte altså starte opp igjen på nivå seks, og man kan selvsagt også argumentere med at dette er ny klubb som da ble stiftet av en gruppe supportere og med spillere hentet fra det lokale akademiet MKS Polonia Warszawa. Forbundet ombestemte seg uansett før ligastart, og Polonia fikk starte på nivå fem…i IV Liga. Den vant de i 2014, og er fortsatt å finne på fjerde nivå; i III Liga. Man skjønner kanskje at dette ikke er noen ordinær nivå 4-klubb, men med tanke på Polonias historie og tradisjoner var jeg nok litt skuffet over oppmøtet som jeg hadde vært sikker på skulle være et firesifret antall. Vi hadde god plass der vi satt på benkene utenfor og inntok herlig polsk pølse og god polsk øl.

Det hadde ikke vært noe program å oppdrive, men jeg klarte å snappe til meg noe jeg først trodde var nettopp det, men som slik jeg tyder det viste seg å være et magasin som tar for seg litt av klubbens historie. Det var uansett på tide å komme seg innenfor dørene på Konwiktorska Stadium, og vi gikk inn under det jeg igjen får poengtere er en flott fasade. Konwiktorske Stadium ble åpnet i 1928, men har blitt modernisert i 2004. Tribunefasilitetene består av sittetribuner på begge langsider, mens det ikke er noe slikt på kortsidene. Der gjør den uansett en sving som tyder på at det nok kan ha vært løpebaner her en gang i tiden. Her var det ikke mulighet for å ta seg rundt banen, så vi tok bare plass på den store hovedtribunen der vi kom inn.

Jeg skal si minst mulig om kampen, for det var en usedvanlig svak forestilling vi ble vitne til. Det ble vel ikke notert et eneste skudd på mål før pause, og det aller meste foregikk på midtbanen, der ballen til stadighet skiftet innehaver etter hvert som lagene mistet den til hverandre med stor hyppighet. Høydepunktet hittil var da jeg kunne benytte pausen til en røykepause, og for min bror en ny omgang med kielbasa og øl som jeg lot meg friste til å være med på. Anti-kommunist-bannerne glimret dessverre også med sitt fravær denne dagen, og men de fremmøtte Polonia-supporterne håpet i hvert fall på en bedre andre omgang.

Noen av de mente at dagens motstander burde slås da de ikke er av lagene som er tippet høyt oppe, men det fortsatte egentlig i samme tralten med mye svakt spill og lite av interessante situasjoner. Det hele stinket 0-0, men med et kvarter igjen fikk gjestene straffe. Anton Kolosov gjorde ingen feil da han besørget 0-1, og Polonia hadde lite å svare med. Nå var heller ikke deres keeper ytterligere truet; i hvert fall ikke før Kolosov på overtid doblet ledelsen og sørget for at det endte 0-2. Egentlig en begredelig 0-0-kamp som Polonia på et aller annet vis klarte å tape. Ingen av lagene fortjente egentlig poengene, men Huragan Morag reflekterte nok neppe altfor mye over det. Selv forlot vi arenaen og kastet oss ut igjen i Warszaas uteliv.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Polish ground # 2:
Polonia Warszawa v Huragan Morag 0-2 (0-0)
III Liga, gI
Konwiktorska Stadium, 17 August 2019
0-1 Anton Kolosov (pen, 75)
0-2 Anton Kolosov (90+1)
Att: ??
Admission: 25 PLN
Programme: None

Next game: 18.08.2019: Legia Warszawa v Zaglebie Lubin
Previous game: 13.08.2019: Graabein v Konnerud 3
Previous polish game: 03.08.2019: Gryf Wejherowo v GKS Katowice

More pics

 

Graabein v Konnerud III 13.08.2019

 

Tirsdag 13.08.2019: Graabein v Konnerud 3

Kun fire dager etter vi hadde vært i Sverige luftet min groundhopper-kumpan Stig-André (les hans blogg her) idéen om en liten utflukt over Oslofjorden for å besøke Graabein Stadion. Jeg mistenker at det nå var en god kandidat til tittelen som den nærmeste fortsatt ikke-besøkte banen der det spilles organisert førstelags-fotball, men selv om det er rett over fjorden fra min base i Drøbak, er det ikke altfor enkelt å ta seg dit uten bil. Det var derfor en fin mulighet nå, og også mitt reisefølge hadde ønsket seg dit en stund etter å i en årrekke ha passert anlegget et utall ganger på vei til og fra Drammen.

