Stonehouse Town v Newent Town 12.03.2016

Lørdag 12.03.2016: Stonehouse Town v Newent Town

 

Jeg hadde blinket meg ut 08.23-toget fra Kelvedon, og var derfor oppe allerede like før klokka sju. Det var nemlig arbeid på linjene inn mot London og dermed buss som erstatning for tog på lange strekninger, og derfor ville jeg sette av gårde nokså tidlig. Mens jeg tok meg en kattevask laget min venninne Catherine i stand en bacon sandwich til meg, og litt etter klokka åtte kjørte hun meg ned til togstasjonen i Kelvedon. Jeg takket inderlig for losji og hyggelig samvær, og tok farvel med Catherine for denne gang idet toget kom sigende inn på perrongen. Det skulle frakte meg så langt som til Ingatestone (et stykke forbi Chelmsford), der passasjerer mot London ble stuet ombord i busser som skulle frakte oss til Newbury Park og tube-stasjonen der.

 

Newbury Park ligger jo på tubens Central Line, og jeg valgte å la den skysse meg til Oxford Circus for der å bytte til Bakerloo Line til Paddington. Derfra kom jeg meg på 10.57-toget som tok meg til Swindon, der det var nytt togbytte på en stasjon som krydde av representanter fra lovens lange arm. Det i seg selv var ikke så overraskende da en kikk på dagens kampoppsett viste at Swindon Town var vertskap for Millwall. Dagens foreløpig siste etappe tok meg fra Swindon til Stonehouse, der jeg klokka ti på ett kunne spasere ut av stasjonen og sette kursen for en pub for en velfortjent pitstop med drøyt to timer til kampstart.

 

Stonehouse er en by med snaut 8 000 innbyggere som ligger midt i grevskapet Gloucestershire; omtrent halvannen norsk mil sør for Gloucester og en halv mil vest for sentrale Stroud – selv om utbygging i senere år har ført til at man Stroud etter hvert har vokst seg nærmere og nærmere Stonehouse. I Stonehouse var det tidligere både gruvedrift og utstrakt mursteinsproduksjon, men begge disse næringsveiene er nå en saga blott i byen. Under andre verdenskrig drev man hemmelige fabrikker her, langt vekk fra storbyene og tyske bomberaid. Det skal også nevnes at Stonehouse i 1838 skal ha hatt hele 33 puber! I 2016 er det kun tre, og av disse passerte jeg snart The Woolpack Inn. Etter å ha gjort unna et ærend på stedets postkontor rett over veien, stakk jeg innom for å unne leske strupen med en pint Rattler.

 

Nektaren fra Cornwall gjorde godt, og snart gjøv jeg løs på den rundt kvarter lange spaserturen opp til dagens kamparena. Slepende på en bag med bagasje for tre uker brukte jeg nok kanskje et par minutter mer enn som så, men etter å ha krysset en av jernbanelinjene to ganger via tunneler, kunne jeg snart se herligheten foran meg på høyre side av Oldends Lane, der jeg kom pesende. Der var allerede godt over en time til avspark, men allerede hadde man bemannet inngangspartiet, der en veteran hadde satt seg til i en stol og krevde betaling fra de besøkende. På skiltet som annonserte dagens kamp og ønsket velkommen til Newent Town og dagens dommertrio hadde de også gjort et poeng av å ønske velkommen til den norske groundhopperen som hadde varslet sin ankomst. Ikke verst!

 

Den nevnte veteranen var i passiar med en annen kar da jeg kom for å betale min skjerv på £1, som ble betalt med glede. Jeg kunne bekrefte at jeg var nordmannen, og ble overrakt en kopi av dagens kampprogram – noe som ikke alltid er hverdagskost på dette nivået. Jeg begynte å grave etter vekslepenger i pengepungen, men fikk beskjed om at programmet var inkludert i inngangspengene. Ikke dårlig det heller! Etter en ordveksling med de to karene var jeg ivrig etter å få satt fra meg bagen, men jeg var dog enda ivrigere etter å få tatt en ordentlig kikk på et anlegg som kanskje var det jeg hadde sett mest frem til å besøke på denne turen. Før jeg tok turen ut igjen til klubbhuset satt jeg derfor fra meg bagen og tok en aldri så liten fotorunde rundt Oldens Lane – eller Magpies Stadium om man foretrekker den varianten.

 

Dette har vært klubbens hjemmebane siden 1947, da herligheten ble offisielt åpnet av ingen ringere enn Wolves- og England-legenden Billy Wright før man spilte 2-2 mot Cheltenham Town. Det begynner å bli nokså lenge siden, men Oldends Lane tar seg fortsatt godt ut. Man kommer inn i hjørnet på den ene kortsiden, og umiddelbart foran seg ser man anleggets virkelige perle – den gamle hovedtribunen som ligger på venstre langside sett fra inngangspartiet. Den er kledd i mørk bølgeblikk og byr innvendig på avsatser i stein. Denne langsiden har ellers hard standing, mens man rundt mesteparten av banen ellers står rett på gresset, og det er naturlig å tenke seg at gressbankene nok var langt fremtredende i tidligere år enn det som nå er tilfelle. Bak mål på den nærmeste kortsiden er det også en annen artig tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til de som står her. Laglederbenkene står på bortre langside.

 

Jeg trivdes umiddelbart ved Oldends Lane, og jeg var rent yr der jeg omsider gikk for å slenge fra meg bagen i klubbhusets bar. Karen i porten pekte meg i retning av en dør i byggen rett på utsiden, og jeg kom inn i det som viste seg å være et overraskende stort og fint lokale med en fjong og stor bar. Karen bak disken ga klarsignal til at jeg både kunne slenge fra meg bagen i et hjørne og sette telefonen på lading. Etter å ha skjenket meg en pint Somersby hadde vi en trivelig samtale mens det ankom flere personer. Noen av de hadde tilsynelatende kun til hensikt å se TV-sendt rugby fra Six Nations i baren, mens andre åpenbart hadde kommet for å se Stonehouse Town og deres viktige toppkamp mot Newent Town.

 

Stonehouse Town ble stiftet i 1898, og jeg skal ikke påberope meg noen voldsom kunnskap om klubbens tidligste år, men jeg vet at de spilte i Stroud League tidlig i forrige århundre. I 1947 ble de med i Western League, og rykket i 1951 opp i den ligaens øverste nivå. Der tilbragte de tre sesonger med sjetteplassen i debutsesongen som bestenotering. Stonehouse Town var en av klubbene som i 1968 stiftet den nye Gloucestershire County League, og de ble sågar dens første ligamester. De klarte ikke å følge opp, og det gikk gradvis nedover i slik grad at de utover i 1970- og spesielt 1980-årene endte sist i ligaen ved en rekke anledninger. Slik ble de da også etter hvert degradert til Gloucestershire Northern Senior League, der de nå er å finne.

 

Dette er en av ligaene som fortsatt ser logikken i at Division One er den øverste divisjon, og denne ligaen er en feederliga til Gloucestershire County League. Følgelig befinner vi oss her på non-leagues step 8 (eller nivå 12 totalt om man vil), og både Stonehouse Town og gjestende Newent Town er visst ute etter opprykket. Stonehouse Town befant seg på andreplass, ett poeng bak ledende Sharpness, men med en kamp til gode. Newent Town lå ytterligere fem poeng bak, og hadde også spilt to kamper mer enn Stonehouse Town, så hjemmelaget kunne med seier ta et langt steg mot å riste av seg sine gjester. En representant for hjemmelaget hevdet for øvrig også at Sharpness sannsynligvis ikke vil få sitt anlegg godkjent for spill på nivået over, men jeg skal ikke være altfor bombastisk angående dette.

 

I 1950-årene og frem til 1970-årene var det helt vanlig med tilskuertall på over 2 000 ved Oldends Lane når Stonehouse Town spilte hjemmekamper i Western League, Wiltshire Premier League eller Gloucestershire County League…eller FA Cupen, som de for øvrig deltok i hver eneste sesong mellom 1947 og 1975. Tilskuerrekorden for en obligatorisk kamp for hjemmelaget ble satt da de tok imot Gloucester City i FA Cupen høsten 1951 foran 5 500 tilskuere! Helt umulig å forestille seg slike folkemasser inne på Oldends Lane i dag, og det må ha vært ganske surrealistisk. Likevel var det enda flere der da 6 000 tilskuere skal ha sett et Stonehouse Invitation XI spille mot et All Stars Showbiz XI i 1962. Det var ikke akkurat ventet slike mengder i dag, og det var vel mer naturlig å tenke seg omtrent 1% av dette.

 

Kun et par hundre meter nord for Oldends Lane deler en nokså traffikert jernbanelinje seg i to linjer, og klubbens hjemmebane ligger mellom disse. Bak langsiden med hovedtribunen og kortsiden med klubbhuset og den andre tribunen passerer togene mot Bristol (i hvert fall de sørgående togene), mens linjen utenfor motsatt side av banen benyttes av eksempelvis tog til og fra London. En eldre kvinne ved min side pekte og fortalte, og plutselig nevnte hun sånn i forbifarten at det diskuteres en mulig flytting! Jeg satt nesten cideren i vrangstrupen der jeg sto, og undret hva mer disse stygge ryktene fortalte. Jeg fikk høre at det har vært interesse for boligutbygging på tomten, men noe beroligende var det i det minste å høre at slike rykter allerede hadde versert et par år uten at det så langt har ført til noe særlig håndfast.

 

Hun sa seg enig i at et nytt anlegg neppe ville være det samme, og innrømmet selv å ha langt større sans for de eldre, klassiske anleggene. Og hun mente da også at det ikke er spesielt med flytting om man ikke får klekkelig betalt for tomten. Så det er bare å krysse fingrene for at man også blir å finne på Oldends Lane også i fremtiden. Den spreke dama fortalte også at hun fortsatt foretrekker å se seg fotball stående, og mens vi sto der og pratet kom snart lagene på banen – Magpies-manager Haydn Murrays utvalgte i svarte og hvite striper, og gjestende Newent Town i rødt. Jeg registrerte at man også i denne ligaen benytter klubbrepresentanter som linjemenn, men en kar fra Stonehouse-ledelsen forklarte litt rundt dette.

 

Jeg har tidligere sett kamp på samme nivå i blant annet West Cheshire League, der spillerne i kampen den gangen stadig byttet på å utøve jobben som linjemenn, og det ble litt hobbypreget da noen av de ikke virket helt kyndige med tanke på offside-regelen, og til og med virket minst like opptatt av å snakke med et par jenter på sidelinjen. Her i Gloucestershire Northern Senior League var det langt mer kustus, og jeg ble fortalt at ligareglementet tilsier at hvert lag kun kan bytte linjemann én gang – ellers vanker det bot. Han understreket at dette var regelen i denne ligaen og at andre ligaer nok vil ha noe forskjellig regelverk på dette området, men åkkesom så tok de to representantene på linja jobben seriøst og utførte den på en måte som gjorde at jeg heller aldri tenkte særlig over det.

 

Nivået var stort sett nokså godt; bedre enn forventet, og sannsynligvis langt bedre enn meningmann her hjemme ville kunnet forestille seg i sine villeste fantasier. De nordmenn som ikke har sett spesielt mye non-league har dessverre en oppfatning om at fotball på dette nivået av den engelske pyramiden er ensbetydende med en nærmest total mangel på ferdigheter og at den jevne utrente fotballsupporter på rundt 50 like gjerne kunne tatt med fotballsko og spilt selv. Det kan ikke tilskrives annet enn mangel på kunnskap. Jeg tviler faktisk ikke på at flere av spillerne denne ettermiddagen kunne spilt nokså høyt oppe i de norske breddefotballs-divisjonene. Men det blir selvsagt både håpløst og totalt irrelevant å sammenligne.

 

Uansett, det var smått med sjanser i innledningen, og første skumle angrep var det gjestene som sto for etter et snaut kvarter, da et innlegg gikk gjennom hele feltet uten at noen fikk tåa på ballen. Halvtimen var passert da hjemmelagets Lee Keveren dro seg fri og stormet inn i feltet. Han la tilbake til en lagkamerat som imidlertid skjøt over fra god posisjon. Et minutts tid før pause var gjestene igjen på farten, og en uidentifisert spiller fyrte av et skudd som smalt i stolpen bak Stonehouse-keeper William Pedrick. På overtid i første omgang hadde vertene en god mulighet etter at kaptein Alex Kibble dro seg fri og la inn, men Lee Keveren ble tatt fra ballen idet han skulle vende opp og avslutte.

 

Dermed målløst til pause da jeg gikk til baren for å få påfyll i glasset mitt. I tillegg til de 62 tilskuerne jeg hadde talt ute rundt banen, satt det anslagsvis 15-20 personer der inne og så på rugbykamp. Ved Oldends Lane får man ikke bare ta med pinten ut, men det også i ordentlig glass, så lenge man lover å returnere det til baren. Jeg byttet fra Somersby til Thatchers Gold, og fikk sannelig også en klubbrepresentant til å grave frem en pin til min samling. Den siste, hevdet han, der han mottok betalingen på £3 – og med det var det bare å ta oppstilling i påvente av andre omgang. Jeg stilte meg igjen opp langs sidelinjen litt til siden for den flotte hovedtribunen, og andre akt ble snart fløytet i gang av mannen i svart.

 

Tre minutters tid inn i omgangen var Lee Keveren igjen på farten for vertene, og han rundet Newent-keeper Alexander Allard, men han havnet helt nede ved dødlinja slik at vinkelen ble for skrå og avslutningen gikk i nettveggen. Kort etter ble det plutselig ampert da Newent-spillerne fyret seg voldsomt opp over en dommeravgjørelse de ikke var spesielt enige i. Normalt er det ingen voldsomt god idé å tiltale dommeren ‘you fucking prick’, men det gikk faktisk upåaktet hen, og etter en drøy time spilte gjestene seg frem til en kjempesjanse. Shaun Stanley la inn, og både Cosmin Micula og Hayden Rust hadde halvveis åpent mål da førstnevnte regelrett bommet på ballen og sistnevnte skjøt i nettveggen.

 

Dette innledet en god Newent-periode, og Shaun Stanley var igjen mannen bak innlegget da Scott Roberts skjøt like utenfor. En uidentifisert Newent-spiller headet deretter i tverrliggeren like etter, og under et minutt senere styrte Roberts igjen ballen utenfor etter innlegg fra Cosmin Micula. Det var vel omtrent på dette tidspunktet at jeg la merke til at hjemmelaget manglet en spiller. På uforklarlig vis må det ha skjedd noe uten at jeg fikk det med meg, for på et eller annet tidspunkt etter det 50. minutt pådro Lee Keveren seg sitt andre gule kort. Det kunne selvsagt forklare Newent Towns plutselige overtak. Magpies-keeper Pedrick var ute for å skjære av en lang pasning, og driblet kaldt av en motstander, men hans pasning ble deretter snappet opp av Scott Roberts som lobbet mot mål. Wayne Farrugia kom seg imidlertid tilbake på streken og fikk klarert.

 

Vi gikk inn i det siste kvarteret, og Hayden Rust styrte et innlegg rett på keeper Pedrick, men med ti minutter igjen av ordinær tid fikk Newent uttelling da Shaun Stanley dro seg innover fra høyrekanten og avsluttet i bortre hjørne uten at Pedrick kunne avverge. 0-1! Nå måtte vertene frem, og Newent virket nå mest opptatt av å ro i land de tre poengene. Nesten fire minutter på overtid ropte hjemmelaget på straffe, og det utviklet seg til håndgemeng ute på banen før dommeren dømte frispark like utenfor 16-meteren. De endte uten resultat, og Newent Town kunne juble over borteseier og spenning i toppkampen.

 

Jeg hadde storkost meg i Stonehouse, og ble igjen for å unne meg en siste pint i godt selskap i klubbhuset før jeg omsider takket for meg og slepte med meg bagasjen min tilbake mot Stonehouse jernbanestasjon for å ta 17.50-toget til Cheltenham Spa. Jeg hadde valgt meg Wolverhampton som base for natten siden jeg hadde kamp der med tidlig avspark dagen etter, og etter et togbytte i Cheltenham kunne jeg spasere ut av Wolverhampton stasjon rundt klokka ti på åtte. Nå gjensto det kun å sjekke inn på det lugubre «hotellet» jeg hadde booket, og stikke ut for å innta et kveldsmåltid på Wetherspoons-puben Moon Under Water. Stonehouse Town var et artig bekjentskap, og Gloucester Northern Senior League ga mersmak. Kanskje blir Harrow Hill neste klubb som må besøkes der..?

English ground # 321:
Stonehouse Town v Newent Town 0-1
Gloucestershire Northern Senior League Division One
Oldends Lane, 12 March 2016
0-1 Shaun Stanley (81)
Att: 62 (h/c) – plus a few in the bar watching rugby.
Admission: £1
Programme: Included
Pin badge: £3

 

Next game: 13.03.2016: Wolverhampton Wanderers v Birmingham City
Previous game: 11.03.2016: Long Melford v Hadleigh United

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg