Lørdag 17.08.2019: Polonia Warszawa v Huragan Morag 

Min bror fikk åpenbart blod på tann etter vår tur til Gdansk første helgen i august, for få dager etter hjemkomsten tok han initiativ til en ny tur til Polen. Denne gang hadde han sett seg ut hovedstaden Warszawa, og jeg var egentlig ikke vond å be til tross for at visse ting måtte avklares først. Således hadde det seg at vi under to uker etter hjemkomst fra Gdansk igjen satt kursen mot Gardermoen for å fly til Polen fredag morgen. Denne gang gikk turen dit opp med 04.15-bussen etter at hadde kommet oss opp i otta. Vi rakk til og med en øl på flyplassen før Norwegian fraktet oss til Warszawa og Chopin Airport. I motsetning til på vår forrige tur til Polen, klarte vi denne gang også å komme oss med toget inn til Warszawa Centralna uten å få mulkt, og det var bare å gå de få meterne til Mercure-hotellet for å slenge fra seg bagasjen.

Kanskje var det min sjarm som gjorde at det gikk litt i ball for den vakre og usedvanlig sjarmerende frøkna i resepsjonen, men hun fikk til slutt tingene på stell slik at vi til og med fikk sjekket inn tidligere enn planlagt. Med det kunne vi installere oss på rommet og puste ut før vi tok en tur ut i den polske hovedstaden med sine rundt en og tre kvart millioner innbyggere. Det ble en dag og en kveld der vi bare tok livet med ro, tuslet rundt og kikket og stoppet innom en rekke serveringssteder. Det ble blant annet noen timer oppe ved gamlebyen. Helgens første kamp skulle finne sted på lørdagen, og etter å ha startet dagen med å spise en engelsk frokost på en av serveringsstedene som averterte for dette, hadde vi fortsatt noen timer til rådighet som turister før kamp.

Etter en tur innom puben British Bulldog var det på tide å komme seg på kamp. Vi valgte en av trikkene som gikk fra Centrum til Muranowska, der vi hoppet av og gikk de siste par minuttene til Polonia Warszawas hjemmebane Konwiktorska Stadium. Altså ingen premier for å nå gjette at kampen jeg denne dagen hadde plukket ut var oppgjøret mellom Polonia Warszawa og Huragan Morag i III Liga gruppe I (1). Dette er ensbetydende med nivå fire av polsk fotball, og det er det øverste regionaliserte nivået. Vi så snart anleggets flotte fasade og siktet oss inn på den. Der utenfor hadde man dratt frem grillen og bød på herlige kielbasa (pølser), så etter at vi hadde betalt 25 zloty hver for en billett, ble det både pølser og øl mens vi ladet opp til kamp.

Polonia Warszawa har en meget interessant historie som strekker seg tilbake til 1911. Det gjør Polonia til Warszawas eldste eksisterende sportsklubb, og navnet (som er latinsk for Polen) var et modig valg på en tid da Polen var under russisk styre og ikke ennå en selvstendig stat. Allerede året etter tok de i bruk sine karakteristiske svarte drakter som har gitt de tilnavnet The Black Shirts og som var en markering av sorg over okkupasjonen av Polen. Polonia gjorde det meget godt i 1920-årene, med måtte vente til 1946 før de kunne feire sin første tittel som polske seriemestre. Deres hjemmebane hadde blitt ødelagt under krigen, så de innkasserte tittelen på erkerivalen Legia Warszawa sin hjemmebane.

Dessverre skulle snart bli tøffere for toppklubben Polonia under stalinist-tiden, da man blant annet ble pålagt å endre sitt navn og sine farger. Regimet ville radere ut alle minner om Polonia, og i en tid der alle klubbene ble ’tildelt’ en sponsor (som hæren, militærpolitiet, gruveindustrien etc) fikk Polonia navnet Kolejarz (som betyr ‘jernbanearbeider’) og ble et av lagene til den polske jernbanen. De var dog en av de mindre pengesterke og mektige ‘sponsorene’, og valgte uansett å først og fremst drive sin fotball-satsing på Lech Poznan. Polonia gikk for lut og kaldt vann, og rykket etter hvert ned på nivå to. Få trodde det skulle gå 40 år før den gamle storhet var tilbake. Om rivaliseringen med Legia allerede var heftig, fikk man ikke noe mindre horn i siden til de i denne perioden, da alt som var av unge lovende spillere ble vervet til hæren for minst fem år og tilbudt for hærens klubb Legia Warszawa.

Det var først i 1993 at Polonia returnerte til toppdivisjonen, og ute av stand til å konkurrere med de ressurssterke klubbene der rykket de rett igjen, men returnerte på nytt i 1996. Samme år fikk de ny eier som tidligere hadde vært en viktig sponsor for Legia, og i 1998 ble Polonia nummer to i serien, før de året etter tok seg helt til semifinalene av Intertoto-cupen. Det var kun et varsel om hva som skulle komme, men i 2000 var ikke Polonia tippet som en av tittelutfordrerne. Likevel gikk de bort og vant hele greia, og tok dermed sitt andre ligamesterskap og det første siden 1946. Det var etter at de tidligere det året hadde vunnet den polske ligacupen med finaleseier 2-1 over rivalen Legia. Kronen på verket kom da seier i landets Super Cup sørget for en fin trippel dette året.

Til tross for at man ikke klarte å følge opp dette, vant Polonia i 2001 den polske cupen. Men i årene som fulgte var det stort sett plasseringer på nedre halvdel av tabellen. Det ble omsider nedrykk i 2006, og to år senere ble Polonia faktisk slått sammen med daværende Ekstraklasa-klubb Dyskobolia Grodzsisk Wielkopolski og overtok deres plass i toppdivisjonen. For å gjøre en lang historie kort, hopper vi frem til 2012 da klubben hadde blitt tatt over av en ny eier som etter hvert skulle vise seg å være uegnet til oppgaven. Det endte i økonomiske problem og full krise. Til tross for at klubben endte på sjetteplass i toppdivisjonen i 2012/13-sesongen, ble de nektet ny lisens og den nevnte eieren hadde nå levert inn konkursbegjæring mot klubben som dermed i henhold til reglementet der måtte degraderes (minst) fem nivåer.

Man måtte altså starte opp igjen på nivå seks, og man kan selvsagt også argumentere med at dette er ny klubb som da ble stiftet av en gruppe supportere og med spillere hentet fra det lokale akademiet MKS Polonia Warszawa. Forbundet ombestemte seg uansett før ligastart, og Polonia fikk starte på nivå fem…i IV Liga. Den vant de i 2014, og er fortsatt å finne på fjerde nivå; i III Liga. Man skjønner kanskje at dette ikke er noen ordinær nivå 4-klubb, men med tanke på Polonias historie og tradisjoner var jeg nok litt skuffet over oppmøtet som jeg hadde vært sikker på skulle være et firesifret antall. Vi hadde god plass der vi satt på benkene utenfor og inntok herlig polsk pølse og god polsk øl.

Det hadde ikke vært noe program å oppdrive, men jeg klarte å snappe til meg noe jeg først trodde var nettopp det, men som slik jeg tyder det viste seg å være et magasin som tar for seg litt av klubbens historie. Det var uansett på tide å komme seg innenfor dørene på Konwiktorska Stadium, og vi gikk inn under det jeg igjen får poengtere er en flott fasade. Konwiktorske Stadium ble åpnet i 1928, men har blitt modernisert i 2004. Tribunefasilitetene består av sittetribuner på begge langsider, mens det ikke er noe slikt på kortsidene. Der gjør den uansett en sving som tyder på at det nok kan ha vært løpebaner her en gang i tiden. Her var det ikke mulighet for å ta seg rundt banen, så vi tok bare plass på den store hovedtribunen der vi kom inn.

Jeg skal si minst mulig om kampen, for det var en usedvanlig svak forestilling vi ble vitne til. Det ble vel ikke notert et eneste skudd på mål før pause, og det aller meste foregikk på midtbanen, der ballen til stadighet skiftet innehaver etter hvert som lagene mistet den til hverandre med stor hyppighet. Høydepunktet hittil var da jeg kunne benytte pausen til en røykepause, og for min bror en ny omgang med kielbasa og øl som jeg lot meg friste til å være med på. Anti-kommunist-bannerne glimret dessverre også med sitt fravær denne dagen, og men de fremmøtte Polonia-supporterne håpet i hvert fall på en bedre andre omgang.

Noen av de mente at dagens motstander burde slås da de ikke er av lagene som er tippet høyt oppe, men det fortsatte egentlig i samme tralten med mye svakt spill og lite av interessante situasjoner. Det hele stinket 0-0, men med et kvarter igjen fikk gjestene straffe. Anton Kolosov gjorde ingen feil da han besørget 0-1, og Polonia hadde lite å svare med. Nå var heller ikke deres keeper ytterligere truet; i hvert fall ikke før Kolosov på overtid doblet ledelsen og sørget for at det endte 0-2. Egentlig en begredelig 0-0-kamp som Polonia på et aller annet vis klarte å tape. Ingen av lagene fortjente egentlig poengene, men Huragan Morag reflekterte nok neppe altfor mye over det. Selv forlot vi arenaen og kastet oss ut igjen i Warszaas uteliv.

Polish ground # 2:
Polonia Warszawa v Huragan Morag 0-2 (0-0)
III Liga, gI
Konwiktorska Stadium, 17 August 2019
0-1 Anton Kolosov (pen, 75)
0-2 Anton Kolosov (90+1)
Att: ??
Admission: 25 PLN
Programme: None

Next game: 18.08.2019: Legia Warszawa v Zaglebie Lubin
Previous game: 13.08.2019: Graabein v Konnerud 3
Previous polish game: 03.08.2019: Gryf Wejherowo v GKS Katowice

More pics

Tirsdag 13.08.2019: Graabein v Konnerud 3

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Kun fire dager etter vi hadde vært i Sverige luftet min groundhopper-kumpan Stig-André (les hans blogg her) idéen om en liten utflukt over Oslofjorden for å besøke Graabein Stadion. Jeg mistenker at det nå var en god kandidat til tittelen som den nærmeste fortsatt ikke-besøkte banen der det spilles organisert førstelags-fotball, men selv om det er rett over fjorden fra min base i Drøbak, er det ikke altfor enkelt å ta seg dit uten bil. Det var derfor en fin mulighet nå, og også mitt reisefølge hadde ønsket seg dit en stund etter å i en årrekke ha passert anlegget et utall ganger på vei til og fra Drammen.

Jeg ble plukket opp i Drøbak, og vi krysset Oslofjorden ved hjelp av Oslofjordtunnelen mens vi var enige om at man her heller burde ha bygget bro. Denne gang var det utrolig nok ikke noe tull med tunnelen, så vi kom oss greit over til Hurumlandet der vi begge tydeligvis har slekt. På siden til min bestefar har vi klart å spore slekten på Hurum helt tilbake til 1500-tallet, og også dagens sjåfør kunne fortelle om slekt langt tilbake. Begge har mange forfedre og slektninger som ligger på Kongsdelene kirke rett bak Graabein stadion der vi parkerte på parkeringsplassen med det jeg mener var en snau halvtime til avspark.

Graabein representerer tettstedet Sætre, og deres bane ligger i den sørlige utkanten der. Sætre ligger på vestsiden av Oslofjorden, helt nord i Hurum kommune. Med sine drøyt 3 700 innbyggere er det kommunens største tettsted sammen med Tofte, og de to utgjør til sammen 2/3 av kommunens innbyggertall. Sætre har stolte industritradisjoner med produksjon av sprengstoff som ble produsert til både privat og militært bruk. Etter at Dyno Nobel ble solgt til et utenlandsk selskap i 2005, har imidlertid sprengstoffproduksjonen blitt lagt ned, men det er nå i stedet et museum tilegnet dette. For egen del forbinder jeg Sætre med sommeren og båtturer over dit, samt en og annen slåsskamp med Sætre-ungdom som kom over fjorden for å feste i Drøbak.

Noen fra disse traktene vil kanskje også forbinde Graabein med Graabein Cup som de arrangerte (og kanskje fortsatt arrangerer?), men da klubben ble stiftet allerede i 1872 var det under navnet Sætre Idrætsforening. Den gang drev de garantert ikke med fotball. I 1917 endret de navn til Idrætsforeningen Graabein, og det fortelles at bakgrunnen var en stadig ‘krig’ Sætre-ungdommen som fikk tilnavnet ‘gråbeinera’ hadde med jevnaldrende gjenger fra Åros. I 1996 tok de igjen stedsnavnet inn i klubbnavnet ved å bli Sætre IF Graabein, og klubben har i tillegg til fotball også håndball og basketball på menyen. Hva fotballen angår er de nå å finne helt nede i 7. divisjon.

En bil som hadde parkert ved inngangen hadde te klistremerke mot ulv, og det er jo lettere ironisk om han holder med Graabein. Det var uansett gratis inngang på banen som heldigvis fortsatt har skikkelig gressmatte. Tilskuerfasilitetene består av noen benkerader i tre som er snekret sammen i skråningen på den ene langsiden, og på toppen der har man et klubbhus med tilhørende kiosk. Første gang vi diskuterte et besøk her var vi enige om at et lokaloppgjør mot Tofte Fremad hadde vært gjevt, men i dag måtte vi ta til takke med et av avdelingens mange reservelag. I det hele tatt er det kun Graabein og Tofte Fremad som ikke er reservelag, om man da ikke ser på breddesatsingen til Strømsgodset IF som et førstelag; noe jeg naturligvis ikke gjør).

7. divisjon Buskerud ble toppet av nettopp Tofte Fremad, men etter at Slemmestad 3 hadde trukket seg besto denne avdelingen nå kun av åtte lag. Etter halvspilt serie hadde Tofte-klubben opparbeidet seg en aldri så liten luke på fire poeng ned til de nærmeste forfølgerne som var Stoppen 3. Hakk i hæl fulgte deretter Graabein og Strømsgodset-klubben som forsøker å late som om de er et førstelag, fulgt av de øvrige. Vi måtte nøye oss med et tredjelag som motstander denne kvelden, og Konnerud 3 lå nest sist av de åtte gjenværende. Det var kun spilt drøyt to minutter da Markus Rustand ga Graabein ledelsen 1-0, og med ti minutter til pause så det lyst ut for Sætre-klubben da Joachim Hafslien doblet. Men Henrik Engdahl Nilsen ville det annerledes, og reduserte til 2-1 få minutter senere, slik at det også var pauseresultatet.

Vi hadde knapt kommet ut igjen fra kiosken med forfriskninger da Atle Føreland sekunder ut i andre omgang dunket inn 3-1, og det hele virket avgjort da Espen Lyngen ikke altfor lenge etter økte til 4-1. En av de tilstedeværende sin firbeinte venn ville også ta del i det som skjedde ute på banen, og noen komiske minutter fulgte da hunden løp rundt på banen på jakt etter ballen. Ikke før hadde den blitt lokket av banen slik at spillet kunne starte igjen, før den var tilbake igjen og spillet måtte stoppes på ny. Deretter benyttet den anledningen til å stikke opp på hovedveien og muligens opp i skauen på andre siden, mens det jeg antar var eieren og en hjelper eller to kjørte bort for å hente den.

Ute på banen satt Kristian Haugrud Johansen spikeren i Konnerud-kista da han på overtid fastsatt sluttresultatet til 5-1 med et skudd som gikk inn via tverrliggeren. Vi hadde talt oss frem til 54 tilskuere som så dommeren blåste med dette som sluttresultat. Vel, bortsett fra de som fortsett drev jakt på den rømte hunden da vi satt kursen hjemover etter kampslutt. Man får håpe den ble lei og til slutt kom tilbake. For min del ble jeg skysset hjem av Stig-André. Dette var for øvrig også siste kamp før jeg nok en gang skulle ta en helgetur til Polen sammen med min bror noen dager senere. Det var bare å glede seg til det, og selvsagt hadde jeg også blinket meg ut et par kamper i den forbindelse.

Norwegian ground # 104:
Graabein v Konnerud 3 5-1 (2-1)
7. divisjon Buskerud avd. 3
Graabein Stadion, 13 August 2019
1-0 Markus Rustand (3)
2-0 Joachim Hafslien (36)
2-1 Henrik Engdahl Nilsen (39)
3-1 Atle Føreland (46)
4-1 Espen Lyngen (53)
5-1 Kristian Haugrud Johansen (90+1)
Att: 54 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 17.08.2019: Polonia Warszawa v Huragan Morag
Next norwegian game: 23.08.2019: Sande / Nordre Sande v Glassverket
Previous game: 09.08.2019: IFK Strömstad v Hogstorps IF
Previous norwegian game: 31.07.2019: Nesodden v Drøbak/Frogn

More pics

Fredag 09.08.2019: IFK Strömstad v Hogstorps IF

Det hadde gått noen dager siden jeg kom hjem fra helgen i Gdansk og min første tur til Polen, og det var således kanskje på tide med en ny kamp igjen? Min etter hvert medsammensvorne i så henseende – Stig-André – følte tydeligvis det samme. Han hadde også nylig kommet hjem fra en lengre tur enn min, med fotball i både Island og Canada samt noen dager også i USA. Jeg var ikke vond å be da han foreslo en utflukt over grensen for å se IFK Strömstad spille kamp på Strömsvallen. Slagplanen vi la gikk ut på at jeg kom meg til Kambo stasjon hvor han ville vente med bil.

Som sagt, så gjort, og etter å ha busset til Ås stasjon motsto jeg fristelsen av å oppsøke Babylon Pizza og kom meg omsider med toget mot Moss. Ved Kambo steg jeg av som avtalt, og der ventet min groundhopper-kumpan på en liten parkeringsplass rett ved siden av stasjonen. Nå var det bare å sette kursen mot Sverige, Bohuslän og Strömstad. Vi hadde beregnet nokså god tid slik at vi kunne innta et måltid i byen før kamp, og det ble nok en gang gjort på pizzarestauranten Simons Hörna nede ved havna. Der ble vi så fordypet i fotball-relaterte temaer at vi holdt på å snakke oss helt bort, for plutselig oppdaget vi at det kun var rundt tjue minutter igjen til kampstart.

Strömstad er et kjent navn for alle nordmenn, men mindre kjent er kanskje grunnen til at den i 1676 ble grunnlagt av Karl XI. Etter Freden i Roskilde og overføringen av Båhuslen fra Danmark-Norge til Sverige, gjorde at svenske fikk litt hodebry med handelslekkasje siden de nordre delene av lenet lå nærmere Halden enn Uddevalla som var nærmeste svenske by. Derfor grunnla man altså Strömstad, som med det er Sveriges vestligste by. Strömstad var også hovedkvarter for Karl XII under krigen mot Norge, fra 1716 helt til hans død under angrepet på Halden i 1718.Ellers var det senere innbringende sildefiske som gjorde at byen vokste, og den ble også kjent for sine mange badehus. I dag er den naturlig nok mest kjent for grensehandelen, og næringslivet er i stor grad basert på dette. Eksempelvis er Nordby-senteret et av Nordens største, og til tross for kun rundt 6 300 innbyggere har byen også to systembolag.

Strömstad domineres rett og slett av nordmenn, og de har også tatt over en stor andel av hyttetomtene og naturperlene langs kysten her. Det er nok ikke like populært blant alle, og det så man et eksempel på da Strömstadpartiet for noen år siden ble største parti her etter sin valgkamp der de gikk ut mot kjøpesterke nordmenn som tok seg til rette. Vi håpet vi likevel ville velkomne som fotballtilskuere på Strömsvallen denne fredagskvelden, når IFK Strömstad skulle ta imot Hogstorps IF til dyst i Division 5 Bohuslän. Da vi stresset i vei etter å ha funnet ut at klokka hadde blitt litt mer enn forventet, hadde vi imidlertid glemt helt å ta ut svenske penger, men heldigvis var det tydeligvis gratis inngang på Strömsvallen.

IFK Strömstad er en av mange IFK-foreninger i Sverige, og denne ble stiftet i 1907. Deres beste periode var da de i siste halvdel av 1980-årene og starten av 1990-årene spilte på nivå tre, som den gang var Division 2. Både i 1987 og 1988 ble de nummer to, og ved det siste tilfelle var det svært knepent da kun en målforskjell på tre mål skilte IFK Strömstad og tittelvinnerne Jonsereds IF som følgelig tok opprykket. I 1993 kom nedrykket, og ytterligere nedrykk året etter, og nok et nedrykk i 1996. Dermed tre nedrykk på fire år, og selv om de en periode var heislag mellom nivå 5 og 6, ble de i 2005 flyttet ned til nivå 7 (Division 5) etter en omstrukturering av ligasystemet (det var da man innførte de nye Division 1-avdelingene på nivå tre).

De returnerte umiddelbart, men rykket rett ned igjen, og bunnen var nådd da de i 2016 rykket ned til Division 6 Norra Bohuslän, som er ensbetydende med nivå 8. Der tok de tittelen og returnerte til Division 5 Bohuslän på første forsøk, og kjempet umiddelbart om et andre strake opprykk, men etter en andreplass måtte de gi tapt i kvaliken. Det kan fort bli historien også i år, for nok en gang kjempet de i toppen, men lå på en andreplass med fem poeng opp til ledende Henån-Gilleby. Andreplass gir kvalik, men man hadde naturlig nok på dette tidspunkt ikke gitt helt opp håpet om å kunne innhente tetlaget. Da måtte man nok imidlertid ha en seier over dagens bortelag Hogstorps IF som lå tredje sist av de tolv lagene i divisjonen.

Strömsvallen har en fin hovedtribune på den ene langsiden, der man kan hvile akterspeilet på benkerader i tre og få tak over hodet. Dette er anleggets eneste tribune, og det var på motsatt langside vi ankom med kun fem-ti minutter til kampstart. Der har man et bygg som blant huser klubbens kiosk, men altså intet av tribunefasiliteter. Dog er det en ørliten gressvoll bortover langs denne langsiden, slik at man kan stå litt opphøyet. Banen er omkranset løpebaner, og det er ingen fasiliteter på kortsidene, men i det ene hjørnet har man et herlig kampur der vi etter hvert skulle få se at man oppdaterte stillingen manuelt ved å bytte ut trebiter med påmalte nummer. På utsiden er det også en kjip kunstgressbane, men heldigvis var det hovedbanen og skikkelig gress man skulle spille på denne kvelden.

Mitt reisefølge skulle vært på kamp her tidlig dette året, da Kråkerøy skulle vært gjester i en treningskamp, men bortelaget hadde den gang tydeligvis glemt det og uteblitt for i stedet å spille en treningskamp hjemme i Østfold, men Stig-André hadde måttet innse at det ble bomtur og Strömstad-klubben som ventet forgjeves på Kråkerøy heller måtte nøye seg med å arrangere trening. Den gand skulle kampen vært spilt på kunstgressbanen, men den skulle heldigvis ikke være i bruk nå, og Stig-André kunne også trekke et lettelsens sukk over at bortelaget denne gang hadde møtt opp.

Skjønt de var nokså fraværende da Shqipdon Bena sendte vertene i føringen etter åtte minutter. Jeg fikk det så vidt med meg da jeg i riktig øyeblikk kikket opp fra kampprogrammet som kunne fås gratis ved inngangen (en blekke stappet med kun reklame, som man hadde stukket A4-ark med lagoppstillingene inni). Vertene dominerte banespillet og doblet ledelsen ved Benjamin Gustafsson etter en drøy halvtime. Det sto seg til pause, og det var da vi nok en gang fant ut at vi skulle ha tatt ut penger. I etterpåklokskapens navn ville de sikkert tatt mot norske kontanter her i Strömstad, men de tok i hvert fall ikke kort, og den svenske Vipps-varianten Swish er visst ikke så lett å skaffe seg uten svensk bankkonto. Dermed måtte mannen som senere har fått tilnavnet «kaffemannen» gå kaffetørst litt til.

Det er egentlig ikke så mye å si om den andre omgangen, annet enn at hjemmelaget egentlig styrte fullstendig. Deres ledelse var aldri truet, og på tampen fikk de også økt både én og to ganger da Aulon Bitqi noterte seg for to mål på like mange minutter. 4-0 ved full tid og en oppskriftsmessig hjemmeseier foran det vi mente var 88 tilskuere. Det offisielle tallet ble senere oppgitt å være 65, men jeg tror vi var langt nærmere sannheten. Uansett var det bare å komme seg hjemover, og via en matpause på en bensinstasjon ble jeg skysset helt hjem av Stig-André som ble værende i Drøbak til en god stund etter at klokka hadde passert midnatt. Da takket vi for i dag, men det skulle gå særlig lenge til vi sammen var på farten igjen.

Swedish ground # 8:
IFK Strömstad v Hogstorps IF 4-0 (2-0)
Division 5 Bohuslän
Strömsvallen, 9 August 2019
1-0 Shqipdon Beka (9)
2-0 Benjamin Gustafsson (32)
3-0 Aulon Bitqi (85)
4-0 Aulon Bitqi (87)
Att: 65 (we counted 88)
Admission: Donation
Programme: Free

Next game: 13.08.2019: Graabein v Konnerud 3
Next swedish game: 13.09.2019: Kungshamns IF v IK Svane
Previous game: 03.08.2019: Gryf Wejherowo v GKS Katowice
Previous swedish game: 31.05.2019: Ärtemarks IF/Billingsfors v Dals Långeds IK

More pics

Lørdag 03.08.2019: Gryf Wejherowo v GKS Katowice

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Jeg må si jeg har en snill bror, for han hadde faktisk tatt spanderbuksene på og invitert meg med på en helgetur til Gdansk. Det var det selvsagt vanskelig å si nei takk til, og ikke overraskende tok jeg umiddelbart en kikk på hva som var å oppdrive av kamper i nærområdet den helgen. Jeg hadde aldri tidligere sett kamp i Polen, og for den saks skyld heller aldri tidligere vært i Polen heller, men var selvsagt gira på en kamp. Først måtte vi imidlertid komme oss dit ned, og vi var avhengige av en meget tidlig start. Min bror hadde faktisk fått naboen sin, som jobber som drosjesjåfør, til å kjøre oss opp til Gardermoen for en billig penge, og jeg ble plukket opp av de to allerede litt etter klokka fire.

Mens vi fikk en liten ekstra høneblund, fraktet Norwegian sitt morgenfly oss sørøstover, og jeg våknet idet vi traff asfalten på Lech Walesa-flyplassen i Gdansk. Derfra valgte vi å ta tog inn til sentrum, men i hastverket med å rekke et tog som sto klart på perrongen skulle jeg nok tatt meg litt bedre tid etter å ha kjøpt billetter på en automat. Med 72-timers billetter for hele storbyområdet som omfatter både Gdansk, Gdynia, Sopot, Wejherowo etc, burde vi hatt ting på stell, men der vi stresset hastet inn på toget, tenkte jeg ikke på at billettene måtte valideres før konduktøren kom. Han pekte ut stemplingsautomaten om bord, men påpekte at det ville bli bot siden vi ikke hadde brukt den før avgang. Kommunikasjonen måtte gå via Google Translate, men det var ingen nåde for to turister selv om han i det minste foreslo å halvere boten og avslutningsvis beklage med at han kun gjorde jobben sin.

Det var bare å ta det på egen kappe, og etter at jeg hadde betalt rundt 170 kroner i mulkt, kunne vi foreta et togbytte ved Gdansk Wrzeszcz og komme oss til Gdansk Glówny. Utenfor stasjonen var noen av de lokale allerede i full gang med dagens sullik-virksomhet selv om klokka ikke var mer enn rundt halv ni på morgenen. Siden det fortsatt var litt tid til innsjekking gikk vi en rolig tur gjennom sentrum og slo oss ned på et av flere serveringssteder som reklamerte med english breakfast. Jeg savnet naturligvis black pudding, men godt var det lell, og turens første øl på polsk grunn ble det også før vi etter hvert tuslet videre. Det er liten tvil om at Gdansk har blitt et populært reisemål for nordmenn, for i hordene av turister kunne man nærmest høre norsk hvor enn man snudde seg. Uansett, vi fikk etter hvert sjekket inn tidlig på Hilton-hotellet, og deretter hadde jeg naturlig nok planene klare med fotball på menyen.

Denne helgen var det seriestart i flere av Polens divisjoner, og jeg hadde merket meg at mens Lechia Gdansk hadde bortekamp, ville Arka Gdynia spille hjemme oppe i nabobyen. Dagen etter at vi booket turen ble imidlertid denne kampen flyttet til fredag kveld, og det så litt mørkt ut med tanke på kamp. Heldigvis dukket det opp et lite knippe alternativer, og av disse var det Gryf Wejherowo som fristet meg mest, samtidig som de også bød på den enkleste reiseveien. 72-timers billetten vi hadde kjøpt var som nevnt gyldig helt opp til Wejherowo, og etter å ha passert badebyen Sopot og deretter Gdynia, kunne vi etter en drøy times togtur stige av på stasjonen Wejherowo Nanice.

Wejherowo er en by med bortimot 50 000 innbyggere, og den ligger om lag fire mil nordvest for Gdansk. Likevel regnes den tydeligvis som en del av storbyområdet som kalles Trippelbyen og som består av Gdansk, Gdynia, Sopot og omegn. Wejherowo ble grunnlagt i 1643 under navnet Wola Wejherowska, og ble således oppkalt etter grunnleggeren Jakub Wejher – en polsk aristokrat. Etter at området på 1700-tallet ble annektert av Preussen, fikk den det tyske navnet Neustadt. Også under den annen verdenskrig var byen naturlig nok under tyske kontroll, og som en liten dose ubrukelig trivia kan det nevnes at Adolf Hitlers personlige tannlege Hugo Blaschke var født her. Det var ingen tannlege vi hadde planer om å oppsøke, for vi slo oss i stedet ned på et serveringssted og unnet oss en øl og en porsjon med den polske spesialiteten pierogi. Herlig!

Noe av grunnen til at valget denne kvelden falt på Gryf Wejherowo, var bilder jeg hadde sett fra deres stadion, og ikke minst en meget interessant beliggenhet. Nå går det nok fint an å kjøre rundt i en lang omvei, men adkomsten fra sentrum går via en sti gjennom en skog. Man går en god stund oppover på en bred ‘sti’ som har en del trapper og omsider leder frem til anlegget som ligger midt der inne i skogen. Temmelig spesielt, og også nokså sjarmerende. Men gudene vet hvordan de hadde kommet seg dit, der to politifolkene som midtveis nede i skogen sto parkert i en jeep og fulgte med på de som kom gående forbi på vei til kamp.

Gryf Wejherowo ble i 1921 stiftet under navnet TS Kaszubia, og skal med det faktisk være den eldste klubben i det pommerske voivodskap (polakkenes svar på fylker). Sportsklubben markerte seg først ved å produsere gode boksere og langdistanseløpere. Det var etter den annen verdenskrig at de tok navnet Gryf Wejherowo, og i 1970 rykket fotballklubben opp til nivå tre, men rykket ned igjen tre år senere. Det var i denne perioden at fotballens popularitet vokste i Wejherowo og ble den dominerende grenen i klubben. I 1992 rykket de igjen opp til nivå tre, og ble denne gang i fem sesonger før de rykket ned igjen i forbindelse med en restrukturering av ligasystemet. I 1998 var de tilbake igjen på nivå tre under navnet WKS Gryf Wejherowo, og for ordens skyld står WKS for Wejherowski Klub Sportowy.

Klubben støtte på økonomiske problemer rundt årtusenskiftet, men takket være trofaste og lojale spillere som ble værende i klubben tross problemene, hevdet de seg nokså godt og hanket til og med inn to regionale cuper. Men i 2004 gikk det som det måtte da de rykket ned til IV Liga og styret trakk seg. Til tross for ny formann som slettet gjelden ble det nok et nedrykk, men de startet gjenoppbyggingen av laget stein for stein med lokale spillere, og i 2012 var de igjen tilbake på nivå tre i form av II Liga. Det er der de fortsatt befinner seg, og denne dagen skulle de ta imot den tidligere storheten GKS Katowice som har klart å surre seg ned på nivå tre. Gryf er for øvrig også kjent for sin innsats i den polske cupen i 2011/12-sesongen, da de slo ut flere lag fra de to øverste divisjonene på sin vei til kvartfinalen.
Karen i det åpne inngangspartiet på den ene kortsiden snakket åpenbart ikke et ord engelsk, men ved å gestikulere klarte han å få oss til å forstå at vi måtte rundt på en av langsidene. Der betalte vi oss inn med 20 zloty, som var snaut 45 kroner – noe en polsk groundhopper tilsynelatende mente var nokså ublu da han besøkte arenaen noe tidligere i et blogginnlegg jeg hadde funnet. Anleggets interessante beliggenhet inne i skogen sør for Wejherowo sentrum er nevnt. Det skal også nevnes at det ble bygget i årene 1924-1927, på et område som opprinnelig var ment å huse en militær skytebane. Det ble tidlig klart at det ikke var noen mulighet for å kunne ta seg rundt inne på anlegget her, så vi ble ‘fanget’ på langsiden der vi hadde betalt oss inn. Der står anleggets hovedtribune, som er en sittetribune med tak over. På motsatt langside er det seksjoner med åpen tribune av det mindre, inkludert et slags ‘bur’ til eventuelle bortefans. På kortsidene er det ingen tribunefasiliteter.

Mens vi kastet oss over matserveringen med innkjøp av øl og herlig polsk kielbasa (pølse) fra grillen, kom lagene på banen. Gryf skulle altså opp mot en motstander som på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene hanket inn tre polske cuptitler og to supercup-titler, og som fire ganger ble nummer to i ligaen. Det begynner nå å bli en god stund siden denne kampen, og det er vel uansett ikke noe poeng i å gå altfor mye i detalj her, men etter en nokså jevn innledning tok gjestene noe over utover i omgangen, og på overtid av første omgang sørget Arkadiusz Jedrych for at det sto 0-1 ved pause. Hjemmelagets Ultras kunne ta seg en ørliten hvil fra synging og tromming, og vi kunne bevilge oss påfyll av både øl og kielbasa.

Gryf irriterte seg nok over å ha sluppet inn mål sekunder før dommeren blåste for pause, og slik jeg husker det så yppet de seg litt i starten av andre omgang, men det var når sant skal sies ikke den mest sjanserike kampen jeg har sett. Katowice sikret uansett seieren da de etter snaut halvspilt omgang doblet ledelsen ved Adrian Blad, og selv om de ble manet frem av hjemmefansen klarte ikke Gryf å finne noe svar på dette. Dermed endte det 0-2 foran et publikum som jeg vil anslå muligens var rundt 400 i tallet. Min debut i polsk fotball var overstått, og selv om det var langt fra noen festforestilling, hadde det gitt mersmak.

Det var bare å traske tilbake gjennom skogen, og vi stoppet vel for en øl på et vannhull før vi tok toget tilbake fra Wejherowo stasjon til Gdansk Glówny. Kvelden ble brukt til å være turister og sjekke ut et utvalg av serveringsstedene i gamlebyen og i og rundt elva. Jeg hadde kikket på en kamp også dagen etter, men det ville by på en litt lenger reise enn mitt reisefølge nok ville satt pris på, og jeg droppet å tøye den strikken. I stedet fant jeg på noe i hans ånd, slik at vi dagen etter også tok en utflukt til Gdansk Zoo, mens vi fant ut at WW2-museet begge hadde ønsket å besøke fikk vente til tirsdag formiddag, før returen til nisselandet. Det ble en fin tur, og jeg likte meg godt i Polen. Lite visste jeg da hvor raskt jeg skulle returnere.

Polish ground # 1:
Gryf Wejherowo v GKS Katowice 0-2 (0-1)
II Liga
Stadion WKS Gryf Wejherowo, 3 August 2019
0-1 Arkadiusz Jedrych (45+2)
0-2 Adrian Blad (64)
Att: ?? (my guess; about 400)
Admission: 20 PLN
Programme: None

Next game: 09.08.2019: IFK Strömstad v Hogstorps IF
Next polish game: 17.08.2019: Polonia Warszawa v Huragan Morag
Previous game: 31.07.2019: Nesodden v Drøbak/Frogn

More pics