Søndag 10.01.2016: AFC Dunstable v Salisbury

 

Turens siste dag hadde en stund voldt meg litt hodebry, og base i Bournemouth fra lørdag til mandag var ikke ideelt slik tingene utviklet seg, men den hadde blitt valgt med tanke på at jeg dagen før hadde håp om å besøke Swanage Town & Herston, før deres kamp ble avlyst og jeg altså ble sittende med en bindende reservasjon i Bournemouth. Det skal også nevnes at jeg denne helgen hadde kikket på mulighetene for en dobbel i Skottland, der Hearts v Aberdeen hadde sent avspark på lørdagen, i tillegg til at jeg kanskje kunne gjøre meg forhåpninger om å få billett til Stranraer v Celtic på søndagen, men så lenge den skotske junior-pyramiden er så trege med å legge ut kampprogrammet sitt så var det begrenset hvor lenge jeg kunne vente. Linlithgow Rose er en klubb jeg gjerne skulle besøkt, og mine mistanker om at de med hjemmekamp ville få tidlig avspark for å vises på TV viste seg å stemme, men etter en lang rekke avlysninger av deres kamp visste jeg ikke om de faktisk ville ta seg videre før det var for sent og Hearts-kampen allerede var utsolgt.

 

En annen mulighet for en dobbel fantes i Manchester og Cheshire, der jeg kunne sett Knutsford med tidlig avspark for deretter å faktisk besøke Old Trafford som et pliktløp og for å heie på Sheffield United i FA Cupen, men med det dårlige været som hadde vært var jeg redd for avlysning i Knutsford og at jeg ville bli sittende igjen med et lite fristende besøk til Old Trafford som eneste kamp denne dagen. Det var jeg ikke interessert i å risikere, og jeg valgte meg derfor den langt mer fristende destinasjonen Swanage. Den ble da også avlyst, men jeg fikk i hvert fall med meg en trivelig visitt til Berkhamsted før jeg dro ned til sørkysten lørdag ettermiddag, med ankomst på kvelden.

 

Som sagt hadde også denne dagen bydd på visse utfordringer, da jeg i det lengste håpet at det skulle dukke opp noe av interesse; først og fremst i FA Vase. Men da det kun var kampen til AFC Dunstable som i den turneringen ble flyttet til søndag, betød det at den eneste nye destinasjonen for meg i den engelske pyramiden denne søndagen ville være Stamford Bridge, der Chelsea tok imot Scunthorpe i FA Cupen. Jeg begynte til og med å vurdere dette alternativet for å i hvert fall få unnagjort et besøk der uten å måtte se kamp Premier League, men som ventet var bortebillettene dessverre revet bort. Etter å ha avventet til det siste, bestemte jeg meg til slutt for å bestille en billett i hjemmeseksjonen, men da jeg helgen før forsøkte å gjøre dette på min telefon, nektet den å fullføre kjøpet, og billettkontoret var visst stengt til mandag. Og da mandag morgen kom, var det selvsagt utsolgt, slik at jeg tidlig bestemte meg for å i stedet unne meg et gjensyn med Creasey Park i Dunstable.

 

Jeg har jo tidligere besøkt Creasey Park for å se Dunstable Town, som har en lengre historie der, men de to klubbene har nå en delt banedelings-ordning på anlegget som nå eies av de lokale myndigheter. Så da var det kanskje på sin plass å også ta en tur for å se deres «lillebror» i aksjon, selv om det bød på en lang reise tur/retur. Dagen startet ikke overraskende med en jakt på dagens Non-League Paper, som jeg fant på første forsøk i en sjappe et steinkast fra hotellet. Det hjelper å ha overnattet der før! Rett ved togstasjonen i Bournemouth ligger Chiquitas Café, der det tilbys både engelsk mat og retter fra Middelhavs-området, og denne gang valgte jeg meg faktisk en omelett-variant og lot den engelske frokosten vente til dagen etter. Og med denne fine starten på dagen var det med godt humør og masse pågangsmot at jeg starten ferden oppover mot Bedfordshire.

 

Første etappe gikk med tog opp til Clapham Junction, der jeg byttet til Overground-toget mot Stratford, som tok meg de ni stoppene til West Hampstead. Rett ved siden av sistnevnte stasjon ligger togstasjonen West Hampstead Thameslink, og derfra hoppet jeg på toget mot Bedford, som jeg skulle være med så langt som til Luton. Siste etappe gikk med buss til Dunstable, og jeg bet meg merke i at man siden mitt siste besøk i Dunstable sommeren 2013 har oppgradert busstraseen som mellom Luton og Dunstable kjører store deler av strekningen i en egen liten fil som var adskilt fra den øvrige trafikken. Den var ganske smal, men sjåføren som tydeligvis var under opplæring og kyndig veiledning klarte å unngå å treffe kantene som på begge sider virket skummelt nærme. Vel inne i Dunstable trykket jeg omsider på knappen og kunne stige av utenfor Wetherspoons-puben Gary Cooper, som er oppkalt etter Hollywood-skuespilleren og byens store sønn, og der unnet jeg meg nå en kjapp rast for å nyte en forfriskende pint.

 

Dunstable er en markedsby som ligger i den sørlige delen av grevskapet Bedfordshire, fem mil nord for London og rett vest for Luton, som den delvis har vokst sammen med. Den er nok i dag langt triveligere enn store deler av sentrale Luton, og i romertiden gikk Dunstable under navnet Durocobrivis. Det var følgelig også på denne tiden at romerne rustet opp oldtidsveien Watling Street som går gjennom byen, og også Icknield Way som er en annen oldtidsvei som krysser Watling Street rett ved Dunstable. Lutons vekst som følge av ikke minst hatteindustrien ankomst der på 1800-tallet førte til tilsvarende nedgangstider i Dunstable, der dette senere ble erstattet av blant annet bilindustri. Dunstable har i dag rundt 35 000 innbyggere, og Hollywood-skuespilleren Gary Cooper er som nevnt byens store sønn.

 

Etter å ha tømt glasset spaserte jeg det siste kvarteret eller så opp til Creasey Park, der det denne dagen altså skulle kjempes om avansement i FA Vase. Da jeg ankom med en drøy time til avspark, måtte jeg spørre meg selv om det var verdt det, for anlegget så like nitrist ut som jeg tross alt husket det, der det er funksjonelt sett helt sikkert tipp topp, men totalt blottet for karakter. Men jeg skjøv eventuelle negative tanker unna og sa meg fornøyd med å få sett en kamp denne søndagen, og betalte meg inn med £6. For ytterligere £1,50 fikk jeg også et eksemplar av dagens kampprogram som for øvrig var helt ok og hadde det man kan forvente av informasjon. Jeg satt kursen mot klubbhuset, der jeg i hvertfall kunne konstatere bedring siden mitt forrige besøk. Den gang hadde den fremstått som delt i to med en egen avdeling for «fiffen», men nå var den mer åpen og mer romslig, i tillegg til at det også var langt flere sitteplasser der inne. Og jammen har de ikke også fått gratis WiFi.

 

AFC Dunstable ble i 1881 stiftet under navnet Old Dunstablians, men dette navnet var tidligere brukt av en gruppe tilknyttet Dunstable Grammar School, der nevnte Gary Cooper for øvrig var en av elevene. Da denne skolen ble lagt ned og ble overtatt av Manshead School, ble rektoren spurt om man ikke kunne blåse liv i dette gamle navnet, og dagens klubb var født. Etter å ha spilt sine første år i lokale ligaer som Dunstable Alliance og Luton District & South Bedfordshire League, fikk de i 1995 innvilget sin søknad om å få bli med i South Midlands League, som to år senere slo seg sammen med Spartan League og stiftet Spartan South Midlands League. Denne ligaens Division Two ble vunnet i 2004, samme år som de tok dagens navn (på en tid da AFC-prefikset ikke var like vanlig som nå, og fortsatt bruker de for øvrig The OD’s som kallenavn), men deres spartanske hjemmebane hindret videre opprykk inn til de i 2008 ble kontaktet av lokale myndigheter og Bedforshire FA som tilbød klubben å bli partner i det nye Creasey Park-anlegget som man jo har gitt en totaloverhaling. Dermed kunne de flytte inn på ny hjemmebane og starte 2009/10-sesongen i SSML Division One.

 

Opprykket til Premier Division ble sikret med andreplassen i 2012, og AFC Dunstable har etablert seg på øvre halvdel. Tredjeplassen fra deres debutsesong ble kopiert i fjor, og denne sesongen kan det kanskje også overgås. Tabellen viste nemlig på de på dette tidspunktet befant seg på andreplass, sju poeng bak ledende London Colney, men med en kamp mer spilt. De ble imidlertid også pustet i nakken av klubber som Hoddesdon Town (fire poeng bak AFC Dunstable med to kamper til gode), Hertford Town og Berkhamsted, som alle har søkt opprykk til step 4, i likhet med AFC Dunstable. Det blir nok tøff kamp om tittelen og opprykket i SSML Premier denne sesongen, men denne dagen skulle det altså dreie seg om fjerde runde i FA Vase, der motstander var ingen ringere enn føniksklubben Salisbury FC, som leder an i Wessex League og av mange ble regnet som en av favorittene til FA Vase-tittelen.

 

AFC Dunstable hadde i den tidligere rundene tatt seg av Clacton, Stotfold og Basildon United, mens Salisbury i tur og orden hadde slått ut Wincanton Town, Folland Sports, Calne Town, St. Austell og til sist Highworth Town, etter at de som ny og umerittert klubb måtte starte allerede i første kvalifiseringsrunde. Mens jeg med en pint Strongbow til £3 sto og betraktet lagoppstillingene traff jeg på et par kjente fjes. Etter en prat med groundhopper John McClure, traff jeg snart på en groundhopperen Dave Higgins da jeg kort etter beveget meg ut. Creasey Park entres i hjørnet på den ene kortsiden, nærmest langsiden der man også finner det moderne klubbhuset. På denne langsiden er det kun såkalt hard standing, og det er også tilfelle på bortre kortside. På bortre langside har man imidlertid en sittetribune av den moderne, prefabrikerte sorten, og på kortsiden ved inngangen står en tilsvarende variant som er en del mindre og som dessuten er beregnet på stående tilskuere.

 

Salisbury-manager Steve Claridge bør være et kjent navn for de fleste, og han hadde valgt å gi debut til keeper Charlie Searle, som etter seks-sju minutter leverte en flott redning da han fikk fingertuppene på et skudd fra hjemmelagets Nathan Frater og fikk slått ballen over tverrliggeren. Hjemmemanager Steve Heath og hans utvalgte satset på en taktikk med lange baller, og dette tok innledningsvis gjestene litt på senga. De hvitkledde fant imidlertid snart ut av dette og etter ti minutters tid begynte de sakte men sikkert å ta over. De hadde allerede presset frem et par halvsjanser da Thomas Whelan etter 16 minutter sendte en lang ball frem til Branden Mundy som forsøkte å løfte ballen forbi hjemmekeeper Ricky Perks. Sistnevnte fikk en hånd på ballen, som imidlertid havnet hos Sam Wilson, og han kunne enkelt dra av en mann og sette inn 0-1. Merkelig nok gikk det upåaktet hen at forsvarer Jason Beck, som sto plassert på streken, forsøkte å leke keeper og tydelig forsøkte å redde med hånda. Han klarte dog kun å slå ballen videre inn i mål, og kanskje mente dommeren at baklengsmålet var straff nok i seg selv.

 

Første omgang var halvspilt da bortelaget doblet ledelsen, og det kom som følge av at Daniel Demkiv klarte å holde ballen inne nede ved dødlinja og fikk slått inn i feltet. En forsvarer som burde ha hatt kontroll på ballen misset fullstendig, og den ble stjålet av Wilson som kunne sette inn sitt andre for dagen og sørge for 0-2. Etter dette virket det som Salisbury hadde full kontroll i den grad at tempoet falt, og etter hvert ga de vertene mer rom slik at de tross alt fikk litt ny giv en periode. BJ Christe sitt skudd fra distanse var imidlertid en av få avslutninger de hadde på mål, og kampen virket avgjort da Stephen Walker headet inn bortelagets tredje på en corner slått av Thomas Whelan drøyt to minutter før pause. Dermed sto det 0-3 da lagene gikk i garderoben og jeg kunne utfordre køen for å få påfyll i baren.

 

I pausen snakket jeg dessuten med både tidligere kjente av typen som i utgangspunktet var nøytrale groundhoppere og noen tilfeldige personer fra begge supporterleire. Gjengs oppfatning syntes å være at det var en av de største favorittene til FA Vase-tittelen vi nå hadde sett imponere i første omgang, og mine samtalepartnere trakk frem Salisbury som den største utfordreren til en annen føniksklubb som de fleste hadde som tittelfavoritt; nemlig Hereford FC. Det er liten tvil om at disse to føniksklubbene er hete kandidater til tittelen, men jeg tillot meg å minne om at Morpeth Town og South Shields fortsatt hadde til gode å spille sin kamp i tredje runde, og at vinneren der (det ble Morpeth etter straffer) kanskje ville være min aller største favoritt. Men i en cup kan mye rart skje, og som sagt vil både Salisbury og Hereford være av de største favorittene frem til de eventuelt skulle bli slått ut.

 

Salisbury skal denne sesongen ha hatt for vane å score mange mål i andre omgang, og mange forventet nå flere mål til de hvite, men bortelaget virket fornøyd med tingenes tilstand, og spilte først og fremst en rotete omgang der de med slurv og personlige feil i midtbane og forsvar fort kunne straffet seg med med en mindre ledelse. Hjemmelaget hadde selvsagt intet annet valg enn å satse kjøre på offensivt om de skulle gjøre seg den minste forhåpning om å kjempe seg inn igjen i kampen, og Nathan Frater skjøt like utenfor før Salisbury-keeper Searle fikk fingertuppene på et skummelt innlegg fra BJ Christie rett foran luskende Dunstable-spillere. Etter en snau time burde kanskje en umarkert Jermaine Hall gjort bedre da han var mål for et innlegg inn i feltet, men han bommet på ballen.

 

Bortekeeperen måtte igjen i aksjon da Brandon Carney ble spilt gjennom alene med Searle, men debutanten i målet imponerte ved å vinne den duellen. Det ble etter hvert litt ampert, og etter en for meg litt uoversiktlig episode som utartet seg til en nokså dytting og knuffing, ble begge lag redusert til ti mann. Hjemmelagets Jason Beck var identisk med mannen som tidligere hadde forsøkt å leke keeper, mens gjestenes Taurean Roverts nettopp hadde kommet innpå som innbytter, og nå måtte de uansett begge forlate banen med rødt kort. Salisbury-folket klaget da også gjennom store deler av kampen over det de mente var altfor fysisk spill fra hjemmelaget. Det siste desperate forsøket fra vertene kom i form av et skudd fra Charlie Gorman som skjøt like over fra rundt 20 meter, og dermed ebbet det ut med avansement for Salisbury etter borteseier 0-3.

 

Jeg vil påstå at godt over halvparten av de 512 tilskuerne var tilreisende fra Wiltshire; noen påsto opp mot 75%. Uansett kunne de smilende ta fatt på veien hjemover, mens jeg selv hadde en enda lengre reise tilbake til Bournemouth. Returen startet med buss 70 som tok meg de 25 minuttene til Leighton Buzzard og togstasjonen der, hvor jeg kunne stige på toget som skulle ta meg til Watford Junction. Derfra skulle jeg ha tog videre til Clapham Junction, men det var nå stans i togtrafikken på denne linjen, slik at denne planen falt i fisk. Dette fant jeg ut ved en tilfeldighet ved å spørre en ansatt på perrongen da jeg ikke kunne se mitt neste tog på noen av skjermene. Vedkommende ba meg hoppe på toget igjen og bli med til Harrow & Wealdstone for derfra å ta tuben til Willesden Junction og videre med Overground-tog til Clapham Junction. Etter å akkurat ha mistet forbindelsen ved både Harrow & Wealdstone og Willesden Junction fryktet jeg at det ville bli en sen kveld før jeg kom tilbake til Bournemouth sterkt forsinket, men som ved et lite under viste det seg da jeg ankom Clapham Junction at toget til Bournemouth var et kvarter forsinket, slik at jeg likevel rakk det som opprinnelig var 20.12-toget.

 

Like før klokka halv ti var jeg tilbake i Bournemouth, og på veien tilbake til hotellet unnet jeg meg en pitstop innom Wetherspoons-puben The Christopher Creeke. Her var det masser av Chelsea-fans som nettopp hadde kommet tilbake fra Stamford Bridge etter å ha sett sitt «lokale» favoritt-lag. Merkelig det der, for kvelden før hadde jeg inntrykk av at Arsenal-drakter var den lokale moten. Uansett, siden det vil bli en stund til neste gang unnet jeg meg et siste påfyll før jeg trakk meg tilbake. Dagen etter skulle jeg jo returnere til Norge og en langt mer nøktern tilværelse der det er mye lengre mellom pintene. Det hadde vært en fin tur, selv om ikke alt gikk etter planen. Jeg hadde tidlig på turen en solid dose flaks med tanke på valg av kamper, men etter at jeg for første gang støtte på problemer på vei til Dundee 2. januar, hadde hellet i større grad forlatt meg, slik at 2016 ikke kan sies å ha startet optimalt, med flere avlyste kamper. Men jeg fant da stort sett alternativer, og dette kunne vært langt verre. Nå er det bare å se frem mot neste tur…kanskje i påsken?

Revisit:
AFC Dunstable v Salisbury 0-3 (0-3)
FA Vase, 4^th Round
Creasey Park, 10 January 2016
0-1 Sam Wilson (17)
0-2 Sam Wilson (23)
0-3 Stephen Walker (43)
Att: 512
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 11.03.2016: Long Melford v Hadleigh United
Previous game: 09.01.2016: Berkhamsted v Hullbridge Sports

 

More pics

 

 

Lørdag 09.01.2016: Berkhamsted v Hullbridge Sports

 

Da jeg våknet i Ipswich denne lørdagsmorgenen, visste jeg fremdeles ikke hva dagen ville bringe og hvor jeg ville se kamp. Jeg hadde opprinnelig valgt meg ut en spennende destinasjon i form av Swanage Town & Herston og deres hjemmekamp mot Cranborne i Dorset Premier League, og det var ene og alene grunnen til at jeg hadde booket hotell i Bournemouth, men allerede på torsdagen fikk jeg vite at de til tross for stor innsats hadde måttet innse at værgudene hadde gjort med ugagn at det ikke ville bli kamp på deres sjarmerende Day’s Park. Jeg hadde derfor bestemt meg for å stå opp tidlig og starte ferden innover mot London mens jeg sjekket ut og vurderte alternativene. Det burde være nok av kamper å velge mellom, selv om jeg ideelt sett måtte prøve å finne noe på veien ned til Bournemouth.

 

Som en plan B hadde jeg kikket litt på Bashley, og det kunne jo vært interessant å se kamp hos de i det som kan bli klubbens siste sesong i nåværende form, men også de hadde meldt om små muligheter for kamp ved å på Twitter hevde at de var 99% sikker på at det ville bli avlysning. AFC Totton var et annet alternativ i Hampshire, men de annonserte at baneinspeksjon ville skje senere på formiddagen, på et tidspunkt jeg allerede burde ha tatt en avgjørelse om jeg skulle dra nedover mot sørkysten i jakt på dagens dose fotball. Jeg bet meg imidlertid merke i at Berkhamsted var optimistiske med tanke på sin hjemmekamp i FA Vase, som også er turnering jeg liker godt, og denne begynte nå å friste. Jeg hadde i så fall masser av tid å slå i hjel, og i nærheten av London Liverpool Street stasjon, benyttet jeg anledningen til å innta en utsøkt full english breakfast på puben The Woodin’s Shades mens jeg forsøkte å ta en endelig beslutning.

 

Berkhamsteds motstander for dagen var Essex-klubben Hullbridge Sports, og en av mine Southend-kompiser tok kontakt for å fortelle at en felles bekjent nå var involvert der. Det viste seg ganske riktig at min kompis Simon Kingdon nå er trener for reservelaget til Hullbridge Sports, og da spillende manager Rob Hodgson selv ville ikle seg drakta og spille kampen, var det opp til Simon å lede laget fra sidelinjen. Dette var enda en grunn til å velge meg dagens kamp i Berkhamsted, der jeg selvsagt også hadde lagt merke til at de hadde et tilsynelatende koselig lite stadion. Muligheten til å se en kompis lede bortelaget i en FA Vase-kamp var såpass fristende at jeg der og da bestemte meg for å dra til Berkhamsted, selv om dette ville bety at reisen ned til Bournemouth etter kamp strengt tatt ville bli noe lenger enn hva som var ideelt.

 

Jeg hadde nå meget god tid, og jeg unnet meg en pint til av Mortimer Orchard, som var en nytt cider-bekjentskap for meg, mens jeg tok en siste sjekk av kampoppsettet i Non-League Paper. Jeg tømte omsider glasset og forlot det jeg mistenker var et Wolves-firma som ladet opp til kamp, og returnerte til Liverpool Street stasjon for å sette meg på toget til Milton Keynes Central. Jeg skulle imidlertid ikke så langt, og kom meg etter en halvtimes tid av i Berkhamsted, slik at jeg denne gang slapp å bli med helt opp til den kjipe og sjarmløse byen som var togets endestasjon. Da var den lille byen Berkhamsted langt å foretrekke.

 

Berkhamsted er en markedsby som ligger ved i grevskapet Hertfordshire, drøyt fire norske mil nord for London. Man har funnet bevis for at det har bodd folk i området i over 5 000 år, og i dag har Berkhamsted drøyt 18 000 innbyggere. Byen har en sentral plass i historien da det var her det anglosaksiske lederskapet overga seg til normannerne i kjølevannet av Vilhelm Erobrerens seier i slaget ved Hastings. Berkhamsted ligger i de såkalte Chiltern Hills, og er også hjemsted for det britiske filminstituttets nasjonalarkiv, som er et av verdens største film- og TV-arkiver. Nærheten til Hemel Hempstead sørget for øvrig for at jeg også hadde hjemmekampen til Hemel Hempstead Town som backup dersom det mot formodning skulle være problemer med banedekket i Berkhamsted, men det viste seg raskt å ikke være tilfellet.

 

Etter å ha gått den korte veien fra togstasjonen, og på veien fått en demonstrasjon i bruken av sluser der to kanalbåter manøvrerte seg nedover elven Bulbourne og Grand Union kanalen, ankom jeg nemlig Broadwater med nesten to timer til avspark. Anlegget deler navn med veien som går forbi på utsiden, og den første personen jeg så der jeg kom slepende på min bagasje var faktisk min kompis Simon som hoppet ut av Hullbridge-bussen og ønsket meg velkommen. Foreløpig var naturlig nok ikke inngangspartiet bemannet, og første bud var uansett å få slengt fra seg bagen, som jeg fikk satt fra meg i et hjørne etter å ha kjøpt meg en brus.

 

Berkhamsted ble stiftet så sent som i 2009, etter at Berkhamsted Town gikk konkurs. Sistnevnte klubb hadde blitt stiftet i 1919 under navnet Berkhamsted Comrades, etter at krigsveteraner startet opp igjen etter at den opprinnelige Berkhamsted Town (stiftet i 1895) la ned driften etter kun 11 år. Noen vil kanskje huske Berkhamsted Town som fast innslag i Isthmian League i 1980- og 1990-årene, og senere i Southern League, men etter flere tunge sesonger og med etter forholdene stor gjeld måtte de omsider ta turen ned i Spartan South Midlands League i 2008, før de i løpet av den påfølgende sesongen ble slått konkurs. Det skal for øvrig nevnes at denne klubben var tapende finalist i FA Vase i 2001, da de måtte gi tapt for Taunton Town.

 

Den nye klubben startet opp i Spartan South Midlands League Division Two, som ble vunnet på første forsøk. Det ble også Division One sesongen etter, slik at de i 2011 kunne ta plass i ligaens Premier Division etter to titler og opprykk på to år. Femteplassen våren 2012 er foreløpig deres beste ligaplassering, men det kan bli forbedret denne sesongen – og de har også søkt om opprykk til step 4. Det blir imidlertid tøff kamp om beinet i denne ligaen, der London Colney på dette tidspunktet ledet tabellen med 50 poeng på sine 23 kamper. AFC Dunstable lå sju poeng bak, men hadde en kamp mindre spilt. Deretter fulgte Hoddesdon Town og Hertford Town med 11 og 12 poeng opp til teten, men med henholdsvis tre og to kamper til gode. Tre kamper til gode hadde også Berkhamsted på sjuende, som hadde 14 poeng opp til London Colney, uten at de hadde gitt opp håpet av den grunn.

 

Denne dagen var det imidlertid FA Vase det dreide seg om, og Hullbridge Sports var dagens motstander slik de også hadde vært det i samme turnering for to sesonger siden. Den gang var det Essex-klubben som vant, og de hadde allerede stått for en av de virkelige bombene i denne sesongens utgave. Essex Senior League anses jo gjerne som en av de svakeste step 5-ligaene, og det var nok få som levnet Hullbridge Sports særlig store sjanser da trekningen av andre runde ga de en bortekamp mot Norwich United – en klubb som er suveren i Eastern Counties League, og som av mange ble ansett å tilhøre gruppen av favoritter til FA Vase-tittelen. Det var imidlertid Hullbridge som scoret kampens eneste mål i ekstraomgangene og sørget for en skikkelig bragd. Derfor var det ikke gitt at det skulle bli hjemmeseier i dag, selv om Berkhamsted nok må sies å ha vært en liten favoritt.

 

Hittil i denne sesongens turnering hadde Berkhamsted tatt seg av Woodford United, Northampton ON Chenecks, Northampton Spencer, AFC Kempston Rovers, og Saffron Walden Town. Hullbridge Sports hadde på sin side fulgt opp bragden mot Norwich United med å beseire Stanway Rovers. Det våte været hadde selvsagt skapt visse problemer også i FA Vase, og mens flere av kampene i tredje runde fortsatt ikke var spilt, skulle dagens duellanter spille kamp i fjerde runde. Og dommertrioen som var i full gang med sin obligatoriske inspeksjon av banedekket virket å være meget tilfreds med det de så, da de smilende ga tommelen opp på sin vei av banen. Jeg så en kar komme med dagens kampprogram og benyttet anledningen til å sikre meg et eksemplar med en gang. £1,50 kostet det, og jeg tok det med inn i baren der jeg konstaterte at det fikk absolutt godkjent.

 

Ved baren der inne i klubbhuset kom jeg tilfeldigvis også i snakk med to karer som heller ikke hørte til noen av de to lagene, men snarere var en liten delegasjon fra Ipswich Wanderers som hadde vært på vei ned til Somerset for å se FA Fase-oppgjøret Welton Rovers v Bodmin Town. De skulle møte vinneren av den kampen i fjerde runde, men hadde ikke kommet særlig langt før de fant ut at kampen var avlyst, og de hadde dermed endret kursen og i stedet dratt til Berkhamsted. Jeg hadde jo en meget trivelig stund da jeg besøkte Ipswich Wanderers i august 2014, og de kunne fortelle litt om tingenes tilstand siden den gang. De har jo denne sesongen også søkt opprykk til step 4, men understreket at dette ikke er i håp om å rykke opp allerede denne sesong. Den tittelen har Norwich United allerede langt nede i lomma, og de fortalte at det var mer med tanke på å få litt innsikt i hva som trengtes stadionmessig.

 

Men nå var det ikke Ipswich Wanderers og Eastern Counties League det skulle dreie seg om, men snarere Berkhamsted,, Hullbridge Sports og FA Vase-kampen som skulle spilles på Broadwater, der dagens anlegg faktisk kun har vært fotballstadion siden 1983. Det er temmelig overraskende med tanke på den karakteren det har, men faktum er at klubbens forgjenger Berkhamsted Town spilte i Lower Kings Road et steinkast unna, før denne tomten ble solgt til eiendomsutviklere. Klubbhuset ligger på utsiden, rett ved inngangspartiet som er å finne på den ene langsiden, og etter et lite ståtribune-parti under åpen himmel har man her anleggets hovedtribune. Denne er bygget i mur og hadde tidligere benkerader i tre, men de har nå blitt erstattet med mer tidsriktige plastseter. Bak det bortre målet er det en liten tribune som gir tak over hodet til de som står her med togene susende forbi på den såkalte West Coast Main Line kun noen få meter unna på utsiden.

 

En tilsvarende tribune har man på nærmeste kortside, men denne muligens noe større, og i motsetning til sin motpart på motsatt ende av banen har den også en vegg i bakkant. Bortsatt fra dette er det hard standing som gjelder rundt banen, og spesielt på bortre langside der man har flere bygninger tett innpå seg på utsiden. Etter å ha betalt meg inn med £6 kunne jeg da også konstatere at Broadwater er et trivelig lite stadion. Laglederbenkene står i forkant av hovedtribunen, og etter å ha tatt en kjapp foto-runde rundt banen, fant jeg Simon bak hovedtribunens hjørne ved bortelagets laglederbenk, der han han tok seg en siste blås i smug før det var på tide å vende oppmerksomheten mot kampen.

Der jeg nå sto og ventet kom jeg i prat med en eldre kar ved siden av meg som kommenterte hvordan det bare skulle mangle at man ikke kunne spille på dagens banedekke, og dette førte ved en tilfeldighet til at samtalen dreide inn på klassiske kamper som har vært de reneste gjørmebad, og han tok ordene ut av munnen min da han trakk frem et av mine favoritt-øyeblikk (selv om det var før min tid). Jeg simpelthen elsker bildene av de vanvittige scenene som utspilte seg på Edgar Street da lille Hereford United en februardag i 1972 slo ut giganten Newcastle United av FA Cupen, og da jeg ga uttrykk for dette svarte han simpelthen: «I played in that game». Jeg trodde et lite øyeblikk nesten at han drev gjøn, men min samtalepartner viste seg faktisk å være Hereford-spissen Billy Meadows som bar drakt nummer 9 den dagen. Jeg har sjelden lyttet mer oppmerksomt og interessert enn da han på oppfordring nå beskrev dramaet slik han husket det. Det var nesten synd at det dro seg mot avspark, men heldigvis fikk jeg høre mer om dette da jan oppsøkte meg igjen i pausen.

 

De første minuttene var det nesten som om deler av Hullbridge-laget fortsatt var bak tribunen for å smugrøyke, for Berkhamsted gjorde nærmest som de ville det første kvarteret. Allerede etter to minutter tok de ledelsen da Bradley O’Donovan mottok et innlegg og fikk vende altfor enkelt opp og sette inn 1-0. Hjemmelaget dominerte kraftig i starten, men gjestene hadde klart å unngå ytterligere baklengs og de største sjansene mot da de selv fikk en mulighet ved Luke Horsley, men hans volley gikk like utenfor. I stedet fortsatte vertene å presse på, og Adam Mead fikk heade nokså upresset fra kort hold, men hans heading gikk rett i klypene til Hullbridge-keeper Jamie Merralls. Midtveis i omgangen burde O’Donovan scoret sitt andre og doblet ledelsen da han var temmelig alene på bakre stolpe og fikk ballen flott servert av Josh Chamberlain, men headingen sto ikke i stil og gikk over mål.

 

Alessandro ‘Alex’ Campana hadde også muligheten til å øke da han løp fra spillende Hullbridge-manager Rob Hodgson, men en utrusende keeper Merralls reddet denne gang flott. Campana slo imidlertid tilbake få minutter senere da fikk dra av en mann og løpe mot mål, og med flere bortespillere rundt seg satt han inn 2-0 fra rett innenfor 16-meterstreken. Tre minutter senere trodde hjemmelaget at de hadde scoret igjen da et skudd fra Steve Hawks gikk gjennom en stor gruppe spillere i feltet og endte i mål, men linjemannen hadde hevet flagget for å markere for en offside-plassert spiller som sto rett foran keeperen. Det så ikke spesielt lyst ut for gjestene fra Essex, men etter dette virket de plutselig å kvikne til, og med sju minutter til pause slo de tilbake nærmest ut av det blå. Luke Hornsley fikk ned i duell med James Baldry, og dommeren pekte på straffemerket. Hornsley tok selv straffen, og via stolpen reduserte han og sørget for at det sto 2-1 til pause, slik at det plutselig hadde blitt en helt annen kamp.

 

De tilreisende var i pausen fornøyd med at de hadde kjempet seg inn igjen i kampen og hadde fått fornyet håp, men hjemmefolket mente at deres utvalgte burde ha avgjort kampen allerede. Det var da også vertene som fikk andre omgangs første mulighet da målscorer Campano igjen kom på et skummelt raid som minnet om situasjonen der han scoret kampens andre mål, men avslutningen gikk denne gang rett på keeper Merralls. Like etter var Luke Hornsley frempå, men to taklinger satt en midlertidig stopper for ham. Da vi nærmet oss en times spill fikk imidlertid Hornsley servert en scoring på sølvfat, og Berko-keeper Carl Tasker hadde et øyeblikk han nok vil glemme fortest mulig. Et sleivspark fra en lagkamerat gjorde at ballen gikk inn til Tasker, men på uforklarlig vis glapp han ballen slik at en observant Hornsley kunne snappe den og plassere den i mål til 2-2. Vi var like langt.

 

Hullbridge Sports hadde nå fått blod på tann, og Charlie Little skjøt like utenfor. Sion og hans kollegaer på benken hadde nå tro på at de skulle klare å sikre seieren, og formidlet dette overfor spillerne som også virket å få fått troen på det samme. Mens himmelen åpnet seg totalt over det vestlige Hertfordshire, presset gjestene frem en rekke cornere, og virket i denne perioden friskest. Hornsley var igjen frempå, men ble nektet hattrick av keeper Tasker. Berkhamsted kjempet seg inn igjen i kampen, og det bølget frem og tilbake inntil en god sjanse for vertene endte med at innbytter Frank Jowle måtte se sitt skudd reddet, men fra den påfølgende corneren headet Bradley O’Donovan i stolpen, og Alessandro Campana var på pletten for å sette returen i mål til 3-2. Hullbridge skal ha ros for at de fortsatt ikke ga opp, men kastet frem folk i jakten på en ny utligning. Men dermed etterlot de seg også rom bakover, og i siste ordinære minutt kunne Campana besørge sitt hatrrick og fastsette sluttresultatet til 4-2 etter flott forarbeid av Jordan Gilbert.

 

Skuffelse for Simon som måtte gratulere sin motpart for dagen, Berko-manager Mick Vipond, med avansement til femte runde, som er identisk med åttendedelsfinalene. De 256 betalende tilskuerne (noen kilder oppgir 246) hadde sett en underholdende kamp, og sett under ett var det fortjent at Berkhamsted tok seieren., men Simon og Hullbridge-folket hadde grunn til å være fornøyd med måten de slo tilbake på, selv om det umiddelbart nok føltes litt bittert. Etter å ha unnet meg et glass i baren, takket jeg for meg og ønsket lykke til. Utenfor traff jeg på Simon, og ønsket de god tur tilbake til Essex, før jeg tok med meg bagen tilbake til togstasjonen og satt meg på toget mot London. Det var som sagt en lang reise ned til Bournemouth, der jeg hadde betalt £52 for to netters overnatting ved Burley Court Hotel, og først litt etter klokka halv ni kunne jeg omsider sjekke inn etter en lang dag.

English ground # 319:
Berkhamsted v Hullbridge Sports 4-2 (2-1)
FA Vase, 4^th Round
Broadwater, 9 January 2016
1-0 Bradley O’Donovan (3)
2-0 Alessandro Campana (32)
2-1 Luke Hornsley (pen, 38)
2-2 Luke Hornsley (59)
3-2 Alessandro Campana (79)
4-2 Alessandro Campana (90)
Att: 256
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

Next game: 10.01.2016: AFC Dunstable v Salisbury
Previous game: 08.01.2016: Brantham Athletic v Hadleigh United

 

More pics

 

 

 

Fredag 08.01.2016: Brantham Athletic v Hadleigh United

 

Resten av turen skulle tilbringes på mer sørlige breddegrader, så det var på tide å forlate nord-England, men først unnet jeg meg en frokost på Premier Inn-hotellet sammen med min venninne. Etter at kjeden utvidet sin meny med både bubble & squeak og ikke minst black pudding har det blitt et langt mer fristende alternativ, og etter å ha mesket oss kunne jeg sjekke ut og traske mot jernbanestasjonen sammen med min venninne som hadde tatt formiddagen fri. Wigans to jernbanestasjoner ligger jo så godt som tvers over veien for hverandre, og det var ved Wigan North Western at vi tok avskjed for denne gang før jeg etter hvert satt meg på 10.09-toget mot London Euston. Ipswich var valgt som base denne dagen, grunnet blant annet sin nærhet til åstedet for kveldens kamp, og etter drøyt to timer kunne jeg hoppe av på London Euston for å ta meg til Liverpool Street med undergrunnen. Der tok jeg plass på 13.00-toget mot Norwich. Etter en drøy time steg jeg av i Ipswich og kunne spasere den korte veien ned til Bridge Guest House, der jeg også tidligere har overnattet ved flere anledninger, og hvor jeg denne gang hadde betalt £30 for overnatting.

 

Jeg hadde først booket dagens hotell da jeg satt meg på toget i Wigan, etter å ha fått bekreftet at Brantham Athletic mente seg meget optimistiske med tanke på kamp og mente at en avlysning ikke virket spesielt sannsynlig, og jeg fikk snart sjekket inn, slengt fra meg bagasjen og pustet ut etter fire timer på reisefot. Jeg så nå frem til å igjen se litt skikkelig non-league fotball, og etter å ha lest litt på senga mens telefonene ble ladet opp en smule, gikk jeg opp til puben The Riverside Hotel for å innta en middag. Jeg valgte meg en porsjon pork belly servert med potetmos, grønnsaker og brun saus, som ble skylt ned med en pint Aspall. Etter at grisemagen var satt til livs krysset jeg over til jernbanestasjonen for å sette meg på toget tilbake til Manningtree, som jeg hadde passert fra London mot Ipswich, og som er den nærmeste stasjonen til Brantham.

 

Jeg har ved et par anledninger tidligere byttet tog ved Manningtree, som da jeg besøkte Harwich & Parkestons fantastiske Royal Oak, og jeg husket at denne stasjonen har en slags pub på den ene perrongen. Station Buffet er nok kanskje mer å betrakte som en liten café, men uansett unnet jeg meg en pint her da jeg hadde god tid. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å ta meg over grevskapsgrensen ved å spasere det som visstnok er 20-25 minutter opp til Brantham Athletics hjemmebane, men flere kjente hadde advart meg mot dette. Jeg var ikke først og fremst redd for the witchfinder general, som i følge Peter Miles var gjenferdet av en Matthew Hopkins som etter sigende hjemsøker landeveiene i det nordlige Essex på jakter etter hekser å brenne. Mer bekymret var jeg for å bli overkjørt mens jeg gikk langs en mørklagt landevei uten hverken fortau eller skulder, og derfor hadde jeg bestemt meg for å ta en taxi.

 

Det virket som om Station Buffet var stamsted for de lokale taxisjåfører, men da jeg tømte glasset hadde alle forsvunnet. På utsiden gikk det imidlertid ikke lang tid før det kom en drosje, og jeg beordret den kvinnelige sjåføren til kveldens kamparena. Manningtree stasjon ligger som sagt helt nord i Essex, få hundre meter fra elven Stour som markerer grensen mellom Essex og Suffolk. Brantham ligger følgelig helt sør i Suffolk, og er en landsby med rett i overkant av 2 500 innbyggere. I landsbyens sørlige utkant ligger Brantham Leisure Centre, som ikke bare huser fotballklubben, men fasiliteter for en rekke idretter og aktiviteter, og her ble jeg sluppet av. Før jeg lot drosjekusken kjøre, bestilte jeg henting av henne til klokka kvart over ti, og hun lovet å være på plass som avtalt.

 

Brantham Athletic ble stiftet i 1887, og spillerne den gang var i stor grad ansatte ved plast-produsenten BXP, som hadde flyttet hit etter en eksplosjon i sine tidligere lokaler i øst-London. Klubben var i 1896 med å stifte Ipswich & District League (i dag Suffolk & Ipswich League), og vekslet lenge mellom spill i denne og Essex & Suffolk Border League. Sistnevnte ble i 1970-årene vunnet fire ganger på fem år, og i 1978 fikk de ta steget opp i Eastern Counties League. I 1995 rykket de ned igjen i Suffolk & Ipswich League, der de med økonomiske problemer slo seg sammen med Stutton og tok navnet Brantham & Stutton United, før de i 1998 igjen tok dagens navn. Så sent som i 2005 befant de seg i Suffolk & Ipswich League Division One, men rykket det året opp igjen i Premier Division, før de i 2008 vant denne ligaen og returnerte til Eastern Counties League. To år senere rykket de opp i ECL Premier Division, der de fortsatt befinner seg, og tredjeplassen i 2012 er deres beste ligainnsats.

 

Dagens motstander i det såkalte Babergh-derbyet var Hadleigh United, og det var det omvendte oppgjøret jeg så da jeg i romjula 2013 besøkte Hadleigh United i en sesong da de vant ECL-tittelen. Jeg betalte meg nå inn med £7 og sikret med et program for ytterligere £1,50 før jeg kunne ta en kikk på anlegget, som deles med den lokale cricketklubben i tillegg til at det er fasiliteter for blant annet både lawn bowls og tennis. Klubbhuset ligger noe tilbaketrukket ved fotballbanens ene kortside, der man kommer inn. På denne kortsiden har man også en sittetribune med et litt spesielt tak, og den minner kanskje litt om noe man ofte ser satt opp som midlertidige tribuner. Midt på høyre langside sett herfra har man anleggets andre tribune, og også dette er en sittetribune. Det er også her man finner laglederbenkene, og ellers på anlegget er det hard standing under åpen himmel som gjelder. På den andre langsiden er det selvsagt ikke engang det, da den altså deles med cricket, og dermed var utilgjengelig for publikum.

 

Jeg satt kursen mot klubbhuset og dets bar, der jeg betalte £3,80 for en pint Aspall og kunne sette meg ned for å lese litt i programmet. Tabellen viste at regjerende mester Norwich United ser ut til å gå mot en ny tittel, der de nå sto med 18-2-1 og 56 poeng, med ni poeng ned til toer Felixstowe & Walton United, som dog hadde en kamp til gode. Treer Stanway Rovers og firer Godmanchester Rovers hadde henholdsvis 15 og 17 poeng opp til Norwich, og selv om de begge hadde to kamper til gode skal det godt gjøres om noen i det hele tatt kan gjøre seg håp om å stoppe den regjerende mesteren. Brantham Athletic befant seg nede på 10. plass med 26 poeng, mens Hadleigh United kanskje noe overraskende var å finne tre plasser og to poeng bak sitt vertskap for kvelden.

 

Begge lag gikk offensivt til verks på en måte som vitnet om at de begge hadde lyst på alle tre poengene, men til tross for at Sean Bartlett hadde den første halvsjansen for vertene, var det Hadleigh som virket noe skumlere når de kom i angrep. David Lorimer sendte i vei et skudd som tvang frem en flott redning fra Brantham-keeper Paddi Hawkins. Etter en halvtime ble Scott Chaplin spilt gjennom, men keeper Hawkins reddet foreløpig vertskapet igjen, og selv om Hadleigh hadde et overtak så gjorde hjemmelaget hittil en solid defensiv kamp der hverken forsvarere eller midtbanespillere var redd fpr å ta i et tak defensivt med viktige taklinger. De siste fem-ti minuttene før pause hadde vertene en god periode, og Sean Bartlett skjøt igjen like utenfor målet til Hadleigh-keeper Ben Nower.

 

Dermed var det fortsatt målløst ved pause, og jeg benyttet pausen til en prat med et par av bortelagets representanter, som delvis bekreftet at flere spillere forsvant da de vant tittelen i 2013 men valgte å ikke søke opprykk. Det er jo slett ikke uvanlig at det er det som skjer, dersom man ikke ser på ligaer som Northern League og South West Peninsula League, der det faktisk ofte er omvendt – at spillerne ikke vil være med opp og i stedet finner seg andre klubber i samme liga/divisjon. For Norwich United sin del ser det i hvert fall ikke ut som om at de er særlig svekket fra forrige sesong – kanskje snarere tvert om – og Hadleigh-folket mente at man denne gang ikke vil få en situasjon som i fjor. Den gang trakk så godt som samtlige søkere fra ECL sin søknad, og det ble ingen opprykker fra denne ligaen. Det hadde bakgrunn i at ECL synes å ha langt strengere krav til måten man fører regnskap på enn det man har i f.eks step 3/4-ligaene, men ECL-klubbene skal nå ha tilpasset seg dette.

 

Etter å ha benyttet anledningen til å hente med seg forfriskninger fra baren, så jeg at andre omgang startet nokså jevnspilt. Simon Mann kunne hadde en mulighet for vertene da han skar inn i feltet og fikk sin avslutning blokkert med nød og neppe. Selv om Brantham nå spilte ganske bra, var det gjestene som omsider slo til på motsatt side. Ballen ble spilt inn i Brantham-feltet, der David Lorimer fikk kjempetreff og sendte ballen i mål bak keeper Hawkins. Selv hadde jeg tatt sjansen på en kjapp tur på toalettet for å tømme blæra, og da blir det jo selvsagt mål…men jeg kom ut akkurat tidsnok til å se Lorimer og hans lagkamerater juble etter 76 minutter. Verre var det med en kar som sto like ved meg, som noen minutter senere gikk glipp av to mål i løpet av en kjapp tur på toalettet. For nå gikk det virkelig unna..

 

Brantham kastet folk fremover i jakt på en utligning, og selv om de hadde sine muligheter, skapte det ikke minst rom for Hadleigh United, som etter 82 minutter doblet ledelsen. Sam Mead dro av sin oppasser og skar innover i banen før han på utsøkt vis løftet ballen opp i det bortre hjørnet uten mulighet for keeper Hawkins. Og kun to minutter senere sto det 0-3 da David Lorimer scoret sitt andre for kvelden fra kort hold. Han fikk umarkert løpe inn i feltet, og da han fikk ballen havnet den snart i nettet. Sekunder senere kom den nevnte tilskueren tilbake, og hans «still 1-0 Hadleigh, lads?» ble selvsagt gjenstand for latter og skjemt. Foran det som ble oppgitt å være nøyaktig 100 betalende tilskuere ble da også 0-3 sluttresultatet, og selv om det på ingen måte var ufortjent at Hadleigh vant, så hadde Brantham også spilt en bedre kamp enn det resultatet vitnet om, men det var vel ikke helt deres kveld.

 

Jeg hadde tid til å unne meg en siste pint i klubbhusets bar mens jeg ventet på å bli hentet, og representanter for Hadleigh United håpet at de kan klatre ganske kraftig på tabellen fremover, og mente at de gjerne vil være å finne på den øvre tredjedelen av tabellen. Kveldens seier var jo en god start i så måte, da de tre poengene betød at de klatret fra 13. til en foreløpig 9. plass! Min drosjebil var på plass som avtalt og skysset meg tilbake til Manningtree stasjon slik at jeg rakk 22.32-toget tilbake til Ipswich. Der tenkte jeg å unne meg en siste pint på The Station Hotel, men av en eller annen grunn var de allerede stengt til tross for at klokka var kvart på elleve. Derfor returnerte jeg bare i stedet til hotellet og fant senga.

English ground # 318:
Brantham Athletic v Hadleigh United 0-3 (0-0)
Eastern Counties League Premier Division
Brantham Leisure Centre, 8 January 2016
0-1 David Lorimer (77)
0-2 Samuel Mead (83)
0-3 David Lorimer (85)
Att: 100
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 09.01.2016: Berkhamsted v Hullbridge Sports
Previous game: 07.01.2016: Wigan Athletic v Gillingham

 

More pics