Jeg ble plukket opp i Drøbak, og vi krysset Oslofjorden ved hjelp av Oslofjordtunnelen mens vi var enige om at man her heller burde ha bygget bro. Denne gang var det utrolig nok ikke noe tull med tunnelen, så vi kom oss greit over til Hurumlandet der vi begge tydeligvis har slekt. På siden til min bestefar har vi klart å spore slekten på Hurum helt tilbake til 1500-tallet, og også dagens sjåfør kunne fortelle om slekt langt tilbake. Begge har mange forfedre og slektninger som ligger på Kongsdelene kirke rett bak Graabein stadion der vi parkerte på parkeringsplassen med det jeg mener var en snau halvtime til avspark.

Graabein representerer tettstedet Sætre, og deres bane ligger i den sørlige utkanten der. Sætre ligger på vestsiden av Oslofjorden, helt nord i Hurum kommune. Med sine drøyt 3 700 innbyggere er det kommunens største tettsted sammen med Tofte, og de to utgjør til sammen 2/3 av kommunens innbyggertall. Sætre har stolte industritradisjoner med produksjon av sprengstoff som ble produsert til både privat og militært bruk. Etter at Dyno Nobel ble solgt til et utenlandsk selskap i 2005, har imidlertid sprengstoffproduksjonen blitt lagt ned, men det er nå i stedet et museum tilegnet dette. For egen del forbinder jeg Sætre med sommeren og båtturer over dit, samt en og annen slåsskamp med Sætre-ungdom som kom over fjorden for å feste i Drøbak.

Noen fra disse traktene vil kanskje også forbinde Graabein med Graabein Cup som de arrangerte (og kanskje fortsatt arrangerer?), men da klubben ble stiftet allerede i 1872 var det under navnet Sætre Idrætsforening. Den gang drev de garantert ikke med fotball. I 1917 endret de navn til Idrætsforeningen Graabein, og det fortelles at bakgrunnen var en stadig ‘krig’ Sætre-ungdommen som fikk tilnavnet ‘gråbeinera’ hadde med jevnaldrende gjenger fra Åros. I 1996 tok de igjen stedsnavnet inn i klubbnavnet ved å bli Sætre IF Graabein, og klubben har i tillegg til fotball også håndball og basketball på menyen. Hva fotballen angår er de nå å finne helt nede i 7. divisjon.

En bil som hadde parkert ved inngangen hadde te klistremerke mot ulv, og det er jo lettere ironisk om han holder med Graabein. Det var uansett gratis inngang på banen som heldigvis fortsatt har skikkelig gressmatte. Tilskuerfasilitetene består av noen benkerader i tre som er snekret sammen i skråningen på den ene langsiden, og på toppen der har man et klubbhus med tilhørende kiosk. Første gang vi diskuterte et besøk her var vi enige om at et lokaloppgjør mot Tofte Fremad hadde vært gjevt, men i dag måtte vi ta til takke med et av avdelingens mange reservelag. I det hele tatt er det kun Graabein og Tofte Fremad som ikke er reservelag, om man da ikke ser på breddesatsingen til Strømsgodset IF som et førstelag; noe jeg naturligvis ikke gjør).

7. divisjon Buskerud ble toppet av nettopp Tofte Fremad, men etter at Slemmestad 3 hadde trukket seg besto denne avdelingen nå kun av åtte lag. Etter halvspilt serie hadde Tofte-klubben opparbeidet seg en aldri så liten luke på fire poeng ned til de nærmeste forfølgerne som var Stoppen 3. Hakk i hæl fulgte deretter Graabein og Strømsgodset-klubben som forsøker å late som om de er et førstelag, fulgt av de øvrige. Vi måtte nøye oss med et tredjelag som motstander denne kvelden, og Konnerud 3 lå nest sist av de åtte gjenværende. Det var kun spilt drøyt to minutter da Markus Rustand ga Graabein ledelsen 1-0, og med ti minutter til pause så det lyst ut for Sætre-klubben da Joachim Hafslien doblet. Men Henrik Engdahl Nilsen ville det annerledes, og reduserte til 2-1 få minutter senere, slik at det også var pauseresultatet.

Vi hadde knapt kommet ut igjen fra kiosken med forfriskninger da Atle Føreland sekunder ut i andre omgang dunket inn 3-1, og det hele virket avgjort da Espen Lyngen ikke altfor lenge etter økte til 4-1. En av de tilstedeværende sin firbeinte venn ville også ta del i det som skjedde ute på banen, og noen komiske minutter fulgte da hunden løp rundt på banen på jakt etter ballen. Ikke før hadde den blitt lokket av banen slik at spillet kunne starte igjen, før den var tilbake igjen og spillet måtte stoppes på ny. Deretter benyttet den anledningen til å stikke opp på hovedveien og muligens opp i skauen på andre siden, mens det jeg antar var eieren og en hjelper eller to kjørte bort for å hente den.

Ute på banen satt Kristian Haugrud Johansen spikeren i Konnerud-kista da han på overtid fastsatt sluttresultatet til 5-1 med et skudd som gikk inn via tverrliggeren. Vi hadde talt oss frem til 54 tilskuere som så dommeren blåste med dette som sluttresultat. Vel, bortsett fra de som fortsett drev jakt på den rømte hunden da vi satt kursen hjemover etter kampslutt. Man får håpe den ble lei og til slutt kom tilbake. For min del ble jeg skysset hjem av Stig-André. Dette var for øvrig også siste kamp før jeg nok en gang skulle ta en helgetur til Polen sammen med min bror noen dager senere. Det var bare å glede seg til det, og selvsagt hadde jeg også blinket meg ut et par kamper i den forbindelse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 104:
Graabein v Konnerud 3 5-1 (2-1)
7. divisjon Buskerud avd. 3
Graabein Stadion, 13 August 2019
1-0 Markus Rustand (3)
2-0 Joachim Hafslien (36)
2-1 Henrik Engdahl Nilsen (39)
3-1 Atle Føreland (46)
4-1 Espen Lyngen (53)
5-1 Kristian Haugrud Johansen (90+1)
Att: 54 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 17.08.2019: Polonia Warszawa v Huragan Morag
Next norwegian game: 23.08.2019: Sande / Nordre Sande v Glassverket
Previous game: 09.08.2019: IFK Strömstad v Hogstorps IF
Previous norwegian game: 31.07.2019: Nesodden v Drøbak/Frogn

More pics

 

IFK Strömstad v Hogstorps IF 09.08.2019

 

Fredag 09.08.2019: IFK Strömstad v Hogstorps IF

Det hadde gått noen dager siden jeg kom hjem fra helgen i Gdansk og min første tur til Polen, og det var således kanskje på tide med en ny kamp igjen? Min etter hvert medsammensvorne i så henseende – Stig-André – følte tydeligvis det samme. Han hadde også nylig kommet hjem fra en lengre tur enn min, med fotball i både Island og Canada samt noen dager også i USA. Jeg var ikke vond å be da han foreslo en utflukt over grensen for å se IFK Strömstad spille kamp på Strömsvallen. Slagplanen vi la gikk ut på at jeg kom meg til Kambo stasjon hvor han ville vente med bil.

Som sagt, så gjort, og etter å ha busset til Ås stasjon motsto jeg fristelsen av å oppsøke Babylon Pizza og kom meg omsider med toget mot Moss. Ved Kambo steg jeg av som avtalt, og der ventet min groundhopper-kumpan på en liten parkeringsplass rett ved siden av stasjonen. Nå var det bare å sette kursen mot Sverige, Bohuslän og Strömstad. Vi hadde beregnet nokså god tid slik at vi kunne innta et måltid i byen før kamp, og det ble nok en gang gjort på pizzarestauranten Simons Hörna nede ved havna. Der ble vi så fordypet i fotball-relaterte temaer at vi holdt på å snakke oss helt bort, for plutselig oppdaget vi at det kun var rundt tjue minutter igjen til kampstart.

Strömstad er et kjent navn for alle nordmenn, men mindre kjent er kanskje grunnen til at den i 1676 ble grunnlagt av Karl XI. Etter Freden i Roskilde og overføringen av Båhuslen fra Danmark-Norge til Sverige, gjorde at svenske fikk litt hodebry med handelslekkasje siden de nordre delene av lenet lå nærmere Halden enn Uddevalla som var nærmeste svenske by. Derfor grunnla man altså Strömstad, som med det er Sveriges vestligste by. Strömstad var også hovedkvarter for Karl XII under krigen mot Norge, fra 1716 helt til hans død under angrepet på Halden i 1718.Ellers var det senere innbringende sildefiske som gjorde at byen vokste, og den ble også kjent for sine mange badehus. I dag er den naturlig nok mest kjent for grensehandelen, og næringslivet er i stor grad basert på dette. Eksempelvis er Nordby-senteret et av Nordens største, og til tross for kun rundt 6 300 innbyggere har byen også to systembolag.

Strömstad domineres rett og slett av nordmenn, og de har også tatt over en stor andel av hyttetomtene og naturperlene langs kysten her. Det er nok ikke like populært blant alle, og det så man et eksempel på da Strömstadpartiet for noen år siden ble største parti her etter sin valgkamp der de gikk ut mot kjøpesterke nordmenn som tok seg til rette. Vi håpet vi likevel ville velkomne som fotballtilskuere på Strömsvallen denne fredagskvelden, når IFK Strömstad skulle ta imot Hogstorps IF til dyst i Division 5 Bohuslän. Da vi stresset i vei etter å ha funnet ut at klokka hadde blitt litt mer enn forventet, hadde vi imidlertid glemt helt å ta ut svenske penger, men heldigvis var det tydeligvis gratis inngang på Strömsvallen.

IFK Strömstad er en av mange IFK-foreninger i Sverige, og denne ble stiftet i 1907. Deres beste periode var da de i siste halvdel av 1980-årene og starten av 1990-årene spilte på nivå tre, som den gang var Division 2. Både i 1987 og 1988 ble de nummer to, og ved det siste tilfelle var det svært knepent da kun en målforskjell på tre mål skilte IFK Strömstad og tittelvinnerne Jonsereds IF som følgelig tok opprykket. I 1993 kom nedrykket, og ytterligere nedrykk året etter, og nok et nedrykk i 1996. Dermed tre nedrykk på fire år, og selv om de en periode var heislag mellom nivå 5 og 6, ble de i 2005 flyttet ned til nivå 7 (Division 5) etter en omstrukturering av ligasystemet (det var da man innførte de nye Division 1-avdelingene på nivå tre).

De returnerte umiddelbart, men rykket rett ned igjen, og bunnen var nådd da de i 2016 rykket ned til Division 6 Norra Bohuslän, som er ensbetydende med nivå 8. Der tok de tittelen og returnerte til Division 5 Bohuslän på første forsøk, og kjempet umiddelbart om et andre strake opprykk, men etter en andreplass måtte de gi tapt i kvaliken. Det kan fort bli historien også i år, for nok en gang kjempet de i toppen, men lå på en andreplass med fem poeng opp til ledende Henån-Gilleby. Andreplass gir kvalik, men man hadde naturlig nok på dette tidspunkt ikke gitt helt opp håpet om å kunne innhente tetlaget. Da måtte man nok imidlertid ha en seier over dagens bortelag Hogstorps IF som lå tredje sist av de tolv lagene i divisjonen.

Strömsvallen har en fin hovedtribune på den ene langsiden, der man kan hvile akterspeilet på benkerader i tre og få tak over hodet. Dette er anleggets eneste tribune, og det var på motsatt langside vi ankom med kun fem-ti minutter til kampstart. Der har man et bygg som blant huser klubbens kiosk, men altså intet av tribunefasiliteter. Dog er det en ørliten gressvoll bortover langs denne langsiden, slik at man kan stå litt opphøyet. Banen er omkranset løpebaner, og det er ingen fasiliteter på kortsidene, men i det ene hjørnet har man et herlig kampur der vi etter hvert skulle få se at man oppdaterte stillingen manuelt ved å bytte ut trebiter med påmalte nummer. På utsiden er det også en kjip kunstgressbane, men heldigvis var det hovedbanen og skikkelig gress man skulle spille på denne kvelden.

Mitt reisefølge skulle vært på kamp her tidlig dette året, da Kråkerøy skulle vært gjester i en treningskamp, men bortelaget hadde den gang tydeligvis glemt det og uteblitt for i stedet å spille en treningskamp hjemme i Østfold, men Stig-André hadde måttet innse at det ble bomtur og Strömstad-klubben som ventet forgjeves på Kråkerøy heller måtte nøye seg med å arrangere trening. Den gand skulle kampen vært spilt på kunstgressbanen, men den skulle heldigvis ikke være i bruk nå, og Stig-André kunne også trekke et lettelsens sukk over at bortelaget denne gang hadde møtt opp.

Skjønt de var nokså fraværende da Shqipdon Bena sendte vertene i føringen etter åtte minutter. Jeg fikk det så vidt med meg da jeg i riktig øyeblikk kikket opp fra kampprogrammet som kunne fås gratis ved inngangen (en blekke stappet med kun reklame, som man hadde stukket A4-ark med lagoppstillingene inni). Vertene dominerte banespillet og doblet ledelsen ved Benjamin Gustafsson etter en drøy halvtime. Det sto seg til pause, og det var da vi nok en gang fant ut at vi skulle ha tatt ut penger. I etterpåklokskapens navn ville de sikkert tatt mot norske kontanter her i Strömstad, men de tok i hvert fall ikke kort, og den svenske Vipps-varianten Swish er visst ikke så lett å skaffe seg uten svensk bankkonto. Dermed måtte mannen som senere har fått tilnavnet «kaffemannen» gå kaffetørst litt til.

Det er egentlig ikke så mye å si om den andre omgangen, annet enn at hjemmelaget egentlig styrte fullstendig. Deres ledelse var aldri truet, og på tampen fikk de også økt både én og to ganger da Aulon Bitqi noterte seg for to mål på like mange minutter. 4-0 ved full tid og en oppskriftsmessig hjemmeseier foran det vi mente var 88 tilskuere. Det offisielle tallet ble senere oppgitt å være 65, men jeg tror vi var langt nærmere sannheten. Uansett var det bare å komme seg hjemover, og via en matpause på en bensinstasjon ble jeg skysset helt hjem av Stig-André som ble værende i Drøbak til en god stund etter at klokka hadde passert midnatt. Da takket vi for i dag, men det skulle gå særlig lenge til vi sammen var på farten igjen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 8:
IFK Strömstad v Hogstorps IF 4-0 (2-0)
Division 5 Bohuslän
Strömsvallen, 9 August 2019
1-0 Shqipdon Beka (9)
2-0 Benjamin Gustafsson (32)
3-0 Aulon Bitqi (85)
4-0 Aulon Bitqi (87)
Att: 65 (we counted 88)
Admission: Donation
Programme: Free

 

Next game: 13.08.2019: Graabein v Konnerud 3
Next swedish game: 13.09.2019: Kungshamns IF v IK Svane
Previous game: 03.08.2019: Gryf Wejherowo v GKS Katowice
Previous swedish game: 31.05.2019: Ärtemarks IF/Billingsfors v Dals Långeds IK

More pics

 

Gryf Wejherowo v GKS Katowice 03.08.2019

 

Lørdag 03.08.2019: Gryf Wejherowo v GKS Katowice

Jeg må si jeg har en snill bror, for han hadde faktisk tatt spanderbuksene på og invitert meg med på en helgetur til Gdansk. Det var det selvsagt vanskelig å si nei takk til, og ikke overraskende tok jeg umiddelbart en kikk på hva som var å oppdrive av kamper i nærområdet den helgen. Jeg hadde aldri tidligere sett kamp i Polen, og for den saks skyld heller aldri tidligere vært i Polen heller, men var selvsagt gira på en kamp. Først måtte vi imidlertid komme oss dit ned, og vi var avhengige av en meget tidlig start. Min bror hadde faktisk fått naboen sin, som jobber som drosjesjåfør, til å kjøre oss opp til Gardermoen for en billig penge, og jeg ble plukket opp av de to allerede litt etter klokka fire.

Mens vi fikk en liten ekstra høneblund, fraktet Norwegian sitt morgenfly oss sørøstover, og jeg våknet idet vi traff asfalten på Lech Walesa-flyplassen i Gdansk. Derfra valgte vi å ta tog inn til sentrum, men i hastverket med å rekke et tog som sto klart på perrongen skulle jeg nok tatt meg litt bedre tid etter å ha kjøpt billetter på en automat. Med 72-timers billetter for hele storbyområdet som omfatter både Gdansk, Gdynia, Sopot, Wejherowo etc, burde vi hatt ting på stell, men der vi stresset hastet inn på toget, tenkte jeg ikke på at billettene måtte valideres før konduktøren kom. Han pekte ut stemplingsautomaten om bord, men påpekte at det ville bli bot siden vi ikke hadde brukt den før avgang. Kommunikasjonen måtte gå via Google Translate, men det var ingen nåde for to turister selv om han i det minste foreslo å halvere boten og avslutningsvis beklage med at han kun gjorde jobben sin.

Det var bare å ta det på egen kappe, og etter at jeg hadde betalt rundt 170 kroner i mulkt, kunne vi foreta et togbytte ved Gdansk Wrzeszcz og komme oss til Gdansk Glówny. Utenfor stasjonen var noen av de lokale allerede i full gang med dagens sullik-virksomhet selv om klokka ikke var mer enn rundt halv ni på morgenen. Siden det fortsatt var litt tid til innsjekking gikk vi en rolig tur gjennom sentrum og slo oss ned på et av flere serveringssteder som reklamerte med english breakfast. Jeg savnet naturligvis black pudding, men godt var det lell, og turens første øl på polsk grunn ble det også før vi etter hvert tuslet videre. Det er liten tvil om at Gdansk har blitt et populært reisemål for nordmenn, for i hordene av turister kunne man nærmest høre norsk hvor enn man snudde seg. Uansett, vi fikk etter hvert sjekket inn tidlig på Hilton-hotellet, og deretter hadde jeg naturlig nok planene klare med fotball på menyen.

Denne helgen var det seriestart i flere av Polens divisjoner, og jeg hadde merket meg at mens Lechia Gdansk hadde bortekamp, ville Arka Gdynia spille hjemme oppe i nabobyen. Dagen etter at vi booket turen ble imidlertid denne kampen flyttet til fredag kveld, og det så litt mørkt ut med tanke på kamp. Heldigvis dukket det opp et lite knippe alternativer, og av disse var det Gryf Wejherowo som fristet meg mest, samtidig som de også bød på den enkleste reiseveien. 72-timers billetten vi hadde kjøpt var som nevnt gyldig helt opp til Wejherowo, og etter å ha passert badebyen Sopot og deretter Gdynia, kunne vi etter en drøy times togtur stige av på stasjonen Wejherowo Nanice.

Wejherowo er en by med bortimot 50 000 innbyggere, og den ligger om lag fire mil nordvest for Gdansk. Likevel regnes den tydeligvis som en del av storbyområdet som kalles Trippelbyen og som består av Gdansk, Gdynia, Sopot og omegn. Wejherowo ble grunnlagt i 1643 under navnet Wola Wejherowska, og ble således oppkalt etter grunnleggeren Jakub Wejher – en polsk aristokrat. Etter at området på 1700-tallet ble annektert av Preussen, fikk den det tyske navnet Neustadt. Også under den annen verdenskrig var byen naturlig nok under tyske kontroll, og som en liten dose ubrukelig trivia kan det nevnes at Adolf Hitlers personlige tannlege Hugo Blaschke var født her. Det var ingen tannlege vi hadde planer om å oppsøke, for vi slo oss i stedet ned på et serveringssted og unnet oss en øl og en porsjon med den polske spesialiteten pierogi. Herlig!

Noe av grunnen til at valget denne kvelden falt på Gryf Wejherowo, var bilder jeg hadde sett fra deres stadion, og ikke minst en meget interessant beliggenhet. Nå går det nok fint an å kjøre rundt i en lang omvei, men adkomsten fra sentrum går via en sti gjennom en skog. Man går en god stund oppover på en bred ‘sti’ som har en del trapper og omsider leder frem til anlegget som ligger midt der inne i skogen. Temmelig spesielt, og også nokså sjarmerende. Men gudene vet hvordan de hadde kommet seg dit, der to politifolkene som midtveis nede i skogen sto parkert i en jeep og fulgte med på de som kom gående forbi på vei til kamp.

Gryf Wejherowo ble i 1921 stiftet under navnet TS Kaszubia, og skal med det faktisk være den eldste klubben i det pommerske voivodskap (polakkenes svar på fylker). Sportsklubben markerte seg først ved å produsere gode boksere og langdistanseløpere. Det var etter den annen verdenskrig at de tok navnet Gryf Wejherowo, og i 1970 rykket fotballklubben opp til nivå tre, men rykket ned igjen tre år senere. Det var i denne perioden at fotballens popularitet vokste i Wejherowo og ble den dominerende grenen i klubben. I 1992 rykket de igjen opp til nivå tre, og ble denne gang i fem sesonger før de rykket ned igjen i forbindelse med en restrukturering av ligasystemet. I 1998 var de tilbake igjen på nivå tre under navnet WKS Gryf Wejherowo, og for ordens skyld står WKS for Wejherowski Klub Sportowy.

Klubben støtte på økonomiske problemer rundt årtusenskiftet, men takket være trofaste og lojale spillere som ble værende i klubben tross problemene, hevdet de seg nokså godt og hanket til og med inn to regionale cuper. Men i 2004 gikk det som det måtte da de rykket ned til IV Liga og styret trakk seg. Til tross for ny formann som slettet gjelden ble det nok et nedrykk, men de startet gjenoppbyggingen av laget stein for stein med lokale spillere, og i 2012 var de igjen tilbake på nivå tre i form av II Liga. Det er der de fortsatt befinner seg, og denne dagen skulle de ta imot den tidligere storheten GKS Katowice som har klart å surre seg ned på nivå tre. Gryf er for øvrig også kjent for sin innsats i den polske cupen i 2011/12-sesongen, da de slo ut flere lag fra de to øverste divisjonene på sin vei til kvartfinalen.
Karen i det åpne inngangspartiet på den ene kortsiden snakket åpenbart ikke et ord engelsk, men ved å gestikulere klarte han å få oss til å forstå at vi måtte rundt på en av langsidene. Der betalte vi oss inn med 20 zloty, som var snaut 45 kroner – noe en polsk groundhopper tilsynelatende mente var nokså ublu da han besøkte arenaen noe tidligere i et blogginnlegg jeg hadde funnet. Anleggets interessante beliggenhet inne i skogen sør for Wejherowo sentrum er nevnt. Det skal også nevnes at det ble bygget i årene 1924-1927, på et område som opprinnelig var ment å huse en militær skytebane. Det ble tidlig klart at det ikke var noen mulighet for å kunne ta seg rundt inne på anlegget her, så vi ble ‘fanget’ på langsiden der vi hadde betalt oss inn. Der står anleggets hovedtribune, som er en sittetribune med tak over. På motsatt langside er det seksjoner med åpen tribune av det mindre, inkludert et slags ‘bur’ til eventuelle bortefans. På kortsidene er det ingen tribunefasiliteter.

Mens vi kastet oss over matserveringen med innkjøp av øl og herlig polsk kielbasa (pølse) fra grillen, kom lagene på banen. Gryf skulle altså opp mot en motstander som på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene hanket inn tre polske cuptitler og to supercup-titler, og som fire ganger ble nummer to i ligaen. Det begynner nå å bli en god stund siden denne kampen, og det er vel uansett ikke noe poeng i å gå altfor mye i detalj her, men etter en nokså jevn innledning tok gjestene noe over utover i omgangen, og på overtid av første omgang sørget Arkadiusz Jedrych for at det sto 0-1 ved pause. Hjemmelagets Ultras kunne ta seg en ørliten hvil fra synging og tromming, og vi kunne bevilge oss påfyll av både øl og kielbasa.

Gryf irriterte seg nok over å ha sluppet inn mål sekunder før dommeren blåste for pause, og slik jeg husker det så yppet de seg litt i starten av andre omgang, men det var når sant skal sies ikke den mest sjanserike kampen jeg har sett. Katowice sikret uansett seieren da de etter snaut halvspilt omgang doblet ledelsen ved Adrian Blad, og selv om de ble manet frem av hjemmefansen klarte ikke Gryf å finne noe svar på dette. Dermed endte det 0-2 foran et publikum som jeg vil anslå muligens var rundt 400 i tallet. Min debut i polsk fotball var overstått, og selv om det var langt fra noen festforestilling, hadde det gitt mersmak.

Det var bare å traske tilbake gjennom skogen, og vi stoppet vel for en øl på et vannhull før vi tok toget tilbake fra Wejherowo stasjon til Gdansk Glówny. Kvelden ble brukt til å være turister og sjekke ut et utvalg av serveringsstedene i gamlebyen og i og rundt elva. Jeg hadde kikket på en kamp også dagen etter, men det ville by på en litt lenger reise enn mitt reisefølge nok ville satt pris på, og jeg droppet å tøye den strikken. I stedet fant jeg på noe i hans ånd, slik at vi dagen etter også tok en utflukt til Gdansk Zoo, mens vi fant ut at WW2-museet begge hadde ønsket å besøke fikk vente til tirsdag formiddag, før returen til nisselandet. Det ble en fin tur, og jeg likte meg godt i Polen. Lite visste jeg da hvor raskt jeg skulle returnere.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Polish ground # 1:
Gryf Wejherowo v GKS Katowice 0-2 (0-1)
II Liga
Stadion WKS Gryf Wejherowo, 3 August 2019
0-1 Arkadiusz Jedrych (45+2)
0-2 Adrian Blad (64)
Att: ?? (my guess; about 400)
Admission: 20 PLN
Programme: None

Next game: 09.08.2019: IFK Strömstad v Hogstorps IF
Next polish game: 17.08.2019: Polonia Warszawa v Huragan Morag
Previous game: 31.07.2019: Nesodden v Drøbak/Frogn

More pics