Long Melford v Hadleigh United 11.03.2016

Fredag 11.03.2016: Long Melford v Hadleigh United

 

Allerede ved hjemkomsten fra min jule- og nyttårs-tur startet planleggingen av en større ‘forlenget påsketur’ i mars måned, og det skulle etter hvert vise seg å være en nokså stor jobb med en rekke kamper som ble omberammet mens det sakte men sikkert dro seg mot avreise, slik at planen for flere av dagene ble endret en rekke ganger. Ryanairs morgenfly fra Rygge til London Stansted gikk nå enda litt tidligere enn før, men igjen hadde min snille mor stått opp i otta for å hente meg klokka fire og kjøre meg til Rygge. Da vi en smule forsinket landet på Stansted hadde jeg også fått meg ytterligere halvannen times søvn på flyet over Nordsjøen, og nokså opplagt satt jeg meg på toget ned til London Liverpool Street etter å ha aktivert mitt 22-dagers togpass. Planen var å innta en full english breakfast ved puben The Woodins Shades, rett rundt hjørnet fra togstasjonen på Liverpool Street, men av en eller grunn hadde de ikke åpnet til planlagt åpningstid, slik at en liten frokost i stedet ble inntatt på Wetherspoons-puben Hamilton Hall.

 

Opprinnelig hadde jeg denne dagen blinket meg ut en Championship-kamp på Falmer Stadium i Brighton, der mine gamle Reading-helter skulle gjeste Brighton & Hove Albion. Skjønt, det er vel strengt tatt ikke noen spillere igjen fra tiden da min entusiasme for klubben var langt større, og jeg må – ikke overraskende for de som kjenner meg – innrømme at det begynner å bli en stund siden min interesse begynte å kjølne noe i takt med at den moderne fotballen generelt gjorde meg stadig mer desillusjonert. Jeg hadde dog sett frem til et nytt gjensyn med en haug av Reading-kompiser, men det er kanskje dessverre et bevis på at jeg ikke følger riktig like lenge med lenger at jeg ikke engang hadde overveid at det også var FA Cup-helg og at kampen dermed ville bli flyttet dersom Reading tok seg videre (noe som selvsagt også forklarte hvorfor Reading ikke hadde lagt ut billetter til bortekampen i Brighton ennå). Og det var akkurat det som skjedde da de tok seg av West Bromwich, slik at det ikke bli noen fredagskamp i Brighton denne helgen. Dermed måtte jeg se meg om etter andre alternativer.

 

Jeg hadde en stund også vurdert å dra på Scottish Lowland League groundhop som gikk av stabelen den helgen, der arrangementet skulle starte med kamp i Gretna denne fredagen. Det var imidlertid kampvalget dagen etter som til slutt ble avgjørende, da jeg hadde tenkt meg til Stonehouse Town i Gloucestershire – en destinasjon som fristet meg mer enn hele helgens Lowland League Hop kombinert, slik at jeg valgte å holde meg i sør. Som ny fredagskamp valgte jeg meg derfor Long Melford v Hadleigh United i Eastern Counties League, som dermed skulle innlede min tre uker lange tur. En venninne fra Coggeshall ytret interesse for å bli med på kamp, og tilbød meg samtidig både losji og skyss til og fra kamp. Det sparte meg for både penger og en eventuell kronglete retur fra Long Melford, der siste bussen tilbake til ‘sivilisasjonen’ (i dette tilfelle togstasjonen i Sudbury) gikk allerede før kampstart.

 

Etter å ha inntatt min frokost satt jeg meg på Ipswich-toget, som skulle frakte meg så langt som til Kelvedon, og etter eksakt 49 minutter trillet toget inn på perrongen der i rute slik at jeg kunne stige av. Min venninne Catherine sto der og ventet som avtalt, og kjørte meg den korte veien hjem til henne. Etter et par timers hyggelig samvær og småprat, dro hun for å hente sine to jenter på skolen. Deretter skulle de sammen med hennes minstemann kjøres til Chelmsford der hennes eks skulle være barnevakt for kvelden, og mens hun unnagjorde sine ærend spaserte jeg litt rundt i den lille markedsbyen Coggeshall. Jeg slo meg ned på puben The Chapel Inn, der jeg inntok turens første pint før Catherine returnerte, og omsider kunne vi etter hvert sette kursen mot Long Melford og med det krysse over fra Essex til Suffolk.

 

Long Melford beskrives som en stor landsby, og har såvidt over 3 500 innbyggere, der den ligger helt sør i Suffolk, rett ved grevskapets grense mot Essex i Sør. Long Melford ligger eksempelvis to og en halv norske mil nord-nordvest for Colchester, og drøyt to mil sør for Bury St. Edmunds. Det var tidligere en markedsby der ullhandel og diverse tekstilproduksjon sto sentralt, og under andre verdenskrig var for øvrig Long Melford base for flyvåpen-personell fra de allierte styrkene. Vi ankom Long Melfords hjemmebane Stoneylands med drøyt en time og et kvarter til avspark, og betalte oss inn med £6 per snute. For ytterligere £1 fikk jeg også et kampprogram som foreløpig havnet i veska mens vi inntok klubbhuset og dets bar. Der ventet ikke overraskende groundhopperen Paul White som hadde gitt signal om at han ville være der og også besørge min første pint. Også der holdt han ord.

 

Long Melford FC er en gammel klubb. Riktig hvor gammel er man tydeligvis ikke helt sikre på, men den er i gamle arkiver nevnt i forbindelse med en kamp i 1868, da et ‘Ipswich Rangers’ ble slått 5-1 i det som kan ha vært Long Melfords første kamp. En av 1800-tallets største stjerner var William Cobbold – av mange trukket frem som den beste angrepsspilleren på 1800-tallet, og han ble i 1863 født i nettopp Long Melford og spilte for klubben i dens tidlige dager. Han var senere landslagsmann med 6 mål på 9 kamper for det engelske landslaget, hvorav de to første scoret på tre minutter i sin debut. Men tilbake til Long Melford, som i 1887/88 sesongen vant 13 av sine 15 kamper, før de utfordret Ipswich Town til kamp. Ipswich-klubben avslo imidlertid da de mente det ville skade deres anseelse å spille mot «ubetydelige små landsby-lag». Tilfeldighetene ville det slik at de to like etter kom opp mot hverandre i semifinalene av Suffolk Senior Cup, og Long Melford seiret 2-1! Deretter sikret de seg også troféet etter finaleseier over Woodbridge Town – det første av åtte triumfer i grevskapscupen.

 

Av disse cuptriumfene ble tre av de vunnet på rappen i 1950-årene, før det siste ble vunnet i 2003. Klubben spilte tidligere i Essex & Suffolk Border League, som de også har vunnet ved fem anledninger. Da man i 2002 oppgraderte Stoneylands fikk man også ta steget opp i Eastern Counties League Division One, men etter å ha debutert med en sjetteplass har de stort sett vært å finne på nedre halvdel når status har blitt gjort opp, før de i fjor tok divisjonstittelen og sikret seg opprykk til Premier Division. Denne sesongen er altså klubbens første på dette nivået, og de har på ingen måte gjort seg bort. Før kveldens kamp la de beslag på sjetteplassen, men ble pustet i nakken av et knippe klubber like bak. Gjestende Hadleigh United har kanskje hatt en noe skuffende sesong(?) der de var å finne på 11. plass med åtte poeng opp til kveldens vertskap, men en klubbrepresentant som dro kjensel på meg (fra deres bortekamp hos Brantham Athletic på min forrige tur) mente å ha berettiget tro på at de kunne avansere noen plasser før sesongslutt.

 

Der inne i klubbhuset ble vi snart også oppsøkt av flere representanter for hjemmelagets styre som hadde fått med seg at de hadde besøk langveis fra. Dermed skulle jeg foreviges med klubbpresident Richard Kemp, som mente at slike ‘nyhetssaker’ er gunstig å sende ut til lokale medier for å skape litt blest rundt klubben. Han var da også en trivelig kar, og det var en god sak, så jeg stilte gladelig opp, selv om jeg ikke er overvettes fornøyd med fotoet i ettertid. Med det unnagjort gikk jeg for å ta stadionet i nærmere øyesyn. Alt som er av tilskuerfasiliteter er å finne på nærmeste langside, der man også har både klubbhus, garderober, matutsalg etc. Bortenfor dette er det en moderne tribune av den prefabrikerte sorten som byr på sitteplasser til 106 tilskuere. Bortsett fra dette er det kun såkalt hard standing rundt hele banen, men bak det mål på bortre (nordlige) kortside kan man skimte spor av en tidligere konstruksjon som har gitt tak over hodet til stående tilskuere. Da taket nå er borte, står man nå også her under åpen himmel. På bortre langside rammes anlegget inn av en stor hekk, og det er på denne langsiden at man finner laglederbenkene.

 

Det var tid til påfyll fra baren og en kikk i programmet før det etter hvert dro seg mot avspark, og jeg rakk også å betale £3 for en cheeseburger før kampen ble sparket i gang. Det skulle vise seg å bli alt annet enn en festforestilling, men gjestene fra Hadleigh var i hvert fall frempå et par ganger i åpningsminuttene. Dan Knight sitt skudd ble reddet av hjemmekeeper Sam Mansfield, mens et hardt innlegg fra Danny Thrower suste gjennom feltet uten at noen fikk tåa på ballen. Kvarteret var spilt da hjemmelagets toppscorer Jamie Griffiths fant Scott Yarling som på volley skjøt like utenfor. For gjestene var Dan Wright frisk når Hadleigh gikk i angrep, men ingen av lagene klarte å spille seg frem til de helt store sjansene. Ben Garnham fikk et skudd blokkert før han på returen sendte ballen rett i klypene på keeper Mansfield, mens Anton Clarke skjøt over like etter. Kun tre spillere hadde scoret flere mål i denne divisjonen inneværende sesong enn Jamie Griffiths, og like før pause vekket han nesten hjemmesupporterne med et skudd som strøk stolpen.

 

Det var etter hvert en meget kjølig kveld i det sørlige Suffolk, og pausen ble tilbragt i klubbhuset for å få igjen litt varme i skrotten. Deretter var det ny søvnmedisin som ble servert de 107 tilskuerne. Jeg er snill når jeg nevner såpass mange ‘episoder’ fra første omgang, og bedre skulle det ikke bli etter pause, der mesteparten av en meget sjansefattig kamp igjen foregikk på midtbanen. Jeg hadde tidlig en følelse av at jeg var vitne til en 0-0-kamp, og ble mer og mer styrket i troen på dette. Jeg kunne rett og slett ikke se for meg at noen av lagene skulle være i stand til å score. Nærmest var nok nærmest helt på tampen, da Danny Thrower skjøt like utenfor. I kulda var det nærmest en befrielse da dommeren omsider blåste med 0-0 og poengdeling som resultat. Uvisst om hverken hjemmemanager Jules Mumford eller hans motpart Ian Brown var spesielt fornøyd med det de hadde sett.

 

Klubbpresident Richard Kemp kom uansett ilende til for å beklage den nitriste forestillingen jeg hadde vært vitne til ved mitt besøk. Jeg kunne berolige med at jeg selvsagt uansett hadde trivdes og hatt en trivelig (om enn temmelig kjølig) aften. Vi takket for oss og reiste snart tilbake mot Coggeshall. Jeg måtte beklage at jeg dro med min venninne på det som på ingen måte var noe fyrverkeri, men også hun tok det med godt humør og hevdet hun hadde hygget seg. Hun oppfordret allerede til at jeg kunne ta henne med på flere kamper i fremtiden, og hintet frempå om Coggeshall Town. Slett ikke umulig at det kan bli en realitet. Ellers er det jo overhodet ikke langt til Halstead Town, som er ytterligere en destinasjon jeg gjerne besøker. Min tur var i hvert fall i gang, og etter litt hygge man normalt ikke er forunt ved hoteller og B&Bs, ble det etter hvert også litt søvn. Jeg hadde tross alt en nokså tidlig start igjen morgenen etter.


English ground # 320:
Long Melford v Hadleigh United 0-0 (0-0)
Eastern Counties League Premier Division
Stoneylands, 11 March 2016
Att: 107
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 12.03.2016: Stonehouse Town v Newent Town
Previous game: 10.01.2016: AFC Dunstable v Salisbury

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg